Zoon Politikon 2006/2: Makt

TEMA:

MAKT

Oljens makt- Medias makt- Det vanskelige seminaret-Kunnskap og makt- Reelt valg av studentrepresentanter-Energikrise-hvilken energikrise? -Sosialdemokratene størst, skuffende valgdeltakelse-Hvordan forholde seg til den østligste delen av ondskapens akse  v06-2.indd 1

11.05.2006 13:06:02

Zoon Politikon utgis av det Machiavelliske Samfund. Målgruppen er statsvitenskapstudenter og andre statsvitenskaplig interesserte ved Universitetet i Oslo. ZP kommer ut en gang i semesteret, med støtte fra Kulturstyret i SiO og Fagutvalget på statsvitenskap. Avisen tar for seg aktuelle og relevante hendelser på faget, samt sosiale tilstelninger og miljø.

Leder

Redaktør: Ingvild Baadsvik Journalister: Ingvild Baadsvik Ingrid Lomelde Marte Finess Tretvoll Roger Johansen Hilde Marie Skarvang Haakon Gunnerud Johan Christensen Line Grenheim Torbjørg V. S. Jevnaker Erlend Falch Sigbjørn Kvarme Torkil Westergaard Altern Olaf Strømme Foto: Stian Andresen Sigbjørn Kvarme Layout: Margrethe Indresand Hilde Marie Skarvang Annonseansvarlige: Haakon Gunnerud Andrè Garborg Rustand Adresse: Zoon Politikon v\ISV Moltke Moes vei 31 Pb 1097 0317 Oslo E-post: [email protected]

Utøv makt! I månedsskiftet mars-april var det valg til Studentparlamentet. Valgdeltakelsen var dessverre lav i år også, kun omtrent ti prosent benyttet seg av stemmeretten. Studentparlamentet er representert i de aller fleste råd og utvalg ved Universitetet i Oslo, og i disse rådene blir beslutninger om vår studiehverdag fattet. Når så få studenter benytter seg av denne sjansen til å øve innflytelse i sentrale råd ved Universitetet kan en stille seg spørsmål om vi i det hele tatt burde få slippe til så mys som vi faktisk kan gjøre. Blir vi tatt på alvor når det er så få stemmer bak et mandat? Det er kanskje lettere å se hvordan studentene kan påvirke egen hverdag hvis søkelyset blir rettet mot hvert fakultet, eller hvert institutt, men heller ikke her er det noe enormt engasjement å spore. På Allmøtet for statsvitenskap dette semesteret var det kun så vidt nok kandidater til å få et fulltallig fagutvalg, og antallet oppmøtte var ikke engang nok til å fylle U1, til tross for at vårt institutt teller 1500 studenter. Hvorfor bruker ikke flere studenter disse sjansene til å fremme sine interesser? Er det fordi vi har det så bra at det ikke er noe å klage på, er det ingen ting som bør endres? Når festivalteltet lokker studentene tilbake til Blindern i august nærmer neste semesters Allmøtet seg. Her har alle rett til å stille til valg, og til Fagutvalget skal det velges sju representanter. Fagutvalget er representert i Programrådet, og som medlem i Fagutvalget – og som engasjert student har du mulighet til å utøve makt. Alle foreningene ved ISV er representert i Hovedstyret som blant annet har ansvaret for pengefordelingen mellom de ulike foreningene. Så når du sitter og svetter over pensumbøkene og ergrer deg over en artikkel du mener ikke har noen ting på pensum å gjøre, eller du ønsker deg andre innslag i faglunsjene, oppfordrer Zoon Politikon deg til å tenke gjennom hvordan du vil at din studiehverdag skal være – og ved semesterstart stille opp på Allmøte for å se til at vi som studenter benytter oss av muligheten vi har til å utøve makt.

Redaksjonen avsluttet: 21.04.2006 Trykkeri: Reprografisk Indutri A/S Opplag: 700  v06-2.indd 2

11.05.2006 13:06:03

Innhold: Kunnskap og makt Reisebrev fra Sør-Korea Det vanskelige seminaret Reelt valg av studentrepresentanter Noe er råtternt i folkerepublikken Kina Leve vinen, fyrsten er død! Fotballturnering i idrettsbygningen Norske studenter (og en professor) på dannelsestur til Berlin Energikrise-hvilken energikrise? Syriana-politisk film med ambisjoner Språk i statsvitenskapfagkritisk debatt 29. mars 2006 Sosialdemokratene størst, skuffende valgdeltakelse -Språk er makt Medias makt Hvordan forholde seg til den østligste delen av ondskapens akse Oljens makt Multinasjonale selskaper med makt Maktens mann, Øyvind Østerud FrP, en legitim maktfaktor

side 4 side 5 side 6 side 7 side 8 side 10 side 11 side 12 side 13 side 14 side 16 side 17 side 18 side 20 side 22 side 24 side 26 side 28 side 30

Redaksjonen våren 2006:

Kunne du tenke deg å være med i redaksjonen? Vi trenger journalister, fotografer og spesielt en it-ansvarlig som bidragsytere til avisen. Redaksjonsarbeid gir deg en verdifull erfaring, og et godt sosialt miljø. Du tar lettest kontakt med oss via e-post: z o o n - p o l i t i ko n @ s t v. u i o . n o Fra venstre: Sigbjørn, Ingvild, Marte, Hilde, Andrè, Stian, Olaf, Erlend, Haakon og Johan. Margrethe, Ingrid, Roger, Torbjørg og Torkil var ikke tilstede da bildet ble tatt.

 v06-2.indd 3

11.05.2006 13:06:05

Kunnskap og makt. Per Kristen Mydske

Instituttleder ved ISV

Makt i samfunnet. Makt er de facto et trekk ved et hvert samfunn. Makt kan bygge på forskjellig grunnlag: Økonomiske ressurser, sosial struktur, formelle normer og posisjon, kunnskap og kultur; fra mikro- til makronivå. Makt utøves også gjennom ulike prosesser som direkte styringsformer og mer indirekte gjennom informasjonsog kunnskapsproduksjon. Maktens grunnlag og former kan variere etter tid og sted. Bevisstheten om maktens eksistens og konsekvenser kan også skifte, og gjenoppdages på nytt og på nytt. Maktens nødvendighet er også et poeng sett fra et samfunnsperspektiv, noe som oftest er erkjent både av de som har makten og av de som vil overta den. Selv om ikke alt er makt i samfunnet og heller ikke i politikken, er det politikkens funksjon å forvalte makt. Kunnskap om makt. Som studium av politikk, som autoritativ fordeling av verdier og ressurser, er makt et naturlig og sentralt fenomen og begrep for faget statsvitenskap. Det vitner både faglitteratur, alt fra klassikere til moderne bidrag, og våre egne maktutredninger om. For et empirisk studium av makt er det viktig at valg av innfallsvinkel og objekt er relevant og tilpasset realitetene. Det er ikke uten videre gitt at dette automatisk skjer innenfor et større tidsperspektiv. Realitetene kan endre seg og den faglige synsvinkelen kan miste relevans i konkurranse med andre. Åpenhet overfor nye realiteter og en prøvende holdning til de faglige modeller er derfor vesentlig så det ikke ender i dogmatikk og fokusering i feil retning. Kunnskap som makt. Faglig kunnskap om samfunnet

generelt og om makt spesielt er nyttig både for den som har makt og for den som søker makt. Den politiske debatt er like mye en debatt om kunnskapsbilder og realitetsbeskrivelser som om prioriteringer. Utredninger, dokumentasjon og statistikk er viktige innslag i maktprosessenene. I ”vår” forståelse er det viktig at alt dette skjer i en ramme av åpenhet og tilgjengelighet. Det er en utbredt forestilling at kunnskap gir makt. Her kan en imidlertid tenke seg to motsatte påstander. 1. Faglig kunnskap blir stadig viktigere for samfunnet med den teknologiske utvikling, inter-nasjonalisering, globalisering og økende kontroll over naturen. Utdanningsreformer som Kvalitetsreformen og Kunnskapsløftet begrunnes med slike argumenter. Overføring av beslutningsmakt fra politiske til faglige organer bekrefter også dette. 2. Vår tid med masseutdanning og markedstilpasningen av utdanning og forskning kan få visse konsekvenser for kunnskapskulturen. Faglig kunnskap blir mer omdiskutert og tvetydig, og kan dermed miste det monopol den måtte ha. Etablerte kunnskapsmonopoler med sine profesjoner kan svekkes både når det gjelder relevans, legitimitet og autoritet. Supplerende eller alternative kunnskapstyper og paradigmer opptrer hyppigere og utfordrer de etablerte monopoler som innen medisin, psykologi, religionsvitenskap og samfunnsfag. Og den faglige kunnskap utfordres også av en opplyst og selvbevisst ”leg” kunnskap, som nok ikke er så leg som før.

Per Kristen Mydske

Fagkunnskapens monopol på rett forståelse er derfor ikke uten videre selvsagt. Det kan for eksempel gjelde antropologi som forståelsesfilter for hvordan vi forholder oss til andre kulturer og livsformer, økonometri som grunnlag for økonomiforvaltning, ”skolemedisin” i forhold til helse og livskvalitet osv. Statsvitenskap er historisk et ganske nytt fag. Selv om fagets utøvere kan sees som tilnærmet en profesjon, så er det ikke på samme måte som medisin, psykologi og juss. Ikke desto mindre har faget en spesifikk kunnskapskjerne og paradigme. Dette representerer neppe noe monopol, men et nyttig og fruktbart bidrag til forståelsen av samfunn og politikk, i samspill både med en stadig mer opplyst offentlighet og andre fag. Hvorvidt statsvitenskap gir relevant kunnskap om makt, er avhengig av empirisk fokus og faglig perspektiv. Om denne kunnskap også gir makt eller helst autoritet, er avhengig av dens nytteverdi mellom en offentlighet og andre fagmodeller.

 v06-2.indd 4

11.05.2006 13:06:06

An Nyung Ha Se Yo Alan Aguilar [email protected]

Hva gjør du når du er lei av Blindern? Jo, da drar du så langt unna du kan komme. Valget mitt falt på Seoul i Sør Korea. Sommer OL 1988. Hyundai. Samsung. Koreakrigen. Tigerøkonomi.

eller ministere. Engelsknivået blant de koreanske studentene er det verre med. Ofte har jeg, sammen med en pakistansk medstudent, rettet oppgavene deres før de leveres inn. Og siden vi har innleveringer hver

Mer visste jeg ikke om Sør Korea før jeg dro. Men det var det som gjorde valget spennende. Selvfølgelig var ikke valget mitt tatt helt ut av løse lufta. Jeg har planer om å skrive masteroppgave relatert til den østasiatiske regionen. Å ta et semester i den regionen jeg skal studere, var en mulighet jeg ikke kunne gi slipp på. Internasjonalt miljø Kyung Hee University (KHU) ble opprettet i 1949, og består av tre campuser. Et i hovedstaden Seoul, et i Suwon (en time sor for Seoul), og et i Kwangnung (en time nord for Seoul). Jeg holder til på Suwon Campus. Her ligger “Graduate Studies for Pan-Pacific International Studies (GSP)”. Et lite fakultet beregnet for masterstudenter i internasjonale studier. Det er et lite miljø, der alle blir kjent med alle. De fleste studentene er koreanere, men vi er en håndfull utvekslingsstudenter her. I tillegg er det et eget program for “government officials” fra ulike utviklingsland, så miljøet er veldig internasjonalt. Her er det studenter fra blant annet Kazakhstan, Indonesia, Peru, Myanmar, Filippinene, Nepal, Kina, Tanzania, Kenya, Mexico, Iraq, Pakistan og Vietnam. Undervisningen på GSP er selvfølgelig på engelsk. Alle professorene er utdannet i USA og snakker godt engelsk. Alle professorene har også praktisk erfaring om det de underviser i, og har tidligere arbeidet som ambassadører

Vår utsendte er veldig stolt over at han har lært seg å spise med pinner!

uke blir det en del “editing”. Men for koreanerene er universitetslivet utrolig konkurransepreget. Neste års stipend avgjøres av hvor gode karakterer du får dette semesteret. Det er uvant å høre snakk om å “vinne” i et emne. I tillegg er visst Korea det landet med høyest rate på høyere utdanning i verden. “Alle” studerer. 80% av alle high school studenter tar universitetsutdannelse etterpå. Av de har nærmest null frafall. Derfor finnes det også rundt 200 universiteter i landet. To forskjellige verdner Å være student på Blindern og å være student på Kyung Hee er to forskjellige verdener. Som sagt har vi innleveringer hver uke. I tillegg må vi ha noen “powerpoint”presentasjoner. Og de skal gjennomføres så formelt som mulig, det vil si i dress. Du ser ikke mange

Blindern-studenter i dress. Formelt skal det også være i forholdet mellom student og professor. Her skal det bukkes og hilses høflig. Det skal man forresten gjøre mot alle som er eldre. Det første man spør om her er alderen, fordi alder avgjør hvordan man snakker til og oppfører seg mot hverandre. Spesielt forholdet mellom “juniors” og “seniors” er slik, selv om aldersforskjellen bare er ett år. Slike hierarkiske relasjoner avspeiler den sterke konfutsianske tradisjonen i det koreanske samfunnet. Studentlivet i Suwon er nok roligere enn studentlivet i Seoul. Mens Seoul er en storby med mye liv (utesteder, museumer, palasser, templer, markeder), er Suwon Campus mer idyllisk og rolig. Fritt for storbyens eksos og kaos. Du finner allikevel nok av utesteder og restauranter i Suwon. Koreanerne spiser de fleste måltider ute, så du finner spisesteder overalt. Og koreansk mat er godt! Kanskje litt sterkt for noen, men sunt. Som tilbehør til alle retter finner du kimchi. Kål med en slags chillisaus. Uspiselig i begynnelsen, men avhengighetsskapende. Ikke et måltid uten. Ifølge koreanerne skal det hjelpe mot alt fra fugleinfluensa til kreft. Fast tilbehør er også soju, en alkoholholdig drikke som minner om svak vodka. Men soju blir du ikke vant til. Et semester i Korea kan absolutt anbefales for andre studenter. Både undervisningsmessig, sosialt og kulturelt. Økonomisk også. Selv om det ikke er så billig som jeg trodde, lever du godt med norske penger. Men kom på vårsemesteret. Det er kaldt de første ukene, men så blomstrer campusområdet. Et syn verdt hele turen. Kam Sa Ham Ni Da!

 v06-2.indd 5

11.05.2006 13:06:07

Det vanskelige seminaret Blant studentene på statsvitenskap har det i flere år vært stor misnøye med seminarundervisningen. Dette var bakgrunnen for at Fagutvalget i fjor nedsatte et eget utvalg for å se på seminarene. Men instituttet viser liten vilje til å legge om undervisningen. Johan Christensen [email protected]

S

eminarundervisningen er et av de vanligste samtaleemnene blant studentene på statsvitenskap. Rundt lunsjbordene og på pauserommene florerer det av historier om inkompetente seminarledere, håpløse opponenter, slappe skyggelesere og pinlig tamme diskusjoner. På den ene side er disse historiene en viktig del av vår kollektive bevissthet: lunsjene ville blitt kjedeligere og kneippskivene tørrere uten. På den annen side er misnøyen med seminarundervisningen noe vi må ta alvorlig. Seminarene utgjør nesten halvparten av undervisningen vi får i statsvitenskap, og hvis utbyttet av seminarene jevnt over er dårlig har både instituttet og vi studenter et problem. Manglende diskusjon Christina Haugerud leder utvalget som er nedsatt av Fagutvalget på statsvitenskap for å se på seminarene. Hun er kritisk til dagens seminarundervisning. – Evalueringene viser at det er stor misnøye med seminarene. Det største problemet er at diskusjonene ikke fungerer som de skal, sier Haugerud. På Institutt for statsvitenskap er man av en litt annen oppfatning. – Seminarundervisningen er god nok, selv om den sikkert kunne vært bedre, sier Bjørn Erik Rasch, leder av Programutvalget og forfatter av seminarmanualen. – Vi har fått gode tilbakemeldinger på noen seminarer. Men det er riktig at en del har vært kritiske til enkelte aspekter ved seminarene. Det er ellers et gjennomgående problem at for få studenter svarer på evalueringene. Vitenskapelig forfatterskap Hovedformålet med dagens

seminarer er at studentene skal lære seg å skrive og presentere et faglig essay. I tillegg skal man øve opp evnen til å kommentere andres faglige arbeider. Mange har hevdet at formålet med seminaret ikke er relevant nok i forhold til pensum. Særlig har mange klaget over at utbyttet er dårlig de gangene man ikke selv legger fram oppgave eller opponerer. På en del andre fag består seminarundervisningen i å gjennomgå relevante småoppgaver, et opplegg som kan involvere flere studenter. Men instituttet har ingen planer om å endre formålet med seminarene. – Seminarene er ikke tenkt for pugging og innøving av pensum. Vi ønsker å oppøve til vitenskapelig forfatterskap ved at studenten skriver oppgave og anvender kunnskapen på en selvstendig måte, sier Bjørn Erik Rasch. Utvalget bestående av studenter mener det er vanskelig å endre formålet med seminaret. Men utvalget vil overfor instituttet fremme forslag om å legge til en målsetting for seminarene som er mer rettet mot pensum. I forrige nummer av Zoon Politikon tok departementsråd Trond Fevolden til orde for å bruke problembasert læring (PBL) også innenfor statsvitenskap. Bjørn Erik Rasch er ikke entydig negativ til bruk av PBL på seminarene. – Tiltak som PBL kan helt klart diskuteres. Jeg vil ikke utelukke å forsøke ut slike nye undervisningsformer. Kandidatundersøkelsen av statsvitere i arbeidslivet viste at mange gjerne hadde sett at det ble gjort større bruk av teamarbeid og lignende i undervisningen, sier Rasch.

