Zoon Politikon 2007/2: Frykt

FRYKT

2

ZOON POLITIKON

Frykt koster Denne utgaven av Zoon Politikon viser at årsakene til frykt kan være så mangt. Vi mennesker er redd for alt fra krig og terror til melkefett og ansiktsrynker. Men like viktig er det å undersøke virkningene av frykt. Hvordan påvirker frykten våre liv? Jeg vil argumentere for at frykt er en negativ kraft. For hver enkelt av er frykt et hinder for handling og tenkning. Redselen begrenser dermed våre muligheter til å utfolde oss som mennesker. Befolkningen i Baghdad våger seg ikke ut på gaten av frykt for terror. Kvinner tør ikke gå alene hjem om natten av frykt for voldtekt. Studenter deltar ikke i diskusjoner av frykt for sosiale sanksjoner.

Redaksjonen Redaktør: Johan Christensen Desk og layout: Raymond Karlsen Silje Mosgren Johan Christensen Elisabeth Høstmælingen Annonseansvarlige: Line Grenheim Marte Finess Tretvoll

Journalister: Nina Dølvik Brochmann Johan Christensen Sirianne Dahlum Line Grenheim Haakon Gunnerud Tora Høgenes Samaria Iqbal Torbjørg Jevnaker Mathias Johannessen Raymond Karlsen Sigbjørn Kvarme Silje Mosgren Ingrid Rædergård Sarah F. Sinnathamby Tor Håkon Tordhol Marte Finess Tretvoll

Zoon Politikon Adresse: Zoon Politikon v/ISV Moltke Moes vei 31 Pb 1097 0317 Oslo E-post: [email protected] Redaksjonen avsluttet: 2. mai 2007 Trykkeri: Reprografisk Industri A/S Opplag: 700

Bli med! Kunne du tenke deg å være med i redaksjonen? Vi trenger journalister, fotografer, grafisk designere og it-ansvarlige som bidragsytere til avisen. Redaksjonsarbeid gir deg verdifull erfaring og et godt sosialt miljø.

Men frykt virker også negativt på samfunnet som helhet. I et samfunn preget av frykt er tilliten mellom mennesker lav. Folk stoler verken på naboen, sjefen eller innvandreren i grønnsaksbutikken på hjørnet. Og frykten koster. For eksempel skaper terrorfrykt enorme merkostnader i form av sikkerhetssjekker, overvåkningskameraer og etterretning. Men dette gjelder også generelt. For den som ved enhver anledning frykter å bli lurt vil bruke store ressurser på å sikre at dette ikke skjer. Bedrifter vil bruke penger på å sette opp og håndheve formelle kontrakter. Myndighetene vil bruke store ressurser på å undersøke om folk snyter på skatten. Syklister vil kjøpe en ny og sterkere sykkellås, og huseiere vil installere boligalarm. På denne måten blir kostnadene ved frykt større enn vår samlede redsel. Årsaken er at frykt fører til kortsiktig tenkning. Få vil investere hvis de er redd for hva som vil skje om en måned eller et år. Mangel på tillit gjør at hver og en går inn for sine kortsiktige interesser. Folk tør ikke å velge bort en minimal, kortsiktig fordel for en større, langsiktig gevinst. Jeg vil bryte avtalen i dag fordi jeg frykter at du vil gjøre det i morgen. All menneskelig aktivitet blir således redusert til et nullsumspill, og samarbeid blir umulig. Dermed står frykten i veien for realisering av felles, langsiktig gevinst. Hva kan vi gjøre med det? Vi kan jobbe for å bekjempe frykt og skape tillit. Ved å bygge ned mistro mellom mennesker kan vi redusere frykten og dens kostnader. Et upartisk rettssystem og velferdsordninger som omfatter alle kan skape slik tillit. For den som vet at han vil få støtte hvis han mister jobben og kompensasjon hvis han blir bestjålet, han frykter ikke. JOHAN CHRISTENSEN, REDAKTØR

Zoon Politikon utgis av det Machiavelliske Samfund. Målgruppen er statsvitenskapsstudenter og andre statsvitenskaplig interesserte ved Universitetet i Oslo. Zoon Politikon kommer ut tre ganger i året, med støtte fra Kulturstyret i SiO og Fagutvalget på statsvitenskap.

ZOON POLITIKON

Tema: Frykt

KOMMENTAR: KÅSERI: ESSAY: ESSAY: AKTUELT: RAPPORT: ESSAY:

Kan noen vennligst ta ordet? Redd? Jeg? Overvåkning i andedammen Om selvmordsbombing og lettmelk Når eksamen blir en fiende Terrorisme på tysk Frykten for forfall

4 4 6 8 10 12 14

Verden

ESSAY: RAPPORT: FILM: BØKER: FILM: REPORTASJE: ARTIKKEL: RAPPORT:

Den konstruerte stat Tyskland viser muskler Topp 10 politiske filmer Rasputin og ryktene Brutalt om brødre Nord-Kypros: Fordømt og isolert India og Pakistan: Lang og humpete vei mot fred USA: I fiendens leir

16 18 19 20 22 24 26 28

Instituttet

KOMMENTAR: REISE: REPORTASJE: ARTIKKEL: KRONIKK: KÅSERI:

Politikkvitenskap Russland: Suverent: ja. Demokratisk: nei. Det kan diskuteres Eliteuniversitet Bare bok gjør ingen klok Tomheten etterpå

29 30 32 33 34 35

3



ZOON POLITIKON TEMA | FRYKT

KOMMENTAR

Kan noen vennligst Universitetet i Oslo er landets største. Men hvorfor er det så stille her? Ingrid rædergård [email protected]

Ruvende blokker, horder av fremmede og cirka en kvadratkilometer med brostein. Førsteinntrykket av Blindern kan være like overveldende for en fersk student som kompendieprisen på Akademika. På seminar blir du spurt om kildekritikk, og på forelesning er du en av tre hundre. Det kunne ikke vært mer tydelig at du ikke går på videregående lenger. Faglig kan overgangen bli stor. Tunge bøker, utilgjengelige professorer og arrogante medstudenter får ofte skylden for at mange ikke tør å engasjere seg på studiet eller uttale seg om fagfeltet sitt. Det er over 30 000 studenter på Universitetet i Oslo. Bare en brøkdel av dem er engasjert i faglig relevante aktiviteter ved siden av studiet. Er det fordi vi ikke gidder, eller fordi vi ikke tør?

Det vanskelige seminaret ”Kan alle på dette universitetet slutte å være så jævla smarte?!” har noen skrevet på jentedoen på SV. For den som føler seg liten og dum kan seminarer med op-

pgavepresentasjon og opponent være det skumleste av alt. Svein Tore Marthinsen er seminarleder i KP og OPA og treffer mange ferske studenter. Han har følelsen av at mange har dårlig faglig selvtillit. - Generelt er mitt inntrykk at en del studenter ikke tør å ta ordet fordi de ikke føler seg faglig sterke nok eller har forberedt seg for dårlig. Det er beklagelig fordi seminarene bør ha mange og livlige diskusjoner som motvekt til ofte passiviserende forelesninger, mener Marthinsen. Han syns både studenter og seminarleder har et ansvar for å skape gode diskusjoner. Seminarleder må åpne for samtaler og stille gode spørsmål. Studentene bør komme forberedt og engasjere seg muntlig. Men ikke alle studenter føler at det er plass til deres meninger i det faglige miljøet. - Jeg hører ofte studenter si at de møter holdninger på faget som de tolker i retning av at man som student ikke skal tenke selv. Det er i så fall uheldige signaler som bidrar til at studentene trykkes ned i stedet for å løftes opp, mener Marthinsen.

Den store stillheten på Blindern er et faktum, men uansett hvem som har skylden er det studentene som må bryte den.

Blindern-skammen Det er flere som har kjent på den følelsen. Forfatter og Morgenbladet-journalist Simen Sætre har satt navn på den. - En slags Jantelov, en følelse av at man ikke kan uttale seg fordi man ikke

Redd? Jeg?

kjøpe avisen din eller se på programmet ditt. Så enkelt er det. Men er vi egentlig så redde da?

selv i å fnise uhemmet over Rokkans terskelmodell. Skal jeg spørre om vi skal ta en kaffe?

Det er en tilfeldig tirsdagsettermiddag på UB. Jeg aner fred og ingen fare. Plutselig kommer drømmemannen vandrende inn, med en bok om nevrokirurgi under armen, innebandykølla over skulderen og akkurat passe mørkt, rufsete hår. Han er min McDreamy. Han setter seg ned overfor meg, og gir meg et kort, hyggelig blikk. Så mye for konsentrasjonen den dagen. Jeg kjenner svetten piple i armkroken og rødmen stige opp til ørene. Jeg tar meg

Frykten tar meg. Hva hvis han har kjæreste? Hva hvis han synes jeg er for ung og naiv? Tenk om han synes statsvitenskap er for idioter? Hva hvis han ikke liker kaffe? Jeg bestemmer meg for å utsette det til neste tirsdag, kun for å oppdage at han da er på vei ned trappen i det jeg entrer lesesalen. McDreamy har forsvunnet ut av livet mitt. For godt, frykter jeg.

NINA D. BROCHMANN [email protected]

Media har blitt kritisert for å spille for mye på frykt. ”Hva vil klimakatastrofen ha å si for din fremtid?”, ”Overvektige har mindre sex” eller ”Voldtektsalarm: Gå aldri alene!”. Dette og hint gjøres til livsfarlige problemer som hvert øyeblikk kan ramme DEG. Hvis folk er redde, vil de

ZOON POLITIKON

ta ordet? kan nok. Det er alltid noen som kan det bedre enn deg. Slik beskriver Sætre det han kaller ”Blindern-skammen”. Blindern-skammen sier at du, student på lavere nivå med dine latterlige få studiepoeng ikke har noe du skulle ha sagt om denne saken. Du må i alle vente til du kommer på master. Senere spesialiserer man seg, men det er alltid noen som kan mer. I grunnen kan du aldri nok.

Selvtillit og eksponering Løsningen for Sætre ble å studere i USA. - I USA følte jeg at det var en større aksept for og et sterkere ønske om at man skulle ytre seg og ikke minst skrive mer. Det er nok en del av den amerikanske kulturen. Man fokuserer mer på selvtillit og at man faktisk skal eksponere seg selv, skriver Sætre. Mange vil si at dagens norske studenter tilhører en ganske eksponeringskåt generasjon. Hva kan da være grunnen til at Janteloven fremdeles opprettholdes på universitetet? Sætre mener forelesere og studenter er sammen om denne kulturen, som er en del av en større utvikling. Politikken og de profilerte delene av samfunnslivet overtas av eksperter, og det blir vanskeligere for vanlige borgere å delta i den offentlige debatten. Savner diskusjon Så hvordan vil den vanlige Blindernstudenten selv beskrive sin studiehverdDette er ikke min eneste frykt. Jeg er også redd for å få jernteppe på eksamen, for ikke å ha penger til backpackertur til SørAmerika, for ikke å få sommerjobb (eller jobb generelt) og for at Medisinmannen, hvis han dukker opp igjen, skal synes jeg er teit hvis jeg sender ham en lapp. Terror på t-banen er jeg derimot ikke så redd for. Heller ikke at muslimer skal ta over Europa eller at huset mitt skal bli oversvømt på grunn av global oppvarming. For å være ærlig driter jeg litt i miljøet – det er alt for kaldt i Norge fra før av. Og voldtektsfrykten er på vikende

front. Vi beveger oss mot sommeren, og voldtektsalarmen jeg fikk i julegave av mamma ligger i veska. Egentlig tror jeg at alle de store redaksjonene tar feil. Fete typer får ikke nordmenn til å løpe til avisstativene i frykt for å gå glipp av livsviktig informasjon om hvordan de skal klare seg gjennom den forestående katastrofen. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at journalistene i VG og Dagbladet egentlig ikke vet en dritt mer enn oss om hvordan man skal beskytte seg mot gale overfallsmenn, redde verden fra miljøkatastrofe eller få et

Kan alle på dette universitetet slutte å være så jævla smarte?!

SKREVET PÅ JENTEDOEN PÅ SV

ag? Min kilde fra folkedypet, Rannveig Baaserud Nilsen, forventet å føle seg liten og ubetydelig da hun skulle begynne å studere. Nå, på andre semester av bachelorgraden i statsvitenskap, savner hun fremdeles følelsen av å tilhøre et fagmiljø. - Det er lite rom for diskusjon her. Undervisningen fokuserer veldig på pensum, mener hun. Heller ikke Rannveig føler at den faglige selvtilliten er veldig god. - Jeg er ikke komfortabel med å uttale meg om faget mitt, og jeg har en følelse av at jeg som student ikke skal uttale meg så mye heller. Det finnes ikke noe sted for diskusjon mellom professorer og studenter på forskjellige nivåer. Den diskusjonen vi hadde på fagkritisk dag var veldig god, men hvor skulle man hatt en sånn diskusjon resten av året?

Fremdeles stille Men har vi ikke egentlig mange steder? Vi har faglunsjer, vi har seminarer, og vi har debatter. Hvis det er slik at folk ønsker å ytre seg mer, hvorfor er det ikke mer samtale i disse foraene? Kanskje er det tausheten i seg selv som er mest hemmende. En autoritær professor kan være skummel nok, men hva er vanskeligere enn å starte en diskusjon i et rom fullt av studenter som ikke sier et ord? Den store stillheten på Blindern er et faktum, men uansett hvem som har skylden er det studentene som må bryte den. heitere sexliv. Med mindre det å ikke gå alene, bruke sparepærer eller snakke om hva man liker er revolusjonerende ideer i din omgangskrets. Så inntil VG kan forklare meg hvordan jeg får Lånekassen til å gi meg feriepenger eller forsvunnede kjekke gutter til å innse at jeg er den rette for dem, så kan de droppe forsøkene på å skremme meg. Jeg har nok av alvorlige problemer fra før, tenk.





ZOON POLITIKON TEMA | FRYKT

ESSAY

Overvåkning i andedammen Man trenger ikke leve i en totalitær stat for å bli politisk overvåket av sine medborgere. MARTE FINESS TRETVOLL [email protected]

Året er 1948. Einar Gerhardsen går på talerstolen i et forsamlingshus på Kråkerøy. Frykten for en tredje verdenskrig har sneket seg inn på den norske statsministeren og hans parti. Gerhardsen går på talerstolen og sier, dønn alvorlig, at ”den viktigste kampen for Norges selvstendighet er å redusere kommunistpartiets innflytelse mest mulig”.

Spent verdenssituasjon Den politiske situasjonen i etterkrigstidas første år var svært spent, både i Norge og ute i verden. Hitler-Tyskland var beseiret, og seierherrene kjempet om å vinne freden. Kommunistjakten i USA ble satt i gang på begynnelsen av 1950-tallet, ledet an av den senatoren Joseph McCarthy. Stalins totalitære undertrykking i Sovjetunionen

Etter hvert utviklet det seg en farlig samrøre mellom demokratiske institusjoner og hemmelige overvåkingstjenester.

TILLOT OVERÅKNING: Apkjempen Haakon Lie.

kunne få hvem som helst til å skjelve i buksene. I Norge var kommunistfrykten til å ta og føle på. Man advarte mot sovjetisk ekspansjon og ville demme opp for kommunismen og Moskva-tro partier. Politisk overvåking av personer med avvikende holdninger ble derfor satt i verk. Etter hvert utviklet det seg til å bli en farlig samrøre mellom demokratiske institusjoner og hemmelige overvåkingstjenester.

