Sykepleielederen 4-2006

NR. 4-2006 • ISSN 0807-7002 Organ for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Sykepleieledere

Lederen

linda warelius

sjonen og vi har et ønske om å bli tydeligere og samtidig være pådrivere på en rekke viktige områder for ledere.

Styret i landsgruppa har hatt en arbeidskrevende høst. Planleggingen og gjennomføringen av konferansen i Stavanger i slutten av oktober har tatt mye tid. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger fra seminardeltagerne og evalueringen var positiv. Vi er nå i gang med planleggingen av Generalforsamlingen med jubileumskonferanse i Trondheim i september 2007. Nasjonal helseplan og Omsorgsmeldingen vil være sentral på denne konferansen. Det vil bli lagt ut informasjon på hjemmesiden vår fortløpende. Styret har deltatt på de regionale ledersamlingene i forbindelse med ledersatsningen i alle helseregionene denne høsten. LSL er svært fornøyd med at det satses på ledere og at det er fokus på ledelse. Vi har et godt samarbeid med moderorganisa-

NSF/LSL står overfor mange utfordringer og lønn er en av disse. Sykepleiere er ledere på alle nivåer både på sykehus og i kommunene. Ledere med sykepleierbakgrunn har ofte dårligere lønn enn andre yrkesgrupper i tilsvarende stillinger både innenfor helseforetakene og i kommunene. F. eks har sykepleiere som er ledere i kommunene ofte lavere lønn enn ledere innenfor skolene (rektorene) til tross for at sykepleierne har større ansvar, et ansvar som strekker seg over 24 timer i døgnet 365 dager i året. I helseforetakene ser vi at leger i lederstillinger har høyere lønn enn sykepleiere i tilsvarende stillinger. Medlemmer er frustrerte og har tatt kontakt med oss. Mange opplever at de taper lønnsmessig på å gå over i en lederstilling. NSF’s HTV er ofte de som gjennomfører lønnsforhandlingene for ledere, men i noen tilfeller har man trukket lederne ut av ”ordinære ” forhandlinger og det forhandles særskilt for lederne uavhengig av fagbakgrunn. LSL mener at vi må ha større fokus på disse lønnsforskjellene. NSF har en stor utfordring i kommende lønnsforhandlinger. LSL er også opptatt av hvordan vi som ledere blir ivaretatt av NSF i konfliktsituasjoner. Vi har samme rettigheter som alle andre medlemmer, men ofte kan det bety praktiske pro-

Ansvarlig utgiver:

Redaktør

Layout og produksjon:

Styret i NSF´s Landsgruppe av Sykepleieledere

Karl Henrik Nygaard Tlf.: 55 90 39 27 E-post: karl.henrik.nygaard@ sykepleierforbundet.no

Designtrykkeriet AS Postboks 3171 Årstad, 5829 Bergen Tlf.: 55 20 77 88 Faks: 55 20 77 89 E-post: [email protected] ISDN: 55 29 61 00

Forsidebilde er tatt av Karl Henrik Nygaard

NAVN OG ADRESSER NSF LSL STYRE 2006-2007

blemer å løse disse sakene, blant annet fordi partene har samme HTV. Vi opplever at NSF er opptatt av disse problemstillingene og at de tar lederes behov på alvor. Her må NSF som moderorganisasjon og LSL i fellesskap finne gode løsninger for ledere som er medlem av NSF. Vi har en dialog på dette temaet og har diskutert ulike løsninger. Vi har også som mål å øke antall medlemmer. LSL er i en særstilling som faggruppe. Vi har ledere innenfor alle fagområder og mange ledere velger å være medlem i ”sin” fagruppe istedenfor LSL. Det er også et økonomisk spørsmål i forhold til å betale kontingent til flere faggrupper. LSL ønsker også å være mer synlig i den offentlige debatten. Vi har mange muligheter, men det er en utfordring å få det til i praksis, så vi har noen utfordringer. Her ønsker vi en dialog med medlemmene om hvilken debatt dere syntes det er viktig å engasjere seg i. Sykepleielederen som tidskrift er svært viktig for oss som ledere og medlemmer av LSL. Har dere som medlemmer noen ønsker om tema i Sykepleierlederen, så ta gjerne kontakt og kom med innspill. Styret i LSL vil ønske alle medlemmer en god jul og et godt nytt år. Linda Warelius

LEDER Linda Warelius Dalsrudåsen 29, 3070 Sande tlf :priv 33776956 mobil 91140795 e-mail: [email protected] Arbeidsted: Habeliteringstjenesten / Sykehuset i Vestfold, leder arb.33308221 e.mail [email protected] Kontaktperson for fylkene: Vestfold, Oslo, Finmark og Troms NESTLEDER/SEMINARANSVARLIG Anne Helene Frostestad Syftesokkbakken 30B, 4046 Hafsfjord tlf: priv 51591583, mobil 99516723 e.mail [email protected] Arbeidsted: Stavanger kommune, Helse -og Sosialsjef arb. 51508039 Kontaktperson for fylkene: Rogaland, Vest Agder og Aust Agder KASSERER Eli Linnerud Hans Sørumsvei 6, 2827 Hunndalen tlf: priv 61170984 mobil 91117299 e-mail priv: [email protected] Arbeidsted: Gjøvik kommune, seksjonleder arb. 61146939 e-mail: [email protected] Kontaktperson for fylkene: Oppland og Hedemark SEKRETÆR/ WEBANSVARLIG Astrid Enberget Kapt. Hannevigsvei 9, 3619 Skollenborg tlf: priv 32766009 mobil 47259212 e.mail: priv [email protected] Kontaktperson for fylkene: Buskerud, Telemark og Østfold MEDLEMSANSVARLIG OG ANSVARLIG FOR RESSURSGRUPPEN Marianne Dalen Bønesskogen 37, 5152 Bønes tlf priv. 55123043, mobil 90645131 Arbeidsted: Helse – Bergen, fagansvarlig arb. 55973510 e.mail: [email protected] Kontaktperson for: Hordaland, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane LNN KONTAKT PERSON Målfrid Bogen Geitastrandveien 14, 7300 Orkanger tlf: priv. 72486339 mobil 41306313 e- mail: [email protected] priv: [email protected] Arbeidsted: NSF sentralt - Leder Sentralt Fagforum Kontaktperson for fylkene: Sør Trøndelag og Nord Trøndelag RESSURSGRUPPE Embjørg Lie Holen (leder lokalgruppen Oppland) Reichweinsgt 26, 2609 Lillehammer tlf 61253929 mobil 48052818 avdelingssykepleier, Sykehuset Innlandet HF Lillehammer tlf 61272328 e-post: [email protected] Kirstin Bruland Viken 2, 6843 Skei i Jølster tlf. 57727345 / 41615102 avd.sjef Lærings- og meistringssenteret, LMS tlf. 57 83 98 70 / 41 53 05 48 e-post: [email protected] Redaktør SykepleieLederen: Karl-Henrik Nygaard Nygårdsmyren 19, 5164 Laksevåg [email protected] [email protected] Tlf: 55940964

INNHOLD 2

Lederen

5

Redaktøren har ordet

6

TEMA: FAG OG LEDELSE Ny giv i satsing for ledere i NSF

8

Om tillit Av Michael de Vibe, GRUK

12

Modermorder og Thalias sønn? Møte med Runar Bakken

22

4

TEMA: KJØNN OG LEDELSE NSF og likestilling

25

Kjønnsnøytral ledelse - er det mulig? Vellykket konferanse i Stavanger

26

Kvinne i topplederrollen Børsdirektør Bente A. Landsnes

28

Har kjønn betydning for utøvelse av ledelse? Lene Rønning-Arnesen og Bjørn Eklund fra firmaet Human-Factors.

34

Kjønnsnøytral ledelse - er det ønskelig? Statssekretær Kjell Erik Øie

37

Kjønnsnøytral ledelse - er det mulig? Nina Johannessen fra Kvinneuniversitetet

43

Flytende kjønn, lederskap og evidens Psykolog og forsker Birte Folgerø Johannessen

54

TEMA: BØKER Aktuelle bøker for ledere

71

Viktige konferanser og møter

Redaktøren har ordet

Tanker ved årets slutt Når dette skrives kan vi notere at 2006 har vært et av de varmeste årene i historien. I desember gjaller tordenbygene over Vestlandets hovedstad, regnet kommer horisontalt inn mot vinduene og vi vasser i vann over alt. Østlendingene savner snøen. Vår datter i Australia forteller om vannreserver som kun er 3% av normalen, omfattende branner, restriksjoner på vanning, selvmord på landsbygda og uttørkede parker og åkre. Budskapen må slaktes. Beitemarkene forsvinner. Ennå er sommeren så vidt begynt Down Under. For å nevne noe. Her hjemme lover vår miljøvernminister at vi nå må se nærmere på saken og finne ut hvilke tiltak vi skal sette i gang. Brende fra Høyre, vår tidligere dyktige miljøvernminister, synes regjeringen er sendrektig. Han har tatt en grønn kappe på. Sikkert inspirert av Toryene i England som under mottoet «Vote Blue, Turn Green», har fått mye oppmerksomhet, støtte og sympati. Men det er jo ikke slik at varmebølgen kom som et sjokk. Den har jo vært pekt på i minst 30 år. På midten av 70-tallet mente Erik Damman at vi om tjue år ville stå overfor en gigantisk miljøkatastrofe. Nå er den på vei – sakte, men sikkert… Isflakene skrumper under isbjørnens kraftige labber… I helsesektoren mener statsråd Brustad at gigantunderskuddene i Helseforetakene skal skrumpes med gode ledere som samspiller med organisasjonene til de ansatte. Samtidig griper hun inn og bestemmer at en bestemt pasientgruppe skal prioriteres hver gang media klarer å få en pasient som lider av en eller annen sykdom, til å stå frem foran kamera. Løftene skal oppfylles. Budsjettene holdes. Lederne skal fikse det hele. Forventningene til lederne er store. Noen vil

si alt for store. Men spørsmålet er: handler det kun om ledelse? Handler det ikke om å se vårt samfunn, våre sykehus, vårt miljø, vår velferd, de lidende … osv. som et felles ansvar. Handler det ikke om å bygge kollektiver der enkeltmennesket både har verdighet og trygghet, men samtidig er villig til å se seg selv i en større sammenheng? Se seg selv som en del av den store samfunnskroppen der vi alle har en viktig rolle å spille? Jeg liker ikke uttrykket å «strebe oppover». Hvem definerer at noe er bedre enn noe annet? Hvem skal ha definisjonsmakten? Er det ikke et spørsmål om hva vi yter for fellesskapet som er viktig? Skal vi ikke snart komme dit at vi har tillit til at det å ta ansvar for samfunnet og fellesskap, er det som gir heltestatus og glorie? Jeg husker ikke lenger hvem som sa: It is not a question about what the country should do for you. It is a question about what you should do for your country. Utsagnet er imidlertid viktig, men det er vel på tide å erstatte det innsnevrende begrepet nasjon, med vår klode – Tellus eller Gaia … Det fellesskapet som lever på denne blå planeten – alene i det verdensrommet som omgir oss. Hva som finnes langt der ute, vet vi ikke så mye om. Det betyr vel heller ikke så mye når det som betyr noe er hva vi gjør her og nå… Handlekraftige mennesker – ledere. De trengs, de må være dyktige, men lederne kan ikke handle alene…! Godt nytt år! Karl-Henrik Nygaard

5

God på fag og ledelse

Michael de Vibe, Trulte Konsmo og Øyvind Nordbø.

Ny giv i satsing for ledere i NSF Tekst og foto: KARL-HENRIK NYGAARD

Ledersatsingen God på fag og ledelse ble avsluttet i november. På nyåret vil det imidlertid bli tatt nye initiativ overfor sykepleiere med lederansvar, som er medlemmer i NSF. Øyvind Nordbø som har vært koordinator for prosjektet er godt fornøyd med de tilbakemel-

6

dingene som deltakerne har gitt. På en skala fra 1 til 6 ligger gjennomsnittsvurderingen på rundt 5. Landsgruppen for ledere uttrykker også stor tilfredshet med satsingen. Medlemmer fra styret har vært med på de fleste samlingene. Det har vært arrangert fire regionale

samlinger. Den første samlingen ble noen steder preget av vær og vindforhold. Deltakere på Vestlandet og i Nord-Norge ble stanset da vinterværet preget kysten i begynnelsen av året. De øvrige samlingene har imidlertid hatt god deltakelse. Noen har imidlertid trukket seg under veis, men i hovedsak har de fleste ment at dette har vært viktige samlinger. Prosessforbedring som verktøy for lederutvikling Skolering i prosessforbedring, stressmestring og AI- metode med vekt på å finne de gode eksemplene har gitt inspirasjon til mange. I de fleste fylker har kursdeltakere kommet i gang med å arbeide systematisk med kvalitetsutvikling. Det er også dannet en rekke ledernettverk som det lokalt i fylkene stilles store forventninger til. Forskning innen ledelse av sykepleien Det har vært en viktig oppgave å synliggjøre forskning som handler om ledelse i helsevesenet. Det har vært god dialog med flere forskningsinstitusjoner i året som har gått. Dette arbeidet vil bli forsterket i året som kommer. NSFs mener at det er viktig å skolere sykepleiere med lederansvar innen organisasjonsvitenskap, ledelse og politikk. Litteratur og sykepleieledelse Kunnskap om ledelse må formidles aktivt til ledere som er medlemmer i NSF. I 2006 har slik formidling av litteratur i hovedsak blitt gjort gjennom tidsskriftet Sykepleielederen. Dette arbeidet vil fortsette også i 2007. Det er et ønske å gi ledere en god oversikt over aktuell litteratur innen fagfeltet.

Dialog med LSL NSF LSL har hatt en viktig og aktiv rolle i arbeidet med å utvikle programmet for satsingen. Dialogen mellom NSF sentralt og landsgruppen er god. Det er også etablert en god dialog lokalt mellom LSL og fylkeslederne, blant annet ved at representanter fra styret i LSL har tatt del i de regionale samlingene. Planer for 2007 På skrivende tidspunkt (27.november 2006) er ikke alle planene for 2007 lagt. Det er imidlertid lagt opp til at samarbeidet med GRUK vil fortsette og at arbeidet for ledere vil inngå som et av de viktigste satsingsområdene til NSF i 2007. Det er lagt opp til todagers regional nettverkskonferanse og dagsseminarer i samarbeid med fylkene. Den nye hjemmesiden til NSF gir også større muligheter til å utvikle sider spesielt for ledere. Tidsskriftet Sykepleielederen vil komme ut fire ganger også i 2007 og vil være et viktig bidrag i å utvikle lederkompetansen til ledere med sykepleiebakgrunn. Kartlegging av relevant forskning og litteratur vil også være viktig i 2007. Planen er at gode lederfortellinger, kloke grep, teori og erfaringer skal kunne bli tilgjengelige i et eget hefte/ bok i løpet av året som kommer. I NSF vil Øyvind Nordbø har et koordinerende ansvar for prosjektet. I tillegg vil KarlHenrik Nygaard fortsatt arbeide med å kartlegge forskning og litteratur rundt emnet. Han vil også være redaktør for tidsskriftet Sykepleielederen.

7

deVibe

God på fag og ledelse

OM TILLIT Av Michael de Vibe, GRUK • Foto: Karl-Henrik Nygaard

Tillit er sentralt for vår utvikling som mennesker. Mye tyder på at de første år av livet er viktig for vår evne til å stole på omverdenen. Tilknytning til den/de som står oss nær avhenger av en stabil primærrelasjon. Mange opplever brudd i denne relasjonen, og dette kan senere føre til vansker med å fullt ut å stole på verden rundt oss. Tillit til seg selv og omverden er avgjørende for å mestre lederjobben. Det er nok å forestille seg en leder uten tillit til sine ansatte for å forstå hvor viktig dette er.

8

Gjennom oppmerksomhetsøvelsene praktiserer vi tillit. Tillit har mange nivåer.

Det er minst to måter å svare på disse spørsmål:

Tillit til livet

1. Verden er grunnleggende utrygg og umuliggjør tillit. Vi må bruke våre krefter på å beskytte oss mot verden, våre medmennesker og oss selv. Dette kan gjøres ved å la være å stole på noen. Alltid ta ekstra forholdsregler, og alltid handle ut fra den verste tenkelige mulighet.

Kan jeg stole på livet? Vi kan ikke vite hva som vil skje oss eller våre kjære i løpet av livet. Vi kan likevel med rimelig trygghet si at vi alle kommer til å oppleve gleder og skuffelser, lykke og sorg, helse og sykdom, liv og død. Alle vil oppleve at det vi har håpet på og regnet med ikke blir noe av, og at våre planer eller forventninger ofte blir snudd på hodet. Vi opplever stadig at nye uforutsette ting dukker opp og forandrer våre liv. Denne uforutsigbarheten gjelder også for vår stilling som leder eller bedriftens fremtid. Er det da noen mulighet til å ha tillit til livet? Tillit til oss selv Har vi noen grunn til å ha tillit til oss selv? Vi bestemmer oss alle for noe som vi ikke greier å gjennomføre. Eller at vi gjør ting vi skammer oss over eller gjerne ville ha gjort annerledes. Vi griper oss i å ha tanker vi ikke liker, eller følelser vi ikke kan akseptere. I hele tatt er vi nokså fulle av uforutsigbarhet og usikkerhet. Er det da noen grunn til å ha tillit til oss selv? Tillit til våre medmennesker Er andre verdig vår tillit? Gjennom vårt samspill med menneskene rundt oss opplever vi stadig at det vi trodde om våre medmennesker ikke stemmer. De medarbeidere vi stolte på, gjør ting som skuffer oss. De vi viste tillit, misbruker den. De vi trodde var våre venner, vraker oss. Er det da mulig å ha tillit til våre medmennesker?

Våre bestrebelser blir å sikre oss gjennom forordninger og forsikringer. Aldri ta et skritt som vi ikke på forhånd har sjekket ut er trygt. Alltid dobbelt-sjekke informasjon vi får, slik at vi ikke blir lurt. Ikke begi oss inn i noe som ukjent. Aldri ta utfordringer som kan mislykkes. Dette blir en meget begrensende måte å leve på, og en måte som er selvforsterkende. Den gjør at vi hele tiden har fokus på det negative og dette vil etter hvert forsterkes og fylle mer og mer av vår oppmerksomhet. 2. Den andre muligheten er å leve ut fra at verden er til å stole på. Det innebærer å prøve å ha tillit. En fin måte å starte med dette på er gjennom oppmerksomhetsøvelser der vi øver oss i å være. Det å sette seg på stolen eller puten, hvilestille i seg selv og la ting skje, er en tillitshandling. Er det trygt å la mine tanker og følelser få komme fram slik de er? Kan jeg finne et sted i meg selv der jeg kan hvile trygt når jeg merker at tanker, følelser og kropp er i kontinuerlig bevegelse og forandring? I starten er dette vanskelig og vi vil ofte føle økt uro. Dersom vil kan tillate uroen og de

9

tanker og følelser som kommer å være der, vil det gradvis bli lettere å romme dem. Vi vil se at uroen ikke er konstant men varierer i styrke og varighet. Dette vil gi oss mot til å være til stede med oss selv slik vi er. Vi øver oss på denne måten i tillit til oss selv. Vi stoler på at vi kan bære oss selv. Etter hvert kan vi forsøke å overføre denne holdning til hverdagen. Bevisst velge å leve ut fra tillit i hverdagen og i vårt arbeid som leder. Våge å stole på at uansett hvilken situasjon vi kommer opp i, så blir det en løsning. Selv om løsningen kan føles ubehagelig og ikke være den vi ønsket. Stole på at de ting vi møter, vil vi takle når de kommer. Dette tillater oss å vente med spekulasjoner og bekymringer om hvordan ting vil gå til situasjonen har oppstått. Denne hvilen i dette øyeblikket uten å ta bekymringen for morgendagen på forskudd, frigjør energi og bidrar til å bygge tillit. Dersom vi forsøker å leve ut fra tillit til oss selv, livet og våre medmennesker, vil vi i økende Grad opplev å bli møtt med tillit. Det blir en spennende og ny måte å oppleve oss selv og omverdenen på. Det gir økt åpenhet overfor det som skjer, større nærvær i forhold til det som skjer og økt glede og livskraft.

10

Aksept Det mest grunnleggende for alle mennesker er å bli akseptert, og dette er en grunnforutsetning fortillit. Den det er viktigst og vanskeligst å bli aksept av, er seg selv. Mangel på dette skaper indre konflikter som igjen er vesentlig for vår helse. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere seg selv? Fra vi er små, har vi alle fått utallige beskjeder fra de rundt oss som gjør det vanskeligere å føle seg akseptert. Dette skjer som oftest i god hensikt. Beskjeder om at vi må handle annerledes enn vi gjør, tenke annerledes enn vi gjør, føle annerledes enn vi gjør, se ut annerledes enn vi gjør og være annerledes enn vi er. Våre foreldre og andre viktige rollemodeller har her vært sentrale. Dette var ment som hjelp til utvikling og modning som menneske, for å gjøre overgangen fra hjelpeløst barn til selvhjulpen voksen lettere. Imidlertid vil budskapet ofte oppfattes som en beskjed om at den vi er, ikke er bra nok. Irettesettelser og kritikk vil forsterke dette. Dette skaper en indre konflikt mellom den vi tenker og føler at vi er, og den vi opplever at omverden vil vi skal være. Dette forsterkes videre gjennom påvirkning

fra samfunnet rundt oss. Den måten religion ofte forkynnes på, der mennesket blir fremstilt som syndig og uverdig og ute av stand til å bli bra nok slik det er, er også en viktig faktor for mange. Kulturelle impulser fra vårt samfunn som er gjennomsyret av reklame spiller også en rolle. Modellene i reklamene synes alltid å være bedre enn oss dødelige, og viser oss at vi alltid trenger å forandre oss på forskjellig vis. Reklamen skaper hele tiden behov hos oss som gjør oss mindre fornøyd med den vi er. Konsekvensen er at svært mange vokser opp med et negativt selvbilde og en stor porsjon selvforakt. Mange av våre tanker og følelser har vi vanskelig for å vedstå oss. Vi har lett for å undertrykke disse sidene ved oss selv, og tenker at de da ikke kommer til uttrykk på noen måte. Slik er det ikke. De sidene ved oss selv som vi ikke kan vedstå oss og godkjenne, de forsterker vi. Det sinne jeg føler, men ikke kan godta, blir uforløst og virker inn på sinn og kropp. De forbudte tankene som jeg prøver å holde nede, blir noe som bevisst og ubevisst påvirker meg i økende grad. Hva ville være konsekvensen av en aksepterende holdning overfor meg selv? For det første frigjøres mye energi og krefter

som går med til å opprettholde det bilde som jeg tror andre ønsker å ha av meg. Videre vil de tanker og følelser man var redd for, avta i styrke og miste sin kraft. Sinnet vil falle til ro og gi psykisk og fysisk avspenning. Man vil få mer overskudd til å være tilstede med det som skjer i oss og rundt oss. Ved å akseptere den man er, vil man også åpne for en naturlig endrings- og utviklingsprosess Som er helende for kropp og sinn. Det vil også føre til at toleransen overfor andre øker, fordi Det eg har godkjent i meg selv, er jeg mer i stand til å akseptere hos andre. En leder som ser og bekrefter sine medarbeidere, og som tør å vise seg selv slik man er, vinner tillit. Undersøkelser viser at tillitsfulle og ydmyke ledere oppnår bedre resultater enn selvsikre og kritiske ledere. Det kan være nyttig å reflektere sammen med andre ledere over egen lederstil på dette området. I hvilken grad viser jeg mine medarbeidere og ledere tillit? Hvordan påvirker min tillit til meg selv og omverdenen min lederstil, og min organisasjon? Hva kan jeg gjøre for å bygge en kultur der gjensidig tillit vokser? Lykke til!

11

runar bakken

INTERVJUET

12

Modermorder og Thalias sønn? Møte med makt- og kjønnsforskeren Runar Bakken. Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard

Vi er omtrent like gamle. Vi har noenlunde samme sosiale bakgrunn. Vi har begge en gang, med entusiasme, beveget oss inn i kvinners omsorgsunivers med idealisme og tro på at vi der skulle revolusjonere manndommens egentlig omsorgskvaliteter. Vi trodde vi var radikale da vi med skjeggete haker reide senger, vasket stumper, satt sprøyter og med våre kraftige never strøk syke trøstende over kinnet. Vi prøvde å omforme våre never, som var skapt til kroppsarbeid og tunge løft. Hendene som var genetisk bestemt til å flå bjørneskinn og bygge hus på steinet mark forsøkte vi å transformere til myke kvinnehender. Det som Runar Bakken i dag betegner som karaokesykepleiere. Vi ble sykepleiere og møtte en kultur vi aldri helt ble integrert i. Vi er begge klassevandrere som har beveget oss sosialt og kjønnsmessig, men samtidig, etter hvert, sviktet det kjønnlige progressive ved at vi ikke orket det kvinnelig etos og dominans da vi var pleiere i eldreomsorgen. Eller var det slik det var? Eller er det noe vi konstruerer i dag fordi det nå er legitimt å være mann igjen? Er vi blitt politisk korrekte slik så mange andre? Det er tid for å spørre heller enn å svare.

En Thalias sønn Jeg har møtt Runar Bakken flere ganger. Første gang i baren på SAS hotellet i Oslo der NSF holdt sitt landsmøte for noen år siden og sykepleierstudentene mente at NSF var for opptatt av at sykepleie var et kvinnefag. Jeg har lest bøkene hans og vært forlagskonsulent for en av dem. Jeg føler jeg kjenner mannen og på vår korte rundtur på Nygårdshøyden i Bergen oppdager vi flere fellestrekk og felles erfaringer i det radikale miljøet som dominerte Bergens kulturliv på slutten av 70- årene. Her var Runar Bakken en forkjemper for det nye. Han var litterært orientert. Han elsket teater og søkte mot alternative måter å synliggjøre motsetningene i senkapitalismen på. Etter et samarbeid med Perleporten teatergruppe hevet han ølglassene høyt til toner av The Aller Værste før han forlot Bergen. Han var en lovende dramatiker og hadde blant annet lært scenekunsten som medlem i Teateret Rundtomkring som turnerte for barn i Bergen. Her studerte han teatervitenskap, skrev drama i sene kveldstimer og var nær-

13

mest en bohem, som drømte om en verden der menneskene var frie og det å kreve det umulige var et slagord som sprang rett ut fra hjerteroten. En av drømmene han hadde senere, da han var blitt sykepleier og delvis hadde lagt teateret på hyllen, var å overta et lite sykehjem, drive det eksperimentelt og la livets gleder få utfolde seg i de gamles siste leveår. Her skulle livet hylles helt inn i døden. Her skulle vinflaskene være halvfulle, kortstokkene tykke og dansestegene dype og lange ut i nattens timer. Her skulle gleden herske. Her skulle det bygges alderdomsutopier. Slik skulle det ikke gå. Fylkeslegen var imot å fortsette dette private sykehjemmet. Runar Bakken formerte seg, fikk to døtre, som han er mektig stolt over, studerte videre og ble både forsker og lærer på sykepleierhøyskolen. Skrivingen ville han fortsette med. Det ble mange stykker både på frie scener og offentlige prestisjeteatre som Den Nationale Scene i Bergen og Nasjonalteateret i Oslo. En sann svir I en samling utdrag fra moderne norske teaterstykker fra 1998 er han representert med utdrag fra stykket En sann svir. Svir betyr ifølge ordboken stor nyting, fryd og vellyst. I stykket er vi inni et felt han lenge var opptatt av: forhold mellom barn og voksne når sykdom rammer. I beskrivelsen av scenen heter det: ”Mor (51) og sønn (14) lever med hverandre, og deler en felles lidenskap; skøyteløping. Året er 1963 og landskampen mellom Norge og Sovjet skal avvikles på Bislet. Mor har lenge vært syk, og sønnen er bekymret. Han har laget i stand til

14

fest foran radioapparatet. Over sofaen i stuen – hvor moren ligger, henger parsammensetting og bilder av skøyteløperne. Sønnen har iført seg skolemusikkuniform og horn, for fanfare og fest skal det bli under Norges kalde krig mot Sovjet på skøytebanen. Rett før radiosendingen får de besøk av en legevikar, som umiddelbart konstaterer at mor er alvorlig syk og må på sykehus med det samme. Sønnen fører sin avledningskamp med legen og seg selv, for å forhindre at mor blir sendt bort.” For en som er født i begynnelsen av femtiårene oser stykket av nostalgi. Det er som jeg umiddelbart er i rommet – jeg ser for meg radioen,, det sparsomme inventaret, koksovnen som forsøker å holde kulden borte fra leilighet. Miljøet er gjenkjennelig. Her er det et møte mellom to kultur. Den dannede legen med sin, mest sannsynlige, borgelige bakgrunn og moren som er alene med sin pubertetssønn viss viktigste fokus og glede er stemmene fra skøytebanen og det å samle rundetider og parsammensetting. Det er lenge til Batle field og strategispill blir unggutters viktigste fokus. Den unge gutten skal ut i verden der han vil møte kvinneligheten som både mulighet og trussel. Han står på terskelen til å bli mann og i møtet mellom moren og legen er det ikke alene sykdom som i fokus. Det ligger en tone av erotikk og vibrerer i rommet, akkompagnert av lydene fra skøyteløpere, publikum og reportere. Dette sanser gutten. Et lite inntrykk fra scenen: ”KVINNE: Er`u gift? LEGEN: Nei. KVINNEN: Det må du jammen se å gjørra noe med. Finga altså. Gåkke an å holde rundt ei dame med di finga der.

