Sykepleielederen Nr.2 2005

NR. 2-2005 • ISSN 0807-7002 Organ for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Sykepleieledere

Lederen har ordet viktig del av Norsk Sykepleierforbund der ledelse og organisering settes på dagsorden både faglig og politisk.

Når du åpner tidsskriftet vårt denne gangen har det blitt valgt nytt styre for Landsgruppen av Sykepleieledere. Det gamle styret har nå overlatt stafettpinnen til det nye. Arbeidsfordeling og nødvendige prioriteringer er gjort. Landsgruppen har i dag nesten 800 medlemmer. Potensialet er langt større. Vi har en særdeles dyktig lokalgruppe i Oppland, og har etablert nettverk for ledere der alle landets regioner er representert. Faglige kurs og seminarer om ledelse og organisering, et godt tidsskrift og etablerte ledernettverk er og skal være vår kjernevirksomhet. Vi skal være en

På Generalforsamlingen på Lillestrøm i mars var det en grundig diskusjon om veivalg og videre prioriteringer for gruppen vår. Dette blir den viktigste oppgaven for det nye styret fram mot neste Generalforsamling høsten 2007. Modernisering og omstilling stiller nye krav til ledere. Endringene har pågått i flere år, og vil også fortsette inn i fremtiden. Å tilpasse seg enhetlig ledelse har vært, og er en utfordring. Lederrollen settes på prøve. Den enkelte sykepleierleder stilles overfor store utfordringer og avgjørende veivalg. Krav til effektivisering og omstilling er det som preger hverdagen. Sykehusreformen er i seg selv den største snuoperasjon innenfor offentlig sektor vi har sett i Norge. Utflating av organisering av omsorgstjenestene i kommunene stiller også store krav til den enkelte leder.

optimal ressursutnyttelse opp mot krav om faglig forsvarlighet i virksomhetene. Det er nå til sammen 31 Faggrupper i NSF. Vår gruppe deltar i Sentralt Fagråd på lik linje med de andre. Vår oppgave her er å fronte ledelse som fag. Det vi opplever her er at vi som ledere i mange tilfeller har en annen forståelse av de utfordringene faggruppemedlemmene opplever til daglig. Som ledere er vi nødt til å foreta vanskelige prioriteringer innenfor knappe rammer. Ledergruppen har en viktig funksjon og naturlig plass i Sentralt Fagråd, men vi opplever likevel at det ofte er vanskelig å oppnå forståelse for ledernes spesielle utfordringer blant faggruppene. NSF er en arbeidstagerorganisasjon. Det skal den være. En sterk røst i utvikling av arbeidslivet i Norge også i fremtiden. Et sterkt tillitsvalgtsapparat er avgjørende for å oppfylle de forpliktelsene organisasjonen har. Drøftinger og forhandlinger,

Hovedutfordringen er og vil være hvordan en kan forene krav om effektivisering og

NR. 2-2005 • ISSN 0807-7002 Organ for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Sykepleieledere

ANSVARLIG UTGIVER:

REDAKTØR

LAYOUT OG PRODUKSJON:

ANNONSER:

Styret i NSF´s Landsgruppe av Sykepleieledere

Karl Henrik Nygaard Tlf.: 55 94 09 64 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.ordtekst.no

Designtrykkeriet AS Postboks 3171 Årstad, 5829 Bergen Tlf.: 55 20 77 88 Faks: 55 20 77 89 E-post: [email protected] ISDN: 55 29 61 00

Karl Henrik Nygaard Tlf.: 55 94 09 64 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.ordtekst.no

Forsidebilde er tatt av Karl Henrik Nygaard

tvister og rettsmål er kjernevirksomheten til organisasjonen vår. Til nå har vi ikke hatt et basisdokument om ledelse og organisering av helsevesenet. Mye godt arbeid har likevel blitt gjort i forhold til å påvirke ledelse og organisering. At NSF også organiserer ledere har blitt en selvfølge. Disse har hatt de samme rettighetene som øvrige medlemmer. Etter hvert er det tre hovedutfordringer som knytter seg til dette. For det første er det vanskelig for mange ledere å forstå de ulike utspillene organisasjonen kommer med både fra sentralt hold, og fra fylkene. Vel kan det være uverdige forhold som blir beskrevet av sykepleiere ute i kommunene når NSF ber om dette. Alle er enige om at det gis for små rammer til å drive eldreomsorg. Det som mangler er imidlertid fokus på hvilke rammebetingelse som er for ledelse i kommunene. Mange ledere har følt seg dolket i ryggen, og har opplevd at det som var en strategi for å påvirke sentrale myndigheter istedenfor ble en utidig kritikk mot lederne i egen organisasjon.

For det andre oppleves det som vanskelig å skulle bli ivaretatt av en tillitsvalgt som en selv er leder og motpart til i det daglige. Egne tillitsvalgte for ledere har vært prøvd, uten at dette har lyktes i særlig grad. For det tredje trenger NSF lederne sine. De kan være et viktig redskap for å oppnå politiske mål. Og ledere trenger nettverk og kunnskap mer enn andre. På bakgrunn av dette ønsker Landsgruppen fortsatt å bidra i utarbeidelse av NSF’s strategi for ledelse. Vi er godt i gang med å drøfte hvilke prinsipielle holdninger organisasjonen vår skal ha til ledelse og organisering, og hvilke grep som er nødvendig å ta for å ivareta de medlemmene som er ledere. Hva trenges av nettverk og oppfølging? Hva trenges av kunnskap og veiledning? Generalforsamlingen på Lillestrøm bad oss om å være med. Være sentrale innspillere og deltagere i prosessen. Sørge for at vår dype bekymring for våre ledere blir hørt. Sørge for politisk forankring i organisasjonen. Sørge for at tilstrekkelige ressurser stilles til disposisjon.

På Sykepleiekongressen 2005 deltar vi på parallellsesjonen om ledelse. Her tar vi noen av diskusjonene, og presenterer noen av resultatene av dette arbeidet. Utgangspunktet er spørsmål om NSF også skal være en organisasjon for ledere? Ut fra nye krav til lederrollen i omstillings- og moderniseringstider spør vi om sykepleielederen er en saga blott eller en viktig aktør for videre utvikling av helsetjenesten. Hva bør NSF's strategi for ledelse inneholde, og hvordan skal NSF ivareta sine ledere? Vi ser fram til denne begivenheten som blir et viktig treffpunkt for ledere på alle nivå. Legg merke til at vi også åpner for diskusjon og sterke meninger. Senere på høsten planlegges en lansering av tiltakene, men det vil vi komme tilbake til… Vi er i gang med arbeidet! Ledere trenger NSF, og NSF trenger ledere! La det være mottoet når vi skal sette ledelse på dagsordenen i de to neste årene! JAN MORTEN ANDREASSEN

leder NSF-LSL

4

TEMA

ledelse

Executive coaching:

Ansvar, erkjennelse og selvoppfyllende profetier Tekst: MORTEN EMIL BERG

Foto: KARL-HENRIK NYGAARD

Bjørn (46 år) jobber 60 – 70 timer i uken. Han ser lite til kone og barn. Det blir også lite fritid og mosjon, selv om han har kjøpt ny offroad sykkel. Bjørn har kommet til den erkjennelse at fortsetter han å jobbe like mye, blir han utbrent om senest to år. Han har gitt seg selv en frist på seks måneder for å komme ned i 40 timer pr. uke. Administrerende har bedt han ta kontakt med en coach. Undertegnede hadde første samtale med Bjørn for to måneder siden. Siden har jeg ikke hørt noe. Avtalen var klar: Bjørn skulle ringe meg dersom han virkelig ønsket å satse på coaching. Bør jeg ringe ham?

Ansvaret Er mennesket et objekt preget av determinisme, eller et subjekt som fatter frie valg? I hvilken grad er mennesket styrt av ubevisste tanker/instinkter (psykodynamisk teori) og/eller krefter fra omgivelsene (behaviorisme)? I hvilken grad kan individet velge å retolke egen situasjon, reformulere mål og eksperimentere med nye former for atferd (eksistensialisme)? De fleste av oss vil selvfølgelig svare at vi selv kan realisere det livet vi ønsker. De teoriene og metaforene som brukes i ledelse, kan tilsi noe annet. Tradisjonelle modeller i ledelse er preget av ordre- og kontrollteorier som igjen bygger på behaviorisme. Dette gjelder

spesielt transaksjonsteorier, men også transformasjonsledelse og situasjonsbestemt ledelse. Intensjonene i teoriene kan være gode, men det er vanskeligere å gjennomføre dem. Individene blir lett objekter som "blir presset" til å endre seg ved bruk av ytre "straff" og belønning. Coaching forutsetter stort sett at Bjørn er ansvarlig for hvordan han tenker og hvilke valg han fatter. Bjørn er selv ansvarlig for det livet han lever, på jobben og i fritiden. Han kan ikke attribuere og skylde på omgivelsene: "Alt det som er negativt i organisasjonen, er på grunn av andre. Alt det som er positivt i organisasjonen, skyldes meg".

5

Ringer jeg til Bjørn og oppfordrer han til å fortsette med coaching, kan jeg redusere hans ansvar for egen utvikling. Skal Bjørn kunne endre seg, må han først vise vilje til å ta ansvar for egen utvikling. Erkjennelse Coaching antar at individet har et stort potensiale i form av skjulte talenter og kreativitet. Individet må imidlertid ha hjelp fra andre for å identifisere og utvikle dette potensialet. Gregory Bateson sa det på følgende måte: "Det trengs to for å bli kjent med én". Alle mennesker driver en form for selvprat. For mange er selvpraten positiv og optimistisk, for andre er den negativ og pessimistisk. Selvpraten kan bygge på en tro om at mennesket må kontrolleres og styres for at det skal gjøre jobben sin. Coachen bør hjelpe individet til å reflektere over og erkjenne sin egen selvprat. Energien i den negative selvpraten bør omformes til en positiv selvprat. Det hjelper imidlertid ikke med positiv selvprat og gode intensjoner. Individet må utfordres og støttes til å overvinne "knowing-doing" gapet og gjennomføre handringer, slik at det blir konkrete resultater.

6

Selvoppfyllende profetier Allerede for 50 år siden påpekte Douglas McGregor at lederen kan få bekreftet en menneskeforståelse, som egentlig er feil, gjennom de konsekvenser hans lederstil har. Hvis lederen for eksempel er for autoritær, kan de underordnede vise motvilje mot å arbeidet. Lederen kan tolke dette som han må drive en enda sterkere form for ordre- og kontrolledelse, for å redusere motviljen. En selvoppfyllende profeti er en antagelse som til å begynne med er en feil tolkning av situasjonen. Tolkningen fører til en form for atferd som igjen resulterer i at den opprinnelige feile tolkningen oppleves som riktig. (Merton, 1948:195). Er vi ikke bevisst slike mekanismer, er det vanskelig å endre seg. Vi handler ikke ut fra det som er den objektive virkeligheten, men det som er våre mentale

kart av virkeligheten. Bjørn bruker kanskje noen mentale modeller som innebærer at medarbeidere må følges opp og kontrolleres, samt at ledere bør være nøye med detaljer og at regler følges. Selv om antagelsene er gale, kan de likevel bli selvoppfyllende: Bjørn lærer opp sine medarbeidere til å bli avhengige av han, miste selvtillit og bli lite selvstendige. Bjørn får erfaring på at dersom han ikke føler opp og kontrollerer, vil medarbeiderne ikke gjøre jobben. Resultatet er at jobbe til Bjørn bli meget tidkrevende. Det er ikke merkelig at han trenger 60 – 70 timer pr. uke for å gjøre den. Thomas Kuhn hevder at vi ikke kan se virkeligheten før vi har gode metaforer for å forstå den. Sjefen til Bjørn sier at Bjørn er som en ubåtkaptein. Bjørn må være med problemene helt i til bunns. Med et slikt alternativ

Utvikle væremåte

Utvikle tenkemåte Coaching Utvikle følelser

Utvikle læremåte

Figur 1: Coaching er bl.a. å hjelpe individet til å utvide sitt repertoar

Etterord Hvilke motkrefter møter du? Identifisere barrierer

Hvor

Hva

Hvorfor

er du idag? Forstå nå-situasjonen

vil du i fremtiden? Klargjøre ønsket situasjon

nå ønsket situasjon? Oppnå det hele og fulle liv

Hvordan nå ønsket situasjon? Bruke verktøykassa

Figur 2: Fem spørsmål som del av metoden i coaching

metafor, skulle Bjørn kunne se en annen virkelighet. Endrer vi våre mentale kart, har vi gode muligheter til også å endre våre handlinger. Forståelsen av selvoppfyllende profetier eller tro er viktig, men ikke tilstrekkelig. Dersom det finnes en nøkkel i coaching, må det være at det ikke finnes èn enkelt nøkkel. Det bør gjerne gjøres mange endringer. Hver endring kan gjerne være liten. Skal coachi (den som coaches) lykkes, bør han videreutvikle sitt repertoar av tanker, følelse, atferd og læremåter. Den som har et stort repertoar, vil normalt lykkes bedre enn den som har et lite repertoar. Det bør settes i gang en prosess med sentrale spørsmål vedrørende selverkjennelse, presisering av mål- og atferdskriterier, identifisering av barrierer og oppfordring til

handling, for å utfordre og støtte Bjørn i hans endringsprosess. Skal endringen bli varig, er det ikke tilstrekkelig å jobbe med egne tanker, følelser og atferd. Det er lett å falle tilbake til gamle vaner og fortsatt la seg styre av den rådende organisasjonskultur. Coachi må derfor også gjøre noe med sine omgivelser. Kan han få sjefen til å ha en mer coachende lederstil? Bør medlemmene i eget team bli dyktigere i kollegacoaching? Bør mål- og atferdskriterier klargjøres? Kan det uformelle belønningssystemet endres? Bør vi gi mer ros og anerkjennelse hverandre? Hva vi velger å gjøre, er ikke det viktigste, men at vi gjør noe med strukturen omkring oss, er viktig. Atferd er som kjent en funksjon av personlighet, teamet vi er en del av og konteksten.

Bjørn har nettopp sendt en mail til meg. Han ønsker å gå videre i prosessen. Da tar han ansvaret og det er en betingelse for lykkes. Neste fase er erkjennelse om hvordan jobben nå fungerer, samt drømmen om hvordan jobben hans burde være. Jo større avstand, jo mer energi til handling. Èn spesiell utfordring må imidlertid overvinnes, og det er Greshams lov: Kortsiktige og presserende oppgaver fortrenger langsiktige og viktige utfordringer. Artikkelen er tidligere vært trykt i ukeavisen Ledelse.

Morten Emil Berg er amanuensis ved Handelshøyskolen BI.

Han arbeider

med ledertrening, teamutvikling og organisasjonsendring og har bl.a. skrevet bøkene Coaching. Å hjelpe ledere og medarbeidere til å lykkes. Universitetsforlaget

2002,

samt Ledelse. Verktøy og virkemidler. 2. utgave. Universitetsforlaget 2003. E-post: [email protected]

7

8

LEDER

portrettet

En markert leder Møte med institusjonssjef Siri Hovde Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard

Da Siri Hovde begynte å studere sykepleie var tvillingene hennes to år. Det må ha vært en travel tid. Med de lederegenskapene hun har, klarte nok institusjonssjefen på Fyllingsdalen undervisningssykehjem, å organisere både ektemann, fem barn og mer til. Nå er barna voksne og Siri Hovde er ikke lenger hjemmeværende mor og ektefelle, men en tydelig leder for det som lenge har vært Norges største kommunale sykehjem.

Hun har fartet mye rundt i landet. Hun har misjonert for det hun tror på lenge. Hun legger aldri skjul på sin kristne bakgrunn, men er ikke påtrengende i sin væremåte. Fire års teologistudium har gitt henne oversikt over kristendommens verdi- og menneskesyn. Religionen betyr mye for henne. Hun henter styrke fra andre kristne ledere og fremtredende personer i media og underholdning når hun skal tenke stort og utvikle en tungdrevet institusjon som for lenge siden har sett sine beste dager. Nå bygges det nytt en kilometers steinkast unna. Løvåsen sykehjem skal være ferdig om halvannet år. Det gleder Siri Hovde seg til. Trangboddheten har vart lenge nok for både henne og de nærmere to hundre pasientene og noen hundre ansatte.

Analytisk Siri Hovde er en reflektert og analytisk leder. Det er noe monalisa-aktig over hennes smil. Hun innbyr gjerne til samtaler der hun liker å bli utfordret på egne meninger og holdninger. Mange års erfaringer i kirkelige organisasjoner og det å ha hatt ansvar for store seminarer og møter har gitt henne styrke og trygghet i rollen som leder. Dessuten har hun lært å være analytisk gjennom å studere Bibelen og diskutere den med andre. Hun har vist gjennom sitt arbeid at hun makter å trekke de store linjene og se sammenhengene ikke bare i livet, men og i den politiske hverdagen som hun skal administrere et stor virksomhet innenfor. For henne handler

9

det mye om å ha perspektiver ut over det helt lokale. Det gjelder å se seg selv og arbeidet i en større sammenheng. Ingen ting kommer av seg selv Siri Hovde tror ikke lærdom og kunnskap kommer av seg selv. Det hjelper å være systematisk, men sjelden kommer kunnskap og resultater uten en god porsjon fysisk og åndelig svette. Hun har lært mye av gledene i livet, men mest kunnskap har hun likevel fått gjennom de sorgene hun har vært igjennom. Det er imidlertid ikke tristheten som preger henne. Hun fremtrer som en pågående leder som alltid vil videre – lære, finne det nye, skape det nye og dra andre med seg mot noe som er bedre. For institusjonssjefen finnes det ikke noen avsluttet skolegang. Hun som tok sin hovedutdannelse i voksen alder, har fortsatt med å utdanne seg og - danne seg. Det er blitt en livsstil for henne. Helse og sosialadministrasjon, veiledning, kurs i samspill og ledelse osv. Hun har så mye innabords – så mye hun kan meddele og så mye hun kan bruke til å reflektere over en bedre eldreomsorg med. Kjenne seg selv Det er en personlige utviklingen

10

som er viktigst. Å veilede andre betyr at man først må kjenne seg selv. Finne sin indre styrke og å se seg selv i en sammenheng og relasjon til andre. Å finne det menneskelige i seg selv kommer gjennom fellesskapet med andre mennesker. Fra Østlandet til Bergen Det var i 2000 hun begynte i stillingen som institusjonssjef ved Fyllingsdalen sykehjem. Hun bodde da på Østlandet, men da så hun mulighetene for en ny tilværelse i det som var hennes barndomsby – Bergen. Blant mange søkere var hun den som ble foretrukket. Utfordringene stod i kø på sykehjemmet da hun kom dit. Fraværet var høyt, institusjonen var nedslitt, personalet sliten og kommunen lå etter i sin handlingsplan for eldre. Her var det nok av utfordringer å ta fatt på. Det tok ikke så lang tid før hun så behovet for endringer. Med sin klokskap fant hun imidlertid fort ut at det gjelder å ikke buse frem. Det gjelder å lytte til de som har skoen på og kjenner hvor trykket er størst. Endringer skjer best når de ansatte er med i prosessene. Å delegere myndighet og ansvar er viktig, mener Siri Hovde, samtidig som hun er fullt klar

over sin egen myndighet og hvor viktig det er å være en tydelig leder. Styremedlem Det var ikke lenge før hun ble lagt merke til i de kommunale korridorer. Kommunen trengte sårt tydelige ledere og her hadde de fått en i sin midte. Da Tønne hadde fått gjennom sin foretaksreform på kort tid, ble hun kontaktet som et potensielt styremedlem i Helse Bergen. Hun nølte ikke med å si ja. En ny spennende oppgave. Gripe dagen, gripe sjansene – dett var jo det hun likte. Nå var barna voksne – nå kunne hun få realisere andre sider av seg selv enn den omsorgen hun hadde gitt sine barn. I ettertid mener hun at det å være styremedlem i en av landets største institusjoner har vært en lærerik erfaring. Det har gitt henne kunnskap og erfaring om ulike arenaer og om andrelinjetjenesten. Hun har lært mer om hvor viktig det er å se helhetene i helsetjenestene. Det handler jo ikke om å være seg selv nok, men å se egen virksomhet som en del av et større samspill med andre. Samspill Som ett av landets undervisningssykehjem spiller Fyllingsdalen sykehjem mye

sammen med andrelinjetjenesten. Sykehjemmet ble permanent etablert som undervisningssykehjem i 2004. Som leder her har hun faste møter med Helse Bergen, fylkeslegen og rektorene på Betanien sykepleiehøgskole og Høgskolen i Bergen. Ellers er det jevnlige møter med byrådsavdelingen for helse og sosiale tjenester i tillegg til de møtene hun har med fagsykepleiere i Bergen kommune. Undervisningssykehjem Siri Hovde legger vekt på at dette skal være et undervisningssykehjem for hele regionen. Her skal det forskes og utarbeides gode rutiner for en bedre eldreomsorg. Det er også en av regionens viktigste utdannelsesinstitusjoner for sykepleiere, leger, vernepleiere, tannleger og annet helsepersonell. Sykehjemmet har vakt oppsikt ved at det har utdannet sine egne hjelpepleiere og nå har rekruttert og lært opp sykepleiere fra Litauen. I 2000 var det 12 studenter her – i år er her 150. 20 av dem har vært medisinerstudenter som har vært her noen dager. Siri Hovde lengter til den andre siden av Dalen. I det vakre og kuperte landskapet begynner det å tegne seg konturene av

noe som skal bli et nytt stort bygg. Det blir færre pasienter å holde rede på enn nå. Det skal bli slutt på de store og sykehusaktige korridorene. I det fremtidige undervisningssykehjemmet i Løvåsen skal det være enheter på 8- 10 pasienter. Her skal det være plass til undervisning og forskning. Siri Hovde tror på nytten av forskning. Hun har tillit til at god forskning skaper god praksis. Det lover hun det skal bli mye av i de lokalene hun skal ta med seg alle sine medarbeidere og sine fire seksjonsledere til.

her hun nok begjærlig pustet dypt inn den varmen luften som strømmet mot henne fra humanismens og den kristnejødiske kulturens kilder. Hvorfor smiler Mona Lisa? Det kan sikkert Siri Hovde gi svar på.

Berlin og Sachsenhausen Det er ikke så lenge til 2006, men med det tempoet Siri Hovde holder rekker hun nok mye. Dagen etter vi snakket sammen skal hun ut å reise. Turen går til Berlin og Sachsenhausen. Det er ikke noen ferietur, men avslutningen på et fire års studium i filosofi og ledelse. Å besøke denne toturens og forfølgelsens monument, vet hun gir et nytt utgangspunkt til å reflektere over livets mening og det ondes problem. Det har hun gjort så mange ganger før, bøyd over sin egen Bibel og i kristne samtalegrupper. Det handler om vidsyn – se lederskap og det å være menneske i en større sammenheng. I sommer har hun vært på Kypros –

11

TEMA

ledersatsing i NSF

Undersøkelse blant ledere i Hordaland Tekst. Karl-Henrik Nygaard Nyttige innspill, lavere svarprosent enn forventet Som en del av NSF satsing overfor ledere ble det ved årsskiftet gjort en medlemsundersøkelse blant avdelingssykepleiere, avdelingsledere og gruppeledere i Helse Bergen, Diakonissehjemmets sykehus Haraldsplass, Stord sykehus og Voss sykehus. Spørreskjema ble og sendt ut til tilsvarende grupper i hjemmebaserte tjenester og sykehjem i kommunene som er knyttet opp til disse sykehusene. Navn og adresser ble hentet inn via hovedtillitsvalgte. Undersøkelsen var anonym og det er ikke mulig å søke tilbake til den enkelte respondent. Det ble i alt sendt ut 215 skjema inkludert femten som ble brukt

12

i en pilotundersøkelse ved Kvinneklikken og Fyllingsdalen sykehjem. Svarprosenten var 30 %. Det er lavt og mye lavere enn forventet ut fra de signaler forbundet har fått fra ledere om i større grad å bli hørt og tatt vare på av organisasjonen. De ble sendt ut en purring. Det er ikke alle som har svart på samtlige spørsmål. Undersøkelsen falt sammen med at flere kommuner og særlig Bergen kommune gjennomførte omfattende strukturendringer knyttet til ledernes ansvarsområder. Med bakgrunn i så lav svarprosent er undersøkelsens reliabilitet svært usikker. De innkomne svarene er imidlertid i stor grad i overensstemmelse med resultatene i den landsdekkende medlemsundersøkelsen. Innspillene når det gjelder for-

slag og skriftlige kommentarer vil og være nyttige i en fremtidig utforming av NSFs strategi for ledere. I det følgende vil noen av de meste aktuelle svarene bli presentert. I lesingen av tallene er det viktig å være oppmerksom på at det er svært få som har svart på noen av spørsmålene. Dette gjør reliabiliteten svært lav. NSF og ledernes interesser 24 (83%) av29 har vurdert å melde seg ut av NSF. 23 (82%) av 28 mener at forbundet ikke fremmer ledernes interesser. 55% har aldri deltatt på NSFs ledersamlinger. 62 % har aldri deltatt på seminarer i regi av ledergruppen (NSF LSL).

Kontakten med fylkeskontor og hovedkontor 52% (33) har aldri hatt kontakt med fylkeskontoret i Hordaland. De som har hatt kontakt (45%) oppgir at dere kontakt i hovedsak ha vært knyttet til lønn, lov og avtaleverk 72 % (19 av 29) opplever at deres henvendelse har blitt tatt på alvor. Ca. 17 % mener at deres henvendelse ikke er blitt behandlet slik de ønsket. 67% (19)mener de fikk klare svar 30 % mener de ikke fikk klare svar. 41 av 57 har aldri hatt kontakt med hovedkontoret i Oslo. 16 har hatt kontakt. Denne kontakten har i hovedsak vært i forhold til medlemsservice og forsikringskontor. Servicen fra hovedkontoret vurderes av alle som god.

det naturlig for 29 % å ta dette opp med NSFs fylkeskontor. Forholdet til NSF og tillitsvalgte 72% (av 59) mener det ikke er noen konflikt å være organisert i samme organisasjon som andre sykepleiere. 68 % ser på plasstillitsvalgte som sin tillitsvalgte. 61 % vurderer hovedtillitsvalgte som sin tillitsvalgte. 25 % (av 59) mener at NSF gjør en god jobb for ledere. 39 % har svart "vet ikke" på dette spørsmålet. 37 % mener at det ville ha vært lettere å være medlem i en egen interesseorganisasjon for ledere enn i NSF. 34 % vet ikke hva de mener om dette. 70 % mener at det burde være egne tillitsvalgte for ledere. Kommentarene

Lederrollen 55% (33) mener av lederollen er en naturlig del av sykepleierfaget. 61 % mener de er ledere i kraft av å være erfarne sykepleiere. Alle har hatt et ønske om å være ledere. 60 % mener det ikke er noen konflikt mellom det å ivareta det sykepleiefaglige ansvaret og lederansvaret. 93 % (av 58) setter forsvarlighetskravet i første rekke når det blir stilt opp mot budsjettbalanse. Dersom forsvarlighetskravet blir satt på prøve er

Når deg gjelder forventninger i forhold til NSF er lønn og forhold knyttet til fag og ledelse dominerende. Det er også sterke forventninger knyttet til informasjon om arbeidsmiljø, avtaleverket og turnus. Behovet for egne seminarer for ledere trekkes frem av mange. Når det gjelder å vurdere egne lederegenskaper er evnen til å motivere, lytte og kommunisere fremhevet som de mest dominerende trekkene. Når det gjelder hvordan NSF bør være

organisert i forhold til ledere, kommer behovet for egne tillitsvalgte og kontaktpersoner tydelig frem. Behovet for støtte i forhold til egne posisjoner i omstillingsperioder er det og mange som trekker frem. Her er det viktig å være oppmerksom på at undersøkelsen ble gjort i en periode da flere kommuner reduserte antall lederstillinger. Eksempler på kommentarer "…. Som avdelingssykepleier savner jeg et større fora. Avdelingssykepleier har kun møter med avdelingssykepleiere i egen institusjon. Selvsagt er jeg avdelingssykepleier når jeg og er i stell. Etter hvert som de økonomiske midlene blir mindre i overføring til kommunen blir det nedtrekk i bemanningen og avdelingssykepleier må være mer ute i avdelingen. Avdelingssykepleier får etter hvert flere og flere oppgaver etter hvert som et omorganiseres andre steder. Min tid til å gjøre mine oppgaver bare minker , selv om mengden av arbeid øker. Savner NSF på banen. Mine 20 % strekker ikke til, til å gjøre min jobb. Må derfor ta med jobb hjem, dersom 10 min ledig tid i løpet av dagen jeg er "ute i avdelingen." er det inne på kontoret.