POT Lund-kommisjonens rapport fra 1996 avslørte at overvåkning i Norge i etterkrigstida var nesten like utbredt som i totalitære regimer. Det var ikke bare kommunistene som fikk gjennomgå. Politiets overvåkningstjeneste (POT), i samarbeid med Forsvarets sikkerhets/etterretningstjeneste, fulgte også nøye med på nye bevegelser på den radikale venstresida. Kretsen rundt ”Orientering”, Sosialistisk Folkeparti og seinere Sosialistisk Valgforbund, samt EF-motstandere, kvinneaktivister, samer og fredsaktivister ble systematisk holdt under oppsikt gjen-

nom flere tiår. I 1981 fantes det over 40 000 personer i POTs arkiver. Overvåkningen dreide seg om alt fra registrering av mistenkelige personer til spaning og avlytting av rom og telefoner.

Farlig samrøre Lundkommisjonens rapport rettet også søkelyset mot Arbeiderpartiets rolle i overvåkningen. Flere sentrale personer i partiet var dypt involvert i de hemmelige overvåkningsorganene. POT hadde dermed en trofast alliert i landets dominerende parti. Uformelle allianser og farlige forbindelser ble dannet mellom POT og samfunnets makteliter. Kontakten foregikk i hovedsak på lavere nivå, men også toppledere i politiske institusjoner hadde sporadisk kontakt med de hemmelige tjenestene. Arbeiderpartiets egen Haakon Lie var ifølge Lundkommisjonens rapport en av de politiske aktørene som gav POT den politiske legitimitet de trengte for å drive overvåkning slik de selv ønsket.

UNDER OVERVÅKNING 1: Politiets overvåkningstjeneste fulgte nøye med på den radikale venstresida, her representert ved Sigurd Allern og Pål Steigan i AKP m-l.

ZOON POLITIKON

Hvor villige er vi til å benytte metoder som går på akkord med demokratiske prinsipper for å sikre oss mot antatte fiender og mulige angrep på rikets sikkerhet? Geriljakrig og finsk spesialtrening En rekke kuriositeter kan nevnes for å illustrere hvor dypt frykten og paranoiaen må ha sittet i deler av det norske samfunnet. POT intensiverte for eksempel sin overvåking av politisk aktive samer etter Alta-kampen. Innsyn i mappene deres har vist at POT på 1970-tallet trodde at norske samer hadde planer om å bygge opp en geriljahær med våpenstøtte fra Sovjetunionen, for slik å kunne løsrive seg fra resten av landet. Videre hadde de hemmelige tjenestene opprettet såkalte Stay Behind-nettverk i Norge, som i store deler av Vest-Europa forøvrig. De hemmelige nettverkene skulle operere bak fiendens linjer under direkte kommando av USA og Storbritannia og slå tilbake dersom russerne angrep. Det var heller ikke uvanlig at norske soldater fikk spesialtrening i Finland, for deretter å bli sendt til Sovjetunionen for å drive spionasje i de politiske miljøene. Videre har innsyn i mappene vist at sentrale personer i Arbeiderpartiet rapporterte fast over Atlanteren om hvilke krefter

som rørte seg på venstresiden i norsk samfunnsliv. Det foregikk dessuten omfattende utveksling av etterretningsopplysninger mellom norske og israelske hemmelige tjenester.

Fra kommunister til muslimer? Slike kuriositeter kan virke bisarre for oss som ikke er vokst opp under den kalde krigen. Den massive overvåkingen her hjemme forsvares ofte med henvisning til den spente verdenssituasjonen i perioden. Her ser man en tydelig parallell til dagens internasjonale klima. I en verden hvor trusselsituasjonen har endret seg radikalt er fryktaspektet fremdeles svært relevant. Denne frykten gir opphav til nye fiendebilder. Før var man redd for kommunistene, nå frykter man islamistene. Demokratisk dilemma Det politiske klimaet i et land vil i de fleste tilfeller definere samfunnets toleransegrenser for overvåkning. I land som er utsatt for terrorangrep og konflikter av ulik art vil tvilsomme arbeidsmetoder i de hemmelige tjenestene i større grad være akseptert enn for eksempel i Norge. I et fredelig land som vårt dukker det i så måte opp alvorlige dilemmaer. Hvor villige er vi til å benytte metoder som går på akkord med demokratiske prinsipper for å sikre oss mot antatte fiender og mulige angrep på rikets sikkerhet? Dette er en debatt som pågår i de fleste vestlige

land etter terrorangrepene mot USA i 2001.

Spøkelsene kom frem til slutt Den politiske overvåkingen av norske kommunister og andre venstreaktivister ble holdt hemmelig i mange tiår. Først mot slutten av 1980-tallet begynte man å la spøkelsene komme frem. Viktige demokratiske prinsipper om åpenhet og gjennomsiktighet hadde blitt krenket, og det hadde ikke vært noen form for gransking eller kontroll. I dagens globaliserte samfunn er disse prinsippene enda viktigere, siden uformelle allianser og forbindelser dannes i større omfang enn tidligere og på tvers av landegrenser. Veien videre Overvåkingsorganer underlagt demokratisk kontroll er nødvendige i den verden vi lever i i dag. Det blir viktigere og viktigere å sikre at slike tjenester ivaretar prinsipper om åpenhet og gjennomsiktighet og at deres virksomhet ikke blir fortiet eller holdt hemmelig. Bruken av de hemmelige tjenestene må være underlagt demokratisk og konstitusjonell kontroll slik at kritikkverdige handlinger kan avdekkes. Å legitimere overvåking ut fra et uklart prinsipp om forebygging er på mange måter et slag mot Lund-kommisjonens arbeid. Overvåkning kan verken forsvares eller legitimeres av frykt. Det gjaldt i tiårene etter krigen, og det gjelder fortsatt i dag.

AVSLØRTE OVERVÅKNING: Lund-kommisjonen overrekker sin rapport til daværende Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl.

Det blir viktigere og viktigere å sikre at overvåkningstjenester ivaretar prinsipper om åpenhet og gjennomsiktighet. UNDER OVERÅKNING 2: Politisk aktive samer, som her under Alta-aksjonen.





ZOON POLITIKON TEMA | FRYKT

ESSAY

Om selvmordsbombing og lettmelk Dette skulle være en artikkel om terrorfrykten som herjer landet. Men Hobbes er død og naturtilstanden for lengst en dystopi. Det som selger er frykten for tollere, lettmelk og lisenskontroller. SIRIANNE DAHLUM [email protected]

Mine første leveår tilbrakte jeg i Coltishall, en flybase i Norwich, øst i England. IRA, som stadig var på hugget, hadde sprengt en bombe på Rememberance Sunday 8. November 1987, og britiske soldater med automatrifler patruljerte i hagen vår. Det kunne gå av bomber når som helst, og

mamma hadde fått beskjed om å se under bilen før hun satte seg inn. - Jeg pleide å sette deg i bilen, før jeg tok ta en kikk under etter bomber, har hun fortalt meg. Mamma er sykepleier og visste selvfølgelig ikke hvordan en bombe skulle se ut. Hun antok sannsynligvis at den var stor og svart med påskriften ”bomb” slik de er i tegnefilmene. Jeg var to år og skjønte ikke så mye av verken IRA, terrorisme eller frykt som politisk drivkraft. Mamma fant ingen bombe under bilen. Og soldatene med automatgevær skjøt ingen IRA-terrorister i hagen vår. Da jeg var tre år flyttet vi hjem til Norge. 13 ÅR SENERE opplevde jeg hva frykt var. Jeg var på vei hjem fra treningsleir i Portugal med treningsbagen full av billig sprit. På Gardermoen ble jeg vinket inn til siden av en godlynt toller. Jeg skalv, svettet, så verden ramle fra hverandre. Han spurte hvor jeg hadde vært, og jeg fortalte om Portugal og friidrett og 100 meter sprint. Det viste seg kjapt at vår mann selv hadde vært friidrettsutøver en gang i tiden. Jeg lyttet villig til hans fortellinger om hvor dedikert han hadde vært og om tidene hans på 800. Jeg la til at han måtte ha vært en ung mann med stålvilje og naturlig anlegg for å løpe fort. Han åpnet aldri bagen min og ønsket meg lykke til videre. Jeg skalv hele veien inn i bilen til pappa. Hele veien hjem. Jeg var 16 år og visste hva frykt var. ETTER 11. SEPTEMBER skal jeg innrømme at tanken på terror har streifet meg. En gang jeg fløy til New York oppdaget jeg en potensiell selvmordsbomber/ flykaprer på første rad. Han så veldig

muslimsk fundamentalist ut og hadde sikkert en tapetkniv i underbuksa eller en bombe gjemt i skoen. Men jeg kom meg i alle fall trygt til New York, kanskje fordi skobomberen ombestemte seg halvveis over Atlanterhavet. Eller kanskje fordi han bare var en helt vanlig ung mann med orientalsk utseende på vei til New York for å spise is på toppen av Frihetsgudinnen. Og frykten utviklet seg aldri til å bli mer enn lett underholdende tankespinn. Det kom på ingen måte i nærheten av min nær døden-opplevelse i tollen på Gardermoen. DENNE LILLE ANEKDOTEN var ikke tenkt som et argument for at tollere er nordmenns verste frykt, men heller for at terror og flykapring for oss jevne nordmenn ikke oppleves som noen direkte trussel. Jeg prøver her å vise at terrorfrykt og krav om politi med automatrifler ved hvert gatehjørne ikke er en direkte konsekvens av terror, men av medias holdninger og statens rolle. Norge er et nært eksempel. To unge muslimske menn er nå dømt for uaktsomt drap. De hadde laget en rørbombe med samme type sprengstoff som det terroristene i London brukte. Bomben gikk av på balkongen og drepte den antatte hovedmannen. Han hadde funnet oppskriften på internett.

13 år senere opplevde jeg hva frykt var. Jeg var på vei hjem fra treningsleir i Portugal med treningsbagen full av billig sprit.

ZOON POLITIKON

Hva bomben skulle brukes til er det ingen som vet med sikkerhet. Politiet gikk ut med at de antok den skulle brukes til å sprenge en T-baneautomat. Mediene holdt seg til denne forklaringen. Hvis politiet i sin konklusjon hadde åpnet for at rørbomben kunne brukes til hva som helst, eller media hadde spisset sin dekning av saken, kunne overskriftene gått fra ”to tiltalt for uaktsomt drap” til ”mulig terrorbomber sprengte seg selv i lufta”. Men slik gikk det ikke. Bare de færreste har i det hele tatt fått med seg hendelsen. RØRBOMBEHENDELSEN er et eksempel på en sak som offensive medier kunne valgt å melke til den siste dråpen. Men norsk media vet hva folk virkelig er opptatt av. En kald vinternatt i 1994 oppdaget en redaksjonssjef i Dagbladet en ny og ubrukt kilde til salgbart materiale. Det var nyhetstørke på desken, og den trøtte redaksjonssjefen lette desperat gjennom manus i mangel på et passende førstesideoppslag til morgendagens avis. Vel vitende om muligheten for katastrofale opplagstall, valgte han til slutt en artikkel om en professor i ernæring som hevdet at lettmelk var en av de største truslene mot norsk helse. Neste dag ble Dagbladet revet ut av stativene. Salget ble det høyeste på svært lang tid.

- Vi oppdaget noe av det folk var opptatt av, sier redaksjonssjef Egeland senere i boken «Forbrukarjournalistikk». - Melken var bare en første bekreftelse på at det fantes noen interesser der ute som vi ikke hadde registrert eller tatt alvorlig. Vi traff de enkle, nære ting, som alle har et forhold til. Denne typen forbrukerstoff kom til å skaffe avisene eventyrlige opplagstall i årene fremover og ble en sikker vinneroppskrift for frustrerte redaksjonssjefer. For folk flest var disse sakene langt viktigere enn en potensiell terrortrussel. I BOKA ”1984” skildrer George Orwell den fiktive superstaten Oceania, der befolkningen er slaver av et gjennomkontrollert system. Systemet opprettholdes blant annet gjennom en krig som etter all sannsynlighet er fiktiv. Alle mulige kontrolltiltak rettferdiggjøres av krigen og kampen mot fiendtlig infiltrasjon. Det eneste bilde av verden utenfor presenteres gjennom Oceanias media, som overdriver og til og med fabrikkerer fakta. Vår mann i denne romanen, Winston Smith, jobber med å lage propagandaen som befolkningen fores med. Deres motto

I Norge er folk flest mer opptatt av boliglån enn islamistiske fundamentalister. er som følger: Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden, den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Orwells univers utgjør et ekstremtilfelle, langt fra virkeligheten. Men implikasjonene tror jeg kan lære oss noe. Nemlig at det er en svært komplisert kausalkjede fra terrorinsident til opplevd frykt i befolkningen. PESSIMISTISKE SPÅDOMMER om fremtiden er ikke forbeholdt Orwell. I sin nye bok ”Amerika-brevet: Europa i fare” spår Hallgrim Berg en dyster framtid for Europa. Han hevder at det militante og imperialistiske islam har invadert Europa og er i ferd med å presse Europa til å bli et Eurabia. Berg skriver at al-Qaida årlig har planer om å slippe løs ett tusen ”terrorist-kandidater” spesialtrent for det europeiske markedet. Videre skriver han ►



10

ZOON POLITIKON TEMA | FRYKT

ESSAY

► at ”den fjerde verdenskri gen, krigen mot terror, tok til lenge før 11.september 2001. Denne nye krigen vil lett kunne vare lenger enn de tre første til sammen.” Berg advarer mot islamistene som ”dreper sivile uten varsel og uten forbehold, og desto flere, desto bedre.” Jeg våger å hevde at Hallgrim Berg med sin levende og gjennomgående frykt for islamistiske terrorister representerer et mindretall av den norske befolkning. I Norge er folk flest mer opptatt av boliglån enn islamistiske fundamentalister. Vi er redd for at naboen skal tjene mer enn oss selv. For at renta skal gå opp. For lisenskontroller og billettkontroller på trikken. Og for at påskeværet skal slå feil. SELV IKKE BLANT Norges flypersonell ser man spor til den minste frykt for flykapring og selvmordsbombing. Tvert imot virker det som sikkerhetskontrollene på Gardermoen er den største trusselen mot harmoni i hverdagen. En anonym flykaptein uttalte nylig at den virkelige terroren var den passasjerene og de ansatte ble utsatt for på vei gjennom sikkerhetskontrollen. En lite medievant tillitsvalgt i SAS uttalte følgende i et intervju med Aftenposten: - Jeg tror de ansatte i vaktselskapene er en større sikkerhetsrisiko enn passasjerer eller flyvende personell. Skjer det et terroranslag mot Gardermoen, er jeg villig til å spise hatten min på at vektere er involvert. Bildet som tegnes viser alt annet enn en utbredt frykt for terroranslag.

I dag lever borgerne i visshet om at samfunnets institusjoner vil sørge for folks sikkerhet og at disse vil bestå. Frykten for terror har ikke samme innvirkning på individnivå som den ville hatt i en situasjon lik naturtilstanden.

AKTUELT

Terrorfrykt og krav om politi med automatrifler ved hvert gatehjørne er ikke en direkte konsekvens av terror, men av medias holdninger og statens rolle.