KVINNEN. Nei, med mer kaldt. Jeg har sagt det te’n. Det er fire ting du må kunne her i livet. Det ene er at du må kunne jobbe. Væra habil i idrett, helst skøyter. Så må du kunne spelle et instrument. Så må du kunne danse. Kan du detta – er’e bare tel å kline tel. Speller’u? LEGEN. Ja. Fiolin. KVINNEN. Har’u fått noen damer på det? LEGEN. Nei. KVINNEN. Danse? LEGEN. Ikke noe å skryte av. KVINNEN. Ikke han heller. At jeg ikke fikk lært’n det? [bekymret] GUTTEN. Dø – kanke danse med de sålene likavæl. Dø. [Han faller tilbake på toseteren, utmattet. Guttungen ser opp på den unge legen. Han begynner å ynke seg igjen – svakt, men taktfast] KVINNEN. Det har liksom bare blitt skøyter på oss denne vinter’n. Ikke for det han har lært seg å spelle. LEGEN. Skulle ikke du ut å spille? KVINNEN. Han ska spelle fanfare ved premieutdelinga i kveld – uansett om det skulle bli russeren som vinner. Når begynner’e? GUTTEN. 500 meter’n begynner om ikke lenge. [Legen pakker sammen kofferten sin, og heiser på seg frakken – endelig klar, for å gå.] KVINNEN. Ikke gå. GUTTEN. Han kan da bare gå? LEGEN. Jeg har pasienter som venter. KVINNEN. Kanke gifte dere uten å kunne danse.” Det lille utdraget får oss til å ane Runar Bakkens dramatiske talenter. Han er fortsatt opptatt av teater, men den siste forestillingen hans hadde premiere på Torshovteateret i

1989. Han har også skrevet enkeltstykker senere som har vært satt opp på Nasjonal-teateret og dramatisert for radio. Bohem? Vi har strevet litt for å få alt til å passe. Det er ikke lett å møtes når begge farter rundt i store deler av landet. En av de dagene Runar er i Bergen, passer det imidlertid. Han er i byen for å ha møter med ledere for de ulike sykepleierutdanningene i landet, følge opp desentralisert utdannelse av sykepleiere og drive feltarbeid i eldreomsorgen på Tysnes. Det er en litt rufsete mann som setter seg godt til rette i sofaen på kontoret mitt og nipper kjapt til kaffekoppen jeg byr ham. I hans måte å være på, hans uttrykk og måte å snakke på ligger det et lett gjenkjennelig ekko av 70årenes radikalisme. Han kunne like godt ha vært en omstreifende teaterregissør på Den Nationale Scene, som sykepleier og forsker. Kanskje mer bohem enn forsker. Han begynner straks å prate om det som vi har avtalt skal være temaet for vårt korte møte: kjønn og sykepleie. Modermordet Jeg har prøvd å google meg frem til debattinnleggene som stod i Sykepleien da boken Modermordet kom ut i 2000. Jeg lykkes nesten. Jeg fant ikke det mest aggressive innlegget som startet debatten. Dette var en av de heteste debatter som har stått i Sykepleierforbundets erverdige tidsskrift. Her haglet skjellsordene fra en av vårt lands fremste kvinneforskere. Kari Wærness og andre som følte sin kvinnelige verdighet truet. Bakken ble

15

betegnet som reaksjonær og bakstreversk. Mannen ble så utskjelt at hans senere medforfatter, og av NSF høyt elskede, Halvard Vike, måtte rykke ut å forsvare førstelektoren fra Telemark. Runar Bakken hadde beveget seg inn på et av de meste følsomme områdene i norsk samfunnsdebatt; det kjønnlige. Her står de politisk korrekte meningene i kø og her bør enhver mann som ønsker å beholde en progressiv image trå varsomt. Det gjorde ikke Runar Bakken. Mannen som i sin ungdom søkte tilbake til det moderlige og der ikke fant seg til rette, men møtte frustrasjon og en kvinnelighet som nesten tok knekken på ham, hadde fått besøk av det feministiske meningspolitiet. Tidene forandrer seg imid-

16

lertid. Fem, seks år etter at nestoren i norsk kvinnesosiologi, Kari Wærnes, hadde fått plassert ham i hjørnet av den verbale bokseringen, der han satt med sine verbale blåveiser, møtte han henne på nytt. Tonen var mer forsonlig, men Wærnes trodde hun var kommet til et vekkelsesmøte for Runar Bakken. Hun syntes nok han hadde fått for mye oppmerksomhet, men tiden leger alle sår – også de verbale blåveiser. I dag ler han av det hele, men kanskje han heller skulle gråte?

Menn i forandring Runar Bakken har skrevet to viktige bøker om det kjønnlige i sykepleie og helsesektor.

Modermordet og Menn i forandring er kanskje to av det siste tiårets viktigste bøker om menns opplevelse av det å arbeide i kvinneyrker og kvinnedominerte arbeidsplasser. Mange av de synspunkt og argumenter han målbærer i disse bøkene finner vi også igjen i Maktens samvittighet – boken som han skrev sammen med Halvard Vike, Arne Brinchmann, Randi Kroken og Heidi Haukelien. Haukelien og Vike arbeider han fortsatt tett sammen med i mange av de forskningsprosjekter han tar del over det ganske land. Makten samvittighet har nesten fått kultstatus i sykepleierkretser. Få bøker har vært så mye sitert fra og vist til i debatter som har omhandlet sykepleie de siste ti årene. Fra opprør til smøring Runar Bakken mener at det som fungerte som opprør på 70-tallet nå smører maskineriet. Intensjonen var god. Omsorgstenkningen slik den blant annet har vært formulert av Kari Martinsen, mener han i et utgangspunktet var et radikalt opprør mot den positivistisk orienterte biomedisinen. Den var også viktig for å etablere et fag på egne premisser. Det var et radikalt oppgjør. Men det førte også til at kunnskap gikk i vasken og lenge ble borte. Runar Bakken mener at man i dette opprøret ikke klarte å skille mellom mannen i medisinen og kvinnen i sykepleien. Kvinneopprøret i sykepleien bidro til at mye verdifull klinisk sykepleiekunnskap, som var utviklet i tett allianse med medisinen, ble kastet ut.. I ettertid oppfatter han det slik at dette er noe Sykepleierforbundet har etterlyst. Det sterke omsorgsfokuset finnes fortsatt.

Det har sine tilhengere og sine viktige sider, men har ifølge Bakken, fått for stor betydning for utdanningen av sykepleiere. I forhold til praksis i helsesektoren har det derimot hatt liten innflytelse. Han mener imidlertid at det er et problem at sykepleierstudenter i større og større grad føler seg maktesløse i møtet med disse omsorgsholdningene. Kvinne = omsorg? Den voldsomme fokusering på omsorg og omsorgsideologi gikk, ifølge Bakken, ut over den kliniske sykepleie. Det førte på 70-80 tallet til en kobling mellom tradisjonell kvinnelighet og omsorg. Konsekvensen av dette har vært at kvinner i større grad strekker seg for å yte den omsorg som samfunnet til enhver tid gjør krav på. Særlig godt er det beskrevet i makturedningsboken Maktens samvittighet. Kvin-nene strekker seg ut over egen tåleevne og verner ikke om seg selv. 2015 – det store omsorgshullet 2015. Det er et år Bakken er opptatt av. Da åpnes det store hullet – rekrutteringshullet om jeg forstår ham rett. Det hullet som både han og alle helsebyråkrater frykter. På tidspunktet da 68-erne begynner å bli moden for sykehjem og omsorgsboliger, er det ingen som vil ta seg av dem. Forholdstallet mellom generasjonene er blitt feil og barn og barnebarn til de som har båret oppe velferdsløftets ide om god omsorg og pleie til alle trengende, vil ikke lenger. Kvinner vil ikke være der. Unge kvinner har mistet omsorgslysten. Det er dette som er «modermordet» – den selvfølgelige rekrutteringskilde fra unge kvinner er i ferd med å tørke ut. Runar Bakken mener at

17

modermordet allerede har skjedd. Det er en ikke-tilsiktet konsekvens av velferdsstaten og kvinnenes frigjøring. Og denne debatten mener han at NSF ikke tar. Hva er det som har skjedd? Sykepleiefaget har vært nært knyttet til kvinnenes historie. Det var et drømmefag for mang en ung kvinne gjennom mange tiår. Runar Bakken mener at sykepleiefaget ikke lenger har den tiltrekkingskraft som den tidligere hadde. Det har også skjedd endringer i den sosiale rekrutteringen til faget. Han har selv vært delaktig i et prosjekt som har fulgt 300 sykepleiere over flere år i Helse Sør. Her kommer det klart frem en endring i den sosiale rekrutteringen til faget. Omtrent 60 % av sykepleierne kommer nå fra det man tradisjonelt ville ha kalt arbeiderklassen. I vår samtale peker han på at endringene skjer seinest i arbeiderklassen når det gjelder forholdet mellom kjønnene. Her er det fortsatt greit nok å bli sykepleier. Det er et fag å vokse på . Det er faktisk et sprang – en slags klassereise. Når foreldrene gjerne er hjelpepleiere og ufaglærte arbeidere, fins det en stolthet over en datter som har hevet seg opp til å bli sykepleier. Men hva om det var en gutt som ville ut av klassens sterke hegemoni? Tradisjonelt var sykepleiefaget et klassisk fag for middelklassens kvinner. For det nittende århundres borgerlige kvinner ga det kunnskap og arbeid. Det var en viktig mulighet i de borgerlige kvinnenes frigjøringsprosjekt. Både Florence Nightingale og vår egen Bergljot Larsson, er eksempler på dette. For dyktige unge kvinner, ofte ugifte, var sykepleien en

18

karrieremulighet og en vei inn i den medisinske kunnskapens univers. I dag søker middelsklassens unge kvinner høyere. Flinke jenter viss foreldre er lærere, sykepleiere, advokater, funksjonærer etc. søker gjerne medisinen. Runar Bakken mener at omsorgskilden i samfunnet er i ferd med å tømmes. Vi er i ferd med å tape det antatte rekrutteringsgrunnlaget. Kvinner ser ikke lenger på sykepleie som et aktuelt arbeidsfelt. Søkertallet til sykepleierutdanningene mener han går gradvis nedover. Han er skeptisk til utviklingen, som også må sees i lys av den totale situasjonen i arbeidsmarkedet, samtidig som utdanningsmulighetene innen andre områder øker. Vernepleierne Vi kommer inn på vernepleierne som yrkesgruppe i vår samtale. Vi har begge registret at dette faget har lett for å rekruttere menn. Det er et av de få fagene som har en vekst om vi fremskrider dagens tendens. Det er et ekspanderende fag som søker å vinne innpass på stadig flere områder. Runar Bakken peker på at det er et ungt fag. Det er et typisk 70-tallsfag, som ble født som et resultat av en rekke reformer. Vi undrer oss sammen over hva som gjør at dette faget så lett tiltrekker menn, samtidig som hankjønnet uteblir fra sykepleiefaget. Runar Bakken innrømmer at det fra hans side her blir rene spekulasjoner. Han har nok imidlertid Michel Foucaults filosofi og historieteori i tankene når han knytter faget sammen med begreper som kontroll og beskyt-

telse. Det handler mye om å beskytte samfunnet – det er knyttet til loven. Vernepleierfaget er nært forbundet med psykiatrien der fokuset også er på dem som er satt utenfor. Det er knyttet til ordensmakten mer enn medisinen og sykepleien. De to sistnevnte er omsorgsorienterte. Vernepleien har vært atferdsmodifiserende i sin tenkemåte. Feltstudier På Vestlandet er Bakken i ferd med å gjøre feltstudier i forhold til pilotprosjekter i Bergen, Lindås, Tysnes og Kvam. Noe av det han skal se på, er hvordan forholdet er mellom studiplaner og den kompetansen som utøves på stedet. Er det slik at planer av forskjellig slag bare er papirarbeid som ikke får noen konsekvens i praksis? Hva skjer i møtet mellom den enkelte helsearbeider og bruker i forhold til det som står i papirene at de faktisk skal gjøre? Det er ett av de mange spørsmålene som han søker å finne svar på. Dette handler om forholdet mellom teori og praksis. Vil innføring av prestisjefylte kvalitetssystemer ha noen konsekvens for praksis – for utøvelsen? Han har ikke særlig tro på det. Den eneste måten å få til høy kvalitet på er å få ha høyt kvalifiserte folk som har rom og tid til å gjøre ting skikkelig, mener han. Noe av feltarbeidet til Runar Bakken skal gjøres i pu-boliger. I disse miljøene har han registrert at det er bedre bemanning enn det man for eksempel finner i eldreomsorgen. Han mener av vernepleierne er svært gode til å dokumentere. Det er også sterkt fokus på fag-

kompetanse. Han mener at det her i liten grad vil bli akseptert å bruke ufaglærte i noen særlig grad i de boligene der han har hatt sin erfaring. Det synes å være en oppfatning om at bruk av ufaglært bare vil forverre situasjonen, hevder han. Vernepleierne er gode til å artikulere sin faglighet i terapeutiske prosedyrer. De er terapeutisk i sin tilnærming. Det ikke bare snakk om å være sammen. Deres tilnærming til brukerne er fagliggjort i svært stor grad. Han fremhever vernepleiernes gode evne til å bruke lovverket i forhold til å dokumentere behov og stille krav som eksemplariske. Her har sykepleierne mye å lære. De utstøtte og tilsidesatte Jeg nevner egne erfaringer fra min tid som institusjonssjef da jeg registrete hvordan kolleger innen eldreomsorgen måtte streve i månedsvis for å dokumentere at de hadde prøvd å lukke avvik, før de ble hørt og fikk bevilget noen hundre tusen. Samtidig ble det pekt på behov innen pu-boliger som nesten umiddelbart fikk nærmere millionen til å styrke bemanningen. Hvordan kan han forklare en slik forskjellsbehandling? Han peker på at vi her snakker om mennesker med psykisk utviklingshemming og psykiske problemer. De er av en helt annen kategori enn eldre med vanlige alderdomsproblemer. Hva er den sengeliggende gamle fru Karlsen, med sine lekkasjer her og der, mot dem som avviker så sterkt fra det normale? Fru Karlsen vil vegetere videre. Hun dør ikke av sine plager.

19

Han mener det er en redsel hos politikere til å ikke håndtere avvik bedre. Det er farlig for politikere å få på seg at de ikke tar mennesker med alvorlige avvik på alvor. Det vekker for sterke assosiasjoner til forhold i andre land og andre tider som vi helst ikke vil sammenligne oss med. Det er sterke etiske føringer knyttet til at det er umoralsk ikke å ta avvikerne på alvor. Sterke avvik får en helt annen moralsk legitimitet enn det som i liten grad avviker fra det normale. Det er vanskeligere å få støtte og midler til den omsorg og behandlingen som er knyttet til den svake som ikke krever særlig kompetanse. Her mener han hjemmebaserte tjenester står overfor store utfordringer. Det er lettere å få politikerne til å forstå det spesielle. Denne holdningen mener han også kan komme demensomsorgen til nytte.

20

For Runar Bakken er det imidlertid også viktig å peke på rangeringen av yrker som fins blant ungdom i dag. Han mener at det i dag forventes at menn skal velge noe som er lavere rangert. Kvinnene forventes å velge noe som er høyere rangert. Kvinnene – jentene – skal oppover. De skal vokse. Det fins et sterkt trykk blant jenter til å strebe oppover. Bakken som kjenner ungdomskulturen ut fra erfaringen med egne to døtre, viser til et uttrykk som han stadig vekk hører. ”Hun er sånn helse og sosial…” - i betydningen lite ambisiøs.

Runar Bakken mener ellers at en større grad av differensiering i sykehjemmene vil gjøre det lettere å tydeliggjøre kompetansebehovet i institusjonene.

Vi deler begge en bekymring for guttene som sliter. Guttene som ikke finner seg til rette og sosialt og utdannelsemessig faller utenfor. Mange gutter sliter og står dermed overfor en enorm utfordring som også vil prege samfunnet i årene som kommer om man ikke klarer å gjøre noe med dette. Det er dessverre en bekymring som lett dunster hen i fosseduren fra de oppadstigende kvinnene.

Yrkeshierarkier

Spennende prosjekt

Runar Bakken har deltatt i prosjekter som handler om hvordan gutter og menn i større grad kan rekrutteres til omsorgsyrkene og sykepleien. Problemet med rekrutteringskampanjer for kvinner er det store sorte hullet som åpenbarer seg for oss om en ti års tid. Det må skje noe på sikt. Noe må gjøres for å styre menn i retning av omsorgsfag. Det fins positive signaler i samfunnet. Han peker her på at menn er mer deltakende når det gjelder familien i dag enn det som var tilfellet for noen år siden. Dette mener han burde kunne gjøre det letter å rekruttere menn.

Runar Bakken er engasjert i et prosjekt i Skien. Selv har han skrevet mye om hva som skjer når menn er i mindretall. Her skal det spørres om hva som skjer med arbeidsmiljøet om halvparten av staben består av menn og den andre halvparten av kvinner. I et nytt sykehjem skal man ansette ut fra en slik fordeling. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom NSF, Fagforbundet, Helsedirektora-tet og Fylkesmannen. Det er et nasjonalt pilotprosjekt som han forventer seg mye av. Han tror det er viktig å bryte alliansen mellom det kvinnelige og omsorgsfagene. Han kaller dette for den tause alliansen. Det må gjentas

om og om igjen at det ikke kan forventes at kvinner skal bære velferdsstatens samvittighet på sine skuldre. Dersom dette prosjektet i Skien har noe for seg, blir det spennende å se hvilke krav menn stiller for å trives. Myndighetene har bevilget godt med penger til prosjektet i håp om at 2015- hullet kan tettes uten av vi skal tappe fattige land for omsorgsressurser som de trenger sårt selv – i mye større grad enn oss. Innomhus og utomhus Det nærmer seg slutten på den tiden vi begge har satt av til samtale. Vi er tilbake til utgangspunktet: koblingen mellom kvinnelighet og omsorg. Det som frustrerte oss begge så sterkt en gang i tiden. Runar Bakken trekker perspektivene til hushold og det å ta vare på hus og hjem. Han peker på at mange av de tradisjonelle profesjonene som kvinner har vært innom, handler om å profesjonalisere huslige aktiviteter som orden og skinnende inventarer. «Hus» er en metafor som blant annet forskeren Jorunn Solheim har brukt, forteller han. Hun har blant annet påvist at kvinnelige ledere har forholdt seg til det som har vært innomhus. Menn har derimot forhold seg til det overgripende. Det som handler om de store perspektivene. Her viser han til at stillinger innen sykehus bærer preg av dette. Kvinnene er dominerende som avdelingsledere og avdelingssykepleiere der det handler om det som er innenfor. De stiger i liten grad opp i det sjiktet som handler om relasjoner mellom store enheter. Dette viser tilbake til en tradisjonell kjønnsholdning som blant annet Elisabeth Aasen har tatt frem i sine studier av kvinner i middelalderens klos-

tre. Hun bruker begrepene innadstokks og utadstokks for å betegne middelalderkvinnens klosterrelasjoner. Kvinnen dominerte det som var innenfor – innadstokks. Mennene – munkene – det som var knyttet til det som var utenfor og mellom klostre - utadstokks. Utadstokks er det som er knyttet til det offentlige rommet. Her ligger makten, verdiskapningen og den økonomiske verden. Runar Bakken mener denne rangeringen kan være et utgangspunkt for den lave rangeringen av omsorgsyrkene. Omsorgsyrkene forbruker verdier. I den økonomiske verden produseres og omsettes varer som så fordeles til virksomhetene innadstokks. Her ligger mye av kimen til den rangeringen mellom manns og kvinnedominerte yrker, mener han. Teater er å se Runar Bakken har ikke gitt opp teateret. Jeg har ikke problemer med å se ham for meg som regissør i skyggene som gjerne omkranser teatersalens opplyste scene. Han vil nok gjerne regissere norsk helsevesen og fylle det med aktører av begge kjønn. Han kan imidlertid ikke invitere potensielle aktører til audition. Han har ikke makt til det. Han bærer imidlertid teatermannen i seg også når han driver feltarbeid i institusjoner. Teaterarbeidet har gitt ham en evne til å se mer, få ideer til videre forskning og til å søke bak det overflatiske. Han vil ikke forsøke å vekke moderen opp igjen – hun vil nok forbli død lenge, men han har fortsatt et håp om omsorgen skal bli ivaretatt også etter 2015. I 2025 har vi to passert 70, om vi lever så lenge – la oss håpe det da er noen som vil følge de gamle hjem.

21

TEMA: Kjønn og ledelse

NSF og likestilling Hva lærer NSFs tillitsvalgte om likestiling i arbeidslivet TEKST: Karl-Henrik Nygaard

Fylkeskontorene i NSF arrangerer hvert år flere kurs for tillitsvalgte. Et av hovedfokusene i kursene er det som gjelder likestilling i arbeidslivet. Likestilling har vært et viktig fokus både lokalt og sentralt for forbundet. Noe som også gjenspeiler seg i de debattene som har vært på landsmøtene. En rekke fylker har også egne likestillingsutvalg. I det følgende skal det kort presiseres hva de tillitsvalgte har fokus på i det som kalles modul 2 i opplæringen av tillitsvalgte. Noen av de begrepene som er knyttet til lønnsforhandlinger og likestilling skal også forklares. Tre ulike mekanismer Det skilles vanligvis mellom tre former for kjønnsdiskriminering. Direkte kjønnsdiskriminering, stillingsdiskriminering og verdsettingsdiskriminering. Hva betyr så dette? Direkte kjønnsdiskriminering: kvinner lavere lønn enn menn for samme jobb: Stillingsdiskriminering: Kvinner holdes utenfor godt betalte jobber – lederstillinger både privat og offentlig sektor Verdsettingsdiskriminering: Kvinner tjener

22

mindre enn menn med tilsvarende utdanning, kompetanse og ansvar. (kjønnsdelt arbeidsmarked) Kjønnsdelt arbeidsmarked og frontfag I undervisningen av tillitsvalgte legges det ellers vekt på at Norge et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Vi har en sammentrykt lønnstruktur der det gis liten avkastning på utdanning. Det er imidlertid forskjell på privat og offentlig sektor når det gjelder likelønn. Likelønn i offentlig sektor er i mindre grad et lavlønnsproblem enn i privat sektor, Den såkalte ”Frontfagsmodellen” sees også på som en stor utfordring både av NSF, UNIO og de andre organisasjonene som organiserer ”utdannelsesgruppene”. Denne modellen for lønnsoppgjørene innebærer at lønnsevnen for konkurranseutsatt sektor setter rammer for lønnsutviklingen i offentlig sektor. Frontfagmodellen Frontfagsmodellen har si teoretiske forankring i Aukrust-modellen midt på 60-talet. Den bygget på at industrien skulle være lønnsledende. Under ”solidaritetsalternativet”

på 90-talet ble modellen praktisert så strengt at det kom sterk kritikk, særlig fra de voksende utdanningsgruppene som ble påtvunget resultatene av et frontfag som neglisjerte deres interesser. Denne kritikken kom også fram innstillinga i frå Holden I-utvalget, som meinte at frontfaget måtte bli mer representativt dersom modellen skulle ha legitimitet. Det var et sterkt ønske om lønnsutviklingen i hele den konkurranseutsette sektoren må være målestokken. Praktiseringen av frontfagmodellen innebærer at forhandler først og setter normen for hva konkurranseevnen til norsk industri tåler. De fleste gruppene lønnsmotakere med utdannelse på høyskolenivå og høyere, hevdet at frontfagsmodellen bremser lønnsutviklingen for utdanningsgruppene i offentlig sektor. Her ligger det også et kjønns og likestillingsmessig aspekter. Siden frontfagene i hovedsak er mannsdominert industri, betyr en frontfagmodell i praksis at de kvinnedominerte yrkene (kvinner dominerer i offentlig sektor) kommer i andre rekke og dermed ikke får uttelling for sin kompetanse. Modellen har lang tradisjon i Norge. Noe av forklaringen på det kan være den sterke korporative modellen som har vært dominerende i Norge etter Andre Verdenskrig. En korporativ modell for samfunnsstyring innebærer at et nært samarbeid mellom styringsmaktene og partene i arbeidslivet. Staten griper i større grad inn i arbeidslivet enn det som er vanlig i mange andre land. Det er særlig LO og det nære forholdet mellom Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet som har gitt grunnlag for utviklingen av de sterke korporative trekkene i det norske samfunn. Korporativismen er nært knyttet til en sosialdemokratisk samfunnsmodell.

Likelønn/likestilling Det har vært klare føringer i offentlig sektor på at kjønnsmessig likestilling skal prioriteres høyt. Dette finnes det flere begrunnelser for. I tillitsvalgtsopplæringen vises det blant annet til Riksmeklingsmannens møtebok fra 2004. Her heter det blant annet: ”Arbeidet med likestilling, likeverd og mangfold i arbeidsstyrke og ledergruppe er viktig for å utnytte de menneskelige ressursene og fremme verdiskapning. Det er derfor enighet mellom partene om at det fortsatt skal arbeides for å fremme likestilling/likelønn innenfor kommunalt tariffområde. Partene viser her til den plikt som følger av likestillingsloven §§ 1 a og 5.” Det er en målsetting at: - Kvinner og menn likestilles med hensyn til ansettelse, lønn, stillingsstørrelse, avansement og opplæring. - Arbeidet med likestilling og likelønn forankres i virksomhetens ledelse og inngår som en del av virksomhetens mål, planer og strategier jf likestillingsloven og kommuneloven § 48. Kunnskap om avtaleverket og lovverket er særlig viktig for tillitsvalgte og ledere. I forhold til likestilling trekkes Hovedavtalen i KS frem. Her heter det i § 8: ”Arbeidet med likestilling,likeverd og mangfold i arbeidsstyrke og ledergruppe er viktig for å utnytte de menneskelige ressursene og fremme verdiskapning. Det er en målsetning for partene at: - alle arbeidstakere, uansett kjønn, må gis like muligheter til arbeid og til personlig og faglig utvikling.

