4. Studiet Av Partisystemet (tekstversjon)

Side 1 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

SAMMENLIKNENDE POLITIKK MELLOMFAG M3 - FORELESNINGER VÅREN 2000 FORELESER: ØYVIND KALNES

4.

21.02 Studiet av partisystemet

Hva er "partisystemet"? Begrepet 'partisystem' refererer til varige trekk ved forholdet mellom partiene i styrende organer og velgermassen i.e hva som overlever fra valg til valg. Analysen av partisystemet baserer seg vanligvis på et skille mellom tre distinkte analysenivå (Katz & mair 1994): 1. Partiene i velgermassen 2. Partiene som masseorganisasjoner 3. Partiene i styrende organer Forholdet mellom de forskjellige nivåene kan variere fra å være løst til tett sammenknyttet. Eksempelvis kan partiidentifikasjonen blant velgerne svekkes, uten at det nødvendigvis betyr at partiorganisasjonen svekkes eller at partidisiplinen i parlamentsgruppen svekkes. Eller vice versa; en sterkere sentrumsorientering fra partiet sentralt kan medføre endringer i forhold til velgermassen; ved å tiltrekke seg nye grupper eller endre partiet.

Partisystemet Varige trekk ved forholdet mellom partiene I styrende organ Som masseorganisasjoner I velgermassen

19.02.00

Sampol M3-4 21.02.00

2

Side 2 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

Partisystemets etablering Stein Rokkan betraktet utviklingen av partisystemet som en prosess der skillelinjer dannes som et ledd i moderniseringsprosesser, jfr. de ulike revolusjonene. • • • •

Den religiøse Den nasjonale Den industrielle Den internasjonale

Skillelinjene går fra "latente" til "manifeste", ved at de utkrystalliserer seg i konkrete konflikter om den offentlige politikk. I neste omgang dukker det opp "politiske entreprenører" som søker å mobilisere støtte for en type politikk og danner sine organisasjoner rundt dette - og heller ikke nødvendigvis bare partier. I hvilken grad dette slår ut i partisystemet vil avhenge av "institusjonelle" faktorer, knyttet til deltakelsesfasen: • • • •

Organisasjonsfrihet Stemmerett Representasjon (valgordning) Eksekutivmakt

Partisystemets opphav Konfliktlinjemønster

Partisystem

Institusjonelle faktorer

Partiene i velgermassen Jfr. Lipset og Rokkan kan partisystemet da - innenfor disse institusjonelle rammene - betraktes som det organiserte uttrykket av massenes mobilisering inn i politikken, bak ulike verdier og interesser (skillelinjer), formet innenfor visse institusjonelle rammer.

Side 3 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

Når alle de institusjonelle tersklene var overvunnet og massemobiliseringen var over rundt 1930 var alle eksisterende skillelinjer gitt et organisatorisk uttrykk og det var ikke rom for nye partier i systemet. Partisystemet stabiliserte seg - eller "frøs": 1. Ingen nye partier kommer til 2. Stabil velgeroppslutning fra valg til valg 3. Stor velgerlojalitet, lite flytende velger Jfr. det ovennevnte vil da partisystemet endres enten ved endringer i sosiale skillelinjer eller i de institusjonelle faktorene: Valgene vil uttrykke seg som: 1. "Critical elections" - der varige nye skillelinjer og identiteter uttrykkes, på velgerbasis og i konkurransen mellom partiene. 2. "Maintaining elections" - ingen sterke konfliktssaker eller hendelser som avsporer velgerne fra å stemme ut fra sin tilhørighet. 3. "Deviating elections" - kortvarige konflikter/hendelse som avsporer velgerne. Jfr. ny-institusjonell teori representerer det første et "punctuated equilibrium", der likevekten i den gamle orden forsvinner og erstattes av en ny. Eksempler på dette kan være valget i Italia i 1994, der Kristelig Demokratene forsvinner som dominerende parti, eller den dramatiske fragmenteringen av det new zealandske partisystemet ved valget i 1996. Mot slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet viste det seg nye tendenser som ble oppfattet som "opptining" eller "dealigment". Antallet "deviating elections" ble flere og flere og mer og mer "deviating" 1. Nye partier 2. Fluktuerende velgeroppslutning 3. Synkende velgerlojalitet ("velgerne begynner å velge") Tradisjonelle skillelinjer og partiidentifikasjon har gradvis fått mindre og mindre betydning for velgeratferd, slik det tydelig framkommer bl.a i den mest omfattende komparative velgerundersøkelsen gjennomført av Mark Franklin og kolleger (Franklin et a. 1992). Franklin peker også på at de er erstattet av enkeltsaker, slik at valgene over tid er "deviating", uten at de blir "critical". Strøm (1997) sine data viser tydelig at dette også gjelder for et land som Norge, der velgerlojalitet tradisjonelt har vært høy. Vi ser for eksempel andelen som identifiserer med et politisk parti har falt, særlig på 1970- og 1990-tallet.