HVOR PLASSERER DETTE frykt i politikken? Noen velger å påstå at frykt for terror er en integrerende kraft. Stater samarbeider på kryss av gamle skillelinjer mot terrorister. Det er vanlig å trekke frem Pakistan som eksempel på dette. Andre vil fremheve terrorisme som ekskluderende kraft. Der Clinton hadde forsøkt forhandlinger med Nord-Korea, Irak og Iran, stemplet Bush disse statene som ondskapens akse. Jeg vil argumentere for at frykt ikke er en drivkraft bak politiske beslutninger i dag. Da Hobbes argumenterte for at et samfunn oppsto gjennom tilslutningen til en samfunnskontrakt var det en forutsetning at alternativet var en alles krig mot alle. Truslene om terrorangrep rettes mot samfunn med en historie og stabilitet som plasserer oss milevis fra Hobbes. Dagens omfattende samfunnsinstitusjon strekker seg lenger enn til å gjelde de mest primitive behovene for sikkerhet. Borgerne lever i visshet om at samfunnets institusjoner vil sørge for folks sikkerhet og at disse vil bestå. Frykten for terror har derfor ikke samme innvirkning på individnivå som den ville hatt i en situasjon lik naturtilstanden. TERRORTRUSSELEN forblir først og fremst et anliggende på nasjonalt nivå. Dette utelukker ikke at frykt kan brukes for rettferdiggjøre politiske beslutninger. I 2001 døde det 30.000 mennesker i trafikken i USA. 3781 mennesker døde i terroranslaget 11. september. Likevel hadde Bush oppslutning i befolkningen for å angripe Irak. Oppslutningen kan i stor grad spores tilbake til medias aktive rolle i å formidle terrortrusselen ut til de tusen hjem. Mediene skapte dermed en oppfatning av terror som en trussel mot hvert individ på linje med tollere og lettmelk.

Når eks Svettetokter, hodepine, mageknip og ryggsmerter. Eksamen nærmer seg, lesesalene er fulle og redselen kommer krypende for mange av oss. TORA HØGENES [email protected]

For mange er eksamen en eneste stor verkebyll som blir større og større jo nærmere eksamen kommer. For noen blir den så stor at den ødelegger det meste, mens andre finner en måte å takle eksamen på. Uansett: de aller fleste har et problematisk forhold til eksamen.

Irrasjonelle tanker - Mange studenter sliter med irrasjonelle tanker rundt eksamen, sier sjefpsykolog Rigmor Mogård. Hun jobber på Studenthelsetjenesten med studenter som sliter med eksamensangst ved Universitetet i Oslo. Om lag to tredjedeler av dem som oppsøker henne er jenter. - De fleste studentene som kommer til meg er ganske så ordentlige av seg, sier Mogård. - De er ofte flinke, og bruker mye tid til å forberede seg til eksamen. Her kommer det med irrasjonalitet inn: de forbereder seg på måter som øker angsten for eksamen. Du har også dem som er rotete, utsetter forberedelsene og er redde for å ikke få kontroll over pensum i tide. - Hva er det egentlig vi er redde for ved eksamen? - De aller fleste er redde for å stryke, sier Mogård. - Noen studenter er også redde for selve eksamenssituasjonen, såkalt ”situasjonsgruing”. De er redd de ikke vil takle å være i eksamenslokalet og er redd for å miste kontroll. Noen gruer seg hele semesteret igjennom.

Mange studenter sliter med irrasjonelle tanker rundt eksamen.

RIGMOR MOGÅRD, SJEFPSYKOLOG

ZOON POLITIKON

s amen blir en fiende Konkrete tips:

1. Ikke skyv eksamen unna. Forbered deg mentalt på å ta den. Husk: Eksamen er en arbeidsoppgave, ikke et mål i seg selv.

2.

Styrk motivasjonen din; finn et godt motto som hjelper deg til det.

3. Legg merke til pusten din nederst i magen og ryggen. Avspent kropp husker best. 4. Lær deg en avspenningsmetode. 5. Start med lesingen i god tid. Skaff deg oversikt over pensum, og lag en realistisk arbeidsplan. Fra stress til angst Så godt som alle opplever en form for stress forbundet med eksamen. En type stress, såkalt positivt stress, kan faktisk være konstruktivt. Det gjør oss mer fokuserte, og sørger for at vi legger inn den ekstra innsatsen som trengs før en eksamen. Negativt stress er derimot bare destruktivt. Noen stresser så mye rundt at de egentlig ikke får gjort noe som helst, og dette kan føre til det vi kaller angst. Rigmor Mogård understreker at de færreste sliter med ordentlig eksamensangst. Det er disse studentene de har utviklet sitt behandlingstilbud for. - De som sliter med den verste angsten kan melde seg på gruppeterapi hos oss. Dette er en form for eksponeringsterapi, som blant annet innebærer å utsette seg selv for en ”prøveeksamen”. Her opplever man hvordan man mestrer situasjonen, og finner ut hva man bør øve seg på. Det arbeides også med bevisstgjøring av hvordan kroppen uttrykker stress og angst for eksamen.

Ting vi ikke tenker på - Noe mange ikke tenker på, er tingene som ligger bak eksamensangst, sier Mogård. - Det kan være faktorer som ikke har noe med skole å gjøre i det hele tatt, som vanskelige familieforhold, eller forholdet du har til deg selv. Et narsissistisk selvbilde hjelper heller ikke. Streber man etter å være perfekt er ikke noe dårligere godt nok. Noen studenter blir sin egen verste fiende: De går rundt med dårlig samvittighet over ikke å ha lest nok, overfor seg selv. Det er ikke nødvendigvis noe press utenfra, og prestasjonene deres kan være mer enn gode nok. Likevel er denne dårlige samvittigheten utbredt. En verden av valg Eksamensperioden er en tid for tøffe valg. Hvilket fag skal jeg prioritere høyest? Skal jeg lese hele tiden, eller bare innimellom? Skal jeg ta enda en kaffepause? Man kan velge å drukne seg i skumle eksamenstanker, eller man kan velge å la være. For husk: uansett hvor viktig eksamen er, så er det et liv etterpå også.

6. Tenk gjennom hva du skal gjøre på eksamensdagen. Lag deg en prøveeksamen. 7. Gjør deg kjent med eksamenslokalet. 8. Ta deg tid til å lade batteriene. Legg bort bøkene og slapp av kvelden før eksamen. Du har en energikrevende dag foran deg. Spis og sov godt før eksamensdagen. 9. Les eksamensoppgaven grundig. Det er lett å overse detaljer i oppgaveteksten hvis du ikke er konsentrert. Begynn med det du mestrer. 10. Ta pauser under eksamen. Beveg og strekk deg. Kilde: Studenthelsetjenesten Ronald Grini:”Hjelp! Jeg er student”.

11

12

ZOON POLITIKON TEMA | FRYKT

KORRESPONDENTBREV

Terrorisme på tysk Løslatelsen av to aldrende eks-terrorister vekker sterke følelser i Tyskland.

mathias johannessen [email protected]

På slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet var det tallrike venstreradikale politiske grupperinger i Tyskland. Den nye generasjonen tyskere ville skape avstand til foreldregenerasjonens nazistiske fortid. Dessuten var samfunnet preget av sterk motstand mot USAs krigføring i Vietnam. Blant disse venstreradikale gruppene var Rote Armeé Fraktion (RAF). RAFs spede begynnelse kan sies å være studentopprøret i 1967. I opprøret ble en student uheldigvis drept av en politimann. Radikale elementer i opprørsbevegelsen svarte med å tenne på en rekke kjøpesentre, som ble oppfattet som symboler på kapitalismen. RAF ble offisielt stiftet som en militant, ny-marxistisk gruppe i 1970. De er også kjent som ”Baader-Meinhof” etter to sentrale initiativtakere.

Blodig og brutalt Allerede i sine første leveår markerte RAF seg som en liten gruppe voldelige

og skruppelløse terrorister. Det første angrepet som tok liv fant sted i Hamburg i 1971, da RAF drepte en politimann. I årene etter ble angrepene stadig mer omfattende. Det var imidlertid høsten 1977 terrorismen var på sitt mest brutale. Arbeidsgiverpresident Hans-Martin Schleyer ble brutalt kidnappet da hans bil med privatsjåfør og tilhørende politieskorte ble lurt til å stoppe for en barnevogn i veikanten. Fem maskerte terrorister dukket opp og drepte både privatsjåfør og tre politimenn, før de bortførte Schleyer. I et brev til politiet krevde RAF løslatelse av en rekke fengslede RAF-medlemmer sammen med 100.000 mark hver. Politiet etterkom ikke kravene, men skjerpet i stedet sikkerheten rundt de fengslede medlemmene. Videoer og bilder av Schleyer ble hyppig offentliggjort, før Schleyer endte sine dager med tre kuler i hodet etter mer enn en måned i fangenskap.

Terrorister slippes løs I sentrum for dramaet rundt Schleyer stod to terrorister. Disse har i dag begge sonet livstidsdommer. Det dreier seg om Christian Klar og Brigitte Mohnhaupt. Førstnevnte får i disse dager behandlet sin søknad om benådning fra fengselsstraffen. Sistnevnte ble sluppet ut i frihet 27. mars. Mohnhaupt var en lederskikkelse i RAF på 70-tallet og har blitt framstilt som en av hjernene bak terroren. Hun deltok også selv i mange av terroranslagene. Mellom 1972 og 1977 satt hun fengslet, men hun klarte allikevel å holde styringen på gruppen fra fengselet.. Fem år i fengsel så ikke ut til å ha fått henne på bedre tanker – snarere tvert imot. Etter at hun ble løslatt i 1977 var hun aktiv i planleggingen og gjennomføringen av de mange terroranslagene gjennom den tyske høst. I 1981 deltok hun dessuten i et attentat mot en amerikansk general. Mohnhaupt ble fengslet for siste gang i 1982 og har sittet i fengsel frem til 27. mars i år. Hun har aldri gitt noen uforbeholden unnskyldning og ba heller ikke om benådning for å komme ut av fengselet. Christian Klar Christian Klar hadde også en sentral rolle i bortføringen og drapet på Schleyer. Etter dette gikk han under jorda, men fortsatte å delta aktivt i terroraksjoner helt til han i 1982 ble pågrepet av 15 politifolk i et skogholt i Hamburg mens han lette etter penger som var gravd ned. Klar var en meget dyktig skytter, som ifølge medterrorister ikke ga seg før magasinet var tømt. Han var dessuten en mester i å endre utseende og skapte på

Hvorfor skal de nådeløse gis nåde? Terroristene viste gjennom sine mange blodige aksjoner at de manglet enhver respekt for liv og rettsstat.

ZOON POLITIKON

Eksamensfest

Opprørte tyskere Løslatelsen av de tidligere terroristene har satt sinnene i kok hos mange tyskere. Det er vanskelig å forstå hvorfor rettsstaten, en instans terroristene nekter å anerkjenne, skal behandle dem som hvilke som helst fanger. Hvorfor skal de nådeløse gis nåde? Terroristene viste gjennom sine mange blodige aksjoner at de manglet enhver respekt for liv og rettsstat. Hvorfor skal presidenten, hvis forgjengere stod øverst på dødslisten deres, benåde terroristene? Saken er spesielt vanskelig fordi verken Klar eller Mohnhaupt har gått ut offentlig og beklaget sine handlinger. Mange oppfatter det derfor som en hån at man vurderer å slippe dem ut i samfunnet igjen. I meningsmålinger har opp mot 80 prosent sagt at de mener terroristene ikke bør benådes. Sluttstrek Det finnes imidlertid tyskere som mener at man gjennom å slippe fri de resterende terroristene kan sette sluttstrek en gang for alle. Det pekes på at terroristene er som politiske fanger å regne dersom de ikke behandles på lik linje med andre fanger. Å frata dem deres rettigheter og beholde dem i fengsel kan derfor gi grobunn for støtte til terrorisme. Når Mohnhaupt allerede er sluppet ut, og Christian Klar får sin søknad om benådning behandlet, kan man bare håpe at de oppfører seg utenfor murene.

Hilsen SOUPÉRÅDET

den måten hodebry for politiet. I dag har Klar søkt om benådning hos president Horst Kohler, slik alle tyske fanger har mulighet til å gjøre. Det har imidlertid tidligere blitt vedtatt at Klar tidligst kan prøveløslates i 2009. Dette vedtaket vil høyst sannsynlig ikke endres.

for statsvitenskap 29. mai på U1

LØSLATT: Den tidligere terroristen Brigitte Mohnhaupt i sine velmaktsdager.

13

14

ZOON POLITIKON TEMA | FRYKT

ESSAY

Frykten for forfall I Vesten har vi utviklet et redselsfullt forhold til noe av det mest naturlige i verden: alderdom og død. SARAH F. SINNATHAMBY [email protected]

Majoriteten av verdens befolkning lever til daglig i frykt for hendelser som politisk vold og naturkatastrofer. Hos mange rike og friske mennesker i vestlige land er det derimot mareritt av en ganske annen sort som forhindrer nattesøvnen. Ifølge Le Monde Diplomatique har ”vår iboende frykt for død, forfall og sykdom” fått legemiddelindustrien verden over til å gni seg i hendene. Noe de forøvrig har god grunn til, med en årlig omsetning på utrolige 500 milliarder dollar! Hvordan har denne prosessen gått til?

Å skape en sykdom For 30 år siden uttalte sjefen for et av verdens mest kjente legemiddelfirmaer, Henry Gadsden, at han var frustrert over at selskapets potensielle marked begrenset seg til syke mennesker. Dette har industrien gjort noe med. Verdens største legemiddelfirmaer har de siste årene markedsført sine produkter ved hjelp av skremselsscenarier. Disse har fått vestlige forbrukere til å gå mann av huse for å kjøpe medikamenter mot helt dagligdagse problemer. Alt har fått en diagnose. Premenstruelle smerter er nå en mental lidelse kalt premenstruell dysforiforstyrrelse. En

naturlig overgangsperiode i livet har blitt betegnelsen på en hormonmangelsykdom ved det originale navnet menopausen. I tillegg kommer det astronomiske oppsvinget i salget av diverse kremer og serum. De lover kraftig reduksjon av rynker og silkemyk hud der det tidligere befant seg svarte poser. Hvorfor selger disse produktene som varmt hvetebrød?

Frykten for forfall En forklaringsfaktor er frykten for forfall. I en verden hvor stadig flere sykdommer og smerter kan behandles, har vi i Vesten utviklet et redselsfullt forhold til noe av det mest naturlige i verden, nemlig alderdom og død. For å bevare et ungt vesen er mange av oss villige til å gjennomgå nesten hva det skulle være. Medikamenter som lover det utroligste blir da et velkomment alternativ. Her må skjønnhetsindustrien ta en stor del av skylden. Den har vært helt avgjørende i å skape et samfunn hvor det å se ung og frisk ut er synonymt med lykke og velvære. Rynker og cellulitter er derimot trinn to i et trepunktsdiagram hvor kirkegården er siste stopp.

Vestlig ungdommelighet Vi som bor i den delen av verden med høy skilsmisserate er særlig drevet av skjønnhetsjaget. En halvt gresk klassevenninne av meg forklarte engang at i Hellas er det vanlig at kvinnene er veldig forfengelige fram til de finner seg en ektemann. Etter det trenger de ikke lenger holde seg vakre, fordi de er sikret en forsørgende mann. Kvinnenes posisjon forandres, og skjønnhetskrav må vike for huslig arbeid og ansvar. Den sene ekteskaps- og etableringsalderen og de høye skilsmissetallene i Vesten er med på å ungdommeliggjøre befolkningen. Man er ungdom til man gifter seg, og de som giftet seg tidlig får gjerne sin andre periode med ungdom når de skiller seg. Da kan det havne store summer i kassa til legemiddelindustrien. Eldes med verdighet Vi har noe å lære av folk i andre deler av verden som ikke higer etter å se yngst mulig ut, men som eldes med verdighet. Selvfølgelig bør ikke det å gifte seg bety at man skal slutte å være forfengelig, men hva er så galt med en rynke eller to? Jeg må innrømme at jeg syns det er på sin plass at folk kan se forskjell på mamma og meg når vi er ute.

