7. Sosiale Bevegelser (tekstversjon)

1

SAMMENLIKNENDE POLITIKK MELLOMFAG M3 - FORELESNINGER VÅREN 2000 FORELESER: ØYVIND KALNES 7.

02.03.00 Sosiale bevegelser

_____________________________________________________________________________ _

Sosiale bevegelser Dalton & Kuechler betrakter en sosial bevegelse som "et kollektiv av menesker forent i en felles tro og målsetting om å utfordre den etablerte orden ved å arbeide utenfor de institusjonaliserte kanaler". Selve arbeidsmetoden innebærer at sosiale bevegelser vil være svært løst definert; de er lite formalisert og institusjonaliserte. De kan består flere formelle organisasjoner som er knyttet sammen i et nettverk, for å forsvare felles målsettinger eller verdier, men ettersom det ikke stilles noen formelle krav til medlemskap vil de også inkludere enkeltindivider som ikke er medlem av noen organisasjon. Straks en sosial bevegelse formaliseres og institusjonaliseres vil dne på mange måter opphøre å være en sosial bevegelse. Sosiale bevegelser har i seg selv eksistert så lenge det har eksistert øvrighetsorganer. Fra norsk historie

kjenner

vi

Haugianerbevegelsen,

Thranitterbevegelsen,

avholdsbevegelsen

og

legmannsbevegelsen. Formålet er delvis å påvirke innholdet i den offentlige politikk, ved å delta i utformingen av dem eller blokkere iverksettingen, samt å drive mobilisering/bevisstgjøring i det sivile samfunn rundt sine distinkte verdier. "Nye" sosiale bevegelser dateres gjerne tilbake til 1960-tallet og studentbevegelsen. Den norske miljøbevegelsen

vil

f.eks.

inkorporere

Naturvernforbundet,

Natur

og

ungdom,

MIljøvernforbundet, Fremtiden i våre hender, Verdens Villmarksfond, Greepeace, Bellona +++.

2

Hva er særpreget ved "nye sosiale bevegelser"? Dalton søker å definere NSB ut fra 5 hovedkarakteristika, som skiller dem kvalitativt fra tradisjonelle organisasjoner og partier. Disse viser at de er lite institusjonaliserte. 1. Ideologi. Vekt på a representere et nytt samfunnsparadigme. Jfr. Ingleharts postmaterielle verdier. A. Deltakelse og likestilling i seg selv som verdier, utover det rent instrumentelle. Dette er hva Kaase og Kitschelt kaller for venstre-libertarianisme. B. "Grønne" verdier; opplevelse av et utbyttingsforhold mellom menneske og natur som må brytes (arven fra Marcuse). Moderne eller reaksjonært? Postmaterialismeteorien får noe normativt over seg, ved at NSB knyttes til "moderne" og "progressive" verdier, mens de andre verdiene nærmest blir tradisjonelle og reaksjonære. Det kan være svært tvetydig å betrakte deltakisme og grønne verdier som noe nytt og progressivt. Kaase antyder at begge tilfeller kan betraktes snarere som reaksjoner på en mer allmenn moderniseringsprosess; en reaksjon på marginalisering i forhold til stadig større rasjonalisering, stordrift og gjennomkapitalisering av samfunnet. Men - i alle tilfelle - de er en konsekvens av sosial endring. Spørsmålet er i hvilken grad de kan ses på som endringens avantgardister eller dens protesterende baktropp. Det er også et spørsmål hvordan man skal behandle eksplisitt konservative sosiale bevegelser, som delvis også er en reaksjon på modernisering og/eller delvis en motreaksjon på "nye" verdiers "seier" i offentlig politikk. Som OJ har sagt det "nå må bøndene la oss byfolk få ha villdyra våres i fred!". Vi finner stadig (av og til kuriøse) eksempler på dette i norsk politikk, gjennom: - Folkebevegelsen mot innvandring - Høge Nord Alliansen - Distriktsalliansen mot urban fornuft - Harpunens venner

