Levinas

LEVINAS OG ”NÆRHETSETIKKEN”

I de senere år har flere norske bøker om etikk også tatt opp filosofien til Emmanuel Levinas. Tre av disse bøkene er: ”Nærhetsetikk” (1996) av Arne Johan Vetlesen, ”Følelser og moral” (1996) av Arne Johan Vetlesen og Per Nordtvedt og ”Nærhet og distanse” (2000) av Arne Johan Vetlesen og Jon Olav Henriksen. Disse forfatterne er representanter for en filosofisk tilnærming til etikken som kaller seg for ”nærhetsetikken”. Noen utdrag fra denne litteratuen er også tatt med på pensum i pedagogikk. ”Nærhetsetikken” er i følge Vetlesen (1996) en tilnærming til moralske fenomener som setter det dyadiske jeg-du forholdet i sentrum. Denne artikkelen vil sette spørsmålstegn ved ”nærhetsetikken” sin fortolkning av Levinas sin etikk. Første del av artikkelen vil sette spørsmålstegn ved om empatien utgjør det følelsesmessige grunnlaget for Levinas sin etikk slik ”nærhetsetikken” hevder. Her vil jeg vise at besettelsen/begjæret er et sentralt følelsesmessig aspekt hos Levinas som er filosofisk underbelyst i ”nærhetsetikken”. Andre del vil sette spørsmålstegn ved om det er riktig å relatere ”ansiktet” hos Levinas med potensialet for en god menneskelig handling, slik ”nærhetsetikken” gjør. Ved å bruke sitater om ansiktet av forfatteren Fjodor Dostovjevskij vil jeg vise det problematiske i å relatere ”ansiktet” til det gode. Til slutt vil jeg argumentere for at ”ansiktet” hos Levinas først og fremst må relateres til et grunnleggende kritisk-rasjonelt aspekt ved mennesket. Empati eller besettelse? I ”Nærhetsetikk” skriver Vetlesen at jegets berørbarhet er filosofisk sett underbelyst hos Levinas (Vetlesen, 1996). For å kunne motta appellen som utgår fra den annens ansikt så forutsetter dette en evne til følelsesmessig berørthet eller empati hos mennesket. Det vil si en evne til å leve seg inn i andres situasjon. Det menneskelige jegets egen sårbarhet bringer det i berøring og gjør at det berøres av den annens berørthet (Nortvedt og Vetlesen, 1996:183). Levinas advarte selv mot enhver slik form for tilbakeføring av etikken til en disposisjon i subjektet. ”Nærhetsetikken” mener imidlertid at denne anti-psykologismen er forfeilet. Jeg vil ikke ta opp denne problematikken videre her, men heller forutsette slik også ”nærhetsetikken” gjør, at man kan psykologisere etikken til Levinas. Jeg vil heller sette spørsmålstegn ved om

