Perspektiv Nr. 2-2009

Et utenriksmagasin fra Flyktninghjelpen 02/2009 kr. 79,-

Krigen mot

taliban Krigen i Afghanistan har satt sikkerheten i Pakistan på spill. Nå trappes konflikten opp.

ISSN 1891-2230

land

Profilen

fotoreportasje

Nord-Korea – mer enn raketter

Thorvald Stoltenberg – fredskrigeren

Hellas – et tøft møte med Europa

Innhold 0209 PERSPEKTIV – ET utenriksMAGASIN FRA fLYKTNINGHJELPen

06 KRONIKK

John Holmes, som leder og koordinerer FNs nødhjelpsoperasjoner, fordømmer blokaden av Gaza og advarer mot at nødhjelp bli et forhandlingskort i en konflikt.

26

DE GLEMTE KONFLIKTENE

28

FREDSBARNA

38

PROFILEN: THORVALD STOLTENBERG

Mange konflikter i verden kommer aldri i medienes og det internasjonale samfunnets søkelys. Her er listen over de ti mest neglisjerte konfliktene.

I Liberia har mange unge kvinner fått barn med FN-soldater. PERSPEKTIV har truffet noen av barna, som går en ukjent framtid i møte.

Den tidligere diplomaten, politikeren og fredsmegleren har invitert PERSPEKTIV på frokost. Han serverer spennende og for noen av oss ukjente historier.

46 nord-korea

Foto: UNHCR/H. Caux

LOS&CO / GETTY IMAGES

www.nrcfadder.no

Nord-Korea rasler med atomvåpen og hisser på seg verdenssamfunnet, men NordKorea er mer enn raketter?

54

intervju: BILJANA PLAVSIC Hun er dømt til elleve års fengsel for krigsforbrytelser under krigen på Balkan i 90-årene, men innrømmer ikke at hun har gjort noe feil.

10 KAMPEN MOT TALIBAN Kampen mot Taliban har drevet millioner på flukt i Pakistan, skriver Perspektiv-redaktør Roald Høvring. Nå trappes kampen opp for å stoppe Taliban, som har vunnet stadig større terreng de siste årene – både i Pakistan og Afghanistan.

Perspektiv NR. 02.2009

3

Vi vil gjøre en forskjell

Leder

Som bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med 135 000 medarbeidere i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur. Perspektiv er et utenriksmagasin fra Flykninghjelpen. Flyktninghjelpen ble stiftet i 1946 og er i dag Norges største humanitære organisasjon med 2600 ansatte i over 20 land.

Regnskapet

Utgiver Flyktninghjelpen Postboks 6758 St. Olavs Plass 0130 Oslo www.flyktninghjelpen.no

n I Pakistan opplever vi den største strømmen av mennesker på flukt fra krig og konflikt siden 2. verdenskrig med over 2,5 millioner på flukt. På Filippinene ble mer enn 600 000 mennesker fordrevet som følge av kamphandlingene i fjor, og i Afghanistan er over tre millioner fremdeles flyktninger eller internt fordrevne. Slike tall er en forutsetning for å forstå omfanget av vår tids konflikter.

Ansvarlig redaktør Erik Giercksky

n Hvert år gjør FN og Flyktninghjelpen opp status på verdens flyktningsituasjon og i Norge publiseres rapporten Flyktningregnskapet. I år som i fjor et dette nedslående lesning. Ved inngangen av dette året ser vi at det totale antallet mennesker på flukt i verden ikke er nevneverdig mindre enn året før: Mer enn 41 millioner mennesker er på flukt fra krig og konflikt – de aller fleste, 26 millioner, på flukt i eget land. Mange befinner seg i en ekstremt vanskelig situasjon. Bare i Somalia trenger nesten halvparten av befolkningen nødhjelp. Graden av overgrep og villigheten til å begå dem er et slående trekk ved flere konflikter. Vi ser også at overgrep mot sivile er en stadig vanligere del av krigsstrategien. Denne situasjonen er både et politisk og moralsk nederlag for nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunnet. n Vi ser også at hjelpeorganisasjonenes tilgang til ofre for krig og konflikt blir vanskeligere. I 2008 var tallet på drepte og skadede hjelpearbeidere nesten fire ganger høyere enn for ti år siden. I mange tilfeller erklærer de stridende partene offentlig at de ser på hjelpeorganisasjoner som legitime militære mål. Dette har redusert det humanitære rom FN og or-