Uengasjerte seminarledere Det har også blitt satt spørsmålstegn ved måten seminarene ledes på. Mange mener at seminarlederne burde hatt en mer aktiv rolle for å stimulere til diskusjon på seminarene. – Vi vil kanskje fremme et forslag om at seminarlederen skal bli mer en underviser, ut fra den erkjennelsen at seminarlederen må overta hvis diskusjonene ikke fungerer, uttaler Haugerud. Bjørn Erik Rasch er litt uenig. – Jeg er ikke en tilhenger av å gi seminarlederen en større rolle som underviser, siden dette ikke er i tråd med formålet med seminarene. Seminarene skal først og fremst være studentdrevne. Hvis det ikke blir debatt, er det noe studentene selv må ta ansvar for, fastslår Rasch. Men Haugerud hevder at mye kommer an på seminarlederen. – Noen seminarledere er gode, mens andre er helt uengasjerte eller har store problemer med å svare på faglige spørsmål. Seminarlederne må stille forberedt til seminarene og kunne gi mer faglig tilbakemelding enn de gjør i dag. Ifølge Bjørn Erik Rasch har instituttet allerede tatt grep for øke kvaliteten på seminarledelsen. I den nye seminarmanualen er seminarlederens rolle presisert tydeligere. Men mitt inntrykk er at vi hele tiden har hatt mange gode seminarledere, sier Rasch. Kollektiv irrasjonalitet Et av de største problemene med seminarundervisningen har vært det elendige oppmøtet. På seminarer med 25 påmeldte har det enkelte ganger møtt mindre enn 5 studenter. Mange studenter ser liten grunn til å møte opp hvis de ikke selv skal

 v06-2.indd 6

11.05.2006 13:06:07

presentere eller opponere. Ofte fører dette til amputerte diskusjoner, og dårlige debatter gjør at enda færre møter opp. Selv om man er aldri så engasjert får man lite utbytte av seminaret om kollektivet svikter. Kunne seminarene fungert bedre med andre oppmøteregler enn dem man har i dag? Et par år var det obligatorisk oppmøte på alle seminarer, noe som ifølge Bjørn Erik Rasch fungerte svært dårlig både for studentene og instituttet. En annen modell er å gjøre påmelding til seminar frivillig. Dette kunne hatt den effekten at man fikk seminargrupper der folk var bedre motivert og mer engasjerte. Utvalget ledet av Haugerud vektlegger betydningen av sosialt fellesskap for å øke frammøtet på seminarene. – Gjennom økt gruppesamhold blir læringsmiljøet

tryggere, og større trygghet gjør det lettere å ta ordet og være kritisk. Dette vil gjøre det morsommere å komme på seminar, mener Haugerud.

endringer, sier Bjørn Erik Rasch. Jeg kveler et gjesp. Det er ikke lett for en student å holde seg våken ved et så reformtrøtt institutt.

Verken fugl eller fisk Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor seminarene i statsvitenskap ikke fungerer, men jeg sitter igjen med en følelse av at det er noe halvhjerta over hele seminarordningen. Intensjonene er gode, men det blir verken fugl eller fisk. Det blir, som Bjørn Erik Rasch sier, ”et kompromiss mellom frihet og obligatorisk undervisning”. Dette er et kompromiss de færreste er tjent med.

Et hemmelig eksperiment Men i det jeg er i ferd med å sovne, skjer det plutselig noe. Bjørn Erik Rasch kremter. – Vi gjennomfører faktisk et eksperiment, sier han litt prøvende. – På kurset STV 2310 prøver vi ut en panelmodell. Der presenterer flere studenter oppgaver etter hverandre, og mange opponenter samarbeider om å kritisere oppgavene. Flere studenter har konkrete oppgaver hver gang, noe som øker aktiviteten. Er dette opplegget vellykket, kan det bli aktuelt å bruke det også på andre emner, sier Rasch.

Men instituttet virker lite innstilt på å endre seminarundervisningen radikalt. – Vi har vært gjennom en fase med mye reformer. Derfor er det viktig å få ting i godt gjenge, før man gjennomfører nye, store

Så det er ingen grunn til å ta kvelden ennå. Selv om instituttet skjuler det godt, skjer det ting på seminarfronten.

Reelt valg av studentrepresentanter! Dere som en eller annen gang har tatt turen innom statsvitenskapsstudentenes allmøte, har nok stusset på at det som kalles ”valg” av studentrepresentanter som regel fortoner seg som en formell oppnevning av én enkelt kandidat. Det er vanskelig å si om dette skyldes at det rett og slett ikke er noen som er interessert i vervene, eller om man ikke har vært flink nok til å informere og rekruttere. Derfor har vi som nå innehar verv bestemt oss for å finne ut av dette, og se om ekstensiv informasjon og aktiv rekruttering har noen effekt… Alle kan delta! Fakta er i hvert fall at alle studenter som er tatt opp på studieprogram for statsvitenskap eller har registrert seg som student på statsvitenskapsemner, kan delta i studentforeningene og stille til valg. Som statsvitenskapsstudent er du automatisk medlem av Det Machiavelliske Samfund (DMS).

På allmøtet, som neste gang skal arrangeres i slutten av august skal det velges følgende: en president, nestleder og økonomiansvarlig til DMS, ledere av Soupèrådet, STV, IAPSS, Machiavellisk Forum, Zoon Politikon og Fagutvalget, pluss seks medlemmer til Fagutvalget. Vi trenger deg! Det er med andre ord en rekke personer som skal velges, og vi trenger deg! I tillegg trenger alle foreningene mange menige medlemmer som er med på å gjøre studentaktivitetene ved instituttet så allsidige som mulig. Har du lyst til å være med å arrangere tidenes debatt for Machiavelliske Forum, lage en original temafest med Soupèrådet, sørge for at masterstudentene drikker nok øl sammen med gjengen i STV, være med å arrangere en internasjonal IAPSS-konferanse i Oslo, skape overskrifter i Zoon Politikon, eller være faglig

vaktbikkje i Fagutvalget, synes jeg du skal melde din interesse! Sørg for at det blir valgkamp og rift om ledervervene. Bare slik kan vi være sikker på at vi får valgt den best kvalifiserte til å representere dine interesser overfor instituttet. Da ønsker jeg dere alle en god sommer, og velkommen til allmøte i august! Hilde Skarvang President i DMS

 v06-2.indd 7

11.05.2006 13:06:08

Noe er råttent i Folkerepublikken Kina I Shanghai er skyskraperne skinnende og de mange motebutikkene åpne til klokka 10 om kvelden. I Beijing restaureres Den forbudte by, og nye t-banelinjer bygges før OL i 2008. Det er ikke lett å oppdage at man er kommet til verdens største diktatur. Johan Christensen [email protected]

Det er ingen tvil om at man kan leve et godt liv i Kina. Den enorme økonomiske veksten de siste ti årene har ført til høyere lønninger, flere Jaguar-forhandlere og fri flyt av vestlige kaffedrikker. Selv doene er renere enn før. Problemet er at det gode liv er forbeholdt dem som bor i de store byene, tilhører over- eller middelklassen og ikke opponerer aktivt mot regimet. Ikke gøy på landet Selv om Shanghai og Beijing har en befolkning på henholdsvis 17 og 14 millioner, bor det store flertallet av Kinas 1,3 milliarder innbyggere på landsbygda. Og forholdene på bygda er elendige. Jordbruket er gammeldags, arbeidsledigheten er høy, og mange lever i dyp fattigdom. Bønder som flytter inn til byene for å få seg jobb blir annenrangs borgere og mister blant annet retten til skolegang for barna. Det er beskrivende at den sosiale uroen har økt dramatisk de siste årene: i autoritære Kina er det nesten 300 opptøyer hver eneste dag, de fleste av dem på landsbygda. Velferden forsvant I motsetning til hva mange forestiller seg, har Kina praktisk talt ikke noe velferdssystem lenger. Skattene er svært lave, og kapitalismen er råere enn de fleste andre steder. Dette gir opphav til enorme sosiale forskjeller. Den voksende middelklassen i byene har råd til private helsetjenester, men for folk på landsbygda vil alvorlig sykdom føre til økonomisk ruin.

For å sikre seg mot de økonomiske konsekvensene av sykdom sparer kineserne nesten alt de tjener, noe som gjør at Kina har en av verdens høyeste sparerater. Dette er faktisk et av landets mest alvorlige økonomiske problemer, siden all sparingen hemmer innenlands etterspørsel. Det har gått så langt at myndighetene nå er nødt til å øke skattene for å stimulere etterspørselen (!), ettersom bare et grunnleggende velferdstilbud kan få folk til å slutte å spare. Diktaturet står igjen Det eneste Kina har bevart av kommunismen er de autoritære, ikke-demokratiske elementene. Ytringsfriheten er sterkt begrenset, og myndighetene er ansvarlige for en rekke grove menneskerettighetsbrudd. Kommunistpartiet styrer eneveldig, og dets medlemmer har omfattende privilegier. I Beijing snakker man om den nye forbudte by, et luksuriøst boligområde der bare partitoppene har adgang. Likevel er det tegn til en oppmykning av regimet. Statsvitenskapsstudenter ved kinesiske universiteter leser vestlige lærebøker, og internt foregår debattene tilnærmet fritt. Rundt omkring i landet arrangeres det lokalvalg der om lag halvparten av kandidatene ikke tilhører Kommunistpartiet. Dessuten har Kinas avhengighet av vestlige stater og selskaper tvunget fram større åpenhet og en mer rettferdig sivil lovgivning. Men politisk aktivitet i opposisjon til regimet blir fortsatt slått hardt ned på, og det er trolig

Syklende kineser på vei forbi Den himmelske freds plass

lenge til vi får se demokratiske nasjonale valg. Dessuten når ikke debattene som føres i forskningsog studentmiljøene ut til resten av befolkningen på grunn av fraværet av en kritisk offentlighet. Det store spranget Inn til Shanghai fra flyplassen kan man reise med den nybygde Maglev’en – et tog drevet av magnetisk kraft. Mellom rismarker, grusveier og falleferdige hus bringer toget forretningsmenn og turister fram i 430 km/t. Trolig bør Kina finne andre måter å komme seg framover på. For å øke levestandarden til den jevne kineser (og dem er det mange av) trengs det et stort sprang framover som ikke bare kommer utenlandske investorer og velstående byfolk til gode. Dette spranget blir vanskelig om Kina ikke lar de hundre blomster blomstre.

 v06-2.indd 8

11.05.2006 13:06:09

 v06-2.indd 9

11.05.2006 13:06:10

Leve vinen, Fyrsten er død Torsdag 20. april var det duket for debatt på U1. Ikke en hvilken som helst debatt, men en med tre av våre mest profilerte professorer i statsvitenskap. Lokalet var fullt av forventingsfulle studenter og det syntes tydelig på paneldeltakerne at de forsto de var midtpunktet for kvelden. Noen lovord til hver av debattantene ga startskuddet til en debatt om Machiavellis forklaringskraft på USAs utenrikspolitikk som på tross av en noe rotete fremstilling, var særdeles underholdende. Roger Johansen [email protected]

Trond Nordby åpnet sterkt med å si at han ikke var ekspert på noe som helst. Kanskje har det lite med debatten å gjøre, men i den setningen ligger tross alt noe av det viktigste vi som studenter har mulighet til å lære på et universitet. Etter en timinutters anekdote om vinsmaking på et restaurantbesøk i Firenze konkluderte Nordby med at fyrsten er død – lenge leve vinen. Det var det eneste tegn til berøring av hva debatten egentlig skulle handle om, altså Machiavellis forklaringskraft på USAs utenrikspolitikk. Greit nok, vi fikk i det minste en god latter og en anstendig porsjon bakgrunnskunnskap både om Machiavelli selv og hans verk, fyrsten. Machiavelli – ikke kynisk Bernt Hagtvedt var neste på programmet og han ønsket å fremheve viktigheten av å skille mellom det som var historisk bundet til Machiavelli og det som var av allmenngyldig verdi. Hagtvedt synes Machiavelli er interessant fordi han var den første som tok til orde for et skarpt skille mellom religion og stat. Et annet poeng er at Machiavelli ikke var så maktkynisk som en skulle tro. Et av hans formål med sitt forfatterskap var å samle Italia og gjøre et forsøk på å gi retningslinjer for dette. Et annet argument for det samme gis også. Machiavelli var ikke så kynisk fordi han skrev tydelig at fyrsten ikke kunne regjere som han ville. Han måtte ha en viss anerkjennelse hos folket. Derfor

var det viktig for Machiavelli å understreke at man ikke burde gå til sengs med sin overvunnedes kone, men holde seg for godt til slikt. Heller ikke burde han stjele den overvunnedes eiendom. Voldens økonomi skulle altså stå i sentrum. Veldig viktig var det også å påpeke at det finnes en statsmoral og en personlig moral. Med dette menes at det var tillatt å drepe i statens tjeneste, men ikke som individ. Machiavelli og USA Machiavelli kan ses i sammenheng med Morgenthau – mannen bak realismens måte å forstå verden på. Morgenthau var motstander av Vietnamkrigen av én årsak. Den kunne ikke forsvares ut fra amerikansk egeninteresse. På samme måte kan man argumentere om Irakkrigen i dag. Den kan ikke forsvares ut fra amerikanske interesser. Dette er helt i tråd med Machiavellisk tankegang. På den annen side var Machiavelli som nevnt ikke beinhard kyniker og dette kan man kjenne igjen hos president Bush som nesten aldri snakker på vegne av amerikanske interesser, men på vegne av verdens egne, nemlig frihet og demokrati. Man kan lese Machiavelli for å få et edruelig perspektiv på hvordan man burde håndtere makten. Man må være måteholden og ikke misbruke sin stilling. Dette var veldig viktig for ikke å gi grobunn for forakt blant befolkningen. Dette har åpenbart Bush noe å lære av i og med at han

på få år klarte å forspille mulighetene i den bølgen av sympati verden kom med like etter 11. september 2001. For Machiavelli ville det vært en enorm ressurs å ha hele verden med seg i krigen mot terror. Politikkens djevelskap Raino Malnes var sistemann inn i debatten og han innledet med å forklare det han mener er et av de mest interessante poengene i Fyrsten. Det er ikke mulig å holde på med politikk uten å skitne til hendene. Politikk er preget av djevelskap, men man har to forskjellig former for djevelskap. Den ene er mer hensiktsmessig enn den andre i den forstand at man klarer å se muligheter ingen andre ser. Dette var idealet til Machiavelli, men det var få som klarte det i hans samtid og de som gjorde det, klarte det ikke over tid. Den røde tråden i fyrsten er en beskrivelse av alle feilene som gjøres av de forskjellige fyrstene Machiavelli observerte, og her kommer Malnes inn på temaet om USAs utenrikspolitikk. For det første viser amerikanerne en utrolig stivbenthet hva angår løsningen på nye problemstillinger. De tyr til tradisjonell militær kraft for å bekjempe et fenomen som er nytt og som kanskje burde vært håndtert på en annen måte. Et annet poeng angår noe Machiavelli kaller resolutt grusomhet, altså evnen til å kunne gjøre all djevelskap med en gang fremfor å spre grusomhetene

10 v06-2.indd 10

11.05.2006 13:06:10

utover et større tidsløp. Dette er mye bedre fremfor å bry seg om respekt for autonomi, menneskerettigheter og annen moral. Hvis man begynner å bry seg om disse tingene begir man seg ut på en middelvei og middelveien er veien til undergangen. Denne muligheten til resolutt grusomhet er altså viktig, noe amerikanerne ser ut til å ikke ha evnen til å gjennomføre. En siste mulighet til å se Machiavelli i sammenheng med dagens USA er hans poeng om å institusjonalisere konflikten. Grunnen til at Romerriket ble så enormt var nettopp dets evne til å institusjonalisere konflikten mellom aristokratene og den romerske arbeiderklasse. Med dette menes at når konfliktene blir satt i et slikt system, vil det alltid være noen som sier ifra når andre forsøker å bruke staten til eget formål. På denne måten er det ingen som vil få slik diktatorisk makt og folket vil kontrollere hverandre å holde systemet stabilt. Mange vil i dag si at det amerikanske samfunnet er i ferd med å splitte seg av konflikt noe som de fleste oppfatter som ufordelaktig. Malnes stiller spørsmål ved dette og tror kanskje at disse konfliktene som bygger seg opp innad i USA kanskje kan være fordelaktig på samme måte som det argumenteres for i fyrsten. Flere slike sammenkomster Disse tre innleggene dannet grunnlaget for en underholdende debatt og var et utmerket voerspiel til festen som fulgte etter debatten. Som avslutning påpekte både ordstyrer, debattanter og studenter gleden av å være på et arrangement som dette og de håpet på gjentakelse – det samme gjør jeg. Det gir en perfekt sammenblanding av både det faglige og det sosiale noe som jo må sies å være det optimale ved ethvert studium.

