Zoon Politikon 2008/3: Krig Og Konflikt

Studentmagasin for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo nr 3 2008

KRIG OG KONFLIKT

2

ZOON POLITIKON

Krig og konflikt er blant de temaene innen statsvitenskapen som vekker størst interesse også utenfor fagmiljøet. Bokhandlerne flyter hvert år over med nye titler om 2. verdenskrig, og aviser fylles opp med krigsjournalistikk. I så måte er ikke krig og konflikt et veldig originalt tema for høstens nummer, men et særdeles aktuelt fokusområde. Selv i et såpass fredelig land som Norge er krig noe en må ta hensyn til. Norske spesialstyrker har deltatt i Afghanistan, det norske forsvaret skal kjøpe inn 48 jagerfly, Norge har sagt ja til å delta i EUs forsvarsstyrker, og norske representanter mekler i internasjonale konflikter. Men er krig ”på ordentlig” noe for nordmenn og europeere?

Redaksjonen Redaktører: Ingrid Rædergård Haakon Gunnerud Desk og layout: Andreea Alecu Andrea Mandt Haakon Gunnerud Ingrid Rædergård Annonseansvarlig: Haakon Gunnerud

Økonomiansvarlig: Ingrid Rædergård Journalister: Aksel Braanen Sterri Ingrid Rædergård Cato von Ibsen Løwer Peter Langsæther Haakon Gunnerud Elin Maria L’Estrange Gry Elisabeth Veiby Sarah F. Sinnathamby Ragnhild Endresen

Ingrid Hjertaker Andrea Mandt Gunnhild Årdal Johan Christensen Andre bidragsytere: Janne Haaland Matlary Ove Bengt Berg Torbjørn Gjefsen

Bli med! Zoon Politikon trenger nye krefter! Vil du skrive, jobbe med layout eller fotografere, ta kontakt: [email protected]

Robert Kagan, neokonservativ kommentator og utenrikspolitisk rådgiver for John McCain, skrev i Of Paradise and Power (2003) at Europa og USA er på kollisjonskurs når det gjelder maktbruk. Han hevder at Europa, i et forsøk på å oppnå Kants ’evige fred’, har forlatt maktbruk og gått over til et system fullt av lover, regler, forhandling og samarbeid. Riktignok tror og håper nok europeere at verden beveger seg bort fra militær konfrontasjon som løsningsmekanisme. Men sommerens hendelser i Georgia gjorde inntrykk på mange. Deriblant Kagan, som proklamerte at konflikten kan vise seg å bli like viktig for ettertiden som Berlinmurens fall i 1989. Titler som ”ny kald krig?” var å finne på avisenes forsider. Håpet om Kants evige fred ble ikke akkurat styrket etter konflikten i Europas bakgård. Er det europeerne som har vært naive, eller er det amerikanerne som er for løse på avtrekkeren? I denne utgaven av Zoon Politikon kan du blant annet lese om Georgia-konflikten: En test av reglene for internasjonal maktbruk - som bidro til svekkelse av suverenitetsbegrepet? Viste den at PRkampanjer via Facebook har mer å si enn Kreml? Har den klassiske stormaktspolitikken returnert, eller var den her hele tiden? Vi tar også opp problematikken rundt Israels sikkerhetsgjerde på Gazastripen: Hvor langt kan en stat gå for å bevare sin fysiske sikkerhet? Krig og konflikt er foreløpig noe nordmenn flest kan følge på betryggende avstand. Mer dramatisk enn et guffent innslag på kveldsnytt blir det ikke. Det er ikke vi, verken kantianske Europa eller hobbesianske USA, som først og fremst merker krigen på kroppen. Det er grunn nok til å dempe språkbruken, både for hauker og duer. For det mest naive synspunktet er kanskje det mest riktige. Krig er forferdelig. Og den må unngås.¶

Adresse: Zoon Politikon v/ISV, Moltke Moes vei 31 Pb 1097 0317 Oslo E-post: [email protected] Redaksjonen avsluttet: 21.04.2008. Zoon Politikon gis ut tre ganger i året. Trykkeri: Lobo Media Opplag: 900 Zoon Politikon er et uavhengig magasin som utgis av studenter ved Institutt for statsvitenskap, med støtte fra Fagutvalget på Statsvitenskap og Kulturstyret i SiO. Zoon Politikon redigerer etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

ZOON POLITIKON

Tema: Krig og konflikt

ANALYSE: Spillet er snudd KOMMENTAR: Skammens mur? AKTUELT: Krigen på Facebook BAKGRUNN: Kan Vesten spille sjakk? FILMOMTALE: Motstandskampen lever

4 6 9 10 12

Verden

AKTUELT: Politisk teori og praksis AKTUELT: Får eg ein dag i morgon? KORRESPONDENTBREV: Siste reis f Tempelhof BAKGRUNN: Såpe og politikk AKTUELT: Den store duellen

14 16 18 20 22

Instituttet

BACHELOROPPGAVEN: Sri Lanka og den norske modellen HISTORIE: En demonstrant ser tilbake INTERVJU: Formidleren BOKANMELDELSE: Lykken med Hellevik AKTUELT: Kom i form på ISV FAKSIMILE: Rød 1. mai PETIT: Effektivt engasjement

24 27 28 30 31 32 35

3



ZOON POLITIKON TEMA

ANALYSE

PÅ FRAMMARSJ: Russland viser muskler FOTO: Wikimedia Commons

Spillet er snudd Russlands framferd i Kaukasus er ikke annet enn de nye storpolitiske spillereglene tatt i bruk. Aksel BRAANEN Sterri [email protected]

Mediene er rare. Gang på gang opptrer de som stimfisk. Senest i behandlingen av trekantdramaet mellom Sør-Ossetia, Georgia og Russland viste norske medier få tegn på reflektert tenkning. Ser vi tilbake på dekningen av konflikten kan en klø seg i hodet over at de fordømmende

artiklene var forbeholdt Russland, “aggressoren”. Landet som i det 21. århundre ikke følger det internasjonale samfunns spilleregler, for å parafrasere den britiske utenriksministeren David Miliband. Jeg vil nedenfor forsøke å bøte på moraliseringen og de historieløse perspektivene. For faktum er at Russlands framferd i denne konflikten speiler, og er et svar på, amerikansk interessehevding.

Klassisk stormaktspolitikk

Professor Janne Haaland Matlary skriver i dette nummeret av Zoon Politikon at konflikten i Georgia er en definitiv tilbakekomst for “klassisk stormaktspolitikk”. Spørsmålet er etter min mening om den

noensinne var borte. Klassisk stormaktspolitikk er enkel å påvise når det er to poler som står mot hverandre, som i denne konflikten. Det er verre når supermaktene ikke møter relevante motstridende interesser. Etter nesten to tiår med USA som eneste supermakt, ser det ut til at vi til dels har glemt motivene for staters handlinger.

Endrede spilleregler

Spillereglene for staters adferd endres i en verden med ett maktsentrum. Og den største endringen de siste tjue årene er svekkelsen av FN-paktens hovedprinsipp: Hvert medlemslands suverenitet over eget territorium. På 90-tallet endret

ZOON POLITIKON

NATO sin strategi fra å være en reaktiv allianse med utgangspunkt i artikkel 5, hvor beskyttelse av mandatområde var hovedprioritet, til å bli en mer proaktiv allianse med et utvidet mandat. Nato skulle nå operere «out of area». En videre svekkelse av suverenitetsforståelsen, «Responsibility to Protect» (R2P), ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2005. I følge dette vedtaket har det internasjonale samfunn et ansvar for å gripe inn hvis et land ikke ivaretar plikten til å beskytte sine egne innbyggere. Denne svekkelsen av suverenitetsbegrepet er blitt en selvfølgelighet i

“Det er ikke lenger Josef Stalin som tviholder på statens suverenitet, det er de vestlige statslederne.” det vestlige tankesettet de siste årene (jf. ønsket om “humanitær intervensjon” i for eksempel Darfur). I vår tid er det et utbredt ønske om en «moralsk bruk av krigens midler», som forsker Henrik Syse påpeker. Og det er nettopp denne endringen i synet på statens suverenitet som har beredt grunnen for Russlands framferd i Sør-Ossetia.

Amerikansk press

I tillegg til de endrede spilleregler har Natos utvidelse mot øst etter Sovjetunionens fall presset Russland ned i skyttergraven. I ettertid er det lett å se at Russlands tilbakesteg har blitt fulgt av mer og mer amerikansk press. Allerede før Sovjetunionens sammenbrudd ga den daværende statslederen Mikhail Gorbatsjov sin aksept til at et samlet Tyskland kunne bli medlem av NATO, på én betingelse: At Nato ikke skulle fortsette utvidelsen østover. NATOs innlemmelse av ni tidligere medlemmer av Warzawa-pakten og det amerikanske ønsket om å ta inn både Georgia og Ukraina i alliansen viser at dette løftet var uten reell betydning for

“Bombingen av Jugoslavia i 1999 og den nylige anerkjennelsen av Kosovo som selvstendig stat var begge i strid med folkeretten” den amerikanske ledelsen. I en artikkel publisert i Klassekampen 20. september i år siterer Noam Chomsky

SPILLER SPILLET? Georgias president Mikhail Saakasjvili med Russlands statsminister Vladimir Putin. FOTO: Wikimedia Commons

den amerikanske ambassadøren i Russland fra 1987 til 1991, Jack Matlock, på at: “[Russland kunne] ha godtatt at deres tidligere satellittstater ble med i NATO dersom ikke USA hadde bombet Serbia og fortsatt sin ekspansjon. Men til sjuende og sist var rakettforsvaret i Polen og ønsket om å inkludere Georgia og Ukraina i NATO å gå for langt – på mange måter gikk grensa egentlig ved anerkjennelsen av et selvstendig Kosovo.” Det er ikke vanskelig å tenke seg at østutvidelsen har vært upopulær hos russerne. Georgia-konflikten er en forsinket reaksjon på amerikansk interessehevdelse i Sovjetunionens interessesfære. Og den russiske reaksjonen henter sin legitimitet i de endrede spillereglene på den storpolitiske arenaen.

Spillet er snudd

For det er nettopp de nye spillereglene som nå blir brukt mot Vesten, og endringene er aller tydeligst i retorikken. Det er ikke lenger Josef Stalin som tviholder på statens suverenitet, det er de vestlige statslederne. For det er med henvisning til folkeretten og hver stats rett til suverenitet over eget territorium at Georgia nå forsvares fra vestlige statsledere. Mens Sveriges utenriksminister Carl Bildt skriver på sin blogg at Russlands intervensjon i Georgia var et bevisst brudd på folkeretten, blir Vladimir Putin sitert på at Georgia, med inngrepet i SørOssetia, mistet retten til å styre. Altså en klar henvisning til R2P.