4

Perspektiv NR. 02.2009

ganisasjonene opererer i. På Sri Lanka og i Gaza er hjelpeorganisasjoner bevisst holdt utenfor krigssonene og borte fra den trengende sivilbefolkningen. Ressursene, utstyret og kapasiteten er der, men tilgang er blokkert. n I sin kronikk på side 6 fordømmer John Holmes, FNs nødhjelpskoordinator, blokaden av Gaza. Han viser til at livsviktig hjelp og grunnleggende gjenoppbyggingsbehov må skilles fra sikkerhetsmessige og politiske agendaer, og at nødhjelp aldri må bli et forhandlingskort i en konflikt. Humanitære aktører kan ikke akseptere at politiske og militære mål overskygger og styrer de humanitære. Det er et internasjonalt akseptert prinsipp at humanitær hjelp skal være nøytral, uavhengig og upartisk. Nødhjelpen skal utelukkende være styrt av de behov og rettigheter som sivile i krig har. Skal sivilbefolkningens lidelser i konfliktområder reduseres, må FNs rolle styrkes. Det er FNs mandat å fremme fred, utvikling og sikkerhet på verdenssamfunnets vegne. Derfor er det avgjørende at reformarbeidet skyter fart og løftes for å sikre et relevant og handlekraftig FN.

■ ■  Humanitære aktører kan ikke akseptere at politiske og militære mål overskygger og styrer de humanitære.

Redaktør Roald Høvring [email protected]

Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot hva samfunnet trenger. På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter vi leverer tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial — både på kort og lang sikt. Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og rådgivning. Våre 135 000 ansatte verden over — 1 400 i Norge — har et sterkt fellesskap bygget på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til at våre medarbeidere, kunder og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, se www.ey.no

Redaksjonssjef Erik Tresse Redaksjon Eirik Christophersen Richard Skretteberg Siri Elverland Truls Brekke Patrik Ekløf Rolf A. Vestvik Terese Aalborg Distribusjonsansvarlig: Naweed Ahmed [email protected] Annonsesalg Solfrid Granaas Tlf.nr. 22 60 46 51 Mob: 918 34 449 Design Teft Design as Trykk Gamlebyen Grafiske Opplag 20 000 Forsidebilde Scanpix For spørsmål om Flyktninghjelpens arbeid, kontakt kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik [email protected]

Perspektiv NR. 02.2009

5

Kronikk

John Holmes, leder av OCHA, FNs kontor for koordinering av humanitær nødhjelp

Et halvt år etter at bombingen av Gaza stanset, blir det mer tydelig for hver dag at innbyggernes enorme behov ikke blir møtt, og ­g jenoppbyggingen står på stedet hvil.

Hjelp uten betingelser Mange donorer, blant annet EU som var den største giveren til det okkuperte palestinske området i 2008 og til gjenoppbyggingen av Gaza, har lovet penger til humanitær hjelp. Men på bakken er vareflyten helt utilstrekkelig i forhold til behovene, og gjenoppbygging er i praksis umulig. Rundt 75 prosent av de 1,5 millioner innbyggerne i Gaza trenger en eller annen form for hjelp. Men selv import av livsviktige varer blir strengt begrenset av de israelske myndighetene. Kun mat og noen få andre varer er lov å ta inn til Gaza. Byggematerialer og viktige reservedeler av alle mulige slag er forbudt. Et totalt eksportforbud, bortsett fra på noen få lastebiler med blomster, har også forverret situasjonen og knust næringslivets muligheter i Gaza.

