6. Interesseorganisasjoner Og Korporatisme (tekstversjon)

SAMMENLIKNENDE POLITIKK MELLOMFAG M3 - FORELESNINGER VÅREN 2000 FORELESER: Ø YVIND KALNES 6.

29.02.00

Interesseorganisasjoner og korporatisme

Interesseformidling Interesseformidling som konsept fokuserer på den sammenknytning mellom det sivile samfunn og statsapparatet som foregår via interesseorganisasjonene, ved at disse blir deltakere i uformingen og iverksettingen av den offentlige politikk. Skillet mellom utforming og iverksetting vil ikke være så bokstavelig, ved at såkalt "iverksetting" vil inneholde vesentlig bruk av skjønn. Vær her oppmerksom på at "offentlig politikk" brukes i vid betydning, i den grad vedtak og administrasjon ikke nødvendigvis må formelt foregå via offentlige organer. Schmitter & Streeck har kalt dette for "private interest government"; utformingen/administrasjonen av deler av den offentlige politikk skyves ut til private interesseorganisasjoner. Dette kan f.eks. være en del av "rolling back the state". En interesseorganisasjon er: 1. en permanent organisering for å

sikre en systematisk ivaretakelse av interessene til

kollektive grupper, som regel knyttet til funksjonalitet. 2. De er ikke like politiske partier, ved at de ikke deltar på valgarenaen og den parlamentariske arena. 3. De er ulike andre frivillige organisasjoner ved at de ikke har idé elle formå l, men skal fremme medlemmenes interesser. Som for partier vil studiet av interesseorganisering dreie seg rundt to nivå : - Innen den enkelte organisasjon

- På systemnivå et; settet av interesseorganisasjoner Men i begge tilfeller vil finne ulike grader av institusjonalisering, i betydningen av at de enkelte organsasjoner vil framstå som institusjoner, samtidig som disse vil framstå qua aktø rer i forhold til hverandre.

Typer av interesseformidling 'Tradisjonelt har det væ rt tatt i bruk to hovedkategorier for å

skille ulike former for

interesseformidling fra hverandre. Schmitters definisjon er fortsatt den vanligst brukte.

Figur inn her

Skillet mellom korporatisme og pluralisme vektlegger interesseorganisasjonsrollene mht. Å formidle i forholdet mellom samfunn og stat. Pluralisme representerer en variant der kontrollen tenkes utøvd nedenfra; medlemmer i forhold til organisasjoner og organisasjoner ri forhold til stat. Denne kategorien har iflg. Katz & Mair klare paralleller til "Catch-all-partiet", i betydningen av at den vektlegger konkurranse mellom organisasjonene. Tilsvarende er det tilsynelatende en parallell mellom kartellpartiet og korporatisme, gjennom vekten på monopolisering, slik Katz & Mair observerer. I ingen av tilfellene eksisterer det noen konkurranse. Men en skal væ re forsiktig med å trekke parallellen for langt. Det hele får lett noe deterministisk eller evolusjonistisk over seg. På den annen side legger mye korporatismeteori vekten på organisasjonene som å inkorporere og disiplinere medlemmene, der Katz & Mair ikke tillegger partiapparatet i kartellpartiet samme rolle. På denne måten kan korporatisme mht, interne organisasjonsforhold snarere minne om massepartiet, der den enkelte institusjon inkorporerer og kontrollerer sine må lgrupper, uten noen for konkurranse. Det er derfor fø rst og

fremst mht. til relasjonene mellom institusjonene kartellparti og korporatisme kan synes å ha noe for seg. Spørsmå let er derfor kanskje om dette dreier seg om en hybrid mellom massepartiet og kartellpartiet.

Nasjonale variasjoner på makronivå Styrken på de korporative ordningene vil variere sterkt fra land til land, og vil også variere over tid. Dette framkommer også ved skjemaet under, som baseres på forsøk på å må le graden av korporatisme fra Schmitter, Lehmbruch og Schmidt, dog med noe ulike indikatorer. Figur inn her Denne samvariasjonen mellom stø rrelse og korporatisme er også tatt av flere, mest kjent er Katzensteins tese, som vi gjennomgikk forrige gang.

Bakgrunn for interesseformidling Endringer i partivesenet Som observert av Kirchheimer har framveksten av interesseformidling skjedd parallellt med overgangen fra masseparti til catchallparti. Hans teori om sammenhengen mellom de to fenomenene er relativt uutviklet, men han antyder at nå r partiene konvergerer og bare tar opp populæ re saker mister de evnen til å representere interesser på en presis og systematisk må te. Ulike interessegrupper fø ler derved stø rre behov for direkte deltakelse i de offentlige beslutnings- og iverksettingsprosesser, for å

sikre fortsatt systematisk ivaretakelse av sine

interesser. Hva som er sikkert er at partiene søker å distansere seg fra spesifikke interesser, i sin sø ken etter å