13

Ofte jobber jeg i lunsjpausen for å komme litt videre." Kommentar: I noen kommuner er det nå blitt vanlig at avdelingssykepleiere defineres som en type "arbeidende formenn" der kun 20 % er satt av til ledelse. Resten forventes å brukes i direkte pasientkontakt. (khn) "Ivareta ledere, ledere er samarbeidspartnere." "Ledere er utsatt , men derfor kunne det være på sin plass at en i saker der ledere er involvert går grundigere inn for å nettopp avdekke om det er svikt hos lederen eller det skyldes profesjonskonflikter – tiltak deretter !" Har du synspunkt på hva NSF kan gjøre for ledere ? En del hadde svart på dette spørsmålet. Det er ikke noen entydighet i svarene. Mer oppmerksomhet rundt ledere og deres lønns. og arbeidsvilkår går igjen. Det gjelder ikke minst i forhold til de omstillingsprosessene som skjer både i kommuner og sykehus. Seminar og kurs for ledere trekkes og fram av mange som viktig. De følgende kommentarene er tilfeldig valgt ut:

14

"Være tilstede i vanskelige omstillingsprosesser."

"Synliggjøre hva de gjør for ledere."

"Som leder opplever jeg at den arbeidstakerorganisasjonen det er vanskeligst å samarbeide med er NSF. På sikt tror jeg at dette kan få negative konsekvenser for sykepleietjenesten. Hvordan er "kursing" av TV ? Opplever at jeg aldri har fått svar fra plasstillitsvalgt – må til hovedtillitsvalgte."

"Gi sykepleieledere mer støtte i omorganiseringsprosesser. Være med å påvirke til at sykepleiere får lede eget fag, slik som det har vært tidligere ( slik det ser ut til å bli nå er at legene vil være ledere, men sykepleierne skal gjøre jobben for dem."

"Være mer synlig i media og i debatter , formidle at jobben jeg/ledere gjør er viktig. Vise større vilje til å stå på for å få oss til å bli i stillingen. Vise oss støtte i langt større grad enn nå." "Hyppigere og mer tilgjengelig møte/ seminar for ledere." "Bør fokusere på ledelsesjobben. For at en avd. og institusjon skal fungere er ledelse en viktig faktor. Jobbe for at lederen og ansatte ikke ligger likt i utbetaling. Når sykepleiere i avdelingen får tillegg utbetalt, kan sykepleiere tjene mer enn meg som leder. Føles urettferdig når avdelingssykepleieren går 37,5 t uke og har ansvaret hele uken."

"Ha fokus på ledelse og formidle en leders arbeidsoppgaver. Stillingsinnstruks for ledere. Lederrollen er ensom, være med å skape et fellesskap for ledere." "Fremme både sykepleieres og ledernes kompetanse istedenfor å være fastlåst idet jeg oppfatter som 70-årenes kvinnekamp hvor kvinner og dermed også sykepleiere fermstilles som offer i lønnskampen. Oppleves som syting og gjør jobben som leder vanskelig."

Stor satsing for ledere! Den sterke satsingen på ledere i NSF vil denne høsten få sitt høydepunkt 20.oktober. Det vil da bli arrangert et større dagseminar på Lillestrøm der 400 ledere fra hele landet vil delta. Disse lederne er valgt ut av de ulike fylkesledere til å være nettverksbyggere som får ta del i et omfattende kursprogram i 2006. I tillegg til de 400 har NSF invitert nøkkelpersoner i helsetjenesten og andre som arbeider for sykepleiens og sykepleierledernes sak.

15

Seniorrådgiver Øyvind Norbø i NSFs fagavdelingen forteller om stor begeistring for denne satsingen. Han trekker også fram den positive holdningen som fylkeslederne har hatt, som svært viktig. - Dette er en satsing som står på tre søyler. Det handler om fag, ledelse og kvalitet. Vi har forbundsledelsens fulle støtte i dette arbeidet. Forventningene er store. Dette er noe vi ser frem til å kunne gjennomføre. Spørreundersøkelse blant ledere, eget hefte om NSFs syn på ledelse, to dager med ledelse som tema på Sykepleiekongressen i September, seminar, festforestilling i Det Norske Teater og fem temadager for utvalgte ledere i 2006, er noe av det Nordbø oppsummerer som en av de største satsingene for ledere noen sinne i NSF. Han har stor forståelse for at de som ikke er valgt ut til å delta i denne omgang, kan føle seg forbigått i denne omgang. - For å sikre en hensiktsmessig fordeling av deltakelse på seminar og temadager i forhold til stillingskategorier, arbeidssteder og fylker har vi i første omgang valgt å invitere noen fra hvert

16

godt fornøyd med det arbeidet som til nå er gjort. Jan Morten Andreassen er sikker på at også landsgruppen vil høste fruktene av det arbeidet som Fagavdelingen har lagt ned i dette.

fylke. Det er dessverre ingen ledige plasser på dette seminaret/"kurspakken" nå. Vi vil derfor anbefale de ledere som ikke er kommet med i denne omgang å følge med på kurstilbud fra våre fylkeskontor og andre kurstilbud for ledere som annonseres i tidsskriftene Sykepleien og Sykepleielederen. Landsgruppen av sykepleieledere har vært en viktig aktør i arbeidet med satsingen på ledere i NSF. Landsgruppens leder Jan Morten Andreassen og nestleder Linda Warelius har begge deltatt på mange av de forberedende møtene sammen med fylkesleder Inger Skjæveland fra Rogaland, seniorrådegiver Anne Marie Flovik og konsulent Karl-Henrik Nygaard i NSF. LSLs to toppledere er begge

Øyvind Nordbø har travle tider for tiden. Det er mye som skal på plass både når det gjelder forelesere, lokaler, hefter, brosjyrer etc. Han ser imidlertid frem til å møte ledere fra hele landet allerede på lederseksjonen på sykepleierkongressen. - Dette er en av de seksjonene som har flest påmeldte. Det blir som et stort lederseminar i seg selv. Vi tror satsingen på kvalitet har mye for seg. Det viser den positive tilbakemeldingen vi har fått. Gode forelesere med viktige perspektiv, er grunnleggende for et vellykket seminar. Til seminaret på Lillestrøm 20. oktober lover den vel ansette seniorrådgiveren i NSF, også kvalitet. Administrerende direktør Tove Strand på Ullevål universitetssykehus, journalist Anne Hafstad i Aftenposten og komikeren Kristine Koht burde være kjent for de fleste.

Kristine Koht som er blitt norgeskjent for sin jakt på den typiske norske mann; Jan Johansen, vil den 20.oktober ta for seg den gode lederen i helsesektoren. Hvem er hun egentlig? spør Koht. I tillegg til disse tre vil fagsjef Lisbeth Normann og forbundsleder Bente Slaatten være viktige inspirasjonskilder. Øyvind Nordbø har store forventninger – nå gjenstår intenst arbeid med å få alle brikkene på plass.

Hva skjer lokalt ? Fylkesvise arrangementer for ledere høsten 2005

Oppland NSF-LSLs aktive gruppe i Oppland arrangerer studietur til Finland 12.-15.oktober. Fokuset på turen er "God samarbeid mellom primær og spesialisthelsetjenesten". I innbydelsen vises det til at Finland er særlig interessant fordi de som medlem av EU er mer Europaorientert enn Norge. Det forventes derfor at Finland kan gi oss nye aspekter på ledelse knyttet opp mot samarbeidet mellom helsenivåene.

Under Finlandsturen er det lagt opp til besøk både i det finske helseministeriet og Det Finske Sykepleierforbundet. Fokuset vil være hvordan helsevesenet fungerer i Finland. Det er også lagt opp til et omfattende sosialt program. Lokalgruppen har satt opp en del kriterier for å kunne delta. Det meste av oppholdet og flyreisen dekkes av lokalgruppen for de som er så heldige å få delta. Rogaland 4. november arrangerer NSF Rogaland temadag for ledere og tillitsvalgte med temaet "Ledelse i en flerkulturell helsetjeneste". Fokuset vil være på lederutfordringer og etiske aspekter ved en flerkulturell helsetjeneste.

Mary-Anne Golten fylkesleder i Hordaland

Foreleser vil bl.a. være leder av faglig etisk råd i NSF, Marie Aakre. Temadagen er gratis og holdes i Stavanger. Hordaland 17.november legges det opp til en bredt anlagt lederkonferanse på SAS-hotellet på Bryggen. Programmet sendes ut i begynnelsen av oktober. Nordland

Inger Skjæveland - fylkesleder i Rogaland

15.november. Lederkonferanse i Bodø. Hele programmet er ennå ikke klart. Det er imidlertid klart at Anders Vege fra GRUK skal forelese om Kjenner du deg alene som leder ?

17

Fagseminar i Oslo Tekst: Hans Arne Pettersen Foto: Karl-Henrik Nygaard NSF, Oslo arrangerte 27. april fagseminar for ledere og tillitsvalgte. Seminaret ble arrangert på Ingeniørenes hus under tittelen "Faglig dyktig sykepleieledelse – en forutsetning for hensiktsmessig organisering av helsetjenesten!" 275 deltagere fra ulike deler av helsetjenesten i Oslo fikk høre interessante temaer presentert av dyktige forelesere. Foredragsholderne klarte gjennom sine innledninger å sette fokus på hvor viktig det er at ledelse av sykepleietjenesten tar utgangspunkt i sykepleiefaget og omsorgsdimensjonen. Deltagerne på fagseminaret kunne heller ikke unngå å bli bevisstgjort at politiske trender og måter å organisere helsetjenesten på har stor betydning for utøvelsen av faget vårt og kvaliteten på sykepleietjenesten. I løpet av dagen ble det også gitt innspill i forhold til temaer av betydning for organisering

18

Konsulent Hans Arne Pettersen og Fylkiesleder i Oslo Eli Gunhild By og ledelse av helsetjenesten. Blant annet ble kvalitet i sykepleietjenesten, faglig identitet og lojalitet drøftet. Før den faglige delen av seminaret startet, fikk nyvalgt leder i NSFs Landsgruppe av sykepleieledere, Jan Morten Andreassen, anledning til å presentere Landsgruppen. Han fokuserte blant annet på at det er viktig for ledere i sykepleietjenesten å etablere nettverk. Da det ikke er etablert lokalgruppe av landsgruppen i Oslo og Akershus, oppfordret han

forsamlingen til å bidra til at dette ble mulig. Mer informasjon om landsgruppen er tilgjengelig på hjemmesiden til NSF, velg sykepleieledere under faggrupper. Ta tilbake omsorgen! Første innleder var Rolf Rønning. Han er ansatt som professor i sosialpolitikk ved Avdeling for helse- og sosialfag, Høgskolen i Lillehammer og er professor II ved NTNU. Rønnings tema var "Sykepleiere – ta tilbake

omsorgen". Om bestiller - utførermodellen (BUM) i sykepleietjenesten. Rønning innledet med å slå fast at sykepleiere har ansvaret for omsorgen i helsetjenesten. Han drøftet videre hvorfor det er vanskelig å måle kvaliteten på omsorg. Han viste til at dette inntil for tre år siden også var myndighetenes forståelse. I dag legges det opp til å "telle" kvalitet. Myndighetene fokuserer på brukerundersøkelser, indikatorer og benchmarking via web. Rønning gjennomgikk også bestiller-utfører modellen i sykepleietjenesten. Han mener at modellen bidrar til å redusere kvaliteten på sykepleietjenesten. Dette skyldes at BUM medfører at pasientenes behov må forhåndsdefineres, pasienter/brukerne av tjenestene må kategoriseres og kontrakter som representerer en form for mistillit til helsearbeiderne brukes for å styre tjenesten. Konsekvensen av dette er blant annet at omsorg blir en vare og ikke en sosial relasjon. I denne sammenheng spurte Rønning forsamlingen om omsorgen er for viktig til å overlates sykepleierne alene.

som seniorrådgiver i NSF, Fagpolitisk avdeling. Hans arbeidsområder er ledelse og spesialisthelsetjenesten. Nordbø snakket over temaet "Faglig ledelse - hva er nå egentlig det?" Nordbø foretok en rask gjennomgang av utfordringer i dagens helsetjeneste. Her kom han blant annet inn på at det er meget sterkt fokus på økonomi og krav om innsparing/effektivisering, samt færre sykepleiere i ledende stillinger. Nordbø foredro videre om: "Faglig ledelse - teori og praksis", "Faglige ansvarsområder for ledere" samt "Veien videre". Sistnevnte punkt omhandlet NSFs strategiarbeid for ledelse som har følgende utgangspunkt: 1. Sykepleie er et kjerneområde i norsk helsetjeneste. 2. Sykepleiere skal være ledere på de ledelsesnivåer der hvor sykepleiefaglig kunnskap og innsikt innebærer en positiv forskjell for pasientene. 3. Sykepleiens sentrale plass i helsetjenesten skal avspeiles i ledelsesstrukturer i primærog spesialisthelsetjenesten.

Hva er faglig ledelse? Andre innleder før lunsj var Øyvind Nordbø som jobber

Sykepleiens legitimitet Etter lunsj hadde Maj-Len

Sundin ansvaret for det faglige innholdet i seminaret. Hun har lang og bred utdannelse og ledererfaring fra Finland, Norge og Sverige. Hun har vært sjefsykepleier på Ullevål, samt direktør ved Aker Sykehus og Karolinska Sjukhuset i Stockholm. Hun jobber nå som rådgiver og forfatter. Sundins tema var: "Sykepleielederes legitimitet i forhold til struktur, rolle og samspill i organisasjonen". Maj-Len Sundin innledet om organisasjonsteoretiske problemstillinger (utviklingsarbeid, læring i organisasjoner, forandringsprosesser) lederskap i framtiden og i forandringsprosesser, samt legitimitet, fagforståelse og rolle. Hun klarte å presentere teorietiske og akademiske utfordringer i en praktisk virkelighet. Sundin holdt forsamlingen i ånde og formidlet mye engasjement for sykepleiefaget og ledelse i helsetjenesten. Ingen motsa Maj-Len Sundin som avslutningsvis i sitt foredrag framholdt at tiden nå er inne for ledere og tillitsvalgte til å fokusere på fag. Det var ingen uhell eller uforutsette hendelser i løpet av dagen, og fylkeskontoret vurderer fagseminaret som vellykket.

19

Nettverksbygging for sjukepleieleiarar i Sogn og Fjordane Tekst: Kirstin Bruland Nsf-lsl/ressursgruppa Foto: Karl-Henrik Nygaard

Landsgruppa for sjukepleieleiarar, i samarbeid med Helse Førde, samla 32 sjukepleieleiarar i primær- og spesialisthelsetenesta til temadag i Førde 22. april. "Nettverksbygging for sjukepleieleiarar – hand i hand med andre satsingsområde." Målsettinga er å nytte erfaringsutveksling og nettverksbygging til betre leiing av sjukepleietenesta. Adm. dir. i Helse Førde, Jon Bolstad (som òg er sjukepleiar), innleia dagen med å snakke om leiing; som eit møte mellom

20

enkeltpersonar. Verdiar som skal leggast vekt på er mellommenneskelege spelereglar; respekt og likeverd, openheit, lagånd, skape nytt, forpliktelse, gjere kvarandre gode – og pasienten i sentrum. Leiar må få høve til å forvalte sine oppgåver sjølv. Eit godt arbeidsmiljø er viktig for å lukkast som leiar, vi skal ha det moro på jobb, vi skal vere handlekraftige og har vi system for samhandling, vil det senke angsten både hos leiar og medarbeidar. Kva kjenneteiknar leiarar som skapar gjennombrot? Søkjer det umogelege og utfordrar det – tenkjer utanfor "boksen". Ein slik leiar gir kraftfulle løfter og kommuniserer tru, evne til å ta avgjerd, konsistens, uthaldenheit og indre kontroll. Jon Bolstad snakka òg om rol-

lekrav til leiarar; at vi som leiarar må vere bevisste rolla vår, at vi må fylle rolla. Kva signaliserer vi som leiarar? Er dette ei rolle vi vil ha? Han seier vidare at vi bør sjå på: Funksjon vs Rolle vs Person = ? Korleis er arbeidskulturen? Som eit isfjell, med mykje som er skjult? Sentrale spørsmål alle som er i eit arbeidsforhold bør ha eit svar på: Kva gjer deg stolt ved å arbeide hos oss? Kva kan gjere deg endå stoltare? Å vere redeleg vil seie at vi deler vår kunnskap og vit med andre, at vår væremåte er med på å bygge ein positiv kultur, at vi ikkje skjuler noko andre bør få del i og at våre handlingar er motiverte av å nå våre felles mål. At vi er ansvarlege tyder at vi er bevisste rolla vi har, at vi kan grunngje våre avgjerder, at

vi er tilsett for aktivt å bidra med vår innsikt og kunnskap og det at vi er del av ein organisasjon forpliktar oss. Jon Bolstad ønskte sjukepleieleiarane lukke til med læresetninga:" Du må ønske at dine medarbeidere skal lykkes!" Fagavdelinga i Helse Førde, v/ass. fagdir. Janny Strøm Dvergsdal, hadde innlegg om samhandling mellom primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta, samt fagutvikling sett i f.h.t. nettverk. Det nye lovverket som kom i 2001 førte med seg ein del nye rettar/plikter. "Pasient/brukar har ein rett og då har helsevesenet ei plikt!" I sitt innlegg kom Janny Strøm Dvergsdal inn på ein del av desse rettane og pliktene og arena for samhandling både mellom brukarane og helsetenesta og mellom tenestenivåa. Det skjer stadig ou-prosessar både i primær- og spesialisthelsetenesta. Det er auka krav til samhandling mellom tenestene og behov for kjennskap til kvarandre. Kirstin Bruland kom inn på, i sitt innlegg om nettverk, korleis nettverk kan bidra til utveksling av informasjon, skape gjensidig forståing,

skape felles haldningar og felles handlingar, utdjupe usemje og styrke den einskilde deltakar som leiar. Fokus i ei nettverksgruppe for sjukepleieleiarar kan/bør vere leiing; fagutvikling/leiing av faget, rolla som leiar, erfaringsutveksling, ulike

Etter lunsj hadde fysioterapeut og "sjonglør" Kristian Bye eit talande og biletleg innslag. Ved hjelp av ballar, kjegler og "knivar" sjonglerte han seg gjennom ulike former for kommunikasjon, leiing og nettverk. Sjukepleieleiararne fekk tre spørsmål som blei drøfta i grupper: "Treng sjukepleieleiarar nettverk?" "Korleis nytte eit nettverk?" "Korleis organisere eit nettverk?"

Fylkesleiar Oddgeir Lunde leiingsutfordringar, det å vere sjukepleiar og leiar. Nettverksgruppa bør ha fokus på relevante tema, evt. arrangere konferansar/temadagar og kan vere eit høyringsorgan. Det må vere struktur og framdrift i nettverket med målsetting å skape eit lærande nettverk. Mandatet er viktig for progresjon i gruppa og for å halde "stø kurs".

Konklusjonen er at sjukepleieleiarane i Sogn og Fjordane ønskjer nettverk. Fylket er stort og "kronglete" med lange avstandar og vi bør difor danne regionvise nettverksgrupper. Vi ser føre oss at sjukepleieleiarar frå primær- og spesialisthelsetenesta dannar nettverksgruppe både i Nordfjord, Sunnfjord og Sogn. Fokus i gruppene bør først og fremst vere faget leiing og det er viktig å bli "synlege" i organisasjonen. Gruppene bør få høve til å legge fram sine synspunkt og meiningar i ulike

21

MEDLEMMER I NSF-LSL STYRET

fora, t.d. fylkeslegen/fylkesmannen sine årlege tverrfaglege nettverksamlingar. Økonomien i nettverksgruppa blir viktig å avklare. Ei gruppe på seks sjukepleieleiarar, fordelt på dei tre regionane og primær- og spesialisthelsetenesta, skal arbeide vidare med korleis organisere nettverka. Tidlegare styremedlem i NSF-LSL, Marit Slettevold, snakka varmt om Landsgruppa sitt arbeid. Hensikt, funksjon og satsingsområde framover blei tydeleg gjort greie for. Kirstin Bruland orienterte om ressursgruppa sitt mandat og funksjon. Landsgruppa sitt flotte medlemsblad "Sykepleielederen" blei delt ut, så no håpar vi på fleire nye medlemer frå Sogn og Fjordane. Temadagen blei avslutta med fylkesleiar i NSF Sogn og Fjordane, Oddgeir Lunde, sitt innlegg om korleis NSF ivaretek sjukepleieleiarar. Eit av innsatsområda til NSF i 2005-2007 er organisering og leiing av helsetenesta..

22

NSF satsar på leiarar både gjennom samarbeid sentralt, regionalt og lokalt. Det skal m.a. arrangerast ulike leiarkonferansar og samlingar, fagpolitisk avdeling er eit viktig fora, leiarundersøkingar er gjennomført. Andre element i arbeidet er leiarutdanningsprogram for avdelingssjukepleiarar, prosjekt om rettleiing for sjukepleiarar som er mellomleiarar/avdelingssjefar, utarbeide eit statusog strategidokument; "sykepleier og leder". I følgje fylkesleiaren vert vegen vidare å definere felles utfordringar for NSF som organisasjon og leiarane som medlemer, å skape ein god organisasjon for alle medlemer og nettverksbygging. Skal sjukepleieleiarane t.d. ha eigen tillitsvald?

Leder: Jan Morten Andreassen Adresse:Schjøllshagen 2850 Lena Telefon: 61 16 98 44 / 971 83 460 mobil 99408230 E-mail : [email protected] Kontaktperson for fylkene: Akershus og Nordland Nestleder: Linda Warelius Adresse: Dalsrudåsen 26 3070 Sande tlf 33776956 arbeid : tlf 33308221 mobil 91140795 e-mail: [email protected] Kontaktperson for fylkene: Vestfold, Oslo, Finnmark og Troms Kasserer: Eli Linnerud Adresse:Vesetvegen 832 2827 Hunndalen tlf 61170984 arbeid : tlf 61136703 mobil 91117299 e-mail: [email protected] Kontaktperson for fylkene: Oppland og Hedemark Sekretær og Web-ansvarlig: Astrid Enberget Adresse:Kaptein Hannevigsvei 9 3619 Skollenborg Tlf 32 76 60 09 mobil 47259212 E-mail: [email protected] Kontaktperson for fylkene: Buskerud, Telemark og Østfold Medlemsansvarlig: Marianne Dalen Adresse:Bøneskogen 37 5152 Bønes tlf 55123043 Jobb: tlf 55973510 mobil90645131 E-mail: [email protected] Kontaktperson for fylkene: Hordaland, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane Seminarransvarlig: Anne Helene Frostestad Adresse: Syftesokkbakken 30B 4046 Hafsfjord Tlf 51 59 15 83 arbeid: Tlf 51 50 80 39 mobil 99516723 E-mail: [email protected] Kontaktperson for fylkene: Rogaland, Vest Agder og Aust Agder Seminaransvarlig og LNL-ansvarlig: Målfrid Bogen Grensen 19 7300 Orkanger tlf 72486339 arbeid: tlf 72471900 mobil 41306313 e-mail: må[email protected] Kontaktperson for fylkene: Sør Trøndelag og Nord Trøndelag

Årets sykepleierkongress har et bredt tilbud til ledere. Spennende forelesinger og viktige tema i to dager. Øyvind Nordbø og Karl-Henrik Nygaard er møteledere begge dager.

Onsdag 14. september LEDELSE HELSETJENESTEPERSPEKTIV 1100 – 1130 Myndighetenes forventninger til ledere i helsetjenesten Ekspedisjonssjef Per S. Bleikelia, Helse- og omsorgsdepartementet 1130 – 1200 Ledelse i kunnskapsorganisasjoner • Viktighet av en sterk faglig identitet • Tverrfaglig samarbeid • Lederutfordringer i endringsprosesser • Internasjonale erfaringer med helsereformer Dekan Inger Margrethe Holter, Høgskolen i Buskerud, Avdeling Drammen

1200 – 1230 Nye tider for ledere i helsetjenesten • Hvilken tid har vi hatt? • Hvilke nye utfordringer • Lederkarriere – hva og hvordan • Den fremtidige lederen – fag eller blåruss? Viseadministrerende direktør Anne Sissel Faugstad, Helse Bergen

1230 – 1300 Å være leder er ikke en jobb for pyser ….. • Sykepleieledere står i dag overfor tøffere utfordringer enn noen gang • Dette gjelder enten de har lederansvar i spesialist- eller kommunehelsetjenesten • Sykepleiere i lederstillinger må, foruten å være faglig godt kvalifisert, ha pågangsmot, kraft og vilje til å lede Fagsjef Lisbeth Normann, Fagpolitiskavdeling, Norsk Sykepleierforbund

23

1300 – 1430 Lunsj med besøk i utstillingen

Prosjektleder Christine Furuholmen, Helse Asker og Bærum

ORGANISATORISK PERSPEKTIV

1530 – 1600 Kaffe med besøk i utstillingen

1430 – 1450 Mot i brystet – vett i pannen • Endringsledelse • Omstilling • Ledelse • Reduserte kostnader Administrerende direktør Erik K. Normann, Akershus universitetssykehus HF 1450 – 1510 God ledelse i kommunens flate struktur – hvordan er det mulig? • Overgang fra etatsmodell til to-nivå modell som organisering • Viktighet av bred deltakelse i prosessen • Viktighet av kompetanseheving Rådmann Margrethe Hagerupsen, Lenvik kommune 1510 – 1530 Små skritt i grenseland eller grensesprengende helsetjeneste … Samhandlingstiltak i Asker og Bærum

ØKONOMISK PERSPEKTIV 1600 – 1630 Den økonomiske målestokken • Økonomistyring i pleie- og omsorgstjenesten • Er effektivisering mulig parallelt med en god fagutøvelse i pleie- og omsorgstjenesten? • Økonomisk ansvarliggjøring av faglige ledere Sykepleier og økonom Lasse Fure, Bydel Gamle Oslo

1630 – 1700 Muligheter ved trange budsjettrammer Høgskolelektor Torstein Dale, Høgskolen i Bergen

Torsdag 15. september LEDELSE UTFORDRINGER I ULIKE LEDERROLLER 1100 – 1130 Fagledelse – viktigere enn noen gang • Hva fagledelse er? • Hvorfor ledelse av eget fag er nødvendig • Synliggjøring av sykepleiefagets bidrag i pasientresultat • Fag er makt Fagsjef Ellen Beccer Brandvold, Kreftforeningen

24

1130 – 1200 Sjefsykepleierfunksjonen i en ny tid • Enhetlig ledelse og statlig foretak, konsekvenser for sykepleiefag og ledelse St. Olavs Hospital • Utfordringer i skjæringspunktet mellom markedstenking og profesjonstenking • Hvem er vi her for? Hvorfor møtet med pasienten må være alles fokus • "Kampen" om å få påvirke de langsiktige målene Sjefsykepleier Grete Samstad, Enhet for helsefaglig rådgiving, St. Olavs hospital

1200 – 1230 Profesjonsuavhengig ledelse • Profesjonsuavhengig ledelse – til beste for hvem? • Viktigheten av visjon og mål • Hvordan få alle til å trekke i samme retning? • Riktig kompetanse Klinikksjef Bente Skulstad Austrått, Klinikk for medisin, Lovisenberg Diakonale Sykehus

1300 – 1430 Lunsj og besøk i utstillingen

UTFORDRINGER I ULIKE LEDERROLLER forts. 1430 – 1500 NSF, en organisasjon også for ledere? • Nye krav til lederrollen i omstillings- og moderniseringstider • Sykepleielederen – en saga blott eller en viktig aktør for videre utvikling av helsetjenesten • NSFs strategi for ledelse – hva bør den inneholde? • Hvordan skal NSF ivareta sine ledere? Leder Jan Morten Andreassen, NSFs landsgruppe av sykepleieledere 1500 – 1530 Spørsmål og diskusjon 1530 – 1600 Kaffe og besøk i utstillingen

1230 – 1300 Hva skal til for å lykkes som leder i kommunens pleie- og omsorgstjeneste? • Få del i erfaringer som leder på flere nivå i spesialisthelsetjenester og kommuner • Fokus på leder og lederrollen • Lederens etiske utfordringer • Nødvendige organisatoriske "grep"

Førsteamanuensis, Cand.jur. Olav Molven, Avdeling for forskning og utvikling DiaForsk, Diakonhjemmet Høgskole

Virksomhetsleder Sissel Glomseth, Gjøvik kommune

Sesjonen avsluttes med spørsmål og dialog med deltakere.

