5. Ny-institusjonelle Perspektiv (tekstversjon)

Side 1 av 7 Sampol V00 - 5. Ny-institusjonelle perspektiv /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381818.doc Endret den 04.07.09 ___________________________________________________________________________

SAMMENLIKNENDE POLITIKK MELLOMFAG M3 - FORELESNINGER VÅREN 2000 FORELESER: ØYVIND KALNES 5.

21.02 Ny-institusjonelle perspektiv

Innledning Powell & Di Maggio kaller "ny-institusjonalisme" en særegen tilnærming i studiet av sosiale økonomiske og politiske fenomen. Dette vil også si at den opptrer innenfor sosiologi, historie,

Institusjoner En minimumsdefinisjon: • Et stabilt sett av aktører med • stabile innbyrdes relasjoner • fastlagt gjennom anerkjente og distinkte normer eller regler

19.02.00

SAMPOL V00-5 22.02.00

2

organisasjonsteori og statsvitenskap, men gjerne i ulike varianter innenfor disse.

Institusjoner er definert på mage ulike måter, men et minimum synes å inkludere: • •

Et stabilt sett av aktører med stabile innbyrdes relasjoner Fastlagt gjennom anerkjente og distinkte normer eller regler

Dette innebærer at formelle organisasjoner kan være mer eller mindre institusjonalisert; samtidig som institusjoner kan oppstå på tvers av eller utenfor formelle organisasjoner. Fra norsk politikk faller begrep som "segment" og "toppfolkenes partnerskap" innunder slike institusjoner som oppstår på tvers av formelle organisasjoner.

Side 2 av 7 Sampol V00 - 5. Ny-institusjonelle perspektiv /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381818.doc Endret den 04.07.09 ___________________________________________________________________________

Den gamle institusjonalismen og behaviourismen Hva den "gamle" institusjonalismen skulle ha bestått av avhenger av hvem som beskriver, jfr. de forskjellige beskrivelsene fra Thelen og fra Di Maggio. Thelen, som representerer et statsvitenskapelig eller politologisk ståsted, ser "tradisjonell" institusjonalisme som beskrivende studier av formelle administrative, legale og politiske strukturer. Den hadde få ambisjoner i retning utvikling av generelle analytiske begrep og teoridannelse.

Institusjonalisme og behaviourisme Makronivå: Samfunnsstrukturer

Mesonivå: Politiske institusjoner

14.02.00

Mikronivå: Individuelle egenskaper

Politisk atferd

SAMPOL V00-5 22.02.00

Den offentlige politikk

2

Denne tilnærmingen ble også avvist av "behaviourismen" - adferdsorienteringen - som vokste fram innenfor statsvitenskapen på 1950- og 1960-tallet. Behaviouristene søkte å utvikle teorier som kunne forklare politiske prosesser og utfall på tvers av stater. Her ble formelle strukturer ansett som å ha liten forklaringskraft. Utgangspunktet måtte være å studere faktisk atferd innenfor beslutningsprosessene, for å kartlegge hvordan aggregert atferd danner visse mønstre (i.e. strukturer), eksempelvis m.o.t. maktfordeling. Institusjoner ble her tillagt liten selvstendig betydning. de ble betraktet som teoretisk uinteressante - i den grad de representerte summen av individuelle egenskaper og atferd. M.a.o. ble den avhengig, mer enn uavhengig variabel. Teoriene pekte i retning av en "modernisering", der landenes politikk i økende ble lik eller "konvergerte".

Side 3 av 7 Sampol V00 - 5. Ny-institusjonelle perspektiv /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381818.doc Endret den 04.07.09 ___________________________________________________________________________ Innenfor denne tidsperioden ble riktignok det institusjonelle fokuset opprettholdt av enkelte statsvitere, som Samuel Huntington, Harry Eckstein og Reinhard Bendix, men de utgjorde en minoritet. Det er også på sin plass å vise til en gammel form for institusjonalisme innenfor organisasjonsteorien, som også DiMaggio peker på. Dette var en retning som fra 1950-tallet uttrykkte en sterk skepsis til rasjonelle organisasjonsmodeller, ved å vise til betdyningen av organisasjonskultur, sosialisering og uformelle strukturer innenfor den enkelte organisasjon. Det enkelte individ sosialiseres inn i - og overtar - organisasjonens uformelle verdier. Selznick var en av hovedmennen her. Men denne retningen fikk aldri ordentlig fotfeste innenfor statsvitenskapen. Men på 1970-tallet møtte behaviourismen i økende grad "anomalier". Politiske beslutningsprosesser og - utfall syntes å begynner å divergere i sterkere grad enn hva dens "grand theories" skulle tilsi. Fremveksten av institusjonalismen på 1970-tallet kan ses på som et svar på disse "anomaliene", som en "middle-range-theory". Med middle-range menes at de ikke trekker inn strukturer på makro- eller samfunnsnivå, som "klasse", "kultur" osv. De fokuserer nettopp på variasjoner i "institusjonelle" variable, men nå både formell organisasjonsformer og mer uformelle regler og prosedyrer, for å forklare vaiasjoner i politiske prosesser og utfall. De institusjonelle variablene tenkes å formidle effekten av slike makrostrukturer, som deres "organiserte uttrykk", men disse varierer fra land til land i langt større grad enn variasjoner på makronivå. Nyinstitusjonalismen går derved inn på et lavere nivå enn behavioursimen og trekker inn variasjoner som denne hadde "oversett". På den annen side innebærer dette ikke at de betrakter instisujonelle variable som de eneste forklaringsfaktorene i forhold til politiske utfall. Her er det dog store variasjoner innenfor ny-institusjonalismen, i den grad enkelte mener det ikke er meningsfullt å snakke om én ny-institusjonalisme. I det minste kan en skille mellom to hovedstrømninger inennfor statsvitenskapen.