Vi ser det samme mønsteret i russernes beskyldninger om at Georgia utfører folkemord i Sør-Ossetia, i et forsøk på å legitimere den russiske intervensjonen. Men når det gjelder Russland, til forskjell fra vestlige land, er det få som tviler på at ren interessehevdelse

“Nå som ”den russiske bjørnen” så vidt begynner å våkne fra dvalen har de nye reglene gitt Russland et spillerom de ikke hadde før 1999.” ligger bak. For eksempel fokuserte flere på det altruistiske motivet bak NATOs intervensjon i Jugoslavia i 1999. Det var nødvendig å gå inn for å forhindre overgrep mot den muslimske befolkningen. En kan bare spekulere i hvilket menneskesyn og hva slags analyse av internasjonal politikk som ligger bak tanken om at Russland er et spesielt primitivt land som ikke følger de moderne spilleregler. En slik tanke brister ikke bare logisk, men også empirisk. Bombingen av Jugoslavia i 1999 og den nylige anerkjennelsen av Kosovo som selvstendig stat var begge i strid med folkeretten. Det er nettopp dette siste åpenbare bruddet på folkeretten som nå finner sin parallell i Russlands anerkjennelse av Sør-Ossetia som selvstendig stat. Med en klarsynthet som ikke er hans kollega i Washington forunt, sa Putin under G8-møtet rett et-





ZOON POLITIKON TEMA

KOMMENTAR

ter Vestens anerkjennelse av Kosovo ”at Kosovo kunne anerkjennes dersom også andre slike områder ville bli anerkjent.”

Presedens som interessehevding

Men at Russland benytter seg av de nye spillereglene til egen interessehevding må ikke blandes sammen med hvorvidt anerkjennelsen av Kosovo skapte en farlig presedens. Det er fristende å spørre hvordan utbryterrepublikker uten en reell stormaktsstøtte skal benytte seg av denne presedensen. For Russlands anerkjennelse av Sør-Ossetia er ikke et resultat av en rullende snøball startet med anerkjennelsen av Kosovo, men en bevisst nyttegjørelse av det nye spillets regler. Derfor får ikke denne såkalte presedensen konsekvenser for for eksempel Tsjetsjenia, men kan derimot tas opp igjen av russiske myndigheter ved en fortsettelse av NATOs østutvidelse, i for eksempel Ukraina. Som Emil Rottbøll i den danske avisa Information (16. september) var inne på, er den ukrainske byen Sevastopol på Krim-halvøya et mulig konfliktpunkt. I likhet med Sør-Ossetia ble Sevastopol gitt som gave (SørOssetia av Stalin, Sevastopol av Khrusjtsjov) og flertallet av befolkningen anser seg selv som russere. Byrådsformannen i Sevastopol, Valeri Seratov, advarer om at “[h]vis Ukraina blir med i NATO vil [konflikten] med 100 prosent sikkerhet eksplodere”.

Ny krig?

Vi ser altså at den unipolare verdensorden med USA som eneste supermakt endret spillereglene totalt. Nå som ”den russiske bjørnen” så vidt begynner å våkne fra dvalen har de nye reglene gitt Russland et spillerom de ikke hadde før 1999. Og amerikanerne har misbrukt sitt eget spillerom. USA har skaffet seg trøbbel i områder der de ikke hadde interesser før. Og med ønsket om å innlemme Ukraina i NATO står USA i fare for å dytte også dette landet ut i en splittende krig. Vi får bare krysse fingrene for at den ukrainske presidenten Viktor Jusjtsjenko har lært av å observere det slette politiske håndverket til sin georgiske kollega. ¶

Skammens

I snart seks år har Israels midlertidige forsvarsmur ruvet over Gazastripen . I mellomtiden strides det internasjonale samfunnet om dens legitimitet. Vanskeliggjør muren arbeidet for fred? cato von ibsen løwer [email protected]

peter langsæther [email protected]

Vi sendte et brev til den israelske ambassaden hvor vi stilte noen spørsmål om Israels begrunnelse for muren. Svarene vi fikk er grunnlaget for denne artikkelen. I juni 2002 beordret den israelske regjeringen byggingen av et ”sikkerhetsgjerde”. Motstanderne av muren er hovedsakelig kritiske til den delen som ikke går langs den internasjonalt anerkjente grensen,

og de konsekvensene det medfører for den palestinske sivilbefolkningen. Er det snakk om et folkerettsstridig overgrep, eller en høyst nødvendig sikkerhetsmur?

Rett til selvforsvar

Israel framholder at muren – som de omtaler som Sikkerhetsgjerdet – kun har ett formål: Å forhindre terrorister i å komme inn i landet. På den måten vil jødiske og arabiske liv bli beskyttet. Israel mener at de er pliktige til å forsvare sine innbyggere mot terrorisme. De viser til retten til selvforsvar, som er nedfelt i internasjonal lov. Israel begrunner murens eksistens med de gjentatte terroristangrepene siden den palestinske intifadaen i år 2000. Den israelske regjeringens tiltak for å begrense terrorvirksomheten hadde ikke de

ZOON POLITIKON

mur?

OMSTRIDT: Israels mur på Gazastripen skaper strid FOTO: Wikimedia Commons

ønskelige resultater, og man så seg nødt til å bygge et sikkerhetsgjerde for fysisk å holde terrorister utenfor Israel. Men hvorfor er muren plassert utenfor Israels internasjonalt anerkjente grenser? Den unge statens oppfatning er at det verdenssamfunnet referer til som ” Israels internasjonalt anerkjent grense” aldri har representert en internasjonal grense. Dette er en eksistensiell selvmotsigelse. Staten Israels legitimitet hviler på FNs vedtak, og da er det interessant at Israel velger å se bort fra et vedtak av den samme organisasjonen. Dersom Israel ikke anerkjenner grensene FN vedtok etter våpenhvilen i 1949, anerkjenner de i prinsippet ikke eksistensen av sin egen stat. Denne benektelsen vitner om Israels mangel på respekt for internasjonale lover og regler. Generalforsamlingen i FN vedtok i juli 2004 at murens berettigelse skulle bedømmes av deres egen domstol, Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ). De slo fast at muren bryter internasjonal lov ved at den hindrer palestinernes rett til

selvstyre. Videre beskrev de muren som tilnærmet lik annekteringsforsøk. Israel hevder at sikkerhetsgjerdet er bygget for å forhindre terror, og altså ikke for unilateralt å fastsette en grense eller annektere land. Det var likevel på dette grunnlag ICJ konkluderte med at muren bør fjernes. FN-domstolens rettsavgjørelser er ikke bindende, kun rådgivende, og har blitt avvist av israelske myndigheter. Fraværet av en overnasjonal domstol med mulighet til å sette makt bak domsavgjørelsene er et problem i det internasjonale samfunn.

Det israelske paradoks

Ifølge statistikken Israel viser til, har mer enn 1100 mennesker blitt drept i palestinske terroraksjoner siden den palestinske intifadaen. Tusenvis har blitt lemlestet og skadet for livet. Til sammenligning han israelske sikkerhetsstyrker i samme tidsrom tatt livet av 4754 palestinere – 2222 sivile, deriblant 949 barn ifølge B’tselem, et israelsk senter for menneskerettigheter i okkuperte områder. Israel godtar altså

folkerettsstridige overgrep mot den palestinske sivilbefolkningen – i form av muren – for å beskytte sine statsborgere. Samtidig viser de liten forståelse for at palestinere velger å ty til vold for å forsøke å gjøre det samme for sine egne. Statistikken viser en betydelig reduksjon i antall terroraksjoner inne i Israel siden første del av sikkerhetsgjerdet ble fullført. Israelerne tolker dette som at sikkerhetsgjerdet gjør jobben sin, nemlig å gjøre det vanskelig for terrororganisasjoner å utføre terrorhandlinger i Israel. De har rett til å forsvare egne innbyggere, men spørsmålet er om kollektiv avstraffelse av et helt folk er et akseptabelt virkemiddel for å oppnå dette. Under planleggingen av muren har det ifølge Israel vært viktig å balansere ønsket om å beskytte egne innbyggere opp mot humanitære, miljømessige og arkeologiske hensyn. De framhever at sikkerhetsgjerdets beliggenhet har blitt fastlagt på grunnlag av områdets topografi, befolkningstetthet og trusselbilde. De har endret murens planlagte plassering flere ganger etter avveining av de ulike hensyn. Muren hadde ført til større humanitære problemer enn den gjør i dag dersom den hadde vært plassert langs Israels anerkjente grenser, mener Israel. Israels representanter i Norge synes at de humanitære lidelsene som påføres av gjerdets beliggenhet er høyst beklagelige. Tiltak har blitt iverksatt og vil iverksettes for å bedre kårene for dem som er berørt, skriver de. Det understrekes at gjerdet ble bygget som en midlertidig løsning. Håpet er at terroren vil opphøre slik at gjerdet kan fjernes. Det er imidlertid svært problematisk å betegne muren som et midlertidig tiltak, når forutsetningen for å fjerne den igjen er at terroren skal opphøre. Muren har allerede vært et faktum i over fem år; hva legger man egentlig i begrepet midlertidig? Det er forståelig at Israel ønsker å skåne innbyggerne sine mot den ekstreme frykten og den konstante usikkerheten de lever i hver dag. Men som tidligere utenriksminister Jan Petersen har påpekt, stikker muren kjepper i hjulene for arbeidet for varig fred i Midtøsten basert på en tostatsløsning. Spørsmålet er om Israel, med sin lite samarbeidsvillige holdning og manglende respekt for folkeretten, ønsker en slik løsning. Man skaper ikke fred ved å bygge murer, spesielt ikke utenfor eget territorium. ¶





ZOON POLITIKON

ZOON POLITIKON AKTUELT

Krigen på

Langt fra storpolitikk, diplomati og gjennomtenkt retorikk sitter unge mennesker med brennende engasjement og en datamaskin GRY ELISABETH VEIBY [email protected]

26 år gamle Nino Vadakaria følger fortvilt med på hva som skjer i Georgia. Tidlig i august begynner nemlig det som mange frykter kan bli starten på en ny kald krig. 8. august kunngjør Georgia at de har satt i gang full militær mobilisering mot SørOssetia. Russland svarer med militært angrep i Sør-Ossetia og i området rundt provinsen. Hendelsen setter det internasjonale samfunnet på prøve, og NATO får kritikk for unnfallenhet overfor Russland. 12.august reiser Frankrikes president Nicolas Sarkozy til Moskva for å mekle. Partene blir enige om en våpenhvile, men ikke en fredsavtale. Konflikten mellom partene setter hele Kaukasus-området på kartet. Ringvirkningene etter oppløsningen av Sovjet er fortsatt brennbare, og det som skjer i dagene etter 8. august engasjerer og provoserer mennesker over hele verden.

Babyutstyr og melk

Nino Vadakaria befinner seg i Kosovo, der hun jobber i en organisasjon for flyktninger. Ikke lenge etter at hun begynte i den nye jobben, kollapset alle diplomatiske forbindelser mellom Russland og hennes eget hjemland. For å få utløp for frustrasjon og fortvilelse benytter hun seg av det hun tidligere har ansett for å være et verktøy for å holde kontakt med venner fra fjernt og nært: Facebook.

Undertegnede ble for alvor bevisst Ninos engasjement etter at hun la ut følgende notat på nettstedet: ”Kan alle som tilfeldigvis akkurat nå oppholder seg i Tblisi være så snille å sjekke om de har flasker til babyer liggende? Aller viktigst er det uansett å skaffe melk. Det er mange babyer som ikke får i seg nok næring etter at mødrene deres har mistet evnen til å produsere melk på grunn av stress”. Siden har venner og bekjente fått stadige oppdateringer om problemer og frustrasjoner som virker fjerne når man bor i et land der krig og uroligheter nærmest er utenkelig. - Facebook har vært en av hovedkildene for åpen diskusjon og spredning av informasjon, forklarer Nino selv. - Da uroligheten begynte, fikk jeg invitasjoner til å bli med i støttegrupper for Georgia daglig. Først og fremst er disse gruppene kilder til informasjon, men også kilder til debatt og meninger, forklarer hun gjennom – nettopp – Facebook.