LEDELSE OG "HELSE I ALL HEMMELIGHET" 1600 – 1700 Lederes lojalitet overfor arbeidsgiver – "et sted må da grensen gå"

25

TEMA

etikk

Omsorg og ondskap – livets motsetninger Møte med teologen Øyvind Foss Samtalene med teologen Øyvind foss på telefonen varte lenger enn vanlige telefonsamtaler. Det var hans nye bok om omsorgsetikk som på nytt vakte min interesse for denne mannen med den milde rogalandsstemmen. Til daglig arbeider han ved universitetet i Stavanger som seniorforsker i sosialetikk ved det humanistiske fakultet der. Våre telefonsamtaler ble lange fordi denne 68eren har så mye på hjertet. Han har så mye livserfaring og så viktige meninger. Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard Han har mer enn de fleste tatt tak i grunnleggende og destruktive trekk ved europeisk historie og kultur – det gjør han sin siste bok, slik han har gjort det i så mange bøker tidligere. Han sendte meg noen artikler han hadde skrevet, et foredrag han hadde holdt i radioens P2-akademi. Det var ikke vanskelig å

invitere ham til Bergen – her har han mange venner og hvorfor ikke kombinere et portrettintervju med hyggelige vennebesøk i begynnelsen av mai? Det ble en lang samtale som skulle handle om omsorg og etikk, om indremisjon og jødeforfølgelse, men ikke minst skulle det handle om hvordan mennesker med avvik har blitt behandlet i det Tyskland han kjenner så godt.

Berlin Øyvind Foss krøp tidlig ut av skapet. Han var en av de første norske homofile som stod frem med sin legning. Han hadde studert teologi i Tyskland og skrev allerede i 70-årene bok om sin kjærlighetsaffære med Jan Karl Raspe som var medlem i Bader Meinhoff-gruppen. "Jeg elsket en terrorist", het boken. Før det hadde han skrevet

27

rapport fra Berlin. Han hadde grunnleggende kjennskap til det venstreradikale miljøet det. Han var bekjent av studentlederen Rudi Dutschke. Foss studerte teologi sammen Dutchkes kone. Han løftet røde faner i Berlins gater. På lik linje med andre av sine samtidige skrek han opp mot urettferdighet og undertrykkelse. Han ville ha et annet samfunn – han ville ha frihet – frigjøre mennesket fra de bånd som holder det nede. Hans sambygdinger i Stavanger ville sikkert sagt at han befant seg i en syndes pøl, men unge Øyvind Foss følte seg hjemme i Tyskland. Hans mor var av dansk-tysk slekt og han behersket det tyske språket som sitt eget. Han forsto tyskerne og de forstod ham. Men var det mulig å forstå hvordan nesten et helt folk kunne la seg fascinere av en gal manns ideologi og følge ham slavisk i mer enn ti år? Hvordan kunne et europeisk kulturfolk på det mest bestialske vis drepe 6 millioner jøder, hundre tusener sigøynere, homofile, psykiatriske pasienter og utviklingshemmede i tillegg til alle de østeuropeere som arbeidet seg i hjel for tysk kapitalmakt og ekspensjon. Dette må ha plaget den unge Øyvind Foss meget. Han har søkt til kildene, prøvd å trenge inn i tankene til de som planla, tenkte ut og orga-

28

niserte masseutryddelser. Særlig har han vært opptatt av de nazistiske eutanasiprogrammene – hvordan lærde, kristne, indremisjonsfolk og ledende medisinere argumenterte for å rydde ut utskuddene - de svake - de som ikke strakk til. Det var ikke noen samlet protest mot forfølgelsen og utryddelsen av de sinnsyke, de utviklingshemmede, homofile og andre. Foss forklarer det med at de levde i en totalitær politistat. Det kan regnes på en hånd de som sa fra og protesterte. "Guds åker måtte ryddes for ukrutt", sa en av de ledende indremisjonslederne. Utskuddene i samfunnet ble først verdige i Himmelen. Foss undrer seg over hva som gjør at diakonien er så forankret i en autoritær tradisjon. Han mener at dette handler mye om en konservativ reaksjon mot den liberale teologien som var forankret i humanismen. Øyvind Foss inviteres ofte til Tyskland og Heidelberg. Han er mann tyske studenter, intellektuelle og de som er opptatt å lære av fortiden gjerne lytter til. Selv legger han vekt på at han alltid både har vært praktiker og forsker. For ham har det vært viktig det møtet med mennesker har gitt ham.

- Disse møtene med menneskene har vært helt nødvendig som korrektiv til mine egne studier og forskning. Det er vel også derfor jeg flere ganger har blitt invitert som gjesteprofessor ved Det diakonivitenskapelige institutt ved Universitetet i Heidelberg. I sin posisjon som prorektor ved Universitetet i Stavanger har Øyvind Foss fått forent sine teoretiske og administrative kvaliteter. Det er en dobbeltrolle han har trivdes godt i. Barmhjertigheten – kristendommens viktigste side For Øyvind Foss er ikke Jesus en åndelig guru – det synet overlater han gjerne til karismatikerne. Han er skeptisk til karismatiske kristendomsvekkelser av typen Levende ord. Foss mener de er for fiksert på det seksuelle forholdet mellom mennesker. De overser harmonien og tryggheten som må prege et forhold enten det er av heterofil eller homofil karakter. Det er mannen fra Nasareth og Bergpreken Øyvind Foss tilber og ser opp til. Barmhjertigheten er det sentrale. Den ligger i fortellingen om den barmhjertige samaritanen. Dette er kristendommens viktigste side, hevder Foss. Denne Bergprekenens etikk er det

eneste som ligger i Jesus etikk. Vi er alle i den skapte virkeligheten. Sykehuspresten Øyvind Foss har sett menneskers lidelse. Han har hatt smerten og nederlagene tett inn på seg i ulike faser av sitt liv. Slik var det ikke minst i de 17 årene har arbeidet som sykehusprest i Tyskland og Danmark. Men det var i spenningsfeltet mellom forskning og praksis Foss opererte. Mens han skrev doktorabeidet ved Universitetet i Heidelberg, arbeidet han samtid som prest i psykiatrien. I Danmark skrev han senere sitt postdoctorabeid om "Eutanasi og forsøk med mennesker under nazismen" og foreleste ved Aarhus Universitet. Han var i en periode sokneprest i Vejle i tillegg til å være sykehusprest. Han påpeker i vår samtale at uten praksis ville forskningen ha blitt ren teori. Øyvind Foss har møtt mennesker som kjemper for å holde fast ved livet – som vil unngå døden for enhver pris, men og dem som har hatt et sterkt ønske om å få dø en rask og smertefull død – de som har

tryglet om en lindrende sprøyte og avslutning før naturen selv avslutter det hele. Disse møtene og den refleksjonen det har frembrakt hos ham, han sammen med hans historiske perspektiv gitt

grunnlaget for hans dype refleksjoner omkring emnet eutanasi. Omsorgens motivasjon Øyvind Foss er i år er aktuell med boken Omsorgsetikk Søkelys på omsorgens motivasjon på Cappelen forlag. Dette har sitt utgangspunkt i hans genuine interesse for mennesker som står i grenselandet mellom

friskhet og sykdom, mellom liv og død. - Jeg henvender meg til alle som er opptatt av, eller som studerer etikk, sosialfilosofi eller diakoni. Jeg henvender meg særlig til studenter innen teologi, sykepleie, diakoni-, helse- og KRL-fag, og til studenter som tar sikte på magistergrad. Foss håper at boken stimulerer til selvrefleksjon og kritisk ettertanke. Selv er han dypt forankret i en kritisk kristendomstradisjon med fokus på den historiske Jesus. Dette er en tradisjon der nobelprisvinneren Albert Schweitzer var fremtredende. I bokens innledning henviser og siterer Foss Schweitzer. Et sitat som godt synliggjør Foss sitt eget sosiale engasjement. Albert Schweitzer Sitatet er hentet fra en preken som Schweitzer holdt i 1902. Den handler om Bymisjonens virksomhet, noe Foss vier mye plass til i denne boken. Prekenen er skremmende aktuell mer enn hundre år senere.

29

"Vi vil i denne morgenstund tale noe alvorlige ord i tilknytning til liknelsen om den barmhjertige samaritan, som nettopp er bymisjonens liknelse. Den står i samme kapittel der Jesus sender ut sine 70 disipler til å gå ut i byene….Hver er bymisjonens anliggende ? Det er den ordnede og organiserte sammenslutning av alle barmhjertighetens virksomheter, som er blitt så nødvendig i vår tid. Under dagens rådende samfunnsforhold er riktignok røvere og mordere ikke lenger noen landeplage på gater og veier, men derimot er de nye forhold selv glirtt som røvere og mordere for mange mennesker eksistens. Industrien med kapitalens makt utbytter menneskene og gjør dem til arbeidsmaskiner. Det truer helsetilstanden, river folk ut fra sine hjemlige omgivelser og fører dem inn i storbyene. Det truer helsetilstanden, river folk ut fra sine hjemlige omgivelser og fører dem inn i storbyene for å tjene til livets opphold. Familielivet går i oppløsning under de umuligste boligforhold og fratar menneskene den trygghet som er så nødvendig for ikke å gå til grunne. Mødre tas fra barna, solens lys og de røde kinn. De moderne forhold er skyld i at så mange barn blir svakelige og forkrøplete i oppveksten, utsettes for utallige og

30

unevnelige fristelser og ofte havner på skråplanet, mens de under andre og mer ærbare forhold ville ha fått et bedre liv. Våre moderne livsforhold er virkelig blitt verre enn både mordere og landeveisrøvere, ofrene teller ikke bare et titallseller hundretalls, men tusener og atter tusener. Og arbeidet blant de mange forslåtte, anstrengelsene for å rette opp skadene, det er nettopp bymisjonen. Det er barmhjertighetens verk, vår plikt er barmhjertighet. Men også mer: den er et troens og forsoningens verk. I liknelsen om den barmhjertige samaritan kommer de sammen, den utstøtte og den troende, og den herlige avslutningen på fortellingen, samaritanen og jøden, som ellers var fylt av mistro og har overfor hverandre blir forsonet, ved at den ene rekker ut en reddende hånd mot den andre…" Knud E. Løgstrup Det er omsorgens motivasjon og liknelsen om den barmhjertige samaritan Foss griper tak i bokens første kapitel. Han tar utgangspunkt i den danske teologen Løgstrups refleksjoner omkring denne liknelsen. Løgstrups begrep om de suverene livsytringer er viktige for Foss.

- Hos Løgstrup står nestekjærligheten sentralt. Denne er imidlertid ikke noen spesifikk kristen egenskap. Løgstrup mener at ethvert menneske i visse situasjoner kan være uselvisk og vise omsorg for andre, uavhengig av tro eller religiøs motivasjon. Tillit, barmhjertighet og talens åpenhet er ytringer som oppstår spontant, utvunget og baktanker. Øyvind Foss deler Løgstrups oppfatning om at disse "spontane livsytringene" skaper stadig nye muligheter slik det også gjør det for en selv. I boken skriver Foss at de "holder liv i tilværelsens karakter av mulighet, mens mistillit, uoppriktighet og utbarmhjertighet berører tilværelsen dens karakter av mulighet, og gjør den til et tvangsforløp av "kretsende livsytringer" som er innestengte og derved avskåret fra den spontane livsytring det er å befri et annet menneske fra det lidelser. Samspillet mellom sinnelag og handling Øyvind Foss understreker at samspillet mellom sinnelag og handling er selve nerven i den spontane barmhjertigheten og de er, slik han utlegger

Løgstrup, førmoralske. De er knyttet til det å være menneske blant mennesker og la seg spore til handling av den andres blotte tilstedeværelse. Han trekker fram Den gyldne regel om at "Alt hva dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem." Foss deler Løgstrups oppfatning om at dette er regel som strekker seg langt utover det å gjøre gjengjeld. "Den forlanger at vi fantaserer oss til hvordan vi ville ønske å bli behandlet hvis vi var iden andres sted - for så å handle deretter.", siterer han sin avdøde danske kollega. Paul Ricoeur Ved siden av Løgstrup baserer Øyvind Foss sin argumentasjon på filosofen Paul Ricoeur, Emmanuel Levinas og Kari Martinsen. De tre representerer det som gjerne kalles nærhetsetikken. - Ricoeur er viktig fordi han har gitt viktige bidrag til en fordypning i forståelsen av etikken i to versjoner av Den gyldne regel som vi har i Bergprekenen i Matteus og Lukasevangeliet. For meg er det viktig at han setter den gyldne regel inn i en grunnleggende konflikt mellom to diametralt motsatte etiske forståelsesformer – selvoppofrelse og egeninteresse. Hos Ricoeur utelukker ikke det ene

det andre, men det foreligger en balanse mellom den allmenne forståelse av Den gyldne regel og det kristne budet om fiendekjærlighet, som utfyller og korresponderer med hverandre på en spenningsfylt måte. For meg er det berettiget å spørre om Den gyldne regel i Jesu budskap er så allmenn som den vanligvis blir oppfattet; om ikke konteksten som regelen befinner seg i, krever noe mer enn å oppfylle den likverdighetens logikk som styrer hverdagsetikken og de allmennmenneskelige forhold. Den etiske fordringen som ligger i denne teksten blir for Foss grenseoverskridende. Den peker i retning av de enestående og ekstreme forpliktelser som kan tilskrives Den hellige Franz av Assisi, Mahatma Gandhi og Martin Luther King. - Det handler etter min mening mer om sivil ulydighet, i stedet for aksept av påbud fra øvrigheten til enhver tid, konsekvent avvisning av våpenbruk og en fullstendig omfordeling av samfunnsgodene til fordel for de fattige. Ingen spesifikk kristen motivasjon Øyvind Foss legger stor vekt på at det i sentrum for historien står en ikke rett-troende sam-

aritan som har medfølelse og viser barmhjertighet med en fremmed, et såret og forslått menneske i et farfullt fjellterreng. Den nestekjærlighet som Gud forventer oppfylles i teksten på en forbilledlig måte av en som ikke har et uttalt religiøst motiv for å vise barmhjertighet. Han spør om det ikke er slik at dersom liknelsen om den barmhjertige samaritan viser til gode gjerninger overfor mennesker i nød som veien til evig liv, må det vel være et verdigrunnlag, ,en transcendens som forener det humane, med det menneskelige? - Jeg finner ikke noe grunnlag for at denne liknelsen gir noen spesifikk begrunnelse for en spesifikk kristen motivasjon til å hjelpe. Fortellingen gir slett intet grunnlag for en nedvurdering av en allmenn menneskelig motivasjon for å hjelpe. Tvert imot! Den humane motivasjon Foss mener at det er den humane motivasjon som er avgjørende når barmhjertighet blir til handling. Det er likegyldig om det ligger en pliktmoral, et imperativ til å hjelpe eller en suveren livsytring til grunn om det står om liv og død. Handlingen er i seg selv avgjørende.

31

- Det er imidlertid ikke likegyldig om mennesker som trenger hjelp, blir til objekter eller subjekter for våre handlinger. Det går an å se mennesker uten å se dem, idet man registrerer deres akutte livssituasjon uten å engasjere seg personlig, og heller overlater initiativet til myndigheter og offentlige tjenester. Det er enklere å skyve ansvaret fra seg og konsentrere seg om sine egne gjøremål, og gå utenom. Emauel Levinas Den fransk-jødiske filosof Emauel Levinas snakker om å se Den andres ansikt og anerkjenne at Den andre er helt unik og samtidig forskjellig fra en selv. Øyvind Foss trekker inn Levinas som viktig for å utdype vår forståelse av barmhjertighetsbegrepet. Det gjelder enten vi ser dette ut fra en kristen eller humanistisk synsvinkel. - Både Kant og Levinas fremhever etikkens krav foran hensynet til lykke og nytte. Det er imidlertid viktige forskjeller mellom de to. Kant taler om at vi skal handle ut fra plikt og ikke bar i samsvar med plikten. Levinas taler derimot om at ansvaret må forståes som en appell om som kommer fra Den andres ansikt. Det handler

32

ikke om ord, men om en kommunikasjon gjennom det blottstilte ansiktet. Å kommunisere som ansikt er å gi seg over til mottageren, og tre betingelsesløst inn for ham. Foss sammenligner Løgstrup og Levinas ved å trekke frem at de begge fremhever den moralske utfordring som særskilte fenomener i den mellommenneskelige tilværelsen. - Mens Levinas snakker om appellen fra Den andres ansikt, fremhever Løgstrup de spontane livsytringene som tillit, talens åpenhet og barmhjertighet. Disse livsytringene er vi født med og gitt oss som grunnvilkår i vår menneskelige tilværelse. Den etiske fordringens ensidige ansvar for Den andre, er hos Løgstrup, gitt av tilværelsen selv, og at livet som gave innbærer at livet krever noe av oss. Foss viser til at Løgstrups syn om at vi ikke selv er årsaken til vårt liv. Det er kun overlatt til oss å ta ansvar for, hva vi selv har mottatt, at livet er skjenket oss. Kari Martinsen Kari Martinsens omsorgsetikk er sentral i Øyvind Foss sin drøfting av omsorgsetikken. Han redegjør i boken godt for

en rekke av hennes standpunkt og utlegginger av Løgstrup sin tenking. Han viser til Martinsens begrep om " å se med hjertets øye". Han argumenterer for at Kari Martinsen står for en omsorgsfilosofi som har nær forbindelse til kirkens diakoni på sykepleiens område. - Det at hun legger så stor vekt på sykepleie som et engasjement der det gjelder å investere noe av seg selv i møte med andre, og at det hele tiden er, som Løgstrup understreker, et spørsmål om å sette den andre i sentrum, være "andreorientert", kan minne om den kallsbevissthet som diakonien har stått for i sykepleiens historie. I boken viser han til det Martinsen har skrevet om diakonissene Rikke Nissen og Elisabeth Hagemann. I likhet med Martinsen peker han på forskjellen mellom den autoritære tradisjon og plikt som knyttet seg til diakonissene og den allmenne utfordringen om barmhjertighet og omsorg som Løgstrup formidlet. - Løgstrup knyttet seg ikke til en teologisk dogmatikk. Han stod for en forpliktende humanitet i en gjensidig avhengighet av hverandre, enten en er kristen eller ikke.

Eutanasi I løpet av vår lange samtale som varte fra mai til begynnelsen av august via telefonsamtaler og utallige mailer formidlet Øyvind Foss hele tiden sitt sterke engasjement og sin vennlighet. Dette engasjementet har ikke minst vært knyttet opp til de overgrepene som ble gjort under nazismen i Tyskland. Foss sendte meg tidlig boken Drap i videnskabens navn. Eutanasi og forsøg med mennesker under nazismen. Dette er et tema som den tysk-norsk-danske teologen har vært engasjert i gjennom mange år. Boken kom ut i 1988 og var en del av Foss sitt postdocarbeid. Han ga noen år senere også ut en bok som delvis bygget på dette arbeidet. Denne boken knyttet debatten om eutanasi i Norge opp mot den type dødshjelp som ble drevet under naziregimet i Tyskland. Mange syntes dette var en usakelig tilsnikelse og at debatten om rett til verdig død ikke kunne sammenlignes med det som hadde skjedd femti år tidligere i Tyskland. Diskusjonen om eutanasi og rett til å bestemme over eget liv og egen død, er mer aktuell enn noen gang. I sin bok fra 1988 skriver Øyvind Foss innledningsvis: "Spørsmålet om medlidenhetsdrab er blevet aktualisert i den

senere tids debat, ikke mindst ved at en rekke seriøst tenkende mennsker i ind- og udland har stillet sig positive overfor tanken om en legalisering af et dødelige indgreb (eutanasi), når patienten selv ønsker det. Der er al mulig grund til for teologi og kristen etikk at gå ind i denne debat ved at lytte til de synspunkter som der kommer frem. På den anden side er det også nødvendig at lytt til historiens stemme…" Forakten for svakhet For Øyvind Foss har det vært viktig å formidle at en liberal holdning til eutanasi som tillater medlidenhetsdrap ut fra bestemte premisser, for eksempel når det foreligger et uttrykkelig ønske fra pasienten selv, vil kunne gis en helt annen fortolkning i et totalitært samfunn eller i et samfunn som ikke vedsetter livet og gir alt liv samme verdighet, slik vi påstår at vi gjør i våre vestlige samfunn. Forakten for svakhet, et uttrykk som den norske moralfilosofen Harald Ofstad, bruker for å karakterisere den nazistiske ideologien, er også en holdning som er lett gjenkjennelig i samfunn som setter konkurranse og vinnerens overlegenhet som et fremtredende trekk. I flere artikler, bøker og foredrag har Øyvind Foss vist hvordan

forakten for svake mennesker, mennesker som har lyter og sosial atferd som bryter med de småborgerlige og borgerlige normer, har blitt sett på med forakt. Dette er holdninger som også har preget deler av diakonien. I et meget interessant foredrag i radioens P2-akademi tidligere i år, to han opp dette temaet under tittelen: "Da Guds åker skulle renses for ukrutt."En forskers dilemma mellom Auschwitz og den kristne kirke. Her sa Øyvind Foss blant annet at: " Det bemerkelsesverdige ved disse innrømmelser er at de også avslører at forskere tilknyttet kirkelige kretser var involvert i medisinske eksperimenter med mennesker i Auschwitz.." Rasebiologien Forakten for mennesker som var annerledes og som kunne ligge samfunn til byrde økonomisk og sosialt, som var så fremtredende i nazismen, var også tilstede i andre politiske og vitenskapelige miljøer. Sterilisering av tatere og mennesker med sosiale avvik var lenge akseptert her i Norge under demokratiske og sosialdemokratiske regimer. Ledende sosialmedisinere og helsepersonell så på dette som helseforbyggende arbeid. Dette var en utbredt holdning i de nordiske

33

landene. Bøkene Kortskaller og langskaller og Farfar var rasbiolog av henholdsvis stipendiat Jon Røyne Kyllingstad og den svenske forfatteren Eva Dahlgren , dokumenterer godt dette. Dahlgren gir leseren en personlig fortelling om de motsetningsfylte følelsene hun har i forhold til sin egen farfar. Han var professor i botanikk og hyllet den nordiske rasen. Han hevdet at "foräldrskapet i största möjliga utsträckning borde anförtros åt de rasdugligaste elementen". Dahlgren skriver levende om hvilke konsekvenser hans holdninger fikk for hele familien. Hun trekker imidlertid perspektivene videre til den moderne nåtidsbiologien. Hun skriver og om hvordan hun selv, i Berlin, overmannes av skyldfølelse når hun i møtet med en mann som har en byll på halsen, undrer seg over hvorfor han ikke har fjernet den. " Efter et tag skämdes jag. Jag innså att jag var en levande illustration till hur vi tar till oss det etnologerna kallar: "Det teknologiske imperativet". Det vill säga: När tekniken fins, så är du också skyldig att använda dig av den! Med dette följer intoleransen. För om jag tänker efter, vad ¨r det för fel med at

34

ha en böld på kinden ? Och var går gränsen? Hur perfekt måste man vara för att inte andra människor ska uppfatta en som oestetisk, kanske rentav som en "sanitär olägenhet"?" Kyllingstad viser i sin bok godt hvordan rasisme var en naturlig del av vestlige menneskers tankeverden frem til midten av forri-

under naziregimet, verbaliserte sin motstand mot slike inhumane eksperimenter det her er tale om. Såkalt arvelig belastede eller degenererte og avvikende individer fra det som var ansett for sunt og normalt, hadde mistet retten til å bestemme over sine liv. En vitenskapsmann som i sitt forskningsinstitutt aksepterte forsøk med mennesker, måtte forutsette at forsøkspersonene kunne bli skadet for livet eller avgå ved døden; det var de alvorlige risikomomenter han måtte ta i betraktning, forteller Øyvind Foss. Sosialdarwinisme

ge århundre. Raser var noe det ble forsket på, spesielt den fysiske antropologien. Det var imidlertid en strid om hvilke raseideer som var vitenskapelig korrekte, og hva samfunnet kunne bruke disse til. Disse motsetningene ble satt på spissen etter 1933, da tyske antropologer var med å utforme nazistenes rasepolitikk. Liten motstand - Det var ytterst få blant fremtredende tyske forskere, som

Han forteller videre at vitenskapelige fremskritt som disse eksperimenter angivelige skulle frembringe i realiteten var viktigere enn enkeltmenneskers liv og verdighet. Den rekke av vitenskapsfolk det her er tale om, var beredt til å ofre mennesker for at andre skulle få leve et bedre liv. - Nå var begreper som "uverdige og mindreverdige individer" en arv fra de mer vulgær retninger innenfor sosialdarwinismen, og i første halvdel av det 20.århundre gått inn de europeisk språk, som allment aksep-

tert på det sosialmedisinske området. Når man i det kristne omsorgsarbeidet aksepterte tvangssterilisering av såkalte asosiale personer, innebar dette at man heller ikke motsatte seg særbehandling av spesielt vanskelige personer, som straffetiltak i form av isolasjon eller korporlige straffemetoder. For kriminelle og mange asosiale i Tyskland kunne dette føre rett inn i en konsentrasjonsleir eller inn i forsøkslaboratoriene. For lojale statsborgere, kristne eller ikke, forelå det i 1930årene, heller ingen nevneverdig kritisk holdning til nazistatens rasehygiene og de konsekvenser dette fikk for mennesker som ikke tilhørte den ariske rase. Kirkens diakoni opptrådte helt i pakt med statens interesser når den oppfordret sine diakoner og sosialarbeidere i sykehus og pleieanstalter til å tre inn som medlemmer i SA og SS, som et vitnesbyrd om sitt nasjonale sinnelag og kampberedskap. Det gav dem selvsagt innsikt i rasehygienens ideologi om kampen for den sunne og rene rase, - og hvorfor det var nødvendig " å rense Guds åker for ukrutt", som det ble uttrykt med en bibelsk metafor. I den grad såkalt vanlige, lojale borgere overhodet fikk en smule innsikt i de rasehygieniske tiltak, som de forskningsmessige eksperimenter med mennesker,

var det de terapeutiske muligheter det i offentligheten ble fokusert på, mens torturen, mishandlingen og mordene ikke ble nevnt. Den hemmelige versjon, blant de som i kraft av sitt embete var innviet i de statlige folkemord, var at det i konsentrasjonsleirenes laboratorier ble gjort forsøk med mennesker som kunne karakteriseres som "mindreverdige undermennesker" av forskjellige kategorier. Beslutningen om hvem som falt inn under denne karakteristikk lå alene hos SS-sjefen Heinrich Himmler. Farlig å akseptere mennesker som mindreverdige Øyvind Foss forteller at i den gråsone kirkens diakoni befant seg i, var det neppe mulig å overskue alt som foregikk i Auschwitz, men man ante selvfølgelig konsekvensene, at de pasienter som havnet der eller i andre konsentrasjonsleirer gikk en dødelig skjebne i møte. Det var leger og prester som protesterte, eller i det minste gjorde innsigelser, men det kom aldri til en samlet og entydig protest fra den protestantiske diakonis side. - Hadde man i utgangspunktet prinsipielt godtatt at det fantes mennesker som var mindreverdige, og en belastning og fare for den fremtidige sunnhet og

vekst i folkelivet, var spranget til å også å godta midlene for å nå målet ikke langt. Det er blitt august når jeg avslutter min kontakt med Øyvind Foss. Han har igjen dratt til Danmark for å forske som gjesteforeleser der. Det har vært en spennende prosess. Øyvind Foss er gjennom sine foredrag, sitt sterke engasjement og sin dype kunnskap, en viktig stemme i en tid der menneskene sliter mellom å anerkjenne det svake hos seg selv og andre og lengselen etter det perfekte. Han har vist hvordan religionen ikke nødvendigvis gir beskyttelse mot overgrep og at det viktigste for mennesket tross alt er å opprettholde sin integritet og sin evne til å tenke kritisk om vår egen samtid og hvordan vi behandler hverandre. De barrikadene Øyvind Foss stormet i Berlin, er for lengst borte, de barrikadene han nå stormer, er jeg redd vil forbli minnesmerker for vår egen tid. Aktuell litteratur: Øyvind Foss. Omsorgsetikk. Cappelen forlag 2005. Jan Røyne Kyllingstad Kortskaller og langskaller Spartacus forlag, 2004. Eva Dahlgren Farfar var rasbiolog Wahlström & Midrband, 2003

35

TEMA

Makt i Norge

Den norske makt og demok Aktuell litteratur 36

Tekst og foto: KARL-HENRIK NYGAARD

I juni behandlet Stortinget proposisjonen knyttet til Makt og demokratiutredningen. I denne artikkelen presenteres aktuell litteratur knyttet til utredningen.

