Sykepleielederen Nr.1 2005

NR. 1-2005 • ISSN 0807-7002 Organ for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Sykepleieledere

Lederen har ordet • Hva har skjedd i løpet av de to årene vi har vært et styre?

Kjære kollegaer Nå takker dette styret for seg etter 2 års virketid. Generalforsamlingen er på Lillestrøm 7. mars 2005. Dette styret har bestått av 7 engasjerte personer som har brukt mye av sin fritid for å gjøre en innsats for Landsgruppen. Jeg snakker på vegne av hele styret når jeg sier at ingen ville vært denne tiden foruten. Det er tid for refleksjon når det nærmer seg en avslutning: • Hva har vi fått til? • Hva ville vi ha gjort annerledes sett i etterpå klokskapens lys?

For å svare på det siste så har jeg opplevd at det har skjedd mer på de siste to årene innenfor ledelse enn det har gjort på lenge. Det meste oppleves som positivt. NSF sentralt ved Fagpolitisk avdeling har blitt gode samarbeidspartnere. NSFLSL er viktige bidragsytere i strategiarbeidet som utarbeides. Øyvind Nordbø har deltatt på de to siste styremøtene våre, selv om disse har vært avviklet i helger. Den dialogen og informasjonen vi på den måten har fått til, mener jeg er helt uvurderlig. Det er mitt håp at denne relativt nye tradisjonen vil videreføres i fremtiden. Det andre som har skjedd er at kravet til å være leder har blitt større i de to årene som har gått. Det har blitt økende fokus på resultater, spesielt innen økonomi. Nedbemanning er ikke lenger ukjent i vår helsesektor. Det skjer endringer og tilpasninger av organisasjonene kontinuerlig. Ledere skal ivareta kvaliteten i tjenesten, og ivareta de ansatte med deres behov og

rettigheter. Ledere blir målt på de resultater de oppnår, og de inngår resultatavtaler om hvordan de skal drifte sitt arbeidssted. Alle styremedlemmene er i jobb ledere på forskjellige nivåer. Vi har alle merket at jobben krever i perioder mer enn 100 % stilling, og at disse periodene kommer hyppigere og varer lenger. Selv har min egen periode vart siden september 2003 og ser ikke ut til å gi seg i overskuelig fremtid. Det er årsaken til at jeg ikke stiller til gjenvalg. Styret som helhet opplever den etter hvert så berømte tidsklemmen sterkt. Dilemmaet mellom hva jobben krever og hva som alle styremedlemmene ønsker å gjøre for Landsgruppen er nesten uløselig. Dette har vært et tema på flere av våre styremøter i det siste året. Dette dilemmaet må løses, men det er ikke helt klart hvordan det kan gjøre på en best mulig måte. Det neste styret vil arbeide videre med dette.

NR. 1-2005 • ISSN 0807-7002 Organ for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Sykepleieledere

ANSVARLIG UTGIVER:

REDAKTØR

LAYOUT OG PRODUKSJON:

ANNONSER:

Styret i NSF´s Landsgruppe av Sykepleieledere

Karl Henrik Nygaard Tlf.: 55 94 09 64 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.ordtekst.no

Designtrykkeriet AS Postboks 3171 Årstad, 5829 Bergen Tlf.: 55 20 77 88 Faks: 55 20 77 89 E-post: [email protected] ISDN: 55 29 61 00

Karl Henrik Nygaard Tlf.: 55 94 09 64 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.ordtekst.no

Forsidebilde er tatt av Karl Henrik Nygaard

Landsgruppen har alltid hatt gode seminarer med mange deltakere. Det har vi fortsatt og vi er meget takknemlige for dette. Markedet har blitt meget trangt i de siste to årene. Økonomien har gjort det vanskeligere å reise på mange kurs, og konkurransen blant kursarrangører er stor. I de to årene som har gått har vi hatt god deltakelse i Trondheim og Tromsø. Vi hadde Nordisk kongress i København med stor deltakelse fra Norge, spesielt fra Vestlandet. Det lover godt mot Lillestrøm, men seminaret i Kristiansand måtte vi avlyse. Det var ikke marked for å arrangere både et nasjonalt seminar og et nordisk seminar med få måneders mellomrom. Det var en dyr lærepenge som gjorde oss brått oppmerksomme på endringer i markedet. Av styret er vi fire som av ulike årsaker ikke fortsetter, men heldigvis stiller tre av oss til gjenvalg. Resten av kandidatene ser meget spennende ut. Det gjør meg trygg på at neste styre vil fortsette med det viktige arbeidet som pågår til beste for våre medlemmer. Og med dette takker jeg for meg og ønsker oss alle lykke til i fremtiden. Turid Lohne Velund leder

Jan Morten Andreassen Ny leder i NSF LSL Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard Jan Morten Andreassen ble enstemmig valgt som ny leder i LSL på generalforsamlingen 7.mars. Jan Morten var styremedlem i det avtroppende styret. Det siste året har han vært prosjektleder i Gjøvik kommune. Her har ansvaret for store omstillingsprosjekter der blant annet et stort antall sykepleieledere nå er fristilt. At de store omstillingene i Gjøvik forløper uten særlige konflikter eller problemer, mener han skyldes at ledelsen her går "helt etter boken". Jan Morten kjenner imidlertid lov og avtaleverket bedre enn de fleste. Det skyldes ikke minst den skolering han har fått gjennom sine verv i NSF. Han har vært både tillitsvalgt, hovedtillitsvalgt, fylkesleder i Nordland og varamedlem til forbundsstyret i NSF. Når det gjelder arbeidsmiljøloven, kjenner han den grundig gjennom sin deltakelse som medlem i utvalget som utarbeidet forslaget til ny Arbeidslivslov. (ALLU) Jan Morten representerer LSL i ressursgruppen som arbeider med å utvikle en ny lederstrategi for NSF. Den 42 år gamle nordlendingen er utdannet psykiatrisk sykepleier. Han har hatt en rekke viktige stillinger; blant annet som spesialkonsulent både hos fylkeshelsesjefen i Nordland og spesialrådgiver i Statens helsetilsyn. Gjennom sitt virke og sine verv er han kjent for stort engasjement og en som trives godt i fokus og på talerstolen.

Det nye styret i NSF LSL Med seg i det nye styret i LSL får Jan Morten Andreassen

ANNE HELENE FROSTESTAD Anne Helene Frostestad arbeider som helse og sosialsjef i Stokka kommune i Rogaland. Hun har lang erfaring fra ulike lederstillinger innen eldreomsorgen. Hun har videreutdanning i eldreomsorg og ledelse. I NSF har hun blant annet vært tillitsvalgt for lederne i Stavanger kommune, nestleder i LSL i Rogaland og varamedlem i landsgruppen i sist periode.

4

ASTRID ENBERGET Astrid Enberget arbeider som avdelingssykepleier på Heistadmoen militærleir. Hun har tidligere erfaring som sykehjemsstyrer. I NSF har hun vært hovedtillitsvalgt i kommunesektoren, styremedlem i NSF Oppland og styremedlem NSF LSL de to siste årene.

MÅLFRID BOGEN Målfrid Bogen er institusjonssjef i Orkdal kommune. Hun har og ledererfaring som blant annet helse og sosialsjef i Hasvik kommune i tillegg til å ha vært både avdelingssykepleier og sykehjemsstyrer. Hun har utdannelse i ledelse fra høgskolen i Sør-Trøndelag. I NSF har hun vært tillitsvalgt, styremedlem i fylkesstyret i NSF Finnmark. Hun har vært 1.vara til nominasjonskomiteen i NSF og varamedlem i NSFs fylkesstyre.

ELI LINNERUD Eli Linnerud har erfaring som leder kommunehelsetjenesten i Gjøvik kommune. Fra 1992 har hun vært distriktsleder her. Før det var hun førstelinjeleder i samme kommune i flere år. I NSF har hun vært sekretær i styret i NSFLSL Oppland der hun nå er medlem i kurskomiteen. Hun har videreutdanning innen ledelse.

MARIANNE HELLAND DALEN Marianne Helland Dalen har lang ledererfaring far Haukeland universitetssykehus. Før hun ble fag- og systemansvarlig var hun oversykepleier ved ØNH-avdelingen her. Hun har ellers ledererfaring blant annet som både avdelingssykepleier og styrer. Hun er utdannet spesialsykepleier innen området klinisk fysiologi, dialyse og medisinsk undersøkelse. I NSF sammenheng har hun vært plasstillitsvalgt, lokallagsleder for sykepleiere i kreftomsorgen og styremedlem i lokalgruppen i NSFLSL.

LINDA WARELIUS Linda Warelius bor på Sande i Vestfold. Her har hun hatt en rekke lederoppgaver i både sykehus og kommune. Hun er nå leder for habiliteringstjenesten ved Sykehuset i Vestfold Helseforetak. Hun har vært leder innen hjemmetjenesten, PU og psykiatri i til sammen 11 år før dette. I NSF har hun hatt styreverv i lokalgruppen i NSF og i den siste perioden sittet som medlem i ressursgruppen til LSL.

5

Konferanse med kontraster

Tekst og foto: KARL-HENRIK NYGAARD

Fokus på verdier Sykepleieledere tenner på verdier og fag. Det vet vi ut fra undersøkelser som er gjort, men det kom også tydelige frem på den store konferansen som Ledergruppen arrangerte på Lillestrøm 7. – 9.mars. Det var uten tvil professor Guttorm Fløistad og sykehjemsbestyrer Thyra Frank som i størst grad klarte å røre de nærmere 200 deltakernes hjerter. Guttorm Fløistad hevdet at det er en leders oppgave er å "sy folk sammen" og få dem til å høre til et fellesskap. Det gode samfunnet baserer seg på en slik tilhørighet, mente han. En god leder bygger gode relasjoner. Personlige relasjoner handler om å bry seg om hvordan andre har det. Dette kan aldri kombineres med selvopptatthet, sa han mens han i typisk Fløistad-stil vandret rundt på scenen og hadde publikum i sin hule hånd. Han oppfordret lederne å være tilstede i forhold til både sine medarbeidere og pasienter. Vår tids

6

problem og krise har sin rot i at mange aldri blir sett – det gjelder ikke minst barn og unge. Her er vi ved etikkens kjerne, mente han . Fløistad klarte på sin særpregete måte å holde fokuset hos den store ledergruppen. Nærmere hundre prosent var kvinner som trivdes godt med å høre Fløistad skryte av kvinnelige verdier, kritisere menn som hadde tapt det kvinnelige i seg og ikke minst den økende tendensen til slaraffenliv og dårlig fysisk form hos menn. Menn som ikke holder seg i god form, klarer ikke å tilfredsstille kvinner kunne han fortelle til en forsamling som humret bekreftende. Selv driver pensjonisten Fløistad daglig styrke og kondisjonstrening. Omsorgsanarkisten Danske Thyra Frank synliggjorde godt de verdiene Fløistad ville ha frem. Den barmfagre københavnerinnen uttrykte både med kropp og stemme nærhet og omsorg. Gjennom mange års engasjement for

omsorg til eldre mennesker har hun på nesten anarkistisk vis talt myndigheter og byråkrati midt imot. Selv har hun aldri sett på seg selv som særlig skoleflink. Hun har kommet seg til eksamener og utdannelse gjennom å kopiere andre. Hun skjønner ikke helt hvorfor de som ønsker å arbeide med omsorg og pleie skal ha så mye teori. Det handler jo om omsorg og mennesker , hevder hun. Thyra Frank er til daglig styrer ved Lotte sykehjem i København. I en gammel fem etasjers murstensbygning fra 1898 , gis det mer kjærlig omsorg til eldre pleietrengende mennesker enn i mange andre institusjoner. Her handler det om å ta den enkelte på alvor, være nær og la individualiteten blomstre. Her er det ikke fokus på dokumentasjon og skriftelighet, men konkrete handlinger i et omsorgsfullt fellesskap der mat, vin, musikk eller en god sigar hører med. Her kan beboerne få male sine rom slik de

plastikkpakkede poteter uten å skjemmes? Thyra Frank fikk stående applaus for sitt engasjerte foredrag og sin film som viste hvordan hverdagen kan være på Lotte. Her blomstrer rosene og menneskene mens sigarrøken driver forbi i den milde sommerkvelden. Det høres hyppig klirring av rødvinsfylte glass. Den akkompagneres av den lette pianomusikken som den fast ansatte pianisten tryller frem. De fleste i salen tenker nok at det er slik vi vil bo når vi blir gamle og trenger hjelp. Det er tydelige at de gamle trives på Lotte. Thyra Frank elsker stedet og menneskene. Hun vil gi de gamle "stjernestunder" i livet. Det funkler i øynene til de gamle, men det gjør det og til tilhørerne på det lukseriøse Rainbowhotellet på Lillestrøm, som nok kunne tenke seg denne danske frodigheten i sin alderdom. Det synes godt å bli gammel på Lotte. Vi skjønner så vel at det meste kjente danske maleriet heter "Hipp, hipp hurra !" Thyra Frank vil, sitte oppe hele natten og drikke vin, se på fullmånen i den lille "haven" eller drikke et glass likør før de går til sengs om kvelden ( når de selv vil). Den frodige danske sygeplejersken innrømmer at hun er glad i mat . Maten betyr mye

både for henne og de som bor på Lotte. Her er det eget kjøkken der kokken lager all maten. Her er det ingen automatisering, men mat og den gode smak som er i fokus. Det gjelder ikke minst kartofler - for hvem kan vel servere de gamle

Helse – Norge – hva går vi imot? Det var stor avstand mellom denne danske anarkismen og ekspedisjonssjef Per Bleiklias foredrag om hvor helse-Norge skal i fremtiden. Per Bleiklia hadde æren av å holde konfe-

7

Geir Sverre Braut ransens første foredrag. Han ga en meget engasjert oversikt over utfordringene fremover for en sammenhengende helsetjeneste. Her er primærhelsetjenesten et bærende element. Bleiklia innrømmet også lokalsykehusene viktige oppgaver som lokale trygghetsbaser. Vi må heller ikke glemme sliterne som gjør en formidabel jobb, men som får lite oppmerksomhet, sa den tidligere politimannen som også har en fortid som bokser. Allerede før han kom på talerstolen viste han friske boksetakter da noen aerobicjenter vitaliserte deltagerne gjennom fem minutters felles trim – her var ekspedisjonssjefen en av de mest aktive – særlig når det gjaldt å slå nevene ut i tomme luften. Det er imidlertid ikke tvil om at denne mannen kan kunsten å slå til når han vil. Jeg

8

Lisbeth Normann har sjelden hørt en tydeligere byråkrat. Han har stor sans for sykepleiertjenesten og vil prioritere å holde fordrag også på høstens sykepleiekongress. Da vil han helt sikkert også snakke om både betydningen av coaching , men ikke minst om at lederne også må være sjefer. Det er all grunn til å se frem til hans foredrag 14.september. Faglig forsvarlighet Assisterende direktør i Statens helsetilsyn Geir Sverre Braut innledet om faglige lederskap. Han gjorde interessante refleksjoner med bakgrunn i de erfaringene som etaten har fra tilsyn. Nettsidene til helsetilsynet trakk han frem som særlig viktige for ledere. Her fins informasjon om de erfaringene som er gjort og tydeliggjøring av hva helsetilsynet mener med

forsvarlig praksis. Braut la vekt på at det meste av det som skjer av svikt har med ledelse og ikke ressursmangel å gjøre. Han hadde spennende innfallsvinkler til forholdet mellom forsvarlig minstestandard og god praksis. Det er ellers svært viktig at lederne i sine rapporter og analyser har et tydelig prioriteringsperspektiv, poengterte Braut. Engasjert fagleder En engasjert Lisbeth Normann, leder for fagpolitisk avdeling i NSF, fremmet hvor viktig lederne er som fagforvaltere. Det er bare sykepleierne som passer på sykepleiefaget, sa hun. Hun pekte videre på hvor viktig det er at sykepleielederne ser de store linjene og også har et politisk fokus. Lederrollen er en nødvendig sykepleierrolle. Det

fagpolitisk avdeling nå gjør innen ledelse. Her er forventningene store. Noe som også ble godt registrert blant de interesserte tihørerne.

Per S. Thoressen å være leder er imidlertid en utfordrende jobb. En god leder har et sterkt ønske om å være sjef, har autoritet, faglig tyngde, resultatorientert, modig og skjønner sitt administrative, juridiske, faglige og etiske

ansvar, sa hun. En god leder må være villig til å ta omkostningene ved å være leder i et helsevesen som står overfor komplekse og utfordrende oppgaver. Lisbeth Normann avsluttet med å presentere de arbeidet som

Omstillinger Adm.dir i Nycomed Per S. Thoresen hadde fokus på de menneskelige prosessene når det gjelder omstillinger. Han la vekt på at omstillinger svært ofte vil være konfliktfylte. Omstilinger er imidlertid alltid nødvendige. Bedrifter som ikke er omstillingsvillige vil miste markedsandeler og falle ut av markedet etter hvert. Det vil alltid være fokus på økt effektivitet og reduserte kostnader i næringslivet. Konflikter og behovet for store omstillinger ville blir redusert dersom leder-

Fornøyd kvartett fra Oppland

9

ne i større grad hadde fokus på kontinuerlige forbedringer, mente han. Det er viktig å styre prosessene i rett retning før andre ber oss om å gjøre det. Han brukte en ying-yang modell for å illustrere forholdet mellom det å bevare og det å forandre. Det er viktig å bevare kjernen, kjernemålet og kjerneverdiene i bedriften. Prosesser, konkrete mål og strategier må imidlertid hele tiden vurderes i forhold til det situasjonen man er i. Denne prosessen er ledernes ansvar. Han la i sin avslutning stor vekt på betydningen av å sikre et godt omdømme for bedriften. Dette omdømmet bestemmes av hvordan de ansatte og ledelsen opptrer overfor kunder og offentlighet. Det gjelder og i offentlig sektor.

Denne gjengen var med og markedsførte den store coaching konferansen som skal være i Tønsberg i mai . Trendene i tiden Trendinformatør Lisbeth Larsen leverte en "forestilling" om utviklingen når det gjelder trender. På en entertainers vis pekte hun på hvordan lengselen etter et langsommere samfunn nå begynner å prege markedet.

Vigdis Johnsen og Knut Leo Abrahamsen

10

Det er mer fokus på etiske verdier, harmoni og velvære. I dette ligger det både en lengsel etter å bli forført, tatt hånd om og inspirert til å ta vare på seg selv. Den sjarmerende foreleseren understreket på mange måter poenger som også på en helt annen måte, kom godt frem i andre forelesninger. Lisbeth Larsens forestilling var ikke preget av grundige analyser og kritikk, men basert på å formidle spennende stoff på en engasjert og underholdene måte. Det var mye latter både hos henne og i salen. Kunsten å le Det var det også når forfatteren og økonomen Jon Morten Melhus snakket om latter og ledelse. Basert på sin bok Latterlig lønnsom gjorde han på en morsom måte rede for

betydningen for både humor og latter blant ledere. Humor er sunt og det fører til bedre arbeidsmiljø og resultater , mente han. Det var flere parallellforelesninger som ble godt besøkt. Her ble det snakket både om bygging av nettverk, omsorg og det å være pårørende. Leverandørutstilingen ble godt besøkt. Her var det firma som leverte utstyr, dokumentasjonssystemer og utstyr til pleie. Flere bemanningsfirma var representert og BI markedsførte sine utdannelsestilbud for ledere. Her var og markedsføring av den store coaching konferansen som skal være i Tønsberg i mai . Dette er en viktig konferanse for de som driver eller å bli kjent med coaching - begrepet og coaching - metodikk. Knut Leo Abrahamsen og Vigdis Johnsen driver begge med coaching. De står bak firmaet Ziptrack hadde ansvaret for å gjennomføre årets lederkonferanse på Lillestrøm. Knut Leo Abrahamsen har lang erfaring både som coach og toppidrettsutøver. Vigdis Johnsen er sykepleier og utdannet coach. De ser begge frem til å møte det internasjonale coachingmiljøet som samles i Tønsberg 19.21.mai. De håper at også sykepleieledere vil benytte anledningen til å delta her.

Stor tillit til satsingen på ledere i NSF Tekst: Karl-Henrik Nygaard I innleggen på generalforsamlingen kom det frem store forventninger til den satsingen som NSF når gjør i forhold til ledere. Godt samarbeid med fagpolitisk avdeling Både avtroppende styreleder Turid Lohne Velund og påtroppende styreleder Jan Morten Andreassen uttrykte stor tillit til og begeistring for den prioriteringen som hovedkontoret i NSF nå gjør når det gjelder ledere. I ett av vedtakene fra GF heter det blant annet at : " Videre er det et mål at Landsgruppen er en sentral aktør både i utformingen av, og i iverksetting av NSFs strategi for ledelse. I denne forbindelse har styret siden sist sommer vært representert i en sentral strategigruppe i NSF som har til oppgave å følge dette arbeidet på overordnet nivå. Strategiarbeidet er forankret i handlingsplan og budsjett i Fagpolitisk avdeling. Dette arbeidet vil kunne resultere i et langt mer omfattende og regulert samarbeid mellom Landsgruppen og NSF…." Ordningen med ressursgruppe og fristilt redaktør Ordningen med en egen ressursgruppe ble vedtatt forlenget frem til 2007. Det ble vider vedtatt å gjøre ordningen med fristilt redaktør til en permanent ordning. Flere medlemmer I den vedtatte handlingsplanen legges det vekt på å fokusere på lederrollen i dagens helsevesen. For å oppnå dette satses det på å verve flere medlemmer til landsgruppen – målet for perioden er 850. Allerede på dagene på Lillestrøm var tilstrømmingen av medlemmer god. Når det gjelder seminarer i 2005 og 2006 satses det primært på lederkonferanse som del av Sykepleiekongressen høsten 2005. Neste egne LSL konferanse vil bli lagt til høsten 2006.

11

TEMA

ledelse

ET BIBLIOGRAFISK MØTE MED

12

Guttorm Fløistad

LANGSOMHETENS

filosof AV KARL-HENRIK NYGAARD

Jeg har hørt Guttorm Fløistad som foreleser tidligere. Jeg har sett ham vandre langsomt rundt på scenen i forelesningssalen med hendene godt plassert bak sine bukse-seler. Med sine undrende spørsmål om livet, samfunnet og hva godt lederskap betyr har han vekket impulser hos både sykepleiere, næringslivsledere og politikere. Han har skrevet flere bøker om langsomhetens filosofi. Denne langsomheten merker jeg hos ham allerede i telefonsamtalen vår. Jeg er ikke noen Hans Wilhelm Steinfelt, men som bergenser må jeg likevel dempe meg noe da jeg hører Guttorm Fløistads stemme på telefonen. Det er noe langsomt over den. Han snakker dempet og forsiktig. Det ligger en vennlighet og bestemthet over ham. Jeg merker at jeg tilpasser meg hans stemmenivå og selv taler stille og langsomt. Allerede i telefonsamtalen føler jeg at han makter å påvirke meg. Jeg nevner at jeg har lest det han har skrevet og at jeg gjerne vil ha en samtale med ham fordi han skal holde foredrag på kommende seminar i Landsgruppen av sykepleieledere. 13

GUTTORM FLØISTAD har vært en viktig mann i det norske universitetsmiljøet i mange år. I boken Visjoner for Norge Fra uro til mening svarer han på spørsmålet: Hva har brakt deg dit du er i dag? Han forteller om sin vei fra det å være en grublende og eksperimenterende gutt på Sørlandet, til karriere i forsvaret før han etter omveier både til England og Tyskland, havnet som dosent i filosofi og senere professor ved idéhistorisk institutt i Oslo. Han skrev sin magistergrad i filosofi om utviklingen i Wittgensteins filosofi, før han gikk i dybden og grublet over Heideggers tanker og Spinozas visdom. Han har møtt de fleste store filosofer i det forrige århundret. Sammen med filosofen Trond Berg Eriksen ga han ut et trebindsverk om filosofiens historie. Selv skrev han bindet om Filosofi og vitenskap fra renessansen til vår egen tid. Bøker om Peter Wessel Zapffe og Heidegger har det og blitt. Nå er han nettopp ferdig med å redigere manuset til en bok om afrikansk filosofi. Han er en kunnskapssøyle i et land som har mistet selvtilliten sin i møtet med en samfunnsutvikling der internasjonal

14

være en langsomhetens Sokrates i den norske moderniteten. Den gamle forsvarsmannen og offiseren har en stille myndighet ved seg. Han er ikke skremmende på noen måte, men han har en myndighet i sin væremåte som ofte kjennetegner store mennesker som vinner frem med det de vil. Når den stedbundne flytter benchmarking i alt fra helse til kunnskap er blitt rådende i den politiske debatten. Vi avtaler å møtes i resepsjonen til Sykepleierforbundet i Tollbugata. Det blir et kort møte. Det er nok ikke i Fløistads ånd – han vil ikke ha minutter til samtale, heller mange timer eller dager….. Vi vet hva som er rett, men vi gjør det ikke…. "Problemet er ikke at vi ikke vet hvordan vi skal oppføres oss. Problemet er at vi ikke gjør det !" Jeg minnes denne setningen fra et tidligere møte med den aldrende professoren i idéhistorie. Den gang som nå makter han å samle moderne mennesker rundt seg for å riste i deres tanker - presse dem til tenke . Den rollen liker han – å

Når vi møtes er Guttorm Fløistad på flyttefot. Han forteller om arbeidet med å flytte (egentlig skulle han ha vært hjemme og pakket ferdig); om alle kartongene med bøker som skal pakkes og bæres og om hvor godt det skal bli å komme ut på landet. Han flytter ikke til leilighet i byen slik de fleste på hans alder nå gjør. Han går i motsatt retning. Han tar med seg inventar og bøker og flytter ut fra byens larm. Jeg ser for meg flyttelasset til mannen som har funnet ro og fred i lenestolen med gode bøker gjennom snart en mannsalder. "Den som har en hage og et bibliotek, er et lykkelig menneske", heter det i et kinesisk dikt. Denne mannen må slik sett være svært lykkelig. I boksamlingen finnes det nok mangt et klenodium av boktrykkerkunst. Guttorm

Fløistad ga på slutten av 80årene selv ut en bok om bøker. Her fremhevet han verdien av gamle bøker og boktrykkerkunsten. "Et værelse uten bøker er som et legeme uten sjel", siterte han Cicero den gangen. Han undret seg over om leserne selv i fremtiden ville være på høyde med boktrykkerkunsten. Fløistad er på mange måter en fremtidsskeptiker. Også for snart 20 år siden uttrykte han seg advarende mot forfallet i lesekunsten. Den nye, raskt skiftende billed- og reklamekulturen skaper gjerne rastløse sinn, svekker ettertanken og evnen til fordypelse. I den grad dette er tilfelle, er det også en trussel mot boken. Bøker krever fordypelse og ettertanke. Gode bøker samler sinnet. Det krever omsorg for bøkene. Den som har det, vet at bøkene også har omsorg for leseren. Stillheten Det ligger mye stillhet i bøker. Roen i Fløistads bibliotek fornemmes gjennom hans vesen. Han liker ikke det høye tempoet i samfunnet. Når han ikke tenner lampen og fordyper seg i sin bokverden, trives han best der naturen er tett innpå ham og tankene får fred til å gjøre seg ferdige. Slik har han det også i sitt barndomshjem på Sørlandet. Der tøffer han gjerne

ut med sin snekke, haler opp fisk som fortsatt finnes mellom skjærene, myser mot land – føler seg nær den stillheten og det landet han aller helst liker. Her hvor Gabriel Scott skrev sin skjønne roman; Kilden. Kilden Guttorm Fløistad setter stor pris på denne boken. Det er en bok han gjerne trekker frem både i artikler og foredrag. Det irriterer ham at den ikke er blitt mer omtalt og oversatt. I sitt spennende tobindsverk Utfordringer, Studier i langsomhetens filosofi tar han for seg forholdet mellom Gabriel Scott og filosofen Spinoza. Han reiser her spørsmålet om Gabriel Scott er blitt påvirket av Spinozas panteistiske livsanskuelse." Den som leser Kilden og kjenner Spinoza, blir i hvert fall slått av de mange likheter mellom den filosofiske og dikteriske terminologi og tankegang. For å antyde; Marcus taler ofte om Gud på en måte som tyder på at han med Gud forstår kraften i naturen. Han griper også av og til uttrykkene "allnaturen"og "den store sammenheng" alt står i. Opplevelsen av Gud og "allnaturen" gir Marcus en indre ro, fred og glede. Spinoza identifiserte som kjent Gud med allnaturen med en

uendelig virkende kraft i naturen". Fløistad argumenterer godt for denne koblingen mellom Spinoza og Gabriel Scott. Han fremhever og nøysomheten som et viktig aspekt ved livet til både Spinoza og Markus. Denne sansen for det nøysomme er lett å oppfatte hos Fløistad. Han formidler det i det meste av det han skriver både direkte og indirekte. Det er aldri tvil om at han misliker vår tingdyrkende moderne materialisme. Den hjemkjære og nøysomme Hvorfor være nøysom egentlig? I forhold til Scotts bok trekker Fløistad frem at Scott i Kilden fremstiller nøysomhet som en dyd. "…altså et gode i seg selv, som for øvrig er lite påaktet av folk flest. Senere er den blitt til selve "lykkens vugge". Den nøysomme har nemlig "det opplatte sin" som skal til for å gjenspeile "allnaturen" og oppta "i seg alt vakkert og godt uten å spørre om verd eller rang." Han har sansen for å høre til, Guttorm Fløistad. Han er en hjemmekjær mann. Han flytter ikke så lett – mennesket har behov for å være fra et sted. Lengselen etter et hjem er grunnleggende for menneskesjelen. Han er som fiskeren

15

Marcus eller som Knut Hamsun (som jo også slo seg ned på Sørlandet og som hadde som ambisjon å gjøre Nørholm til et mønsterbruk). Guttorm Fløistad siterer gjerne Knut Hamsun som sa at "mennesket kommer hjemmefra". Fløistad er ikke noen globetrotter, han tilhører de langsomme og han argumenterer gjerne både i samtale og bøker for det langsomme livet. I artikkelen om "mennesket og døden" i det første bindet av "Utfordringer" trekker han frem filosofen Martin Heidegger og fiskeren Marcus også i denne sammenhengen. Han viser til at Heidegger fremhever behovet for å høre til et sted som avgjørende for å finne mening i liv og død. Fløistad viser til at det å høre til et sted er en sjelden gave. Stedtilhørigheten er det viktigste kjennetegnet til fiskeren Marcus. "Å høre til et sted, er å få sine tanker og følelser preget av stedet. Og det er selv å prege stedet med sine erfaringer, slik generasjonene før har gjort. Et sted bærer livsrytmen i seg fra alle dem som har levet der før, den rytme som ligger i fødsel, vekst, modning og død i en ubrutt gjentagelse. Ens egen stedstilhørighet bærer selv rytmen i seg, og kan derfor forhindre at man fornekter den hos seg selv. Stedet bærer en.