Stort engasjement

Et kjapt søk på Facebook viser at engasjementet er stort. Her er støttegrupper for alle parter, og meningsutvekslingene er tidvis sterke. Det er grupper som støtter Putin og Russland, og det er grupper som støtter Georgia. Argumentene er ikke alltid like saklige. Russiske Sergej Dorofeev er ikke like begeistret for engasjementet som har utspilt seg på Facebook. - Reaksjonene kom helt ut av kontroll. Alle støttet Georgia, og de gamle stereotypene av et inkompetent og idiotisk styre i Kremlin tapte over massive pr-kampanjer fra vesten, skriver 23 år gamle Sergey i en facebookmelding. - Jeg fikk mange gruppeinvitasjoner, men den eneste jeg støttet var en som

var laget med oppfordringen om å stoppe kampene i Georgia. Men den forlot jeg ganske raskt, etter at diskusjonene ble usaklige og overfølsomme, skriver han. Man sier at det som først går tapt i en krig er sannheten. I en kommentar i Dagsavisen i slutten av august skriver journalist Heidi Taksdal Skjeseth, som dro til Kaukasus for å dekke krigen, om alle tekstmeldingene hun får fra Georgias pressekontor. Sammen med journalister får hun opptil flere ganger om dagen meldinger med anklager om russiske overgrep. Akkurat hvor mye av informasjonen som faktisk får spalteplass i vestlige medier, er umulig å si, men at informasjonen som kommer er farget av georgiske myndigheter er sikkert. ”Georgiske myndigheter har definitivt vunnet propagandakrigen. Georgierne er proffe, de er effektive, og de er gode i engelsk. Mens Medvedev insisterer på å snakke russisk, skravler Georgias president Mikheil Saakashvili i vei på flytende engelsk, og er alltid tilgjengelig”, skriver Skjeseth.

Tankevekker

Informasjonen på Facebook er ikke alltid saklig eller riktig, men krigen vekker engasjement og debatt - på tvers av grenser. Sergej anser engasjementet for å være usaklig: - Facebook har blitt brukt som et propagangaverktøy mer enn et sted for diskusjon, argumentere han. Uansett har Facebook fungert som en viktig tankevekker for sånne som meg som tilfeldigvis har venner fra de berørte områdene. Man kan trygt si at krigens altoverskyggende vesen stod klarere for meg da Nino etterlyste babyutstyr og melk. ¶



10

ZOON POLITIKON TEMA

BAKGRUNN

NYE REGLER: Vesten utfordres FOTO: Wikimedia Commons

Kan Vesten spille sjakk? Sommerens hendelser i Kaukasus har fått enkelte til å frykte en ny kald krig. Professor ved ISV Janne Haaland Matlary diskuterer her hvorvidt de internasjonale spillereglene fremdeles står ved lag, og om Vesten er klar for utfordringene et mer selvbevisst Russland stiller dem ovenfor. En lengre utgave av artikkelen er å lese i Norsk Militært Tidsskrift 5/2008.

janne haaland matlary [email protected]

Statssystemet – altså internasjonal politikk – er i sin natur er anarkisk. Mangelen på overstatlig styre gjør paradoksalt nok at reglene mellom stater blir viktigere, for de er alt man har. Men stater er blitt til og

blir til gjennom militærmakt, og hvilke regler som skal gjelde mellom stater er typisk sett et direkte resultat av fredsslutninger etter store kriger.

Militærmakten som basis

Etter 30-årskrigen kom Westfaler-traktatene i 1648, som skapte suverenitet ut fra territoriell makt. Etter Napoleons-

krigene kom maktbalansesystemet. Etter I. verdenskrig fratok Versailles-betingelsene taperne så mye at de naturlig tenkte på revansj, noe som forklarer mye av grunnen til at 2. verdenskrig brøt ut. Militærmakten har alltid vært basisen for statens eksistens og dens ytterste garant. Slik er det også i dag, i 2008. Men etter 2. verdenskrig var erfaringen med

ZOON POLITIKON

holocaust og total krig så overveldende at man gjorde det forbudt å bruke militærmakt, med unntak av selvforsvar og intervensjon hvor Sikkerhetsrådet gir mandat. FN-paktens forbud er altså ganske nytt historisk, og helt unikt i forhold til tradisjonell internasjonal politikk. Så følger 40 år kald krig, 1950-1990. Men militærmakten ”fryses inn” i avskrekking på supermaktsnivå i alle disse årene, og statssystemet holdes i sjakk av disse to maktene. Først etter den kalde krigen, i 1990, kommer vi til en periode i internasjonal politikk hvor vi kan få ”testet” hvordan militærmakten ter seg i statssystemet. Nå er det igjen – som etter andre store kriger – nye regler som skal gå seg til.

Tester reglene

Vi er plutselig i den situasjon at regionalt nivå igjen bestemmer sikkerhetspolitikken, slik som i stormaktenes tid (ikke globalt nivå som i supermaktsrivaliseringen i den kalde krigen). Men bruk av militærmakt for å ekspandere sin stat, beholde sitt interesseområde eller balansere andre stormakter er forbudt etter FN-pakten. Vi er nå i en test-periode med hensyn til hvilke regler som kommer til å gjelde mellom stater. Historien gav ingen svar i 1990.

“Vi er plutselig i den situasjon at regionalt nivå igjen bestemmer sikkerhetspolitikken, slik som i stormaktenes tid” Mykmakts-regimet var annonsert som ”the end of history”. Reglene mellom statene hadde sanert bort maktbalanse, realpolitikk og bruk av militærmakt, trodde man. I stedet kom liberal intervensjonisme i form av humanitær intervensjon, fulgt av statsbygging, demokratisering eller regimeendring, alt etter hva man ville kalle barnet. Militærmakt ble nå brukt igjen, men ikke for å fremme staters realpolitiske interesser, heller for å stoppe etnisk rensing og folkemord. Medialiserte konflikter fikk velgerne aktivisert på en helt ny måte. Presset på regjeringer om å bruke militærmakt kom fra egne velgere i en innenrikspolitisk syklus der popularitet, gjenvalg og legitimitet spiller hovedrollen. Men dette førte også til at man trodde på en lineær utvikling mot demokratisering som sikkerhetspolitikk overalt, ikke

bare i Europa. Siden 1990 har vi i Vesten hatt den hegemoniske makt, mens tradisjonelle stormakter som Russland og Kina har vært svake. Nå er dette i ferd med å bli historie. Stormaktene er igjen blitt stormakter, og vi kan nå for første gang etter 1945 teste hvilke regler som kommer til å gjelde fremover for bruk av militærmakt.

fra det viktigste virkemiddel i sikkerhetspolitikken. Som Dr. Strangelove påpekte, avskrekking uten at motstanderen vet om det skremmer ingen og er derfor ikke avskrekking. Når russerne nå spiller sjakk med oss og har tatt et trekk i Georgia,

Georgia som første case

“Hvis motstanderen spiller sjakk, kan ikke vi andre spille bridge med mindre vi har makt til å bestemme spillets regler”

Georgia var en god case for Russland: Her er to utbryterområder som vil være selvstendige, hvor georgiske styrker intervenerte militært i ett av dem. Her er også plenty med (nyslåtte) russiske borgere man da skal beskytte. Her oppnås mye: sette seg militært i de to republikkene, teste den russiske militære evne til raske operasjoner a la tvangsdiplomati, skremme vestlige investorer i energisektoren i Georgia, samt hovedsaken: stille det store spørsmålet i form av et ultimatum: Grensen for NATOs utvidelse er overskredet. I Sikkerhetsrådet var den folkerettslige forklaring beskyttelse av egne borgere. Det holdt formaljuridisk. Den militære tilstedeværelsen er fredsbevarende. Også det holder formelt sett fordi det var fredsbevarende styrker før georgierne invaderte. Dessuten er Kosovo en presedens for Russland: En ny stat skapt gjennom krig – slik stater oftest har blitt skapt, men ikke av det post-nasjonale Europa på 90-tallet. Vesten må ta tak i det store spørsmålet som russerne nå har stilt dem: Er dere i stand til å avskrekke og bruke militærmakt dersom vi prøver oss på et nytt land, eventuelt et baltisk et? Eller en provokasjon over energi i nord? Vil dere stoppe oss med de virkemidler vi bruker? Eller kan vi bruke militærmakt uten at det fører til annet enn protester og eventuelt noen sanksjoner her og der?

Effektiv avskrekking

Avskrekking – deterrence – har alltid vært staters fremste bruk av militærmakt. Poenget var selvsagt at den ikke skulle brukes aktivt. I den kalde krigen handlet sikkerhetspolitikken nettopp om effektiv avskrekking, som filmen “Dr. Strangelove” så mesterlig viser. Etter den kalde krigen har vi glemt alt om dette. Men nå er avskrekking igjen midt i det nervespillet som internasjonal politikk er: Hvis en motstander ikke tror på vår avskrekkende evne, er det fritt frem for den farlige bruken av militærmakt. Og hvis vi ikke engang vil tenke strategisk om avskrekking, har vi avskåret oss selv

venter de på vårt trekk: Skal vi avskrekke dem fra et neste trekk? I så fall, finnes det effektiv avskrekking med økonomiske eller politiske virkemidler? I Europa spesielt har vi avskaffet militærmakten i sin tradisjonelle form. Vi tenker ikke militær avskrekking lenger. Vi truer heller ikke med militære konsekvenser for å oppnå politiske mål. Det eneste unntaket er Kosovo, der NATO fremsatte fem betingelser før angrepet. Men dette angrepet var atypisk, fremtvunget av opinion og deja vu. Rob de Wijk, en nederlandsk kollega, har skrevet en interessant bok med tittel “The Art of Military Coercion: Why the West’s Military Superiority Scarcely Matters” (Amsterdam, 2005), hvor han viser hvordan vestlige politikere ikke lenger tør eller kan bruke tvangsmakt, eller evner å tenke strategisk. Det er blitt illegitimt å bruke militærmakt utover fredsbevaring i de fleste vestige land, sier han. Og hvis det er tilfellet, er det jo en dårlig idé å ville avskrekke noen med den.

Spillets regler

Men hva med ”shaming?” ”Russland må tenke på sitt omdømme”, sier utenriksminister Støre. Men det er muligens nettopp det Russland gjør. I en verden der man spiller sjakk, er uforutsigbarhet en ressurs. Og som Machiavelli påpekte er det ofte bedre for statsmannen å være fryktet enn elsket. Hvis motstanderen spiller sjakk, kan ikke vi andre spille bridge med mindre vi har makt til å bestemme spillets regler. ¶

11

12

ZOON POLITIKON FILMOMTALE

TEMA

Motstandskampen lever

KØBENHAVN 1944: Motstandsmannen Flammen stod sammen med sin kompanjong Citronen for 11 likvideringer under annen verdenskrig. FOTO: Danmarks Radio

Sabotasjeaksjoner, likvideringer og nasjonal frigjøring. Motstandskamp gjør seg bra på kino. HAAKON GUNNERUD [email protected]

Gå inn i en hvilken som helst bokhandel, og du vil finne mange titler om 2. verdenskrig. Mange av dem vil antagelig handle om norsk motstandskamp, om Gunnar Sønsteby, Oslo-gjengen og Milorg. I Danmark tok det 50 år før dansk motstandskamp ble satt under lupen. En svært godt besøkt kinofilm har bidratt ytterligere til diskusjonen.