3

- Støttebevegelsen rundt Børre Knudsen/Ludvig Næssa - Anti-abortbevegelsen Distriktsalliansen er dannet i forsvar mot "livsfjerne miljøvernere og vernekåte byråkrater..som har utviklet sitt tankegods i betydelig avstand fra naturen". Flere av disse oppfordret også til boikott av TV-aksjonen i 1996 "Miljø for livet". Aksjonen klarte bare å samle inn 90 av de 150 millionene man hadde som målsetting, det dårligste resultat for en TV-aksjon siden 1976. 2. Sosial basis. NSB mobiliserer ikke ut i fra de gamle klasseskillene; eller andre etablerte skiller, men fra en diffus sosial basis. Dog er sympatisørene generelt yngre, bedre utdannet og mer kjønnsbalansert enn befolkningen ellers. Mobiliseringen knyttes til konflikter relatert til bestemte saker/verdier - og blir således flytendeavhengig av sakenes og verdienes dagsaktualitet. På den annen side peker Kaase på at delNSB'ene knyttes sammen av en felles kultur. NSB likner på hverandre vedrørende sosial sammensetning og ideologisk overbygning og avgir kontinuerlig medlemmer til hverandre, men sympatisørene tenderer mot å sympatisere med flere NSBs på en gang. Sett under ett er også nivået på støtten til NSBs totalt sett relativt stabil. Dette betyr også at den enkelte NSB har et reservoar av sympatisører og potensielle medlemmer i andre NSBs, når deres sak blir viktig. Med hensyn til partiene peker Kaase på at sympatisørene helst kommer fra partiene på venstresiden av det politiske spektrum; de grønne og SPD. 3. Deltakelsesmotivasjon. Denne er ikke knyttet opp til individuelle egeninteresse, men ideologiske eller kollektive målsettinger, samtidig som ekspressive og sosiale aspektene får betydning. Deltakelsen blir en verdi i seg selv. 4. Organisasjonsstruktur. For det fjerde avviker bevegelsene fra de tradisjonelle hierarkiske modellene, med sin vekt på en åpen, desentralisert og demokratisk struktur. Dette er knyttet til medlemmenes egen deltakerdeologi og det faktum at de jobber lokalt, samt deres flytende og diffuse sosiale basis. Kaase peker her på at del NSB'ene er nettverksdannelse, men at disse igjen danner nettverk av nettverk. Men jfr. Klandermans er det konkurranse om ressursene innenfor disse nettverkene og

4

den enkelte organisasjon vokter sin egen autonomi. Alliansen blir derfor gjerne ad hoc. 5. Politisk stil. For

det

femte står

NSB utenfor

det

tradisjonelle lukkede og

kompromissbaserte

beslutningssystemet. I stedet legges vekten på å signalisere protest og bruke det offentlige rom for å påvirke. Desentralisering og sterk vekt på ideologi i seg selv gjør det også vanskelig å gå inn i forhandlinger og kompromiss. NSBs vil konstant møte koopteringsproblemet; tilbys innflytelse ved forhandling, vil man derved også bli ansvarliggjort. Deltakelse i slike forhandlingssystemer vil kreve både spesialisering og hierarki internt og at bevegelsene i større grad forplikter seg. Bevegelsene har sjelden sine egne partier eller interesseorganisasjoner, men vil kunne inngå i pragmatisk samarbeid og koalisjoner med slike, fordi de representerer ressurser bevegelsene selv ikke har - f.eks. i form av formelle posisjoner som regjeringsmakt, seter i parlamentet, deltakelse i korporative organ, finansielle ressurser eller en velutviklet infrastruktur. Særlig på lokalplanet kan dette være velutviklet i forbindelse med lokale aksjoner Vis figur .....

Forklaringer på "nye sosiale bevegelsers framvekst" 1. Relativ deprivasjon En individuell misnøye som skyldes at en opplevelse av at de etablerte representasjonskanalene i utilstrekkelig grad sikrer deltakelse og/eller at den offentlige politikken oppleves som "urettferdig" ad hvordan en ivaretar ulike interesser. Man definerer seg i begge tilfeller som "rutinepolitikkens tapere". Problemet er at protestdeltakerne langt fra er sosialt depriverte, men tilhører den nye middelklasse, samtidig som de som deltar mye i de andre kanalen er overrepresentert. Dette er for så vidt ikke uventet, fordi protestdeltakelse gjerne oppleves om mer ressurskrevende enn andre former - og deltakelse vil derfor variere med individuelle politiske ressurser som innsikt,