16

Tilgivelse Å høre til et sted er å være stedets tjener, slik Marcus var det. Det gjorde han endog i stand til på dødsleiet å tilgi, også dem som hadde gjort ham vondt." Det ligger mye etisk viten og evne til å se hva som er viktig og uviktig i Gabriel Scotts ord slik de formuleres som tanker i den døende Markus sitt sinn. "Den siste dagen han levde, lå han og prøvde sig innerst inn – om han kunde tilgi som skrevet stod og skilles fra menneskene uten nag. Han tok dem for sig en efter en, alle som hadde trådt på ham liksom, alle som hadde skubbet ham fra sig og være uvennlige all sin tid. Skomakeren, kunde han tilgi skomakeren? Ja, han kunde tilgi skomakeren, det var en flink kar. Enn Kristen, kunde han tilgi Kristen ? Jo, han kunde tilgi Kristen med. Så lå han og kjente sig lettet og glad og kom til å huske profeten Elias som blev opptatt av gloende vogn. Nu skulde Markus optas han med, nok kom her ingen vogne efter ham, men det kunde også være det samme. For det kom ikke an på måten, det var målet som det kom an på, målet som var og som er og som blir… Et menneske kommer til verden – en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky op

omkring sig, tar støve på og sleper det rundt. Når dens tid her nede er omme, legger den atter støvet av og vender tilbake i det eviges favn." Terapikulturen Hastelivet er roten til mye av tidens ubehag og sykdom. Vi har fått en behandlingskultur mer enn en friskhetskultur. Fløistad leser det han kommer over av bøker om psykiatri og helse. Han viser til Therapy Culture av Frank Furedi. Her har han funnet ny dokumentasjon. Når jeg senere på dagen selv har kjøpt boken hos Tanum, leser jeg her at boken "Explores the powerful influence of therapautic imperative in Anglo-American societies. In redent decades virtually everysphere of life has become subject to a new emotional culture." Det går i feil retning, mener Fløistad. Menneskene i Norge er for velfødde. Oljen og rikdommen har gjort oss sløve om det som er viktig i livet. Sosialmoralen forfaller. Vi er blitt oss selv nærmest. Slik sett skiller vi oss ikke fra andre nasjoner som har hatt sine gullaldre og tapt på det. Det er ikke velstanden i seg selv Fløistad reagerer på, heller det at vi misbruker den. Vi har fått en metthetskultur som har

gjort oss syke. Mer enn 800 000 mennesker i dette landet har psykiske problemer, forteller han. Dette er mennesker som er blitt en del av behandlingsapparatet. Det er tragisk – vi må lære oss at livet ikke alltid er en dans på roser. Livet er vanskelig. Hvis det ikke er vanskelig er det ikke noe liv. Vi tar ikke på oss det ansvar som kreves. Vi må bryte med MacDonalds-kulturen ! Guttorm Fløistad er ingen pessimist. Det bare virker sånn. Han har ingen oppskrift på fremtiden og det gode liv, men er sikker på at det handler om å leve langsommere. Vi må være mer nær hverandre. Vi må bryte med MacDonalds-kulturen og fjerne de årsakene som gir oss diabetes og andre sivilisasjonssykdommer. Ved siden av tidens tendens til depresjon blant barn og unge ser han den økte volden mot kvinner som et av vårt samfunns store utfordringer. Han liker ikke menn som ikke er blitt menn. Riktige menn slår ikke kvinner !

Riktige menn lar det feminine i seg få komme til uttrykk. De brusker seg ikke, de er nok i seg selv. Riktige menn har vært barn og unge som har blitt sett. Det gode liv og den gode barndommen handler om å bli sett og verdsatt, understreker han. Det har han funnet mye god dokumentasjon på i de overfylte bokhyllene som nå ligger i pappkasser. Usynliggjøring av mennesket er et trekk i tiden, mener han. Vi har blitt for opptatt av det umiddelbare, latt begjæret ta overhånd, og dyrker det den umiddelbare tilfredsstillelse av våre drifter og behov. Vi har

blitt egomennesker som har skapt et egosamfunn som ikke setter grenser for våre barn eller oss selv. "Individuell frihet er selvødeleggende uten omsorg og grensesetting.", har han skrevet et sted. Dette jaget etter egen innbilt lykke og tingfokuset, har gjort at vi har mistet grepet på relasjonene. Han sier det med evangelisten Lukas; at det er ved å gi at man får. Om vi ikke har dette perspektivet utvikler vi mennesker til å bli som Kain. Monstre som ikke fikk være mennesker i nære relasjoner. Problemet handler om "reasing Kain" sier Fløistad og forklarer urmorderen Kains atferd med at han ved en offerhandling fikk mindre ros enn Abel fordi han hadde ofret mindre. Det tålte han ikke. Det viser hans emosjonelle ubalanse. Livet handler om å dele. Å bli sett er det viktigste for ethvert barn og enhver voksen som skal bli i stand til å ta inn over seg mulighetene til å leve et godt liv. Skolen Fløistad er opptatt av skole og utdannelse.

17

Han skriver om skolespørsmål i flere av sine bøker. Han mener at vi har et utdanningssystem som fokuserer ensidig på kunnskaper, ferdigheter og målstyring. I disse dager når alt skal måles og PISA-studier gjennomføres som en pedagogikkens benchmarking og undervisningsministeren presser igjennom nasjonale prøver for barn og unge med hard hånd, blir Fløistads kommentar særlig tankevekkende. Guttorm Fløistad har i boken Om å kunne mer enn man kan særlig tatt opp skolespørsmål. Boken har fokus på verdiformidling, kunnskapskrav og ledelse i skolen. Han er her særlig opptatt av nødvendig-heten av å skape gode læringsmiljøer for elevene. Han tror ikke på at læringen kan forbedres gjennom undervisningstiltak alene. Utfordringene når det gjelder læringsmiljøet krever et nærmere samarbeid mellom skolen og lokalsamfunnet. Lærdommen må forankres i det nære og de grunnleggende verdiene som samfunnet bæres oppe av. Han oppfordrer lærere, elever og foresatte til å ha et kritisk forhold til forbruksmedie- og informasjonskulturen. Noe av det som kjennetegner Fløistads bøker og foredrag er en tro på verdier, humanisme som forankres i den lokale kultur og fellesskap.

18

Det er vanskelig å plassere Guttorm Fløistad i det politiske landskapet, i hvert fall er det umulig å plassere ham i en høyre – venstre eller blå - rød akse. På mange måter er Fløistad en opprører som allierer seg med de globaliseringskritiske og dem som vil ha mer sosialisme. På den andre siden er han dypt verdikonservativ i sin vektlegging av det nære, familie og tradisjonelle verdier knyttet til både kjønn, skole og næringsliv. Samtidig som han underviser ledere i et næringsliv som i større og større grad er blitt bærere av effektivitetsnormer og share-holders value, driver han kultur- og samfunnskritikk i sitt møte med lærere og sykepleiere. Det kommunistiske manifest Den aldrende professoren har bestemt seg for å flytte på landet. Han har stilt diagnosene på vår samtid. Hans løsninger synes enkle, men dog så vanskelige. Han ser selv dette på samme måte som Kåre Willoch og andre verdikonservative, at grunnlaget for kapitalismen løses opp av kapitalismen selv. Fløistad siterer i det første bindet av sine Utfordringer, Det kommunistiske manifest og viser hvordan det mer enn 100 år

gamle dokumentet også i dag er aktuelt i sin beskrivelse av den globale kapitalismen. I de bøkene som Guttorm Fløistad har rukket å skrive (det blir nok flere) gir han mye verdimessig kunnskap som venter på å bli brukt. Han er den gamle læremesteren som vil ha reformer som kan gjøre både skole, næringsliv og helsesektor til bedre steder å leve. Utgangspunktet for læring og verdier må være det nære der vi kan stå i åpne og synlige dialoger med hverandre løsrevet fra markedets inntrengen i enhver krok. Om skolen skriver han i Om å kunne mer enn man vil: "Den som vet hva det vil si å forholde seg til et menneske, blir også løftet ut til andre. Da blir skolen det den bør være: Den blir ikke bare en utdannelse av medløpere til en samfunnsutvikling. Den blir også en utdannelse til motstand. Motstandskraften kommer fra kunnskaper om flest mulig sider ved utviklingen. Den kommer fra en kritisk beredskap overfor destruktive utviklingstrekk. Den kommer fra en tung allmenndannelse som sier noe om verdiene i mellommenneskelige relasjoner, lokalt , nasjonalt og internasjonalt. Den kommer ikke minst fra tilhørigheten til et stedstilknyttet nærmiljø."

Vi gir oss ikke inn på noen diskusjon om EU, EØS, WTO, GATT eller hva de nå heter alle de forkortelsene som binder opp våre nasjonale politikere og låser oss i alt fra størrelser på bananer til kontroll over naturressursene våre. Guttorm Fløistad er nok ikke enig i Helge Seips utsagn fra EFkampen i 1972 om et "Et folk på vandring er et folk i fremgang." Det er en villfarelse å tro at vi finner det gode livet ved å vandre fra sted til sted. Det gode livet finner vi helst der vi er og har vært – der vi har våre røtter. Globaliseringen tar vi imidlertid ikke tak denne gangen. Alt har sine grenser Det kan virke som han har tenkt at vi skal bli sittende hele ettermiddagen her i resepsjonssofaen til NSF. Forlagssjef Marit Landsem Berntsen kommer forbi. De to kjenner hverandre fra før. De hilser på hverandre. Forlagssjefen har teft for hvem som leser bøker og hun vet at den pensjonerte professoren leser det han kommer over og at Halvard Vikes siste bok "Velferd uten grenser" er noe for ham. Hun henter et eksemplar til ham og lover ham de bøkene han i fremtiden vil ha fra Akribe. For Guttorm Fløistad vil lenge være en lesende mann. Når bokkassene er pakket ut hjemme og bokhyllene igjen er fylt med filosofi, skjønnlitteratur, sosiologi og psykiatrilitteratur, sikrer Fløistad helt sikkert at her blir det plass til mer. Kunnskap forbrukes ikke – den vokser ved å bli brukt. Langsomt tar vi avskjed og Guttorm Fløistad går til sitt hjem blant bøkene….de "gamle" bøkene.

Aktuelle bøker av

Guttorm Fløistad Utfordringer Studier i langsomhetens filosofi - bind 1 og 2. I disse to bøkene presenterer Guttorm Fløistad essensen i sin livsfilosofi. Bøkene har undertittelen Bidrag til gjenreisning av personlige ikke-kommersielle erfaringer og samtaleemner. Innledningsvis viser Fløistad til at langsomhet er blitt et aktuelt tema i tiden. Det ligger faktisk et stort potensiale til samfunnsmessig forandring og livsstilsmessig prioritering en verdensomfattende lengsel og søken etter et roligere og langsommere liv. Modernitetens hektiske jag etter mer opplevelser, mer ting og mer av mer har møtt en mottendens i form av en sterkere søken etter dybde, nærhet og et rikere livsinnhold, mener Guttorm Fløistad. Han henviser til den danske trendforskeren Paul Eik Jabosen som mener at såkalte fasadeprodukter som klær, sminke og piercing vil miste verdi. I stedet vil kunst, estetikk, filosofi og religion og slike interesser utgjør fremtidens goder. Det gir fornyelse og ekthet i tilværelsen. Det første bindet har tema som etikk og livssyn, mennesket – hva er det? som hovedemner. Her er lettleste og tankevekkende artikler om det gode liv, etikk og livssyn, det ensomme massemennesket, gudsbegrepets historie, Gabriell Scott og Spinoza, om det tragiske og om å lese og skrive essays og kapitler som pløyer dypt i vår kulturs

19

kilder på en eksemplarisk måte. I bind to har Fløistad valgt overskriftene ; verdiformidling i dagens skole og samfunn, ledelse, bedriftskultur og etikk, nærmiljøets etikk, kjønnsroller og likestilling og verdibasert ledelse. Når det gjelder ledelse skriver han interessant om hva kultur egentlig er og gir eksempler på dette fra historie og samfunn. I et kapitel spør han om etikk og kapital kan skille lag, han argumenterer for de nye fagenes rolle i fremtidens samfunn et annet og fokuserer på demokrati og markedsøkonomi til slutt i boken. Fløistad har óg prioritert plass til et kapitel om kjærlighetens vilkår i vår tid. Det handler ikke så mye om den fysiske kjærligheten mellom mann og kvinne, som om den grunnleggende kjærligheten som må ligger til grunn for et hvert menneskelig samfunn. Kjærligheten er "fremfor alt den kraft som gjør menneskeheten levende i oss. I det øyeblikkk vi gjør kjærlighetens erfaring, vet vi at den er vår bestemmelse". Fløistad skriver videre at "Kjærlighet har all-

20

tid vært vanskelig. Den vil fortsette å være vanskelig. Det kan være en hjelp å forstå den riktig, ikke som noe som skjer med en i møte med mennesker, men som en aldri avsluttet oppgave. Kjærligheten er ikke bare en måte å strekke seg ut mot andre på. Den er like mye en måte å strekke seg ut mot seg selv på." Med disse bøkene slutter Guttorm Fløistad seg til den gruppen norske essayister og forfattere som klarer å formidle ofte vanskelig stoff på en folkelig måte. Slik sett blir han en folkeopplyser av beste merke.

Om å kunne mer enn man kan Verdiformidling, kunnskapskrav og ledelse i skolen Høyskoleforlaget 1996 532 sider ISBN: 82-7634-064-4 Temaet i boken er verdibasert skoleutvikling med eksempler fra forskjellige skoler i landet. Med verdibasert skoleutvikling

forstås i denne boken først og fremst som utviklingen av læringsmiljøet. Det er fokus på alt som det innebærer for elevenes holdning til læring og til hverandre, til skolen og skolens personale, for undervisningen og for lærernes egenutvikling, for samarbeidet hjem-skole, for foresattes forbildefunksjon og for skolens nærmiljø. Utviklingen i skolen sees i lys av samfunnsutviklingen. Det oppfordrer til en kritisk holdning til forbruksmedia og informasjonskulturen. Boken er delt i tre hoveddeler; skolen i samfunnsutviklingen, enhet og mangfold, og ledelse og verdiformidling i praksis. Selv om boken primært er rettet mot skolen og har skolen som eksempel, bør den ha allmenn interesse. Det gjelder ikke bare foreldre, men også for ledere som leder mye og konkurranseutsatte sektorer i samfunnet. Den brede kulturorienteringen til forfatteren og hans gode og lettleste norsk, gjør denne boken til en fornøyelse å lese. Den bør høre med i Fløistadsamlingen til den kultur og samfunnsorienterte leder.

Visjoner for Norge Fra uro til mening Flux forlag 2004 306 sider ISBN: 82-996657-3-6 Dette er et spennende bokprosjekt som inngår i alternativforlaget Flux sin paradigmeserie. I boken lar de Øystein Dahle samtale med Guttorm Fløistad. Dahle er styreleder i Den Norske Turisforening og Wordlwatch Institute Han har tidligere vært administrerende direktør i Esso Norge. Samtalene ledes av redaktør Henrik B. Tschudi. Tschudi er initiativtaker til stiftelsen Flux. Han har mangeårige bakgrunn fra det private næringslivet. Samtaleformen gjør bok lettlest og underholdende. Her berøres viktige samfunnsmessige tema i ti kapitler. Norge i verden, økonomi og næringsliv, læring, teknologi og vitenskap, bybruk, landbruk, naturliv, helse, miljø og økologi, kultur, media og kommunikasjon og til slutt demokrati og styring. Det er å håpe at mange tar tak i denne boken. Den reiser viktige spørsmål av prinsipiell karakter som vi ikke kan undras å ta inn over oss. Boken

har et fyldig register og gode forslag til vider lesning. Problemet med samtalen til de tre, er etter min mening, at den i for liten grad blir politisk og analyserer de mer materielle og økonomiske forholdene som skaper den

utviklingen som Norge og Verden er inne i. Den peker på problemer, og i noen grad løsninger, men jeg er usikker på om det de tre velmenende herrer kommer frem til et tilstrekkelig. Som et viktig bidrag til å folkeliggjøre den politiske debatten om vår fremtid i et valgår, er den imidlertid godt egnet.

21

Kunsten å omgås hverandre En bok om ledelse, bedriftskultur og etikk Gyldendal akademisk forlag 2002 194 sider ISBN: 82-417-0892-0 Denne boken er rettet direkte inn mot ledere i norske virksomheter. Perspektivene er internasjonale, Fokuset er “verdistyrt ledelse”. Boken har utgangspunkt i de mange forelesninger og seminarer som forfatteren har holdt for næringslivet gjennom mange år. Han fremhever at det er noe felles, på tvers av alle profesjonene. Det beskriver han som en humanistisk fornyelse i arbeidslivet. Han mener at det handler om å gjenvinne et rikere menneskebilde i en rikere bedriftskultur. I innledningen skriver Fløistad at boken er skrevet i respekt for alt det positive som skjer i arbeidslivet. Boken ble første gang gitt ut i 1991 og senere trykket opp i flere opplag, senest i 2002. Siden den gang har nok arbeidslivet både i Norge og internasjonalt gjennomgått en omfattende forandring. Presset for å øke fortjenesten, mer usikkerhet i markedet og konkurranse fra

22

billigprodusenter i det som gjerne kalles en "kareokeøkonomi" (masseproduksjon av kopiprodukter fra Østen) oppfatter stadig flere i privat sektor som enorme utfordringer. Vi står også overfor en endret lovgiving i arbeidslivet gjennom det forslaget som foreligger til ny arbeidslivslov. Dette er perspektiver som naturlig nok ikke blir berørt i denne boken. Uansett hvordan utviklingen blir i arbeidslivet, vil de tankene som Fløistad formidler være av betydning. Boken er delt inn i to likeverdig deler. Første del omhandler ledelse, bedriftskultur og etikk. Den andre delen er mer praktisk rettet. Her trekker Fløistad frem Max Weber og den protestantiske etikken. Hans Nielsen Hauges forretningsvirksomhet fremstilles som et uttrykk for denne type kapitalistisk ånd. Det vises og til eksempler fra Sør-Korea på hvordan religion og arbeidsmoral der påvirker hverandre. Videre er her interessante norske eksempler fra blant annet HÅG-bedriften, Hydro Aluminium på Karmøy og Meieri Nord. I de to siste kapitlene diskuterer Fløistad forholdet mellom religion, livsstil og økonomi i Utah i USA og på Sørlandet, og bedriftskkultur som prosjekt. I Utah er det virksomheter drevet av mormonere som

opptar han. Her vises det til mange bedrifter som har hatt stor suksess. Han mener at det er denne religiøse grupperingens livsstil som fører til et fremgangsrikt næringsliv. De mulighetene som næringslivet her har, mener han illustrerer det han kaller en elementær sannhet: "at det er en nær sammenheng mellom livsstil og "entusiastiske" ytelser i arbeidslivet. Det dreier seg om samarbeid mellom familien, skolen, kirken og arbeidslivet." Eksemplet fra Sørlandet er historisk. Det handler om Nes Jernverk som ble stiftet av Jacob Aall. Til slutt i boken understreker Fløistad at det ikke finnes noen oppskrift på en inspirerende bedriftskultur. En god bedriftskultur handler om samarbeid mellom likeverdige mennesker og profesjoner. Han har og stor tro på nødvendigheten av språk og kommunikasjonskompetanse. Han trekker frem behovet for et rikt profesjonsspråk for å kunne delta i en dialogisk nyskapingsprosess. Det må og være en profesjonalitet kombinert med humanisme. "Hvis denne forutsettingen er oppfylt, er det å lytte en vesentlig del av dialogen. Å lytte er å ta en annens oppfatninger inn over seg. Det er dessuten en fin form for omsorg og anerkjennelse. Videre er lytting også en fin anledning til selv å tenke

nytt. Dialog blir en kilde til nyskaping. Da får det å lytte en dypere mening. Det blir et signal til andre om at jeg både som leder og medarbeider er villig til å forandre meg." Disse konklusjonene er utledet av bokens første del som omhandler ulike perspektiver og utgangspunkt for å forstå kunsten å omgås hverandre. Modeller og lederskikkelser fra fortiden. Her har Fløistad valgt Sokrates , Jesus, Confucius og den lederen som er synlig i bedriften.( management by walking around). Det er Fløistad sin store historiske og filosofiske skolering som gjør kapitlet om forslag til menneskesyn , organisasjonsmodeller og modeller for ledelse interessante. Han beskriver godt den autoritære leder og den koordinerende leder. Han kommer og med forslag til organisasjonsutvikling og lederutvikling. På lik linje med de øvrige bøkene til Guttorm Fløistad er også denne velskrevet. Svakheten ved boken ligger etter min mening i at han i for stor grad har en harmonimodell som utgangspunkt i sine vurderinger av det fremtidige næringslivet. Her er vi over på det politiske økonomiske område. Det vil derfor være avgjørende hvilket politisk ståsted man har som utgangspunkt. Å fremme rettferdig fordeling

av overskudd og sikre en demokratisk utvikling vil etter min mening være avhengig av en styrkeballanse mellom partene i næringslivet. Dersom fagbevegelsen er svak vil arbeidstakernes reelle mulighet til å ivareta arbeidsforhold, arbeidstid og trygghet være mindre enn om fagbevegelsen er sterk. De siste års utvikling viser dette. Selv om det er mye positivt å si om eldre tiders familiebedrifter og bedrifter som med et religiøst og idealistisk utgangspunkt klarte å skape vekst i lokalsamfunn og sikre relativt sett gode betingelser for arbeiderne og deres familier ut fra datidens forhold, er det viktig å være oppmerksom på den binding og ufrihet som disse arbeidsforholdene ofte innebar. Forbud mot fagorganisering, og underkastelse under patriarkalske ledere, er to aspekter av dette. Det finnes imidlertid også en rekke eksempler på bedrifter som har vært idealistisk drevet og der arbeiderne har fått rikelig igjen både av utbytte og trygghet. Kombinasjonen av religiøs tro og arbeid har imidlertid en rekke negative sider som burde ha vært kommet frem. I de siste bøkene til Fløistad er hans skepsis til den type råkapitalisme som vi ser utvikle seg både her i Norge og ikke minst ellers i verden, kommet godt til uttrykk. Innen

offentlig sektor innebærer innføring New Public Management store krav til ledere, evnen til omstilling, fleksibilitet og mobilitet. Dette er faktorer som også gjelder i det konkurranseutsatte næringslivet. Disse faktorene undergraver de vesentlige verdiene som Guttorm Fløistad så godt argumenterer for i både Utfordringer og i intervjuboken Visjoner for Norge. Denne type idealisme som Fløistad står for og Pardigme prosjektet blant andre står for, er viktig og vil være både motiverende og mobiliserende for mange. Det gjelder ikke minst unge som i flere og flere land står overfor et arbeidsliv som vil både utnytte og utbytte dem i større grad enn på mange år. Det gjelder og i offentlig sektor, der det er blitt mer og mer vanlig å se til privat sektor når argumentene for effektivitet skal finnes. Vilje til innovasjon, kombinert med humanistiske ideer om arbeidet som en kilde til menneskelig vekst og en realisme når det gjelder maktforholdene i nasjonalt og globalt næringsliv er viktig. I en slik setting vil Guttorm Fløistad være en idéog fanebærer for et nytt arbeidsliv hinsides det som arbeidslivslovsutvalget forslår i sin utredning.

23

TEMA

ledelse

MØTE MED

Einar Aadland

Truverdig leiarskap Tekst og foto: KARL-HENRIK NYGAARD Studieleiar og førsteamanuensis Einar Aadland fekk gode tilbakemeldingar da han føreleste for vel 200 leiarar på Opplandgruppa i LSL sitt årlege Fagernes - seminar i januar. Her gjorde den engasjerte studieleiaren, rektoren og teologen ei spontan undersøking. Han spurte dei frammøte om kva dei prioriterte høgast når det gjaldt verdiar i eige praksis. Til Aadland si store glede satte dei fag som sin viktigaste prioritert. Dette varma nok det engasjerte teologhjartet hans stort.

Jazzteologen Til dagleg er han førsteamanuensis ved Diakonhjemmet Høgskole i Oslo. Her har han i ei årrekkje engasjert seg i verdi og etikkspørsmål. Han har ein broket bakgrunn – budd fleire stader i landet, men i sitt vaksne liv hatt hovudstaden som sitt nærmiljø. Ungane er flytte ut

av heimen der det nok let muntre og bluesaktige jazztonar når han tek opp sin saksofon eller slår hardt og mjukt på tangentane til det godt brukte pianoet. Det har vore ein musikalsk heim, aner eg. Arv eller miljø? Ikkje veit eg. Borna til den 55 år gamle musikkskolerte teologen har teke opp faren si interesse.

Dei er musikkstudentar i Oslo og Trondheim. Når dei møtest blir kvar ein krok fylt med vibrerande tonar frå ein blankpussa saksofon, jazzfele og flygel. Heime hos Aadland senior går det mest i "mainstreamjazz" når han ikkje turnerer med samlivsspaltisten Sissel Gran i Aftenposten. Saman presenterer dei ei førestilling

25

som handlar om samspelet i musikken, livet og kjærleiken. Ei forstilling fylt med varme, mjuke tonar og refleksjonar om kva det er å vere menneske i vår tid.

Os Når eg møter Einar Aadland kjem han frå Os utanfor Bergen. Her i den Framskrittpartistyrte kommunen som kan vise til 10 millionar i overskot på budsjettet, heiter ordføraren Terje Søviknes - ein kronprins som Carl Ivar Hagen gjerne viser fram. Os er og tiltenkt rolla som mønsterkommune for Frp. Her skal heile landet kunne sjå at Frp ikkje er noko parti for "bygdetulllingar", men driv seriøs politikk. Her seljast kommunale vasskraftaksjar unna, byggeforskriftene er blant dei mest liberale i landet, Norlandia Omsorg driv ein etasje i sjukeheimen - sånn at den "kommunale etasjen" har nokon å konkurrere med - og femti stillingar i kommunen er fjerna siste året. Her, i eit av dei vakraste landskapa i Noreg, dyrkast marknaden av dei fleste. Her ligg barndomsheimen til Einar Aadland. Os kommune Illustrerer ei problemstilling som Aadland har vore oppteken av: spenninga mellom økonomi og etikk i offentleg leiing.

26

Etikk

Etisk refleksjon

På seminaret på Fagernes delte han ut ein kronikk han hadde hatt i Dagbladet. Her skriv han om verdiklemma i offentleg sektor. Han hevdar at det ligg eit paradoks i offentlige organisasjonar. På den eine sida har kravet om økonomistyring, marknadstilpassing og konkurranseevne vokse fram i ei tung forventning om høgare effektivitet. På den andre sida ønskjer ein ei bevisstgjering av verdiar og visjonar. Verdiklemma handlar om den opplevde kollisjonen mellom økonomiske og moralske verdiar. Einar Aadland har skrive fleire bøker der etikk og verdiar er i fokus. Det er søtten år sidan Etikk for helse- og sosialarbeidarar kom. Det er ei av dei mest brukte etikkbøkene innan høgskuleutdanningane. No føreligg ho i si tredje utgåve på Det Norske Samlaget. Her skriv han godt og viktig om grunnlagsetikk, yrkesetikk og praksis. Her definerar han kva etikk er, kva slags vilkår som skal vere til stades for at vi skal oppføre oss skikkeleg, om postmoderne einsemd og om dei mest relevante etiske teoriane. Han presenterer lesaren for ulike livssynstradisjonar, verdiar og normer før han tek for seg nokre av dei konfliktane som helse- og sosialarbeidar står overfor.