Side 4 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

17.02.00

Sampol M3-4 21.02.00

4

Det samme fenomenet framkommer også ved at flere og flere velgere først bestemmer seg for partivalg i den siste måneden før valget; 42 % ved valgene på 1990-tallet.

17.02.00

Sampol M3-4 21.02.00

5

Hypotesens gyldighet kan vel også bestrides, både ved at en kan stille spørsmålet ved: 1. Den gamle stabilitet er overvurdert. 2. Den nye destabilisering er overvurdert 3. Det er "feil" å betrakte fastfrysing som en normaltilstand. Det er unntaket.

Side 5 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

Årsaker til destabilisering • Svekkelse av etablerte skillelinjer • Nye skillelinjer • Kognitiv mobilisering • Avideologisering av parti • Valgordninger

19.02.00

Sampol M3-4 21.02.00

7

Årsakene til opptining er søkt på tre nivå: 1. Endringer på velgernivå: a. Strukturelle forklaringer/Skillelinjenes innhold: Tradisjonelle materielle og verdimessige skillelinjer svekkes med økende sosial mobilitet; stadig flere lønnstaker som funksjonærer ikke industriarbeidere, stadig færre selvstendig næringsdrivende, både innen primærnæring og andre næringer. Utdanningseksplosjonen sentral. Nye skillelinjer kommer til Postmaterialisme betegner en særegen ny type verdier som fortrenger klasse og mer tradisjonelle kulturelle verdier. Kjønn Offentlig vs. privat sektor b. Aktørbaserte forklaringer/Skillelinjenes betydning for individuell adferd velgerne er blitt mer opplyste og har større innsyn/innsikt i den politiske virkelighet enn tidligere. De stemmer og har en annen politisk adferd, ut i fra evaluering av parti ut i fra deres standpunkt m.h.t. egne interesser. Stemmer i mindre grad på parti ut i fra tradisjon og sosial tilhørighet. Dette antas å være en effekt av høyere utdanningsnivå og medierevolusjonen 2. Endringer på institusjonelt nivå: Partienes mobiliseringsstrategi

Side 6 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

Partiene ikke lenger "mininasjoner", med sine egen tette grenser rundt egne målgrupper som sosialiseres inn i en sterk identitetsskapende partikultur. Partiene satset på å mobilisere sin egen klasse for på vinne flertallet - og mer kontrollere mot overløpere til andre parti enn å vinne tilhengere innenfor andre partis domener. Dette er hva Kirchheimer kalte for massepartiet, som da ble fortrengt av catch-all-partiet. Medieutviklingen og den økte sosiale kontakt generelt betyr at skillelinjebetoning får mindre appell og partiene tvinges til å appellere utover klassegrensene for å vinne flertall. De må således moderere sin profil og blir mer like hverandre. For den enkelte får derfor det enkelte valg også mindre betydning - om ett parti vinner framfor et annet spiller mindre rolle - og kostnadene ved å skifte parti blir mindre etterhvert som ens egen identifisering med ett parti er svakere Valgordninger