Flammen & Citronen

”Flammen & Citronen” hadde norsk premiere 3. oktober, og den fikk gode skussmål fra anmelderne. I Danmark så mer enn 700.000 filmen på kino – et betydelig antall. Filmens handling finner sted i København i 1944. Som det heter i teksten som kommer til syne når filmen starter, er den ”fritt fortalt etter faktiske hendelser”. Vi følger to motstandsfolk med kallenavnene ”Flammen” og ”Citronen” på deres mange oppdrag rundt om i hovedstaden. Oppdragene går i bunn og grunn ut på å drepe personer som selger informasjon til eller jobber for de tyske nazistene. I virkeligheten skal de to ha stått bak

11 likvideringer i løpet av krigen. Etter krigens slutt fikk de nærmest mytologisk status. Dette skyldtes for en stor part at danskene trengte noen helter å se opp til. Noe som gjorde sitt til at ingen av de som drepte i motstandskampens navn noensinne ble juridisk forfulgt. All etterforskning ble besluttet innstillt.

Alt er grått

Som det kommer frem i filmen, var ikke alt som skjedde under krigen så sort-hvitt som en kanskje liker å tro. Det var mer gråaktig, mer forvirrende. Riktignok hører man en av de danske motstandsfolkene uttale at det å drepe en tysker er å drepe en nazist, ikke et menneske. Men en ser også tyskere som fremstår som ydmyke og innsiktsfulle medmennesker. Samtidig blir en mer usikker på om alle som er involvert i motstandskampen spiller med rene kort. Er alle likvidasjonene nødvendige og rimelige, eller er noen av de urimelige og feilaktige? Flammen og Citronen begynner å tvile på ordrene de mottar fra sine overordnede, og det blir vanskelig å skjelne venn fra fiende. I Danmark har tanken om motstandskampens ufeilbarlighet møtt motbør på 2000-tallet. Det begynte med uttalelser i danske aviser i 2000, fra danske motstandsmenn som snakket om likvideringer de hadde vært med på. I 2003 kom boken Etter drapet av journalisten Peter Øvig Knudsen, hvor det hevdes at 400 tystere ble drept under krigen. Dansk motstandskamp som tema er

blitt mer stuerent å diskutere. Det har blitt gitt ut en rekke andre bøker, og i 2005/06 hadde Nationalmuseet i København en utstilling kalt ”Spærretid”.

Norsk motstandskamp

Også i Norge er motstandskamp og likvideringer blitt et tema i år. Det har Olav Njølstads biografi om Jens Christian Hauge bidratt til. Tidligere Milorg-leder Hauge oppga aldri navnene på de som utførte likvideringer under krigen. Njølstad fant dokumenter som omtalte dette under arbeidet med biografien, men disse skal nå sendes til Riksarkivet som antagelig vil forlenge taushetsplikten. Motstandskampen fortsetter på kino den 19. desember. Da er det duket for premiere på den norske spillefilmen ”Max Manus”. Her er det sabotasjeaksjoner fremfor likvideringer som står i fokus. Aksel Hennie spiller krigshelten Max Manus, og motstandsfolk som Gunnar Sønsteby og Jens Christian Hauge portretteres også i filmen. Flere andre norske filmprosjekter tar også for seg motstandskampen. Det er planlagt film om krigsforbryteren Henry Rinnan, og klassikeren ”Kampen om tungtvannet” fra 1948 skal spilles inn på nytt. Det samme vil antagelig skje med ”Ni liv”, som omhandler motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra tyskerne under 2.verdenskrig. Motstandskampen lever i beste velgående – nå også på film. ¶

ZOON POLITIKON

Verden

Politisk teori i Kosovo Side 14

Gaiateorien Side 16

Tempelhof Side 18

13

14

ZOON POLITIKON VERDEN

AKTUELT

Om politisk teori og praksis Legitime styreformer og konstitusjonell beskyttelse av mindretallet er minst like hete temaer på gata i Pristina som på SV-fakultetet ELIN MARIa L’ESTRANGE [email protected]

Tidligere i år var det oppmerksomhet (les: en artikkel i Uniforum) om at læreboken “Politisk tenkning” av Raino Malnes og Knut Midgaard hadde blitt oversatt til albansk. Det er allerede en vandrehistorie

på SV-fakultetet at lederen for parlamentet, Kolë Berisha, satt oppe en hel natt og leste boken fra perm til perm, for så å bestille den til de fleste sentrale politikere og ansatte i Kosovos statsadministrasjon.

Politisk tenkning i Kosovo

Boken skulle være kjent nok for de fleste som studerer statsvitenskap. Den er en sentral del av pensum på innføringsemnet STV1100 – Politisk teori, og dermed noe av det første som møter nye studenter på statsvitenskap. Vi hadde imidlertid ikke ventet oss at en tilfeldig kosovoalbaner vi møtte på gata i Pristina, hadde lest boken. 24 år gamle Fahredin Majkovci studerer

statsvitenskap og diplomati ved Universitetet i Pristina. Han har lest hele Politisk tenkning, eller “Filozofia Politike” som den heter der, og er selverklært fan av Knut Midgaard og Raino Malnes. Fahredin er sterkt engasjert i hva som skal skje med Kosovo fremover, og gjør seg mange tanker om den nye staten. - Det første vi må jobbe med er å bekjempe korrupsjon. Vi har mange store problemer å ta tak i, sier han. I tillegg snakker han entusiastisk om forsoning med Serbia, og er opptatt av Kosovo nå må se fremover. For Fahredin er flere av temaene i Politisk tenkning høyaktuelle for hverdagslivet.

ZOON POLITIKON

15

for å holde foredrag og presentere boken. At Fahredin er opptatt av korrupsjonsbekjempelse og forsoning med Serbia, er helt i tråd med det man ønsker å formidle av synspunkter og verdier, mener Midgaard. Han legger vekt på at dette bokprosjektet nettopp er ment å forme holdninger, og bidra til å skape grunnlaget for en demokratisk kultur i en tradisjonelt urolig region. - Litteratur som dette var mangelvare på Balkan. Etter kommunismen og Jugoslavias fall oppsto det et tomrom. Man trenger et teoretisk grunnlag som kan medvirke til å bygge en demokratisk kultur.

Teori og praksis

Temaene i Politisk tenkning er helt grunnleggende politisk teori. Boken tar opp fundamentale grunnspørsmål om kjennetegn ved godt styre – deltakelse, minoritetsbeskyttelse, prinsipal-agentproblemer og syn på enkeltmennesket og samfunnet. Der den jevne statsviten-

STOLT FORFATTER: Knut Midgaard har skrevet Politisk tenkning sammen med Raino Malnes. FOTO: Ingrid Rædergård.

Vi skal ikke bruke pekefingeren, men oppfordre til selvstendig tenkning. KNUT MIDGAARD

NYFØDT STAT: På gata i Pristina. FOTO: Privat

- Vi må jobbe hardt med disse problemene for å kunne få et godt demokrati, sier han.

- Hyggelig å høre

Forfatterne av Politisk tenkning, Raino Malnes og Knut Midgaard, blir veldig glade for å høre om Farhredin. - Dette er selvfølgelig veldig hyggelig å høre. Det er spesielt fint å høre at boken ikke bare blir lest på høyeste nivå, men at andre i Kosovo er interesserte og leser den, sier en entusiastisk Midgaard.

Det første vi må jobbe med er å bekjempe korrupsjon. FAHREDIN MAJKOVCI Han er den som har jobbet mest med prosjektet og har flere ganger reist til Balkan

skapsstudent kanskje oppfatter pensum i politisk teori som høytsvevende teoretisk, blir denne teorien veldig praktisk på Balkan. Temaene i boken og prosjektet er altså spesielt interessante for Kosovos situasjon i dag. Samtidig påpeker Midgaard at det står i forordet til boken at den skal bidra til selvstendig tenkning og analyse: - Vi skal ikke bruke pekefingeren, men oppfordre til selvstendig tenkning. Dette gjelder like mye for folket og politikere på Balkan, som for førsteårsstudentene på statsvitenskap. Når jeg spør Midgaard om hva slags rolle en slik bok kan spille, svarer han litt forsiktig, men optimistisk: - Hva har man å bygge på uten slik litteratur? Når man nå har muligheten, kan man stimulere til refleksjon rundt demokratiets begrunnelse. Bøkene skal brukes som et ledd i opprettelsen av et årsstudium i demokratiteori og statsvitenskap, som igjen kan gi grunnlag for å jobbe politisk som borger eller som tillitsvalgt. ¶

STATSVITENSKAPSSTUDENT I PRISTINA: Fahredin Majkovci har lest Filozofia Politike. FOTO: Privat

UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I PRISTINA: Et sted å besøke hvis en ønsker å bla litt i Filozofia Politike. FOTO: Wikimedia Commons

16

ZOON POLITIKON VERDEN

AKTUELT

Får eg ein dag i morgon?

FOR SENT?: På Påskeøya tok ressursene slutt. FOTO: Wikimedia Commons

Slit det på samvete at du nyttar plast i staden for alle desse forbaska berenetta du får utdelt i hytt og pine? Drit i det, nokon meiner det er for seint likevel… INGRID HJERTAKER [email protected]

Utanom dei spesielt interesserte har mange nådd eit metningspunkt i debatt om miljø og klimaendringar. Vitjingstala til aktualitetssymposiet i haust, med tema Energi og Miljø”, tyder på dette. Difor

spritar eg opp denne miljøartikkelen ved å skrive om sivilisasjonsundergang og dommedag.

Beyond repair?

Klimapanelet til FN har fått mykje spalteplass. Econ-gutta i vår raudgrøne regjering er i full sving med å finne marknadsløysingar til marknadsskapte problem. Samvete ordnar vi med å redde litt regnskog i Brasil. Godt er det. Også ”dei alternative” får mykje mediemerksemd. Jo, du kjenner til dei; klimaskeptikarane. Dei dukkar opp i båe seriøse og useriøse formar. Nokon gongar frå universitetskorridorane på MatNat, andre gongar som svenske handverkarar

på landsmøta til FrP. Men det finns også andre alternative. Kritikk vert retta mot IPCC også frå eit anna hald. Det er dei som tolkar at klimaet er “beyond repair”. Menneskeskapte klimaendringar kan ikkje reverserast i tide. Det er for seint! Den industrielle revolusjon og alt det har medbrakt av goder vil verte vår undergang som sivilisasjon.

