Zoon Politikon 2005/3: Instituttet

INSTITUTT FOR STATSVITENSKAP

Underdal vender tilbake

TEMA: H va skjer på Institutt fo r statsvitensk ap?

Statsvitenskapet eller flere fag?

Utviklende utveksling

n for Verde nsskapste statsvi r te n e stud

1

Zoon Politikon utgis av det Machiavelliske Samfund. Målgruppen er statsvitenskapstudenter og andre statsvitenskaplig interesserte ved Universitetet i Oslo. ZP kommer ut en gang i semesteret, med støtte fra Kulturstyret i SiO og Fagutvalget på statsvitenskap. Avisen tar for seg aktuelle og relevante hendelser på faget, samt sosiale tilstelninger og miljø. Redaktør: Alan Christopher Aguilar Journalister: Ingvild Baadsvik Jathushiga B. Rajah Ingrid Lomelde Marte Finess Tretvoll Roger Johansen Silje Tangnes Tine Gade Karl Olav G. Sørensen Haakon Gunnerud Johan Christensen Line Grenheim Torbjørg V. S. Jevnaker Emine Isciel Tryggve Kielland Foto: Elin Gustavsen Stig Jarnes Layout: Margrethe Indresand Hilde Marie Skarvang Alan Christopher Aguilar Roger Johansen Annonseansvarlige: Line Grenheim Marte Finess Tretvoll Adresse: Zoon Politikon v\ISV Moltke Moes vei 31 Pb 1097 0317 Oslo E-post: [email protected]

Redaksjonen avsluttet: 28.10.2005 Trykkeri: Reprografisk Industri A/S Opplag: 800 2

H

verdagen vår er preget av små og store valg. Denne høsten har vi hatt flere viktige valg. Vi har hatt Stortingsvalg og rektorvalg. Stortingsvalget var preget av store endringer i partienes oppslutning, og endte med et regjeringsskifte. Rektorvalget hadde rekordstor oppslutning, men var allikevel oppsiktsvekkende lav (12,3 %). Hvorfor velger vi som vi gjør? Eller hvorfor velger vi å ikke velge? Velger vi kun ut ifra egeninteresse? Er mennesket et rasjonelt vesen i den forstand at vi foretar en avveining av kostnader og gevinster når vi står ovenfor ulike handlingsvalg? Hvis vi søker å nyttemaksimere våre interesser, er det en god idé å engasjere seg i en studentforening. I en forening kan du høste mange gevinster. Både sosiale og faglige. Slik kan du velge å være med på å skape en bedre studiehverdag. Mange studenter er sikkert engasjerte på flere områder, men engasjementet rettet mot instituttet er heller labert. Med over tusen statsvitenskapsstudenter er det flaut at under femti møter opp på Allmøtet. Kanskje skyldes det lave engasjementet dårlig informasjon fra foreningenes side. Kanskje er det slik at studentene ikke vet hva vi egentlig driver med, eller hvordan man blir med. Hva skjer på instituttet? Zoon Politikon ønsker å bedre engasjementet blant statsvitenskapsstudenter ved å sette fokus på hva som skjer ved Institutt for Statsvitenskap. I denne utgaven av ZP kan dere blant annet lese om ulike foreninger på instituttet, og om faglunsjer med sprengkraft. Skyldes ditt ikke-engasjement at du er dritt lei av hele Blindern, kan du velge å reise bort for et semester eller to. Det er kanskje et vanskelig og stort valg for mange, men mulighetene er der. ISV sender deg gjerne ut i verden! Som ny redaktør i ZP har også jeg gjort noen valg. Zoon Politikon har invitert Fagutvalget og Det Machiavelliske Samfund til å presentere sitt arbeid. Også Instituttleder Per Kristen Mydske vil få en fast spalte i ZP fremover. Zoon Politikon skal være noe mer enn summen av de enkelte artiklene. Derfor kan et tettere samarbeid med de andre foreningene på instituttet bidra til å skape et bedre studentmiljø og en tilhørighetsfølelse på statsvitenskap. Er du ikke fornøyd, så gjør noe med det!

Innhold: Menneskerettslig revolusjon i næringslivet Om paver og polakker Professorintervju: Arild Underdal Høyredreining i amerikansk høyesterett Valg 2005: Et flyktig valg Valg i Tyskland

4 6 8 10 12 14

Tema: Statsvitenskap - et eller flere fag? Bill.mrk: Trenger større engasjement! IAPSS: Verden for statsvitenskapsstudenter Faglunsj med Harald Stanghelle Faglunsj med Morten Bremer Mærli Forèn eder! Studietur 2006 Nepotisme og kameraderi ved Universitetet i Oslo Hilsen fra Fagutvalget Utviklende utveksling

16 17 18 20 21 22 23 24 25 26

Statsvitenskap ved Universitetet i Cape Town Bokanmeldelse: The End of Poverty av Jeffrey Sachs Kåseri: Norge og utlandet Bokanmeldelse: Den evige fred av Immanuel Kant

28 30 33 36

Kunne du tenke deg å være med i redaksjonen? Vi trenger journalister, fotografer og spesielt en it-ansvarlig som bidragsytere til avisen. Redaksjonsarbeid gir deg en verdifull erfaring, og et godt sosialt miljø.

Deler av redaksjonen høsten 2005. Bak fra venstre: Hilde, Margrethe, Torbjørg, Marte. Sittende foran: Alan og Haakon.

Du tar lettest kontakt med oss via e-post: z o o n - p o l i t i k o n @ s t v. u i o . n o

3

MENNESKERETTSLIG REVOLUSJON I NÆRINGSLIVET? Med FNs ”Global Compact” stadfestes det en trend til å ville ha et næringsliv med samvittighet. Menneskerettigheter og næringslivet skal nå kobles sammen. Flere av aktørene aktive i menneskerettighetsarbeid ønsker en slik trend velkommen. Så kan man spørre seg selv - hvorfor næringslivet? Jathushiga B. Rajah [email protected]

M

an kan vanskelig diskutere dagens internasjonale næringsliv og dets sosiale ansvar, uten å først se på globaliseringsdebatten. Dette er en fortsatt pågående debatt hvor man strides om hvordan man skal tolke den internasjonaliserringen vi ser i dag. Uten å fordype oss for mye i denne diskusjonen, gir debatten i seg selv en indikasjon på at vi i dag befinner oss i en globaliseringsprosess. Globaliseringen bringer med seg mange fordeler og ulemper; men først og fremst bringer den med seg en rekke utfordringer for alle aktører på den internasjonale arena. Multinasjonale selskaper En av de sentrale utfordringene består i å definere hvilken rolle transnasjonale selskaper har i verdenssamfunnet i dag. Mange spør seg om nasjonalstaten er i ferd med å forvitre til fordel for multinasjonale selskaper. Det er vanskelig å overse det faktum at enkelte internasjonale bedrifter operer med et langt større budsjett enn enkelte nasjonalstater. Her er det viktig å poengtere at nasjonalstaten fortsatt har politisk legitimitet, men at det er ikke til å undergrave at god økonomi gjerne også betyr god ressurstilgang. Et av de tungtveiende argumentene for å koble menneskerettigheter og næringslivet sammen er nettopp at disse bedriftene har ressurser til å følge opp et slikt arbeid. Med den økte betydningen multinasjonale selskaper ser ut til å ha i dag, er det naturlig at økt ansvar også

4

Mangt og mange feies under teppet i multinasjonale selskapers regi – på tide å ta ansvar?

følger. Menneskerettighetene er universelle verdier som bør være i alles interesse å ivareta, også transnasjonale selskaper. Disse selskapene er også en del av samfunnet, og samfunnsansvar burde følge som en norm fremfor å være et revolusjonerende foretak. Motforestillingene mot en slik menneskerettslig kobling bygger

på det man gjerne kaller for økonomisk logikk, sosialt ansvar, som menneskerettighetene, er ikke alltid et lønnsomt foretak. Videre er det vanskelig for nasjonalstaten å skulle ha oversikt over det innviklede nettverk av multinasjonale selskaper i en globalisert verdensøkonomi. Vekten

av ansvar har lett for å forsvinne i en lang kjede av mellomledd. Hvis man derimot hadde avklart at hver enkel bedrift var menneskeretti ghetsansvarlig, kunne saken ha fortont seg annerledes. Mange av disse bedriftene har allerede god tilgang til arenaer hvor mulige menneskerettighetsbrudd skjer. Ved økt kompetanse og bevisstgjøring rundt sitt sosiale ansvar, kan selskapene ta større grep for å stoppe disse overgrepene vi ser i dag. Som privateide selskaper har også disse bedriftene en mye større frihet i forhold til deres politikk, uavhengig av aktørene rundt seg. Mange av de hensyn som må tas på et statlig plan blir ikke like aktuelle problemstillinger. Man har med andre ord større frihet til å kjempe for andres frihet. The Global Compact Det uunngåelige spørsmålet som man blir nødt til å stille seg til slutt er hvordan man ser for seg dette gjennomført? Med opprettelsen av The Global Compact håper FN på å ha løst deler av dette utfordrende spørsmålet. Dette er et frivillig forum for bedrifter fra alle verdensdeler, humanitære organisasjoner og internasjonal arbeidskraft. Sammen skal de jobbe for en mer inkluderende og bærekraftig verdensøkonomi. Man har i denne sammenhengen opprettet 10 prinsipper som man ser for seg at et etisk forsvarlig næringsliv skal leve opp til. Flere organisasjoner, som Amnesty International, oppfordrer bedriftene sterkt til å følge disse 10 ”budene”. Det norske bidraget i denne sammenhengen kom i 1997 da regjeringen oppnevnte Det konsultative organ for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet, forkortet til KOMpakt. KOMpakt ønsker å besvare mange av de samme utfordringene som The Global Compact, men forholder seg til norsk næringsliv og menneskerettigheter. Man ønsker med dette organet å danne grunnlag for felles forståelse av de utfordringer og avveininger

næringslivet og menneskerettighet sorganisasjoner måtte stå ovenfor. Gjennomføring? Det er ikke til å overse at gjennomføringen av et sosialt ansvarlig næringsliv byr på en lang rekke utfordringer. Aktuelle problemstillinger som hvordan å sikre seg at den enkelte bedrift følger opp disse prinsippene, hvordan og hvem skal de stå til ansvar ovenfor, og hvordan oppmuntre disse selskapene til å søke et slikt fellesskap som The Global Compact, er vanskelige og tøffe å besvare. Mange vil også påstå at det ikke ligger i næringslivets natur å vise samfunnsansvar. De transnasjonale selskaper opererer etter en annen logikk enn samfunnet for øvrig. Hele deres eksistensgrunnlag hviler på ønsket om å tjene penger. Man tenker seg at dette ønsket om penger nødvendigvis må følges av kynisme, hvor etiske prinsipper ikke er ønskelig i den grad de måtte gå utover virksomhetens økonomi. Som nevnt tidligere; menneskerettigheter er ikke alltid et lønnsomt foretak. Ut i fra et slikt ståsted vil man ikke se at næringslivet kan ha interesse av å bruke ressurser på mennes kerettighetsarbeid, eller ønske å melde seg inn i organisasjoner som The Global Compact. Å skulle avfeie næringslivets motiver som kun økonomiske, blir for enkelt. Bakgrunnen for de insentivene man ser i dag handler nettopp om å skulle utvide næringslivets eksistensgrunnlag til også å involvere begrep som menneskerettigheter. Man håper å bruke de transnasjonale selskapene som en ressurs i menneskerettighe tsarbeid. En ønsker å appellere til de universelle verdier som hvert menneske burde etterstrebe. Dette gjelder også den enkelte bedrift og hele næringslivet i sin helhet. Det er snakk om idealisme. Ønsket og håpet om at en bedre verden er mulig. Selvsagt må man ta hensyn til de realitetene man ser i dag. Menneskerettighetsarbeid er et hardt og utfordrende felt

hvor man tvinges til å se mer av de grusomme realitetene enn den gjennomsnittelige befolkningen. Allikevel fortsetter man i lys av de solskinnshistoriene som måtte forekomme i dette arbeidet. Menneskerettighetsarbeid handler ikke om økonomisk kynisme, men om medmenneskelighet. I et slikt arbeid blir da håpet ens viktigste verktøy. Menneskerettighetsarbeid har aldri handlet om økonomi.

Hørt på forelesning: “Henry Valen buldrer mer enn en orhane” “Han ble ganske sur i magan, for å si det mildt, av å lese Stein Rokkan.” (om Jens Arup Seip) “Seip slo om seg med floksler og fraser.” “Om vi hadde hatt noe så jålete som sånne mottoer på disse visittkortene vi får, så ville jeg oppført-Jeg søker!” “Om du opptrer som ei harabikkje eller fuglebikkje spiller ingen rolle. Det gjelder å søke!” (om seg selv) “De driver rundt her som gjengangere hos Ibsen og spør alle de møter-Hva skal jeg ha som teori?” (Om studenter som skriver masteroppgave.) Trond Nordby kan ikke sies å være en mann av få ord....

5

Om paver og polakker Seminaret “Fra Solidaritet til frihet” tidligere i høst omhandlet samarbeidet mellom polakker og nordmenn i kampen for frihet og rettigheter i det kommunistiske Polen.

Torbjørg V. S. Jevnaker torbjø[email protected]

S

eminaret ble arrangert 5. oktober ved UiO i forbindelse med at det er 25 år siden polske arbeidere i Gdansk organiserte seg og gikk til streik med krav om rettigheter og friheter. Dette var det første vellykkede skrittet som på sikt skulle få stor innvirkning i prosessen som ledet frem mot kommunismens fall i blant annet Polen. Lech Walesa, fagforeningslederen som stod i spissen for streiken, og senere president i Polen, hadde kommet for å delta på seminaret som omhandlet den lite kjente norske støtten i kampen mot kommunistregimet i Polen. Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik, som begge har fått ros for sin støtte til frihetsbevegelsen i Øst-Europa, var også tilstede. Avtroppende rektor Arild Underdal roste Lech Walesa for sitt arbeid – et arbeid Walesa fikk Nobels fredspris for – og sa at det var en ære å få besøk av den tidligere fagforeningslederen. Underdal kalte Solidaritets seier et stort gjennombrudd, en kollektiv seier som var et viktig bidrag for å sikre rettigheter og demokrati. Likevel var dette ikke en endelig seier, som Underdal påpekte: “Vi har på ingen måte kommet til enden av veien når det gjelder demokrati og menneskerettigheter. Her finnes ingen endelig seier.” ”Walesa er den polske askeladden per excellence”, sa forsker Nina Witoszek, seminarets ordstyrer, og understreket at Walesa har bidratt å skape det nye frie Europa. Ifølge henne var Walesa en gentleman

6

Pave Johannes Paul II satte fokus på Polen.

fordi han var “en mann som sendte sin kone for å motta [freds]prisen” på hans vegne i 1983. Andre hevder at dette kanskje var i frykt over ikke å slippe inn i Polen igjen. ”Solidaritet bidro til prosessen som førte til Sovjetunionens fall”, fortalte Bondevik, og sa videre at fredelige streiker under et kommunistisk styre var en “ny fremgangsmåte.” Solidaritet påvirket utviklingen i både Polen og Øst-Europa. De viste ikke frykt og brukte ikkevoldelige midler. Etter at streiken hadde spredd seg til andre bedrifter i Polen, godkjente Det polske kommunistpartiet Solidaritets krav. I ettertid skulle dette vise seg å være rent taktisk spill, da militær unntakstilstand ble innført i desember samme år. Noe som resulterte i at de oppnådde frihetene og rettighetene ble innskrenket, og at Solidaritet

ble forbudt året etter. Likevel fikk Solidaritets arbeid konsekvenser, og gjennom tildelingen av Nobels fredspris til Solidaritet og Walesa på et forholdsvis tidlig stadium anerkjente verdenssamfunnet bevegelsen og dens arbeid. Dette førte til økt fokus på Solidaritet og Walesas rolle, og sørget for en viss beskyttelse. Solidaritetsbevegelsen endret Europas historie gjennom kampen for fred og frihet, fortsatte Jagland. Ved å gi Walesa Nobels fredspris støttet Norge opp om den polske kampen for menneskerettigheter. Walesa gikk foran og viste veien i et av de mest undertrykkende landene i det kommunistiske øst. Dermed representerte Walesa og hans bevegelse en fare for regimet. “Walesa har vist at frihet er å være solidarisk, og [å være] solidarisk er