Nyinstitusjonalisme og teorien om det rasjonelle valg

Side 4 av 7 Sampol V00 - 5. Ny-institusjonelle perspektiv /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381818.doc Endret den 04.07.09 ___________________________________________________________________________

Rasjonalistisk ny-institusjonalisme Mesonivå: Politiske institusjoner Spilleregler Politisk atferd

Politisk atferd Mikronivå: Individuelle egenskaper: Preferanser om institusjoner

19.02.00

Den offentlige politikk

Mikronivå: Individuelle egenskaper: Preferanser om utfall SAMPOL V00-5 22.02.00

3

Med utgangspunkt i teorien om det rasjonelle valg har det utviklet seg en "hard" retning av ny-instisujonalsimen, med Shepsle som en sentral teoretiker. De sentrale premissene her er: • • •

Aktører som strategiske og interessemaksimerende i sin atferd Ut fra individuelle og gitte preferanser Innenfor institusjoner som angir spillereglene a) hvilke aktører skal være med? b) hvilke valgmuligheter har de? c) hvilken informasjon gis de? d) i hvilken rekkefølge skal de foreta sine valg

Denne varianten fokuserer på de formelle aspektene ved spillereglene/institusjonene, selv om dette ikke er noe absolutt. Institusjoners opprettelse, stabilitet og endring betinges da av at de faktisk tjener til at aktørenes preferanser realiseres: • •

De løser kollektive handlingsproblemer De produserer utfall som er i samsvar med den dominerende aktørkoalisjonens interesser. (nevnes ikke av DiMaggio & Powell)

Institusjoner er da - strengt tatt - en konsekvens av aktørers atferd; i betydningen målrettede aktørers "design". Dette representerer derfor et instrumentelt syn, der institusjoner på sikt blir avhengige variable. Eksempelvis vil valgordning representere et sett spilleregler innenfor partisystemet qua institusjon, ved å sette premisser for konkurranse / maktforholdene mellom politiske partier. Det fastsetter hvordan stemmer omsettes til posisjoner på den parlamentariske arena. Det er

Side 5 av 7 Sampol V00 - 5. Ny-institusjonelle perspektiv /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381818.doc Endret den 04.07.09 ___________________________________________________________________________ derfor også relativt enkelt å se hvordan de enkelte aktørenes interesser er direkte knyttet til valgordningen. De vil således også forsøke å bevare/endre spilereglene, avhengig av hvordan de tjener dem, alternativ foreta exit fra institusjonen dersom kostnadene ved fortsatt deltakelse er høyere enn ved ikke å delta. Borgerkrig er gjerne et ekstremt eksempel på hvordan enkelte aktører ikke ser seg tjent ved spillereglene, og søker å endre dem eller unnslippe dem ved å tre ut.

Historisk institusjonalisme De "historiske" institusjonalistene opererer med ganske andre premisser enn rational choice-

Historisk institusjonalisme Mesonivå: Politiske institusjoner: SOPS Konvensjoner Politisk atferd

Politisk atferd Mikronivå: Individuelle egenskaper: Preferanser om institusjoner

14.02.00

Den offentlige politikk

Mikronivå: Individuelle egenskaper: Preferanser om utfall SAMPOL V00-5 22.02.00

4

teoretikerne: • • •

Aktørene er satisfierende, følger SOPs Deres preferanser formes av institusjonelle konvensjoner og vanetenkning Institusjoner som angir "spillereglene"

Her vektlegges m.a.o. kognitive begrensninger og en nærmest iboende tnedens til å følge innarbeidede rutiner og regler, mens en i realiteten i liten grad tar preferanser opp til vurdering. Her poengterer Di maggio & Powell et skille i forhold til den "gamle" institusjonalismen, men dette skillet er langt fra så tydelig hos Thelen eller hos March & Olsen. Spillereglene her er mer enn formelle prosedyrer, men måter å tenke og handle på, som aktørene "venner seg til". Disse kan ofte være uuttalte og t.o.m. vanskelig å formulere eksplisitt (jfr. "taus kunnskap"). De objektiviseres og stilles i liten grad spørsmål ved av aktørene. De er måter å håndtere tvetydighet og usikkerhet på. Formelle prosedyrer har snarere en symbolsk, legitmerende - mer enn styrende - funksjon.