1

det er riktig å fremheve empatien som det sentrale følelsesmessige aspekt dersom man psykologiserer Levinas. Når Levinas skriver at ansiktet er nød, nakenhet og sårbarhet er det nærliggende å tenke seg at et slikt ansikt vil kunne vekke empati. Men Levinas selv setter ansiktet mer i sammenheng med besettelsen / begjæret. En besettelse som jeg gjør at jeg føler meg som gissel: Det er i ansiktet jeg tiltales og opplever meg selv som den andres gissel i betydning at jeg ikke kan slippe løs. (Nordtvedt og Vetlesen, 1996:167) Besettelsen nevnes også i ”nærhetsetikken” sin fremstilling av Levinas. Et sted kan det for eksempel virke som om Vetlesen relaterer besettelsen til et engasjementet for den andre. (Vetlesen, 1996:44). ”Nærhetsetikken” forsøker allikevel ikke å utdype hva som kjennertegner besettelsen, heller ikke å avklare forholdet mellom empatien og besettelsen. Selv gir Levinas besettelsen en sentral funksjon, for eksempel i forordet til ”Den Andens humanisme”. Her sier han at man i besettelsen kan øyne motivene for mange av våre hverdagsgjøremål, men også våre store vitenskapelige og politiske verk (Levinas, 1993) Man har å gjøre med et helt grunnleggende menneskelig motiv. På bakgrunn av dette er det derfor oppsiktsvekkende at ”nærhetsetikken” ikke har gjort noe grundig forsøk på å avklare forholdet mellom besettelsen og empatien hos Levinas. Men sier Levinas noe selv om forholdet mellom besettelsen og empatien? Empati eller medfølelse er ord som Levinas sjelden bruker i sine verk, så jeg har ikke funnet noen direkte sitater om dette. Men denne beskrivelsen av tålmodigheten (les som empati) og engasjementet (besettelsen/begjæret) i "Totalitet og uendelighet" kan kanskje gi et inntrykk av forholdet: Denne situasjon hvor bevisstheten bevarer en minimal avstand til nu`et; denne ytterste passivitet, som ikke desto mindre fortvilet forvandler seg til akt og håp - er tålmodigheten lidelsens passivitet, og dog selve beherskelsen…. I tålmodigheten fullendes en frigjøring i engasjementet. I tålmodigheten bryter viljen gjennom egosimens skorpe og forskyver sitt tyngdepunkt uten for seg selv for å ville som Begjær og Godhet, som ikke begrenses av noe. (Levinas,1996: 236-238) Det virker her som om tålmodigheten og engasjementet gjensidig utfyller hverandre. Men det kan allikevel synes som om det er gjennom tålmodigheten man når frem til engasjementet, for eksempel i formuleringen om at det i tålmodigheten fullendes en frigjøring i engasjementet. Kanskje man da også kan tenke seg at besettelsen må utløses av empatien? 2

Du skal ikke drepe Hvordan skal man forstå Levinas sin bruk av ansiktet? I ”Nærhet og distanse” skriver Henriksen, at det utgår en moralsk fordring fra den Andens ansikt uavhengig av vår vilje. Men det blir allikevel opp til hver og en av oss å velge om vi vil følge denne fordringen og handle godt eller om vi vil handle ondt (Henriksen, 2000:206-207). Selv om friheten til å selv å velge tillegges vekt virker ”nærhetsetikken” å forutsette at ansiktet i utgangspunktet representerer noe potensielt godt i den moralske fordring. Dette virker da også rimelig å anta når man vet at Levinas skriver at det ut i fra ansiktet utgår en appell om at du ikke skal drepe. I det følgende vil jeg imidlertid sette spørsmålstegn ved koblingen mellom ansiktet og det gode ved å bruke den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Levinas var svært inspirert av Dostovjevskij og særlig verket ”Brødrene Karamasov. Derfor er det etter min vurdering relevant å studere hvilken betydning Dostovjevskij har gitt ansiktet. Interessant nok har også Dostovjevskij relatert ansiktet til det å drepe, men da på en svært negativ måte. Ved bokens dramatiske høydepunkt, der sønnen dreper faren sin, er det selve ansiktet som vekker hatet: Kanskje dreper jeg ham ikke, kanskje dreper jeg ham. Jeg er redd for at han med ett vekket mitt hat ved sitt ansikt nettopp i det øyeblikk. Jeg hater hans adamseple, nesen hans, øynene hans, hans skamløse latter. Jeg føler personlig motbydelighet. Det er dette jeg er redd for, i så fall kan jeg ikke styre meg…(Utdrag fra ”Brødrene Karamasov”) Et annet sted skriver Dostojevskij at det er nettopp ansiktet som hindrer mennesket i å elske sin neste: Jeg har aldri kunnet forstå hvorledes det er mulig å elske sin neste. Nettopp det nærstående er det etter min mening umulig å elske, bedre går det med de fjerntstående. For at man skal få et menneske kjært, må dette skjule seg, aldri før det viser sitt ansikt, så er kjærligheten borte. Det har Sosima, den “gamle”, talt flere ganger om, bemerket Alojsa. Også han har sagt at et menneskes ansikt ofte hindrer en som er uerfaren i kjærlighet fra å elske. (Utdrag fra ”Brødrene Karamasov”) Umiddelbart virker det paradoksalt at Levinas henter så mange direkte sitater fra Dostojevskij om skyld og ansvar, og så tillegger han ansiktet en helt annen betydning enn det Dostojevskij gjør. Eller gjør Levinas egentlig det? Kanskje det heller er ”nærhetsetikken” som har tatt feil i 3