å være fri,” uttalte Jagland, og pekte på at Polen har blitt et demokrati som aktivt tar del i det internasjonale samfunnet, blant annet gjennom medlemskap i NATO og EU. Ifølge Bondevik la hendelsene i Gdansk grunnlaget for senere gjennomslag for frihet og demokrati, som gjennom fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia, roserevolusjonen i Georgia og oransjerevolusjonen i Ukraina. Bondevik understreket at Polen sørget for ”viktige bidrag i den videre utviklingen.” Solidaritet er et kjennemerke på utvikling, sa Bondevik, som oppfordret til utviklingen av ”et solidarisk samfunn og et solidarisk fellesskap” før han avsluttet i kjent stil med utsagnet: “Dette må være vår felles visjon.” Lech Walesa snakket ikke så mye om den norske deltakelsen, fokuset var i større grad rettet mot Polen og mot fremtiden. “Som de eneste, advarte vi mot de store,” sa Walesa, og pekte på at Polen hadde advart mot 2. verdenskrig, Stalin og kommunismen. Vesten sviktet Polen da de lot Polen falle inn under den sovjetiske innflytelsessfæren, hevdet han. Videre forklarte Walesa hvordan polakkene hadde lært av erfaring når det gjaldt motstand mot det kommunistiske regimet. Først et opprør med våpen, deretter et opprør blant arbeiderne og de unge, hvorav begge fremgangsmåtene feilet og ble slått brutalt ned. “Fornuftige folk sa at vi ikke hadde noen sjanse, og de intellektuelle visste ikke hvordan man skulle få gjennom endringer”, sa Walesa. Walesa understreket betydningen av valget av en polakk som ny pave, noe som resulterte i et økt fokus på Polen, spesielt da Johannes Paul II etter kort tid besøkte hjemlandet. “Folket våknet, alle de undertrykte nasjonene våknet. Folket fikk tro på seg selv, og lot seg føre inn i streik, demonstrasjoner og negasjoner.” Det ble med andre ord større oppslutning om frihetskampen som en følge av valget av en polsk pave.

Fra venstre: Walesa, Underdal og Witoszek.

“Vi visste at kommunismen ikke lot seg reformere,” sa Walesa, som hevdet at Johannes Paul II hadde hatt en betydelig rolle. Herfra gikk Walesa over til å drøfte den videre utviklingen. Han påpekte at ingen andre generasjoner har hatt så store forutsetninger for fred enn de nålevende. Det er felles krefter som har ført til denne sjansen, en sjanse vi må gripe, ifølge Walesa. Han forsatte med å understreke betydningen av globaliseringen og EU, som verken er bra eller dårlig, men som har fordeler så vel som ulemper. Hvor langt man skal gå i globaliseringen er et spørsmål det er viktig å tenke over. “Jeg tillater i hvert fall ikke å globalisere min kone,” spøkte Walesa, som tydeligvis allerede hadde gjort seg noen tanker om den saken. I den andre delen av seminaret talte flere nordmenn som hadde vært involverte i den norske støtten av frihetskampen i Polen. Sentralt stod European Democrat Students og støtteorganisasjonen Solidaritet Norge-Polen, som begge hadde distribuert informasjon om det totalitære styret i det kommunistiske Polen, og samlet inn penger og midler til den polske

undergrunnsbevegelsen som gjorde motstand mot regimet. Avslutningsvis oppfordret Walesa til å diskutere og velge, og understreket betydningen av fasthet i retning, men fleksibilitet i løsning. Selv skulle han ønske at han hadde vært den siste revolusjonære. Walesa og Solidaritet har i år blitt hyllet verden rundt for sin innsats, men så snart feiringen er over vil Walesa melde seg ut av Solidaritet og heller arbeide for mer solidaritet i EU. Både Solidaritet og Polen har endret seg siden kommunismens dager.

Fagforeningslederen.

7

Underdal vender tilbake Ved utgangen av 2005 går Arild Underdal av som rektor ved Universitetet i Oslo. Neste år skal han tilbake til Institutt for statsvitenskap hvor han skal ha en forskningstermin før han etter hvert skal begynne å forelese igjen. Men først skal han ha en ukes ferie. Ingvild Baadsvik [email protected]

F

or er det noe studentene vet om Underdal så er det at han jobber mye. Veldig mye. ”Underdal ja, det er han som er her før fuglene synger om morgenen det!” er det ikke uvanlig å høre fra studenter som blir bedt om å si kun én ting om vår nåværende rektor. Blir det så en endring på dette når han kommer tilbake som professor? ”Først må jeg få si at det er ikke alltid jeg er på kontoret før klokken seks om morgenen, men i dag var jeg her litt over fem. Det må det nødvendigvis bli en endring på ettersom dørene på SV vel fortsatt åpner først klokken seks. Jeg kunne utnytte min stilling og pålegge teknisk avdeling å åpne dørene en time tidligere, men det kommer jeg ikke til å gjøre.” Det er for så vidt betryggende at universitetets øverste leder ikke utnytter sin posisjon på denne måten, men det hadde unektelig vært en siste hilsen som hadde blitt husket i lang tid. Tilbake til instituttet Med slutten på vervet som rektor er det også slutt på alle andre verv her på universitet. Likevel gir han ikke slipp på alt styre og stell, og skal fortsatt ha styreverv tilknyttet Ullevål universitetssykehus, Norges forskningsråd og Aarhus Universitet. Selv om han trives godt med slike oppgaver, gleder han seg likevel til å begynne å undervise igjen. I den forbindelse sammenligner han seg selv med en idrettsutøver som har vært ute med skade i fire år. ”Jeg er ganske rusten, og må trenes

8

Underdal ser frem til en noe roligere dag på Eilert Sundts hus – der han hører hjemme. Foto: Stig Jarnes

opp i å forelese igjen, men det er noe jeg trives med og ser frem til.” Han ser også frem til å få kontroll over sin egen tid igjen. ”Det skal bli deilig å ikke være underlagt en stoppeklokke. Og så jeg gleder

meg til å ha muligheten til å holde på med de samme spørsmålene og problemstillingene over lengre tid, og ikke jobbe med ting i korte, hektiske arbeidsøkter, noe arbeidet som rektor er preget av.” Hele neste

år går med til en forskningstermin hvor han skal være med å sluttføre et forskningsprosjekt han var en del av da det startet opp for ti år siden. Dette medfører en friere agenda, og mer fritid. Men hva skal denne fritiden brukes til? ”Jeg ønsker å komme meg litt mer ut og tilbringe mer tid utendørs. Subbing med joggesko i nærområdet er noe jeg setter pris på. Jogging kan det også kalles, men det er å ta for hardt i. Subbing er en mer dekkende betegnelse” Han legger til at han i større grad vil kunne tilbringe tid hjemme, noe som medfører at han ikke slipper unna en del ting som skulle vært gjort i huset. ”Nå er det ingen bønn lenger”, flirer han, og presiserer at det for hans del kun er snakk om å hyre inn profesjonelle håndverkere. Deretter følger en digresjon om glassmestere som alltid har en tendens til å skifte vinduer akkurat den dagen det er snøvær og bitende kulde. ZPs utsendte ser det hele for seg og tenker at en travel hverdag enkelte ganger kan komme godt med, og spare en for noen ubehageligheter. Tiden som rektor På mitt spørsmål om det er noe han er ekstra fornøyd med at har blitt gjennomført under hans tid som rektor er kvalitetsreformen et selvfølgelig svar. ”Det var helt nødvendig å ta et grunnleggende grep om utdanning. Idealet om et åpent universitet førte til et alvorlig misforhold mellom oppgaver og ressurser. Det var viktig å komme over til et system der vi først kunne stille minstekrav til undervisningen, så kartlegge instituttets kapasitet, og deretter foreta en beregning av hvor mange studenter det er forsvarlig å ta opp til et studium for å sikre kvaliteten”. Han legger ikke skjul på at ved studier som statsvitenskap, hvor det er et urimelig forhold i

antall mellom ansatte og studenter, er kvalitetsreformens idealer om tett kontakt mellom foreleser og student langt fra oppnådd. Likevel er han godt fornøyd med de endringer som har blitt gjort, og håper at hans etterfølger Ellingsrud vil fortsette dette arbeidet og gjøre de justeringer som er nødvendig. Selv om Underdal har sittet øverst i Universitetssystemet mens kvalitetsreformen har blitt implementert, tar han på ingen måte æren for dette. ”Man må gjøre som Machiavelli anbefaler, vet du”, sier han og smiler; ”skal du ha noe gjennomført gjelder det å samarbeide med noen som har ønske om samme resultat, og så får en heller la være å bry seg så mye om motivene.” Kontakt med studentene Kontakten med studentene har naturlig nok vært en annen enn det han var vant med som professor, og den kontakten gleder han seg til å få med oss lesesalslitere igjen. Likevel har det ikke vært fritt for studenter på kontoret hans nå heller. ”Det har ikke blitt mange fagdiskusjoner med studentene de siste årene, men jeg har fått god kontakt med studentpolitikerne, og mange av dem er imponerende dyktige! De har også endret seg litt fra den tiden jeg fattet interesse for studentpolitikk, men for NSU ser fokuset på egen økonomi fortsatt til å være det viktigste, med stadig krav om billigere studentboliger og høyere stipendandel og så videre.”

sinn at han på ingen måte slipper unna studenter med mer eller mindre gode spørsmål, for jeg skal i hvert fall gjøre en sterk innsats for å få unge statsvitere til å forstå at Underdal er en veldig hyggelig mann som alle burde ta en prat med.

Hørt på forelesning: ”Dere kan stoppe meg her ute på plassen, så kan vi gå rundt og prate og leke at jeg er en Sokrates” ”Jeg nedverdiger meg ikke til å snakke om avhengige og uavhengige variabler” ”Jeg er veldig slått av gyldigheten i deg jeg sier” ”Disse forelesningene kommer ofte som julekvelden på kjerringa” Trond Nordby

Tilbake på Eilert Sundts hus håper han studentene vil kontakte ham dersom det er noe de lurer på, men han forbeholder seg retten til å sette av bestemte tider hver uke til å ta i mot studenter som grubler på hva regimeteori egentlig går ut på, og andre ting som ofte viser seg å være litt vanskelig. Jeg tenker i mitt stille

9

Høyredreining i amerikansk høyesterett? Torbjørg V. S. Jevnaker torbjø[email protected]

D

et har vært mye fokus på endringer i den amerikanske høyesteretten denne høsten. To dommere skulle skiftes ut. Høyesterettsdommerne sitter på livstid med mindre de går bort, blir avsatt eller selv velger å gå av. Rett før sommeren valgte høyesterettsdommer Sandra Day O’Connor å gå av, og i begynnelsen av september gikk den 80 år gamle høyesterettsjustitiariusen William H. Rehnquist bort. Det har lenge vært spekulert i hvilke konsekvenser dette vil få for det amerikanske samfunnet. For Demokratene var valgnederlaget i 2004 kanskje ekstra bittert fordi det var rimelig å anta at man ville få utskiftninger i Høyesterett i løpet av den påfølgende perioden, ettersom de sittende høyesterettsdommerne nå begynner å dra på årene. Det er dessuten hele elleve år siden forrige gang en høyesterettsdommer ble nominert. John G. Roberts Jr. (50) ble først nominert av George W. Bush som O’Connors erstatter, men da Rehnquist døde ble Roberts nominert til høyesterettsjustitiarius isteden. Ved å nominere Roberts direkte til høyesteretts-justitiarius i stedet for å utnevne en av de sittende høyesterettsdommerne, slapp Bush ytterligere runder med høringer og voteringer i Senatet. I stedet for å finne tre kandidater, to nye høyesterettsdommere i tillegg til en sittende høyesterettsdommer som skulle forfremmes til høyester ettsjustitiarius, ble det nå bare to. Sammensetningen av Høyesterett kan få avgjørende betydning. Det

10

Store endringer i amerikansk høyesterett.

var for eksempel Høyesterett som i praksis avgjorde presidentvalget i 2000. Et knappest mulig flertall bestående av fem av de totalt ni dommerne dømte i favør av George W. Bush da de overkjørte avgjørelsen til Floridas delstatshøyesterett om å telle opp stemmer på nytt for hånd. Høyesterettsdommere innsettes som sagt på livstid etter nominasjon av president og godkjennelse i Senatet, og følgelig kan kandidatenes synspunkter virke inn. Det kan spekuleres i hvorvidt en annen sammensetning av Høyesterett kunne ha dømt annerledes, ettersom noen av de dommerne som i denne saken utgjorde majoriteten vanligvis har vært imot en føderal overprøving av delstatenes rettigheter. Utnevnelsen av høyesterettsdommere skjer først og fremst på bakgrunn av juridiske evner, og da i utgangspunktet på livstid. Grunnen til dette er å heve dem over politikken, slik at de kan fatte langsiktige vedtak. Høyesterettsdommerne skal ikke måtte ta hensyn til kortsiktige interesser for å sikre gjenvalg

– de skal kunne ta upopulære, men nødvendige beslutninger. Likevel er dette en politisk utnevnelse, og det er ikke til å unngå at synspunkter kan spille en rolle. Den tapende presidentkandidaten ved valget i 2000, Al Gore, hevdet dessuten at Høyesteretts avgjørelse var en politisk, og ikke en rettslig, avgjørelse. Ettersom det i Roberts’ tilfelle var snakk om å erstatte én konservativ dommer med en annen konservativ dommer, som var godt kvalifisert juridisk sett med lang erfaring som dommer, kunne Roberts samle støtte både hos en del Demokrater i tillegg til støtten Det republikanske partiet. Roberts ble godkjent av Senatets justiskomité, og ble 29. september tatt i ed og innsatt som den yngste høyesterettsjustitiariuse n på over 200 år. Striden rundt O’Connors etterfølger er derimot mye større. Noe av bakgrunnen til dette er at O’Connor har vært en moderat konservativ som ofte har avgitt avgjørende stemme

ved knappest mulig flertall (5-4). O’Connor har ofte blitt omtalt som en “swing vote,” en stemme som har avgjort utfallet av en sak. Der mange hevdet at utskiftelsen av Rehnquist med Roberts ville bety mer av det samme, kan O’Connors etterfølger komme til å dreie Høyesterett fra sentrum mot høyre. For demokrater så vel som republikanere er dette derfor en viktig kampsak. En del Republikanere ønsket at nominasjonen av O’Connors etterfølger skulle utsettes. Offisielt for å se hvordan Roberts ville klare seg som høyesterettsjustitiarius, men kanskje også for at demokratene skulle få roe seg ned, ettersom det ulmet mye under overflaten under justiskomiteens høringer av Roberts. Mye på grunn av frustrasjon over Roberts manglende svar vedrørende hans syn på for eksempel abort. Demokratene advarte dessuten Bush mot å nominere en kandidat som var mer konservativ enn Roberts, og mange har spekulert om demokratene vil bruke filibustertaktikk for å blokkere utnevnelsen av en slik kandidat. 3. oktober nominerte Bush Harriet Ellan Miers (60), advokat og sjefsrådgiver i Det hvite hus. Hun har ikke noen tidligere erfaring som dommer. Dette er imidlertid ikke et krav, Rehnquist hadde heller ingen tidligere erfaring som dommer. Derimot ble det etter kort tid klart at om demokratene til nøds kunne tåle denne kandidaten, kunne en del republikanere det ikke. Miers’ sosiale og politiske synspunkter, samt hennes tolkning av lov og konstitusjon, var relativt ukjente. Videre var ikke Miers konservativ nok for en del på høyresiden, som hadde ønsket en konservativ kandidat som aktivt kunne dreie høyesterett mot høyre, og kampanjer mot Miers ble satt i gang. I strid med alle konvensjoner forsøkte presidenten å berolige høyresiden ved å understreke Miers’ religiøse overbevisning, noe mange i ettertid har rettet kritikk mot. Religion skal ikke ha noe å si i denne sammenheng.