Gaia går til grunne

Ein frontfigur blant desse er James Lovelock, som i fjor vitja UiO for å ta imot eit nyoppretta æresprofessorat: The Arne Næss Chair in Global Justice and the Environment. Han hevdar at vi har for lengst passert ”the point of no return” og at krisa

ZOON POLITIKON 17

vil komma. Forsøk på å avgrense klimagassutslepp no vil faktisk gjere vondt verre. Lovelock er mannen bak den kjende Gaiateorien. Denne går ut på at biosfæren er bunde saman med dei fysiske komponentane på jordkloden i ein komplekst samspel. Under vanlege omstende vil dei ulike elementa balansere kvarandre og hindre store avvik som kan truge livsgrunnlaget her på jord. I desse krisetider kan ein låne eit omgrep frå økonomien: kloden driv med sjølvregulering. Diverre er vi menneske både grådige og dumme, og sjølvregulering fungerar like lite i miljøspørsmål som det gjer på børsen. I si seinaste bok ”The Revenge of Gaia” hevdar Lovelock nettopp at menneska har øydelagt det naturlege samspelet i så stor

“Korleis resonnerte samfunnet rundt dei endringaene dei var vitne til? Kva tenkte fyren som hogg ned det siste treet?” grad at Gaia ikkje maktar å reparere raskt nok for å bøte på menneskeskapte klimaproblem. Professor Lovelock kunne i fjor fortelje sine tilhøyrarar nede i Georg Sverdrups hus at innan hundre år vil det berre vere leveleg lengst nord. Dette er kanskje positivt for Longyearbyen som vil få drastisk auka folketal og nærast verte for verdsmetropol å rekne, men elles er ikkje dette det lysaste av framtidsvon. I fylje engelskmannen vil 80 % av befolkninga i verda omkomme i klimakatastrofar og ressurskamp innan den tid. Korleis har Lovelock kome fram til sine konklusjonar? Han hevdar å ha nytta dei same data som klimapanelet har samla inn. Klimapanelet har ifylgje dommedagsprofeten konkludert alt for optimistisk, sjølv i sine worst-case scenario estimat. Dette er ikkje fordi forskarane trur på det sjølve, men fordi det låg omfattande politisk press bak konklusjonsrapporten.

Darwin i twilight-sona

Frykt likevel ikkje. Lovelock er ein glad og munter gamal brite og har trua på Gaia. Ho treng berre tid. Med langt færre menneske på jord og med 400 til 100 000 år til hjelp (alt etter som…) vil økologien igjen vere i balanse og det vert leveleg for plantar, dyr og den resterande delen av menneskerasen. No worries! Naturvitaren Lovelock ser til og med at dette kan vere eit positivt steg i den menneskelege evolusjonsprosessen. Darwin skisserte

LOVELOCK OG GAIA: James Lovelock tror ikke det nytter med bærenett. Her med en statue av den greske gudinnen Gaia. FOTO: Wikimedia Commons

nettopp at berre dei sterkaste artar som lukkast i å tilpasse seg endra omgivnader vil overleve. Det ser altså mørkt ut for dei av oss som slit med metoden…

Galskap eller gravøl?

Få tek Lovelock sine prediksjonar alvorleg. Men det er verdt å spørje seg, reint hypotetisk; Kunne det ha vore tilfelle? Sei at funna til klimapanelet faktisk hadde peika i retning av Lovelock sine spådommar. Kunne ein organisasjon som FN offentleggjere funn av ein slik karakter? Uavhengig av dine konspirasjonsteoretiske tilbøyligheter er det eit faktum at sivilisasjonar har gått til grunn før. Professor i evolusjonær biologi og kjendisforfattar Jared Diamond skildrar slike tilfelle i boka si Collapse. Der tar han for seg historiske tilfelle av små og store sivilisasjonar som forsvann. Påskeøya er eit framragande døme på dette. Den isolerte Stillehavsøya husa ein gong ein liten sivilisasjon. I dag er alt som står att kreative statuar i stein, nokon av dei så høge som eit femetasjars hus. Folket på Påskeøya hogg nemleg ned alle trea, slakta alle sine kyllingar og enda til sist opp

med å ete kvarandre. Diamond skildrar også nordmenn på Grønland, Mayafolket og Anasaziane. Han finn fem faktorar til stades i alle tilfella av sivilisasjonskollaps. Blant dei er endring i klima og ressurssituasjon, følgt av ein dårleg og alt for sein politisk respons. Høyres dette kjend ut?

Vil vi møte same lagnad?

Diamond held seg ikkje berre i fortida. Han ser også på moderne sivilisasjonar. Han er ikkje like drastisk som Lovelock, men ser fareteikn i visse samfunn som til dømes på Haiti, i Kina og i Australia. Ein må spørje seg om folket på Påskeøya visste at dommedag var nært føreståande. Eller levde dei lukkeleg uvitande? Korleis resonnerte samfunnet rundt dei endringane dei var vitne til? Kva tenkte fyren som hogg ned det aller siste treet? Professoren gjettar seg til at det nok var ein heil del optimistar som tenkte at, joda, visst har vi nesten brukt opp våre ressursar, men vi er smarte og vil utvikle ein teknologi som kan erstatte ting som vi no går tom for. Dei skulle hatt seg slike berenett. Då hadde alt gått bra… ¶

18

ZOON POLITIKON VERDEN

KORRESPONDENTBREV

Siste reis fra Tempelhof 60 år etter at luftbroen satte en stopper for den sovjetiske blokkaden av Vest-Berlin er det final call for Tempelhof, flyplassen som siden 1923 har brakt verden inn i Berlin. Ragnhild Endresen [email protected]

ANKO FOTO:

OMST BERLIN: Luftens helter ønskes velkommen. : Erinnerungsstätte Luftbrücke Berlin e.V.

ZOON POLITIKON

Mellom boligblokker, handlegater og kirker, i hjertet av Berlin, ligger flyplassen som under den kalde krigen var Vestens frontbase. Stalin anså Vestens tilstedeværelse i Vest-Berlin som en trussel mot den østtyske økonomien, og byen som en viktig nøkkel i sine planer under oppseilingen til den kalde krigen. Tempelhof ble et frihetssymbol idet luftbroen spaserte over Stalins blokade av byen for 60 år siden. Fra 26. juni 1948 og 15 måneder fremover, med mer enn hundre tusen avganger, gjorde Luftbroen blokaden av Berlin til skamme idet mat, brennstoff og medikamenter gav berlinerne livsviktige forsyninger. For både berlinere og allierte står Tempelhof som symbol på innsatsen under den kalde krigen, berlineres standhaftighet og alliertes unnsetning. Derfor berører det mange hjerter 31. oktober når Tempelhof nå legges ned, etter 85 år i drift.

Ikke bare en flyplass

Tempelhof blir kalt alle flyplassers mor. Det var her flytrafikken for folk flest begynte. Her har selebriteter som Marilyn Monroe og Rolling Stones ankommet byen, og herifra har rosinbombere tatt av ikke med bomber, men med søtsaker. Soft power i bokstavelig forstand. Fra base av strategisk betydning, til vertskap for charterfly i alle himmelretninger har flyplassen fulgt med i overgangen fra kald krig til gjenforening. Nå venter et nytt liv, men som hva er enn så lenge et stridstema. Aksjonsgruppene har kampanjer klare: Med krav om alt fra status som verdensarv, til fortsatt offentlig eierskap og fremfor alt; å anlegge Berlins svar på Central Park. Et areal så stort som 500 fotballbaner blir det engasjement av.

kadene. 9. september var det 60 år siden han holdt en av Tysklands viktigste taler foran ruinene av Riksdagsbygningen. Foran folkemassen påkalte han verdens oppmerksomhet og minnet den om berlineres frihetsvilje. Budskapet var ikke til å misforstå: Berlin har ingen prislapp og byen er ikke et forhandlingskort. For Reuter var Berlins eneste utvei gjennom den spente situasjonen å stå samlet, ved hjelp av luftbroen så vel som moralsk standhaftighet. Et viktig signal da gradestokken krøp mot frysepunktet i spillet om Berlin.

Se på Berlin!

Symbolikken fra blokaden stod sentralt under en annen stor begivenheten denne sommeren. Under Seierssøylen samlet den amerikanske presidentkandidaten Barack Obama drøye 200 000 mennesker, et steinkast fra der hvor Ernst Reuter hadde talt til folkemengden 60 år tidligere. I Obamas tale ble Tempelhof og Luftbroen trukket frem som viktige eksempler på utfordringene under den kalde krigen. Et symbol på mot, forhåpninger, ja det å gjøre det umulige mulig. Et eksempel å leve opp til for dagens verdensutfordringer. Han begynte sin tale med ordene: ”People of the world: Look at Berlin.” En gjenklang i ord så vel som i innhold av Reuters oppfordring: “Völker der Welt, schaut auf Berlin!” ¶

Tro, håp og kjærlighet

Blokaden satte ikke bare fly i lufta. Den fikk også Berlins borgermester, Ernst Reuter, opp på barri-

TEMPELHOF: Ankommende fly i kø på Tempelhof flyplass for avlasting av livsnødvendige forsyninger til Vest-Berlin. FOTO: Erinnerungsstätte Luftbrücke Berlin e.V.

19

20

ZOON POLITIKON BAKGRUNN

VERDEN

Politikk og såpe I antikkens Hellas var de vise talekunstnerne forskrekket over såpeselgernes billige salgstriks. Det fikk dem til å lage regler for hvordan god overbevisning bør foregå. Og retorikk er fortsatt viktig for dagens talekunstnere.

SARAH F. SINNATHAMBY [email protected]

- Alle som ønsker å overbevise noen bruker retorikk, derfor er det generelt viktig å ha kjennskap til dens virkemidler, sier Anne Krogstad, professor ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. - For statsvitere er det klart at kunnskap om retorikk er spesielt viktig, særlig innen valgforskning. Det er jo tross alt ikke sånn at velgere bare styres av lommeboka, påpeker Kjell Lars Berge, professor i nordisk språk og litteratur.

Adlet TV- produsent

Anne Krogstad har arbeidet mye med valgforskning og bekrefter at populariteten til en politiker har mye med framtoning og retorikk å gjøre. Hun viser særlig til britenes ”iron lady”, Margaret Thatcher. Thatcher hevdet at en politiker som ikke er villig til å tilpasse seg medienes premisser ikke eier vilje til makt. Thatcher hyret blant annet inn verdens største reklamebyrå, samt en av de største amerikanske produsentene for predikantshow til å hjelpe henne med denne tilpasningsprosessen. Det faktum at Thatcher senere adlet den amerikanske predikantprodusenten, må være bevis godt nok på at hjelpen hans var verdifull.

Kjernen i demokratiet

Det er ingen tilfeldighet at retorikk oppstod nettopp i antikkens Hellas. Dette er det eneste samfunnet vi kjenner fra historien med direkte demokrati. - Et så flatt politisk system setter selvfølgelig høye krav til hvilke politiske utspill man kan akseptere, påpeker Berge. Han mener at retorikk er kjernen

RETORIKKENS FAR? Aristotiles brakte etterprøvbarhet på banen. FOTO: Wikimedia Commons.

i demokratiet. Dermed kan ikke samfunn som mangler en debattarena for vanlige folk anses som fullstendige demokratier. - I Norge har vi lenge manglet debattarenaer hvor vanlige folk kan ytre seg, fastslår Berge. Konsekvensen mener han har vi fått i form av lav valgdeltakelse og høy oppslutning om Frp, og deres antiekspertholdninger. Berge mener imidlertid å se en positiv utvikling: - De siste årene har vi fått økt fokus

på kronikker i avisene, og da særlig i Aftenposten. Samtidig er det tiltakende oppmerksomhet rundt blogging, samt den nye trenden med tenketanker. Dette er arenaer som er viktige å fremme i et demokrati, avslutter han.