- Det viktigaste i boka er den etiske refleksjonsprosessen. Det er jo dette som er sjølve kjernen når ein skal ta føre seg etiske konfliktar. Eg spør her korleis ein skal oppføre seg i møte med eit etisk dilemma. Aadland presenterer andre viktige refleksjonsmodellar før han presenterer sin eigen. Fleire er nytta av sjukepleiarar og er svært like den opphavlege sjukepleieprosessen og det som no er kalla Demings sirkel og leiingsshjulet. Om den etiske refleksjonsmodellen skriv Einar Aadland i boka si at: "Som grunnregel vil vi hevde at etisk refleksjon skjer i ein prosess som er relasjonell og dialektisk, der språk og forteljing set rammevilkåra for både problemforståing og problemdrøfting." Han viser til at refleksjon er ein ordprosess. - Eg hevdar at ein utviklar si eiga forståing frå det uklare og samansette fram mot større innsikt ved å finne ord som skaper klarleik. I starten har ein vage fornemmingar av noko utan heilt å finne ord. Det kan vere kjensler av noko utriveleg, ei mørk sky som legg eit dystert slør over landskapet, eit tungsinn som stig opp i ein. Først når nokon spør om kva som står på, og eg famlar etter dei

rette orda, stig det fram eit tydelegare bilete av kva er oppe i. Det er viktig for Aadland at den etiske klargjeringsprosessen er relasjonell og prega av å vere "ordfesting". - Ein leitar seg fram til dei retta orda og formuleringane som er mest treffande. Eit etisk problem involverer alltid fleire menneske i samhandling med kvarandre, og dei har ulike opplevingar av situasjonen og ulike syn på kva som bør gjerast. Svært ofte inkluderer situasjonen fleire interessemotsetnader. Desse er uttrykk for at to eller fleire partar har motsette ord for og forteljingar om kva som er på ferde. Denne refleksjonsprosessen meiner han er dialektisk. Synspunkt, verdiar, forforståing og rettar blir drøfta i ei fram og tilbake-rørsle der ein stegvis oppnår større klarleik. Han innrømmer at mange problem likevel lyt utgreiast i einsemd og avgjerast av hjelparen åleine, til dømes dersom ein har knapt med tid, er pålagt teieplikt eller ikkje finn andre å prate med. Likevel – også her er det ein dialog. - Hjelparen vil føre ein indre dialog med seg sjølv, der stemmer frå viktige andre vil stige

fram i hugen og påverke prosessen. Dette gjeld og når ein kjem fram til avgjerd om kva ein bør gjere. Då må ein ta ansvaret på eigne skuldrer, og ikkje smyge seg unna ved å skuve ansvaret over på andre. Samtalen skal tene til å vinne fleire perspektiv, og ikkje kunne nyttast som argument til ansvarsfråskriving. Hovudregelen er at andre må involverst i prosessen. I boka si gjer Aadland grundig greie for refleksjonssprosessen. Modellen han nyttar har fire element: Forforståing, analyse, handlingsalternativ og handling. Når det gjeld forforståinga inneheld den spørsmål som korleis situasjonen kan oppfattast, kva slags forventningar finst, kva er ein redd for, kva for dygder, motiv, handlingar, opne og løynde verdiar pregar meg i møte med situasjonen, og korleis kan han oppfattast. Det og viktig å spørje seg korleis den einskilde rangerer verdiane sine. Den andre delen i prosessen har ei analytisk vinkling. Her må spørsmål som: kva for plikter, prinsipp, rettar og spontane utfordringar byr seg fram i situasjonen? Kva er røynslene frå liknande situasjonar? Når det gjeld handlingsalternativ i prosessens tredje del spør ein seg kva som er mogeleg å gjere og

kva for følgjer dei ulike alternativa kan ha. Til slutt er fokuset på det etiske handlinga. Då blir det essensielle spørsmålet korleis ein kan setje handlingsalternativet ut livet og kva ein kan lære av dette. I boka er det døme på prosessen i ulike aktuelle situasjonar.

Masterstudie i verdibasert leiing Einar Aadland er ikkje nokon livsfjern filosof eller teolog. Han har for lenge sidan kome ned frå elfenbeinstårnet sitt – om han i det heile teke nokon gong har vore der. Den tidlegare rektoren på Diakonhjemmet Høgskole veit kva det vil seie å vere leiar. Han veit kva den norske moderniseringa inneber og korleis marknaden dreg seg inn i den innarste kroken av det norske huset. Som leiar har han lært at han må tilpasse seg. Skal høgskulane overleve må dei tilby kurs som det offentlege og private vil ha. På Diakonhjemmet Høgskule er det no mogeleg å ta mastergrad i verdibasert leiing, fortel Aadland. Han fortel at studiet skal gi kunnskap om organisasjonar og leiing. Det skal gje deltakarane tryggleik og innsikt i rollen som leiarar. Som namnet på master-

27

studiet tyder på, er verdifokuset sterkt. - Målgruppa for studiet er leiarar og tilsette i helse- og sosialtenesta, kyrkje, diakonale institusjonar og frivillige organisasjonar. I studiet er det lagt stor vekt på at studentane skal utvikle si evne til å formulere og implementere grunnleggande verdiar.

Verdischizofreni Med sitt sterke fokus på etikk og sin teologiske forankring har Einar Aadland mykje å seie om verdifokuset i samfunnet. Det er mykje som bekymrar han når han ser korleis stat og kommune formidlar ein slags verdischizofreni. "Man ber om at moralske verdier som respekt og brukerorientering skal bli faktisk styrende i virksomhetene. Det paradoksale er at de økonomiske og moralske forventningene blir presentert side om side men uten referanse til hverandre - av de samme myndighetsorganer. Begge målene henges opp som to funklende ledestjerner. Men de blir plassert langt fra hverandre - de peker i diametralt motsatte retninger. ", skriv Aadland i Dagbladet. Denne bodskapen blir formidla til leiarar og tilsette i offentlege

28

institusjonar. Dei tilsette oppfattar dette som sjølvmotseiande. For mange kolliderer det økonomieffektive mot ein del moralske verdiar. Når ein ventar av ein sjukepleiar at han eller ho skal arbeide raskare og samstundes ha tid til å lytte til pasientane, vil neppe dei oppfatte forventingane som tydelege. Blandinga av økonomiforventningar og moralforventningar set utøvarane i ei stram verdiklemme, hevdar Aadland.

Marknadens inntog Einar Aadland er skeptisk til den overordna rolla New Public Management – filosofien har fått i det offentlege. Marknadsstyring og marknadstilnæring meiner han har klare minussider i omsorgssektor og skule. Dette er ikkje gitt av naturen slik som tyngdekrafta. Det er ideologiske synspunkt som er skapte av menneske og politikarar som har gjort bestemte val. Innan systemet finns det ikkje lenger så mange kritiske røyster til denne utviklinga. Det er likevel ikkje så mang år sidan at denne pengepraten spilte ei langt mindre rolle i organisasjonskvardagen. Aadland er ikkje nokon determinist eller ein mann som trur at det nytter å grave seg ned og håpe på at ting endrar seg av seg sjølv. Han har lært seg å sjå

lyst på livet. Han har registrert at samtidig med knefallet for turbokapitalismen og konkurranseøkonomien er det i ferd med å stige fram eit nytt medvit omkring organisasjonane sine verdiar. - Verdiar er standardar for åtferd. Utan venleik, at vi er ærlige og har ei gjensidig haldning til kvarandre ville samfunnet løyst seg opp. Men til forskjell frå tidlegare tider blir no verdiar dregne fram frå den delen av tilveret som er sjølvsagt, og gjort til krumtapp i utviklinga av organisasjonane. Verdibasert leiing handlar om å konsentrere seg om visjon, misjon og kjerneverdiar og i å gjere den etiske sensibiliteten høgare hos alle tilsette. Verdiar skal nå gjerast tydelegare, bli meir etterspurde og omsettjast til praktisk handling.

Vi må vere truverdige Sjølv om Einar Aadland ser mykje positivt i denne utviklinga, uttrykkjer han seg også gjerne kritisk om det heile. Når både myndigheitene, Oslo kommune, Postverket og andre viser så stor interesse for verdibasert leiing, er det all grunn til å stille kritiske spørsmål. Særleg når det blir argumentert med at verdibasert leiing blir sett på som eit konkurransefortrinn og blir ein del av marknadsføringa

til selskapa. - Ei slik formålsrasjonell argumentasjon for moralske verdiar - at dei eigentleg er reiskapar for høgare effektivitet - vil i praksis drepe den nødvendige begeistringa og motivasjonen som må vere der for at verdibasert leiing skal bli noko meir enn festtalar. Verdistyring må baserast på ein verdirasjonell tankegang. Einar Aadland meiner at intensjonane med økonomistyring er gode og kanskje nødvendige for å få offentlege utgifter under kontroll. Verdistyring ønskjer på si side å sikre at kvaliteten på tenestene ikkje blir lågare. Dei to omsyna let seg likevel ikkje utan vidare sameine i den praktiske kvardagen. Der myndigheiter og toppleiarar ser begge styringsprinsippa som gjensidig supplerande, ser yrkesutøvarane to motstridande bodskapar som ikkje let seg foreine. - Og som kjent kan ingen tene to herrar - ein vil enten elske den eine og hate den andre. Eller ein blir rett og slett passiv i denne typen krysspressituasjonar. Ein blir handlingslamma. Gjennom møte med tilsette og nær kontakt med helsetenesta har Einar Aadland sett korleis inspirasjon og engasjement forsvinn i den daglege praksisen ved sjukehus og sosialkontor, når diskusjonen om økonomis-

29

ke kutt og effektivitet tek overhand som tema. - Å spele Monopol går ein fort lei av - særskilt når ein ikkje speler med eigne pengar. Ei sterkare vektleggjing på moralske verdiar vil på den andre sida nok kunne alliere seg med tilsette sine eigne motiv for å gjere arbeidet sitt. Legar er motiverte av ei hippokratisk grunnforståing, sjukepleiarar av omsorgsmotivet, sosionomar av ein sosial rettferdstanke. Dei færraste søkjer til desse yrka for å drive økonomiske effektiviseringsøvingar. Dersom det blir for gjennomskinnleg at det djupaste siktemålet med den moralske kvalitetshevinga eigentleg er høgare effektivitet, vil nok dei fleste takke nei. Det eigentlege motivgrunnlaget bak ein verdistyringsfilosofi vil difor avgjere kva slags lagnad den vil få i praktisk gjennomføring.

Den truverdige leiaren Boka Den truverdige leiaren som nett er kome ut på Det Norske Samlaget, er gjennomsyra av verdiengasjement og fokus på leiing med røter i verdiar. Her er eit eige kapitel om verdibasert leiing. Som tittelen på boka peiker på , har Einar

30

Aadland fokus i store deler av boka på at det skal vere ein samanheng mellom liv og lære. Det nyttar ikkje for leiarar å bryske seg med at organisasjonen deira har eit

gjennomtenkt verdigrunnlag, om det ikkje blir etterlevd i praksis. Det handlar ikkje berre om å ha prinsipp som er greie å vise til i årsmeldingar og styremøte, men om å vere truverdige i det ein gjer. I boka skriv Aadland mellom anna: "Formulering av eit organisatorisk verdigrunnlag er berre eit første lite steg i praktisering av ein verdibasert leiarfilosofi –

det er i arbeidet med realiseringa av verdiane at dei viktigaste utfordringane gøymer seg. Det er få stader der keisarens nye klede kan bli så luftige som i verdibasert leiing." Ein skal ikkje gjere alt i livet til reiskap for suksess og nytte. Boka til Aadland er gjennomsyra av tru på det dygdige mennesket. Han skriv i aristotelisk tradisjon og argumenterer for at fokuset vårt må vere både samfunnets interesser og vår eigen dugleik. Dygd handlar først og fremst om å duge og å vere heile menneske. Å vere kameleonar kan lønne seg på kort sikt, men på lang sikt undergrev det grunnlaget for både eit godt samfunn og godt leiarskap. Godt leiarskap kjem ikkje av seg sjølv – den gode leiaren må kontinuerleg arbeide med si eiga sjølvforståing og søkje å vere eit personleg føredøme. I Den truverdige leiaren skriv Aadland at: "Jamvel om verdistyring først og fremst er kjenneteikna som ein kommunikativ og meingsskapande prosess som involverer alle lag i organisasjonen., speler leiaren ei avgjerande rolle som prosessleiar og som personleg føredøme. Suksess eller fiasko i verdistyring dreier seg om å vere truverdig – presen-

terte verdiar må klinge reint i praktisk handling. Dette krev stor grad av organisatorisk sjølvrefleksjon. Leiaren kan difor ikkje la vere å arbeide med sine eigne opne og løynde verdiar parallelt med prosessen han eller ho leier i organisasjonen. Tale og handling må stemme overeins – også leiaren må vere kongruent i åtferda si. Ein blir lite truverdig som leiar dersom ein legg på medarbeidarar meirarbeid, medan ein sjølv tek fri. Eller dersom ein oppfordrar alle til å bli meir vennlege i organisasjonen, medan ein sjølv deler ut korreksar og går i gang med masseoppseingar. Leiaren må vere truverdig i høve til organisasjonen sin, dersom organisasjonen skal bli truverdig for omverda. Organisasjonen vil neppe makte å kome lenger på denne vegen enn leiaren sjølv. "

Ut av verdiklemma Korleis skal helsepersonell og leiarar kome ut av verdiklemma spurde Einar Aadland dei engasjerte leiarane som hadde funne vegen til Fagernes i januar. Det fins fleire veger, meinte han, men berre ein var han viljug til å forsvare. Ein kan til dømes reindyrke den økonomifokuserte leiarfilosofien og slutte med vakkert prat om moralske verdiar. Dette ville

nok vere både ærleg og kunne gjere lufta reinare. Likevel – ikkje noko han vil tilrå. Det kunne og vere eit alternativ å satse tyngre på verdibasert leiing medan ein syner til at det ville fremje konkurranseevna. Aadland meiner at denne typen dobbelbodskap vil "markspise" tilslutninga blant dei tilsette. Ein kunne sjølvsagt teie om dei eigentlege årsakene for fokuset på verdiar, men det ville stride mot sjølve prinsippet i verdibasert leiing og difor ikkje vere etisk haldbart. - Eit siste alternativ, meiner eg, er å gå inn for eit verdibasert fokus på moralske verdiar for deira eiga skuld - etter ei verdirasjonell grunngjeving. Tilsette blir inviterte til å feste blikket på organisasjonen sin visjon og oppdrag og overlate det økonomiske overblikket til leiinga. Dei tilsette får eit sjølvstendig primæransvar for fagleg kvalitet og berre eit sideordna økonomiansvar. Pengepraten bør dempast og fokus bli flytta til korleis kjerneverdiane kan realiserast i praktisk tenesteyting. Først når leiarar viser forståing for dei tilsette si oppleving av det tvitydige i dagens verdibodskap, og berre når leiarar viser vilje til å dempe effektiviseringskravet til beste for ei prioritering av dei moralske verdiane sin forrang, vil dei same leiarane kunne bli oppfatta som

ekte og truverdige i sin verdibaserte utøving av leiarskapen sin. ... og kanskje får ein ein bonus i form av høgare effektivitet? Einar Aadland er ein travel oppteken mann. Han er ein mykje brukt førelesar i tillegg til det engasjementet han har på Diakonhjemmet. Snart skal han tilbake til Os før han tek bilvegen til Oslo. Der ventar nye oppdrag – førelesingar og musikk. Han kan mykje om musikk – har studert musikkviskap også. Når han bles i "saxen" og slår fingrane mot pianotangentane klarer han å sette musikken inn i ein større samanheng. Han har sansen for dei store samanhengane – dei store forteljingane i livet. Livet er ei forteljing der vi for tida spelar viktige roller. Vi står utanfor St. Jørgen, ei lita kyrkje like ved NSF sitt kontor i Bergen. No er kyrkja mest brukt til konsertar og kultur. Det er ikkje hit dei store massane vankar. Dei vandrar helst omkring i kjøpesentra. Det har gått ei sekularingsbylgje over landet vårt. Gamle verdiar er ikkje sjølvsagte lenger, men framleis peikar kyrkjespiret mot himmelen. Einar Aadland har basis i teologien, men søkjer vidare enn til kyrkja når han vandrar rundt på skuler og seminar og skriv i Ukeavisen Ledelse for å fremme truverd og dygd i kvardagen til leiarar.

31

TEMA

32

ledelse

Atle Roness

– psykiateren som vil forbedre arbeidslivet Jeg møtte ATLE RONESS en tidlig morgen på Haukeland universitetssykehus der han holder til på psykiatrisk klinikk i Haukelandsbakken. Her fra har han utsikt over Bergen og et sykehus som for tiden omstiller det meste. Som spaltist i ukeavisen Ledelse og forfatter av flere bøker har Atle Roness markert seg sterkt når det gjelder både ledelse og vår alles søken etter det gode liv. Tekst og foto: KARL-HENRIK NYGAARD

Prest og psykiatri Atle Roness er teolog i tillegg til å være lege og psykiater. Deg og ditt liv som kom ut for seks år siden har vært en suksess for Genesis forlag. Den har solgt i mer enn 15000 eksemplarer. De tretten andre bøkene han har skrevet har solgt i bortimot 100 000 eksemplarer. Om Roness selv har tjent seg rik på dette – så fremgår det i hvert fall ikke av måten han fremtrer på. Det er en forsiktig og litt beskjeden mann jeg møter en tidlig morgen på Haukeland. Et litt uryddig kontor tyder på en travel opptatt mann. Han beklager rotet, men det betyr ingen ting for meg. Dessuten er jeg vant til mer rot enn dette. Jeg er mer opptatt av akvarellen han har på veggen. Det fremstil-

ler store og vakre steiner ved sjøen. Rullesteiner som synliggjør jordens opphav og det solide fundament. Om vi tenker på steiner i overført betydning, har nok Atle Roness hjulpet mange mennesker til å løfte tunge steiner fra deres bryst. Han har vært overlege på Modum bad i tretten år. Siden 1991 har han vært professor i psykiatri og overlege ved den psykiatriske klinikken på Haukeland. Skriver om ledelse Som skribent i Ukeavisen Ledelse har han gitt nyttige innspill til ledere og andre som gjerne vil utføre godt lederskap og ta vare på sine medarbeidere på en god måte. For det er jo

33

slik at vi tilbringer nesten halvparten av vår våkne tilstand på arbeid. Det som skjer her virker inn på vår mentale helse både positivt og negativt. De fleste trives, men alt for mange opplever stress og mistrivsel på jobben, mener Roness. Dagens høye sykefravær mener han er uttrykk for dette. Når Atle Roness har valgt å skrive i Ukeavisen Ledelse er det nettopp ut fra spørsmålet om hvilke muligheter og utfordringer som fins på arbeidsplassen. Hvilken plass skal jobben ha i livet vårt ? Hvordan unngå at jobben kommer i konflikt med familielivet ? Dette og liknende spørsmål tar han opp i sin siste bok Jobben og det gode liv.

følgelige, men all erfaring viser at det er viktig å minnes om dem. Jeg mener og at boken bør være særlig aktuell nå når Pensjonskomisjonens innstilling snart foreligger.

- Med denne boken ønsker jeg å bevisstgjøre for leserne de muligheter og utfordringer som fins på en arbeidsplass. Hvordan kan vi skape trivsel og arbeidsglede på jobben?

Han trekker frem det faktum at vi er mer sammen med kolleger enn med våre venner. For mange mennesker er arbeidskollegene de nærmeste sosiale kontaktene. Noen mangler familie og venner, og for dem er kanskje medarbeiderne det eneste nettverket de har. Atle Roness fremhever det sterke behovet hos mennesket til å føle seg nyttig. Det handler om å bli akseptert på de betingelsene som samfunnet setter. Det betyr mye for den enkeltes fysiske og psykiske helse.

Roness fremhever at det ikke er en fagbok han har skrevet, men en bok som sikter inn mot alminnelige mennesker og problemstillinger. Boken bygger på artikler han har skrevet i Ukeavisen Ledelse. Han prøver å g råd om hva den enkelt kan gjør for å unngå slitasje og stress på jobben. - Disse rådene kan synes selv-

34

Arbeid og selvbilde Atle Roness understreker hvor viktig arbeidet er for vårt selvbilde. Han viser til det gamle utsagnet om at arbeidet adler mennesket. Arbeidet gir oss mulighet for nærhet og fellesskap med andre mennesker. - Vi kommer i kontakt med personer utenfor vår egen krets, får del i deres erfaringer, og kan få tilbakemelding og korrigering på våre holdninger og vår atferd.

- Arbeidet er viktig ikke bare

for å skaffe oss inntekt. Det betyr faktisk noe for vår selvfølelse at vi får anledning til å skape og gjøre en innsats, slik at vi kan kjenne oss betydningsfulle. Men her er det holdningsendringer på gang i vårt samfunn.. Undersøkelser viser at flertallet av unge foretrekker å komme til pengene gjennom å vinne en gevinst. Den gamle holdningen som går på å yte før vi kan nyte, er på vei ut. For en del unge er jobben et middel, og ikke noe som gir mening i seg selv. De eldre har en pliktmoral, mens unge vil forbeholde seg retten til å vurdere selv. Atle Roness refererer til opplysninger han har fra A-etat om at det finnes en del ledige jobber som unge takker nei til fordi arbeidet er kjedelig og rutinepreget. Mange vil for eksempel ikke midlertidig ta seg jobb på lager eller fabrikk i påvente av en mer attraktiv permanent jobb. De vil heller gå arbeidsledige inntil de finner den jobben de ønsker seg. Dette er forhold den vel seksti år gamle psykiateren og presten reagerer på. Det er ikke slik han helst vil ha det. Han er imidlertid opptatt av han vi skaper et arbeidsliv med plass for alle. Det ligger godt forankret i hans kristne etikk og syn på arbeid. Han er og opptatt av at vi alle forstår

arbeidets betydning for menneskets selvfølelse. Vårt selvbilde skapes gjennom hele livet Atle Roness vet mye om hvordan mennesket skapes som individ og hvordan forhold i familie og samfunn preger oss. Han legger stor vekt på at arbeid og selvfølelse henger nøye sammen. - Selvbildet vårt dannes tidlig i personlighetsutviklingen og vil gradvis utvikles gjennom oppveksten. De erfaringene som barnet gjør med andre mennesker, blir vesentlig for dets senere selvbilde. Møter barnet mye varme og bekreftelse, vil det få en positiv opplevelse av seg selv som person. Det vil kunne kjenne seg akseptert og oppleve seg verdifullt. Verden kjennes god å leve i, og barnet vil også oppleve at andre mennesker er gode og positive. Det utvikler det vi kaller grunnleggende tillit til andre mennesker og seg selv. Viktig å gi ros Atle Roness trekker frem hvor viktige ekte ros er. De barna som har denne grunnleggende tilliten til andre har fått høre ekte ros og lovord fra sine nærmeste. Under slike forhold mener han at det utvikles en

sunn selvfølelse og den nødvendige selvtillit. Det finnes imidlertid mange barn og voksne som aldri eller sjelden har fått erfare en slik tillit fra andre og til seg seg selv. De har han møtt ofte i sin praksis både som prest og psykiater. Barn som er blitt møtt med avvisning og kulde, som ikke er blitt sett, vil lett oppleve verden som ond og skremmende og seg selv som stygg og dårlig. - Resultatet blir et negativt selvbilde og en mistillit til andre mennesker, som de gjerne tror er onde og farlige. Det er dette vi kaller grunnleggende mistillit. Slike barn har fått høre budskapet: "Du er umulig", "Du blir aldri til noe." "Vi er ikke glad i deg." Disse barna og unge som har utviklet slik grunnleggende mistillit, mener psykiateren har større sjanse enn andre til utvikle selvtillitsproblemer og psykiatrisk lidelser. Atle Roness er ingen determinist. Han tror på mennesket. Det er heller ikke barndommen og oppdragelsen alene som preger oss. Arv og biologi setter og sine spor i vår bevissthet og vår tillit til oss selv. Dessuten kan vi som mennesker forandre oss. Det er et viktig humanistisk perspektiv som han gjerne understreker. Vi skal heller ikke underslå at gode venner, et godt ekteskap og en

god arbeidsplass der samarbeid og tillit dominerer, former oss. Å samle på de gode erfaringene i livet , mener han er viktig. Det er viktig å ta vare på og arkivere i sinnet de positive erfaringene vi gjør i forhold til andre mennesker. Å styrke selvfølelsen Selvfølelsen kan styrkes på to måter , mener Atle Roness. - Det ene er gjennom handlinger. Når vi utfører et arbeid som vi er stolte av, kan det gi oss troen på oss selv. At vi lykkes , skaper økt selvtillit. Den andre måten å få mer selvtillit på er gjennom å oppleve bekreftelse fra andre. Ved å få positiv tilbakemelding om at vi er verdsatt, får vi tro på oss selv. Atle Roness mener at arbeidslivet i stor grad påvirker vår selvfølelse. I jobben kan vi få realisert våre anlegg og muligheter. Gjennom det vi utfører, får vi bekreftelse på at vi duger. Det gir økt selvbevissthet. Han mener at dette særlig er tilfelle dersom jobben er spennende og utfordrende. Hvis den er kjedelig og monoton, kan den derimot kanskje svekke vår selvtillit. Atle Roness er en mye brukt foreleser. Han foreleser både om stress og det å være menneske i en tid der såkalt moder-

35

nisering og forandringer dyrkes både som ideologi og praksis. I en slik sammenheng får han brukt sin kompetanse både som sjelesørger og psykiater. Han har og visjoner og å kunne gi bidrag til et bedre arbeidsliv. Det er ikke politisk handling som er hans styrke, men den innsikt han bærer med seg som fagperson og medmenneske. Både i hans tidligere bøker og ikke minst i boken Jobben og det gode liv viser han godt dette. Jobben og det gode liv har sju kapitler som tar opp det nye arbeidslivet, stress og stressmestring, det gode arbeidsmiljøet, god ledelse og råd til den enkelte. I alle kapitlene bør det være mye nyttig og hente for enhver leder. Det gjelder ikke minst i kapitlet om God ledelsevaksinasjon mot stress. Å vise svakhet – et tegn på styrke Her skriver Atle Roness blant annet om ledere som selv har slitt og opplevd nederlag: "Til slutt : Er det å eksponere sin usikkerhet og sine problemer egentlig å vise svakhet ? En kjent person her hjemme døde for noen år siden, og ved minnesamværet etter begravelsen

36

hadde mange ordet og fremhevet hans store kvaliteter. Men en av dem som talte, sa at det som kanskje gjorde størst inntrykk på oss alle : "Det var det store ved ham, at han våget å vise svakhet." Det skal en viss trygghet til for å kunne stå frem med sine problemer. Å vise svakhet er , når det kommer til stykke, egentlig et tegn på styrke." Med sine buskete øyebrun og sitt lune glimt fremstår Atle Roness som en vennlig og tillitskapende mann. Slik gjør han og i de tre bøkene jeg har lest av ham. Hans enkle og folkelige måte å skrive på gjør ham

aktuell for en stor leserkrets. Ikke bar ledere, men alle som har et arbeid – eller ikke minst de som har mistet sitt arbeid – bør kunne ha nytte og hjelp av en bok som dette.

Redaktøren har ordet.

Modent og troverdig lederskap Lederens modenhet er en viktig faktor i godt lederskap. Denne modenheten utgjør en base for sosial kompetanse, evnen til å kommunisere og samarbeide med andre mennesker. Det forventes at sykepleielederen er bærer av en slik modenhet. Denne modenheten etableres ikke gjennom utdannelse alene, men gjennom livserfaring, refleksjon og kunnskap. Jeg tror at sykepleiere gjennom sin pasientnære erfaring og sitt helhetlige perspektiv, har særdeles gode muligheter til å lykkes med sitt lederskap. Få er født ledere – å bli en leder er en langsom og krevende prosess der det ikke minst handler om å kjenne seg selv. Det finnes mye å kjempe imot og det finnes mye å kjempe for. Uansett hvor vi står politisk eller livssynsmessig, må lederskapet bæres oppe av en visjon om troverdighet. Bare den som er ekte og kjenner sine egne styrker og svakheter kan være

troverdig. Å arbeide med seg selv i kontinuerlige prosesser blir derfor viktig. I dette nummeret av Sykepleielederen presenterer vi flere dyktige forelesere og forfattere som har båret frem viktige synspunkt både om samfunn og ledelse. Noen av dem har flere ganger møtt sykepleieledere i ulike sammenhenger. De er verdt å lytte til – derfor har vi gitt dem plass i dette bladet. I den perioden jeg har vært redaktør har det vært viktig å gi en bredest mulig innfallsvinkel til ledelse. Den gode leder har en bred kultur- og samfunnsorientering. Å kjenne det menneskelige fellesskapet på godt og ondt er etter min mening, viktig for den som ønsker å utvikle modenhet i lederrollen. Jeg håper det har lykkes å formidle dette gjennom de tekster, intervjuer og bokpresentasjoner som er gjort mellom dette bladets permer de to siste årene. Vi vet at bladet leses av mange.

Høgskolebibliotekene har fattet interesse for Sykepleielederen. Mange har begynt å abonnere. Her finner vi fremtidens sykepleieledere – derfor er bladet viktig også for dem! NSF har prioritert å satse på lederne i år. Det er allerede gjort mye. Det er bygget tette nettverk mellom fagpolitisk avdeling og Landsgruppen for ledere. Ressursgrupper har vært i arbeid, det er gjort en holdningsundersøkelse og til høsten vil ledelse være en sentral del av den store sykepleiekongressen. Det arbeides i tillegg med et eget dokument om ledelse. 2005 vil med andre ord bli et spennende og viktig år for ledere med sykepleiebakgrunn. I denne sammenhengen blir også Sykepleielederen viktig som et tidsskrift som formidler alt det positive som nå skjer. KARL-HENRIK NYGAARD REDAKTØR

37

STRATEGI

for ledelse

13. – 16. SEPTEMBER 2005

NSF kongressen

Ledelse i fokus Seniorrådgiver Øyvind Nordbø har ansvar for å sikre gode forlesere på seksjon for ledere på høstens store sykepleiemønstring. De fleste foreleserne har nå gitt positive tilbakemeldinger om at de vil delta. Øyvind Nordbø forteller om en spennende sesjon som vil strekke seg over tre hele dager.