Skal Høyesterett fortsette å stå som en søyle i sentrum av det amerikanske politiske landskap?

Miers imponerte heller ikke under høringer i senatets justiskomité, og til slutt måtte hun trekke seg etter omfattende kritikk. Alt tydet derfor på at Bush ville nominere en mer konservativ kandidat for å imøtekomme høyresidens ønsker – noe som også skjedde da Bush 31. oktober nominerte dommer Samuel A. Alito Jr. (55) som O’Connors etterfølger. Flere demokrater har tidligere varslet sterk motstand dersom Alito, også kalt Scalito fordi han skal være på linje med den ytterst konservative høyesterettsdommeren Antonin Scalia, skulle bli nominert. Et sentralt tema i denne sammenheng er abortstriden. Retten til abort ble nedfestet i Roe v. Wade i 1973, og opprettholdt med et flertall på 5-4 i 1992. Alito er kjent for sin motstand mot abort og et skille mellom kirke og stat, og dersom han skulle bli innsatt, noe som ikke er usannsynlig med et republikansk flertall i Senatet, kan dette føre til lovendringer på dette området.

Nye dommere i amerikansk høyesterett kan få stor konsekvenser når flere omstridte temaer vil komme opp i denne høyesterettsperioden. Det er her snakk om minst én stor abortsak. Dessuten er saker som Oregons aktive dødshjelp, rettighetene til de innsatte på Guantanamo-basen, restriksjoner på økonomisk støtte til partiers valgkampanjer, i tillegg til saker vedrørende religion, ytringsfrihet og dødsstraff, satt opp for denne perioden. Dersom Alito etterfølger O’Connor, som utgjorde en “swing vote” på flere slike saker, kan dette få store konsekvenser for høyesterettens avgjørelser. Alito vil trolig sørge for å dreie domstolen til høyre.

11

Et flyktig valg Stortingsvalget 2005 er historie. Tiden med folkemøter, utspørringer og heslige valgkampboder er forbi. Føler du at valget er i ferd med å gli over i glemselen? Zoon Politikon forteller deg hva som egentlig skjedde. Johan Christensen [email protected]

T

idligere var valgdagen en dag for fornuft og moderasjon. En dag da man la de sterke følelsene til side. Tvilen hadde nok vært sterk, men på valgdagen fortonte alt seg mye klarere. Man stemte på samme parti som valget før og valget før der igjen, samme parti som mor og far hadde stemt på siden den tiden da det var rasjonering på biler og appelsin var et luksusgode. Noe har skjedd. Ved høstens stortingsvalg møtte det norske folk mannsterkt opp for å stemme på et helt annet parti enn de hadde gjort forrige gang. Ellers så trauste hjelpepleiere, bygningsarbeidere og mellomledere lot hemningene ligge hjemme på valgdagen. Denne gangen skulle de kline til. Store utslag Aldri har et norsk stortingsvalg gitt så store utslag som i år. Det var ikke bare ett eller to partier som gikk dramatisk opp eller ned; det var omveltninger over hele linja. Alle de syv største partiene, med unntak av Senterpartiet, opplevde en endring i oppslutning på 30 prosent eller mer. Fremskrittspartiet og Venstre vokste begge med over 50 prosent, mens Arbeiderpartiet la seg på respektable 35 prosent. Blant taperne mistet både Høyre og Sosialistisk Venstreparti omtrent en tredjedel av velgerne sine. Folket så heller ikke i nåde til Kristelig Folkeparti, som måtte tåle en nedgang på 45 prosent.

12

Det rare var at verken tidligere partibarometre eller selve valgdagsmålingen hadde forutsett de enorme utslagene. Riktignok var det ventet at Ap og Frp skulle gjøre et godt valg, men ikke så bra. Man trodde også at Høyre og SV kom til å miste stemmer, men ikke så mange. I den moderne verden er virkeligheten vanligvis blek i forhold til forenklinger og etterlikninger av den. Denne gangen var virkeligheten best: valget var langt mer sensasjonspreget enn meningsmålingene. Regjeringsspørsmålet avgjørende Hvordan kan vi forklare de store endringene i partienes oppslutning? Mange vil peke på regjeringsspørsmålet som helt sentralt. Både hvem som satt i regjering før valget og hva som var regjeringsalternativene etter valget synes å ha hatt stor betydning for utfallet. Interessant er det at å sitte i regjering eller å gå til valg på et regjeringsalternativ har både positive og negative konsekvenser for de involverte partiene. Denne dobbeltheten så vi tydelig ved Stortingsvalget. La oss begynne med de dårlige nyhetene. Det er for det første en kjent empirisk sammenheng at det koster velgere å sitte i regjering, særlig for koalisjonsregjeringer. Bondevikregjeringen var intet unntak. Til sammen gikk regjeringspartiene

tilbake med over 10 prosentpoeng ved valget. Eneste lyspunkt var Venstre, som økte sin oppslutning og endte godt over sperregrensa. Vi skal riktignok ikke se bort fra at den jevne velger, tross Venstres lysende innsats ved Kongens bord, kan ha glemt at partiet satt i regjering. Det er også en stor risiko forbundet med å gå til valg på et regjeringssamarbeid. Man må forsvare kompromissløsninger i valgkampen, og det blir vanskelig å tydeliggjøre egen politikk. Dette fikk Kristin Halvorsen merke på kroppen. SV, som hadde gjort det til en livsstil å være i opposisjon, virket tydelig ukomfortable med å skulle stå til ansvar for idealistiske forslag og artige formuleringer i arbeidsprogrammet. Det unngikk ikke velgerne å legge merke til. Samarbeidet var heller ikke sorgløst for Høyre og KrF. Regjeringskameratene måtte i valgkampen forsvare det Jens Stoltenberg treffende kalte ”det verste fra to verdener”. KrF

måtte stå til rette for Høyres usosiale økonomiske politikk, mens Høyre måtte snakke varmt om KrFs intoleranse. Forståelig nok var ikke velgerne overbegeistret for noen av delene. Men regjeringssamarbeid kan også ha positive virkninger. Vilje til å danne en samarbeidsregjering gjør at et parti i velgernes øyne framstår som mer ansvarlig. Eventuell regjeringsdeltakelse øker dessuten velgernes mulighet til å få gjennomslag for sitt politiske syn. Arbeiderpartiets beslutning om å gå inn for en rødgrønn flertallskoalisjon var utvilsomt en av grunnene til at partiet gjorde et godt valg. Jens kledde rollen som ansvarlig samlingsfigur på venstresiden, og utsiktene til nytt flertall trakk mange gamle Ap-velgere opp av Ekornessofaen. Den borgerlige regjeringen hadde nok også sett for seg å kunne vinne velgere ved å vise til ansvarlighet og gode resultater. Den drømmen brast da Carl I. Hagen med et retorisk lyskespark reduserte et fjellstøtt regjeringsalternativ til et borgerlig kaos. Venstrebølgen avlyst? Ser man bort fra regjeringsspillet har mange hevdet at valgresultatet representerte en venstredreining i norsk politikk. Tilsynelatende er dette sant. Senterpartiet overtok vippeposisjonen i Stortinget fra KrF, og Arbeiderpartiet, som har beveget seg langt til venstre siden nederlaget i 2001, gjorde et brakvalg. Og det var virkelig tradisjonell Appolitikk – offentlige løsninger og mer til dem som har minst – som slo an. Samtidig er det vanskelig å snakke om en venstredreining når Frp, et parti på ytterste høyre fløy, får 22 prosent av stemmene. Mange i fagbevegelsen ser nok stortingsvalget som en endelig

I vippeposisjon....

ideologisk seier, men det er det neppe dekning for. Stortingsvalget 2005 luktet mer av saker enn av ideologi. I denne sammenheng er motstand et sentralt konsept. Valgets to store vinnere, Ap og Frp, gikk gjennom valgkampen uten å møte motstand. Aps gamle hovedfiende Høyre gikk nesten utelukkende løs på SV, mens Frp nøt en friksjonsfri tilværelse på siden av de to konkurrerende regjeringsalternativene. Mangelen på motstand gjorde at disse partiene fikk sine vinnersaker, som bedre eldreomsorg og lavere bensinpriser, fram i lyset. I tillegg ble tapersakene, for eksempel Aps ja til EU og Frps prinsipielle motstand mot pensjoner, glemt. For valgets tapere forholdt det seg motsatt. Tøff motstand gjorde at tapersakene deres ble tema for debatt, mens de potensielle vinnersakene aldri kom opp. Denne sammenhengen er i seg selv selvfølgelig, men ved valget kan den ha vært viktigere enn noen gang.

til å tro at venstredreiningen vil fortsette ved neste valg. Om fire år vil regjeringsslitasjen ramme de rødgrønne, og ingen taper så mye ved valg som koalisjonsregjeringer med flertall. Dette valgets vinnere kan fort bli det neste valgets tapere, og motsatt. Og neste gang kan utslagene bli enda større. Noe har skjedd. En appelsin koster en femmer på Kiwi, og annenhver nordmann eier sin egen bil. Ved stortingsvalget i 2009 kommer ellers så trauste hjelpepleiere, bygningsarbeidere og mellomledere igjen til å troppe opp på den lokale ungdomsskolen en dag i begynnelsen av september. Trolig

En usikker framtid Konklusjonen er ikke lystig for den rødgrønne regjeringen. Analysen gir liten eller ingen grunn

13

Det tyske valget

Det tyske valget ble antagelig mer spennende enn det Angela Merkel og Gerhard Schröder hadde tenkt seg og ingen sto igjen som vinneren. Silje Tangnes

[email protected]

V

alget i Tyskland ble en kamp om prosentpoeng, regjeringspartiet SPD med Gerhard Schröder i spissen fikk 34,3 %, mens CDU/CSU ble største parti med 35,2 % av stemmene. Valgnatten endte med at begge lederne gikk ut og mente de hadde vunnet valget, samtidig som de nektet for muligheten av en koalisjon partiene imellom. Innad i partiene så man derimot muligheten for en koalisjon. Det ble lansert muligheter som at både Angela Merkel og Gerhard Schröder burde trekke seg slik at en koalisjon kunne bli mulig. Andre forslag på løsninger var at de delte på kanslerrollen og hadde den i to år hver. Samtidig så begge lederne alle andre veier enn mot den andre ”vinneren”. Heller ikke Venstrepartiet, et parti som har falt i unåde over hele den politiske skalaen, ble tatt med i betraktningen hos noen. Dette partiet omfatter det gamle kommunistpartiet i øst og er svært venstreradikalt. En av lederne er Oskar Lafontaine, Schröders rival og første finansminister. Tyskland har i mange år vært preget av to store partier, SPD og CDU/CSU. SPD er det eldste partiet i Tyskland og den tidligere kansleren Willy Brandt var SPD mann. Også Oskar Lafontaine, som i dag leder Venstrepartiet, har vært leder for SPD. SPD er opprinnelig sosialdemokratisk, men har i dag godtatt markedsliberalismen og ligger for langt til høyre ifølge Venstrepartiet. De har også fått kritikk fra arbeiderbevegelsen for ikke å være sosialistiske nok. CDU/CSU er egentlig to partier. CSU er bare representert i Bayern mens CDU er representert i resten av landet. De har felles ungdomsorganisasjon. Partiene ble stiftet for å forene de katolske og protestantiske stemmene i et konfesjonelt parti.

14

Begge har ambisjoner og ryggdekning, men det er en lunefull kombinasjon.

Partiet ligger på høyresiden i tysk politikk. Deres kanskje mest kjente kansler var Helmut Kohl, Angela Merkel var tidligere hans protegé. Det tyske politiske landskapet er preget av flere mindre partier. I tillegg til Venstrepartiet har De Grønne fått innpass i tysk politikk. De Grønne har den siste perioden sittet i regjering med SPD, men var såpass regjeringskåte at de så for seg en koalisjon med CDU/CSU som deres leder Joschka Fischer tidligere har kalt ”borgerlige fascister”. FDP, Det Frie Demokratiske Parti ble også nevnt som mulig koalisjonspartier i en regjering utgått fra venstresiden. Nå har både Merkel og Schröder måtte svelge sine argumenter og kraftige angrep fra valgkampen og resultatet er en koalisjon mellom CDU/CSU og SPD. Som en følge av dette har Schröder trukket seg og overlatt kanslerstillingen til Angela Merkel. Hun blir Tysklands første kvinnelig kansler. Schröder vil heller ikke sitte i regjeringen.

En viktig side ved dette valget var CDU/CSUs dårlige valgresultat. Det ble omtalt som et katastrofevalg for Merkel som lå an til en klar seier. Schröder og hans parti gjorde en utrolig valginnspurt, men de gikk også tilbake fra forrige valg. I 2002 fikk begge partiene 38,5 %. Utfordringene for den nye regjeringen er store. Tyskland har i dag en arbeidsløshet på over 5 millioner. Det ligger an til et større krav om produktivitet og et mer fleksibelt arbeidsmarked. Krisestemningen i Tyskland er antydet som en av grunnene for at velgerne likevel stemte SPD, selv om det lå an til et bra valg for CDU/CSU. Så gjenstår det å se da, om disse to partiene som sto steilt mot hverandre i valgkampen klarer å regjere sammen. Antagelig vil det ikke by på særlige problemer, partiene står ikke så langt fra hverandre i praktisk politikk. Det er ikke utenkelig at det var kombinasjonen av Merkel og Schröder som ikke fungerte.

TEMA: Hva skjer på Institutt for statsvitenskap?

Side 16: Statsvitenskap - et eller flere fag? Side 17: Bill.mrk: Trenger større engasjement! Side 18: IAPSS: Verden for statsvitenskapsstudenter Side 20: Faglunsj med Harald Stanghelle Side 21: Faglunjs med Morten Bremer Mærli Side 22: Forèn eder! Side 23: Studietur 2006 Side 24: Nepotisme og kameraderi ved UiO Side 25: Hilsen fra Fagutvalget Side 26: Utviklende utveksling

15

TEMA

Statsvitenskap

– ett eller flere fag? Per Kristen Mydske [email protected]

er imidlertid ikke primært deres historiske eller tradisjonsforankrede opphav, men deres nytte- og anvendelsesmuligheter, med andre ord deres fruktbarhet. Dette er et pragmatisk og ikke et dogmatisk syn på teori.