Kollektiv straff Jeg ble selv øyenvitne til sivilbefolkningens lidelser i Gaza i februar 2008, og igjen da jeg besøkte området noen få dager etter at militæroperasjonen tok slutt i januar 2009. Det kan virke som om Israel ser på ødeleggelsen av livet og livsgrunnlaget for hundre tusener som den kollektive prisen Gazas sivilbefolkning må betale for handlinger utført av noen svært få av dem. Mens Israel har det primære ansvaret for denne forferdelige krisen i Gaza, må Hamas også ta sin del av skylden på grunn av de meningsløse rakettangrepene de gjennomførte, og tillot, fra Gaza over så lang tid. Hamas var fullstendig klar over de mulige konsekvensene, både av disse

6

Perspektiv NR. 02.2009

handlingene og av den tre år lange stillheten om skjebnen til den israelske soldaten Gilad Shalit. Men de fortsatte uansett. Dermed ble deres påstand om kun å handle i interesse av det palestinske folk svekket.

Ofre til evig tid Virkeligheten på bakken er at Gazas innbyggere, som sårbare folk ellers i verden, mye heller vil kjøpe det de trenger enn å være avhengige av veldedighet. Men ettersom jobbtilbudet er spinkelt, har mange familier ingen inntekt. Dette varsler om et sammenbrudd hvor nesten et helt samfunn ender opp med å bli avhengig av bistand. I dag har antall mennesker som har behov for matvarehjelp steget til et rekordhøyt nivå, til tross for at mat er tilgjengelig på markedene. På grunn av ødeleggelsene på vann- og sanitæranlegg, der mye ikke kan bli reparert under nåværende forhold, har både tilgang til og kvaliteten på vannet blitt forverret. Dette resulterer igjen i en økning av vannbårne sykdommer og behov for flere vann­ tanker. For at den humanitære situasjonen på Gaza skal bli bedre, må livsviktig hjelp og grunnleggende gjenoppbyggingsbehov skilles fra sikkerhetsmessige og politiske agendaer. Hvis den israelsk-palestinske freden man har etterspurt i mer enn 60 år, og mer nylig den inter-palestinske forsoningen, fortsetter å være forutsetninger for å forbedre levestandarden, risikerer Gaza-stripen å være avhengig av hjelp i årevis – med alt det medfører for palestinerne i Gaza og deres fremtidshåp.

Grensene må åpnes Et godt utgangspunkt vil være å gjenåpne grenseovergangene for alle essensielle humanitære varer og byggematerialer. Dette bør skje, ikke fordi Hamas ønsker det eller kan dra fordel av det eller fordi enkelte politiske mål er nådd, men helt enkelt fordi Gazas befolkning desperat trenger det. Hjelpearbeidere som nå søker om tillatelse for å arbeide i Gaza må også bli anerkjent og respektert av Hamas og Israel som selvstendige og uavhengige aktører. Humanitær hjelp er nøytral og upartisk, og Gazas givere bør forsterke dette budskapet ved enhver anledning. Dette vil være forberedende steg som vil bringe dagliglivet i Gaza til et minstemål av verdighet, uten verken å fremskynde eller forhindre de politiske målene til noen av sidene i konflikten. I dag har menneskeligheten i Gaza kommet helt i bakgrunnen av politikken. En miserabel liten vareforsyning er alt verden makter å gi en sivilbefolkning som har blitt fanget i en politisk stillstand de selv ikke har makt over. Arbeidet med å gjenoppbygge den ødelagte infrastrukturen, etter invasjonen og nesten to år med isolasjon, i tillegg til å sørge for Gazas mest sårbare – barn og eldre – må løftes opp fra ettertanke til å bli høyeste prioritet. Beskyttelse, mat, vann, tilgang til helsetjenester og husly er grunnleggende menneskelige behov, ikke forhandlingskort. Det er på høy tid at disse kjensgjerningene blir anerkjent av alle partene som er ansvarlige for den menneskelige lidelsen i Gaza i dag. n Oversatt av: Terese Aalborg og Erik Tresse Perspektiv NR. 02.2009

7

Brennpunkt 2 1 Filippinene: Muslimsk opprør 2 Iran: Valgopptøyer 3 Peru: Indianernes krav 4 Jemen: Separatister

4

1

2003:

36

29

3

2004:

32

land har væpnede konflikter. Etter et bunnivå i 2003 har antallet land med væpnede konflikter økt sakte men sikkert viser tall fra Universitetet i Uppsala og Institutt for fredsforskning (PRIO). 2005:

32

2006:

33

2007:

35

ØKER

fra 29 til 36 på 5 år 2008:

36

PERU

Harde kamper på Mindanao

Kjemper for regnskogen

Rundt 50 000 mennesker har måttet flykte på grunn av harde kamper mellom militæret og muslimske opprørere. Landets største muslimske opprørsgruppe, Moro Islamic Liberation Front (MILF), blir beskyldt for angrep mot flere katolskdominerte byer på øya Mindanao. Filippinske soldater tok nylig kontroll over en opprørbase, og skal ha drept over 30 opprørere. MILF har slåss for eget landområde i flere tiår. I fjor ble det skissert en avtale som kunne ha sikret en muslimsk region på øya. Men parlamentet blokkerte avtalen, da den kristne majoriteten ikke var godt nok konsultert. Flere hundre har blitt drept og mange har måttet flykte etter at fredssamtaler mislyktes i august i fjor.

Indianere har den siste tiden demonstrert mot regjeringens planer om å slippe til olje- og gasselskaper i regnskogen i Amazonas. Over hele landet har det vært flere sammenstøt mellom indianere og politi. I tillegg har myndighetene åpnet opp for tømmerdrift, som av indianerne blir sett på som et angrep på deres rettigheter som urfolk. Menneskerettighetsforkjempere og fagforeninger har i mange byer slått seg sammen i støttedemonstrasjoner for indianernes krav. Et titalls politimenn og indianere er blitt drept i sammenstøtene.

Foto: Scanpix

filippinene

IRAN

8

Perspektiv NR. 02.2009

jemen

Separatister demonstrerer Demonstranter deltar i begravelsen til to mennesker som ble drept i sammenstøt med sikkerhetsstyrker i Sør-Jemen 8. juni. Demonstrantene ønsker å løsrive seg fra Nord-Jemen. Økonomisk krise og høye matvarepriser har ført til økt støtte til separatistene, som også får støtte fra al-Qaida sympatisører i Saudi-Arabia. Jemen importerer 90 prosent av maten fra utlandet. Landets 21 millioner innbyggere er blant de fattigste i verden. Sør- og Nord-Jemen ble slått sammen til ett land i 1990.

Foto: Scanpix

Foto: Scanpix

Situasjonen i Iran er eksplosiv etter at president Mahmoud Ahmadinejad vant valget 12. juni. Teherans gater var i dagene etter preget av kraftige opptøyer hvor motkandidaten Mir Hossein Mousavis tilhengere protesterte mot det de kaller valgfusk. Demonstrantene satte fyr på bildekk og busser for å uttrykke sinne over at Ahmadinejad skal styre landet i ytterligere fire år. Iranske sikkerhetsstyrker ble mobilisert og skal ha skutt flere demonstranter. Mousavi krever at valget blir annullert.

Foto: Scanpix

Masseopptøyer etter valget

Perspektiv NR. 02.2009

9

■  tema  Kampen mot Taliban – Pakistan

millioner PÅ FLUKT: Den pakistanske regjeringshærens offensiv i Swat-dalen har så langt drevet 2,5 millioner mennesker på flukt. Om lag 200 000 har endt opp i leirer

Felles front mot Taliban

USA, NATO og Pakistan setter nå inn alt de har av styrker for å knuse Taliban, som har vunnet stadig større terreng på begge sider av grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Pakistans offensiv har så langt drevet om lag 2,5 millioner mennesker på flukt. Tekst: Roald Høvring

10

Perspektiv NR. 02.2009

hvor de er avhengig av hjelp for å overleve.

26. april satte den pakistanske hæren i gang omfattende militæroperasjoner mot Taliban-styrkene i Swat-dalen i grenseområdene nordvest i Pakistan. Så langt ser det ut som om regjeringshæren, som er en av verdens største, i stor grad har lykkes. Prisen betaler nå mer enn 2,5 millioner sivile som har flyktet fra kamphandlingene. Pakistanske myndigheter har så langt ikke kommet med tall på hvor mange sivile som er drept eller såret.

