Zoon Politikon 2007/3: Jubileum

ISV 50 ÅR

JUBILEUM

2

ZOON POLITIKON

I år er det femti år siden Institutt for statsvitenskap ble startet opp ved Universitetet i Oslo. Den gangen var statsvitenskap et nytt og relativt lite fag som lenge hadde stått i skyggen av sine storebrødre jus , historie og økonomi. Det fikk imidlertid fort vind i seilene. I dag er instituttet et av de største på Blindern, med om lag 40 ansatte og 1400 studenter. Statsvitenskap er et fag det lyttes til, og forskere fra instituttet siteres ofte og blir jevnlig spurt om å uttale seg i media. Dette merkes også for studentene som søker seg hit. Inntaksgrensene er høye, og jobbmulighetene etter eksamen er gode. Statsvitenskapelige poteter finnes ikke lenger bare bak skrivebordene i forvaltningen, men også i næringslivet, i pressen og i organisasjonslivet.

Redaksjonen Redaktør: Ingrid Rædegård Desk og layout: Andreas Blaauw Hval Ingrid Rædergård Beint M. Aa. Bentsen Johan Christensen Elisabeth Høstmælingen Annonseansvarlige: Ingrid Rædergård Andreas Blaauw Hval Økonomiansvarlig: Ragnhild Endresen

Journalister: Nina Dølvik Brochmann Johan Christensen Sirianne Dahlum Haakon Gunnerud Tora Høgenes Ingrid Rædergård Sarah F. Sinnathamby Torbjørg Jevnaker Pia Bergmann Andreas Blaauw Hval

Ragnhild Endresen Mathias Johansen Aksel B. Sterri Jørn A. Henriksen Målfrid Bye Haugen Thea N. Finstad Torgeir Krohn Samaria Iqbal

I dette nummeret av Zoon Politikon vil vi få vise deg forskjellige sider ved livet på Institutt for statsvitenskap. Som vanlig retter vi blikket utover, men denne gangen er det også tid for å se litt på oss selv. Vi har laget en stor jubileumsdel med artikler om fag, om fest og om hverdag. Her kan du lese om studentengasjement, diskusjon om undervisning, og om det statsvitenskapelige stjernelaget; professorene. Det skjer mye for studentene på instituttet, og aktiviteten er økende. Det arrangeres flere debatter, foredrag og seminar, og flere studenter møter opp. Høstens aktualitetssymposium sprengte alle rekorder med over 1000 besøkende til sammen, og ”Frokost med Bernt” utretter mirakler og samler hver gang 60 -70 studenter til fagprat klokka kvart over åtte om morgenen. Likevel. Jeg vil oppfordre alle statsvitere in spe til å bli bedre kjent med også andre sider av instituttet, å gå et skritt videre fra lesesal A, både faglig og fysisk. Du trenger ikke være den nye Rokkan for å stille et spørsmål på forelesning eller sende en mail til en foreleser. Les den artikkelen, gå på det seminaret. Pugg trefftidene og bank på den kontordøra. Vær ikke fornøyd før du er på hils med minst en professor! Studietiden er spesiell. Selv om du skulle ende oppsom tredje kontorist fra høyre i Brønnøysundregistrene kan du være superintellektuell nå. Grip sjansen. Et gammelt og litt høytidelig navn på Universitetet er ”Alma Mater”, den nærende mor. Bruk litt tid på å nære din egen faglige interesse i høst, og finn ut hva vårt store hjem kan tilby deg. Det er faktisk ikke lite. Hørte jeg et lite hurra? INGRID RÆDERGÅRD, REDAKTØR

Adresse: Zoon Politikon v/ISV Moltke Moes vei 31 Pb 1097 0317 Oslo E-post: [email protected] Redaksjonen avsluttet: 28.10.2007 Trykkeri: Symbolon Opplag: 900 Zoon Politikon gis ut tre ganger i året. Zoon Politikon er et uavhengig magasin som utgis av studenter ved Institutt for statsvitenskap, med støtte fra Fagutvalget på Statsvitenskap og Kulturstyret i SiO. Zoon Politikon redigerer etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

ZOON POLITIKON

Instituttet jubilerer:

KOMMENTAR: I teorienes vold FAGKRITIKK: 50 år: Er det nok nå? AKTUELT: Blinderns usynlige engasjement SCENARIO: Statsvitenskapelig drømmelag REPORTASJE: Drømmen om Europa AKTUELT: Verden rundt med statsvitenskap INTERVJU: Maraton-Midgaard AKTUELT: Utenlandske impulser FAKSIMILE: 1947-1997. 50 år med norsk statsvitenskap

Verden:

ANALYSE: Den delte byen AKTUELT: Kids i kommunestyrene AKTUELT: Beijing ’08: Det store spranget er avlyst INTERVJU: Samfunnsentrepenøren ESSAY: Fra Nordområdene til Sør-Afghanistan KOMMENTAR: Bursdag med bismak RAPPORT: USAs møte med ondskapens akse REPORTASJE: Senkveld med Jonas AKTUELT: Gjenvalgt, men ikke trygg RAPPORT: Coleman vs Franken FILM: This is England

4 6 8 9 10 12 13 14 16

18 20 21 22 24 26 27 28 30 32 34

3



ZOON POLITIKON JUBILEUM

KOMMENTAR

I teorienes vold - Det viste seg at alt jeg hadde lært på statsvitenskap enten var galt eller selvfølgeligheter. Mange statsvitere er mer interessert i teorier enn hvordan funnene deres forholder seg til virkeligheten, mener historiker Geir Lundestad. HAAKON GUNNERUD [email protected]

– Mange statsvitere bruker historien som en gruve der de henter ut de steinene som passer inn i deres teorier. Alle de andre steinene blir bare liggende. Det sier Geir Lundestad, direktør ved Nobelinstituttet og foreleser i historie. Han tok i sin tid grunnfag i statsvitenskap. – Da jeg begynte på historie viste det seg at det jeg hadde lært på statsvitenskap enten var galt eller selvfølgeligheter. Mange statsvitere synes mer interessert i hvordan deres funn står i forhold til ulike teorier enn hvordan de forholder seg til virkeligheten. Og teoriene skal helst være ”parsimonious” – bestå av enklest mulige forklaringer. Verden er aldri parsimonious. Likevel har ikke Lundestad et ute-

lukkende negativt syn på statsvitenskapen. – Flere av mine beste venner er statsvitere, og jeg leser mye statsvitenskap. Vi har nesten alltid en eller flere statsvitere som gjesteforskere på Nobelinstituttet. Selvsagt skal statsvitenskapen fortsette. Professor Øyvind Østerud ved ISV er ikke helt enig i Lundestads karakteristikk av teoribruken i statsvitenskap. – Uttalelsen treffer kanskje noen statsvitere, men langt fra alle. Mange bruker teori og modeller for å få et bedre og mer systematisk grep på historiske og politiske forhold, der utgangspunktet er disse konkrete forholdene.

- Lever i teorienes verden Aslaug Røne gikk på statsvitenskap i årene 2002-2005 før hun byttet til Midtøstenkunnskap på HF. Hun viser til noe virkelighetsfjerne fag som grunn til at hun ikke gikk videre med statsvitenskap.

– Jeg personlig liker teorier, men teoriene i statsvitenskap kan bli litt mye til tider. Man trenger veldig få av de teoriene for å skjønne seg på virkeligheten og fungere i det moderne samfunn. Du trenger ikke de uendelig mange teoriene i KP og IP for å jobbe i diplomatiet eller internasjonalt. – Orgasmelignende reaksjoner hos forelesere under presentasjon av fangens dilemma, unipolar og multipolar maktstruktur tyder på at mange lever i teorienes verden og ikke klarer komme seg ut. Generelt er statsvitenskap gøy, men det føles ofte for langt fra virkeligheten. Det er nyttig på CV-en, men teoriene og modellene burde det legges mindre vekt på, mener Aslaug.

Fortsatt realismens høyborg? Ikke bare mengden, men også typen teori kan til tider være problematisk. ISV er kjent for å fokusere hardt på de realistiske tilnærmingene. For 10 år siden skrev Pernille Huseby, nåværende samfunnsredaktør i Nationen, artikler i Universitas om bortprioriteringen av såkalt kritisk teori. Daværende instituttleder Tore Hansen sa seg den gang enig i karakteristikken av instituttet som

ZOON POLITIKON

”realismens høyborg”. Er det slik i dag også? – Nei, jeg synes ikke dette er særlig treffende, sier Øyvind Østerud, som har noen av forelesningene i IP2 dette semesteret. I nevnte forelesningsrekke synes det tydelig at realismen dominerer. Den kritiske teorien blir ofte forbigått i stillhet.

– Orgasmelignende reaksjoner hos forelesere under presentasjon av fangens dillemma, unipolar og multipolar maktstruktur tyder på at mange lever i teorienes verden og ikke klarer komme seg ut. Aslaug RØNE, eks-student Konflikt rundt oppgave Konflikten mellom ISV og Iver Neumann viser hvor dramatisk teoridebatten har vært. Neumann var på denne tiden ansatt ved ISV. I motsetning til flertallet på instituttet var han en ivrig forkjemper for den kritiske teorien og da særlig konstruktivisme. Konflikten nådde et høydepunkt da en hovedfagssoppgave med konstruktivistiske innslag fikk slakt i Norge, mens den samme studenten senere fikk pris for beste doktorgradsarbeid i Storbritannia. – Dette viser at miljøet er håpløst akterutseilt, sa Neumann da. Neumann trakk seg bort fra ISV, begynte å jobbe for UD og NUPI, før han etter en del år kom tilbake til UiO. Men nå som professor i russisk kulturkunnskap på HF. – Skjedd lite på 20 år Nylig hevdet Neumann i en kronikk i Samfunnsviter’n at det har skjedd lite med undervisningen i internasjonal politikk her ved instituttet de siste 20 årene. Videre spør han om hvorfor det ikke er opprettet et eget masterstudium i IP, noe de fleste hovedsteder i Europa kan tilby. Resultatet blir at mange velger å reise ut. Øyvind Østerud ser ikke behovet for en egen mastergrad i IP. – Dette er unødvendig, blant annet fordi det allerede er fullt mulig å spesialisere seg i internasjonal politikk, med et tillegg i bredde som er verdifullt. – På slutten av 90-tallet var kun én artikkel om konstruktivisme på pensum, sa Neumann i et gammelt intervju med Universitas. Han finner at pensumprofilen i dag er lik den han måtte gjennom da han tok hovedfag ved ISV for 20 år siden. På tide med en liten evaluering?

JUBILEUMSFAKTA 1947: Faget statsvitenskap opprettes ved kongelig resolusjon, og blir eget fag på Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. 1950: Statsvitenskap som fagmiljø blir en del av Institutt for samfunnsforskning i Oslo. 1957: Institutt for statsvitenskap (ISV) opprettes under Det juridiske fakultet, og er fordelt i tre lokaler på Frogner. 1957: Henry Valen starter opp valgforskningsprogrammet sammen med Stein Rokkan, dette blir fagets lengstløpende forskningsprogram. 1958: Thomas Chr. Wyller avlegger den første doktorgraden i faget. 1963: ISV blir en del av det nyopprettede samfunnsvitenskapelige fakultet. 1965: Knut Dahl Jacobsen blir første professor i statsvitenskap i landet. 1966: Stein Rokkan blir professor i sammenlignende politikk ved universitetet i Bergen. Sammenlignende politikk og offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap tilbys fra året etter ved det nystartede sosiologisk institutt. 1968: ISV flytter inn i den nybygde SV-bygningen på Blindern. 1984: Første utgave av Zoon Politikon gis ut. Bladet het den gang Statsviteren. Den første redaktøren var Anders Norman, og Iver Neuman var økonomiansvarlig. 1992: Statsvitenskap tilbys for første gang som fag ved NTNU i Trondheim. 1994: Institutt for statsvitenskap opprettes ved Universitetet i Tromsø. 1998-2003: Professor Øyvind Østerud leder Makt- og demokratiutredningen. 2000: Hege Skjeie blir Norges første kvinnelige professor i statsvitenskap. ISV har i dag tre kvinnelige professorer: Skjeie, Narud og Matlary. 2003: Bachelor i statsvitenskap, Master i statsvitenskap og Master in Peace and Conflict studies opprettes ved innføring av Kvalitetsreformen. 2004: Simon Hix ved Londom School of Economics rangerer statsvitenskapelige miljøer i an artikkel. ISV blir rangert som nr. 1 i Norden, nr. 11 i Europa og nr. 52 i verden, av et univers på 400 universiteter. 2007: Faget statsvitenskap 60 år og ISV 50 år. Er nå ett av UiOs største, med rundt 40 ansatte, 35 doktorgradsstipendiater og 1400 studenter.





ZOON POLITIKON JUBILEUM

FAGKRITIKK

50 år: Er det nok nå? Midt oppe i feiringen av jubileet til Institutt for Statsvitenskap hersket det i en drøy time full forvirring om fagets berettigelse. Fagkritisk seminar bød på kritikk med bløtkake til.

FAGKRITISKE GODSAKER: Kritisk perspekiv med krem og syltetøy. FOTO: Haakon Gunnerud. SARAH F. SINNATHAMBY [email protected]

- Statsvitenskap vil gjerne framstå som et enhetlig fag, men er i virkeligheten en

sammensetning av blant annet økonomi og psykologi. Med denne kommentaren innledet økonomiprofessor Kalle Moene sitt innlegg på statsvitenskaps fagkritiske seminar. Overskriften for seminaret var

Festvitenskap Hvordan feirer statsvitere? Drøft likheter og forskjeller i forhold til andre fester. Problemstillingen ovenfor er foreløpig underbelyst i forskningen. Teorien er dårlig utviklet, og tilfanget av observasjoner og intervjudata er mangelfullt. I tillegg er problemstillingen fullstendig uinteressant substansielt. Med andre ord: dette

JOHAN CHRISTENSEN [email protected]

er et tema samfunnsvitenskapen bør ta tak i. Jeg er villig til å ta oppgaven. Den stolte tradisjonen for å undersøke uviktige problemstillinger må bringes videre. Jeg vil derfor søke å belyse fenomenet ved å gjøre en case-studie av Institutt for stats-

”50 år med statsvitenskap – Er det nok nå?”, noe som forøvrig også var skrevet på marsipanbløtkaka som ble servert. Tittelen på seminaret var imidlertid satt

vitenskaps jubileumskonferanse. I hvilken grad skiller denne feiringen seg fra andre fester? Metoden som benyttes er deltakende observasjon. Jeg var til stede, nippet til hvitvinen og dannet meg et helhetlig bilde av fenomenet. For å sikre analytisk stringens vil jeg likevel avgrense studien til tre dimensjoner ved feiringen: kjolene, talene og maten. Kjolene er det egentlig lite å si om. Ja, noen hadde på seg kjole, særlig under gallamiddagen. Men jeg så også en fyr i høyhalser og skinnvest. Man kan dermed try-

