Marsipan Er Det Beste Eg Veit

”Marsipan er det beste eg veit” Analyse av novellen ”Kven sin kropp er dette?” Av Maiken

Novellen, ”Kven sin kropp er dette?”, er skrevet av Rønnaug Kleiva (1951-), og utgitt i 1994. Temaer i novellen er valg, selvbestemt abort, og selvstendighet. Den handler om ei jente som blir kjørt av moren sin til sykehuset for å gjøre noe, det blir ikke sagt hva, men det antydes at hun skal ta abort.

”Kven sin kropp er dette?” Er skrevet i førsteperson; den er skrevet som om hovedpersonen forteller ei historie til leseren. Dette gjør at vi får et noe innsnevret syn på alt som skjer; leseren vet bare det som hovedpersonen ”har lyst til” å fortelle, og en får et nært forhold til henne, mens andre karakterer blir sett gjennom hennes øyne, og farges av det. Teksten er skrevet i nåtid, noe som gir inntrykk av at det som hender i novellen skjer akkurat mens en leser den, og det bidrar til spenning.

Innledningen til novellen er ei skildring av at hovedpersonen kjenner på sine egne bryster. Hun sammenligner brystvortene med narresmokker, noe som antyder at de ikke kan, eller ikke kommer til å brukes til annet enn å suge på. Hun sier også ”Dette er min kropp, og det er eg som bestemmer over den.” noe som gir assosiasjoner til abort, og forsterker betydningen til sammenlikningen med narresmokker; de skal ikke brukes til noe fornuftig.

I neste avsnitt blir vi fortalt at moren og hun er enige, og det er mange repetisjoner, moren sier noe, og hun gjentar det. Dette gir et inntrykk av at hun prøver å overbevise, ikke bare leseren, men også seg selv.

Hovedpersonen tar en dusj, og det blir fokusert veldig på det fysiske; at dusjen er veldig varm, og at ventilasjonssystemet ikke fungerer. Leseren få ikke vite noe om hva hun tenker, bare hva hun gjør. Når hun går ut av dusjen og ser seg i speilet, ser hun seg selv uten sminke; hun ser seg selv slik hun er, uten damp eller sminke i veien.

I avsnittet som følger, bruker forfatteren repetisjon som et virkemiddel; moren sier blant annet at datteren; hovedpersonen, er det viktigste i livet hennes, men ordene ”ho seier” blir gjentatt så mange ganger, at leseren får inntrykk av at det bare er noe hun sier, ikke noe hun tenker. Vendepunktet kommer når hovepersonen tar en bit marsipan.

Deretter begynner ting å skje; moren kjører datteren på sykehuset, og i bilen snakker hun til datteren sin. Leseren får ikke vite hva hun svarer, hvis hun svarer i det hele tatt. Beskrivelsen av familelivet i forrige avsnitt antyder at hun ikke gjør det: ”mor mi snakkar, eg høyrer på, og far min er stille.”

Kroppsspråket til moren i bilen blir brukt som et virkemiddel for å vise hvordan datteren føler det: hun kjører med fast hand; hun skjelver ikke på hendene, og er ikke nervøs. Siden datteren legger merke til akkurat dét, er det nærliggende å tro at hun selv er nervøs for det som skal skje.

Moren prøver å berolige datteren, men når hun begynner å snakke om sin egen abort, at hun har gjort dette før, og at det ikke er noe å være redd for, begynner hun å kjøre fortere, selv om de er på en svingete og smal vei. Kroppsspråket motsier altså det hun sier.

Hun ”motsier” seg selv igjen når hun sier at hun skal komme å hente henne rett etter at hun er ferdig, selv om det er midt i arbeidstiden, og når hun sier at de skal drikke te sammen; te er jo tross alt en drikk som virker beroligende. Alt hun har sagt før dette har bagatellisert det som skal skje, mens når hun sier at hun skal komme å hente henne rett etterpå, sier hun at hun mener at hun ikke burde være alene. Før hun går ut av bilen kaller moren datteren en kvinne; nå er hun blitt voksen i hennes øyne.

Til slutt går datteren inn på sykehuset alene, for dette er et valg hun helt til slutt må ta helt alene, fordi det er hennes kropp, og selv om moren kan påvirke henne, så er det hennes valg til slutt.

Moren til hovedpersonen blir framstilt som litt bitter og hyklerisk; leseren får inntrykk av at hun angrer på valgene hun har tatt i livet, og prøver å få datteren til å unngå å gjøre de samme feilene som hun gjorde da hun var ung. I begynnelsen av novellen sier hun: ”Du er for ung”, og ”Du har framtida føre deg. Du skal få deg ei skikkelig utdanning og spennande arbeid og ha det kjekt i livet.” Leseren får da inntrykk av at hun ikke har hatt disse tingene, at når hun sier ”Du er for ung”, så mener hun egentlig ”jeg var for ung”. Hun sier at hun er fornøyd med livet, men klager ofte, og selv om hun sier at datteren er det beste som har skjedd med henne, så burde ikke datteren ta det samme valget, for hun skal fortsette der hun glapp, og (alt) skar seg. Hun vil leve gjennom datteren, ”Hald frem der eg slepte,” sier hun, og grønnsakene som hun kutter opp er kanskje en metafor; egentlig mener hun at datteren skal fortsette livet hennes, men uten den feilen som hun gjorde: Å bli mor så ung, kanskje det å bli mor i det hele tatt, for hun har jo tatt abort senere også, som hun sier i bilen.

Hovedpersonen i fortellingen framstilles i begynnelsen som en ”mammadalt”; hun gjør stort sett det som moren sier, og er enig med moren i ett og alt. Tittelen gir inntrykk av at hun ikke er sikker på hvem som skal bestemme over henne, at tittelen er et spørsmål som hun stiller; hun har jo alltid hørt på det moren har sagt til henne. Når hun tar en bit marsipan, gjør hun litt opprør mot morens regime, og når forfatteren i neste avsnitt skriver ”Marsipan er det beste eg veit.” mener hun å si at det føles godt for hovedpersonen å gjøre noe som moren ikke synes hun skal gjøre; hun har på en måte tatt første steg mot å bestemme over sin egen kropp. Svaret på spørsmålet i tittelen blir besvart til slutt i novellen, når moren kaller henne en kvinne; en voksen, og dermed ansvarlig for egne valg. Det er hennes kropp.