bli folkepartier. På

den andre side er det etterhvert heller ikke så

sikkert at

interesseorganisasjonene ser seg tjent med å være så tett knyttet til bestemte partier. Dette vil i pakt med med individualisert stemmegiving kunne redusere appellen i forhodl til bestemte (potensielle) medlemmer, og øke risikoen for å bli utestengt fra politisk innflytelse nå r ens eget

parti er utenfor regjeringsmakten. Rokkan Dette er for så vidt også hva Rokkan observerte i sin artikkel "Numerical democracy and corporate pluralism" fra 1965. Når de borgerlige partiene hadde vært utestengt fra regjeringsmakten siden 1935 (med unntak av okkupasjonstiden), hvorfor mobiliserte ikke næringslivet mer bak de borgerlige partiene. Svaret var naturligvis var at de hadde hatt direkte tilgang til makten hele tiden, via sin deltakelse i den korporative kanal. Arbeiderpartiegjeringen hadde aldri væ rt i stand til å overse eller gå mot næ ringslivets grunnleggende interesser. Dets numeriske flertall ble motbalansert av næ ringslivets kontroll over vesentlige ressurser, gjennom sine interesserorganisasjonen: Stemmer teller, men ressurser avgjør. For Rokkan framstå r derfor korporatisme som en utø velse av kapitalens motmakt til arbeidernes numeriske makt. Rothstein Rothstein stiller her en motsatt diagnose; korporatisme som uttrykk for arbeiderklassens politiske makt. Det er "den sosialdemokratiske institusjonaliseringen av klassekonflikt". Han viser til at det er arbeiderklassen som hele tiden har hatt initiativet i utviklingen av korporative institusjoner og at korporatismen stå r sterkest i stater med sterkest sosialdemokratisk dominans. Det er m.a.o ikke en form for kapitalistisk maktutøvelse og selvunderkastelse fra arbeiderklassens side; "one does not tame oneself". Rothstein tar i sin analyse utgangspunkt i hva han kaller "rational choice marxism". Med dette mener han at korporatisme - qua institusjon - er vokst fram ved i første rekke å tjene arbeiderklassens interesser, men også innen gitte rammer å tjene kapitaleierklassens interesser og statens interesser. Selv om ikke det uttales i artikkelen vil en også dermed kunne forvente at korporatismens stabilitet vil avhenge av i hvilken grad den fortsetter å tjene disse interessene. Forhandlingssituasjon: Arbeid vs. Kapital Arbeidere 1. Asymmetrisk maktssituasjon ved bedrift vs. individuelle arbeidere 2. Rasjonelt for arbeidere å organisere seg kollektivt i fagforeninger, for å øke sin forhandlingsmakt. Dermed også avhengig av hvor legitimitetsterskelen er; hvor store vansker de møter ad organiseringen av arbeidskraften.

- Arbeideres handlingslogikk på to nivå: klasse - revolusjon; gjøre endelig slutt på utbyttingsforholdet vs fagorganisasjon - reform; oppnå størst mulig andel av merverdi Dilemma: Suksess i det siste vil s.s.vis styrke reformismen og trekke til seg nye medlemmer. Risikoen ved skifte til revolusjonær strategi vil øke. Arbeiderne har ikke lenger bare sine lenker å tape. Selve forhandlingsinstitusjonen endrer arbeidernes preferanser. Jfr. Lenin: Revolusjonær bevissthet vs. Fagforeningsbevissthet 3. Fagforeninger ser at lokal suksess på sikt øker egen risiko ved å redusere lønnsomheten i bedriften og/eller bransjen; kapitalflukt, konkurs. Kapital mer mobil enn arbeid. Ny endring i preferanser: • Moderasjon og ansvarlighet • Allmengjøre lokal suksess ved brede tariffavtaler eller lovgivning; politisk strategi Kapital Straks arbeidstakerorganisering har skjedd lokalt vil de ønske en allmengjøring av lokale avtaler, for å sikre "an even playing field". Stat Hva er "statens interesser" - minimum egen reproduksjon Mål - holde klassekonflikter under kontroll. Vanskeligere straks arbeidstakerne organiserer seg. "A capitalism where only capital is organized is a peaceful capitalism". Rasjonelt for staten "institusjonalisere klassekonflikten" ved et system av rutiniserte forhandlinger; korporatisme. Særlig gunstige forhold der sosialdemokratiske parti har fått kontroll over regjeringsmakten. Endring i preferanser også i parti: "..the social democratic party ..has to handle an economy where organized labour has every possibility to pursue demands that would bring the national economy in an internationally very infavourable position"

Konsekvenser av korporatisme I en ny-korporatists øyne er hva interessegruppesystemet gjør som "mellomledd" å fungere som en støtpute mellom samfunn og stat, ved å dempe og koordinere de mange konflikterende interesser. De demper og koordinerer de mange inputs i forhold til hva det politiske (og økonomiske) systemet er i stand til å

oppfylle ("overload"). De øker derved systemet

styringsevne ("governability"). Dette vil særlig være viktig i et stadig mer komplekst og ustabilt samfunn. Korporatisme betraktes ikke nødvendigvis som et "nullsumspilll". Selve spillet betraktes som å øke kaken - og derved vil deltakelse gi mer til alle - og alle vil tape ved å trekk seg ut. Korporative ordninger antas så ledes så skape ø konomisk vekst, og sikre en jevn fordeling av veksten.

