Sagaen Om Brynhild Den Listige

Sagaen om Brynhild den listige Brynhild den listige, het en jente, hun var datter av Stein den ærefulle, sønn til Torstein den sure. Hun var meget vakker, og populær blandt menn i Snødalen, der hun bodde, for faren hennes var rik, og hun var eneste barn. Hun ble ofte bedt på dans, men hadde bare øyne for en unggutt som het Leif, Leif den lille, ble han kalt, fordi han var så lav. Leif var sønn til Olav den elskovssyke, sønn til Torgrim langskjegg. De to hadde vært venner fra barnsben av, og når de ble voksne, ville Leif be Stein om Brynhilds hånd.

Den kvelden Leif fortalte henne at han ville be hennes far om å få gifte seg med henne, hadde Brynhild en drøm. Hun dro så til Karen jordmor, som var kyndig i både seid og drømmetyding, og som ikke bodde langt fra Sandvik, farens gård. Karen jordmor var datter til Halvard blodstemmer, sønn til Knut den usynlige.

Brynhild gav henne en mynt, og Karen bad henne sitte ned og fortelle henne drømmen.

”Jeg sto ute på et tun, foran meg var det to hus, det ene syntes meg velkjent og trygt, men det var lite, mens det andre var stort og gildt, men helt nybygd. Jeg gikk inn i det lille huset, og der inne sto det to kopper på et lite bord, og det var en grue, midt i rommet, men den hadde nettopp sloknet; det var bare røyk som steg opp. Ned fra hullet i taket strømmet det lys.

Så gikk jeg inn i det andre huset, det gilde og nye. Da jeg kom inn, møtte det meg en varm glød fra gruen, og det sto et fullt beger med mjød på et bord. Jeg tok så begeret og slo ut vinen i gruen, slik at glørne sloktes helt, og løp ut fra det huset og inn i det andre. Da jeg kom dit ble det natt, og huset helt mørkt. Så våknet jeg.”

”Denne drømmen vil jeg ikke tyde, Brynhild Listige, men mynten beholder jeg, for du kommer tilbake hit, skal du se.” Sa Karen jordmor, og jaget Brynhild på dør.

Sint etter denne behandlingen, dro Brynhild hjem til hennes fars gård. Vel hjemme, hadde Stein nyheter til henne. ”Du skal festes, datter mi.” Fortalte han. Dette gjorde humøret hennes blidere, men faren fortsatte, ”du skal festes til en mann som heter Tormod, Tormod svarthår. Han er tredje sønn til Sigurd Brautne, sønn til Halvtan Klegg. Jeg tenker vi holder festemål neste høst.” Det var bare noen måneder til.

”Men far,” sa Brynhild, for hennes hug var vendt mot Leif, ”kan vi ikke utsette det litt? Jeg vil gjerne bli litt kjent med ham først.”

”Kjent kan du bli når dere er gift.” Sa faren kort, og mente de var ferdig med den saken. Brynhild brast i så i gråt, og store krokodilletårer rant nedover kinnene hennes, ”men,” forstatte han hastig, for det var ikke ofte han nektet sin datter noe, ”det kan ikke skade å utsette det litt. Jeg tenker vi venter et år eller to.”

Noen dager senere fridde også Leif, men da var det for sent, for Stein hadde allerede sagt at han ville gi Brynhild til Tormod, og han var en mann som holdt sitt ord, og nødig gikk tilbake på det.

Ett år gikk, og Brynhild og Tormod ble kjent, Tormod var svært betatt av Brynhild, men Brynhild syntes ikke om ham, for hun hadde bare øyne for Leif, som hun møtte i smug bak fjøset. En dag oppdaget Brynhild at hun var med barn, og det var ikke med Tormod. Brynhild dro da til Karen jordmor igjen, for å få råd.

”Gift deg så fort du kan, eller få din festemann i seng.” Var hennes råd.

Men Brynhild var lite lysten på å gifte seg med Tormod, og heller ikke ville hun ha ham i seng. ”Seid ulykke på ham, slik at han dør, så kan jeg si at barnet er hans, og så gifte meg med Leif.”

Karen jordmor gikk med på dette, for hun hadde allerede fått betaling av Brynhild. Senere den kvelden falt Tormod ned en skrent, og brakk armen, men da fikk Brynhild dårlig samvittighet, og hun ba straks Karen om å stoppe seiden.

En måned senere ble det umulig å holde barnet hemmelig lengre, og Brynhild fortalte sin far hva som hadde skjedd, og hvem som var faren til barnet. Stein ble rasende, og i sinne kvad han:

Min datter, Brynhild Stor skam bringer du meg Men Tormod du festes skal For så har jeg sagt.

Vinteren kom, og uti andre vintermåneden kom barnet, fødselen var hard, og Karen jordmor tok imot barnet. Da barnet var vasket og tullet inn, og lå i armene hennes, ba Brynhild Karen jordmor om å gi henne noe som lot henne slippe å gifte seg med Tormod. Karen gav henne da en liten flaske og ba henne helle det Tormods mjød hver dag i tre uker, så skulle hugen hun slippe. Dette syntes Brynhild virket tungvint så hun helte bare innholdet i flasken i mjødet hans, neste morgen.

Tormod kom bort til henne senere den dagen, han virket omtåket, og hun spurte hva som var i veien. Da kvad Tormod: Brynhild, min kjære, jeg har blitt stukket Med slangens spyd.

Jeg står ved Hels dørstokk Og hjertehammeren stopper snart. Men dette skal du vite; den har bare banket for deg, Brynhild Så falt han om, og var død. Ved neste anledning, dro Brynhild på nytt til Karen jormor, og raste mot henne for at hun hadde gitt henne gift til å gi Tormod.

”Kjære Brynhild, jeg gjorde som du ba om, men du gjorde ikke slik jeg ba deg. Nå har du fått det som du ville, så får du leve med det.” Var seidkvinnens svar. Etter denne dagen ble ikke Karen jordmor sett i dalen flere ganger.

To år senere ble Brynhild festet til Leif, og et halvt år senere giftet de seg, men seieren smakte surt for Brynhild, og hun og Leif hadde ikke et lykkelig ekteskap. Hvem som hadde drept Tormod var det aldri noen som fant ut, Brynhild tok med seg den hemmeligheten i graven.