Derrida

OPPDRAGELSE UT I FRA ET POSTMODERNE ANSVAR? ”Nettopp denne ansvarlighetens idè utgjør den grunnleggende utfordring til oppdragelse og undervisning.” (Myhre 1994:45) Boken "Oppdragelse i et helhetspedagogisk perspektiv" er skrevet av Reidar Myhre og har i en årrekke vært sentral 2.semester pensum på grunnfag i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Myhre kan trygt sies å være en autoritet innenfor dette feltet. I denne sammenheng blir det ekstra viktig å kritisk vurdere de pedagogiske synspunktene hans. Myhre skriver selv at formålet med ”Oppdragelse i et helhetspedagogisk perspektiv” er å fremme pedagogisk dannelse. Med dette fremhever han tre ting: 1. Innsikt i det kompliserte pedagogiske feltet. 2. Klarhet over eget standpunkt og forståelse for at andre kan ha et annet. 3. Forvissningen om at man alltid står i et ansvarsforhold overfor barn og unge (Myhre 1994:11) Det er 100 sider som er pensum i boken i dag. I boken sier Myhre at han vil prøve å gi en allsidig belysning av det pedagogiske feltet både i et individuelt, samfunnsmessig og kulturelt perspektiv. I overensstemmelse med formål 1 presenteres rammeverket for det kompliserte pedagogiske felt, derav navnet ”helhetspedagogisk perspektiv”. I tråd med formål 2 om være klar over eget standpunkt skriver han at han trekker visse konklusjoner som er uttrykk for hans ståsted i den pedagogiske debatt. Myhre vier i sin bok først og fremst plass til den tyske pedagogiske tradisjonen, men han trekke også frem det han kaller den radikale postmodernismen, representert ved de franske tenkerne Foucault, Baudrillard, Lyotard og Derrida. Denne retningen kjennetegnes ved desillusjonerthet, en radikal kritikk av fornuften, en radikal pluralisme og en estetiserende livsbetraktning. Videre mener han at hvis den får gjennomslag som livsholdning så vil den preges av reduksjonisme, verdinihilisme og hedonisme. (Myhre 1994:42). Myhre går så langt som å si at denne kombinasjonen av denne filosofi representerer den største fare vi står overfor i dag i oppdragelsen (Myhre 1994:240). Av disse fire er det Jacques Derrida, Myhre først og fremst skriver noe om. Allikevel er det bemerkelsesverdig hvor lite Myhre faktisk skriver om de franske postmodernistene med tanke på at han anser disse for å representere den store fare. Den naturlige slutning her er at Myhre vil skjerme leseren fra tanker som kan virke skadelig på sinnet. På den annen side kan man spørre seg om Myhre i det hele tatt har satt seg inn i arbeidet til de han kritiserer. Han har ikke oppgitt noen primærkilder fra de radikale postmoderne filosofene og kun noen få sekundærkilder. Dette står i klar kontrast til bokens over hundre tyskspråklige referanser. Har Myhre i tilstrekkelig grad satt seg inn i arbeidet til f.eks Derrida? Et arbeid som kanskje krever flere lesninger. Bør ikke dette være påkrevet når man tenker på det negative stempelet Derrida får i boken? Myhre henviser i forhold til dette til Skjervheim som sier: ”Spørsmålet er redusert til om ein skal gjeva etter for ein komplisert retorikk – eller IKKJE. Ein bør ikkje overvurdere vanskene med å stå imot slikt” (Skjervheim i Myhre 1994:43) Myhre synes å anse det altså som lite verdifullt å beskrive noe som bare fremmer negative livsholdninger. Denne artikkelen vil spørre seg om om Myhres kritikk av Derrida kan sies å være berettiget. På grunn av artikkelens lengde holdes de andre filosofene utenfor. Det vil bli forsøkt vist at også Derrida er opptatt av ansvarlighetens idè. Hvordan fremstiller så Myhre Derrida? Myhre mener Derrida i forlengelse av Nietzches dedifferensieringsprinsipp avviser den vestlige kulturs tradisjon med å tenke i motsetninger med den begrunnelse at det ikke dreier seg om logiske, men om verdibaserte motsetningsforhold som er fiktive. Det er gjennom denne reduksjonistiske tankegangen Derrida oppløser logosentrismen og avskjærer tenkningen fra bærende strukturer i vesterlandsk filosofi og legger veien åpen for subjektiv vilkårlighet.(Myhre 1994:42) Derridas 1