ZOON POLITIKON

hobby med haakon HAAKON GUNNERUD [email protected]

Vannrett 1) Hovedstad i Vest-Tyskland 5) Asiatisk land (baklengs) 8) Eksamen? Fram med med årene og begynn å .. 9) Undervisningsmetode 12) Afrikansk land 14) Europamesterskap 15) FN-organisasjon 18) Tysk terrororganisajon Loddrett 1) Treårig utdannelse (forkortet) 2) Anonym 3) Aspirerende atommakt (baklengs) 4) .... fikk da hun var 90 år 6) Navn på land og basketballspiller 7) Union uten Norge (baklengs) 9) Noe autoritære regimer ofte tyr til 10) Jagerfly, opprinnelig sovjetisk 11) Påvirker hvordan en handler 13) EUs forløper (engelsk) 16) Mål på intelligens 17) Det engelske fotballforbundet Løsning på side 34

15

16

ZOON POLITIKON VERDEN

ESSAY

Den konstruerte stat Vi trenger et nytt statsbegrep som tillater en dypere forståelse av selve statene og som tar hensyn til hva de faktisk er: sosialt konstruert TOR HÅKON TORDHOL [email protected]

Internasjonale studier (IR) har lenge vært fanget i det neorealistiske paradigmet, hvor statene hersker uhemmet. På tross av at bøker årlig forutsier statenes fall, består statene som viktige aktører, endog som de konstituerende aktørene i systemet. Det er statene som er handlingssubjektene i folkeretten, og det er de som delegerer myndighet til og setter rammene for internasjonale fora. Men på tross av den manglende koherensen mellom prediksjoner og hendelser er det forbausende få som spør hvorfor statene bevarer sin rolle. I dette essayet argumenteres det for et nytt statsbegrep som tillater en dypere forståelse av selve statene og som tar hensyn til hva de faktisk er: sosialt konstruert.

Jomfrufødsel Det tradisjonelle stedet å begynne er statssystemets tilnærmet mirakuløse tilblivelse i 1648, som får en jomfrufødsel til å se redelig ut. I tillegg til far manglet også mor og et hvert konsept om en formativ periode (graviditet). Siden har stater vært stater, hvis sentrale kjennetegn har forblitt de samme. Denne unnfangelsesmyten er problematisk på flere måter. For det første er de viktigste aktørene og de sentrale systemiske trekkene allerede bestemt per definisjon. Internasjonalt er dermed redusert til mellomstatlig. Når et hvert sted på dagens kart har sin egen farge og dermed tilhører en egen stat, blir også globalt redusert til mellomstatlig.

Ved å definere vekk mesteparten av de politiske former som har organisert individer i tid og rom mister vi mye av forståelsen for hvordan de oppstår og endres.

Alternative politiske enheter For det andre gir en slik opprinnelsesmyte liten plass til alternative politiske enheter og systemer. Lærebøkenes historiske dypdykk går sjelden forbi renessansens Italia og de greske polis hvor systemiske likheter som hegemoni og polaritet kan oppdrives. Andre systemer blir sjelden henvist til, selv om det er åpenbare fellestrekk. Kinas ”warring states”-periode er et slikt eksempel. Markant ulike politiske systemer forblir gjemt i ignoranse og glemsel, da potensielle bidrag per definisjon er utelukket. Dette er en skummel tendens. Ved å definere vekk mesteparten av de politiske former som har organisert individer i tid og rom mister vi mye av forståelsen for hvordan de oppstår og endres. Ortodoks IR kan nesten sies, for å parafrasere Lenin, å se på ”stater som den politiske organiserings høyeste stadium”. Stater betraktes som den endelige formen og vil derfor vedvare og overleve utfordringer og alternativer. Derfor også den obskøne undring når beviser på det motsatte manifesterer seg. Staten i endring I dag er nettopp dette helt tydelig: staten er i endring. Det blir stadig klarere at idealet om nasjonalstaten som den gjensidige overensstemmelse mellom stat og nasjon, territorium og befolkning kun er et ideal. Dets deskriptiv kraft er begrenset i rom og tid til Vest-Europa i den siste delen av det 20. århundre. I det 21. århundre har en del nye trekk ved det internasjonale systemet trådt tydelig fram. En rekke nye politiske enheter som likner svært lite på stater blir stadig viktigere. Ett eksempel er globale nettverk for gjenopprettelsen av det islamske kalifatet. Denne politiske enheten har kun et vagt konsept om territorium. Dette kan tilskrives både den religiøse legitimitetsmyten og egenskaper ved den statsbærende grupperingen, de arabiske be-

duinene. Et annet viktig eksempel er den europeiske union (EU). Begge er politiske enheter i den forstand at de har politiske mål, men i sær den første har begrensede fellestrekk med den westfalske stat utover dette. For å forstå samspillet mellom slike nye enheter og stater fullt ut er det nødvendig å anerkjenne staten som en sosial konstruksjon i endring, samtidig som man søker forklaringer på disse endringene.

Nye perspektiver En mulig innfallsvinkel er å fokusere på staten som en enhet i endring over tid,

STATEN I ENDRING: EU som politisk system utfordr

ZOON POLITIKON

Det er viktig å bevege seg utover enkle forklaringsmodeller av staten som en enhetlig aktør og se på endringer i statenes innhold, ikke bare i deres eksterne relasjoner. også i en videre betydning enn for eksempel Wendt gjør. For Wendt er interesser og identiteter i forandring, men ikke staten som sådan. Også statens innhold og struktur må tillegges dynamikk, særlig i forhold til sentrale begreper som territorium og suverenitet. Et eksempel fra europeisk historie er nærliggende og talende (ettersom staten er og forblir en europeisk oppfinnelse). Imperiestatene ved århundrets begynnelse var distinkt forskjellige fra dagens ”postsuverene” stater. Begge er dessuten klart ulike fra nasjonalstatene i sin reneste form i kjølvannet av den andre verdenskrig,

ordrer det tradisjonelle statsbegrepet

både med hensyn til form og substans. Mens imperiestatene kan klassifiseres som nattvekterstater på hjemmebane, hadde de et annet konsept om territorium enn dagens stater. Mens de vektla absolutt suverenitet og ikke-intervensjon innad (les: i den siviliserte verden) var det fritt fram på statsløst land. Det tok en ny europeisk tredveårskrig (1914-45) med et påfølgende skifte i lojalitet blant mange etniske grupper før nasjonalstatene i Europa ble konsolidert. I løpet av denne tidsepoken og de 30 årene som fulgte overtok statene som den dominerende formen i verden. Men et relevant spørsmål er i hvilken grad de ”vokste frem” eller om statsformen ble pålagt dem.

Ulike statsformer De siste årene har vist at statene stadig er i forandring, ved at prosesser som begynte etter andre verdenskrig griper om seg og skaper ringvirkninger. Den europeiske union begynner å spille en markant rolle,

Faktum er at mesteparten av menneskeheten har levd under helt andre styreformer enn en stat. og det er ikke lenger kontroversielt at politikk på europeisk nivå påvirker på det nasjonale. Det snakkes om en uthuling (”permeating”) av suvereniteten. Men dersom disse begrepene er konseptualisert som prosessuelle og dynamiske heller enn statiske, åpnes muligheten for en teoretisk rettet evaluering. Like fruktbart er et blikk forbi Europa. Et fokus på staters operasjonelle karakter og innhold hinsides de formelle institusjonene vil ofte gi et statsbilde som er helt forskjellig fra hvordan vesteuropeiske stater ser ut. Sentralt her står i hvilken grad staten nyter oppslutning hos sine innbyggere og hvordan den forholder seg til andre politiske autoriteter på statens territorium som gjør krav på å styre over land, befolkning og visse kompetanseområder.

Kunstige skiller I denne nye agendaen er det viktig å bryte ned skillet staten utgjør mellom det internasjonale og det interne, slik at vi bedre kan forstå samspillet mellom disse to

nivåene. For på samme måte som nasjonale, innenrikspolitiske strukturer former det internasjonale, påvirker det internasjonale det nasjonale. Denne interaksjonen er viktig for å forstå framveksten av nye former for politiske enheter som dannes på grunnlag av og i sammenheng med de som allerede eksisterer. Jeg kjenner ikke noe tydeligere eksempel enn britenes uttalte politikk for indirekte styre i sine kolonier. De nye (koloni)statene skulle bevisst bygges på eksisterende politiske strukturer og i samspill med etablerte politiske autoriteter.

Utover statsbegrepet Gevinstene ved denne tilnærmingen er potensielt store. En slik teori vil ikke bare kunne forklare stabilitet og kontinuitet ved å fokusere på likhetstrekk over tid og rom, men vil også kunne forklare forandring i systemet ved å se på endringene i aktørene selv. Men for å gjøre dette er det nødvendig å anerkjenne aktørenes evne til forandring. Det er viktig å bevege seg utover enkle forklaringsmodeller av staten som en enhetlig aktør og se på endringer i statenes innhold, ikke bare i deres eksterne relasjoner. Fenomener som kollapsende og kollapsede (henholdsvis ”failing” og ”failed”) stater vil også kunne forklares bedre. Begge begrepene impliserer at ethvert territoriums ”default setting” er å bli styrt av en stat. Statsformen som politisk organisering er ikke bare ønskelig, den er ”det naturlige” rammeverket for politikk. Men faktum er at mesteparten av menneskeheten gjennom tidene har levd under helt andre styreformer enn en stat. Ved å gå utover statsbegrepet og gi slipp på ideen om at alle mennesker skal ha en stat vil en kunne se grundigere og mer fordomsfritt på slike tilfeller. Nødvendig kompleksitet Selvfølgelig vil en slik reformulering av teorien også ha negative sider. Teoriene vil bli mer komplekse og miste mye prediksjonskraft. Men for å forstå forandring og samspillet mellom kontinuitet og nyvinning er teoriene nødt til å gjenspeile denne kompleksiteten. Og uansett: hva er poenget med prediksjoner når de sjelden slår til, og enda sjeldnere på grunn av de riktige analysene?

17

18

ZOON POLITIKON VERDEN

KORRESPONDENTBREV

Tyskland viser muskler Tyskland er i ferd med å etablere seg som midtpunktet i det nye Europa, og på hjemmebane har Angela Merkels storkoalisjon klart å skape oppgangstider. Men vil det vare?

MATHIAS JOHANNESSEN [email protected]

Tyskland styres i dag av en regjering bestående av landets to største partier – SPD og CDU. De to partiene innehar til sammen hele 448 av 613 mandater i den tyske Riksdagen. Sist Tyskland ble ledet av en slik storkoalisjon var mellom 1966 og 1969. Denne regjeringsperioden var preget av politisk handlingslammelse. Mange spådde derfor at Angela Merkels storkoalisjon ville gå under allerede før den hadde inntatt kontorene i 2005. Men har det virkelig gått så ille?

Berlin har blitt tydeligere markert som et maktsentrum i Europa.



Europas nye midtpunkt På den europeiske arenaen vil en kort oppsummering av dagens situasjon vise at Merkels Tyskland igjen kan omtales som ”lokomotivet i EU”. Landet sitter med formannskapet i EU dette halvåret og har gjennom sitt formannskap blant annet fått gjennom et forpliktende klimavedtak. Vedtaket går ut på at EU27 skal redusere sine utslipp av klimagasser med 20 prosent fram mot 2020. Berlin har dessuten blitt tydeligere markert som et maktsentrum i Europa. Trafikken av storpolitikere fra nær og fjern er tiltakende. Merkels Kansleramt ved Spree står sjelden tomt for utenlandske gjester. Tyskland deltar dessuten med militære styrker flere steder i verden, noe de knapt har gjort etter andre verdenskrig. De tar

dessuten snart over lederskapet i G8. På bakgrunn av dette kan man slå fast at Tyskland under Merkel har turt å ”flexe” med sine utenrikspolitiske muskler. For dette har Merkel høstet lovord fra EU-entusiaster i inn- og utland. Mange av disse mener at EUs utvikling er avhengig av at de store medlemslandene tar initiativ. Merkel har vist evne til å forhandle frem resultater blant uenige parter innenfor EU.

Merkel på hjemmebane Men hvordan har Merkel gjort det på hjemmebane? Er den jevne ”Helga Tysker” fornøyd med Merkels prestasjoner? I prat med tyskere om temaet er svarene definitivt blandede. Noen mener storkoalisjonen er en kaotisk affære, mens andre mener den har vært et gode for Tyskland.

ZOON POLITIKON

19

FILM

Reformer har blitt gjennomført i det stille, både når det gjelder trygdeordninger, helsesektoren og forhold innenfor arbeidslivet. For å forstå kan vi rette blikket hjemover. Vår regjering, bestående av tre ideologiske naboer, klarer å krangle om nær sagt alt som skal vedtas. Da kan man lett forstå hvorfor tyskerne oppfatter sin regjering som et kaos. Den ideologiske avstanden mellom partiene i den tyske regjeringen gir grobunn for dyptgående uenigheter. Det blir som om et stort Høyre, ispedd litt KrF, og AP skulle sittet i regjering med hverandre. For tyskerne kan det da lett oppleves som at landet står bom fast i en politisk hengemyr av uenigheter.

Pilene peker oppover Bildet er allikevel ikke utelukkende negativt. Arbeidsledigheten er nedadgående, og andre økonomiske indikatorer peker oppover. Dessuten setter tyske storkonserner stadig nye overskuddsrekorder. Reformer har blitt gjennomført i det stille, både når det gjelder trygdeordninger, helsesektoren og forhold innenfor arbeidslivet. Disse reformene har vært relativt omfattende og sårt tiltrengte. Det er nå for eksempel lettere å ansette folk uten kontrakt enn tidligere, hvilket bidrar til at det er lavere risiko knyttet til nyansettelser. Noe av fallet i arbeidsledigheten kan også forklares med reformene av arbeidsmarkedet i seg selv. Reformene har tatt sikte på å få folk ut i arbeid, ofte i såkalte ”grå stillinger” – stillinger som i utgangspunktet ikke fantes. Denne reform er overraskende populær blant tyskere. Tilfeldigheter og fotball-VM Kritikere av Merkel mener at det er en rekke tilfeldigheter og ytre omstendigheter som har bidratt til bedringen av Tysklands

Partiene i Tyskland Fra venstre mot høyre: Die Linke: venstreparti Bundis90/Die Grüne: grønt parti SPD: sosialdemokratisk parti CDU/CSU: kristeligdemokratisk parti FDP: liberalt høyreparti

økonomi. Det hersker liten tvil om at verden er inne i en høykonjunktur. Så godt som alle industrialiserte land opplever at deres økonomi skyter fart. Fotball-VM trekkes også fram som en mulig forklaring. Stort sett alle vertslandene i de senere fotball-VM har opplevd en ekstraordinær økning i BNP som følge av arrangementet. Tyskland ser ikke ut til å være noe unntak fra denne regelen. Videre pekes det på at vinteren har vært usedvanlig mild og bidratt til lavere kostnader knyttet til olje og brensel enn normalt. Dette er en sannsynlig forklaring på hvorfor økningen i moms ikke har bidratt til lavere forbruk eller høyere arbeidsledighet, slik ekspertene hadde ventet.

Vil det vare? Selv om mye ser positivt ut for Tyskland om dagen, må det ikke glemmes at det kun dreier seg om kortvarige tendenser. For å sikre varige gode tider må mye endres. Tyskland sliter blant annet med et svært gammelmodig skolesystem. Videre er tysk byråkrati uforholdsmessig stort og tungrodd – noe undertegnede har fått føle på kroppen i forbindelse med immatrikulering. Det er dessuten fortsatt slik at man med en arbeidskontrakt hos et firma omtrent er sikret jobben ut livet. Økonomien i Tyskland har siden gjenforeningen i 1990 vært preget av skyhøy arbeidsledighet i enkelte delstater i Øst-Tyskland. Noen steder er ledigheten fortsatt på over 20 prosent. I delstater som Bayern og Baden Württemberg har det derimot vært full fart på økonomien hele tiden. Mens arbeidsledigheten er i ferd med å krype under 10 prosent for Tyskland som helhet, står en rekke uløste oppgaver foran Merkels regjering. Selv om dagens usedvanlig gode utvikling skulle fortsette vil ikke Tyskland gå i overskudd før tidligst 2010. Selv en politiker som Merkel vil få en tøff jobb med å holde den positive utviklingen gående.