Side 6 av 7 Sampol V00 - 5. Ny-institusjonelle perspektiv /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381818.doc Endret den 04.07.09 ___________________________________________________________________________ Institusjonalsiering betraktes gjerne også som å oppstå på tvers av formelle organisasjoner, innenfor sektorer osv. Skillet mellom formell organisasjon og omgiveser blir derved heller ikke så relevant. I den grad fokuset settes på formelle organisasjoner kan de derfor fortone seg som "løst koblede system", de ulikhetene er store innenfor den enklete organisajson, mens deler av forskjellige organisasjoner likner hverandre mer og mer. Institusjoner betraktes da heller ikke så mye som å inneholde konfliktende interesser, men som å omforme og forene interesser. Individuelle valg gir derfor ikke mening på tvers av den enklete institusjonell kontekst eller i dypere forstand historiske og sosiale kontekst. Institusjonell endring Når det gjelder institusjonell endring har ikke institusjonalismen kommet så langt. Institusjoner btreaktes nok som resultat av atferd, men ikke nødvendigvis målrettet atferd. Institusjoner er derfor ikke instrumenter, men snarere produkter eller bi-prdoukter av en historisk utvikling. Når de påreger aktørenes tenkemåter og åreferanser vil helle rikke aktørene vurdere institusjonen kritisk i forhold til alternative organisasjosnformer. Dette representerer m.a.o. et organisk syn, der institusjonen i sterkere grad fremtrer som uavhengige variable. De fremtrer som mer "motstandsyktig" mot endring. På den andre siden utelukker hverken Di Maggio eller Thelen at institusjonell opprettelse/endring kan forekomme som et resultat av kamp mellom aktører med ulike interesser, der en av partene ønsker å sikre seg et varig overtak i framtidige kamper. Forskjellen i forhold til rational-choice varianten betsår her antakeligvis i at slik strategisk atferd og vurdering bare vil skje unntaksvis, gjennom dramatiske episoder, ytre sjokk eller kriser. Dette inenbærer heller ikke nødvendigvis at en ikke kan velge feil - eller at institusjoner ikke kan gi ikke-intenderte effekter.

Institusjonalismens teoretiske styrke

Ny-institusjonalismen Ny-institusjonalismen Sammenheng I Kontekst: Politisk og sosioøkonomisk

Individuelt handlingsrom

Politiske institusjoner

Politisk adferd som deltakelse

- Spilleregler/SOPs - Konvensjoner

Politisk adferd som institusjonsbygging

Individuelt handlingsrom 14.02.00

Offentlig politikk

Kontekst: Politisk og sosioøkonomisk

Sammenheng II

SAMPOL V00-5 22.02.00

5

Side 7 av 7 Sampol V00 - 5. Ny-institusjonelle perspektiv /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381818.doc Endret den 04.07.09 ___________________________________________________________________________ Rational-choice- varianten sitt enklere utgangspunkt gir den et teoribyggende fortrinn fordi en kan avlede hypoteser om atferd og utfall, straks en kjenner spilleregler og preferanser. Historisk institusjonalisme har et mer induktiv preg, når den problematiserer rational-choicevariantens forutsetninger og overlater utviklingen av hypoteser til gjennomføringen av de empiriske studiene. Den kan dermed framstå som mer realistisk, men kompleks, der den andre er sparsommelig, men kanskje ikke så realistisk. Det de har til felles at institusjonell varisasjon spiller en sentral rolle m.h.t. å forklare variasjoner i politiske prosesser og -utfall. Komparative analyser vil således forklare ulike politiske utfall med ulike institusjonelle konfigurasjoner. Men det advares mot "institusjonell determinisme"; utfallene kan ikke leses ut av den institusjonelle konfigurasjon. Tilsynelatende stabile institusjoner kan produsere variabel politikk f.eks. dersom: • •

Nye eller etablerte aktører kan ta dem i bruk til nye formål Den politiske eller sosioøkonomiske konteksten endres

Aktører har alltid et visst handlingsrom innenfor institusjoner

To institusjonalismer Økonomisk

Sosiolologisk

Individuell kognitiv beredskap

Presise målhierarki Kjenner handlingslaternativ og målmiddel sammenhenger

Diffuse, vanskelig rangerbare målsettinger Begrenset innsikt i handlingslaternativ og mål-middel-sammenhenger

Individuell adferd

Strategisk og interessemaksimerende, innenfor rammer av institusjonelle spilleregler

Satisfierende innenfor rammene av institusjonelle SOPs, eller søker kontakt/felleskap

Individuelle preferanser om saksutfall

Foreligger på forhånd hos det enkelte individ, uavhengig av institusjon

Institusjonenen former de individuelle prefranser

Individuelle preferanser om institusjon

Koninuerlig vurdering ut i fra hvilken grad utfallene institusjonen produserer er i samsvar med egne interesser

Individuell identitet knyttes til institusjonen, som blir et mål i seg selv/egenverdi

Institusjonell stabilitet/ Avhengig av i hvilken grad den tilfredstiller prefransen til en tilpasning dominerende koalisjon

19.02.00

SAMPOL V00-5 22.02.00

Treghet, motstand mot endring, skjer bare ved større katastrofer, maktinngrep utenfra osv.

8