Fotballturnering i Idrettsbygningen Lørdag 25. mars var det duket for uformell fotballturnering i Idrettsbygningen. Alle studenter ved SV-fakultetet var velkomne, men hele 5 av 8 lag kom fra statsvitenskap. I tillegg til sosiologi og samfunnsøkonomi som begge var representert med ett lag hver, bestod det siste laget av medisinstudenter. Haakon Gunnerud [email protected]

Med fire utespillere på banen pluss keeper, og en pris på 100 kr pr lag, følte vi at dette var noe vi burde være med på. Zoon Politikons utvalgte var klare til dyst, og plassert i pulje med ”Team Origo” fra samfunnsøkonomi, og de andre statsvitenskapslagene ”Neverkusen Albion” og ”Team Sunbeam”. Etter tre strake nederlag og småpene 210 i målforskjell, måtte vi innse at premiene – en gratis ”dagens” i Blindernkantinene pr person på laget – ikke var forbeholdt oss denne gang. I ettertid vil man kunne bemerke at dagsformen nok bar preg av at ZPs redaktør holdt fest kvelden i forveien. At vi ikke var samspilte eller hadde innbyttere, kunne vi ha tatt igjen på kondisen, dersom vi hadde hatt det. Derimot var vi det eneste laget som levde opp til regjeringens ønske om 40 % kvinnelig representativitet, vi slipper dermed å bli tvangsoppløst. ( Og vi lover å komme sterkere tilbake nesten gang!) Av lagene som faktisk hadde godformen inne, vant ”Team Kristensen” over ”Team Origo” i bronsefinalen. I finalen dro ”Neverkusen Albion” i land seieren etter straffesparkkonkurranse, og hindret medisinlaget ”Team Galthe” fra å dra av gårde med

Plass til flere lag: Hvor var Dan Eggen, Freddy dos Santos og de andre fotballfrelste, SV-registrete studentene under fotballturneringen? Foto: Universitas

turneringsseier. Noe som jo kunne vært litt ironisk for en turnering ment for SV-fakultetet. Arrangører og dommere skal ha ros for at det hele gikk fint for seg. Ifølge sv.uio.no er det om lag 6000 studenter registrert ved SV-fakultetet, så det burde være potensial for å nå målsetningen om at turneringen skal gå over to dager. Derfor håper vi i ZP at det blir turnering til høsten, slik at vi får en ny sjanse til å bite fra oss.

11 v06-2.indd 11

11.05.2006 13:06:11

Norske studenter (og en professor) på dannelsestur til Berlin Jomar Talsnes Heggdal [email protected]

Med vaktbikkja Hagtvet i spissen la godt over 30 studenter ut fra Oslo for å ta Berlin med storm. Fra torsdag til tirsdag skulle vi et innblikk i både det røde og det brune diktaturet. Som seg hør og bør startet vi med en god middag med tilhørende drikke. For de som ikke har vært i Berlin før eller har tenkt seg dit igjen og liker blått neonlys kan Generator Hostels anbefales, snille folk, øl hele natten og et fantastisk lys. For å spare penger ble det hengekøyer og 4 på hvert rom, noen med, og noen uten snorking. Under en guidet omvisning i det gamle Stasi- hovedkvarteret ble det klart for oss hvor enormt hele systemet var, og hvor mange som egentlig overvåket hverandre. Oppfinnsomheten til overvåkningspolitiet i øst var enorm, og for alle som tror at det ikke finnes kofferter med innebygde maskingevær eller fuglekasser med kamera, dere tar feil. Etter lite intermesso med mat og drikke (som det var mange av), var det oppmøte på Humbolt universitetet for forelesning med en meget engasjert Helge Høybråten. Som vi snart skulle lære var oppmøte et lite stykke gange fra der vi egentlig skulle være, men Marthe tok ansvar og loste oss trygt frem. Den tyske bearbeidelsen etter 2. verdenskrig var tema, samtidig som vi fikk en liten omvisning hvor muren hadde gått, og propagandaen som gikk begge veier. Lørdag sto Plütsensee og Wansee på plakaten. T- banenettet i Berlin er

stort, og fraktet oss alltid dit vi ville samme hvor langt det var fra Berlin. Plütsensee gjorde inntrykk på alle, samtidig som evigunge Hagtvet steppet inn som guide i mangel av noen innfødte. I Plütsensee ble mange av Hitlers politiske fangene henrettet, også én nordmann, et dystert sted. Wansee derimot er en idyllisk villa ved sjøen der Eichman og hans menn brukte ca 45 minutter på å bestemme seg for hvem som var jøde, og derfor skulle dø. Kontrasten mellom de kvitrende fuglene på utsiden og samtidig kunne stå inne i det rommet der skjebnen til verdens jøder ble bestemt, kunne ikke vært større. Absolutt anbefalt et besøk. Som den liberale gjengen vi var ble resten av dagen helt fri. Noen fikk gleden av å se og høre Per Gynt på tysk (ryktet sier at den var hakket mer vulgær enn den norske versjonen), mens andre av oss gikk og gikk rundt i Potsdam. En liten by hakket mer idyllisk enn store Berlin. Dette var forøvrig også 1. April, noe som fikk frem godt gjemte sider av flere av de som var med på turen. Hviledagen skal holdes hellig, men det sto ikke i veien for et besøk ute på Sachenhausen. Bedre eksempler på djevelskap satt i system enn konsentrasjonsleire skal man lete lenge etter Sachenhausen var intet unntak i så måte. Rasjonaliteten i det å drepe ble klar, samtidig som dette ikke var en utryddelsesleir, bare en arbeidsleir. ARBEIT MACHT FREI. To av brakkene fra en opprinnelige leiren sto enda, i den ene satt mange av de

norske fangene som var i leiren. Jødenes historie kan umulig unngå å gjøre inntrykk på noen. Over 500 år med forfølgelse over hele Europa, hvor Holocaust bare var en topp. Museet er stort, og man kunne godt satt av en hel dag til bare å gå rundt der, men som travle studenter flest måtte vi videre. Det tyske motstandsmuseet sto for tur, eller som vår utmerkede guide sa, museet over mangelen på motstand. Kontrastene til Norge hvor motstandsmennene blir sett på som helter den dag i dag var stor. Bortgjemt litt utenfor sentrumskjernen, og for en gang skyld relativt langt fra t-banen, fant vi endelig museet. Dette var den siste «offisielle» delen av programmet, men som alle andre kvelder ble også denne avsluttet med god mat og drikke, og med skåler langt inn i natten... Etter en slik tur er det selvfølgelig en del som fortjener en takk. Vi som arrangerte turen vil derfor benytte muligheten til å takke Bernt Hagtvet og Ingar Bondhus for hjelp til planleggingen og for at de ble med. Selvfølgelig kunne vi også takket de som gav oss penger til å gjennomføre turen, men lånekassen skal få sin takk tids nok. De deler ut lån til alle studentene uavhengig av hvilket fakultet eller institutt studenten tilhører, noe som ikke er vanlig ved universitetet. Ellers var alle enige om at dette hadde vært en fin tur, ikke minst takket være en sprudlende professor.

12 v06-2.indd 12

11.05.2006 13:06:11

Energikrise – Hvilken energikrise? Onsdag 29. mars var Dag Harald Claes invitert til å holde faglunsj i U1. Tema var hvorvidt vi befinner oss i en energikrise eller ikke. En mengde studenter troppet opp med matpakke og det ble som det alltid blir med Dag Harald Claes – En fornøyelse Roger Johansen [email protected]

I tradisjonell statsvitenskapelig stil var de første ordene vi ble møtt med selvfølgelig konklusjonen på det hele – Det er ingen krise. Energifeltet fungerer. Prisene går opp og ned, men det er ikke noe nytt. Man har full kontroll. Nutcases Hver gang prisene på olje øker er det en mengde journalister som kaster seg inn i forfatterbransjen. ”The final energy crisis” hører man gjerne. En moderne versjon av dommedagsprofetier. Dette er, som Claes kaller dem, nutcases som ikke aner hva de holder på med. Det eneste sikre de vet er at det skaper nok oppsikt til å selge noen bøker når det ropes varsku om verdens undergang. De har imidlertid rett når det gjelder en ting og det er at prisøkningen sannsynligvis er grunnet i politiske årsaker. Dette er imidlertid ikke tilfelle i dag. Det er ingen krig eller politiske tumulter som fullt ut kan forklare en prisøkning fra 20 til 70 dollar fatet. Tom for olje? Den største feilen nutcasene gjør er å tro at prisøkning skyldes at verden er i ferd med å gå tom for olje. Det finnes ingen undersøkelse som viser hvor store oljereserver vi har igjen. Det eneste som er sikkert er at jo mer olje vi bruker, desto mer finner vi. En oppegående forfatter, Peter R. Odell, sa at ”the world is running into oil, not out of it”. Videre sier Morris Ailman, nok en anerkjent figur, at vi har så mye olje igjen at reserven har ingen økonomisk betydning. Prisen signaliserer altså ikke knapphet på olje. Hvis prisen

på å finne et nytt oljefat hadde steget, ville det signalisert knapphet. Så er altså ikke tilfelle. I 1983 kostet det 23 dollar å finne et oljefat. I 2001 kostet det 6 dollar. Det blir billigere og billigere for oljen og slik har det vært siden slutten av 1970 tallet. Ingenting tyder på at dette vil ta slutt. Statistical review of world energy er de man har henvendt seg til når man ønsker å få vite hvor lenge oljen kommer til å vare. I 1980 svarte de at vi ville ha olje i 25 år, noe som tilsvarer at vi ville gått tom i fjor. I 2005 anslo samme anerkjente byrå at vi ville ha olje i enda 40 år. Anslaget på hvor lenge oljedrømmen vil vare har altså steget. Hvorfor stiger da prisen? Vi har fått et annet oljemarked. Tidligere var markedet regulert, men nå er det en regulær børs med døgnkontinuerlig trading av olje. En kan sammenligne oljemarkedet med et aksjemarked. Elegant formulert forteller Claes oss at disse traderne er noen puddinger som pisser i buksa så fort det dukker opp en storm eller en liten krig oppstår. Traderne er ikke opptatt av hvor mye olje som er igjen, men av mest mulig gevinst. En oljelast fra Midtøsten skifter eier over 50 ganger i løpet av turen til raffineriet. Det viktigste for en trader er hva andre tror og synes. Hvis det er grunn til å tro at prisen endrer seg, må man handle deretter. Prissetting handler om et vell av faktorer hvorav noen er reelle og andre ikke. I tillegg må man ta hensyn til smittefaktoren fra andre markeder. Fremtid med elbil? Verden har blitt tatt på senga med

hensyn til etterspørsel av olje. Dette gjelder spesielt Kina. Norge har 428 biler per 1000 innbygger. Kina har 6. Hva hender når kineserne kaster sykkelen? Noen vil kanskje skrike elbil, men gleden blir sannsynligvis kortvarig. Elektrisiteten må komme fra et sted. Norge er i den lykkelige situasjon at vi produserer mye av vår elektriske kraft ved hjelp av vann. De fleste andre har ikke denne muligheten og må ta i bruk olje, gass eller kull for å produsere elektrisitet. Kjernekraft er de fleste fortsatt skeptisk til pga av en hendelse for ganske nøyaktig 20 år siden i Tsjernobyl. Hvis kineserne skulle begynne å ta i bruk elbiler, ville de sannsynligvis ta i bruk den ressursen de har mest av, nemlig kull, for å produsere elektrisitet. Dette ville på ingen måte gagne naturen som jo må sies å være formålet med elbil. Drømmen om fornybart Mange har drømt om fornybare energikilder i 30 år, men innsatsen har ikke økt merkverdig på disse årene. Dette kan ha noe å gjøre med at oljeprisene falt kraftig i 1986. Siden har oppfatningen vært at oljeprisen vil fortsette å holde seg på et lavt nivå. Så lenge denne oppfatningen er tilstede vil investeringen i fornybare energikilder forbli små. Dette kommer av de enorme transaksjonskostnadene det vil være å skifte energikilde fra olje til noe annet. Oljeprisene må være svært høye over svært lang tid hvis man skal øyne håp om satsning på alternative energikilder – slik er markedets logikk.

13 v06-2.indd 13

11.05.2006 13:06:12

SYRIANA: POLITISK FILM MED AMBISJONER Da George Clooney mottok sin Oscar-statuett for sin birolle som CIA-agenten Robert Barnes i Syriana uttalte i sin takketale at han var stolt av å være en del av et Oscar-akademi som tør ta opp kontroversielle problemstillinger. Film er et medium med agendasettingsmakt, noe det nystartede medieselskapet Participant Productions har forstått. Hilde Marie Skarvang [email protected]

Den geopolitiske thrilleren Syriana har fått mye oppmerksomhet, ikke bare på grunn av Oscarstatuetten som George Clooney mottok for beste birolle, men for sin sterke kritiske holdning til internasjonal oljeindustri og hvor avhengig vårt samfunn er av denne energikilden. Filmen er produsert av Participant Productions, som er et medieselskap med ambisjoner om agendasettingsmakt. Dette selskapet står også bak Good Night and Good Luck og North Country, også politisk bevisste filmer. Grunnlegger av og administrerende direktør i Participant Productions er eBay-gründeren Jeff Skoll. Mangemilliardær med politiske ambisjoner Han ble mangemilliardær etter suksessen med eBay og har siden dedikert seg til arbeidet med å sette fokus på sosiale ulikheter og urettferdig fordeling i verden. Hovedideen bak Participant Productions var at det burde og kunne lages kvalitetsunderholdning som også er opplysende og engasjerende, og som inspirerer enkeltindivider til å handle aktivt mot urettferdighet i verden. Selskapet lanserer også holdningskampanjer i forbindelse med tematikken i filmene, for eksempel ble Syriana akkompagnert av kampanjen Oil Change, som oppfordrer til arbeid for å utvikle nye energikilder, og til et skifte fra vårt oljeavhengige samfunn. På nettsidene til Participant

Productions uttaler Skoll seg om motivasjonen bak sitt eget arbeid: The world is a small and inter-connected place. We cannot ignore the plight of others in less fortunate communities or parts of the world... many of the blights of the modern world (environmental destruction, crime, drugs, terrorism) emerge from the inequities between haves and have-nots. Gjennom sin samarbeidsavtale med Warner Brothers, og ved at selskapet har knyttet til seg erfarne mediefolk og filmskapere, har selskapet fått en enorm oppmerksomhet og gjennomslag for filmene sine i forhold til andre medieselskaper som lager alternativ eller politisk film. De tre nevnte filmene, som alle har gått på norske kinoer dette året, har vunnet anerkjente filmpriser og fått omtale på lik linje med amerikanske blockbustere. Jeff Skoll er verdens 114. rikeste, i følge Forbes Magazine, med sin formue på 5 milliarder dollar. Som en self-made man har han vært gjenstand for stor beundring i USA og han har mottatt en rekke priser og titler som forretningsmann. Samtidig har han altså investert i påvirknings- og agendasettingsmakt, snarere enn kun i realia. Nå kan man jo diskutere hvorvidt disse filmene har samme gjennomslagskraft og får like mye oppmerksomhet i USA som de

har fått i Europa. Samtidig fikk jo filmene både nominasjoner og priser ved både Oscar- og Golden Globeutdelingene i år, og må derfor kunne sies å ha hatt suksess. Dette er likevel ikke filmer som når ut til det brede lag av folket, og vil nok i større grad rette seg mot de utdannede liberale lag av befolkningen. Syriana Syriana er som sagt en geopolitisk thriller som handler om konsekvensene som følger av forfølgelsen av makt og innflytelse i den internasjonale oljeindustrien. Det sentrale temaet i filmen er altså oljeavhengighet, og hvordan spesielt amerikanske interesser i oljeindustrien gir politiske, økonomiske, legale og sosiale konsekvenser, som korrupsjon, mord og terrorisme. Vi følger fire parallelle historier om mennesker som på en eller annen måte påvirkes av amerikansk oljeindustri: CIA-agenten Robert Barnes, oljeanalytikeren Bryan Woodman, advokaten Bennett Holiday og raffineriarbeideren og senere selvmordsbomberen Wasim. Historiene er spunnet rundt den tidligere CIA-agenten Robert Baers memoarer See No Evil og George Clooneys karakter Robert Barnes blir antatt å være Baer selv. I filmen blir både CIA og store amerikanske advokatfirmaer portrettert som involvert i å sikre