Regjeringen ga lillefingeren I forkant av den militære offensiven hadde landets svake regjering, som ledes av president Asif Ali Zardari, gitt etter for Taliban, som hadde vunnet stadig større terreng. Taliban-milits hadde i lengre tid

brukt sine friområder på pakistansk side til å rette angrep mot de NATO-ledede styrkene i Afghanistan og deres våpenlagre og transporter i Pakistan. Da regjeringen ble tvunget til å inngå en våpenhvile med Taliban i februar, og tillot at de talibanstyrte områdene innførte sharialover, var dette dråpen som fikk begeret til å flyte over for Washington, som ikke lenger kunne sitte stille og se på at USAs hovedfiende nummer én tok seg til rette på denne måten. President Obama nærmest krevde at regjeringen i Islamabad ryddet opp i eget hus. – Dette var helt i tråd med strategien som Obama lanserte i mars: Al-Qaida og Taliban kan ikke knuses uten at en styrket pakistansk regjering stiller seg hundre prosent bak og stopper Talibans ekspansjon,

Foto: Reuters/Adrees Latif/AlertNet

PAKISTAN FOLKETALL: 167 mill. FORVENTET LEVEALDER: 64,6 ÅR AREAL: 803 940 km2 FLYKTNINGER FRA PAKISTAN: 32 249 INTERNT FORDREVNE: Nærmere 3 millioner FLYKTNINGER I PAKISTAN FRA ANDRE LAND: 1 780 935

Perspektiv NR. 02.2009

11

■  tema  Kampen mot Taliban – Pakistan samtidig som NATOs innsats i Afghanistan trappes opp, sier forsker Laila Bokhari ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). En vaklende stat og atomvåpen er heller ingen god kombinasjon. Tanken om at Pakistans atomvåpen skulle komme i hendene på islamistiske terrorister skremte de aller fleste.

«Kamp for landets eksistens» Etter press fra USA opphevet regjeringen til slutt våpenhvilen da Taliban hadde gått inn med væpnede grupper i Bunerområdet, bare knappe hundre kilometer fra hovedstaden Islamabad. Regjeringen gikk så til et massivt motangrep. Regjeringen i Islamabad har lagt vekt på å framstille de militære operasjoner som «vår krig» for å vise at offensiven ikke er igangsatt av USA, som tradisjonelt har svært liten tillit i den pakistanske befolkningen. En fersk meningsmåling viser imidlertid at over 60 prosent av pakistanerne nå ønsker å samarbeide med USA for å bekjempe terrorisme. President Asif Ali Zardari har kalt offensiven mot Taliban en kamp for Pakistans eksistens. «Kommende generasjoner vil aldri tilgi oss om vi mislykkes. Vi har ikke råd til å tape. Nederlag er ikke et alternativ for oss», uttalte han til Financial Times 5. juni i år. Store deler av opinionen og mediene vender nå ryggen til Taliban, som hadde opparbeidet seg en viss sympati. En rekke selvmordsaksjoner, som i stor grad har rammet uskyldige pakistanere og andre grusomheter fra Talibans side, har snudd sympatien til harme. Folk ble også skremt da Taliban hevdet at Pakisitans grunnlov, lovgivning, sivilsamfunn, demokrati, valgsystem og personlige- og institusjonelle frihet er anti-islamsk, og måtte fjernes. Majoriteten av befolkningen i det sekulære Pakistan vil ikke lenger sitte stille og se på at staten forvitrer og splittes. Langvarig kamp Regjeringshæren har nå i stor grad nedkjempet Taliban i Swat-dalen og tatt kontroll over byen Mingora, som var Talibans hovedbase. Men regjeringen vil ikke erklære operasjonene for avsluttet før de sentrale Taliban-lederne er drept. En regjeringshær på offensiven med USA i ryggen vil trolig utvide operasjonene til andre deler av grenseområdene mot Afghanistan og Sør-Waziristan, der både al-Qaida og Taliban fremdeles regje-