ZOON POLITIKON

kraftig på spissen i forhold til innholdet. Ingen av de to innlederne utenfra, Kalle Moene og faghistorikeren Fredrik Thue, syntes å lyse i bann fagretningen som har skapt et levebrød for tusenvis av byråkrater. De rettet imidlertid et konstruktivt blikk mot en rekke forhold som det kan lønne seg å få klarhet i på Institutt for statsvitenskap dersom faget vil holde på integriteten de neste 50 årene. Hovedspørsmålet, som fortsatt hang i luften da seminaret var over, ble formulert av Thue: Hva slags vitenskap er egentlig statsvitenskap? Moene hang seg på ved å sette spørsmålstegn ved hva som er kriteriet for å vite noe innen statsvitenskap. Hvordan er det mulig å komme fram til sikker kunnskap ved hjelp av kvalitative metoder? Og hva er det som skiller statsvitenskap fra politisk journalistikk? Det var her statsviterne Tore Hansen og Bent Sofus Tranøy skulle komme inn som fagets høye beskyttere. Skjoldet var imidlertid ikke særlig høyt hevet hos Tore Hansen, som ydmykt sa seg enig i at de fleste av Moenes betraktninger. Blant annet kritiserte han det faktum at statsvitere ofte bare diskuterer marginale deler av en prosess, slik at resultatet eksemplifiserer modeller som allerede eksisterer. Diskusjonen utviklet seg i en såpass deprimerende retning hva fagets vitenskapelige anseelse angår at det føltes som en lettelse da en i publikum spurte om noen kunne være så snill å fortelle oss hva som er styrkene ved statsvitenskap. Både Hansen og Tranøy var særlig enige

gt slå fast at statsvitenskap skårer høyere på taler enn på kjoler. Både talenes antall, lengde og innhold var signifikant forskjellig fra andre fester. For hvor ofte er det tre kvarter lange foredrag om faghistorie med manus på jentevors? Og hvor mange oktoberfester er preget av polemiske innlegg mot sosialkonstruktivismen? Empirien tyder på at det i denne settingen er langt vanligere å rakke ned på gutter som drikker vin. Kveldens festtale ga en god illustrasjon på hva som skal til for å løfte taket på statsviter-fest. Store deler av forsamlingen lå på gulvet og hikstet av latter etter

YDMYK: Tore Hansen svarer på kritikk. FOTO: Haakon Gunnerud.

om at statsvitere i høy grad forsøker å forklare individuell og kollektiv atferd. Dette er et viktig aspekt ved faget, og er avgjørende for å forstå hvorfor statsvitenskap aldri kan eller bør bli et enhetlig fag på linje med økonomi. Moene vektla på sin side det statsvitenskapelige synet på implementering. Mens økonomer har en forkjærlighet for nettopp dette begrepet, skrøt Moene av statsviteres teft for å se at ikke alt som anses som effektivt nødvendigvis kan eller bør implementeres. Og etter at det statsvitenskapelige publikummet til slutt hadde fått igjen litt av

at festtaleren hadde dratt to typologier og en firefeltstabell (grovt sett tilsvarer dette to vitser og en skrøne i verden utenfor). Vi kan derfor konkludere med at når det gjelder taler er det en kløft mellom hvordan statsvitere og andre fester. Ser vi derimot på maten finner vi visse likhetspunkter. For jubileumslunsjen, bestående av en taco-wrap og et beger med drikke, har sin parallell i nattmaten som påfølger en vanlig fest. Yoghurtdressing som renner nedover haka er dermed en festopplevelse vi statsvitere deler med resten. Men når det kommer til gallamiddagen skiller vi igjen lag. For måltidet

sin faglige stolthet, satt man igjen med følgende konklusjon: Det statsvitenskapsfaget trenger er mer tverrfaglig integrasjon. Spesielt gjelder dette i forhold til fagene økonomi og psykologi. Dette vil bidra til på den ene siden å øke den analytiske presisjonen i metodedelen av statsvitenskap, og på den andre siden til å bedre forståelsen av individuell og kollektiv rasjonalitet. Med dette i mente kunne vi med god samvittighet gå løs på kaka. Vi kunne føle oss trygge på at statsvitenskapsfagets glade dager så absolutt ikke er talte, og at verden fortsatt trenger oss!

på Continental var det klasse over. Cheez doodles var erstattet av smørstekt ishavsrøye og seigdamer byttet ut med panna cotta og bringebærcoulis. Men på tross av de åpenbare forskjellene er det én ting som går igjen. På slutten av kvelden, lykkelig over å ha funnet en slant restesprit, blir du stående og prate intenst med en eller annen fyr om noe fullstendig uinteressant. Bare at på statsvitenskapsjubileum er den andre fyren professor, og samtalen dreier seg ikke om hva slags kebab som er best, men om hvordan EUbyråkratiet har fått stadig større innflytelse over fristilte norske forvaltningsorganer.





ZOON POLITIKON JUBILEUM

AKTUELT

Blinderns usynlige engasjement

På Chateau Neuf synes det. På Studenterhjemmet synes det. Engasjementet på Blindern, derimot, er det vanskeligere å få øye på. Tora HØGENES [email protected]

Det er mange studentforeninger på Blindern, og det er mange engasjerte studenter. Likevel er det overraskende mange som verken er aktive eller vet hva som foregår på de ulike fakultetene. Det kan virke som om noen foreninger ikke når fram til den “jevne student”. Arbeidet blir derfor bare for de spesielt interesserte.

Felles engasjement – Når folk kommer til Chateau Neuf er det ikke for å studere, sier Andreas Snildal, leder for Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund. Han mener at tilknytning til steder kan gjenspeile engasjementet. – På Chateau Neuf er det ikke et enkelt fagfelt som er viktigst, det er det felles engasjementet som står i sentrum. Mens Fagutvalget på statsvitenskap er opptatt av saker relatert til studenter på statsvitenskap, er Kulturutvalget opptatt av å få i gang gode og aktuelle debatter av allmenn interesse. Fordi vi ikke er innenfor noe fagfelt, har Kulturutvalget en mye større målgruppe og et større nedslagsfelt enn foreningene på Blindern, mener Snildal.

Synlig på studenthjem Når man befinner seg på Blindern er det hovedsakelig av én grunn: studier. Lesesalen sluker mye tid, og i kollokvier snakker man fag. Noen føler kanskje at dette er mer enn nok. Pål Palmer, leder av Foreningsstyret på Blindern Studenterhjem, tror dette er grunnen til at mange velger å ikke delta. Palmer tror det store antallet studenter på Blindern kan føre til at studentenes engasjement drukner i massene. På Studenterhjemmet er de færre, og folk får stort sett med seg hva som skjer. – Hos oss vet de aller fleste om hverandre, og også hva som foregår av aktiviteter. Mens du fint kan oppholde deg på campus uten å få særlig greie på alt som skjer, er dette vanskelig på Blindern Studenterhjem. Studenterhjemmet er hva det er på grunn av engasjementet og aktiviteten her, sier Palmer. Flyers og plakater Snildal mener at nøkkelen til engasjement er synliggjøring og bevissthet. – For Kulturutvalget er det veldig viktig å være synlige på Blindern. Folk kommer ikke på debatter de ikke vet om.

Vi kjører voldsomme markedsføringskampanjer, med utdeling av flyers og opphenging av plakater, sier han. Mange studenter får ikke med seg hva som skjer på foreningsfronten på Blindern. Er man student på statsvitenskap føles det unødvendig å vite om alt som skjer på realfag. Selv om ikke alle trenger å være med i noen studentforening, er det viktig for foreningsaktiviteten å skape bevissthet rundt det som skjer på eget fakultet.

Mer enn CV-pynt Det er ikke noe mål i seg selv at “alle” skal engasjere seg – det skal være noe man gjør fordi man vil. Snildal deler engasjerte studenter inn i to grupper: – Du har dem som er naturlig engasjerte og gjør noe uansett, uavhengig av andre. Så har du dem som kanskje trenger et lite spark bak. Hva er så grunnen til at man bør engasjere seg i noe utover studiene? Snildal og Palmer trekker begge fram at det er sosialt og gir verdifull erfaring. Snildal beskriver foreningsaktivitet som “dannelse, ikke utdannelse”. – Man lærer mye man får bruk for senere, og man lærer helt andre ting enn på Universitetet. For de fleste er det mer enn bare CV-pynt, mener Snildal

ZOON POLITIKON JUBILEUM

SCENARIO

Johan Galtung: En av drømmelagets overraskelser, vil noen si. Har en munnrapphet som kan få selv Peter Schmeichel til å framstå som beskjeden.

Platon: Har en medfødte viten om verden. Er dermed en ’jævel’ på å lese motstanderen. Vinner alle dueller.

Stein Rokkan: Kjent for mange og tunge løp i bakrommet – og til puben. En skikkelig terrier på midtbanen.

Montesquieu: En bærebjelke i baklinjen. Må for anledningen la sine prinsipper om tredelt maktfordeling ligge.

Ernst Haas: Den integrerende kraft på midten. God på å holde laget samlet.

Robert Putnam: Bidrar med sosial kapital til en intelligent baklinje som for øvrig antas å ikke ha for mye av dette.

Kenneth Waltz: Viktig for strukturen i laget. Kjent for å piske medspillerne fremover på banen.

Janne H. Matlary: I tospann med sin ledestjerne utgjør hun en farlig duo. Fyller på egen hånd opp kvinnekoden.

Vårt drømmelag

I anledning Institutt for statsvitenskaps jubileum har vi satt sammen et lag av gamle og nye helter innenfor statsvitenskapen. Sterke navn som Hellevik og Østerud blir henvist til benken, og vi tror den følgende gjengen ville utgjort et knakende bra ISV. Formasjonen er 4-4-2.

Arend Lijphart: Sørger for den absolutte konsensus i denne knallsterke forsvarsrekken.

Jon Elster: River i sund motstanderen med velformulert argumentasjon. God i én-mot-énsituasjoner.

Machiavelli: Angrep er som kjent det beste forsvar. Machiavelli vet å benytte seg av dette. Toppskorer og targetman.

HAAKON GUNNERUD [email protected]

MATHIAS JOHANNESSEN [email protected]



10

ZOON POLITIKON JUBILEUM

REPORTASJE

Drømmen om Europa Hva ønsker tyrkere å formidle når de inviterer vesteuropeere på konferanse? Vi ble vist en moderne, sekulær stat med et sterkt ønske om å komme inn i EU. Men i Tyrkia er det fortsatt visse ting en ikke snakker om.

PÅ MIDTEN: Bosporosstredet deler det europeiske og det asiatiske Tyrkia. FOTO: Aron Halfen.

thea n. finstad [email protected]

Vi var fem statsvitenskapsstudenter fra UiO som i oktober reiste på konferanse i Tyrkia med ønske om å lære mer om landet og den politiske situasjonen. Vi håpet dessuten å bli kjent med tyrkere og tyrkisk kultur for å oppnå ytterligere forståelse. Invitasjonen til konferansen kom gjennom IAPSS på Blindern (International Assosiation for Political Science Students). Men arrangørene bak konferansen

90 prosent av befolkningen er muslimer, men likevel har landet et lovfestet skille mellom politikk og religion. var organisasjonen ESTIEM (European Students of Industrial Engineering and Management). Estiem ønsket seg bredere deltakelse i sitt nye konsept Europe3D og

inviterte derfor folk fra flere andre studentorganisasjoner i Europa. Vi var om lag 30 deltakere på konferansen, hvorav de fleste var medlemmer av Estiem.

Annerledeslandet Tyrkias posisjon i verden er særegen. Dets geografiske plassering gjør landet til en bro mellom Europa og Asia. Og Tyrkia skiller seg også ut med hensyn til islams rolle. 90 prosent av befolkningen er muslimer, men landet har et lovfestet skille mellom politikk og religion. Blant annet er det forbudt å bruke religiøse hodeplagg i offentlige institusjoner. Konferansen foregikk dels i hovedstaden Ankara og dels i Istanbul. Vi ble møtt med ekstrem gjestfrihet, et utrolig godt organisert opplegg og hyggelige tyrkiske studenter med gode engelskkunnskaper. Landsfaderen Atatürk I Ankara hørte vi på foredrag av historikere, statsvitere og journalister, og vi

ble tatt med for å se Tyrkias nåværende og tidligere parlament. Det var dessuten seminarer om EU, om politikk i Tyrkia og ikke minst om Tyrkias landsfader: Mustafa Kemal Atatürk. Atatürk styrtet i 1922 sultanen av det osmanske riket og innførte året etter republikk og ga Tyrkia en egen grunnlov. Det er nødvendig å reise til Tyrkia for å forstå Atatürks betydning. Det henger bilder av mannen i ethvert hus, han er avbildet i store format rundt om i byen, og det er hans ansikt som preger pengesedlene. Vi besøkte til og med mausoleet hans. Tyrkerne snakker om Atatürk med hengivelse og stor beundring, og ingen vil ytre et vondt ord om mannen som skapte dagens Tyrkia. Besøket i Istanbul viste at Atatürks tanker om et sekularisert og kulturelt moderne samfunn er levende. Vi ble møtt av høye lyder, aggressiv trafikk, relativt lettkledde menn og kvinner og et pulserende uteliv. De tre dagene i Istanbul for-

ZOON POLITIKON

løp i ekstremt tempo med mange busstimer, foredrag og diverse kulturelle besøk. Det ble ikke tid til å se noen bakside av Istanbul.

Tyrkia og EU Istanbul er byen der to kontinenter møtes, og det blir sagt at den forener de beste sidene av Europa og Asia. Det var derfor ikke til å unngå at spørsmålet om Tyrkia og EU kom opp. En representant for Istanbul Chamber of Commerce fortalte oss om fordelene Europa vil ha av tyrkisk medlemskap, både økonomisk og kulturelt. Tyrkia søkte om EU-medlemskap i 1987, og siden den gang har EU-saken stått høyt på dagsorden. I 2005 begynte forhandlingene med EU om framtidig medlemskap. Tyrkias største problem er de andre medlemsstatenes skepsis til landet. EU har satt visse krav som må oppfylles før Tyrkia kan bli medlem av unionen. Særlig er spørsmålet om Kypros problematisk. Flere EU-land ønsker ikke å samarbeide med Tyrkia så lenge de ikke anerkjenner Kypros. Øya Kypros er delt i en gresk og en tyrkisk del, men bare den greske delen er medlem av EU. Den tyrkiske delen av Kypros er erklært ulovlig av FN og er kun anerkjent som et eget land av Tyrkia. USA og Armenia I den siste tiden har dessuten Tyrkias forhold til USA blitt mer anspent. Dels skyldes dette at Tyrkia planlegger å angripe kurdiske opprørere i det nordlige Irak, på tross av USAs og Iraks protester. Dessuten er et forslag om å betegne massedrapene av armenere etter første verdenskrig som folkemord under behandling i den amerikanske kongressen. Dette har skapt sterke protester i Tyrkia, som anser USA som en av landets viktigste allierte. Tyrkia har trukket ut sin ambassadør fra USA etter beslutningen. I årene etter første verdenskrig ble det begått massedrap av armenere i Tyrkia da osmanerne ønsket å drive armenerne ut av Anatolia. Men Tyrkia nekter å anerkjenne at det under det osmanske rikets siste dager ble slaktet ned flere millioner armenere. I Tyrkia er det forbudt å omtale hendelsene under første verdenskrig som et folkemord. Tyrkia innrømmer at mange mennesker mistet livet i årene mellom 1915 og 1917, men mener dette skjedde som følge av sult, sykdom og anarkiet som hersket

etter krigen. Tyrkia hevder det dreier seg om 400 000 mennesker, og at mange av disse var tyrkere. Armenia mener derimot at folkemordet kostet 1,5 millioner mennesker livet.

Tyrkisk kultur Til tross for en hektisk timeplan gjennom hele konferansen fikk vi tatt aktiv del i tyrkisk kultur. Vi dro på tyrkisk bad, røykte vannpipe på kafè, og vi spiste ufattelige mengder tyrkiske matretter og desserter. Alt i selskap med en stor gruppe tyrkiske studenter.