14 v06-2.indd 14

11.05.2006 13:06:12

amerikanske oljeinteresser i Midtøsten og Eurasia, og de blir beskrevet som aktører som er villige til å ta i bruk alle tenkelige virkemidler for å oppnå sine mål. Demokratiseringsforsøk og liberalisering i det fiktive emiratet hoveddeler av handlingen utspiller seg i, blir motarbeidet av det landet som uttalt er en frihetsforkjemper, nemlig USA. Tittelen Syriana henspeiler på et begrep som blir brukt av såkalte tenketanker i Washington som beskriver en hypotetisk omstrukturering av Midtøsten. Regissør Stephen Gaghan har også uttalt at for han står Syriana som: “a great word that could stand for man’s perpetual hope of remaking any geographic region to suit his own needs.” Paralleller til en virkelig verden Filmen forteller altså en historie som foregår i et fiktivt land, men gir seg likevel ut for å si noe om en virkelig verden. Det går jo her an å trekke paralleller til hvordan et ønske om regimeendring og eventuelt ønske om å kontrollere oljeinteresser førte til krigen i Irak. Det som ikke så lett passer inn med den virkelige verden er at i filmen ønsker man

å styrte en liberal, reformorientert prins til fordel for et tradisjonelt orientert og korrupt regime. Filmen kan også beskyldes for å komme med klisjèfylte beskrivelser av de involverte; selvmordsbomberen, de amerikanske oljeselskapene, CIA og den amerikanske regjeringen. Spesielt har Syriana blitt kritisert for å bære islett av antiamerikanisme og dermed være unyansert. Dersom man velger å se Syriana som en film som gir seg ut for å danne et beskrivende bilde av virkelighetens oljeindustri, vil nok historiene i filmen fortone seg som konspirasjonsteorier for enkelte. Det kan vanskelig bestrides at vi lever i et samfunn som er avhengig av oljen som energikilde, og at de ulike aktørene har et sterkt ønske om å sikre en stabil tilgang på olje, og dermed er troende til å ta i bruk sterke virkemidler, men beskyldningene filmen gir er sterke og kan ikke styrkes av empiri på området. Syriana er på mange måter en underholdende film, selv om det kompliserte plottet utspinner seg i et høyt tempo. Det kan være vanskelig å henge med på hvem som er til å

stole på, hvem som jobber for hva og for. Dette kunstneriske grepet, gir seeren en følelse som er med på å forsterke følelsen av forvirring som de involverte karakterene gir uttrykk for. Hvem jobber for meg? Hvem er til å stole på? Politisk trend Samtidig bør det i her framheves at det er absolutt er positivt at det kommer store amerikanske filmer med en mer bevisst politisk profil som når kinosalene. Vi er inne i en trend med såkalte ”politiske filmer”, Brokeback Mountain, München og Crash er verdt å nevne i tillegg til filmene til Participant Productions. Alle disse filmene har skapt diskusjon, og tatt opp temaer som er kontroversielle, spesielt i USA. Disse filmene fikk også Oscar-nominasjoner, og priser. Om ikke Syriana kan sies å fortelle den absolutte sannhet om oljeindustrien, så tar filmen i hvert fall opp et viktig tema, som bør debatteres videre. Da kan man jo absolutt si at Participant Productions har fått oppfylt sin målsetning og å skape oppmerksomhet rundt en kynisk oljeindustri, olje er på agendaen!

Tittel: Syriana Regissør: Stephen Gaghan I hovedrollene: George Clooney, Matt Damon, Amanda Peet, William Hurt, Christopher Plummer og Alexander Siddig. Lengde: 2 t 6 min Distribuert av: Warner Brothers

15 v06-2.indd 15

11.05.2006 13:06:14

Språk i statsvitenskapen – fagkritisk debatt 29. mars 2006 Som en forlengelse av den årlige fagkritiske dagen her ved Institutt for statsvitenskap, var det duket for debatt i U1. Dag Harald Claes var på plass bak baren, og Fagutvalget hadde lagt til rette for en debatt knyttet til problematikken omkring hvilken plass det norske språk bør ha i et stadig mer internasjonalt fagmiljø. Et knippe engasjerte og språkbevisste personer som professor Øyvind Østerud, førsteamanuensis Elisabeth Bakke, professor Olle Tørnquist og forlagssjef i Universitetsforlaget Svein Skarheim var på plass i panelet. Debatten avslørte at de i utgangspunktet ikke var uenige nok til å dra diskusjonen opp til de store høydene Marte Finess Tretvoll [email protected]

Norsk versus engelsk Øyvind Østerud holdt en innledning hvor han tok opp litt av problematikken omkring språk i universitetsmiljøet. Han pekte på at det i høyere utdanning inntil nylig har eksistert en formålsparagraf som sier at hovedspråket skal være norsk. Denne formålsparagrafen er nå fjernet. Engelsk er i større grad enn tidligere representert på pensum på ulike nivåer i statsvitenskap og trenger også inn i andre deler av undervisningen. Dette medfører problemer i forhold til at professorer, forelesere og andre personer tilknyttet instituttet bør ha et ansvar for å fortsette å videreutvikle gode norske fagbegreper. I tillegg tok Østerud opp problemet med det såkalte ”tellekantsystemet” i høyere utdanning. Med dette menes at man premierer publiserte engelske forskningsbaserte artikler økonomisk langt høyere enn artikler publisert på norsk. Professorer og forskere oppmuntres til å skrive på engelsk framfor norsk, og dette kan på sikt medføre store konsekvenser for hvorvidt norsk vil overleve som forskningsspråk. En prekær situasjon? I hvilken grad bør professorer og andre personer tilknyttet instituttet ha ansvar for utvikling av nye statsvitenskapelige begreper? Representerer det et problem at det norske språket utfordres av et middelmådig engelsk fagspråk? Østerud omtalte situasjonen for norsk som forskningsspråk som prekær. Temaet er i følge ham selv et hett tema på instituttet til tider. Debatten blusser opp med jevne mellomrom.

Ved å erstatte rimelig bra norsk med dårlig engelsk i akademia gjør man at det blir vanskeligere å uttale seg faglig og presist. Nyanser og presisjon kan gå tapt, og på sikt vil det faglige nivået synke. Østerud er likevel ikke motstander av at engelsken gjør sitt inntog i de ulike fagmiljøene. Poenget er at det er norsk som bør være hovedspråket. Engelskundervisningen bør forbedres, og enkeltkurs på masternivå bør kunne tas på engelsk. Studentene bør derimot ikke premieres for å skrive en masteroppgave på engelsk, da dette vil føre til at færre vil ønske å skrive sin oppgave på norsk. ”Det idiotiska bonussystem” Førsteamanuensis Elisabeth Bakke var i all hovedsak enig med Østerud i hans analyser. Hun mente det ikke er behov for mer engelsk i fagene. I deler av undervisningen er det for mye engelsk, spesielt på deler av pensum på 1000-nivå. Bakke pekte spesielt på det ansvaret de vitenskapelige ansatte har for å videreutvikle et godt fagspråk på norsk. Det er nå engang slik at de aller fleste statsvitenskapsstudenter ender i en jobb i det norske samfunnet og derfor har behov for et godt norsk begrepsapparat. Olle Tørnquist sa seg og enig i mesteparten av det Østerud la vekt på. Han var opptatt av å få frem hvilket kvalitetsfall vi ville være vitne til dersom engelsk skulle trenge inn i enda flere fagområder enn i dag. Selv skrev han sin doktoravhandling på svensk, og denne ble senere oversatt til engelsk. Han betonte videre viktigheten av å etterstrebe en slags flerspråklighet i akademia, men ikke på bekostning av det gode norske fagspråket som har blitt utviklet gjennom lang tid.

Tørnquist omtalte tellekantsystemet som ”det idiotiska bonussystem”, og mente det var avlæring - snarere enn læring – å høre på dårlig forelesningsengelsk et helt semester. Svein Skarheim panelets representant fra forlagsbransjen – understreket det faktum at det finnes et vell av gode norske fagbøker sammenlignet med andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Norske bøker blir oversatt til andre språk og selges til utenlandske forlag. Videre holder de norske fagbøkene et høyt faglig og pedagogisk nivå, mente Skarheim. Forlaget har likevel merket en sterk økning av innsendte engelske manuskripter de siste årene. Disse kommer fra ”både håpefulle 22-årige masterstudenter og 62 år gamle professorer, men engelsken er like dårlig”. Bøker som skrives på engelsk av norske forfattere er ikke konkurransedyktige på det engelske markedet. I følge Skarheim ville for eksempel Østerud ikke fått like stor publisitet dersom han hadde skrevet sine bøker på engelsk. Det hersker vel liten tvil om at man ikke kommer utenom en betydelig andel engelsk på pensum og ellers i undervisningen. Likevel er det vel så viktig å forsøke å beholde den norske språktradisjonen innenfor faget. Det bør innføres flere kurs i akademisk engelsk, og tilretteleggingen av de språkemnene som allerede eksisterer bør forbedres. Det hele utviklet seg altså til å bli en debatt uten de helt store nyansene, og for å si det med Østeruds ord ble det en ”lettdøyelig kveldsunderholdning for de fremmøtte”.

16 v06-2.indd 16

11.05.2006 13:06:14

Sosialdemokratene størst, valgdeltakelsen skuffende I månedsskiftet mars/april var det valg til Studentparlamentet. Hvis en valgvinner må kåres, er det Sosialdemokratene, men det er lettere å kåre valgets taper, studentdemokratiet. Olaf Strømme [email protected]

Sosialdemokratene ble av Universitas kåret til vinnere av årets valg til Studentparlament. Denne konklusjonen kan forsvares med at Sosialdemokratene blir den største gruppen i Studentparlamentet med 13 mandater. Men begrepet valgvinner kan hevdes å være en overdrivelse. For det første ble Sosialdemokratene stående på stede hvil sammenliknet med fjorårets valg. For det andre, og enda viktigere, kan verken Sosialdemokratene eller noen av de andre listene med stolthet utrope seg til valgvinnere med en valgdeltakelse på rundt 10 prosent. Ingen kan seriøst hevde at de har fått et solid mandat av studentene på Universitetet i Oslo. Men de som valgte å avgi stemmer, har altså gitt Sosialdemokratene mulighet til å styre i studentparlamentet. De andre to store gruppene, Moderat Gruppe og Venstrealliansen, endte med samme resultat som i fjor og representeres i studentparlamentet med 9 mandater hver. Fakultetslistene ved valget, Realistlista, SV-lista, HF-lista og TF-lista står også sammenlagt på stede hvil, mens nykommerne Grønn liste kan si seg fornøyd etter å ha oppnådd to mandater. Fenomenet Morbus Medicus og den lave valgdeltakelsen Valgets mest vellykkede nykommer ble imidlertid Morbus Medicus ved det Medisinske fakultet. Listen tilbød et reelt alternativ, brudd fra studentparlamentet og opprettelsen av et studentsenat som vil sikre medisinerstudentene autonomi,

og ser ut til å ha tjent stort på det ettersom de kapret tre av fire mandater ved fakultetet. På Morbus Medicus’ hjemmesider kan man lese om en særdeles utbredt skepsis til det nåværende studentparlamentet. Studentparlamentarikerne blir blant annet beskyldt for radikal løftebruddsvirksomhet og først og fremst om å bry seg om sine egne CV’er. Dersom det ikke lykkes for fraksjonen å løsrive seg fra Studentparlamentet, de regner nemlig med at dette vil bli forsøkt motarbeidet, er plan B å delta på ordinært vis i Studentparlamentet.

uengasjerte student ved UiO. Snarere står studentdemokratiet som institusjon så svakt at selv der makten er tilgjengelig, slik som i Studentparlamentet, blir den ikke tatt tilstrekkelig på alvor.

Selv om mange ikke støtter Morbus Medicus’ selverklærte frihetskamp og fordømmelse av det nåværende studentdemokrati, er det liten tvil om at noe må gjøres for å øke entusiasmen og deltakelsen ved valgene i fremtiden. Politikeres bekymringer over lav valgdeltakelse i Stortings- og kommunevalg bør vel egentlig være moderat i forhold til studentparlamentarikerne ved UiO, som har all grunn til å være bekymret. Kun valg til menighetsrådene i statskirken har vel enda lavere deltakelse. Her har studentparlamentarikerne et ansvar, og det er i den sammenheng interessant å merke seg at studentpolitikerne selv ikke ser ut til å være sitt ansvar bevisst. Ved de tre siste møtene i Studentparlamentet har gjennomsnittsfraværet vært så høyt som 25 prosent. Dette er naturligvis et alvorlig høyt tall og bekrefter at studentdemokratiets problemer langt ifra alene kan tilskrives den jevne og formodentlige

”kanskje det er dekanen som sier vi får fri?”

Hørt på forelesning: Telefonen ringer i auditoriet under Eivind Balsviks exfacforelesning:

”Det er ikke meningen at dere skal finne opp julen på nytt” Lawrence Rose prøver å berolige metodestudentene….

17 v06-2.indd 17

11.05.2006 13:06:14

– Språk er makt Makt er et mangetydig begrep, som kan defineres vidt eller snevert, og på flere måter. Makten har flere “ansikter”, hvorav det tredje, i følge Steven Lukes, er makt “over befolkningens tanker, smak og problem­oppfatninger”. Dette er en mer indirekte og subtil form for makt og maktutøvelse, som ikke er like lett å oppdage som f. eks. fysisk våpenmakt. Denne formen for makt kan knyttes opp til språkmakt da “begrepene vi har til rådighet, er med på å definere tankens muligheter”, og disse “dannes gjennom språket; derfor er språk også makt”, og “de begrepene som dominerer [er] viktige for hvilke interesser og synspunkter som har overtaket”. Torbjørg V.S. jevnaker [email protected]

Orwellske tendenser: Et litterært eksempel på slik makt er George Orwells Newspeak (nytale) i romanen 1984. I denne dystopiske fremtidsvisjonen har myndighetene i det totalitære regimet utviklet et nytt språk som et ledd i prosessen for å oppnå ultimat kontroll over befolk­ningen: kontroll over deres tanker. I nytalen er visse begreper utelatt, deres betydning har blitt snudd på hodet (hat er kjærlighet og omvendt) eller deres betydning har blitt begrenset til å dekke få, avgrensede og “ufarlige” områder (f. eks. ordet fri kan kun brukes om “hunden er fri fra lus” – ikke i betyd­ ningen politisk frihet). Hensikten er at farlige tanker – tanker som strider mot styresettet og det dette offisielt står for – ikke skal kunne uttrykkes. Uten be­greper er det vanskelig, om ikke umulig, å kommunisere og videreformidle tanker og ideer. Hvordan skal man uttrykke et ønske om f. eks. politisk frihet hvis man ikke har noe ord for det? Eller verre, hvis man ikke vet hva det er nettopp fordi det ikke finnes noe ord for det. Begrepsmakt: Fenomener som kan kobles til maktens tredje ansikt er begrepsmakt, forstått her som evnen til å avgjøre et begreps betydning og inn­hold, eller hvilke begreper som benyttes for å beskrive forskjellige fenomener. Denne typen makt er avhengig av kommunikasjon, der

språket spiller en sentral rolle i for­ midlingen av et budskap. Hensikten er å nå et mål gjen­nom påvirkning av mottakers tanker om og tolkning av senders ytring. Fredrik Engelstad påpeker at “utsagn tilrettelegger saksforhold ved å gjøre dem forståelige ut fra en bestemt syns­ vinkel”. Dessuten former begreper og kategorier “oppfatninger av virkeligheten, påkaller følelser og gir assosiasjoner”. Et eksempel på dette er fred, som i Orwells 1984 har blitt snudd på hodet og betyr det stikk motsatte – krig. Går utviklingen i den virkelige verden i denne retningen? Begreper som fredsbevarende eller –skapende operasjoner eller intervensjoner kan tyde på det. “Operasjon” hentyder til en skade som med kirurgisk presisjon repareres, til pasientens beste, slik fremstilles og forstås krig i et mer positivt lys. Allerede i dag fremstilles krig i termer koblet til fred, om enn noe annerledes enn i 1984. Tenk selv: Det er imidlertid opp til mottaker å tolke en ytring, og Siri Meyer frem­ hever at makten ikke ligger “i ordene eller talehandlingene i seg selv, men i de virk­ninger som frembringes når folk slutter opp om dem”. Dette skjer som regel ubevisst, og uten en slik anerkjennelse har språk og symboler ingen makt. Likevel kan makthavere legge opp til slik anerkjennelse via

institusjon­alisering av begrepsbruk i skole og media (i ytterste konsekvens som ensretting). Opp gjennom historien har man flere eksempler på slik språkmakt, selv om de ikke går like langt som i 1984. Mangetydige begreper har blitt vridd eller snudd på hodet, kanskje spesielt begrepet demokrati. Allerede i utgangspunktet er dette et begrep som kan defineres på forskjellige måter, men land som DDR (Deutsche Demokratische Republik) og Den demokratiske folkerepublikken Nord-Korea vil vanskelig kunne betegnes som særlig demokratiske. Imidler­tid er dette et begrep som gir positive assosiasjoner til rettferdig og legitimt styre, og har flere ganger blitt brukt som middel for å nå et mål: for å fremstille et styresett i et gunstig lys. Dagsaktuelt: Engelstad påpeker at det ikke finnes “noe fast...nøytralt ståsted som man kan beskrive verden ut fra”, skildringer vil alltid være mer eller mindre subjek­tive. Situasjoner kan dessuten oppfattes forskjellig, blant annet som resultat av virkelighetsoppfatning og verdisett. Slik sett kan det samme fenomenet få flere og ulike merkelapper. USAs rolle i Irak kan tjene som eksempel i denne sammen­heng. Noen snakker om “invasjonen av Irak”, andre har sett på det som en frigjøring.