12

Perspektiv NR. 02.2009

TALIBAN i pakistan ■■ De fleste pakistanske talibansoldatene er etniske pashtunere fra de nordvestre regionene mot grensen til Afghanistan. De støtter afghanske Taliban, som også er pashtuner og som flyktet i tusentall etter den USA-ledede invasjonen i 2001. ■■ Tretten ulike fraksjoner med tilhold nordvest i Pakistan har gått sammen i en løs allianse kalt Tehrik-e-Taliban Pakistan (TTP) eller Paksitans talibanbevegelse. Bevegelsens leder heter Mehsud og har sitt tilhold i Sør-Waziristan nær den afganske grensen. Mehsud anklages for å være i allianse med al-Qaida og for å skjule ettersøkte al-Qaida-ledere. ■■ USA har lovet en dusør på fem millioner dollar for den som kan gi opplysninger som fører til at Mehsud blir arrestert eller drept. Mehsud har blitt anklaget for å stå bak en rekke selvmordsangrep i tillegg til mordet på tidligere statsminister Benasir Bhutto. Nå er det enkemannen hennes og nåværende president, Asif Ali Zardari, som leder an i jakten på Mehsud. ■■ Taliban i Swat, som ledes av en kommandant kalt Fazlullah og som har sloss med regjeringsstyrkene de siste månedene, er en del av TTP. Fazlullah er svigersønn til en kjent militsleder som etter 2001 ledet tusenvis av pakistanske talibankrigere til Afghanistan for å sloss mot de USA-ledede styrkene. ■■ En stor del av de pakistanske talibansolda-

tene har erfaring fra Afghanistan. De har klart å rekruttere nye tilhengere ved å utnytte den misnøyen som råder på grunn av fattigdom, sinne mot lokale ledere og antiamerikanske følelser. De blir også anklaget for å presse familier til å sende sine sønner i krigen. ■■ TTP sverger troskap til Mullah Omar, som leder Taliban i Afghanistan, og sender soldater over grensen for å sloss sammen med sine afghanske brødre. Afghanske Taliban kjemper mot det de kaller vestlige okkupasjonsstyrker. Pakistanske Taliban støtter denne kampen, men ønsker i tillegg å innføre et islamistisk styre i Pakistan. Det har vært ulikt syn på hvorvidt man skulle konsentrere kampen om motstanden i Afghanistan, men ledere som Meshud og Fazlullah har argumentert med at det er legitimt å kjempe mot pakistanske regjeringsstyrker, så lenge Pakistan støtter USAs kampanje mot alQaida og afghansk Taliban. ■■ Flere hevder at Taliban har lykkes med å forene flere islamistiske militante grupper i Pakistan, som ikke kun er begrenset til områdene nordvest i landet. En av disse er Lashkar-eJhangvi, en sunnimuslimsk militant gruppe som regnes for å være en av al-Qaida sterkeste allierte i Pakistan.

på dagtid stiger over 40 grader, forteller seksjonsleder Mads Almaas i Flyktninghjelpen, som besøkte området i mai.

de NATO-ledede styrkene i Afghanistan. Mange av disse gruppene har sitt tilhold på den pakistanske siden av grensen.

Taliban-støtte Spørsmålet mange stiller seg er hvordan Taliban har klart å styrke seg militært og politisk. – Skal man forstå det som nå skjer i Pakistan, må vi gjøre oss kjent med både historien og de menneskene som befolker dette området på begge sider av grensen mellom Afghanistan og Pakistan, forklarer Bokhari. De siste årene har hun studert hvordan Taliban-bevegelsen vokste fram fra å være en religiøs studentbevegelse i Pakistan på begynnelsen av 1990-tallet, til å utgjøre en politisk og militær enhet som kontrollerte 90 prosent av Afghanistan fra 1996 til 2001. Etter at Taliban-regimet ble styrtet i oktober 2001, har Taliban, i samarbeid med al-Qaida og andre militante islamistgrupper, ført geriljakrig mot

Maktvakum – Det finnes mange årsaker til at Taliban ble, og fremdeles utgjør, en så viktig maktfaktor i denne regionen. Da de sovjetiske okkupasjonsstyrkene trakk seg ut av Afghanistan i 1989 sloss mange afghanske fraksjoner seg imellom for å sikre seg kontrollen over landet. Taliban vokste fram i dette maktvakumet og styrket seg også på pakistansk side av grensen. I disse grenseområdene har sentralmyndighetene i hovedstaden Islamabad aldri hatt full kontroll, forteller Bokhari. Hun viser også til at general Muhammad Zia-ul-Haq, som kom til makten etter et kupp i 1977, var med på å legge grunnlaget for framveksten av Taliban – og andre militante grupper i Pakistan – gjennom sin islamiseringspolitikk og innføring av religiøse lover.