Selv om vi bor i vidt forskjellige land med ulik religiøs kulturarv, opplevde vi at vi hadde mye til felles med de tyrkiske studentene vi møtte. De var kunnskapsrike, moderne og hadde ulike perspektiver på EU og verden. Vi fikk mange gode venner på turen til Tyrkia, og etter at vi returnerte til Norge, foregikk naturligvis den obligatoriske ”facebook-addingen”. Det var helt uproblematisk inntil en av oss ble invitert til å delta i en gruppe med navnet: NO ARMENIAN GENOCIDE EVER NEVER HAPPENED!

ANKARA: Dagens Tyrkia har røtter i det osmanske riket. FOTO: Thea Finstad.

SYMBOL: Atatürks mausoleum i Ankara. FOTO: Thea Finstad.

11

12

ZOON POLITIKON JUBILEUM

REPORTASJE

Verden rundt med statsvitenskap Luisa Book er ny leder for IAPSS, den internasjonale for- eningen for stud­enter i statsvitenskap ved UiO. Drømmen er å arrangere en internasjonal konferanse i Norge. MÅlfrid bye haugen

JUBILEUM

[email protected]

- Vi har veldig god oppslutning rundt studentforeningen vår nå. Det er herlig at folk er så engasjerte. Jeg tror tiden kan være inne for å arrangere en internasjonal konferanse i Norge snart, sier Luisa entusiastisk, med støtte fra avgått leder Sofie Bruun (25). Dette semesteret har over 30 statsvitenskapsstudenter ved Universitetet i Oslo (UiO) meldt seg inn i foreningen. Det er en dobling sammenlignet med i fjor, og den nye lederen er naturlig nok svært tilfreds. - Det virker som dette er året for internasjonale studentforeninger. Mange ønsker å jobbe i Utenriksdepartementet eller internasjonalt, og innser utbyttet de kan få av å være med i en forening som IAPSS, mener Luisa, som selv snart er ferdig med en bachelor i statsvitenskap.

- Gøy på konferanse I tillegg til IAPSS er det mange andre foreninger på Blindern som statsvitenskapsstudenter kan være aktive i. En av disse er det nystartede FN Studentforum, som

KONFERANSE: Luisa Book med andre deltagere på konferansen. FOTO: Privat.

PÅ TALERSTOLEN: Sofie Bruun på FN-konferanse i Nairobi. FOTO: Privat.

IAPSS allerede samarbeider med. FN Studentforum videreformidler informasjon fra FN-sambandet om internasjonale konferanser, og sammen med IAPSS holder de ulike arrangementer. Det er viktig at studentorganisasjonene jobber godt sammen. Alle universiteter burde ha større fokus på internasjonale konferanser. Det er veldig spennende og gøy å være med på konferanse. Det faglige nivået er høyt, mener Sofie. I mai deltok hun på en IAPSS-konferanse i Amsterdam, der det ble holdt både en akademisk konferanse og generalforsamling. I tillegg til å delta på seminarer, fikk deltagerne blant annet se prosjekter som er satt i gang for å bedre integreringen av innvandrere. Det ble også tid til en guidet båttur og besøk på rådhuset i byen. - Det var kjempegøy å møte så mange ulike nasjonaliteter, forteller Sofie. Hun og Luisa er også aktive i FN Studentforum, og deltok i sommer på en FN-konferanse i Nairobi i Kenya med støtte fra FN-sambandet. De lærte mer om temaer som diplomati, lobbyvirksomhet og FNs tusenårsmål for reduksjon av fattigdom og bedrede menneskerettigheter. De besøkte en landsby i Uganda, der tiltak støttet av Norge skal sørge for vedvarende økonomisk vekst.

FN-rollespill i Mexico - Når man kommer hjem fra en konferanse er man mange erfaringer rikere. Det gir god input å møte engasjerte og flinke

folk fra hele verden, mener Luisa. IAPSS-medlemmer har muligheten til å delta på flere internasjonale konferanser i løpet av det kommende året. Neste verdensomspennende konferanse arrangeres i regi av FN. Den går av stabelen i mars, nærmere bestemt i Mexico. Programmet er i skrivende stund ikke klart, men deltagerne vil i alle fall få sjansen til å delta i et FN-rollespill.

– Det virker som dette er året for internasjonale studentforeninger. Mange ønsker å jobbe i Utenriksdepartementet eller internasjonalt, og innser utbyttet de kan få av å være med i en forening som IAPSS LUISA BOOK, LEDER I IAPSS Luisa tror mange IAPSS-medlemmer fra Blindern ønsker å dra, og det kan bli hard kamp om plassene. Medlemmene får vanligvis dekket en del av reiseutgiftene. I mai er det igjen klart for den årlige IAPSS-konferansen med generalforsamling. Neste år er stedet Thessaloniki i Hellas. I tillegg til å farte rundt på internasjonale konferanser, samles IAPSS-medlemmene gjerne regelmessig på Blindern. Sosiale arrangementer er viktig, og det har vært kjempekoselig hittil. Vi tipser hverandre om interessante seminarer og debatter i Oslo, og planlegger å arrangere noe sammen med internasjonale studenter ved UiO, avslutter Luisa og Sofie.

ZOON POLITIKON JUBILEUM

INTERVJU

Maraton-Midgaard Noen blir lengre enn andre på ISV. Knut Midgaard har vært med nesten hele veien. Ingrid RÆDERGÅRD [email protected]

- Det som gjør statsvitenskapen relevant som fag er at man kan stille fundamentale spørsmål, og ha et miljø med materiale og metoder til å besvare disse spørsmålene, å kunne utdype og supplere samfunnsdebatten. Dette burde han vite noe om. Knut Midgaard ble ansatt ved institutt for statsvitenskap i 1968, og hadde ansvaret for området politisk teori fram til 1995. På tross av sin status som professor emeritus er han fremdeles aktiv som foreleser og er medlem av en lang rekke komiteer og utvalg. Han trives godt på instituttet. - Det er fint med mangfoldet blant de ansatte. Jeg har fått med meg at det skjer mye, også for studenter. Midgaard var blant de første som introduserte norsk akademia for spillteori. Etter å ha skrevet magistergrad om fredsforskning i 1959 og tilbrakt et år som stipendiat ved Fridtjof Nansen-avdelingen på Polhøgda, fikk han tilbud om et stipend på Harvard som ”special student” der han begynte å arbeide med spillteori. Etter dette ble han mer eller mindre headhuntet til Universitetet i Oslo. - Jeg tror jeg representerte noe nytt som det var veldig interesse for akkurat da.

Videre enn egoisme Rasjonalitet er noe Midgaard har arbeidet

med gjennom hele sin karriere. I likhet med Jon Elster gir han rasjonalitetsbegrepet en videre tolkning enn bare evnen til å maksimere sin egen nytte. Et rasjonelt vesen vil ønske å forstå seg selv og den verden det lever i, det er en ”bærer av fornuft og moralsk evne” som det heter i tittelen til en av artiklene hans.

Studentenes mann Selv studerte Midgaard idéhistorie, blant annet sammen med Stein Mehren. Han har gode minner fra studietiden. - Jeg husker at det var interessante år, med god flyt mellom lærere og studenter. Han deltar fremdeles i denne flyten, nå fra den andre siden av kateteret. Midgaard har fulgt studentene gjennom tre forskjellige gradsystemer, og forelesningene i Politisk teori hører med til alle statsviterspirers første møte med Blindern. Han har bare godt å si om studentene. - Det er veldig all right å undervise, og studentene virker veldig aktive. Jeg synes det kommer innspill hele tiden. Hvilket gradsystem som har vært best er han ikke sikker på, og han unnskylder seg for å ikke ha satt seg godt nok inn i kvalitetsreformen. - Det er vel slik at det er gode og dårlige ting med de fleste systemer. Man får fokusere på det som fungerer. Med teori i bagasjen Et annet førstesemesterminne for mange

er ”Politisk Tenkning” - læreboka i politisk filosofi han har skrevet sammen med Raino Malnes. Dette er en bok resten av verden også har fått øynene opp for. I vår ble den oversatt til albansk og gitt ut i Kosovo. Ved lanseringen var Nasjonalbiblioteket i Pristina stappfullt, og de 2500 eksemplarene som var trykket opp ble revet unna. Det fortelles også at presidenten for parlamentet i Kosovo satt oppe hele natten for å lese Malnes og Midgaard. Etterpå var han så imponert at han gikk til forlaget og bestilte et eksemplar av boka til alle medlemmene av parlamentet og alle sentrale folk i administrasjonen. Utgivelsen er en del av prosjektet ”Fundament for utvikling av demokrati på Balkan” som drives i regi av Venstres opplysningsfond og Utenriksdepartementet. I løpet av de neste to årene skal to andre pensumbøker fra Statsvitenskap også utgis på flere balkanske språk, Demokrati – ideer og organisering av Bjørn Erik Rasch, og ”Demokrati – vilkår og virkninger” av Rasch og Midgaard. Midgaard var selv med på lanseringen i Kosovo, og holdt en forelesning om det gode, legitime styret på det statlige universitetet i Pristina. Han mener selv at dette er et av de områdene hvor statsvitenskapen virkelig har noe å bidra med i det praktiske politiske liv. - Forhåpentligvis kan man skape en konstruktiv dialog. Særlig rundt spørsmål som dette, og i klimasaken.

13

14

ZOON POLITIKON JUBILEUM

AKTUELT

Utenlandske impulser

FRA SØR-AFRIKA: Murray Sterley trives godt i Oslo FOTO: Ingrid Rædergård.

Institutt for statsvitenskap ved UiO tiltrekker seg studenter fra alle verdenshjørner. De er kanskje ikke så lette å oppdage, men en kan alltid dra på quiz for å få nye venner. thea n. finstad [email protected]

Ingrid RÆDERGÅRD [email protected]

-Jeg kom hit på utveksling fordi jeg kjedet meg hjemme og jeg ville ut og se noe annet. Og Oslo var et enkelt valg siden dette var det eneste stedet jeg kunne utveksle til som gav meg stipend! Murray Sterley kommer fra Sør-Afrika og studerer der ved University of Kwazulu Natal, et av mange universitet som har utvekslingsavtale med Uio. Han trives veldig godt ved institutt for Statsvitenskap, og ved UiO generelt, men som så mange andre finner han Blindern

campus tidvis overveldende. -Universitetet her er egentlig ganske likt universitetet mitt i Sør-Afrika, men jeg synes det er mer sosialisering ved mitt universitet. Jeg tror det er en god del flere folk på denne campusen! Murray sier han trives godt sosialt sett, selv om han hovedsakelig omgås andre utvekslingsstudenter. Men det betyr ikke at han ikke har skaffet seg norske venner: -På Quiz i U1! Der fikk jeg en norsk venn!

Studenter på reisefot

Utvekslingsstudenter, både de som reiser ut og de som kommer hit, er et stadig akutelt tema, både rundt universitetets møtebord og i studentpublikasjonene. Særlig er Norges manglende evne til å tiltrekke seg utenlandske studenter en bekymring for mange. Nylig viste OECDrapporten ”Education at a glance” at Norge har lavest andel utenlandsstudenter av de nordiske landene. Bare 1,85 prosent av de som studerte i Norge i 2005 var fra utlandet, mens tallene for Sverige, Finland og Danmark lå mellom 3,5 og 4,5 prosent. Studiekonsulent ved institutt for statsvitenskap, Anne Martins Bjærke forteller

at de siste årene har det vært en jevn økning i antallet utvekslingsstudenter ved Institutt for statsvitenskap, både av de som reiser utenlands og de som kommer til UiO. For øyeblikket er det 26 utvekslingsstudenter ved instituttet, hvorav 25 har søkt seg hit gjennom utvekslingsavtaler med universitetet de studerer ved i hjemlandet. Bjærke forteller videre at vi har studenter fra flere verdensdeler på besøk dette semesteret. Studentene kommer fra landene Danmark, Sverige, Finland, Frankrike,

- Norge er et utmerket sted å studere statsvitenskap! Forelesningene er bra, og undervisningen generelt god. Jeg mener kanskje det er litt lettere å studere her... MURRAY STERLEY Italia, Litauen, Polen, Spania, Tyskland, Østerrike, Sør-Afrika, Israel, Canada og USA. Det er interessant at så mange velger seg til instituttet, mens ”bare” 17 statsvitenskapsstudenter er ute på utveksling dette semesteret.. Sju av disse er studenter

ZOON POLITIKON

fra andre programmer som benytter seg av instituttets avtaler Dette tallet kan være noe misvisende ettersom de fleste statsvitenskapsstudenter drar på utveksling i vårsemestrene.Anne Martins Bjærke legger til at det er flest studenter som kommer fra Frankrike. Dette semesteret er det hele 6 stykker, og dette kommer av at instituttet har hele fire avtaler med franske universiteter.

Ingen mener noe om undervisningen En ny variant av seminarundervisninga på bachelornivå skal testes ut. Problemet er at studentene er uvanlig tause når fagene skal evalueres. Nå oppfordres studentene til å bruke de kanaler som finnes for å gi tilbakemeldinger!

Kurses i norsk

-Alle utvekslingsstudenter, med unntak av de som kommer utenom avtalene, får tilbud om norskkurs, forteller Bjærke. Dessuten får de mye veiledning og hjelp fra instituttet per e-post. Murray kan fortelle at hjelpen her gikk fullstendig på skinner. -Det var kjempelett for meg å få leilighet! Jeg skjønte først ikke at jeg hadde fått leilighet en gang, de hadde ordnet det for meg. Nå bor jeg på Sogn studentby. Murray er ikke bare fornøyd med alt det praktiske, han mener også at UiO er et bra universitet for statsvitenskapsstudenter generelt. –Norge er et utmerket sted å studere statsvitenskap! Forelesningene er bra, og undervisningen generelt er god. Jeg mener kanskje at det er litt lettere å studere her sammenliknet med hjemuniversitetet mitt, og alt er ganske annerledes.

Planlegger å bli

Noe av grunnen til at Murray trives så godt i Norge er det han kaller et ”likere” samfunn. Sør Afrika har fremdeles et markert raseskille. Selv om han ikke er norsk føler Murray at han glir bedre inn her enn hjemme. Kunne du tenkt deg å studere videre i Norge? -Ja, det har jeg veldig lyst til! Jeg håper faktisk på at jeg kan ta mastergraden min her. Jeg har mye familie i Europa, og det er derfor veldig fristende å fortsette å studere her! Murray regner ikke med å reise hjem til Sør-Afrika før mastergraden i det hele tatt, han blir i Oslo for å tjene penger til studiene. Et av tiltakene er å stå aktmodell. Han har også hengt opp lapper på Sogn og tilbudt massasje. - Jeg tilbød 45 minutter for 100 kr, men det var bare en som tok kontakt. Møtet med Norge og Institutt for Statsvitenskap har altså gitt mersmak, og om finansene holder får vi et Sør-Afrikansk innslag på masterlesesalen til høsten

ANDREAS BLAAUW HVAL [email protected]

Ti av atten fag som tilbys på bachelornivå ved Institutt for statsvitenskap har en identisk oppbygd seminarordning, uten noe variasjon. Av fagene i den obligatoriske 80-gruppa er det bare STV1020 som skiller seg ut, ved at man har en lik oppgave for alle som leveres i midten av semesteret. Bare 10-12 prosent av studentene returnerer evalueringsskjemaet de får tilsendt på e-post. Betyr det at alle er fornøyde?