Makt og demokratiutredningens skrifter og bøker gir et sjeldent godt bilde av den norske samfunnet 100 år etter unionsoppløsningen. Utredningen har vekket mye debatt, men og stor beundring og interesse i utlandet. Debatten i Norge har forgått i fagtidsskrift og periodevis i enkelte aviser og media. Det har også vært en omfattende debatt knyttet til uenighet i komiteen om utredningens konklusjoner og sluttrapport. To av komiteens medlemmer, Hege Skjeie og Siri Meyer, gikk ikke god for sluttrapporten og har som et tillegg til rapporten presentert sine egne synspunkt.

I debatten i Stortinget pekte Inge Lønning (H) at samfunnsvitenskap ikke er en eksakt vitenskap. Det ble og pekt på at det paradoksale i at den danske demokratiutredningen i hovedsak finner alt i sin skjønnesete orden der. Den norske utredningen peker derimot på en rekke svakheter og utfordringer i det norske demokratiet. Debatten i fagpressen og en del allmenntidsskrift har i stor grav vært knyttet til grunnlaget for og tenkemåtene hos de forskerne som har stått bak de ulike prosjektene. Internasjonalt presenterte det prestisjefylte engelske litteraturmagasinet Time Literary Supplement, utredningen i en større forsidereportasje i fjor. Det har vært gjennomført liknende prosjekter og studier i Danmark og Sverige i samme periode. I denne artikkelen vil noen av de bøkene som foreligger i maktutredningsseriene til Gyldendal Akademisk Forlag og Pax Forlag bli presentert. Bøkene gir et unikt bilder av det norske samfunnet i. Bøkene

kratiutredningen

presenteres ut fra tema. Det er mange bøker. Det sier seg selv at omtalene derfor blir overfladiske. Vi håper likevel at vi på denne måten skal kunne gi et godt bilde av omfanget og inspirere våre lesere til å finne frem noen av disse bøkene enten på biblioteket eller i bokhandelen. Hovedfokuset vil her være på de områdene som vi antar har mest interesse for ledere i helsevesenet; arbeidsliv, kjønn, helse og velferd. De øvrige bøkene vil kun bli overfladisk behandlet.

Maktog demokratiutredningen Mot en ny maktutredning Hensikten med en ny makt- og demokratiutredning var å belyse folkestyrets vilkår under endrede betingelser. Med en fellesbok1 i startfasen inviterte forskergruppen, som besto av Øyvind Østerud, Fredrik Engelstad, Siri Meyer og Per Selle til en diskusjon om prioriteringer og perspektiver på makt og demokrati i Norge. De pekte på at norsk politikk og samfunnsliv har gjennomgått store endringer siden den forrige offisielle maktutredningen i 1970-årene. Det ble også pekt på at Internasjonaliser-

37

ingen har bidratt til å omforme samfunnet på en rekke områder. Den offentlige politikken, forholdet mellom statsorganene og mellom stat, marked og organisasjonsliv er også vesentlig endret de siste tjue årene. Mediesituasjonen er en annen, teknologien utviklet, og likestillingsprosessene står i fokus både i offentlig og privat sektor. Identiteter og forståelsesformer har tatt nye retninger. Mange av de utfordringene som ble tatt opp i den første boken ble også fulgt opp i den siste og oppsummerende boken Makten og demokratiet.2 Den ga en bredere og mer utdypende presentasjon enn det det var plass til i NOUen. Her ble det pekt på at demokratiet som styreform gjennom folkevalgte organer er sterkt svekket. Partier og folkebevegelser engasjerer ikke lenger, og hvem som vinner i valg avgjør i liten grad hvordan landet blir styrt. Myndighet er overført til flernasjonale konserner, markedsaktører, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner både ute og hjemme. Balansen i systemet for folkelig deltakelse er forskjøvet bort fra de valgte forsamlingene og over til aksjonsgrupper, rettighetstildeling og organisert lobbyisme. Store deler av den raskt voksende innvandrerbefolkningen står utenfor det

38

norske politiske systemet, mens globaliseringen endrer styrkeforholdet mellom ulike interessegrupper. «Norge» lanseres som en merkevare i internasjonal politikk, men synes i minkende grad å være et politisk fellesskap. De folkevalgte organenes avmakt har et motstykke i en mer transnasjonal rettsorden rundt konkurranseregler og rettigheter for individer og grupper. I denne sluttboken ble det stilt grunnleggende spørsmål om folkestyrets vilkår i en ny historisk epoke. Boken gir og en god oppsummering av det de andre bøkene fra Gyldendal Akademisk Makt og demokratiserie tar opp. Om makt og maktens strateger For å redegjøre for utredningens og maktteoriens grunnlag redigerte Fredrik Engelstad3 en bok om de viktigste teoriene som har preget debatten om makt i de to siste tiår. Det ble satt fokus på de enkelte teoretikerne. Det ble også diskutert hvordan maktens mange ansikter trer frem i mellommenneskelige forhold og i samfunnet generelt. Iver B. Neumann4 redigerte en liknende bok på Pax forlag som han hadde kalt Maktens strateger. Mange av de

samme teoretikerne ble analysert og gjort rede for her. Det politiske Norge Iver B. Neumann, som også har skrevet bok om diskursanalyser, bruker en diskursanalyse når han skriver om europadebatter i Norge siden 1800-tallet og frem til i dag. Boken Norge – en kritikk5 er gitt ut i makturedningsserien til Pax forlag. Det er ikke en vanlig kronologisk norgeshistorie, men en begrepshistorisk fremstilling av hvordan ordet "Norge" har blitt forstått gjennom tidene, fra århundrene før 1814 og frem til dagens Europa-debatt. Dette var en viktig bok som førte til debatt i enkelte tidsskrift og aviser. Ivar B. Neumann har også redigerte boken Regjering i Norge6 sammen med Ole Jacob Sending. Forfatterne viser her at det skjedd en forskyvning fra direkte til inndirkete maktutøvelse i Norge. De mener at det skjer ved at det fremsettes klare og detaljerte modeller for hva som er normal oppførsel som vi så er forventet å bekrefte i våre daglige gjøremål. Hver enkelt medarbeider i en bedrift, hver enkelt trygdemottaker, hver enkelt forbruker trenes til å regjere seg selv. Man makter ikke å få tak på den makt som gjennomsyrer vårt dagligliv om

man kun ser på den makt som utøves av den norske regjering i statsråd og andre offisielle institusjoner. Det forventes at hver enkelt av at den enkelte av oss regjerer seg selv. I boken drøfter de ulike forfatterne hvordan regjeringen står i forhold til andre maktformer, og hvordan den slår ut på sentrale samfunnsformer som minoritetspolitikk, fattigdom, livssyn, skole, miljø, helse osv. Ida Hydle som har doktorgrad både i sosialantropologi og medisin, har skrevet et kapitel som omhandler helse. Hun avslutter sin interessante artikkel med å konkludere med at "Skiftet fra befolkningsrett til individrettet forebyggende praksis og fra pasienter til risikanter danner til sammen identiteter knyttet til helse. Denne identitetsdreiningen er overensstemmende med den generelle dreiningen i nyliberal retning på andre kunnskaps- og politikkfelt" Hun knytter dette blant annet til den økte genetiske kunnskapen som er også er en risikokunnskap om det enkelte menneskes mulighet til å bli syk. "De nyliberale formene for risikokunnskap gjør det mulig å avdekke og dermed forhindre sykdom i fremtiden, for eksempel kreft. Kunnskapen i seg selv muliggjør en form for planlegging ikke bare av befolkning, men også av hvert enkelt indi-

Maktutreder Per Selle

vid, ved at den anslår noe om befolkningens og individets fremtid. Samtidig er denne kunnskapen, og de praksiser og teknikker som er forbundet med den og holder den oppe, ikke koblet til styringspraksiser og teknikker som vanligvis forbindes med slik planleggingskunnskap. Det er risikantene selv som forvalter informasjon om mulig, fremtidig sykdom Enhver blir sin egen helseminister i sin egen regjering."

Politikk og politikere Det synes å være et viktig trekk ved dagens samfunn at mer og mer makt overføres fra de politiske organer til andre maktsentra i samfunnet. Dette ble tatt opp i flere av bøkene og var et av de kjerneområdene som utredningen skulle fokusere på. Kan vi snart si farvel til norsk folkestyre, til det representative demokrati? Er vi på vei i retning av en politikk uten folke-

39

lig forankring? Dette er og noen av de spørsmålene som Tommy Tranvik og Per Selle reiste i boken Farvel til folkestyret?7 I boken viser de hvordan de politiske partiene og organisasjonene, som før var mer permanente kommunikasjonskanaler mellom folket og statens maktapparat, er svekket. Det er blitt mer varierte og spesialiserte deltagelsesformer – og samtidig mer politisk sentralisering og mindre kontroll fra grunnplanet. Årsaken finner de blant annet i sterke innenlandske og utenlandske endringsprosesser. Her er konsekvensene av Internettets fremvekst viktig. Forfatterne analyserer også hvordan det nye informasjonssamfunnet og nettverksutviklingen påvirker folks tilknytning til statsapparatet, og hvordan staten tilpasser seg teknologidrevne globaliseringstendenser. Medias rolle blir også belyst. Medborgerundersøkelse Som en del av makt og demokratiutredningen ble det gjort en rekke større spørreundersøkelser. Medborgerundersøkelsen blir analysert i boken Folkets makt.8 Den gir et oversiktsbilde over deltakelse både når det gjelder valg, parti- og organisasjonsarbeid og gjennom aksjo-

40

ner, direkte kontakt og brukerdeltakelse. I tillegg til å se i hvilken grad den politiske deltakelsen og engasjementet varierer i forhold til sosiale ressurser, blir det lagt vekt på betydningen av politisk sosialisering, tilknytning til sosiale nettverk og den tid den enkelte har til rådighet. Folkets makt viser at norske borgere mener at stemmegivning er den mest effektive måten å påvirke politisk. Samtidig er det totale bildet omkring politisk deltakelse og medborgerskap i endring. Forfatteren spør avslutningsvis om endringene i den politiske deltakelsen betyr en forringelse i dialogen mellom borgere og myndigheter. Det vises til at partienes folkelige forankring er svekket og at de har problemer med å fange opp det engasjementet som tross alt finnes i befolkningen. Dersom vi får en mindre folkelig deltakelse, kan det bety at vi får et mer atomisert samfunn. Dermed kan den folkelige kontrollen med den politiske eliten svekkes. Forfatteren mener derfor at det som er partienes problem lett kan bli demokratiets problem. De politiske partiene De politiske partiene blir analysert i boken Hva skjer med partiene? og Vanens makt. Hva skjer med partiene?9 viser for-

fatterne at de politiske partiene mister medlemmer og at det er blitt en skjerpet kamp om flyktige velgere, om taletiden i offentligheten, og om dagsorden. Samtidig styrkes partiene, gjennom statsstøtten. Partiene er også mer preget av uformelle nettverk. I boken stilles en diagnose om at makten i partiene har flyttet seg oppover og innover i partiorganisasjonen: Beslutningsprosessene er mer preget av de uformelle nettverk, og makten sitter mer hos enkeltpersoner på alle nivåer enn hos dem som kontrollerer de foremelle beslutningsprosessene. Dette er imidlertid tendenser. Forfatterne fremhever at stabiliteten likevel er slående. Medlemmene er fremdeles preget av tradisjonelle konfliktstrukturer, de formelle organisasjonsprosessene er stabile, og landsmøtene viktige som politisk møteplasser. Arbeiderpartiet er det eneste partiet som er viet en egen bok i serien. Dette er neppe så overraskende siden det er dette partiet som har vær dominerende i den perioden der den norske velferdsstaten har vokst frem. I boken Vanens makt10 analyserer Hege Skjeie styringstradisjoner i Arbeiderpartiet. Hun har som sitt utgangspunkt at det å komme i regjeringsposisjon tilhører partipolitikkens viktigste mål. Det norske

Arbeiderparti har hatt en særlig sterk vilje og evne til å realisere denne ambisjonen. Arbeiderpartiets styringstradisjon strekker seg - om ikke helt ubrutt - over mer enn femti år. Boken følger Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon gjennom overgangen fra flertallsstyre til mindretallsstyre - fra «Gerhardsen-epoken» til «Groepoken» i norsk politikk. Forfatteren diskuterer politisk lederskap i ulike typer av trengselstider for partiet: når konfliktene har rast om utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske prioriteringer, når det faglig-politiske samarbeidet har kommet under press, når statsministere er blitt satt på oppsigelse, når nye regjeringskabaler er blitt lagt. Boken tar opp styringsstrevet gjennom Alta-demonstrasjoner, rakettstrid, kvinnepolitiske krav, økonomiske snuoperasjoner og EF/EU-kamp. Men den handler ikke bare om partipolitikkens høydramatiske øyeblikk. Den handler også om maktens trivialiteter - om de mange møtene, de lange dagene, de stadige sonderingene, om all den snakkingen som er nødvendig for å bygge og opprettholde tillit mellom parti og regjering. I slike tillitsforhold kan den personlige utformingen av lederskap få stor betydning. Boken løfter derfor fram særpreget i leder-

profiler og styringsstrategier hos Arbeiderpartiets aller mest sentrale tillitsvalgte gjennom perioden: Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Gro Harlem Brundtland. Oppsplitting og fragmentering Et av de viktigste kjennetegnene ved det norske og de vestlige samfunn de siste årene har vært en større grad av markedstenkning, modernisering, og fragmentering av offentlig sektor. Dette er forhold som en rekke av bøkene har tatt opp til diskusjon. I boken Den fragmenterte staten11 blir det pekt på at disse reformene har startet senere i Norge. Reformene har imidlertid også her fulgt et internasjonalt mønster - selv om prosessen med fristilling og markedsretting griper dypere mange andre steder. Norge har vært forskånet for ekstrem omstilling. Dette har sin hovedsak i vår sterke nasjonaløkonomi som følge av olje og gassressursene i Nordsjøen. Liberaliseringen og markedsrettingen av offentlig sektor har likevel fått sterk gjennomslag i forvaltningen både lokalt og nasjonalt. Disse omstillingene vil også være viktige diskusjonstema i den forestående valgkampen. Boken er et viktig bidrag til å forstå fremveksten

av disse omstilingene. Det gjelder i alle deler av helsetjenesten, kommuner og foretak. Innledningsvis spørres det om hvorfor vi har fått denne reformbølgen og hvilke resonnementene som har kommet frem blant pådriverne i reformarbeidet. Begrunnelsen for effektivisering har i stor grad vært knyttet til kostnads- og etterspørselsdrevet vekst i offentlig sektor. De rådende argumenter har ifølge boken vært at: "Offentlige tjenester er kjennetegnet ved at etterspørselen etter dem gjerne øker sterkere enn veksten i private inntekter. Med økende inntektsnivå stiger etterspørselen etter velferds-, kultur- og utdanningsgoder; dermed vokser offentlig sektor. Veksten forsterkes av sosiale endringer. Mer omfattende yrkesaktivitet for kvinner gjør at omsorgsoppgaver i større grad overføres til det offentlige, og en voksende andel eldre øker behovet for offentlig omsorg og trygdeytelser. Utviklingen av ny – men dyr – livsforlengende medisinsk teknologi gjør at etterspørselen etter helsetjenester kan virke ubegrenset. Den endrede alderssammensetningen, i Norge så vel som i andre vestlige industriland, innebærer at inntjeningen til offentlig sektor må sikres av en relativt mindre

41

Maktutreder Heidi Haukelien

yrkesaktiv befolkning. Dermed kommer den offentlige utgiftsveksten under sterkere press. Samtidig er det gradvis blitt relativt dyrere å produsere offentlige velferdstjenesterenn andre goder. Dette skyldes at de krever høyere arbeidsinnsats enn annen produksjon, og at tekniske reformer med redusert bemanning gjerne rammer kvaliteten på tjenestene, i motsetning til effektiviseringsmulighetene i mye annen produksjon.

42

Skal lønnsnivået ligge på samme nivå som i mindre arbeidsintensive næringer, vil kostnadene ved å produsere velferdsgoder stige uforholdsmessig sterkt. Dersom disse økende kostnadene dekkes over offentlige budsjetter, ved bl.a. skattefinansiering, vil etterspørselen kunne stige uavhengig av de reelle kostnadene. Slik vokser offentlig sektor på bekostning av mer produktive deler av økonomien, der overskuddet til

offentlige velferdsgoder skulle skapes. Kombinasjonen av konsentrerte fordeler av velferdstjenester og spredte kostnader i finansieringen av dem gjør at kravene om slike tjenester øker sterkt, med et betydelig overforbruk (Rattsø og Sørensen 2000, Busch m.fl. 2001)." Boken har ellers kapitler om spenninger i styrings- og forvaltningspolitikken, New Public Management, beslutningsprosesser og detaljert gjennomgang av de omstilingene som har vært i Telenor og Posten, for å nevne noe. Dette er etter min mening en av de bøkene som gir best oversikt over forhold knyttet til New Public Management og omstilling i offentlig sektor i Norge. Den setter omstillingsarbeidet inn i en både nasjonal og global sammenheng. Boken leses best i sammenheng med de to bøkene om globalisering som også foreligger i maktserien til Gyldendal. I boken argumenteres det for at statsmakten ikke er blitt mindre viktig i en globalisert verden. Det hevdes i boken at:" Politisk autoritet, statlig tilrettelegging og rettslige former er avgjørende både for hvordan de enkelte land – og deres innbyggere – klarer seg i et globalt landskap, og for stabiliteten i et globalisert marked." Reformene i offentlig sektor har i hovedsak det private

næringslivet som modell. Men også i nærings og arbeidsliv skjer det betydelige omstillinger i Norge og ellers i verden. Vår egen økonomi er blitt mer globalisert, norske bedrifter investerer i større grad i utlandet og globale aktører er blitt mer aktive i Norge. Samtidig er hele vårt arbeidsliv underlagt større press gjennom konkurranse fra billigproduserende land. Det gjelder både innen tradisjonell industri, som synes å forsvinne, og ikke minst innen service og databrasjen. Arbeidslivet i Norge Arbeids- og næringsliv var sentralt i en rekke av bøkene og publikasjonen som ble gitt ut maktutredningsseriene. Fredrik Engelstad, Jørgen Svalund, Inger Marie Hagen og Aagoth Elise Storvik pekte innledningsvis i boken Arbeidslivet i Norge,12 på de store endringene som har vært i arbeidslivet de siste årene. Her ble det gitt et relativt dekkende bilde av maktforhold i norsk arbeidsliv – i hovedsak slik det fortoner seg for den enkelte arbeidstaker og bedrift. Fokuset var lagt på noen de omfattende endringer som arbeidslivet har gått igjennom i tiden etter 1980: Sysselsettingen i industrien har gått tilbake. Flertallet arbeider

med ulike former for tjenesteyting. Ledelsesformene er annerledes. Fagforeningene har endret seg. Det sosialdemokratiske hegemoniet har langt på vei forvitret. Økt individualisering, mindre tro på sentral styring, større betydning av eierskap, er viktige trekk. I arbeidsmarkedet er økt yrkesdeltagelse blant kvinner og større betydning av kompetanse de viktigste endringene. I boken spørres det blant annet hvordan disse endringene har virket inn på arbeidstakernes muligheter for utfoldelse og selvbestemmelse. Boken ga mange og ulike svar på sentrale spørsmål, basert på grundige analyser av tilgjengelig materiale: levekårsundersøkelser, arbeidslivs- og bedriftsundersøkelser og lederundersøkelser. Kapitalistisk demokrati? Fire historikere fra BI satte i boken Kapitalistisk demokrati?13 søkelys på norsk næringsliv gjennom 100 år. De drøftet hvilke utfordringer norsk kapitalisme representerer for demokratiet. I boken fremheves det at forestillingene om den særegne norske demokratiske og egalitære kapitalismen er kommet under sterkt press. Kapitaleiernes samfunnsansvar har fått svekket fokus. Det er

ikke lenger det gode samfunn som settes i sentrum, men de kapitalistiske institusjoner selv – med fokus på aksjonærverdi. “Share holders value” har blitt et mer viktig begrep også for norske næringslivsledere. De fire forskerne skriver blant annet at: "Vi finner et flerfasettert bilde. Når det gjelder næringslivsbeslutningene, er det opplagt at de i dag avspeiler et allment krav om å skape aksjonærverdier. Dette går på bekostning av synet på bedriften som samfunnsinstitusjon." De peker ellers på at internasjonale finansmarkeder har fått mer makt, og staten og politikerne mindre. I boken ble det og pekt på at den generelle liberaliseringen av økonomien de siste tiårene har gått hånd i hånd med en internasjonalisering av næringslivet. Det er bygget opp nye produksjonssystemer som strekker seg langt utover nasjonalstatens grenser. Norsk storindustri integreres i internasjonal storindustri på linje med andre land. Den økende internasjonale konkurransen har skapt hardere press og større jobbusikkerhet enn før. Den ene av forfatterne Knut Sogner, tar opp spørsmålet om hvordan makten over beslutningene i storindustrien har forflyttet seg gjennom det 20. århundret. Han spør om en slik dreining fra en demokratisk

43

kapitalisme til et kapitalistisk demokrati bare fremstår som negativ. Historikeren Sverre A. Christensen har et av sine fokus på fremveksten av statlig eierskap og hensynet til nasjonal kontroll slik dette utspilte seg i Norsk Hydro. Han kritiserer at Arbeiderpartiet ikke i større grad har argumentert positivt for statlig eierskap. "Det er underlig at partiet ikke argumenterer positivt for og kraftfullt for statlig eierskap. Ikke for eierskapet i seg selv, men for eierskap som et virkemiddel og symbol på at næringslivet og kapitalismen skal tjene fellesskapets interesser." Eirinn Larsen undersøkte kvinners valg av utdanning for næringslivet, med henblikk på hvordan kvinner ble integrert i arbeidslivet sammenliknet med både norske menn og franske kvinner. Hennes studie har vært begrenset til å se i hvilken grad kvinnelige kandidater ved Norges Handelshøyskole (NHH) begynte å arbeide i det private næringsliv etter endt utdannelse i 1970 og 1980 årene. Hun sammenliknet Norge med Frankrike. I konklusjonen skriver hun blant annet med at: "I lys av franske elitisme antyder det at NHH som "eliteutdanning" i mindre grad har evnet å gjøre næringslivet mer tilgjengelig for kvinner. Med andre ord: den

44

norske elitismen har på ingen måte klart å utligne betydningen av kjønn i norsk næringsliv, til tross for at flere av NHHs forhenværende kvinnelige studenter sitter i meget høye stillinger i områdene politikk, undervisning og forskning, samt offentlig forvaltning." Det fjerde fokuset knyttet Harald Espeli til hvordan næringslivets organisasjoner er blitt utformet og har fungert over tid. Han har særlig fokuset på industrien og NHO. Avslutningsvis i boken pekte han på at den norske kapitalismen har vært mer demokratisk sammenlignet med hva som har vært tilfellet i Sverige. Kjønn og arbeidsliv Fokus på likestilling og kvinners posisjon i arbeidslivet var tema for flere av bøkene i makt- og demokratiutredningen. I boken Kjønnsrettferdighet Utfordringer for feministisk politikk14 ble det pekt på at utfordringene for feministisk politikk er mange og sammensatte. Med utgangspunkt i feministisk teori og politisk filosofi diskuterte forfatterne her problematiske sider ved statsfeminismen og den norske velferdsstaten. Alt er ikke slik det bær være i "likestillingslandet", mente de. Artiklene i boka ble skrevet at syv yngre kvinnelige forskere

med filosofisk, kultur- eller samfunnsvitenskapelig fagbakgrunn. Noen av de viktige spørsmålene de reiste var hvordan samfunnets institusjoner bør utformes og om de skal være demokratiske og rettferdige også med hensyn til kjønn? Et kjønnet arbeidsliv I boken Den usynlige hånd?15 hadde forfatterne som premiss at arbeidslivets kjønnsmakt må forstås på bakgrunn av arbeidslivets egne institusjoner, og man ikke uten videre kan trekke på maktperspektiver som primært har vært rettet mot andre kontekster. De viser ellers til at arbeidslivet er en av hovedarena hvor moderne kjønn utformes. Dette arbeidslivet er i sterk forandring. Det skjer blant annet en generell feminisering av arbeidsstyrken, en overgang fra vareproduksjon til tjenesteproduksjon og krav om større fleksibilitet. Tidsorganisering, kompetanse, ledelse, klasse, lønn, emosjonelt arbeid og nye former for kunnskapsvirksomhet danner i boken et utgangspunkt for en diskusjon av forholdet mellom kjønn, makt og arbeid. Et av bokens sentrale premisser er at arbeidslivets kjønnsmakt ikke uten videre kan gripes gjennom politikkens maktforståelse. Mens det politiske feltet i

Norge på mange måter har gjennomgått en «kjønnsrevolusjon», har ikke en tilsvarende endring skjedd i arbeidslivet. Norge har fremdeles et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Vi har færre kvinner i ledende stillinger enn mange andre industrialiserte land. Dette paradokset er for forfatterne, en viktig utfordring til en generell maktanalyse. Boken sprang ut fra det treårige forskningsnettverket Kjønn i arbeid – nye relasjoner, ny teorier? som har fungert siden 1997 og har vært finansiert av Norges Forskningsråd.

første bud. Slik vi ser det, har dette budet tatt opp så stor plass at andre måter å tenke om likestilling på ofte er blitt fortrengt. Likestilling handler om mye mer enn lønnsarbeid og fødselspermisjon, karrieremuligheter og styreverv, barnehagetilbud eller arbeidsdelingen i heimen. Likestillingens normative fundament er et frihets-

Gutteklubbenes makt De to forskerne Hege Skjeie og Mari Teigen forsøkte i boken Menn imellom16 å forklare hvorfor vi ikke har lykkes med å bygge "likestillingslandet" Norge. De la her vekt på at de skriver om likestilling som et offentlig ansvar, som et område for institusjonell politikk. Visjonen om likestillingslandet er en del av en sosialdemokratisk visjon om at hele arbeidsstyrken skal være i arbeid – ikke bare halvparten. "Det vil si at idealet om økonomisk uavhengighet har vært den offentlige likestillingslærens

Maktutreder Halvard Vike prinsipp: rett til selvbestemmelse og frihet fra diskriminering, desavuering og krenkelser som har grunnlag i kjønn." I boken presenteres leseren for en analyse av holdninger til likestilling på toppnivåene i det norske samfunnet. Mer enn 1700 ledere i blant annet næringsliv, forvaltning, politikk, kulturliv, forskning og medier er blitt intervjuet. Bare

deler av partipolitikken, organisasjons- og kulturlivet viser unntak fra regelen om at maktens posisjoner er menns posisjoner. Svært mye samfunnsstyring formes med andre ord «menn imellom». Bokens forfattere spør hva all denne mannsdominansen betyr for hvordan likestillingen tar form som institusjonelt forankret politikk. De diskuterer og hvilke konsekvenser mannsdominansen har for de prioriteringene som blir gjort. Forfatterne tar opp også det de kaller “likestillingens vikeplikt” med eksempler fra bl.a. lønnsforhandlinger, omsorgsreformer og kvoteringspolitikk. I tillegg presenterer boken omfattende data om holdninger til likestilling i befolkningen. De viser blant annet at uenighetene er store også i yngre aldersgrupper. Mens jenter i dag har likestilling som «ryggmargsrefleks», er gutter klart mer ambivalente. Norske makteliter Boken Norsk makteliter17 presenterer en undersøkelse av hva som kjennetegner norske elitegrupper både i forhold til eliteteori og i forhold til de spesielt norske verdiene så som likhet,

45

Universitetets makt? konsensus og stabilitet. Undersøkelsen bygger på spørreskjemaundersøkelser og personlige intervjuer med i alt 1725 norske toppledere der

46

alder, klassebakgrunn, utdanning, oppvekstkommune og kjønnsfordeling fremkommer. De sitter alle i sentrale posisjoner innenfor politikk, forvalt-

ning og organisasjoner, i næringsliv, kulturliv og forskning og kirke. Boken viser hvor eksklusive disse beslutningselitene er i forhold til befolkningen; hvilke meninger de har om sentrale samfunnsspørsmål; hvordan de forholder seg til hverandre; hvilke veier de går for å påvirke gjennom medier og politikk. I boken legges det vekt på at den norske makteliten står overfor store utfordringer knyttet blant annet til globalisering, medieutvikling og fragmenterte styringssystemer. Avslutningsvis fremhever forfatterne at dataanalysen tydeliggjør godt at det finnes en kløft mellom elitene og befolkningen når det gjelder deres forståelse av avstanden mellom toppene og de øvrige samfunnslagene i muligheter for politisk innflytelse. De fremhever og at det påfallende at elitene har en helt annet forståelse av denne forskjellen enn folk flest. Dersom denne avstanden blir for stor, mener forfatterne at den kan komme i motsetning til demokratiske verdier. "Elitene står alltid overfor den krevende oppgave å skape nye løsninger og opprettholde legitimitet på èn gang. Å "lutre og moderere folkeviljen" blir neppe mindre krevende i kommende år."