Populistisk potensial

- Det at retorikken forholder seg til allmennheten leder til nettopp et av de største problemene ved faget: Det kan fort

ZOON POLITIKON

ende opp som populistisk, bedyrer Berge. Den populistiske tendensen i retorikken, skyldes særlig et av de viktigste retoriske virkemidlene: kairos. Det henviser til at alt er relativt i forhold til situasjonen man taler i. Konkret betyr det at man ikke er opptatt av å overprøve faktaene rundt tema man taler om, men snarere tar ut-

“Populariteten til en politiker har mye med framtoning og retorikk å gjøre”

gangspunkt i faktaene man besitter i det øyeblikket man taler. Dette leder til uetisk overbevisning. I antikken var det særlig såpeselgerne som gjorde de greske tenkerne forskrekket med sin bruk av kairos, og sin uetiske form for overbevisning ved salg av sine produkter. Berge mener man kan se en aktuell parallell til deres uetiske overbevisning når Per Sandberg fra FrP for en stund

“For statsvitere er det klart at kunnskap om retorikk er spesielt viktig, særlig innen valgforskning.” KJELL LARS BERGE siden svarte et klart ja på spørsmål om han tror at han selv er i bedre stand til å bestemme farten på Norges veier enn Transportøkonomisk institutt. Det kan jo ikke understøttes vitenskapelig at Sandberg er i bedre stand til å beslutte hva som bringer økt trygghet til samfunnet!

Mer enn billig reklame

Aristoteles forsøkte å løse det populistiske og uetiske problemet med retorikken, ved å innføre en regel om at folk må tale slik at det som sies kan etterprøves. Dette etterprøvingsaspektet har senere fått stor betydning i retorikken. Det skiller god retorikk fra nettopp den billige reklamen som faget ofte, og misvisende, sammenlignes med. Så neste gang noen diskuterer politikeres bruk av retorikk, kan det være verdt å vie Aristoteles, og retorikkens etiske aspekt, en tanke. ¶

JERNKVINNEN: Margatet Thatcher ville tilpasse politikken til mediene. FOTO: Wikimedia Commons.

FAKTA: HVA ER RETORIKK? I følge Kjell Lars Berge kan man definere retorikk på tre måter. Retorikk kan ses som: 1. Bærebjelken i tekst- og kulturhistorie 2. Læren om hvordan praktisk politikk skal foregå 3. Refleksjon over etikk. Læren om hvordan man overbeviser på en etisk måte, i motsetning til en demagog, som er en uetisk retoriker

21

22

ZOON POLITIKON VERDEN

AKTUELT INTERVJU

Den store duellen

I høyre hjørne republikanerne og i venstre hjørnet demokratene. Hvem slår knockout på hvem? Og hvorfor er vi så interesserte i utfallet? ANDREA MANDT [email protected]

Norges øyne er rettet mot USA. Aviser og TV er fylt til randen av stoff om det kommende presidentvalget. McCain eller Obama? Diskusjonen går høylydt i de tusen hjem. Norske kommunevalg er ikke i nærheten av å trigge samme engasjement. Hva er det som gjør Ola Nordmann så interessert?

Elsk/hat forhold

Elsk/hat er en passende beskrivelse for vårt forhold til USA. Dette har særlig kommet til uttrykk etter invasjonen i Irak i 2004 og den aggressive utenrikspolitiske stilen til George W. Bush. Hos mange har synet på USA blitt dratt i en negativ retning. USAs rolle i verden har også blitt mye mer uforutsigbar. Fordi politikken som utspiller seg i USA har innflytelse for verdenspolitikken, vil den også i høyeste

grad påvirke oss her hjemme. Gjennom vårt medlemskap i NATO kommer dette enda tydeligere frem. Politikken i USA påvirker oss direkte. Dette engasjerer.

Thriller

Valgsystemet i USA er designet slik at valg lett kan utspille seg til en thriller. De siste årene har valgene vært jevne. Det hele starter som en relativt åpen kamp, før vi får en nærkamp mellom to klart definerte parter. Kanskje den klare inndelingen i to partier gjør det lettere å sette seg inn i og forstå politikk? I vårt flerpartisystem er skillene mer flytende. Det har dessuten vært en veldig jevn primærvalgkamp på demokratenes side. Kamphanskene har vært hevet lenge. Små marginer skaper spenning og - ikke minst - forventninger.

Kjendiser

Amerikanske politikere har en kjendisstatus som setter Siv og Jens helt i skyggen.

Kjendisfaktoren er nok en viktig nøkkel til å forstå folks interesse. For fremfor alt har de amerikanske presidentvalgene individfokus. Man kan spørre seg om det egentlig spiller noen rolle hvilket parti kandidaten kommer fra. McCain utrykte dette tydelig i en tale: - Jeg jobber ikke for et parti. Jeg jobber ikke for interessegrupper. Jeg jobber ikke for meg selv. Jeg jobber for dere.

Sirkus

For midt oppe i sirkuset med tenåringsgraviditeter, kjoleanmeldelser, muslimanklager, offentlig drittslenging og annet fjaseri er det lett å miste fokus på hva som egentlig er politikken i dette. Kanskje er det nettopp dette kaoset som fenger? Store ord, massemønstringer og skandaler er underholdene. Da er det bare å lene seg tilbake i godstolen og nyte kampen. ¶

ZOON POLITIKON

Instituttet

Bacheloroppgaven Side 24

Professorintervjuet Side 28

Ny idrettsforening Side 31

23

24

ZOON POLITIKON INSTITUTTET

BACHELOROPPGAVEN

Bacheloroppgaven

Hvert år skrives det mange bacheloroppgaver ved ISV som siden bare blir liggende i en skuff. Zoon Politikon vil i tiden framover tilby spalteplass til studenter som har skrevet spesielt gode og interessante oppgaver.

Sri Lanka og den norske modellen torbjørn gjefsen [email protected]

De siste 20 årene har Norge vært involvert i en rekke fredsprosesser verden over, noe som har bidratt til å skape bildet om

”Fredsnasjonen Norge”. ”Den norske modellen for fredsmekling” blir omtalt som et effektivt virkemiddel for å skape fred, og et viktig redskap for Norge i internasjonal politikk. Men hva er egentlig den norske modellen? Og hvor effektiv har den faktisk vært i å skape fred? Dette

var temaet for min bacheloroppgave, våren 2008. Jeg hadde lyst til å skrive bacheloroppgave om norsk fredsmekling blant annet fordi jeg i noen år har fulgt krigen og fredsprosessen på Sri Lanka, både nært og fjernt. Jeg hadde reist dit to ganger før, og fikk igjen muligheten til

ZOON POLITIKON

FOTO: Privat.

besøke Sri Lanka mens jeg skulle skrive bacheloroppgave. På Sri Lanka har ikke Norge lykkes i å skape fred, og har høstet uvanlig stor kritikk for sin involvering i fredsprosessen. Derfor syntes jeg det var interessant å studere hvorfor det har gått slik, og om det har noen sammenheng med den norske modellen for fredsmekling. Jeg bestemte meg for å skrive både om hva den norske modellen for fredsarbeid er, og om hvordan den ble brukt på Sri Lanka - for å teste dens evne til å skape fred på et konkret tilfelle. Jeg delte den norske modellen inn i to: Hvilke antakelser som ligger bak modellen, og

FOTO: Privat.

hvilken strategi den legger frem for norsk fredsarbeid. Deretter undersøkte jeg i hvilken grad strategien i den norske modellen ble fulgt på Sri Lanka, og forsøkte å se hva avvik fra modellen kan ha hatt å si.

Den norske modellen for fredsabeid

Den norske modellen hviler på liberale antakelser om at Norge er spesielt godt egnet til å mekle og tilrettelegge for fred rundt om i verden. Norge er en liten stat med begrenset makt og uten de største interessene i verdens pågående væpnede konflikter. Tanken er at Norge kan operere

som en mer nøytral og pålitelig tilrettelegger enn en stormakt, som antakeligvis har interesse av et spesielt utfall av konflikten. Spesielt viktig er det at Norge ikke selv har makt til å påvirke partene i en forhandlingssitasjon, men kun driver tilrettelegging av forhandlinger mellom partene. Da må partene konsentrere seg om å finne en løsning som de begge er tjent med, i stedet for å påvirke Norge til å støtte dem i forhandlingene. Lykkes man med det får man en selvhåndhevende avtale. En slik avtale har større sjanse til å stå seg over tid, siden det vil være i partenes interesse å overholde den, uten hjelp av insentiver utenfra.

25

26

ZOON POLITIKON INSTITUTTET

BACHELOROPPGAVEN

I ”Bridging the Gap: Building Peace Norwegian style” beskriver Ann Kelleher og James Larry Taulbee et mønster i Norges fredsarbeid, basert på en studie av Norges fremgangsmåte i Guatemala og Midtøsten. Det viktigste er at Norge legger stor vekt på å få partene til å forhandle ansikt til ansikt, fordi man mener det er avgjørende for å bygge nødvendig tillit mellom partene. Uten dette mener de at Norge ikke vil delta som tilrettelegger. I tillegg finner de seks kjennetegn ved norsk fremgangsmåte: 1. Bygge tillit på begge sider av konflikten, gjennom personlige kontakter som gir legitimitet 2. Hemmelighold og konfidensialitet 3. Tid og tålmodighet 4. Statlig finansiering 5. Aktiv tilrettelegging 6. Spille på lag med andre, mer profilerte, fredsmeklere (som FN og USA) Denne fremgangsmåten må ikke nødvendigvis følges til punkt og prikke, men Kelleher og Taulbee mener at fraværet av et av disse kjennetegnene vil svekke Norges sjanse til å lykkes. Derfor kan en studie av i hvilken grad de ble fulgt i fredsprosessen på Sri Lanka gi en god pekepinn på hva som eventuelt kunne vært gjort bedre.

Fredsprosessen på Sri Lanka

Norge kom med som offisiell tilrettelegger mellom den srilankiske regjeringen og separatisthæren Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) i 2000, men hadde allerede drevet uoffisiell tilrettelegging mellom partene i mange år. Sentral i

denne prosessen var Arne Fjørtoft, som har drevet bistandsarbeid på Sri Lanka siden 1960-tallet. Gjennom dette arbeidet har han opparbeidet seg et enormt nett verk av politiske kontakter, på Sri Lanka og i Norge. Jeg var så heldig å få intervjue han mens jeg var på Sri Lanka. Han fortalte at han allerede i 1990 ble bedt av Sri Lankas utenriksminister om å få Norge inn som tilrettelegger. Hans personlige kontakter og tillit partene hadde til han ble brukt for å få i stand direkte forhandlinger mellom partene på Sri Lanka, med Norge som tilrettelegger. Dette stemmer tydelig overens med modellen. I tillegg har Norge investert mye tid og statlige midler, samt drevet aktiv tilrettelegging av fredsprosessen. Kanskje var den i overkant aktiv. Det ble veldig stor oppmerksomhet rundt Norges rolle i fredsprosessen helt fra den ble gjort offentlig kjent av den srilankiske presidenten i 2000. Offentligheten rundt Norges rolle er i mot modellen, og kan ha skadet fredsprosessen. I følge modellen er det viktig med hemmelighold rundt forhandlingene for å unngå at partene er mer opptatt av å tilfredsstille egne tilhengere enn i finne en avtale. I tillegg kan åpenheten om forhandlingene og spekulasjoner rundt dem i singalesisk media ha skapt et bilde av at Norge favoriserte LTTE, og dermed skadet Norges troverdighet som nøytral tredjepart. En viktig grunn til dette var en uheldig rolleblanding: Norge hadde i tillegg til tilretteleggingen også ansvar for å etterforske og rapportere om brudd på våpenhvilen, som var grunnlaget for forhandlingene og tilliten mellom partene.