ONSDAG 14. SEPTEMBER 2005

38

204

Ledelse – Helsetjenesteperspektiv

1100 – 1130

Myndighetenes forventninger til ledere i helsetjenesten Per S. Bleikelia, ekspedisjonssjef, Helse- og omsorgsdepartementet

1130 – 1200

Hva innebærer god ledelse for pasientene? Pasientperspektivet

1200 – 1230

Nye tider for ledere i helsetjenesten Anne Sissel Faugstad, Viseadministrerende direktør, Helse Bergen

1230 – 1300

Å være leder er ikke en jobb for pyser… Lisbeth Normann, fagsjef, NSF

1300 – 1430

Lunch og besøk i utstillingen

205

Ledelse - Organisatorisk perspektiv

1430 - 1450

Mot i brystet – vett i pannen Erik K. Normann, adm. direktør, Akershus Universitetssykehus HF

1450 – 1510

God ledelse i kommunens flate struktur – hvordan er det mulig? Margrethe Hagerupsen, fungerende rådmann, Lenvik kommune

1510 – 1530

Grensesprengende helsetjeneste… Christine Furuholmen, Prosjektleder Helse Asker og Bærum

1530 – 1600 206

Kaffe og besøk i utstillingen Ledelse - Økonomisk perspektiv

1600 – 1630

Den økonomiske målestokken Lasse Fure, sykepleier og økonom, Bydel Gamle Oslo

1630 – 1700

Muligheter ved trange budsjettrammer Torstein Dahle, høgskolelektor, Høgskolen i Bergen

TORSDAG 15. SEPTEMBER 2005 304

Utfordringer i ulike lederroller

1100 – 1130

Fagledelse Ellen Beccer Brandvold, fagsjef, Kreftforeningen

1130 – 1200

Sjefsykepleier i en ny tid Grete Samstad, sjefsykepleier, St. Olavs Hospital

1200 – 1230

Profesjonsuavhengig ledelse

1230 – 1300

Kjennetegn ved ledere som lykkes i kommunesektoren Sissel Glomseth, virksomhetsleder, Gjøvik kommune

1300 – 1430

Lunch og besøk i utstillingen

305

Utfordringer i ulike lederroller (Forts)

1430 – 1500

NSF, en organisasjon også for ledere? NSF Landsgruppe av Sykepleieledere

1500 – 1530

Panel/ diskusjon

1530 – 1600

Kaffe og besøk i utstillingen

306

Ledelse og "helse i all hemmelighet"

1600 – 1630

Rapport fra Norsk Redaktørforening, oktober 2004: Helse i all hemmelighet? redaktør

1630 – 1700

Lederes lojalitet overfor arbeidsgiver – "et sted må da grensen gå" Representant fra media/leder i et helseforetak

39

IT

kommunikasjon

Møte med seniorrådgiver Kristin Bang Kristin Bang arbeider som seniorrådgiver i fagpolitisk avdeling i NSF. Hun holder til i sjette etasje i Tollbugata. Hun rapporterer direkte til fagsjef Lisbeth Normann og er ellers person som mange tillitsvalgte og andre har møtt i høst når hun har snakket om kravet til dokumentasjon for sykepleiere slik det er formulert i Helsepersonelloven. 40

Ryttersken Tekst og foto; KARL-HENRIK NYGAARD

Lokket til Hammerfest av franskmenn i New York Det var mange tilfeldigheter som førte til at Kristin Bang ble sykepleier og nå har havnet som seniorrådgiver i Faglig politisk avdeling i NSF. Sykepleierskolen avsluttet hun i 1983. Askerjenta tok sykepleieutdannelsen i Trondheim. Hun hadde lenge vært vant til å bo hjemmefra. Umiddelbart før hun dro til Trondheim hadde hun vært au pair i New York og opplevd verdensbyen fra Long Island. Oppholdet her skulle og bety mye når hun etter studiene i Trondheim valgte å dra til Hammerfest for å begynne i sin første jobb som sykepleier der. Koblingen med mellom New York og Hammerfest grunnet seg i at hun hadde møtt noen hyggelige franskmenn i New York som skrøt uhemmet av det fantastiske landet i Nord. At hun ikke hadde vært i Northern

Norway, måtte hun gjøre noe med. Derfor ble det Hammerfest. Selv om hun var vant til å stå på egne ben og visste hva hun ville, var det likevel en stor overgang å komme til et lite sykehus med få sykepleiere. - Det ble en brå overgang for meg. Jeg var ofte alene på vakt. Her var jeg nødt til å forholde meg til all slags lidelser og sykdom. Det var pasienter i alle aldre som skulle trøstes, hjelpes og behandles. For den unge Kristin Bang ble året i Hammerfest en vekker, en belastning, men og en inspirasjon til senere å gå videre i det spennende faget som heter Sykepleie. Å komme til Rikshospitalet fra Hammerfest var som å komme til en annen verden, forteller Kristin Bang. Her begynte hun etter ett år i Hammerfest. Det skulle forme

mye av hennes tanker som sykepleier og de valg hun ville gjøre i årene senere. Rikshospitalet - På sykehuset i Hammerfest var jeg alene svært ofte. På Rikshospitalet var de fleste ansatte sykepleiere. Her var det gode opplæringsprogrammer og jeg lærte mye i løpet av kort tid. Hun forteller at det var stor overgang å komme fra en nærmest enerådende stilling der hun hadde vært svært selvstendig og måtte ofte ta sine beslutninger alene, til å komme til en stab der samhandling og fellesskap stod i sentrum. - De syntes nok jeg var for selvstendig til tider. Jeg ble imidlertid tatt godt hånd om. Det trengte jeg. Den medisinske avdelingen hun

41

arbeidet på fikk de første aidspasientene i landet i tillegg til pasienter med kreft og autoimmune sykdommer. Hun forteller at møtet med aids- og hivpasientene ble hun og i stor grad konfrontert med sine egne holdninger og verdier. Det medførte en ny måte å tenke på for henne. Det handlet om å møte det enkelte mennesket med respekt og ivareta mennesker som på grunn av en alvorlig sykdom og en tabubelagt seksuell legning, kom i en voldsom livskrise. - Flere av de syke var homofile menn som ikke hadde stått frem som homofile. De hadde skjult sin legning og var nå når sykdommen var et faktum, nødt til både å stå frem og å møte den livskrisen som en slik alvorlig sykdom er. Kristin Bang forteller at hun vokste både som menneske og sykepleier i denne tiden. Den formet henne mer enn noe annet hadde gjort i hennes karriere. Behov for økonomisk kunnskap Med bakgrunn i realartium og en realistisk syn på verden, mente den unge sykepleieren at om hun skulle bli leder og kunne påvirke den helsesektoren hun arbeidet i, måtte hun skolere seg i økonomi. Hun

42

hadde sett at sykepleielederne ofte hadde liten kompetanse i økonomi. Selv ønsket hun å ha innsikt i de økonomiske lovmessigheter. Hun hadde ofte sett hvordan økonomiske begrunnelser ble brukt og misbrukt. Hun begynte på BI , fikk permisjon fra jobben og gjorde bedriftsøkonomutdannelsen ferdig på ett år. På BI møtte hun mange med annen fagbakgrunn enn seg selv. Det var nyttig. - Å gå på BI var spennende. Det var noe helt nytt for meg. Det var også et pusterom fra det å leve så tett inn på døden og smerte som jeg hadde gjort den tiden jeg var på medisinsk avdeling på Riket. Hun klarte imidlertid ikke å holde seg unna helsesektoren. Behovet både for å holde faget ved like og å tjene penger til studiene, var viktig. Hun så selv hvor fleksibel sykepleieutdanningen kan være. Etter studier og nattevakter ble det en kort periode som avdelingssykepleier ved psykiatrisk sykehjem i Asker. Det tok imidlertid ikke lang tid før den nå økonomiutdannede sykepleieren fikk forespørsel om å søke stiling som avdelingssykepleier på isolasjonsposten for infeksjonsmedisin på Ullevål sykehus. Her ble hun i fem år –

fikk barn og følte at hun hadde lært mye av livet å kjenne både i arbeid og privat. Radiumhospitalet Den andre datteren til Kristin kom til verden like etter at hun hadde blitt ansatt på Radiumhospitalet. Her fikk hun som oversykepleier hovedansvaret for fagutvikling og personaladministrasjon. Det var en spennende stilling i et aktivt og spennende sykepleiermiljø. Mer enn 200 sykepleier hadde hun under seg. - Det kjekkeste med stilingen var å arbeide opp imot avdelingssykepleierne. Å ha fokus på ledelse og faglig bevissthet var for meg det sentrale. Hun forteller om engasjerte avdelingssykepleiere. Det var en gruppe som hadde en konstant higen etter faglig påfyll. Det sørget hun å gi dem både i avdelingene, men også ved å ta dem med på LSL s lederseminarer på Fagernes. Kristin Bang har liten angst for det nye. Hun ser spennende muligheter i teknologi og utvikling. Det handler om kommunikasjon Mye av hverdagen til en leder handler om kommunikasjon.

Dette har opptatt henne mye som leder og sykepleier. Å kommunisere med mennesker gjennom IKT – kommunikasjon og informasjonsteknologi og å bruke teknologien på en konstruktiv måte, mener hun alle sykepleiere bør lære. Teknologien mener hun gir også sykepleiere forsterkede muligheter innen sitt eget fag. Selv begynte hun på masterstudiet i helseinformatikk ved Universitetet i Ålborg. Den kunnskapen hun hadde opparbeidet seg gjennom studiet fikk hun god bruk for da hun begynte å arbeide på IT-avdelingen ved Radiumhopitalet. Her fikk et viktig ansvar for samarbeidet mellom de kliniske avdelingene og IT- avdelingen. Fokus var på hvordan it-systemene skulle utvikles og brukes i klinikken. Hun fikk i denne perioden og et nært forhold til NSFID, NSF forum for dokumentasjon og IKT. Her satt hun i styret. Da det ble lyst ut ledig stiling som seniorrådgiver i NSF følte hun sterkt på at det kunne være noe for henne. Omtrent samtidig som hun avla sin Mastereksamen kunne hun innta sitt kontor ved faglig-politisk avdeling i Sykepleiens hus. - Jeg har lenge vært en aktiv bruker av IKT. For meg er det et viktig og nødvendig redskap

i hverdagen. Jeg skriver ned det jeg tenker. Når tankene mine er lagret på PC-en, vet jeg at jeg kan hente dem frem igjen ved å senere tidspunkt. For meg har det vært nødvendig for å kunne dokumentere og argumentere i de lederstillingene jeg har vært i. Åpen for teknologien For Kristin Bang er det viktig at sykepleiere har et åpent forhold til teknologi. Etter hennes mening er IKT-dokumentasjon nødvendig om lederne skal kunne utføre jobben sin skikkelig. Det handler om å samle dokumentasjon og å hente ut data når det er nødvendig. På den måten blir informasjonsteknologien helt nødvendig for å påvirke og å kunne ta beslutninger. Hun nevner som eksempel på hvor viktig datainnsamling for eksempel er, når en leder skal begrunne hvorfor avdelingen trenger flere stillinger. Da nytter det ikke med synsing. Ingen nerd Kristin Bang benekter å være noen datanerd. For henne er IT et verktøy som skal gjøre hverdagen bedre og gi mer oversikt og skape bedre kommunikasjon. Hun mener at hun er nøktern når det gjelder utstyr.

Data er noen hun bruker målrettet og tar på alvor. Det gjelder ikke minst i den stillingen hun nå er i som seniorrådgiver. Hun har særlig fokus på informasjonsteknologi knyttet opp i forhold til kvalitetsforbedring av sykepleien. Dokumentasjonsplikten som er en så sentral del av helsepersonelloven forutsetter tilgang på informasjon. Det noe som sykepleiere ikke kan fravelge seg. - Her ligger plattformen for faglig forsvarlighet. Det skjer svært mye på nasjonalt nivå for tiden. Fokuset på elektronisk samarbeid i helsesektoren har kommet langt og Sosial og helsedirektoratet har mange prosjekter vedr. bruk av IKT i helsektoren. I disse prosjektene er det er viktig at sykepleiere som den største helsepersonell gruppen i helsetjenesten er representert. Samspill 2007, den nye statlige strategien om elektronisk samarbeid i helse og sosialsektoren. Dette er overordnet i denne at IKT skal understøtte kvalitet i pasientbehandlingen og skape bedre koordinering mellom helseinstitusjoner og et helhetlig pasientforløp. NSF med egen IKT strategi Kristin Bang mener at det ligger svært store utfordringer for

43

lederne i den lovpålagte dokumentasjonsplikten og ved innføring av elektronisk pasientjournal (EPJ) Her ligger det og store utfordringer for NSF som nå har styrebehandlet sin egen IKT - strategi. Dette er et arbeid Kristin Bang har sans for. Hun brenner for emnet og gleder seg stort til at informasjonsteknologi skal ha en sentral plass på høstens store sykepleierkongress. Hovedmålsettingen ved NSF IKT strategi er at IKT kompetanse er integrert i sykepleiefaget og praksis og en av delmålene er at ledere av sykepleietjenesten tar et overordnet ansvar for integrering og bruk av IKT. Vitenskap og omsorg For Kristin Bang er teknologien et hjelpemiddel. Hun er ikke redd for det at teknologien skal ta overhånd. Hun mener at sykepleiefaget er bærer av flere tradisjoner. Det handler ikke om noe enten – eller; vitenskap eller omsorg, men å kunne bruke teknologien til å fremme omsorgen. Hun viser til at det er ulike måter å betrakte sykepleie på. Hun er ikke tilhenger av noen polarisering mellom det tekniske og relasjonelle. Kunstdimensjonen i sykepleien mener hun er viktig likeså viktig som den naturvitenskapelige kunnskapen.

44

- For meg er sykepleien et uutømmelig fag. Sykepleierens observasjonskompetanse er helt nødvendig for å sikre god behandling og pleie. Den gode sykepleier kan skille det friske fra det syke. En sykepleier har kunnskap om menneskets grunnleggende behov. Hun siterer gjerne fra Halvard Vikes bok Maktens samvittighet hvor han beskriver sykepleieren som "institusjonenes siste fortolkningsinstans" – med ansvaret for den kontinuerlige komplekse og omfattende overvåkningen av pasientens tilstand som krever kontinuerlig tolkning og refleksjon – og som når som helst kan endre seg og bli akutte. Ansvaret innebærer også å vurdere hva man som sykepleier selv skal iverksette av tiltak og hva som skal bringes videre til andre faggrupper. - Det er dette ansvaret og risikoen for å ha oversett noe som ofte gjør sykepleiere slitne og nødvendigvis ikke selve arbeidsmengden. Ryttersken Kristin Bang snakker ikke om sin egen slitenhet eller om hvordan hun hadde da hun stod alene i Hammerfest eller når hun som oversykepleier skulle ivareta de 200 sykepleierne hun hadde under seg. Hun

har sansen for de positive verdier i livet. Hun liker å styre og vet godt hvilken retning hun skal gå i. Som foreleser har hun en myndig røst. Det er noe bestemt over henne. Denne bestemtheten kommer nok godt med når hun svinger seg i sadelen, tar tak i hestens tøyler og setter sporene i dens side. Hypp ! Hypp ! Hun får nok hesten til å bevege seg dit hun vil. Sammen med sin datter rir hun så ofte hun kan. Over pulten hennes henger store malerier som hennes kunstnermann har malt. Selvfølgelig er det hester også her. Hun omgir seg gjerne med dyr og med kunst. Selv har hun en musikalsk nerve som hun gjerne skulle ha utviklet videre. Hjemme er det mye musikk – de synger og lytter gjerne til hverandre: Kristin, mannen og de to døtrene. Når hun har ført sin hest frem til stallens grind, og har klappet dens mule går hun helst hjem og finner frem skjønnlitteratur fra de overfylte bokhyllene. Hennes tekniske sinn næres av kunstens ånd.

NSF strategi for IKT i sykepleie og helsetjenesten 2004 – 2007 Sentralstyret i NSF har vedtatt NSFs strategi for IKT. Denne har som hensikt å tydeliggjøre hvilken visjon og de konkrete mål Norsk Sykepleierforbund (NSF) har for sykepleiernes nåtidige og fremtidige ansvar, samt oppgaver innenfor bruk og utvikling av informasjonsog kommunikasjonsteknologi (IKT) i helsetjenesten. Målet er å nå alle medlemmer i NSF. Strategien er tenkt gjennomført innen utgangen av 2007. Den skal følges opp i NSFs årlige handlingsplaner med konkrete tiltak innenfor de skisserte satsingsområdene i strategien. Det er forventinger om at andre aktører innenfor helsevesen, høgskole og universitet kan bruke strategien som et undervisningsdokument og i arbeid med å øke IKT-kompetanse. Det er spesielt ønskelig at fagutviklings- og forskningsarenaer kan anvende strategien. Arbeidet med strategien Strategien er utviklet av styret til Norsk Sykepleierforbunds forum for IKT og dokumentasjon (NSFID) i samarbeid med fagpolitisk avdeling i NSF. Seniorrådgiver Kristin Bang har

vært kontaktperson og bidragsyter fra fagpolitisk avdeling i NSF og fagsjef Lisbeth Normann har godkjent strategien. Innledning I innledningen heter det at "Informasjons og kommunikasjonsteknologi (IKT) skal gi bedre informasjonsflyt, øke kvalitet på informasjon og bidra til en mer effekt helse- og sosialsektoren. IKT kan defineres som et samlebegrep for en rekke teknikker som har et felles teoretisk metodegrunnlag i anvendelse av moderne IKTsystemer. Bruk av IKT i helsevesen må sees i nær sammenheng med helseinformatikk." Helseinformatikk defineres på sin side som: "kunnskap, ferdigheter og verktøy som gjør at informasjon blir samlet, administrert, brukt og kommunisert(1). Dette skal støtte levering av helsetjenester og fremmer helse. Sykepleieinformatikk befatter seg med å identifisere, samle, behandle og kommunisere data, informasjon og kunnskap for å understøtte sykepleiens praksis, utdanning og forskning som frembringer ny kunnskap

Integrert i sykepleiefaget og praksis Det er et hovedmål i satsingen at IKT kompetanse er integrert i sykepleiefaget og praksis Dette hovedmålet er delt opp i følgende 6 delmål: 1. Sykepleiere har kompetanse til å kommunisere og dokumentere elektronisk 2. Ledere av sykepleietjenesten tar et overordnet ansvar for integrering og bruk av IKT 3. Sykepleiere har elektronisk tilgang til nødvendig informasjon og fagstøtte 4. Sykepleiernes elektronisk dokumentasjonsverktøy er funksjonelle og tilpasset praksis 5. Sykepleiere er premissleverandører i utviklingen av nasjonale og lokale IKT-løsninger 6. Sykepleiere har komplette utdannings- og karriereveier innen helseinformatikk Strategidokumentet inneholder videre en utdypning av delmålene med tilhørende satsningsområder. Dokumentet vil som helhet foreligge opptrykt våren 2005.

45

Informasjonsteknologi og sykepleieledelse Eget forum for sykepleiere med interesse for IKT NSF har et eget forum for sykepleiere som er interessert i eller arbeider med IKT eller dokumentasjon, så vel teoretisk som praktisk. Forumet , NSFID, ble stiftet 26. april 2001. Kathy Mølstad er leder for styret.

Formålet med NSFID er at det skal : • være et forum for faglig identitet og tilhørighet gjennom idé-, erfarings- og kunnskapsutveksling. • bidra til at sykepleiere er premissleverandører ved utvikling og innføring av IKT og dokumentasjonssystemer. • være rådgivingsinstans i spørsmål vedrørende IKT og dokumentasjon. • bidra til kvalitetssikring og kvalitetsutvikling, fagutvikling, utdanning og forskning innen IKT og dokumentasjon. • bidra til å utvikle gode samarbeidsrelasjoner med: andre faggrupper, pasient/bruker- og pårørendeorganisasjoner og helsepersonell og andre yrkesgrupper. NSFID har videre ambisjoner om å utvikle nasjonale, nordiske og internasjonale nettverk. I tillegg kommer et sterkt ønske om å være et kompetansemiljø innen IKT og dokumentasjon

46

Aktuell litteratur om dokumentasjon

Dokumentasjon og informasjonshåndtering Anne Moen, Ragnhild Hellesø, Martha Quivey og Asbjørn Berge har skrevet boken Dokumentasjon og informasjonshåndtering. Den kom ut på Akribe forlag for tre år siden. Boken tar for seg både faglige og juridiske krav og utfordringer til journalføring for sykepleiere. Boken tar utgangspunkt i helselovene slik de når foreligger. Her er kravet om dokumentasjon presisert. Dette dokumentasjonskravet er og med i forslaget til ny sosial og helselov for kommunene som nå foreligger til høring. I dette nye lovforslaget vil dokumentasjonsplikten og gjelde for sosialsektoren. Det har ikke vært tilfelle tidligere. Boken har sju kapitler. Tradisjon og utviklingstrekk trekker opp erfaringene med og historien til dokumentasjon innen sykepleien. Kapitel tre har fokus på de juridiske kravene slik de foreligger i helsepersonelloven. Ved innføringen av de gjeldende helselovene er

alt autorisert helsepersonell pliktig til å dokumentere selvstendig helsehjelp i en felles pasientjournal. Det er dessuten tillatt bare å lagre opplysninger elektronisk, og det er innført retningslinjer for retting, sletting og rydding i pasientjournalen. Dette har gitt nye utfordringer for sykepleietjenesten. Faglige behov og forhold som må ivaretas i sykepleiedokumentasjon gjennomgåes i et eget kapitel. Her legges det vekt på hvilke faglige prinsipper som

må ligge til grunn i vurderingene av hva, hvor og når sykepleierne skal dokumentere. Kapitlet omhandler og grundig hvordan sykepleierne ivaretar kravene til dokumentasjonsplikt. Dokumentasjonskravet blir og vurdert i et juridisk perspektiv. Når det gjelder selve utformingen av sykepleiedokumentet blir det grundig diskutert i et eget kapitel. Her understrekes det at sykepleiedokumentasjon som inngår i elektronisk pasientjournal (EPJ) ikke er frittstående, men kan og vil utveksle opplysninger med andre dokumenter i pasientjournalen. Når det gjelder integrering av sykepleiedokumentasjonen integrert i pasientjournalen, viser boken godt hvordan EPJ kan bidra til sammenstilling av informasjon til ulike formål. Til slutt diskuteres bruken av muntlig rapport – som har en lang tradisjon i sykepleieyrket, og problemstillinger i det videre arbeidet med dokumentasjon. Her legges det blant annet vekt på risikoen ved manglende dokumentasjon. "Det er også et poeng at dersom man ikke dokumenterer noe av det man formidler, kan man på sikt ha et stort problem fordi deler av den helsehjelpen som faktisk ytes aldri reflekteres i pasientjournalen." (s.171)

47

NANDA på norsk NANDA - North American Nursing Diagnosis Association Taxonomy – er et internasjonalt utbredt diagnose og klassifikasjonssystem for sykepleiere. Akribe forlag ha nå gitt ut 2001-2002 utgaven av dette systemet i norsk oversettelse. Et slikt system blir aldri endelig – utviklningen innen medisinen, forståelsen av sykdom og sykepleie vil påvirke innholdet i alle slike systemer. NSF arbeider aktivt med å oversette også andre klassifikasjonssystemer. I bokens forord legger NSFs fagsjef Lisbeth Normann vekt på at :"NSF ønsker å bidra til å få på plass en mer strukturert dokumentasjon av sykepleie i EPJ. Vi mener derfor det er viktig at eksisterende internsjonale systemer for klassifikasjon av sykepleiebegreper blir prøvd ut, tilpasset og evaluert i forhold til norsk sykepleiepraksis. Et viktig tilta i denne forbindelse er offisielle norske oversettelser. Både sykepleierutdanningene og praksisfeltet

48

etterspør nå slike oversettelser." Boken har et hendig format som gjør den lett å ha i frakkelommen. Den første delen av boken tar for

bør være tilgjengelig i enhver avdeling. Her følger et eksempel fra boken. Vi har valgt en relativt oversiktelig problemstilling; hypertermi,

Hypertermi Definisjon: Kroppstemperatur under normalt nivå. Kjennetegn: Øking av kroppstemperatur til over normalt nivå Anfaller eller kramper Rødme i huden Økt respirasjonsfrekvens Takykardi Varm å ta på

Relaterte faktorer den historiske utviklingen av NANDA og hvordan diagnoser og klassifikasjoner er bygget opp. Hoveddelen av boken inneholder selve sykepleiediagnosene. Den siste delen definerer retningslinjer for videre utvikling av sykepleiediagnoser. Boken har til slutt et letter oversiktelig stikkordregister. En bok som

Sykdom eller traume Økt metabolsk aktivitet Energis aktivitet Medikamenter eller anestesi Manglende evne eller nedsatt evne til å svette Utsatt for hete omgivelser Dehydrering Upassende påkledning

TEMA

sykepleie

Produksjon av kunnskap og helse I helsevesenet snakkar ein stadig oftare om at praksis må vera evidensbasert, eller kunnskapsbasert som det gjerne vert kalla. Doktorgradsstipendiat Jeanne Boge og professor Kari Martinsen ved seksjon for sykepleievitenskap, UiB, set evidenstenkinga i samband med den bedriftsøkonomiske produksjonstankegangen som er på raskt inntog i universitet, høgskular og helseinstitusjonar.

Av Jeanne Boge og Kari Martinsen Artikkelen har tidligere vært publisert som kronikk i Bergens Tidende. 49

databasar, kan travle praktikarar raskt skaffa seg kunnskap om den nyaste - og det som vert framstilt som den mest effektive og brukbare behandling. I evidenstenkinga er det eit tydeleg hierarki mellom ulike metodar.

I VÅRE DAGAR organiserer og omtaler ein ofte helsevesenet som produksjonsbedrifter. Desse bedriftene vil gjerne basere avgjerslene sine på påliteleg vitskapleg kunnskap, i von om at dette skal føra til meir standardisering, betre styring og større effektivitet. I den samanheng har evidensbasert praksis kome i framgrunnen. Skal ein få til ein slik praksis, er ein avhengig av at universitet og høgskular produserer evident kunnskap.

50

I EVIDENSTENKINGA er det forskingsmetoden som avgjer kor sann, påliteleg og god forskinga er. Den kunnskapen som vert rekna som mest evident, er kunnskap som er blitt konstruert ved hjelp av klinisk kontrollerte forsøk og statistiske analysar. I helsevesenet er ein spesielt interessert i denne type kunnskap, av di den konstruerer målbar kunnskap om effekten av ulike behandlingsopplegg. Ved å lage korte samandrag av slike målingar i internasjonale

Erfaringskunnskap og kvalitative studiar får bortimot null evidens i dette kunnskapshierarkiet. Slik kunnskap sorterer gjerne under humanistisk tenking. I helsevesenet kan det handle om livsfilosofiske og etiske refleksjonar knytt til det er å leva med sjukdom og liding, og korleis ein har erfart at ein best kan hjelpa i aktuelle situasjonar. Det kan og omhandle samfunnskritiske problemstillingar knytt til for eksempel makt, kjønn og rase i helsevesenet. I humanistisk forsking er det ikkje metoden som avgjer om forskinga er god eller dårleg. Det avgjerande er om argumentasjonsmåtane og refleksjonane er tankevekkjande og verkar truverdige. Slik forsking lyt gjerne forståast ut ifrå samanhengen den er konstruert i, og kan vera vanskeleg å oppsummera i korte samandrag på databasar. METODEHIERARKIET, med påfølgjande rangering av kunnskap, er det som gjer evidenstenkinga problematisk. Det

vitnar om at ei kunnskapstenking vert sett høgst, uansett kva ein spør om. Sjølv om det ikkje er noko galt med denne form for kunnskap og forsking i seg sjølv, og heller ikkje bruken av slike forskingsresultat, er det viktig å vera klar over at denne tilnærminga har klare avgrensingar, slik all kunnskap har. I staden for at den eine kunnskapsforma blir underlagt den andre, slik tilfellet er i denne tenkinga, skulle ein heller akseptere at den evidensbaserte - og den livsfilosofiske og samfunnskritiske kunnskapen gir ulike tilgangar til kunnskap, at dei er likeverdige og gjensidig utfyllande ved at dei saman utdjupar feltet ein ønskjer innsikt i. Men evidenstenkinga profilerer ikkje eit likeverdig syn på ulike kunnskapsformer. Kunnskap som er konstruert ved hjelp av bestemte målbare metodar, har forrang framfor annan kunnskap. STYRESMAKTENE kan prioritereden evidente, målbare faktaforskinga ved hjelp av økonomiske sanksjonar. Helserelatert forsking, spesielt medisinsk forsking, er i tillegg i stor grad finansiert og styrt av farmasøytisk industri sine behov. For å få forskingsmidlar, offentlege eller private, og for å få publisert i velrenommerte tidsskrift, vert forskarar styrt til å utføra

bestemte former for forsking, ved hjelp av metodar som gjev høg evidensrangering. Fylgjene kan bli at store fagfelt i for eksempel sjukepleie, medisin og andre helsefag, som i liten grad eignar seg for slik utforsking, ikkje vert underlagt forsking, eller at ein utforskar dei ved hjelp av ueigna tilnærmingar. Den bedriftsøkonomiske tenkinga som stadig får større innpass i offentlege institusjonar, ser ut for å kommunisere godt med evidenstenkinga. I denne

tenkinga er det fokus på økonomisk effektivitet, marknadstenking, fristilling og auka bruk av kontraktar. Universitet og høgskular fungerer i stadig større grad ut ifrå bedriftsøkonomiske prinsipp, og det føreligg forslag om at denne tendensen skal intensiverast (jf. Lærum og Kuhnle i Bergens Tidende, 12.10.04). Slike bedrifter får inntekter gjennom produksjon av studiepoeng og vitskaplege artiklar.

51

OGSÅ HELSEVESENET vert i stadig større grad organisert etter modell av industribedrifter. Den nye måten å tenkje på har ført til at språkbruken har endra seg. I dag vert sjuke og pleietrengande gjerne omtalt som kundar. Generelt kan ein sei at i denne tenkemåten prøver ein å standardisere behandlinga mest mogeleg, slik at helsevesenet lettare let seg styra av politikarar og makthavarar, og i mindre grad av fagfolk og skjønn. I denne sjukdomsforståinga er førestellingar om synlege, objektive sjukdomsteikn blitt eit allment krav for å akseptera menneske som sjuke. I Tyskland er det gjort framlegg om at i framtida skal berre evidensbasert behandling refunderast av det offentlege. I det bedriftsøkonomiske, evidensbaserte, standardiserte helsevesenet ser ein på omsorg og pleie som varer som kan prisast og førehandsdefinerast i instruksar og såkalla brukarkontraktar. Slik førehandsdefinering vil føra til eit dummare og kaldare samfunn i fylgje professor Rolf Rønning ved høgskulen i Lillehammer. NYMASKULINISERING kallar Rønning den bedriftsøkonomiske modellen som stadig får større innpass på mange felt i samfunnet. Denne tenkemåten gir den tradisjonelle manns-

52

kunnskapen størst makt, medan omsorg vert avvik. Rønning har sett på konkurranseutsetjing av heimesjukepleie og heimetenester. Han som tidlegare har vore skeptisk til å gje profesjonar som sjukepleiarar for stor makt, understrekar no at ein må ha tillit til profesjonane, så me ikkje vert detaljstyrt med målbare prosedyrar. Dette er nødvendig for å organisera ei omsorgsteneste som er fleksibel og medmenneskeleg. I pleie og omsorgstenestene kan det vera vanskeleg å måla mengda og effekten av arbeidet som vert utført, og det kan vera vanskeleg å standardisere arbeidet, på grunn av dei etiske problemstillingane som oppstår i direkte møte med andre menneske si liding. Dilemmaet hjelparane står i, og den verdifulle erfaringsbaserte kunnskapen dei kan dokumentere, har kvinneforskar og sosiolog Kari Wærness utrøtteleg vist, men det er ikkje den kvinnedominerte pleiekunnskapen det bedriftsøkonomiske evidensbaserte helsevesenet spør etter.

behandling for. I denne gruppa er det mange med kroniske sjukdommar, langvarige pleiebehov og døyande. Det er slike hjelpetrengande som legg beslag på store delar av norske helseog sosialbudsjett.