Endringer på gang

Nå ser det imidlertid ut til at en endring av seminarene er nært forestående. Programrådet har vedtatt å innføre en prøveordning på STV1300 Innføring i komparativ politikk allerede til våren. Seminaroppgaven vil nå telle en tredjedel og skoleeksamen to tredjedeler av den samlede karakteren. Studentene vil presentere oppgaver på seminarene slik som i dag, men får tid til å jobbe med oppgaven etter tilbakemeldingene på seminaret før en endelig innleveringsfrist. Ordningen innebærer ikke mer obligatorisk frammøte enn i dag.

Tema for Fagutvalget

En del studenter er frustrerte over at seminarene tar mye tid, uten at det gir direkte uttelling på karakteren. På høstens allmøte for studenter ved Institutt for statsvitenskap var det tilløp til ordskifte om dagens seminar- og eksamensformer. En av de frammøtte spurte kandidatene til Fagutvalget om hva de syntes om dagens ordning, og om hvilke forandringer de kunne tenke seg. Det ble liten tid til diskusjon på allmøtet. Leder av Fagutvalget, Anders Jupskås, forteller at Fagutvalget har jobbet lenge med alternative undervisnings- og evalueringsformer. Dette er noe Fagutvalgets to representanter i Programrådet, Johan

Christensen og Haakon Gunnerud, jobber særlig med. De ønsker å innføre den nye ordningen i flere fag fra høsten 2008.

Uklart hva studentene mener

Verken Anders eller Johan mener å ha registrert noen henvendelser fra studenter ved instituttet angående undervisningsformer. Utenom innspillet på allmøtet, og diverse snakk i gangene ser det ut til å være lite debatt. Er det ingen som mener noe? Fagutvalgslederen har en klar oppfordring til studentene: - Første bud må være at studentene faktisk tar seg tid til å svare på evalueringsskjemaene, slik at vi kan få en representativ oversikt over hva som fungerer og ikke fungerer, sier Anders. Lederen av Programrådet, professor Bjørn Erik Rasch, er bekymret over lav deltagelse i evalueringene av emnene som tilbys ved instituttet. Han mener at det ser ut til at studentene rett og slett ikke gidder å svare. Rasch ser at det er nødvendig å innhente evaluering på en annen måte. - Vi kan opprette fokusgrupper eller lignende for å samle inn meninger om undervisningen, men vi vil jo gjerne ha representative tall, sier han. Evalueringsskjemaer i papirutgave som deles ut under forelesning blir trolig løsningen.

Ser på bachelorprogrammet

Rasch forteller at han og Programrådet i de kommende semestrene vil ha økt fokus på bachelorprogrammet i statsvitenskap. Diskusjonen om seminarene på bachelor har vært oppe med jevne mellomrom så lenge han har sittet i Programrådet. Han mener at masterprogrammet holder høyt internasjonalt nivå, og at det er viktig å forsikre seg om at også bachelorprogrammet er av høy kvalitet. Derfor oppfordrer Rasch alle studenter til å delta i evalueringen av fagene. – Det kan ikke poengteres kraftig nok.

15

16

ZOON POLITIKON JUBILEUM

FAKSIMILE

Zoon Politikon blar tilbake I år feirer vi et kombinert jubileum. Her kan du lese hva daværende instituttstyrer Tore Hansen skrev i Zoon Politikon da statsvitenskapsfaget i Norge fylte 50 år i 1997.

1947 – 1997 50 år med norsk statsvitenskap Av Tore Hansen, 1997. Å fastslå med rimelig nøyaktighet hva som er utgangspunktet for en åremålsfeiring – og i vårt tilfelle et 50-års jubileum – byr normalt ikke på noen spesielle problemer. Det var heller ikke vankelig å bestemme seg for at vi i løpet av 1997 skulle gjennomføre ulike markeringer av de første femti år med norsk statsvitenskap. Grunnlinjen for vår åremålsfeiring er den kongelige resolusjon fra 28. februar 1947 som åpnet adgang til å avlegge magistergradseksamen i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Initiativet til denne graden kom fra fagmiljøer innen historie, idéhistorie og folkerett, og fra disse hold var begrunnelsen å etablere et ”orienteringsfag” for vordende journalister og diplomater”, som Fredrik W. Thue skriver i sin artikkel i jubileumsnummeret av Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift. Det

er ingen tvil om at magistergraden – og senere cand.polit.-graden kom til å ivareta det formålet fagets initiativtakere hadde tenkt seg. Men ambisjonene ble etterhvert hevet og i takt med antall ferdige magistere som ble utdannet utover 50-tallet. Ikke minst på bakgrunn av den forskningsvirksomhet som foregikk ved Institutt for Samfunnsforskning, fikk faget etter hvert en klarere profilering og identitet – både som undervisningsfag og forskningsdisiplin. Det var spesielt det som går under betegnelsen ”atferdsrevolusjonen” som bidro til å gi faget en mer analytisk profil, og som etter hvert kom til å prege undervisning og valg av emner for magistergradsavhandlingen fra siste halvdel av 50-tallet og fremover. Rent institusjonelt skjedde det lite med

FAKSIMILE: Zoon Politikon nummer 2, 1997. Statsvitenskap feirer 50 år som universitetsfag i Norge

faget de første ti årene. Det var først i 1957 den første toppstillingen innen faget ble opprettet, et dosentur som Thomas Chr. Wyller ble utnevnt i. Parallelt med denne utnevnelsen ble Institutt fot Statsvitenskap opprettet med Wyller som bestyrer – en bestyrerperiode som for øvrig strakk seg over 8 år. Det var under Wyllers ledelse de første lektorater i faget ble opprettet, og hvor faget etter hvert utviklet en selvstendig plattform i forhold til moderdisiplinene. Som en ny universitetsdisiplin fikk statsvitenskap tidlig en stor studenttilstrømning, men i motsetning til flere andre samfunnsfag som opplevde store svingninger i studenttallet på 60- og 70-tallet, hadde statsvitenskap en langt jevnere vekstkurv. Instituttet fikk også en konkurrent – eller en medarbeider som jeg foretrekker å betrakte det – gjennom etableringen av et statsvitenskapsstudium i Bergen i 1967. Senere er det blitt opprettet hovedfag i statsvitenskap i Tromsø og Trondheim. I likhet med faget i solo, tiltrakk også disse miljøene seg et betydelig antall studenter, og i jubileumsåret er det om lag 3.500 som studerer statsvitenskap ved de fire universitetene i Norge, hvorav nærmere en tredjedel befinner seg på hovedfagsnivå. I årene som er gått siden faget ble opprettet er det om lag 2.000 personer som har avlagt høyere grad i statsvitenskap. Ved Universitetet i Oslo er statsvitenskap et av de største institutter i dag, og det er et av de ”mestproduserende” fag hva ferdige kandidater angår. Det er med andre ord en høyst oppegående jubilant som nå feires – selv om den egentlige foranledningen til feiringen ikke eksisterer mer ved Universitetet i Oslo; for noen år tilbake ble magistergraden i statsvitenskap avskaffet, men hvem bryr seg vel egentlig om det når det foreligger en anledning til å feire oss selv? Vi ser fram til nye faglig spennende femti år i et nytt hundreår.

ZOON POLITIKON

Verden

Samfunnsentrepenøren i Sør-Odal side 22-23

Utenrikspolitiske strategier side 24-25

Amadinejad besøker Columbia side 27

17

18

ZOON POLITIKON VERDEN

ANALYSE

Den delte byen

SETT FRA BLINDERN: Geografi er en sentral skillelinje i hovedstaden. FOTO: Andreas Blaauw Hval.

Øst er fremdeles øst. Resultatene fra årets kommunevalg viser fremdeles stor grad av klassestemmegivning i Oslo. Aksel BRAANEN Sterri [email protected]

“Åja, vi også elsker dette landet med sot og skorstensrøk og gatestøv, den trange sprekk imellem grå kaserner hvor solen bare har en times frist. Vi elsker gaten - ja vi elsker landet, som vi befolker her så altfor tett... For den skal være fredløs og forbannet som sviker gaten og sin egen ætt.” Dette skrev arbeiderdikteren Rudolf Nilsen i diktet “Fedreland” i 1925. Han var en av forfatterne som tok opp skillet mellom øst og vest i Oslo. Det var ikke bare et geografisk skille, men også et sosialt skille. Det sistnevnte skillet har gjort at partitilhørigheten har vært svært forskjellig i øst og vest. Det var på østkanten

fagbevegelsen og Arbeiderpartiet fikk gjennomslag. Stein Rokkan forklarer Arbeiderpartiets framgang som et resultat av motsetningen på arbeidsmarkedet – mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Han mente og dokumenterte at befolkningen var delt inn i sosiale klasser og at man stemte på det partiet som representerte sin klasse. Det har siden Rokkans analyse av partisystemet skjedd mye i norsk politikk. Blant annet er velgernes partitilknytning blitt svakere, og fokuset på sak er sterkere. Mye har også skjedd innen byutviklingen, spesielt med tanke på avindustrialiseringen. Hvor mye er det egentlig igjen av det sosiale skillet mellom øst- og vestkanten, og preger dette partitilhørigheten nevneverdig?

Et endret bybilde Tradisjonelt er Oslo geografisk delt inn i en øst- og vestkant. Etter bydelsreformen i 2004 har vi vestkantsbydelene Frogner, St. Hanshaugen, Vestre-Aker, NordreAker og Ullern, mens østkantbydelene er Alna, Bjerke, Gamle Oslo, Grorud, Grünerløkka, Sagene, Stovner, Søndre Nordstrand og Østensjø. Unntaket fra dette vanlige skillet er Nordstrand, som ligger

på østkanten, men som ofte blir regnet, og som jeg vil regne som vestkant i den videre artikkelen. Det sterke sosiale skillet i hovedstaden er illustrert ved boka “Den delte byen” om Oslos historie fra 1900 til 1948 som er skrevet av historikeren Knut Kjeldstadli. Men brorparten av industrien, som hovedsakelig er årsaken til det sosiale skillet i byen, er nå lagt ned. Også befolkningen er mer pluralistisk. Det er ikke lenger bare arbeiderklasse og borgerskap, men også studenter og urban middelklasse, for ikke å glemme innvandringen fra ikke-vestlige land, som preger østkanten i dag. At den gamle kornsiloen på Kuba nå er blitt studentboliger, står som en illustrasjon på denne utviklingen.

Rokkan utdatert? Allerede i en analyse av stortingsvalget i 1981 påpekte den nylig avdøde samfunns¬forskeren Henry Valen at den “viktigste tendensen…[er] den sterkt avtagende sammenhengen mellom partipreferanse og velgernes sosiale bakgrunn.” Utviklingen etter den tid bekrefter Valens påstand: Det er siden den gang blitt lagt vekt på andre forklaringsmodeller i valgforskningen, som bl.a. saksstemmeg-

ZOON POLITIKON

ivning. Også nye skillelinjer som vekst vs. vern og privat vs. offentlig sektor er blitt lansert som forklaringer, og er godt dokumentert. Man har også fokusert mye på den økte velgervandringen mellom partiene, som nå ligger relativt stabilt på 40-50 % fra valg til valg. Den finske statsviteren Lauri Karvonen skriver at “[d]en klasseeller gruppeorienterte velgeren ser ut til å ha blitt erstattet av “partiskifteren”. Men kan vi uten videre si oss enige i Karvonens påstand, og har Valens utviklingstese gjort Rokkans teorier ubrukelige på dagens kommunevalg?

Blått og rødt For å gjøre den videre analysen enklere, deler jeg de relevante partiene i to blokker, hvor Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og RV utgjør det “røde” alternativet, mens Frp, Høyre, KrF og Venstre utgjør et “blått” alternativ. Denne inndelingen kan med fordel problematiseres. Senterpartiet står blant annet nesten fullstendig uten maktgrunnlag i Oslo, da det har sin sosiale basis i primærnæringene og i distriktene. Også Frps rolle bør nyanseres. Professor i statsvitenskap ved UiO, Tor Bjørklund, har publisert statistikk som viser at Fremskrittspartiet har en større andel “arbeidere” blant sine velgere enn noe annet parti. Også SV er problematisk i så måte. SV er ikke et utpreget arbeiderparti, tvert i mot. Satt på spissen kan det hevdes at SV er et parti for kvinner i offentlig sektor.

Men til tross for dette vil jeg argumentere for at den enkle delingen i et blått og et rødt alternativ står seg, og er hensiktsmessig for problemstillingen - noe statistikken også vil underbygge.

Gjennomsnittsinntekten på vestkanten er over 80 000 kr høyere enn på østkanten, en tredjedel av gjennomsnittsinntekten i øst. For utdanning ser man et like klart skille. Andelen med lav utdanning på østkanten er hele 67 %. Dette er 19 % flere enn i vestkantsbydelene. Lav utdanning er her en samlebetegnelse på ingen utdannelse, grunnskole og videregående opplæring, mens høy utdanning er universitetsutdannelse og forskerutdanning. Det er altså god grunn til fortsatt å snakke om et klasseskille mellom øst og vest ut fra forskjeller i utdanningsnivå og gjennomsnittlig inntekt.

Rødt i øst Valgstatistikken fra Oslo kommune viser oss at det definitivt er et skille mellom øst og vest. Det er 22 % flere som stemmer rødt på østkanten enn det er på vestkanten, med Gamle Oslo og Grünerløkka som de rødeste bydelene, mens vestkantbydelene Vestre-Aker og Ullern er bydelene med lavest oppslutning om de røde partiene. Det er også en 9 % lavere valgdeltakelse på østkanten. Hvis vi går ned på de enkelte kretser ”Åja, vi også elsker dette landet med ser vi større forskjeller. Ta f.eks. Midt- sot og skorstensrøk og gatestøv” stuen skole i Vestre-Aker og Rosenholm Rudolf nilsen skole på Søndre Nordstrand. På Rosenholm stemte 70 % rødt, mens på Midstuen Klassestemmegivning ser vi den rake motsetning med kun 13 % Ut fra disse tallene ser vi at det definistøtte for de røde partiene. Også her er tivt er en betydelig samvariasjon mellom valgdeltakelsen større enn på østkanten. partitilhørighet og den gjennomsnittlige levestandarden i bydelene. Dette vil jeg Det geografiske klasseskillet si støtter Rokkans påstand om at de soHvorfor er det såpass store forskjeller i siale klassene er med på å forme partitilpartitilhørigheten mellom østkanten og hørigheten. vestkanten? Mye kan forklares ved hjelp Det er imidlertid viktig å ha i bakhodet av det noe uklare begrepet levestandard. de problematiske sidene ved inndelingen Hvis vi for enkelthets skyld tar utgangi et rødt og et blått alternativ. Et typisk spunkt i inntekt og utdanning, er det eksempel på dette er Frp som presenterer mulig for oss å se på forskjeller mellom seg som et nytt arbeiderparti. Dette gjensbydelene på dette området. Dette for å peiler seg i statistikken for Oslo-valget se om vi finner en sammenheng mellom som viser at det er 5 % flere som stemstemmegivning og klasse. mer Frp på østkanten enn på vestkanten. Men, på den annen side, at SV ikke er et utpreget arbeiderparti gir ikke automatisk vestkanten monopol på SV-velgere. Tvert i mot viser statistikken at det er 5,5 % flere SV-stemmer på østkanten, enn på vestkanten. Dette kan ha sammenheng med den demografiske endringen på østkanten med økt innslag av studenter og urban middelklasse, men også inntrykket av SV som øvre middelklasseparti er overdrevet for Oslos del. Det er uten tvil skjedd en endring på området siden Rokkan lanserte sin skillelinjemodell, men som Bernt Aardal konkluderer i “Velgere i villrede”: “Det er fortsatt sammenheng mellom sosial bakgrunn og stemmegivning. En viktig grunn til dette er den institusjonelle treghet som ligger i at eksisterende partier selv er med på å forme det bildet velgerne har av hva som er politisk viktig.”