Manglende mulighet til å følge opp brudd på våpenhvilen skapte et bilde av at Norge var unnfallende overfor LTTE, ettersom de stod bak de fleste våpenhvilebruddene. At Norge ble så aktiv kan henge sammen med et annet problem med den norske fredsinnsatsen, og er et avvik fra modellen. Norge var relativt alene som utenlandsk aktør i fredsprosessen. Spesielt India, den regionale stormakten, vegret seg for å bli blandet inn for dypt. De og andre viktige aktører som USA og EU var ikke villige til å la fredsprosessen gå foran andre interesser på Sri Lanka, og presset derfor ikke partene til å inngå en avtale i stor nok grad.

Virker modellen?

Kanskje peker dette på et generelt problem med den norske modellen. Selv om Norge skulle bli akseptert som tilrettelegger av begge parter, er vi avhengige av andre aktører med mer makt til å presse for en løsning i avgjørende faser. Disse aktørene vil som regel ha andre interesser å ivareta, noe som kan undergrave meklingens nøytralitet og evne til å skape fred. Det kan tyde på at modellens styrke er å få Norge inn som tilrettelegger i en fredsprosess, nettopp fordi det innebærer lav risiko for partene siden Norge ikke kan presse de til noe de ikke selv ønsker. Tilfellet med Sri Lanka kan tyde på at den ikke lykkes like godt i å faktisk skape fred. ¶

FOTO: Privat.

ZOON POLITIKON HISTORIE

En demonstrant ser tilbake 1968 var et år med mye dramatikk. Ove Bengt Berg var den gang mellomfagsstudent i statsvitenskap, og husker reaksjonene på lesesalen da Sovjet invaderte Tsjekkoslovakia. Ove bengt berg [email protected]

Tilfeldighetene ville det slik at jeg først om morgenen 21. august 1968 fikk vite om Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia, på lesesalsplassen for mellomfag her på statsvitenskap. Minst fire av dem jeg studerte sammen med, og som jeg satt på samme lesesal med, er i dag professorer ved instituttet. Jeg har «alltid» ment å huske at en av de nevnte professorene om morgen på lesesalen spontant utbrøt: ”Så dumt av Sovjet da, nå som vi kunne hatt mulighet til å gjøre noe med norsk medlemskap i NATO.” Demonstrasjonene mot Sovjet i Oslo ble så vidt nevnt un-

der minnemøtet på ”Frokost med Bernt” tidligere i høst. Det var ikke uventet strid om parolene for et slikt demonstrasjonstog, for tog måtte det bli! Jeg satt i styret for et studentpartilag, men forhandlingene om parolegrunnlaget foregikk på topplan mellom partiledelser og ungdomspartiene sentralt. Vi som var på Blindern fikk bare rapporter om utviklingen av diskusjonene i sentrum. Spørsmålet var, slik jeg husker det, om demonstrasjonen ikke bare skulle være mot Sovjets invasjon, men også uttrykke støtte til NATO og norsk NATOmedlemskap. Det endte med to demonstrasjoner, en stor og en liten seinere på kvelden. Så seint at det var mørkt. Jeg deltok i den lille som tok avstand både fra Sovjets invasjon, NATO og norsk NATOmedlemskap, og sikkert ga uttrykk for å være «for sosialismen». Jeg husker ikke hvor stor den største var, men den lille hadde 732 eller 832 deltakere, og det var ledelsen for den demonstrasjonen (og jeg), veldig godt fornøyd med. Kanskje også litt stolte. Det var kraftige motytringer fra de svært mange og ganske pent kledde

tilskuerne, på den vesle strekninga fra Solli plass og ned Drammensveien til der den russiske ambassaden ligger i dag. Seinere ble det landsomfattende demonstrasjoner i Norge hver 21. august i flere år framover etter 1968. Noe som jeg tror ikke var så vanlig ellers i Europa. Demonstrasjonene i 1968 er ikke omtalt i Ustvedts historiebok ”Det skjedde i Norge.” Men Ustvedt viser til at det i 1967 og 1968 var en sterk motstand mot fortsatt norsk NATO-medlemskap. AUF gikk inn for utmelding, og tidligere statsminister Einar Gerhardsen slo til lyd for en folkeavstemning om medlemskapet i 1967. Men Sovjets invasjon la alt dette dødt. Ustvedt skriver videre: «Opposisjonen mot fortsatt medlemskap i NATO falt også delvis sammen. Bare de færreste våget etter august 1968 å gå imot vår tilknytning til forsvarspakten. Den ble da også i 1969 vedtatt uten debatt av et enstemmig Storting.» Så kanskje en av våre professorer, hvis han sa det jeg ganske bestemt mener å huske han sa, allerede da var en god politisk analytiker? ¶

27

28

ZOON POLITIKON INSTITUTT

INTERVJU HISTORIE

Formidleren Bernt Hagtvet om åndelig striptease, vandalisering av universitetene og stappfulle frokostmøter.

FOTO: Universitas - Martin Pauline

ANDREA MANDT [email protected]

Bernt Hagtvet er en ivrig samfunnsdebattant med mange jern i ilden. Studentene på kurset hans har gjerne fire ganger så mye pensum som vanlig, en ekstra forelesning i uka og filmvisning i helgene. Liker man ikke dette kan man like godt begynne på en distriktshøyskole, hevder han. Bernt krever mye av studentene. Til gjengjeld gir han like mye, om ikke mer, tilbake.

Intellektuell frokost

Auditorium 7 er fullt til randen av folk. Alt som kan krype og gå fra MatNat til HF er på plass,. Det er tid for ”Frokost med Bernt”. Frokosten drar ellers så notorisk morgensky studenter opp hver torsdag morgen klokken kvart over åtte for litt intellektuelt påfyll. Temaene som tas opp strekker seg fra AKP(ml) til klassisk dannelse - Studentene er på jakt etter intensitet og utfordringer. Derfor kommer de på frokost, forteller Bernt Hagtvet om suksessoppskriften til frokostmøtene han ar-

rangerer sammen med stipendiat Anders Ravik Jupskås. Møtene må sies å ha blitt et fenomen, og etterligninger spretter opp som paddehatter.

Full overhaling

Når det kommer til tilstanden på universitetene er ikke Hagtvet like fornøyd. - Jeg mener det er helt fantastisk at studentene har funnet seg i den vandalisering av universitetsstudiene som har kommet i kjølvannet av ”Gjennomstrømmingsreformen”. De manglende reaksjonene fra studen-

ZOON POLITIKON

tene forundrer han. Hagtvet er ikke i tvil om hva han ville gjort for universitetene dersom han var forsknings- og høyereutdannings minister for en dag. - Jeg ville innført fireårig bachelor med full restaurering av ex.phil., ikke det regnskapskurset som er nå. Kort sagt en college-grad for alle i bunnen, med sterkt innslag av liberal arts. Så graduate school etter mønster av amerikanske universiteter på HF, SV og MN-fakultetene, og programmer i retning av MA, MPhil- og PhD. grader og profesjonsfakultetene organisert for seg selv, men under universitetene og med fullt bibehold av ex.phil. Det er også andre sider ved universitetet som bør forbedres, mener Hagtvet og fortsetter. - Deretter ville jeg ha rustet opp bibliotekene, som er under enhver kritikk. Her gjelder det i henhold til innkjøp av bøker, jeg kritiserer ikke personalet. Til sist ville jeg gjennomgå hele løpet, fra første år til doktorgrad og post-doc, for å få sammenheng i systemet og samordning slik at noen tør og gidder å satse på forskning. Det kunne jo være en idé at stipendiatene har råd til å bo i Oslo. Forholdstallet mellom lærer og student må også bli bedre.

Virkeligheten fascinerer

Det er et annet emne som opptar mye av Hagtvets tanker og tid, nemlig folkemord. I våres kom boka “Folkemordenes svarte bok. Politisk massevold og systematiske menneskerettighetsbrudd i det 20.århundret” ut. Et imponerende verk på hele 668 sider, som systematisk gjennomgår folkemord fra folkemord i Namibia på slutten av 1800-tallet til Darfur på 2000-tallet. - Boka om folkemord er gjort mulig av alle mine utmerkede medarbeidere, særlig redaksjonsassistenten Nikolai Brandal, og mine stipendiater Dag Einar Thorsen og Ellen Emilie Stensrud, forteller Hagtvet. - Arbeidet med den har vært til dels sjelopprivende. Men det er nødvendig å minne folk om denne siden ved sivilisasjonen. Enhver som studerer politikk må vite hvilke dybder menneskene kan falle i og årsakene til det - og hvor livsfarlig politikk og stat kan være. En statsvitenskap som ikke tar høyde for dette, er og blir antiseptisk og uhistorisk. Hagtvet ble interessert i sitt emne på grunn av at han er interessert i virkeligheten. Og denne interessen har smittet over på studentene hans. Emnet ”Folkemord og politisk massevold i det 20 århundrets politikk”, som han er koordinator for, er meget populært.

FROKOST MED BERNT: Her med Unni Wikan og justisminister Knut Storberget. FOTO: Universitas - Martin Pauline

- Kurset er bevisst lagt opp for å utfordre studentene også moralsk, forteller

“Enhver som studerer politikk må vite hvilke dybder menneskene kan falle i, og årsakene til det.” BERNT HAGTVET Hagtvet. - Har du som professor ikke noe annet å si på forelesning enn det som står på pensum fra før, kan du like gjerne holde kjeft og bli hjemme, har Hagtvet uttalt i et intervju med Universitas tidligere. For Hagtvet er en studentenes mann som ikke bare beveger seg i korridorene i 7 og 8 etasje, men som også satser på formidling. Han ønsker at undervisningen hans skal forandre studentene som mennesker.