TAPARAR i dette helsevesenet er menneske med sjukdommar og lidingar som ikkje kan forklarast ut ifrå naturvitskaplege, fysiske sjukdomsteikn, og lidingar som det ikkje finst standardisert, medisinsk

Er det sikkert storsamfunn og enkeltindivid er tente med at universitet, høgskular og helseinstitusjonar endrar seg til evidensbaserte produksjonsbedrifter? Kven vinn og kven taper på ei slik utvikling?

Problemstillingane desse personane har med seg inn i helsevesenet, krev ei heilt anna tilnærming, både forskingsmessig og praktisk, enn det som er tilfelle for dei som kjem til helsevesenet med plager som heilt eller delvis kan reparerast. DERSOM me ønskjer at helsevesenet skal hjelpa dei som har sjukdommar som ikkje kan reparerast like godt som dei som kan reparerast, utgjer evidensbasert forsking berre ein liten del av det kunnskapstilfanget som trengst. I dag vert denne form for kunnskap premiert framfor andre kunnskapsformer. Dette styrer fokus og samfunnsressursar i bestemte retningar. Kanskje det var betre med større balanse mellom ulike tenkemåtar og tilnærmingar?

TEMA

sykepleie

En handlingens kvinne Tekst og foto: KARL-HENRIK NYGAARD

Det er en mild onsdag i januar. Mens stormkastene raser rundt hjørnene på gamle sentralblokken på Haukeland universitetssykehus og sykehushagens gamle eiketrær truer med å begå selvmord, møter vi en opplagt avdelingssykepleier Grethe Ekanger. Godt beskyttet bak de mer enn hundre år gamle murene har Grethe Ekanger ansvar for å sikre sykepleietjenesten til alle de pasientene som benytter seg av det tilbudet som eeg-laboratoriet her kan tilby. Det er ikke mange pasienter å se. De lange korridorene skinner av nybonete gulv og rene flater. Det hviler en teknisk atmosfære over stedet. Årets sykepleier Grethe Ekanger, understreker imidlertid at her er det den gode sykepleie som rår.

53

54

Avdelingssykepleier

Grethe Ekanger – årets sykepleier i Hordaland En feiret kollega

Med sans for det franske

Det er ingen tilfeldighet at vi har besøkt nevrologisk avdeling denne dagen da sunt folkevett burde fått oss til ikke å bevege oss ut i griseveret. Den smilende og vennlige sykepleieren er ingen hvemsomhelst. Like oppunder jul ble hun tildelt sykepleieprisen for 2004. I et fullsatt auditorium (Olavsalen) kunne leger , sykepleiere og andre i den engasjerte staben ved avdelingen, applaudere for en høyt verdsatt kollega. Juryen som hadde vurdert Grethe Ekanger til å være den mest verdige av mange kandidater, begrunnet valget blant annet med at : "Årets sykepleier er en person som betyr en forskjell for sine kollegaer. Hun har motivert sine medarbeidere til å ta videreutdanning og kurs, slik at interessen for nevrologifaget har økt blant personalet."

Det var hennes eget personale som hadde sendt inn forslag på henne. Det er lett å forstå et slikt forslag. Grethe Ekanger liker mennesker og hun liker sitt eget fag – sykepleien. Det var imidlertid ikke sykepleiefaget som var førstevalget for henne da hun som ung skulle velge yrkeskarriere. Hun hadde vært au pair i Frankrike og hadde da – som nå, sansen for det franske. Det ble derfor språkstudier og fransk mellomfag fra Universitetet i Bergen. Bøying og analyser av franske verb og setninger, var imidlertid ikke noe for den unge legefruen som sammen sin mann hadde fartet omkring på store deler av Vestlandet og NordNorge da han hadde sin turnustjeneste. - For meg ble det meningsløst å analysere franske setninger i forhold til det å kunne få lov til å hjelpe syke mennesker som trengte god sykepleie. Jeg følte stort behov for å kunne ha et praktisk yrke.

Stolte sykepleiere som stiller krav Hun hoppet av språkstudiene og i 1981 var hun ferdig utdannet på Haukeland sykepleierskole. Som student hadde hun latt seg fascinere av omsorgen til kreftpasienter. Sammen med to medstudenter søkte hun stillinger ved onkologisk avdeling på Haukeland. I søknaden som de skrev sammen stilte de krav til ledelsen ved sykehuset. De ville ikke ta imot hva som helst av tilbud. Tydelige og stolte av sitt fag møtte de sjefsykepleieren. Hun kunne ikke annet enn å ansette de tre. Her ble Grethe i fire år. Hun involverte seg i pasientene, engasjerte seg i deres liv og lot seg røre av de livsskjebnene hun møtte. Fortsatt minnes hun enkeltmenneskene som hun gjerne fikk følge fra de første tegn til kreft og frem til den endelige avskjeden med familie og et levd liv. - Jeg følte til slutt at dette ble for overveldende for meg.

55

Dessuten var mine to sønner nå blitt så store at jeg følte behov for å være nærmere dem. Å arbeide turnus og helger ble i denne perioden av livet mitt, en for stor belastning. Fra femdøgnspost til eeg-laboratorium Grethe Ekanger begynte da på en nyopprettet 5- døgnspost. Her arbeidet det etter hvert godt voksne sykepleiere og det ble et godt faglig miljø, som hun gjerne skryter av. Denne luksusen skulle imidlertid ikke vare så lenge. 5-døgnsposten ble lagt ned og staben måtte ut å finne seg annet arbeid. Det var på denne måten at nevrologisk avdeling og eeg-laboratoriet kom inn i livet til årets sykepleier. Hun lot seg ikke skremme av overgangen fra direkte pasientbehandling og sykepleie til en mer teknisk rettet spesialavdeling. Hun lot seg ikke skremme av teknologien , men så på denne type undersøkelser som en helt nødvendig del av pasientbehandlingen. Hun argumenterer i dag sterkt for å ha sykepleiere i denne type virksomheter. Dette er ikke noe for teknikere alene. - Vi vet at sykepleiere gjør en forskjell. Tidligere når det var færre sykepleiere måtte vi nesten alltid premedisinere barn som var inne til undersøkelse.

56

Nå er ikke det nødvendig lengre. Med vår kompetanse som sykepleiere og omsorgen for den enekelte pasient, klarer vi nesten alltid å roe ned barnet og skape trygghet omkring undersøkelser som noen barn kan oppleve som skremmende. Fra muntlig til skriftlig kunnskapsformidling Da Grethe Ekanger kom til avdelingen ble kunnskap, tradisjon og rutiner formidlet muntlig til de nyansatte. Kravet om dokumentasjon og formalisering av kompetanse ble imidlertid etter hvert et krav , som også hun følte for. Sjefsykepleier på Haukeland forlangte ellers at om sykepleierne på laboratoriet skulle komme i betraktning som lønnende spesialsykepleiere, måtte de også følge undervising som spesialsykepleierne innen anestesi og operasjon hadde. Slik ble det lagt et grunnlag for en intern kompetansestige. Grethe som kom til avdelingen som novise, ble etter hvert en ekspert sammen med de andre sykepleierne. Det gode miljøet forsterket seg og i dag er det få som slutter ved avdelingen. Her sikrer den lave turnoveren at kompetansen holdes ved like. Grethe Ekanger innrømmer imidlertid at nyrekrutering er en utfordring. Om ikke alt for

mange år går flere av hennes medarbeidere og hun selv av med pensjon. Da må nye dyktige sykepleiere inn i avdelingen – her trengs det kompetanse både om elektronikk, teknikk , nevrologi og sykepleie. Uten omsorg duger teknikken ikke. Behovet for dokumentasjon er og stort både i forhold til de juridiske krav, men og for å sikre kvaliteten på tjenesten. Metodebøker Arbeidet med å utarbeide ny metodebok på nevrologisk avdeling har også vært i fokus hos Grethe Ekanger. En slik metodebok er en nødvendighet og når den er ferdig skal den være noe den enkelte sykepleier har i sin lomme og bruker når han/hun står overfor utfordringer i hverdagen. - Fokuset på metode og dokumentasjon har hatt høy prioritet her hos oss. Vi har dessuten utviklet et godt samarbeid i regionen. Det gjelder og på Internett. Vi har et nevronett i helseregion III som alle sykehusene har tilgang til. Her finnes metodebøker for både sykepleie og medisin. Arbeidet med dokumentasjon og standardisering har vært et kollektiv prosjekt i avdelingen. Grethe Ekanger skryter av sine kolleger og det store engasje-

mentet som er her. Hun viser til årlige kurs i nevrologisk sykepleie der avdelingens egne ansatte foreleser. Disse kursene er populære og gir inntekter som avdelingen bruker til å finanisere utdannelse av egne sykepleiere. De får tilbud om kurs innen blant annet urosykepleie, stomisykepleie, rehabilitering, veiledning og psykiatrisk sykepleie. Grethe Ekanger har hatt mange roller som sykepleier. I begrunnelsen fra komiteen som vurderte henne som den mest aktuelle til å være årets sykepleier, fremheves det blant annet at hun har utarbeidet en metodebok for sykepleierne og sørget for ukentlig internundervisning i avdelingen. Hun har og jobbet i kulissene slik at nevrologidagene har kommet på plass Hun har vært leder for faggruppen ved nevrologen. Sammen med faggruppen har hun og redigert nevrologikapittelet i Almås sin lærebok for sykepleierstudenter.

Landsgruppen av sykepleieledere Grethe Ekanger er og medlem Landsgruppen av sykepleieledere. Hun har sittet i flere lederposisjoner. Som ass.oversykepleier i fem år, så hun godt hvilke utfordringer lederne i sykehuset står overfor. Disse utfordringene er ikke blitt mindre nå som kravet til både inntjening, effektivitet og kvalitet er blitt styrket. Nå er hun tilbake som avdelingssykepleier. Hun er stolt av tittelen og understreker viktigheten av å holde på sykepleietitlene. Grethe Ekanger er stolt av sitt fag. Hun går med glede til jobben hver dag. Her vet hun at kollegene setter pris på henne. Da de sendte inn forslag på henne som kandidat til å bli årets sykepleier fremhevet de at hun har vært til stede og støttet og motivert kollegaer når belastningene i perioder er høy. Hun tar fatt i problemer og ordner opp.

Korpsmusikantbestemoren Grethe Ekanger er en handlingens kvinne som søker til korpsmusikk og det gode liv når hun trenger hvile og inspirasjon. Hun spiller i flere korps. Det ene er et tyrolerkorps som hun nesten årlig spiller sammen med under Alpenes høye tinder. Mest inspirasjon får hun når hun sammen med sin ektefelle farer på franske landeveier i deres kabriolet folkevogn ( boble) og kjenner duften av franske viner i Provence, og når hun som mor og bestemor kan samle familien rundt seg i hjemmet i Åsane. .

57

TEMA

forlag

Møte med fagbokredaktør

Even Emaus

i Cappelen Akademisk Forlag

58

Fagbokredaktøren Tekst og foto: KARL-HENRIK NYGAARD

Forlagsredaktør Even Emaus har bred erfaring både som sykepleier, lærer, leder og forsker. De siste årene har han vært redaktør for helse og omsorgsfagbøker i Cappelen forlag. J.W. Cappelens forlag er Norges eldste forlag. Det var som skolebokforlag at det ble startet for 176 år siden. Det er således solide fagboktradisjoner som den godt skolerte Sunnmøringen Even Emaus nå skal videreføre.

Vestlandsbakgrunn Even Emaus var ikke født til å bli verken sykepleier eller forlagsredaktør. Hans første akademiske interesse lå innen realfag. Matte og fysisk var starten på hans akademiske løpebane. Denne kompetanse har han hatt stor nytte av senere som intensivsykepleier. Det har han og hatt av sine studier innen sosiologi og sosialantropologi da han i flere år arbeidet med forebyggende helsearbeid i Midtøsten. Emaus fikk og med seg de store omstillingene i kommunehelsetjenestene som kom i midten av 1980-årene. Han var da mellomleder og leder av hjemmetjenestene i Sula kommune. Senere ble det arbeid som intensivsykepleier

både i på Vestlandet og i Oslo. Som lærer har han undervist på høgskolene både i Oslo, Ålesund og Lørenskog. Even Emaus har i hele sin karriere hatt et sterkt samfunnsfaglig engasjement. Han er overbevist om at helse alltid står i relasjon til samfunnsmessige forhold og kultur. Aidsepidemien Da hiv- og aidsepidemien kom til Norge på 80-tallet engasjerte han seg tidlig i de store utfordringene som de smittende stod overfor. Han fikk se lidelsene på nært hold og lot seg engasjere av forholdet han fikk til mange av sine pasienter. I møtet med denne stigmatiser-

te sykdomsgruppen føler han at han fikk mye menneskelig erfaring som han ikke ville ha vært foruten. Han lærte mye om seg selv gjennom det å "kjenne på annerledesheten". Det var møtet med hiv-epidemien som inspirerte ham å ta hovedfag. Hovedfagsprosjektet hans var en studie av hiv-positive i samarbeid med Statens institutt for folkehelse i Oslo. Midtøsten Even Emaus hadde lenge vært opptatt av de store utfordringene som folkene i Midtøsten står overfor da han reiste til Palestina. Her bodde han tre år i Øst-Jerusalem. Han arbeidet for det meste i Gaza. Å leve så

59

lenge i et konfliktområde ga ham ny innsikt både i seg selv og det å være menneske i en annen kultur. Det ble viktig å avlære det han hadde lært i Norge. Her var menneskene og kulturen annerledes. Han måtte møte menneskene på en ny måte. Å være bistandsarbeider er ikke en ni til fire jobb. Å komme som til Jerusalem fra en sekularisert velferdsstat betydde at han måtte bevisstgjøre seg sider ved seg selv på nytt. Folket her var vant med bistandsarbeidere som kom og forsvant. Mennesker som ofte var mer opptatt av å realisere seg selv som bistandsarbeidere enn å egentlig hjelpe de menneskene som bodde her. Det var lett å bli akseptert på et overflatisk nivå. Egentlig respekt og aksept tok det lang tid å oppnå. Even Emaus kunne nok kunsten å kommunisere før han dro til Midtøsten. Sykepleiere pleie å være god til slikt. Han fikk etter hvert ansvar for å iverksette store prosjekter i Palestina. Senere også i Libanon, Jordan og Syria. Dette innebar å føre videre prosjekter han hadde gjort ved å oppgradere sykepleietjenesten ved et sykehus i Palestina, ansatt av Røde kors og Røde halvmåne. Han var involvert i prosjekter knyttet til utbredelsen av hiv og aids i Palestina. Selv om gruppen

60

med hiv-positive var relativt liten, var de smittende svært utsatt for stigmatisering i lokalsamfunnene. Cappelen I Cappelen begynte Even Emaus i 2001. Han føler at han får bruke mye av sin erfaring både som forsker, bistandsarbeider, lærer og sykepleier i dette gamle forlagshuset. Han har bygget opp et tett nettverk til fagbokforfattere over hele landet. Det er stor bredde i sortimentet han administrerer. Her finner vi bøker som etter hvert dekker store deler av det som er aktuelt for sykepleiere. Aktuelt om Kari Martinsens filosofi En aktuell bok er etter Even Emmaus sin mening Omsorgsfilosofi i praksis. Her viser forfatteren Kitt Austgard med utgangspunkt i konkrete omsorgssituasjoner hvordan omsorgsfilosofien til Kari Martinsen kan brukes. Forfatteren er cand.san og høskolelektor. Hun har gitt boken undertittelen Å tenke med filosofen Kari Martinsen i sykepleien. Kari Martinsen har selv bistått forfatteren under arbeidet. Fortolkningene av filosofen er blitt godkjent av

filosofen selv. Det borger for både aktualitet og troverdighet. Austgard gjør et viktig poeng at dette var en bok hun måtte skrive. "Kanskje var det noe i mine erfaringer som sykepleier som gjorde utslaget. Eller som lærer. Kanskje var det ønske om å vise at omsorgsfilosofien lever i praksis, og at den representerer en kilde til faglig utvikling og klokskap vi kan gjøre nytte av. Noe enkelt svar finnes ikke. Det handler om moral, men også om hvordan vi anvender kunnskap i utøvelsen av sykepleiefaget. Måten kunnskap anvendes på får konsekvenser for kvaliteten på det vi gjør og vår nærværenhet. Det kan læres og øves på, og ingen setter ord på dette bedre enn Kari Martinsen." Boken til Kitt Austgard er allerede utgitt på dansk. Her har Kari Martinsen en likeså stor tilhengerskare som i Norge. Kari Martinsens filosofi om omsorg og sykepleie gir både i Norge og Danmark viktige korrektiv til den utviklingen som helsevesenet nå er inne i. Både Løgstrup og Martinsen vil for mange være vanskelig tilgjengelig. Det bøter denne boken i stor grad for. Kitt Austgard redegjør godt, om enn noe overflatisk for grunnleggende begrep hos dem begge. Styrken i boken er at hun klarer på en tydelig måte å relatere Martinsens omsorgsfi-

losofi til den konkrete, daglige og nære sykepleien. Boken har fem kapitler; hva er omsorg?, omsorgens betingelser, omsorg og menneskesyn, sykepleierens faglige skjønn og om Løgstrup sin tenkning. Organisasjonskompetanse I forrige nummer av Sykepleielederen hadde vi et omfattende intervju med førstelektor Arne Orvik i Ålesund og Molde. Orviks bok om Organisatorisk kompetanse - i sykepleie og helsefaglig samarbeid er blitt godt mottatt i markedet, ifølge Emaus. Boken brukes allerede på en rekke høgskoler. Dens omfattende referanser og brede innfallsvinkel gjør den til en unik bok for ledere og studenter som ønsker å se helheten i den helsesektoren de arbeider i. Bokens tre hoveddeler har henholdsvis fokus på sykepleiekompetanse og organisasjon, verdier som kommer i konflikt og hva det betyr å handle organisatorisk. I de fire første kapitlene forankrer Orvik behovet for organisatorisk kompetanse i det etiske og juridiske kravet om faglig forsvarlighet. Han forklarer viktige organisasjonsbegrep og viser hvordan organisasjonsutviklingen har vært i helsetjenesten. New Public

Management og arbeidsgivers styringsrett som grunnlag for administrativ ledelse er noen av de forhold som forklares godt. Det gis og god plass til å omtale av Sykehusreformen og de forandringene som har vært i Spesialisthelsetjenesten. I de tre kapitlene som utgjør bokens tredje del, introduserer forfatteren begrepene ; den normative, den bedriftsøkonomiske og den omvendte verdipyramiden. Orvik bruker betegnelsen organisasjonskompetanse om sykepleiere som håndterer rollekonflikten mellom hensynet til pasienter, egen arbeidssituasjon og kravet til effektivitet på en reflektert måte, har. Det er en slik kompetanse han ønsker å bidra til med denne boken. Han skriver og om hvorfor det ikke er et mål i seg selv å skape harmoni mellom alle de verdikonfliktene som finnes i helseorganisasjoner. Orvik introduserer begrepet organisasjonshelse som et begrep på organisasjoner som håndterer konkurrerende verdier på en god måte. Han nevner en rekke eksempler på hvordan slik organisasjonshelse kan utvikles. Bokens tredje del har fokus på kompetanse til å samhandle, lede og endre. Han skriver godt om blant annet hvilke verktøy som kan brukes når det gjelder endring, kontinuerlig forbedringsarbeid og hvordan mot-

standen mot endring kan møtes av dyktige ledere og sykepleiere. Alle sykepleiere er ledere i kraft av sin autorisasjon, i følge Orvik. Hvert kapitel har en oppsummering, studiespørsmål og noter. Boken har grundige litteraturhenvisninger og et fyldig register. Viktig om legemiddelhåndtering Ifølge Even Emaus har det lenge vært stor behov for praktiske og lett tilgjengelige bøker om legemiddelhåndtering og medikamentregning. Arne Orviks kollega Lars Andrè Olsen som også er lærer ved Høgskolen i Ålesund, er denne høsten aktuell med to bøker om henholdsvis praktisk medikamentregning og praktisk legemiddelhåndtering på Cappelen forlag. Praktisk legemiddelhåndtering har han skrevet sammen med Lisbeth Østgaard Rygg fra Høgskolen i Nord-Trøndelag. Boken er delt i 12 kapitler. Innledningsvis gis det en kortfattet omtale av medisinske oppdagelser de siste hundre årene. De ulike instansene som er involvert i utvikling av legemidler og godkjenning er beskrevet kort og informativt. Refusjonsordningene er beskrevet på en grei måte. Det er imidlertid ikke gitt plass til

61

en naturlig del av Praktisk legemiddelhåndtering. Den tar utgangspunkt i de ulike måtene legemidler administreres på. Det legges vekt på hvordan virkestoffene i legemidlene angis. Fokuset er mye på forholdet mellom dose, styrke og mengde. Boken har et godt kapitel om grunnleggende regneferdigheter før regneoperasjoner ved ulike legemiddelformer tas opp. Her er 100 oppgaver som leseren kan prøve seg på. Fasiten finnes bakerst i boken.

Lars André Olsen - aktuell forfatter på Cappelen Akademiske

noen kritisk drøfting av legemiddelbrukens konsekvenser for folkehelsen eller de økonomiske drivkreftene bak den enorme bruken av legemidler. Behandlingsprosessen er eksemplarisk beskrevet som en prosessmodell. Boka er bygget opp rundt modellen, fra indikasjonen på behov for legemiddel og rekvirering, til sykepleierens administrering, og til pasientens reaksjon på medikamentbehandlingen og dokumentasjon. Del en i boken tar for seg rekvisisjon. Den er delt inn i rekvirering av medikamentell behandling, legemidler inkludert basal farmakologi og informasjon til pasienten. Del to handler om: administrasjon av

62

legemidler. Her omtales greit og konsist forberedelse, arbeidet på medisinrommet og selve utdelingen av legemidler. Reaksjoner og oppfølging av pasienten er omtalt i bokens tredje hoveddel. Boken har gode studiespørsmål og referanser. Den har et hendig format som gjør at den er lett å med seg i avdelingen. Her er få, men gode illustrasjoner. Språket er lettfattelig. En grei bok både for studenter og for repetisjon. Boken er beregnet både for sykepleie- og vernepleierstudenter. Praktisk medikamentregning har samme format og inngår som

De to bøkene er nøkterne i sin form. Her er ingen overdådighet, men nøktern, konsis og nyttig kunnskap for praksis. De bør ikke skremme noen med svake kunnskaper i matte til å gå i gang med å forstå og regne seg til rette doser og styrker. Det er nødvendig for å sikre forsvarlig medikamentforvaltning. Bøkene som Cappelen her presenterer er først og fremst rettet inn mot sykepleiestudentene, men siden dette er et område som mange sykepleiere finner vanskelig, bør nok bøkene og kunne rettferdiggjøre at avdelingen bruker noen kroner på å ha dem i sitt bibliotek. Læreverk for sykepleierstudenter På Sykepleiekongressen i Oslo

Spectrum for vel to år siden var vi flere som la merke til noen hvitkledde sykepleierstudenter som bar grønne bøker under armene. Dette viste seg å være en markedsføringsgimikk fra Cappelens side for å profilere sitt nye læreverk for sykepleiehøyskolene. Da bøkene seinere ble omtalt i Sykepleien, ble det lagt vekt på den store bredden som bøkene presenterte. Her er det grundig innføring både i samfunnsmedisinske forhold, juss, klassifikasjonssystemer, etisk refleksjon i tillegg til dyptgripende artikler om ulike emner relatert til de mest vanglige medisinske og kirurgiske tilstander som studentene vil møte i praksis. Bøkene er et fellesnordisk prosjekt. At man på denne måten spiller ball med nordiske kolleger, er både spennende og nyttig. Bøkene brukes mye, men det bekymrer forlagsredaktør Even Emaus at så mange studenter gjerne kopierer artikler heller enn å kjøpe bøkene. Nye bøker i vår Ny litteratur for sykepleiefaget og utdanningene er et sentralt fagfelt å arbeide med for Even Emaus, og nye utgivelser denne våren viser noe av bredden han jobber med i dette feltet. Øyvind Foss sin nye bok Omsorgsetikk; søkelys på omsor-

gens motivasjon kommer ut nå i mars. Foss er professor i teologi ved det nye Universitetet i Stavanger og er nok godt kjent for tidligere bøker han har skrevet. I denne boken retter han fokuset mot motivasjonen for å yte omsorg og om omsorg er en allmenn eller en religiøs egenskap. Boken Søvn og søvnforstyrrelser av nevrologene Wolland og Heier kommer også i mars. Her blir normal søvn, lette søvnforstyrrelser, tyngre søvnplager og alvorligere søvnsykdommer, samt behandlingsformer, selvhjelp og råd for god søvn behandlet. - Kanskje en god bok for ledere, som til tider kan være søvnløse? sier Emaus. Kardiovaskulær intensivmedisin av Olav Stokland er en bok for studenter og medisinsk personell som arbeider innen feltet intensiv, anestesi, kardiologi. Det er spennende å kunne utgi den første grundige medisinske fagboken på norsk, eller for så vidt på noe skandinavisk språk, på mer enn 500 sider om dette innfløkte, men sentrale medisinske temaet, forteller Emaus. Han er dessuten stolt over å kunne utgi, også for første gang på norsk, en grunnbok i nyfødtsykepleie. Forfatterne er

blant de fremste norske spesialistene av sykepleiere, leger, jordmødre og helsesøstre som underviser og arbeider i dette feltet. Boken beskriver blant annet normal vekst og utvikling av fosteret og barnet, sykepleie ved ulike kriser, sykdommer og spesielle behov blant premature og nyfødte barn, samt kapitler om sykepleie, behandling og oppfølging av nyfødte. Merkevarebygging Even Emaus trives i rolle som forlagsredaktør. Han liker å reise og han liker mennesker. Disse egenskapene er nok helt nødvendig når han skal kapre forfattere og bygge merkevaren Cappelen Akademisk Forlag blant kunnskapssøkende sykepleiere og studenter. Markedet er blitt tøffere og mange puster nok den fortsatt unge sunnmøringene i nakken. Han har ikke så mange medarbeidere i sin stab, men bruker flittig dyktige konsulenter når bøkene skal vurderes. Norges eldste forlag stiller fortsatt strenge krav til kvaliteten på de bøkene som utgis, slår han fast. Han opplever det kan være en styrke å være en litt ensom ulv i markedet – skjønt ulv er ikke akkurat det man først og fremst assosierer med denne smilende og kunnskapsrike sykepleieren. For sykepleier er en han fortsatt…

63

TEMA

juss

§

Nytt lovforslag for sosial- og helsesektoren Tekst og foto: KARL-HENRIK NYGAARD

Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt har ledet utvalget som sent i høst la frem utkast til ny lov om sosial – og helsetjenester i kommunene. Bernt har sammen med blant annet dr. juris Alice Kjellevold som er førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, presenterte forslaget på en rekke møter rundt omkring i landet. I det følgende gjør vi rede for noen av de viktigste sidene ved lovforslaget slik det ble presentert i Bergen i februar.

Ønsket om å ha en felles lovgiving for helse og sosialtjenestene, har lenge vært ønsket både av brukerne av tjenestene og de ulike profesjonene. Forslaget til ny lov bærer i seg de grunnleggende prinsippene som finnes i de eksisterende helselovene. Den nye lovteksten bruker ikke profesjonsbetegnelser. Her omtales alle som leverer tjenester innenfor helse og sosialsektoren som tjenesteytere. Pasienter, sosialklienter, brukere osv. kalles alle for tjenestemottakere. Verdier i fokus Under et seminar om det nye

64

lovforslaget i Bergen i begynnelsen av februar, fremhevet Kjellevold blant annet det sterke verdifundamentet som ligger til grunn for arbeidet med den nye loven. - Verdier handler om hva vi mener med det gode liv og hva vi ønsker å oppnå. Når det gjelder verdier må ulike hensyn veies opp mot hverandre. Verdiene som kommer til uttrykk i formålet til loven må og gjenspeiles i lovteksten. Verdiene som ligger til grunn for en lov må og fremkomme i de prosessuelle reglene, mente juristen fra vårt nye universitet i Stavanger. Utvalget har ment

at i situasjoner preget av store endringer, økende krav til omstilling og effektivitet, er det særlig viktig å sette verdier og etikk i fokus. Det ukrenkelige menneskeverdet Det ukrenkelige menneskeverdet ligger som grunnlag og forutsetning for loven, ifølge Kjellevold. Denne overordnende verdien fremkommer både i Grunnloven, FN-pakten, FN-konvensjonen og en rekke andre internasjonale regler som Norge har sluttet seg til. I forhold til menneskeverdet er verdier som respekt for enkeltindi-

videts autonomi, selvrealisering, rett til privatsfære, selvbestemmelse og medbestemmelse sentralt. Dette er holdninger som kommer tydelig frem i lovforslagets §1-4. Her heter det blant annet at:

Trygghetsbegrepet har fått en sentral plass i lovforslaget. En lov vil alltid bli tolket og forstått ut i fra formålet med loven. Når det gjelder trygghet, er det klart og tydelig formulert. Det heter at:

understreker imidlertid at det ikke er slik at alle skal ha like mye, men at de som har de største behovene skal bli prioritert. Det ligger og en vurdering om at det skal være samsvar mellom tiltakenes nytte og deres kostnad, til grunn for forslaget. Selv om det må tas høyde for at kommunene har begrensede ressurser, understreker Alice Kjellevold at kommuneøkonomien ikke skal være bestemmende for den enkeltes rettskrav på tjenester. Både hun og utvalgets leder professor Jan Fridthjof Bernt, viser til at man her baserer seg på den såkalte Fusadommen.