TO TÅRN: Polarisering mellom høyre og venstre preger fortsatt Oslo. FOTO: Andreas Blaauw Hval.

19

20

ZOON POLITIKON VERDEN

AKTUELT

Kids i kommunestyrene Etter kommunevalget i september har det heldigvis kommet noen unge inn i landets seniordominerte kommunestyrer. Tre stolte studenter ved ISV ble kumulert inn. torgeir krohn [email protected]

- Etter at personstemmene ble talt opp, rykka jeg opp til 7. plass, sier masterstudent Edvin Søvik (Ap) fornøyd. Han krøp ti plasser opp på listene i Ski, Akershus. I mange kommunestyrer får unge kandidater vind i seilene når velgerne gjerne bytter ut deres eldre partifeller til fordel for dem. Det trengs når bare 8 prosent av landets kommunerepresentanter er under 30 år. Gorm Kjernli, også masterstudent, var ført opp på såkalt ”sikker plass” i samme kommune. Dette er for øvrig hans andre periode for Ap i Ski. Valget var kanskje ikke like nervepirrende for deg som for en kandidat som skal inn i kommunestyret for første gang? – Nei, i valgkampen var jeg relativt aktiv. Gorm er fra en Ap-familie (hans far er ordfører i Ski) og har allerede vært aktiv i politikken i mange år, blant annet som stortingsvara. Bachelorstudent Maria Kjelbye (21) var et mer usikkert kort foran valgdagen. På 13. plass i Asker Høyre, Akershus, kom hun inn som en av de yngste representantene i Asker og Bærum. – En lettelse etter uttalige timer på stand og grytidlige morgener, sier Maria.

Twist og sirkus Skoledebattene har tradisjonelt vært en viktig valgkamparena for unge politikere. De nybakte folkevalgte er enige om at disse debattene gjerne fremstår som en rimelig useriøs popularitetskonkurranse. – I skoledebattene har FrP gjort et nummer av å premiere publikum i salen med Twist når FrP ble kritisert i debatten. Spillet er kjent som ”FrP-bingo, sier Edvin litt oppgitt. Maria Kjelbye er også enig i at skoledebattene fortoner seg rølpete, med mye løgn og drittslenging. Ap, Frp og Høyre, i den rekkefølgen, er tydeligvis best på underholde ungdommen når man ser på resultatene fra skolevalget. Hverdag i politikken Både i Asker og Ski er eldreomsorg og vei- og togutbygging viktige saker. I begge forstadskommunene er det stort press for å utbrede infrastruktur. Det stilles krav

KIDS: Maria Kjelbye, Edvin Søvik og Gorm Kjernli er kommunestyrerepresentanter ved siden av studiener i Statsvitenskap.. FOTO: Kommunal -og regionaldepartementet, privat.

om oppgradering av jernbane og motorvei. Disse sakene har vært i fokus lenge, og det virker som det er stor enighet på tvers av partiene. Edvin og Gorm har som resten av Ap lovet å jobbe mot konkurranseutsettingen av eldreomsorgen. – Men vi fikk uventet motstand fra Fagforbundet (LO’s største forbund) her som uttalte at kommunen kanskje ikke var tjent med en ordfører fra Ap lenger, forteller Gorm. – Jeg har blogget mye, noe som ga god kontakt med velgerne. Dette engasjerte også innbyggerne i Ski om lokalsakene, forteller Edvin som også konstaterer

at Ski Ap fikk flere innlegg på trykk i avisene enn sine rivaler. Maria og hennes kolleger i Asker Høyre har fokusert mye på skole, og det som Høyre kaller ”kompetanseheving” for lærere. – Vi har lokket med gulrøtter som valgfritt sidemål i skolen, forteller Maria. Dette er godt valgflesk for ungdom som sliter med Ivar Aasen. En lang og slitsom valgkamp ga utteling. Zoon Politikon ønsker de tre kommunestyrerepresentantene lykke til når de skal kjempe for viktige lokale saker. La oss håpe de holder det de har lovet.

Unge i kommunestyrene - 8,3 prosent av representantene i landets kommunestyrer er under 30 år - Høyest og lavest ungdomsrepresentasjon har Oslo og Møre og Romsdal, med henholdsvis 15,3 og 5,8 prosent under 30 år. - 12,3 prosent av landets unge kommunestyrerepresentanter kommer fra SV. På den andre enden av skalaen finner vi KrF med bare 4,7 prosent. - Den typiske kommunepolitiker er en mann mellom 40 og 49 år. 20,1 prosent av landes kommunestyrerepresentanter tilhører denne gruppen. Tall fra Statistisk sentralbyrå for valget 2003

ZOON POLITIKON VERDEN

AKTUELT

Beijing ‘08: Det store spranget er avlyst De olympiske leker oppsto i demokratiets vugge, men arrangeres neste år i et land der demokratiske rettigheter er gravlagt. TORBJØRG v. JEVNAKER [email protected]

Da Kina ble tildelt sommer-OL 2008 var dette etter løfter fra myndighetene om å forbedre menneskerettighetssituasjonen i landet. Kinesiske myndigheter har gjort lite eller ingenting siden den gang, og det de har gjort er i stor grad rent formelle endringer som i praksis er svært begrensede. Heller enn å legge til rette for et mer åpent samfunn, der informasjon og ytringer kan flyte fritt, kan OL komme til å ha motsatt effekt. Med verdens øyne rettet mot seg, blir det viktig for Kina å fremstå fra sin beste side, og da er kontroll over informasjonsflyten essensiell.

Regler lite verdt Pressefrihet er nedfelt i den kinesiske grunnloven, men kinesiske myndigheter ser ikke ut til å overholde egne regler. Kina har lettet på reguleringen av blant annet pressefrihet i forbindelse med OL, Kinesiske myndigheter ser ikke ut til å overholde sine egne regler.

men dette gjøres på snedig vis. Via midlertidige regler økes utenlandske journalisters handlingsrom, men bare mellom 1. januar 2007 og 17. oktober 2008. I denne perioden vil utenlandske korrespondenter kunne reise fritt utenfor Beijing og Shanghai uten å måtte søke tillatelse. De vil også kunne intervjue kinesiske borgere og kinesiske organisasjoner uten en slik tillatelse fra sentrale eller lokale myndigheter. Disse reglene gjelder kun utenlandske journalister, og ikke for eventuelle kinesiske assistenter, tolker og andre som de ønsker å samarbeide med. De midlertidige reglene gjelder heller ikke for vanlige kinesiske journalister. Både Amnesty International og Human Rights Watch har rapportert om en rekke brudd på disse reglene fra myndighetenes side. Slike brudd vil sannsynligvis fortsette å forekomme, om enn kanskje noe mindre under selve OL.

OL ikke avgjørende – De Kinesiske myndighetene vil i alle fall forsøke å vise at de gjør noe, sier professor i statsvitenskap, Olle Törnquist. Han mener OL kanskje kan medvirke til å bedre situasjonen noe, men tror ikke at det vil ha avgjørende betydning.Ifølge Törnquist må det internasjonale samfunnet stille høyere krav til Kina. Økt internasjonalt fokus og økt internasjonal handlingsvilje er viktige faktorer her. Törnquist ser likevel ikke boikott som et mulig alternativ: – Det hjelper ikke om vi stopper containere med leker fra Kina. Vel så viktig – om ikke viktigere – er interne protester mot dagens situasjon. Dessverre er disse ganske begrensede. Lokale protester slås relativt lett ned av myndighetene, og opposisjonelle arresteres. Økt fokus Törnquist påpeker at det vil komme økt fokus på situasjonen i Kina i forbindelse

NYTT TV-TÅRN: Men lite er nytt når det gjelder mediefrihet i Kina. FOTO: Nina Iljena Karlsen.

BEIJING 08: OL ble tildelt etter løfter om bedre kår for menneskerettigheter. FOTO: IOC

med OL, noe som vil gi flere mulighet til å lese om dette. Men siden Kinas egne medier sensureres, vil dette først og fremst omtales i internasjonale medier. Dette vil kunne øke det internasjonale presset på Kina, men presset vil med all sannsynlighet modifiseres av at Kina er en viktig handelspartner for mange land. Så lenge utenlandske journalister fortsatt trakasseres i Kina, og så lenge kinesiske aviser fortsatt må rette seg etter ordre fra myndighetene, spørs det hvor mye lys den olympiske fakkel kan kaste over saken.

21

22

ZOON POLITIKON VERDEN

INTERVJU INTERVJU

Samfunnsentrepenøren

Hvem sa at lokalpolitikk var kjedelig? Ordfører Henning Myrvang (Ap) i Sør-Odal kommune brukte 2,6 millioner kroner på vannskiarena uten å spørre kommunestyret. Og fikk en oppslutning på 63,8 prosent i valget etterpå. FOTO: Sør-Odal kommune Sirianne DAHLUM [email protected]

- Jeg liker show, jeg må innrømme det. Henning Myrvang er ordføreren som har lyktes i et av sine uttalte mål – å sette bygda si på kartet. Ved hjelp av spenstige prosjekter og en dose PR-kåthet lokker han gang på gang riksdekkende TV-team og investorer til den lille kommunen. Dokumentaren ”Høvdingen”, sendt på tv noen år tilbake, fulgte Henning på veien mot splitter ny idrettspark. Dette var et millionprosjekt som satte lille SørOdal kommune på Norges-toppen for vannskientusiaster.

På fornavn med folket

Når han nå går av etter 32 år i høysetet i Sør-Odal kommune er han også den ordføreren i Norge som har sittet lengst. Valgresultatene ser aldri ut til å svikte. Ap-ordføreren har de siste årene kunnet skilte med en oppslutning om partiet på 63,8 prosent. Det er et motvillig bygdefolk som gir

slipp på ordføreren sin. Ved årets valg hadde han gått med på å stille nederst på valglista som listefyll. Men takket være et imponerende antall personstemmer ble Henning likevel akkumulert inn til en plass i kommunestyret. Populariteten kan spores tilbake til en usedvanlig tilstedeværelse og personlig innsats. Henning er ordføreren som er på fornavn med folk i bygda og kan bruke to timer på butikken på å ta imot innspill om alt fra ryggplager til nabokrangler.

Alt for Sør-Odal

Men showet er mer enn et spill for kulissene. I tillegg til å ha en klar visjon bak innholdet i politikken sin, har ordføreren også resultater å vise til. Og ikke noe fremkaller større entusiasme og kraftigere gestikulering enn temaet lokal

- Jeg liker å kalle meg selv for samfunnsentrepenør heller enn ordfører. Det jeg vil er å skape. Henning Myrvang

utvikling. Sør-Odal kommune, med sine 7700 innbyggere, er for de fleste nordmenn en godt bevart hemmelighet. Og dersom noen halvveis opplyste Oslo-borgere i det hele tatt skulle ha hørt om kommunen, forbinder de den ofte med pussig dialekt, livlig hjemmebrentkultur, senkede Volvoer eller Øystein Sunde. - Målet er å skape en levende bygd. For en mindre bygdekommune som oss vil dette med synkende befolkningstall være en stor utfordring. Færre blir født. De unge skal jo inn til storbyen. Forgubbing, som dem kaller det. Og med det synker innbyggertallet, forklarer Henning og lufttegner den nedadgående grafen i slow motion. - Men denne trenden har vi klart å snu. Vi tok rett og slett tak. Kampanjen vår satte ”10 000 odølinger innen 2015” som mål. (I 2005 var folketallet i Sør-Odal kommune på rundt 7600.) Nå er vi noe så sjeldent som en bygdekommune med stigende folketall. En oppadgående graf lufttegnes i enda

ne

ZOON POLITIKON

mer slow motion. - Det er det som er hemmeligheten. Har man høye mål og mange prosjekter på gang samtidig, må det bli resultater. Smilet til Henning er om mulig enda bredere enn tidligere. - Jeg liker å kalle meg selv for samfunnsentrepenør heller enn ordfører. Det jeg vil er å skape.

Kjøper først, spør siden

Å være ordfører og samfunnsentrepenør på samme tid kan også være en kilde til konflikt. Opposisjonen i kommunestyret har flere ganger gått ut og hevdet at de blir overkjørt av formannskapet. Kritikken har spesielt rettet seg mot formannskapets flittige bruk av kommunelovens såkalte hasteparagraf, som gir rett til å fatte vedtak uavhengig av

For et par år siden tok ordføreren seg endelig tid til å sette opp en fuglekasse i hagen. Prosjektet endte med at han fikk et bor igjennom øyeeplet.

kommunestyret. I bygda er denne paragrafen godt kjent som ”Henning-paragrafen”. Bevilgninger som 2,6 millioner kroner til vannskiarena og fem millioner til skolefritidsordning er blant sakene som opposisjonen har fått overlevert som referater ved kommunestyremøtet. Opposisjon har sammenlignet sin egen situasjon med å ”slåss mot vindmøller”. Henning Myrvang kjøper først, spør siden, sies det på folkemunne. Henning selv tar kritikken med knusende ro, vel vitende om at han har størstedelen av kommunens innbyggere i ryggen. - Det finnes mange saker som rett og slett ikke kan vente. For å få gjennomført ting må en tørre å skjære igjennom og ta beslutninger. Det er ikke rart folk er skeptiske til politikere når byråkratiet er så tregt. Jeg vil vise folk at det ikke behøver å være sånn. Det er mulig å ta tak i prosjekter og gjøre noe med dem relativt raskt. Og jo mer opposisjonen har skreket, jo mer stemmer har jeg fått. - Og så var det jo sånn at både vannskiarenaen og skolefritidsordningen allerede var godkjent i kommunestyret. Vi brukte hasteparagrafen for å komme i gang, få satt fart på sakene.

Hjørnesofapolitikk

Men populariteten og fremgangen har ikke kommet av seg selv. - Av prinsipp svarer jeg ja støtt. Ingen sak er for liten og ingen for stor. Jeg tar meg alltid tid til folk som har noe de vil ta opp. Selv i en liten kommune som SørOdal har det konsekvenser å si ja til alle forespørsler. - Jeg bruker all min tid på dette, det gjør jeg. Står som regel opp mellom 5 og 6 hver morgen, aldri senere enn kvart på 6. Det å være ordfører er livet mitt. For et par år siden tok ordføreren seg endelig tid til å sette opp en fuglekasse i hagen. Prosjektet endte opp med at han fikk et bor igjennom øyeeplet. Selv ikke da kastet han inn håndkleet. Alt som skulle til var en ørliten omorganisering. Møtevirksomheten ble forflyttet til hjørnesofaen hjemme hos Henning i boligfeltet, og sirkuset kunne fortsette som før.