Peter Katzenstein har fremmet en slik tese mht. De små vest-europeiske staten. Det korporative samarbeider mellom arbeid-kapital-stat har bidratt til at elle parter aktivt Ahr bidratt aktiv til kontinuerlig ø konomisk tilpasning, i forhold til e krav oms stilles fra verdensmarkedene. Denne tilpasningene r blitt mye mer konfliktfrie enn i stø rre og me liberalistisk orienterte land. ø konomisk liberalisme antas så ledes å skape konflikt mellom partene, fordi alle byrdene for tilpasning legges ensidig på

arbeidstakere og fordi de ikke få r medbestemmelse i

omstillingsprosessene. Omstillingene leder så ldes til konflikt og blir mindre effektiv. Det vises også til at de landene som har fø rt den mest liberalistiske politikken også er de som har hatt minst ø konomisk vekst. Spørsmålet om korporatisme innebærer økt makt til organisasjonene er kanskje egentlig ikke så interessant. Samtidig som organisasjonene slipper til i utfomingen av den offentlige politikk er dette også en implikasjon av at staten/den offentlige politikken tenderer mot å regulere stadig større deler av det sivile samfunn. Så hvem er det egentlig som koloniserer hvem? Kritikk 1. For deterministisk

Videre innebærer korporatisme som institusjon at organisasjonene trer inn i et sett av normer og roller som de kan oppleve som rigidiserende i forhold til strategiske valg de ønsker å gjøre. Kooptering er alltid en frykt i dette systemet. Kostnadene vil derfor kunne oppleves som større ved deltakelse. Eksempelvis trakk de svenske arbeidsgiverne seg ut av offentlige styrer på 1990tallet, nettopp av denne grunn. NHO vurderte samtidig det sammen, uten at de valgte å gjøre dette. Spørsmålet er også knyttet til samvariasjonen mellom økonomisk vekst og korporatisme. Er det mulig at dette kan snus på hodet? i hvilken grad samarbeid er betinget av ø konomisk vekst, slik at alle kan få mer. Dersom kaken ikke vokser vil en så ledes ikke lenger kunne fordele mer fra runde til runde - og partene vil trekke seg ut fordi gevinsten ved å væ re med vil forsvinne. 2. Overser variasjoner på sektornivået Samtidig er det vel verdt å legge merke til en annen type variasjon som oppstår nå r vi betrakter interessegruppesystemet på ulike funksjonelle nivå . Hittil har vi betraktet systemet under ett. På det nasjonale eller makronivå et. Men de korporative systemene vil ha sine subsystem, med sine sæ rtrekk., Makrokorporatisme viser til de korporative ordningene som eksisterer rundt utforming og iverksettingen av nasjonale policies, som på virker mange sektorer. Mesokorporatisme viser til de ordningene som eksisterer rundt sektorspesifikke policies. Det er her lagt vekt på typen av policies, mer enn hvem som faktisk deltar. Dette betyr vanligvis at deltakelse knyttes til berø rthet. Sektorbegrepet

vil

dels

skjære

over

tradisjonelle

konfliktlinjer

som

klasse.

Interesseorganisasjonene innenfor en sektor kan utvikle et interessefelleskap i å sikre at sektoren blir en overskuddssektor og utvikler felles verdier. Skjer dette i sterk nok grad vil en overordnede styring, gjennom makrokorporatisme forfalle og makten spres. Maktutredningen har tatt opp dette, gjennom sitt segmenteringsbegrep - og Dahl gjennom sitt polyarki begrep - de interesserte minoriteters styre. Maktutredningen gir dette delvis skylden for 70-tallets styringskrise. Det er altså en form for mesokorporatisme, uten noen overordnet makrokorporatisme. 3. For unyansert skille korporatisme - pluralisme For det første vil de fleste stater falle et sted midt i mellom de to hovedtypene (som samfunnskorporatisme el. Korporativ pluralisme), slik at det blir vanskelig å skille stater analytisk, særlih når hver stat utviser så store variasjoner på sektornivået.

Nettverkstilnærmingen er derfor lansert som en mer realistisk tilnærming, der en nøyer seg med sektorog opererer med langt flere kategorier. Rent vitenskapsteoretisk blir skillet også uklart når tilhengerne av den korporativistiske og den pluralistiske tilnærmingen driver "conceptual stretching", i.e. de driver stadig tilpasning av sine respektive begrep for å fange opp flest mulig tilfeller. _________________________________________________________________