Velferd og sosial rettferdighet Likhet under press Velferdsstaten har de siste årene stått under sterkt press. I boken Likhet under press18 ble det satt søkelys på hvordan dette presset blant annet ytrer seg. Her besvares spørsmålene ved å se nærmere på hvordan den skandinaviske samfunnsmodellen virker. Forfatterne legger vekt på at den skandinaviske fordelingsmodellen, gjennom institusjonene i arbeidsmarkedet og en stor velferdsstat, leverer forsikringsordninger som det private markeder ikke vil tilby. Boken framhever at den skandinaviske modellen er et politisk økonomisk system, som opprettholdes av en bestemt maktkoalisjon. Ytre påvirkninger, skapt av økonomisk internasjonalisering, og indre påvirkninger, skapt av modellen selv, kan endre forutsetningene for den maktbalansen som systemet hviler på. Erfaringer fra Skandinavia sammenlignes med erfaringer fra andre rike OECD-land. I kapitlet som omhandler solidariske lønnsforhandlinger fremhever forfatterne at solidariske lønnsforhandlinger har to viktige fordelingseffekter. For første er det å øke lønnen til

lavtlønnede i forhold til høylønnede arbeidstakere. Den andre er å endre fordelingen av inntekt mellom lønn og overskudd i favør av arbeidsgiverne. Forfatterne legger vekt på at de viktigste taperne i en slik solidarisk lønnspolitikk, er godt lønnede lønnsmottakere.. Deres inntekter er holdt tilbake med lønnslikhet som begrunnelse. Solidarisk lønnsforhandlinger var, slik forfatterne ser det, en "utbytting" av middelklassen. En av spenningene i lønnssystemet er nå knyttet til om store grupper av høyt kvalifiserte arbeidstakere får mer makt. I kapitlet om velferdsstaten fremheves det at "jo mer sammenpresset lønnsforskjellene er, desto større blir støtten til velferdsstatens sosialforsikring." Av dette følger også at fattigdommen i Skandinavia er lav. Den skandinaviske velferdsstatens suksess er truet, mener forfatterne. I kapitlet "Trøbbel i paradiset" argumenterer de for at modellen står overfor store utfordringer i kunnskapssamfunnet der den kapitalen som den enkelte medarbeider sitter med i form av kunnskap og initiativ blir mer dominerende. Dette gjør det vanskeligere med sentrale forhandlinger der lønnsmessige utjevning står sentralt. Det vil stimulere til individuelle kontrakter, lokale lønnsforhandlinger, og kunne bidra

til større lønnsforskjeller. Dette mener forfatterne vil kun endre hele den samfunnskontrakten som velferdsstaten bygger på. Svekket kvinnemakt? Boken Svekket kvinnemakt? 19 viser hvor stor innflytelse de frivillige organisasjonene hadde for fremveksten og utbyggingen av den norske velferdsstaten, spesielt på helse- og sosialfeltet. Forfatterne mener at organisasjonene samtidig er blitt gjennomgående blitt neglisjert i fremstillinger om velferdsstatens utvikling. Kanskje fordi mye av det viktige arbeidet skjedde "i stillhet", og i hovedsak ble utført av kvinner? Kanskje også fordi gjengs samfunnsforskning har begrenset oppfatningen av hva "organisasjonssamfunnet" er, til arbeidsog næringslivsorganisasjoner, og heller ikke alltid har undersøkt hva historien viser? Forfatterne, som er historikere og samfunnsforskere, tydeliggjør kvinnenes betydning, ikke minst for utviklingen av selve ideen om hva en velferdsstat er. Samtidig viser de at kvinnenes rolle i de frivillige organisasjonene, og også organisasjonene selv, er i ferd med å endres - og svekkes. Her er spennende kapitler om kvinner som politiske aktører før og etter stemmerettsutvidelsen, om Sanitetsforeningens

47

betydning som kunnskapsgrunnlag, om forskjellene mellom norske og danske kvinneorganisasjoner og om de frivillige organisasjonenes rolle for utviklingen av den hjemmebaserte omsorgen i Finland, Sverige og Norge. Her er og innsiktfulle artikler om ideer om kjønn fortsatt viser seg på arbeidsmarkedet, om hvordan tradisjonelle forestillinger fører til kjønnsdiskriminering av fedre. Den siste artikkelen viser hvordan kvinnene i våre dager står i fare for å miste sine organisasjonssamfunn. En viktig politisk infrastruktur og det forfatterne kaller " en skole i demokrati" forsvinner langsomt. Forfatterne mener det er et åpent spørsmål om dette blir erstattet av noe annet. Maktens samvittighet Få fagbokforfattere og bøker har fått så stor oppmerksomhet av sykepleiere som boken Maktens samvittighet.20 Bokens ene forfatter Halvard Vike, har blitt behørig presentert i dette bladet og på en rekke kurs og konferanser i NSFs regi. Vi viser derfor til tidligere omtaler i Sykepleielederen for mer utdypende omtale av boken. Dette er en obligatorisk bok for alle ledere og sykepleiere med interesse for politikk. Ikke minst når

48

Maktutreder Runar Bakken det gjelder forholdene i kommunehelsetjenesten. Det pekes i boken på at det i det offentlige Norge ofte gis inntrykk av at problemene i helsetjenesten er av praktisk art. Fokuset har vært på manglende styring, dårlige politikere og lav effektivitet. Forfatterne mener at det viktige er misforholdet mellom ambisjonene og de ressursene som stilles til rådighet. Dette er misforhold som skaper systematiske dilemmaer på flere områder og nivåer i velferdsstatens utøvende ledd. Dilemmaene skaper fundamen-

tale styringsproblemer og krysspress blant lokalpolitikere og kommunalt ansatte. Resultatet er blitt at velferdsstaten har gjort seg avhengig av arbeidskraft som er villig til å strekke seg ekstra langt for å få endene til å møtes: sykepleiere, hjelpepleiere og andre – som kommer klientene nært inn på livet, og som ikke har samvittighet til at de skal lide unødig. De utgjør velferdsstatens mer eller mindre usynlige og ikke altfor godt betalte omsorgsreservoar, som trår til når budsjetter skjæres ned, ansvar fraskrives og dilem-

maer desentraliseres. Boken viser svært godt på hvilken måte strukturell makt gjør seg gjeldende i lokal- og sosialpolitikk. Den er basert på intervjuer med omsorgspersonell og politikere og på observasjon på møter i to ulike kommuner og et sykehus. Boken har og en grundig diskusjon om forhold knyttet til den feminine vridning i sykepleieryrket. Her gjenkjenner vi mange av de poengene som den tidligere sykepleieren Runar Bakken har stått for i boken Modermordet. Han er og en av forskerne som står bak denne boken. Modermordet ble behørig debattert i tidsskriftet Sykepleien før debatten raskt ebbet ut. Teknologiske endringer. Kommunikasjon og media Forhold knyttet til media, ble berørt i flere av bøkene. I boken Digital makt21 tok redaktøren Tore Slaatta opp konsekvensene av digital kommunikasjonsteknologi. Han hadde fått med seg en bredt sammensatt gruppe av forfattere fra blant annet det nasjonale forskningsprogrammet SKIKT (Samfunnsmessige og kulturelle forutsetninger for informasjons- og kommunikasjonsteknologi) ved Norges forskningsråd. I boken viser de hvordan utviklingen og utbre-

delsen av den digitale informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) er blitt vår tids målestokk på fremskritt og makt i den globale kunnskapsøkonomien. Forbrukervennlig, digital kommunikasjonsteknologi har for lengst forandret vår hverdag, og er på kort tid blitt en del av våre omgivelser og vår natur. Som kulturelt og estetisk fenomen er den digitale teknologiens nærvær i ferd med å bli usynlig for oss. Boken retter søkelys mot hvordan IKT påvirker, endrer og skaper nye former for maktforhold, maktutøvelser og maktforståelser i samfunnet. IKT er ikke bare et nytt medium, slik radio kom etter avis og fjernsyn kom etter radio, men en teknologisk plattform for alle typer kommunikasjon og interaksjon mellom mennesker, organisasjoner og samfunn. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi griper inn i omfattende kulturelle og sosial endringsprosesser, der institusjoner, praksisformer og forståelsesformer ligger i støpeskjeen. Den digitale makten representerer dermed både muligheter og begrensninger for dem som ønsker å delta i den fremtidige utformingen av samfunnet. Den norske medieorden Media er en viktig premissleve-

randør for den offentlige makten. Media setter i større og større grad dagsorden for hvilke spørsmål og saker som blir prioritert i samfunnet og hos de politiske partiene. Media har med andre ord mye av definisjonsmakten i samfunnet. Tore Slaatta gir i boken Den norske medieorden Posisjoner og privilegier22, en analyse av den symbolske makt dagens norske medier produserer og reproduserer. Han søker å gi en ny forståelse av medienes stilling, slik at man ser tydeligere hvilke typer makt som fremtrer i det han kaller «den norske medieorden»: det som skjer mellom mediene, mellom journalister, og mellom ulike symbolkretsløp i samfunnet. Både de ulike medietyper – bøker, aviser, radio, film, fjernsyn, Internett – og de enkelte medier trekkes inn i analysen. I tillegg til å gi en ny teoretisk innfallsvinkel for belysning av mediene går boken også nye veier når den analyserer i en viss bredde den økonomiske nyhetsjournalistikkens fremvekst i Norge – et viktig fenomen i pressens utvikling de seneste tiårene Journalistikken Media og journalistikk ble også tatt opp i boken Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokra-

49

ti. Denne ble redigert av Martin Eide. Forfatterne retter her søkelyset mot sentrale felter av samfunnslivet der de mener at journalistikken opptrer som en formende kraft. I boken blir journalisten betraktes både som dramaturg og iscenesetter - ikke bare når det gjelder politikk og maktkamp, men også når det gjelder hverdagsliv og populærkultur. Premissmakten til journalistene er stor. I boken vises det hvordan norsk journalistikk har frigjort seg fra de tradisjonelle bindinger til politiske partier og andre grupperinger. Nå setter den selv sin dagsorden. På markedet er den avhengig av sin uavhengighet. Den smigrer sitt publikum. Og en bestemt form for journalistisk logikk og mediemekanikk slår igjennom. I boken spør de tretten bidragsyterne om hva det om hva dette vil føre til. Norge i verden Norsk politikk berøres sterkt av det som skjer internasjonalt. En rekke av bøkene som kom ut som resultat av makt og demokratiutredningen tok opp Norges plass i det internasjonale samfunnet og hvordan internasjonale forhold påvirker norsk politikk og hverdagsliv.

50

Globaliseringen og nasjonalstaten Globalisering innebærer at overnasjonale nettverk - økonomiske, teknologiske, politiske, kulturelle - binder verden sammen. Globaliseringen virker ujevnt. Den har vidt forskjellige konsekvenser for ulike folkegrupper og områder. Den er ikke en overordnet prosess, men et knippe av motstridende utviklingstrekk. Fragmentering og forsvarsreaksjoner er motstykker til globalisering. Nasjonalstaten har vært ramme om moderne prosjekter som demokrati og velferdsstat. Professor Øyvind Østerud behandlet en i en de første bøkene i serien til Gyldendal23, forholdet mellom globalisering og nasjonalstat. Han viste her hvilke konsekvenser underminering av nasjonalstatene kan ha, men også at statene fortsatt har betydning for stabiliteten i en mer globalisert verden. I debattene omkring utredningen var forholdet mellom nasjonalstat og globalisering ofte et tema. Et par år etter at Østerud hadde gitt ut sin bok kom det en bredere bok24 som diskuterte de rettslige bindingene, økonomiske føringene og det politiske handlingsrommet Norge har i en globalisert verden. Økonomer, jurister, statsvitere

og sosiologer tok her for seg ulike sider ved utviklingen, og viste hvordan situasjonen endrer seg for myndighetene og andre norske aktører. De rettslige bindingene endrer den nasjonale suvereniteten, gjennom internasjonale miljøforpliktelser, Norges EU-rettede avtaler, inkorporeringen av menneskerettskonvensjoner i norsk lov, kvinnerettigheter og dilemmaer knyttet til det flerkulturelle samfunn. De økonomiske føringene avtegner seg i utenrikshandelen, i den "nye økonomien", i bedriftsfusjonene, i skattekonkurransen mellom land og i de økonomisk-politiske følgene av det åpne, internasjonale kapitalmarkedet. Det politiske handlingsrommet er under omforming. Dette er særlig synlig i den økonomiske styringen, i petroleumsøkonomien og de statstilknyttede selskapenes internasjonale strategier, i landbruks- og miljøpolitikken. Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt Professor Terje Tvedt har i en rekke artikler og publikasjoner kritisert den norske modellen for utviklingshjelp og vår holdning til den tredje verden. Boken25 han skrev om norsk utviklingshjelp fikk mange til å gripe ordet og delta i en viktig

Kapitalens makt? debatt. Tvedt rørte ved noe av grunnlaget for vår selvforståelse. Etter hvert har imidlertid også denne debatten forstummet, slik det ofte skjer når media endrer fokuset. Her gis

en beskrivelse av det norske sørpolitiske systemet. Det fremstilles som en enestående sammenveving av utenrikspolitikk og utviklingshjelp – som har formet landets institusjo-

nelle arkitektur og nasjonale danning. Tvedt bruker uttrykk som det nasjonale godhetsregime, nasjonalkoporatisme, godhetsmakt, godhetstyrrani etc. for å for-

51

klare den mentaliteten som har preget Norges forhold til uhjelp. Tvedt viser til at Norge i løpet av noen få tiår har utviklet et helt nytt sosialt system med hundrevis av organisasjoner, tusenvis av forskere og journalister, byråkrater og statsetater som aktive pådrivere – organisert omkring et enestående nasjonalt prosjekt: å skape utvikling i fattige land og å fremme Norges rolle som humanitær stormakt. Han spør hvordan dette høylytte prosjektet for å endre verden, radikalt, men i det stille, har påvirket utviklingen av Norge. Gjennom de perspektivene og de nye begrepene som Tvedt innførerer gir han godt grunnlag for å forstå hva som har skjedd i den perioden som han kaller «Det internasjonale gjennombrudd» i norsk moderne historie. I eskrivelsen og analysene av kampen om ulike typer makt innenfor det norske systemet for utenrikspolitikk og bistandspolitikk, gir Tvedt grunnlag for bedre å forstå den generelle utviklingen av det moderne Norge. Knut Nustad går også svært kritisk til verks i sin vurdering av norsk u-hjelp i boken Gavens makt.26 Han viser her at Norsk utviklingshjelp har vært en integrert del av norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk i årene etter den andre verdens-

52

Maktutreder Siri Meyer krig. Nustad mener at Utviklingshjelpen tok over for kolonitiden som en ny forestilling om forholdet mellom Vesten og resten av verden. I Norge skulle denne forestilling til dels virke som en positiv motvekt til Norges engasjement på vestmaktenes side i den kalde krigen. Nustad viser hvordan de ulike modellene for norsk utviklingshjelp konsekvent har fremstilt årsakene til fattigdom som interne i de fattige landene og som mulige å løse gjennom en målrettet inn-

gripen utenfra. Norsk utviklingshjelp har derved produsert makteffekter gjennom å fortrenge forbindelser mellom global rikdom og fattigdom, mener forfatteren.

Siri Meyer Kulturforskeren Siri Meyer var redaktør av flere av bøkene i Makt- og demokratiutredningen. Gjennom bøkene og sine debattinnlegg reiste hun viktige spørsmål knyttet til både forskningsmetode og det synet på

kunnskap som lå til grunn for utredningen. I sluttrapporten hadde hun et viktig innlegg der hun oppklarte hvorfor hun ikke kunne stå bak flertallets synspunkt. I boken Kunnskapsmakt27 som Meyer var med å redigere ønsket forfatterne å sette i gang en debatt blant forskere for å fremme andre forskeridealer enn de eksisterende. Her finner vi mange av de argumenter som Siri Meyer reiser i sin dissidens - uttalelse. Forfatterne ønsket med denne boken å gripe tak i det formålsrasjonelle og instrumentelle som de mener preget den forrige maktutredningen. De ville blant annet bringe opp til debatt spørsmålet om hva staten og politikken har vært og hva den skal være i fremtiden. Med utgangspunkt i ulike typer forskning, genteknologi, miljøforskning, geografi, samfunnsvitenskap, oppdragsforsking osv., søkte forfatterne kritisk å undersøke og stille spørsmål ved kunnskapens og vitenskapens makt. De spørsmålene som ble reist har også stor betydning for maktdiskusjonen inne sykepleiefaget (ref. artikkel av Kari Martinsen og Jeanne Boge i Sykepleielederen nr1 2005). Hva slags maktspill inngår kunnskapen i? Hvem er aktørene og hvordan skal vi for-

stå spillet? Er det mulig å kritisere makten? Er viktige spørsmål som ble forsøkt besvart. Maktens tekster Siri Meyer var også medredaktør av boken Maktens tekster.28 Den hadde som utgangpunkt at grundige tekstanalyser trengs for å få øye på staten og makten i dagens samfunn. Språk er makt. Det kan frigjøre, men like ofte virke maskerende for innsyn i virkeligheten. Tekstens form kan fremme autoritet og undertrykke mennesker, men og skape innsyn og fremme demokrati og frihet. Tekstenes betydning for analyse av maktforhold har øket i det moderne samfunn. Siri Meyer argumenterte innledningsvis for at staten er nå avindividualisert samtidig som det sosiale livet er individualisert. Staten taler til oss gjennom tekster i større og større grad gjennom rundskriv, informasjon og lover. Den reelle makten blir dermed mindre synlig og vanskeligere å forholde seg til. Kjell Lars Berge analyserer den svenske teksten "ABC om bosteder". Han finner her at makten til staten unndrar seg sin maktposisjon når den i teksten prøver å innynde seg hos leseren ved å være en slags kompis med leieboeren. Amund Børdahl skriver gene-

relt om maktprosa. Ingrid Kristine Hasund skriver om fyllordene vi bruker i vårt uformelle språk som viser hvordan ord hvordan for eksempel et ord som "liksom" utgjør en del av spillet om makt. En artikkel viser hvordan bilder og visuelle fremstillinger er særlig gode til å ramme og uttrykke en allerede eksisterende følelse eller oppfattelse. Flere artikler omhandler vitenskapens språk og forholdet mellom journalistikk og vitenskap. Jill Merethe Logas skriver om godhetsdiskursen slik den kom frem i debatten om Verdikommisjonen for noen år siden. Med godhetsdiskursen forstår hun en velmenende og idealistisk tale som søker å motvirke likegyldighet overfor "de svake" og ren egoisme. Godhetsdiskursen bæres oppe av begreper som omsorg, etikk, verdighet, toleranse etc. Denne diskursen får makt gjennom godhetens karakter. Hennes egen diskusjon tar utgangspunkt i tre aspekter ved godheten: godhetens skulte versus åpne karakter, godhetens asymmetri og godhetens manglende opposisjon. Som motsetning til den norske verdikommisjonen setter hun det danske etiske råd. Det etisk råd i Danmark har hatt som oppgave å diskutere hva de er imot og å sette grenser. Den norske verdikom-

53

misjonen har derimot hatt som oppgave å skulle fremme gode verdier. Logas diskusjon er, i forhold til sykepleierfaget, viktig fordi det ligger i deler av sykepleielitteraturens natur å ville fremme det gode heller å fremme en kritisk og analytisk holdning. I godhetsdiskursen ligger skjult en asymmetri i forholdet mellom den svake og den sterke. Den "bygger på en asymmetrisk maktrelasjon i favør av den barmhjertige". Denne makten blir også tatt i bruk av dem som snakker i godhetsdiskursen. Den som snakker innen denne diskursen fremstår selv som god, ikke på grunn av sine handlinger, men på grunn av sine ord. Loga har og et viktig poeng når hun skriver at asymmetrien i diskursen skaper en offerrolle. Det ligger derfor en sterk skult makt i denne diskursen fordi ingen ønsker å bli assosiert med godhetens motsetning. Ved å opponere mot godheten fremstår opponenten lett som kynisk, selvopptatt og ond. "Den som taler i diskursen, besitter altså en makt som er uangripelig for kritikk, fordi man som kritikker blir stilt i den ondes ståsted". I et eget kapitel diskuteres metaforiske forestillinger om seksualitet og hvordan de virker bestemmende for individ og samfunn. Diskusjonen tar

54

utgangspunkt i den første offentlige abortdebatten som var i Norge i 1913, og i 1930tallets debatt om "den nye moral". Metaforen har en evne til å styre vårt blikk på verden. Det vises til Roland Barthes og hevdes at metaforen har mange likhetstrekk med det borgerlige mytespråket. Dette dekker over sammensatte årsaksforhold og

komplekse sammenhenger. Det fungerer inkluderende og utstøtende overfor samfunnsmedlemmer som befinner seg i ulike situasjoner og foretar forskjellige valg. Ved å fokusere på noen få egenskaper ved en gruppe eller et menneske , og gjøre dette til "hovedsaken" om dem, kan enkeltindivider fordømmes og plasseres utenfor

det gode selskap. I artikkelen forholder forfatteren seg hovedsakelig til kvinner og seksualitet, men understreker i sin konklusjon at metaforer og har og har hatt føringer for synet på andre grupper som innvandrere, homofile og rusmisbrukere. Hun påpeker imidlertid og at en ny metafor kan gi oss ny innsikt og endre vårt perspektiv. Metaforer er viktige og noe vi ikke kommer utenom. Det gjelder både den som vil endre og den som vil konservere samfunnsforhold. Normalitet og identitetsmakt Boken Normalitet og identitetsmakt i Norge29 redigerte Siri Meyer sammen med Thorvald Sirnes Normalitet og identitet er temaer som er relativt nye i en maktsammenheng. Forfatterne inviterer derfor til en nytenkning av selve maktbegrepet. Bokens åtte bidragsytere behandler temaer som skole- og utdanningspolitikk, bistandspolitikk, politi- og pressemakt samt presenterer nye tankefigurer på identitetsfeltet og gir innblikk i nye dimensjoner ved maktbegrepet. Forfatterne etterlyser en norsk identitetspolitikk. Det er noe vi er nødt til å ha i fremtiden. Vi har en landsbrukspolitikk, en fiskeripolitikk etc. men hva

med en politikk for vår nasjonale identitet? Det som har vært grunnlaget for norsk politikk i etterkrigstiden - de kollektive eller sosiale identitetene knyttet til yrker, klasser og nasjoner – har endret seg. Det er disse endringsprosessene i det norske samfunnet, med politikken som en sentral normaliseringsmakt, er tema for boken. Særlig er det de skjulte dimensjonene ved identitetene som ligger forfatterne på hjertet. De viser at i prinsippet all meningsproduksjon er bundet av bestemte tankefigurer, og at de styrer individ og samfunn, forskning og politikk. Våre forestillinger om «normalitet» er innebygget i oss selv - enten det er som nordmann, mann eller kvinne, forsker eller bistandsarbeider. Ikke bare ville forfatterne avsløre vår tendens til å «naturalisere» det historiske og kulturbestemte i våre normalitetsoppfatninger, men de ville også avsløre normalitetsdiskursens økende makt. Religion og livssyn Det har vært hevdet at vi lever i et samfunn som blir mer og mer sekularisert. Parallelt med denne sekulariseringen har vi også fått en individualisering av religionen. Det har i større grad blitt vanlig at

enkeltindividet lager sin egen religiøse mix . Det er ikke kirkens konkordiebok som danner grunnlaget for den enkeltes trosutøvelse, men hva som er "sant for den enkelte". Forholdet mellom samfunn og religion har også blitt satt på spissen ved at religionen i større grad enn på mange år influerer på politiske valg og tendenser. Verdens mektigste mann George Bush jr., USAs president, støtter sin makt i stor grad på kristne grupper i USA. Samtidig motiveres den verdensomspennende terroren som islamistiske grupper utøver, i stor grad av religiøs retorikk og forestillinger. I kjølvannet av en økokatastrofe, usikkerhet i arbeidsliv og samfunn, et mer mangfoldig bilde når det gjelder verdier og holdninger, snakkes det og oftere om en rereligiøsisering av Europa. Afrikanske misjonærer, som har vært opplært av kristne misjonærer fra Europa, ser nå Europa som sitt viktigste forkynnelsesmarked. Innen den kristne trossfære synes også de mer karismatiske retningene å ha størst fremgang. Det gjelder i uland, men også i Norge der det som tidligere var å regne som yttergrupper av typen Livets ord og Levende ord, i større grad enn før tiltrekker seg søkende mennesker. Disse religøse retningen representerer heller ingen form for

55

askese eller nøkternhet, men priser tvert imot personlig suksess og materiell lykke. Det slike forhold som gjør religionsforskeren Pål Repstads bok Dype, stille milde30 særlig viktige. Han prøver her blant annet å besvare spørsmålene om på hvilke måter har religion makt over mennesker? Hvem har hva slags makt i det organiserte religiøse liv i Norge? Repstad tar utgangspunkt i at makt og maktbruk ofte ikke erkjennes klart i religiøse miljøer. Samtidig har nyere samfunnsvitenskapelig maktforskning i for liten grad interessert seg for religion. Han drøfter drøfter også ulike maktforståelser, og hvordan de kan anvendes på religion. Han konstaterer at selv om religionen i dagens samfunn har mindre makt over sinnene til folk flest enn før, kan religiøs makt like fullt gjøre seg sterkt gjeldende i enkelte miljøer. Og han gjennomgår, avdekker og drøfter formelle og ikke minst uformelle maktforhold i statskirken – på bakgrunn av bl.a. inngående intervjuer med norske kirkeledere og politiske ledere. Et eget kapittel er viet kvinnens stilling i Den norske kirke. Boken behandler tar ellers opp overgrep i religiøse miljøer og forholdet mellom kirke og stat.