Per Kristen Mydske - Instituttleder ved ISV

S

tatsvitenskap som fag, slik vi kjenner det i dag, har en vel 50årig historie i Norge. Det skiller seg fra andre samfunnsvitenskapelige fag ved sitt studieobjekt: Politikk, politiske aktører, enheter og prosesser. Det spenner fra lokal til internasjonal og global politikk, og fra enkeltindivid til samfunnsgrupper og nettverk. De teoretiske retninger i faget har tre hovedkilder: Rettsvitenskapen, økonometrien og sosiologien. Rettsvitenskapen og sosiologien har stått for et norm- og strukturperspektiv, økonometrien for det rasjonalistiske. I dag kan vi fortsatt regne to hovedgrupper av teorier i faget: Normer og strukturer, og det rasjonalistiske. I praksis er et kombinert perspektiv det mest anvendte. Det avgjørende med teorier

16

Faget statsvitenskap er organisert i fire underdisipliner: Politisk teori, offentlig politikk og organisasjon, komparativ politikk og internasjonal politikk. Mens politisk teori rommer politisk idéhistorie og makroteorier om samfunn og politikk, er de øvrige områdene tematiseringer etter empirisk objekt. De er også teoretiske, men de teoretiske tyngdepunkter vil være ulike avhengig av objektets karakter. De er imidlertid alle deler av ett og samme fag med fellesgods, både empirisk og teoretisk. Selv om organiseringen av undervisningen kan forsterke inntrykket av en etablert spesialisering, er statsvitenskap ett og ikke flere fag. Forskningen følger naturlig nok ikke automatisk slike grenser, men er ledet av faktiske empiriske sammenhenger, og dernest av hva som er fruktbar teori. Lokalpolitikk er for eksempel ikke bare ”lokal”, men er koblet til det internasjonale samfunn. Skillet mellom offentlig sektor, privat marked og sivilsamfunn er som et annet eksempel mer diffust i dag enn før. I undervisningsprogrammet for statsvitenskap ved UiO er det i tillegg til de spesialiserende tiltakene

noen aktive, sammenbindende grep: Politisk analyse ved avslutningen av bachelor studiet og metodekurset ved inngangen til masterstudiet. På masternivå skjer det en naturlig fordypning gjennom masteroppgaven. Men det er viktig å ikke glemme bredden i det fagligteoretiske stoff en kan trekke på, også i empirisk avgrensede oppgaver. Muligheten for å velge kurs fra ”andre” underdisipliner er absolutt tilstede. Når en som ferdig cand.polit. kan se tilbake på faget, bør det være et helt fag, og ikke bare en liten bit av det en ser. Det blir ikke mindre viktig fremover med breddekunnskap og –forståelse, nettopp på grunn av en nødvendig spesialisering. Politiske fenomen og prosesser bryter grenser, mellom det lokale og det globale, og mellom private og offentlige sfærer. Når en fordyper seg i ett avgrenset emne, blir verdien av slik kunnskap regulert av kunnskap om konteksten. Derfor bør en interessere seg aktivt for andre deler av faget enn den delen en selv står på hodet i, og for hva ”naboen” jobber med i seminarer og på lesesalen. Statsvitenskap er også et resultat av hva en gjør det til selv.

TEMA

Bill.merk: trenger større ENGASJEMENT! De fleste som studerer statsvitenskap har gjerne hørt om Fagutvalget, Soupérådet eller Machiavellisk Forum. Disse foreningene bidrar til faglige og sosiale stunder for statsvitenskap sstudenter. Men hva Hovedstyret eller Det Machiavelliske Samfund egentlig er, er det ikke like greit å få tak på. Årsaken ligger nok i at Hovedstyret rett og slett ikke har hatt den funksjon det var tiltenkt å ha da det ble opprettet. Hovedstyret har frem til nå bidratt og hjulpet de andre foreningene. Det har også bidratt med samarbeid ved debatter og ekskursjoner. Ane Marte Nordvik [email protected]

F

oreningen Det Machiavelliske Samfund (DMS) ble opprettet i 1985, men har ligget i dvale de siste årene. Formålet til DMS er ”å skape et sosialt og levende studentmiljø ved Institutt for statsvitenskap”. Dette gjør vi ved å arrangere kulturelle, sosiale og faglige tilstelninger for studenter ved statsvitenskap, og andre som er interessert i statsvitenskaplige arrangementer. De forskjellige foreningene jeg nevnte i innledningen er med på dette, da de er organisert under DMS. På Allmøtet for statsvitenskap 20.januar 2004 ble Hovedstyret i DMS opprettet for å vekke foreningen til live igjen. Hovedstyret skulle ha som mål å koordinere arbeidet til alle foreningene ved statsvitenskap. Hovedmisjonen var ambisiøs: ”Vi anser det som vår misjon å skape en bevissthet og identitet rundt statsvitenskap som fag”. Andre forbedringer Hovedstyret skulle bidra med, var å la Fagutvalget konsentrere seg om sine kjerneoppgaver, fremme samarbeid og kontakt mellom de forskjellige foreningene, teambuilding, sikre kontinuitet og fortsatt aktivitet i foreningene samt skape en tilhørighetsfølelse hos programstudenter ved Institutt for Statsvitenskap.

Da jeg ble valgt som leder av Hovedstyret på Allmøtet i høst, var jeg klar over at disse målsetningene ikke hadde blitt oppfylt. Jeg hadde

en oppfatning av at jeg ikke var den eneste som følte behov for et mer aktivt hovedstyre, og jeg kom i kontakt med to medlemmer fra Fagutvalget. Sammen ville vi legge klare retningslinjer for et mer funksjonelt hovedstyre, og ta opp igjen de målene som ble fastsatt ved opprettelsen. I et hovedstyremøte med lederne fra de ulike foreningene (som automatisk er medlemmer av Hovedstyret via sine lederverv), ble de nye retningslinjene luftet og drøftet. En omorganisering krever at man både må gi fra seg makt og stille nye krav. Ambisjonene dette semesteret er at alle foreningene vil enes om en omstrukturering som tjener alle.Hva går så de nye endringene ut på? DMS – en sterk organisasjon. Et studie som statsvitenskap har mange studenter. Hva fører oss sammen, annet enn en forelesning eller en fest i ny og ne? Å skape et større fellesskap blant oss studenter krever endringer, både i vår innstilling og i organisasjonen. Det Hovedstyret ønsker å få til er å skape en enhet. Dette betyr at vi må ha noe som fører oss sammen. For å skape en felles identitet blant oss statsvitenskapsstudenter må vi tørre å gjøre oss spesielle og bemerket. Å innføre egne seremonier ved studiestart og etter endt mastergrad, symboler som understreker hvem vi er, vil bidra til å skape et godt miljø for nye og ”gamle” studenter. Jeg er ikke i tvil om at engasjementet blant studentene på statsvitenskap er høyt. Men det er ikke tilstrekkelig.

Kritikken rettes ikke mot studentene, men mot DMS. For at studentene skal kunne uttrykke sitt engasjement må foreningene legge bedre til rette for det. Og det er dette vi som er medlemmer i foreningene jobber med dette semesteret. Vi ønsker å få til et bedre miljø for de som engasjerer seg. Det er viktig at et så populært studie som statsvitenskap har en organisasjon som fanger opp de som har lyst til å få et større nettverk samt engasjere seg faglig. Det er derfor på tide å gjøre et foreningsmedlemskap mer attraktivt. Dette tror jeg vil la seg gjøre med et bedre internmiljø hvor man knytter bekjentskaper også i fritiden. Det virker som om dette er et sterkt ønske blant de som er engasjert i dag. Men for å få en sterkere organisasjon, et bedre miljø og tettere kontakt blant studentene trenger foreningene flere medlemmer. Vi vil prøve å legge til rette for dette etter jul, slik at studentene finner det mer fristende å bli med. På allmøtet etter jul, hvor alle studenter på statsvitenskap har møterett og stemmerett, håper jeg på et stort oppmøte og lange medlemslister til foreningene. Hele legitimiteten til DMS og de ulike underforeningene ligger i Allmøtet. Vi kan ikke bare ønske oss et bedre studiemiljø, vi må skape det. Ane Marte Nordvik, Leder, Hovedstyret

17

TEMA

IAPSS: Verden for statsvitenskapsstudenter, eller hvordan jeg havnet i Ljubljana. Karl Olav G. Sørensen [email protected]

D

ette lille eventyret begynner i Oslo rett før sommeren, da en representant fra fagutvalget spør om jeg ikke kunne tenke meg å delta på en International Association for Political Science Students (heretter IAPSS) regionalkonferanse i Zürich i august. Temaet var sveitsisk nøytralitet og hørtes spennende nok ut, og siden resten av sommeren skulle tilbringes i Norge tenkte jeg at dette ville være en fin avslutning på sommeren. En akademisk inngang til semesterstart, samt en artikkel i Zoon Politikon om IAPSS som resultat. I løpet av sommeren tenkte jeg på hva IAPSS egentlig var. Jeg hadde hørt fra diverse medstudenter, og kanskje spesielt medstudiner, om denne organisasjonen. Joda, en internasjonal forening for statsvitenskapsstudenter hørtes da fint ut, men hva hadde det med meg å gjøre? Å delta på en regional konferanse ville være en fin måte å finne ut mer om denne organisasjonen. I Sveits var det et hektisk program fra den 17.-21. august, både faglig og sosialt. Klart vi måtte besøke parlamentet i Bern, og klart jeg måtte erte på meg den mest konservative parlamentarikeren i en debatt, når jeg storkjeftet påsto

18

Karl Olav på eventyr.

at nøytralitet ikke bare var avleggs med tanke på det nye trusselbildet, men også svært egoistisk. Dette var jeg heldigvis ikke alene om å

hevde, det gikk igjen i foredragene til professorene i løpet av uka. Nøytralitet handler så visst ikke om noen idealisme, men er et strategisk

TEMA

valg. I tillegg har nøytralitet i Sveits en funksjon i at den er en del av den sveitsiske identitet. I et land med 4 språkgrupper og en ellers ganske fragmentert befolkning, har nettopp nøytralitetskonseptet virket konsoliderende.

spurte om jeg ville jobbe for IAPSS. Jeg satt ikke drinken i halsen, men tømte den i stedet og sa at jeg måtte tenke på det et par dager. Mandagen etter bestemte jeg meg for å dra til Ljubljana, hvor det permanente setet til organisasjonen er, for et år.

Vi var rundt 35 studenter fra Sveits, Tyrkia, Italia, Nederland, Georgia og Norge på konferansen. Jeg må si at jeg likte å møte engasjerte studenter fra andre land. Luc, en sveitser, og jeg satt ved siden av hverandre en middag, og han fortalte ivrig om hvor stor fan han er av Stein Rokkan. Det føltes faktisk aldri så lite flatterende at vår norske statsviter fortsatt er verdsatt, også av studenter nedover i Europa.

5 dager i Zürich ble altså til et år i Ljubljana, hvor jeg nå er fungerende generalsekretær i IAPSS. Teamet som i år utgjør “Executive Committee” består av 10 personer fra Nederland, Italia, Romania, Georgia, Finland, og altså Norge. Mine fordommer mot alt øst for Italia og Tyskland har fått seg en real knekk. Ljubljana er en by som er minst på høyden med Oslo for studenter. Det sies at 20 % av befolkningen i Ljubljana er studenter, og universitetet har over 40 000 studenter. Dette merker man også i politikken. Studentorganisasjonene er mektige og viktige i politikkutformingen, og studentpartier har forholdsvis høy oppslutning. I fjor ble det regjeringsskifte, og reformer i finansiering av studentorganisasjonene. Det er klart

På lørdag formiddag hadde vi en workshop hvor vi skulle prøve å diskutere hva IAPSS bør fokusere på det neste året. Dette var mitt første møte med organisasjonen utenom konferansen, og interessen ble vekket. Konseptet bak IAPSS er å tilrettelegge for at statsvitenskapsstudenter skal kunne møtes, først og fremst faglig, men med tilhørende sosiale stunder. Aktivitetene spenner fra arbeidsgrupper på internett, konferanser og Politikon, en publikasjon hvor studenter sender inn faglige arbeider de har lyst til å presentere. Det er rundt 40 universiteteter som er medlemmer av IAPSS gjennom fagutvalg eller internasjonale utvalg, i tillegg til mange individuelle medlemmer. Senere denne dagen var det avslutningsfest på et utested, og på en eller annen måte må jeg ha gjort noe riktig i løpet av uka, eller kanskje i løpet av workshopen. Hun som ble valgt som ny leder på generalforsamlingen til IAPSS i Moskva i mars spurte om jeg likte hva IAPSS holdt på med. Jo, selvsagt sa jeg, og la ut om hvor mye uforløst potensiale som lå i organisasjonen. Nordmenn blir glad i å snakke på fest, så hun stoppet meg til slutt og

for massedemonstrasjon før jul, men uten å være alt for inne i saken, så virker det som en effektivisering er på sin plass. Ljubljana er en by med en lang og interessant historie, arkitekturen bærer preg av østerriksk dominans under habsburger-perioden, og sentrum er vakkert med mange broer over elven Ljubljanica. Kontoret til IAPSS ligger i administrasjonsbygningen til universitetet midt i sentrum, og her tilbringes dagene med å skrive søknader til bl.a. EU til prosjektstøtte, utvikling av nye og forbedring av eksisterende prosjekter, og en del administrative oppgaver jeg må ta meg av som generalsekretær. 5 dager med internasjonal studentkonferanse ble altså til et år med studentorganisatorisk engasjement. Det bekrefter det jeg har trodd hele studietiden: Å engasjere seg åpner for nye inntrykk, og å involvere seg åpner nye muligheter.

Faktaboks:

•I 1998 ble IAPSS stiftet i Leiden i Nederland, etter at en gruppe statsvitenskapsstudenter fra Leiden hadde besøkt studenter i Roma. •I 2003 bestemte generalforsamlingen å opprette et permanent sete for organisasjonen, for å sikre kontinuitet og et mer effektivt arbeid. •Visjonen til IAPSS er å generere og promotere muligheter for statsvitensk apsstudenters samarbeid gjennom et globalt nettverk. •Blant kjerneverdiene som er slått fast i organisasjonens statutter er politisk uavhengighet, respekt for mangfold og fokus på kunnskapsutveksling •For mandatet 2005-2006 ønsker det sittende styret å fokusere på å finne flere ressurser til organisasjonen, slik at man kan implementere flere planlagte prosjekter, bedre kontakten med medlemsorganisasjonene og øke det internasjonale engasjementet blant statsvitenskapsstudenter •Interessert i IAPSS? Ta kontakt med internasjonalt ansvarlig i fagutvalget Angelique Awa på [email protected]

19

TEMA

Harald Stanghelle – Hva vil skje med Fremskrittspartiet? Alle som leser Aftenposten daglig er godt kjent med Harald Stanghelle. Med jevne mellomrom skriver han den ene gode politiske kommentaren etter den andre. Denne gangen var vi så heldig å få han til faglunsj på U1 takket være god innsats fra Machiavellisk Forum. Stanghelle gav et interessant innblikk i Fremskrittspartiets historie og et lite forsøk på å spå inn i fremtiden. Roger Johansen [email protected]

E

t av de sterkeste politiske minnene til Stanghelle fant sted i 1973 etter EU-valget. Det var våren 1973 og Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet. Anders Lange, som partiformannen het, opprettet partiet på tre vilkår: ”Jeg skal være formann, jeg skal stå på første plass på listene i alle kommuner og partiet skal bære mitt navn”. Poenget med Anders Langes parti var at man oppfordret den norske befolkning til å være brannfakkel for egen lommebok. De store visjonene for fremtiden var ikke av stor betydning og verden rundt en selv var av liten interesse. Heretter skulle folket tenke på seg selv og pengebeholdningen. Den eneste i Europa Carl I. Hagen overtok partiet i 1974 da Anders Lange døde og i selvbiografien sin skriver Hagen om det første utbruddet han hadde etter partiformannens død: ”Hjelp, jeg er blitt stortingsmann!”. Hagen blir av Stanghelle karakterisert som et voldsomt politisk utholdenhetsfenomen. Det finnes ingen tilsvarende politiker i hele Europa. Hagen fortsatte den politiske linjen Lange hadde ført og har brukt mye av karrieren til å være i opprør mot eliten og kapitalistene. Hagen blir videre karakterisert som en særdeles dyktig retoriker, og er også den eneste av politikerne som gjennom TV henvender seg direkte til seerne ved å se rett inn i kameraet i det han snakker. Dette utholdenhetsmennesket er blant de