23

- Kvinner og menn likestilles med hensyn til tilsetting, lønn, heltidsstilling, opplæring, avansement, innskrenkninger og oppsigelse. - Det rekrutteres flere kvinner til ledende stillinger. - Det rekrutteres flere menn til kvinnedominerte yrker i kommunal sektor.” Også likestilling i forhold til mennesker med annen kulturell bakgrunn er også tatt med i hovedavtalen. Det generelle diskrimineringsforbudet er styrket de siste årene. Dette skyldes blant annet et stort diskrimineringsfokus i EUs lovgiving. EUs lovgiving er overordnet nasjonal lovgiving når Norge er med EØS. Det pekes ellers på at likestillingsarbeidet skal være forankret i den enkelte kommune/ fylkeskommunens ledelse og i samspillet mellom partene og de ansatte lokalt. Ansvaret for likestillingsarbeidet lokalt ligger hos de som har det overordnede ansvar for arbeidsgiverpolitikken. Ledere og tillitsvalgte har et særlig ansvar for det løpende likestillingsarbeidet. HSH Mange av de samme formuleringene finner vi i hovedavtalen mellom UNIO og HSH. Også her pekes det på at likestiling er et lederansvar. Videre: - likestilling gjelder holdninger og normer - likestilling krever sterk medvirkning fra de tillitsvalgte - lønnsspørsmål er en del av likestillingsarbeidet - likestilling skal nedfelles i strategi-og plandokumenter, herunder i konkrete handlingsplaner med tilhørende tiltak

24

NAVO Hovedavtalen med NAVO inneholder ikke noe om likestiling. Det betyr jo selvsagt ikke at denne arbeidsgiverorganisasjonen ikke skal forplikte seg i forhold til likestilling. Her vises det til «Lov om likestilling» og Arbeidsmiljøloven. Andre områder der likestiling er i fokus • Skift og turnus: Arbeidstakere med tredelt turnus - les kvinner, fortrinnsvis i helsesektoren - har fortsatt lenger arbeidstid enn arbeidstakere med sammenlignbar arbeidstidsordning i industrien - les menn, selv om det for lenge siden er dokumentert fastslått at belastningen ved skift og turnusarbeid er minst like stor. • Yrkesskader: Yrkesskadelovgivningen er tilpasset skader som oppstår plutselig og som kan oppstå på industriarbeidsplasser. Yrkesskader mange kvinner utsettes for, som for eksempel muskel - og skjelettsykdommer og langtidsvirkninger av helsefarlige stoffer for eksempel i helsevesenet, er ikke godkjent. Dette er klart likestillingsfiendtlig. Jeg viser her til den debatten som har vært i media i slutten av november 2006. • Deltid: Kvinner arbeider betydelig mer deltid enn menn, i helsesektoren arbeider ca. 50 % av kvinnene deltid. Dette bagatelliseres gjennom en retorikk om at kvinner ønsker dette selv. Det sees bort fra at det faktisk ikke finnes nok hele stillinger. Deltidsstillinger ned til 6,42 % lyses ut.

Kjønnsnøytral ledelse – er det mulig? Vellykket konferanse i Stavanger Tekst og foto:Karl-Henrik Nygaard

Leder i NSF LSL De ulike forelesingLinda Warelius ene hadde et høyt kunne ønske rundt faglig nivå. Det 150 deltakere velgjaldt også avslutkommen til den årliningen der Frode ge LSL konferansen Gallefoss, som er 26. oktober. Dyktige lungelege ved Sørforelesere og engasjerlandets sykehus, på te ledere hadde en en utmerket måte god dialog på klarte å forene det Avdelingssykepleier Kjellfrid Hjortås (v) og sykepleiefaglig ansvarlig Åsa Rommetveit (h) fra Radisson SAS morsomme med det Haukeland Universitetssykehus, søkte stipend hos Atlantic hotell i alvorlige. Hans konNSF-LSL. De fikk dermed dekket deltakelse på Stavanger. I tillegg til klusjon var; kjønnskongressen i Stavanger. - Vi har hatt fine og interesde foreleserne viss nøytralitet er ikke sante dager her, forteller de begge. Bruk anledningen til å søke stipend, du også! foredrag vi omtaler ønskelig. Det jo netgrundig på de føltopp spenningen i gende sidene holdt også UNIOs leder Anders møte mellom mann og kvinne som gir liv og Folkestad (bildet) et engasjert innlegg om skaper dynamikk. Det androgyne – kjønnsløhvor begredelig det står til i likestillingslandet se – mennesket er både kjedelig og lite inspiNorge og hvor viktig det er å legge alle gode rerende. Heller mer kjønn enn mindre kjønn! krefter til for å skape reell likestilling. Her har Det er her håpet for det gode arbeidsmiljøet både NSF og UNIO en viktig oppgave, sa ligger, om jeg forstod Gallefoss helt rett. han. Næringslivet var representert med konKjønnsnøytralitet er verken mulig eller ønskeserndirektør Arild L. Johannessen (bildet) i lig. Sparebankt 1, SR-bank. Han fokuserte på Det er all grunn til å se frem til NSF LSL ledelse i næringslivet. neste konferanse i september 2006. Da blir Hvordan politiske føringer vektlegges og om det både forelesninger og fest i Trondheim. kjønn har betydning for bruk av ressurser, priEn 40 åring må jo være verdt å feire. oritering og resultat. LindaWarelius ønsker flest mulig tilsted der.

25

TEMA: Kjønn og ledelse

Kvinne i topplederrollen Børsdirektør Bente A. Landsnes TEKST OG FOTO: Karl-Henrik Nygaard

Børsdirektør Bente A. Landsnes foreleste på konferansen. Hun tiltrådte som børsdirektør 1. januar 2006. Hun er den første børsdirektøren som er kvinne siden Børsen ble startet i 1919. I sin presentasjon av seg selv, kunne hun vise til en omfattende karriereutvikling. Til Børsen kom Landsnes fra stillingen som konserndirektør IT og betalingstjenester i DnB NOR ASA. Hun har tidligere blant annet vært seksjonsdirektør i BBS, banksjef og seksjonsleder i Sparebanken NOR samt konserndirektør i Gjensidige NOR. Hun har sittet i styret i Oslo Børs, VPS (Verdipapirsentralen) og NOS (tidl. Norsk Oppgjørssentral). Den aktive børssjefen har gjennomført en rekke kurs- og utdanningsprogram, inklusive Administrativt Forskningsfonds

26

(AFF). Solstrand lederutviklingsprogram samt AFFs topplederprogram. Utfordringer i en mannsdominert organisasjon Hun tok for seg utfordringer som leder av en mannsdominert organisasjon og nødvendige valg og strategier. Bente A. Landsnes brukte mye av foredraget til å synliggjøre Børsen i Oslo som en ledende i Børs i Skandinavia. Børsen er større i omsetning enn Børsen i Stockholm. En stor del av de viktigste investorene er utenlandske. Her står amerikanske selskaper i en særstilling. Børsdirektøren ga et generell oversikt over virksomheten og snakket engasjert om Børsens rolle i å skaffe kapitel til norsk næringsliv.

Utdannelse og arbeidsmarked Hun tok deretter for seg utviklingen i utdannelses og arbeidsmarkedet i forhold til kjønn. Det er slik at jenter og gutter velger svært tradisjonelt. I valget av studieretninger i 2004 er det helse og sosialfag som er førstevalget hos jentene. Deretter kommer formgivingsfag og musikk, dans og drama. Byggfag kommer nederst. Når det gjelder forholdet mellom mannelige og kvinnelige studenter er prognosene klare. Kvinner tar over stadig flere studieplasser ved våre høyskoler og universitet. Landsvik presenterte også oversikter som viste forholdet mellom deltidsarbeidende og yrkesaktive kvinner. Vel 70 % av kvinnene er yrkesaktive. Omtrent 40% arbeider deltid. Når det gjelder lønn viste hennes presentasjon at kvinner har ca. 92 % av menns lønn. Gjen-nomsnittelig bruttolønn for kvinner var i 2003 ca. 200 000,- - for menn var den nesten 350 000,.-. I forhold til ledere presenterte hun tall over prosentvis fordeling på ledere. Av ledere totalt er i underkant av 30 % kvinner. ( 2003). Et par og tjue prosent er toppledere. Vel 30 % er mellomledere. I offentlig sektor er kvinnean-

delen kvinner omtrent 45 %. I privat sektor er den omtrent 25 %. Hun gikk eller gjennom en del nøkkeltall over hvordan kvinnens innflytelse hadde vært i perioden 1901 til 2005. Nei til kvotering Bente A. Landsnes uttrykte skepsis i forhold til kvotering av kvinner. Dette er ingen ønsket utvikling, mente hun. Kvinner må selv vise sin dyktighet. Det må imidlertid bli aksept for mangfold og at kvinner selv må ta tak i seg selv. Makt er ikke noe du får, men noe du tar, sa hun. Hun er jo selv bevis på at dette og mente også at den som tar plass får rom. Bedrifter, både offentlige og private, trenger ledere som kan levere. Her må kvinnene være, ifølge børsdirektøren. Her må de være ikke for showets skyld. - Kvinner må ta initiativ og vise seg frem, men ikke for ”showets skyld”. Avsluttet Bente A. Landsnes sitt engasjerende innlegg.

En historisk oversikt 1901: 1913: 1925: 1983: 1987: 1999: 2005:

Kvinner får begrenset stemmerett og rett til å velges til kommunestyrene. Kvinner får alminnelig stemmerett ved kommunevalg. Den første kvinnelige ordfører blir valgt. 21 av 454 ordførere er kvinner. 31 prosent av medlemmene i kommunestyrene er kvinner. 65 av 435 ordførere er kvinner. 14 prosent av rådmennene er kvinner.

Kilde: Likestillingssenteret 2005

27

TEMA: Kjønn og ledelse

Har kjønn betydning for utøvelse av ledelse? Lene Rønning-Arnesen og Bjørn Eklund fra firmaet Human – Factors

TEKST OG FOTO: Karl-Henrik Nygaard

Lene Rønning-Arnesen og Bjørn Eklund fra firmaet Human-Factors hadde fokus på hva forskningen viser om emnet; har kjønn betydning for hvordan ledelsen utøves i en virksomhet. De tok også for seg sentrale utviklingstrekk og hvilke ulikheter som trengs og vil være nødvendige for dynamikken i en stor organisasjon. Bjørn Z. Ekelund Bjørn Z. Ekelund er adm. dir. i Human Factors . Han har lang erfaring som organisasjonskonsulent. Siden 1985 har han ledet ulike konsulentmiljø innen sitt fagområde. Han er også en mye brukt foredragsholder i Norge og utlandet. Det er særlig organisasjons- og teamutviklings- prosesser, konflikthåndteringer og organisasjonsanalyser han har hatt fokus på. Han har erfaring både fra nasjonale og internasjonale faglige organisasjoner i tillegg til engasjementer på ulike universitet og høyskoler. Ekelund kan også viset

28

til en omfattende publiseringsliste. Han holder for tiden på med doktorgradsarbeid der fokuset er hvordan konsulenter støtter endringsarbeide i organisasjoner ved bruk av psykologiske målemetoder. Lene Rønning-Arnesen Seniorkonsulent Lene Rønning-Arnesen har pedagogisk bakgrunn og lang erfaring som øverste leder i organisasjoner og fra skoleverket. I Human-Factors har hun organisasjoner og offentlig virksomheter som spesialområder. Hun har bistått i en rekke utviklings og endringsprosjekter. Hun er også sertifisert som individuell coach og trent i Relasjonscoaching. Lene Rønning-Arnesen er en av kurslederne i det internasjonale Lederprogrammet “Courage to Act a Leadershipprogram for Women” . Det er i utgangspunktet et canadisk program. Emosjonell intelligens I sin presentasjon la de to vekt på begrepet emosjonell intelligens – EQI. EQI handler

ifølge foreleserne, om faktorer som er relatert til suksess og som kan hjelpe oss til å forstå hvorfor noen mennesker er mer suksessfylte i yrkeslivet enn andre. Hva er så EI? De to definerte det som en rekke ikke kognitive evner, kunnskaper og ferdigheter som virker på evnen til å mestre krav og press. Denne evnen er ikke statisk. Den kan forbedres og utvikles. Det ble vist til forskning som viste dette. Studiene viser at de beste lederne er gode på relasjoner med andre mennesker. Dette klarer de å kombinere med både evne til å hevde seg selv, ha trivsel i sine liv og akseptere seg selv slik de er. Gode ledere har også emosjonell innsikt. Når det gjelder toppledere trakk de to frem; realitetsorientering og evne til å realisere sine egne potensialer som verdier i tillegg til dem som preget lederne på et lavere nivå. Hva med kjønnsforskjeller? Det testprogrammet som Human-Factors AS -

foreleserne bygget på, viser at det ikke er noen forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder den totale EQI. Det er imidlertid små med varige forskjeller om man går ned på faktornivå. Kvinner synes å komme bedre ut enn menn når det gjelder flere forhold. Det gjelder blant annet: emosjonell selvbevissthet, empati, mellommenneskelige forhold og sosialt ansvar. Menn har bedre resultater enn kvinner når det gjelder selvaksept, positiv selvhevdelse, uavhengighet, problemløsning, fleksibilitet, stresstoleranse og optimisme. I svenske studier viser det seg imidlertid at svenske kvinner og menn scorer likt på områdene: positiv selvhevdelse, fleksibilitet og optimisme. Når det gjelder områdene total EQI, selvaktualisering, realitetstesting, impulskontroll og trivsel er det ingen forskjell mellom menn og kvinner. Svenske menn har imidlertid større grad av impulskontroll enn kvinner i den

29

svenske undersøkelsen. Her er også trivselen høyere hos kvinner enn menn. De to foreleserne presenterte også en modell for hvilket ståsted menn og kvinner har i lederskapet. De ville ikke være for generelle i sine konklusjoner, men mente at mange menn var særlig fremtredene når det gjelder uavhengighet, konkurranse, hierarki, regler, informasjon om makt og målorientering. Når det gjelder kvinners ståsted ble samhandling, relasjoner, nettverk, fleksibilitet, deling av informasjon og prosessorientering fremhevet. Hva med makt? Kvinner søker makt gjennom karisma, interpersonlige kvalifikasjoner og hardt arbeid.. Menn derimot knytter makt til det å være i posisjon, ha formell autoritet og kunne prestere i jobben. Den største frykten hos menn er å fremstå som inkompetent i forhold til arbeidsoppgavene. Kvinner frykter derimot isolasjon, mente de to. Det fins også dokumenterte forskjeller mellom hvordan kvinner og menn kommuniserer og bruker språket. De to foreleserne mente at menn bruker språket i større grad til å rapportere hendelser, mens kvinner derimot bruker målet til skape og få i stand hendelser. Kvinner bruker språket i større grad til å skape kontakt, mens menn bruker det for å forhandle for å få en vinner. For hankjønnet er språket viktig for løse problemer. Kvinnene bruker på den andre siden språket for å forstå relasjoner slik at man kan komme frem til en best mulig løsning, hevdet de to. Glasstaket Begrepet glasstaket brukes som metafor for å

30

betegne de delvis usynlig hindringer og barrierer som kvinner møter i sin søken etter karriere. Begrepet brukes av både journalister og forskere. I sin forelesing definerte de to Human Factors representantene det som ” ”…en barriere som er så ”tynn” at den er transparent, allikevel så sterk at den hindrer kvinner og minoriteter fra å rykke opp i ledelseshierarkiet ” De to foreleserne to først for seg de kalte eksterne barrierer. Dette ”ytre” glasstaket preges av negative stereotyper. Det stilles høyere krav til kvinners prestasjoner. Det er også forvirring om forventninger til lederrollen som i større grad rammer kvinner enn menn. De nevnte også manglene muligheter til utfordringer og begrenset adgang til uformelle nettverk av betydning som en del av dette glasstaket. Det er ikke så lett for kvinner å komme inn i den etter hvert så berømte ”gutteklubben Grei”. Kvinner har også fortsatt en utfordring i å ha gode rollemodeller og mentorer i sitt ledelsesprosjekt. Diskusjonen om mulige glasstak er interessant. Den har lenge foregått i en rekke vestlige land, der kvinner i større grad har kommet på banen i forhold til karriere enn tidligere. Spørsmålet om det finnes både et indre glasstak hos kvinner og et ytre glasstak knyttet til mannsdominerte strukturer, er spørsmål som har vært i fokus hos en rekke forskere. De to foreleserne fra Human Factors viste til professor Geir Kaufmann ved Handelshøyskolen i Bergen og hans forskning. Det ble hevdet at hans forskning hadde dokumentert at det fortsatt finnes slike glasstak for kvinner. Den bergenske psykologen har hatt ansvar for et grunnforskningsprosjekt som også har tatt for

seg de såkalte ”indre glasstak”. Bjørn Z. Eklund og Lene Rønning-Arnesen nevnte en rekke barrierer knyttet til det indre glasstaket hos kvinner. Her handler det om tanker som begrenser egne muligheter for kvinner. Lavere selvtillit, spesielt i forhold til å fremme seg selv og sin egen fortrefflighet, ble nevnt som et utbredt trekk. Kvinner har også svært store forventninger rundt det å kunne fylle en lederrolle. De viste til studier som viser at kvinner stiller høyere krav til seg selv. De to foreleserne konkluderte med at selv når kvinner og menn vurderer seg selv som likverdige i lederposisjoner, stiller kvinner høyere krav til seg selv enn det menn gjør når det gjelder evne til å løse oppgaven som leder på mellomleder- og på toppledernivå. Sosiologisk perspektiv For den interesserte leser viser vi her til den norske sosiologen Aagoth Elise Storvik. Hun følger opp dette perspektivet i deler av sin egen forskning. I Sosiologisk tidsskrift nr. 3 2006 har hun en spennende artikkel om kjønn, ledelse og rekruttering i staten. Her argumenterer hun for forestillingen om glasstaket kan ha vært med på å bremse kvinners inntreden i høyere lederstillinger i staten. Artikkelen er interessant på mange måter. Ikke minst fordi den stiller spørsmål ved forestillingen om at kvinner som søker ledende stillinger diskrimineres. I sin oppsummering av artikkelen skriver Storvik: «Utgangspunktet for artikkelen er mangelen på kvinnelige ledere i staten. Spørsmålet som reises er om dette skyldes forskjellsbehandling fra arbeidsgivers side eller om årsaken ligger andre steder. Eksisterer det et glasstak i staten, som

skaper spesielle barrierer for kvinner? Eller skyldes mangelen på kvinnelige ledere kvinners egne preferanser og livsbetingelser utenfor arbeidslivet? Disse problemstillingene blir studert på bakgrunn av en spørreskjemaundersøkelse sent til alle ledere i sentrale deler av statsforvaltningen. Studien tyder ikke på at kvinnelige ledere kommer dårligere ut enn mannlige ledere. Menn og kvinner blir like ofte oppfordret til å søke stillinger og de blir tilbudt like mange stillinger. Videre synes det også som de får like mye positiv respons og støtte i forhold til egen ledergjerning. Studien viser også at kvinner synes å være like motivert som menn for å gjøre karriere og at de ikke i høyere grad hindres av omsorgsforpliktelser. En interessant forskjell viser seg imidlertid med hensyn til kvinners og menns jobbsøkestrategier. Kvinner søker like ofte lederstillinger som menn når de oppfordres til dette av arbeidsgiver, men de søker sjeldnere uoppfordret. Det argumenteres her for at dette kan skyldes forventninger om diskriminering, som igjen får den samme følge som reell diskriminering, nemlig å forsinke kvinners inntog i statens toppsjikt.» Når fokuset først er på indre og ytre glasstak, bør det også være på sin plass å nevne begrepene glass-klippen eller glass-heisen. De har dukket opp de senere år. Bakgrunnen er at det viser seg fra studier i England at kvinner nå ønskes velkommen i styrerommene og i lederstillinger. Stillingene de får er imidlertid ofte særlig utsatte. Britiske forskere snakker her om en ny type diskriminering der både klippe og heis er nevnt. Forsker og professor Alex Haslam, ved Universitetet i Exeter, hevder at kvinner stort sett blir ansatt i lederstillinger når bedriften begynner å gå dårlig og at

31

kvinner gjerne får de vanskeligste sakene. Dette mener han å ha dokumentert i en større studie der man hadde tatt for seg de hundre største selskapene på børsen i Storbritannia. (Cranfield-studien). Han hevder også at kvinnene har latt seg lure og ofte havner i utsatte posisjoner der de sannsynligvis må gå viss bedriften får problemer. Haslam mener dette er en ny type diskriminering. Ordet glass-heisen brukes nå som en parallell til glasstaket for å betegne forhold som gir menn fordeler framfor kvinner. Den siste delen av forelesingen tok for seg et mentor program for kvinner. De mente at dette programmet er viktig for å få flere kvinnelige ledere i posisjoner. De la også vekt på at det er viktig å trene kvinner og menn for å takle utfordringer i det globale, relasjons avhengige samfunnet vi nå er en del av. Dette menotorprosjektet for ledere har som hovedmålsetting ”å få flere kvinner inn i lederposisjoner og styrer og å støtte dem i deres karriereutvikling” og ”å bidra til å utvikle ledelses-

kulturen og ledelseskvaliteten innenfor de virksomhetene som adept og mentor tilhører.” Kvinne på topp Human Factors AS har flere prosjekter overfor næringslivet, men også i politiske partier. Det Norske Arbeiderparti ble nevnt. Målsettingen til dette partiet har vært å få flere kvinnelige toppolitikere i kommunene og fylkene. Derfor har partiet i samarbeid med Kvinnenettverket satt i gang en storsatsing kalt KVINNE PÅ TOPP - et lederrekrutteringsprogram i Arbeiderpartiet Det er en overordnet målsetting for dette prosjektet få deltakerne til å være tydeligere og mer synlige. De skal øke sin selvtillit og ta plass som kandidater til fremtredende politiske posisjoner. I programmet for de fremadstormende arbeiderpartikvinnene, satses det på at de skal oppleve personlig utvikling og utvikling av selvtillit. Det er også fokus på nettverksbygging.

Gjensidig avhengighet – Den nye lederstilen.

32

Selvtillit

Gjensidighet

Basis for relasjoner

Uavhengighet

Gjensidig avhengighet

Verdier

Autonomi, forskjellighet

Bidrag til fellesskap.

Underliggende spørsmål

Hvordan kan jeg gjøre en forskjell?

Hvem skal jeg tjene?

Motivasjon

Å oppnå noe

Å legge til en verdi

Kjerne/ mening

Jeg er alene

Vi hører sammen

Maktorientering

Indre drivkraft

Indre drivekraft

Jeg alene

spirituell

Lederstil

Entreprenør

Inspirerende

Grunnleggende holdning

Jeg betyr noe

Hvis noen taper vinner ingen.

Human Factors har utviklet lederprogram for kvinner som har styreansvar og er ledere også utenfor det politiske miljøet. De satser både overfor næringsliv og frie yrker. En rekke fordeler med å bli med på denne type kurs ble nevnt. I avslutningen på den flere timer lange forelesingen fikk konferansedeltakerne presentert Human Factors scenarium for hvordan kvinner vil endre utførelsen av ledelse i de kommende år. Det ble blant annet pekt på at det vil være avgjørende for selskaper i det 21 århundre å bevege seg fra det hierarkiske ledelsesregimet til den åpne og samarbeidende ledelseskulturen. Her blir det viktig å stole på og å utvikle relasjoner. Inspirasjon og ”empowerment” blir avgjørende begreper i denne utviklingen. Basisen for relasjoner ville være gjensidig avhengighet.

I løpet av programmet som de to Human Factors foreleserne hadde ansvarfor, ble det også anledning for konferansedeltakerne til å svare på spørsmål. Her var hensikten å gi en grovdeling av deltakerne slik at man kunne kategorisere dem inn i ulike grupper knyttet til verdier som kreativitet, besluttsomhet og behov for kontroll. Det ble lagt vekt på at de tre kategoriene var likeverdige. Det var viktig at bedrifter hadde dem alle representert i sin stab. Testen ble oppfattet både som morsom og lærerik. Det er vel neppe siste gang at vi vil møte Human Factors som forelesere på lederkonferanser.

33

TEMA: Kjønn og ledelse

Kjønnsnøytral ledelse – er det ønskelig? Statssekretær Kjell Erik Øie TEKST OG FOTO: Karl-Henrik Nygaard

Det politiske perspektivet ble presentert av statssekretær Kjell Erik Øie. Statssekretæren i Barn- og likestillingsdepartementet. Han innledet konferansen med et interessant foredrag med tittelen Kjønnsnøytral ledelse – er det ønskelig?. Han ga et nyansert bilde av hvilke politiske strategier for ledelse som finnes i forhold til kjønn. Her handlet det om hvordan kjønnsperspektivet blir vektlagt i regjeringskvartalet. Kjell Erik Øie har vært statssekretær i to Stoltenberg-regjeringer. Sin yrkesbakgrunn har han som sykepleier. Han kom til departementet fra stillingen som avdelingsdirektør i Kirkens Bymisjon. Her hadde han Helen Bjørnøy som sjef. Nå er hun statsråd i miljøverndepartementet og Øie har fått Karita Bækkemellem som ny sjef. Den 45 år gamle statssekretæren har også en bakgrunn som aktiv i forbundet av 1948. Han har lenge vært en forkjemper for de homofiles rettigheter. Det er viktig med kvinnelige sjefer Kjell Erik Øie la vekt på viktigheten av å få flere kvinnelige ledere både i offentlig og privat sektor. Her pekte han på argumenter som

34

demokrati, mangfold og ressursutnyttelse. Det handler ikke alene om likestiling, men vel så mye om å få frem den kompetanse som kvinner har. Den er en viktig ressurs for samfunnet. Oversikten ha ga over hvordan det står til med likestillingen i ”likestillingslandet” Norge var tankevekkende: • Kvinner er underrepresentert i alle maktbastioner

• • • •

Kvinner tjener mindre og jobber mindre Menn tjener mer og jobber mer Menn tar mindre ansvar for egne unger Forholdene har ikke endret seg på de siste fem åra • Ett unntak: Høyere utdanning Unge kvinner står i dag sterkt innen utdannelsessektoren. I nesten alle fag innen høyere utdanning er kvinner i posisjon til overta den ene bastionene etter den andre. Dette gir seg imidlertid i liten grad utslag i forhold til i hvilken grad kvinner tar på seg lederoppgaver. Likestilling i 2006. Øie la vekt på at likestilling handler om å omfordele makt og omsorg . Spørsmålet om likestilling rettes særlig om kvinners posisjoner i samfunnet. Øie la også vekt på at dette handler om menn. I et samfunn som ikke klarer å få til reell likestilling mellom kjønnene, blir også menn tapere. Det betyr at det må skapes en allianse av menn og kvinner og etableres en erkjennelse om behovet for å gi makt til noen. Dette vil innebære at andre får mindre makt, sa den engasjerte statssekretæren. Han pekte på at når noen bruker mer tid på egne unger, så får andre mindre tid med barna. Kjønnsnøytral ledelse – hva vet vi? Kjell Erik Øie presenterte en rekke faktiske opplysinger når det gjelder det vi vet om kjønn og ledelse i Norge. I Norge er: • 17 prosent av ordførerne kvinner • 23% av topplederne i staten kvinner • 22% av topplederne i privat sektor kvinner • 16% av professorene kvinner (12% for 20 år siden)

• Blant de 100 mest medieomtalte personene var 17 kvinner • 8% av ansatte i barnehager menn • Mannlige sykepleiere forlater fortere det praktiske arbeidet ved ”sykesengen” . • Det er vanskeligere for mange arbeidstakere å bli innkalt til jobbintervju dersom deres CV ikke synliggjør at de er hvite menn. Likestillingens tilbakeskritt Det skjer imidlertid også mye positivt når det gjelder likestilling mellom kjønnene, men Øie pekte også på en del tilbakslag. Disse kan eksemplifiseres på mange måter. Han mente at det finnes en motstand mot reell likestilling. Den finnes både hos kvinner og menn. I fordraget ble blant annet hodejegeren Elin Ørjasæter og svenske feminister trukket frem som grelle eksempler. Ørjasæter har hevdet at menn ikke passer til omsorgsarbeid. Svenske feminister tar til orde for at kvinner i større grad bør være mer hjemme med barna. Øie uttrykte også stor skepsis til dem som angriper menn som hevder selv å være undertrykte. Hva gjør Regjeringen? Representanter for regjeringer og politiske regimer har det som best når de kan legge frem sine skrytelister. Fra denne regjeringens liste trakk Kjell Erik Øies frem at regjeringen har satt ned en likelønnskommisjon. Den har innført kjønnskvotering i ASA styrene. I forhold til menn la han vekt på at regjeringen vil øke fedrekvoten når det gjelder fødselspermisjon til 10 uker og gi menn selvstendig opptjeningsrett. Det er også gjort en forsterking av likestillingsbudsjettet med 20 millioner i 2007.