sin fortolkning av appellen om ikke å drepe? I det følgende vil jeg vise at ansiktsappellen om ikke å drepe først og fremst har noe å gjøre med et kritisk-rasjonelt aspekt ved Levinas sin etikk. Ansiktets kritisk-rasjonelle funksjon ”Nærhetsetikken” er primært orientet mot det følelsesmessige aspektene ved etikken. Dette er kanskje også grunnen til at den ikke har forsøkt å drøfte det intellektuelle aspektet ved Levinas sin etikk. Utenlandske Levinasfortolkere, som for eksempel Colin Davis, har tatt dette opp i mye større grad. For eksempel sier Colin Davis dette om ansiktet hos Levinas: I ansiktet møter man en kilde av mening, ikke mening i seg selv, som kommer fra et annet sted enn den som er gitt meg. Møtet med ansiktsuttrykket dreier seg derfor ikke om at man ser noe selv. Ved å se bruker man nemlig bevisstheten eller forståelsen, og dermed gjør man det ukjente til noe kjent. Ansiktet er fundamentalt sett et uttrykk. Det er ikke en avsløring av noe nåværende, men en åpenbaring. Det er noe uforutsett innenfor det vi vet og det vi kan vite. Det oppmuntrer en til å produsere nye uvante meninger fremfor de vante. (Davis, 1996) Ut i fra dette blir det nødvendig å skille mellom det konkrete ansiktet man ”ser” og et ansiktenes ansikt som noe som kommer til oss utenfra. Appellen om ikke å drepe utgår da fra dette ansiktenes ansikt. Det ”å drepe” må sees i forhold til Levinas sin filosofiske opptatthet av forståelsens begrensninger. Idet man gjør seg opp en mening, eller danner seg en forståelse av noe, bringer man uunngåelig noe ukjent tilbake til noe kjent. Dermed ”dreper” man også den andre som en unik person. Til tross for det uunngåelige faktum at vi alle må forstå eller ”drepe” denne unike Andre, så er det ansiktet som stadig minner oss om vår begrensede forståelse. Det vil alltid finnes en alternativ måte å forstå en annen person på. Og det er nettopp ansiktet som påminner oss om at forståelsen vår aldri vil strekke til fullt og helt. Ansiktet er det som alltid vil yte motstand mot ” forståelsens drap”. Appellen om ikke å drepe er derfor en appell om at jeg må sette spørsmålstegn ved min egen forståelse av den andre. Eller som Levinas skriver i ”Totalitet og uendelighet”: ”Ansiktsuttrykket utfordrer ikke min makts svakhet, men min makts kunnskap (Levinas, 1996:194)” Det er ansiktsuttrykket som utgjør grunnlaget for en refleksjon som oppstår helt av seg selv og uavhengig av vår frie vilje: ”Refleksjonen innebærer at man setter spørsmålstegn ved seg selv, en kritisk holdning som oppstår helt av seg selv , når man står overfor den Anden eller kommer inn under hans autoritet. (Levinas, 1996:74) 4

Litteratur: Davis,C. (1996): Levinas: an introduction. Cambridge:Polity Press. Henriksen, J.O. og Vetlesen, A.J. (2000): Nærhet og distanse: grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker. Oslo:Gyldendal akademisk. Levinas, E. (1993) Den annens humanisme. Oslo: Aschehoug Lévinas, E. (1996) Totalitet og uendelighed. København : Hans Reitzel Nortvedt, P. og Vetlesen, A.J. (1996): Følelser og moral. København:Hans Reitzel. Vetlesen, A.J. (red.) (1996) Nærhetsetikk. Oslo:Ad notam Gyldendal.

5