20

Hvordan vil det gå med Frp etter Hagen?

mest utskjelte i norsk politikk noe som har styrket populariteten blant velgergruppen, men partiformannen har også pådratt seg mange arr gjennom årene. Arrene har ført til bitterhet som senest kom til uttrykk da Hagen viste skuffelse over ikke å bli valgt til stortingspresident for den kommende perioden. Forandrede holdninger til Fremskrittspartiet Gjennom hele Frps historie har det vært utenkelig for ethvert annet parti å vurdere samarbeid med Frp. Den siste fireårsperioden har vært annerledes og et eksempel på dette er da Arbeiderpartiet gikk sammen med Frp for å få gjennom barnehageforliket. Frp har altså gått fra å være skjellsord til å bli en noenlunde akseptabel samarbeidspartner. Fremskrittspartiet – en samling av misnøye Stanghelle forundrer seg over Frps popularitet. Det er utrolig, men Frp blir regnet som et minste felles multiplum for enhver form for misnøye. Aksjemeglere, trygdede og småbønder står sammen og hyler mot velferdsstaten. Det paradoksale er altså at alle de som ikke vil tjene

på å få Frp i regjering er de som faktisk stemmer på dem. Hvorfor er det slik? Stanghelle nevner fire elementer det er verdt å ta i betraktning. For det første har det vært 20 år med rotete mindretallsparla mentarisme. For det andre står forandring i etermediene sentralt. Spissformuleringer henger løst og dette tjener Frp på. For det tredje går utviklingen i mediene generelt Frps vei. Fristilt journalistikk er noe partiet tjener svært godt på og media kan ofte bli betegnet som ”nyttige idioter”. En siste, kanskje viktigste faktor til Frps fremgang er en velutviklet petroleumspopulisme. Med velkjent retorikk som ”i verdens rikeste land må vi da har råd til…”, vinner Frp mange av folkets hjerter. Hvordan det vil gå fremover med Frp er det selvsagt ingen som vet, men Stanghelle forsøker å resonnere. Frp er ledende på høyresiden og Høyre som parti er med dette valget detronisert. Stanghelle er imidlertid noe forsiktig med å spå noen stor lykke for Frp i fremtiden. Han mener det vil oppstå et vakuum da Hagen vil forsvinne og det er ikke sikkert Frp vil overleve mye lenger etter en ny formann har tatt over.

TEMA

Morten Bremer Mærli – Fra NUPI med atomtrusler

Onsdag 5. Oktober kl. 12 samlet en gjeng ivrige studenter seg med matpakke i U1. Det var duket for nok en faglunsj. Denne gangen ble vi besøkt av den eminente forskeren Morten Bremer Mærli fra NUPI. Temaet var atomvåpen som utfordring for internasjonal sikkerhet - Et strålende, faglig relevant bidrag i høstmørket. Roger Johansen

og Pakistan har begge gjennomført prøvesprengninger av atomvåpen. Israel har ikke og det er usikkert hvorvidt de har kjernevåpen eller ikke.

[email protected]

M

ed utgangspunkt i ikkespredningsavtalen fra 1950tallet fikk vi innføring i både den sivile og militære bruken av atomkraft og dens trusler. I følge direktøren for det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Mohamed El Baradei, har verden aldri før vært nærmere kjernefysisk krigføring. Dette henger blant annet sammen med det gale fokuset verdenssamfunnet har hatt på atomvåpen. Hvis man tar i betraktning selve navnet på avtalen, altså ikke-spredningsavtalen, og dagens situasjon er det enkelt å argumentere for at all verdens land ville hatt større utbytte av å fokusere på en nedrustning fremfor ikkespredning. Den skjøre avtalen Det er nemlig slik at ikkespredningsavtalen er blitt en sovepute for de fem1 landene som har midlertidig lov til å besitte atomvåpen. Etter en tilsynskonferanse i 1995 ble landene enig om å for alltid å føre tilsyn med alle landene som har undertegnet avtalen, men med dette oppstod en stillstand i nedrustningen av atomvåpen. Fordi det var enighet om at avtalen skulle vare i all fremtid hadde ikke atommaktene lenger det samme incentivet til å ruste ned. I 2000 innkalte imidlertid landene til et nytt møte hvor partene forpliktet seg til å ruste ned. I tillegg ble en prøvestansavtale forhandlet frem hvor det ble forbudt med testing av kjernefysiske våpen. Det siste møtet, som ble holdt i 2005, viste som fryktet at avtalen fra 2000 var utilstrekkelig og at landene hadde brutt de fleste krav de var blitt enig om. Argumentene mot avtalen er at

Faglunsj med kraftig innhold.

den er for svak fordi den åpner for at stater som Nord-Korea og Iran får friere spillerom enn hva som er forsvarlig. Som følge av dette blir det argumentert for at landene må ta ansvar for egen sikkerhet og dermed opprettholde et arsenal av atomvåpen. Den paradoksale konsekvensen blir altså at som følge av frykt for spredning av atomvåpen blir en ikke-spredningsavtale undergravd fremfor å gjøre en innsats for å styrke den. India, Israel og Pakistan Det er imidlertid flere hindre til en suksessfull avtale. Tre land har holdt seg utenfor ikke-spredningsavtalen og har med dette forbeholdt seg retten til å besitte atomvåpen. Disse er India, Israel og Pakistan. India ble lenge nektet teknologi som gjorde det mulig å produsere atomvåpen. Det er imidlertid fullstendig lovlig å benytte seg av kjernekraft til fredlig formål som å produsere energi. India har benyttet seg av dette og fikk importert reaktorer til sivilt formål fra Canada. Dumt var det da at disse i tillegg til å produsere energi var fryktelig nyttige til å produsere plutonium - hovedingrediensen og det som er vanskeligst å få tak i når en skal sette sammen et atomstridshode. India

Terrorisme og trusselen om kjernefysiske våpen Er man i besittelse av høyanriket uran er det godt mulig å slippe en bit på den andre og kun ved hjelp av denne kontakten skape en kjernefysisk reaksjon av dimensjoner vi ikke ønsker å tenke for mye på. Det finnes 3,7 millioner tonn høyanriket uran i verden i dag. Dette er nok til å produsere 300.000 kjernevåpen av en størrelse det er verdt å ha respekt for. 3% av denne mengden høyanriket uran er under kontroll – nesten ingenting. De resterende 97% tilhører atommaktene og det finnes ingen felles kontrollinstans for disse landene. Hver og en har ansvaret for å kontrollere selv. USA gjennomførte en kontroll for ikke lenge siden og fant ut at 2,7 tonn høyanriket uran som var borte ikke kunne redegjøres for. Å tenke på hvordan tilstanden er i Russland burde da være grunn god nok for enhver av oss til å måtte gi avkall på nattesøvnen. Heldigvis er det slik at de fleste terrorgrupper ikke har interesse av å ta i bruk atomvåpen. Dette er ikke bare av logistiske, praktiske årsaker, men også moralske. Dessuten er de klar over at straks de tar i bruk kjernefysiske våpen har de mistet alt grunnlag for noen gang å forhandles med. Slikt gjør at tanken om bruk av masseødeleggelsesvåpen gjerne blir tenkt gjennom mer enn èn gang – det store spørsmålet er hvor lenge det kan fortsette slik. 1 USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina.

21

TEMA

Foren eder! Ja - det er hardt å være student. Allerede fra det første øyeblikket vi tropper opp i den golde steinørkenen Blindern får vi innprentet hvordan studiehverdagen tilsvarer en fulltidsjobb, hvordan en gjennomsnittlig lesedag er åtte timer lang, og hvordan eksamenstiden aldri er så langt unna som vi tror. En skulle tro en slik timeplan levner tid for lite annet enn intenst ordkløyveri på lesesalen, men faglig fokus til tross – studietiden er mer enn bare bøker. Line Grenheim [email protected]

D

et er mange kanaler vi studenter kan benytte oss av når det gjelder de sosiale aspektene ved studiehverdagen. For noen begrenser de utenomfaglige relasjonene med medstudentene seg til dype samtaler over billig pils i en av de mange studentkjellerne på campus. For andre er oppgavegjennomgang og kaffe i skjønn forening på vår alles kjære Trygve, skoledagens sosiale knytepunkt. Vi møtes på faglunsjene og statsvitenskapsfestene, og blar gjennom studentavisene mens vi kjemper med konsentrasjonen på lesesalen. At vi selv kan være med og utforme disse trivselsfremmende tiltakene, er det kanskje ikke så mange som tenker over. Vi vet at de finnes; studentforeningene- men hvem, hva og hvor slår oss kanskje som noe mer diffust. Når studiehverdagen går traust i tykke bøker og gamle bekjente, er studentforeninger en strålende sjanse til å bli kjent med nye mennesker innenfor en mer eller mindre faglig relatert ramme. Floraen av studentforeninger på Universitetet er stor, og det finnes noe å engasjere seg i for de fleste, - enten du søker å ivareta det faglige eller det sosiale (eller eventuelt en kombinasjon) ved det å engasjere seg. Også på Institutt for statsvitenskap har vi et knippe foreninger knyttet til ulike aspekter ved det å være statsvitenskapsstudent. Noen av dem er kanskje mindre synlige enn andre, men de forsøker likevel, hver på sin måte å berike vår studenttilværelse på ISV. Et par av dem presenteres til allmenn opplysning og forlystelse her, andre presenterer seg selv på andre sider her i bladet.

22

Du kan velge å se på dette som en oppfordring – eller simpelthen som et velfortjent avbrekk i en travel lesedag. Machiavellisk Forum For de som legger like stor vekt på det faglige og det sosiale aspektet ved det å engasjere seg, er studentforeningen Machiavellisk Forum en brobygger mellom det faglige og det sosiale miljøet på instituttet. Foreningen er de som står bak de kjente faglunsjene; lunsjforelesninger om aktuelle politiske temaer to ganger i måneden, hvor foreningen inviterer både professorer og andre eksterne med høy fagkunnskap til å forelese over et tema og svare på spørsmål fra matpakkeutstyrte studenter. Machiavellisk Forum er dessuten også ansvarlige for studentekskursjonene til UD, NUPI og PRIO i starten av hvert vårsemester. Machiavellisk forum kan i tillegg tilby nye studenter et godt sosialt og faglig nettverk, gi kjennskap til og kunnskap om aktuelle politiske temaer, samt kontakt med professorer og andre statsvitenskapelige studentforeninger. Som medlem i Machiavellisk Forum får man også erfaring i det å organisere og promotere viktige faglige begivenheter. Foreningen møtes en gang i uka for å planlegge nye faglunsjer. For den engasjerte student er dette en strålende sjanse til å være med å påvirke hvilket tema du vil høre på og hvem du vil skal snakke om det. Soupérådet Soupérådet er en forening dannet med sikte på å ivareta det sosiale aspektet mellom studenter på statsvitenskap,

og består av en gjeng engasjerte studenter som ønsker å opprettholde og bedre miljøet på faget. Du har antakelig ikke kunnet unngå å se en av de mange plakatene rundt om på fakultetet som til stadighet reklamerer for statsvitenskapsfest. Bak disse står altså de festglade ildsjelene i Soupérådet. Foreningen arrangerer ca 7 fester i løpet av året, blant disse de tradisjonelle semesterstart- og eksamensfestene. Pubquiz på U1 er dessuten et av de regulære innslagene på arrangementslista. For første gang arrangerte Soupérådet i 2005 også tur, og samlet drøye 40 bachelorog masterstudenter til langhelg i Hemsedal. Suksessen skal gjentas også i februar 2006, så da oppfordres interesserte til å følge med på oppslag eller ta direkte kontakt med Soupérådet for mer informasjon. Promoteringen av disse arrangementene er en viktig del av foreningens virke, og det samme er vakthold på festene. Enten du har skjulte organisatoriske talenter, er glad i å reklamere eller har en liten dørvakt i magen – det finnes altså nok av arbeidsoppgaver å utfylle. Soupérådet er i utgangspunkt en festforeningavogforbachelorstudenter på statsvitenskap, men festene er dog åpne for alle. Foreningen er opptatt av å ivareta et godt sosialt miljø utenfor studiene, og av frynsegodene foreningen tilbyr sine medlemmer er blant andre billig øl på stvfestene, samt det de karakteriserer

TEMA

som semesterets absolutte høydepunkt; Soupérådsmiddagen. Zoon Politikon Zoon Politikon er statsvitenskaps studentenes eget tidsskrift, og utgis av de Machiavelliske Samfund tre ganger i året. Som et samfunnsvitenskapelig studentforum har foreningen som mål å dekke det som skjer på instituttet – både faglig og sosialt – samt dagsaktuelle og relevante hendelser innen faget generelt. Hver utgave bygges vanligvis rundt et tema, og til glede for gamle lesere kan vi minne om et bredt tematisk spenn - fra EUs miljøpolitikk

til dybdeartikler om norsk statsvitenskaps nestor i prakteksemplaret ”Hvem faen er Rokkan?” Zoon Politikon rekrutterer journalister blant skriveglade og kreative studenter fra alle nivåer på statsvitenskap, og redaksjonen omfatter alt fra layout-, foto- og PRansvarlige til journalister. Tidligere erfaring er slett ingen forutsetning for å være med, men for den som derimot er idérik, kreativ og glad i å jobbe med skriving eller noen av de ovennevnte aktiviteter, kan en studentavis være et godt medium å utfolde seg gjennom. Zoon Politikon oppfordrer spesielt

studenter med kunnskaper om og interesse for layout og data til å bli medlemmer. Som aspirerende statsvitere trenger vi vel ikke dessuten å nevne betydningen av den potensielle dagsordensmakten..? Som de andre studentforeningene for øvrig er også Zoon Politikon opptatt av å opprettholde et godt og sosialt miljø blant sine medlemmer, og arrangerer både interne fester og sosiale sammenkomster.

HUSK! Eksamensfest den 15. desember! Studietur våren 2006 Studieturgruppa har nå bestemt destinasjon og tidspunkt for neste studietur. Etter litt frem og tilbake falt valget på Brussel. Turen vil finne sted 6 – 13. mars 2006. Marte Finess Tretvoll [email protected]

F

orrige semester gikk turen til New York. Internasjonalt samarbeid i FN, amerikansk fagbevegelse og andre ”think-tanks” var sentrale komponenter i det faglige programmet. Brussel-turen vil, av naturlige årsaker, i all hovedsak dreie seg om EU. Mer konkret vil forholdet mellom EU og Norge stå høyt på dagsordenen. I tillegg vil vi vende oppmerksomheten mot den aktive lobbyismen som føres mot EUs sentrale institusjoner. Her vil

særlig norske organisasjoners aktive påvirkning mot systemet bli viet store deler av det faglige programmet. Konkret utforming av program og det rent praktiske omkring organiseringen av turen vil studieturgruppa jobbe aktivt med fremover. Påmelding til turen vil finne sted rett over nyttår. Studieturene arrangeres med støtte fra Institutt for statsvitenskap. Det er derfor et håp fra vår side at så mange

som mulig ser på dette som en gylden anledning til å utvikle sine faglige horisonter. Vi i studieturgruppa lover å gjøre vårt ypperste for å arrangere en faglig relevant og sosialt stimulerende tur til Brussel, og håper så mange som mulig griper anledningen og melder seg på.