Har levd farlig

I en kommune som Sør-Odal vil trange budsjetter alltid true prosjekters leverett. Politisk kløkt må derfor til. - Vi har til tider levd farlig. Spesielt et år hadde vi et litt sprekt budsjett. Da ble jeg kalt inn på teppet til Oddvar Nordli, som var fylkesmann den gangen. Vi gikk systematisk gjennom hver post på budsjettet, men jeg klarte å argumentere for å beholde alle. Til slutt sto vi igjen med byggingen av ny idrettshall. Jeg argumenterte for hvor viktig den ville komme til å være for bygda. Nordli var klar på at den måtte vente. Til slutt måtte jeg innrømme at idrettshallen allerede var påbegynt. - Syns du Stortinget legger for sterke føringer på lokalpolitikken? - Når det gjelder de politiske prinsippene føler vi oss ikke begrenset, rett og slett fordi de sammenfaller med våre. For eksempel har dette med satsing på eldre

og barnehager alltid vært en kjernesak for oss. Faktisk var vi mye tidligere ute med dette enn stortingspolitikerne. Det som er problemet er at staten sprer optimisme om nye reformer og forbedringer, men svikter når det gjelder å følge opp. På den måten er den alt for detaljregulerende. Hadde det ikke blitt rødgrønn regjering i 2005 hadde vi måttet rasere alt av eldreomsorg i bygda. Dette er alvorlig. Så ja, staten kan være noe klunder og heft.

Takk for skolen - Jeg bruker all min tid på dette, det gjør jeg. Står som regel opp mellom 5 og 6 hver morgen, aldri senere enn kvart på 6. Det å være ordfører er livet mitt. Henning Myrvang Før årets valg tok Henning avgjørelsen om å gi stafettpinnen videre til neste generasjon. Men det er alt annet enn en desillusjonert og sliten lokalpolitiker som nå gir fra seg roret. - Etter over 30 år som ordfører er det vanskelig å trekke frem en enkelt ting jeg er mest fornøyd med. Det er nok de små ting som har betydd mest for meg, sier Henning. - For ikke så lenge siden åpnet jeg den nye Korsmo barneskole. Pressen hadde gjort et poeng ut av at det første jeg gjorde da jeg tiltrådte som ordfører var å bygge den opprinnelige barneskolen. Nå, 30 år senere, er noe av det siste jeg gjør som ordfører å åpne en nyoppusset og utvidet versjon. Et TV-team hang derfor etter meg hele dagen. På vei hjem kom tre små jenter løpende etter meg. “Takk for skolen, Henning,” ropte de. Henning virker dessuten fornøyd med sin etterfølger Knut Hvithammer, som tar over ordførervervet i høst. - Han Knut er en bra kar.

23

24

ZOON POLITIKON VERDEN

ESSAY

Fra nordområdene til Sør-Afghanistan Hvor langt er det fra Afghanistan til nordområdene? I norsk utenrikspolitikk er avstanden kortere enn i atlaset. Ragnhild Endresen [email protected]

FOTO: Ragnhild Endresen

På kartet er det langt fra våre nordområder til Afghanistan. Det er om mulig enda større mental avstand mellom Oslo og Kabul. Tidligere i høst fikk forsvarskomiteen på Stortinget nok en forespørsel om norsk militær støtte i de sørlige områdene i Afghanistan under et besøk i landet. Dette spørsmålet er kontroversielt og angivelig en av de største kildene til splittelse i regjeringen. Da er det lettere å argumentere for en satsning på nordområdene. Denne saken er uten tvil viktig, men samtidig lite kontroversiell. Begge temaer ble behandlet under høstens aktualitetssymposium på Institutt for statsvitenskap: ”En global verden – Utenrikspolitiske utfordringer”.

Interesser i nord Espen Barth Eide, statssekretær i Forsvarsdepartementet, redegjorde for nordområdene som er et av regjeringas viktigste satsningsområder, også i sikker-

hetspolitikken. Vi har enorme verdier å verne om i nordområdene, særlig i form av olje- og gassutvinning og fiskeriressurser. Samtidig varsler klimaendringer og issmelting om mulige farer. Apropos trusler, professor Janne Haaland Matlary pekte i sitt innlegg om sikkerhetspolitiske utfordringer på Elektron-saken som et eksempel på hvilke andre trusler vi må være forberedt på. Hun hevdet at denne hendelsen illustrerer hvor raskt tilsvarende situasjoner vil kunne oppstå.

Global innflytelse Den amerikanske ambassadøren Benson K. Whitney var også invitert til å snakke, og da ble Afghanistan et tema. Whitney nevnte landet ved flere anledninger, som for å understreke betydningen av de utfordringene det internasjonale samfunnet står overfor der. Whitney fikk dessuten spørsmål om ikke USA burde gi mindre stater mer in-

nflytelse i internasjonale spørsmål. Han svarte at det ikke var opp til USA, men opp til den enkelte stat. Han mente at det var mange områder der mindre stater kunne få mer innflytelse dersom de engasjerte seg sterkere og tok større ansvar. Og i en diplomatisk bisetning nevner han at Norge har en mulighet til å påta seg en større rolle i Afghanistan.

Utfordringer for Nato Utfordringene Nato møter i Afghanistan har reist spørsmålet om hva som vil skje med Nato dersom organisasjonen ikke lykkes med å løse disse utfordringene. Risikerer Norge da å ikke ha et Nato å være medlem av? Matlary trakk frem var de store motsetningene mellom Natos medlemsland. Engasjementet i Afghanistan skjer i en tid som sies å være den mest utfordrende for organisasjonen noensinne. I forlengelsen av dette kan man minne om at et av våre regjeringspartier i sin tid nettopp ble grunnlagt på motstand mot norsk Nato-

ZOON POLITIKON

medlemsskap. I sitt multimedia-show på Chateau Neuf understreket imidlertid utenriksminister Jonas Gahr Støre at dette medlemskapet er en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk. Men hva gjør så Støre & Co for å bidra til at vi har et troverdig Nato å være medlem av?

Solidaritet? Det er et paradoks at et Nato preget av indre motsetninger i utgangspunktet er bygd på solidaritet. Matlary understreket at det er uvisst hvordan denne solidaritetsklausulen vil fungere i praksis. Imidlertid gir situasjonen Afghanistan en viss pekepinn, ettersom flere medlemsland viser liten vilje til å opptre solidarisk. Det er derfor grunn til å spørre om den norske regjeringen stiller opp for sine Nato-allierte i samme grad som vi ønsker at de skal stille opp for oss ved en plutselig trussel i nordområdene. Valg og konsekvenser Dermed er vi tilbake til utgangspunktet. Det er kanskje ikke så langt mellom utfordringene i nordområdene og utfordringene i Afghanistan llikevel. Hvorfor er vi da så opptatt av nordområdene våre, men så skeptiske til å delta i militære operasjoner i Afghanistan? Hvor kontroversielle sakene er bør ikke avgjøre hvilke utfordringer vi velger å ta tak i. At noe vanskelig å få gjennomslag for betyr ikke at det er uviktig. Det er lett å tenke at dersom vi ikke foretar oss noe, har det ingen konsekvenser. Dette kan diskuteres. Et valg om ikke å gjøre noe er også et valg, og alle valg har konsekvenser. Derfor bør vi vurdere konsekvensene av å ikke engasjere oss på lik linje med konsekvensene av å gjøre det. For valgene vi tar for å ivareta våre sikkerhetspolitiske interesser henger sammen.

KABUL: Mineleternes leir Camp Framheim. FOTO:Sissel Amundsen

NORGE I VERDEN: Avstanden fra nordområdene til afganistan er blitt kort i den norstk utenrikspolitikk FOTO: Raghnild Endresen

Terrorist-aften på U1!

Mandag 19. november kl. 19.00 arrangerer Soupérådet i samarbeid med Fagutvalget foredrag på U1. Professor Ian Shapiro fra Harvard og NTNU-professor Torbjørn Knutsen kommer. Det gjør også vår egen Bernt Hagtvedt. Temaet er terrorisme, og det blir mulighet for spørsmål og kommentarer fra salen. Hilsen fra Soupérådet

Husk: 19. desember blir det

Eksamensfest for alle på statsvitenskap Mer info kommer...

25

26

ZOON POLITIKON VERDEN

KOMMENTAR

Bursdag med bismak Mens EU feirer sin 50-årsdag med serpentiner, boller og brus blir et statsløst folk utsatt for grov diskriminering innenfor Europas nye grenser. I Romania lever romani-folket på siden av samfunnet, og nyter lite godt av EUs minoritetsvern. Pia Bergmann [email protected]

EU feiret sin 50-årsdag med brask og bram. i Berlin ble det disket opp med øl, ballonger, Lordi på storscene og stands fylt av drops, barnequiz og muligheter til å ta bilde med valgfri parykk foran EUflagget. Men mellom all pomp og prakt var det lite som kunne vise oss hva EU står for, hva de kan skilte med etter femti års eksistens og hva de neste femti år bør innebære. Så mens ”gutta på gølvet” hygget seg med en halvliter og finsk Grand Prix-musikk, skålte eliten i champagne for 50 år med ekspansjon og økte ambisjoner.

Luftige målsetninger

1. januar i år ble EU utvidet med to land. Bulgaria og Romania ble dermed EUs fattigste medlemsland. Og fattigdommen er særlig et problem blant minoritetene. Romanias største minoritet er romanifolket, tidligere betegnet som sigøynere. De er statistisk sett verdens fattigste minoritet. Et vern for dette statsløse folket er en stor utfordring. Det er også en av EUs ambisjoner for framtida. Men ambisjoner er ikke nok. Det er bedre med realistiske målsettinger enn ambisiøs symbolpolitikk. Da EU ble grunnlagt var det med et grunnleggende mål om å jobbe for fred og velstand i Europa. Gjensidig økonomisk avhengighet skulle fremme handel mellom tidligere fiender og gjøre krigføring ulønnsomt.

En viktig faktor i å bevare fredelige tilstander er å sørge for borgernes ve og vel. Unngå fattigdom og diskriminering, og jobbe for individuelle rettigheter. Dette er det viktig å tenke på etter utvidelsen. Det er bra at EU krever at de nye medlemslandene respekterer menneskerettighetene og styrer ved lov. Men jeg mener det er å overdrive å foreslå Den Europeiske Union til Nobels Fredspris, slik Europeisk Ungdom har gjort. For det er ikke nødvendigvis statsborgernes rettigheter som bør vernes ytterligere.

Minoritetsvern? Under den optimistiske overskriften ”EU skjermer minoriteter” skriver Sten Inge Jørgensen (Morgenbladet 27/5-2007) at en ny lov skal gjøre det straffbart med

ZOON POLITIKON

”offentlig oppfordring til vold eller hat”. Men for å beskytte ytringsfriheten gis det rom for å vurdere om den enkelte sak rammes av denne lovparagrafen. Man kan spørre seg om beslutninger tatt i Brussel kan få bukt med den omfattende fattigdommen og diskrimineringen romanifolket i Romania opplever. Romani-folket møter daglig hat og diskriminering blant rumenere. Hvilke tiltak bør iverksettes for å bedre situasjonen for dette folket?

Hverdagsrasisme For det er ikke de ”offentlige oppfordringene” som er problemet. Det er den hverdagslige forskjellsbehandlingen, den daglige rasismen, den innbitte forakten og respektløsheten som er problemet. Romania er et land der romaniene anses som snyltere.Et land der de styrtrike romaniene ødelegger for flertallet ved å cruise rundt i blanke BMWer og bygge palasser som stiller slottet i skyggen. Dette provoserer den jevne rumener i en tid med boligmangel, arbeisløshet og prisvekst. Og for oss i Oslo by er det ikke lenger så fjernt. Ingen har vel unngått å legge merke til ”tiggerbandene” fra Øst-Europa. Jeg har til gode å møte noen som innrømmer at synet av dem vekker medlidenhet. Bursdag med bismak Langt unna serpentiner, boller og brus sitter et statsløst folk i rennesteinen. Juridiske rettigheter vil neppe hjelpe dette folket til å integreres i samfunnet og aksepteres som likeverdige. Sosiale rettigheter vil neppe hjelpe dem inn i arbeidslivet, utdanningsinstitusjonene eller forover i helsekøene. Fattigdom og diskriminering avler ikke ydmykhet, aksept eller overbærenhet. Det avler ikke nestekjærlighet, ettertanke eller evnen til tilgivelse. Det skaper håpløshet, likegyldighet til systemet, forakt for bedrestilte og et overlevelsesinstinkt de færreste forstår rekkevidden av. Kanskje ikke så rart noen drives til tigging og kriminalitet? Det vil muligens være en ansvarsfraskrivelse å la EU ta hele børen. Likevel vil fattigdom og diskriminering bestandig utgjøre en trussel for fred og stabilitet. Og romanifolket har lite igjen for utdeling av sukkertøy og t-skjorter i Berlin. I hvilken ende begynner dere, EU?

FOTO: EU-kommisjonens billeddatabase.

USAs møte med ondskapens akse Dialog er ikke enkelt. I alle fall ikke når samtalepartneren er Irans president. NINA D. BROCHMANN [email protected]

Mandag 24.september ble campus på Columbia Universitetet i New York omgjort til en sydende masse av israelske flagg, kalotter, snikskyttere fra FBI, TVreportere og et og annet palestinaskjerf. Plakater med hengte homofile, piskede utro kvinner og brennende Israelske flagg hadde forlengst tapetsert hver eneste ledige veggplass. Nå var tusener samlet på plenen for å høre Ahmadinejad spre sitt fanatiske budskap om Holocaust, Palestina og Islam. Men først en varm velkomst fra Columbias egne president, Lee Bollinger. Etter at universitetet annonserte det kommende besøket, hadde han blitt hardt angrepet fra diverse studentorganisasjoner, høytstående politikere, 9/11-overlevende og pro-Israel grupper for å trå over grensen både for allmenn moral og for ytringsfrihet. Invitasjonen ble sagt å være en legitimering av Ahmadinejads standpunkt. Dette var tidspunktet hvor Bollinger skulle slå tilbake. ”Mr. President, you exhibit all the signs of a petty and cruel dictator” åpnet han, og jeg måtte minne meg selv på at jeg var på et politisk foredrag, og ikke en konsert. Publikum var i ekstase. Her skulle ikke diktatoren slippe billig unna. Skuffelsen var stor når Ahmadinejad svarte på tiraden med en halvtimes resitering fra Koranen over verdien av vitenskap. ”Hvorfor snakker han ikke om å slette Israel fra kartet, eller om at Holocaust aldri fant sted?” Det virket mistenkelig som om Ahmadinejad var invitert som en slags personifikasjon av Bushs ”axis of evil,” eller materialisering av Edward Said’s ”the Other”. Her skulle vi få se beviset for at vår vei (les USA) er den riktige vei. Ved å gi ham et forum for hans fornedrende og ”astonishingly uneducated” synspunkter skulle USA vise sin grandeur. Jeg kunne ikke unngå å tenke at Said ville vri seg i graven over å se sitt gamle universitet bade i orientalistisk selvforherligelse.