Kilde: Reuters/AlertNet

får tøffere motstand: Verken USA eller den pakistanske regjeringen vil lenger sitte stille og se på at Taliban vinner stadig større oppslutning og terreng i Pakistan. Foto: Scanpix

n n  Da de sovjetiske okkupasjonsstyrkene trakk seg ut av Afghanistan i 1989 sloss mange afghanske fraksjoner seg imellom for å sikre seg kontrollen over landet. Taliban vokste fram i dette maktvakumet og styrket seg også på pakistansk side av grensen.



L aila Bokhari,  forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

rer. Om lag 30 000 sivile har allerede flyktet fra Sør-Waziristan. Mange regner med at dette vil bli en langt vanskeligere oppgave, som det vil ta lang tid å løse. Sør-Waziristans om lag 430 000 innbyggere lever fremdeles etter gamle tradisjoner og lover, der blodhevn fremdeles praktiseres. Dette er stammer med stolte krigstradisjoner som aldri vil godta at en fremmed makt trenger seg inn. De ulike stammene har nå lagt bak seg gamle stridigheter og utgjør en felles front. – Regjeringshæren vil møte langt kraftigere motstand her. Vi snakker nå om hovedsetet til Taliban-lederne. Hæren har prøvd gjentatte ganger å få kontroll over dette området, men uten hell, understreker Bokhari.

2,5 millioner på flukt Dette kan i så fall utløse enda større flyktningstrømmer. Til nå er om lag 2,5 millioner på flukt etter den siste militære offensiven. Den humanitære krisen krever

en stor innsats fra regjeringen og hæren, men internflyktningene utgjør også en politisk risiko. De aller fleste pakistanere er glad for at regjeringen fjerner Talibanstyret i Swat-dalen og andre steder, men stemningen kan lett snu seg til Talibans fordel igjen om regjeringen ikke klarer å ta vare på de sivile og gi de som har flyktet muligheten til å vende hjem før vinteren. Mange har også anklaget myndighetene, fordi planen om å sette i verk militæroperasjoner burde ha inneholdt detaljerte planer om hvordan man skulle ta seg av flyktningene. – De aller fleste er tatt imot og bor hos familie eller gjestfrie landsmenn. Noen har også penger til å leie seg et rom mens andre er innlosjert på skoler og offentlige bygninger. Om lag ti prosent, eller 200 000, er likevel henvist til leirer. Våre om lag 50 ansatte jobber på spreng med å skaffe folk tak over hodet og nødhjelpsartikler. Det største problemet for de som bor i telt er heten. Temperaturen