23

TEMA

Nepotisme og kameraderi ved Universitetet i Oslo? Universitetet i Oslo harsom et av sine overordnede formål å etablere et forskningsmiljø av internasjonal klasse. Et viktig moment i så måte er hvordan rekrutteringen til de vitenskapelige stillingene foregår. Debatten omkring universitetets ansettelsesprosedyrer har rast i mediene de siste månedene. Marte Finess Tretvoll [email protected]

I

ngunn Økland, kommentator i Aftenpostens kulturredaksjon, gikk i august hardt ut mot ansettelsespolitikken ved Universitetet i Oslo. Kraftigst medfart fikk Humanistisk Fakultet. Her finnes det, ifølge Økland, gjentatte eksempler på kameraderi og rekruttering til vitenskapelige stillinger ”innenfra”. Søkere fra interne aktuelle forskningsmiljøer har blitt prioritert fremfor søkere med bredere vitenskapelig bakgrunn fra internasjonale forum. For å sikre at forskningen får et internasjonalt preg, i tråd med universitetets målsetninger, er det viktig at rekrutteringen til de vitenskapelige stillingene ikke foregår internt i det omfanget som har blitt gjort kjent i mediene i høst. Økland skriver i sin artikkel i Aftenposten 24. august at det i flere fagmiljøer eksisterer tilsettingsprosedyrer som legger vekt på lojalitetsbånd, nettverk og nepotisme. De senere årene har man kunnet identifisere flere eksempler på slik rekruttering. Den best egnede? Tilsettingsprosedyrene som eksisterer i universitets- og høyskolesektor i dag, er svært omfattende prosesser. De tar ofte lang tid og involverer mange personer. En av farene ved dette er, ifølge Økland, at såkalt overstyring av ansettelsesprosedyrene kan bli et sentralt moment. Dette kan skje i form av at viktige personer i fagmiljøet utlyser stillinger med smale utlysningstekster. Disse tolkes ofte som at de er beregnet på én spesiell kandidat. Som Økland

24

skriver; ”Den ”best egnede” er den man kjenner best fra før”. De sterke stemmene i fagmiljøet vil i enkelte tilfeller kunne ha for mye å si i forhold til hvem som ender opp i de vitenskapelige stillingene. ”Innavlskultur” på ISV? Kritikken fra Økland har blitt møtt med kraftig motstand fra flere hold. Både avtroppende rektor ved UiO, Arild Underdal og dekan ved Humanistisk Fakultet, Bjarne Rogan har karakterisert anklagene mot HF som både feilaktige og misforståtte. Likevel hersker det liten tvil om at det rekrutteringssystemet som eksisterer per i dag, behøver en grundig gjennomgang. Gjennom debatten i mediene kom det åpenlyst frem at tilstandene som eksisterer ved Humanistisk Fakultet ikke er unike. Det er grunn til å tro at flere fakulteter, inkludert Det Samfunnsvitenskapelige Fakultet, til en viss grad lider av den samme ”innavlskulturen”. Hvor omfangsrikt dette problemet er, kan man ikke si med sikkerhet. At det derimot kan eksisterer tvilsomme tilsettinger til vitenskapelige stillinger ved de fleste institutter, til og med ved vårt eget Institutt for Statsvitenskap, skal man ikke utelukke. Derfor er det særdeles viktig at man sikrer en åpen offentlig debatt om forholdene. Dette bør være et urokkelig prinsipp. Dersom Universitetet i Oslo ønsker å etablere et forskningsmiljø som i større grad er rettet mot internasjonale forhold, er det merkelig at man tillater at det eksisterer en slik nepotisme. Å rette et kritisk blikk

mot ansettelsesprosedyrene og rekrutteringspolitikken, er noe som ikke bare bør gjøres av fagpersoner i de aktuelle miljøene. Vi studenter har også interesse av å vite hvilke premisser som legges til grunn for ansettelser til de vitenskapelige stillingene ved våre respektive fakulteter og institutter. I en demokratisk samfunnsinstitusjon som Universitetet burde det være en selvfølge at ansettelsesprosedyrene skjer etter ordentlige og redelige prinsipper. Å unngå å ansette de faglig sett best kvalifiserte søkerne til vitenskapelige stillinger vil på sikt også bidra til at man kan risikere å bli hengende bak i både den nasjonale og i den internasjonale forskningssammenhengen. En kritisk debattkultur? Et av universitets viktigste formål er å utdanne samfunnsborgere og utstyre disse med kritiske og analytiske egenskaper. Da burde det også være rom for å rette et kritisk blikk mot ansettelsesprosedyrene og rekrutteringspolitikken som føres. Som Ingunn Økland så fint skriver det i sin Aftenpostenartikkel; ”Hvordan kan det ha seg at en institusjon som lever av kritisk virksomhet, ikke selv dyrker en kritisk debattkultur i så sentrale spørsmål som rekrutteringspolitikken?” Det synes åpenbart at dette er et tema som ikke vil forsvinne fra mediene med det første. Om nye tvilsomme saker vil dukke opp eller ei, er det svært viktig at man sikrer den offentlige debatten omkring temaet. .

TEMA

Hilsen fra Fagutvalget K

jære medstudenter og -studiner! Denne høsten har det funnet sted tre valg som jeg på en eller annen måte har deltatt i: Stortingsvalget, rektorvalget ved UiO, og Allmøtet for statsvitenskap, der blant annet medlemmer til det nye fagutvalget ble valgt. Oppslutningen rundt de forskjellige valgene var på henholdsvis 77,1 prosent, 12,3 prosent og 3,33 prosent, og disse tallene skulle vel vise ganske bra hva som anses for å påvirke hverdagen vår mest. Resultatet kom nok ikke som noen overraskelse på dem som har deltatt på Allmøtet før, men det er likevel underlig at ikke flere enn 45 av 1350 personer som faktisk sitter inne med langt mer kunnskap om politikk og valg enn gjennomsnittsnordmannen, velger å bruke en time på å være med på å bestemme noe som kan ha så stor påvirkning på studenthverdagen deres. Vi i Fagutvalget har grunnet lenge på hvorfor det er slik, og har kommet frem til at det må skyldes at studentene ikke vet hva vi gjør eller hva de kan bruke oss til. Antageligvis ser dere på oss som de nerdene som bare lever for fag, og som en gang i halvåret reklamerer på forelesningene med gratis pizza hvis dere vil være så snille å komme og gi oss demokratisk dekning slik at vi kan gå i møter med Instituttet og føle oss viktige. Derfor er en av hovedmålsetningene våre i år at vi skal bli mer synlige for å få flere studenter til å bruke oss til det vi

faktisk er her for, nemlig å forbedre studiehverdagen. Jeg er villig til å vedde ganske mye på at jeg ikke er den eneste som har irritert meg over mang en seminardiskusjon som bare går på kommafeil og rettskrivning, over ugjennomtrengelig pensumlitteratur som aldri kommer på eksamen likevel, og over sensorveiledninger til tidligere eksamener som ikke er tilgjengelige; men det er ingen som tar kontakt med oss og vil ha noe gjort med dette. Jeg håper dette vil endre seg, for Instituttet er alltid velvillige til å høre på oss, og vi ser at det får konsekvenser når vi tar noe opp, selv om det stort sett er våre egne saker. Pr i dag er det likevel ikke bare fagsaker vi jobber med. Studietur, fotballturnering, aktualitets-symposiet, fagkritisk dag, og statsvitere i arbeidslivet er også noe av det vi snakker om på møtene våre, i tillegg til en av våre andre hovedmålsetninger: Hvordan vi kan være med på å skape mer kullfølelse på faget vårt, hva vi kan gjøre for at studenter føler at de hører til på statsvitenskap? Så har dere noen forslag, ønsker, ris eller ros blir Angelique, Erlend, Ivar, Maja, Maria, Vegard og jeg veldig glade for å høre det. Vi mener at ikke alt er perfekt på statsvitenskap og vil gjerne gjøre noe med det!!!

På vegne av Fagutvalget, Anne Møller-Larsen, leder [email protected]

25

TEMA

Utviklende utveksling Redd for å gro fast på SV-bygget? Fortvil ikke! Utvekslingsansvarlig Anne Martins Bjærke vil gjerne sende deg ut i verden.

Johan Christensen [email protected]

J

eg er sikker på at du har tenkt det en gang. Når du vasser gjennom sørpa på vei til forelesning kvart over åtte. Når du har brukt hele dager på forvaltningsreform og nordiske agrarpartier. Når det går opp for deg hvor provinsielt det er å kalle en kaffebar for Trygve. Du har tenkt at det ville vært herlig å komme seg til utlandet. Stotre deg fram på et totalt fremmed språk. Spise frokosten på kafé. Sitte ute hele natta og løse verdens problemer i bare skjorta. Hvorfor ikke gjøre noe med drømmene dine? Et semester i utlandet er lettere å få til enn du tror. Institutt for statsvitenskap har nemlig studentutveksling med universiteter over hele Europa. Vi besøkte utvekslingsansvarlig Anne Martins Bjærke for å bli inspirert. Omfattende utvekslingsavtaler - Hva slags utvekslingsavtaler har egentlig Institutt for statsvitenskap? - Vi har utvekslingsavtaler gjennom flere ulike programmer. Gjennom Erasmus-programmet kan vi hvert år sende opptil 34 studenter til 16 universiteter spredt over hele Europa. Nordplus er et mer uformelt nettverk for studentutveksling innen Norden, der vi til sammen har avtaler med rundt 20 universiteter. Vi har også noen få plasser ved Université Laval i Canada. I tillegg formidler vi søknader på E.ON Ruhrgasstipender til Tyskland, forklarer Bjærke. Det er en rekke fordeler knyttet til disse utvekslingsavtalene.

26

Utvekslingsansvarlig Anne Martins Bjærke er helt for utvekslingsavtaler Foto: Elin Gustavsen

Som Erasmus-student får man et månedlig stipend på ca. 1500 kroner, mens Nordplus-stipendet er noe lavere. Det private E.ON Ruhrgasstipendet er imidlertid atskillig fetere; hver student får hele 35 000 kroner per semester. Med andre ord nok til øl og pølse. Dessuten slipper man å betale skolepenger ved det universitetet man reiser til. - Men man må fortsatt betale semesteravgift ved UiO! Det er nødvendig for i det hele tatt å bli semesterregistrert, roper utvekslingsansvarlig Bjærke engasjert over bordet. I tillegg til alt dette får utvekslingsstudentene vanlig støtte fra Lånekassen, pluss reisestipend og språkstipend. Både bachelor og master - Dette høres fryktelig gunstig ut. Hvem kan reise? - Vi har utveksling både på

bachelor- og masternivå. De fleste avtalene gjelder for både bachelor- og masterstudenter, mens noen omfatter bare én av delene. Tradisjonelt har masterstudenter blitt prioritert, men de siste årene har avtalene blitt betydelig utvidet også for bachelorstudenter. Likevel er det fortsatt flest søkere til utvekslingsavtalene fra master, til tross for at det er langt flere studenter på bachelorprogrammet, sier Bjærke. - Når kan man reise? - For å delta på Erasmus-programmet må man ha tatt minst 60 studiepoeng. Det vil si at man tidligst kan reise ut i 3. semester på bachelor. For bachelor-studenter anbefaler vi generelt å dra på utveksling i 3. eller 4. semester, eventuelt i 5. semester. De fleste er i utlandet ett semester,

TEMA

men det går også an å få godkjent et helt år. Masterstudenter bør reise av gårde i 2. semester, men for dem er det bare mulig å ta ett semester. Lær noe litt annet Utvekslingsstudenter må på forhånd få godkjent kursene de skal ta i utlandet. For bachelorstudenter er det lettest å la kursene fra utlandet inngå som frie emner i graden. Dette er også hva instituttet ønsker. – Vi vil jo gjerne at folk skal studere noe litt annet enn hjemme, sier Bjærke. Det er likevel vanlig at utvekslingsstudenter prøver å få i alle fall ett relevant emne godkjent, ofte som del av 40- eller 80-gruppen. På masternivå kan man få godkjent inntil 30 studiepoeng fagkurs fra utlandet i graden. Alt dette høres jo fint og flott ut. Men for å ivareta sin rolle som instituttpolitisk vaktbikkje må Zoon Politikon også stille de vanskelige, prinsipielle spørsmålene: - Utvekslingsansvarlig Bjærke, hva er det overordnete målet med studentutvekslingen? - Øøh, målet med utvekslingsavtalene er delt. Viktigst er det at studentene får et annet perspektiv på faget, kan oppleve et nytt land og lære seg et nytt språk. Dessuten er utvekslingsavtalene en viktig kanal for kontakt mellom universitetene, svarer Bjærke, tydelig lettet over å ha parert journalistens nærgående spørsmål. – Men det var jo ikke jeg som fant på utvekslingsavtalene! - Men du er vel for studentutveksling? - Ja, absolutt, jeg er helt for utvekslingsavtalene!

Fornøyde studenter I mange land foregår undervisningen på engelsk, mens det i land som Frankrike, Spania, Tyskland og Italia er undervisning på landets eget språk. Imidlertid er det ofte mulig å melde seg på et intensivt språkkurs i ukene før semesteret begynner. – Vi krever dokumenterte språkkunnskaper, men stoler på studentenes egen vurdering av sitt nivå. Det er studentens eget ansvar å klare å følge undervisningen, understreker Bjærke. – Stort sett går dette veldig bra. I det store og hele har utvekslingsstudentene vært svært fornøyde med oppholdet i utlandet. Noen har imidlertid klaget over undervisningsoppleggene på andre universiteter, og for andre har det vært rot og problemer i oppstartsfasen. – Men alt i alt får vi gode tilbakemeldinger fra utvekslingsstudentene, sier Bjærke.

- Hvorfor er det ikke flere som benytter seg av instituttets utvekslingsavtaler? - Jeg tror dels det skyldes at vi ikke har vært flinke nok til å reklamere for avtalene og dels at noen av avtalene ikke oppfattes som så veldig interessante. Dessuten bruker statsvitenskapsstudenter også UiOs sentrale avtaler, som ofte innebærer mer eksotiske reisemål, sier Bjærke. – Men jeg skulle jo ønske at flere søkte! Det ønsket deler Zoon Politikon med utvekslingsansvarlig Bjærke. Så neste gang du får frostskader i ansiktet av å gå til forelesning og tenker at det hadde vært herlig med et semester i utlandet: Gjør noe med det! * * * * Les mer om utvekslingsavtalene på: www.uio.no/studier/ program/statsvitenskap/utland/

Ledige plasser Til tross for et spennende og variert utvekslingstilbud er det ikke akkurat rift om plassene blant statsvitenskapsstudentene. Vanligvis er det flere plasser enn det er søkere. – Søkningen varierer veldig fra sted til sted. Noen avtaler benyttes hvert semester, mens andre plasser sjelden blir fylt opp. Mest populært er det å dra på utveksling til Frankrike, England og Spania, mens svært få vil til Belgia, Nederland eller de nordiske landene, forklarer Bjærke. – Men vi ser også at studentenes interesser har endret seg. For eksempel vil stadig flere dra på utveksling til ØstEuropa. Dessuten prøver instituttet å etablere utvekslingsavtaler i Latin-Amerika og Afrika.

27

Statsvitenskap ved Universitetet i Cape Town Universitetet i Cape Town (UCT) er Sør-Afrikas Afrikas ledende institusjoner når det gjelder

eldste universitet, og en av forskning og undervisning.