5

penger, fritid, tilgang på infrastruktur osv. Det som skiller deltakerne ut er "misnøye" med deler av den offentlige politikk. Det er m.a.o. ikke deltakerne per se som er tapere, men "hjertesakene" deres. De ressurssterke er langt fra noen enhetlig gruppe, som tas opp bl.a i tesen om postmaterielle verdier. 2. Nye varige verdier Ingleharts teori om postmaterialismen dreier seg om et helt spesielt sett av nye verdier knyttet til etterkrigsgenerasjonens "materielle behovstilfredsstillelse"; 1. Deltakisme - opplevelse av deltakelse og likestilling som å ha egenverdi 2. Grønne verdier - utbyttingsforholdet mellom menneske og natur, som må brytes. Disse verdiene peker ikke så mye tilbake på gruppens egen interesser, men knyttes opp mot andre tapende interesser (kvinner, urbefolkning, arbeiderklasse, innvandrere, den tredje verden osv.), samtidig som bærerne av interessene er fra fra den nye middelklassen. 3. Økende saksorientering Folk velger i større grad å fokusere på saker som berører dem spesielt. De blir såkalte "issue public" - sakspublikum, i stedet for å identifisere seg med partier eller ideologier 4. Institusjonell treghet hos the establishment Dette viser til "forsinkelse" i de politiske institusjonenes tilpasning til nye verdier og interesser i det sivile samfunn. A. Partier og interesseorganisasjoners aggregerende preg innebærer at nye saker veies mot gamle og ofte blir funnet for lette, i den grad de ikke representeres deres tradisjonelle kjernegrupper og gevinstene ved tilpasning er usikre. B. Vedtakskulturen; kompromissene som arbeides fram i de lukkede rom er intet alternativ for utålmodige og sterkt ideologiserte borgere som ønsker innsyn og raske endringer. Brand viser likevel at over tid blir "nye" interesser og verdier institusjonaliserte, i betydningen at

6

saker tas opp på den ordinære politiske dagsorden og at lederne går inn i politiske partier. Etter en periode vil derfor NSB merkes synkende deltakelse, sakene deres er ikke lenger "rutinepolitikkens tapere" Alain Touraine (1987) forklarer også hvorfor NSBs er så svake i Skandinavia med at "de skandinaviske land er så åpne for krav at det fører til reformer før de sosiale bevegelsene får anledning til å dannes". Det er også nok av eksempler på institusjonalisering, både i form av departement, direktorat og tilsyn, ombud og lover m.v. I Norge er i hvert fall miljøbevegelsen i klar tilbakegang som en "bevegelse", selv om kanskje innflytelsen over politikken de facto er blitt større. Et miljøverndepartement ble etablert allerede i 1974 og miljøkriminalitet er tatt inn i straffeloven. Til og med næringslivet har tatt dette inn over seg. UNI-Storebrand har tilsatt egen miljødirektør med oppgave å drive lobbying for å redusere utslipp av drivhusgasser. Her er det nok også vesentlige "materielle verdier" som spiller inn. Forsikringsindustrien i OECD-landene alene på første halvdel av 1990-tallet tapt rundt 300 milliarder kroner på grunn av skader forårsaket av været. 5. Syklisk middelklasseradikalisme Brand ser for så vidt ikke så mye nytt ved dagens sosiale bevegelser. Mobilisering i ulike sosiale bevegelser er et uttrykk for syklisk middelklasseradikalisme, som reaksjon på sosial modernisering. Han identifiserer tre bølger; i 1830-50, ca. 1900 og igjen på 1960-tallet; altså med 60-70 års mellomrom. Brand ser tre faser i hver av middelklasseradikalismesyklusene: a. Idealistisk/utopisk i økonomisk vekstfase Optimistisk tro på fornuften og mulighetene for anvendelse av ny teknologi, for å forbedre samfunnet med fredelige middel. Ex. 1960-Tallet: Borgerrettighetsbevegelsen, hippiebevegelsen b. Anti-modernisme i økonomisk nedgangsfase Mer aggressiv, der troen på fornuften og endring innenfra oppgis til fordel for mobilisering bak kampsaker og forsøk på å omstyrte systemet. Ex. 1970-Tallet: M-L bevegelsen, Baader Meinhof, Røde Brigader, IRA