arbeid har vanligvis blitt forbundet med betegnelsen dekonstruksjon. Men er det riktig som Myhre sier at dekonstruksjon oppløser logosentrismen og åpner opp for subjektiv vilkårlighet? Derrida sier selv at dekonstruksjon er opptatt av og finner sted innenfor omfattende historiske endringsprosesser av både teknisk-vitenskapelig, politisk, sosioøkonomisk og demografisk art. Det finner sted i den man kan kalle ”spenninger” i grensene mellom f.eks litteratur, filosofi, ”hard” vitenskap, psykoanalyse og politikk. (Derrida 1995:413) Hva består så disse spenningene i? Problemet her er at et slikt spørsmål fordrer som regel at man gir en vanlig logisk definisjon som svar. Noe slikt er umulig å gi med dekonstruksjonsbegrepet. Dekonstruksjon er derfor ikke et redskap eller en teknisk oppfinnelse for å mestre tekster eller situasjoner. Tvert om, så er det heller hukommelsen av en eller annen maktesløshet, en måte å minne den anden og meg selv på om maktens begrensninger i vår mestring av noe. (Derrida 1995:385) Dekonstruksjon må heller forklares som det som bryter med f.eks logisk utviklede motsetningsforhold. Den er det som hele tiden bryter med systemet. Dette ikke kan gripes direkte gjennom språket, men det finner allikevel sted i språket. Det er knyttet til det faktum at man revurderer argumentasjonskonteksten, kompetansespørsmålet, språkdiskusjonen.(Critchley m.fl. 1996:79). Grunnleggende viser det at noe som er stabilt er stabiliseringer av noe som er essensielt ustabilt og kaotisk. Det er fordi det er kaos at det er nødvendig å stabilisere. Dette ustabile er på den ene siden det som kan ødelegge hegemoniet, men samtidig representerer den muligheten for fornyelse. Dekonstruksjon vil på denne måten innta en essensielt ambivalent posisjon. (Critchley m.fl. 1996:83). Derrida vil vise at også dekonstruksjon kan finne sted innenfor den fornuftige tilnærming til noe. Myhre har derfor rett i at dekonstruksjon på denne måten er noe annet enn en logisk tilnærming til filosofien, men det betyr ikke nødvendigvis at man ender opp i subjektiv vilkårlighet og en oppløsning av fornuften. Derrida hevder selv at han ikke prøver å forvirre skille mellom filosofi og litteratur og han mener selv at han i sitt arbeide er oppmerksom på forskjeller i argumentasjon, logikk og historie. (Critchley m.fl. 1996:79) Det blir derfor galt å hevde at dekonstruksjon har som hovedformål å kritisere fornuften. Man skal allikevel også anerkjenne spenninger som også alltid vil være tilstede innenfor språket og fornuften. Det handler om å leve med disse vel så mye som å ”forstå dem”(Derrida 1995:413). Sier Derrida noe om hvorfor dekonstruksjon finner sted? Derrida mener erfaringen ikke simpelthen kan forstås som persepsjonen av et fenomen som er tilstede i selvbevisstheten. Erfaring blir heller produsert av rekker av differensiert ordnete tegn som produserer mening og også overskrider enhver form for determinert struktur (Critchley 1992:35) F.eks blir begrepet erfaring ikke bare brukt for å bevare øyeblikkets unikhet, men samtidig er det det som samtidig mister det og oppløser det. Paradokset er at begjæret etter å beholde det unike ”som det er”, blir både det som beholder det som det er, og det som tar det vekk. (Derrida 1995:378) Derrida mener det er en hemmelighet i selve teksten som er uavhengig av ens intensjoner og valg over hva man skal si. En hemmelighet som samsvarer med opplevelsen av det unike. Det er denne hemmelighetsfulle unikheten som sikrer åpenheten mot det politiske. Den offentlige området har ikke noe domene over dette. (Critchley m.fl. 1996:80) Her mener Derrida det er en messiansk struktur i språket hvor løftet står sentralt. Det er hele tiden en "tror jeg" til stede i språket. Ved å love noe holder man fremtiden åpen. Spørsmålet om etikk må ta dette i betraktning. (Critchley m.fl. 1996:82). Er dette bare komplisert retorikk slik Myhre hevder? Blant annet den amerikanske filosofen Richard Rorty har kritisert Derrida for å tro at han gjennom såkalt transcendental argumentasjon 2