Emine Isciel og Tryggve Kielland [email protected]

U

CT ble grunnlagt i 1829, og var opprinnelig et universitet for hvite studenter. Selv om et lite antall svarte studenter fikk lov til å studere på UCT fra 1920-tallet, har universitetet bært preget av apartheidpolitikken i landet, og vært dominert av hvite studenter. Etter apartheids fall i 1994 og fram til i dag har UCT blitt forvandlet til å bli et av verdens mest mangfoldige universiteter. Halvparten av de 20 000 studentene er svarte, og det er like mange kvinnelige som mannlige studenter. Institutt for statsvitenskap ved UCT har forelesere fra ulike deler av det afrikanske kontinentet, noe som gir de internasjonale studentene et differensiert perspektiv på politikk. Instituttet er kjent for sine mange interessante publikasjoner, med spesielt fokus på Sør-Afrikas transformasjon fra apartheid til demokrati, og rollen til de militære kreftene ved demokratisering. Et av de mest populære masterkursene dette semesteret var ”African Politics”, og hadde som mål å gi innblikk i de aktuelle problemene i Afrika. Kurset ble ledet av John Akokpari fra Ghana, som er kjent for å være en av de mest imøtekommende og vennlige professorene ved instituttet. Han har blant annet studert ved International University of Japan og Dalhousie University i Canada, med interessefelt i afrikansk og internasjonal politikk, og fokus på strukturtilpasningsprogrammene til Verdensbanken og IMF. Før han

28

Professor John Akokpari - mener at internasjonale studenter trekker opp kvaliteten. Foto: Tryggve Kielland

fikk professorstilling ved UCT, jobbet han fem år ved Universitetet i Lesotho. Han innrømmer at det er helt andre tilstander på Universitetet i Cape Town med tanke med arbeidsmengden. I tillegg til å undervise klasser, veilede master- og PhD-studenter, er det en uskreven regel om at professorene ved instituttet skal publisere

minst to ganger i året. Likevel er Akokpari en av de blideste og mest hjelpsomme professorene vi noen gang har møtt. Og han påpeker selv at det mange grunner til at han trives på UCT, selv om arbeidspresset er i det høyeste laget. I afrikansk målestokk er det et prestisjeuniversitet med alt det

medfører av goder: Gode kollegaer som er valgt ut etter konkurranse med kandidater fra hele verden, god infrastruktur (han nevner spesielt biblioteket), og de beste studentene fra hele regionen. Han fremhever at dette er studenter som er vant til å lese mye, interesserte i faget og er strukturerte. Akkurat strukturdelen syns han er bra at studentene har med seg fra tidligere, for han er hva vi kan kalle en ”administrativt laidback” person. Eventuelle strukturelle mangler tar han imidlertid igjen i engasjement. Når vi kommer inn på hva han mener er viktigst å fokusere på hvis man vil studere afrikansk politikk, lener han seg faktisk frem i stolen, akkurat sånn man skal når man virkelig er engasjert. Han mener at det største og mest grunnleggende problemet man alltid vender tilbake til når man skal forklare kontinentets problemer, er fattigdom. Han hevder selv at han har et anstrengt forhold til internasjonale finansinstitusjoner, som han mener helt misforstår hva Afrika trenger for å komme seg opp og fram. ”Uten mer fleksibilitet fra IMF og Verdensbanken ser det mørkt ut for Afrika også fremover. Konkurranse ødelegger kontinentet”, ifølge Akokpari. Han legger til at de Asiatiske Tigerne har ordnet opp i sine økonomiske problemer ved hjelp av statlig innsats, ikke ved hjelp av frie markedskrefter slik de internasjonale finansinstitusjonene beskriver veien til økonomisk vekst og modernitet. Han mener at IMF og Verdensbanken ikke har forstått at et markedsstyrt samfunn mangler incentivene til å satse på menneskelig kapital,

og er derfor en uegnet strategi for å skape bærekraftig vekst. Det er helt nødvendig å utvikle nasjonale bedrifter og nasjonal industri som fører overskudd tilbake til den afrikanske økonomien. Akokpari fremhever at sånn som situasjonen er i dag ser det ikke lyst ut for kontinentet, og han er bekymret for konsekvensene av dagens handlinger. Han sier at det må større endringer til enn det vi så under G8-møtet i Skottland tidligere i år. Derfor er Akokpari glad for at det kommer studenter fra andre deler av Afrika og resten av verden til UCT generelt og instituttet spesielt. Selv om noen er her for å slappe av, noe han finner helt uforståelig, så mener han at det internasjonale tilskuddet trekker opp kvaliteten. Han synes studentene fra Europa og USA ofte har imponerende kunnskaper om

afrikanske forhold generelt, langt bedre enn de fleste sør-afrikanske, som ifølge han har et mer snevert fokus på sitt eget land når de tenker afrikansk politikk. De mange internasjonale studentene bidrar også til at man får et mer objektivt syn på de temaene han tar opp under seminarene, og han legger til at så mange synspunkter fra så mange forskjellige land og kulturer definitivt gjør timene, og ikke minst diskusjonene, mer fruktbare. ”Forhåpentligvis vil flyten av studenter over landegrenser bidra til en økt forståelse for at fattigdommen og de medfølgende problemene i Afrika er et direkte resultat av grunnleggende urettferdigheter i det internasjonale politiske systemet. Disse kan ikke kan løses ved å følge dagens ordninger”.

University of Cape Town

29

Bokanmeldelse:

Håp for fremtiden ”Extreme poverty can be ended not in the time of our grandchildren, but in our time”. Dette er hovedbudskapet til økonomen Jeffrey Sachs i sin bok “The End of Poverty”, med undertittelen “How we can make it in our lifetime”. Men legger forfatteren lista for høyt? Alan Christopher Jessen Aguilar [email protected]

A

mbisjonene er store, og problematikken likeså, i Jeffrey Sachs’ bok om fattigdomsutslettelse. Jeffrey Sachs er professor i økonomi og leder av “The Earth Institute” ved Columbia University. Han er også Kofi Annans spesialrådgiver med ansvar for å følge opp FNs Tusenårsmål. På bakgrunn av over tjuefem års erfaring med utviklingsog fattigdomsspørsmål, kombinert med en skarp profesjonell analyse, presenterer Sachs et optimistisk løsningsforslag for hvordan det er mulig å slette den ekstreme fattigdommen innen 2025. Optimistisk økonom Hvordan er det mulig å være så optimistisk som Sachs er? Jo, ved å vise at det finnes muligheter ønsker han å bidra til å forandre verden. Gjennom øyenvitneskildringer og konkrete analyser løfter Sachs beskrivelsen av verdensøkonomien opp fra tørre teoretiske rapporter og bøker, til en mer realistisk og “hard” virkelighet. Mer enn 20 000 mennesker dør hver dag på grunn av fattigdom. Det vil si sykdommer som følger av kronisk sult og mangel på elementære helsetjenester og rent drikkevann. I “The End of Poverty” tar professoren utgangspunkt i hva han har opplevd og lært i seks ulike land, nærmere bestemt Bolivia, Polen, Russland, Kina, India og Kenya for å forklare veien mot fred og utvikling. Basert på en detaljert forståelse av hvorfor verdensøkonomien er som den er i dag, konkluderer Sachs med at det eksisterer gode muligheter for at land med ekstrem fattigdom

30

Er det mulig å eliminere den ekstreme fattigdomen?

skal kunne økonomiske

klatre opp “den utviklingsstigen”.

Hvem og hvor er de fattige? Men hva menes med ekstrem fattigdom? Verdensbanken operasjonaliserer ekstrem fattigdom målt som inntekt på $1 pr dag per person. Det gir et antall på 1.1 milliard mennesker som lever i ekstrem fattigdom i verden, eller 1/6 av menneskeheten. Verdensbankens operasjonalisering kan selvfølgelig diskuteres, men slike detaljer er irrelevante. Å leve i ekstrem fattigdom vil si at en husholdning ikke klarer å møte generelle basiskrav for overlevelse. En husholdning som lever i ekstrem fattigdom vil lide av kronisk sult og mangle rent vann, tak over hodet, og klær på kroppen. Den ekstreme fattigdommen utgjør i dag nesten halvparten av Afrikas befolkning. Sachs forklarer forskjellene i verden ved å se på hvordan verdensøkonomien har utviklet seg over tid. Det er en interessant fremstilling fra en økonom, fordi

ifølge neoklassisk økonomisk teori sees historien som en eksogen faktor i en forklaringsmodell. Jeffrey Sachs ser det store skillet mellom fattige og rike som et relativt nytt fenomen. For to hundre år siden var alle verdens regioner på omtrent samme økonomiske nivå. Alle regioner opplevde så en vekst, både i befolkning og inntekt per capita. Men dagens rike regioner opplevde en mye sterkere økonomisk utvikling. For eksempel har de afrikanske økonomiene vokst med et gjennomsnitt på 0,7 % per år siden 1820, mens den amerikanske økonomien har hatt en vekst på 1,7 % i samme periode. Forskjellen kan virke liten ved første øyekast, men over en periode på nesten to hundre år vil en liten differanse i årlig vekst føre til store forskjeller. Utfordringen, ifølge Jeffrey Sachs, blir da å forstå hvorfor de ulike regionene har opplevd så forskjellige vekstrater over en så lang periode, slik at vi kan identifisere de spesifikke veiene til økonomisk vekst i dagens fattige regioner.

Mange tror at rike land har blitt rike på bekostning av at andre har blitt fattige. Det vil si at Europa og USA brukte militær og politisk styrke for å suge ut ressurser fra de fattigste regionene, og på denne måten bli rike selv. Jeffrey Sachs deler ikke dette synet, som allikevel kunne vært plausibelt dersom verdens samlede produksjon hadde vært en konstant størrelse. Det mener han ikke er tilfelle. Alle regioner har som sagt opplevd økonomisk vekst, både i absolutte tall og per person. Verdensøkonomien er dermed ikke et nullsum-spill, men noe alle kan tjene på. Allikevel har noen land opplevd større vekst enn andre. En av hovedgrunnene til langvarig vekst er teknologi, og ikke utbytting av fattige regioner. Dette er gode nyheter, ifølge Sachs. Det betyr at dagens fattige har mulighet til å utnytte fordelene ved teknologisk utvikling. ”Clinical Economy” Sachs historiske forklaringsmodell kan kanskje kalles for stiavhengighet eller økonomisk geografi. Geografi, historiske tilfeldigheter og kumulative prosesser avgjør i stor grad et lands tilgjengelige handlingsvalg, og dermed økonomiske utvikling. Umuliggjør et slikt syn en generell teori om økonomisk utvikling? Mulig, men Sachs vektlegger også at det ikke finnes en generell vei ut av fattigdommen. Man er nødt til å se på hvert enkelt land. De fattige er fattige på grunn av mange faktorer. Det skyldes ikke bare utbytting fra tidligere kolonimakter, men også politisk ustabilitet og geografiske hindringer. For eksempel er mange fattige land i Afrika avskåret fra kysten. Men Sachs er optimist. Sykdommer kan kureres, og infrastruktur kan skapes. Det finnes praktiske løsninger på alle disse problemene. Men de løsningene må tilpasses det enkelte land. Siden det ikke finnes en generell forklaring på hvorfor enkelte deler av verden er fattig, kan det heller ikke finnes en generell forklaring på hvordan man skal få i gang

Jeffrey D. Sachs - optimistisk og engasjert.

en økonomisk utvikling. Det er derfor viktig med å starte med en ”diagnose” av den økonomiske situasjonen i det enkelte landet. Professoren lanserer derfor en ny metode, en ny måte å tenke på som han kaller “klinisk økonomi”. Sachs trodde lenge at formelle økonomiske analyseredskaper var nok hvis de ble brukt på riktig måte. Men erfaring har vist at også andre redskaper må inkluderes for å hjelpe land i økonomiske vansker. Han trekker så likhetstrekk mellom medisin og økonomi i utviklingsog fattigdomsspørsmål. Nasjonale økonomier er komplekse systemer som krever forskjellige diagnoser. Vi er nødt til å forstå konteksten. Det er derfor viktig med overvåking og

evaluering, samt vektlegge etikk og moral. Verdenssamfunnet må foreta beslutninger til beste for ”pasienten” og ikke egen vinning. Det er et kollektivt arbeid som også tjener de rike landenes egeninteresse. FNs Tusenårsmål Formålet til Sachs er å eliminere den ekstreme fattigdommen 1/6 av verdens befolkning lever i, ikke all fattigdom. Samtidig vil han forsikre at alle skal ha mulighet til å klatre oppover ”utviklingsstigen”. Og vi er på god vei gjennom FNs Tusenårsmål, ifølge Sachs. Mer enn halvparten av verdens befolkning opplever økonomisk utvikling. De åtte tusenårsmålene ble signert av alle 191 medlemsland i FN i 2002. Tusenårsmålene dreier

31

selskaper (TNS) ikke er de store stygge ulvene. For eksempel er The Gates Foundation verdens ledende i å fremme offentlige helsetjenester i fattige land. Videre argumenterer han for at globalisering, mer enn noe annet fenomen, har bidratt til å redusere antallet ekstreme fattige i India med to hundre millioner og i Kina med tre hundre millioner siden 1990. Globalisering og TNS er ikke en del av problemet, men en del av løsningen.

seg om flere elementer som er knyttet til fattigdom. I tillegg til å halvere fattigdommen, omfatter Tusenårsmålene utdanning, likestilling, barnedødelighet, svangerskapsdødelighet, HIV/ AIDS, bærekraftig utvikling og globalt samarbeid. Mange er skeptiske til om det er mulig å nå disse målene, som mildt sagt er ambisiøse. Budskapet til Sachs er at det er fullt mulig, det handler om politisk vilje. Feilslått bistandspolitikk, proteksjonistiske handelsbarrierer og destabilisering av globale finanspraksiser er noen punkter Sachs peker på som hindringer for å “klatre stigen”. Men det viktigste er mangel på politisk vilje. Vi vet hva som skal til for å bekjempe fattigdomsrelaterte sykdommer, men vi gjør ikke noe med det. Utfordringen er å overbevise politiske og økonomiske ledere om at fattigdom ikke er et uløselig problem. “The End of Poverty” fungerer dermed som et opprop om at det er på tide å bevege seg fra tale til handling. Sachs avslutter ikke med en pessimistisk beskrivelse av alle verdens problemer. Han er løsningsorientert og konkluderer med konkrete forslag fra laveste til høyeste nivå for hvordan man skal nå målene. For å kunne eliminere den ekstreme fattigdommen må man starte med de fattige, og de er avhengige av investeringer

32

i jordbruksteknologi, helse, utdanning, infrastruktur og rent drikkevann. Disse investeringene må foretas av den rike delen av verden. Han kritiserer IMF og Vesten for å ikke gi nok. De fattige landene vil aldri klare å nå Tusenårsmålene uten større investeringer fra Vesten. Sachs argumenterer derfor for å doble Vestens bistand til 189 milliarder dollar i året. Dette vil kunne halvere den ekstreme fattigdommen innen 2015. Det høres kanskje mye ut, men det er små beløp sammenliknet med for eksempel verdens militærkostnader. Og det har vi råd til. Frihandel og globalisering Jeffrey Sachs kombinerer en tro på handel og markedet med en forståelse av deres begrensninger. Frihandel er, ifølge Sachs, en nødvendighet for økonomisk vekst. Men ikke tilstrekkelig. Frihandel og utenlandske direkteinvesteringer forutsetter politisk intervensjon. Standard infrastruktur (veier, strøm, havner) og menneskelig kapital (helse og utdanning) må være etablert før markedet kan fungere. Troen på markedet har ført til at Sachs har møtt sterk motstand fra globaliseringsmotstandere. Sachs mener selv at antiglobaliseringsb evegelsen er viktig som pressyter og vaktbikkje på politiske og økonomiske ledere, men han mener samtidig at den retter skytset mot feil “motstander”. Sachs argumenterer for at globalisering og transnasjonale

Løsningen på fattigdoms problematikken handler om politiske valg på nasjonalt og internasjonalt nivå. Men til slutt koker det ned til det individuelle. Individer som i samarbeid former og skaper samfunnet vi lever i. Man kommer ingen vei uten personlig engasjement. Og det har Jeffrey Sachs masse av!