Tror ikke på mennesket

”Aldri igjen” ble det sagt etter Holocaust, men folkemord har forekommet igjen og igjen tross i at vi burde tatt lærdom av historien. Rwanda, Bosnia og Darfur er eksempler på dette. Hagtvet ramser opp ulike måter å hindre at slike grusomheter skjer igjen:

– Vi må bygge ut demokratiet, politisk, institusjonelt og kulturelt. Og ikke minst gi folk håp om bedre leve- og livsstandard. Samt forbedre det internasjonale overvåkings- og domsapparat for påtale av krigsforbrytere og andre folkemordere. Bernt Hagtvet har tidligere uttalt i Dagsavisen at vi står overfor en ny folkemorderisk periode i verdenshistorien. Med slike dystre spådommer levner man ikke mye tro på mennesket. Mister man troen på mennesket av å studere et så mørkt emne? - Mister troen på mennesket? Den tro har jeg aldri hatt, i betydningen å tro at vi ikke kan drives til omtrent hva som helst bare ideologiene er sterke nok. Denne tro har jeg ikke hatt. I særdeleshet ikke etter at min historielærer på Kongsberg lot oss få se dokumentarfilmer fra Nazi-Tyskland da jeg var 15 år. Jeg har aldri forstått at folk i min generasjon kunne leke så uutholdelig lett med totalitære ideologier. At folk som smisket ufyselig med Pol Pot på 70-tallet kan gå oppreist den dag i dag, er en annen gåte. At vår fremste rikspludrer Dag Solstad kaller seg kommunist og får følge av Aslak Sira Myhre, må betraktes som umorsomt, politisk klovneri. Åndelig striptease. Det er ingen tvil om at samfunnsdebattanten i høyeste grad er til stede. ¶

29

30

ZOON POLITIKON INSTITUTTET

BOKANMELDELSE

Lykken med Hellevik ”Slik blir DU lykkelig” er en tittel som lokker mang en leser, og blir hyppig brukt av både glossy magasiner og Dagbladet. Jakten på lykken har opptatt mennesker til alle tider, fra Aristoteles til Ibsen, som hevdet at om man tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme. Gunnhild årdal [email protected]

Ibsen var kanskje ikke så langt unna. For som Ottar Hellevik flere ganger poengterer i den nylig utgitte “Jakten på den norske lykken”, er det subjektive vel så viktig som det objektive i jakten på lykken. Altså er det ikke nok med hvordan man har det, men også hvordan man tar det. I boka analyserer Hellevik resultatene fra det store intervjuprosjektet Norsk Monitor, som har intervjuet et stort utvalg av den norske befolkningen annethvert år siden 1985. Forfatteren prøver å finne ut hva som gjør oss lykkelige, og ikke minst hva som demper lykkefølelsen. Med kurset i metode og statistikk friskt i minne kjenner jeg skepsisen melde seg når alle tabellene og grafene lyser mot meg, men etter å ha begynt å lese kommer jeg fort inn i det. Hellevik forklarer det metodologiske på en forståelig måte, og man kan ha utbytte av å lese boka selv om man ikke vet hva en korrelasjonskoeffisient er. I tillegg kan alle finne tall som interesserer (som da undertegnede kunne lese om sitt hjemfylke at det har det laveste lykkenivået av alle landets fylker…) I motsetning til alt man sier i retningen ’lykke kan ikke kjøpes for penger’, viser faktisk lykkeforskningen at velstand genererer lykke. Det er dette paradokset Hellevik vil undersøke. Med den enorme velstandsøkningen her til lands de siste tiårene, hvorfor øker ikke lykkenivået i takt med denne? Lykkenivået har omtrent vært det samme siden 1985. Hellevik går gjennom en rekke faktorer som kan tenkes å påvirke lykken med fokus på verdier. Noen har mer signifikant betydning enn andre. Spesielt trekker han fram familiesituasjon, sosiale relasjoner generelt, alder, religiøsitet, tiltro til andre mennesker og samfunnet, frykt og bekymring. Det blir konkludert med at personlighet og positiv innstilling har mye å si for lykkenivået.

IKKE LYKKELIGERE: Til tross for økt velstand. FOTO: Wikimedia Commons

I delen om verdier nevner Hellevik andre forskere, blant annet Inglehart og hans teori om postmodernismen. Den går ut på at mennesker som har hatt en trygg økonomisk oppvekst, slik som dagens unge, får et mindre materialistisk verdi syn enn sine foreldre. Hellevik mener denne teoriens holdbarhet kan diskuteres, men det er et faktum at en materialistisk verdioppfatning legger en demper på lykkefølelsen. Så har det også vist seg å være et lite oppsving i lykkenivået etter 2003 samtidig som vi ser en svingning til et mer idealistisk verdisyn. Hensikten til Hellevik er ikke å glorifisere lykken, men ”å undersøke om det er noen måter å organisere tilværelsen eller samfunnet på som øker sjansen vår for å føle oss tilfredse med livet og lykkelige”. I avslutningen nevner han mange konkrete tiltak, som omorganisering av arbeidslivet

og tilrettelegging for trivsel i nærmiljøet. Likevel er hovedoppfordringen å tenke positivt. Så spørs det om det lar seg gjøre framover, med internasjonal økonomisk krise og klimatrusselen hengende over oss. ¶

Jakten på den dfdfdfdfdf norske lykken Av: Ottar Hellevik Forlag: Universitetsforlaget Pris: 299,- på Akademika

ZOON POLITIKON AKTUELT

Kom i form på ISV Etter hvert som antall studiepoeng øker, kan den fysiske formen ofte gå motsatt vei. Det vil nystartede IFIS gjøre noe med. Ingrid RÆDERGÅRD [email protected]

Det begynte med at noen masterstudenter stilte med laget ”The Running Rokkans” til Holmenkollstafetten i år. En hederlig plassering inspirerte dem til å fortsette treningen. I hele høst har masterstudentene på ISV hatt gymtime på Idrettsbygningen hver torsdag, hvor i overkant av 20 studenter har møtt opp hver gang. Aktivitetene har vært klassikere fra grunnskolen, som kanonball, innebandy og hjørnefotball.

- Vi gjør alle de morsomme gymtingene, sier Anne Marit Olsen som går siste semester på master. Sammen med Stine Ellingsen Grøndahl er hun leder for den nystartede Idrettsforeningen for Institutt for Statsvitenskap, IFIS. De og bachelorstudent Rune Busch har planene klare for høsten.

Løp med Rune

Første post på programmet er å utvide tilbudet til to gymtimer i uka. I time nummer to skal Rune lede statsviterne i sirkeltrening. Rune har også planer om å organisere løpeturer hver mandag morgen klokken ni, et konsept han håper kan bli en institusjon à la ”Frokost med Bernt”. - Forhåpentligvis vil turene gi resultater. Til den neste Holmenkollstafetten satser foreningen på å stille med tre lag, for masterstudenter, bachelorstudenter og de

som måtte føle seg hjemme under merkelappen ”alumni”.

Sporty

Lederne er positivt overrasket over innsatsen i timene. - Folk har en veldig sporty innstilling, sier Anne Marit. Vi ser ganske mye konkurranseinstinkt. Det kan gå på akkord med reglene til tider. Det er ikke alle som trives med drikkekulturen i det norske studentmiljøet. Alkoholfrie tilbud blir ofte etterlyst, og lederne understreker at IFIS er et slikt alternativ. Høstens arrangementer er åpne for både bachelor og masterstudenter, så da er det bare å grave fram gymtøy og joggesko og komme seg på trening. ¶

31

32

ZOON POLITIKON INSTITUTTET

FAKSIMILE

Zoon Politikon blar tilbake

Under en opprydning på kontoret dukket det opp noen utgaver av “Pampen”, en gammel studentavis for statsvitenskap. Zoon Politikon trykker her et referat fra 1. mai. 1969.

ZOON POLITIKON

33

34

ZOON POLITIKON INSTITUTTET

ZOON POLITIKON INSTITUTTET

Hørt på forelesning Dette nummerets “Hørt på forelesning” blir en spesial med en gjenganger i spalten, Bent Sofus Tranøy. - Tjukk. Jeg mener sjuk. Tja, hvis jeg ikke var tjukk, så hadde jeg kanskje ikke blitt sjuk heller. - Jeg for eksempel har lyst til å skjære bort dobbelthaken min, men jeg kommer aldri til å gjøre det fordi jeg er redd for å dø. - Da jeg var på deres alder så tenkte jeg ofte at jeg klarte ikke å forestille meg lungekreft i femtiårsalderen, men etter som årene går så klarer du fint å se for deg det. - Nå så jeg en som gjespet, det betyr at jeg har lykkes i mitt forsett om å være mer kjedelig, det er veldig bra. - La oss si at det blir oljekrise. Carl I. Hagen blir statsminister og så skyter Magnus Marsdal ham. Og så blir hele verden veldig nervøs, “det fredelige demokratiet Norge”, og så videre. - Men i følge mine evolusjonære teorier så skulle ikke de fått lov til å formere seg, så vi kan se fram til at om to millioner år så er det færre av dem. (om økonomer)

Effektivt engasjement JOHAN CHRISTENSEN [email protected]

Prisen for Årets studentforening 2008 ved UiO gikk til Fagutvalget ved Institutt for statsvitenskap. Ikke først og fremst fordi Fagutvalget var spesielt engasjert, dyktig, driftig eller representativt. Nei, Fagutvalget fikk prisen fordi det var effektivt. På statsvitenskap har man lyktes i å ”effektivisere engasjementet”, som det sto i Universitas. Ifølge komiteens begrunnelse, har kløktige organisatoriske grep bidratt til å ”effektivisere tidsbruken til de som er engasjert i aktivitetene”. Kanskje er det ingen grunn til å bli overrasket. Universitetet blir i stadig større grad styrt som en virksomhet, og det skulle bare mangle at ikke studentforeningene tilpasset seg. På et moderne universitet er ikke kvalitet og effektivitet forbeholdt selve studiene. Disse verdiene skal også prege lunsjpauser, toalettbesøk og ikke minst: studentaktiviteter. Som juryen skriver: ”En slik tilrettelegging for at tiden kan brukes effektivt, er en avgjørende faktor for at studenter etter kvalitetsreformen skal fortsette med å engasjere seg i frivillig foreningsarbeid.” En real tankevekker for alle som tror de engasjerer seg fordi det er givende eller sosialt. Det er mer forbausende at reaksjonene fra instituttet har uteblitt. En skulle tro at Bjørn Erik Rasch og de andre rasjonalistene i staben ville glede seg. Endelig er det noen som opptrer i henhold til deres

forestillinger om rasjonelle aktører, og det attpåtil på deres eget institutt! Det de trodde var studenter, viste seg å være individuelle brukere av studie- og foreningstjenester, motivert av snever egeninteresse som er mulig å manipulere ved hjelp av rasjonelle insentiver. Men den negative reaksjonen fra New Public Management-kritikerne på instituttet burde vært vel så sterk. For omorganiseringen av studentengasjementet er gjennomsyret av NPM-tenkning. Med juryens ord: ”Resultatet ble flere spesialiserte underforeninger som fikk spisset og klargjort sitt mandat”. Eller horisontal intra-organisatorisk spesialisering, som man kaller det i litteraturen. Motstanderne av markedsprinsipper i offentlig sektor ville blitt enda mer bekymret om de hadde sett Fagutvalgets planer for høsten. For å kunne kjempe om prisen også neste år vil Fagutvalget øke effektiviteten ytterligere gjennom en serie nye tiltak: Skriving av møtereferat skal organiseres etter en bestiller-utfører modell. Det skal utvikles målbare resultatindikatorer for representasjonen i Programrådet. Machiavellisk Forum skal fristilles og på lengre sikt børsnoteres. Og kanskje viktigst: Den valgte lederen av Fagutvalget skal i løpet av semesteret erstattes av en eksternt tilsatt administrerende direktør. ¶

Zoon Politikon beklager I forrige nummer skrev vi i en bildetekst at Hanne Marthe Narud var den første kvinnelige professoren på Institutt for statsvitenskap. Dette er ikke riktig. Første kvinnelige professor var Hege Skjeie. Vi beklager.

35