kan lokalisere et annet "språk" eller "begrep" utenfor språket. Rorty krever at man i argumentasjonen bruker det samme språket i premissene som i konklusjonene (DP). Myhre hevder også at en slik type retorikk som Derrida bedriver gjør det umulig å skjelne mellom legitim og illegitim makt og maktutførelse slik han selv hevder. Dette forutsetter nemlig normative problemstillinger som her elimineres. (Myhre 1994:42) Derrida sier at destabiliseringen i dekonstruksjonen er politisk nøytral. Man samtidig mener han også at den fører til en større grad av politisering idet dekonstruksjon følger stier man vanligvis ikke følger. Denne politiseringen fordrer at man først og fremst må stiller spørsmålstegn ved ting hele tiden. Dette gjør selvfølgelig demokratiet til et veldig paradoksalt begrep. Ifølge Derrida må rettferdighetens ubestembarhet alltid ligge utenfor den offentlige sfære ved å kritisere den og dekonstruere den. Fra et dekonstruksjonistisk perspektiv er den største faren i politikken totalitarismen. Ingen stat, sanfunn eller kommune kan sies å inneha rettferdigheten. Hvilken politisk form er det så som best opprettholder denne formen for rettferdighet? Simon Critchley mener Derridas syn på demokratiet ledes av en fremstidsrettet rettferdighetstranscendens. Et syn som Critchley mener ikke skiller Derrida vesentlig fra den deweyske tradisjonen som søker å forbinde pragmatismen og det radikale demokratiet. (Critchley m.fl. 1996:85). Rorty mener forskjellen mellom dem er at mens Derrida mener det er viktig å sette spørsmålstegn ved ting for å sette spørsmålstegn ved noe, spør Dewey først etter "hva som er problemet". Hvis ikke noe er ødelagt, skal man heller ikke prøve å fikse noe. Derrida ser ut til å tenke at jo mer spørsmålstegn du stiller deg, desto bedre. Hos Derrida ser det ut til å ligge en klar egenverdi i det å sette spørsmålstegn ved noe uavhengig av dets konsekvenser. Dewey vil imidlertid vært mer opptatt av bare å stille spørsmålstegn når man befinner seg i "en problematisk situasjon”. (Critchley m.fl. 1996:35) Når Derrida skal gi dekonstruksjonismen offentlig betydning henter han mye fra den franske filosofen Emmanuel Levinas (Critchley 1992, Critchley m.fl. 1996). Dekonstruksjon kan da forstås som en etisk befaling. Etikk blir først og fremst det å sette spørsmålstegn ved min egen frihet og spontanitet. Det er selve uvissheten knyttet til den andre som initierer den respektfulle relasjon til den Andre. Relasjonen overgår mine kognitive krefter. Dette innebærer at det etiske forholdet kan ikke settes inn under forståelsens rammer eller innenfor tradisjonell etisk teori (Critchley m.fl. 1996:32). Derridas rettferdighetsbegrep utgår derfor ikke fra en teoretisk deduksjon, men fra relasjonen til den Andres singularitet eller unikhet. Rettferdighet er i sin kjerne relatert til muligheten for politisk endring og består i å anerkjenne den Andre som noe som overskrider ens egne kognitive evner. Det er ifølge Derrida en slik erfaring som beveger en inn i politikken og samfunnet, dvs.fra det ubestembare til det bestembare. Dekonstruksjonen er nettopp dette ubestembare som inntreffer på det politiske eller det bestembare plan. (Critchley m.fl. 1996:35) Derrida mener selv det er både ironi og filsofisk ansvar idet han skriver. Transcendentale spørsmålsstillinger er nødvendig for å unngå empirismen, positivismen og psykologismen. Dekonstruksjonen er pragmatisk, men ikke hele veien ned. (Critchley m.fl. 1996:85) Derrida ser således ikke på idèen om uendelighet som for romantisk. Det er nødvendig å tenke omkring erfaringens ubestembarhet. Hvis man gir opp uendelighetens ansvar er det ikke noe ansvar igjen Da klarer man ikke møte den Andres singularitet. Det er også denne uendeligehten som gjør at det kan finnes etiske problemer eller beslutninger. Valg er aldri entydig gode og det ubestembare har derfor ingen ende. Dette er en idè om et ansvar som ikke bare er en teoretisk, konstaterende relasjon, men også en utsatthetens relasjon. (Critchley m.fl. 1996:86) Kanskje denne idèen har noe til felles med Myhres idè om ansvarligheten. Til slutt kan man spørre seg hva man som lærebokforfatter skal gjøre når man møter et annet filosofisk utgangspunkt, en annen type språk, andre premisser, andre regler, andre logiske eller 3

andre retoriske prosedyrer. I bokens innledning nevnes respekt for andres syn som en viktig del av den pedagogiske dannelse. Man kan i denne sammenheng spørre seg om Derridas arbeide har blitt vist den nødvendige respekt i Myhres bok. Litteraturliste - Critchley, Simon m.fl. (1996) Deconstruction and pragmatism. I: Chantal Mouffe (red) London : Routledge, - Critchley, Simon (1992). The ethics of deconstruction : Derrida and Levinas. Oxford : Blackwell, - Derrida, Jacques (1995). Points - : interviews, 1974-1994 / Jacques Derrida. I:Elisabeth Weber (red) Stanford, Calif. : Stanford University Press, - Myhre, Reidar (1994) Oppdragelse i et helhetspedagogisk perspektiv. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

4