35

Innovasjon Norge Kjønnskvotering har vært et omstridt tema. Flere forelesere var inne på dette. Regjeringen har hatt det som et viktig prosjekt å innføre kjønnskvotering i kommunale AS og i Samvirkeloven. Øie trakk frem en rekke argumenter for en slik kjønnskvoteringer. Han mente det ville stoppe den ”kvotering” som foregår av menn og at det ville hindre middelmådige menn å ansette andre middelmådige menn fremfor dyktige kvinner. Han mente også at regjeringens politikk ville gi selvstendig næringsdrivende opptjeningsrett til blant annet fødselspenger. Fokuset ville også i større grad bli rettet mot kvinnelige entreprenører i Innovasjon Norge. Innovasjon Norge startet sin virksomhet 1. januar 2004, og har tatt over virksomheten til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Norges Eksportråd, Statens veiledningskontor for oppfinnere og Norges Turistråd. Innovasjon Norge skal fremme lønnsom næringsutvikling i hele landet, og utløse ulike distrikters og regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon, internasjonalisering og profilering. Selskapet skal sette gründere og bedrifter i sentrum. Det vil bl.a. bidra med risikofinansiering, internasjonaliseringstiltak, profilering av norsk næringsliv, kompetanseprogrammer, teknologispredning og rådgivning. Gjennom det nye selskapet er tanken å gi næringslivet én inngangsport til alle offentlige virkemidler.

Kvinnelige sjefer Det ble flere ganger under konferansen snakket om alle de mannlige lederne innen syke-

36

pleietjenesten. Menn kommer seg opp og frem og blir ledere fortere enn svint, ble det sagt. Antall menn som var til stede under konferansen var imidlertid ikke noe bevis for en slik påstand. Om vi trekker fra de mannlige utstillerne blant de 150 deltakerne, var det neppe mer enn 5- 6 menn med sykepleierbakgrunn. Det er vel også slik myter bygges? Likevel – det var kvinnelederne statssekretær Øie appellerte til. Han oppfordret dem til å skape allianser og nettverk. Kvinner må sprenge det såkalte glasstaket. Kvinner må gå i seg selv og selv bryte forestillingen om at de må være flinkere enn menn for å være flinke. Kvinner må gi slipp på hjemmefronten. Det holder ikke å holde på revirer viss reell likestilling skal oppnås. Kvinnelig lederegenskaper? Øie mente at kvinner må fortsette å dyrke kvinnelige lederegenskaper - også etter at de er blitt sjefer. Den dyktige, kvinnelige sjefen mente han måtte være litt mindre selvhøytidelig. Hun må se og glede seg over de raske unge kvinner som er på vei oppover. En moderne kvinnelig sjef bør heller ikke være redd for konkurranse. Han fremhevet også andre faktorer; evnen til å delegere, ha sosiale antenner, være bevisst på kjønn og lære seg å identifisere makt og hersketeknikker. Statssekretæren hadde en fin stil gjennom hele sitt foredrag. Han ballanserte godt mellom det å vise et personlig engasjement og det å representere en regjering. Kjell Erik Øie fremstod som en god foreleser og en troverdig politiker.

TEMA: Kjønn og ledelse

Kjønnsnøytral ledelse – er det mulig? Nina Johannesen fra Kvinneuniversitetet TEKST OG FOTO: Karl-Henrik Nygaard

Nina Johannesen er faglig ansvarlig for ledelsesstudier ved Kvinneuniversitetet. Stiftelsen Kvinneuniversitet ble dannet i 1983. Formålet med Kvinneuniversitetet er å fremme likestilling og mangfold gjennom utdanning, undervisning og informasjonsarbeid både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Nina Johannesen har arbeidet som fagleder ved Kvinneuniversitet siden august 2005. Hun har hatt et spesielt ansvar for konferanser, prosjekter med likestillingsperspektiv, formidling av kjønnsforskning og utvikling av undervisningstilbud innenfor ledelse i et kjønnsperspektiv. Hun er utdannet innen samfunnsvitenskapelige - og humanistiske fag med tilleggsutdanning i jus, økonomi og ledelse. Hun har også arbeidet som leder i videregående skole i mange år. Nina Johannessen var invitert til å snakke om ulikheter mellom kjønn, sosialisering, kommunikasjon og betydning av og hindringer for mangfold i organisasjoner. Manglende mangfold Også hun tok for seg fordelingen mellom

kjønnene i ulike områder i samfunnet. Hun argumenterte for hvor viktig det er å ha et mangfold i virksomhetene og hvor skjevt forholdet er mellom kjønnene i ledende stillinger i det norske samfunnet. Den sterke dominansen av menn i styrer og ledelse er eksempler på dette.

37

Mannsandelen i styrer og ledelse taler for seg selv: • Styremedlemmer ASA 83 % • Toppledelse privat sektor: 78 % • Topplederlønn i staten: 80 % • Rådmenn: 86 % • Høyere adm. lederstillinger i kommunene: 77 % • Ordførere 83 %

Hun pekte videre på at det til enhver tid fins forestillinger om hva det betyr å være mann eller kvinne. Relasjonene mellom kjønnene skaper og gjenskaper betydningen av kjønn. Hvem er det som skal bestemme hva kjønn skal bety?, spurte hun.. Det er slitsomt å ha fokus på kjønn hele tiden, mente Nina Johannessen. Det sterke fokuset på kjønns særart kan også medvirke til å bevare kjønnsstereotype holdninger/oppfatninger.

Hva er kjønn? Nina Johannesen tok opp hvordan vi forstår kjønn. I Norge har vi kun ett ord for kjønn. I engelsk skiller man mellom ordene sex og gender. Sex henspeiler på biologisk kjønn. Gender på sosialt kjønn. Det var disse to dimensjonene knyttet til kjønn, med vekt på det sosiale kjønnet Johannessen konsentrerte seg om. Det sosiale kjønnet er bevegelig. Det er ulikt forstått i ulike kulturer og det er ulikt forstått i vår egen kultur. Kjønn er også bestemt historisk og fremstår i en historisk sammenheng. Det ahistoriske kjønnet finnes ikke. Det er heller ikke slik at kvinner og menn har vært likestilte i å definere hva kjønn skal bety. Kunnskap er ingen objektiv størrelse. Det handler om makt og makt til å definere hva som er normalt og unormalt. Kunnskap, også om kjønn, er preget av tidens verdier og holdninger. Det meste av det som er skrevet om for eksempel ledelse er skrevet at menn. Menn har et annet perspektiv enn kvinner. Hun gjorde et poeng av at kjønn ikke er fastlagt en gang for alle, selv om det er den første merkelappen som settes på oss, etter at vi er kommet fra mors liv, er å identifisere vår kjønnstilhørighet. I livets første minutter er det nettopp vårt kjønn som bærer vår viktigste identitet for andre.

38

Vår kjønnlige underbevissthet Forholdet til vårt eget og andres kjønn, og til kjønnsbegrepet berører dypere lag i oss som mennesker, enn det vi oppfatter rasjonelt. Når vi dannes som mennesker dannes vi som kjønn. Det er kanskje den viktigste delen av vår identitet – vårt selvbilde, sa hun. Det er dermed også slik at kjønnsfokuset kan overskygge andre identiteter. I dag er kjønnsfokuset overdrevet gjennom media og markedsføring. Dette påvirker også i stor grad hvordan barn opplever sin kjønnsidentitet og kjønnsbevissthet. Det er bare til å se på fireåringene, mente Nina Johannessen. Sosialiseringen til kjønn Nina Johannessen tok for seg kjønnsdannelse som en viktig del av sosialiseringen - individets vekst inn i samfunnet. Det er en livslang prosess som henger sammen med kultur og ikke minst preges av hvordan vi blir møtt som individer i arbeidslivet. Det handler om ulike forventninger til jenter og gutter, om tilpasning og selvstendighet, helt fra tidlig barndom. I vårt innbilte likestilling forholder vi oss fortsatt annerledes til gutter enn til jenter. Rolleforventingene er ulike.

Nina Johannessen innrømmet at noen nok ville oppfatte at hun satte ting på spissen når hun presenterte en oversikt over hvilke forventninger som i dag er rådende i forhold til de to kjønn. Likevel; forventes det ikke fortsatt at jenter er stille, pene, lydige, hjelpsomme, omsorgsfulle, samarbeidsorienterte og attraktive? Hun spurte også om ikke seksualiseringen i større grad rammet jentene enn guttene. Det legges opp til at jentene tidlig skal være attraktive og sensuelle. Er det ikke også slik at kjønnsforskjellene nå er blitt større blant barn enn de var tidligere? Hun mente at det jenter og gutter blir tilbudt av leker underbygger ulikheten i kjønnssosialisering. Jenter presenteres for det rosa og intime. Det er fortsatt mye prinsesser, perler og andre puslerier som skal tiltrekke de unge pikene i stormagasinenes leketøysavdelinger. Det er likedann med gutter. Overfor guttene markedsføres tekniske leker. Dette gir guttene også et forsprang i forhold til jentene innen områder som er knyttet til det å behandle tekniske innretninger og å mestre den teknologiske verden. Tilbudet av leker gjenspeiler en oppfatning om at guttene skal være aktive, pågående, selvstendige, bråkete og konkurranseorienterte, mente Nina Johannessen. Å bli gutt Det er fortsatt en tydelige forskjell i sosialiseringsprosessen mellom gutter og jenter. Det er gjort en rekke undersøkelser som viser at gutter får mer direkte oppmerksomhet enn jenter. Dette legger i større grad premissene for hva skjer og hvordan kjønnene møtes i

ulike situasjoner. Johannessen mente omtrent to tredjedeler av oppmerksomheten ble rettet mot gutter. Gutter blir heller ikke korrigert på samme måte som jenter. Når guttene bryter reglene medfører det færre sanksjoner. Det finnes imidlertid unntak. Det slås negativt ned på feminine trekk hos gutter. Hva så med jentene? Ifølge Nina Johannessen korrigeres jentene i større grad. Men det er også noe som i større grad aksepteres hos jenter enn hos gutter. Det er for eksempel mer akseptert at jentene har negative maskuline trekk enn at guttene har feminine trekk. ”Guttejente” er ikke å regne som et skjellsord, men ”jentegutt” kan oppfattes slik. Hun undret seg over om det er fordi det maskuline har høyere status. Det er også interessant at det fortsatt stilles høyere krav til at jenter skal ta del i huslige oppgaver og være aktive i forhold til omsorgsoppgaver enn det som gjelder for gutter. Maskuline verdier Hvordan preger dette verdier hos menn og kvinner? Johannessen mente at det medfører at det mannlige blir bærere av verdier som er knyttet til det å erobre verden gjennom egen kraft. Uavhengighet hos menn blir høyt verdsatt både av mennene selv og av samfunnet. Dette er verdier som hun mente kunne følges langt tilbake i historien. Hun trakk frem den franske filosofen og opplysningstidstenkeren Rousseau, som eksempel. I hans skrifter om samfunnet kan disse verdiene gjenfinnes.

39

Hun mente at dette også uttrykte en slags angst for svakhet. Denne er utbredt også i dag. Det å ikke la seg påvirke av andres mening, mente hun også var sentrale maskuline verdier. Det handler mye om å ha kontroll, være analytisk og være lysten på å konkurrere. I den maskuline kulturen har det å bli sett og å få oppmerksomhet høy verdi, ifølge Johannessen. Hun mente også at angsten for å være svak var sterkt knyttet til manndommens verdier. Det er også i gjengen og blant kameratene at de mannlige verdiene i størst grad fritt får komme til uttrykk. I avslutningen av sin gjennomgang av hva som preger den maskuline kulturen spurte hun om ikke disse verdiene i stor grad samsvarer med vår oppfatning av hva ledelse er. Er det rart at det mannlige blir knyttet til det å være leder? Er dette kjønnsnøytralt?

Feminine verdier Nina Johannessen trakk frem en rekke verdier som hun mente var knyttet til det å være kvinne. Slike feminine verdier var etter hennes mening; det å være lyttende og det å kunne føre en kontinuerlig dialog. Hun mente også at det å vise entusiasme, samarbeid, være formildende og omsorgsorientert var sterkt knyttet til det kvinnelige verdifundamentet. Kvinner er ifølge henne mer orientert mot den personlige relasjonen. Kvinner har bestevenninner helt fra barndommen av. Hun mente at dette var en god forberedelse til den tette relasjonen til ett menneske som et samliv eller ekteskap innebærer.

40

Venninnerelasjonen blir dermed et forstadium til parforholdet. Hun mente også at mye av forklaringen på at menn i større grad blir isolerte og føler seg alene etter skilsmisse, lå her. I denne forbindelse trakk hun også frem det å ha evne til å tåle nærhet og tilknytning som et pre i forhold til nære relasjoner i livet. Det være seg i ekteskap eller i arbeidssammenheng. Hvordan svarer så dette til vår oppfatning av ledelse? Er det slik at det er naturlig å sette likhetstegn mellom det å være kvinne og det å være leder?

Kommunikasjon Det er gjort mange studier av hvordan kjønnene kommuniserer med hverandre og seg imellom. Dette har også vært i fokus i en rekke bøker som har vist at det er klare forskjeller i kommunikasjonsform mellom kvinner og menn. Disse forskjellene, mente Nina Johannessen, innebar at kvinner i større grad enn menn er i stand til å «smøre» samtalen. Kvinner stiller flere spørsmål. Dermed opprettholdes konversasjonen i større grad. Kvinner kommer også i større grad med personlige avsløringer enn det menn gjør. Andre forhold som ble fremhevet i forhold til kommunikasjonsforskjeller, var at kvinner i større grad inviterer til respons og kommer med oppmuntrende reaksjoner. Hum mente også at kommunikasjonsforskningen viste at kvinner brukte flere små ord og gjerne kom med mindre tydelige utsagn enn det som var tilfellet hos menn. Dette er et området som Europaprogrammet

har hatt fokus på med henblikk på at kvinner skal utvikle et tydeligere språk. Hun mente også at kvinner i større grad enn menn diskuterer problemer for å utforske dem og dermed finne en annen løsning. Hvordan kommuniserer menn? Hva kjennetegner så mennenes form for kommunikasjon? Nina Johannessen mente at menn ikke stiller så ofte spørsmål. Når de stiller spørsmål er det mest for å få informasjon. Menn avbryter samtalene også oftere enn kvinner. I større grad enn kvinner utfordrer og motsier menn utsagn. Hankjønnet har ingen eller liten strategi for å bekrefte kommentarer. Når menn sier noe, bruker de også i større grad mer direkte utsagn og påstander. Dette blir gjerne oppfattet som at menn i større grad er tydeligere og har ”klar tale”. Nina Johannessen mente også at menn nok i større grad er løsningsorientert i sin kommunikasjon. Menn diskuterer problemer for å finne løsninger. Språk er makt og språket opprettholder og bærer med seg kulturens stereotypier, mente hun. Det er derfor nødvendig å endre språket for å gjøre det lettere for å få flere kvinner inn i ledende samfunnsposisjoner.

Hvordan karakteriseres kvinner og menn? Med utgangspunkt i saksbegrunnelser hos Likestillingsombudet, viste Nina Johannessen hvordan menn og kvinner blir ulike karakterisert. Ut fra disse karakteristikkene spurte hun om dette inntrykket henger sammen med sosialisering, ulik bruk av språket og ulik bedømming av prestasjoner? Er ledelse i seg selv kjønnsnøytralt? Nina Johannessen mente at ledelse ikke kan betraktes som kjønnsnøytralt. Språket og karakteristika påvirker tolkningen av kvinner i sjefsposisjon. Hun advarte mot kjønnsblindhet. Kjønnsblindhet fører etter hennes mening, til langsom eller ingen endring av forholdene. Derimot vil kvinner som hevder at ledelse er kjønnsnøytralt bli stilt overfor store problemer. De vil i utgangspunktet være med, men er delvis utestengt fra noen aktiviteter. De gjør det for å få troverdighet, men kan ikke få bekreftelse i sin kjønnsidentitet. Hva nå? Nina Johannessen oppsummerte med å hevde; at mannsdominansen innenfor ledelse

Personlige karakteristikker i saksbegrunnelser hos likestillingsombudet Kvinner

Menn

Virker nervøse

Er sikre og tydelige

Er forsiktige

Har tyngde og pondus

Er usikre

Har naturlig tyngde

Mangler faglig tyngde

Er analytiske

Er uklare

Er modne

41

er høy. Det er ulikhet mellom kjønn i forhold til identitet, sosialisering, verdier og bruk av språket. Det er ønskelig med større grad av tilnærming, samtidig som maskulinitet og femininitet ivaretas. Hun la også vekt på at det som framstår som kjønnsnøytralt tildekker ulikhet i bakgrunn og i vilkår. Målet må være at kvinner og menn får like muligheter til å inneha lederstillinger og påvirke systemene. Hun var imidlertid ikke veldig optimistisk. Det er langt frem, mente hun. Arbeidet for likestilling krever både oppmerksomhet, bevissthet, utålmodighet og tålmodighet. Et mangfoldig samfunn Nina Johannessen målbar en visjon om et samfunn med mangfold både i forhold til kjønn, utdanning, religion, sivil status og inntekt. Et slikt mangfold er viktig både ut fra en demokratisk synsvinkel, men også i forhold til å utnytte de ressursene som er i befolkningen. Det handler også om å gi alle mulighet til utdanning og arbeid. Et samfunn som ikke har mangfold vil stagnere. Dette gjelder ikke minst i den globale konkurransesituasjonen samfunnet nå står. Norge vil sakne akterut i forhold til innovasjon, produktutvikling, tjenesteutvikling og lønnsomhet, om ikke mangfoldet blir tatt vare på. Nina Johannessen la særlig vekt på å sikre at kvinner og innvandrere ble inkludert i dette mangfoldets ressurser. Det er imidlertid en rekke forhold som hindrer mangfold i å utvikle seg. Sosialiseringsmentalitet, det såkalte ”Glasstaket”, kommunikasjonsformer og hersketeknikker, er noen. Det er også viktig å sikre rekruttering. I

42

rekrutteringen blir ordvalget i stillingsannonsene viktig og intervjuet med de aktuelle søkerne som forhåpentligvis gir et ekte bildet av mangfoldet. For å gi muligheter for mangfold, må en rekke tiltak gjennomføres. Dette vil være tiltak både lokalt og nasjonalt. De vil innehold elementer knyttet både til den enkelte arbeidsplass og det politiske nivået i samfunnet. Hun pekte her på nødvendigheten av å utvikle talenter. Medarbeidersamtalene og dialogen med enkelte medarbeider vil her være viktige. Det er viktig å få kvinner i ledelse som kan være synlige og fremstå som forbilder for andre kvinner som ønsker å arbeide på toppnivå. Det handler imidlertid ifølge Nina Johannessen, også om å endre kulturene lokalt slik at arbeidsplassene kan være tilrettelagte for begge kjønn. Dette handler både om arbeidstid, permisjoner, fleksibilitet og det å legge til rette for at menn kan ta sitt ansvar i hjemmet. Lederstilens betydning for mangfold Nina Johannessen mente at det ikke så store forskjeller i lederstil mellom kjønn i Norge som i en del andre land. Det er imidlertid ulikhet mellom bransjer. Hun la vekt på at lederstilen påvirker medarbeiderkulturen i bedriften. Det er videre viktig med mangfold i organisasjonen og i ledergruppen – tilrettelegging – og permisjoner for begge kjønn. Det vil gi bedre tjenester, arbeidsmiljø og beslutninger, avsluttet Nina Johannessen.

TEMA: Kjønn og ledelse

Flytende kjønn, lederskap og evidens Psykolog og forsker Birte Folgerø Johannessen I det følgende vil det bli gjort rede for Birte Folgerø Johannessens forelesing på lederkonferansen i Stavanger. Samtidig vil jeg trekke paralleller til noe av hennes tidligere forskning og publikasjoner. Det viktige er å presentere et spennende foredrag, men også gi et visst innsyn i en norsk forskers viktige bidrag til å forstå utviklingen innen en helsesektor som har gjennomgått omfattende reformer de siste tjue årene. For den som skal forstå kjønn i forhold til organisasjoner er hennes forskning viktig. I mange av de rapporter, det gjelder blant annet utredningen til Den Norske Legeforeningen om kvinnelige ledere blant legene, refereres det hyppig til Folgerø Johannessens forskning.

TEKST OG FOTO: Karl-Henrik Nygaard

Birte Folgerø Johannessen er i dag ansatt som forsker ved Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen. Hun arbeider i tillegg som klinisk psykolog ved et DPS. Forskningsprosjektet hun er involvert i er finansiert av Helse Bergen. Prosjektet har tittelen; Lederskap, evidens og behandlingstenkning innen det psykiske helsevern. Prosjektet retter fokus mot

bevegelsen for evidensbasert medisin (EBM) og evidensbasert psykoterapi, i en situasjon hvor enhetlig ledelse nå søkes innført på alle nivå i helseforetakene I foredraget pekte hun på forbindelser mellom reformene i helsesektoren, forståelsen av kjønn og hvordan maskuline holdninger og tenkemåter dominerer i forståelsen av lederskapet. Ut fra et feministisk ståsted stilte

43

hun en rekke kritiske spørsmål knyttet til utviklingen i helsesektoren. Foredraget tok i stor grad utgangspunkt i hennes doktorgradsarbeidet Det flytende kjønn» Om lederskap, identitet og politikk fra 1994. Det er en nær sammenheng mellom Folgerø Johannessens doktorgradsarbeid, forskningsprosjektet hun nå er involvert i og de perspektivene hun knytter til det hun kaller flytende kjønn i sitt foredrag i Stavanger. Prosjektet utvikles i samarbeid med ATM-prosjektet ved Rokkansenteret, der introduksjonen av EBM og enhetlig ledelse sees i lys av den pågående offentlige reformpolitikken. Det har også vært et ønske om å utforme problemstillinger, som kan kaste lys over klinikernes erfaringer med de nye krav til forskningsbasert praksis, under modeller for enhetlig ledelse. Dette var også viktige momenter i fordraget i Stavanger. Det flytende kjønn Birte Folgerø Johannessen var opptatt av at leder er noe man blir og ikke noe man er i utgangspunktet. På samme måte har hun vært opptatt av å tenke om kjønn, som noe som er konstruert og ikke bare noe man er i seg selv. Hun har særlig vært opptatt av dannelsen av lederidentitet hos kvinner. Intervjuundersøkelsen som hun gjennomførte for vel ti år siden som en del av sitt doktorgradsarbeid, søkte å få svar på og å problematisere disse spørsmålene. Informantene var kvinner i topplederstillinger. Noen av de spørsmålene hun da stilte seg var: Hva skjedde med de kvinnene hun intervjuet? Hvordan endret de sin måte å bruke sin kunnskap på da de kom i lederposisjoner?

44

Fra taus kunnskap til forskningsfokus Birte Folgerø Johannessen la vekt på at det har skjedde store endringer i praksisfeltet. Selv har hun vært opptatt av å snakke med klinikerne og lære å forstå hvordan de brukte sin kunnskap på. Hun har selv lang erfaring som kliniker. Arbeidet som psykolog ved Modum Bad har vært en stor inspirasjon for henne i de forskningsprosjektene hun har vært involvert i. I den perioden hun arbeidet med sitt forskningsprosjekt og doktorgradsarbeid, og de ti årene som er gått siden, har det blitt et stadig sterkere fokus på forskning i helsesektoren. Nå er det den forskningsbaserte praksis som har status og som gir legitimitet hos de instansene som vurderer hvilke krav som skal være i norsk helsevesen. Dette faller sammen med en rekke reformer i helsesektoren, mente hun. Hun undret seg over om det var slik at den praksisen og den etablerte ”tause” kunnskapen til klinikerne, legene, psykologene og sykepleierne ikke ble regnet med i vurderingen av hva som er anerkjent kunnskap. Dette er jo godt utdannende mennesker, sa hun. Hva er det som har skjedd? Hun mente det skjedde en endring i slutten av 80-årene. Da kom forskerne mer på banen. Forskerne kunne gå ut av praksisfeltet og se praksis med et betraktende blikk fra utsiden. Nå var det forskerne som skulle fortelle klinikerne hva de skulle gjøre. Var det virkelig slik at praktikerne ikke visste hva de holdt på med? Birte Folgerø Johannessen undret seg over hva slags dominans det her er snakk om. Den tyngden som var knyttet til at klinikerne og kvinnene hadde taus kunnskap, som hadde utviklet seg i nærheten av pasienten, har en

lang historie. Det har vært knyttet stor tyngde til dette. Nå var den ikke verdt så mye lenger. Rop på ledelse Troen på ledelse kom som en sterk ideologisk strømning i løpet 1980 årene. Den begynte i USA, men har senere forplantet seg til resten av verden. Den inngikk som del av en mer ledelsesorientert ideologisk dreiing som ble omtalt som New Public Management (NPM). Birte Folgerø Johannessen karakteriserte dette som et rop etter mer og bedre ledelse. Hun oppfattet NPM som en betegnelse på sammensatte reformer for modernisering av offentlig sektor med ulike innflytelseskilder. I helsesektoren leder reformprosessen til økt etterspørsel etter målesystemer som skal kombinere faglige og økonomiske vurderinger. Samtidig tvinger mål- og resultatstyringen frem endringer i sykehus og helsesektor. Birte Folgerø Johannessen pekte på at denne ledelsesorienteringen kom samtidig som kvinnekampen endret karakter. Kvinnekampen skiftet fokus - fra å være interesse og rettferdighetsorientert til å se på kvinner som en ubrukt ressurs i samfunnet. Hun ønsket å sette fokus på hvilke holdninger til ledelse som ble presentert og i hvilke sammenhenger de fremkom. Hvilke kunnskap ble etterspurt? Hvem ble tause? Hun hadde som ambisjon om å tydeliggjøre det hun kalte; de nye tause gruppene. Det ble viktig å få klarlagt hva slags forbindelse det er mellom fag og ledelse på et mer overordnet plan. Noen av de spørsmålene hun oppfordret konferansedeltakerne til å reflektere over sammen med henne, var;

- Hvilke lederskapsideer og forestillinger blir produsert? - Hvilke organisasjonsskjema inngår de i? - Hvilke kunnskapsformer blir det spurt etter? - Og hvem blir tause? Dypmetaforer om kjønn Flytende kjønn er et beskrivende begrep, ifølge forskeren fra Rokkansenteret. Det er en mer brukt betegnelse nå enn før. Hun mener at begrepet er nyttig i påvisningen av at kjønn ikke er noe gitt, men noe som oppfattes ulikt i ulike sammenhenger. Kvinnene hun intervjuet i doktorgradsstudien var i hovedsak toppledere. De var tydelige på at de hele tiden ble sett på som kvinner. De brukte mye tid på å vise hvordan de presenterte seg selv. Birte Folgerø Johannessen mente at de selv la sterke føringer på hvordan de ble fortolket og hvordan de ønsket på bli hørt. I denne sammenhengen mente hun at begrepet flytende kjønn ble viktig. Begrepet viser til at kjønn har betydninger som skifter, samtidig som det maskuline ofte opptrer som det umarkerte kjønn. Det retter fokus mot betydninger av å være mann og kvinne, og mot det maskuline som det generelle, det overordnede - det som ofte fremtrer som nøytralt. Kjønn er et konstruert fenomen. Det vil ikke være mulig å gi en beskrivelse av kjønn som ikke er berørt av fortolkninger og forståelser som springer ut fra den sammenhengen kjønnet fremstår i. Hun mente at kjønnsfokuset har en tendens til å bli en betraktningsmåte knyttet til hvordan man ser og fortolker kvinner. Når det kommer en kvinnelig leder, blir gjerne fokuset at her kommer kjønnet - her kommer en dame!