7

c. Post-modernisme En fase med tilbaketrekning, der bevegelsens saker er delvis institusjonalisert og den enkeltes engasjement rettes innover mot indre kvaliteter. Ex. Backpackers, New Age, aromaterapi, jogging, helsestudio. Filmer som "Fight Club" og "The Beach" kan på mange måter betraktes som oppgjør med denne fasen, på samme måte som "Rebel without a cause" var det i forhold til det industrialiserte samfunnet. Skulle Brands sykluser holde stikk er m.a.o såkalte "nye sosiale bevegelser" ikke lenger noe relevant politisk fenomen. Generation x vil derved være en mellomstasjon mellom to bølger av middelklasseradikalisme. Vi kan forvente en ny bølge av middelklasseradikalisme rundt 20102020; sentrert rundt dagens barnehagebarn, eller kanskje tidligere på grunn av en aksellrert utvikling. Muligens vil dette komme som en reaksjon på den etablerte formen for digitalisering og globalisering, drevet fram av the establishment. Med bruk av alternativ programvare og dannelse av verdensomspennende alternative nettverk. Bruken av operativsystemer som Linux, the Free Source Movement hackerkultur og dannelse av uavhengige globale nettverk kan være en antydig på dette. De første står for fullstendig åpenhet og bestrider individuell eiendomsrett. Det representerer en alternativ og anti-autoritær versjon av det moderne. Muligens har vi også allerede fått presentert denne generasjon X sin Jesus Christ Superstar, via the Matrix.

Organisatoriske dilemma Organisasjonene vil over tid framstå som lite effektive utad, fordi: 1. Manglende ressurskontroll, 2. Vektlegging av deltakelse og kontroll nedenfra 3. Ideologisk "renhet" I den grad sosiale bevegelser søker - og faktisk får - formalisert og rutinisert deltakelse i utformingen av den offentlige politikk vil dette kreve endringer i organisasjonsformen; hierarkisering, spesialisering, delegasjon av makt. Dette medfører på mange måter at grensen for hva som er en "sosial bevegelse" vil sprenges. Korporativ deltakelse

8

Korporativ deltakelse vil virke forpliktende på organisasjonselitene, fordi de blir parti avtaler som forplikter dem i forhold til de andre aktørene. De må ha noe å "levere", det være seg ekspertise eller medlemmenes lojalitet. For å kunne forhandle må organisasjonsledelsen også være i stand til å handle raskt, inngå kompromiss osv, over hodene på medlemmene. De sosiale bevegelsene vil derved kunne bli oligarkiske, bli profesjonalisert og/eller få sterkere ovenfra ned funksjon. Dette betyr også at de står mindre fritt i valg av virkemidler; de må bli mer "ansvarlig". Virkemidler som sivil ulydighet, forsøk på å appellere til og å polarisere opinionen blir ikke lenger akseptabelt. I ytterste omstendighet vil det også bli definert som et statlig ansvar - og luften tas derfor direkte ut av bevegelsen, selv om kanskje målsettingen gjennomføres. Joyce Gelbs komparative analyse av ulike arbeidsmåter innenfor kvinnebevegelsen er således svært instruktiv på et allment plan. Hun skiller mellom: 1. "Non-directed groups " - Rettet mot bestemte grupper i det sivile samfunn; bevisstgjøring /aktivisering innenfor rammene av en gitt ideologi - Lokal autonomi, unngå formalisering av struktur - Men liten evne til å påvirke de offentlige beslutningsprosesser utover det lokale nivå I Gelbs tilfelle dreier dette seg om en "ideologisk feminisme", som en finner i det britiske tilfellet. Dette er hva som ligger nærmest "den sosiale bevegelse". I de to andre tilfellene, hvor hun faktisk ikke er villig til å ta i bruk begrepet sosial bevegelse i det hele tatt framstilles kvinnebevegelsen som langt mer ytre effektiv. 2. Directed groups - Pragmatisk påvirkning rettet mot aktører innenfor det etablerte politiske system, gjennom nettverksbygging, lobbying for å endre lover og andre sider ved en offentlig e politikk - Sentralisert, formelt lederskap og klare målsettinger I Gelbs tilfelle dreier dette seg om "interessegruppefeminisme", som en finner i det amerikanske tilfellet.