Ahmadinejads benektelse av homofili i Iran vakte latter og hoderisting i forsamlingen. Dessverre, for Ahmadinejad og oss, ble dette en gylden mulighet til latterliggjøring og ikke minst avsporing. I ettertid umuliggjorde dette en reell diskusjon over andre tema slik som USAs krigføring i Irak og Israel-Palestina-konflikten. Da han stilte spørsmålstegn ved den moralske forskjellen mellom amerikansk og iransk dødsstraff, ved hvorfor Palestinerne skal lide for Holocaust og påpekte at USA så langt er den eneste staten som har vært dum nok til å benytte seg av atombomben, ble dette tatt som defensive forsvarsmetoder, og ignorert. Bollinger argumenterte for besøket med at det kun er gjennom konfrontasjon og dialog med ideer som strider mot våre egne at vi får forståelse for hvordan verden er og hvordan den kan være. “We do it in the great tradition of openness that has defined this nation for many decades now. We need to understand the world we live in, neither neglecting its glories nor shrinking from its threats and dangers. This is America at its best.” Det spørsmålet mange i ettertid stiller, når de høye stemmene har lagt seg, er om besøket, og ikke minst Bollingers velkomsttale, egentlig bidro til en slik åpen dialog, eller om det eneste reelle utbyttet av besøket var sementering av fordommer. Om Ahmadinejad var den riktige personen å invitere hvis ønsket var en fruktbar dialog, er en annen sak. Tidligere president i Iran, Ayatollah Mohammad Khatami, sa i 1999 at dialog ikke er et enkelt valg, men allikevel en nødvendighet for Islam og Vesten. ”Dialogue(...)is based on freedom and free will. In a dialogue, no idea can be imposed on the other side. In a dialogue, one should respect the independent identity of the other side and his or hers independent ideological and cultural integrity. Only in such a case can dialogue be a preliminary step leading to peace, security and justice (European University Institute, Florence 10.03.1999).” Dette må ha gått President Bollinger hus forbi.

27

28

ZOON POLITIKON VERDEN

REPORTASJE

Senkveld med Jonas Løssluppen utenriksminister gjestet Chateau Neuf HAAKON GUNNERUD [email protected]

MATHIAS JOHANNESSEN [email protected]

Til et spektakulært lyd- og lysshow, fullt på høyde med det som møter tilhørerne på Rolling Stones-konsert, entret utenriksministeren Studentersamfundets storsal. Bare røyken og fyrverkeriet manglet.

”Refleks” Det er ikke hver dag Jonas er å se på Blindern. Dette var første gang han gjestet Universitetet i stillingen som utenriksminister. Anledningen var utenriksdepartementets nye prosjekt: ”refleks – norske interesser i en globalisert verden”. Det ble satt i gang med stil under årets studentfestival. Prosjektet går ut på å få i gang en bred debatt om Norges rolle i verden. Det er tenkt å munne ut i en stortingsmelding mot slutten av 2008. Som utenriksdepartementet uttrykker det: ”Vi må teste våre utenrikspolitiske reflekser - hvilke av dem er fortsatt holdbare, hvilke bør vi endre?” At utenriksdepartementet løfter slike spørsmål ut fra møterommene i Victoria Terrasse, og lufter dem for universiteter og høyskoler, er noe helt nytt fra UDs side. Noe som selvsagt bør ønskes velkommen. Når man rekrutterer i utenriksdepartementet kan prosessen på mange måter sies å fungere som den franske opptaksprosessen. Det viktige for en søker er å komme ”inn i varmen”, ikke hva man kan få utrettet i tjenesten. Kanskje er ”refleks” et skritt i retning av en økt resultatorientering. Det er verdt å håpe på det. Al Støre Med storskjerm bak ryggen og iført et noe avslappet antrekk gikk utenriksministeren i gang med sitt pedagogisk sett finslipte show. Bygget opp etter samme modell som Al Gores foredrag om klimaendringer med hyppig bruk av bilder, lyd og film, sto det ikke tilbake for noe når det gjelder tabloide virkemidler. Han innledet foredraget med å plassere Norge i verdenssammenheng. Som land,

POWER POINT: Skjønnheten og udyret gjester Storsalen. FOTO: Anne Viken

målt i areal og folketall, er vi som kjent blant de minste i verden. Når man legger økonomiske parametere til grunn for rangering, scorer vi derimot klart høyere. Helt på topp stiller vi når det gjelder bidrag til FN pr innbygger. Hva vil så Norge, landet som ifølge FN er verdens beste å bo i, utrette med sin utenrikspolitikk? Utenriksministeren påpeker at Norges utenrikspolitiske interesser dreier seg om å fremme våre interesser ovenfor andre land, og er med dette på linje med majoriteten av professorene på instituttet.

Kjempesjansen Nord Våre klareste interesser i årene som kommer mener utenriksministeren ligger i nordområdene. Dette skyldes at isens tilbakegang åpner nye muligheter, men også at man aner økte spenninger i forhold til Russland. De har i de siste årene vist en økende vilje til å ”flexe” med sine energipolitiske muskler. I likhet med Jens viste Jonas seg å være en framtidsoptimist, da han skulle ta for seg temaet globalisering. Han viste til den suksessen India og Kina har hatt med å løfte folk ut av fattigdommen og mener at den på sikt vil komme den tredje verden til gode. Alt i alt så utenriksministeren positivt på Norges muligheter for innflytelse i verden. Det ble imidlertid understreket

at selv om målsettingene er høye, og skal fortsette å være det, må man huske på at det for et land med 4,7 millioner innbyggere begrenser seg litt hva man kan utrette.

Guns N’Roses Iver B. Neumann var invitert som kveldens ”rebellakademiker” for å vurdere utenriksministerens presentasjon. Han fant det interessant at utenrikspolitikken har blitt gjort til gjenstand for offentlig debatt på denne måten. Det han imidlertid stilte seg kritisk til var at utenriksministerens presentasjon var innom så mange ulike temaer. Han pekte på at alle avdelinger så ut til å ha fått tildelt hver sin plass i foredraget. Hva er de konkrete prioriteringsområdene? Neumann var også innom et annet tema som ble utdypet av Mari S. Andresen i Press/Redd Barna og flere andre i ”spørsmålsrunden”. Norge har en vanskelig posisjon i skjæringspunktet mellom å være den 14. største våpeneksportøren i verden og det å være en selvutnevnt fredsnasjon. Dette samtidig som vi siden 2002 har vært engasjert i tre kriger. Dermed taler Norge med to tunger i denne saken, og vil følgelig ha et klart troverdighetsproblem. På dette området synes det imidlertid videre å herske en gal forståelse av hva Norge kan utrette i verden. Kanskje er vi

ZOON POLITIKON

ikke store nok til å klare å hevde oss som en stormakt på fredsmekling?

Slått av Tanzania På et seminar i Litteraturhuset den 17. September kom det nye innspill om denne problematikken. Skal man tro Vidar Helgesen, generalsekretær ved IDEA i Stockholm er ikke engang Norge på listen over de 10 beste fredsmeklernasjoner i mindre konflikter. Dette har en rapport fra universitetet i Uppsala konkludert med. Land som Russland og Tanzania troner på denne rankingen foran Norge. Med andre ord ligger Norges faktiske prestasjoner langt unna vårt selvbilde, om man velger å tro på svenskene. Helene Sjursen fra ARENA påpekte i samme seminar at utenrikspolitikk ikke lenger kan forstås som frittstående i forhold til innenrikspolitikken. De to politikknivåene glir i stor grad over i hverandre. Som enhver god EU-forsker legger hun også vekt på at overnasjonale institusjoner blir stadig viktigere for utformingen av vår utenrikspolitikk. EU utgjør ikke lenger det eneste overnasjonale samarbeid med rettslig basis. Dette er et aspekt ved utenrikspolitikken som uten-

TABLOID: Tomgang med Jonas Stenstrøm. FOTO: Anne Viken.

riksministeren brukte liten tid på.

Refleksjoner Det er altså allerede kommet frem en rekke innspill som vår utenriksminister må ta inn over seg om han mener alvor med refleks. Allerede i synet på hva utenrikspolitikk er, finnes det forskjellige opp-

fatninger. En annen utfordring ligger i å få Norges posisjon som fredsnasjon tydeliggjort. Bidrag til vaksinefond og strenge krav til ”sluttbrukererklæring” kan hjelpe til med det. Kanskje vil Norge være tjent med å velge samarbeid fremfor en fortsatt satsing på alenegang i freds- og meklingsarbeid.

29

30

ZOON POLITIKON VERDEN

AKTUELT

Gjenvalgt, men ikke trygg Pervez Musharraf ble i høst gjenvalgt som president i Pakisten av nasjonalforsamlingen. Men hans posisjon er langt fra trygg. Den politiske spenningen i landet har økt, og tidligere statsminister Benazir Bhutto er tilbake i landet. SAMARIA iqbal [email protected]

FOTO: Johan Christensen

ensen

ZOON POLITIKON

Lørdag 6. oktober ble Pervez Mush-

arraf gjenvalgt som Pakistans president. Musharraf har sittet ved makten i landet siden han gjennomførte et militærkupp i 1999. Han vant overlegent i parlamentets to kamre, samt i de fire regionforsamlingene. Opposisjonen i landet valgte å boikotte valget fordi de ikke anser Musharraf for å være en legitim og demokratisk kandidat. Musharraf er nemlig også øverstkommanderende for hæren. Opposisjonen argumenterer for at man ikke har muligheten til å inneha disse to vervene samtidig, siden dette strider mot landets konstitusjon.

Opp til Høyesterett

Pakistans øverste domstol har imidlertid ikke godkjent det endelige valgresultatet. Høyesterett skal behandle opposisjonens innvendinger og bestemme hvorvidt Musharrafs nominasjon til valget er lovstridig. Musharraf har etter press gitt utrykk for at han vil fratre sin stilling som øverstkommanderende for hæren dersom han blir gjenvalgt. Han har uttalt at han vil innføre unntakstilstand i landet dersom Høyesterett underkjenner resultatet av valget. Videre avviser Musharraf all kritikk om at opposisjonens boikott svekker legitimiteten til valget. Musharraf ber om forsoning i landet og gir uttrykk for at han gjerne vil samarbeide med opposisjonen på tross av deres uenigheter. Høyesterett satte 18. oktober som dato for når de ville ta en beslutning i saken. På samme dag ville tidligere statsminister Benazir Bhutto returnere til landet etter snart ti år i eksil.

Bhuttos retur Benazir Bhutto tilhører en verdenskjent familie. Hennes far Zulfiqar Bhutto var Pakistans statsminister på begynnelsen av 70-tallet. Benazir Bhutto har vært Pakistans statsminister i to perioder. Hun ble anklaget og tiltalt for korrupsjon i 1999 og valgte på dette tidspunktet å forlate landet. Hun har siden levd i eksil i London og Dubai sammen med sine barn. Hun er fortsatt leder for det største opposisjonspartiet i Pakistan - Peoples Party (PP). PP boikottet ikke presidentvalget, men avstod fra å stemme. Bhutto har de siste månedene vært i forhandlinger med Musharraf om en maktdelingsavtale. Hun har fremmet krav om at alle korrupsjonsanklager mot henne og hennes mann skal

bli trukket tilbake. Videre ønsker hun en ny periode som statsminister. Musharraf skal i bytte få parlamentets fulle tillit og kan sitte trygt uten å frykte opposisjonen.

Omdiskutert personlighet Forhandlingene mellom Musharraf og Bhutto sies å være historiske fordi de to nærmest er erkerivaler. Musharraf føler seg svært presset, fordi det stilles spørsmål ved hans legitimitet. Da han kom til makten ved et militærkupp i 1999 lovet han at han skulle gi fra seg makten og avholde frie valg så snart det var mulig. Han er den dag i dag fortsatt president i landet, og det diskuteres hvorvidt han går inn i rekken av pakistanske politikere som tviholder på sin makt og ikke vil forlate maktsetet frivillig. Man kan stille spørsmålet om hvem som kan bruke fysisk makt for å tvinge ham til å gå av, når han er øverstkommanderende for landets styrker. Verdenssamfunnet fordømte militærkuppet i 1999, men Musharraf klarte å vinne tillit ved å opptre som en vestligorientert og demokratisk leder. Dessuten har Musharraf hatt en sentral posisjon i den internasjonale kampen mot terror. Dette har gjort at han er en av USAs nærmeste allierte i regionen. Stormingen av den røde moske Den andre hendelsen som ladet spenningen i landet var stormingen av den røde moskeen i Islamabad i juli. Militæret grep inn da en rekke muslimske radikale studenter hadde begynt med kidnappinger av vestlige borgere i Pakistan, samt utropte hellig krig mot alt og alle som var vestliginspirerte. Studentene og deres lærere sperret seg inne moskeen og det endte i skuddveksling med de militære styrkene. Musharraf besluttet å storme moskeen, en omdiskutert beslutning fordi flere hundre mennesker ble drept og såret. Islamistene lovet hevn mot regjeringen og militæret. Opposisjonen har utnyttet hans upopularitet og gått sammen med hans folkelige motstandere om å få han fjernet. Problemet med islamistene Pakistans sentrale rolle i krigen mot terror har gjort at landets radikale islamister har utført flere attentatsforsøk mot presidenten, som han mirakuløst har overlevd alle gangene. Islamistene anser USA som sin store fiende og Musharraf som Bush sin nikkedukke. Musharraf burde, ifølge islamistene, ha

USIKKER FRAMTID: President Musharraf sitter utrygt.

støttet Taliban og ikke gitt etter for press fra USA om støtte til krigen i Afghanistan. Han burde heller ikke ha gitt etter for USAs krav om utlevering av terrorister som befinner seg på pakistansk jord. Islamistene har startet sin egen krig mot myndighetene og har i de siste månedene utført flere bombeaksjoner mot militære og sivile mål. De radikale anklager Musharraf for å være for vennlig overfor vesten. Han er etter deres mening ikke egnet til å lede et muslimsk land. Musharraf på sin side understreker nødvendigheten av å være selvstendig tenkende, og ikke å la islamistene ødelegge landet med deres radikale program. Musharraf har stengt flere religiøse skoler i landet etter det ble avdekket at skolene støtter en radikal variant av islam.

Usikker vei videre Det er vankelig å spå veien videre, men det er viktig å påpeke at Musharraf er en mektig mann med militæret i sin hule hånd. Han vil verken bøye av for press eller kritikk. Det er på en annen side vanskelig for han å bli sittende ved makten når han blir stadig mer upopulær.

SISTE UTVIKLING:

Da Bhutto landet i Karachi 18. oktober ble følget hennes utsatt for et bombeangrep og minst 130 personer ble drept. Den politiske situasjonen i Pakistan er ustabil. Bhutto vil bli i Pakistan og delta i valget av ny nasjonalforsamling i januar. Det er fremdeles ikke bestemt om høyesterett vil godkjenne presidentvalget.

31

32

ZOON POLITIKON VERDEN

RAPPORT

Coleman vs Franken FOTO: Lasse Engeland, offisielle nettsider.

En komiker, en tragisk flyulykke og masse skitne triks. Senatvalgkampen i Minnesota er nesten like viktig, og minst like saftig som det amerikanske presidentvalget. Jørn a. Henriksen [email protected]

I skyggen av presidentvalget i USA foregår det en nesten like viktig politisk maktkamp. Kampen står om flertallet i det amerikanske Senatet. Siden valget i 2006 har demokratene hatt flertall med én senator. Republikanerne og demokratene vil slåss med nebb og klør om majoriteten i Senatet etter 2008. En av de viktigste frontene i striden er den “norske” delstaten Minnesota. Og i Minnesota har kampen blitt svært personlig.

Demokrat og komiker I det blå hjørnet (demokratene) stiller Al

Franken. Han er forfatter, komiker og tidligere radiovert og har nå hevet seg inn i politikken for fullt. Han har lenge vært en demokratisk aktivist og skrevet bøker som går ut på å avsløre høyresidens løyner. Han ble først kjent gjennom TVshowet ”Saturday Night Live”, som minner litt om ”MAD TV”, men er langt mer politisk. Aktivisme ble imidlertid ikke nok. Franken driver nå valgkamp på fulltid for å fjerne den republikanske senatoren Norm Coleman fra makten.