45

At det maskuline gjerne opptrer som det umarkerte kjønn, mente Birte Folgerø Johannessen var bygget inn i våre tenkemåter. Det er forankret i våre normer og internaliserte samfunnsmessige verdier. Skolen, kirken og økonomien som samfunnsstrukturer er med å forvalte dem. Hun mente at kvinnene selv var en del av spillet ved å være naturlig underkastende. Det har vært mye snakk om at kvinner må lære seg å bli mer dominerende. Da risikerer de å bli oppfattet som ukvinnelige, mente hun. Dette kan ikke løsrives fra en dominans knyttet til kjønn som vi misliker. Begrepet flytende kjønn kan også gi assosiasjoner til dypmetaforer som virkelig strukturerer oss som individer. Slike dypmetaforer knytter det klissete og bløtaktige til kvinner, mens det harde og avgrensede er knyttet til det maskuline. Hun ville imidlertid ikke gå nærmere inn på det, men heller uttrykke seg litt spissformulert og spørre om det ikke fortsatt er verre for menn å bli karakterisert som feminine enn for kvinner å bli karakterisert som maskuline? Hun mente av svaret på dette måtte bli positivt. Det maskuline er assosiert med styrke/ makt/kraft. Det feminine er både assosiert med kjønn og med svakhet. Hun mente også at menn som karakteriseres som feminine assosieres oftere med homoseksualitet enn kvinner som karakteriseres som maskuline. Mellom menn fungerer det ”feminine” i mange sammenhenger som markør for uakseptable maskulinitetsformer, mente Birte Folgerø Johannessen. Ville ikke bli vurdert som kjønn Hun syntes at problemstillingene om makt, kjønn og seksualitet var ubehagelige. Hun

46

mente dette var underliggende institusjonaliserte forhold. Det er ikke kjønnet som bærer kjønnets betydninger, men det bare vi som individer som kan endre det, sa hun. Hovedfokuset i hennes forskning har vært «kjønnsnøytralitet som strategi». Spørsmålet hun stilte seg etter intervjuene hun hadde gjort og som hun var opptatt av i sin doktorgradsoppgave, var derfor hvorfor kvinnene var så opptatte av ikke å bli sett på som kvinner, men som kompetente og dyktige fagfolk. Rosabeth Moss Kanter Doktorarbeidet til Birte Folgerø Johannessen bygger i stor grad på den amerikanske organisasjonssosiologen Rosabeth Moss Kanters teori og forståelse av kjønn i organisasjoner. En grundig forståelse av synspunktene til Folgerø Johannessen krever imidlertid også en presentasjon av Kanters synspunkt. I doktorgradsarbeidet gir psykologen fra Bergen et godt innblikk i hennes teorier. Hun peker på at Kanter ikke retter fokuset på barndom og oppvekst for å forstå hvordan menn og kvinner opptrer og fremtrer i organisasjoner. I doktorgradsarbeidet skriver hum blant annet at: ”Kanters organisasjonssosiologiske perspektiv representerer en utfordring forpsykologifaget idet hun tar avstand fra psykologifagets tendens til å forklare menns dominans og kvinners underordning i organisasjoner som et resultat av kjønnsspesifikksosialisering i barndom og ungdom. Kanters perspektiv utvikles direkte i opposisjon til enhver forståelse av kvinners atferd i organisasjoner som er basert på forestillinger om kjønnsforskjeller og hva som er kvinnespesifikt. Hennes hovedpoeng er at kjønnsforskjeller mellom organi-

sasjonsmedlemmer må forstås som utslag av ulikheter i deres plassering i organisasjoners hierarki, heller enn som utslag av kjønnssosialisering i tidlig barndom eller ulikheter i voksne kvinner og menns familietilknytning. Hun retter på denne må-ten fokus mot ulikhetsskapende prosesser i organisasjoner, samtidig som hun tar et entydig oppgjør med tendensen til å bruke mer eller mindre reflekterte forestillinger om kjønnsforskjeller som utgangspunkt for å forklare kvinners (og menns) atferd i organisasjoner.” Birte Folgerø Johannessen fremhever Kanters bidrag i å ha utviklet et tilstrebet kjønnsnøytralt begrepsapparat for å beskrive situasjonen som kvinnelige ledere befinner seg i, som kvinner. Ifølge Folgerø Johannessen mener Kanter at kvinnelige ledere vurderes langs to dimensjonen. I omtalen av Kanter skriver hun at: ”Den ene er hvordan de som kvinner utøver lederrollen - og hvordan de som ledere lever opp til forestillinger om kvinnelighet. Kanter mener at slike vurderinger av kvinnelige ledere skyldes at kvinnene befinner seg i en minoritetsposisjon. Hun mener at denne minoritetsposisjonen gir dem en symbolsk status. Den innebærer at de aldri bare representerer seg selv, men skiftevis gjøres til unntak fra og representanter for sin kjønnskategori.” Det er ikke slik i doktorgradsarbeidet til Birte Folgerø Johannessen at hun anser alle Kanters synspunkt for akseptable og gyldig. Hun peker på en rekke mangler ved teoriene, men legger vekt på at Kanter bygger på empirisk materiale og at hennes dekonstruksjon av kjønn i organisasjoner har gitt viktige bidrag

til forstå hvordan kjønn fremtrer i organisasjoner. Kanters forståelse av kvinner i organisasjoner “tillater” ifølge Folgerø Johannessen det maskuline å eksistere som det overordnede, generelle og allmenne. Hun mener at det er en konsekvens av den tilstrebet kjønnsnøytrale holdningen at det dannes et paradoks i det begrepsapparatet som utvikles for å forstå kvinnelige ledere. Hun skriver i doktorarbeidet at: ”Mens den problematiske situasjon kvinnelige ledere befinner seg i som “tokens” 1(symboler, min kom.) er betinget av de betydninger kjønn har og får i organisasjoner, forstås organisasjoner som kjønnsnøytrale sosiale system og den ”situasjonen” kvinnelige ledere er i forstås som en “hvilken som helst” minoritetssituasjon.”

Kjønnsnøytralitet som strategi Birte Folgerø Johannessen la vekt på at sykepleierne på 90-tallet var en av de profesjonene som var positive til å se på ledelse som eget fag.2 Ledelse ble av mange oppfattet som en profesjon som krever spesielle ferdigheter. Dette kunne bli oppfattet som en strategi for å få vekk fokuset på det kvinneaktige. Hun betegnet det som kjønnsnøytralitet som strategi. Denne strategien var brukt for å nøytralisere det som var med på å nedvurdere kvinner individuelt og de former for faglighet som blir assosiert med kvinnene – her under sykepleiere. Hun pekte også på at det går en rød tråd fra fokus på ledelse som eget fag, selvstendig kompetanse til enhetlig ledelse som konsept i helsesektoren. Hun hadde forståelse for en slik strategi, men var skeptisk til om det var mulig å bruke

47

kjønnsnøytralitet som strategi for å oppnå respekt og anerkjennelse som ledere. New Public Management Birte Folgerø Johannessen har hatt fokus på New Public Management i deler av sin forskning. Hun har publisert et notat om Ledelse og evidens i det psykiske helsevernet, konsekvenser for kunnskapsforståelse og organisering. Dette var også utgangspunktet for debatt på en av seksjonene under den internasjonale organisasjonskonferansen (EGOS) i sommer. I Stavanger pekte hun på at NPM betegner en rekke sammensatte reformer. De aktuelle reformene har til hensikt å forbedre den offentlige tjenesteproduksjonen og samtidig rasjonalisere og effektivisere. NPM-reformene har kommet for fult i helsesektoren også. Dette gjenspeiler seg også i troen på lederskap som endringsfaktor og effektiviseringsfaktor. Da statsråd Synnøve Brustad kommenterte overskridelsene i helseforetakenes budsjetter i midten av november, la hun vekt på at løsningene var avhengig av gode ledere som klarete å ha spille godt sammen med arbeidstakerorganisasjonene. Statsrådens kommentar synliggjør godt hvordan NPM-tenkingen er forankret i departementet. Birte Folgerø Johannessen er kritisk til at den sterke troen på lederskapet som en forløsende faktor for å rydde opp i alt. - Jeg er ikke så sikker på at det lederne det kommer an på, sa hun. Hun fikk godt frem at hensikten med disse reformene er å sikre kostnadseffektivitet og bedre ressursforvaltning. Reformene og talemåtene som nå rår i offentlig sektor er nært forbundet med ideer om ledelse, effektivise-

48

ring, brukarstyring og konserntankegang. Hun viste her til sin kollega professor Per Lægreid. Organisasjonsendringene foregår like mye på meningsplanet som på handlingsplanet, mente hun. Ut fra egen og andres forskning, mente hun reformene bidrar til å forsterke organisasjonsskjema/bilder med det rasjonelle og handlekraftige individ som tankefigur: Organisasjonens handlinger er styrt av ledelsens tanker, beslutninger og tale. Birte Folgerø Johannessen mente at den økte ledersatsingen også knyttes til kjønn. Hun siterte fra psykologprofessoren Hanne Haavind, da hun pekte på at: ”Endringer i forholdet mellom kvinner og menn er forbundet med at den maskuline dominans blir illegitim på alle områder, den forsvares ikke, men utfordres, skjules og rettferdiggjøres.” Hanne Haavind var hennes veileder da hun gjorde doktorgradsarbeidet. Hanne Haavinds tanker og forståelse av kjønn, går også som en rød tråd gjennom Birte Folgerø Johannessens doktorgradsarbeid. Birte Folgerø Johannessen pekte i sitt foredrag ellers på at fravær av kvinner i lederstillinger tolkes som noe annet enn helt naturlig. Hun mente at det i løpet 80-tallet ble tegn på maskulin dominans i arbeidsliv, der kvinner oftere blir omtalt som en ”ubrukt ressurs” i ledelsen av organisasjoner. Kvinners tilstedeværelse i sentrale og synlige posisjoner ble da politisk viktig. Det symboliserte organisasjonens kjønnsnøytralitet og rasjonelle bruk av ressurser. Ut fra egen forskning kunne hun også hevde at kjønn som tegn på kvinnekroppen samtidig, blir tillagt mening langt ut over det som

den enkelte kan leve opp til. Kvinnelige ledere skal også symbolisere omsorgsverdier som bryter med den maskuline etikk. Den maskuline etikk Birte Folgerø Johannessen pekte på at det er påvist at det maskuline trenger igjennom lederskapsforståelsen som det hun kalte en heroisk essens. Hun betegnet dette som utslag av en maskulin etikk. Med utgangspunkt i Kanter pekte hun på at den maskuline etikk er preget av en tøff mentalitet i tilnærming til problem og analytiske kapasiteter med evne til å abstrahere. Videre er en slik maskulin etikk knyttet til at emosjonelle hensyn tas med bedriftens beste i fokus og en intellektuell overlegenhet ved problemløsning og beslutningstaking. Denne maskulin etikken mente Kanter var en grunnleggende ide i Taylorismen. Det hun kalte den heroiske essens mente hun også var prinsipper knyttet til den maskuline etikken. Med dette mente hun at organisasjoners historier personliggjøres på måter som tilegger ledere usannsynlig stor betydning for resultater. Hun kalte det en ”fantastisk” dimensjon. Ledere er som helter i eventyrverden, men de kjemper på en helt annen arena for få anerkjennelse for sin handlekraft. Handlekraften må kunne måles gjennom resultater. Men understreket hun; det er jo ikke lederne som lager resultatene. Dette forsterker ideen om at organisasjoner er handlingsorienterte systemer som kun er der for å koordinere handling. Hun pekte imidlertid på at organisasjoner også er politiske systemer som produserer ideer og forestillinger. De representerer ulike interesser som de tar det opp i seg. Dette gjelder både handlings og politiske systemer.

Taylorismen Birte Folgerø Johannessen mente det var viktig på nytt å se på taylorismen som system og tenkemåte. Hun mente av vi på nytt er på vei inn i den tankegangen som preget taylorismen. Gjeninnføringen av taylorismen mente hun vi nå også kan se i helsesektoren. Hun understreket imidlertid at taylorismen også hadde positive sider. Fredrick Winslow Taylor hadde gode hensikter. Taylorisme betydde en videreutvikling av tids- og metodestudier samt jobbanalyse. Dels med utgangspunkt i hvorledes de dyktigste og hurtigste arbeidere utførte et arbeid, dels ved syntetiske metodestudier. Taylor la stor vekt på å standardisere og spesialisere arbeidet - både for arbeidere, arbeidsledere og planleggere og på betydningen av øket kvalitetskontroll. Sammen med praktikeren, bilfabrikanten Henry Ford, var Taylor blant de som bidrog sterkest til utviklingen av den kapitalistiske og moderne storindustrien.3 vitenskapelige lover for ledelse skulle eliminere lederes tilfeldige maktutøvelse og arbeidernes latskap, gjennom økt vekt på rutiner, orden, logisk produksjonsplanlegging og kostnadsanalyser. Taylorismen ble av samtiden dels forstått som effektiviseringsteknikker innenfor bedriftene og som en universalnøkkel til effektivisering av hele samfunnet Vitenskapelig bedriftsledelse – Taylorisme slik den ble den dominerende måte å organisere produksjonen og arbeidslivet fra 1911 og videre, var blant annet knyttet til: • Insentivlønn. Belønning for ønsket atferd i bedriften • Tidsstudier • Funksjonelle arbeidsbeskrivelser som bidrar

49

• • •

• •

til at ledelsen kan kontrollere arbeidet uten å måtte beskjeftige seg med arbeidet som ble utført. Spesialiserte arbeidsformenn som deler arbeidslederskapet seg i mellom. Instruksjons-ark for arbeiderne Innføring av standardtyper for alt verktøy og alle redskaper som blir brukt i forskjellige yrker. Dersom mulig opprettelse av en planleggings seksjon - eller kontor. Et moderne kostnadsberegningssystem

psykologene og sykepleierne, men samtidig var ledelse mindre viktig enn faget for legene. Sykepleiernes rolle Birte Folgerø Johannessen mente at gjennom å akseptere ideen om ledelse som et eget fag eller en egen profesjon, bidro sykepleieprofesjonen til å avinstitusjonalisere det etablerte hierarkiet mellom profesjonene som hadde basert seg på at legenes rolle som ledere, fageksperter og klinikere var vevet sammen i en form for ”naturlig autoritet”.4

Fokuset på lederen Birte Folgerø Johannessen mente at mange ser reformene som forsøk på sykehusene skal bli ”ekte” organisasjoner. Her skal det være ”ekte” ledere. Dette skal gjenspeiles i organisasjonskartene der strekene mellom de ulike avdelingene er ekte og tydelige. Kartene er symboler på hvordan signalene skal gå mellom ulike nivåer i en organisasjon. Hun pekte på at det var ikke var slik tidligere. Da hadde profesjonene makten. Mange mente de hadde for stor makt. Hun trakk frem legene og sykepleierne som særlig sterke profesjoner i helsesektoren. Innen det etablerte selvstyrte profesjonssystemet var ledelsen identisk med fagledelse. Kvalitet blir definert gjennom de måter som teoretisk abstrakt kunnskap og empirisk forskning omformes til praktiske ferdigheter på. I disse oversettelsesprosessene hadde lederne en viktig rolle. Rollen var imidlertid underordnet de former for faglighet som legene, sykepleierne og psykologene forsvarte. Legene var overordnet de andre profesjonene. Deres dominans gikk inn i både fagfeltet til

50

Enhetlig ledelse knyttes til mal og resultatstyring i sykehus og helsesektor Mål og resultatstyring er vesenlige elementer i sykehusreformen fra 2002. Ledelse forbindes med økt etterspørsel etter målesystemer som kan kombinere faglige og økonomiske vurderinger. I dette systemet skal kvalitet sikres gjennom teknologier som former klinisk praksis slik at best mulig kunnskap blir tatt i bruk. Det blir lagt større vekt på standarder for å sikre faglig kvalitet. Det er ikke kun dokumentasjon av arbeidsprosesser knyttet til produksjonsmålinger som er i fokus. Birte Folgerø Johannessen mente at Accountability (ansvarlighet) dermed ble foretrukket fremfor skjønn. Hun viste hvordan det har oppstått en sammenheng mellom en gjeninnførelse av tayloristiske holdninger, tidsstudier, og systemer for kvalitet, belønning og målbarhet. Ifølge Birte Folgerø Johannessen har det i sykehusreformene vært viktig å få til bedre

koordinerte handlinger og tilhørighet til det enkelte foretak. Hvert foretak skal ha sin identitet og ønsket atferd skal fremmes. Tidsstudier er på vei inn igjen i nye utgaver. Enhetlig ledelse etter hvert knyttet til andre ledelsesformer som mål og resultatstyring Ledelsesformen i sykehus kobler begreper knyttet fag og kvalitet med økonomiske. I en periode med økte krav til kostnadseffektivitet, er Evidence Based Medicine (EBM) blitt viktig i den medisinske profesjonenes måter å sikre faglighet på. Hun mente de andre helseprofesjonene følger etter den medisinske praksis og selv innfører liknende systemer. Det har oppstått Evidence Based Practice- pregede begreper innen både psykologien og sykepleien. Regel og målingsbaserte tilnærminger til ledelse av kunnskapsprosesser styrkes. Birte Folgerø Johannessen mente at i den grad disse teknologiene tar opp i seg resultater fra moderne klinisk forskning kan de også reflektere endringer i profesjonenes kunnskapsgrunnlag. Kvalitet defineres ved hjelp av kliniske retningslinjer, behandlingsprogram eller annen standardisert kunnskap som gir regler for hvordan utredning og behandling skal gjennomføres på forsvarlig vis. Det gis detaljerte instruksjoner som skal sikre at legene, sykepleierne og psykologene gjør de rette faglige vurderingen. Det skal ikke lenger overlates til den enkelte til lederen eller fagpersonen. Kvalitet defineres innenfor evidensbasert praksis i stor grad ved hjelp av kvantitative mål og mer upersonlig informasjon som også kan brukes av ledere, ”brukere” og politikere. Dette er det noe som det all grunn til å reflektere over, mente hun og spurte hva denne utviklingen har med kjønn å gjøre.

Mannen med stoppeklokken er tilbake «Mannen med stoppeklokken» er tilbake, men har nå med seg bedre utstyr for å registrere virksomheten ned i miste detalj. Dette må også legene underordne seg, mente Birte Folgerø Johannessen. Hun brukte begrepet ledelse på avstand, for å få frem at den statlige styringen inn mot helseforetakene i større grad er basert på den ”nøytrale” forskning, heller enn på profesjonenes evne til å styre seg selv. Hun mente at arbeidsformenn som skulle sikre at arbeidet blir gjennomført etter oppsatte regler og prosedyrer, erstattes av et større kvinnelig kontrollkorps med høye standarder for selvkontroll, og med behov for å dokumentere det som gjøres i detalj. De skal motivere andre kvinner til å følge prosedyrene mer nøyaktig enn før – og dokumenter at det blir gjort, og samtidig å holde fokus der det skal være, hos pasienten. Birte Folgerø Johannessen baserer sin tilnærming til kjønn og ledelse i stor grad på et konstruktivistisk perspektiv. Konstruktivismen har fokus på språket.5 Språket skaper virkeligheten. Det er ikke gitt hva som er fakta. Det er derfor så viktig å være oppmerksom, mener hun, når så mye som mulig skal være faktabasert. Hun mente at de erfaringer og kunnskapsformer som kan uttrykkes i kvantitative størrelser får et fortrinn: Dette betyr en maskulinisering av kunnskapsområder og oppstykking av arbeidsmåtene innen et kvinnedominert felt. Hun mente at det er mye som ikke kommer med i vurderingen fordi det språklige grunnlag for konstruksjonen av fakta ofte får stå uimotsagt.

51

Hva blir reaksjonen? Birte Folgerø Johannessen undret seg over hvilken reaksjon denne maskuliniseringen av det kvinnedominerte feltet ville kunne føre til. Hun trakk perspektivene tilbake til Human-Relation bevegelsen som hadde vært en reaksjon mot taylorismen. Scientific management stod på mange for et mekanistisk menneskesyn. Her var lederen ingeniør. Fokus var satt på arbeidet. Utgangspunktet var at folk styres best når de blir dirigert utenfra, og arbeidsprosessene spesialiseres i stor grad. Mennesket som arbeidskraft ble sett på som en maskin. Human Relation bevegelsen kan sees på som en reaksjon på dette. Den la vekt på at arbeiderne ikke oppførte seg som maskiner, men måtte ses som mennesker med ulike motiver og verdier. Det kjente Hawthorne undersøkelsene er et kjent eksempel på dette. Her var konklusjonen at når arbeiderne får oppmerksomhet i sin arbeidssituasjon, fører det til bedre resultater.( Hawthorne-effekten). Ville det bli en liknende reaksjon på den utviklingen som vi har fått i helsesektoren? Er det ikke slik en økonom har uttrykt at: ”Det som ikke kan måles..kan ikke kontrolleres” (økonom), ”men det som har mest å bety, kan ikke måles ”(samme økonom).”? Er det litt utidig å stille spørsmål? Oppfattes det som å være vanskelig? Har det noe med kjønn å gjøre? Mennene dytter frem forskningen som kvinner skal basere sin praksis på. Fakta er bare fakta? Hun mente at konstruksjonen av fakta får stå uimotsagt og at store deler av annen relevant forskning faller utenfor. Rører det seg noe på klinikknivå eller tilpasser man seg et system som er så dominert

52

av det økonomiske og målbare? Eller er det slik at kvinnene er så dyktig og så lojale at de klarer å gjøre alt mulig på en gang. Å registrere data samtidig som de holder fokus på pasienten? Er en god klinisk ledelse og en god ”teamledelse” nok til å fange opp og bringe videre de erfaringene som gjøres? Hun følte at hun ikke hadde svarene. Men som en god forskere og skeptiker stilte hun flere spørsmål enn hun ga svar. Selv var ikke Birte Folgerø Johannessen lenger sikker på om forskningen var noe for henne. Det var vel kanskje i klinikken, hos pasientene at hun best fikk gjort jobben sin som psykolog. Publikasjoner av Birte Folgerø Johannessen: Johannessen, Birte Folgerø: «Det flytende kjønn» Om lederskap, identitet og politikklederskap. Bergen, 1994, LOS-senteret Birte Folgerø Johannessen, Agnes Andenæs, Tone Ødegård: Kjønnet som forsvant? Om kjønnsforståelsen i psykologifaget. I: Arnhild Taksdal, Karin Widerberg (red.): Forståelser av kjønn i samfunnsvitenskapen og kvinneforskningen, Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1992. 37s. Johannessen, Birte Folgerø: Ledelsesroman-tikk - et uutforsket fenomen som problem. 1990: LOS-senter notat nr. 26:90, ISSN: 0802-3646 Johannessen, Birte Folgerø og Hege Skjeie: Kvinner i maktposisjoner - nye tvetydigheter. 1989, NAVFs sekretariat for kvinneforskning, 30s. Konferanserapport: «Makt og medvirkning» Johannessen, Birte Folgerø og Hege Skjeie: Kvinner i maktposisjoner - nye tvetydigheter. 1989, NAVFs sekretariat for kvinneforskning: Arbeidsnotat nr. 1:89

1 I notat om kvinnelige ledere i sykehus, som Legeforeningen har gjort heter det: ”Som ”tokens” blir kvinner mer synlige som kvinner enn som fagpersoner. Konkret trenger likevel ikke synligheten å bli knyttet til kjønn, men det som er annerledes, noe annet. I mannsdominerte miljøer, hvor mannligheten oppleves og forstås som det vanlige og allmenne – og ikke nødvendigvis kjønnet, vil det kvinnelige bli oppfattet som det spesifikke. For kvinnelige ledere representerer det å bli gjort til representant for sitt kjønn et særskilt dilemma, på grunn av det grunnleggende motsetningsforholdet mellom underordnet posisjon og lederrolle”. De siterer her også Birte Folgerø Johannessen når de skriver: ” Dersom en kvinnelige leders kjønn oppfattes som relevant, i den forstand at hun sees som representativ for andre kvinner, blir det naturligvis vanskelig å symbolisere individuell innflytelse. Hun vil da stå i fare for å minne andre om at hun tilhører den kjønnskategori som ikke har sosial kontroll. Når kvinner anses som kompetente ledere, er det derfor vanlig at hun oppfattes som unntaket fra andre kvinner. Når de oppfattes som inkompetente ledere, er det vanlig at de oppfattes som representanter for andre kvinner.” 2 Se også Sykepleielederen nr. 3 2006. Intervju med Dag Olaf Torjusen 3 Se Sykepleielederen nr. 1, 2006. Omtale av boken til Taylor. 4 Ref. intervju med Torjusen i Sykepleielederen nr. 3 2006 5 Det danske leksikonet Solidaritet forklarer sosialkonstruktivismen slik: (min oversettelse) ”Sosialkonstruktivismen og sosialkonstruksjonismen er to parallelle utviklingslinjer innen samfunnsvitenskapene) og sosialpsykologien. De er begge kritiske overfor den etablerte vitenskap, avviser såkalt positivistisk empirisk vitenskap, heller mot kvalitative metoder og er sterkt inspirert av postmoderne filosofiske posisjoner. Begge utviklingslinjer er knyttet til utviklingen av ulike diskursanalyser. Felles for de fleste diskursanalyser er en oppfatning av, at språket konstituerer omverdenen. Det, som skiller dem fra hverandre er målet om hva og hvordan, det skapes gjennom språket. Sosialkonstruktivismen eller sosialkonstruksjonismen er således både en radikal, samlet filosofisk retning, hvor erkjennelsen konstruerer både den sosiale og fysiske omverden, og en mer moderat generell orientering, der språkets og diskursens formende kraft er i fokus uten at egentlige konstruktivistiske ontologiske prinsipper berøres.” I Wikepedia er definisjonen: ” ”Sosial konstruktivisme innebærer at de begreper og klassifikasjoner som konstituerer virkeligheten som en erkjennbar orden, er et resultat av de sosiale konvensjoner som uttrykkes i og gjennom språklig adferd. Dermed ansees virkeligheten i siste instans å være betinget av disse konvensjonene.”