18 v06-2.indd 18

11.05.2006 13:06:15

Det noen omtaler som “opprør mot okkupasjonsmakt” vil andre kalle “terrorisme”. Harald Grimen viser her til at aktørers valg av begreper kan benyttes som springbrett for en tolkning av deres holdninger: om noe omtales som en terror­handling “underforstår man at det ikke burde ha skjedd...fordi begrepet ‘terror’ uttrykker en negativ moralsk vurdering”. Imidlertid kan valg av begreper være et uttrykk for at man har blitt utsatt for språkmakt, som kan være et resultat av ukritisk begrepsbruk – f. eks. journalisten som ukritisk bruker begrepene benyttet av politikeren i dennes tale. Begreper – evt. symboler, bilder, metaforer innbakt i disse – som gir assosiasjoner til andre fenomener enn det som direkte omtales kan benyttes som maktmiddel. Det kan også gis assosiasjoner til historiske hendelser. Et implisitt budskap kan komme fram ved hjelp av ordvalg, og kan benyttes som maktmiddel – det kan være med på å stille fenomenet som beskrives i et ønskelig lys, på godt eller vondt, som ledd i prosessen for å nå et mål. Bushadministrasjonens bruk av begrepet islamofascism (islamistisk fascisme) kan tjene som eksempel her. Ved

å koble islamisme til fascisme, et ord som for de fleste vil gi negative assosiasjoner, kan det bidra til å gi et tilsvarende bilde av motparten. Kontekstavhengig: Engelstad understreker at en ytrings kontekst “er avgjørende for hvordan den blir tolket”, og viser til Blakars eksempel med halvtomt versus halvfullt glass, der betydningen er den samme, men der tolkningene kan variere, alt etter hvilke assosiasjoner som frembringes som følge av ordvalg. Motsatt kan to fenomener presenteres som like, blant annet ved å trekke dem ut av sin kontekst. Kinesiske myndigheter har sidestilt fjerning av skadelige meldinger (som regel regimekritiske artikler) med “at mode­ratorene ved nettsiden til New York Times forbeholder seg retten til å fjerne upas­sende innlegg fra et diskusjonsforum”. Terskelen for sensur er utvilsomt lavere i førstnevnte tilfelle, og kan neppe sammenlignes – det vil som oftest dreie seg om en annen form for sensur, f. eks. fjerning av rasistiske kommen­tarer – men på denne måten degraderes protester i ytringsfrihetens forsvar til (vestlig) dobbeltmoral.

Språk kan med andre ord benyttes som en maktressurs, et middel som kan benyttes for å nå et mål, f. eks. å påvirke budskapets mottakers tolkning av en aktuell situasjon – på sikt kanskje han eller hennes virkelighetsoppfatning.

Kilder: Aftenposten (2006). Kina slår til mot det fri ord. http://www.aftenposten.no/nyheter/ uriks/article1230843.ece Publisert 22.02. Lest 27.04. Engelstad, Fredrik (2003). “Makt, kommunikasjon, retorikk” i: Øivind Andersen og Kjell Lars Berge (red.). Retorikkens relevans. Oslo: Norsk sakprosa. Engelstad, Fredrik (2005). Hva er makt. Oslo:Universitetsforlaget. Grimen, Harald (2004). Samfunnsvitenskapelige tenkemåter. Oslo: Universitetsforlaget. NOU (2003). Makt og demokrati: Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen. NOU 2003:19 Østerud, Øyvind (2002). Statsvitenskap – innføring i politisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget.

Tegn mellom punktene og avdekk dette najonale symbolet!

Av Haakon Gunnerud

19 v06-2.indd 19

11.05.2006 13:06:16

Medias makt En uformell spørreundersøkelse i et gjennomsnittlig bokollektiv viser at mediemakt kan være så mangt. Alt fra ”støy som påvirker samfunnsstrukturen fra siden” til Silvio Berlusconi, og ”makten til å forvrenge virkeligheten” ble nevnt. Så hva betyr det egentlig når vi noe diffust definerer media som en fjerde statsmakt? Ingrid Lomelde [email protected]

Politisk maktfaktor: I Norge er det forbudt med politisk reklame. Dette forbudet er nedfelt i kringkastingslovens paragraf 31. Likevel er media den fremste formidler av politiske budskap i vårt samfunn, og hver eneste dag blir vi pepret med informasjon som påvirker meningene våre, og dermed også valgene vi tar. Media blir kalt den fjerde statsmakt fordi de ulike mediene i felleskap har makt til å sette dagsorden, og legge føringer på samfunnsdebatten. Hvilke saker som blir tatt opp i radio, fjernsyn, aviser og i nettaviser, setter dagsorden for hva vi, som velgere, er opptatt av, og dermed også for hva politikerne, som valgte, fokuserer på. Den etter hvert så omtalte Mehmet-saken illustrerer medias funksjon som politisk maktfaktor. Etter at bilder av den syke, lille gutten Mehmet og hans familie hadde versert i alle de store mediene over lengre tid, ble bioteknologiloven i Norge endret slik at den nå åpner for kontroversiell behandling i særskilte tilfeller. Hvis ikke media hadde skapt sympati for Mehmets situasjon, ville loven altså ha blitt vedtatt i en annen form. I dette tilfellet førte medias inngripen til at et liv kanskje kan reddes. Men medias makt til å påvirke kan også slå andre veien. I 2002 tok Tore Tønne sitt eget liv etter at han var utsatt for hardt mediepress i forbindelse med Økokrims etterforskning av hans etterlønn fra Stortinget. I etterkant ble særlig Dagbladet kritisert av norsk

presseforbund for et personfokus som førte til et umennesklig press på Tønne. Dagbladet tok imidlertid ingen selvkritikk i saken. CNN-effekten: Det er ikke bare i forhold til lover og regler at media kan ha påvirkingskraft. Også i forhold til internasjonal sikkerhetspolitikk har media en rolle å spille. CNN-effekten er et begrep som oppstod i kjølvannet av Kosovo-krisen. Viljen til å ta i bruk militærmakt for å stoppe etnisk rensing i det tidligere Jugoslavia var i utgangspunktet lav både i Europa og i USA. Men etter massiv mediedekning med reportasjer som fokuserte på forholdene til sivilbefolkningen i området, bygget det seg opp et kollektivt krav i vestlig opinion om at ”noe måtte gjøres”. Opposisjonspolitikere så vel som befolkningen generelt reagerte kraftig på menneskerettighetsbruddene de ble vitne til gjennom medias dekning, og dette førte til massivt press på nasjonale regjeringer om å gripe inn for å hjelpe. Til slutt tok USA og NATO signalene på alvor og stoppet Milosevick gjennom et massivt bombeangrep. Videre kan man spekulere i om forholdene i Abu Grahib-fengselet spesielt, og koalisjonsstyrkenes behandling av fanger generelt, ville ha blitt etterforsket hvis ikke de groteske bildene av irakere i ydmykende situasjoner hadde blitt kringkastet av medier verden over som gav saken mye oppmerksomhet.

Hendig verktøy: Mediene kan imidlertid også fungere som et hendig verktøy for ulike grupperinger som trenger oppmerksomhet for å oppnå, eller gi inntrykk av å ha, politisk makt. Et eksempel på dette er hvordan Fatha markerte seg kraftig gjennom gatedemonstrasjoner mot karikaturtegningene av profeten Muhammed som ble publisert i Norge og Danmark. Organisasjonen iscenesatte demonstrasjoner hvor norske flagg ble brent, sørget for at disse ble bønnhørlig kringkastet, og på denne måten markerte de styrke i etterkant av et massivt valgnederlag til Hamas. Det er også et dillemma at ulike terrororganisasjoner forsøker å overgå hverandre i bruken av spektakulært grusomme virkemidler for å oppnå medieoppmerksomhet rundt sin sak. Mediefokus generer oppmerksomhet som igjen kan generere nye støttespillere for organisasjonen. Samtidig gir økt oppmerksomhet inntrykk av at organisasjonen har makt til å påvirke. Makt til ikke å sette dagsorden: Men det er ikke bare gjennom å sette fokus på personer, saker og organisasjoner at mediene har makt. Det som blir utelatt fra mediebildet reflekterer nemlig også et maktforhold, nemlig makten til ikke å sette dagsorden. For hver sak som blir tatt opp, er det mange som blir utelatt. De sakene som ikke når opp i kampen om oppmerksomheten får dermed ikke muligheten til å bygge opp en bred støtte i opinionen, som

20 v06-2.indd 20

11.05.2006 13:06:17

videre kan brukes som pressmiddel til å forme beslutningsprosesser i samfunnet vårt. Hver gang VG og Dagbladet har sex-tips eller langtidsvarsel på førstesiden velger de å ikke legge sin tyngde som samfunnsaktør bak saker som får mindre spalteplass. Sakenes viktighet rangeres etter hvor mye oppmerksomhet de får, og dermed sender disse avisene signaler om at været er viktigere enn for eksempel politiske beslutningsprosesser. Det samme prinsippet gjelder for tv. Jo oftere politiske debattprogrammer velger å diskutere bensinpriser og innvandringsspørsmål desto kraftigere signal sender de seerne om at dette er de to viktigste sakene for våre folkevalgte å ta fatt i. Hver gang Oddvar Stenstrøm retter pekefingeren mot seerne og spør

hvorfor vi ikke kan hive Mulla Krekar ut av Norge, skaper han et inntrykk av at ingen andre saker er så viktige for Norges fremtid som denne aldrende irakeren. Forvrenge virkeligheten? ”Knowledge is power” begynner etter hvert å bli en forslitt frase. Men, som andre klisjeer har den ikke oppstått uten grunn. Mediemakt dreier seg nettopp om kunnskap. Om hvordan kunnskap kanaliseres til oss forbrukere og bidrar til å forme vårt bilde av virkeligheten. Vi er tilbake ved eksempelet om politisk reklame. Eksplisitt reklame for politiske partier er forbudt, men lederartikler eller nyhetsinnslag som fremstiller et politisk parti i et ensidig positivt eller negativt lys er det ingen forbud mot. Tradisjonelt

har de store politiske partiene i Norge hatt ”egne” aviser som har talt deres sak. Aftenposten har vært et eksempel på en ”blå” avis, mens Dagsavisen har vært et eksempel på en ”rød”.. Koblingen mellom parti og nyhetsmedium er ikke lenger like fremtredende, men at ulike medier har systematisk ulike vinklinger er likevel viktig å ha i mente. Hvor vi velger å hente vår kunnskap kan dermed ha mye å si for hvilken informasjon vi eksponeres for, hvilken informasjon vi ikke eksponeres for, og hvilken vinkling informasjonen presenteres ut i fra. Dermed vil medievalg påvirke virkelighetsoppfatningen vår. Så tenk på det, mens du leser resten av Zoon Politikon.

I tabellen nedenfor har vi gjemt unna en del sentrale navn fra pensum på statsvitenskap. Navnene kan stå forlengs og baklengs, loddrett og vannrett. Klarer du å finne alle 20?

Aristoteles-Arter-Elster-Habermas-Hellevik-Hobbes-Lipset-Locke-Machivelli-Marx-MillMorgenthau-Olson-Pareto-Platon-Rawls-Rokkan-Sartori-Weber-Østerud Av Haakon Gunnerud

21 v06-2.indd 21

11.05.2006 13:06:19

Hvordan forholde seg til den østligste delen av ondskapens akse? Et Nord Korea uten atomvåpen er nødvendig for fred og stabilitet i den nordøst asiatiske regionen. Hvordan kan det internasjonale samfunn oppnå dette? To av de viktigste aktørene, Sør Korea og USA, har motstridende tilnærminger ovenfor Pyongyang. Alan Aguilar [email protected]

Delingen av Korea i 1948 og den påfølgende krigen etterlot den koreanske halvøya i ruiner. Over 1.5 millioner mennesker mistet livet, og over 40 prosent av landets industri ble ødelagt. Som en siste rest etter den kalde krigen er Korea fortsatt delt mellom et kommunistisk nord og et kapitalistisk sør, med amerikanske baser som beskyttelse mot en ny aggresjon fra nord. Nord Korea er som kjent også inkludert i Bush’ ”ondskapens akse”. Press eller forhandlinger? Forholdet mellom Nord Korea og Sør Korea er basert på enkel fredelig sameksistens. Begge landene erkjenner hverandre som uavhengige suverene stater, og har det siste tiåret forsøkt å bedre interkoreanske relasjoner, blant annet ved å fremheve en felles identitet for alle koreanere. I Sør Korea pågår det en debatt om hvordan man skal forholde seg til Nord. Den nye venstreorienterte regjeringen under president Roh Moo Hyun søker en konsoliderende politikk framfor direkte press, i motsetning til USA. Som en fortsettelse av tidligere president Kim Dae Jungs ”solskinns” politikk, opplever Sør Korea en ny generasjon koreanere som har vokst opp til å søke forening fremfor konfrontasjon med Nord Korea. Men til tross for at Nord Korea er et av verdens mest autoritære regimer,

ser de unge radikale gjennom fingrene på Nord Koreas brudd på menneskerettigheter, i håp om å bygge opp et tillitsverdig forhold mellom de to landene. Mange unge sørkoreanere ser til og med på USA som en større sikkerhetstrussel enn regimet til Kim Jong Il. For eksempel førte Bush administrasjonens forkastelse av Kim Dae Jungs ”solksinns” politikk til stor misnøye blant unge sørkoreanere. Disse innehar ikke samme ”takknemelighetsfølelse” mot USA som den eldre krigsgenerasjonen har. USAs tilnærming til Kim Jong Ils regime er hardere. Den 4. oktober 2002 konfronterte USA Nord Korea med beskyldninger om hemmelig anrikning av uran til militært bruk, som var et brudd med AF-avtalen fra 1994. Agreed Framework-avtalen gikk ut på at Nord Korea skulle stanse driften av egne atomreaktorer, samtidig som USA skulle erstatte disse med lettvannsreaktorer som ikke kan brukes til å anrike våpengradert materiale. I tillegg skulle USA levere 500.000 tonn råolje hvert år som kompensasjon for energitapet Nord Korea ble påfort ved å skru av egne atomreaktorer. KEDO (Korean Peninsula Energy Develpoment Organization) ble etablert for å gjennomføre leveransen. Siden det var Nord Korea som brøt

avtalen, ifølge USA, så ikke USA seg lenger bundet av sin del av avtalen. USA stoppet dermed oljeforsyningene i tillegg til byggingen av lettvannsreaktorene. Nord Korea hevdet at USA aldri hadde planer om å fullfore sin del av avtalen (etter mange års forsinkelser), og svarte med å kaste ut IAEA inspektørene. Etter en rekke amerikanske straffetiltak trakk Nord Korea i 2003 seg også ut av NPT (ikke-spredningsavtalen). Sekslandssamtalene om det nordkoreanske atomprogrammet (Nord Korea, Sør Korea, USA, Kina, Japan og Russland) står også i stå. Forholdet mellom Nord Korea og USA er dermed igjen på krisenivå. USA vil bare forhandle om Nord Koreas omstridte atomprogram dersom Pyongyang ikke stiller noen betingelser. Nord Koreas myndigheter har uttalt at det er utenkelig å fortsette forhandlingene så lenge USA opprettholder økonomiske sanksjoner mot Nord Korea. Falske anklager? Ifølge Selig S. Harrison, forsker ved Woodrow Wilson International Center for Scholars, var disse besyldningene basert på feiltolkninger av svake empiriske data, på samme måte som i Irak. Amerikanske myndigheter