9

3. State equality - Fravær av sterk bevegelse; kanalisert via det etablerte system - Særegne interesser/verdier kopteres og gis sentrale posisjoner i det politiske system I gelbs tilfelle dreier det seg om hva i norsk statsvitenskap kjenner som "statsfeminisme" (Hernes), eksempelvis hos Gelb i Sverige. Til dels kan det være mulig at også norsk miljøbevegelse har beveget seg i retning av lobbying og/eller korporativisering. Strømsnes og Selle går så langt som å si at den ikke utgjør noen alternativ bevegelse i det hele tatt; til det er fraværet av ideologi og grasrotaktvitet for stort, og profesjonlaisering/avhengighet av stat og næringsliv for stort. Organisasjonenes medlemstall har gått kraftig ned, samtidig som antallet fast ansatte har øket sterkt. Det lokale aktivitetsnivå er lavt, sammenliknet med andre land. Miljøbevegelsen betegnes også som lite ideologisk og rettet mer mot konkrete kampsaker. Mobiliseringen vil derfor avhenge sterkt at det foreligger direkte konflikter eller katastrofer som henleder oppmerksomheten mot bevegelsen. I enkelte tilfeller er en gått bort både fra ideologi og konfliktkamp, i retning av samarbeid rundt "bedre" teknokratiske løsninger. Samtidig har organisasjonene fått øket statsstøtte og / eller næringslivsstøtte, som gjør dem mindre avhengig av medlemmene. Før krisen i Naturvernforbundet var medlemstallet redusert fra 40 000 medlemmer i 1991 til 29 000 medlemmer i 1996, samtidig som antallet betalte årsverk var kommet opp i 38. Forbundet mottok 3.4 millioner årlig i statsstøtte. Krisen som oppstod i 1998 (?) viste motsetningen mellom den gamle og den nye tendens. Forbundet var nær konkurs, samtidig som lederen (Heidi Sørensen) og generalsekretæren ble kastet. Bellona har aldri forsøkt å etablere seg som ledd noen grasrotbasert organisasjon og representerer således en helt annen organisasjonsmodell enn Naturvernforbundet. Siden det ble stiftet i 1986 har Bellona vokst til en "profesjonell" organisasjon med 16 millioner i årsomsetning. Rundt 1/10 av inntektene stammer fra 3000 såkalte "støttemedlemmer". 2/3 av inntektene stammer fra næringslivet (Statoil, Siemens, Esso, Shell, Rederiforbundet, Hydro, Fred. Olsen)via støtteannonser i medlemsbladet. Staten er nest viktigste inntekstskilde, ved å gi honorar for oppdrag, eksempelvis 3 millioner for organisasjonens arbeid i Russland. De ansattes lønn er heller

10

ikke fastsatt ut i fra noe altruisme; de lønnes etter statens regulativ, med unntak for lederen Frederic Hauge som får rundt 400 000. Man har heller aldri brydd seg om å pretendere å være noen demokratisk masseorganisasjon, noe Hauge har uttalt har vært en styrke for organisasjonen.

Deltakelse i den numeriske kanal - venstrelibertarianske parti Sosiale bevegelser har samarbeidet nært med politiske partier og til dels har også politiske parti hatt sitt utspring i sosiale bevegelser. Men dette er langt fra ukontroversielt. Naturvernforbundet innførte bl.a en "miljøtest" av partiprogram og anbefalte velgerne å stemme S og deretter Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Kitschelts artikkel presenterer partiene som gar vokst ut av de nye sosiale bevegelsene som en kvalitativt ny type partier; venstre-libertarianske partier. - Venstre: Opptatt av likestilling og rettferdig fordeling - Libertariansk: Anti-autoritært, individuell frihet Müller-Rommel kaller dette ny-politikk partier. Som for sosiale bevegelser kan en også stille spørsmål ved om en nødvendig skal reservere dette for venstresiden alene. Hermel & Gibson (1995) har bl.a funnet en stor andel postmaterialister med høyre-orienterte sympatier, og lanserer forsøkvis "høyre-libertarianisme" som en merkelapp. Tilsvarende opererer Raschke med hva han kaller "post-industrial frameworks parties", av enten en liberal (SV) eller autoritær avskygning (Frp). Partiene er særpreget ved en intendert lav grad av institusjonalisering og en sterk antiestablishment ideologi. Selv om de formelt er partier vil de m.a.o. ha trekk av å være sosiale bevegelser mer enn partiorganisasjoner. - Desentralisert; lokal autonomi - Lite utviklet partibyråkrati - Lite enhetlig ledelse under sterk kontroll nedenfra (Kitschelt: Mistillitskultur) - Lav velgerlojalitet

11

- Liten medlemssmasse Partiet og partiapparatet har dermed liten verdi i seg selv og vil ha store problemer med den ytre effektiviteten. Lederne vil ha vanskelig for å inngå i forhandlinger pga. mistillitskulturen og få muligheter til å inngå kompromiss pga vekten på "ideologisk renhet".

Globalisering av sosiale bevegelser - qua NGOs

_______________________________________________________________