UTGIVELSESPLAN FOR SYKEPLEIELEDEREN 2007 nr. 1, 2007: nr. 2 2007: nr. 3 2007: nr. 4 2007:

Ugivelse

Annonsefrist

Frist for innlegg

1.april 1. juli 1. sept. 1. desember

1. mars, 1. juni 1. juli 1. november

15. februar 15. mai 15. juni 15. oktober

Forespørsler om annonsepriser, innlegg etc. rettes til redaktør Karl-Henrik Nygaard, 55 90 39 27 eller e-mail: [email protected] 53

Tekst: KARL-HENRIK NYGAARD

Makt og ledelse Krigføringens kunst Krigføringens kunst Sun Zi Oversettelse av Thor Dag Halvorsen Damm forlag 2006 ISBN: 978-82-04-12489-9

Krigføringens kunst (The Art of War) er blant verdens mest siterte bøker. Den ble skrevet av den kinesiske offiseren Sun Zi for mer enn 2400 år siden. På vaskeseddelen heter det at boken har stor relevans for ledelse, bedriftsstrategi og militær teknikk, men også for dagliglivet. Det er en praktutgave av boken som nå foreligger på norsk for første gang. Boken er knyttet til Sun Zi. Han var militær strateg og general i en av Kinas provinser samtidig som Sokrates vandret rundt og ”fordervet” ungdommen, i det gamle Hellas. Boken regnes som den eldste komplette tekst i sitt slag som fortsatt er bevart. På den tiden boken ble skrevet var Kina delt i seks eller sju stater. Disse var hyppig i strid og krig med hverandre i kampen for å bli den overlegne makten. I innledningen til boken pekes det på at krig, i det gamle Kina, ble sett på som

54

en ridderlig konkurranse. Som sådan var den styrt av en kodeks som begge sider stort sett forholdt seg til. Boken er systematisk guide til strategi og taktikk for herskere og militært befal. Den tar for seg ulike handlinger og manøvrer og hvordan krigsherren må tilpasse sin strategi og taktikk til terrenget. I det første kapitlet om vurderinger siteres Sun Zi på å ha sagt ”… krigen (må sees) i lys av fem grunnleggende faktorer og samholde disse med syv elementer..” Det er ; moralsk innflytelse, været, terrenget, ledelse og reglement (lov, metode, kunst). I en fotnote pekes det på at begrepet dao her er oversatt med moralsk innflytelse. Det blir imidlertid som regel brukt for å betegne ”veien” eller ”den rette vei”. Det henviser til myndighetens moral, spesielt til herskerens. Det heter at ”Hvis herskeren styrer rettferdig, mildt og rettskaffent, følger han ”den rette vei”, og utøver dermed en overlegen grad av moralsk påvirkning.” Å ta hensyn til slike faktorer er ifølge Sun Zi, nødvendig for å komme seirende ut av kampen. Boken understreker viktigheten av eksakt informasjon om fiendens styrker, disposisjoner, oppstillinger og bevegelser. ”Kjenn fienden og kjenn deg selv, og du kan og delta i hundrer av slag uten noe frykt for å bli slått.” Den understreker også hvor vanskelig det er å

si på forhånd hvem som vil komme seirende ut av kampene og hvor viktig det er å være fleksibel når det gjelder strategi og taktikk. Boken understreker også den tette forbindelsen mellom politiske overveielser og militær strategi. Denne tankegangen har også preget moderne militære strateger. Mao og det kinesiske kommunistpartiet hentet mye inspirasjon fra Sun Zi i kampen mot japanske okkupanter og senere kinesiske nasjonalister. Den norske praktutgaven av Krigføringens kunst er vakkert illustrert og innbundet. Den har en grundig historisk innledning som plasserer Sun Zi og teksten inn i rett historisk og kulturell ramme. De tretten kapitlene som bygger på teksten til Sun Zi innledes med vurderinger, hvilke prosesser og vurderinger som må til før krigen kan starte. Det rasjonelle vektlegges og Sun Zi peker på at krigføring er et alvorlig anliggende for en stat. Det handler om liv eller død, overlevelse eller utsletting. Derfor må krigens vesen studeres og forstås fullt ut. Det andre kapitlet har fokus på selve krigføringen og noen av dens mulige konsekvenser. Her er erkjennelser, som det er lett å trekke inn i vurderinger av kriger som foregår i dag. Sun Zi skriver blant annet: ” Når hærens felttog trekker i langdrag, vil ikke statskassen strekke til.”; ”Aldri har noe land hatt nytte av en krig som trekker i langdrag.”; ”De som ikke forstår farene ved å bruke makt, er heller ikke i stand til å forstå hvordan makt brukes til ens fordel.” og ” De plyndrer fienden fordi de begjærer rikdom.”. Det tredje kapitlet har offensiv strategi som tema. Her finner vi innsikt som har manglet i de fleste kriger siden. ”Det er best å bevare fiendes land intakt. Å legge det i grus er et dår-

lig alternativ.” ” Om du verken kjenner deg selv eller fienden, vil du være i fare i hvert slag.” De to kommende kapitlene tar opp hvilke disposisjoner som må gjøres og styrke, innflytelse og energi. I det første sitatet fra Sun Zi heter det at :” Å lede mange er det samme som å lede få. Det er bare et spørsmål om organisering.” De kommende kapitler tar opp tema som; svakhet og styrke, manøver, hvordan bør posisjonere seg i terrenget, analyse av terrenget, selve angrepet og spionasje. Om spionasje heter det; ”Årsaken til at den klartenkte fyrste og den dyktige generalen beseirer fienden hver gang de kriger og deres bedrifter overstiger alminnelige menns, er deres forhåndskunnskap.” Til hver av tesene er det gitt kommentarer som setter dem inn i den historiske konteksten de hører hjemme. Krigføringens kunst er en viktig bok. Den har forelagt i engelsk utgave i mange år. Selv kjøpte jeg den engelske utgaven som billig pocketbok for 10- 15 år siden. Det er denne utgaven den norske oversettelsen bygger på. Undertekstene og kommentarene i boken viser godt hvor vanskelig det er å oversette bøker fra kinesisk til et europeisk språk. Man kan gjøre seg mange refleksjoner om hvorfor Damm når gir ut boken. Slik jeg ser det, er det nok det store markedet for bøker til ledere som gjør at forlaget satser så stort på en praktutgave. Å tenke ledelse som krigskunst, har vært gjort i mange år. I ukeavisen Ledelse nr. 44 (8. des. 2006) skriver Per S. Thoresen, adm.dir. i Nycomed Norge, at: «Ledelse er dessuten en form for krig, både i offentlig og privat sektor. Med gode strategier skal målene nås med mest mulig fredelige midler.» ”Lesebøker”

55

som har ledere som markedsobjekt, har nesten alltid utdrag av denne type strategiske verk. Å sammenligne ledelse av bedrifter med hæreførernes og generalenes ledelse i krig, innebærer imidlertid en orientering i retning av mer autoritære ledelsesmodeller. Det er også all grunn til å være betenkt på at markedet og markedssfæren sammenlignes med en krigsskueplass der alt handler om strategi og posisjoner. På den andre siden ligger det en viss realisme i en slik vurdering. Mer enn noen gang er det lett å trekke sammenligninger mellom konkurransesamfunnet og kampen om markedsandeler med de strider som har vært ført på verdens slagmarker. Det tragiske er imidlertid at det vanlige mennesker, kvinner, barn og eldre, som ligger utslåtte og døde tilbake når de seierherrene har forsvunnet. Det er imidlertid interessant å se at en 2400 år gammel tekst inkluderer og diskuterer også de menneskelige sidene ved krigen. Sun Zi ser viktigheten av å bevare folkets tillit også når krigen er over. Det finnes mange likhetstrekk mellom Sun Zi den italienske Machiavelli. I boken Fyrsten (se Sykepleielederen nr.) finner vi mange formuleringer som likner på det Sun Zi skriver. Krigføringens kunst er en flott og spennende bok. Den bør absolutt ha sin plass i den historisk interesserte leders bokhylle. Her er mye nyttig kunnskap å reflektere over. Jeg er imidlertid skeptisk til å bruke den som modell for ledelse av moderne bedrifter med kunnskapsrike medarbeidere som forventer både medbestemmelse og samarbeid. Boken er trykket i Kina. Det sier kanskje noe om hvordan Sun Zi tenking om strategi har blitt en integrert del av kinesisk forretningsstrategi.

56

Nyttig om makt og Machiavelli Trond Berg Eriksen

Machiavelli Reven i hønsegården Trond Berg Eriksen Universitetsforlaget 2006 ISBN: 978-82-15-01072-4 Den norske filosofen Trond Berg Eriksen kan vise til en enorm bokproduksjon. Denne gangen har professoren i idéhistorie skrevet om Niccolo Machiavelli. Berg Eriksen har et nært forhold til Italia. Her har han reist og bodd mye. Han har skrevet om Machiavelli i flere av sine tidligere bøker. Det er først nå at han gir et helhetlig bilde av den viktige historikeren og maktteoretikeren fra renessansens Firenze. Det er viktig for Trond Berg Eriksen å se Machiavelli i lys av sin samtid. Han peker på at mange tror de kjenner Machiavelli fordi det finnes mange likhetstrekk mellom hans tid og vår egen. Likevel er det bare gjennom omstendelige historiske forklaringer at vi kan ane hva Machiavelli hadde i tankene. Trond Berg Eriksen mener at man ikke kan bruke Machiavellis navn til å legitimere noe som helst. ”Det er derfor liten hjelp i å projisere moderne forestillinger inn i hans forfatterskap for å vinne støtte eller begrunnelse for dem.” Det er bare to år siden Jon Bingen ga ut en omfattende biografi om Machiavelli. Jon Bingen har oversatt hovedverkene til Machiavelli til norsk. Interessen for Machiavelli er et interessant kulturelt fenomen. På samme

måte som Sun Zi blir han brukt for å legitimere maktbruk og strategisk tenking. Det er ikke lenger slik at det er den ærlige som er idealet. Den ærlige fremstår heller som den dumme i et moderne konkurransesamfunn. Den lure, den smarte og den som har internalisert de strategiske formler i sin egen etiske kodeks, synes å være en helt, en som beundres og æres i de maskuline ”greie” klubbene. Trond Berg Eriksen advarer mot å bruke Machiavelli som modell. Machiavelli er realist. Han skriver om verden slik den er. Han skriver om makten slik den fremkom som vold og strategiske spill i et Nord Italia der kampen mellom ulike hus og fyrster involverte hver eneste borger. Jon Bingen fremhevet Machiavelli som en av den realistiske historieskrivingens viktigste opphavsmenn. Han blir dermed forstått som en forløper til den materialistiske historievitenskapen. Det er Makten og ikke Gud som styrer historien. Dette er forhold som også Berg Eriksen tar opp i slutten på sin historiske og kulturelle gjennomgang av den historiske konteksten som Machiavelli eksisterte innenfor. Han spør imidlertid om det er sant at stat, samfunn og fellesskap ikke er annet enn en evig maktkamp. Den norske filosofen avviser at politikk utelukkende handler om makt. Han uttrykker seg så sterkt som å si at: ”I våre dager er maktrealismen blitt en banalitet som begrunner en selvopptatt kynisme. De som hevder at makten bør være politikkens eneste tema, har latt kjensgjerningene selv bli normer. Uansett der historiske skillet mellom moral og politikk, religion og politikk, som ble gjennomført i den tidligmoderne verden, trenger de politiske beslutningene å normeres utenfra.”

Trond Berg Eriksen mener at Machiavellis fokus på makt har ført til en overvurdering av strategi, taktikk, nyttekalkyler, list og renker. Det sosiale livet i hverdagslig forstand falt utenfor hans horisont. Politikken ble både mål og middel. Transaksjoner som ikke hadde maktspillets form, ble oppfattet som uvirkelige.” Han peker ellers på at tillitsfullhet er blitt et kjennetegn på svekkede åndsevner og den tillitsfulle blir betraktet som hakkemat i vårt moderne samfunn. Dette mener han henger sammen med avslørings og demaskeringsrutiner i samfunnet. Han mener at dette har kommet for langt. Slik demaskering var imidlertid høyst berettiget på Machiavellis tid. Da var maktrealisme en progressiv avsløring av hykleri og forstillelse. Trond Berg Eriksen er kritisk til bruken av Machiavelli hos ledere og feminister. Om feministene skriver han at: ”De som ser kjønnskamp overalt, vikler seg også inn i totalitære avsløringsstrategier – slik Machiavelli gjorde det. Ingenting faller angivelig utenfor kjønnskampen. Alt får virkelighet ved å knyttes til den evige og altomfattende krigen mellom kjønnene. De feministene som bruker Machiavelli, har rett i at kjønnskampen, slik de fremstiller den, strukturelt sett kan betraktes i analogi med Machiavellis bilde av den universelle striden om makt og fordeler. Men de etteraper Machiavelli nettopp på det punktet hvor han tar feil og forløfter seg.” Trond Berg Eriksen stiller mange viktige kritiske spørsmål ved Machiavelli. Machivelli gjorde alt til et spørsmål om makt. Han mener at den italienske makttenkeren var forblindet og ikke så at samfunnet handler om mer enn makt. Alt det som handler om

57

moralsk overbevisning, tillit, gjensindighet, forståelse, delte forutsetninger og uskrevne kontrakter fikk ikke Machiavelli øye på. Trond Berg Eriksen trekker perspektivene spennende til forholdet mellom vitenskap og politikk og de hengemyrene som både muslimske og vestlige samfunn har tråkket ut i. På slutten av denne meget leseverdige boken skriver Trond Berg Eriksen: ”I et globalt perspektiv stamper politikken i to hengemyrer samtidig: I den muslimske verden har den ennå ikke frigjort seg fra mullaer og religiøse besvergelser. I den vestlige verden er den allerede gjort til bytte for rent økonomiske overslag. Pa det viset har Machiavelli fått dobbelt aktualitet! I den muslimske verden kan man bruke ham til en moderne grenseoppgang mellom det religiøse oe det politiske som ville gjøre det mulig for dem a leve sammen med annerledes troende innenfor en sekulær statsramme. I den vestlige verden kan man bruke Machiavelli å hevde og forsvare grensen mellom det politiske og det økonomiske feltet.” Som det seg hør og bør for en av våre fremste tenkere, har boken en omfattende biografi og et godt stikkordregister.

Maktens tenkere Politisk teori fra Machiavelli til Honneth Maktens tenkere Politisk teori fra Machiavelli til Honneth Roskilde Universitetsforlag 2006 ISBN: 87-7867-216-3

For den som er interessert i makt og hvordan makt har blitt forstått i samfunnsfag og filosofi de siste fem hundre årene, er boken Magtens tænkere Politisk teori fra Machiavelli til Honneth, en spennende utgivelse. I boken fokuseres det ikke på maktbegrepet i snever forstand, men på maktens problem som omdreiingspunkt for den politiske teori og idéhistorie. Boken tar for seg 25 politiske teoretiske forfatterskap fra den klassiske politiske teori til i dag Her omtales Machiavelli, Thomas Hobbes, Jean Bodin og Charles-Lous de Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau, George Wilhelm Friedrich Hegel, Max Weber,Antonio Gramsci,Carl Schimitt, Hans Joachim Morgenthau, Reinhild Niebuhr,Den tidlige kritiske teori, Hannah Arendt, Robert A. Dahl, Louis Althusser, Michel Foucault, Niklas Luhmann, Pierre Bourdieu, Jürgen Habermas, Axel Honneth, Michael Hart og Antonio Negri. Hva er makt? I innledning stilles det spørsmål om hva makt er. Hvem har makten og hvordan blir det praktisert? Det spørres videre hva makt kan føre til. Redaktørene Carsten Bagge Lausten og Jesper Myrup mener at slike spørsmål viser

58

at det er viktig å ta maktbegrepet slik det fremkommer i ulike utforminger, på alvor. De mener at makt er en del av det samfunnsmessige livet og derfor noe som vedrører alle. De peker videre på at europerisering og globalisering konstant utfordrer den klassiske maktforståelsen. Carsten Bagge Lausten og Jesper Myrup har skrevet en interessant innledning der de setter spørsmålene om makt inn i en større sammenheng. De peker også på at viten om forskjellige typer av makttenkning kan være med til å kaste lys over forskjellige aspekter av den menneskelige væren og mer spesifikt av det politiske liv. Makttenkingen gir også dermed noen redskaper, vi kan bruk i vår handling. Makt byr på problemer og potensialer. Det legges vekt på at kunnskap alltid er politisk kunnskap. Makt tilhører politikkens innerste kjerne. Uten makt ingen politikk. De peker dermed også på kunnskap betyr makt. Den som har kunnskap kan definere vilkårene for de offentlige samtaler og diskusjoner. Redaktørene mener at jo mer kunnskap man har om maktens ulike områder og virkemåter, dess mer konkurranse, strid og diskusjon om hvilke identiteter som skapes, understøttes, forandres, utelukke og elimineres i det politiske. Boken er omfattende og nyttig for den som har interesse for politisk teori og vil forstå de sammenhenger som makt og politikk står i også i vårt eget land. Her er mange interessante observasjoner i forhold til de tenkere som er nevnt. Machiavelli I forhold til Machiavelli pekes det blant annet på den ambivalens som han står. Det hevdes i boken at all politisk tenking forutsetter en

antropologi, men i de bøker som Machiavelli har skrevet diskuteres ikke denne antropologien åpent. De antropologiske konklusjoner fremstår som gitte. Machiavellis aksiomer om menneskets natur utgjør det konstituerende element i hans teoretiske konstruksjoner, men der er en dyp ambivalens: På den ene siden beskrives mennesket som i stand til å forandre seg til det bedre og styre sin virtù ( skjebne), og på den andre side sees det som absolutt korrumpert. Den ambivalensen kan finnes igjen i forhold til de politisk-teoretiske overveielser. Her oppstår det spenning mellom mennesket som er i stand til å forandre sin virtu eller som hjelpeløst er i hendene på en ondsinnet skjebne. Det pekes på at denne ambivalensen kan finnes igjen i Machiavellis grunnleggende tvetydige holdning overfor det politiske livet. Han varierer mellom på den ene siden å beskrive det politiske livet som preget av detaljprege, rasjonelle kalkyler og på den andre siden som totalt uforutsigbart. De samme midlene kan føre til vidt forskjelllige resultater. Mannsdominert Det påfallende er imidlertid at det er kun én kvinne blant alle verdens filosofer som er funnet verdig til å være med; Hannah Arendt. Det er også påfallende at blant alle forfatterne er det kun en kvinne som er funnet verdig til å skrive; Vibeks Schou Tjavle. I likhet med de fleste andre av forfatterne er tilhører hun den nye intellektuelle generasjon ; de som er født på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70årene. Blant de eldste forfatterne finner vi norske Arne Johan Vetlesen (f. 1960). Han har skrevet en oppsummerende artikkel om maktkritikkens utfordringer.

59

Hannah Arendt Det vil føre for langt å gi en detaljert gjennomgang av alle bokens kapitler. Her skal imidlertid Hannah Arendt trekkes frem. Den tyskfødte filosofen fremstår i dag som en av vår tids viktigste tenkere. Hennes kritikk av totalitære tendenser både høyre og venstresiden av politikken, er viktig kunnskap for vår tid. I artikkelen om Arendt blir det pekt på at hun bringer viktige perspektiver inn i forståelsen av makt. Hun peker på makt og politikk ikke alene kan sees på noe som kommer utenifra og som en trussel mot vår frihet. Hun mener at det ikke er slik at om vi nekter å avlyde makten, så bekjemper vi makten. Arendt mener dette er et uhensiktsmessig perspektiv. I boken pekes det på at Arendt er opptatt av at det er først når vi diskuterer vårt mål som fellesskap at vi handler politisk og skaper makt. Dette fellesskapet består av forskjellige mennesker. Å diskutere og være uenige, å stå frem med sitt eget perspektiv. Det er det politikk handler om. Nettopp å handle i fellesskap gjør det mulig for politikk å bygge på makt frem for vold. Og kun når vi ser makt som et alternativ til vold kan vi se den politiske handlingens egenart og verdighet. Arendts alternative maktbegrep kan brukes som kritikk av den flukt fra politikk, som ikke bare finnes blant filosofer, men som har preget flertallet, siden kristendommen begynte å dominere i Europa. Det kan klargjøre, at makt og politikk ikke nødvendigvis er spørsmål om vold og lydighet, men kan gi uttrykk til menneskelig manfoldighet og frihet. Men Arendts maktbegrep må til en viss grad modifiseres og tilpasses moderne vilkår. Forfatteren av artikkelen om Arendt, Christian F. Rostbøll, avslutter med å peke på

60

at Arendts maktbegrep er nyttig når det gjelder å kritisere tendensen til å redusere makt og politikk til vold, instrumentell oppnåelse av lydighet og teknisk herredømme over naturen. Dette er en flott, stor bok, som stiller krav til leseren, men som med glede kan leses som et oppslagsverk. Den gir et godt innblikk i historiens makttenkere og noen av vår tids kommende unge danske (med få unntak) samfunnsfilosofer.

Håndbok i konfliktløsning Håndbok i konfliktløsning Anne M. Lystad Akribe 2006 274 sider ISBN: 10-82-7950-103-7 Håndbok i konfliktløsning av seniorrådgiver Anne M. Lystad er en videreføring av en bok med samme tittel og emne. Samfunnet og helsesektoren har forandret seg siden den forrige Håndbok om konfliktløsning kom ut i 1995. Boken er delt inn i seks hovedtema. Grunnleggende kunnskap om konflikthåndtering I den første delen av boken gir Anne Lystad en generell innføring i hva som forstås som konflikter. Hun deler konflikter inn i ulike

typer. Alvorlighetsgraden varierer. Noen kan være konstruktive – andre er ødeleggende. Hun gir deretter en generell fremstilling av ulike typer livssyn, etikk og moral. Jeg synes både her og i de kommende kapitlene om konflikter i forhold til psykologi og kommunikasjon, at hun på en grei måte klarer å fremstille hovedpoengene. Hun viser også god innsikt i den beskrivelsen hun gir mulige konflikter i gruppekulturer. Dette er nok et område som den erfarne seniorrådgiveren og psykiatriske sykepleieren, har god greie på. De som kjenner Anne Lystad vet imidlertid at hun særlig er opptatt av å redusere de negative effektene og å forebygge konflikter. Det er det bokens andre del handler om. Her trekker hun perspektiver fra den nye arbeidsmiljøloven når hun skriver om hva som kjennetegner det gode arbeidsmiljøet. Hun viser her til den verdiboken som UNIO har gitt ut. Her heter det at det gode arbeidsmiljøet er preget av: trygghet og forutsigbarhet, anerkjennelse og verdsetting, mangfold og ulikhet i forhold til funksjon og innsats, raushet, åpenhet, felles målorientering og alles eierskap til arbeidsresultatene. Når det gjelder spørsmålet om etikk og verdi i arbeidslivet viser hun godt hvorfor det er viktig. Hun peker også på viktigheten av hvor viktig det er at også ledere får oppmuntring og tilbakemeldinger. Hun skriver at.!” Å være leder kan være et ensomt arbeid, derfor er det også behov for tilbakemeldinger, og særlig av de positive, i det daglige.” Metoder og teknikker Del tre gir forslag til ulike metoder og teknikker i konflikthåndtering. Anne Lystad trekker frem mulige metoder i HMS arbeidet før hun går inn på metoder og teknikker. Her er det

også gitt plass til forhandlingsmetodikk og mekling. Anne Lystad har selv gjennom mange år skolert NSF-tillitsvalgte i forhandlingsteknikk. Dette er et område hun behersker godt. Det som står i boken, er overflatisk, men gir et godt grunnlag for å gå videre for den som ønsker å utvikle sin kunnskap innen feltet. Det gjelder også det hun skriver om veiledning og konflikthåndtering. De to neste delene fokuserer på det hun kaller «vanlige konflikter». Her omtales de strukturer som er knyttet til forholdet mellom partene i arbeidslivet. Det handler mye om juss og rettslige forhold. Her er det nedfelt i avtaleverket hvordan partene skal opptre overfor hverandre. Her handler det om saklighet, rederlighet og strategi. Lederens rolle Hun skriver også om lederens rolle og ansvar i håndtering av konflikter. Det blir pekt på at en leder som får kjennskap til konflikter som involverer ansatte ved avdelingen har plikt til å handle. Lederen har et spesielt ansvar for å rydde opp i konflikter mellom de ansatte. Hun skriver konkret og greit om dette og legger vekt på at det må handles raskt og tonen bør være direkte. Jo raskere lederen griper inn, desto bedre er det. Det påligger ellers lederen å trekke inn de riktige personene i en konflikthåndtering. Når det gjelder tillitsvalgtes rolle, er den viktig. Tillitsvalgte vil også være en lederen må samarbeide med. Det vil også gjelde verneombudet. Her er også kapitler som omhandler verdi-, og interesse- og vurderings-, rolle og maktkonflikter. Rolle og maktkonflikter er knyttet til at det kan være uklar ledelse og lederen ikke klarer å være tydelig på hva som skal gjøres.

61

Lystad peker på at mange arbeidsplasser er blitt ødelagt på grunn av uklare mål og utydelig ledelse. En svak ledelse kan bli overkjørt av uformelle ledere. Hun peker særlig på at nyansatte allerede i ansettelsesprosessen kan bli motarbeidet og ikke godtatt av de ansatte. Det krever en leder som både må være sterk og dyktig for å oppnå respekt og lojalitet. Anne Lystad omtaler også maktbruk fra lederens side. Hun skriver her at: ” Den vanskelige makt- og rollekonflikten oppstår når lederen selv misbruker sin makt og bruker sin formelle posisjon til å tråkke på eller utnytte de ansatte. Straff og belønning er midler en leder har til rådighet, og de kan brukes på mange måter. En leder kan straffe ved å latterliggjøre, forfordele populære arbeidsoppgaver, baktale eller opptre urettferdig. Belønningen kan ha form av ros, oppmerksomhet, lønnsøkning og kurs- og reisevirksomhet.” Hun viser videre til en bok av den avdøde organisasjonspsykologen Svein M. Kile. Han konkluderte sin bok med at altfor mange føler seg trakassert, ydmyket og forfulgt. Også maktbruk fra tillitsvalgte vies noe plass. Ulike konflikter I den nest siste delen av boken legges fokuset på hvordan spesielle konflikter kan håndteres. Her diskuterer Anne Lystad spørsmål knyttet til varsling, mobbing, rus og kriminelle handlinger. Bokens siste del tar opp potensielle konflikter i forbindelse med omorganiseringer og opphør av arbeidsforhold. Håndbok om konfliktløsning er meget aktuell. Jeg synes Anne M. Lystad og Akribe her har gitt oss en svært brukervennlig bok. Dette er en bok som gir en god innføring i et viktig

62

område for både ledere, tillitsvalgte og ansatte. Boken formidler godt hovedtrekkene i løsningsmodeller og er godt forankret i lovverket. Det er ikke en bok som går i dybden. Den som vil gå grundigere til verks må søke andre kilder. Her vil litteraturlisten kunne være til en viss hjelp. Den burde imidlertid være mer oppdatert. Jeg savner også et godt register, selv om innholdsfortegnelsen er svært god. Boken burde bli distribuert til alle NSFs tillitsvalgte og inngå som en del av den ”pakken” tillitsvalgte får i løpet den opplæringen de tar del.

Menn og omsorg i familie og profesjon TEKST: Karl-Henrik Nygaard

Menn og omsorg i familie og profesjon Åse Bratterud, Kari Emilsen og Ole Fredrik Lillemyr Fagbokforlaget 2006 190 sider ISBN: 82-7674-988-7

Menn og omsorg i familie og profesjon fremstår for meg som en viktig bok. Den griper på en saklig måte inn i noen av de hovedproblemstilinger som er knyttet til menn i omsorgsyrker. De tre forfatterne er henholdsvis forsker, høyskolelektor og professor. Spørsmålene de prøver å besvare er blant annet hvordan menn utøver omsorg for sine barn og hvilke samfunnsstyrte rammer som ligger til grunn for

praktisering av menns omsorg som fedre. De fokuserer på hvordan de mannlige studentene har det i ulike kvinnedominerte utdanninger, hva de motiveres av og hvordan de trives i kvinnedominerte yrker. Hovedfokuset på barnehage og skole, men det meste som her skrives kan helt sikker overføres til de arenaer der sykepleiere opererer. De tar også opp ulikheter i oppdragelse og sosialisering av gutter og jenter. Boken er spesielt skrevet for studenter. Det finnes en rekke spørsmål i boken som studentene kan diskutere og ta stilling til. Her er også forslag til videre lesning. Boken er bygget opp etter tre hovedtemaer: • Kjønn, omsorg og oppdragelse. I denne første delen av boken søker forfatterne å definere hva omsorg egentlig er. De ser omsorgen i et kjønnsperspektiv og knytter den til selvutvikling og oppdragelse. • Menn og omsorg i familie. I denne andre delen av boken er det samfunnets rammer for menn og omsorg som diskuteres i et eget kapitel før de setter fokus på hva som kjennetegner menn og fedre som omsorgspersoner. • Menn i profesjonell omsorg for barn er tema for de to kapitlene som utgjør bokens tredje del. Her tas utdanning til profesjonell omsorg for barn og menns omsorg i barnehage og skole opp. I avslutningskapitlet blir vi presentert hvordan forholdet mellom menn og omsorg vil kunne være i fremtiden. Omsorgens betydning I bokens innledning pekes det på at omsorg, oppdragelse og læring henger nøye sammen.