§

" Tjenestetilbudet skal bygge på respekt for mottakerens menneskeverd og personlige integritet. Det skal ta sikte på å styrke mottakerens mestrings- og funksjonsevne, og hans eller hennes evne til en selvstendig og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre..." Det poengteres ellers at "ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte." Rettsikkerhet

Trygghet

Alice Kjellevold la stor vekt på forsøket på å styrke rettsikkerheten i den nye loven. Det er viktig at enkeltindividet er beskyttet mot vilkårlig behandling og er sikret det grunnleggende behovene. Dette skal realiseres gjennom av myndighetene gjennom rettslige goder, men og bygget på trygghet når det gjelder saksbehandlingen. Det er med andre ord sterke verdimessige føringer både når det gjelder lovens innhold og til bruken av loven. Når det gjelder kravet om faglig forsvarlighet som og handler om rettsikkerhet, fører lovforslaget videre dagens lovverk.

"Formålet med denne loven er å bidra til å sikre trygge og forsvarlig levekår og fremme folkehelse og gode sosiale og miljømessige forhold ved opplysning og annen forebyggende virksomhet, økonomisk stønad og andre sosial- og helsetjenester. Det skal legges vekt på å utvikle og styrke sosialt fellesskap og solidaritet i nærmiljøet."

I lovforslaget er det klart formulert at det er kommunene som skal ha ansvar for å sikre lovens realisering. Det legges på nytt stort press på kommunene i forhold til å sikre både rettsikkerhet og likeverd. Alice Kjellevold understreket at loven skal sikre både tilgjengelighet og likhet for alle. Det skal ikke skje usakelig forskjellsbehandling. Likhet og likeverd skal gjennomsyre praksis og alle innbyggere og de som oppholder seg i norske kommuner skal ha mulighet til samme standard. Det ligger en minstenorm i forslaget som skal realiseres. Fokuset må her være på den enkelts behov. Kjellevold

Ansvaret ligger hos tjenesteyteren Når det gjelder likeverd og rettferdighet legger lovforslaget vekt på at tjenestetilbudet skal utformes ut fra en faglig vurdering avmottakerens individuelle behov og i samråd med ham eller henne. Generelt sett ligger det krav om medvirkning og medansvar til grunn for lovforslaget. Ansvaret kan imidlertid ikke overlates til tjenestemotakeren. Det ligger alltid hos tjenesteyteren. Forvaltningslov og klagerett Når sosial - og helselovgivning-

65

en nå samordnes innebærer det at forvaltningsloven gjelder for alle tjenestene som ytes innenfor helse - og sosialområdet i kommunene. Det henvises her blant annet til at man i det nye lovforslaget i større grad ser på enkeltmenneske som et helt menneske som har krav på en helhetlig tjeneste. Sentralt i den nye loven er det som gjelder tildeling av tjenester og enkeltvedtak etter Forvaltningsloven. Enkeltvedtak er et juridisk begrep som bestemmer noens rettigheter eller plikter. Vedtak fattet etter Forvaltningsloven innebærer at tjenestemottakeren har klagerett. Professor Bernt la vekt på at det å klage på et vedtak ikke er det samme som "å beklage seg" eller "klage på forsvarligheten" i den tjenesten som blir utført. Klage på manglende forsvarlighet er ikke en klage etter forvaltningsloven, i følge Bernt. Klageretten vil bli tydeligere og mer reell også innen helseområ-

66

det i den nye loven. Han viste ellers til at når det gjelder pasientrettigheter vil det i prinsippet ikke være mye nytt. Det er heller snakk om at " vinen er den samme, men flaskene ser

tjenesteyteren ved at klageretten er nå blir formalisert. Ved å understreke klageretten overfor den misfornøyde tjenestemottakeren ( som ikke har fått vedtak slik vedkommende ønsket) vil tjenesteyteren lettere kunne håndtere det som ellers kunne ha blitt en konfliktskapende situasjon. Tjenestemotakeren kan få prøvet saken på nytt og dermed fortsatt ha håp om at han eller hun skal kunne få den hjelpen de har bedt om. Når det gjelder klagerett og vedtak poengterte han at vedtakene skal forståes som en helhet og at det ikke skal være fokus på detaljer. Samtykke

Jan Fridthjof Bernt

annerledes ut", sa han. Den velformulerende jussprofessoren fra Universitetet i Bergen, la også vekt på at forvaltningsloven ga gode muligheter for å skape et godt klima mellom tjenestemottakeren og

Spørsmål om samtykke og samtykkekompetanse har lenge vært en etisk utfordring innen helsetjenestene. Det gjelder ikke minst innen eldreomsorgen der vernet om de svakeste eldre og demente har ført til en rekke viktige diskusjoner i det offentlige rom. Ut fra det

verdigrunnlaget som lovforslaget bygger på, og tidligere lovgiving har utvalget også funnet en løsning for samtykkeproblemet i loven. Det heter her i §1-3 at:

forholdene knyttet til individuell plan bli berørt. Alice Kjellevold understreket hvor viktig en individuell plan er for tjenestemottakerene med store, sammensatte og kompliserte behov er. Hun la vekt på at bruken av individuell plan må behovdefineres tydelig og prosessen knyttet til en slik plan er sentral. Her handler det i stor grad om faglige vurderinger og skikkelig koordinering mellom de ulike aktørene. Kjellevold ville ikke gi noen fasit for hvem en slik plan skulle gjelde for. NOUen som har vært med på å skrive, har imidlertid noen eksempler. Det må ansees som positivt at det her kommer forslag om kommunenes plikt til å utarbeide planer av denne type. Forslaget ble derfor svært godt mottatt av representant for en av brukerorganisasjonene som var tilstede på presentasjonen i Bergen.

mangelfull undervisning og helsehjelp. Som faglig begrep tar det utgangspunkt i sakkyndige uttalelser om hva som akseptabelt ut fra et profesjonelt synspunkt. Som et politisk styrbart begrep henviste han til at tilsynsmyndighetenes praksis og forskrifter og sentrale veiledende retningslinjer er normdannende. Han understreket at det her dreier seg om et samspill mellom profesjon, fag og politikk.

§

"Tjenstetilbudet skal bygge på medvirkning fra tjenestemottakeren og samtykke eller annet gyldig rettsgrunnlag. Samtykket skal være basert på en korrekt og mest mulig fullstendig informasjon om hvordan tjenestemottakers behov vurderes, og de virkemidler man vil ta i bruk." Videre: "Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stilltiende samtykke anses å foreligge dersom det ut fra tjenstemottakers adferd og omstendighetene for øvrig må legges til grunn at hun eller han godtar tjenestetilbudet. Samtykke kan trekkes tilbake."

For den som mangler samtykkekompetanse, fremhevet Bernt, at det skal legges stor vekt på tjenestemottakerens egne ønsker. Dersom det er noen grad av autonomi tilstede hos vedkommende, skal tjenesteyter prøve å etablere forståelig kontakt med vedkommende så langt som mulig. Individuell plan Gjennom den nye loven vil og

Faglig forsvarlighet

Professor Bernt poengterte i sitt sluttinnlegg hvordan begrepet faglig forsvarlighet blir forstått. Han viste hvordan dette både er et rettslig, faglig og politiske styrbart begrep. Som rettslig begrep vil det blir brukt av domstolene enten lovgiver viser til det eller ikke. Sentralt i en rettslig behandling er Fusadommen og erstatning for

Sentralisert desentralisering Det ligger i hele den omorganiseringen og tenkingen som nå rår innen offentlig sektor , at myndighet og ansvar desentraliseres samtidig som sentrale myndigheter styrker sitt kontrollansvar. Det har ikke vært dette utvalgts oppgave å se på de fremtidige organiseringen av offentlig tilsyn. Denne oppgaven er tildelt det såkalte Åslandsuvalget. I forslaget til ny lov om sosial- og helsetjenestene i kommunene ligger det formuleringer om at Fylkesmann eller helsetilsynet kan gi pålegg om beslutninger og tiltak. Tilsynsmyndighetene er ikke lenger splittet slik som før. Tidligere hadde for eksempel fylkesmannen tilsyn med aldershjem og Fylkeslegen tilsyn med sykehjem. Nå er tilsyns-

67

myndigheten i sin helhet lagt under fylkesmannen. Kommunens ansvar

vers ønske blir gjennomført, mangler midlene som er nødvendig. Derfor vil på nytt og på nytt , den enkelte sykepleier eller tjenesteyter bli konfrontert med sin egen samvittighet og faglig etiske normer når vedkommende står overfor den enkelte pasient ( her kalt tjenestemottaker). Her utfordres vi alle. Utvalget har laget et ideelt forslag for en ideell verden, men idealisme uten nok penger akkumulerer heller frustrasjon enn helse. Ennå har ikke høringsinstansene uttalt seg. Det er å håpe at det også stilles krav om statlig finansiering og ikke kun statelig tilsyn når loven endelig skal vedtas av Stortinget.

§

Kommunen har ansvar for å etablere effektiv internkontroll. Det skal utpekes faglig ansvarlig for tjenestene, med personlig ansvar for å påse at lovens krav om faglig forsvarlighet blir ivaretatt. Dette er formuleringer som også er tatt med i denne loven. Det samme gjelder den enkelte tjenesteyters plikt til å melde fra om svikt ved tjenesteytingen. Av andre plikter som påligger tjenestene er det nytt at den nye loven gir krav til sosialtjenestene om å føre journal. Dette er et krav som følger av helselovgivingen, men som til nå ikke har vært stilt til sosialtjenestene.

Når det gjelder krav til bemanning i institusjoner eller tjenestesteder, er det i utgangspunktet ingen slike krav. Slik er det i dag og slik er det i det nye lovforslaget. Professor Bernt legger vekt på at dette skal være en del av den politiske og faglige debatten. Her er det ingen bindinger. Kommunene kan også selv organisere tjenestene slik de vil. Det åpnes opp for at tjenestene kan gis av andre, for eksempel private tjenesteytere. I så fall vil loven også gjelde for

68

Alice Kjellevold

både kommunen og tjenesteyteren. Alt ved det gamle ?

Det nye lovforslaget inneholder svært mange positive formuleringer og krav som bør kunne støttes av de som er interessert i en forbedret og mer samordnet sosial- og helsetjeneste. Her er det mange flotte formuleringer og viktig verdiforankring, som vil stimulere til økte forventninger til Velferdsstaten. Igjen er imidlertid problemet det som samfunnsforskeren Halvard Vike har skrevet om både i Maktens samvittighet og Velferd uten grenser, at Staten gjennom denne type forventingsstimulering opptrer "hyklerisk". Kommunene som skal iverksette de flotte formuleringen og sørge for at lovgi-

AKTUELLE

bøker Å betrakte andres lidelse

Jeg leste denne boken samtidig som Tsuunami katastrofen i Sørøst-Asia rullet over tv-skjermene. Jeg var tilskuer til et drama der død, angst og usikkerhet rammet flere hundre tusen mennesker. Deres lidelse var langt borte til tross for at noen også i Norge mistet sine kjære på badestrendene i ferieparadisene. Dette er en moderne erfaring skriver Susan Sontag i denne boken. Hun døde selv i vinter av kreft. Bak seg har hun et omfattende forfatterskap både i form av romaner, bøker om kunst og om sykdom. Mange har lest hennes bøker om aids og tuberkulose. Sykdom som metafor ga et godt innblikk i hvordan en sykdom – tuberkulose – kan stigmatisere og forme vår holdning til andre mennesker. I den aktuelle boken tar hun for seg det å betrakte andres lidelse. "Å være tilskuer til katastrofer som finner sted i et annet land er vesentlig sett en moderne

erfaring, et tilbud som har hopet seg opp gjennom mer enn halvannet århundre med disse profesjonel-

le, spesialiserte turistene vi kjenner som journalister. Krig er i dag noe vi kan se og høre fra vår egen stue. Informasjon om det som hender andre steder, kalt "nyheter", viser os konflikter og vold – "Blod selger", slik lyder den for-

billedlige retningslinjen for tabloidaviser og døgnkontinuerlige nyhetssendinger – som vi reagerer med medlidenhet, eller indignasjon, eller velbehagelige gys, eller applaus, etter hvert som hver nye ulykke hever seg i synsranden." I likhet med mye av det tidligere har skrevet, tar Sontag fast i våre holdninger og våre vestlige illusjoner. Slik som når hun skriver at "Sentralt i moderne forventninger og moderne etiske følelser står overbevisningen om at krig er avvik, om enn et uunngåelig avvik. At fred er normen, om enn en uoppnåelig norm. Krig er selvsagt ikke alltid blitt betraktet slik opp gjennom historien. Krig har vært normen, fred avviket." Det er et viktig poeng hos Sontag at vår fjernhet fra hendelsene forkvakler vår realisme og lett skaper illusjoner om skjønnhet og verdighet. Vi skjønner ikke krigens redsler når vi ikke har "levet" krigen. Vi

69

skjønner ikke smerten når vi ikke har "levet" smerten. "Vi kan virkelig ikke forestille oss hvordan det var. Vi kan ikke forestille oss hvor fryktelig, hvor skremmende krig er; og hvor normal den blir. Kan ikke forstå, kan ikke forestille oss. Det er dette de ikke kan unngå å føle, hver eneste soldat, hver journalist og hjelpearbeider og uavhengige observatør som har tilbrakt tid i frontlinjene og har hatt flaks nok til å unnslippe døden som rammet andre ved siden av dem. Og de har rett." På denne måten avslutter Susan Sontag den lille boken. Det er en bok som beveger , som gjør inntrykk og river i oss. Den gjør tryggheten smertefull og den skaper refleksjon om vårt moralske ståsted og vår tilfeldige lykke i det smerteløse rommet i vesten. "Den som ustanselig lar seg forbløffe over at fordervelse eksisterer, som stadig føler seg desillusjonert ( selv vantro) når han eller hun blir stilt overfor bevis for hva slags forferdelige, direkte grusomheter mennesker er i stand til å påføre andre mennesker, har ikke nådd moralsk eller psykologisk modenhet. Ingen har etter å ha nådd en viss alder rett til denne formen for uskyld og overflatiskhet, til så stor grad av uvitenhet eller følelsesløshet. Det finnes i dag et enorm forråd av bilder som

70

gjør det vanskeligere å holde fast ved en slik moralsk mangel. La oss hjemsøkes av de grusomme bildene.. Selv om de bare er tegn og umulig kan favne mye av den virkeligheten de referer til, fyller de fremdeles en viktig funksjon. Bildene sier: Dette er mennesker i stand til å gjøre – dette kan de gjøre frivillig, begeistret, selvrettferdig.

Ikke glem det." Susan Sontag skriver godt, oversettelsen er god og jeg skulle tro at de fleste lesere vil føle seg berørt av denne teksten.

Å betrakte andres lidelse Susan Sontag Pax forlag 2004

Å betrakte de fremmede i Kairos gater Sosialantropologen Unni Wikan har vandret i årevis blant muslimer. I boken Medmennesker tar hun leseren med til Kairos bakgater. Boken har hun skrevet til minne om Tove Stang Dahl som døde 53 gammel i 1993. Tove Stang Dahl var jurist og skrev blant annet om kvinners rettstilling i Egypt. I likhet med Tove Stang Dahl er Unni Wikan er modig kvinne. Hun våger å vise sannheten og hun våger å stille de vanskelige og utfordrende spørsmålene. Unni Wikan går ikke av veien for å kritisere og stille krav. Det kan bare mennesker som er glad i sine medmennesker gjøre. Det gjør hun mye av i denne boken. Hun løfter frem medmenneskene fra

fattigdommens gater i Kairo og viser dem frem for oss velfødde. Unni Wikan klarer på en utmerket og fascinerende måte å vise oss individene – personene som lett forsvinner i våre egne klisjeer om muslimer og fattige i et urolig hjørne av verden. "Jeg vender tilbake til et sted som har vært mitt annet hjem siden jeg først satte fot der i august 1969. I 35 år har jeg kommet og gått, vendt tilbake til de samme labyrintaktige smugene i en bydel som unndrar seg turisters, journalisters og bedrestilte egypteres blikk. Her bor de som står lavere nede på rangstigen, materielt sett. Men hva gjelder livsvisdom og gjestefrihet kan få gjøre dem rangen stridig.

De er muslimer, arabere, egyptere – men mennesker først og fremst. I en tid da vi overdynges med stereotyper av muslimer og arabere, lar denne boken deg møte mennesket i all dets kompleksitet. Her møter vi tenkende, følende, reflekterende

mennesket som strir med livet, og prøver å gjøre det beste ut av det. Å skape en fremtid for barna er deres livsprosjekt. Og de har lyktes så vel som man kan , gitt de politiske og økonomiske kår de har vært underlagt. "Se på oss , hva vi må stri med ! Og så kritiseres vi for ikke å være poli-

tisk engasjert!" Unni Wikan siterer en av sine samtalepartnere : Hamdi , 50 år og far til tre barn. Han jobber livet av seg for å skape en fremtid for dem. Dette er sliterne. Dette er de medmenneskene som i bakgater, i trange fabrikkanlegg, på barer og på markene sliter hver dag for å løfte seg selv opp fra den aller verste elendigheten. Unni Wikan fant dem i Kairo, men de finnes og andre steder - mange steder. Unni Wikan formidler kjærlighet til menneskene hun møtte. Hun gir dem en røst i denne viktige boken - vi møter kvinner , menn og barn og vi forstår hvorfor fundamentalisme så lett appellerer til dem når imamene viser omsorg og opptrer som barmhjertige samaritaner som verner dem mot nødens verste sider. Når arbeidsløshet rammer unge og ikke lar dem få være hele mennesker som kan ha respekt for seg selv. "Den beste måten å bekjempe ekstremisme på , tror jeg, er å skape et sam-

funn som setter folk i stand til å oppnå selvrespekt og sosial respekt ved å gjøre bruk av de evnene de har." Det er vanskelig for de fattige i Kairo å ha tillit til den politiske eliten. Den vil helst stå frem i FN og internasjonale organer og være på den "rette" banen. Da glemmes så lett de fattige i Kairos gater. Unni Wikan har gitt et viktig bidrag til av vi ikke skal glemme dem. De er våre medmennesker….

Moden alder Simone de Beauvoir døde i 1986. Da hadde hennes livsledersager Jean Paul Sartre allerede vært død noen år. På mange måter måtte hun leve i skyggen av sin venn. De siste årene har imidlertid hennes forfatterskap og filosofi fått større og større innflytelse og gehør i nye generasjoner. Vår egen filosof Toril Moi har skrevet bok om henne og en rekke av Beauvors bøker foreligger på norsk. Hennes mest kjente bok "Det annet kjønn" forelå i ny oversettelse i Bokklubbens kulturbibliotek for to år siden. Nå publiserer Pax forlag for første gang på norsk Moden alder. Dette er en selvbiografisk bok. Her skriver hun

71

talene, "pakten", vennene, engasjementet og reisene. Boken gir et fascinerende bilde av en vår tids viktigste forfattere og filosofer. Det er bok full av aktuelt stoff om historie, kulturliv, filosofi og det å være en intellektuell kvinne i en i et intellektuell kultur. Moden alder Simone de Beauvoir Pax forlag 2004 588 sider

om sin egen utviklingn som kvinne, tenker og samfunnsaktør. Hun har komme til "skjels år og alder" og er aktiv som filosof, feminist og forfatter. I boken skriver hun om erfaringene fra miljøet rundt tidsskriftet Les Temps Modernes, og drøfter utviklingen av eksistensialismen som filosofisk retning. Beauvoir reflekterer rundt diktningen, kvinnesaken og samfunnsinstitusjonene. Hun forteller ellers om den politiske situasjonen i mellomkrigstidens Paris, livet på Cafe de Flore og tilstanden i Europa før og under 2. verdenskrig. Ikke minst handler boken om årene med Sartre: samarbeidet, sam-

72

Empati Å forstå menneskers følelser Den svenske psykologen og psykoterapeuten Ulla Holm har skrevet en bok som forsøker å gi svar forhold, reaksjoner og drivkrefter i møtet mellom behandler og pasient. Bokens tre deler tar for seg henholdsvis; den profesjonelle hjelperens vilkår, begrepet empati og hvordan man kan øke den empatiske evnen. Holm beskriver empati ut fra en psykodynamisk og en sosialpsykologisk teori. Den psykodynamiske forståelsen baserer

seg relasjonen mellom pasienten og terapeuten. Hun sammenfatter den form for forståelse av empati ved å peke på at det handler om en plutselig kunnskap, at store deler av prosessen er før - eller ubevisst, men at den empatiske forståelsen , sluttproduktet, er bevisst. Videre viser hun til at empati oppstår gjennom ulike jeg-funksjoner , at den har både en opplevende og en vurderende fase og at det skjer en stadig veksling mellom disse to fasene. I den intellektuelt vurderende fasen inngår utforming og testing av hypoteser om den andres indre psykiske situasjon. Holm mener at det finner sted en kontrollert regresjon hos subjektet, med hvis hjelp denne kan få tilgang til før - og utbevisste affekter, fantasier, assosiasjoner og persepsjoner som utløses av den andres følelsesmessige tilstand og som gir informasjon om dette. Ulla Holm peker på at det er problemer rundt tenkingen om empati som har ført til at det har vært vanskelig å komme frem til felles oppfatninger. Dette skyldes at det har vært en sammenblanding av empati som prosess og empati som effekt. Fire standpunkt Hun presenterer fire standpunkt når det gjelder det

karakteristiske ved empati. 1. Empati innebærer evnen til å anvende den kognitive funksjonen å innta et annet menneskes psykologiske perspektiv ( sosial rolletaking). 2. Empati innebærer evnen til å bli berørt av andres følelsesmessige situasjon. 3. Empati innebærer en interaksjon mellom affektive og kognitive mekanismer. 4. Affektive reaksjoner kan ses som en mekanisme som utløser altruistisk atferd, mens den sosiale rolletakingen fremmer vellykket sosial atferd." Boken gir et godt vitenskapelig rettet innblikk i empatiske prosesser. Formålet har og vært å beskrive og analysere begrepet profesjonell innstilling og å diskutere de kravene som en slik holdning innebærer i ulike situasjoner som den profesjonelle hjelperen blir stilt overfor i sitt arbeid. Denne forskningsmessige og vitenskapelige tilnærming preger og bokens språk. Det kan virke unødvendig tungt til tider, kanskje fordi den er oversatt fra svensk. Boken inneholder mye spennende og nyttig informasjon. Jeg merket meg spesielt omtalen av synkende empati og økende kynisk innstilling blant legestudenter i

USA. Her er det publisert en rekke undersøkelser som tar for seg legestudentenes holdning til andre mennesker. I en av disse undersøkelsene konkluderes det med at legeutdanningen bidrar til å forandre stu-

holdning endrer seg senere: "En undersøkelse av Reinhardt & Gray tyder likevel på at disse holdningene forandres igjen etter utdanningstiden hos dem som velger en spesialitet med høy grad av pasientkontakt, men derimot ikke hos dem som vellger en spesialitet med lav kontaktgrad." Hun viser og til undersøkelser som peker på at "de studentene som hørte til de minst autoritære, dogmatiske og kyniske i sitt første studieår , søkte seg til spesialiteter med høy grad av pasientkontakt." Ulla Holm poengterer til slutt i boken viktigheten av å øke prestisjen til undervisning og omsorg overfor studentene, og til slik kompetanse hos både lærere og studenter som gjelder relasjonen til de hjelpesøkende."

dentenei retning av en mer kynisk, mindre humanitær holdning, synkende empatisk evne og dalende interesse for et helhetsperspektiv. Det er ulike fortolkninger av hvorfor dette skjer. Holm skriver at mange mener at legeutdanningen avstedkommer så sterk mindreverdighetsfølelser hos studentene at de forsvarer seg med kynisme. I omtalen av dette fenomenet skriver hun videre at graden av empatisk

Boken har rikelig med litteraturhenvisinger og et godt stikkordregister.

Empati Å forstå menneskers følelser Ulla Holm Gyldendal akademisk forlag 2005 202 sider ISBN: 82-05-33280-0

73

Ulrich Beck på norsk

Den internasjonalt kjente sosiologen Ulrich Beck foreligger nå på norsk i et trebindsverk på Abstrakt forlag. Bøkene er publisert under den felles tittelen Globalisering og individualisering. Ulrich Beck er professor ved universitetet i München og London School of Economics. Han er mest kjent for sin forståelse av begrepet risikosamfunnet og den andre moderniteten. I Modernisering og globalisering undersøker Bech globaliseringens dynamikk og det modernes modernisering. Dette kaller Beck refleksiv modernisering eller remodernisering. I boken klargjør han forskjellene mellom det første moderne, det

74

refleksive eller andre moderne og det postmoderne. Det første modernes nasjonalstatlige samfunnsmodell rystes i dag av globalitet og globalisering. Beck går grundig inn på denne debatten i boken. Boken Arbeid og frihet har relasjonene mellom arbeid og frihet som sitt fokus. Mens det første moderne knyttet friheten til og delvis realiserte den i arbeidet, har det andre moderne åpnet et nytt rom for frihet og politikk hinsides arbeidet, hevder Beck. Dette knytter han igjen opp til globaliseringen av samfunnet. I det tredje bindet, Krig og terror, viser Beck hvordan forholdet mellom folkeretten og men-

neskerettighetene ble kastet om ved Kosovo-krigen. Han peker på faren for at den militære humanismen kan bli et nytt korsriddervelde for menneskerettighetene. Bøkene til Beck er skrevet på et til dels komplisert språk. Oversetteren er lojal mot den tyske originalteksten. Jeg skulle ønske at teksten i større grad var "fornorsket". Beck er en av vår tids fremste sosiologer. Det han har på hjertet er viktig, men formen hans gjør at han nok sjelden vil nå ut over en engere leserkrets. Det er likevel viktig at norske studenter og lesere som er opptatt av arbeidsliv, globalisering og sosiologi nå har fått flere tekster i norsk oversettelse.

Ny bok av Kari Martinsen på Akribe forlag Kari Martinsen hevder i sin nye bok Samtalen, evidensen og skjønnet at: "Den evidensbaserte medisin blir teknikk og anvendelse av manualer der en overser og overhører de eksistensielle spørsmål om angst, smerte, lengsel og håp (…)."

Knudsen og Paul Ricoeur. Martinsen legger vekt på en verdensanskuelse hvor relasjoner og avhengighet er fundamentalt, og hvor fellesskapet settes i sentrum.

Boken består av fire artikler:

Evidensbasert sykepleie er et begrep som er mer eller mindre innarbeidet i dagens sykepleie. Kari Martinsen utdyper begrensninger og muligheter ved begrepet..

• Samtalen, kommunikasjonen og sakligheten i omsorgs-yrkene • Livsfilosofi og evidens i helsevesenet • Skjønn og evidens • Omsorg i sykepleien – en moralsk utfordring Ifølge Hilde Byfuglien, som er markeds- og informasjonskonsulent i Akribe, er dette en bok som søker å skape diskusjon om saklighet, skjønn, språk og evidens. Hun peker på at boken problematiserer hvordan omsorgsyrkene legger vekt påvitenskapens betydning i møtet med mennesker i ulike livssituasjoner.

Kari Martinsen menerat fagsamtalen har sitt fundament ihverdagssamtalen, og hun belyser den vanlige hverdagssamtalengjennom tanker fra filosofene Hans Skjervheim, Søren Kierkegaard og Knud Ejler Løgstrup. Skjønnet, fortellingen og evidensen har en sentral plass i boken og blir utdypet ut fra tekster av blant andre Jakob

Dette er den første boken Kari Martinsen gir ut på Sykepleierforbundets eget forlag.