”The End of Poverty – How We Can Make It Happen in Our Lifetime” Jeffrey D. Sachs Med forord av Bono London, Penguin Books 2005

Norge og utlandet E

n kan si mye om svenskene, men de har i det minste gode naboer. Her i vest ligger jo selveste Norge, vestens høyborg og selvutnevnt midtpunkt i den moderne verden. Ikke bare eksporterer vi laks og olje, vi oppfant ostehøvelen og oppfostret personligheter som Nansen, Bjørnson og Drillo. Denne optimismen til tross, vårt selvbilde blir av og til litt knust når vi drar utenlands. Hvis en spør to tilfeldig utvalgte amerikanere om de vet noe om Norge, vil muligens en av dem hevde at Norge er en middels stor by i Sverige. Den andre vil kanskje lure på om ikke Norge var navnet på kjøleskapet han kjøpte på Walmart forleden. I anledning Hundreårsmarkeringen ble det foretatt en spørreundersøkelse i europeiske land. Her ble folk spurt om hva de assosierte med Norge. Et klart flertall nordmenn så for seg at vi ville bli oppfattet som en fredsskapende nasjon. Har vi kanskje ikke Erik Solheim og Terje Rød Larsen på laget vårt? Den eneste dagen Norge er på forsiden av New York Times, er jo når Nobels Fredspris blir delt ut her i Oslo. Resultatet av undersøkelsen var ikke akkurat oppløftende. Så godt som ingen så oss først og fremst som fredsskapende, troverdige eller som et land som delte sine ressurser med omverdenen. Vel, annet kan en kanskje ikke forvente så lenge vi velger å stå utenfor EU. Politikk er jo som kjent fordeling av byrder og goder, og så lenge vi holder oss innenfor landegrensene våre går det stort sett smertefritt. Når fordeling av kvinner i regjeringsapparatet skaper mer debatt enn fordeling av tilskudd til kommuner, tyder det på at ting vanligvis går på skinner. Når vi skal ta del i internasjonal politikk derimot er ting litt mer komplisert. Vi er i mot EU, men for et EØS som gjør at vi følger EUs lover. Samtidig lærte Gro oss at det er typisk norsk å være god, og derfor innehar også representanter fra lille Norge hele tre toppstillinger i FN.

Bjørn Rosengren, tidligere næringsminister i Sverige, uttalte for noen år siden at Norge var den siste Sovjetstaten. Dette fordi vi var så nasjonalistiske. Han har jo unektelig et poeng, vi har jo en tendens til å flippe litt ut når det nærmer seg 17. mai. Få andre folkegrupper marsjerer rundt i nasjonaldrakt og veiver mer med flagg enn det vi gjør. Resten av Europa vil kanskje også se på EØSlandet Norge som en onkel Skrue, som holder til på en bakketopp for seg selv og nekter å la sine hardt ervervede penger bli overtatt av B-gjengen, les: østeuropeiske, nye EU-medlemmer. Personlig så jeg inntil nylig på Norge som en europeisk variant av Iran, med vårt fundamentalistiske prestestyre. Denne måten å se på sammenhengene mellom land er forøvrig kalt komparativ politikk. For femte år på rad ligger Norge plassert øverst på FNs ”Human Development Index”. Dette er jo vel og bra, og et bevis på at vi har gjort en del riktig her i landet. Men det finnes minst én liste folk heller ville sett Norge på toppen av, nemlig FIFA-rankingen. Jeg tør påstå at det var flere stolte nordmenn den gangen Norge var nummer to på den listen, bare etter Brasil, enn når FN nå nok en gang lister opp sine meninger. I det hele tatt er det norske folks forhold til idrett oppsiktsvekkende, ikke bare når det gjelder fotball. Før i tida tok vi hjem bøttevis med medaljer i vinteridretter, og nå er vi jaggu ikke blitt snauere enn at vi også biter fra oss i sommerhalvåret. Idretten har vært med på å gjøre oss til verdensvante mennesker. Dette merker vi særlig når kjente nordmenn uttaler seg på fremmede språk som engelsk. Hvem har vel ikke merket seg de gullkorn en oppildnet Nils Arne Eggen har slengt ut opp gjennom årene, som ”Æ e’ træner’n, men ich speak nicht deutsch”, ”we play with two stoppers and three spisses”, og ikke minst ”there is hope in a hanging snore”.

Kåseri

Disse språkkunnskapene har gjort sitt til at foruten for hytta på fjellet, er Svinesund og Syden våre to soleklare favorittmål når vi skal ut på tur. I helgene er det på med hvite tennissokker, mørke sko og grilldress. Vi setter oss i Volvoen på vei mot Sverige for å hamstre. Her løper man inn på første og beste kjøpesenter, og fyller opp to handlevogner med kjøttvarer og Carlsberg. Særlig mindre harry er det heller ikke på charterflyene på vei mot Kanariøyene, hvor målet er å være full fra en går av flyet til en igjen har norsk grunn under føttene. På samme måte som vikingene jevnet engelske klostre med jorden, gjør dagens nordmenn rent bord på sydlandske utesteder. Nok om nordmenn i utlandet. Noen kommer faktisk utenlands fra for å feriere her i Norge også. Riktignok er den tyske invasjonen som tok sted 1940 den historisk mest kjente, men dette gjentar seg faktisk hvert år. Mellom april og oktober opptar kolonner med tyske bobiler storparten av norske riksveier. Det er en godt bevart myte at bobilturistene har med seg hermetikk fra hjemlandet fordi den norske maten er for dyr. Sannheten er faktisk at det er det norske kjøkken som er årsaken til dette. Foruten for nasjonalretten Grandiosa kan vi friste med smalahove, raspeballer og lutefisk, som kanskje ikke har den samme gastronomiske appell som taco, sushi eller lasagne. I det hele tatt er det ikke alltid greit å være nordmann. Danskene kalte oss for fjellaper, en engelsk journalist hevdet at han hadde sett mer glede i lutfattige, afrikanske landsbyer enn i Oslo, og det tyske avisen Bild hadde nylig en artikkel med tittelen ”Er alle nordmenn onde mennesker?” I det hele tatt kan det kanskje lønne seg å finne trøst i uttrykket ”borte bra, hjemme best”, når en ser at vi ikke alltid blir oppfattet slik vi liker å bli. Haakon Gunnerud [email protected]

33

Den evige fred ”I natt jag drömde nogot som jag aldrig drömt förut, jag drömde det var fred på jord och alla krig var slut.” Ingrid Lomelde [email protected]

T

il tross for dette inntrykket mange av oss kanskje sitter med, er tanken om fred på jord ikke noe som oppstod blant svenske visesangere på sekstitallet. Allerede i 1795, skrev Immanuel Kant ”Den evige fred”. Denne boken er noe så fantastisk og sjeldent som en plan for hvordan vi skal gjøre slutt på all krig i hele verden, og det er slettes ikke useriøst ment! I fullt alvor laget Kant en plan for å oppnå verdensfred. Det beste av alt er at boken er lettlest og under hundre sider lang.

Immanuel Kant

hendelser i samtiden med Kants plan, hvor langt har vi egentlig kommet i retning verdensfred?

Fortsatt aktuell Kants bok er også forbausende dagsaktuell. Store deler av den er blant annet viet til å avvise tanken om at det finnes krig som kan kalles ”rettferdig”. Dette er en tankegang som Aristoteles forfektet i ”Politikken”, og som fortsatt brukes av dagens statsledere når de skal forklare oss hvorfor de bør få lov til å drepe andre lands borgere med sin ”preventive” krigføring. Med debatten rundt Irak-krigen friskt i minne er det forbausende å se hvor lite krigsdiskursen har endret seg siden 1795.

Boken er bygget opp som en av 1700-tallets diplomatiske fredsavtaler, hvor Kant ironisk legger til en ”hemmelig” artikkel som det var vanlig å gjøre på den tiden. Han irriterer seg over dette og mener at slike avtaler ikke innebærer fred, men er falske og bærer preg av midlertidige våpenhviler. Boken er derfor ment som en ”avgjørende plan til et rettsfilosofisk fundament for evig fred” og til tross for den til tider ironiske fremstillingen er det i fullt alvor han fremlegger sin plan for å skape fred på jorden.

Kulturell globalisering, globalisering av handelspolitikken og opprettelsen av overnasjonale beslutningsnivåer er også aspekter som Kant tar opp som ledd i sin store plan. Han mener at stater etter hvert vil gjøre seg gjensidig avhengig av hverandre gjennom handel, at folkeslag vil tilnærme seg hverandre kulturelt og at utviklingen av et fredsforbund som regulerer statenes atferd også er uunngåelig. Dermed vil krig etter hvert bli en umulighet. Det er vanskelig å lese boken uten at tanker rundt FN, EU, WTO-forhandlingene og dagens globaliseringsdebatt presser seg på. Sammenligner man

”Den evige fred” inneholder seks preliminærartikler og tre definitivartikler som beskriver hvordan man skal oppnå en evigvarende fredstilstand. I tillegg kommer en ”hemmelig” artikkel og et appendiks. Kant beskriver helt spesifikke forhold som han mener er galt i måten stater forholder seg til hverandre på. Disse forholdene må endres for at forutsetningene for å skape en evig fred skal være tilstede. Deretter utpensler han hvordan fredstilstanden skal bygges gjennom utviklingen av den best egnede forfatning innad i den enkelte stat og et

34

verdensomspennende fredsforbund som skal regulere forholdet mellom stater. Om dette skriver han: ”Imidlertid gjelder at fornuften fra den høyeste moralske lovgivende myndighets trone fullstendig fordømmer krigen som rettergang og gjør derimot fredstilstanden til umiddelbar plikt, en tilstand som likevel, uten en folkenes overenskomst, ikke kan stiftes eller sikres”. Denne overenskomsten er det Kant kaller fredsforbundet. Rettigheter I antikken tenkte man på staten som en del av en kosmisk orden. I løpet av perioden mellom 1400 og 1600 ble imidlertid denne tankegangen erstattet av tanken om staten som produkt av en kontrakt. Samfunnskontrakten forutsetter opprinnelige rettigheter som man forvalter felles gjennom organiseringen av samfunnet. Denne rettighetstanken fører til mye mer handlingsfrihet og styrke hos individet. Rettighetene eksisterer som en kraft eller beskyttet sfære hos individet som kan brukes til selvutvikling, og som definerer plikter mennesker i mellom. Tanken om slike subjektive rettigheter er en forutsetning hos Kant. Han opererer med tre forskjellige nivåer av rettigheter. Statsborgerretten er individets rettigheter innenfor nasjonalstaten, folkeretten dreier seg om relasjoner mellom statene og deres rettigheter i forhold til hverandre, mens verdensborgerretten inneholder rettigheter i relasjoner både mellom individer og stater. Kants mål er at det tredje nivået av rettigheter skal reguleres av fredsforbundet hvor et sett allmenne regler og lover stadfestes. Vi har alle rettigheter Naturtilstanden er en tilstand hvor man lever uavhengig av

ytre lover. Den er en evigvarende trussel om krig. ”Fredstilstanden må derfor stiftes, for unnlatelse av fiendtligheter innebærer ikke automatisk sikkerhet for fred”. For å sikre seg selv mot trusler og overgrep går menneskene sammen og danner samfunn hvor ytre lover regulerer deres adferd overfor hverandre. Staten er dermed et fellesskap av mennesker og det vil motstride den opprinnelige kontraktsideen å innlemme en stat i en annen gjennom krig, kjøp, bytte eller arv. Uten kontraktsideen lar ”ikke noen rett over et folk seg tenke”. Kant mener dermed at krig, eller sammenslåing av stater uten folkets samtykke, vil stride mot borgerrettighetene. Kant ser for seg en utvikling som går ut over vanlige statsgrenser og som forener verden under et sett med lover og regler som alle, stater så vel som individer, må forholde seg til. Denne utviklingen mot et fredsforbund som sikrer den evige fred er uunngåelig for Kant. Det er fordi naturen selv sørger for at målet om en evig fred nåes. ”Dersom jeg sier om naturen: Den vil at dette eller hint skal skje, så betyr det ikke det samme som at den pålegger oss en plikt til å gjøre det (...) men at den derimot gjør det selv, enten vi nå vil eller ikke. Mekanismer garanterer den evige fred Kant mener det er tre mekanismer i naturen som tvinger frem et ønske om fredelig sameksistens. Den første er at folk tvinges til å danne stater og underkaste seg offentlige lover for å forsvare seg mot nabofolk som trenger seg på utenfra. Innad i staten sørger naturen videre for at mennesket tvinges til å være en god borger. ”Å organisere en mengde av fornuftige vesener som alle forlanger almene lover for sin opprettholdelse, men der enhver er tilbøyelig til i hemmelighet å unnta seg selv og å innrette sin forfatning slik at de bremser hverandre, selv om de i sine privathensikter står i konflikt med hverandre.” Nettopp fordi menneskene har

”Den evige fred” - positiv sengelektyre

motstridende hensikter kan de enes om en forfatning der alles interesser ivaretas. Den andre mekanismen er at ”språkenes og religionenes forskjellighet” ”leder til enighet i en fred ved tiltagende kultur og alle menneskers gradvise tilnærming til større enstemmighet i prinsipper”. Utviklingen vil dermed uunngåelig føre til større forståelse blant menneskene. Den tredje mekanismen er handelsånden som sikrer folk mot voldelig fremferd ”gjennom den gjensidige egennytte”. ”På denne måten garanterer naturen gjennom mekanismer i de menneskelige tilbøyeligheter selv den evige fred”. Den ideelle forfatning I ”Den evige fred” skriver Kant om sitt syn på staten og hvordan han mener den kan brukes til å organisere samfunnet på best mulig måte. I følge ham er den ideelle løsningen en republikansk forfatning. Republikanisme er prinsippet om å skille den utøvende makt fra den lovgivende. Det er imidlertid viktig at systemet er representativt slik at folket kan gi sin tilslutning til de lover de underkaster seg. Den ideelle forfatning er den republikanske fordi den behandler alle som frie mennesker med likhet for loven. ”Den republikanske forfatning er den forfatning som for det første er stiftet etter

prinsippet om frihet for et samfunns medlemmer (qua mennesker), for det annet etter grunnsetningen om alles avhengighet av en eneste, felles lovgivning (qua undersåtter), og for det tredje etter loven om alles likhet (qua statsborgere)”. Alle mennesker som kan utøve gjensidig innflytelse på hverandre må tilhøre en slik forfatning. I følge Kant er det nemlig bare en slik forfatning som kan føre frem til den evige fred, fordi den krever statsborgernes tilslutning til om det skal bli krig eller ei. Fordi borgerne selv ville måtte kjempe denne krigen og påta seg belastningene krigen medfører, mener Kant at en slik tilslutning ikke vil bli gitt. Kant mener krig ikke kan rettferdiggjøres på noe grunnlag. Den naturlige utviklingens mål er å skape evig fred gjennom fredsforbundet hvor alle, stater så vel som individer, underkaster seg allmenne lover som reguleres av fredsforbundet. Kants prosjekt er utvilsomt idealistisk, og over to hundre år senere har vi fortsatt ikke nådd hans grandiose mål. Men det er likevel godt å vite at det finnes en plan, kort og konsis, som forteller oss hvordan vi kan rydde opp i verdens galskap. Så hvis du trenger litt positiv sengelektyre i høstmørket, anbefaler jeg at du tar turen til nærmeste bibliotek.

35

Oktoberfest med quiz

Vinnerlaget!!!

Kos på statsvitenskap 1

En statsviter bak baren

En øl på deling...

Ich bin ein politischer Wissenschaftler

Skuffede quiz-tapere...

Pølsemaker, pølsemaker...

36

Kos på statsvitenskap 2