22 v06-2.indd 22

11.05.2006 13:06:20

presenterte et ”worst-case scenario” som sannhet, og overdrev faren om at Pyongyang produserer uraniumbaserte atomvåpen. Han hevder at det ikke finnes beviser hverken for eller imot. Nord Koreas strategi er å hverken bekrefte eller avkrefte atomprogrammet fordi usikkerheten fungerer som avskrekkelse. Men hvis det viser seg at Nord Korea ikke anriker uran til bruk for våpen, men til sivilt bruk, da har USA ødelagt år med forhandlinger. For å finne ut hvor langt Nord Korea faktisk har kommet i anrikningen av uran, må man få inn nye inspektører. Da må man gjenvinne tilliten til hverandre på nytt. Men ved å forkaste 1994 avtalen basert på svake data, og ved å kreve at Nord Korea innrømmer uranprogrammet før nye forhandlinger om nedrustning kan begynne, har USA blokkert for handling angående den trusselen Nord Korea faktisk utgjør. Nemmelig trusselen representert ved plutoniumprogrammet, som kan brukes til produksjon av atomvåpen. For å få til en løsning må man ta tak i ”first thing first”. Sammenbruddet av AF-avtalen fra 1994 har faktisk gjort USA mindre sikkert enn tilfellet var før de valgte å bryte. Det velkjente plutoniumprogrammet har vokst kraftig etter avtalebruddet, siden Pyongyang ikke lenger er bundet av avtalen. Et kjent plutoniumprogram utgjør en mye større trussel enn et påstått uranprogram man ikke vet noe om. Nord Korea på sin side prøver å normalisere sine internasjonale relasjoner, blant annet med Japan og Sør Korea. USAs beskyldninger kan være inspirert av en voksende bekymring i Washington, nettopp som resultat av den forenlige tilnærmingen Seoul og Tokyo har i forhold til Pyongyang. Kanskje forsøker Washington å skremme de mot en ny retning. De to Korea´ene har blant annet avtalt å samarbeide om en Nord-Sør jernbane, samt

utviklingen av en ny industrisone i Kaesong i Nord Korea. Slike prosjekter krever fjerning av miner langs DMZ (den demilitariserte sonen). Men dette kreves amerikansk godkjennelse. Washington nektet først, men ga til slutt etter etter at daværende president Kim Dae Jung personlig ba Bush om å droppe motforestillingene. Også i tiden frem mot den nye krisen gjorde Pyongyang fremskritt i å normalisere økonomiske og politiske relasjoner. Både til USA (ønske om å formelt avslutte Korea krigen), og til Europa, Japan, Sør Korea og Verdensbanken. Markedsøkonomi Forholdet mellom Nord Korea og Sør Korea er altså ikke preget av konfrontasjon. Allikevel er det en lang vei å gå. Ifølge tidligere utenriksminister Hong SoonYoung. Fred og gjenforening må skje metodisk og gradvis. Det vil ta tid, lang tid, men er trolig verdt ventetiden. Et hastig regimekollaps kan føre galt av sted, i verste fall til krig. Pyongyang har for eksempel allerede begynt å flørte forsiktig med kapitalisme. Landet trenger utenlandsk valuta og har åpnet for handel med sør. Men det er en veldig forsiktig og kontrollert åpning, for eksempel ved begrenset privat landeierskap, lettelse av interne reiserestriksjoner, og Hyundai har fått tillatelse til å utvikle et turistkompleks på Mt. Kumgang. Samtidig har Pyongyang innført noen markedsøkonomiske prinsipper, som at pris bestemmes av tilbud og etterspørsel. Videre skal Kim Il Jong for eksempel ha utbrutt: ”This is a new China. This is a new Heaven. This is a new Earth, da han dro på studietur til Shanghai. Sørkoreanske myndigheter håper derfor at Nord Korea skal etterlikne den kinesiske transformasjonen fra kommandøkonomi til markedsøkonomi. Men ved å åpne markedet for utenlandske investeringer, vil de samtidig

åpne seg for utenlandske ideer. Nordkoreanske myndigheter frykter at dette kan vekke folket som vil stille spørsmålstegn ved myndighetenes legitimitet. Privatsektoren kan på denne måten utnytte muligheter i Nord til å promotere åpenhet og forandring. Økonomi kan gjøre det politikk ikke kan. Gjenforeningsspørsmålet på den koreanske halvøya handler dermed om å bygge opp økonomiske bånd gjennom markedsøkonomi. I tillegg må infrastrukturen bygges opp slik at varer lettere kan krysse grensen. Sør Korea håper på en tradeoff, slik at også folk kan krysse grensen. Hong Soon-Young ser et samlet Korea som økonomisk samlet, ikke politisk samlet. Det vil ta lang tid før Nord Korea vil gi opp atomprogrammet sitt. Både av politiske og militære grunner. Hvis Nord Korea fortsetter å bygge opp atomprogrammet sitt, forventer Hong at også Sør Korea vil begynne å utvikle et atomprogram. Han frykter da et nytt atomkappløp, denne gangen på den koreanske halvøya. Nord Koreas atomvåpen utgjør selvfølgelig en trussel mot Sør Korea og den asiatiske regionen. En fredelig sameksistens vil transformeres til konfrontasjon. Utfordringen ligger åpenbart i hvordan man skal tilnærme seg dette problemet. Men Sør Korea og USA har forskjellige metoder. Sør Korea ønsker overtalelse eller soft power, mens USA ønsker hardere press eller hard power. Løsningen ligger nok i en kombinasjon av overtalelse og press. Avskaffelse av det nordkoreanske atomprogrammet er det største hinderet for et samlet Korea. Hvis dette ikke skjer vil det aldri bli fred.

23 v06-2.indd 23

11.05.2006 13:06:21

OLJENS MAKT Tre dokumentarfilmer om olje og oljepolitikk har blitt vist i Oslo denne våren. Selv om filmene har ulik vinkling og geografisk utgangspunkt, er bunnlinjen den samme: Den vestlige verdens oljeavhengighet er i ferd med å ta overhånd. Zoon Politikon bringer budskapet videre. Erlend Auduon Falch [email protected]

The Source Tsjekkiske The Source ble laget i 2005, og forteller om oljeeksportøren Aserbadjan. Ifølge filmen ble verdens første oljebrønn laget i her. I dag er olje landets desidert viktigste eksportartikkel. Oljerikdommen framstilles imidlertid som en blandet velsignelse for landet: Det sies at den for fem prosent av befolkningen er en velsignelse, mens den for alle andre er alt annet. Filmen åpner idyllisk med et bilde av en (riktignok noe mager) ku som gresser på en slette. Det er nesten så man får lyst på Tine melk. Om filmskaperne er nevøer og fettere av Bård Tufte Johansen vites ikke, men den påfølgende zoom ut-sekvensen fungerer uansett overraskende godt: Sletta viser seg å være en liten gressflekk mellom fire-fem store oljerigger. Melkesuget forvinner raskt. Historien bak bildet er en god illustrasjon på filmens sentrale poeng; bonden som eier kua fikk ingen erstatning da jorda hans ble konfiskert og oljeriggene bygget. Inntekter fra oljeproduksjonen må han også se langt etter. Det eneste han får ut av oljen er den tvilsomme gleden av å drikke forurenset melk til frokost (det hører riktig nok med til historien at bonden selv er optimistisk og hevder at ”det er ingenting usunt med oljen vår”). Aserbadjan er som nevnt en stor oljeeksportør. Samtidig er landet

blant verdens mest korrupte (135 på Transparency Internationals rangering av 158 stater). På grunn

Oljeledningen med navnet Heydar Alijevs Baku-Cheyan-Tblisiledning som skal stå ferdig senere

Fremtiden?

av den omfattende korrupsjonen får størstedelen av landets befolkning aldri glede av inntektene fra oljeeksporten. Det fortelles at 70 % av befolkningen lever i fattigdom. Disse får imidlertid oppleve andre sider av det å leve i et oljeproduserende land. For eksempel får vi vite at 300 000 mennesker i hovedstaden Baku lever med et forurensningsnivå tilsvarende det i Tsjernobyl. -Vis dette til dem som kjøper oljen! Oppfordringen kommer fra beboerne i en landsby i Akstafa-distriktet.

i år går rett gjennom landsbyen. Beboerne har ikke fått noen kompensasjon, og de som har våget seg på protester har fått problemer med både lokale myndigheter og politi. Under besøket i denne landsbyen kommer også filmens dramatiske høydepunkt: De lokale myndighetene har fått vite at noen utenlandske journalister er på besøk i området, og mens filmskaperne og noen landsbyfolk besiktiger oljeledningen, får de selskap av to politibiler og fire aggressive politimenn. Både kameramann og regissør blir

24 v06-2.indd 24

11.05.2006 13:06:22

arrestert, men før de blir sendt av gårde klarer de – med hjelp fra en av landsbyens smågutter – å gjemme unna både kamera og filmrull. Olje og makt Valgene i Aserbadjan blir som regel sterkt kritisert av internasjonale valgobservatører, sist under presidentvalget i 2003 da Ilham Alijev erstattet sin far Heydar Alijev som landets øverste leder. I filmen møter vi lederen av en menneskerettighetsgruppe som har vært kritisk til landets myndigheter. Han har flere ganger fått stein kastet gjennom vinduet, og blir med jevne mellomrom vekket om natten av truende telefonoppringninger. Han gir følgende analyse av Aserbadjans politiske situasjon: - Georgia har hatt en demokratisk revolusjon, vi har det ikke. Hvorfor? Vi har olje, det har ikke Georgia. Derfor fikk den georgiske opposisjonen støtte fra utlandet, mens vår opposisjon har måttet klare seg selv. Uten amerikansk og britisk støtte hadde presidenten måttet gå av. The End of Suburbia I Aserbadjan er man altså bekymret for amerikansk støtte til en udemokratisk regjering. Hvordan går det med amerikanerne selv? Ikke så bra, skal vi tro filmen The End of Suburbia fra 2003. Filmens budskap kan kort oppsummeres i to punkter: (1) Olje er en fundamental forutsetning for The American Way of Life, og (2) Olje er en begrenset ressurs som det blir mindre og mindre av. Første del av filmen går med til å vise hvor avhengig det amerikanske samfunn er av olje. Suburbia, som det ifølge filmtittelen skal bli en slutt på, betegner de enorme forstedene utenfor amerikanske storbyer.

Disse forstedene beskrives som virkeliggjøringen av The American Dream: Et liv i landlige omgivelser, men allikevel behagelig nært byen. Suburbia har i filmen blitt selve symbolet på unødvendig oljebruk. Innbyggerne av Suburbia bor ett sted, jobber et annet, handler et tredje osv. Forutsetningen for en slik livsstil er store biler og et enormt oljeforbruk. Lokalsamfunn og ny urbanisme Dernest introduseres vi for Peak Oilteorien: Verdens oljeproduksjon vil nå sitt toppunkt i løpet av få år, for deretter å synke. Og etter hvert som oljen forsvinner, vil livet i Suburbia bli umulig. Amerikanere flest må organisere sine liv på nye måter: Det snakkes om en oppblomstring for de små lokalsamfunnene, som skal være nærmest selvbergede og produsere det meste av det de trenger selv. Et annet alternativ får vi presentert i teorien ”New Urbanism”, en ny urbanisme som skal være mer menneskelig enn den industriurbanismen amerikanerne flyktet fra da de emigrerte til Suburbia. Peak Oil – Imposed by Nature Peak Oil er også temaet i den norske filmen Peak Oil – Imposed by Nature fra 2005, som for øvrig står på listen over filmer som føler seg dårlig behandlet av NRK (se filmens hjemmeside: http://www. troposdoc.com/002.htm. De mest interessante delene av filmen er intervjuene med Dr. Colin J. Campbell. Han er en av frontfigurene i Peak Oil-bevegelsen, og har de siste de årene jobbet i oljebyen Stavanger. Campbell forteller at oljeprodusenten Norge allerede har passert sin peak (toppunkt); toppunktet for oppdagelser ble nådd i 1973, og produksjonstoppen kom i 2001. Vi får videre vite at norsk oljeproduksjon vil halveres innen ti år.

På verdensbasis mener Campbell at produksjonstoppen vil komme i 2010. Etter det vil produksjonen falle med 2-3% pr år. Konsekvensene av produksjonsfallet vil forsterkes av befolkningsvekst: Flere mennesker fører til høyere økonomisk aktivitet, og dermed økt oljeetterspørsel. Og Campbell mener at den globale befolkningsveksten vil fortsette en god stund til, uavhengig av oljeproduksjon. This is the end? Filmen kan anklages for å være noe tendensiøs, og mangelen på kilder som ikke hører hjemme i Peak Oil-bevegelsen gjør at man blir litt skeptisk til informasjonen som framstilles. Men tendensiøse framstillinger funker bra på nachspiel, så vi koster til sist på oss Campbells dramatiske framtidsvisjon: Det var engang et skjell som følte seg større og bedre enn alle de andre skjellene i dammen, så det hoppet over til nabodammen der vannet var friskere og mer næringsrikt. Skjellet trivdes godt i nabodammen, og utviklet med tiden avanserte egenskaper som satte det i stand til å utnytte det nye vannet på beste måte. Men så en dag tørket nabodammen ut, og skjellet måtte hoppe tilbake til den gamle dammen. Men etter årene i nabodammen hadde skjellet blitt så avansert og godt vant at det ikke klarte å tilpasse seg det enkle livet i gamledammen. Og snipp snapp snute så var historien om skjellet ute….

25 v06-2.indd 25

11.05.2006 13:06:22

Multinasjonale selskaper med makt I dagens samfunn har de store multinasjonale selskapene blitt minst like handlekraftige aktører som selvstendige stater.