Samtalen, skjønnet og evidensen Kari Martinsen Akribe forlag 2005 ISBN 82-7950-087-1

75

Ny bok i Vidarforlagets kulturbibliotek Erasmus

Tid for besinnelse I rekken av samfunnskritiske bøker bør Tid for besinnelse ha en viktig plass. Per Bjørn Foros skriver her omfattende og spennende om det han mener er krisen i det moderne. Foros er førsteamanuensis ved Høgskole i SørTrøndelag. Her underviser han lærerstudenter i faget "Natur, samfunn og miljø". Foros har skrevet en rekke bøker tidligere og er en aktiv debattdeltaker i offentlige ordskifter. Tittelen referer til den tvil og usikkerhet som preger vår tid, det som blir kalt “flytende modernitet”. Dette begrepet kommer fra den polsk- britiske sosiologen Zygmund Baumann. Foros forteller innledningsvis at bokens tekster er forsøk på å fange vår tid – men også hans eget liv. Han ønsker å gripe tak i utfordringene fremover – trekke linjene både bakover i historien og til fremtiden. Forfatteren trekker opp linjene gjennom modernitetens historie og kaster lys over spenninger, sprekker og utvekster. Men han

76

nøster også tråder gjennom sitt eget liv, som har vært preget av fasthet, overbevisning og tillit. Når dette går i oppløsning, spør han: går det an å finne en ny visshet, lutret under tvil ? For det moderne ble ikke slik vi ventet. Foros tar opp ulike temaer som avdekker krisen i det moderne, og han henter impulser fra mange fagområder. Miljøproblemer blir satt inn i en ny sammenheng; teknologi og risiko blir knyttet til etiske

og eksistensielle spørsmål. Savnet av fellesskap vies stor plass, og et nytt politisk landskap tegnes. Forfatteren går tett inn på kulturpessismen som griper om seg i vår tid. Opp mot denne stiller han besinnelse, formet som en essensiell optimisme. Det ligger også håpet. Til slutt møter vi forfatteren i samtale med betydelige tenkere i vår samtid, mennesker som har påvirket hans tankeverden. Det er Ernst von Weizsäcker, Peter Kemp, Hans Küng, Zygmunt Bauman og Georg Henrik von Wright. De har alle reist kritiske spørsmål om vår tids vitenskap og den moderne kultur. Foros skriver svært godt. Han formidler kompliserte spørsål på en lettlest og engasjert måte. Vidarforlagets kulturbibliotek inneholder etter hvert bøker som bør bli klassikere om våre tids utfordringer. Dette er en av dem. Vi har tidligere omtalt bøkene til Zygmont Baumann, somfinnes i kulturbiblioteket til Vidarforlaget. I kommende numre vil vi komme tilbake til andre aktuelle bøker fra dette antro-

AKTUELLE

bøker

Langsom litteratur Det rastløse mennesket Det er mer enn tretti år siden jeg kjøpte boken Det rastløse mennesket av den svenske dosenten i sosialøkonomi Staffan Burenstam Linder. I 1971 ga boken et viktig bidrag til debatten om samfunnsutviklingen i Norden. Sammen med bøkene til Borgström, om krise i verdens fiskerier og McLuhens, bok om media, var den viktig for den kritiske forståelsen av det moderne samfunnet. Er vi på vei mot en ny fattigdom ? hadde Gyldendal forlag satt som et provoserende spørsmål på bokens forside. De annonserte boken som et tankevekkende bidrag om mangelen på tid i overflodssamfunnet. Vi hadde knapt startet på oljealderen og bare de med de villeste fantasier kunne tenke seg hvordan vil skulle fråtse i varer og tjenester tretti år senere. Boken til Linder har styrket sin aktualitet selv om dens eksempler virker svært så utdataterte. "Man trodde at ro og harmoni-

Arkadia – ville bli et av de behagelige resultatene av økonomisk velstand. I virkeligheten har det motsatte vist seg å bli tilfelle. Tempoet øker, livet blir mer hektisk. Før tok man det for gitt at etters om velstanden steg, ville man bli

mindre og mindre interessert i ytterligere inntektsøkninger. Men i de rike land har det vist seg at en forsering av den økonomiske veksten er blitt det dominerende mål både

AV KARL-HENRIK NYGAARD

for myndighetenes økonomiske politikk og i private tiltak og tenkemåter." Slik innledet Linder sin bok som han avsluttet med å beskrive et scenarium om hva som vil skje om utviklingen skal fortsette slik den hadde gjort til da: "Etter som utviklingsbestrebelsene akselereres i den økonomiske vekstens forfallsperiode, kommer følgende fenomener til å bli stadig mer merkbare. Hvilke vekt som skal legges på dem må det bli opp til enhver å avgjøre. Men ingen kan la være å tenke over hva de innebærer. a.et stadig mer hektisk livstempo, karakterisert av gjennomtenkte forsøk på å økonomisere med en stadig knappere tid. b. En tiltagende mengde varer som kommer til å stille store krav på tid for slikt underholds- og servicearbeide som ikke lett lar seg mekanisere, dette til tross for at underholdstiden pr. enhet minker. c. Ved at velstanden bare er partiell, kommer vanskelighetene til å øke for mennesker hvis velferd avhenger mer

77

av andres knappe tid enn av en overflod av varer. De gamle, som i begynnelsen av vekstperioden manglet husly og mat , kommer mot slutten av vekstmaniens utvikling isteden til å mangle menneseker som kan ta seg av dem. d.En eiendommelig kombinasjon av en tiltagende bundethet vedvarer og tiltagende likegyldighet med hver enkelt vare, som følge av lav utnyttelsesgrad og rask omsetning. e. Stadig mindre muligheter til å bruke tid på åndelige sysler og på visse kroppslige nytelser. Dolce far niente. f. Inntekstnytten kommer til å avta, men uten at våre behov blir helt dekket; for ytterligere å kunne øke den materielle velferd kommer man derfor til å vie øket oppmerksomhet til fortsatt økonomisk fremskritt. g. I det økonomiske fremskritts navn kommer man i stigende grad til å understreke betydningen av rasjonell økonomisk handlemåte, men nettopp av denne grunn vil følgen også bli et voksende antall ugjennomtenkte beslutninger. h. En ny form for økonomisk slaveri, som ikke lenger bunner i kampen for å overleve økonomiske, men i en vekstmani som iblant – i de bok-

78

førte, ekspansjonsøkningers navn – tvinger oss til å fordele våre økonomiske ressurser, inklusive tiden, på en destruktiv måte; vi raserer slike naturlige forutsetninger for vår eksistens som luft vann, jord, naturskjønnhet og vårt eget arvestoff." Enhver får tenke etter hvordan samfunnet har blitt etter at Leden skrev dette i 1970. Han viste selv ikke til noen løs-

ninger, men pekte på at det fantes tendenser til å søke en annen og enklere måte å leve på. Det lå imidlertid ikke innenfor hans mandat å peke på alternativer. Han viser imidlertid til behovet for en huma-

nistisk økonomi som forutsetter en økonomisk utvikling som gir minskede økonomiske restriksjoner og derfor større muligheter for å akseptere annerledes tenkende. Med annerledes tenkende viser han til mennesker som i USA har valgt å leve enkelt og “fattig” av intellektuelle årsaker.

Paradox of Choice. Why more is less. Mer enn tretti år senere ga den amerikanske psykologen Barry Scwartz ut boken The Paradox of Choice. Why more is less. Han viser her hvordan økte tilbud av varer ikke fører til mer lykke, men heller mer frustrasjon hos konsumentene. Han hevder ut fra undersøkelser han har gjort, at når antall valg vi må gjøre øker, blir valgfriheten til et valgtyranni. Når konsumentene hele tiden blir konfrontert med flere og flere produkter av mer eller mindre samme type, bruker de mer tid å velge om de i det hele tatt klarer å velge. Dette skaper stress og øker tidsbruken. Han mener at amerikanske konsumenter må lære seg å leve med mer begrensende utvalg. Det vil

gi mer tid til fornuftigere ting og gjøre menneskene lykkeligere. Scwartz’ bok Costs of living kan og anbefales. Den er i sin helhet lagt ut på internett.

Leve langsomheten

er problematisk, spør han. Wikström maner til motstand mot samtidens jag. Slik som forholdene nå er blitt for de fleste av oss, er dette oppfordring til sivil ulydighet. Hvilken sykepleier eller leder (eller redaktør)

Owe Wikström er professor i religionspsykologi i Uppsala. Boken Leve langsomheten eller faren ved å kjøre moped gjennom Louvre er en hyllest til det langsomme livet. Det er en oppfordring om å roe ned, ta det “ljungt”, nyte hverdagene og ikke prøve å få tid til alt. Genesis forlag har gitt ut denne og den siste boken til Wikström: Bortenfor hvite strender og fortauskafeer. Begge de to bøkene må leses langsomt. Det krever tid å lese denne type bøker. I Leve langsomheten spør Wikström hvem som rekker å nyte livet og hva som skjer med den som tvinges til å være effektiv hele tiden. Hvorfor er det så mange som snakker om lengselen etter langsomhet – for så å jage videre i neste sekund? Kanskje fordi nedbremsingen i seg selv

kan med god samvittighet roe ned, ta det med ro og finne roen i hverdagen når alle ber om mer og vi tytes ørene fulle av krav om effektivitet både fra innleide konsulenter, den politiske eliten og OECD. Det er jo effektiviteten som lønner seg – eller er det slik ?

Wikström reiser mye – det fremgår av bokens tekst som fører oss til ulike deler av verden. Han er en mye etterspurt foreleser både for næringsliv og i kirken. På Internett kom jeg over en invitasjon til forelesing med Wikström i New York – verdens mest hektiske by – her ble det nok fullt hus da Owe Wikström fortalte om betydningen av å leve langsomt. Boken kan være engod begynnelse – kanskje blir vi mer effektive og av være langsommere i våre liv. I Bortenfor hvite strender og fortauskafeer tar Wickström oss med til Kanariøyene, til filosofiens og vennskapets Roma, til skjønnhetens Paris og refleksjonens Venezia. Han forteller godt om de personene som trer levende frem for ham selv om de for lengst er døde. Vi møter Seneca, Marcel Proust og Dostojevskij. Det er både en indre og en ytre reise. For bak suget etter nye opplevelser ligger en uro, en lengsel etter en dypere tilhørighet. En bok det er vel verdt å ta med seg hjem i godstolen.

79

TEMA

velferdsstaten

Det norske samfunnet og velferdsstaten Debatten om Velferdsstaten er viktig. Det er en internasjonale debatt, men som nok særlig er aktuell i Skandinavia fordi det er her velferdsstaten er mest utviklet. Det foreligger en rekke gode bøker om emnet. Her skal tre bøker trekkes frem: Det norske samfunn, Den norsk velferdsstaten og Grunnskolen som nasjonsbygger.

Det norske samfunn Gyldendal akademisk 2003. Dette er fjerde utgave at dette standardverket om det norske samfunnet. Boken er redigert av Ivar Frønes og Lise Kjølsrød. Første utgave av boken kom ut i 1968. Dette er ikke en bok om velferdsstaten som sådan, men om det norske samfunnet som et velferdssamfunn. De atten kapitlene tar opp oljeøkonomiens integrasjon i verdensøkonomien. Makt, utdanning, arbeidsliv, likestilling, klasseforhold, velferdsstaten og sosial eksklusjon, helse, familie og generasjonsforhold, aldring, bosetting, etniske forhold, livssyn og religio, media og forbrukersamfunnet. Boken legger vekt på utviklingen i Norge de siste 20 årene. Dette er en vitenskapelig bok i betydningen av

80

samtlige artikler baserer seg på forskning. Artiklene er skrevet på et lett tilgjengelig norsk. Dette er en bok skrevet i folkeopplysningstradisjonen den bør være obligatorisk for enhver samfunnsengasjert leder. Det er vanskelig å trekke frem enkeltartikler som særlig gode eller viktige. Alt henger sammen med alt også i utviklingen av vår lille velferdsstat langt mot nord. Vi integreres mer og mer i den internasjonale økonomien og vi er ikke lenger noe "annerledesland". I kapitlet om helse i Norge skriver Jon Ivar Elstad at helsesituasjonen i Norge kan være en kilde til en mer dyptgripende tvil om vår tids samfunn. "Mange oppfatter moderniteten som det uavvendelige fremskrittets tidsalder. Fattigdommens masseomfang forsvant, vitenskapen tuktet naturkreftene, humanismen var på fremmarsj (tross krigens tilbakevendende redsler), kunnskap avløste fordommer og overtro – og det ble vunnet storartede seire over død og sykdom. Noe sykdommer ble praktisk talt nedkjempet (infeksjonene, spedbarnsdødeligheten), mot andre var det fremgang (ulykker, hjerte- kardødeligheten), mens krigen ennå pågår mot kreften, revmatisme og selvmordene, uten at håpet om at de også en gang

kan nedkjempes er forlatt. Framskrittsoptimismen utfordres i vår tid, og en side ved denne tvilen skyldes dagens helsesituasjon. Nye helsetrusler viste seg, nye former for sykelighet ble oppdaget. Det kunne fortone seg som om modernitetens krig mot helseplagene aldri kunne seire. Helsetruslene som kunne oppfattes som defekter som ennå ikke var eliminert ( fortsatt for lite velstand, for dårlig arbeidsmiljø, for mange mangler i trafikksikkerheten), ble på nytt funnet i samfunnets midte, integrert i de mest typiske levemåter og livsformer i dagens samfunn, Slik har utviklingen av helse i vår tid også bidratt til skepsis om selve det moderne prinsippet."

Den norske velferdsstaten Atle Hatland, Stein Kuhnle og Tor Inge Romøren (red.) Gyldendal akademisk 2001 Boken gir en oversikt av den norske velferdsstatens idémessige og politiske bakgrunn, dens utvikling, dens særtrekk i internasjonalt perspektiv, og dens økonomiske grunnlag nå og i tiden fremover. Den er en lærebok, som gir nyttige kunnskaper om hvilke ordninger som

gjelder på en rekke av velferdsstatens viktigste områder: trygd og arbeid, familien, helsetjenesten, eldreomsorg, funksjonshemmede. Boken har vært brukt som pensumbok i sosial og samfunnsfag ved flere høgskoler og universitet siden den første gang kom ut i 1994. Denne utgaven er aktualisert i forhold til 2001. Boken har ni kapitler, litteraturliste og et godt register. Kapitlene tar for seg ; velferdsstatens idégrunnlag, den politiske grunnlag, Norge i møte med Europa, Trygd og arbeid, familien og velferdsstaten, eldreomsorgen, funksjonshemmede og velferdsstatens økonomiske grunnlag. Tor Inge Romøren konkluderer i kapitlet om eldreomsorg at "Den uformelle familiehjelpen viser foreløpig ikke tegn til å svekkes. Kvinner øker sin innsats mer enn menn. Samarbeidet mellom familieomsorg og offentlig omsorg blir tettere. . Et stykke inn i dette århundret vil etterspørselen etter eldreomsorg øke bratt fordi nye kull av gamle blir store. Henimot år 20020 vil presset på offentlige ressurser stige med 20-40. Da vil det bli behov for nye "handlingsplaner" Økonomene Einar Bowitz og Ådne Cappelen har skrevet sluttkapitlet som handler om

81

velferdsstatens økonomiske grunnlag. Artikkelen griper rett inn i det siste årets debatt om fremtidens pensjonssystemer. De avsluter artikkelen med følgende : "Trygdeutgiftene vil stige mye utover 2000-tallet, særlig etter 2010. Det vil også bli press i retning av å øke offentlig konsum innenfor helse- og sosialtjenester. Begge disse faktorene tilsier et betydelig økt finansieringsbehov med dagens velferdsstat. Det offentlig kan møte finansieringsbehovet ved å øke inntektene ( skatter, brukerbetalinger) eller ved å redusere utgiftene på andre områder. Det kan også redusere utgiftene til pensjoner og velferdsstatlig forbruk direkte for eksempel ved å endre opptjeningsreglene, underregulere grunnbeløpet eller å stramme inn regelverket på andre måter. Usikkerheten om de fremtidige utgiftene er betydelig. Forskjellen mellom "gunnstige" og "ugunstige" demografiske forutsetninger gir store utslag på lang sikt –tilsvarende en pensjonsavgift på 10 %- poeng. Usikkerheten om tilstrømmingen til varige pensjonsordniger for dem som ikke er fylt 67år

82

er også stor. En ytterligere usikkerhet ved det offentliges finansieringsbehov er de store inntektene staten får fra olje og gass. De fleste prognosene tilsier at oljeinntektene vil bli mindre på lengre sikt. I langtidsprogrammet

2002-2005 , St. meld. Nr.30 (2000-2001) legges det til grunn at oljeutvinningen vil nå et toppunkt like etter århundreskiftet, og deretter avta. Med forutsetning om en moderat realpris på olje i forhold til dagens høye nivå, vil det offentliges nettoinntekt fra oljevirksomheten bli kraftig redusert frem til 2030 i forhold

til dagens nivå målt som andel av BNP. Både omfanget på olje og gassproduksjon, oljeprisen og gassprisen er svært usikre størrelser. Usikkerheten i oljeinntektene og den demografiske usikkerheten gjør at det ikke er lett å forutsi hvilke finansielle utfordringer velferdsstaten vil stå ovenfor de kommende tiår. Denne usikkerhet tilsier at en i den nærmeste tiden ikke bør fatte vedtak som i vesentlig grad vanskeliggjør en tilpasning til nye rammebetingelser." Helt til slutt skriver de to at : "Ut fra hensynet til at folk så langt som mulig bør kjenne betingelsene i sin alderspensjonskontrakt, synes en innstramning i opptjeningsreglene snarere enn underregulering av grunnbeløpet å foretrekke. Uansett hvilken av disse innstramningsmetodene ( eller blanding av dem ) som velges vil det offentlige likevel hha stor handlefrihet til å justere grunnbeløpet og dermed de samlede pensjonsutbetalingene, noe som er et viktig hensyn så lenge pensjonene er basert på den løpende økonomiske utviklingen i Norge."

Grunnskolen som nasjonsbygger Fra statspietisme til nyliberalisme Selv om denne boken har sitt fokus på utviklingen av den norske skolen, bør den være nyttig lesing for alle som ønsker å sette seg inn i de utfordringene som velferdsstaten står ovenfor. Boken beskriver og analyserer den norske skolen som en nasjonsbyggende institusjon fra dens opprinnelse i 1739 og frem til de første årene i det nye årtusenet. Utviklingen følges fra pietismens europeiske skole og dens konsentrasjon om Pontoppidans katekisme frem til dagens skoledebatt preget av nyliberalistiske krav om en nyttig og effektiv skole. Boken gir en utførlig omtale av de skiftende motiv som har ligger til grunn for utviklingen av skoleslaget, det økonomisk instrumentelle, det kulturelle, det politisk-demokratiske og det sosiale. Den viser hvordan tyngdepunktet har vekslet mellom nyttehensyn og integrasjonstenking.

Boken er blitt til som en del av prosjektet “Utdanning som nasjonsbygging”. Skolens utvikling har mange av de samme trekkene som helsesektoren. Det gjelder ikke minst når det gjelder styringsstrukturer og utvikling de siste

Grunnskolen som nasjonsbygger Fra statspietisme til nyliberalisme Av Alfred Oftedal Telhaug og Odd Asbjørn Mediås Abstrakt forlag 2003

tjue årene. Det er særlig bokens sjuende kapitel som er interessant i forhold til dagens situasjon i offentlig sektor. Her skriver forfatterne om Den nye liberalismens tiår – fra Willoch ( 198186)til Bondevik II. (2001-). Dette kapitlet gir en meget god analyse av den generelle utvikling i velferdsstaten i dette tidsrommet.

83

TEMA

velferdsstaten

Velferd uten grenser Omtalt av Karl-Henrik Nygaard

Tillit og forskyving av ansvar I denne boken utdyper sosialantropologen Halvard Vike synspunkt som ble presentert i makt og demokratiutredningsboken Maktens samvittighet. Vikes hovedanliggende er at velferdsstaten som bygger på en særpreget tillit nå preges av at det han kaller de politiske eliter, skyver ansvaret for å realisere de forventninger som ligger i velferdsstaten til de nivåer der man har minst makt. Det vil i siste innstans si til sykepleieren eller den som står overfor og skal gjennomføre den lovfestete pleie, omsorg eller behandling i en pasientnær relasjon. I boken gir Vike en dypøkologisk analyse av den norske velferdsstaten, hvordan den har utviklet seg og hvordan den hviler på forutsetninger

84

som i dag i liten grad er tilstede. Det er en argumenterende bok som i noen grad bygger på Vikes egen forskning, men som i særlig grad bygger på argumentasjon som tar utgangspunkt i sosialantropologisk, sosiologisk og samfunnsvitenskapelig teori. Hans utgangspunkt er det han kaller for velferdsstatens ytelseskrise og de dilemmaer som det skaper. Han trekker frem at den norske velferdsstaten er ekstrem ambisiøs og at dette henger sammen med makt og interesser. Han diskuterer hvordan disse fenomenene kommer til uttrykk, forbindes og håndteres i samspill mellom statens ulike hierarkiske nivåer, og mellom politikk, styring og arbeid. I boken går han grundig til verks i sin søken etter velferdsstatens opprinnelse i forhold til kulturelle og kunnskapsmessige faktorer. Han vurderer den norske optimismen knyttet til velferdsstatens muligheter og hvordan utfordringene i Velferdsnorge

defineres som effektiviserings og styringsproblemer heller enn spørsmål om politiske prioriteringer. Grasrotbevegelsenes betydning Vike viser blant annet til egne studier i norske kommuner der han har møtt den politiske grasrota. De lokale politikerne er opptatt av å ha tillit og føler at deres tillit i befolkningen er konstant til vurdering og på prøve. Vike fremhever de nordiske landenes sterke grasrotbevegelser i et historisk perspektiv og hvordan deres innflytelse på staten skapte en positiv og tillitsfull holdning til staten, som avviker fra det vi finner i andre land. Denne tilliten er et grunnleggende trekk ved velferdsstaten i Norge på flere nivåer. Folkebevegelsene i Norden så på staten som en alliert i sterke vilje til å finne frihet. Dette var særlig fremtredende i Norge. Velferdsstatens

ambisjoner ble i noen grad svekket på grunn av økonomiske problemer i våre naboland i midten av 1980-årene. Dette skjedde imidlertid ikke i Norge i den grad at de sentrale politikere – det Vike kaller den politiske eliten – i noen grad satte velferdsstatens utfordringer og ambisjoner på dagsorden.

kommuner kan forstås som private bedrifter og adoptere de styringstradisjoner som har rådd grunnen der. Vike viser i sin bok hvordan dette blir feil blant annet ved å peke på at private bedrifter

Knapphet og krav Norske kommuner preges ifølge Vike av kronisk knapphet og de oversvømmes av stadige nye krav fra den sentrale Stat i forhold å yte bedre og flere lovregulerte tjenester. Dette medfører at kommunene presses til å yte mer for stadig mindre. Dette har i sin tur medført en varig effektiviseringsspiral der effektivisering har blitt et mål i seg selv. Denne spiralen er ifølge Vike understøttet av tidens ideologiske strømninger innen offentlig forvaltning og økonomi. New Public Management New Public Management (Ny offentlig ledelse) er et forsøk og ideologi som har som utgangspunkt at offentlig sektor og

forholder seg til betalende kunder viss relasjon til bedriften opprettholdes så lenge de betaler, mens det de som skal nyte godt av velferdsstatens tjenester ikke kan forlate relasjonen eller at kommunen (det offentlige) kan sette kunden (brukeren, pasienten) på dør. Det hvor den private bedrift kan sette grenser er kommunen i prinsippet grenseløs. Vike viser også til erfaringer fra

England og New Zealand når det gjelder NPM. I disse landene mener han at tilliten til staten nok har vært svakere enn i Norge. Likevel synes den tillit som tross alt har eksistert å ha blitt undergravd av NPM. Han viser til at i disse landene har målingssystemene og overvåkingssystemene nærmest utviklet seg til å bli en egen industri. Her er eksempler fra forhold i skole og universitetsmiljøet i Storbritannia. Vike skriver blant annet at en konsekvens at slike erfaringer er at ansvaret pulveriseres og gjøres til egenskaper ved systemet. "Ansvarets politikk, som i den norske velferdsstaten har vært svært enkel og konkret og basert på enestående og sterk tillit, blir til revisjonspolitikk som overlater til revisjonseksperter og det juridiske systemet å håndtere kvalitet i henhold til omfattende og formaliserte systemer av standarder og kriterier. Beslutningstakere, tjenesteytere og menneskene som mottar assistanse, omsorg, tjenester eller kunnskap fjernes fra hverandre og rapporterer hverandre formelt på en måte som gjør at de fleste satser mye på å maksimere sine egne interesser. Motivet er angst eller redsel for å tape konkurransen, miste jobben

85

eller få budsjettene redusert. Systematisert mistillit tvinger dem til å velge alle andre veier enn den som innebærer å overlate ansvaret for ens egne interesser i andres hender, enten de er helsemessige, politiske eller av annen art. Den stimulerer også en notorisk tendens til å skape idealbilder og sterke forskansninger rundt de enheter som har felles interesser. Alt dette er det motsatte av det Ny Offentlig styring ideell sett skal dyrke fram, og virker etter all sannsynlighet både sterkt byråkratiserende og dessuten ødeleggende for evnen til å forvalte fellesressurser på hensiktsmessige måter." (s.81) Sykepleierne Den tilliten som har vært i forhold til velferdsstaten har og vært dominerende i forhold til velferdsstatens profesjoner. Han fremhever at det er nettopp fraværet å "lukke seg rundt sine egne problemer", som kjennetegner mange av profesjonene i Norge. Dette gjelder i særlig grad sykepleiere. Viker trekker frem utdanningens moralske karakter som viktig her. "Sykepleiere oppdras i utdanningen til å rette blikket mot den etiske dimensjonen i møtet mellom pleier og pasient, og utdanningsinstitusjonene er i særdeles liten grad opptatt av å

86

formidle begrensninger i hvor langt viljen til å yte omsorg faktisk kan strekkes, gitt det faktum at de færreste sykepleiere faktisk har tid og ressurser til å gjøre det de tror er deres oppgave. De læres riktignok opp til å være dypt kritiske, maksimere egne interesser for å ta kontroll over den virkeligheten de møter i organisasjonene de begynner å arbeide i; den dreier seg om å arbeide for pasientens beste nærmest to the bitter end. Sykepleieres oppgave blir på denne måten å kompensere for de kreftene som virker i motsatt retning." Den hykleriske staten Vike poengterer at velferdsstaten på de fleste områder har vært en suksess. Han trekker frem blant annet vilkår for likhet, verdighet, materiell trygghet, frihet, sosial mobilitet og deltakelse fra størstedelen av befolkningen. Problemet er imidlertid at de sentrale myndigheter påtar seg stadig flere velferdsforpliktelser som koster mer enn de ønsker å ta ansvar for. Vi har fått det han kaller for en hykleriske organisasjon og politisk hykleri. Der hvor staten avgrenser seg i praktisk politikk absorberer kommunene mye av ansvaret. Dette er et ansvar for andre organisasjoner og administrative nivåer kan avgrense seg fra. Det er på over-

flaten at problemene i kommune viser ser som økonomiske problemer. Halvard Vike skriver : "Men det de økonomiske problemene er symptomer på , er langt viktigere, og har å gjøre med velferdsstatens egenproduserte strukturdilemmaer. Kommunene , eller i minste de fleste av kommunene som ikke er små, velstående og fleksible nok til at utilstrekkeligheten lar seg håndtere, er sannsynligvis i ferd med å knele under et altomfattende ansvar, samtidig som de er underlagt styringsforventninger som forutsetter at de kan trekke seg tilbake fra ansvar de ikke har ressurser til å overta. De blir tjenesteproduserende gisler for en stat som vil mer enn noensinne, men som ikke lenger tillater velferdsstatens grasrotnivå å ekspandere for å henge med. Dette er , tror jeg, i ferd med å skape problemer som det norske politiske eksperimentet aldri tidligere har støtt på. Når det glir åpenbart for stadig flere av dem som har ofret egeninteresse for den kollektive og tillitsfulle vekst, at de faktisk taper på det og at deres tillit er naiv og dysfunksjonell, vil velferdsstaten virkelig kunne bli tungrodd, svært dyr og urealistisk." (s.86) I boken gir Vike en rekke eksempler på dette. I likhet med i sin forrige bok

Maktens samvittighet viser Vike også her hvordan velferdsstatens hviler på det premiss at kvinner er tilgjengelige og villige til å stille opp og absorbere og usynliggjøre konsekvensene av det han kaller "maskuline" styringstradisjoner. Dette er resultatet av at kravet fra sentrale myndigheter blir å fremskaffe mer for mindre – mer kvalitet og mer grenseløshet for mindre penger og ressurser.

dette. I kampen for velferdsstaten er jeg imidlertid usikker på hvor Halvard Vike står. Jeg savner og et tydeligere maktperspektiv knyttet til styrkeforholdet mellom kapitalkrefter og fagbevegelse. En sterk fagbevegelse og en tydelighet om hva vi ønsker skal være innholdet i en fremtidig velferdsstat, burde ha vært perspektiver som i større grad burde være med i denne boken. Vike beskriver og argumenterer, men tar han standpunkt ? Boken bør leses av alle som har latt seg inspirere og irritere av Vikes Maktens samvittighet. Det er en utfordrende bok å lese. Som lærebok stiller den store krav til studenten. Dette er nok helst en bok for de som ønsker å ta del i en viktig debatt om hvilket samfunn vi vil ha. Snart er det valgkamp og da vil nok de grenseløse løftene komme friskt fra talerstoler og tv- studio. Da sitter nok også kommunale og sentrale politikere side og side og lover og lover og lover…… Da bør Vikes perspektiv være viktig å ha med.