Topp 10

POLITISKE FILMER Opplysende filmer kan være et kjekt supplement til tørre pensumbøker. Om samtlige av filmene som listes opp her kan sies å være politiske, vel, derom strides de lærde. For hva er egentlig en ”politisk film”? HAAKON GUNNERUD [email protected]

På de neste sidene presenterer Zoon Politikon en høyst subjektiv liste over de beste politiske filmer siden årtusenskiftet.

10) The Interpreter (2005)

I Norge bedre kjent som ”Tolken”, en film som gir oss et innblikk i hvordan det er på innsiden av FN. Nicole Kidmans rollefigur overhører planene om å drepe en afrikansk statsleder som om kort tid skal tale foran FNs hovedforsamling.

9) Syriana (2005)

Oljeindustriens har enorm påvirkningskraft, så vel politisk og økonomisk som sosialt. I filmen følger vi en CIA-agent, en advokat, en oljeanalytiker og en migrasjonsarbeider.

8) Traffic (2000)

”Traffic” skildrer illegal narkotikasmugling fra ulike perspektiver. Litt som i ”Babel” ser vi hvordan personer og hendelser påvirker hverandre, og vi skjønner at alt på en aller annen måte henger sammen.

NUMMER 10: Sean Penn og Nicole Kidman i The Interpreter.

20

ZOON POLITIKON VERDEN

BØKER

Rasputin og ryktene

Helgen, galning, revolusjonær. Grigorij Jefimovitsj Rasputin er en av de mest sagnomsuste personene i moderne historie.

sigbjørn kvarme [email protected]

Opp gjennom historien har Rasputin blitt beskrevet som alt fra en mystisk helgen og sann profet til en gal og maktsyk bonde. Av sine venner ble han omtalt som en prest med helende egenskaper. Samtidig var han tsarinnens elsker, og hans fiender så ham som en snylter på tsarfamilien. Men ikke nok med det. Rasputin var også en av de utløsende årsakene til tsarregimets fall og bolsjevikenes revolusjon, ifølge boka Rasputin: The Last Word av Edvard Radzinsky.

Mannen og makten Rasputin personifiserer det vi i statsvitenskapen kanskje legger for lite vekt på, nemlig de uformelle, personlige tillitsforholdene i de øvre politiske kretser, som gir invidde enkeltpersoner enorm makt. For om man skreller vekk alle intrigene og alle ryktene om, og bevisene på, hans tvilsomme oppførsel, sitter man igjen med et bilde av en mann med nettopp ufattelig mye makt. Hans politiske ambisjoner og nærmest ubegrensede tilgang til særlig tsarinnen var en slagkraftig kombinasjon. Rasputin skal blant annet ha hatt direkte påvirkning på Russlands beslutning om å ikke involvere seg i problemene på Balkan i 1909.

Da hadde nemlig Rasputin, på tsarinnens oppfordring, sett for seg store tap og ny revolusjon og formidlet dette til tsaren. Rasputin var heller ikke beskjeden med hensyn til sin egen betydning. I et sitat fra hans datters memoarer proklamerer Rasputin at: ”så lenge jeg er i live, skal dynastiet leve” . Dette skal han også ha fortalt tsaren og hoffet ved flere offentlige anledninger. Og til slutt fikk han faktisk også rett. Under to år etter hans død falt regimet sammen.

Luksus og askese Selv om mye annet er omstridt og usikkert når det gjelder Rasputins oppførsel, var han åpenbart en forfengelig mann. Boka beskriver et liv i luksus og askese om hverandre. I enkelte perioder var Rasputin nykter, spiste bare enkel mat, gikk i enkle klær og levde fra hånd til munn på sine lange pilgrimsreiser. Men i andre perioder levde han et utsvevende luksusliv med ville resturantbesøk betalt av hans løse bekjentskaper, heftige fylleslag som varte flere døgn, et utall prostituerte og dyre skreddersydde klær han hadde fått i gave av tsarinnen. Hypnotisk makt Rasputins intellektuelle egenskaper ble beskrevet på høyst varierende måter.

Noen mente han var en analfabet og lettere tilbakestående bonde, mens andre så på ham som et teologisk geni som fortolket den ortodokse læren på sin helt egen måte, med tydelige referanser til Khlyst-sekten og annen gammel russisk overtro. Det virket også som Rasputin hadde en nærmest hypnotisk makt over andre mennesker. Et tilfelle var Olga Lokhtina, kone av en general og ingeniør, som forlot et ytterst behagelig liv for å følge Rasputin og tolke og skrive ned hans lære. Tsarinnen skal også ha skrevet ned hans lære, i følge Radzinsky, etter en pilgrimsreise til Jerusalem i 1911. Dette ble gitt ut som pamflett med tittelen ”Mine tanker og refleksjoner”. Man skal visstnok i pamfletten kunne kjenne igjen tsarinnens skrivestil. Et annet eksempel på Rasputins magnetiske personlighet er en reise til St. Petersburg i desember 1910, da rundt 2000 mennesker møtte opp for å ta avskjed på perrongen.

Om man skreller vekk alle intrigene og alle ryktene sitter man igjen med et bilde av en mann med ufattelig mye makt.

ZOON POLITIKON

21

FILM

Noen mente Rasputin var en analfabet og lettere tilbakestående bonde, mens andre så på ham som et teologisk geni. Lekte gal? Det verserte mange ondsinnede rykter om Rasputin, eller ”Grishka”, ”Grisha”, ”Novy”, ”vår venn” og ”den mørke”, som han også ble kalt. Men hans viktigste støttespiller, tsarinne Alexandra, tok seg ikke nær av disse ryktene og historiene. En oppsiktsvekkende teori som lanseres i boka er at hun anså Rasputin som en som bekjente seg til den spesielle russiske middelalderskikken yurodstvo – de som var så hellige at de latet som om de var gale. Dette gjorde de for å kunne lide ved å måtte holde ut smerten andre påførte dem på grunn av deres syndefulle og utagerende liv, for slik å leve opp til smertene Kristus ble påført. Sankt Simeon av Bysants var visstnok en av disse. Voldsom drikking og et særdeles løssluppent forhold til sex skal ha vært eksempler på denne yurodstvopraksisen, og dette var jo kjent oppførsel for Rasputin. Radzinsky mener dette kan ha styrket tsarinnens bånd til Rasputin, for jo mer han ble latterliggjort og spottet av sine fiender, jo sterkere ble bevisene for at han var en ytterst hellig mann. En slik teori er vanskelig å bevise, men det er like fullt en interessant og alternativ måte å forklare tsarinnens fascinasjon for Rasputin på. Åndelig veileder Edvard Radzinskys bok om Rasputin prøver ikke å glorifisere eller fordømme denne bonden, men setter spørsmålstegn ved hvordan Rasputin kunne oppnå den intime kontakten han hadde med tsarfamilien. Disse tette båndene er bemerkelsesverdige siden Rasputin selv kom fra dårlige kår og i sine yngre dager ble beskrevet som en simpel tyv og bråkmaker. Boka gir ikke noe entydig svar, men bruker langt på vei tsarens og tsarinnens frykt for regimets undergang og frykt for arvesønnens skrøpelige og sykelige liv som forklaring. Av denne grunn slapp tsarfamilien Rasputin tett inn på seg, og de var livredde for å slippe ham fra seg og miste hans åndelige veiledning.

Kildekritikk Man skal alltid lese historiebøker med en god porsjon kildekritikk, og jeg føler at Radzinsky litt for lett trekker konklusjoner ut fra de bevisene han hevder å finne i sine kilder. Jeg klarer ikke helt å tro på en del av påstandene og forklaringene som boka kommer med. Det blir rett og slett for fantastisk. I det store og hele prøver imidlertid boka å gi et mer helhetlig bilde av denne bonden. Bare det i seg selv er et godt bidrag til historien. Nå skal det også sies at Radzinsky primært er forfatter av skuespill og derfor kanskje har et større innslag av dramatikk i sine bøker enn den vanlige historieforsker. Radzinsky har skrevet flere historiske bøker som har skapt debatt og er kjent for å komme med utfordrende og kontroversielle teorier rundt temaene han skriver om. Men vår bok bærer mindre preg av konspirasjonsteorier. Boka bygger i stor grad på Kerenskys forholdsvis uavhengige kommisjon som ble nedsatt etter revolusjonen for å kartlegge det høyere samfunnslivet før revolusjonen. Kommisjonens arbeid bygger selv på dybdeintervjuer med de personene som overlevde tsarregimets fall og overvåkningsrapporter fra det hemmelige politiet. Denne informasjonen ble først funnet og gjort tilgjengelig etter Sovjetunionens fall. Dramatisk død Jeg har ikke nevnt Rasputins død i denne artikkelen. Det ville spolere mye leseglede for de som eventuelt vil lese boka. Omstendighetene rundt Rasputins død er helt klart den mest spennende delen av boka, samtidig som den er den mest tåkelagte begivenheten i hans liv. Men noe er ganske sikkert: han ble drept i det nydelige huset til Russlands nest rikeste familie, Yusupov, sannsynligvis av arvingen Felix. Rasputin ble visstnok både forgiftet, skutt to ganger og slått, før han druknet i den iskalde elven Malay Nevka.

Topp 10

POLITISKE FILMER 7) V for Vendetta (2005)

I et framtidig og totalitært England jobber ”V” for å fullføre Guy Fawkes’ plan: Å sprenge parlamentet i luften. Er ”V” en anarkistisk revolusjonær, frihetsforkjemper eller terrorist?

6) Bowling for Columbine (2002)

Michael Moores film prøver å finne ut av hvorfor så mange mennesker blir drept av håndvåpen i USA. Utgangspunktet er massakren på Columbine High School i 1999. Moore intervjuer bl.a. lederen av ”National Rifle Association” og får en gratis rifle etter å ha opprettet en bankkonto i Michigan.

5) Das Leben der Anderen (2006)

Livet i gamle Øst-Tyskland kunne være alt annet enn enkelt. Å bli overvåket av Stasi var noe mange ble utsatt for. I filmen som på norsk heter ”De andres liv” møter vi Stasi-agenten Gerd Wiesler. Han er en svoren tilhenger av regimet, men når han får i oppgave å overvåke et spesielt kunstnerpar velger han å ikke følge ordre.

4) The Fog of War (2003)

Robert McNamara var amerikansk forsvarsminister fra 1961 til 1968 – blant annet under Cubakrisen og Vietnamkrigen. Denne dokumentaren viser oss de vanskelige avgjørelsene han ble konfrontert med og hvilke lærepenger vi kan trekke av dem.

Rasputin: The Last Word Forfatter: Edvard Radzinsky Utgivelsesår: 2001 Forlag: Allen & Unwin Sider: 568

NUMMER 7: Natalie Portman i V for Vendetta.

22

ZOON POLITIKON VERDEN

FILM

Brutalt om brødre Hva kan drive en til å få sin egen bror henrettet? Den irske filmen Vinden som ryster kornet gir en brutal skildring av krigens logikk. JOHAN CHRISTENSEN [email protected]

Irland 1920. Frigjøringskampen ulmer. Irene ønsker løsrivelse fra Storbritannia, men den britiske sentralmakten holder øya i et jerngrep. Små grupper av engelske soldater terroriserer befolkningen. En 17 år gammel gutt blir torturert og drept bare fordi han nekter å uttale navnet sitt på engelsk. Til slutt har irene fått nok. De organiserer seg for å gjøre motstand mot undertrykkerne. En brutal geriljakrig bryter løs mellom Irlands grønne åser.

Brødrene O’Donovan Midt i dette bildet: to brødre. Eldstebroren Teddy stiller seg i front for det væpnede

oppgjøret mot overmakten. Lillebroren Damien er mer tvilende. Han er en lovende lege og skal til London for å studere medisin. Damien skal til å sette seg på toget til England, men når en gruppe engelske soldater uprovosert banker opp konduktøren og togføreren forandrer han mening. Han slutter seg i stedet til broren og frigjøringskampen.

Brutale bilder Vinden som ryster kornet er en realistisk og ubarmhjertig film. Konfliktens brutalitet trer fram i sin reneste form, og volden vises som den er, heller enn å antydes. Først viser det onde seg i de engelske styrkenes brutale og ydmykende behandling av den irske befolkningen. Geriljagruppen blir dessuten tatt til fange og banket opp, og Teddy blir torturert. Det

er vanskelig å ikke snu seg vekk når de britiske militære trekker ut hver eneste av neglene hans for å få ham til å avsløre hvor geriljaen har gjemt våpnene sine. Deretter blir også de gode onde. Motstandsbevegelsen slakter ned engelske soldater, mange av disse unge gutter uten noe som helst ansvar for undertrykkelsen. Målet de kjemper for – et fritt og demokratisk Irland – er edelt nok. Men for å oppnå dette målet bruker de like brutale midler som engelskmennene. Frigjøringskampen innhentes av kri-

Konfliktens brutalitet trer fram i sin reneste form, og volden vises som den er, heller enn å antydes.

ZOON POLITIKON

23

FILM

Vinden som ryster kornet Originaltittel: The Wind that Shakes the Barley Regi: Ken Loach Sjanger: Drama Skuespillere: Cillian Murphy, Padraic Delaney Nasjonalitet: Irsk/Britisk Vinner av Gullpalmen i Cannes 2006

gens logikk: ordrer og regler blir viktigere enn menneskelige hensyn. Opprørsledelsen beordrer Damien til å henrette en 15 år gammel nabogutt som hadde blitt presset til å avsløre skjulestedet deres. Damien har kvaler, men han gjennomfører det.

Menneskelige kostnader Motstandsbevegelsen vinner terreng, men ikke uten menneskelige kostnader. Kamerater blir drept, og kvinner blir mishandlet av engelskmennene som hevn for geriljaens aksjoner. Opprørerne selv lider psykisk. Etter et vellykket bakholdsangrep mot en britisk kolonne klarer de ikke å rive seg løs fra synet av likene av de britiske soldatene. Tidligere var de landarbeidere, jernhandlere eller studenter. Nå er de alle drapsmenn. Gjennom kampen har de blitt likere og likere sine undertrykkere. Dette er etter min mening filmens største styrke. Vi ser tydelig hva krigen gjør med menneskene som er involvert i den. Normale mennesker trekkes inn i en malstrøm av vold, hevn og hat, og det gjør dem harde og umenneskelige. Borgerkrig Dette gjelder i særlig grad brødrene O’Donovan. Teddy og Damien havner på hver sin side i borgerkrigen som bryter ut etter at de irske folkevalgte har inngått en fredsavtale med britene. Teddy støtter dem som godtar kompromisset som gir Irland delvis uavhengighet, mens Damien kjemper videre for full løsrivelse og en revolusjonær irsk stat. Og resultatet er katastrofalt. Borgerkrigen understreker sånn sett

et statsvitenskapelig poeng. Når en ytre fiende er ute av bildet trer andre konfliktlinjer klarere fram. Irene som tidligere kjempet skulder ved skulder blir plutselig splittet etter klasse, ideologi og religion.

Vi ser tydelig hva krigen gjør med menneskene som er involvert i den. Normale mennesker trekkes inn i en malstrøm av vold, hevn og hat, og det gjør dem harde og umenneskelige. Frigjøring? Frigjøring fra fremmede makter er en del av historien de fleste nasjoner ser stolt tilbake på. Men de færreste frigjøringskamper er vakre. Det var heller ikke den irske. For dem som kjempet og deres familier handlet dette glorifiserte kapittelet i irsk historie om lidelse, desperasjon og død. Dette reiser noen fundamentale spørsmål om frigjøring. Hvor mye skal man ofre for sin egen og sine etterkommeres frihet? Får man det så mye bedre under nye herrer at det veier opp for de menneskelige kostnadene ved kampen? Filmen synes å gi et dystert svar på dette spørsmålet: lidelsene er enorme uansett hva man velger. Gjennom frigjøringen gikk irene fra en fortid i undertrykkelse til en uklar framtid. Men igjen langs denne veien lå døde sauebønder, togførere og legestudenter. Og er det da noen gang verdt det?