Haakon Gunnerud [email protected]

Oljeselskapene BP og Shell opererer i over 100 land over hele verden, begge med over 100.000 ansatte og med en omsetning på rundt 270 milliarder dollar. Microsoft brukes på 90 % av verdens datamaskiner, General Electric driver med alt fra energi og finans til helse og underholdning, og under konsernet Time Warner finner vi merkevarer som CNN, Netscape, Warner Bros., Time og America Online. I tillegg har man selskaper som selger sine produkter praktisk talt overalt – som McDonalds og Coca Cola. Disse selskapene har ikke bare mye penger, de har også virksomhet og interesseområder spredd over det meste av verden. Selskapers makt Mange av de store selskapene vet også å bruke sin innflytelse slik at de får gunstige skatteavtaler og

– Hvis Wal-Mart hadde vært et land, ville det vært Kinas femte største eksportmarked. Bilde: Politcalcartoons.com

og overfører overskuddet til datterselskaper i land hvor skattene er lavest. De kan på denne måten sette stater opp mot hverandre – land

– Wal-Marts første avdeling i Sør-Korea åpnet i 1998.

lovreguleringer. De flytter til de landene hvor de får best avtaler,

kan gi selskaper skattelette slik at de ikke flytter virksomheten utenlands,

og dermed beholde arbeidsplasser. Selskapenes ressurser muliggjør en utstrakt bruk av lobbyvirksomhet, konsulenter, rådgivere og advokater, og vil i mange tilfeller gjøre de til en overmektig part for de fleste politikere. Grensene mellom selskapers og politikeres interesser er noen ganger vanskelig å beskrive fordi de ofte flyter over i hverandre eller sammenfaller. Det er derfor vanskelig å si hvem som har mest makt, men selskaper har flere typer makt det er viktig å legge merke til. I tillegg til tidligere nevnte momenter har de markedsmakt – et selskap kan sette standarder for hvordan andre aktører skal forholde seg, som WalMarts underleverandører og ansatte, og alle Microsofts brukere. Når et selskap som Time Warner eier både kabler inn til huset og kanalene som blir vist, så er det et godt eksempel på komplementær virksomhet som gir makt. Stater fastsetter lover og

26 v06-2.indd 26

11.05.2006 13:06:25

annet regelverk – men selskaper har også makt over sine ansatte. Wal-Mart – verdens største bedrift Til Morgenbladet 4/2006 fulgte det

nede: kamp mot fagforeninger, utflytting av virksomhet og utbytting av arbeidskraft. Harde krav for ansatte og leverandører

Wal-Marts første avdeling utenfor USA åpnet i Mexico City, 1991

med et interessant bilag med tittelen ”Verdens ti mektigste selskaper”. Her blir Wal-Mart, verdens største selskap målt etter omsetning, viet spesielt stor plass. Wal-Mart er spennende å studere på grunn av flere ting. Omsetningen deres tilsvarer 2,5 % av det amerikanske bruttonasjonalproduktet – eller hele Sveriges! De har om lag 1,7 millioner ansatte - sammenliknet med Norge utgjør det mer enn 70 % av det totale antallet sysselsatte her til lands. De har ikke virksomhet i like mange land som mange av de andre store selskapene, men er likevel tungt representert i 10 andre land utenom USA, hvor de er dominerende. Wal-Mart ble startet opp i 1962 som en liten butikk i Bentonville, Arkansas, av kjøpmannen Sam Walton. I dag består kjeden av 5000 kjøpesentre, og fire av avdøde Sam Waltons barn er inne på listen over verdens 20 rikeste mennesker. Det har med ande ord vært en ganske bra utvikling i selskapets økonomi. Wal-Marts ansatte finnes det som sagt mange av, ja faktisk jobber flere her enn i General Motors, Ford, General Electric og IBM – samlet! Lavprisbutikkene blir som regel lagt til bygder og småbyer hvor arbeidsledigheten er høy, og veldig mange søker jobb her. Wal-Mart tyr til flere strategier for å holde utgifter

Deres ansatte i USA har rett og slett ikke fagforeninger. En talskvinne uttalte at ”bare misfornøyde medarbeidere vil ha noe ønske om å være med i en fagforening”. De ansatte ved en avdeling i Quebec forsøkte i 2005 å bli representert av en fagforening. Senteret ble stengt med forklaringen at det ikke ville bli lønnsomt fordi fagforeningen ville snu opp ned på det deres virksomhet bygget på.

Verdens ti største selskaper målt etter omsetning, her oppgitt i milliarder dollar (2005):

Wal-mart stores 285,2 BP 285,1 Royal Dutch/Shell 265,2 ExxonMobil 264,0 General Motors 193,5 DaimlerChrysler 192,8 Ford Motor 170,8 Toyota Motor 165,7 General Electric 152,4 Chevron Texaco 142,9 Kilde: Forbes.com

Underleverandører presses til å kutte lønninger slik at Wal-Mart kan redusere priser, ansatte får minimalt med pauser og lite definerte stillingsbeskrivelser slik at de må

utføre alt mulig av arbeidsoppgaver. Prisene hos Wal-Mart ER lave, spørsmålet er om dette faktisk er til kunder og ansattes beste. Gjennomsnittsinntekten i stater hvor Wal-Mart har etablert seg i USA skal ha sunket med mellom 2,5 og 4,8 %. Det er kanskje ikke så rart, ettersom de ansatte lønnes med rundt 7,50 dollar i timen. Selv uttaler selskapet at familier sparer over 2000 dollar pr år ved å handle på Wal-Mart, at amerikaneres kjøpekraft øker og at de skaper arbeidsplasser – stikk i strid med en Kongressrapport som slo fast at hver ansatt hos Wal-Mart kostet samfunnet 2100 dollar årlig i tilleggsstønader. At andre kjeder og lokale arbeidsgivere blir akterutseilt sies det naturlig nok også lite om. For å kunne konkurrere blir disse nødt til å ta etter Wal-Mart når det gjelder lønninger og arbeidsforhold. WalMart har også et stort pressmiddel overfor lokalsamfunn og delstater – dersom de ikke får lov eller gunstige vilkår for å etablere seg der, kommer de til å starte opp i nabosamfunnet. Dermed går man glipp av arbeidsplasser, og lokal omsetning av varer og penger. For all del – en rekke bedrifter motarbeider fagforeninger, har kyniske ledere og presser ned ansattes lønninger. Men med sin veldige størrelse i omsetning og antall arbeidere, og nærmest som et symbol, er Wal-Mart lettere å få øye på. En skal lete lenge før en finner et selskap med mer makt over sine ansatte, leverandører og omgivelser generelt.

Videre lesning: - Forbes.com - Largest Companies / Richest people - Le Monde, 2006. Verdens største bedrift. www.diplo.no?show_ front=1392 - Morgenbladet, 4/2006. ”Verdens ti mektigste selskaper” (bilag)

27 v06-2.indd 27

11.05.2006 13:06:26

Maktens mann, Øyvind Østerud. Øyvind Østerud er en av landets ledende maktforskere og han ledet den forrige maktutredningen. Som professor i statsvitenskap har han kontor i 9. etasje i Eilert Sundts hus, og vi tok oss en tur dit for å finne ut mer om arbeidet med maktutredningen og forskning på makt. Andre Garborg Rustand Sigbjørn Kvarme [email protected] [email protected]

Hva er de viktigste forskjellene mellom de to maktutredningene vi har hatt i Norge?

med større spredning. Utredningen var også mer nettverksbasert, man skulle trekke med flere forskere.

Forskningsrådet kom med forslag til 5 medlemmer, hvorav Østerud ble valgt til leder. Organiseringen var annerledes. For det første hadde den siste maktutredningen en klar tidsramme på fem år. Ifølge Østerud var det svært viktig å holde seg innenfor denne tidsrammen. Alt som eventuelt ikke var klart til tidsfristen, ville blitt forkastet. Budsjettet - Den første maktutredningen var også fastsatt på forhånd til hadde en smalere bakgrunn enn 50 mill. noe som var inspirert den siste fordi den første kun besto av den danske maktutredningen. av en statsviter, en sosiolog og en økonom. Prosjektene kretset Men Østerud mener at de også rundt deres fagområder og to maktutredningene er lite interesser, særlig Gudmund Hernes sammenlignbare, fordi mandatet og Johan P. Olsens. De hadde og organiseringen er så forskjellig. heller ikke noen tidsbegrensning, bevilgninger til gruppen ble gitt Hvordan vurderer du per år, forklarer Østerud videre. etterspillet og resultatet av maktutredningene? Debatten på 1990 tallet om globalisering førte til ny debatt i de Både den første og den siste skandinaviske landene om hvem maktutredningen fikk liten betydning som hadde makt i samfunnet. Dette for politikerne, noe som også var gjorde at Stortinget også ville ha tilfellet for de to utredningene i en ny maktutredning. I motsetning Danmark og Sverige. - Politikere til den første maktutredningen, var endrer ikke nødvendigvis mening denne siste initiert av politikere på grunn av forskningsresultater fra flere partier. Sammensetningen som går imot deres oppfatning, av forskere som deltok var også sier Østerud. - Det er heller i mye mye bredere, blant annet med større grad massemediene som inkluderingen av en kunsthistoriker, styrer den politiske agendaen. Siri Meyer. Altså en større gruppe - Det er to viktige forskjeller mellom de to maktutredningene. Den første sprang ut som en følge av at den daværende Bratteli-regjeringen ønsket å kartlegge hvor makten ble av, sier Østerud. Lederen for denne utredningen var som kjent Gudmund Hernes, en sentral arbeiderpartipolitiker og sosiolog.

- Et av hovedformålene med den siste maktutredningen var å reise debatt om hva makt er. Maktutredningen bidro til å skjerpe den offentlige debatten om maktspørsmål. Dette spesielt innenfor områder som rettsvesenets rolle og makt, overføring av makt til mellomstatlige organisasjoner, EØS avtalen, forklarer Østerud. De som jobbet med maktutredningen fikk underveis kritikk for at utredningen og de artiklene som ble publisert var sprikende og lite entydige, blant annet av Dagbladets Gudleiv Forr. Da sluttrapporten forelå var denne kritikken snudd. Nå fikk forskergruppen kritikk for at den var for entydig og snevert fundert. - Makt er vanskelig å definere, for det brukes om så mye og på mange forskjellige måter, derfor er det umulig å lage en enhetlig betegnelse, noe som gjaldt begge utredningene, mener Østerud. Dette skapte også det velkjente bruddet i Maktutredningens hovedkonklusjoner, der Hege Skjeie og Siri Meyer valgte å skrive egne konklusjoner. Dette var helt udramatisk ifølge Østerud, for alternativet ville vært å skrive en alt for sprikende konklusjon. Hvordan er den nye regjeringens maktgrunnlag i forhold til foregående regjeringers maktbasis? En

viktig

forskjell

som

har

28 v06-2.indd 28

11.05.2006 13:06:27

oppstått er at de foregående mindretallsregjeringene ikke har reflektert velgernes preferanser. Etter forhandlingene i Stortinget var det en annen regjeringskonstellasjon som styrte enn de som hadde fått flertallet av velgernes stemmer, påpeker Østerud. Dette endret seg som kjent radikalt ved det siste stortingsvalget, i og med at det da var to klare regjeringsalternativer å velge mellom.

- Den nåværende regjeringen vil nok klare å manøvrere seg gjennom denne stortingsperioden uten å gå i oppløsning. Dette fordi det er et prestisjeprosjekt fra de tre regjeringspartienes side, og derfor står mye på spill. Om koalisjonen skulle bryte sammen ville det ha store konsekvenser for partiene.

- Denne regjeringen har en bredere maktbasis i stortinget enn de tidligere regjeringer, men spenningen innad i regjeringen er stor. Det er jo første gang SV sitter i posisjon og må derfor kompromisse om SVs partipolitikk og sjel, mener Østerud.

- Ap er det dominerende partiet i regjeringen og på stortinget, men det er oppsiktsvekkende at Frp er blitt det største opposisjonspartiet. Dette skyldes blant annet Frps vilje til å bruke mer oljepenger enn de andre partiene, samt deres stilling i innvandringspolitikken. Dette fører

Kan indre maktmotsetninger felle regjeringen?

Har det vært noen forskyvning av den politiske makten etter valget?

til fall i oppslutningen til SV. Det er små grenser for hvor langt partiet kan strekke seg i innvandringspolitikken, sier Østerud. Til slutt, hva har du jobbet med etter maktutredningen? - Først og fremst internasjonalisert maktutredningen. Internasjonalt er det en stor interesse blant forskere og pressen, men også politikere, for maktutredningens arbeider. I tillegg jobber jeg med prosjekter vedrørende forsvarets deltakelse i internasjonale konflikter. Internasjonal politikk kommer også i fremtiden til å bli viktig i min forskning, eksempelvis statssammenbrudd og sikkerhetspolitikk. Men jeg velger å ikke planlegge for langt frem, avslutter Østerud.

Finn pengene før de blir satt inn i pensjonsfondet!

Av Haakon Gunnerud

29 v06-2.indd 29

11.05.2006 13:06:33

Frp - en legitim maktfaktor Fremskrittspatiets oppslutning er økende, spesielt når innvandring og fremmedfrykt er fremtredende i mediebildet. Flere eksperter mener at Frps dominerende rolle på borgelig side har kommet for å bli. Årsakene er blant annet at nå som SV er i posisjon kan proteststemmer i all hovedsak bare bli kanalisert gjennom Frp. Det er ikke helt utenkelig at Siv Jensen blir statsminister etter valget i 2009. Torkil Westergaard Altern [email protected]

Jeg har snakket med Sosiolog og markedsviter Trond Blindheim om hva som er årsakene til at Frp kan komme i regjeringsposisjon og hva han synes om at Frpvelgere blir kalt dumme. ”Et hvert land har en hvis prosent idioter” Blindheim brukte dette sitatet i TV2-programmet Holmgang for å poengtere hva han mente om politiske kommentatorers holdning til Frp-velgere. Flere kommentatorer avfeier Frps politikk som urealistisk og tar ikke argumentene på alvor. Det blir som om å si at Frps oppslutning er et utrykk for antall idioter i Norge. Dette har vært en utpreget holdning i det politiske miljøet, særlig blant kommentatorene helt til det siste.  - Vi må passe oss for ikke å snakke nedsettende om de som har andre meninger. De bør ikke avfeies som idioter, men politiske motstandere bør møte dem til debatt for å få fram egne standpunkter. Hvis Frp får for stor oppslutning, må de se seg selv i speilet. Gjerne angripe politikere men ikke velgere, sier Blindheim. Han mener at dette er viktig prinsipiell diskusjon fordi det står om demokratiske prinsipper som den frie meningsutveksling, kompromisser osv. Veldig få personer i det han kaller det politiske segmentet, altså kommentatorer, journalister og andre som lever av politikk, tar Frp og deres velgere på alvor. - En stemme er en stemme uansett om den er til Frp eller ikke.

Selvfølgelig er en regjering like legitim selv om landet blir styrt etter en politikk som velgergrunnlaget ikke forstår hva innebærer. - Synes synd på Hagen Blindheim mener at Carl I. Hagen aldri har blitt tatt på alvor, at han alltid har vært en outsider og at han har blitt sett ned på i alle år. I tillegg har Frp-velgere blitt oppfattet som annenrangs velgere. Dette har Hagen tatt tungt, i følge Blindheim. Hagen ble etter hvert grundig lei av den behandlingen han og partiet fikk. Kristelig Folkepartis steile holdning overfor Frp gjorde til slutt at Hagen sa at han, om nødvendig, ville hindre et borgelig samarbeid etter valget i 2005 hvis ikke Bondevik ble fjernet. - Skylden for at Bondevik nå er ute av politikken kan i stor grad legges på Hagen, sier Blindheim. Ringte svigermor - Hva tror du er de viktigste markedsføringsmessige årsakene til at Frp kan oppnå regjeringsmakt etter valget i 2009? - Her finnes det en rad av forklaringer. De andre partiene er alt for politisk korrekte. De prater for avansert om saker som for eksempel kjønnskvotering i styrer. Det er en ren taps-sak fordi den ikke umiddelbart berører folk. Det er en type prat som mange ikke interesserer seg for og argumentasjonen bak er vanskelig tilgjengelig. Allikevel velger Arbeiderpartiet dette som en av sine flaggsaker.

Trond Blindheim

I følge Blindheim snakker Frps politiske motstandere et språk som er rettet mot høyt utdannede og folk i det politiske segmentet. Typiske eksempler er Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre - politikere som er vokst opp i borgelige hjem. Frp er mye flinkere til å lytte til folkemeningen. Etter TV-debatter pleide Hagen alltid å ringe hjem til sin svigermor på Dokka for å høre hva hun mente om programmet. Folk er opptatt av mer umiddelbare behov. Saker som direkte berører tykkelsen på lommeboka, som bensinpris, skatter og avgifter, mener Blindheim. Også klesmessig finner Frp sin måte å nå velgerne. - Hagen brukte alltid slips på TV, og med det kommuniserte han at han tok velgerne på alvor. De evner å bruke sin empati overfor velgerne og de gjør folks sosiale erfaringer om til praktisk politikk, sier Blindheim.

30 v06-2.indd 30

11.05.2006 13:06:34

Vi kan ikke love øl til 10 kr., men Souperådet arrangerer uansett fest på U1 1.juni! Be there!

31 v06-2.indd 31

11.05.2006 13:06:37

Ord mot ord Har studenter makt og innflytelse ved UiO? Viserektor Inga Bostad mot leder av Studentutvalget ved SV-fakultetet Caroline Khoury Haakon Gunnerud [email protected]

Jeg vil si at de har ganske stor makt. Et eksempel er den ukentlige møteplassen mellom representanter for Studentparlamentet og universitetsledelsen. Her har studentenes valgte ledelse anledning til å ta opp aktuelle saker, og bidra til å påvirke saker som ledelsen arbeider med. Et annet eksempel er studentenes representasjon i universitetsstyret og i de sentrale komiteene for forskning og studier. Ikke minst har studentrepresentanter og studentpolitikere makt og innflytelse gjennom å sitte i de mange utvalg og styrer på institutt-og fakultetsnivå. Men dette avhenger av at studentdemokratiet fungerer godt, og at studentene kjenner sine rettigheter.