56

Gud i norsk politikk Hvilken rolle spille religionen i politikken i dagens Norge. Lever virkeligheten opp til forventningen om at religion og politikk skal være atskilte sfærer? Religionshistorikeren Torkel Brekke viser i boken Gud i norsk politikk Religion og politisk makt31 gjennom flere eksempler at dette ikke er tilfelle. I et historisk perspektiv er ideen om to sfærer også ganske spesiell, mener forfatteren. Religon var maktens eneste virkelige kilde til legitimitet i alle samfunn i førmoderne tid. I Europa fra 1600-tallet utviklet det seg imidlertid en ide om at religion bør være en privatsak, mens politisk makt og statsmakt bør være frikoblet fra religion. Denne tradisjonen utfordres nå fra flere hold i flere deler av verden, også i Norge mener Brekke. Det flerkulturelle Norge Norge er blitt et mer mangfoldig samfunn. Det å være norsk er blitt mer komplisert enn det var for noen tiår siden. Det er ikke den lusekoftekledde nordmann som danser halling som representerer der moderne Norge. Det kan like godt være en ung mann med pakistanske foreldre, islamsk tro som snakker bred oslodialekt, eller en

mann med samisk bakgrunn som har en høy stilling i en ledende norsk industribedrift. Dette flerkulturelle Norge har blitt viet oppmerksomhet i flere av bøkene i makt og demokratiutredningen. Noen skal nevnes her: Samene Sametinget, som ble opprettet i 1989, og tilknyttede forvaltningsorganer var en nyvinning i og en videreutvikling av den norske demokratiske styringsformen hevder forfatterne av boken Samer, makt og demokrati.32 Aldri før er et etnisk basert representativt politisk og administrativt organ blitt etablert. Men hva skjer nå, hva har skjedd, og hvilke problemer står man overfor i tiden som kommer? Boken gir et inngående studium av Sametinget som politisk system, den drøfter urfolks stilling innenfor folkeretten og betydning i EU-sammenheng, og samiske sedvaners betydning som rettsgrunnlag. Den tar også for seg kvinnerepresentasjonen på Sametinget, samisk tilhørighet og registrering som velgere, og viser hvilke lokale diskusjoner og stridsemner som gjør seg gjeldende. Og den går nærmere inn på identitetsprosesser, samisk offentlighet og demokrati. Også mediene og

Universitetet i Oslo - kunnskapens makt? det norske samfunn drøftes, og dessuten: svensk samepolitikk og mulighetene for en fellesnordisk offentlighet.. Det flerkulturelle Norge står også i fokus i boken Sand i maskineriet.33 Her presenterer leseren for en rekke paradokser og dilemmaer som gjelder velferdsstaten, arbeidsmarkedet, elitedannelser, religion og kjønnsroller når det gjelder de mange, nye minoritetsgruppene i Norge. Boken drøfter først hvilken rolle staten kan og bør spille i utformingen av det flerkulturelle samfunn, med vekt på citizen-begrepet. Den retter deretter søkelyset mot arbeidsliv og skole: Skjer det egentlig en integrasjon i arbeidslivet – med positive ringvirkninger? Virker det fel-

les religionsfaget mer splittende enn samlende? Sentralt er også drøftingen av motsetninger mellom individers og gruppers rettigheter, og hvem som kan formulere og representere minoritetenes interesser. I tillegg til å drøfte prinsipielle spørsmål på bredt grunnlag er boken også et høyaktuelt, innlegg i den pågående debatten om det flerkulturelle Norge. Ungdomssamfunn og konsum Det hevdes av mange at vi lever i et samfunn som dyrker ungdommen og det ungdommelige. Samtidig vet vi at en stor del av den unge arbeidsstyrken har problemer med å få arbeid, mange sliter med krav til

utdannelse og store forventninger fra samfunn og foreldre. Det er også et paradoks at mens vi vektlegger det ungdommelig så sterkt, bruker vi mer og mer ressurser på den eldre del av befolkningen. Det har vært hevdet at vårt samfunn beveger seg mot en konflikt mellom generasjonene mer uttalt en noen gang før. Boken Ungdom, makt og mening34 tar for seg ungdommens liv og livsbetingelser på en rekke områder. Sentralt står skolen: Er det slik at den bidrar til kunnskaper om og meningsfull deltagelse i demokratiske prosesser? Og organisasjonsliv: Hva skjer i ungdomsrådene? Hvordan fungerer de frivillige ungdomsorganisasjonene? Og den nye teknologien – er den et

57

nytt tyranni, eller gir den nye muligheter? Hva med reklamens makt? Og ungdomskulturen: Hva med jenters forestillinger om kjærlighet og likestilling? Innvandrerungdommens muligheter til å finne seg selv? Hvilken rolle har musikken? Boken gir et allsidig og oppdatert bilde av den spenningsfylte ungdomstiden i vårt samfunn, da så mange opplever at de befinner seg i konformitetens randsone. Skolen står sentralt i denne diskusjonen. Mange søker seg til praktisk rettede utdanninger innen helse og sosialfag. Dette er for mange en utfordring fordi disse fagene ofte ikke er førstevalget og dermed er elevene lite motivert. Boken kommer i liten grad inn på disse problemstillingene, men får godt frem hvordan kravet om utdannelse og vekten på middelklassens verdier, prestisje og språk dominerer i skolen. "Dette har særlig gått ut over de unge som ønsker praktisk og håndverksmessig utdannelse. Deres rom blir snevrere, både utdannelsesarenaer og i yrkeslivet, og som premissleverandører i samfunnet. Og viser ser at en minoritet av ungdomsgruppen faller utenfor. De passer ikke inn i samfunnets institusjoner, og av ulike grunner kan de ikke – eller vil ikke- gå inn i et strigent utdanningsløp. Slik sett lykkes Frihetens Generasjon så

58

lenge de velger innenfor fastsatte rammer. For dem som faller utenfor vil marginaliseringen forplante seg til flere arenaer." Varene tar makten Forbrukersamfunnet er mer enn et ungdomsfenomen, selv om mye av ungdommens selvbilde realiseres gjennom konsum og verdier i forbrukermarkedet. Siri Meyer og Erling Dokk Holm har redigert boken Varene tar makten.35 Her går de bak fasadene og maskene for å tegne et nytt kart over dagens Norge der forbrukerkulturen har blitt en dominerende trekk. De griper både til historiske eksempler, samtidsanalyser og studier av enkeltpersoner, enten det er de nyrike, shoppingkulturen, identitetskonstruksjoner, kvinnemakt, klær eller lettøl som legges under lupen. Forfatterne stiller seg kritisk til den holdning at forbruk er en motsetning til "meningen med livet", og hvor eliten moraliserer over folkets konsum. Boken stiller utfordrende spørsmål i forhold til den offentlige debatt der kritikken av økende materialisme og forbruk også synes å bli tema i høstens valgkamp. Det skal også nevnes at serien har viet miljøutfordrningene stor oppmerksomhet i boken

Miljøvern uten grenser36. Selv om dette nok er en av vår tids største utfordringer både i forhold til livskvalitet og helse, vil vi ikke gå særlig inn på den her. Boken handler om makt og demokrati innenfor miljøvernfeltet i Norge. Hvem er det som har makt til å definere et politisk felt som dette? Hvor viktige er de frivillige miljøvernorganisasjonene i det nasjonale demokratiet, og hvor viktig er demokratiet internt i organisasjonene? Fokuset er blant annet på det politiske felts bredde og båndene mellom det lokale og det nasjonale organisasjonsnivået når det gjelder miljøarbeidet.. Kunnskap om Norge Vi vil i senere numre av Sykepleielederen komme tilbake til noe av den omfattende kunnskapsmassen som ble samlet inn som en del i makt- og demokratiutredningen. Vi vil da særlig ha fokus på arbeidslivet og også ta for oss annen aktuell litteratur knyttet opp til det samme feltet. Bøkene som her er nevnt bør inngå i et hvert fagbibliotek som har som målsetting å gi et realistisk bilde av Norge i 2005 – jubileumsår og valgår.

Litteratur 1) Mot en ny maktutredning Øyvind Østerud, Fredrik Engelstad, Siri Meyer, Per Selle og Hege Skjeie Gyldendal akademisk forlag 2) Makten og demokratiet En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen (1998-2003) Øyvind Østerud, Fredrik Engelstad og Per Selle 3) Om makt. Teori om makt, Teori og kritikk Fredrik Engelstad (red.). Gyldendal akademisk forlag 4) Maktens strateger Iver B. Neumann (red), Pax forlag. 5) Norge – en kritikk Begrepsmakt i Europa-debatten Iver B. Neumann, Pax forlag 6) Regjering i Norge Iver B. Neumann og Ole Jacob Sending (red.) Pax forlag 7) Farvel til folkestyret? Nasjonalstaten og de nye nettverkene Tommy Tranvik og Per Selle Gyldendal akademisk forlag 8) Folkets makt, Medborgerskap, demokrati, deltakelse Kristin Strømnes, Gyldendal akademisk forlag 2003 9) Hva skjer med partiene? Knut Heidar og Jon Saglie Gyldendal akademisk forlag 2002 10) Vanens makt. Hege Skeje, Gyldendal akademisk forlag 11) Den fragmenterte staten Reformer, makt og styring Gyldendal akademisk forlag 2001 ISBN: 82-05-28116-5 12) Arbeidslivet i Norge. Mellom tradisjon og risikosamfunn Makt og demokrati i arbeidslivet. Gyldendal akademisk forlag 13) Kapitalistisk demokrati? Norsk næringsliv gjennom 100 år. Sverre A. Christens, Harald Espeli, Eirin Larsen, Knut Sogner Gyldendal akademisk forlag, 2003 14) Kjønnsrettferdighet Utfordringer for feministisk politikk Cathrine Holst (red.). Gyldendal akademisk forlag 15) Den usynlige hånd? Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv Anne Lise Ellingsæter og Jorun Solheim (red.) Gyldendal akademisk forlag 2002 16) Menn imellom, Hege Skjeie og Mari Teigen Gyldendal akademisk forlag 2003 17) Norske makteliter, Trygve Gulbrandsen, Fredrik Engelstad, Trond Beldo Klausen, Hege Skjeie, Mari Teigen og Øyvind Østerud 18) Likhet under press, Utfordringer for den skandinaviske fordelingsmodellen, Erling Barth, Kalle Moene, Michael Wallerstein, Gyldendal akademisk forlag

19) Svekket kvinnemakt? De frivillige organisasjonene og velferdsstatenNina Berven (red.) og Per Selle (red.) Gyldendal akademisk forlag 2001 20) Maktens samvittighet. Halvard Vike, Runar Bakken,Heidi Haukelien, Randi Kroken. Gyldendal akademisk forlag 2002. 21) Digital makt Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens betydning og muligheter, Tore Slaatta (red.) Gyldendal akademiske forlag 22) Den norske medieorden Posisjoner og privilegier. Tore Slaatta Gyldendal akademisk forlag 23) Globaliseringen og nasjonalstaten. Øyvind Østerud. Gyldendal akademisk 1999 24) Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom Bent Sofus Tranøy og Øyvind Østerud (red.) Gyldendal akademisk forlag 2001 25) Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt Den norske modellen Terje Tvedt, Gyldendal akademiske forlag 26) Gavens makt, Norsk utviklingshjelp som formynderskap Knut Nustad, Pax Forlag 2003 27) Kunnskapsmakt, Siri Meyer (red.) og Sissel Myklebust (red.) Gyldendal akademisk forlag 2002 28) Maktens tekster, Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad (red.) Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 29) Normalitet og identitetsmakt i Norge, Siri Meyer (red.) og Thorvald Sirnes (red.) 30) Dype, stille, sterke, milde Religionens makt i dagens Norge Pål Repstad, Gyldendal akademisk forlag 31) Gud i norsk politikk, Religion og politisk makt, Torkel Brekke, Pax forlag 32) Samer, makt og demokrati, Sametinget og den nye samiske offentligheten, Bjørn Bjerkli (red.) og Per Selle (red.) Gyldendal akademisk forlag 2003 33) Sand i maskineriet, Makt og demokrati i det flerkulturelle Norge Grete Brochmann, Tordis Borchgrevink og Jon Christian Rogstad Gyldendal akademisk forlag 2002 34) Ungdom, makt og mening, Fredrik Engelstad (red.) og Guro Ødegård (red.), Gyldendal akademisk forlag 2003 35) Varene tar makten, Siri Meyer (red.) og Erling Dokk Holm (red.) Gyldendal akademisk Forlag. 36) Miljøvern uten grenser? Øystein Bortne, Per Selle, Kristin Strømsnes, Gyldendal akademisk Forlag AS 2002

59

MEDLEMSVERVING

Tar du en utfordring Som medlem i styret av NSF LSL har jeg lyst til å komme med en utfordring til alle medlemmeri landsgruppen. I disse snart to årene jeg har sittet i styret, har verving av nye medlemmer, å gjøre NSF LSL bedre kjent og utvikling av samarbeidet med NSF sentralt vært oppgaver jeg har sett på som viktige. Dette er ikke gjort i en håndvending. Derfor er min utfordring. Kan dere som medlemmer av landsgruppen være med på en dugnad? Hvis vi alle verver 2 av våre kollegaer, vil medlemstallet øke med ca 1500. Vi blir da en landsgruppe med godt over 2000 medlemmer. Det sier seg selv at muligheten for å påvirke NSF sentralt øker med antall medlemmer. I dag er vi ca 750 medlemmer, og vi er ca 11.000 sykepleieledere på alle nivåer, så vervingspotensialet er stort. Man trenger ikke være leder for å være medlem i NSF LSL, det er nok å ha interesse for ledelse. Jeg håper at dere tar utfordringen og at dere på den måten er med på å hjelpe oss i styret med å komme et kjempesteg videre i to av målene i handlingsplanen. Trenger du mer informasjon om landsgruppen, kan du gå inn på vår hjemmesiden via www.nosf.no/sykepleieledere eller via www.sykepleierforbundet.no så til faggruppe og deretter på sykepleieledere. En kjede er aldri sterkere enn det svakeste ledd. Derfor er vi i styret avhengig av at vi alle arbeider sammen om dette. Innmeldingsblankett finner dere i bladet eller på hjemmesiden, ta kopier og ta fatt på dugnaden. Jeg håper dere tar utfordringen!

ASTRID ENBERGET Sekretær NSF LSL

Redaktøren har ordet.

Det tar lang tid å lage et tids-

gere bladet i ytterligere to år. I

også viktig at fylkeslederne bru-

skrift av denne typen. Noen

hovedsak vil jeg følge den profi-

ker Sykepleielederen til å for-

ganger tar det lenger tid enn

len som bladet har hatt de siste

midle nyheter om det skjer

planlagt.

årene. Som leser vil du finne

lokalt i forhold til ledere.

Bladet du nå har i hånden

intervjuer med ledere, forskerer

Denne gangen har vi stoff fra

kommer et par måneder etter

og ressurspersoner som har vik-

Oslo og Sogn og Fjordane. Jeg

utgivelsesplanen. Vi beklager

tige synspunkt på den sektoren

regner imidlertid med at det

dette..

vi arbeider i. En god leder har

også skjer saker og ting for

en bred orientering til sitt leder-

ledere i andre fylker. Bruk

Ledersatsingen som NSFs fag-

skap. Vi vil derfor også gjerne

Sykepleielederen til å formidle

avdeling arbeider med, vil

bidra med innslag knyttet til

det som skjer.

denne høsten gi konkrete utslag

kultur og samfunnsliv ut over

i opplæringstilbud og oppføl-

det som vanligvis assosieres med

Karl-Henrik Nygaard

ging av ledere over hele landet.

lederskap. Du vil finne omtale

redaktør

Sykepleierkongressen i septem-

av aktuell faglitteratur, tidsskrift

ber og nasjonalt lederseminar i

og skjønnlitteratur. Det viktig-

oktober er deler av denne sat-

ste er imidlertid at bladet skal

singen. Et eget hefte om NSFs

være til inspirasjon for deg som

syn på ledelse vil også bli publi-

leder.

sert. I denne sammenheng blir Sykepleielederen viktig. Her vil

Sykepleielederen sendes til alle

du finne reportasjer om det

fylkeskontor. I ledersatsingen til

som skjer.

NSF har fylkeslederne en viktige oppgave i å rekruttere ledere

Jeg har gjort avtale om å redi-

til nye ledernettverk. Det er

Sykehusreformen – til fordel eller ulempe for Helse-Norge Omtale av boken Helse-Norge i støpeskjeen. Søkelys på sykehusreformen. Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard Helse-Norge i støpeskjeen. Søkelys på sykehusreformen. Ståle Opedal og Inger Marie Stigen (red.) Fagbokforlaget 2005 ISBN 82-450-0255-0

En av de største reformene Statens overtakelse av sykehusene i 2002 er en av de største reformene i Norge noensinne. Reformen ble gjennomført med rekordfart, 100 000 arbeidstakere fikk nye arbeidsgivere og store verdier ble flyttet fra fylkeskommune til staten. I løpet av kort tid mistet fylkeskom-

62

munene en av sine viktigste og største sektorer. Reformen har fått mye motbør, men og stor støtte fra de dominerende partiene på Stortinget. Andre mener at dette i utgangspunkt er en dødfødt reform. Mange har kritisert at markedstenkingen har fått for stor plass i sykehusene. Det har og blitt hevdet at innføring av foretaksstyrer har fratatt politikerne makt og myndighet. Det påståes og at reformen har ført til en overfokusering på de økonomiske resultatene og budsjettbalansen. Tre år med forskning Selv om tre år er kort tid, er det likevel imponerende hva de samfunnsvitenskapelige miljø-

ene i Norge har gjort av studier og forskning omkring helsereformen. Boken Helse-Norge i Støpeskjeen – søkelys på sykehusreformen som nå foreligger på Fagbokforlaget, synliggjør godt dette. Ståle Opedal, Rogalandsforskning (RF) og Inger Marie Stigen, Norsk institutt for by - og regionforskning, har redigert boken. De har samarbeidet om flere omfattende studier av reformer i sykehussektoren. I tillegg til de to bidrar 13 andre forskere fra Nordlandsforskning, Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen, SINTEF Helse i Trondheim, Høgskolen i Agder og Institutt for statsvitenskap og Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved

Universitetet i Oslo, i tillegg til de to forskningssentrene som redaktørene tilhører. Hvorfor søkelys på reformen? Professor Tore Hansen stiller dette spørsmålet innledningsvis i boken. Han viser her blant annet til at man kan observere to sentrale utviklingstrekk i spørsmålet om en desentralisert forvaltning av offentlig tjenesteyting. Han mener det kan argumenteres for behovet for storskalaorganisasjoner, der eksisterende lokale eller regionale enheter skal inngå i større og bredere organisasjoner. Debatten om kommuneinndelingen og kommunenes størrelse er to eksempel på dette. Avvikling av det fylkeskommunale eierskap og etableringen av statlige regioner for forvaltningen av sykehusene er andre viktige eksempel. Tore Hansen mener det og er voksende erkjennelse av behovet for å desentralisere offentlige oppgaveløsninger til mindre organisatoriske enheter. Han nevner flere eksempler på dette.

Regionalisering og New Public Management Tore Hansen mener videre at regionaliseringstrenden innebærer en erkjennelse av at en fullstendig sentralisering og nasjonalisering av oppgaver med regionale konsekvenser er lite effektiv. New Public

Dette er en internasjonal utvikling som det i stor grad oppfordres til fra for eksempel OECD. Det forventes at politikerne bare befatter seg med det som betegnes som overordnede spørsmål. Det mener Hansen i realiteten innebærer at den folkevalgte styringen i økende grad er av indirekte og kontrollerende karakter. "Dette gjelder i forhold til oppgaver som ivaretas av både statlige og kommunale organer. En slik forvaltningsideologi innebærer blant annet at den løpende beslutningsfattingen skjer i regi av det administrative apparat. Dette betyr samtidig at den tradisjonelle ombudsrollen som de folkevalgte alltid har ivaretatt, er i ferd med å viskes ut." Brukerperspektiv

Management er og en dominerende tendens. Dette mener han innebærer en mulig avdemokratisering av styringen og forvaltningen av det offentlige oppgaveansvaret. Folkevalgte organer blir i større og større grad erstattet av profesjonelle styrer og organer.

Hansen viser videre til at den demokratiske svekkelsen i noen grad oppveies av et forsterket brukerperspektiv og brukermedvirkning. Han gjør et viktig poeng av at det i liten grad har vært en prinsipiell debatt om "hvordan de ulike styringsmessige og organisatoriske ordningene bidrar til å ivareta de mange og til dels motstridende målsettinger som tiltakene er ment å ivareta".

63

Han redegjør ellers i kapitlet for en rekke utfordringer knyttet til helsereformen, som han håper den forskningen som denne boken bygger på, vil kunne gi svar på. Med bakgrunn i den medisinsk-faglige utviklingen mener Tore Hansen at det er viktig at man ikke låser helsetjenesten fast i organisatoriske strukturer som er lite fleksible overfor nye behandlingsmuligheter og nye krav fra den befolkningen som skal betjenes. En omfattende spørreundersøkelse Inger Marie Stigen redegjør godt for bokens innhold og det datagrunnlaget som ligger til grunn, i bokens innledningskapitel. Det er blant annet gjennomført spørreundersøkelser til styremedlemmer og administrative ledere i regionale og lokale helseforetak både i 2003 og 2004. I 2004 ble det også sendt ut spørreskjema til et utvalg divisjonsdirektører, klinikksjefer og avdelingsledere i de lokale helseforetakene. Totalt var det 401 respondenter. Disse er fordelt på 293 styremedlemmer og administrative toppledere i regionale og lokale helseforetak og 108 divisjonsdirektører, klinikksjefer og avdelingsledere. Den totale svarprosenten er 70, og repre-

64

sentativiteten i materialet er dermed tilfredsstillende. I tillegg er det gjennomført intervjuer i Helsedepartementet og i regionale og lokale helseforetak i 2002 og 2004. Forskerne har dessuten gjort omfattende dokumentanalyser og observert styremøter. Mellom stabilitet og fornyelse I bokens andre kapitel skriver Inger Marie Stigen om Eierskap, organisering og ledelse – mellom stabilitet og fornyelse. Hun viser her hvordan Sykehus-Norge i hovedtrekk er organisert, og hvem som leder de nye helseforetakene. Kapitlet viser en blanding av nytt og gammelt som kan sikre fornyelse kombinert med stabilitet. Blandingen kan imidlertid også medføre «kulturkollisjoner» og uklar rolleforståelse med nye konflikter eller manglende autoritet som resultat. Etternøler eller pioner? I kapittel 3 Norge i Norden: Fra etternøler til pioner i reformering av sykehussektoren? setter Haldor Byrkjeflot og Simon Neby, fra Rokkansenteret i Bergen, reformen inn i et nordisk komparativt perspektiv. De to har satt fokus på nordiske forskjeller og utviklingstrekk når det gjelder

valg av organisasjonsform for sykehusene. De to forskerne viser hvordan Norge har gått fra å være en etternøler til et mulig foregangsland når det gjelder sykehusreform, i den forstand at styringen av sykehusene er sentralisert og statens rolle styrket. Denne utviklingen finnes også i de andre nordiske landene, men det ser ikke ut som om selve foretaksreformen er et forbilde for de andre landene. Det er snarere tvert imot, mener de to. Kapitlet til Byrkjeflot og Neby er interessant lesning også ut fra et lederperspektiv. Fokus på ledelse De to viser hvordan ledelse i stadig større grad er blitt et selvstandig fagområde. Tidligere var det sett på som forlengelse av fag eller en konsekvens av lang erfaring. Dette er i overensstemmelse med det fokus som New Public Management har på lederes oppgaver og perspektiv. Lederens selvstendige og personlige ansvar poengteres. Dette personlige ansvaret for organisasjonens resultater synliggjøres gjennom begrepene «enhetlig ledelse», «entydig ledelse» og «ansvarsledelse", mener Byrkjeflot og Neby. De repeterer og kort historien bak innføringen av enhetlig ledelse

Haldor Byrkjeflot har formidlet viktig innsikt i norsk helsevesen.

ved norske sykehus. "I Norge ble prinsippet om enhetlig ledelse for alvor satt på dagsordenen da Stortinget vedtok å innføre et slikt prinsipp som en konsekvens av en konflikt på Rikshospitalet i 1995. Inntil da hadde prinsippet om todelt lederansvar mellom oversykepleier og overlege dominert på norske sykehus. Etter dette stortingsvedta-

ket ble det nedsatt en komité for å vurdere hva slags ledelsesprinsipper som skulle gjelde i norske sykehus, og resultatet ble at alle norske sykehus ble pålagt å gjennomføre et system for enhetlig ledelse fra 2001. I 1999 hadde bare 20 prosent av sykehusene innført enhetlig ledelse på alle nivåer, mens tallet i 2003 hadde økt til 80 prosent (Kjekshus 2004)."

I diskusjonen om sykehusreformen var ledelsessystemene et viktig tema. De to forskerne setter dette i sammenheng med behovet for styrbarhet slik at "slik at ansvarliggjøring av ledere skulle føre til større grad av kontroll ovenfra." Ideen om at ledelse er en profesjon i seg selv mener de har blitt videreutviklet gjennom det nasjonale ledelsesutviklingsprogrammet

65

som ble gjennomført i 2002 til 2004.

funksjonen. Den er også integrert i selve definisjonen av sykehusledelse i Sverige.

Sverige Byrkjeflot og Neby skriver at den direkte forbindelsen mellom posisjonen det å være overlege og det å være øverste administrative leder ble oppløst i Sverige med den såkalte "överläkarereformen» i 1971. "Flere overleger kunne heretter arbeide ved samme klinikk, noe som betydde at de andre overlegene var underlagt en klinikksjef. I 1983, gjennom innføringen av «Hälso- och Sjukvårdslagen», ble det åpnet for at andre yrkesgrupper enn leger kunne ta ansvar for å lede den administrative delen av sykehusarbeidet. Imidlertid kom den såkalte «chefsöverläkarereformen» i 1991, hvor ledelse ble knyttet til en sjefsoverlege som skulle være ansvarlig for både personaladministrasjon, økonomi og medisinske spørsmål." Byrkjeflot og Neby mener at det delte lederskapet ikke tålte så veldig mye siden lederskapet så fort ble samlet under en stilling igjen. De mener dette tyder på at den medisinske profesjonen har en relativt sterk stilling i Sverige. Dette begrunnes med at enhetlig ledelse i så stor grad er knyttet til overlege-

66

Danmark I Danmark mener de to at utviklingen mot enhetlig ledelse har gått mye saktere enn i Norge og at legene der i større grad holder på lederposisjonene. "En annen interessant utvikling i det danske sykehussystemet er ideen om funksjonsbærende enheter – operasjonelle, faglig styrte spesialisttjenester på tvers av sykehus. Disse har skapt nytt rom for legefaglig ledelse gjennom opprettelse av egne sentre med egen legefaglig senterledelse (Borum 2000) – noe som understreker profesjonenes sentrale rolle i det danske helsevesenet." England Byrkjeflot og Neby viser til at det i forbindelse med den norske sykehusreformen ble vist til England som eksempel. Her har det vært innført såkalt «clinical governance" – et prinsipp om klinisk lederskap. Her legges det opp til at legeprofesjonen spiller en sentral rolle i kvalitetsutviklingen. Det legges og opp til metodevurdering og kvalitet må forankres i ledelsen og gjennomsyre hele organisa-

sjonen. Byrkjeflot og Neby viser til at denne tankegangen også ligger til grunn for at en i Norge opprettet Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Ut fra dette oppsummerer de med at: "En kan slik vanskelig hevde at profesjonene har blitt skjøvet ut av sykehusenes ledelse i Skandinavia. Ledelse har i stedet blitt et viktigere tema blant alle de ulike profesjonene, men det kan se ut som om det først og fremst er legenes rolle som premissgivere på det overordnede nivået som er på vei til å bli styrket." Byrkjeflot og Neby konkluderer avsnittet om ledelse med å hevde at: "ledelse (kan) verken reduseres til driftskontroll eller strategiske visjoner, siden utøvelsen av lederskapet fordrer en kombinasjon av flere roller. I mange tilfeller er det endringskompetanse som etterspørres, det vil si at en nærmest ønsker seg en politisk leder, en leder som evner å knytte sammen mange interesser i et minimumsprogram for endring." Mellom politisk styring og selvstendiggjorte sykehus Bokens andre del er kalt: Sykehusreformen: balansegang mellom politisk styring og selvstendiggjorte sykehus. Her rettes oppmerksomheten mot forholdet mellom Stortinget, den

sentrale helseforvaltningen og de nye helseforetakene. Balansegangen mellom politisk styring og helseforetakenes frihet til selv å avgjøre hvordan sentrale helsepolitiske målsettinger skal nås, er et av hovedtemaene. I kapitlet Foretaksfrihet eller stortingsstyring? belyser Ståle Opedal og Hilmar Rommetvedt Stortingets sykehuspolitiske engasjement før og etter sykehusreformen. De har og en interessant diskusjon om fenomenet New Public Management i denne sammenheng. De mener at reformen bygger på en handlingslogikk forankret i et strukturelt-instrumentelt perspektiv på hvordan atferd i organisasjoner kan påvirkes og forstås. De mener reformen inneholder mange elementer av New Public Management, men at de som har utformet reformen har gjort en rekke modifikasjoner i forhold til de mer rendyrkede NPM-prinsippene. De skriver blant annet at: " Vi har imidlertid også sett at sykehusreformen var preget av tvetydigheter og modifikasjoner i forhold til prinsippene for NPM. Disse modifikasjonene kan oppfattes som et uttrykk for NPM-prinsippenes møte med det norske politiske systemets institusjonaliserte normer, verdier og praksiser."