17.02.00

Sampol M3-4 21.02.00

7

Denne er på mange måter blitt betraktet som en konstant, men i løpet av 1990-tallet er den igjen kommet mer i sentrum i flere land og til dels blitt endret. Variasjoner i hvordan valgordninger omformer stemmer til representanter i nasjonalforsamlingen innebærer at denne langt fra er "nøytral". Det skilles gjerne mellom to hovedkategorier: 1. Flertallsvalg - fremmer styringseffektivitet og ansvarlighet 2. Forholdstallsvalg - fremmer "rettferdighet" og representasjon Det er imidlertid en rekke nyanser. Blant flertallsvalg er for eksempel skillet mellom en og to valgomganger og kravet om simpelt vs. Absolutt flertall viktig. Simpelt flertall praktiserers i 43 land, inklusive Storbritannia, Canada, India, United States og mange Samveldeland. To valgomganger praktiseres særlig ved direkte presidentvalg (Østerrike, Columbia, Finland og Russland), men også enkelte steder i valg på nasjonalforsamling (Ukraina, Mali og Frankrike) Mange land praktiserer ogsåformer som "ligger i mellom", eksempelvis ved Single

Side 7 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

Transferable Vote., (Irland, Malta, og det Australske Senatet), eller ved å ta i bruk elementer fra begge. Betdydningen av valgordningen har særlig kommet i fokus i "nye demokrati", men også etablerte demokrati som Italia, Frankrike og New Zealand har endret sine valgordninger med til dels dramatiske resultater. Når NZ beveget seg fra flertallssvalg til en form for modifisert forholdstallsvalg endret antallet i parlamentet seg fra 2 til 6 og at landet fikk en koalisjonsregjering.

17.02.00

Sampol M3-4 21.02.00

8

Duverger - Telle parti 1. Telle partier Duverger: Ender opp i en enkel dikotomisering mellom 2-partisystem og flerpartisystem, med en normativ preferanse for det første. •

Dualistiske konfliktlinjer For Duverger er dette den "naturlige tendensen" i politikken; at det alltid vil dreie seg om valg mellom konflikterende handlingsveier. Heri ligger det "normative". 2-partisysemet blir det naturlige uttrykk for tingenes tilstand, mens flerpartisystem blir et "avvik" eller en "perversjon". "There may well be a Centre Party, but there is no centre tendency.. The term 'centre' is applied to the geometrical spot at which the moderates of opposed tendencies meet". Bildet kompliseres dersom: a) Forholdet mellom ekstreme og moderate ikke kan holdes innenfor ett og samme part

Side 8 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

b) Flere dualismer som ikke er overlappende og ikke har fått en klar hierarkisering i forhold til hverandre. Senterparti kan derved oppstå på to måter, ved at de t tar opp i seg moderate fra begge fløyer, eller ved at det representerer en ytterposisjon på en av dualismene. •

Valgordning Men Duverger er klar over den institusjonelle faktorens betydning, og viser også til at det er en sammenheng mellom valgordning og partisystem. Valg med simpelt flertall i en valgomgang medfører topartisystem og proporsjonale valgordninger gir "avviket" flerpartisystem. 1. Mekanisk effekt: Uavhengige kandidater eller kandidater fra et tredje parti kan få mange stemmer på nasjonal basis, men bare kunne vinne i svært få valgkretser. 2. Psykologisk effekt: Velgere som egentlig foretrekke uavhengige kandidater eller kandidater fra tredjeparti vil tendere mot stemme på den kandidaten de foretrekker fra de to største partiene, av frykt for å avgi en "bortkastet" stemme. Strategisk stemmegiving jfr. Riker.

Preferansen for 2-partisystemet kan begrunnes ved: • • •

Det gir reelle valg mellom reelle alternativer Det skaper ettpartiregjeringer ut fra velgernes preferanser. Det gir et klart ansvar for politikken som føres og som kan straffes/belønnes ved neste valg

Det blir dermed mer demokratisk og styrker legitimiteten til de politiske myndigheter.

Side 9 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

Duverger Dualisme i konflikter

Partisystem 2-parti vs. flerparti

Klare alternativ Valg ->Regj. Politisk ansvar for off.pol.