Det legger grunnlaget for barns vekst og utvikling og er helt vesentlig for utviklingen av barns forståelse av seg selv sin selvoppfatning. Det er selv kjernen i grunnlaget for at barnet skal utvikle seg individuelt og sosialt. Det handler om trygghet, personlighet og identitet og muligheten for å kunne fungere sammen med andre innenfor et verdi-og normsystem. Forfatterne legger vekt på at det er forskjell mellom den omsorgen som utøves i hjemmet og den profesjonelle omsorgen. Hva er omsorg? I boken legges det vekt på at omsorg handler om å ha omtanke for andre både emosjonelt, kognitivt og praktisk enten det er innenfor familie eller i yrkessammenheng. Det blir pekt på at det tradisjonelt sett er kvinner som har blitt oppfattet som omsorgsutøvere. Det rettes imidlertid et kritisk søkelys på dette, når forfatterne spør om denne type omsorg er kjønnsspesifikk og hvilke vilkår menn eventuelt har for å utøve denne omsorgen. Det kommer godt frem hvordan også forventingene til at menn tar del i omsorg av egne barn har påvirket menn til å ta dette ansvaret og bidra positivt i barns sosialiseringsprosess. Det være seg for egne eller andres barn. I boken pekes det på at forestillingene om omsorg som en typisk kvinnelig verdi holder på å svekkes. Det legges også vekt på at det har skjedde betydelige endringer i forståelse av kjønn. Kjønnsperspektivet har stor betydning for hvordan omsorg, oppdragelse og læring forståes og utvikles. Fokuset på kjønn i skoleklasse og oppdragelsessituasjoner er viktig for hvordan gutter og jenter opplever

63

læring. Det blir også problematisert om gutter og jenter, kvinner og menn har like vilkår.

lie, og mellom ansatte og barn i barnehage og skole. Omsorg uten handling er impotent.

Emosjonelt engasjement

Omsorgen oppstår som omsorg først når den viser seg i handling. Intellektuell omsorg eller omsorg i det skjulte, fungerer kun som selvtilfredsstillende holdninger som ikke når utenfor den omsorgstenkendes eget elfenbenstårn. Å føle trang til omsorg er selvsagt bedre enn ikke å føle omsorg. Men er det ene så mye mer verdt enn det andre? Dette har vært et kjernepunkt i mye politisk teori og diskusjon gjennom mange år. Å ville det gode, men gjøre det?

De tre forfatterne gjør et poeng av at omsorg omfatter relasjoner, tanker og handlinger preget av emosjonelt engasjement. De referer til en rekke kilder når de peker på dette. Bruken av henvisninger til forskning og annen litteratur er i det hele svært god i boken. Et begrep som brukes i forhold til omsorg er dialektisk relasjonsforståelse. Det viser til at omsorgsmottakeren (her barnet) og omsorgsgiveren er gjensidig avhengig av hverandre og påvirker hverandre. Dersom boken hadde vært skrevet av sykepleiere eller forskere innen feltet sykepleievitenskap, ville nok den danske K.E. Løgstrup her ha vært en viktig referanse med sitt begrep om interdependens. Han er imidlertid fraværende. Det er en interessant registrering. Det legges vekt på viktigheten av at omsorg resulterer i konkrete handlinger som gir tilfredsstillelse av behov for hjelp og støtte hos den som trenger omsorg. Omsorgspraksis handler kort sagt om å gjøre noe positivt for et annet menneske og i denne handlingen ha evnen til å ha den andres perspektiv på en empatisk måte. Dette er også et kjernepunkt i sykepleiens forståelse av omsorg. Det er imidlertid ikke en evne eller mulighet som er knyttet til sykepleien alene. Det ville i så fall være å sette sykepleien og sykepleierne på en pidestall og fremheve dem som dydsmønstre. Også andre kan og må utøve god omsorg. Boken viser hvordan dette omsorgskravet og evnen til sosial kognisjon er allment og ikke minst er knyttet til den relasjonen som er mellom medlemmer i en fami-

64

Naturlig og etisk omsorg Boken har en interessant diskusjon og distinksjon mellom naturlig og etisk omsorg. Det vises her til den amerikanske psykologen Nel Noddings bok Caring. A feminine Approach to Ethics and Moral Education. De tre forfatterne definerer ut fra den litteraturen de refererer til naturlig og etisk omsorg som: ”Med naturlig omsorg menes at mennesker har en iboende evne eller et behov for å ta vare på andre, og at dette aktiviseres spontant som en respons på andres situasjon. Foreldres omsorg for egne barn er et godt eksempel på naturlig omsorg. Etisk omsorg kan utvikles og øves opp som et moralsk riktig prinsipp (verdi) eller en holdning i mellommenneskelige relasjoner og handlinger. Etisk omsorg kan læres gjennom sosialisering og videreutvikles gjennom opplæring og utdanning, f.eks. utdanning til yrker med omsorg for barn eller syke.” Ut fra blant annet Noddings forfatterskap diskuteres også om det er slik at en omsorgsrelasjon først oppstår når den andre tar imot omsorgen. Dette spørsmålet er aktuelt både i

sykepleien, barnehage, skole og samfunn generelt, og ikke minst er det aktuelt i forhold til mennesker med annen kulturell bakgrunn enn norsk. Det å iverksette tiltak som beskytter et individ mot overgrep av fysisk, kulturell eller kjønnsmessig grad, vil nesten alltid være konfliktfylt. En viss grad av paternalisme (den profesjonelle vet best) vil kunne være gode eksempler på omsorg, men samtidig oppleves som overgrep av den det gjelder (eller vedkommendes familie). Forfatterne tar opp dette dilemmaet, men går ikke grundig inn på det. Referansene til annen litteratur er imidlertid god.

Selvutvikling Forfatterne klarer godt å få frem forholdet mellom oppdragelse, sosialisering og selvutvikling. De bruker mye plass til begrepet selvutvikling. Selvoppfating og hvordan man opplever seg selv, er et kjernepunkt når det gjelder å forstå hvilke potensialer individet klarer å utvikle hos seg selv. Selvoppfatningen vår defineres som kjerneområdet i vår personlighet. Den er selve kjernen i hvem vi er som person, det vil si hvem vi oppfatter og føler at vi er. I boken hevdes det at kvinner er mer opptatt av å styrke barns selvoppfatning i omsorgsarbeidet enn menn. Menn er på den andre siden mer opptatt av at gutter og jenter skal få utfordringer og anledning til å prøve ut alternative løsninger. Også her refereres det til vitenskapelige kilder, som jeg dessverre ikke har kunnet kontrollere. Allment er jo også grunn til å være skeptisk til slike generelle påstander. Det er imidlertid lett å slutte seg til at selvoppfatning og læring er nært forbundet med hverandre. Å lykkes med noe, preger vårt

selvbilde like mye som den som mislykkes med handlinger lett får en opplevelse av seg selv som lite vellykket og lett definerer seg selv og blir forstått av andre som en taper. Å lykkes I boken skriver forfatterne at: ”Hva et barn føler om sine muligheter til å lykkes med noe (mestre), kan ha stor innvirkning på hva som blir resultatet av handlinger og utførelser, det vil si hvor godt noe blir utført. Men det vil også innvirke på i hvilken grad barnet i det hele tatt vil prøve å utføre noe. Ikke minst kan i hvilke grad omsorgsgiver gir uttrykk for tro på barnet, innvirke på i hvilken grad barnet utvikler tillit til seg selv og tro på egen kompetanse, noe som igjen innvirker på barnets følelser av selvverd.” Forfatterne får godt frem viktigheten av opplevelsen av egen kompetanse, vurderinger av seg selv og følelse av selvtillit. Menns omsorg Bokens andre del handler om endringer i menns omsorg for barn i familie. Det fokuseres på hva som er typisk for den omsorg menn gir og tiltak som er satt i gang fra samfunnets side for å sikre menn en valgmulighet når det gjelder å ta seg av egne barn. Dette settes inn i en historisk sammenheng, samtidig som det pekes på at dette ikke er statisk forhold, men noe som forandrer seg over tid. Menns mulighet til å ta seg av egne barn diskuteres også i forhold til de krav som arbeidslivet stiller og om det å velge jobben framfor familielivet, også kan være en form for flukt. Det vises også til at mange menn sliter med å finne sin form for samvær med egne barn. Det vil ikke

65

være naturlig for menn å kopiere den kvinnelige samværsformen. Menn er på søken etter en annen måte å være sammen med barn på. Kvinnene er imidlertid fortsatt den ”normale” omsorgsgiver overfor barn, til tross for menns gode intensjoner. Menn i profesjonell omsorg Noen av de spørsmål som her diskuteres, når det gjelder menn i profesjonell omsorg for barn er: Hvilke forståelser av kjønn eksisterer i kvinnedominerte læreryrker? Hva er i fokus for omsorg, læring og oppdragelse – er det barn, eller er det gutter og jenter? Hva innebærer profesjonell omsorg for barn i pedagogiske profesjonsyrker? Hvordan utøver menn profesjonell omsorg for barn i barnehage og skole? I et kapitel om utdanning til profesjonell omsorg for barn vises det til den skjeve forholdet i fordeling av kjønn på ulike yrkesgrupper. Det diskuteres videre hva som kjennetegner menn som utdanner seg til lærere og hvordan menn har det i kvinnedominerte yrker. Det blir pekt på at muligheten til å jobbe med flere sider av seg selv og at utdanningen legger opp til fleksible valg, betyr mye for menns valg av lærerutdanningen. Trives menn? Trives menn med å utdanne seg til omsorgsyrker? For å svare på dette spørsmålet vises det til blant annet til Runar Bakkens bøker og undersøkelser som dokumenterer at menn ofte er mindre motivert til førskolelærerstudiet enn kvinner. Det heter at: ”Kvinnelige lærerstudenter er også i større grad enn mann-

66

lige orientert mot det å være samme med barn.” ”Menn ønsker først og fremst å jobbe med større barn, de største barna i barnehagen og de største barna i skolen.” Dette virker jo ikke særlig optimistisk. Bedre er det imidlertid når det gjelder de menn som føler at undervisningen er spesielt lagt til rette for dem. De er mer motiverte, de trives bedre og de har høyere arbeidsinnsats i studiet. Kjønnskompetanse Ellers legges det vekt på at det å ha kjønnskompetanse i barnehagen er viktig. Det kommer også frem hvordan spesielle kjønnskodekser knyttet til en særegen kvinnekultur dominerer i barnehagene. Dette kan gi menn en opplevelse av ikke å strekke til og ikke forstå de kulturelle kjønnskodene som arbeidsplassen styres etter. Når det er så få menn gir det dem også liten mulighet til å bryte alliansen mellom kvinnelighet og omsorg. Vi gjenkjenner her mange av de synspunkt som Runar Bakken har tatt opp i bøkene Menn i forandring og Modermordet. Det er klare likhetstrekk mellom enkelte nivåer innen sykepleiepraksis og den praksis som utøves når det gjelder omsorg for mindre barn. Menn slutter også oftere i løpet av studiet enn det kvinner gjør. Mange menn føler seg imidlertid velkommen i en utdanning som har vært tydelig på at menn trengs i barnehagene. På et generelt grunnlag har boken fått godt frem hvor viktig menns nærvær til barn både privat og profesjonelt, er når det gjelder gutters og jenters spesifikke behov interesser. En bedre fordeling mellom kjønnene på de arena der barn oppholder seg betyr også mye for å gi dem en allsidig erfaring, utfordring og anledning til å utforske sitt eget kjønn.

Menn og omsorg i familie og profesjon er en nyttig bok for den som ønsker å få et bredere perspektiv på spørsmålet om hvordan menn lever og trives i kvinnedominerte yrker. Det forteller også godt hvorfor menn er viktige i barns liv. Boken er skrevet i en positiv tone, samtidig som den peker på mange av de utfordringene som er knyttet til at menn skal velge annerledes når det gjelder jobb. Menn har et mye snevert yrkesvalg enn kvinner. Kvinneandelen ekspanderer i større og større grad i mannsdominerte yrker. Det er imidlertid ikke slik at antallet menn i kvinnedominerte yrker øker. Boken bidrar neppe til å øke denne andelen, men den gir et godt grunnlag til å forstå den fordelen det er for barn, kvinner og menn å være tilstede på hverandres ulike kjønnede arenaer.

Tidsskrift for kjønnsforskning Tidsskrift for kjønnsforskning gis ut av Kilden informasjons- og dokumentasjonssenter for kvinne- og kjønnsforskning. Tidsskriftet er referee-basert og kommer ut fire ganger i året. Redaktør er Trine Annfelt.

Kjønn i organisasjon og ledelse Dette er et tidsskrift som bør få mange lesere også blant LSL s medlemmer. Flere av numrene er aktuelle når det gjelder forhold knyttet til ledelse og kjønn. Før jeg gir en grundig

omtale av nr. 3 2006, bør også nr. 1, 1993. Selv om det er 13 år siden dette kom ut, mener jeg det fortsatt har aktualitet. Tema i dette nummeret var Kjønn i organisasjon og ledelse. Det er nummer som inneholder en rekke artikler knyttet til det tema som stod på dagsorden på Lederkonferansen i Stavanger i oktober. Det er også verdt å merke seg at en foreleserne i Stavanger, Birte Folgerø Johan-nessen, var medredaktør av dette viktige nummeret. Bladet kan bestilles eller lastes ned i sin helhet fra http//forskningsradet.kilden.no. Her skal noe av innholdet nevnes: Elisabeth Aasen skriver om: Fra posisjon til avmakt. Kvinner og ledelse i kulturhistorisk perspektiv. Middelalderforskeren Aasen viser her hvordan klosterets priorinner spilte en viktig rolle også som administratorer. Ifølge Aasen viser kvinners ledelseshistorie en vei fra posisjon til avmakt. Det er spennende og interessant artikkel. Joan Ackers artikkel har hun kalt: Å kjønne organisasjonsteori. Hun oppfatter kjønn som dype, organisatoriske forhold der sosiale prosesser og arbeidsdeling, symbolproduksjon, maktutøvelse og kontroll inngår. I artikkelen reflekterer hun over kjønn i organisasjoner. I denne artikkelen opptrer begrepet å kjønne for kanskje første gang i norsk språk Wenche Sommervolds artikkel Ledelse som strategi for profesjonalisering handler om sykepleiere og hvordan hun mener sykepleierne har brukt ledelse som en strategi for å bli anerkjent som profesjon. Artikkelen er også gjengitt i en antologi om ledelse som er redigert av Haldor Byrkjeflot på Rokkansenteret.

67

Elin Kvande og Bente Rasmussen har skrevet om Døtrenes inntog og sønnenes opprør i fedrenes hus. Om kvinner – og menn – i mannsdominerte organisasjoner. De to fokuserer på hvordan menn opptrer i ulike roller i forhold til kvinner. Gerd Lindgrens artikkel Rangordning och ritual Hun fokuserer her på maktspillene som foregår mellom menn i viktige møterom – og hvilke roller kvinner får i disse spillene. Ingunn Norderval har satt fokus på Fire flotte damer. Kvinnelige statsråder 1945-1963. Hun tar for seg de fire første kvinnelige statsrådene i Norge. Aaslaug Aasland, Aase Bjerkholt, Rakel Seweriin og Karen Grønn Hagen. Hun ser dem i lys av den betydningen som lederskap har fått. Anne Krogstad skriver om Lille speil på veggen der: Thatchers politiske image. I artikkelen sees lederskap som noe som konstrueres i forhold til et publikum i en medieverden der politiske meninger skal selges. I dette dramaet må lederen appellere til både kvinner og menn. Her vinkles problemet i retning av Thatchers særlige problemer med å være ledende statskvinne på en måte som kunne tiltale kvinnelige velgere. I artikkelen Femininisering av den kvinnelige lederen tar Marit Husmo oss med til nordlig fiskeindustri og refleksjoner over kvinners lederstil, koblet til en kritisk lesning av den nye hjerneforskningen. Hva innebærer alle forsøkene på forklaringer av kjønnsforskjeller som tar sin opprinnelse i ulike legemsdeler?

68

Nina Amble skriver om Leder og kvinne. Hva handler det om? Hennes utgangspunkt for kjønnsproblematikken er bygningsbransjen, der det kreves en balansegang av den kvinnelige lederen mellom å styre oppmerksomheten bort fra det faktum at hun er kvinne uten å bli oppfattet som mannhaftig. Gry Cathrin Brandser skriver om Kvinner og lederskap – hva skal kjønn bety? Hun presenterer her en måte å lese kvinne- og ledelseslitteraturen på, som uttrykk for slike dilemmaer om hva kjønn skal bety – og betyr. Hun tar spesielt for seg Marilyn Lodens bok om ledelse i kvinneperspektiv og gir en kritisk analyse av den. Hvilken ramme gir våre ledelsesbegrep for den mening «kvinne» kan få? spør hun. Artikkelen til Eva Arnseth og Anne Bystad presenterer Kvinneuniversitetets grunnfag i ledelse slik det var i 1993. Fokus på arbeidslivet Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 3 2006 har arbeidslivet som tema. Jorun Solheim og Mari Teigen innleder det spennende tidsskriftet med artikkelen Det kjønnssegregerte arbeidsliv - likestillingens snublestein? De to skriver om skillet mellom offentlig og privat sektor. De hevder at dette (kjønns-) skillet er for lite utforsket. En konsekvens er at det langt på vei framstår som et gitt og akseptert fenomen både i dagens arbeidsliv, i offentlig debatt og i forskning. Forfatterne diskuterer om dette kan ha sammenheng med 1980-tallets likestillingsforståelse som vektla kulturell kjønnsforskjel-

lighet. Et trekk som bidrar til å skape lite bevegelse i dette kjønnsdelte arbeidslivet er at menns utdannings- og yrkesvalg i svært liten grad har endret seg. Om dette først og fremst kan forklares med arbeidsvilkår og lønnsnivå eller om det skyldes mer symbolske fenomener, er spørsmål som forfatterne etterlyser mer forskning på. Hva konstituerer maskulinitetens grenser i dagens arbeidsliv? Forfatterne signaliserer at her må det mer forskning til. Anne Iversens artikkel Italesatt taushet: kjønnsnøytralitet som diskursiv posisjonering har fokus på forestillinger om kjønnsnøytralitet i arbeidslivet, nærmere bestemt i verkstedindustrien, konstrueres, og hvordan det både gir mulighetsrom og opprettholder kjønnede meningssystemer. Utgangspunktet for denne konklusjonen er at de som jobber på gulvet i en verkstedindustribedrift, ikke hadde vansker med å peke ut hva som er kvinnearbeid på arbeidsplassen, mens det lukket seg en taushet om mannsarbeidet. Iversen forstår denne tausheten som en diskursiv grense, en grense mellom hva som tillates og hva som ikke tillates italesatt. Hun finner at grensen berørte to aktive diskurser i konteksten; diskursene om arbeiderlikhet og kjønnsulikhet. Disse to diskursene ble satt i spill gjennom de kvinnelige operatørene, som på samme tid var lik sine mannlige kolleger som arbeidere, men forskjellige som kjønn. En forestilling om kjønnsnøytralitet ble løsningen på denne konflikten eller kampen om hvilken diskurs som skulle være overordnet. Kari Nyheim Solbrække skriver om Det ligger i personligheten, ikke sant! Kjønnede kompetansediskurser i moderne arbeidsliv. Hun tar her

opp til diskusjon en arbeidskontekst hvor kjønn oppfattes å ikke ha betydning. Her er det ikke diskursen om arbeiderlikhet og det kollektive som dominerer, men diskursen om det personlige talentet. Utgangspunktet for Solbrække er hvordan det personlige og relasjonelle har blitt utpekt som avgjørende kompetanseformer i reklamebransjen, som det empiriske materialet er hentet fra, og i arbeidslivet mer allment. Det personlige og relasjonelle har som kjent blitt forstått som kvinnespesifikke kompetanseformer, noe som kunne bety en større grad av kjønnsbalanse i dagens arbeidsliv. Gjennom en diskursiv nærlesning av materialet, viser Solbrække at situasjonen ikke nødvendigvis er så oppløftende dersom ambisjonen er en større utjevning mellom kjønn. Hege Eggen Børve og Elin Kvande har kalt sin artikkel Kjønnede tidskulturer i en global kunnskapsorganisasjon. Det blir pekt på at dette er et fenomen som det gjerne knyttes forestillinger om kjønnsnøytralitet til. Artikkelen analyserer konstruksjoner av kjønn og tidskulturer som sammenvevde prosesser. Inspirasjon er hentet fra blant annet Robert Connell (2005) som påpeker at man i dag bør undersøke hvordan lokale konstruksjoner av maskulinitet påvirkes av prosesser i globale markeder og transnasjonale organisasjoner. Artikkelen viser hvordan sosial praksis og maskulin symbolbruk samarbeider i produksjoner av en grenseløs tidskultur. Den arbeidstakeren som passer her, har tilgjengelighet som sin fremste symbolske kapital kombinert med symbolske maskuline kvaliteter som å tåle litt juling og være litt tykkhudet.

69

Dorthe Staunæs og Dorte Marie Søndergaard artikkel er kalt Corporate Fictions. Artikkelen refererer til at resultatene fra et større prosjekt om «mangfoldighed, køn og topledelse» er kondensert til de tre figurene Mr. Corporate Masculinity, Mr. Malebonding og Saint (Hetero)Sexualizing. I innledningen til artikkelen skriver de to danskene at: ” En del forskning peger på, at virksomheder med topledere i kvindekroppe enten klarer sig bedre eller lige så godt som virksomheder uden kvinder i topledelsen, når det gælder indtjening og performance (Adler 2001; Carter et al. 2003; Catalyst 2003; 2004; Kossowska et al 2005). I et forretningsorienteret perspektiv er det derfor nedslående, når forskningen samtidig viser, at andelen af kvinder på topniveau inden for det private

70

erhvervsliv er meget lav (Kossowska et al. 2005). Det gælder også i de organisationer, der eksplicit forsøger sig med ligestillingspolitikker og mangfoldighedsledelse.[2] Nogle af disse virksomheder har derfor behov for at få mere at vide om, hvilke mere subtile mekanismer, der er i spil, når det gælder køn, og hvordan eksklusion kan imødegås.” Artikkelen har en spennende innfallsvinkel, men krever flere gangs gjennomlesning for å få med seg poengene. ( I hvert fall var det slik for meg.) Nr. 3 2006, har også intervju med Wuokko Knocke og flere grundige bokanmeldelser. Tidsskrift for kjønnsforskning har et faglig høyt nivå, en lekker layout og viktige artikler. Kan anbefales!

Viktige KONFERANSER og MØTER TEKST OG FOTO: Karl-Henrik Nygaard

Det arrangeres mange konferanser for ledere og sykepleiere. Slike konferanser bør få omtale ut over det som gjøres i lokale fylkesorgan. Sykepleielederen har lenge vært åpen for innlegg. Vi har invitert fylkeslederne i NSF til å komme med innspill og referater, men det er ikke mange som har dukket opp som e-mail eller brev de sju årene jeg har skrevet i dette tidsskriftet. På ny oppfordrer vi dere til å komme med stoff. Send bilder og omtaler av kommende arrangementer og arrangementer som har vært holdt. Det har helt sikker interesse for andre enn de som finnes i ditt eget fylke. Vi begynner med Bergen og Hordaland denne gang. Her har det vært konferanse for ledere og seminar om evidens og positivisme. Begge arrangementene hadde stor deltakelse.

Fokus på arbeidstid på lederkonferanse i Hordaland Det var en entusiastisk fylkesleder – Mary Anne Golten – som kunne ønske 150 sykepleiere med lederansvar velkommen til dagsseminar 27. november. Dette er en årlig konferanse for ledere i Hordaland. Hver høst samles ledere fra alle nivåer i helsevesenet til et etterlengtet møte med dyktige forelesere og kolleger. Det har vært viktig å sette fokus på forhold av betydning for både pasienter og personal. Arbeidstid, turnusarbeid og helsemessige konsekvenser var i fokus, i tillegg til kampanjene Rett hjem og God vakt som Arbeidstilsynet har gjennomført.

Til å forelese hadde NSF invitert de regionale prosjektlederne Kari Anne Holsen og Ellen Meldahl fra Arbeidstilsynet. De hadde også med seg den juridiske rådgiveren Egil Dahlen. Generelt om funnene Kari Anne Holsen presenterte hovedfunnene som var gjort i God vakt kampanjen. Hun pekte blant annet på at sykefraværet generelt har økt med 7,5 % i første kvartal i 2006 sammenlignet med samme periode i 2005.

71

Det er imidlertid forskjell mellom regionene. Undersøkelsen avdekket godt at deler av sykefraværet har sammenheng med arbeidssituasjonen. De foretakene som tar IA -arbeidet på alvor har i hovedsak fokus på arbeid med ”reparasjon” og i mindre grad forebygging. Hun mente videre at undersøkelsen viser at det er manglende kunnskap om hvor stor andel av sykefraværet som er arbeidsrelatert. Disse funnene er like på landsbasis, mellom helseregioner og innen den enkelte helseregion. Det er også påvist omfattende mangler og brudd på arbeidsmiljølovgivningen i landets Helseforetak. Dette har medført at det er gitt omfattende foretaksovergripende pålegg til alle involverte helseforetak Påleggene har frister frem til juli 2007. Kari Anne Holsen la vekt på at det er behov for et kraftig løft for Helse, - miljø- og sikkerhetsarbeidet i landets sykehus. Det er Arbeidstilsynets klare oppfølging at funnene er en nasjonal utfordring. Den må følges opp av eier, både nasjonalt og regionalt. Hun gikk videre inn på hovedfunnene fra tilsynene. Prosjektlederen gikk også inn på ledernes rolle. Ledelsesutfordringer Kari Anne Holsen pekte på nødvendigheten av ledelsesstøtte for å håndtere de ulike kravene og aksept for å utøve ledelse. Hun snakket om ledelse på omgang, om kunnskapsmangel innen lovverket og behovet for å ha en sentral ledelse som engasjert følger opp HMSarbeidet. I forhold til førstelinjelederne blir det viktig å gi dem handlingsrom. Det må få både tid og ressurser til å kunne utøve god personalledelse. Kari Anne Holsen mente at prosjektet også

72

fikk godt frem den utfordringen som er knyttet til bedre logistikk og få vekk flaskehalsene i systemet. Det synes imidlertid å være en uklarhet i ansvar og manglende samarbeid, samordning mellom enheter og avdelinger. Kommunikasjon og informasjonsflyt må også forbedres. For lederne med fagansvar er det ellers en viktig utfordring å ballansere mellom pasientfokus og fokus på egne ansatte. Kultur for dialog Å ha en kultur for dialog og åpenhet er viktig på enhver arbeidsplass. Dette blir også understreket i God vakt kampanjen. Det må settes fokus på sider ved kulturen som hemmer utvikling og samarbeid. Det gjelder både mellom yrkesgrupper, særinteresser og tause avvik. Det skal ikke være en kultur for at avvikene ikke blir registrert. Å rapportere avvik er en viktig bestanddel i en kvalitetsfremmende kultur. Her har misforstått lojalitet og det å verne om egen faggruppe skapt et hinder for å fremme kvalitet i helsesektoren. I denne sammenheng la Kari Anne Holsen vekt på at HMS- arbeidet må få høyere status som verktøy for lederne. Dette må forankres i den øverste ledelsen. På nesten alle nivåer ligger det store utfordringer i å fremme en bedre HMSkultur. Det gjelder ikke minst medvirkning fra planleggingsstadiet og på alle ledelsesnivå. Kari Anne Holsen var også inne på de utfordringene som ligger i å få legene mer på banen for å sikre et godt arbeidsmiljø. Undersøkelsen viser at legene store utfordringer for å få til et godt arbeidsmiljø for egen gruppe. Det er imidlertid liten tradisjon hos legegruppen for å rette fokus mot eget arbeidsmiljø.