Hovedkonklusjonen deres er at Stortinget utviser et stort sykehuspolitisk engasjement. Stortingsrepresentantene tar opp en lang rekke store og små saker, ikke bare overordnede og prinsipielle saker slik den overordnede styringsmodellen tilsier. Gjennom sitt omfattende engasjement utfordrer Stortinget det balanseforholdet mellom politisk styring og autonomi for helseforetakene som reformen bygger på. I undersøkelsen blant ledere som artikkelen bygger på, kommer det klart fram at Stortinget har en betydelig grad av innflytelse på virksomheten i foretakene. Ståle Opedal og Hilmar Rommetvedt mener at stortingsrepresentanter også har gjort fremstøt mot mål bak fronten, "langt inne på det territoriet som helseforetakene styrer er satt til å forvalte. På den andre siden gjør også helsefortakslederne framstøt utenom "tjenestevei", direkte overfor Stortinget." Under tittelen Helsedepartementets styring av helseforetakene – rollemangfold og styringsutfordringer setter Ståle Opedal søkelys på det statlige eierskapet og Helsedepartementets styring av helseforetakene. Han konkluderer med at Helsedepartementet har benyttet eierposisjonen til en aktiv og stadig sterkere styring av de

regionale helseforetakene. Denne styringen er kommet i tillegg til den sentrale helseforvaltningens myndighetsstyring og kontroll- og tilsynsvirksomhet. Den sentrale helseforvaltningen står overfor et dilemma når den både skal forsøke å skille statens mange roller og samtidig samordne de samme rollene i en mest mulig helhetlig og koordinert styring av helseforetakene, mener Opedal. Han hevder i sin konklusjon at: "I stedet for frislepp av sykehusene ser vi konturene av en sterkere statlig sektorpolitisk styring av sykehusene som vel å merke ikke alltid er like konsekvent." Han referer her til at mange foretaksledere synes staten opptrer uryddig i forhold til sine roller. Dette begrunner han blant annet med at forsøkene på omgjøre sykehusene til selvstendige statlige foretak har støtt på krefter som har gjort dette til en mindre radikal reform enn det som var tenkt i utgangspunktet. Dette får Ståle Opedal og Hilmar Rommetvedt til å spørre om vi her har å gjøre med en reform mer i navnet enn i gavnet. Fri dressur eller samspill Inger Marie Stigen, Nils Finstad, Trude Gjernes og Dag Torjesen analyserer de regionale helseforetakenes roller og sty-

67

ringsfunksjon i kapitelet Regional styring av lokale helseforetak – fri dressur eller samspill. Med utgangspunkt i utviklingen i Helse-Nord viser de hvordan helseforetakene håndterer et stort mangfold av roller og kryssende hensyn. Ut fra sin studie viser de hvordan dette foretaket har utviklet sin styringsrelasjon fra en selvstendig foretaksmodell med fragmentering og utvikling av lokale institusjoner og foretak til en mer forvaltningspreget modell. Denne nye modellen preges av ensretting, standardisering og en felles utvikling ut fra regionale premisser og krav. De regionale helseforetakene oppfattes å ha autoritet og innflytelse visà-vis de lokale helseforetakene. Selv om styringsrelasjonene i store trekk oppfattes som ryddige og avklart, understrekes det at det også er behov for en mer uformell konsulterende styringsdialog. De er nøkterne i sin vurdering av undersøkelsesmaterialet og mener at det ikke er noe svart-hvitt-bilde som trer fram fra det innsamlede datamaterialet. De mener bildet av de regionale helseforetakene er langt mer nyansert enn det som har kommet frem i media. De fire mener at behovet for en mer fleksibel styring og sterkere eierstyring har ført til en mer uformell og konsulterende dialog, men også en mer ensartet

68

regional organisering som tydeliggjør behovet for eierstyring. Fylkespolitikernes rolle Pål E. Martinussen og Bård Paulsen ser i kapitelet Ny rolle for fylkespolitikerne: fra eier til ombud nærmere på fylkeskommunens rolle etter reformen. Kapitlet bygger på en rapport de to har gjort for SINTEF. Innledningsvis argumenterer de for at prioriteringene i helsevesenet fortsatt vil verre en politisk prosess. Det er et stadig press om mer ressurser på grunn av den medisinske og teknologiske utviklingen. De viser hvordan reformen kom på plass nesten uten at en drog nytte av den kompetansen og erfaringen som fylkespolitikerne representerte. Pål E. Martinussen og Bård Paulsen mener at sykehusreformen klart bygger på grunnfilosofien i NPM. Her handler det om å la ledere lede. De to mener at sykehusreformen like mye kan sees på som en ansvars – og ledelsesreform som en eierskapsreform. De viser her til at de sentrale stikkordene i reformen er de som samme som i NPM: klare målsettinger, resultatkrav og mer profesjonell og resultatorientert ledelse. Den tilskuerrollen som fylkespolitikerne er tildelt i reformen, står derimot i sterk kontrast til

deres egne ønsker om å spille en rolle også innenfor den nye modellen. De foretrekker en hørings- og rådgivningsfunksjon, ombudsrolle og representasjon i helseforetakenes styrer. Holdningene varierer imidlertid, blant annet etter partitilhørighet. Pål E. Martinussen og Bård Paulsen avslutter kapitlet med at det er et åpent spørsmål hvordan tilliten til de regionale og lokale helseforetakene vil utvikle seg i framtiden. Helseforetakenes legitimitet kan i lokalsamfunnet kan settes på en alvorlig prøve dersom de oppleves som lukket for innsyn og påvirkning, mener de to. Hva er oppnådd med staten som sykehuseier? Bokens tredje del har tittelen Hva er oppnådd med staten som sykehuseier? Sissel Hovik og Ståle Opedal spør innledningsvis om staten er flinkere enn fylkeskommunen til å effektivisere sykehusstrukturen. Det er særlig erfaringene fra akutt- og fødeområdet de har vurdert. De to konkluderer med at det i begrenset, men varierende grad er gjennomført omfattende arbeids- og funksjonsfordelingstiltak etter at staten overtok sykehusene. De mener å kunne dokumentere at det har vært lettere å få til en effektivisering av administrative

stabs- og støttefunksjoner enn av mer pasientnære og konfliktfylte tjenester som akuttberedskap og fødetilbud. De viser her til blant annet forhold i Lærdal og Gjøvik som eksempler på at det vært politisk uakseptabelt å gjennomføre tiltak med store konsekvenser for pasientene. "Når foretakene har fremmet upopulære tiltak, har mange av politikerne toet sine hender og skapt et inntrykk av at det ikke var det de mente. De regionale helseforetakene har blitt hoggestabber for kritikk fra eier, folkevalgte på Stortinget, fylkes- og lokalpolitikere, lokale aksjonsgrupper og til dels ansatte og ledelse i berørte lokale helseforetak." Fristillingen av de lokale helseforetakene har ikke bare gitt dem handlefrihet, men også mulighet til å motsette seg regionale krav om effektivisering av sykehusstrukturen. God styringsdialog mellom regionalt og lokalt helseforetak, samt lokal autonomi innenfor klare og forutsigbare rammer, er viktige betingelser for å få til endringer lokalt. Harde og myke budsjettskranker Trond Tjerbo og Terje P. Hagen tar opp reformens effekter på kostnads- og budsjettkontrollen i helseforetakene. Harde og

myke budsjettskranker og de regionale helseforetakenes effektivitets- og aktivitetsutvikling, er tittelen på kapitlet der de mener å vise at et nytt svarteperspill har tatt det gamles sted. Staten har ikke klart å etablere «harde» budsjettskranker, og de regionale helseforetakene forventer ikke at de må bære de endelige konsekvensene av dårlig aktivitetsstyring og sviktende budsjettdisiplin. Trond Tjerbo og Terje P. Hagen mener imidlertid at det kan være mulig å bryte ut av den spiralen systemet er kommet inn i. De viser her til at Helse Øst har greid å oppnå budsjettbalanse uten at dette leder til lengre ventetider. Tjerbo og Hagen avslutter med at: "Ved å desentralisere ansvaret for underskuddene til hvert enkelt helseforetak, presset Helse Øst gjennom vesentlige effektivitetsforbedringer, klarte å redusere ventetidene og samtidig innfri kravet om budsjettbalanse – altså Helse Østs eget krav om balanse." Her bør det vel imidlertid og være viktig å nevne den kritikken som har kommet fra foretak andre steder i landet om en mulig skjevfordeling når det gjelder midler fra Staten i favør av Helse Øst.

Til beste for hvem? Sykehusreformen - til organisasjonens eller pasientens beste? Sissel Hovik og Terje Lie reiser dette viktige spørsmålet i et eget kapitel. De mener at det er for tidlig å felle noen endelig dom over reformen. Det er en langsiktig oppgave å løse de utfordringene som sykehussektoren står overfor, mener de to. Det avhenger av flere forhold enn eierskap og organisering av virksomhetene. De to viser til at både den offentlige statistikken og sykehusledernes svar på spørreundersøkelser, tyder på at tilgjengeligheten til sykehusenes tjenester, forstått som kortere ventetid og ventelister, er blitt bedre i årene etter sykehusreformen. Kvaliteten på tjenestene, uttrykt i andel korridorpasienter, epikrisetid og preoperativ liggetid for lårhalsbruddpasienter, er derimot ikke vesentlig endret i disse årene, mener de to. Det synes heller ikke å være en entydig utvikling i retning av større geografisk utjevning. De tydeligste resultatene er å finne innenfor administrative funksjoner og ledelsesfunksjoner. Også forskning, opplæring og utvikling er områder hvor det har skjedd forbedringer, slik foretaksledelsen vurderer det. Lokal foretaksautonomi, bred lokal aksept og tillitsbaserte styringsrelasjoner er viktige

69

betingelser for resultatoppnåelse. I sin konklusjon skriver de blant annet at: "Vår analyse indikerer at deres bidrag først og fremt skjer ved å gi de lokale foretakene forutsigbare og tydelige rammer gjennom å ansvarliggjøre og myndiggjøre foretakene og i liten grad gjennom en egendefinert policy. Det blir da et viktig spørsmål om et sentralt statlig direktorat, eller folkevalgte regionale forsamlinger for den saks skyld, kan gi foretakene de samme rammevilkårene. Det er kanskje heller tvilsomt. Den sentrale styringen av sykehussektoren synes å ha tiltatt i styrke I en slik kontekst er kanskje den viktigste funksjonen til de regionale helseforetakene å være en buffer mellom en styringsaktiv stat og helseforetak som trenger forutsigbare rammer og lokalt armslag." Sykehuspolitikk: Lange linjer og rask reform Sykehuspolitikk: Lange linjer og rask reform er tittelen på bokens siste del. Her skisserer Haldor Byrkjeflot og Tore Grønlie flere framtidsbilder for den videre utviklingen av sykehussektoren. De ser dette i et historisk perspektiv. De skisserer videre alternative fortolk-

70

ninger av sykehusreformen og veien til helseforetaket, med utgangspunkt i henholdsvis et New Public Managementperspektiv og en historisk-institusjonell fortolkning. Deres diskusjon om NPM er grundig og interessant. De ser på NPM i et instrumentelt perspektiv og i et såkalt nyinstitusjonalisert perspektiv. Det instrumentelle faller sammen med det de kaller praktikerperspektivet. Dette perspektivet mener de har sitt opphav i såkalte think-tanks og internasjonale organisasjoner som er direkte involvert i anvendte policyanalyser. Det nyinstitusjonelle perspektivet tar utgangspunkt i forskningsbaserte tradisjoner. Det har et stort innslag av forskere fra statsvitenskapelige og forvaltningsorienterte miljøer. Innenfor denne måten å vurdere NPM på, blir den sett på som i hovedsakelig ideologisk motivert og å være en prosess der ideer sirkuleres på tvers av land og sektorer. De mener begge disse betraktningsmåtene er relevante når man skal analysere utviklingstendenser i samfunnet. De har valgt tre elementer som utgangspunkt for sin studie av sykehusreformen: 1) Autonomisering og fristilling 2) Markedslignende løsninger og 3) Innføring av mer enhetlige ledelsesformer I forhold til det tredje elemen-

tet peker de særlig på ansvarliggjøringen av ledere ved hjelp at resultatskontrakter. De hevder og at "det spesielle med Norge i internasjonal sammenligning er at enhetlig ledelse ikke lanseres som en av flere måter å organisere helsevesenet på, men at en slik ordning skal innføres i alle sykehus som et pålegg ovenfra. Det foregår også, spesielt i sykehusene, stor satsing på ledelsesutvikling, både gjennom det nasjonale lederutviklingsprogrammet i Norge og en rekke lokale lederutviklingsprogrammer." Dette er tiltak som er i henhold til New Public Managementperspektivet. De mener imidlertid at det på en del områder er imidlertid avvik fra denne normen. Her viser de til OECDrapporten om regulering i Norge (OECD 2003). I denne blir det norske reformopplegget eksplisitt kritisert for ikke å gjøre et klart nok skille mellom bestillerroller og utførerroller, slik det for eksempel er gjort i England og i mange svenske landsting. Hovedvekten til Byrkjeflot og Grønlie legges på det institusjonelle perspektivet. Det viser hvordan sykehussektoren er et felt med nedarvede spenninger og konfliktlinjer og med en historisk utviklingsdynamikk. De to mener at den fylkeskommu-

nale perioden i norsk sykehusorganisering fremstår som en overgangsperiode fra velferdslokalisme til velferdsstat om man ser dette i langtidsperspektiv. De har en hypotese om at den nye styringsformen er så lite stabil og så konfliktpreget at den neppe vil videreføres over lang tid uendret. Problembildene kan imidlertid endres med bakgrunn i økende internasjonalisering av sykehustjenester. Dette mener de imidlertid ikke vil være noen stor trussel: "Men til så lenge vil også framtidens helsereformer i Norge først og fremst dreie seg om balansen mellom det sentrale og desentrale – likevel etter alt å dømme innenfor rammen av tung velferdsstatlig styring og kontroll." Reform på rett vei? Til slutt spør redaktørene om sykehusreformen er på rett vei, og hvordan reformen kan møte den legitimitetsutfordringen som har stått så sentralt i den offentlige debatten om sykehusreformen. De avslutter med å peke på at: "Avslutningsvis er det et åpent spørsmål hvor dypt sykehusreformen stikker i forhold til de medisinsk-faglige miljøene. Er endringene i det politiske og administrative systemet av en slik karakter at de har styrings-

messige konsekvenser for fagfolkene?

pasientbehandling og kvalitet på tjenestene!

Denne boken belyser styringsrelasjonene fra Stortinget, via den sentrale helseforvaltningen og de regionale helseforetakene, til divisjonssjefer og klinikksjefer i de lokale helseforetakene. Hvordan styringslinjene internt i helseforetakene er påvirket av sykehusreformen, sier boken lite om. I de lokale helseforetakene møter reformen på en medisinsk logikk der helbredelse kommer foran økonomi. Manglende samsvar mellom reformlogikk og det medisinskfaglige handlingsmønsteret kan føre til at sykehusreformen frastøtes eller omformes på ulike måter.

En viktig bok

Men sykehusreformen er ikke alene om å representere en mulig endringsimpuls i forhold til det medisinsk-faglige miljøet. De forholder seg også til en rekke andre reformelementer, slik som for eksempel innføring av enhetlig ledelse og fritt sykehusvalg. Hvordan de mange reformelementene i sum påvirker fagmiljøene, vet vi lite om. Kan hende er endringene i den politiske og administrative overbygningen så fjerne fra fagmiljøene at de mer oppfattes som rituelle handlinger enn som reelle organisatoriske endringer av betydning for

Vi har i gitt Helse-Norge i støpeskjeen en særdeles bred omtale. Boken er et viktig bidrag til forståelsen av det som har vært en av de viktigste reformene i norsk helsevesen noen sinne. Boken baserer seg på solid forskning og bred dokumentasjon. Etter min mening bør sykepleieledere bruke tid til å ta for seg en rekke av bokens kapitler på en grundig måte. Bokens forfattere har gjort en solid innsats. Her er det referanser til videre studier og lesning. Fagbokforlaget har her gitt oss viktige argumenter når den politiske og faglige debatten om sykehusforetakene på nytt dukker opp. Det er ikke lenge til – 12.september er det Stortingsvalg.

71

Haldor Byrkjeflot og ledelse på norsk Av karl-Henrik Nygaard Fra styring til ledelse Fagbokforlaget 1997. ISBN: 82-7674-198-3 The Democratic Challenge to Capitalism. Management and Democracy in the Nordic Countries. Fagbokforlaget 2001. ISBN: 82-7674-764-7 Rokkansenteret er et flerfaglig forskningssenter for samfunnsstudier knyttet til Universitetet i Bergen. Forskningen er i hovedsak finansiert av Norges forskningsråd. Rokkansenteret har om lag 50 forskere. Dr. politikk Haldor Byrkjeflot har flere i år vært knyttet til dette senteret. I tillegg til å ha bidratt til flere viktige artikler i boken Helse-Norge i støpeskjeen, leder han prosjektet: Autonomy, Transparency and Management, three reform programs in health care: a comparative project. Dette prosjektet har et stort fokus på ledelse i helsesektoren. Haldor Byrkjeflot har tidligere redigert to bøker på Fagbokforlaget. Det er Fra

72

styring til ledelse og The Democratic Challenge to Capitalism. Management and Democracy in the Nordic Coutries. Fra styring til ledelse kom ut i 1997, men er fortsatt en svært aktuell og viktig bok. Boken gir en bred innføring i debatten omkrig ledelse i Norge. Den reiste tidlig spørsmålet om i hvilken grad det er personlige egenskaper, allmenn ledelseskompetanse, eller kjenskap til den aktuelle virksomheten som skal gjelde som kriterium for å velge ut og gi tillit til ledere. I innledningen til boken nevner Byrkjeflot seks grunner til at ledelse blir viktigere: • Næringslivet er blitt mer konkurranseutsatt og orientert mot globale markeder. • Ansvaret for at stadig flere

•

•

•

•

statlige oppgaver er blitt delegert til kommunene og mer brukernære nivåer i forvlaningen. Det er opprettet flere fristilte aksjeselskaper. Det er skjedd endringer i befolkningens verdier og holdninger i retning av mer pluralisme og ved at vi nå er mer kritiske til autoritetene. Vi har vært gjennom en periode med kritikk av positivisme og teknokrati i samfunnsfagene og i politikken. Det er skjedd viktige endringer i vår oppfatning av demokratiet. Det er skjedd en ekspansjon innefor kompetansefeltet for ledelse, noe som betyr at ledelse i større grad

framstår som et eget yrkesfelt og fagfelt. Boken har sytten kapitler som spenner vidt. Det er en velskrevet bok som også gir et godt innblikk i hvordan synet på ledelse har utviklet seg. Her er også artikler som tar opp ledelse i helsesektoren. Wenche Sommervold skriver interessant om ledelse i sykepleien som en strategi for profesjonalisering. Elin Kvande og Bente Rasmussen gir i kapitlet Omorganisering av helse og omsorgsarbeid: nye muligheter for kvinnelig ledelse? spennende synspunkt. Kapitlet er basert på data fra prosjektet "Mulighetsstrukturer i private og offenlige foretak". Selv om boken og prosjektet ikke er nytt, bør det likevel vies oppmerksomhet når det gjelder de omstillingene som i dag skjer i kommunehelsetjenestene. I sin konklusjon skriver de to blant annet at: “Ansvaret for pleie og omsorg til dem som har behov for det, desentraliseres til enhetene og avdelingene i institusjonene. De må sørge for at dem som har behov for det får nødvendig pleie og omsorg, med de har

ikke mulighet til å sette inn de nødvendige ressurser til dette. Den typiske "kvinnelederjobben", avdelingssykpleier, blir erstattet med "koordinatoren", som har jobb både som hjemmesykepleier og som daglig og faglig leder. Koordinatoren har alt ansvar, men uten makt over ressurser. Hun får typiske "kvinnelederfunksjoner" med praktiske arbeidsoppgaver i tillegg til lederjobben. Disse degraderte arbeidslederjobbene eller "feminiserte" lederstillinger, slik Maile (1995) beskriver det fra sin studie av britisk tjenesteyting, er det vi finner i den desentraliserte organisasjonen." Min egen erfaring de to siste årene som konsulent i NSF og møte med ledere i kommunehelsetjenesten, bekrefter nettopp dette. Det er slående hvordan kvinnelige ledere må ta på seg flere og flere praktiske oppgaver i tillegg til skulle lede. Byrkjeflots egne artikler i denne boken gjør den og leseverdig. Kapitlet om Ledelse og kunnskap – angloamerikanske og tyske kontraster er spennende og nyttig lesning slik også sluttkapitlet fra Ledelse

til managment? er det. Dette kapitlet gir en sjelden god oversikt over hvordan synet på ledelse har utviklet seg i Norge. Fra styring til ledelse er en åtte år gammel bok. Den bør imidlertid igjen taes ned fra hyllene og forlaget bør ta på seg ansvaret for å oppdatere en viktig bok i norsk ledelseslitteratur. The Democratic Challenge to Capitalism. er beregnet på et internasjonalt marked. Den tar for seg hvordan ledere i industrien møtte utfordringene fra de folkelige og demokratiske bevegelsene i Norden. Industrilederne måtte utvikle nye typer strategier, innflytelseskanaler og lederstil. I denne boken diskuteres hvordan de enkelte nordiske landene utviklet sine særpregede modeller for kapitalisme. Byrkjeflot har skrevet bokens første kapitel som han har kalt "The Nordic Model of Democracy and Management". Han reiser her problemstillingen om det har vært en endring i betydningen av den nordiske demokratimodellen, og hvilke konsekvenser det vil ha for både managment og ledelse.

73

Det friske og det syke mennesket

Av Karl-Henrik Nygaard

En genistrek Det må ha vært en genistrek at NSF for noen år siden kjøpte forlaget Akribe. Det ga forbundet mulighet til å produsere bøker knyttet til sykepleierfaget og dermed også i større grad kunne være en ideologisk pådriver. Den som har kontroll med ordene, har og større grad av definisjonsmakt enn andre. Slik sett handlet oppkjøpet også om å sikre seg makt og posisjon. Selv om forlaget står fritt og på mange måter lever sitt eget liv i sjette etasje i Tollbugata 22, er tilknytningen til forbundet særdeles viktig. Viktig var det også at man her ikke bare fikk et nytt forlag, men og at man fikk Marit Landsem Berntsen inn i "moderhuset". Marit Landsem Berntsen har stå på vilje" og gründerånd mer enn de fleste. Da jeg første gang møtte Marit Landsem Berntsen stod hun på stands i Grieghallen i Bergen der NSF arrangerte sykepleierkongress. Få år tidligere hadde hun vært redaktør i Universitetsforlaget. Nå stod hun på egne bein og visste tydeligvis godt hvilke trekk og valg hun måtte gjøre for å sikre sin egen "baby" et langt og godt liv. PPS-prosjektet (Praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten) var en slik baby. Nå er vel de fleste sykepleiere kjent med hva det står for. Her har både forlaget og Berntsen fulgt alle reglene for merkevarebygging eller branding som det så fint heter i markedsføringsspråket. PPS er et dataverktøy som skal kunne brukes av alle som søker etter forsvarlige prosedyrer i syke-

74

pleietjenesten. Det oppdateres kontinuerlig og vil være tilgjengelig for alle som abonnerer og har en datamaskin tilgjengelig. Noe av det geniale med dette konseptet er imidlertid at lærebøkene som Akribe nå produserer er knyttet opp til PPS. Slik er det og med anatomi- og fysiologiverket Det friske og det syke mennesket. Det var en stolt Marit Landsem Berntsen som tidligere i vinter kunne presentere bilder og konseptet som skulle bli dette læreverket for et nytt århundres sykepleierstudenter. Her var det tydeligvis på trappende et bokverk som få hadde sett maken til i Norge før. Forventningene var store – Nå foreligger bind 1, 2 og 3 av Det friske og syke mennesket. Vegard Bruun Wyller Den unge legen Vegard Bruun Wyller brukt nok tiden sin flittig da han underviste vordende sykepleierstudenter tidlig i sin karriere. Han har nok hatt gode pedagogiske evner og skjønt hva problembasert læring betyr. Han er under spesialisering i pediatri og arbeider for tiden som doktorgradsstipendiat i et samarbeidsprosjekt mellom Barneklinikken, Rikshospitalet og Fysiologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Målsettingen med dette prosjektet er å kartlegge mekanis-

mer for blodstrømsregulering hos ungdom. Bruun Wyller er ellers faglig medarbeider i Tidsskrift for den norske lægeforening og styremedlem i Norsk barnelegeforening. Den 33 år gamle legen har tydeligvis brukt tiden sin godt i livet. At han har mye kunnskap kommer skinner godt gjennom i tekstene i bokverket han har skrevet. Tekstene er kvalitetssikret av professor dr.med. Per Alf Brodal. Det har vært en lang prosess. Han ante nok ikke helt hva han gikk til da Marit Landsem Berntsen kontaktet ham for fem år siden og spurte om han kunne utarbeide et læreverk for grunnutdanningen i sykepleie. - Det er imidlertid med stolthet og lettelse at jeg nå fullfører prosjektet. Det er ikke fritt for at jeg har angret under veis. Det er likevel et stort privilegium å få skrive sitt fag, og samtidig virkeliggjøre en visjon om formidling. Wyller skryter av den støtten han har fått fra Akribe. I tillegg til Marit Landsem Berntsen trekker han frem forlagsredaktørene Hilde Lærum, og Anne Marie Gjeldnes. De har vært viktige for å legge manuset til rette for den aktuelle lesergruppen.

Det friske versus det syke Bøkene har en radikal og nyskapende utforming. Hvert bind er delt i to deler der hver del er selvstendig bok som henger sammen med den andre. Når man bretter ut bøkene har leseren boken om det friske mennesket på venstre side og boken om det syke mennesket på høyre side. Dermed sikres et helhetlig bilde av mennesket der det friske og det syke ikke fremstår som motsetninger men to sider av helheten. I begynnelsen av august foreligger de tre første bindene. Bind 1 har fokus på grunnleggende biologi og medisin. Når det gjelder det friske mennesket fremheves det innledningsvis at mennesket til alle tider har vært utsatt for sykdommer. "Sykdom hindrer normal livsutfoldelse. Det syke mennesket er svakt og vergeløst og trenger hjelp fra det friske mennesket. Slik hjelp bygger imidlertid på to forutsetninger: for det første må den friske ha et oppriktig ønske om å hjelpe den syke, for det andre må den friske ha tilstrekkelig med kunnskaper om den aktuelle sykdommen." Det poengteres at her ligger spiren til helsefagene. Den medisinske kunnskapens forankring i naturvitenskap, barmhjertighetstenking og humanisme understre-

75

kes. Det legges opp til et helhetlig syn på mennesket der trøst og omsorg og empati er vesentlige begreper. I den delen som omhandler det friske mennesket beskrives hvordan kroppen vår fungerer i frisk tilstand. Noe av det pedagogisk geniale er her at forfatteren tar utgangspunkt i historier om aktuelle mennesker som sykepleieren vil møte i praksis. Disse fiktive fortellingene kommer først i hvert kapitel.

hvordan funksjonen er regulert. I det syke mennesket omtales sykdommene i det aktuelle organet etter tur; innenfor hver sykdom beskrives de underliggende prosesser og årsaksmekanismer, undersøkel-

Disposisjon og struktur Wyller gjør et poeng av at de fleste studenter føler seg forvirret når det tar tak i pensumslitteraturen. Pensumet er stort og det kan virke uoversiktlig. Mange vet ikke hvilken ende de skal begynne i. - For meg som lærebokforfatter har det vært viktig å ordne fagstoffet på en logisk og systematisk måte. Et læreverk bør forsøke å skape struktur og system i en overveldende mengde av fakta. Her har vi valgt å ta utgangspunkt i organer og organsystemer. Det er en struktur som vil gjelde hele dette læreverket.