Politisk legitimitet og stabilitet

Valgordning Fl.t.valg vs. PR

Noen empiriske funn Lijphart (1994) studerte 27 avanserte, industrialiserte demokrati i perioden 1945-90, med utgangspunkt i Laakso og Taagepera mål for 'effektivt antall partier i parlamentet", som inkorporer ikke bare antallet parti, men også deres størrelse. Lijphart fant at antallet var 2.0 in valgsystem basert på enkelt flertall, 2.8 i system med absolutt flertall og 3.6 i system proporsjonale valgordninger. Duverger finner også støtte hos Norris' undersøkelse fra 1997, med utvalg som inkluderer alle "demokrati" med over 3 millioner innbyggere, slik at utvalget også inkluderer demokratiserte utviklingsland. Her er antallet parti i parlament 3.1 for flertallsvalg, 3.9 i "blandede system" og 4.0 for proporsjonale valg. Unntaker er i de tilfeller der tredjeparti i flertallsvalgsystem har geografisk konsentrert velgerstøtte. Men det er verdt å legge merke til at praktiseringen av begge systemer i de fleste tilfeller gir vinneren "styringstillegg", i form av en større andel av mandatene enn hva andelen av stemmene skulle tilsi. Styringstillegg: Flertallsvalg: 12.5% Blandet 07.4% PR 05.7 Dette betyr at i flertallbaserte system vil det normalt være nok med 37.5% av stemmene for å vinne rent parlamentarisk flertall, mens 46.3% er nok i proporsjonale system. Mht. effekt på regjeringsdannelse fant Blais & Carty (1987) i en undersøkelse av 20 stater at etter flertallsvalg ble det i 60% av tilfellene dannet ettpartiregjeringer, mens det bare skjedde i 10% av tilfellene etter forholdstallsvalg. De tilsvarende dataene i Norris' undersøkelse var 56.3% under flertallsvalg, 36.4% for "blandede" systemer og 34.8% for proporsjonale system. Slik sett er sammenhengen klar, om enn ikke lineær.

Side 10 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

På den annen side virker PR mer i positiv retning ad "deltakerdemokrati"-aspekt. Valgdeltakelsen forventes å bli høyere fordi det er færre "bortkastede stemmer" og flere valgmuligheter (:parti). Valgdeltakelsen var på 65.4% i flertallsvalgsystem, 71.2% i blandede system og 75.4% i proporsjonale system. Tilsvarende antas PR å øke representativiteten blant valgte kandidater. Ser vi på kvinnelige representanter i det laveste kammeret i parlamentene viser det seg 17.2% av representantene i PR-system er kvinner, 13.2% i blandede system og 7.3% i flertallsvalgsystem

Noen funn Flertall

Blandet

PR

--------------------------------------------------------------------Antall parti

3.1

3.9

4.0

Styringstillegg

12.5%

7.4%

5.7%

Ettpartiregjering

56.3%

36.4%

34.8%

Valgdeltakelse

65.4%

71.2%

75.4%

Kvinneandel

7.3%

13.2%

17.2%

--------------------------------------------------------------------Kilde: Norris (1997) 19.02.00

Sampol M3-4 21.02.00

11

Kritikken av Duverger 1. For ensidig opptatt av valgordning og trekker ikke in andre forhold som utvilsomt virker inn. Gis i stedet status som ad hoc forklaringer og spesielle forhold, slik at hypotesen kan reddes. 2. For ensidig fokus på valgordning som uavhengig variabel. Flere, deriblant Rokkan, har også sett på valgordningen som et resultat av partiers strategi. De dominerende partier manipulerer denne for å styrke sin parlamentariske uttelling. Flertallsvalg kan således snarere være et resultat av topartisystem, som omvendt. 3. Hypotesen gjelder egentlig kun på valgkretsnivå. På nasjonalt kan det utmerket godt finnes et flerpartisystem - selv under flertallsvalg i enmannskretser - dersom det er sterke lokale variasjoner 4. Kategoriene blir for unyanserte. Mens 2-partikategorien er nesten tom for tilfeller blir flerpartikategorien overfylt. De har derfor begrenset analytisk verdi. En bedre løsning kunne være å nyansere ved hjelp av partienes størrelse. Dette gjorde Blondel gjorde, ved å skille mellom 2, 2 1/2, flerparti uten dominerende parti og flerparti med dominerende parti, eller Rokkan gjorde det ved 2 store og ett lite, 1 stort og flere små og flere jevnstore. Man vil dermed kunne si mer om maktfordelingen i partisystemet.

Side 11 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

5. Duverger overser at i småstater med flerpartisystem er stabiliteten stor og den politiske legitimiteten høy. Hans Daalder påpekte dette tidlig for de konsosierte demokratienes vedkommende. Det samme gjelder også de nordiske systemene.