Konklusjon Det er vanskelig å gi en kort anmeldelse av bok som dette. Det er så omfattende i sin måte å reflektere og argumentere på. Vike skriver svært godt. Det er et "sug" i boken som er sjeldent når det gjelder fag- og debattbøker. Forfatteren viser og en bredde i sin innfallsvinkel til stoffet som er sjelden. Han peker å viktige utfordringer og dilemma i velferdsstaten som vi som nasjon er nødt til å ta inn over oss. Splittelsen og den schizofreni som offentlig forvaltning og politikere fremstår med på kommunalt og sentralt nivå, vil undergrave både tillit til offentlige goder og det demokratiske systems troverdighet om ikke noen tar til fornuft og gir tydelige signaler om hvor vi vil og hvilken velferdsstat vi vil ha. Vikes bok kan brukes til å vekke til live en debatt om

Velferd uten grenser Den norske velferdsstaten ved veiskillet Halvard Vike Akribe as 2004 242 sider ISBN: 82-7950-089-8

87

MEDLEMMER I NSF-LSL STYRET Leder: Turid Lohne Velund Sarahaugen 4 1386 Asker Tlf:mobil: 901 76 748 privat: 66 90 47 42 jobb: 67 50 47 65 fax: 67 50 46 15 Mailadr: [email protected] [email protected] Nestleder: Stein Trygve Bugge Høyer Stakland 5567 SKJOLDSTRAUMEN Mobiltelefon: 41 90 75 33 Mail: [email protected] Kasserer: Asveig Gschib Adr.: Tverrvn. 10 9300 Finnsnes tlf:mobil: 45603822 privat: 77 84 12 65 arb: 77 87 13 52 fax: 77 87 13 01 mail: [email protected] Sekretær: Astrid Enberget tlf nr.32766009 priv tlf nr.32765052 jobb postadresse er: Kaptein Hannevigsvei 9, 3619 Skollenborg [email protected] Styremedlem: Jan Morten Andreassen Adr.: Schøllshagen 2850 Lena Tlf.:jobb mobil 99 25 82 77 Privat mobil 97 18 34 60 Tlf. hjem 61 16 98 44 Mail: [email protected] [email protected] Varamedlemmer: 1.vara Anne Helene Frostestad Adr.: Syftesokbakken 30B, 4046 Hafrsfjord Tlf:jobb 51 50 80 39 Tlf. privat: 51 59 15 83 Mail-adr.: [email protected] 2.vara Marit Slettevold Adr: Moldreina 36, 6800 Førde Tlf.privat 57 81 87 27 Jobb: 57 83 94 86 Mail-adr.: [email protected]

TEMA

debatt

Tanker om velferdstatens/ velferdssamfunnets utfordringer Konsekvenser for politiske valg Av Aud Karin Vatne – tillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund, Kvinneklinikken Haukeland Universitetssykehus

Velferdsstat Begrepet velferdsstaten kan en kort definere som "de velferdsoppgavene /- tiltakene" som staten utøver. En velferdsstat har som mål å sikre folk velferd, og staten treffer aktive tiltak og bruker sin politiske makt for å nå dette målet. Definisjonen er tett knyttet til en demokratisk styringsform. Sosiale rettigheter sees som en utvidelse av innholdet i statsborgerskapet. Det er utviklet et nett av ordninger for å sikre visse sider ved folks levekår, både økonomisk, sosialt og helsemessig. Dette forutsetter en aktiv stat, og utøvelsen ev disse tiltakene vil da nødvendigvis ha en sterk statlig styring. Staten styrer via politikken etter lover og økonomiske rammebetingelser. Fylkeskommunene./kommune

88

er de utøvende off. etater og profesjonene de utøvende yrker. Velferdsstatens viktigste områder er helse-, sosial- og undervisningssektoren, og jeg setter her fokus på helse- og sosial tjenestene. I velferdsstaten ligger altså hovedansvaret for ytelsene hos det offentlige. Velferdsstaten her et overordnet mål: "Alle skal ha rett til livsnødvendig helsehjelp, uavhengig av bosted, egen økonomi og sosial status." Den legger ut et sosialpolitisk sikkerhetsnett for å fange opp de som på grunn av samfunnsmessige prosesser får sosiale eller helsemessige problemer. Det blir hevdet at statens dominans i velferdsstaten fratar enkeltindividets ansvar for egen omsorg og egen helse. Jeg viser her blant annet til Nina Karin Monsens bok Velferd uten

ansikt og Unge Høyres debattbok om velferdsstaten. ( Se Sykepleielederen nr. 3 2004). Denne debatten har sterke moralske, moraliststiske og økonomiske trekk. I det offentlige ordskiftet er det særlig de økonomiske argumentene som synes å nå frem når man skal se på hvilke og på hvilken måte det offentlige skal ta ansvar for velferdsoppgaver. Ulike velferdsmodeller Det inndeles vanligvis i 3 velferdsmodeller; den kontinentale, den anglesaksiske og den skandinaviske der bl.a. den norske modellen hører til. Den skandinaviske regnes som den "beste" ut i fra likhet- og rettferdighets- prinsippet og i bekjempelsen av fattigdom. Skatteutjevning og omfordelingspolitikk er sentrale elemen-

ter i denne modellen. Til sammenligning bygger den kontinentale og den anglesaksiske markedsliberalistiske modellen i stor grad på familien, frivillige organisasjoner, egenbetaling, forsikringsordninger, private helsetilbud m.m. Dette er elementer som dominerer i et velferdssamfunn. Denne måten å organisere velferden på finner vi særlig i USA, Australia og New Zealand.

kvinnene var dårlig beskyttet. Fra 1945 fikk vi lovfestet mange helse- /sosial rettigheter eks. lov om alderstrygd, uførepensjon, morstrygd, enketrygd, arbeidsledighetstrygd mfl.. Disse ble samlet i loven om folketrygd i l967. Denne loven er selve "bærebjelken" i den norske stats fordeling av velferdsgoder.

Historisk perspektiv

Velferdsstatens utvikling var altså helt klart knyttet opp til utviklingen av sosialdemokratiet hvor fellesskapet og den kollektive tenkemåte og ansvar var grunnleggende. Det var høy sysselsetting, stabile familiestrukturer og statens styring via skatteseddelen hadde høy akseptasjon i samfunnet. Det stabile ,"rolige" politiske klimaet i etterkrigstiden gjorde det også lettere for politikerne å få innført/gjennomført nødvendige tiltak og reformer.

Norge som velferdsstat må også sees i et historisk perspektiv. På 1800-tallet var det kvinnene, familien, nærmiljøet, kirken og religiøse organisasjoner som i hovedsak tok seg av omsorgstjenestene, altså mye likt det en ser i dagens velferdssamfunnsmodell. Med industrialiseringen på begynnelsen av1900-tallet forandret samfunnet seg. Tilflytningen til byene og endringene i sosiale strukturer førte også til en økning i sosiale problemer. Dersom slike problemer fikk utvikle seg ville det kunne ført til opprør og press på de sosiale strukturene i samfunnet, så det var nødvendig å hindre en slik utvikling. Det kom en rask utvikling av nye lover, forsikringsordninger og kollegiale velferdsordninger (laug – senere fagforeninger). Men alle disse velferdsgodene var knyttet opp til arbeid, så

Sosialdemokratiet

Velferdssamfunnet versus velferdsstaten Selv om begrepene velferdsstat og velferdssamfunn ikke er synonymer bygger de på samme målsettingen, men "veien til målene" er ikke den samme. Velferdsstaten har som sagt et sterkt innslag av statsstyring mens velferdssamfunnet har mindre statlig dominans. men desto større innslag av private

aktører i utøvelsen av velferdstjenestene. Begrepet velferdsamfunn går på en måte lenger enn begrepet velferdstat, idet det ikke bare setter fokus på hvilke velferdsgoder, men også hvordan godene/tjenestene oppleves av mottakerne.(den subjektive opplevelsen). Føler pasienten/klienten/kunden at de får dekket sine essensielle behov? – er ytelsene nok til et godt liv? - eller er ytelsene så små at de fører til fattigdom og et asosialt liv? Velferdsstaten behøver altså ikke nødvendigvis å føre til et velferdssamfunn. Velferdssamfunnet drar som sagt større veksler på familie og nærmiljø. Det er særlig kvinnene som bærer belastningene og er samfunnets omsorgsreservoar . Dette er trekk som en finner igjen i den kontinentale og også i den anglesaksiske modellen. I den skandinaviske/norske velferdsstaten er imidlertid kvinners deltagelse i arbeidslivet høyere enn i de andre velferdsstatsmodellene Det var og er fortsatt et sterkt allment ønske/krav at kvinner skal ha samme rett til lønnet arbeid og tilgang til sosiale goder som menn (likestillingsprinsippet), og at det offentlige derfor må bære hovedansvaret for utøvelsen av velferd- og omsorgtiltakene. I velferdsstaten bærer det offentlige også kostnadene for

89

velferdsgodene. Det er forholdsvis liten egenbetaling selv om en nå ser en dreining mot større og flere egenandeler for ytelser. Den norske velferdsstaten bruker i vesentlig grad skatte- og avgiftspolitikken som grunnlag for betalingen, og i de siste tiårene har også oljeinntektene og investeringsavkastninger gitt økte statlige midler som igjen har gitt et økt press på velferdsgodene. I velferdsamfunnet blir det brukt en stor andel av egenbetaling for velferdstjenestene. Mange mener at dette demmer opp for ekspansjonen og kostnadsveksten da gratis goder genererer en økt etterspørsel og et "umettelig" behov. Motargumentene til dette er blant annet at egenbetaling ikke gir samme tilgangen til godene. De med god økonomi får mest, mens de med dårlig økonomi (noe som også ofte fører til større helse- og sos. problemer) ikke har råd til å benytte seg av tilbudene. Velferdsstaten bygger altså på likhets- og rettferdighetsprinsippet ): at alle skal ha rett til nødvendig helsehjelp uavhengig av geografi, økonomi og sosial status. Godene skal altså være universelle og politikere, helsebyråkrater og profesjonene skal følge disse kriteriene i sin fordeling av "godene" og utøvelsen av tjenestene. Det er lite rom for individuelle tildelingskriteri-

90

er og behovprøving, noe en finner mer av i velferdssamfunnet. Hvorfor skal rike folk få barnetrygd? - enslige mødre med store barnebidrag skal de ha dobbel barnetrygd? - eldre med store formuer og valutainntekter trenger de alderstrygd?…….og slik er spørsmålene mange. Men - det er imidlertid et grunnleggende prinsipp i velferdsstaten at fellesgodene er universelle. På den måten vil alle være med å betale. De med høy inntekt betaler inn mer til felleskassen selv om de får det samme som andre tilbake. Skal ytelsene behovprøves vil de som ikke får noe heller ikke være med å betale. Da vil en av grunnsteinene i velferdsstatens omfordelingspolitikk falle bort. Det vil bety en økt grad av privatisering av tjenesteproduksjonen og økt betaling for de samme tjenestene. Detter er forhold som synliggjøres godt i den norske "maktog demokratiutredningen". I sluttboken til arbeidsgruppen bak utredningen heter det blant annet: " Økt privatisering av kjerneområdene i velferdsstaten betyr at vi får et mer pluralistisk system, der flere typer aktører deltar. Vi er langt fra den enhetlige og sosialdemokratiske modellen som kjennetegnet de skandinaviske verlferdssystemene som vokste frem i tidlig etterkrigstid

og som begynte å forvitre ved overgangen til 90-tallet. I dag foregår en radikal systemendring. Utenfor landets grenser ser vi konturene av to hovedformer for privatisering etter hvert som nyliberale ideer og tilknyttede styringsformer blir sterkere i ulike land. Den mest vidtgående formen er kjennetegnet av et forsøk på å presse det offentlige tilbake. En ønsker å utvikle et nytt genuint marked, der det offentlige legger til rette, som på andre felt. Det betyr økt privat finansiering av tjenesteproduksjonen og økt privat betaling for de samme tjenestene. For dem med lite ressurser ønsker en bruk av kuponger der penger følger brukeren, mens en mer allment arbeider for skatteordninger som legger til rette for individuelle valg i et privat marked. Dermed øker kravet om privat forsikring." Styringsmekanismene Velferdstaten har også en styringsmekanisme for å oppnå effektivitet som er forskjellig fra velferdsamfunnet. I velferdstaten skal effektivitet oppnås via planlegging – ikke med markedsmekanismer som er mer dominerende i velferdsamfunnets styringsmekanismer. Den markedsliberalistiske dreiningen i samfunnet vil i så fall kunne være en trussel mot for eksem-

pel helsevesenets styringsstruktur. Det er mange røster som mener at planleggingsstrategier ikke gir god nok effektivitet . Det må et marked til og en må bruke økonomiske effektivitetsmål. Dersom helse blir en vare vil det være en viktig og inngripende utfordring i forhold til fremtidens velferdstat/ velferdsamfunn. Motargumenter til markedsøkonomisk tenkning i forbindelse med velferdsytelser er bl.a. at disse ytelsene aldri kan produseres som varer. Varer produseres for lager og salg etter budsjetterte prognoser. Helsetjenester produseres ikke for lager, men direkte i samhandling med "kunden". Den kan heller ikke masseproduseres, men i "en og en vare". Den har dessuten et mye høyere innslag av menneskelig arbeidskraft enn annen vareproduksjon. Dessuten er velferdsstaten og dens ytelser "uten grenser" i motsetning til andre organisasjoner hvor noen er innenfor og noen utenfor. I velferdstaten kan alle ha behov som skal dekkes på forskjellig vis og behovene kan til tider synes "umettelige". Hvor står partiene ? Er det så noen særtrekk i partipolitiske retninger? Til det vil jeg si klart ja. Som nevnt innledningsvis var det sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen

som i Norge utviklet velferdsstaten gjennom Arbeiderpartiet. Siden midten av 80- årene har høyresiden og dens partier hatt større innflytelse og sittet med regjeringsmakten i perioder. De har videreført velferdsstatens ideologi (den humanitære) da den har vært godt forankret i folket og godt innlemmet i lovverket. Likevel har vi de senere år sett en økt dreining mot markedsliberalismen og velferdssamfunnets vektlagte kriterier. Venstresiden (AP,SV,RV) mener den norske velferdsstaten er en av verdens beste og at den må forsvares og ikke overlates til høyrekreftenes markedsliberalistiske tenkemåte og forvaltning. Høyresiden vektlegger at den er for dyr og kan derfor ikke beholdes uendret. De har tro på at større grad av egenbetaling og marked skal dempe og styre etterspørselen. At pengene skal følge pasienten er en del av slik tenking. Vil ikke en "høyreløsning" på velferdsstatens utfordringer gradvis kunne skape større ulikheter, økt fattigdom, et "A" og "B" helsevesen? Vi vil sannsynligvis også kunne få økt belastning på kvinnene i samfunnet, forsterket individualisme og egoisme på bekostning av kollektivismen . Scenariet vil med andre ord bety en dreining ´mot den kontinentale eller den anglesaksiske velferdsmodellen der ansvaret i større

grad overlates til den enkelte og "enhver blir sin egen lykkes smed" - er det slik vi vil ha det? Vi ser også at de politiske strømningene i Europa (EU) vektlegger markedsliberalismen. Det er imidlertid et paradoks at man i de fleste EU - land samtidig ser på den skandinaviske velferdsmodellen som den beste. Når man derimot ser og hører hva de politiske reformene i EU gjør med velferden og fordelingen av "goder" synes det mer som en rasering enn en tilnærming til den skandinaviske modellen. Den norske stat og politikerne blir også mer og mer involvert og styrt av internasjonale lover, regler og avtaler og det ligger helt klart store utfordringer i hvordan fremtidens norske velferdsstat/velferdssamfunn vil bli. La oss håpe at det norske folk mobiliseres og tenker konsekvenser og derved gjør bevisste valg i forhold til partienes prioriteringer angående velferdsstatens goder og fordelinger. Ønsker vi å bevare den norske velferdsstaten og løse dens mange utfordringer krever dette at Stortinget ved høstens valg får en sammensetting som kan sikre dette. Jeg har liten tro på at velferden på velferdsstatens premisser kan løses gjennom markedsliberalisme. Valget til høsten er for meg et verdivalg, der nettopp velferdsstatens fremtid står på dagsorden.

91

INNHOLD OG TEMA I SYKEP Sykepleielederen 1/2 2003 Dobbelnummer Antall sider: 92 Fra Generalforsamlingen LEDELSE. • Mange ledere og lite ledelse i helsevesenet. Per Chr. Vareide (khn) • Tillit er et nøkkelbegrep i ledelse. Intervju Arne Orvik (khn) • Fra forvaltning til forretning. M. Anne Sissel Faugstad(khn) • Ledernes ansvar for faglig forsvarlighet. (khn) • Kunnskap om sykefravær er viktig for ledere. Intervju med Hege E. Kverneng. (khn) • Serviceerklæringer. Klar med serviceerklæringer. Møte med prosjektleder Mette Kalve. (khn) • Arbeid og fritid. Kommentar fra Svein-Arne Trana. (khn) VELFERD • Forsvar den skandinaviske velferdsmodellen. Intervju med Kari Wærness(khn) • Markedstenkingen er en risiko for helsen. Intervju m. Olaug S. Lian(khn) ETIKK • Etikk og ledelse: Fokus på psykiatrien – og etikkens vilkår i et såbart felt. Leder i faglig etisk råd: Edith Blåsternes. • Etisk budsjett og handlingsplan. Intervju med Geir Viksund, Olaviken behandlingssenter. (khn) • Den etiske handlingsplanen ved Kløverinstitusjonen Olaviken. (khn) PSYKOLOGI • Suksess i endringssituasjoner handler mest om kommunikasjon. Presentasjon av Vigdis Kjær Galtung. (khn) BOKOMTALER • Når helse blir en vare. O. Lian (khn) • Maktens samvittighet. H. Vike et co(khn) • Utbrent av Atle Roness og Stig Berge Matthiesen. (khn) • Trøtthetens tid. Ulla – Britt Lilleaas og Karin Widerberg (khn). • Mental ernæringsbok for sykepleiere. Liv Strand. (khn) • Ledelse i teori og praksis. Kjell Grønhaug, Odd Hellesøy og Geir Kaufmann. Fagbokforlaget. (khn) • Metoder for HMS-regulering. Jan Erik Karlsen Cappelen forlag. (khn) • Medarbeidersamtaler i det nye arbeidslivet. Aslaug Mikkelsen. Cappelen forlag. (khn) • Tiltak mot sykefravær. Aslaug Mikkelsen Cappelen forlag (khn) • Ledelse på godt og ondt. Anders Skogstad og Ståle Einarsen (red.) (khn)

92

LEIELEDEREN 2003 OG 2004 • • • •

Det gode arbeidsmiljøet. Krav og utfordringer. Anders Skogstad og Ståle Einarsen.(red.) (khn) Juss for sykepleiere. Kristian Andenæs og Leif Oscar Olsen Universitetsforlaget. (khn) Sykepleier og leder. Riccarda Pfeiffer. Fagbokforlaget (khn) Det offentlige helsevesenet i Norge 1603-2003. Aina Schötz. Universitetsforlaget (khn)

SKJØNNLITTERATUR • Trolldomsfjellet. Thomas Mann. Gyldendal. Sanatoriet som arena for litteratur. (khn)

Sykepleielederen 3-2003 Antall sider: 52 POLITIKK • Sykehusene er folkets hus. Intervju med Werner Christie. (khn) PSYKIATRI: • Med fokus på de fem friheter. Intervju: Sign Nijkamp. (khn) • Nye utfordringer ofr Stein Trygve Bugge Høyer(khn) • Psykiatrien i Sør-Trøndelag (khn) • Psykiatri i historiske omgivelser. (khn) • Dårekister og psykiatriske sykehus.Intervju med Svein Atle Skålevåg, (khn) • Omtale av bladet Psykisk helse. (khn) • Hva mener NSF om utviklingen innen den psykiatriske sykepleiertjenesten? Intervju med seniorrådgiver Wench Jensen (khn) • Kraftverk – et spennende kulturprosjekt. Intervju med Berit Bareksten (khn) • Inn i sin samtid. Michel Foucault. Omtale av et forfatterskap og viktige bøker. (khn) AKTUELLE BØKER OM PSYKIATRI OG PSYKIATRISK SYKEPLEIE • Mørke midt på dagen. En bok om depresjon. Andrew Solomon. Gyldendal (khn) • Pasienten som kurerte terapeuten sin, Stanley Siegel. Pax forlag (khn) • Terapiens gave. Irvin D. Yalom. Pax forlag (khn) • Begreper i psykiatrisk sykepleie. Gunn von Krogh. Fagbokforlaget. (khn) • Praktisk sykepleie. Unni Å. Lindstrøm. Gyldendal akademiske. (khn) • Psykiatri. Kunnskap , forståelse og utfordringer. Jannike Engelstad Snoek. Akribe. (khn) • Byen og helsearbeidet. Kari Tove Elvebaken og Grete Rise. Fagbokforlaget. (khn) • Omsorg i Trondheim i 1000 år. (khn) • Psykiatriens samtidshistorie. Einar Kringlen(khn) • Det avvikende barnet. Doriss Lessings bøker "det femte barnet" og "Ben ute i verden". Gyldendal (khn) • Galskapens suksesshistorie. Om teaterforstillingen Gjøkeredet. (khn)

93

Sykepleielederen 4-2003 Antall sider: 56 LEDELSE • Å være aksjonær i sitt eget liv. Intervju med psykologen John Berglund. (khn) • Coaching. Intervju med amanuensis Morten Emil Berg. (khn) BOKOMTALER • Coaching. Å hjelpe ledere og medarbeidere til lykkes. Universitetsforlaget. Morten Emil Berg. (khn) • Ledelse. Verktøy og virkemidler. Morten Emil Berg. Universitetsforlaget. (khn) • Mentorskap - personlig og profesjonell utvikling. Gunhilla Ahlström. Tiden norsk forlag. (khn) • Coaching. Hva, hvorfor, hvordan. Susann Gjerde. Fagbokforlaget. (khn) FORSKNING • Omtale av norsk tidsskrift for sykepleleieforskning. .(khn) • Evidensbasert sykepleie. Samtale med instituttleder Monica Wammen Nortvedt. .(khn) • Lederne har en viktig rolle for å fremme sykepleierforskning. Intervjuer med Ellen Beccer Brandvold og Lisbeth Normann om sykepleierforskning. (khn) • Kvalitative metoder – hvorfor og hvordan? Intervju med professor Kirsti Malterud. .(khn) ETIKK • Vi må ha et sosialt fokus på vår moralske praksis. Intervju med Nina Olsvold. .(khn) • Forskningsetiske retningslinjer for sykepleiere- et nordisk samarbeid. Intervju med Frank Oterholt. .(khn) • Etiske retningslinjer for sykepleieforskning i Norden. Norsk versjon. • Mennesket som platikator. Om Jürgen Habermas sin siste bok. Lars Gunnar Lingås. LITTERÆRT • Kobein Falkeid. Dikteren ved havet. (khn)

Sykepleielederen 1-2004 Antall sider: 64 KOMMUNEHELSETJENESTEN. • Fra næringsbyråd til byråd. Intervju med byråd Trude H. Drevland. .(khn) • Behov for mer lederkompetanse. Høgskolen i Bergen tar utfordringen. Intervju med Sissel Tollefsen og Tone Elin Mekki. .(khn) • Aktivitetsbaserte inntekter. Hva skjer i Stavanger kommune. Kirsten Harstad og Anne Helene Frostad. KVALITET • En pådriver i det nasjonale kvalitetsarbeidet. Jane Mikkelsen Kyrkjebø. .(khn) • Mellom kaos og kontroll. Intervju med fylkeslege Petter Øygar.(khn)

94

ETIKK • Pietisme og modernitet. Kari Martinsen om diakonissen Elisabeth Hagemann. Intervju. (khn) • Faglige idealer på akkord med tiden? Intervju med Åse Jakobsen. .(khn) • Lederens etiske dilemma. Hvordan balansere mellom lojalitet til pasientene og til arbeidsgiver? Stein T. B. Høyer • De regionale etiske komiteene – etisk trygghet satt i system. (khn) FORSKNING • Kritisk vitenskapsteori. Møte med Eline Thornquist. (khn) BIOGRAFI • Tenker for vår tid. Darwin i våre hjerter og hjerner. (khn) LEDELSE • Abstrakt forlag- en kreativ nykomling i norsk forlagsverden. Intervju med Tor Paulson (khn) • Sykepleieredaktøren. Møte med redaksjonssjef Torhild Bjerkheim. (khn) BOKOMTALER • Frihet i det gode samfunnet. Bokomtale av 0-visjonen av Per Fugelli. Universitetsforlaget. (khn)

Sykepleielederen 2-2004 Antall sider: 72 Tromsø – seminar • Vigdis Johnsen – motivasjonsskaperen fra Finnsnes. Intervju. .(khn) LEDELSE. • Fra forvaltning til forretning. Intervju med Anne Sissel Faugstad. • Fra "ringenes herre" til organisasjonssjef. Intervju med organisasjonssjef i NSF Lars Erik Wærstad .(khn) • En enhetlig leders erfaring. Intervju med klinikkleder Britt Eide. .(khn) • Skillpadden og haren. Sykepleier forsker på helseforetakene. Intervju med Rune Hallingsstad. .(khn) NORDISK SAMARBEID – LNN • Forandringer i fokus på LNNs lederseminar i København. (khn) • Ledelse av sykepleien i Danmark VELFERDSSTATEN • Myten om velferdsstaten. Intervju med Lars Gunnar Lingås .(khn) • Velferd etter velferdsstaten. Omtale av boken Velferd etter velferdsstaten Velferd etter velferdsstaten

95

• Sykepleiersamvittighet som velferdsstatens redningsplanke. Møte med professor Halvard Vike. (khn) UNDER LUPEN • Fagbokforlaget – ledelse og sykepleie er viktige fagområder. (khn) ETIKK • Knut Ruyter. Teologen som setter forskningsetikken i fokus. (khn) • Verdier – endring og ledelse. Liv Ingrid Svela

Sykepleielederen 3-2004 Antall sider: 64 LEDELSE • Ledernes mann i NSF. Møte med Øyvind Nordbø. (khn) • Mellom gitaren og fotballen. Møte med Arne Møller. (khn) • Executive coaching. Innhold, metode og resultater. Morten Emil Berg. • Coaching i praksis. Intervju med direktør Anne Karin Nygård(khn) KLASSIKEREN • Max Weber (khn) FORSKNING • Utvikling og forskning i fokus. Møte med seniorforsker Bjørg Aase Sørensen. (khn) PSYKIATRI • ADHD. En komplisert diagnose med mange konsekvenser. (khn) • Ukritisk om ADHD i Sykepleielederen. Debattinnlegg.Knut Halvard Bronder og Liv Holmefjord Flesland. • Nyttig kritikk. (khn) BOK OG TIDSSKRIFTOMTALER • Omsorg. Norsk tidsskrift for palliativ medisin. (khn) • Ny lærebok fra Akribe. Intervju med Tone Elin Mekki (khn) • Hvordan organisasjoner fungerer. Dag Inge Jacobsen og Jan Thorsvik. Fagbokforlaget. (khn) • Bøker rom psykiatri og psykiatrisk sykepleie. • Svart sol.- depresjon og melankoli. Julia Kristeva. Pax forlag. (khn) • Kommuepsykiatri. Helga Robbestad. Fagbokforlaget. (khn) • Sjelens kode. James Hillman. Pax forlag. (khn) • Lykkepillen – blinkskudd i depresjonens mørke. Even Sundby. Genesis forlag. (khn) • Filosofi som lindring og trøst. Alain de Botton. Pax forlag. (khn) • Den tusende dråpe. På sporet av en humanistisk sosialpsykologi. Astrid Bastiansen. Pax forlag. (khn)

96

Sykepleielederen 4-2004 Antall sider: 80 LEDELSE • Kompetanse blant fjord og fjell • Intervju med førstelektor Arne Orvik. (KHN) • Sykepleieledere samlet i Oslo • Rikshospitalet og Radiumhospitalet blir ett foretak. • Å se mennesker. Av Knut Olav Åmås. • Latterlig ledelse. Humor som middel til suksess. (KHN) • Tidsskriftet Sykepleien og lederne. Intervju med Barth Tholens. (KHN) • Høgskolesamarbeid om helseledelse. o Å sette ledelse i sentrum. (KHN) • En stayer fra Gjøvik. Intervju med Sissel Glomseth (KHN) • Et paradigmeskifte. Intervju med Turid Lohne Velund og Jan Morten Andreassen. • Satsing på ledere. • NSF Strategi for ledelse. Lisbeth Normann og Øyvind Nordbø ETIKK • Mellom barken og veden eller historien om Olav Barkøy. (KHN) • Den etiske verktøykassen. Et redskap for ledere ? (KHN) • Frå den norske tidsskriftverda. (KHN) Omtale av tidsskrifta Samtiden, Nytt norsk tidsskrift, Syn og Segn, Omsorg, Norsk tidsskrift for sykepleieforskning, Forskningsetikk, Magma. SKJØNNLITTERATUR • Doppler og ubehaget i det norske. Omtale av "Doppler" av Erling Loe.

97

MEDLEMSVERVING

Tar du en utfordring Som medlem i styret av NSF LSL har jeg lyst til å komme med en utfordring til alle medlemmeri landsgruppen. I disse snart to årene jeg har sittet i styret, har verving av nye medlemmer, å gjøre NSF LSL bedre kjent og utvikling av samarbeidet med NSF sentralt vært oppgaver jeg har sett på som viktige. Dette er ikke gjort i en håndvending. Derfor er min utfordring. Kan dere som medlemmer av landsgruppen være med på en dugnad? Hvis vi alle verver 2 av våre kollegaer, vil medlemstallet øke med ca 1500. Vi blir da en landsgruppe med godt over 2000 medlemmer. Det sier seg selv at muligheten for å påvirke NSF sentralt øker med antall medlemmer. I dag er vi ca 750 medlemmer, og vi er ca 11.000 sykepleieledere på alle nivåer, så vervingspotensialet er stort. Man trenger ikke være leder for å være medlem i NSF LSL, det er nok å ha interesse for ledelse. Jeg håper at dere tar utfordringen og at dere på den måten er med på å hjelpe oss i styret med å komme et kjempesteg videre i to av målene i handlingsplanen. Trenger du mer informasjon om landsgruppen, kan du gå inn på vår hjemmesiden via www.nosf.no/sykepleieledere eller via www.sykepleierforbundet.no så til faggruppe og deretter på sykepleieledere. En kjede er aldri sterkere enn det svakeste ledd. Derfor er vi i styret avhengig av at vi alle arbeider sammen om dette. Innmeldingsblankett finner dere i bladet eller på hjemmesiden, ta kopier og ta fatt på dugnaden. Jeg håper dere tar utfordringen!

ASTRID ENBERGET Sekretær NSF LSL

Bli medlem av

LANDSGRUPPEN AV SYKEPLEIELEDERE Medlemsnummer i NSF: Navn: Adresse: Postnummer:

Poststed:

Tittel:

Arbeidssted: Sendes til: LSL v/Marit Slettevold, Moldreina 36, 6800 Førde Mer informasjon om Landsgruppen finner du på

www.sykepleierforbundet.no/faggrupper/s.ledere.nsf

Abonner på Sykepleielederen! Nå kan andre enn medlemmer i NSF LSL få Sykepleielederen i postkassen. Individuelt abonnement: kr. 300,- pr år. Institusjoner og biblioteker: kr. 350,-. Du får et tidsskrift i postkassen som holder deg oppdatert på faglitteratur og utviklingen av helsevesenet. Her vil du og finne aktuelle reportasjer og intervjuer med fremtredende ledere og forskere. Bibliotek/Institusjoner som er medlem i Norsk Bibliotekforening, kan bestille abonnement her: NBF Tidsskriftfformidlingen Malerhaugveien 20, 0661 Oslo Tlf.: 23 24 34 30 Faks: 22 67 23 68 E-post: [email protected] Via NBFT Interaktiv (www.norskbibliotekforening.no)

Abonnementsadresse : Sykepleielederen v. Karl-Henrik Nygaard, Nygårdsmyren 19 , 5164 Laksevåg eller E-mail: [email protected].

Hold deg oppdatert om ledelse! Les Sykepleielederen. Følg med på :

www.sykepleierforbundet.no/ sykepleieledere

– i oppdrag for en bedre hverdag

B

Returadresse: Karl Henrik Nygaard Nygårdsmyren 19 5169 Laksevåg

Vi gir lederne tid til å lede.

Bemanningsløsninger for helsesektoren. Telefon: 23 33 33 00 Telefax: 23 33 33 01

Adresse: Thereses g 14 B 0452 Oslo

E-post: [email protected] Internett: www.achima.no