Vegard B run

Wyller

sesmetoder og behandling. Pensumskravene i mikrobiologi, generell patologi og generell farmkologi dekkes i første del av innledningskapitlet i Det syke mennesket. Cellen

I Det friske mennesket omtales først det aktuelle organets anatomi, deretter beskrives fysiologien og tl slutt tar man opp

76

Kapitlet om cellen omtaler cellens bygning, cellevekst og celledeling, energiomsetning og

reguleringen av cellens indre og ytre miljø. Kapitlet avsluttes med differensiering og kommunikasjon mellom celler. Kapitel 3 tar opp vev og organer. Vi kan lese om hvordan differensierte celle rgår sammen og danner vev med bestemte funksjonelle oppgaver. Deretter gis det en innføring i hvordan ulike vev danner ulike organer og organsystemer. Til slutt fokuseres det på hvordan funksjonen til organsystemene reguleres for å opprettholde et stabilt indre miljø i organismen.. I kapitlet om arv og evolusjon gis det en enkelt innføring i arvelæren og evolusjonsteorien. Det understrekes at kunnskap om disse emnene er nødvendig for å forstå mange av de tema som tas opp i bokverket. Det vises særlig til det å kunne forstå hvordan bakterier og andre mikroorganismer kan utvikle en motstandsdyktighet mot antibiotika. Mikrobiologi, patofysiologi, farmakologi og klinisk medisin er rammene for det som gjelder det syke mennesket i bind 1. Her diskuteres det hvordan en bestemt form for systematisk tenkning, et klinisk resonne-

ment, setter oss i stand til å hjelpe det syke mennesket best mulig. Det gis en generell omtale av sykdomsprosessene som kan ramme de forskjellige delene av kroppen. I bokens to siste kapitler gis det en innføring i bruken av aktuelle undersøkelser og ulike former for behandling. Fortellinger Det friske og det syke mennesket bind II har fokus på sirkulasjons- og respirasjonsorganene. Bøkene presenterer case fra ulike deler av helsetjenesten. Dette bindet åpner med historien om Eldar Krogsveen som stadig er plaget med neseblødninger. Fortellingen foregår på et sykehjem. Temaet er blodet som forfatteren også klarer å sette inn i en filosofisk historisk sammenheng ved å vise til Aristoteles som hevdet at blodet var viktig i forhold til menneskets temperament. Noe av det fascinerende ved disse bøkene er hvordan forfatteren balanserer den faktiske anatomiske og fysiologiske kunnskap med humanistiske innslag i form av litterære tekster og dikt. Humanistiske innslag I overgangen mellom blodet og årene starter han kapitlet med et kjærlighetsdikt av Wildenvey

: "Første gang vi såes vi to/ rødmet ditt jomfru-kinn./Merke det, kjære, det måtte jeg jo,/men ingenting ville jeg tenke og tro, jeg bilte meg ingenting inn." Deretter følger hjertet, luftveiene og lungene. Det syke mennesket i bind II tar opp hjertesykdommer. Åresykdommer, hjertesykdommer, sykdommer i lungene og luftveiene. Språket er konsist og faglig, men uten overdrevet bruk av fremmedord. Under emnet astma definerer Wyller denne utbredte lidelsen som "Astma er anfall med økt luftveismotstand på grunn av allergi eller bronkial hyperaktivitet." Deretter følger en nærmere beskrivelse med tilhørende illustrasjoner. De mest aktuelle forhold knyttet til den enkelt lidelse står med uthevet skrift slik at det er lett å få oversikten over det sentrale. Det friske og det syke mennesket bind tre kom ut i august. Her er det fordøyelsesorganene som står i fokus. Sykdommer i fordøyelseskanalen, spyttkjertlene, bukspyttkjertelen og galleveien blir grundig omtalt slik tilstand hos det friske mennesket også blir det.

medisinsk illustrasjon, begge fra USA. Som billederedaktør av dette verket har hun samarbeidet med to amerikanske firma. Hilde Lærum, Sissel Tollefsen og Vigdis Grøndahl har vært sykepleiefaglige konsulenter for dette verket.. Alle bøkene har gode referanser til annen litteratur og pps. Her og gode stikkordregister. Det eneste svakhet jeg finner ut fra de betingelsene bøkene er laget etter, er at skriften på omslaget kunne vært tydeligere. Hvit og liten skrift på grønn bunn er vanskelig å lese. Dette er et bokverk som vil være viktig å ha i avdelingens bibliotek. Her vil ikke bare studentene, men også den erfarne sykepleier kunne hente mye viktig kunnskap.

Illustrasjonene i disse bøkene er perfekte. Hovedillustratør er Kari C.Toverud. Hun har en Bachelor of Arts i kunst og biologi og en Master of Science i

77

Kvalitetssikring av sykepleiere fra Litauen Bred satsing på Fyllingsdalen sykehjem gir flere sykepleiere og bedre kvalitet Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard Fyllingsdalen undervisningssykehjem er at av flere undervisningssykehjem i Norge. Målet for undervisningssykehjemmet har vært : 1. Bidra til å heve og sikre kvaliteten og kompetanse relatert til gamle, med særlig vekt på sykehjemstjenestene. 2. Løfte deler av geriatrisk omsorgsarbeid opp på et høyt faglig nivå som et bidra til å heve omsorgsarbeidets faglige prestisje og bedre rekrutteringen. Tanken er ikke å rekruttere folk til administrative funksjoner, men til praktisk virksomhet. 3. Etablere et akademisk miljø på sykehjem for å stimulere

78

til økt interesse for fagutvikling og forskning på praktiske spørsmål knyttet til fysiske, psykiske og sosial helse og funksjonsevne for beboerne i norske sykehjem. 4. Utvikle gode praksismiljøer for helsefaglige og medisinske studenter i grunn – og videreutdanning, og gjennom dette å øke kompetansen knyttet til eldre og bedre rekrutteringen til elderomsorgen. I samarbeid med sosial- og helsedirektoratet ble det med bakgrunn i det siste punktet i 2004 inngått avtale om å tilsette 9 sykepleiere fra Litauen. De ni har en kontrakt på to år. Forutsetningen for avtalen var at sykepleierne var utdannet

etter 1994 og at de var arbeidsledige i hjemlandet. Sykepleierne var uten norsk autorisasjon og hadde gjennomført et norskkurs i Litauen. Kun en av de ni hadde barn eller var gift i Litauen. Engasjerte ledere I vårt møte med en engasjert gruppe som har hatt ansvaret for å gjennomføre dette pilotprosjektet legges det vekt på den suksessen dette har vært. Institusjonssjef Siri Hovde synes dette ser lovende ut. - Det er modell som lett kan overføres til andre. Hun mener en videreføring av denne modellen vil heve kva-

Edith Blåsternes, Terje Åsvold Olsen, Kari Sunnevåg, Siri Hovde (bak) Ingfrid Andersen og Liv Berven.

liteten på eldreomsorgen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dersom noen av disse sykepleierne returnerer til Litauen etter de to pliktårene i Norge, mener Siri Hovde, at de vil kunne gi positive bidrag til helsetjenesten der.

- Og ikke minst, har vi gitt dem mulighet til å leve et bedre liv. Behov for kunnskap om norsk kultur og rettspraksis Ifølge Edith Blåsternes fra Høgskolen i Bergen, er det

ingen enhetlig utdannelse av sykepleiere i Litauen. Standarden på sykepleierutdannelsen varierer fra høgskole til universitetsnivå. Sammen med Terje Åsvold Olsen har Blåsternes hatt ansvar for å gi de ni den faglige ballasten de

79

mangler for å få norsk autorisasjon. De to viser til at sykepleieres yrkesrolle og ansvarsområde varierer mellom ulike land og kulturer. Ved å hente frem bredden i kursdeltagernes egen erfaringer, belyses disse ulikhetene. - I kurset legger vi vekt på å hente frem bredden i kursdeltakernes egen erfaringer. På den måten belyser vi ulikehetene. Vi fokuserer på det selvstendig faglige ansvaret som følger den norske autorisasjonen. Målet har vært å videreutvikle kursdeltakernes faglige trygghet, identitet og kompetanse i en ny kultur. Dette er viktig for å ivareta pasientenes sikkerhet og sikre kvalitet og tillit til helsetjenesten. Blåsternes og Åsvold Olsen viser og til at samhandlingen mellom ulike grupper helsepersonell, for eksempel leger og sykepleiere, er annerledes i Litauen enn i Norge. Det er en mer patriarkalsk kultur der det ikke er så vanlig som her i Norge, å uttrykke sine meninger og synspunkt overfor andre faglige autoriteter. Kurset som de litauiske sykepleierne har deltatt på, tilsvarer en arbeidsinnsats på 160 timer. Pensum har vært på rundt 400s ider. Ifølge de to høgskolekto-

80

rene stilles det krav om at deltakerne har deltatt på samlinger og/eller innlevering av studieoppgave. Kurset har ikke utløst studiepoeng, men har vært beregnet til å kreve en arbeidsinnsats tilsvarende 6 studiepoeng. Blåsternes og Åsvold Olsen forteller at kurset er bygget opp rundt tema beskrevet i Forskrift om tilleggskrav for autorisasjon. Denne forskriften er hjemlet i Helsepersonelloven. Tilbakemeldingene fra både studenter og lærere har vært positiv. Integreringen av teori og praksis har fungert godt for alle kursdeltakerne. Nettbasert norskundervisning Integreringen mellom praksis og teori har og vært viktig for norskundervisningen. Denne har prosjektleder Infgrid Andersen ved Nygård skole, avdeling for eksamensrettet voksenopplæring, hatt ansvar for. Hun arbeider med prosjektet nettbasert norskopplæring for innvandrere. - Kravet til norskkunnskaper er grunnleggende i helsesektoren. Det gjelder ikke minst overfor pasienter, men også overfor kolleger og pårørende. I helsesektoren kan misforståelser lett få alvorlige konsekvenser.

Andersen peker på at prosjektet på Fyllingsdalen sykehjem har vært både en nettbasert og fysisk norskopplæring. Det har handlet om å gjøre arbeidsplassen til en læringsarena. De litauiske sykepleierne har tidligere hatt et norskkurs i Litauen var på seksten uker. Dette ble arrangert av Universitetet i Oslo. I den opplæringsfasen sykepleierne nå står i er det lagt opp til at deltakerne skal bruke noe av arbeidstiden til å jobbe med den nettbaserte opplæringen. I tillegg deltar de litauiske sykepleierne på norskopplæringen på Nygård skole. - Vi har gode erfaringer med denne undervisningsformen. Deltakerne har sin egen nettlærer som veileder dem gjennom hele kurset. Nettlæreren kommenterer muntlige og skriftlige innsendingsoppgaver og hjelper deltakerne å ta i bruk de ulike datatekniske verktøyene som står til disposisjon. Nettlæren har også tett samarbeid med kontaktpersonene på arbeidsplassen. Ingfrid Andersen understreker og viktigheten av at deltakerne kan jobbe med kurset når og hvor de selv ønsker, eller når det passer for arbeidsgiver. Denne fleksibiliteten er vesentlig for at opplæringen skal bli vellykket.

Entusiastiske sykepleiere fra Litauen.

Det nettbaserte opplæringstilbudet i norsk er et samarbeidsprosjekt mellom Nygård skole, forlaget Grieg Multimedia, Helse Bergen, Haukeland universitetssykehus og Voss sykehus i tillegg til Fyllingsdalen undervisningssykehjem. Egen koordinator For skape trygghet og å integrere de ni sykepleierne best mulig i institusjonen, har syke-

pleier Kari Sunnevåg vært koordinator. Hun har fulgt dem opp hele den tiden de har vært i institusjonen. Lokalt på postene har hver sykepleier hatt en fadder. Disse fadderne har selv hatt opplæring i flerkulturell forståelse i tillegg til at Kari Sunnevåg har hatt jevnlige møter med dem. Både sykepleiere og hjelpepleiere har vært faddere. - For meg har dette vært en

positiv opplevelse. Jeg synes dette er gode representanter for Vilnius og Litauen. I en periode slet noen av dem med den negative omtalen som ble gitt av litauere generelt i media. Vår erfaring er at dette er dyktige og positive medarbeidere. De har gode holdninger og er svært samarbeidsvillige og takknemlige. Seksjonerleder Liv Berven har ansvar for forskning, fag og

81

kompetanseutvikling ved Fyllingsdalen undervisningssykehjem. I dette prosjektet har hun ansvar for å formidle erfaringene videre til andre. - Fra myndighetenes side er det lagt store ressurser ned i dette prosjektet. Som undervisningssykehjem har vi et særlig ansvar her. I region Vest har vi et hovedansvar for å formilde våre erfaringer også til Stavanger og Førde. Undervisningssykehjemmet er egen post på Statsbudsjettet. Statusen som undervisningssykehjem er og hovedårsaken til at Fyllingsdalen undervisningssykehjem har fått midler til dette prosjektet. Så snart prosjektet er avsluttet er det Liv Bervens oppgave å skrive en endelig prosjektrapport. Dette vil være en av de mange prosjektrapporter som foreligger fra det kreative sykehjemmet i Fyllingsdalen. - Dette har vært et viktig prosjekt for alle parter. Vi føler at det har vært godt forberedt. I utgangspunktet sprang det ut av en samarbeidsavtale mellom Oslo kommune og Vilnius kommune. De to kommunene er vennskapskommuner. Norsk Sykepleierforbund var og med i innledningsfasen for å kvalitetssikre prosjektet.

82

I den tiden de litauiske sykepleierne har arbeidet på Fyllingsdalen undervisningssykehjem har de vært lønnet som hjelpepleiere. Når autorisasjonen foreligger i nærmeste fremtid vil de lønnes i henhold til gjeldende tariffavtaler. De som ingen kan hjelpe alene Institusjonssjef Siri Hovde har lang erfaring med å gjøre nytte av utenlandsk kompetanse i sykehjemmet. På sykehjemmet arbeider det personell fra en titalls nasjoner. Hun er genuint opptatt av sikre kvaliteten til den pasientgruppen hun har ansvar for. - Den pasientgruppen som øker mest, er de som ingen kan hjelpe alene. Samhandling er her helt nødvendig. I dette prosjektet er samlingen med andre viktig. Vi ønsker og å være modell for andre. Derfor blir det viktig å nå ut med informasjon om det vi driver med. Vårt mål er få flere sykepleiere til å arbeide i geriatrien. Det er ikke så mange år siden det var mye negativt fokus på Fyllingsdalen sykehjem. Rekrutteringen av fagpersonell var dårlig, belastningene store, sykefraværet stort og personalet nærmest utslitt til tross for en

unik kjærlighet til egen arbeidsplass. Dette synes nå å ha snudd. De siste årene har politikere og eksperter valfartet til bygget som for lenge siden hadde trengt oppussing. Her gjelder det imidlertid ikke å skue hunden på hårene. Bak den nedslitt fasaden yrer det av initiativ og prosjekter. Statusen som undervisningssykehjem er nok mye av årsaken til dette, men og den tydelige og planmessige måten sykehjemmet ledes på. Det går nesten an å snakke om et paradigmeskifte. Sykehjemmet er løftet opp og frem som et mønstersykehjem der kvalitet er fokus. Det skal være et sted å la seg inspirere av –selv om alt ikke er slik Siri Hovde ønsker det skal være. Den tykke samlingen med artikler fra aviser og tidsskrift som omtaler sykehjemmet viser imidlertid at dette er et sted for handling - som det legges merke til. Først hjelpepleiere – nå sykepleiere For å sikre nødvendig rekruttering, startet sykehjemmet sin egen utdanning av hjelpepleiere. Nå kan de høste fruktene av dette ved at 21 assistenter nå er ferdig utdannede hjelpepleiere.

Blide latviske sykepleiere

Fyllingsdalen sykehjem representerer. - Nytteeffekten er ikke bare for oss selv. Dette prosjektet er jo og tuftet på at vi kan bidra til å heve kompetansen innen eldreomsorgen der disse sykepleierne kommer fra. Det handler ikke alene om å skaffe nok fagkompetanse til vår egen eldreomsorg.

I den nærmeste fremtid vil de ni litauiske sykepleierne har levert sine eksamensbesvarelser og få sine norske autorisasjoner. Fyllingsdalen undervisningssykehjem vil da på nytt kunne rose seg med en suksess. Det er lenge siden årsmeldingen fra sykehjemmet hadde tittelen "Det har vært et jævlig år!". Nå synes alt å gå så meget bedre… Vaida Latonaite Norsken har vært den største utfordringen ! Vaida Latonaite er en av de ni litauerne vi har avtalt å møte en mandag ettermiddag på Nygård skole. Det lyser positivitet og entusiasme av dem der de er klar for fotografering i sine blå og hvite dresser. På spørsmålet om hvordan de har hatt det i den opplæringsperioden de har vært igjennom svarer de unisont at det har vært svært nyttig og en stor glede over å kunne få ta del i dette tilbudet. De roser undervisningen på Nygård skole og skryter uhemmet av det engasjement som Kari Sunnevåg har investert i dem. Vaida Latonaite er fra Villinus. Den 26 år gamle sykepleieren har sin utdannelse fra høgskole i Litauen. Hun trives godt i

Norge og synes det er flott at hun har kunnet få denne muligheten til å arbeide i et annet land. Internettundervisningen har vært nyttig, men hun synes språket har vært vanskelig å lære. Å lære norsk har vært den største utfordringen, forteller hun på et litt forsiktig, men nesten helt perfekt norsk. Tidligere var hun organisert i LSSO – den latviske sykepleierorganisasjonen. Nå er hun i likhet med alle de andre prosjektdeltakerne medlem i Norsk Sykepleierforbund. Spennende prosjekt ! Fylkesleder i NSF Hordaland Mary-Anne Golten er svært positiv til den sykepleiersatsingen som prosjektet ved

Mary- Anne Golten er imponert over kvaliteten i dette prosjektet. Hun fremhever og hvor viktig det er at Fyllingsdalen gjennom dette prosjektet satser så sterkt på kompetanse. Det kunnskapstilfanget som tilbyes de litauiske sykepleierne håper hun og vil komme norske sykepleiere til gode. Å styrke kunnskapsfokuset og kvaliteten i eldreomsorgen, har lenge vært en viktig kampsak for Norsk Sykepleierforbund. Når det gjelder arbeids og lønnsbetingelser forutsetter Mary- Anne Golten at utenlandske sykepleiere får samme lønns og arbeidsbetingelser som norsk kolleger. - Det er alltid en viktig oppgave for NSF å påse at utenlandske medarbeidere og kolleger blir behandlet i forhold til norske vilkår.

83

Jorund Liland, Marianne Dalen og Ingrid Johanne Garnes håper på en bedre dialog mellom tillitsvalgte og ledere og et NSF som tar dem på alvor. Satsingen på ledere i NSF håper de skal få reelt innhold og ikke bare være vakkert glansbilde uten konsistens.

Når NSF er i konflikt ledere mellom barken og Eksempelet Helse Bergen. 84

Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard Avdelingsleder Jorund Liland, fag- og systemansvarlig sykepleier Marianne Dalen og klinikkoversykepleier Ingrid Johanne Garnes i Helse Bergen har, sammen med over seksti andre sykepleierledere, forfattet et brev med mistillit til foretakstillitsvalgte ved sykehuset og NSF ved forbundsleder Bente Slåtten. I samtale med de tre i midten av juli understreker de at de stiller fortsatt spørsmål ved forbundets håndtering av denne saken. Brevet om mistillit ble sendt i midten av mai etter at det gjennom lengre tid hadde vært strid mellom NSF og sykehusets ledelse om innholdet i turnusavtale knyttet opp til kalenderplan med gjennomsnittsberegning av arbeidstiden.

veden

En fastlåst konflikt Det var i midten av april at sykehusets direktør Anne Bogsnes, proklamerte at sykepleierne måtte forvente å arbeide 35,5 timers uke siden det ikke var kommet til enighet mellom partene. Hun begrunnet dette med behovet for å sikre den nødvendige faglige beredskapen ved sykehuset i forhold til en sommerferie som snart stod for døren. Det ble gitt oppfordringer til enkelte sykepleiere om å inngå personlige avtaler. Det ble også søkt om dispensasjon til Arbeidstilsynet om mulighet for gjennomsnittsberegning. Både NSF og arbeidsgiver innkalte til orienteringsmøter der flere hundre sykepleiere møtte opp. Sykehuset og NSF Hordaland ga en grundig dekking av konflikten og partenes ståsted på sine hjemmesider. Den korte varslingsfristen medførte betydelig merarbeid for lederne på de enkelte avdelinger som måtte lage nye turnuser på kort varsel. Som et resultat av knappe frister ble det i noen tilfeller laget turnuser med svært korte vakter og vakter der ansatte måtte gå hjem midt på natten. Mange sykepleiere var fortvilet over endringene som kom og som ville skape vansker for dem i forhold til de planer de hadde privat. Representanter for syke-

pleiere, sykehuset og NSF ble intervjuet i presse, tv og radio. Innholdet i konflikten var komplisert og vanskelig å formidle på en god og forståelig måte.For de tillitsvalgte ble det en utfordring å redegjøre for konfliktens innhold til medlemmene på den enkelte avdeling. Da konflikten tilspisset seg kom også forbundsleder Bente Slåtten på banen med sterk kritikk av sykehusets direktør. Hun hevdet og at " Vurderingen er at årsturnusen som foreslås gir sykepleierne både mindre fritid og mindre penger. I tillegg er altså forslaget til avtale ulovlig og i strid med avtaleverket. Jeg antar ingen er overrasket over at dette vurderes som en dårlig avtale. " Det var i denne tilspissete situasjonen at sentrale sykepleierledere tok initiativet til å uttrykke sin mening overfor eget forbund, og mistillit til foretakstillitsvalgte. Var nødt til å gjøre noe - Vi opplevde en frustrasjon over at vårt eget forbunds fremste representanter ødela mye av tilliten mellom ledere og ansatte i avdelingene. Det har overhodet ikke vært noen dialog mellom oss som ledere og de foretakstillitsvalgte.

85

De tre lederne er samstemte i dette. De understreker at de som sykepleierledere skal bære det faglige ansvaret. De mener at denne konflikten ikke bare handler om turnus for den enkelte ansatte, men også om å legge til rette for verdiskapning omkring pasienten. De sentrale sykepleierlederne mener at kalenderplan er et nødvendig redskap både i forhold til faglig forsvarlig sykepleie og personalets mulighet til å kunne planlegge sin fritid og arbeidstid på en god måte. Dette var også et av hovedpunktene i det åpne brevet som ble sendt til NSF Hordaland. Her heter det blant annet : " …. En kalenderplan /årsturnus bygges omkring pasientens behov for tjenester. Dette betyr tilstrekkelig bemanning på de tidspunkt vi utfra aktivitetstall har høy/lav aktivitet. Pasientenes behov for faglig forsvarlig sykepleie er varierende ut fra lidelse og problemstilling. Sykepleiere må, for å kunne møte dette behovet; utvikle og bygge opp sin kompetanse. (jfr Helsepersonell loven) Parallelt skal pasientene motta samme kvalitet på tjenestene (jfr Lov om spes helsetjeneste.) – døgnet gjennom. I en tradisjonell rullerende turnus kan man ikke gjennomføre kompetanseheving uten å redusere aktiviteten.

86

Arbeidstidsplanlegging slik vi gjennomfører i kalenderplan, gir oss anledning til å iverksette kompetanseheving i forhold til de anbefalingene som NSF gir oss i sitt hefte : "Faglig forsvarlighet i sykepleietjenesten". Tillitskrise Liland, Dalen og Garnes mener at påstandene som NSFs forbundsledelse og tillitsvalgte kom med i denne saken, bidro til at de ansatte utrykte både skepsis og tvil overfor sine ledere. Stemningen omkring på postene var svært dårlig, etter deres mening. - Vi har i denne saken erfart at det tar lang tid å bygge et omdømme og kort tid å ødelegge det, sier de tre. - Mange av oss bruker fortsatt mye tid og krefter på å gjenskape tillit mellom ansatte og ledere. Harde ord De tre sier at det har vært en manglende kommunikasjon mellom foretakstillitsvalgte og sykepleierlederne i hele denne prosessen. De fremhever at tonen har vært unødvendig hard og at dette har satt dype spor. Det er enighet om at det her er mye å rydde opp i for NSF. Dette handler ikke bare om uenighet om turnus, men like

mye om samhandlingsstil og kommunikasjon. De tre er opptatt av å ha en god dialog mellom ledelse og ansatte. De håper at den prosessen som har vært etter at det er oppnådd enighet mellom partene, kan bidra til konstruktive prosesser i fremtiden. De opprettholder imidlertid sin mistillit til NSFs håndtering av denne saken og foretakstillitsvalgte. Viktige møter og oppfølging Etter at partene kom frem til enighet i midten av juni om en avtale om gjennomsnittsberegning på årsbasis, har fylkesleder Mary Anne Golten hatt møter med gruppen som stod bak mistillitsforslaget. Det er planlagt flere møter utøver høsten for å gjenskape den tilliten mellom partene som de tre mener ble svekket i løpet av turnuskonflikten. De mener forbundets nestleder Erik Bårdseng gjorde en god jobb da forbundets fremste representanter og de kritiske sykepleierlederne møttes etter at det var skrevet en ny avtale. De tre uttrykker også stor tillit til NSFs fagavdeling. De mener det er en dyktig drevet avdeling som de ønsker skal komme mer på banen og at fokuset på sykepleiefaget skal forsterkes.

Bli medlem av

LANDSGRUPPEN AV SYKEPLEIELEDERE Medlemsnummer i NSF: Navn: Adresse: Postnummer:

Poststed:

Tittel:

Arbeidssted: Sendes til: LSL v/Marianne Dalen, Bønesskogen 37, 5152 Bønes

www.sykepleierforbundet.no/faggrupper/s.ledere.nsf

Abonner på Sykepleielederen! Nå kan andre enn medlemmer i NSF LSL få Sykepleielederen i postkassen. Individuelt abonnement: kr. 300,- pr år. Institusjoner og biblioteker: kr. 350,-. Du får et tidsskrift i postkassen som holder deg oppdatert på faglitteratur og utviklingen av helsevesenet. Her vil du og finne aktuelle reportasjer og intervjuer med fremtredende ledere og forskere. Bibliotek/Institusjoner som er medlem i Norsk Bibliotekforening, kan bestille abonnement her: NBF Tidsskriftfformidlingen Malerhaugveien 20, 0661 Oslo Tlf.: 23 24 34 30 Faks: 22 67 23 68 E-post: [email protected] Via NBFT Interaktiv (www.norskbibliotekforening.no)

Abonnementsadresse : Sykepleielederen v. Karl-Henrik Nygaard, Nygårdsmyren 19 , 5164 Laksevåg eller E-mail: [email protected].

Hold deg oppdatert om ledelse! Les Sykepleielederen. Følg med på :

www.sykepleierforbundet.no/ sykepleieledere

– i oppdrag for en bedre hverdag

B

Returadresse: Karl Henrik Nygaard Nygårdsmyren 19 5169 Laksevåg

Vi gir lederne tid til å lede.

Bemanningsløsninger for helsesektoren. Telefon: 23 33 33 00 Telefax: 23 33 33 01

Adresse: Thereses g 14 B 0452 Oslo

E-post: [email protected] Internett: www.achima.no