Rett hjem Utfordringer i hjemmebaserte tjenester Det har vært en viktig måt for Arbeidstilsynet å redusere belastningene som fører til de mest arbeidsrelaterte skader og sykdommer i hjemmetjenestene. Kampanjen Rett hjem legger et særlig ansvar på arbeidsgiver. Det legges vekt både på arbeidsgivers ansvar for å tilrettelegge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og arbeidstakernes rett og plikt til å tilegne seg kunnskap slik at de selv blir bedre i stand til å stille krav til og utvikle eget arbeidsmiljø. Det er også stilt store forventninger til at arbeidsgiver arbeider systematisk med HMS-arbeidet i forhold til de hovedtemaene som er valg for kampanjen. Prosjektleder Ellen Meldahl la vekt på at dette var en bredt anlagt kampanje som skulle innbefatte alle ansatte i kommunenes hjemmetjeneste, men også alle ansatte i privat virksomhet som arbeider for kommunenes hjemmetjeneste. Totalt utgjør dette nærmere 100 000 ansatte. Hjemmetjenestene utføres i private hjem, omsorgsboliger og andre spesielt tilrettelagte boliger. Meldahl la vekt på at det å arbeide i hjemmene til syke og pleietrengende mennesker stiller store krav til den som skal utføre arbeidet. Mange studier og ikke minst arbeidstakerne egne erfaringer dokumenterer et stort tidspress og at det er og lenge har vært, en stor uballanse mellom arbeidsoppgaver og ressurser. Under slike forhold er arbeidstakerne særlig utsatt for helseskader. Trange og vanskelige arbeidsoppgaver som utføres under stort tidspress har gjort muskel og belastningslidelser til de mest vanlige helseproblemene i hjemmetjenestene. Tunge løft og uheldige arbeidsstillinger har gitt mang en sykepleier, hjelpepleier og assis-

tent ødelagt helse. Ellen Meldahl la videre vekt på den psykiske belastningen det ofte kan være å arbeide i hjemmetjenestene. Ofte rapporteres det om vold og trusler. Volden kan være fysisk direkte, men også psykisk. Det rapporteres ofte om verbale trusler, trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet. Videre oppfølging i kommunene Arbeidstilsynet legger opp til en bred oppfølging av rett hjem kampanjen. Det er laget et utmerket hefte og veileder i lommeformat. Denne vil presenteres for aktuelle samarbeidspartnere og bli fulgt godt opp både lokalt og sentralt. Det er også arrangert regionale samlinger senhøstes 2006. Når det gjelder tilsyn, er planen å ha nye tilsyn første halvår 2007. Her vil det også være fokus på hvordan veilederen er blitt brukt. Det er ellers prioritert å følge opp kommuner som pålegg i 2003 og 2004. Her blir det viktig å avdekke endring i belastninger knyttet til tidspress, tunge løft, uheldige arbeidsstillinger og vold og trusler. Noen av de spørsmålene det blir viktig å stille seg, blir da om tiltakene har virket: • Har tiltakene redusert belastningene? • Arbeides det systematisk med forebygging? • Hva er årsakene til at det systematiske arbeidet eventuelt har stoppet opp? På hvilket nivå svikter det? • Hvilke andre årsaker til at en fortsatt opplever uheldige belastninger finnes der? Det er også lagt opp til å ha møter med rådmann der tilsynet avdekker forhold som viser behov for dette. Eventuelt nye pålegg til kommunene – følges opp i 2007 og 2008.

73

Hold fokus! Ellen Meldahl la til slutt vekt på viktigheten av holde fokus på de mange og sammensatte arbeidsmiljøproblemene som finnes i kommunehelsetjenestene. Det er uakseptabelt at sykefraværet fortsatt skal være så høyt og at muskel- og skjelettplager skal være den vanligste diagnosen i denne kvinnedominerte sektoren. Det må innføres gode arbeidsbetingelser dersom det skal være mulig å rekruttere dyktige medarbeidere til en sektor som står overfor enorme utfordringer i fremtiden. Det må handles nå! Her viste den engasjerte prosjektlederen av Arbeidstilsynet tross alt, nå er på hugget. Utfordringen ligger å skape gode kulturer, ha nok ansatte og et godt samspill mellom ressurser og oppgaver. Professor Bente E. Moen om turnusarbeid Professor Bente E. Moen fra Seksjon for arbeidsmedisin ved institutt for samfunnsmedisinske fag på Universitetet i Bergen, er en av landets fremste forskere innen feltet arbeidsmedisin. På konferansen presenterte hun hva man i dag vet om konsekvensene ved å arbeide tredelt skift. For et år siden fikk hun i oppdrag fra NSF å gjøre en litteraturstudie om emnet. Gruppen som hun hadde arbeidet sammen med gjorde internasjonale søk på de viktigst medisinske og psykologiske databasene for å få den best mulig oppdaterte informasjonen. På den lokale lederkonferansen presenterte hun en del av den kunnskapen som kom frem i litteraturgjennomgangen. Det vil føre for langt å presentere hele hennes forelesing her. Hennes anbefalinger bør imidlertid nevnes. Bente E. Moen kom med en del

74

Bente E. Moen

forslag på hva arbeidstaker og arbeidsgiver kunne gjøre for å redusere belastningene ved å arbeide natt: 1. Redusér antall faste nattevakter for de ansatte 2. Redusér antall påfølgende nattevakter til 24 netter 3. Unngå intervaller under 10 timer mellom vaktene 4. Gi flest mulig frihelger 5. Unngå vakter over 8 timer 6. Tilpass vaktlengden til arbeidskravene 7. Overvei korte nattskift 8. Rotér med klokken 9. Ikke begynn dagvakten for tidlig 10. Bevar et regelmessig skiftsystem 11. Om mulig, gjør tidspunktene for vaktskifter fleksible 12. Tillat mulighet for individuell fleksibilitet 13. Begrens avvik fra det planlagte vaktsystemet 14. Informér i god tid om turnusplan og avvik 15. Gjør det mulig for ansatte å slippe nattevakter etter fylte 50 år

16. Gravide bør ikke gå nattevakter 17. Man bør vurdere om ansatte bør arbeide i skiftordninger med nattevakt i mer enn 15-20 På konferansen holdt også fylkesleder MaryAnne Golten et engasjert innlegg om NSFs arbeidstidspolitikk. Mange av lederne som var til stede tok aktiv del i debatten knyttet til temaet.

Seminar med fokus på evidens Tirsdag 28. november arrangerte Diakonissehjemmets høgskole i samarbeid med Institutt for utdanning og helse, Universitetet i Bergen dagssemninaret: «Evidens - diskusjoner Positivisme-diskusjon i nye former?» Førsteamanuensis Herdis Alvsvåg ledet seminaret. Rundt 150 deltakere fra hele skandinavia hadde funnet veien til Bergen for å møte noen av de viktigste aktørene i debatten om sykepleiens grunnlag, de siste tretti årene. De mange sykepleierne som hadde møtt frem fikk her møte både Katie Eriksson og Kari Martinsen. To sykepleieteoretikere som har vært på pensum i sykepleievitenskap for de fleste av den sterkt forsknings og høyskoledominerte gruppen som hadde møtt frem. Med seg hadde de to filosofen Uffe Juul Jensen og psykologen Niels Buur Hansen fra Danmark. Møtet var kommet i stand gjennom det nettverk som henholdsvis Herdis Alvsvåg og Kari Martinsen har til enkelte forskningsmiljø i Danmark og Finland. De fire foreleserne representert på ulike måter kritiske holdninger til det sterke fokuset på evidens som har

Kari Martinsen

rådet i medisinen og en del andre helsefag. Medisinsk evidens og evidens i helsefag - kunnskapsformer i konflikt? Kari Martinsen hadde kalt sitt foredrag for Medisinsk evidens og evidens i helsefag - kunnskapsformer i konflikt? Hun mente at evidenstenkingen hadde fått karakter av å være en altomfattende måte å tenke på. Hun ga den karakter av å være en - isme. Hun betegnet det sterke fokuset på evidens som evidensianisme. Hun stilte spørsmål ved det kunnskapsgrunnlaget som denne tendensen i moderne helsevitenskap bygger på. Hun mente at ved å presentere noen eksempler på kritikk av evidens i medisinen kan en få frem hvilke kunnskap begrepet bygger på, og hvilke grenser denne kunnskapen har. Evidenstenkingen har gått som en bølge inn over alle helsefagene. Den viktige filosofen og sykepleieren karakteriserte evidensianismen som et totaliserende – isme, som i liten grad åpnet opp for andre kunnskapsformer og tan-

75

keformer. For henne er det ikke galt å bruke evidensbegrepet, men galt når det slik som nå, kun betegner én kunnskapsform, ett kunnskapsgrunnlag. Det hun kalte dokumentarisme – en tankeform som hun mente kunne føres tilbake til medisinen. Denne tankeformen er ideologi med totalitære trekk. Den gir inntrykk av å kunne brukes i alle sammenhenger og overfor alle problemer. Den blir ifølge Martinsen lite egnet for det spesielle, det personlige, det som er annerledes. Den gjør alle katter grå, mente hun. Og slik er ikke kattene. Det ville være en fornærmelse overfor dem – kattene. Kunnskapsgrunnlaget Hvilke kunnskapsgrunnlag bygger medisinsk evidens på? Det er en manglende kritikk av denne kunnskapstilnærmingen, ifølge Martinesen. Hun viste blant annet til den italienske filosofen Paola de Cuzzani, som er professor ved Universitetet i Bergen. Hun ga i 2003 ut boken Å lese medisinen (se intervju med de Cuzzani i Sykepleielederen nr. 4, 2002) Boken omhandler blant annet evidensbegrepet. Grunnleggende i den medisinske tenkemåten er at forhold ikke blir aksepterte før de har vært igjennom kontrollerte forsøk. Statistiske sannheter blir den dominerende tilnæringsformen til virkeligheten. Dette har sine begrensninger. Hva betyr statistikk som sier at noe er sant for 60 % når det ikke er sant for den enkelte? Hun la vekt på at sykdom har sitt individuelle forløp. Statistiske sannheter er hverken 100% sikre eller omfatter alle variasjoner. Årsaken til dette at vi vet for lite om hva som foregår i det menneskelige legeme. Faktakon-

76

statering og statestikk er ikke nok. Statistiske beregninger er i ferd med å overstyre den enkelte leges erfaring. Kari Martinsen viste også til den norske fysioterapauten Britt Vigdis Ekeli som har kritisert evidensbasert praksis innen fysioterapien. Boken hun skrev for få år siden, møtte mye motstand i fagmiljøene, men er senere blitt prisbelønnet. Ekeli la vekt på at evidensbasert praksis skal gjøre fysioterapautene til bedre praktikere. Den skulle gjøre dem bedre rustet til å heve kvaliteten på deres praksis, sikre dokumentasjon og gjøre dem mer effektive. Det var ingen refleksjon over kunnskapsbegrepet og idealene som styrer forskningen. Evidensbasert blir likestilt med kunnskapsbasert, men få spør hva som er kunnskap og hvilke idealer som styrer forskningen. Evidensbasert sykepleie knyttes til det engelske evidenced based nursing. Det likestiller forskningsbasert kunnskap med evidensbasert kunnskap. Denne tenkingen står sentralt i alle kvalitetsforbedringstiltak, sa Martinsen. Det er en kunnskap som er fremkommet i kohort undersøkelser og statestikk. Kari Martinsen spurte hvorfor evidensbasert medisin er blitt et slik altomfattende begrep. Hun la vekt på at både myndighetene og profesjonene støttet opp om denne tenkingen om kunnskap. Det handler mye om et system som etterspør effektivitet og lønnsomhet, mente hun. Evidensbaserte medisin og dermed evidensbasert sykepleie, som har tatt opp i seg medisinens tenkemåte, er knyttet sammen med effektivitet og målesystemer som kan gi svar på om tiltakene virker.

Kari Martinsen hadde de fleste av tilhørerne med seg i sin kritikk av evidensianismen. Det gjaldt også når hun la vekt på effektivitetstenkingen som viktig i denne ”ideologien”. Hun pekte på at hun ikke ville utelukke evidensbasert medisin og sykepleie, men at det var dens totalitærende form hun følte seg utilpass med. Det finnes også andre måter å tenke evidens på. Hun viste blant annet til Katie Eriksson og humanoria. At fokuset på humanistiske fag i sykepleien nå er truet, viser et oppslag i den danske avisen Politiken nylig. Her heter det at: «Adjø Bourdieu. Pierre Bourdieu, Jürgen Habermas, K.E. Løgstrup og andre store filosofer får det mer enn vanskelig på landets sykepleieskoler, hvis et utvalg under Undervisningsministeriet får sin vilje. Utvalget anbefaler nemlig at man fjerner en fjerdedel av undervisningen innenfor det humanistiske området og halverer undervisningen i samfunnsfag». (Lars Dahlager i Politiken). Den kunnskapsbaserte medisinen og sykepleien fremstår i stor grad som instrumentalistisk, mente Kari Martinsen. Hun refererte her til filosofen Hans Skjervheim og det som han kalte «det instrumentalistiske mistak». Det tekniske fokuset er problematisk for både Skjervheim og Martinsen. Hun spurte om det kan kalles «forskning» når alt blir spørsmål om teknikk. Den dominerende posisjon som medisinen har, gjør den til ledende og normativ for all klinisk praksis, mente hun. Det er feil når én måte å tenke på blir den eneste. Kari Martinsen la stor vekt på hvor vanskelig det kan være for sykepleieren å bruke denne form for kunnskap når hun står overfor pasi-

Katie Eriksson

enten. I den tredje del av sitt foredrag reiste hun spørsmålet om hvordan det kan være at evidens er blitt til evidensianisme. Hvilke problemer skal løses og hvilke problemer får vi når evidens er blitt et altomfattende begrep? Hun tok utgangspunkt i filosofen Michel Foucault for å forstå hvorfor det har blitt slik. Hun koblet utviklingen av det sterke evidensfokuset med lydighet. Jeg oppfattet ikke Kari Martinsen som forkastende til all form for evidens. Hun fremstår mer som en kritiker av en overdrevet tro på at evidensforståelsen trenger inn på områder som ikke kan underlegges den kunnskapsforståelse som kunnskapsbasert praksis eller evidens tenking bæres oppe av. Evidens som idé og begrep å se eller ikke se. Katie Eriksson har en alternativ forståelse av evidens. Hennes foredrag hadde tittelen: Evidens som ide och begrepp - att se eller inte se. Den alternative forståelsen av evidens er pre-

77

sentert i to bøker,som hun har skrevet Den Trojanska Hästen. Evidensbaserat vårdande och vårdarbete ur ett vårdvetenskapligt perspektiv. Hun mente at den form for evidens som brukes innen medisinen og den del av sykepleievitenskapen, som har tatt opp i seg den medisinske tenkingen, utgjør en trussel mot de grunnleggende verdiene i sykepleievitenskapen. Hennes innfallsvinkel til evidensbegrepet var hermenautologisk, dvs. språkfortolkende. Begrepet evidens kommer fra å se eller innse. Hun hadde en svært idealistisk tilnærming til begrepene, og brukte begreper som godt, sant og vakkert i sin egen evidensforståelse. Hun brukte begreper knyttet til en rekke kjente og ukjent filosofer for å forklare sin fortolning av evidens. Her beveget hun seg mellom Platons idéverden, filosofene Gardermer og Emil Schjöth. Det var til tider svært vanskelig å følge Erikssons resonnementer. Med forbehold om at jeg ikke har skjønt så mye av hennes foredrag, kan det kanskje oppsummeres som at hun mener at sykepleiens ethos (det vi kjemper for, det grunnleggende, kjernen) handler om å gå i dypet og sanse den innerste væren hos pasienten slik at sykepleieren kan si: «jeg har sett pasientens lidelse». Dette er en dyp erkjennelse, som den kvantitative forskningen reduserer betydningen og innholdet av Det er det som er kjernen i den optimale sykepleie.

Evidens, viten og praksis i filosofisk perspektiv Den danske filosofen Uffe Juul Jensen, fra Aarhus Universitetet, satte evidensbegrepet inn i et historiske og filosofisk sammenheng. Han så evidensdiskusjonen i lys av den tyske

78

opplysningsfilosofen Immanuel Kant. Kant hadde store forhåpninger til den vitenskapelige medisinen. Han mente at det finnes en objektiv viten, som ikke er forbundet med det partikulære menneskelige eller til samfunnsmessige interesser. Forbildet til Kant var Newtons fysikk. Idealet var en vitenskaplig medisin som var forvaltet av medisinen selv. Det var hans visjon; en medisin som var bevisst sine egne begrensinger. Den danske filosofen mente at denne visjonen har vært bygget inne i medisinens viten og legitimering av medisinens hegemoni, helt frem til vår tid. Uffe Juul Jensen mente at evidens-bevegelsen i det 20 – århundre kan tolkes som bestrebelse for realisere Kant sitt ideal. Han trakk opp et nyansert bilde av utviklingen og den voksende interessen for medisinens filosofi og behovet for å forstå hvordan medisinen hadde blitt den dominerende vitenskap om mennesket i det tjuende århundre. Han la vekt på at strategien til medisinen hadde vært modernisering og humanisering av helsearbeidet gjennom å gjøre det mer vitenskapelig. I sin historiske gjennomgang pekte han på fire faser i moderniseringen av den helsefaglige praksis: Første halvdel av det 20. århundrede: ’The power of science’: laboratoriemedisinens fremmarsj. 1960ene. Klinikken svarer igjen: Utvikling/ modernisering av sykdoms-orientert praksis. 1970ene. Opprydning i egne rekker: Utvikling/modernisering av samfunns-orientert praksis. 1990ene. Bevar makten: Utvikling/modernisering av situasjons-orientert praksis.

’The power of science’: laboratoriemedisinens fremmarsj. ’ Therapeutic reformers’ – primært i USA Kamp bl.a. for uafhengig evaluering av legemidler under den medisinske profesjonens fulle kontrol Fronten: den medisinske profesjon mot ’coporate interests’ i sivilsamfunnet Den danske filosofen tok også for seg hvordan evidens er forstått i sykdomsorientert praksis. Han klarte også på en god måte å få frem hvordan kravet til evidens hang sammen med utviklingen av et bedre helsevesen og bedre praksis for de svakste og syke i England. Erfaringen med at mye behandling var kostbar og dårlig dokumentert, førte til en erkjennelse om medisinens begrensninger. Cochrane som var en av de førende innen evdiensmedisinen så på den evidensbaserte medisinen som en del av velferdsstatidealet som skulle sikre rettferdighet og trygghet på at ressursene til helse og pleie ble kanalisert til de rette omsorgsområdene. Uffe Juul Jensen la vekt på at evidensbevegelsen er kompleks og at den ikke kan reduseres til ren positivisme. Evidens og pædagogik et umage par? Den danske psykologen Niels Buur Hansen, så debatten om dokumenterbar kunnskap og evidens i lys av utviklingen innen den pedagogiske psykologien internasjonalt og i Danmark. Noe av utgangspunktet var de alleuropeiske målinger av resultater i skolen, de såkalte PISA-studiene, som er gjort de siste årene.

Studiene brukes til sammenligning mellom land for dermed å rangere landene ut fra en skala. I sitt filosofiske grunnlag tok han blant annet utgangspunkt i Adorno. Buur-Hanse ga en rekke eksempler på hvordan målinger ble brukt i det danske skolevesen og hvordan begreper han knyttet til læring, som dommekraft og erfaring var blitt borte. Hele innlegget hans var båret oppe av en holdning om viktigheten av å lære barn å ta vare på deres eget læringspotensiale. Han mente at pedagogikk er avhengig av kultur og fremhevet at mennesket er den eneste dyrerase som formidler kultur til sine etterkommere. Førsteammanuensis Herdis Alvsvåg ledet seminaret på en utmerket måte. Det var få men vektige innlegg fra salen. Blant annet fremhevet representanter for miljøet ved Senteret for kunnskapsbasert praksis seg, med modige og viktige innlegg. Det var til tider vanskelig å følge ressonnementet til noen av foreleserne. Særlig ble det, synes jeg, komplisert å få med seg tankegangen og poengene til Katie Eriksson. Det er imidlertid en utfordring. Nå er det bare å gå igang med å lese hennes skrifter og satse på at det blir et nytt og liknende seminar om ikke for lenge. Møtelederen var tydelige innstilt på at det skulle bli mulig. Den gode resposen og det faktum at man klarte å samle 150 mennesker fra hele Norden til et slikt seminar, tyder jo på en stor intersse for utfordringene som ligger i den evidensbaserte praksis. Viss mulig vil vi komme tilbake til en bredere og mer grundig omtale av kunnskapsforståelsen i sykepleien ved en senere anledning.

79

             

 

  

      

 

           

          

       !   "                     

0#( +66+PIG6G6

K 7+O+6,GK. OG. 0#(7 HQ69O HQ6 +-$ QI .QM9OGP8+7LQP

$K. #8G.

 HG,69+6  MN  °  7NQ MQPI6G77GP8G6 (QNMG87 *97 ;Q9PI78Q6IG8 7NQ

$GO+

M *GNJG8NKIG R+7KGP8HQ6N R ILGPPQO GNGM86QPK7M 7+O+6,GK. #[MGRNGKG6PG7 ,K.6+I QI 98HQ6.6KPIG6

M GJGN7G *X+ ,G8[6 KPPH 6KPI +X GNGM86QPK7MG JLGNRGOK.NG6 K 7[MGRNGKG8LGPG78GP HQ6 NG.GN7G QI 98.+PPKPI 8GKNG.GP.G 7[MGRNGKGRN+PG6 K .+I QI K H6GO8K.GP JXQ6.+P M+P .G ,K.6+ 8KN JGNJG8NKI R+7KGP8HQ6N R

/>.)"7 '0 (" &'00' -0('"0#'0 '" M .G.G6G M * I7MQNGRG67QPGNNR6+M7K7XGKNG.G6G HQ6 789.GP8G6 M #[MGRNGKG6G OG. KP8G6G77G6G QI +P7X+6 HQ6 XGKNG.GP.G 7[MGRNGKGRN+PG6

6QI6+O

-N   

"GIK786G6KPI

-N ° 

>RPKPI K RNGP9O

-N ° 

88 98,KN.+ H6+O8K.GP7 7L9M7M{8G67M+  PmI6+ +7RGM8G6 Rm G6H+6GPJG8G6 Q-J GXK.GP7 +PI6K. $Q6GNN M786+P. .QM8Q6I6+. K 7[MGRNGKGXK8GP7M+R

-N ° 

³ , Pm8K.GP7 QI H6GO8K.GP7 98HQ6.6KPIG6³ P.G67 6KO7OQ 6QHG77Q6 .+INKI NG.G6 0Q67M 7GP8G6 HQ6 GNGM86QPK7M R+7KGP8LQ96P+N 0$0% %#

-N ° 

³%8HQ6.6KPIG6 QI +P7X+6³ #K.7GN  6O+6M QM8Q6I6+.778KRGP.K+8 +P78K8988 HQ6 7[MGRNGKGXK8GP7M+R QI

JGN7GH+I %K #GM7LQP HQ6 7[MGRNGKGHQ67MPKPI %%#

-N  ° 

.%0#,

-N  ° 

'Q6M7JQR7 XKN KPPJQN.G PQGP R6G7GP8+7LQPG6 QI I69RRG+6,GK.

'Q6M7JQR  .G.GN7G 'Q6M7JQRGP 7M+N ,K.6+ 8KN m ,GXK778IL 6G 7GI .+IGP7 QI H6GO8K.GP7 98HQ6.6KPIG6 HQ6 7[MGRNGKGNG.G6G 7G88 K G8 8XG66H+INKI RG67RGM8KX 7+O8 H6GOOG HQ67N+I QO XK.G6G 7+O+6,GK. QI 786+8GIK HQ6 m M9PPG KO 8GMQOOG 98HQ6.6KPIG6 8KNMP[88G8 +-$ QI GNGM86QPK7M .QM9OGP8+7LQP M

³#[MGRNGKG6PG7 ,K.6+I 8KN #O7RKNN  ° 7[MGRNGKGNG.G6G7 +P7X+6 PP -6K78KP "Q8GIm6. QI #XGKP 9PP+6 /GN7PG7 78[6GOG.NGOOG6 0#+

M

³+-$ GP XG6M8 [M+77G HQ6 78[6KPI QI H+INKI 98XKMNKPI³ .K7,G8J 0Q6O+PP JGN7GH+INKI .K6GM8 6 MG6 9PKXG67K8G877[MGJ97

M

K7M97LQPG6 K I69RRG6

'Q6M7JQR  %8.+PPKPI 'Q6M7JQRGP 7M+N ,K.6+ 8KN m ,GXK778IL 6G 7GI .+IGP7 QI H6GO8K.GP7 98HQ6.6KPIG6 HQ6 J I7MQNGRG67QPGNN 7G88 K G8 8XG66H+INKI RG67RGM8KX 7+O8 H6GOOG HQ67N+I QO XK.G6G 7+O+6,GK. QI 786+8GIK HQ6 m M9PPG KO 8GMQOOG 98HQ6.6KPIG6 8KNMP[88G8 +-$ QI GNGM86QPK7M .QM9OGP8+7LQP M

#[MGRNGKG6PG7 ,K.6+I 8KN #O7RKNN   #[MGRNGKG698.+PPKPIGPG7 +P7X+6 QI 98HQ6.6KPIG6 /+6K G6IG QI 'X+ (K7M9O 78[6GOG.NGOOG6 0#(+& %8HQ6.6KPIG6 K ,+-JGNQ698.+PPKPI #K77GN $QNNGH7GP NG.G6 +X 0#(7 H+II69RRG HQ6 7[MGRNGKG6G K 9P.G6XK7PKPI HQ67MPKPI QI H+I98XKMNKPI

M

#89.GP8GP7 RG67RGM8KX )96Q -+6N7JQNO NG.G6 0#( 789.GP8

M

)69RRG+6,GK.

'Q6M7JQR  &GKNG.GP.G 7[MGRNGKGRN+PG6 'Q6M7JQRGP 7M+N ,K.6+ 8KN m ,G7M6KXG 98HQ6.6KPI MP[88G8 8KN XGKNG.GP.G 7[MGRNGKGRN+PG6 MX+NK8G877KM6KPI QI R6+M8K7M ,69M M

+P86Q.9M7LQP 8KN XGKNG.GP.G 7[MGRNGKGRN+PG6 -+8J[ / N78+. NG.G6 +X 0#( HQ69O HQ6 +-$ QI .QM9OGP8+7LQP

M

-LŸ68 ,+6P J+6 O+PIG P+XP XGKNG.GP.G 7[MGRNGKGRN+PG6 7QO R6Q7G77 ,+PG /KMMGN7GP -[6MLG,   +O+P9GP7K7 * I7MQNGP K G6IGP

M

³(Q6XGP8G8 HQ6N R  ,KP.GNG.. OGNNQO RN+P HQ6 7[MGRNGKG QI 8XG66H+INKIG 6G79N8+8HQ6XGP8PKPIG6³ .+67 /+8JKG7GP H+I98XKNKPI7 ° QI HQ67MPKPI77[MGRNGKG6 "KM7JQ7RK8+NG8

M

³*XKNMG G6H+6KPIG6 J+6 7[MGRNGKG6G XG. G8 7[MGJLGO OG. ,69M +X XGKNG.GP.G 7[MGRNGKGRN+PG6 7QO 6G.7M+R HQ6 m .QM9OGP8G6G R+7KGP86G77967G6³ -+6K PPG )[N8PG7 J I7MQNGNGM8Q6 * I7MQNGP K &G78HQN.

M

)69RRG+6,GK.

-N  ° 

RR79OOG6KPI K RNGP9O7+NGP

B

Returadresse: Karl Henrik Nygaard Nygårdsmyren 19 5169 Laksevåg