Topp 10

POLITISKE FILMER 3 Good bye, Lenin! (2003) Sterkt sosialistiske Christiane våkner opp fra koma, ett halvt år etter Berlinmurens fall. Bekymret for at moren ikke vil overleve nyheten om at DDR nå er historie, gjør barna alt for å få det til å virke som både Tyskland og Berlin fortsatt er delt i to.

2 Hotel Rwanda (2004) Under folkemordet i Rwanda falt hundretusener av tutsier og moderate hutuer for machetene. Mens FN og verdenssamfunnet snur ryggen til, prøver hotellbestyreren Paul Rusdesabagina å redde livet til 1200 tutsier ved å la dem oppholde seg på hotellområdet.

1 Thirteen Days (2000) Den eneste filmen som er garantert plass på en slik liste. Kanskje den beste filmen om utenrikspolitiske beslutningsprosesser som noen gang er laget. Handlingen er lagt til oktober 1962, og tema er Cubakrisen. Sovjet plasserer ut atomraketter på Cuba, og den kalde krigen ser ut til å bli i overkant varm. Obligatorisk pensum for oppegående studenter.

Frigjøringskampen innhentes av krigens logikk: ordrer og regler blir viktigere enn menenskelige hensyn. NUMMER 1: Steven Culp, Bruce Greenwood og Kevin Costner i Thirteen Days.

24

ZOON POLITIKON VERDEN

REPORTASJE

Sør-Kypros: EU-medlem. Nord-Kypros:

Fordømt og isolert

33 år er gått siden Kypros ble delt i to. Mens nasjonen Kypros ble EU-medlem for tre år siden, er Nord-Kypros fortsatt et land som eksisterer kun i deres egne øyne. RAYMOND KARLSEN [email protected]

Mens den sørlige delen av Kypros er et kjent, og for mange kjært, turistmål, er det få som vet noe om hva som skjer på den nordlige delen av øya. Tyrkisk-kypriotene på Nord-Kypros anser seg selv som et eget selvstendig land. Problemet er bare at det kun er Tyrkia som gjør det samme. Spørsmålet er hvor lenge dette kan vare. Nord-Kypros er økonomisk og handelsmessig avskåret fra omverdenen med unntak av Tyrkia. Og i en folkeavstemning for tre år siden kom det fram at folket i nord ønsket gjenforening av hele Kypros. Men de politiske og historiske konfliktene er så mange at en gjenforening synes å være helt i det blå.

Buffersone Da landet ble delt i 1974 skjedde dette etter mange års uroligheter. Nå opererer FN med en buffersone mellom de to landene. Denne deler øya i to: nord og sør. Den sørlige delen omfatter omtrent to tredjedeler av øya, mens den siste tredjedelen tilhører nord. Det skal være umulig å krysse grensen uten tillatelse. Dersom man skal inn i Nord-Kypros må man reise til Tyrkia først

eller krysse en av de fem grensepostene langs FNs buffersone. Flere tusen norske turister drar hvert år til Kypros. Ayia Napa, Fig Tree Bay og Larnaca er yndede feriesteder for varmesøkende nordboere. Tidligere var også den nordlige delen av øya preget av turisme. Slik er det ikke lenger. For mens det yrer av turistliv i de gresk-kypriotiske byene, finnes det kun rundt hundre hoteller i hele Nord-Kypros.

Under britisk kontroll Kypros har alltid vært en konfliktfylt øy. På 1400- og 1500-tallet var landet underlagt Venezia. Deretter tok Tyrkia over i 1570 og beholdt kontrollen over landet helt frem til første verdenskrig. Uformelt hadde imidlertid britene kontroll over landet allerede i 1878. I løpet av første verdenskrig ble Kypros annektert av Storbritannia. I mellomkrigstiden vokste imidlertid selvstendighetskravet frem i den kypriotiske befolkningen. Dette gjaldt både gresk-kypriotene og tyrkisk-kypriotene. I tillegg til kravet om selvstendighet, var det en god del som i stedet ønsket å være underlagt Hellas. Konfliktene innad i befolkningen var med andre ord svært store, og kanskje var det dermed uunngåelig at

dette etter hvert brøt ut i en svært alvorlig situasjon med to motpoler.

Selvstendighet og kupp Det ble dannet geriljagrupper på begge sider, og situasjonen var svært spent på 50-tallet. Drøftinger fant sted mellom Tyrkia, Hellas og Storbritannia for å prøve å få orden i situasjonen. Disse lyktes, og i 1960 ble landet erklært selvstendig. Dette var imidlertid en skjør selvstendighet. Konfliktene man hadde hatt før landet ble selvstendig var ikke borte, og både blant grekerne og tyrkerne var det mange som var misfornøyde, og det ble etablert nasjonalistiske bevegelser i begge leire. I løpet av få år brøt det ut uroligheter, og FN sendte soldater til Kypros. Den greske delen av øya ble stadig sterkere, mens de tyrkiske minoritetene fikk det tøffere. Dette var en situasjon Tyrkia var svært misfornøyde med. I 1967 varslet de at de ville invadere Kypros hvis undertrykkelsen og forfølgelsen av tyrkiskkypriotene fortsatte. Tyrkia krevde større selvstyre for tyrkisk-kypriotene, men dette ble avvist av grekerne på øya. I stedet ble det dannet en gruppe som kjempet for en union mellom Hellas og

ZOON POLITIKON

Kypros. Gruppen hadde støtte av nasjonalgarden og greske offiserer, og i 1974 ble det gjennomført et statskupp. Kuppet førte tyrkere på øya på flukt nordover og grekere på øya på flukt sørover. Totalt ble over 200 000 mennesker drevet på flukt.

Øya deles 20. juli 1974 gikk Tyrkia til invasjon av Kypros. Denne ble fordømt av FN, og ansett å være et brudd på FN-pakten. Det ble forsøkt forhandlinger i Geneve, men disse brøt sammen. Dermed rykket Tyrkia ytterligere inn i Kypros og tok til slutt over en tredjedel av øya. I 1975 utropte tyrkisk-kypriotene Den tyrkiske føderale staten Kypros, som en del av staten Kypros. Med andre ord ikke som en egen stat. Men 15. november 1983 ble Den tyrkiske republikken Nord-Kypros proklamert. Tyrkia anerkjente den nye staten med en gang, men ble også alene om å gjøre det. Det har de også vært i alle år siden. Situasjonen som selvstendig nasjon i egne øyne har imidlertid vist seg å være svært vanskelig for Nord-Kypros. FNs sikkerhetsråd erklærte opprettelsen av staten ulovlig, og EU vedtok å gå til handelssanksjoner. Dette innebar at Nord-Kypros ble avskåret fra å drive handel med andre land enn Tyrkia, hvilket naturligvis har preget området siden. Gjenforeningsforslag strandet I 2004 ble Kypros medlem av EU. Det er imidlertid kun den sørlige delen av øya som regnes som medlem, da Nord-Kypros fortsatt ikke er anerkjent som land av andre enn Tyrkia. For tre år siden stemte kypriotene på et forslag om gjenforening, som var frontet av Kofi Annan. Utfallet av avstemningen kan kanskje virke noe overraskende. Et flertall av tyrkisk-kypriotene stemte ja (65 prosent) til gjenforening, men tre fjerdedeler av gresk-kypriotene stemte nei. Politisk er den tyrkisk-kypriotiske motstanden mot gjenforening stor, men avstemningen viste at det blant folket var mange som ønsket seg ut av den økonomiske isolasjonen. Gresk-kypriotene stemte først og fremst nei på grunn av innholdet i gjenforeningsforslaget. Særlig gjaldt dette en del detaljer rundt tilbakeføring av eiendommer man hadde mistet, samt økonomisk kompensasjon. Det var også stor usikkerhet rundt hvilke. innflytelse man ville få både politisk og økonomisk på den nordlige delen av øya.

Fred i framtida? Det er ikke bare for Kypros selv at konflikten er et politisk mareritt. For Tyrkia er Kypros-problemene en av årsakene til at landets forsøker på å bli EU-medlem foreløpig ikke har lyktes. Blant annet har Tyrkia fortsatt 35 000 soldater plassert på øya, et tall EU krever at blir redusert dramatisk for at EU-medlemskap skal vurderes. Selv om forsøkene på samtaler om gjenforening har vært flere, har det også vært alvorlige situasjoner av negativ ka-

rakter. Da den gresk-kypriotiske regjeringen i februar inngikk avtaler med Libanon og Egypt om olje- og gassleting i Middelhavet, sendte Tyrkia krigsskip til øya for å markere sin misnøye. De siste års forsøk på gjenforening gir dog en indikasjon på at stemningen i Kypros, og blant de andre involverte landene, går i retning av en forsoning. Men dette ligger enda langt frem i tid. Kan hende stikker konfliktene, urolighetene og hatet så dypt at heller ikke den kommende generasjonen vil være i stand til å skape fred.

Spøkelsesbyen Famagusta Tida har stått stille lenge i den greske bydelen Varosha i Famagusta. Helt stille. Det som en gang var et populært turistmål, med lange strender, høyreiste hotell og yrende ferieliv, er i dag en delvis forlatt plass. I den greske bydelen Varosha står bygningene slik de ble forlatt under statskuppet i 1974. For mens det er tilløp til turisme i enkelte deler av Nord-Kypros – riktignok med så godt som utelukkende tyrkiske turister – skjer det lite i spøkelsesbyen Famagusta og flere andre byer som tidligere hadde overvekt av gresk-kypriotiske innbyggere. Innbyggerne i disse

byene ble tvunget til å flykte sørover under statskuppet. Der har de nå kun minnene igjen av hjemmene sine i nord. Famagusta ligger på østkysten, og er synlig fra den greske delen av øya. Daglig kjører flere turistbåter fra greskkypriotiske kystbyer for å vise frem byen. Båtene stopper ved FNs buffersone, og i horisonten langt borte kan man skimte høye bygninger og det som på avstand kan likne en ferieby. Men der er alt tomt, der er ingen mennesker og der er intet liv.

25

26

ZOON POLITIKON VERDEN

ARTIKKEL

Konflikten mellom India og Pakistan

Lang og humpete vei mot fred De gamle fiendene India og Pakistan er inne i en prosess med dialog og forsoning. Men militante grupper truer prosessen, og Kashmir-konflikten står fortsatt uløst. SAMARIA iqbal [email protected]

India og Pakistan har ligget i konflikt helt siden begge land ble selvstendige i 1947. I løpet av disse 60 årene har nabostatene utkjempet tre kriger, hvorav hovedgrunnen har vært uenigheten om Kashmir. India kontrollerer i dag to tredjedeler av Kashmir, mens Pakistan styrer over resten. Konflikten i Kashmir har vist seg svært vanskelig å løse. Muslimske geriljagrupper som opererer i området har sterk oppslutning blant folk i Pakistan. Disse gruppene kjemper med voldelige midler for at Kashmir skal bli en del av Pakistan. Blant annet ble det indiske parlamentet i Dehli i 2001 stormet av menn bevæpnet med AK-47-geværer og granater. De klarte å ta livet av 14 mennesker og såre flere tiltalls andre. Hendelsen vekket sterke reaksjoner på indisk side. Det hele kunne resultert i en storkrig mellom de to atommaktene, men dette ble avverget i siste øyeblikk. De siste par årene har India og Pakistan beveget seg gradvis mot forsoning. Men veien fram mot en fredelig løsning er lang og humpete.

Historisk konflikt Konflikten mellom nabostatene India og Pakistan begynte i 1947. Begge land fikk da innvilget selvstendighet fra de britiske koloniherrene. Kashmir var historisk sett en av flere hundre autonome provinser i det britiske imperiet. Ved delingen i 1947 fikk Kashmir valget mellom å enten bli innlemmet i Pakistan eller India, eller å bli selvstendige. Flertallet av befolkningen i Kashmir var muslimsk. De pakistanske myndighetene

Landene nøler ikke med å synliggjøre sin militære styrke, enten ved testskytning av raketter eller militær mobilisering ved Kashmir-grensen.

forventet derfor at maharaja Hari Singh, som ledet Kashmir på denne tiden, ville velge å bli en del av deres nasjon. Maharajaen nølte, noe som utløste geriljaangrep fra pakistansk side for å skremme ham til overgivelse. Men maharajaen henvendte seg i stedet til India for assistanse. India ville bare støtte Hari Singh dersom Kashmir ble en del av den indiske staten. Maharajaen godtok dette og signerte et dokument som ga India rett til Kashmir-området.

De muslimske geriljagruppene har lyktes i å skape en negativ og farlig atmosfære mellom landene. Deres aksjoner fungerer som bremseklosser for forhandlinger. Dokumentstrid Men av flere grunner nekter Pakistan å akseptere dette dokumentet. Først og fremst hevder Pakistan at maharajaen handlet under indisk press, noe som gjør dokumentet ugyldig. Dessuten mener Pakistan at det er naturlig at det overveldende muslimske området Kashmir tilhører Pakistan. Over 90 prosent av befolkningen i Kashmir er muslimer, mens et lite mindretall er hinduer og sikher. Pakistan setter også spørsmålstegn ved maharajaens autoritet fordi han ikke klarte å forsvare sitt eget territorium i 1947, og fordi han var en hindu som regjerte over en muslimsk befolkning. India legger derimot vekt på at dokumentet som ble undertegnet av maharajaen er gyldig og gir dem full råderett over Kashmir. Atommakter Nabostatene har utkjempet flere kriger om Kashmir, henholdsvis i 1947, 1965 og 1971. I dag er situasjonen fortsatt spent. Det nye er at både India og Pakistan innehar atomvåpen. India testet flere av sine atomstridshod-

er i 1999, til stor glede for den indiske befolkningen. Det gikk ikke lang tid før Pakistan besvarte med å vise sine atommuskler. Å være i besittelse av atomvåpen er et tegn på styrke, samtidig som det fungerer som et avskrekkingsmiddel. Landene nøler ikke med å synliggjøre sin militære styrke, enten ved testskytning av raketter eller militær mobilisering ved Kashmir-grensen. Det er til enhver tid et stort antall soldater på begge sider av grensen. Men begge land er nøye med å informere naboen om kommende testoppskytninger og lignende, slik at det ikke skal oppstå uheldige misforståelser.

Militante grupper Bildet blir imidlertid komplisert av en rekke geriljagrupper som opererer inne i Kashmir. Militante muslimske grupper som kjemper for at Kashmir skal bli en del av Pakistan har blitt stadig mer synlige i nyhetsbildet de siste 15 årene. Før angrep disse gruppene hovedsakelig militært personell, men nå er det stort sett sivile som er målet for deres voldelige aksjoner. Disse gruppene er imot fredelige og diplomatiske løsninger på konflikten og vil løse uenigheten militært. De muslimske geriljagruppene har lyktes i å skape en negativ og farlig atmosfære mellom landene. Deres aksjoner fungerer som bremseklosser for forhandlinger. India og USA anklager Pakistan for å støtte de militante grupper med militære og økonomiske midler, noe som blir sterkt tilbakevist fra pakistansk side. Pakistanske myndigheter påpeker at de støtter gruppenes frigjøringssak kun moralsk. Politisk hodebry Men de militante gruppene skaper hodebry for Pakistan. De utfører gjerne dødelige aksjoner i samme tidsrom som planlagte statsbesøk og forhandlinger mellom landene. I 2001 ble det indiske parlamentet i Dehli stormet av flere menn bevæpnet med AK-47-geværer og granater. 14 mennesker mistet livet, og flere tiltalls andre ble såret. India hevdet at Pakistan

ZOON POLITIKON

hadde en finger med i spillet, og forlangte tiltak mot disse voldelige gruppene. Pakistan benektet enhver tilknytning til hendelsen og krevde bevis. Situasjonen tilspisset seg og kunne resultert i en storkrig, men dette ble avverget med hjelp fra USA. Etter 11. september 2001 økte presset mot de pakistanske myndighetene om å stoppe de militante gruppene. President Musharraf bøyde seg under presset og bannlyste flere militante grupper som opererer i Kashmir.