Ja. Selv om vi har studenter som ledere i både programstyrer og fagutvalg, så tror jeg at de fleste som underviser og som legger opp undervisningen på UiO, vil ha stor nytte av en tettere dialog med studentene. Jeg tror at vi som er vitenskapelig ansatte har god grunn til å involvere studentene mer i pensum, valg av undervisningsform og metoder. Vi har etter hvert fått et gjennomtenkt kvalitetssystem som legger stor vekt på regelmessige studentevalueringer av både studieprogram, kurs og forelesninger. Et fakultet som SV har ikke vært vant til dette før, og min opplevelse er at studentene synes disse evalueringene er en stor forbedring av studiekvaliteten.

Når det gjelder det fysiske, psykososiale og organisatoriske læringsmiljøet så har vi et sentralt utvalg som gir råd til universitetsledelsen om dette, og

I hvilken grad har studenter makt til å få gjennomslag for sine ønsker?

Burde studenter hatt mer å si når det gjelder utformingen av undervisningen?

Er det andre områder som påvirker studenthverdagen hvor studenter burde hatt mer å si?

Gjennom studentenes organisering i fagutvalg, programutvalg, studentutvalg og Studentparlamentet, har man formell makt gjennom representasjonsrett i styrer, utvalg og diverse fora hvor saker faktisk vedtas. Men vi har ikke flertall. Spørsmålet om studenter i realiteten har mye makt kan diskuteres, men som gruppe har vi mye. Et eksempel på dette er Eksamenssaken som startet høsten 2005 på SV. Saken ble tatt opp i de fleste utvalgene som studentutvalget sitter i, men vi følte at vi ikke ble hørt. Det var ikke før vi stod sammen med de fleste fag- og programutvalg og tok i bruk en underskriftskampanje, at vi fikk litt tyngde og ble hørt.

Absolutt. Det er studentene som faktisk skal undervises. Mange evalueringer gjennomføres, og disse tas kanskje ikke alltid like seriøst. Vi kjenner jo alle eksempler av typen at en foreleser kommenterer evalueringen med ”jeg ser dere er misfornøyde, men jeg er for gammel til å endre meg.” Flere fag- og programutvalg kjemper en intens kamp for å få lov til å være med i utformingen av undervisningen, men møtes med motgang da studenter ”ikke har noe med dette å gjøre.” Flere av de tverrfaglige er også ganske frustrerte med at det er vanskelig å opprette tverrfaglige mastere.

På nasjonalt nivå burde studentene definitivt ha mer å si. Vi som studenter er en stor gruppe, og burde få lov til i større grad å forme vår

32 v06-2.indd 32

11.05.2006 13:06:38

egen studiehverdag. Når en student blir tvunget til å jobbe ved siden av studiene, fordi lån og stipend ikke strekker til, er ikke dette ønskelig. Når dette kommer i tillegg til å få økt arbeidsmengde i studiehverdagen, kan det være tydelig at de som sitter

som ledes av en student. Det er klart at det er mange områder innenfor sikkerhet, helse og velferd som angår studentene direkte. Vi har nylig fått en rapport fra SiOs helsetjeneste om studentenes helse, og opplevelse av egen helse før og

og bestemmer ikke har den nødvendige

etter innføringen av studiereformen. Denne undersøkelsen er også en del av arbeidet med å bedre studentenes læringsmiljø. Så det jeg sier er vel at studentene har mye å si også her.

Nei, men det er imidlertid et demokratisk problem at så få stemmer, og vi bør tenke igjennom hvordan vi kan bli bedre til å informere og gjøre det tilgjengelig å delta ved valg. Jeg tror at det vil bli noe bedre når vi innfører elektronisk valg. Da når man lettere de som ikke er på Campus daglig. Under valgkampen til nytt rektorat slo det meg at en stor del av årsaken til lav valgdeltakelse handlet om stort arbeidspress. Samtidig så er det visse fakultet hvor studentene er svært aktive – som på medisin for eksempel, hvor 27 % stemte ved Studentparlamentsvalget.

nærheten til vår hverdag.

Ved UiOs rektorvalg stemte omlag 12 % av studentene, ved valget til Studentparlament stemte omlag 10 % av studentene. Er vi late studenter som egentlig ikke fortjener særlig innflytelse?

Valgdeltagelsen var svært lav ved begge valgene, men den har økt sammenliknet med tidligere valg. Ved valget til Studentparlamentet i vår, gikk valgdeltagelsen frem ved alle fakulteter unntatt TF. Dette er en positiv utvikling fra i fjor. En ting er i hvert fall sikker; vi er ikke late! Valgdeltakelse trenger ikke være en god indikator på hvor engasjerte studentene er, for mange studenter er ikke til enhver tid på campus. Vi har mer å gjøre nå enn før, og selvfølgelig skal vi ha innflytelse. Men troen på studentdemokratiet og studentenes mulighet til innflytelse, er kanskje ikke så sterk blant studentene.

Det vi ofte tenker på med rettigheter er økonomiske fordeler, og her har studentene en del rettigheter allerede. Mitt inntrykk er likevel at de fleste har det stramt økonomisk og at det eksisterer et sosialt klasseskille fremdeles, som er negativt for mange. Når det gjelder rettigheter av andre typer, så har vi, slik jeg ser det, både godt fungerende arbeidsmiljøhåndbøker og regelverk som ivaretar studentenes rettigheter.

Det er mange måter å ha makt på, og mange former for makt. Vi skal ikke se bort fra at studentene kan ha mistet noe av sin makt gjennom større arbeidspress, samtidig så er den systematiske representasjonen i dag svært god. Kvinnelige studenter har ikke nødvendigvis fått mer makt selv om de er blitt flere, og den nettverksbyggingen som foregår mellom lærere og studenter er heller ikke like synlig og lett å erobre makt i. En ting er i hvert fall sikkert: Det å ha makt som student handler om å ta makt, og benytte seg av maktens muligheter der den finnes.

Studenter utgjør en stor del befolkningen i en by som Oslo. Sammenliknet med f.eks. pensjonister og barnehagebarn – har de nok rettigheter?

Har studenter som gruppe mer makt nå enn tidligere tiår?

Selv om studentene utgjør en stor del av befolkningen i Oslo, vil mange studenter stemme ved valg i sine hjemkommuner. Så vi har relativt liten makt ved valg i Oslo. Samtidig har vi noe mer makt lokalt, siden studentene er en viktig gruppe. Det er blant annet lovpålagt at studentene skal ha representasjon i ulike utvalg. Formelt så har vi det bra, men det kan diskuteres om det er ideelt.

Studenter på 60– og 70–tallet hadde kanskje mer innflytelse på samfunnsdebatten enn de har i dag. Debattene i Studentersamfundet ble for eksempel referert i de store avisene. På 70-tallet var man kanskje mer synlig og ble sett på som mektigere enn man er i dag, da man demonstrerte oftere. I dag går vi sjelden til ”konfrontasjon” utad, og det kan nok være fordi studentene i dag har blitt politikere og lobbyister selv. Om studentene virkelig har mer makt nå enn tidligere, er vanskelig å si. Den makten som vi har, er i hvert fall ennå bare på papiret.

33 v06-2.indd 33

11.05.2006 13:06:39

Global Crime:

IAPSS generalforsamling 2006 Ane Måntrøen [email protected]

Den årlige konferansen og generalforsamlingen for IAPSS samlet engasjerte statsvitenskapsstudenter fra nesten alle kontinenter i fantastiske Amsterdam i en fullbooket uke fra 2. til 8. april. De eminente arrangørene for begivenheten var 18 medlemmer fra studentforeningen for statsvitenskap studenter i Amsterdam, som går under det klingende navnet Machiavelli. Det overordnede tema for konferansen var global kriminalitet som en konsekvens av globalisering. Mer spesifikt var de underordnede problemstillingene konsentrert rundt spørsmål omkring terrorisme og radikalisering, human trafficking og folkemord. I denne sammenheng ble det arrangert flere aktiviteter og foredrag. Blant de inviterte foredragsholdere var flere respekterte akademikere, blant annet professor Hajer fra Universitetet i Amsterdam, Eric Powel fra NATO og representanter fra OPCW og ICTY i Haag. Programmet for uken var meget hektisk, men litt moro fikk vi da tid til og nye bekjentskap ble knyttet. Søndag 2/4/2006 dro 6 forfrosne Blindernstudenter til Europas syndige metropol i den ære å representere IAPPS Oslo i Generalforsamlingen. Etter å ha sikret oss linje-aquevitt fra tax free som en norsk hilsen, ankom vi hostellet hvor alle lokale organisasjonsmedlemmer var innkvartert. Ikke akkurat et fasjonabelt etablissement, men det kan neppe bli mer sosialt og integrerende enn å dele rom med 6-8 ukjente mennesker fra ulike land. Den offisielle velkomsten ble etterfulgt av middag a la ”dagens”

og en guidet tur på kanalen, før vi Et brennhett diskusjonstema for avsluttet med et ”cross-national årets forsamling var særlig kriterier drinking party” hvor alle hadde for medlemskap i IAPSS, hvor medbrakt sine lokale bryggevarer betydningen av identitet og ikke (se egen boks). De undertegnede minst stoltheten av å være en ren gjorde en særdeles god jobb i å statsvitenskapelig fagorganisasjon representere og promotere Norge ble heftig debattert: Et forslag om å og norske interesser, noe som er essensielt i internasjonal I god gammel IAPSS tradisjon er nettverksbygging. Det en hilsen fra hjemlandet essensielt: bør for øvrig nevnes at erfaringer, ideer og Australia Vin synspunkt så vel som Canada Mapel Whisky særegne drikkevarer ble Danmark Gammel Dansk utvekslet i hyggelige Finland Koskenkorva omgivelser med stor Italia Vin og Sambucca suksess. Norge Linje aquevitt Romania Vampyrblod Mandagen var dagen for Slovenia Vin generalforsamlingens Spania Champagne første del. Som seg Sveits Urtelikør hør og bør for en Sverige Fishermans friend slik anledning måtte likør delegatene stille i formelt antrekk klokken 8.30 for en høytidelig velkomst fra rektoren ved Universitetet i utvide organisasjonen til å omfatte Amsterdam. GA er møtet hvor andre fagkretser enn statsvitenskap hovedbeslutninger i IAPSS foretas. i den hensikt å øke det generelle Her møtes delegasjoner fra alle engasjement, ble nedstemt av den medlemsland årlig for å vedta norske delegasjonen som del av en budsjett, statutter, samt andre blokkerende minoritet. Dette kan relevante saker for organisasjonen. leses som en oppfordring til andre Organisasjonens permanente sete er STV-studenter om å engasjere i Ljubljana, Slovenia og GA velger seg lokalt, for at det skal være i den forbindelse representanter mulig å opprettholde en egen til hovedstyre og disiplinær fagorganisasjon internasjonalt. komité. Alle medlemmer har lik Folkens, vi trenger human resources rett til å stille som kandidat og for å holde hjulene i gang, så meld avstemningen foregår ved enkelt dere på! Etter en 14 timers dag i flertall. Dessverre hadde ingen av forsamling feiret vi alle vel utført de norske delegatene anledning til å arbeid ut i de sene nattetimer... stille i år, men vi nevner Karl Olav Grønlunds engasjement i Ljubljana Vi sto likevel friske opp tirsdag til forrige valgperiode. den første konferansedagen. Den

34 v06-2.indd 34

11.05.2006 13:06:39

var viet terrorisme og radikalisering, sett i lys av de politiske problem ihht integrasjonspolitikk i Nederland, spesielt med tanke på drapet av Theo Van Gogh og omstendighetene rundt dette. Dagen bestod av forelesninger og workshops, hvor deltagerne ble organisert i mindre diskusjonsgrupper. Komplekse tema fikk på denne måten et nytt og flerdimensjonalt perspektiv farget av flere nasjoners synspunkt. Etter flere timers forelesning gikk veien til et marokkansk studenthus hvor vi var invitert på middag og debatt om integrasjon av ikke-vestlige innvandrere i Nederland. Debatten likner mye på dem vi ser i Norge, men tilspisset av ovennevnte hendelse. Et stadig økende problem innen global kriminalitet er menneskehandel som kan ta flere former. Ikke bare prostitusjon, men også organhandel og såkalt moderne slaveri er mørke sideeffekter av en økende diskrepans mellom

rike og fattige land i forhold til ressursfordeling. Med tanke på prostitusjon som samfunnsproblem var det en svært lærerik dag. Gjennom å høre på foredragsholdere fra Nederland fikk vi satt problemene i et litt annet lys: Ved å legalisere prostitusjon og gjøre det skattepliktig (Red Light District), har nederlandske myndigheter forsøkt – og enkelte mener også lyktes – i å holde en del av problemet innenfor ordnede rammer. Spesielt interessant var motsetningene som fremkom mellom representantene fra Nederland og Sverige, hvorav sistnevnte land har forbudt kjøp av seksuelle tjenester. Den siste konferansedagen startet friskt 06.00 om morgenen hvor man kunne velge mellom besøk i den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) eller OPCW (Organization prohibiting chemical Weapons). Etter å ha gjennomgått en streng sikkerhetsklarering hos OPCW ble

vi introdusert for organisasjonens virkeområder og de utfordringene den står ovenfor i dag, spesielt med tanke på Iran. Etter lunsj fulgte tre spennende foredrag om folkemord hvor Rwanda og Sudan ble brukt som case for å belyse de utfordringer vi i dag står ovenfor: Intervensjon i stater på humanitært grunnlag og forholdet til internasjonal rett. Fredag var den siste dagen av konferansen og med GA. Delegatene møtte opplagte på Universitetet i Amsterdam kl 09.00 for å godkjenne budsjett, velge representanter som skal lede organisasjonen neste året og stemme over nye resolusjoner (som det alltid er en del av). Organisasjonen fikk sitt første æresmedlem og dermed var en lang uke nesten slutt. I god IAPSS ånd var det sørget for en avskjedsfest ogfesten fortsatte til langt på natt. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Generelt om IAPSS: International Association for Political Science Students er en verdensomspennende nettverksorganisasjon for statsvitenskapsstudenter. IAPSS har formelt eksistert siden 1998, og har som mål å fungere som en felles utvekslingsplattform for fremtidige statsvitere når det gjelder kunnskap, ideer og erfaringer. Relasjonsbygging over landegrensene og internasjonale karrieremuligheter samt trainee-ordninger er blant de pågående prosjekter for organisasjonen. Tidsskriftet Politikon utgis jevnlig, hvor det er mulighet for studenter å få utgitt artikler på trykk. De lokale IAPSS’ foreninger møtes årlig til generalforsamling og faglige konferanser i ett av de 40 medlemslandene.

35 v06-2.indd 35

11.05.2006 13:06:39

INSTITUTT FOR FORSVARSSTUDIER Ønsker du å fordype deg i utenriks- og sikkerhetspolitikk? Planlegger du masteroppgave innen dette fagfeltet? Institutt for forsvarsstudier driver forskning på norsk sikkerhetspolitikk, bruk av militærmakt og Forsvaret i et samfunnsmessig perspektiv. Vi arbeider for en åpen og tverrfaglig tilnærming til ulike problemområder og søker kontakt med faglig seriøse studenter/ akademikere med variert bakgrunn.

Våre forskningsområder: Internasjonale konflikter og samarbeid

Militær tenkning og teori

• små stater og bruk av militærmakt • internasjonal militær tenkning og teori • sivil-militære relasjoner og organisasjonsstudier



Transatlantiske studier

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk • Norges rolle i internasjonale operasjoner • sikkerhetsutfordringer knyttet til Norge og nærområdene • norsk deltakelse i internasjonalt forsvarssamarbeid.



• russisk sikkerhets- og forsvarspolitikk • internasjonale organisasjoner • globale sikkerhetsutfordringer

Nytt forskningsområde med forskningstemaer om



• militærmaktens rolle i amerikansk sikkerhets- og utenrikspolitikk • endringer i amerikanske militære doktriner • amerikansk Nato-politikk og konsekvenser for Norge Senter for transatlantiske studier er i ferd med å etablere et spennende fagmiljø og satser sterkt på nyrekruttering. Ta kontakt med Svein Melby (tlf. 23 09 34 72) hvis du vil vite mer.

Mastergradstipend IFS’ mastergradsstipend er p.t. kr. 4000 per måned og blir gitt for inntil 12 måneder. Stipendiet er skattefritt og gis normalt ikke før studenten er kommet godt i gang med arbeidet. Du kan lese mer om IFS’ stipendordninger på våre internettsider.

Institutt for Forsvarsstudier Tollbugt. 10 0152 OSLO tlf: 23 09 31 05 epost: [email protected] web: www.ifs.mil.no

36 v06-2.indd 36

11.05.2006 13:06:40