Vant etter flyulykke I det røde hjørnet (republikanerne) finner vi Norm Coleman. Han var tidligere demokrat, men skiftet til det republikanske parti fordi han ikke kunne stå for det liberale synet demokratene hadde på ho-

mofili og abort. Han ble valgt i 2002 etter en av det årets styggeste valgkamper. Etter råd fra Karl Rove utfordret Coleman den sittende demokratiske senatoren Paul Wellstone, som han hadde drevet valgkamp for i 1990. 11 dager før valget døde imidlertid Wellstone i en flyulykke. Tidligere visepresident Walter Mondale erstattet Wellstone som demokratenes kandidat, men tapte med 3 prosentpoeng mot Coleman. Siden har Coleman vært en av de mest lojale støttespillerne til president Bush.

Gjensidig forakt I tillegg til at Franken er en av de mest liberale kandidatene som stiller til valg i 2008 og at Coleman er nær ved å være blant de mest konservative, har de en sol-

ZOON POLITIKON

id dose gjensidig forakt for hverandre. Det hele begynte i valgkampen i 2002. Coleman var allerede upopulær blant demokratene for å ha byttet parti, og det ble ikke bedre av at han drev en stygg valgkamp mot Wellstone. Al Franken deltok på sin side aktivt i valgkampen for sin nære venn Wellstone.

Politisert død Det var imidlertid Wellstones død, nærmere bestemt hans minnestund, som fikk det hele til å ta av. Minnestunden ble arrangert på stadion til University of Minnesota, med 20 000 på tribunen og direkte tv-overføring. Under to av minnetalene ble det tatt til orde for at folk måtte stå på for å vinne valget for Wellstone, og at republikanerne burde stoppe sin valgkamp. Jessie Ventura, den sittende uavhengige guvernøren i Minnesota, syntes dette var så forkastelig at han stormet ut av stadion. Det ble en nasjonal nyhetssak at demokratene hadde forsøkt å politisere Wellstones død. Demokratene generelt, men Al Franken spesielt, anklaget republikanerne for det samme. Han mente at de utnyttet utrykk for sorg mot demokratene

Merkelig valg Jørn a. Henriksen [email protected]

Til tross for lite oppmerksomhet, går det mot et både spennende og viktig valg i USA 5. november.Delstatene Kentucky, Louisiana, Mississippi, New Jersey og Virginia - velger å ikke følge valgkalenderen til resten av USA. Mens resten av landet holdt delstatsvalg i 2006, holder disse fem statene et såkalt ”off-year” valg 5.november i år. Alle fem skal avholde valg til delstatsforsamlingene. I tillegg skal Kentucky, Louisiana og Mississippi velge guvernør. Det er guvernørvalgene som får mest fokus og spesielt valget i Louisiana blir fulgt med argusøyne.

Utskifting av guvernører Louisiana er spennende fordi det her ligger an til at demokratene mister sitt første sete siden valget i 2004. I mid-term valget i 2006 mistet ikke demokratene kontroll over et eneste senats-, kongress- eller guvernørsete. Den demokratiske guvernøren i Louisiana, Kathleen Blanco, har vært politisk død etter orkanen Katrina og still-

og dermed også politiserte Wellstones død. Franken viet et helt kapittel i sin siste bok ”The Truth, With Jokes” til kontroversen rundt Wellstones minnestund. Etter at Coleman vant valget var de fleste kommentatorer enige om at det var minnestundskandalen som avgjorde valget til republikanernes fordel.

Vitser i valgkampen Etter dette har Franken benyttet enhver anledning til å kritisere eller gjøre narr av Coleman. Coleman har avvist Franken som en ekstrem liberaler som har kommet med alt for mange ville påstander til å bli tatt seriøst. Dette er en påstand mange i delstaten er enige i. Franken fikk i fjor mye kritikk for å ha sagt hos David Letterman at visepresident Dick Cheney sannsynligvis kom til å bli henrettet. Franken forklarte dette med at Cheney hadde avslørt identiteten til en CIA-agent, og at Bush sr. mens han var CIA-leder hadde sagt at å avlsøre identiteten til en CIA agent var forrederi. ”And you know what the penalty for treason is…”.

er ikke til gjenvalg. Av mangel på sterke kandidater har partiet satset på en tidligere demokrat, Walter Boasso, som etter en periode som republikaner nå er blitt demokrat igjen.Den republikanske kandidaten, Bobby Jindal, stilte mot Blanco i 2003 og tapte såvidt. Han har siden det forberedt guvernørvalget i 2007 på fulltid og leder stort på meningsmålingene. I Kentucky er det omtrent avgjort og vedtatt i amerikansk presse at den sittende republikanske guvernøren, Ernie Fletcher, kommer til å tape mot sin demokratiske utfordrer Steve Beshear. Fletcher ble valgt i 2003 på en anti-korrupsjons valgkamp, men hele hans periode som guvernør har vært spekket av skandaler knyttet til tvilsomme ansettelser.

Viktig for partiene Selv om disse valgene ikke får mye oppmerksomhet i amerikansk presse, er de viktig for partiene. Å ha guvernørsetet i en stat er viktig for å vise velgerne forskjellen på sitt eget parti og de andre. Når velgerne i Kentucky velger en demokratisk senator påvirker de den nasjonale politiske situasjonen i landet, men de merker ikke en stor forskjell i sitt dagligliv hjemme i Kentucky. Der er det den lokale politiske situasjonen som avgjør.

Penger fra Hollywood Men Franken har fått nasjonal oppmerksomhet for sin bruk av humor i valgkampen mot Coleman, og hans kjendisstatus har gitt ham mange donasjoner fra Hollywood. Men nettopp disse pengebidragene bruker Coleman mot ham i valgkampen. I USA er det ultimate beviset på at du er en venstrevridd liberaler at du får penger fra Hollywood. “They are out of touch with Minnesotean values.” Frankens akilleshæl er nettopp at han kanskje er for liberal. Selv for liberale Minnesota. På meningsmålinger har Franken ligget 15 prosentpoeng bak Coleman siden han kastet seg inn i valgkampen, men han har tatt innpå i det siste. I andre kvartal av 2007 samlet han til og med inn mer penger enn Coleman. Tradisjonelt samler sittende kandidater inn mer penger enn utfordrere og republikanere inn mer enn demokrater. Dette betraktes som det største svakhetstegnet for Coleman. De to kandidatenes gjensidige forakt, Al Frankens humor og aggressivitet og Norm Colemans historie med skitne kampanjer gjør at valgkampen i Minnesota kommer til å bli svært interessant. Derfor har det mye å si for partiene i et presidentvalg om de har en populær guvernør fra eget parti i svingstatene.

Langsiktig politikk Valgene til delstatshusene i Virginia og New Jersey er heller ikke uten nasjonal betydning. Det er delstatshusene som bestemmer hvordan valgdistriktene til representantenes hus skal tegnes. Det er derfor viktig for partiene å få flertall i flest mulig delstater frem mot 2010, da valgdistriktene vil tegnes på nytt. Det partiet som har flertall på delstatsnivå tegner gjerne valgkartet ut fra taktiske hensyn. I U.S.A er hovedmønsteret at de som bor i by stemmer på demokratene og de som bor på landsbygda på republikanerne. En enkel måte å få republikanere valgt på, er å tegne valgkartet slik at hvert valgdistrikt har litt by i seg og veldig mye landsbygd. Et godt eksempel på dette er Dallas i Texas som ble delt opp slik da republikanerne foretok en svært kontroversiell gjennomgang av valgdistriktene i 2003. Fem demokratiske kongressmedlemmer tapte valget i det påfølgende valget i 2004, mens republikanerne ikke mistet noen. På lang sikt vil delstatsvalgene derfor kunne ha stor betydning for partiene.

33

34

ZOON POLITIKON VERDEN

FILM

Avmaktens onde sirkel Sosialrealistisk portrett av menneskelig isolasjon. Sirianne DAHLUM [email protected]

”There is no such thing as society”. Sitatet stammer fra Margaret Thatcher, og var ment å støtte opp om et av hennes mest grunnleggende prinsipper om menneskets ansvar for eget liv. Med Thatchers England og den medfølgende liberalistiske bølge og økonomiske oppblomstring som bakteppe, skildrer This is England unge gutters kmap mot politisk og følelsesmessig avmakt.

Dette er England Historien tar utgangspunkt i guttungen Shaun, en utseendemessig erkebritisk trettenåring. Han bor alene med moren sin etter at faren ble drept i den pågående Falklandskrigen. Året er 1983, stedet er den medtatte arbeiderklassebyen Grimsby, og fremtidsutsiktene er labre for arbeiderklasseungdommen. En dag treffer Shaun Woody og gjengen hans. De har jeans med bukseseler, Dr. Martens støvler og glattbarberte hoder. Regissør Shane Meadows skildrer 80-tallets punkinspirerte skinheadkultur slik den var før den tok opp i seg de høyreekstreme elementene. Ungdommene er stort sett politisk nøytrale, de dyrker fellesskapsfølelsen, reggea og ska-musikk og en militant punklook. Alt mot en bakgrunn av skitne, gudsforlatte bakgater, nedtaggete containere og nakne britiske sosialboliger i slitt murstein. Nynazismen vokser fram Men skinheadkulturen er i ferd med å forandre seg. Når ett av gjengmedlemmene, den hardbarkede Combo, kommer tilbake etter et fengselsopphold har han knyttet kjennskap til Nasjonal Front. For mange av ungdommene er veien kort til å sluke dette politiske programmet rått. Spesielt gjelder det Shaun, som har mistet faren sin i en krig han ikke en gang vet hvorfor utkjempes. Filmen går langt i å skille mellom innholdet i det ny-nazistiske programmet og medlemmenes opprinnelige behov. Samtidig gir den uttrykk for den onde

FOTO: Filmens offisielle hjemmeside.

sirkelen som oppstår når avmakt fanges opp av ekstremistiske bevegelser med tette bånd til vold og rasisme.

egen sosiale udugelighet. Slik blir This is England en film om menneskers møte med ensomheten.

Avmakt og vold Men filmen er mer enn en historie om politisk avmakt. Gjennom skjøre og nærgående skildringer viser filmen hvilken følelsesmessig avmakt som ligger til grunn. For Combo og Shaun blir det politiske uttrykket til bevegelsen først og fremst en måte å kanalisere sin egen følelse av fortapthet på Vi møter mennesker som har tapt i spillet om sosial aksept. Shaun blir mobbet på skolen, mens Combo er ute av stand til å opprette nære relasjoner til menneskene rundt seg. Et forsøk på følelsesmessig tilnærming blir brutalt avvist da han endelig tar mot til seg og erklærer sin kjærlighet til jenta i sitt liv. Han konfronteres med sin egen mislykkethet og nederlag. Sin

Sosial underlegenhet Filmen viser hva som skjer når følsomme gutter ikke lenger er i stand til å holde ut følelsen av sosial underlegenhet. Faktisk gjør den her et ærlig og modig forsøk på å berøre noe så sammensatt som opphavet til mannlig aggresjon og vold. Når Combo nesten slår i hjel sin kamerat Milky av afrikansk-karibiansk opprinnelse har han nådd et punkt hvor han ikke lenger holder ut tyngden av sine egne følelser. Og konsekvensene er katastrofale. This is England skildrer mennesker som står alene, både på det politiske og det følelsesmessige plan. I den forstand får Margaret Thatchers utsagn en dobbel betydning.

FILM: THIS IS ENGLAND Originaltittel: This is England Regi: Shane Meadows Sjanger: Drama Skuespillere: Thomas Turgoose, Stephen Graham, Jo Hartley, Andrew Shim, Vicky McClure Nasjonalitet: England Produkasjonsår: 2006

ZOON POLITIKON

Hørt på forelesning... Denne høsten har store deler av redaksjonen tatt OPA2. Derfor presenterer vi i dette nummeret en Hansen/Tranøy-spesial av “hørt på forelesning.“ - Jeg vokste opp under jappetiden. Da ble folk sugd ut av lesesalen for å jobbe med å markedsføre solsenger” - Det er ikke sant at vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre. Så lenge kineserne produserer det vi trenger. - Du kan ikke slippe en sånn som meg løs på norsk økonomi, for det ender med inflasjon, arbeidsløshet... - Jeg har fått ny telefon. Sønnen min mener den er femi (mens mobilen ringer under forelesning) - Oljedepartementet er fullt av petrofascister - Vikariater kan slå ut i motivasjon til å ville bli i jobben, eller som det å være på vei til noe annet. Nesten det samme som man legger i en frokost etter en one night stand.

Bent Sofus Tranøy

- Det er selvfølgelig flere innleggelser enn utskrivninger. Det kan jo ha noe å gjøre med at noen dauer (om hvordan sykehus fungerer) - Jeg gikk forleden tur med bikkja forbi en gravlund. Da møtte jeg en bekjent som sier: ”Jasså, du er på utkikk etter tomt du også?” - Den dagen eiendomsmeklerne overtar gravlundene da er helvete løs (i forbindelse med privatisering av eiendommer - Man sier at cognagen er det beste virkemiddelet av de som ikke nytter (om bekjempelse av forkjølelse)

Tore Hansen

Gratulasjoner fra ansatte ved instituttet Ordtaket “Bøker gjør folk både vise og galne” må sies å være definitivt bekreftet. Så mye visdom, så mye galskap - samlet ved ett eneste institutt, over bare 50 år. Gratulerer og til lykke med de neste 50 årene! Trond Nordby Statsvitenskap ved UiO er en utrolig suksesshistorie: et fag hvor de fleste av oss har studert i USA og brakt med oss faget fra en meget stor og profesjonalisert kontekst er på kort tid blitt etablert i Norge, i god konkurranse med jus og økonomi mht offentlig sektor, hvor statsvitere nå er mer og mer etterspurt. Men også forskingsmessig hevder vi oss meget bra, og ISV er jo faktisk et av Europas største statsvitenskaplige institutter og har den ledende status i Norden. - Jeg vil gratulere med faglig ryddighet og redelighet, empirisk nøyaktighet og tørr humor - kollegene og ikke bare faget gjør ISV til en flott arbeidsplass. Janne Haaland Matlary Faget og arbeidsplassen gjør ISV til en utfordrende og utviklende ramme for forskningen og formidlingen. Forskningen stiller relevanskrav til undervisningen og undervisningen stiller relevanskrav som befrukter forskningen. Dette skaper spenninger som gjør at arbeidsdagen aldri blir kjedelig på ISV. Knut Heidar Gratulerer så mye med 50-årsjubileet! Det er vel ikke minst på sin plass med en hyllest til pionerene i norsk statsvitenskap: De som la grunnen for og bygde opp det som skulle vise seg å bli et svært så levedyktig institutt. Elin Haugsgjerd Allern Hvis man har levd sunt og jobbet flittig er det rimelig å forvente at man skal være på høyden ved fylte 50 år. Man har tilegnet seg visdom og erfaring, men man har fortsatt energi til gjennomføre det man har satt seg fore. Det er en god kombinasjon, noen ville kanskje kalle det et optimum. Samtidig skal man være oppmerksom på faren for å bli konservativ og selvtilfreds. Er man ikke det, lurer stagnasjonen rett rundt hjørnet. Gratulerer med dagen, hilsen Bent Sofus

FOTO: Innsendt av gratulantene.

35