Framtidsutsiktene Siden 2005 har dialogsprosessen gått sakte, men sikkert fremover. På tross av flere voldelige aksjoner mot sivile i begge land har ikke partene opptrådt like hissig og uforsonlig som før. Grunnen til dette kan være at statslederne i begge land har kalkulert gevinster og tap ved militære konfrontasjoner av stor karakter på nytt. I tillegg er presset fra verdenssamfunnet sterkere. Ingen av partene vil nå være den som er årsaken til en ytterligere opptrapping av konflikten. Likevel er det fortsatt en svært vanskelig konflikt, fordi interessene er så mange og varierte. Begge land har forsiktig begynt å vise tegn til velvilje for en fredelig løsning, men ingen konkrete fredsplaner er foreløpig utarbeidet. Det kan være håp for fredelig sameksistens mellom India og Pakistan i enden av tunnelen, men veien dit er lang og humpete.

Presset fra verdenssamfunnet er blitt sterkere. Ingen av partene vil nå være den som er årsaken til en ytterligere opptrapping av konflikten.

27

28

ZOON POLITIKON VERDEN

KORRESPONDENTBREV

I fiendens leir Jeg har feiret bursdagen til Ronald Reagan og sunget Rudie Can’t Fail på republikanernes delstatskongress.

PRESIDENTKANDIDAT: Republikaneren Rudy Giuliani

TORBJØRG JEVNAKER [email protected]

Det hele begynte da jeg på utveksling i USA fikk i oppdrag av en professor i sosiologi å gjennomføre en deltakende studie av en valgfri gruppe. Valget falt på republikanernes lokale studentgruppe – Berkeley College Republicans (BCR). Før jeg visste ordet av det deltok jeg i feiringen av Reagans fødselsdag og drev innad¬rettet kampanje¬virksomhet på partiets delstats¬kongress.

Som på TV Kampen om stemmer innad i det republikanske partiet er nesten like heftig som valgkampen mellom demokrater og republikanere. Det er akkurat som på TV. Røde og blå bannere så langt øyet kan se, cheesy slagord, mer fokus på person enn på plattform, og kandidaten avbildet sammen med familien – som om mulig ser enda mer kjernesunn og lykkelig ut enn den i TV-serien Full House (Under samme tak). Dette bunner i hvordan de store partiene er sammensatt. Det demokratiske partiet og Det republikanske partiet er ikke politiske partier i vanlig forstand. Alt er større i Amerika, og følgelig er partiene i større grad valgmaskiner som folk blir valgt til posisjoner gjennom – både partiposisjoner og offentlige stillinger. Det er derfor et mangfold av holdninger og verdier innad i begge partier, og

holdningene overlapper mellom partiene. Det økonomiske høyre sammenfaller ikke alltid med det religiøse høyre (jf. verdikonservativ), selv om det ofte fremstilles slik.

Fiendebilder Mangfoldet av holdninger gjør det spesielt viktig for partiene å bygge opp partilojalitet, slik at partiene ikke deles opp i fraksjoner. For å unngå splittelser må det fokuseres på det generelle, som individualisme, heller enn på å søke oppslutning om mer spesifikke holdninger.

Unge republikanere fra hele delstaten – ikledd I Love Rudyt-skjorter – messet “Rudy! Rudy!” til Rudie Can’t Fail av The Clash. Konstruksjon av fiendebilder står sentralt i oppbygningen av partilojalitet, spesielt når partiet ikke har noen enhetlig ideologi. Jeg kunne selv observere hvordan medlemmer av BCR i stor grad definerte seg selv som republikanere ved å ta avstand fra motstandernes (dvs. demokratenes) holdninger og praksis. Til en viss grad kan det sies at det er uenighet med demokratene som gjorde dem til republikanere. Dette fenomenet kan forklares med at velgere i praksis kun har to partier å velge mellom i USA.

- Those hippies Oppbygningen av egen identitet og partilojalitet ble videre understreket og forsterket ved å latterliggjøre demokratiske representanter og omtale dem med negativt ladd språkbruk. Demokrater ble i BCR ofte omtalt simpelthen som “those hippies.” Dette var på lokalt studentnivå, på et av de mest liberale universitetene i USA. Det er ikke vanskelig å forestille seg at partifrontene må hardne til lengre opp i systemet. Dermed blir det lettere å forstå skittkastingen mellom ulike partier og deres presidentkandidater – spesielt rett før valg. Rudie Can’t Fail Siste steg er å skape begeistring rundt egne kandidater. Så skjedde også på nevnte delstatskongress, der det ble drevet kampanjevirksomhet for presidentkandidat Rudy Giuliani. Det er ikke hver dag man har mulighet til å delta i massesuggesjon i praksis. Unge republikanere fra hele delstaten – ikledd I Love Rudy-t-skjorter – messet “Rudy! Rudy!” til Rudie Can’t Fail av The Clash. Det antas at den fulle 40 år gamle republikaneren som senere samme kveld sang karaoke til Madonnas Like a Virgin ikke var del av kampanjen. Men det skapte begeistring like fullt, om enn på et litt annet plan.

ZOON POLITIKON INSTITUTTET

KOMMENTAR

Politikkvitenskap Begrepet statsvitenskap er modent for utskifting.

MATHIAS JOHANNESSEN [email protected]

I Frankrike dekker begrepet ”Sciences Politiques” statsvitenskap. Tyskerne kaller disiplinen vår ”Politikwissenschaft”, mens man i Storbritannia må venne seg til å studere ”Political Science”. Direkte oversatt til norsk må det bli noe sånt som ”politikkvitenskap” uansett om man oversetter fra tysk, fransk eller engelsk. Politikkvitenskap høres mer omfattende ut enn statsvitenskap. Begrepet kan assosieres med studiet av politikk generelt, snarere enn kun med studiet av staten. Gjennom den obligatoriske 80-gruppen i statsvitenskap får vi god kjennskap til

Vi bør følge våre europeiske naboer og erstatte statsvitenskap med det mer omfattende og treffende begrepet politikkvitenskap.

pensum innenfor ulike statsvitenskapelige emner. Og i de fleste emner beveger pensum seg langt utenfor det noe snevre begrepet ”stat”. I dagens samfunn er det mer enn staten som påvirker oss. Politikkutforming på statlig nivå kan vanskelig forstås dersom man ikke også ser hva som foregår på internasjonalt og mellomstatlig nivå, og omvendt. For eksempel kommer stadig mer av norsk lovgivning fra EU, og vi må i stadig større grad forholde oss til føringer fra Brussel. Dette tas naturlig nok opp på pensum. Enkelte teorier sier at alt som fortoner seg som overnasjonalt egentlig er intense dragkamper mellom nasjonalstatene. Likevel er det liten tvil om at de internasjonale organisasjonene i alle fall har etablert seg som en makt ved siden av

nasjonalstaten. Og på pensum i internasjonal politikk vektlegges internasjonale organisasjoner sterkt. En mer åpen konkurransesituasjon gjør dessuten at firmaer opererer mer og mer internasjonalt. Stater taper dermed også makt til disse aktørene. Og multinasjonale selskaper vies stadig større plass på pensum. Sett under ett har vi opplevd en radikal endring av vår disiplins grunnlag siden den gang statsvitenskapen ble institusjonalisert. Derfor bør begrepet statsvitenskap moderniseres. Vi bør følge våre europeiske naboer og erstatte statsvitenskap med det mer omfattende og treffende begrepet politikkvitenskap. For det er utforming av politikk studiet vårt dreier seg om.

29

30

ZOON POLITIKON INSTITUTTET

REISE

Suverent: ja Demokratisk: nei 40 statsvitere dro på studietur til det suverene demokratiet Russland. Og fant ut at kjempen i øst definitivt har mer å by på enn rødbetsuppe og billig sprit. INGRID RÆDERGÅRD [email protected]

ZOON POLITIKON

Russland har ofte vært i medias søkelys det siste året og er et svært interessant land for alle politisk interesserte. Det var bakgrunnen for at årets studietur i statsvitenskap ble lagt til vår store nabo i øst. Temaene for turen var energipolitikk, demokrati og ytringsfrihet, noe som ga mulighet for et variert faglig opplegg. Interessen for å bli med til Russland viste seg å være enorm. Det tok kun halvannet minutt fra påmeldingen åpnet til alle de 40 plassene var fulltegnet.

Peter den stores by St. Petersburg var vårt første møte med Russland. I motsetning til Moskva var byen så heldig å ikke være hovedstad under Sovjettiden. Den ble dermed spart for mye hensynsløs sanering og grandios arkitektur. Gatene er brede og husene er lave, ettersom det var forbud mot å bygge høyere enn Vinterpalasset. Dette gjør byen oversiktlig og luftig, og det er lettere å føle seg hjemme. I St. Petersburg besøkte vi det norske universitetssenteret, som eies i fellesskap av universitetene i Trondheim, Bergen og Oslo. NUPI hadde sydd sammen et bredt faglig program for oss rundt temaene for turen. Foredragsholderne kom fra blant annet Bellona og det statlige universitetet i St. Petersburg. På nattoget Etter fire dager i St. Petersburg tok vi nattoget til Moskva, en reise på om lag 8 timer. Å reise rundt i Russland er en spesiell opplevelse. Man merker at systemet fremdeles er annerledes, at ting tar mer tid, og at den med flest stempler er sjefen. Feil passnummer på togbilletten kan være et tilsynelatende uløselig problem, som det kreves smiger og gode russiskkunnskaper for å komme seg ut av. Og politiet har det med å stoppe utlendinger og gi dem valget mellom en liten bestikkelse på stedet eller å bli med til politistasjonen.

STORSLÅTT: Vinterpalasset i St. Petersburg.

Energimakt Oppholdet i Moskva startet med besøk og omvisning hos den norske ambassaden. Deretter besøkte vi Statoils kontor, hvor vi fikk en orientering om den russiske energisektoren. Russland blir en stadig viktigere aktør på det europeiske energimarkedet. I 2006 eksporterte de om lag 130 milliarder kubikkmeter med gass til Europa. Og med sine store uutnyttede ressurser har de kapasitet til å bli ennå viktigere i framtida. I vinter fikk Russlands gasseksport til tidligere sovjetstater i Øst-Europa mye oppmerksomhet. Tradisjonelt har disse landene fått kjøpe gass til en rimelig pris, men denne praksisen vil nå Russland ha slutt på, til sterke protester fra sine naboer. Russland vil delta internasjonalt, og de vil delta på sine egne vilkår. I posisjon og opposisjon I 2008 avholdes det presidentvalg i Russland. Putin har da sittet sine to perioder, og spørsmålet er hvem som vil ta over. Den som har svaret er Putin selv. Han har ufattelig stor støtte i befolkningen. I en spørreundersøkelse sa over 40 prosent at de ville stemme på den kandidaten han utpeker som sin etterfølger. Favorittene er de to visestatsministrene

Sergej Ivanov og Dimitrij Medvedev, den siste styreleder i det statlige energiselskapet Gazprom. For sikre sin egen innflytelse vil Putin i det lengste ikke binde seg til noen bestemt kandidat. Putin har stort nok flertall i nasjonalforsamlingen til å forandre grunnloven slik at han kan sitte en tredje periode, men dette har han selv avvist at han vil gjøre. Putins parti ”Enhetlige Russland” sitter med et solid flertall i nasjonalforsamlingen. I tillegg er det viktigste opposisjonspartiet - ”Rettferdige Russland” – dannet av Kreml. Politisk utgjør dette partiet et mer liberalt eller sosialdemokratisk alternativ til ”Enhetlige Russland”, men partiet er åpenbart lite kritisk til Putin.

Suverent demokrati Dette er ganske typisk for den politiske situasjonen i Russland, en situasjon Kreml selv betegner med begrepet ”suverent demokrati”. Det er en tilnærming til vestlig demokrati som ”tar hensyn til russiske erfaringer”. Makten blir mer og mer konsentrert rundt presidenten og Kreml, og det sivile samfunn svekkes. Ikke alle synes Russland frister til gjentagelse. Landet er en stor irrasjonell klump, det er kaldt, sølete og ofte uvennlig. Likevel er det et land man ikke kan overse og som så avgjort har mer å by på enn rødbetsuppe og billig sprit.

Foto: Johan Christensen, Johan Rognlien Roko, Petrine Nyhus

PÅ VEI HJEM: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

31

32

ZOON POLITIKON INSTITUTTET

REPORTASJE

Det kan diskuteres Hva får man hvis man krysser teatersport og debatt? Debattsport! NINA d. brochmann [email protected]

På podiet sitter tre slitne herrer i dyp konsentrasjon. Ytterst på venstre fløy den fargerike professor Trond Nordby. På den andre flanken den nybakte og alltid engasjerte professor Dag Harald Claes. I midten Institutt for statsvitenskaps enfant terrible – førsteamanuensis Bent Sofus Tranøy. Sistnevnte for anledningen iført mørke solbriller. Reglene er enkle. En lapp med et tema trekkes fra en gullfiskbolle. Panelet diskuterer dette temaet helt til alle gode og dårlige argumenter er kommet på bordet. Deretter trekkes et nytt tema fra bollen, og så videre. Deltakerne har varmet opp. Publikum sitrer av spenning. Det er klart for debattsport.

Feminist? Neivel Første tema for debatt er feminisme. Bent Sofus tar ordet først og setter standarden for debatten med et angrep på feminismen som balanserer hårfint på grensen mellom ironi og raseri. - Egentlig er det vel kvinnene som skviser ut menn. Vi menn står litt sånn stakkarslig igjen på siden, mener Tranøy, basert på egne erfaringer med kvinner på universitetet. Han kunne i hvert fall aldri skrevet i Klassekampens spalte ”Feminist? Javisst!”. Nordby mener Tranøy tuller med et alvorlig tema, men innser fort at Tranøy er helt seriøs. Nordby er personlig mot radikal kjønnskvotering, mens moderat kjønnskvotering faller i smak. - Jeg har selv blitt danket ut av to opplagt mindre kvalifiserte kvinner, og det var helt greit for meg! Vi må gi kvinnene

Det eneste som tenner Stoltenberg er å fusjonere oljeselskaper slik at de kan gå ut i verden og drepe negerbarn.

BENT SOFUS TRANØY

et lite puff bak, men ikke så hardt at vi blir oppfattet som gamle griser da, knegger han. - Her passer det seg med en liten historie om mitt første møte med pauserommet på statsvitenskap, bryter Claes inn. – På veggen var det hengt opp en møteinnkalling til Blåvottens Venner, litt sånn mot Rødstrømpene, ikke sant. Tema for kvelden var: Skal mann eller kvinne ha verdien 1 i metodologisk sammenheng? Skjønner poenget? Høhøhø. Men damene pynter jo opp i gangene da… Etter litt klaging fra Tranøy om at barnefødsler også hemmer mannens karriere (jf. hans mangel på professortittel) kommer det noen sleivete kommentarer fra Nordby om at Moses var skarpere enn Tranøy selv da han var 70, og at det, og ikke alle barna hans, kanskje er grunnen til at han ikke er professor ennå. Det begynner å bli ampert, og neste spørsmål blir dratt opp av fiskebollen for å avverge håndgemeng på scenen.