Kritikken av Duverger 1. Trekker ikke inn andre forhold som virker inn på partisystem. 2. Overser valgordning som avhengig variabel. 3. Hypotesen gjelder egentlig kun på valgkretsnivå. 4. Kategoriene blir for unyanserte. 5.Overser at i mange småstater med flerpartisystem er stabiliteten stor og den politiske legitimiteten høy. 19.02.00

Sampol M3-4 21.02.00

12

Sartori: Telle parti Sartoris modell er anerkjent som den mest raffinerte og uttømmende. Målsettingen til Sartori var eksplisitt analytisk, ved å ha som mål å komme fram til en typologisering som kunne brukes i analysen av beslutningsprosesser. Dette får også visse implikasjoner for presisjonen i typologien, der han bedriver "intelligent counting". Han kombinerte to dimensjoner for å komme fram til sin klassifikasjonsmodell: • •

Primærdimensjon: Antallet relevante partier Sekundærdimensjon: Den ideologiske avstanden mellom partiene

Med relevans menes det i hvilken grad partiet har: a) koalisjonspotensiale om det over tid har noen betydning for dannelsen av regjeringskoalisjoner b) utpresningspotensiale selv om et parti ikke nødvendigvis har regjeringsambisjoner kan det påvirke de andre regjeringsorienterte partienes atferd, ved å ha en eller annen form for veto-kraft. Både størrelse og partiets "strategiske posisjon" vil dermed ha betydning for om det "telles" med. I takt med Sartoris siktemål er det primære å trekke inn hva som har betydning for de

Side 12 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

politiske prosesser i.e. konsentrasjon vs. spredning av parlamentarisk makt, og kompleksiteten i den parlamentariske samhandling. Bruken av "relevans" medfører dermed at små parti kan inkluderes på bekostning av større parti. Ut fra dette kommer Sartori fram til en klassifikasjon med 7 kategorier av partier på denne dimensjonen, der tre er spesifiseringer inn under flerpartisystemet og 3 er spesifiseringen av ettpartisystemet, mens den siste representerer det klassiske topartisystemet. Ettpartisystem: • Rent ettpartisystem - kun ett tillatt parti • Hegemonisk partisystem - andre partier underordnet ett stort • Dominerende partisystem - ett parti vinner kontinuerlig flertall, eller lykkes å holde regjeringsmakten i valg etter valg (3 påfølgende tentativt). Parlamentarisk flertall ikke noen nødvendig betingelse. Topartisystem: • To jevnstore partier som begge har flertallet innen rekkevidde, eller det er et tredje parti som er "tvilling" til ett av de store. Flerpartisystem (ingen parti muligheter på rent flertall) • Begrenset pluralisme - fem eller færre parti. Grensen anbefales brukt med lempe. • Ekstrem pluralisme - seks eller flere parti • Atomistisk - uendelig antall. Dette er egentlig en "restkategori", som står for seg selv. I den videre analysen trekker han så med seg de fire midterste kategoriene på denne dimensjonen.

Sartori I: Telle parti 1. Koalisjonspotensiale - 2. Utpresningspotensiale

Antall parti Ettpartisystem

Topartisystem

Flerpartisystem

Rent Hege- Domi- Topartisystem Begrenset Ekstrem Atomistisk ettparti monisk nerende pluralisme pluralisme