Kvalitetsreformen og Irak - Hva er følgene av Kvalitetsreformen, leser ordstyrer Anders Jupskås opp fra en lapp. Tranøy mener Universitetet nå ser mer ut som et kinesisk spisekart, med altfor mange alternative kombinasjoner av fag å velge mellom. Nordby på sin side innrømmer at han helt ærlig ikke aner hva Kvalitetsreformen er, til vill applaus fra publikum. Neste spørsmål: ”Hvordan ender Irakkrigen? Eller vil den ende?”. Trond Nordby tar ordet. - Alle ting har en ende. Pølsa har to. Neida. Men dette er et alvorlig tema altså, forsikrer Nordby. - Irak er som huset til Donald Duck etter en krangel med naboen: det står bare noen rør igjen. USA har trampet inn på paddeføtter og ødelagt alt som kom i deres vei. Løsningen blir enkelt nok at Irak deles opp mellom de ulike gruppene. Dag Harald Claes er uenig. USA trekker seg ut innen 5-6 år, og det blir en føderal løsning, ikke en oppdeling, mener han. Tranøy har vært stille uvanlig lenge.

I PANELET: Bent Sofus Tranøy, Dag Harald Claes og Trond Nordby.

Nå åpner han munnen: - For å si det litt folkelig: Er det én ting som står som kukk i kram snø, så er det at nasjonsbygging er vanskelig.

Rødgrønn regjering Etter Tranøys dype filosofering går debatten tilbake til norsk politikk: - Når sprekker regjeringen og hvem blir den neste statsråden til å gå? Trond Nordby er igjen kjapt ute. Helen Bjørnøy! Men regjeringen sprekker ikke, for de har lovet så mye de ikke kan gå tilbake på, mener Nordby. - Uansett, det er et enestående mesterverk at SV har klart å snakke seg til så mange gevinster uten å ha gjort en dritt! Claes slenger seg på: - Trenger vi egentlig SV i det hele tatt? Nei, stem heller på AP, de får i det minste gjort noe, eller hva Bent Sofus? Publikum venter i spenning på hvordan Tranøy skal forsvare seg. - Det eneste

ZOON POLITIKON

Debattsport på U1 Dato: Torsdag 19.april Arrangører: Soupérådet og Machiavellisk Forum. I panelet: Professor Trond Nordby Professor Dag Harald Claes Førsteamanuensis Bent Sofus Tranøy Ordstyrer: Anders Jupskås

som tenner Stoltenberg er å fusjonere oljeselskaper slik at de kan gå ut i verden og drepe negerbarn og sånn. Han har ikke noe engasjement for det som teller! Trenger vi SV? Ja, fordi sosialdemokratene aldri har tenkt en tanke etter at de frigjorde seg fra kommunistene, slår Tranøy fast. Begeistret klapping fra publikum følger.

Kjipt å være professor? - Hva er det kjipeste ved å være professor, lurer en jente bak i lokalet. Tranøy blir fornærmet og lurer på om man må gni det inn. Han understreker at det er uutholdelig å være førsteamanuensis når Claes er blitt professor. - Og det beste ved å være professor er at Bent Sofus ikke er det, ler Claes. Det er Nordbys tur. - Det kjipeste ved å være professor er at jeg kan gjøre hva jeg vil. Eller er kjipt negativt? Jeg skjønner ikke denne slangen, sukker han oppgitt. - Men sånn seriøst: jeg kan nominere Nobels Fredspris-kandidater nå, utbryter Claes begeistret. - Og han skal nominere Jens Stoltenberg, tilføyer Tranøy lakonisk. Slutten på Europa Neste spørsmål: Hvor slutter Europa? Vi er på Claes’ territorium. - Det er jo ved alle sjøene da. Også Svinesundsbrua og den haugen de kaller Uralfjellene. Tyrkia tror jeg alle er så redde for at de ikke kommer inn, mener Claes. Tranøy sukker høylytt. - Jeg klarer ikke henge med, jeg. Jeg ser på EU, og det eneste jeg klarer å gjøre, er å fordøye alt. Jeg fordøyer og fordøyer, men skjønner ikke noe mer. ’Ting skal ikke gå så fort!’ tenker jeg. Siden Westfalen-freden i 1848, eller faen, det var feil... - Men du er jo EU-tilhenger, Bent Sofus? spør Nordby. - Ja, jeg satt til

Eliteuniversitet

Skal universitetet være for de beste eller for de fleste? HAAKON GUNNERUD [email protected]

Diskusjonen om et ”eliteuniversitet” har vært oppe til diskusjon i flere medier tidligere i år. Rune Slagstad foreslo i Morgenbladet å fordele fag på nytt mellom Bislett og Blindern. Profesjonsstudier skulle være på Blindern, mens toppforskningen skulle skilles ut og legges til Høyskolen i Oslos nåværende lokaler på Bislett. - En omorganisering av universitetet til et såkalt eliteuniversitet er ett politisk betinget spørsmål, og ett ressursspørsmål. Det kommer an på hva samfunnet vil med universitetsutdannelsen, mener Per Kristen Mydske, bestyrer ved Institutt for statsvitenskap. - Misvisende betegnelse Hva er egentlig et eliteuniversitet? Man kunne tenke seg at et universitet med få studenter enklere ville være elitepreget enn for eksempel UiO, som har omkring 30.000 studenter. Berkeley i California har enda flere studenter, men kan likevel sies å være i verdensklasse. Det er heller ikke nødvendigvis slik at man må skille ut profesjonsstudiene for å skape en eliteinstitusjon. Jusstudiet ved Harvard er et godt eksempel på akkurat det. - ”Eliteuniversitet” er litt misvisende. Universitetene har både en og med i Europa-utvalget til SV, bekrefter Tranøy. – Jeg tror det var litt som å lete etter en åpent homofil i KrF – man måtte liksom ta det man fikk. Men jeg ble tryggere i min tro der, for å si det sånn. Maken til tullinger! - Men det største problemet til EU er at folket ikke godkjente Grunnlovstraktaten. Demokrati med folk er en vederstyggelighet, avslutter Nordby.

Rødt til slutt Siste spørsmål får temperaturen til å nå kokepunktet. Vil partiet Rødt overleve? Trond Nordby er nesten på vei opp av stolen. - Dette partiet er jo som nekrofili! To lik i samme seng! Nei, dette vil ikke

forskningsmålsetning og en utdanningsmålsetning, hvor den siste bygger på den første. Kvalitet er det viktigste kriteriet, derfor er universitetssystemene svært konkurransepreget og per definisjon elitepreget, sier Mydske. Masseutdanning En overgang til eliteuniversitet ville ikke kunnet skje over natten. Og det er også enkelte problemer knyttet til det. Mangelfull doktorgradsutdanning og problemer med å rekruttere forskere/ forelesere av internasjonal toppklasse har vært nevnt i den sammenheng. - Hvis Ph.D.-utdanning ekspanderes, går kvaliteten ned av hensyn til gjennomstrømming. Moderasjon av kravene til doktorgrad er allerede en tydelig tendens. Dette indikerer ikke en elitisering, mener Mydske. Han viser også til universitenes rolle som kulturskapere i samfunnet. - På forskningssiden har kravet til anerkjent publisering bidratt til å skjerpe kvalitetskravene. UiO har også fått kvalitet som en formell målsetning. Ikke desto mindre har universitetet en målsetning om både bredde og dybde. Vi har ansvar for et bredt felt av temaer, samtidig som vi skal bidra til masseutdanning.

gå. Og navnet Rødt? Skal man liksom stemme på grønt, gult og blått òg da? For noe tull. - Det der var en interessant erotisk konstellasjon. Hvor er den aktive part, Trond? undrer Tranøy. Nordby lar seg ikke affisere og fortsetter der han slapp: - Bernt Hagtvet har hoppet opp og ned på et lik i 20 år, AKP altså. Men den seksuelle dragningen har ikke jeg! Her må man hoppe av! Bent Sofus klarer ikke dy seg og slenger inn en tørr en helt til slutt: - Da er du den første nekrofile som har hatt behov for å hoppe av i svingen! Billigere får du den ikke, og publikum elsker det.

33

34

ZOON POLITIKON INSTITUTTET

LØSNING PÅ KRYSSORD i ZOON POLITIKON 1. UTGAVE 2007

KRONIKK

Bare bok gjør i Engasjementet rundt studentforeningene på Blindern er merkverdig lavt. Politikkfaget statsvitenskap er intet unntak. Skyldes dette latskap, uvitenhet eller dårlig kommunikasjon? Den ferske student tror det er uhyre viktig å få tre B’er hvert semester. At karakterene alene avgjør jobbmulighetene. Det er sikkert fint å vite nasjonaliteten til Wittgenstein, Rokkans fødselsår og hvem som ledet det danske agrarpartiet på 70tallet. Men bruker man det til noe konkret – bortsett fra å vinne sære samfunnsquizer på U1? En bør kombinere tiden på lesesalen med praktiske gjøremål. Hva med å arrangere seminarer, skrive artikler for studentmagasiner eller delta i studentdemokratiet? Slik får en langt større innblikk i hva en møter i arbeidslivet.

LØSNING PÅ KRYSSORD i ZOON POLITIKON 2. UTGAVE 2007

Utvidet Fagutvalg Kanskje er det unødvendig mange studentforeninger på statsvitenskap. For nye studenter kan det virke kaotisk, og det er ikke alltid lett å finne informasjon om hva de enkelte foreningene driver med. Et fellestrekk for mange av foreningene er at rekruttering av nye medlemmer går dårlig. I praksis er det en ond sirkel: Får en ikke rekruttert nye medlemmer, blir det mer å gjøre for de få som er med. Det igjen går ut over lysten og muligheten til å opprettholde et høyt aktivitetsnivå. En mulighet kan være å utvide og forsterke Fagutvalget. Lederne av IAPSS og Machiavellisk Forum kunne for eksempel vært med som medlemmer i Fagutvalget. Det ville forenklet kommunikasjonen mellom foreningene. Angrip seminarer og forelesninger Ytringer av typen ”engasjer dere!” har ikke noe effekt. Det å sende ut mail, opplyse om ting på arrangementer eller delta i et anarki av informasjonsplakater og lapper hjelper ikke. Responsen er tilnærmet lik null. Det kan se ut som om seminarer

En bør kombinere tiden på lesesalen med praktiske gjøremål. Hva med å arrangere seminarer, skrive artikler eller delta i studentdemokratiet?

ZOON POLITIKON KÅSERI

ingen klok og forelesninger er stedet å angripe. Følgende ble nevnt i en samtale mellom noen ivrige sjeler tidligere i år: ”Foreningene må få et samarbeid med forelesere og seminarledere, få dem til å informere om arrangementene i timene sine. Det er de som har autoritet, og som studenter hører på”. Forslaget støttes herved. Allmøtet utsatt Vårsemesterets allmøte ble preget av intern krangel og få kandidater til valg – en trend vi skal snu! Allmøtet ble utsatt, men hva skjedde på møte nummer to? Jo, det kom enda færre folk. Ingen bombe det. Det er nok mange som hører om møtet, men velger en (bort)forklaring av typen: ”Jeg må pugge de syv kjennetegnene til den nordiske velferdsmodellen” eller ”Jeg er så sliten, tror jeg stikker hjem og ser på film”. Allmøte nummer to ble innledet av en UD-aspirant som fortalte om sine erfaringer med studentengasjement. På sitt kull kjente han kun én som ikke hadde erfaring fra organisasjonsarbeid, studentforeninger eller liknende. Vedkommende snakket til gjengjeld kinesisk OG arabisk. Aspiranten henvendte seg imidlertid til feil publikum; de få som allerede er engasjert. Bli med! Mange statsvitere har ansvarsfulle stillinger i samfunnet. Stortingsrepresentanter, byråkrater, diplomater, osv. Veien dit er ikke brolagt med pugging av danske partiledere på 70-tallet. For å skape et mer spennende og innholdsrikt tilbud vil vi fra høsten av etablere en rekke nye faste arrangementer. Det blir blant annet filmklubb hvor det skal vises politiske filmer og frokostmøter hvor vi inviterer den politiske elite til å diskutere dagsaktuelle tema. I tillegg forsetter vi med faglunsjer, aktualitetssymposium, bedriftspresentasjoner og ekskursjoner. En god del er spikret, men det er alltid rom for gode ideer. Derfor har vi et hovedbudskap: Bli med og engasjer deg du også! Man lærer en god del av det. For å si det med filosofen Konfucius’ ord: Jeg hører og glemmer. Jeg ser og husker. Jeg gjør og forstår. Haakon Gunnerud, Machiavellisk Forum Anders Ravik Jupskås, Fagutvalget

Tomheten etterpå Vi statsviterspirer har fått høre at vi er som poteten: vi kan brukes til alt. Men hva hjelper det når man føler seg som en middels bederva kålrabi? LINE GRENHEIM [email protected]

SILJE MOSGREN [email protected]

Det er ikke lett å være student. Men det er enda vanskeligere å være ferdig med studiene. Eller, ferdig og ferdig. Ingen får vel drømmejobben etter en bachelorgrad med mindre grønnsaksdisken på Meny trenger akutt hjelp av en ekspert på spillteori. Sjansene er vel minimale. Så hva gjør du når du sitter der og dingler med beina og tenker tilbake på tre lange år og deres trofaste følgesvenn: en hai kalt Lånekassen? Vårt krisemaksimeringsråd er følgende: TA TIL TÅRENE. Det blir ikke bedre av det, men det kan ikke bli stort verre heller. Eventuelt kan du engste på deg alvorlige søvnproblemer, diverse psykososiale lidelser av diffus art, skrumplever eller et nært og personlig forhold til kombinasjonen kaffe og paracetamol. Etter tre år med seminarundervisning der din rolle som oppgaveforfatter har blitt redusert til å være piñata for seminarlederens knusende kritikk (les: slakt) er det egentlig bare å innse det: kanskje statsvitenskap ikke var din nisje. Men ta det med ro, det var ikke vår

heller! Du er mutters alene, men det er heldigvis mange av oss andre som også sitter i hver vår lille tønne der ute på arbeidsledighetshavet. Så den daglige kaffen på trygdekontoret blir i alle fall ikke kjedelig. Du bare vet at du ikke kommer inn på master. Og tanken på et halvår til med Gini-koeffisienter og Scott’s pi fortoner seg uansett som en skjebne verre enn døden. Så kanskje det var like greit med den D’en i politisk teori som satte spikeren i kista for karrieren i UD. But who wants a fancy suit anyway? Det er på tide å finne frem panikkhatten. Vi statsviterspirer har fått innprentet at vi er som poteten: vi kan brukes til alt. Men hva hjelper det når man føler seg som en middels bederva kålrabi? Og hva brukes egentlig poteten til, annet enn vassen middag i SV-kantina? Dårlige utsikter er det i hvert fall. Om det ikke kan kalles frykt, så kall det pessimisme. Så vi sier adjø. Vi er ferdige. Det vil komme andre etter oss. Nye idealistiske smårips å bryte ned. Tre år ser snart sin ende, og alt vi vet er at vi ingenting vet. Noen vil fortsette å studere, andre vil flytte til Ecuador og drive med økologisk landbruk. Alle med en liten flik av Institutt for statsvitenskap godt gjemt under venstre hjerteklaff.

35

Overvåkning i Norge

USA: I fiendens leir

Tyskland viser muskler

Studietur til Russland

Essay side 6-7

Korrespondentbrev side 18-19

Korrespondentbrev side 28

Reisereportasje side 30-31

Redaksjonen Våren 2007 Utgave 2

Fra venstre: Line, Johan, Nina, Silje, Samaria, Raymond og Tora Ikke tilstede: Sirianne, Haakon, Torbjørg, Mathias, Sigbjørn, Ingrid, Sarah, Tor Håkon, Marte og Elisabeth

FRYKT