Med i typologien

Sartori: Betydningen av ideologisk avstand

Side 13 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

Den andre dimensjonen er ideologisk avstand, ettersom antall/maktfordelinger utilstrekkelig for å forstå hvordan parti samhandler. Dog mener Sartori at det er en betinget samvariasjon mellom antall parti og ideologisk avstand, med det første som en uavhengig variabel. På den måten er ikke de to dimensjonene helt likestilte og avstanden til Duverger er ikke så stor som den tilsynelatende er. Sartori mener med få parti, det være seg topartisystem eller flerpartisystem av begrenset pluralismetypen: • Vil opposisjonspartiet eller -partiene være mer unilateral i.e. de legger seg langs en dominerende konfliktakse • Vil mulighetene for regjeringsmakt være innen rekkevidde for de fleste parti Dermed vil den ideologiske avstanden mellom partiene bli moderat. Her polemiserer han mot Duvergers utsagn om at det godt kan være et sentrumsparti, men aldri noen sentrumstendens. Sartori mener at så lenge det ikke finnes noe sentrumsparti, vil det være en sentrumstendens. Bakgrunnen er at så lenge det politiske sentrum ikke er opptatt av et parti vil fløypartiene være tjent med å trekke mot sentrum. Forutsetningen er da jfr. Downs at opinionen er unimodal/normalfordelt. I begge tilfeller vil politikken være sentripetal. Han omdøper derfor "begrenset pluralisme" til "moderat pluralisme", mens topartisystemet opprettholdes som egen kategori. Sartori kommer seg rundt Duvergers' problemer i forhold til de konsosierte demokratiene, som gjerne har et stort antall partier, ved ikke å se så deterministisk på forholdet mellom de to dimensjonene. Segmenterte multipartisystem holder han som et "særtilfelle", der det kan utvikles en moderat politisk kultur. Men med mange parti følger det gjerne en sterkere ideologisk avstand, ved at opposisjonen er splittet (bipolær) og ute av stand til å ta regjeringsmakten. Særlig kritisk vil det selvsagt være ved tilstedeværelsen av anti-systemparti og hvis det politiske sentrum er opptatt. Velgerne er selv splittet og samarbeid vil fort oppfattes som forræderi. Makten vil da overlates til noen få ansvarlige sentrumsparti og politikken preges av overbudspolitikk og konfrontasjon på flere fronter. Den blir m.a.o. sentrifugal. Unntaket er - som nevnt - de segmenterte systemene. Sartori ender da opp med fire kategorier av partisystem:

Ideologisk Moderat avstand Stor

Ett Dominerende partisystem

Antall relevante parti To Mange Topartisystem Moderat pluralisme Polarisert pluralisme

Ut fra dette synes det klart at ideologisk avstand først og fremst opptrer som uavhengig variabel i tilfellet flerpartisystem. Med få parti ser han det som at den ideologiske avstand automatisk vil modereres. Samtidig anser han øyensynlig ideologisk avstand som lite relevant i tilfellet av dominerende partisystem, nettopp fordi det er ett dominerende parti. Vi må her

Side 14 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09

huske at siktemålet for Sartori var å klassifisere partisystem ut fra hva som var relevant for å forklare de offentlige beslutningsprosesser og den offentlige politikk; om den var sentrifugal eller sentripetal. Innenfor norsk politikk vil en nokså enkelt kunne karakterisere periodene: 1945-61: Dominant ettpartisystem. Arbeiderpartiet med rent parlamentarisk flertall og regjeringsmakten 1961-85: Moderat pluralisme. Relativt få relevante parti og den ideologiske avstanden relativt moderat. Retning topartisystem en kort periode rundt 1980. 1985-2001?: Polarisert pluralisme Flere relevante parti, sterkt splittet (bipolær) opposisjon som er i flertal. Regjeringsansvaret overlates til "sentrumsparti"

Sartoris modell (modifisert)

Antall parti

6-

Segmentert pluralisme

3-5

Moderat pluralisme

2

Topartisystem

1

Dominant ettpartisystem

Moderat

Polarisert pluralisme

Stor

Ideologisk avstand

Litteratur:

Blais, A. and Carty, K. (1990) 'Does Proportional Representation foster Voter Turnout?' European Journal of Political Rsearch 18: 167-81 Franklin, Mark et al. 1992. Electoral Change: Responses to Evolving Social and Attitudinal Structures in Western Countries. New York: Cambridge University Press. Inter-Parliamentary Union (1993) Electoral Systems: A Worldwide Comparative Study Geneva: IPU. Lijphart, A. (1994) Electoral Systems and Party Systems. Oxford: Oxford University Press. Lipset, S.M. and Rokkan, S. (1967) Party Systems and Voter Alignments. New York: Free Press.

Pippa Norris Choosing Electoral Systems: Proportional, Majoritarian and Mixed Systems (Harvard University) special issue of the International Political Science Review Vol 18(3) July 1997: 297-312. Kaare Strøm Democracy, Accountability, and Coalition Bargaining, Stein Rokkan Lecture at the 1996 Joint Sessions of Workshops of the European Consortium for Political Research, Oslo, April 1

Side 15 av 15 /opt/pdfcoke/conversion/tmp/scratch5/19381817.doc 04.07.09