Perspektiv NR. 02.2009

13

■  tema  Kampen mot Taliban – Afghanistan Pakistan er «arkitekten» Pakistan kan sees på som arkitekten av Talibanbevegelsen. Mange av de afghanerne som sluttet seg til Taliban ble utdannet på de religiøse skolene, madrasaene, i Pakistan. – Pakistan var også ett av kun tre land, sammen med Saudi Arabia og De forente arabiske emirater, som anerkjente Taliban-regimet i Afghanistan. Pakistan var også det siste landet som brøt de diplomatiske forbindelsene med Taliban, etter kraftig press fra USA. Et Pakistan-vennlig regime i Kabul har alltid vært viktig for det pakistanske lederskapet, understreker Bokhari. – Vi må huske på at Taliban i all hovedsak er pashthunere. I Afghanistan utgjør denne folkegruppen flertallet av befolkningen og pashtunerne utgjør også flertallet av innbyggerne i grenseområdene på pakistansk side, forklarer hun. Tradisjonelt er det klare og sterke bånd mellom Taliban på afghansk og pakistansk side, men de siste årene har det utviklet seg et skille. – Det afghanske Taliban utkjemper først og fremst en motstandskamp mot NATOstyrkene og regjeringen i Kabul. På pakistansk side har Taliban flere og andre kampsaker. Her er Taliban en paraplyorganisasjon over en rekke ulike lokale og til dels rivaliserende grupper som kan ha ulike mål. I tillegg driver Taliban en motstandskamp mot pakistanske styresmakter, sier Bokhari. Parallelle samfunn – En annen årsak er at den pakistanske identiteten er svært uklar. Den vingler mellom det moderate og det sterkt religiøse. Vi må huske på at Pakistan alltid har levd med parallelle samfunn. En svak statsmakt med manglende evne og vilje til å prioritere velstand og økonomisk vekst i de utsatte områdene har også bidratt til å styrke religiøse autoriteter og grupper. – Hele den pakistanske staten er basert på et fiendebilde der naboen India utgjør enhver trussel. Verken militære eller andre er lært opp til at trusselen også kan komme innenfra, poengter hun. Bokhari minner også om at talibanerne er pakistanere. – Det er lett å forstå at det er vanskelig å sloss mot sine egne brødre og søstre. Og dette har vært et stort dilemma for myndighetene og de pakistanske styrkene. n

14

Perspektiv NR. 02.2009

Snart åtte år etter at USA og NATO bombet Taliban-regimet ut av regjeringslokalene i Kabul har Taliban reorganisert seg og truer med å påføre USA et nytt Vietnam.

Et nytt Vietnam?

Tekst: Roald Høvring

AFGHANISTAN FOLKETALL: 28,2 mill. FORVENTET LEVEALDER: 42,9 år AREAL: 647 500 km2 FLYKTNINGER FRA AFGHANISTAN: 2 831 951 INTERNT FORDREVNE: Minst 235 000 ETNISKE GRUPPER: Pashtunere (42 %), tadsjiker (27 %), hazarer (9 %), usbekere (9 %) og mindre etniske grupper (13 %). RELIGION: Sunnimuslimer (80 %), shiamuslimer (19 %) og andre (1 %). SPRÅK: Dari (50 %), pashtu (35 %), tyrkiske språk (11 %) pluss om lag 30 forskjellige minoritetsspråk (4 %).

Da Obama overtok som USAs nye president i vår var noe av det første han gjorde å love flere amerikanske soldater og økt støtte til kampen mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan. Taliban truet umiddelbart med å påføre USA et nytt Vietnam. Hittil i år skal 125 utenlandske soldater være drept og om lag 2000 siden invasjonen i 2001. Om lag halvparten av disse er amerikanere. Så langt er fire norske soldater drept i tjeneste. De sivile tapene er større. Regjeringsstyrkene til president Hamid Karzai kontrollerer i dag mindre enn en tredel av Afghanistan, som er om lag dobbelt så stort som Norge, og Taliban er operative så å si over hele landet.

Nytt Vietnam? Påtroppende direktør Kristian Berg Harpviken ved fredsforskningsinstituttet PRIO, tror at det er langt fram til at Afghanistan skal bli et nytt Vietnam. – For det første er dette en krig de fleste amerikanere støtter. I den grad det finnes en hjemmelig opposisjon, er den svært liten. Holdningen er at USA må kjempe for sin sikkerhet, sier Berg Harpviken – For det andre kan man ikke sammenligne konsekvensene av krigen. Kostnadene ved Vietnamkrigen var formidable, både med hensyn til bruk av penger og tap av egne soldater. Berg Harpviken tror imidlertid at krigen mot al-Qaida og Taliban på afghansk jord vil bli langvarig. – NATOs lederskap har snakket om både ti og 30 år. Vi vil nok se en viss nedtrapping om tiårs tid eller før det. Alt avhenger

HISTORIKK

må kjenne forholdene: Norske soldater forsøker å kombinere en væpnet kamp mot Taliban, samtidig som de skal ivareta et godt og vennskaplig forhold til sivilbefolkningen. Foto: Arild Nilsen

1973: Republikansk kupp, kongedømmet avskaffes. 1978: Kommunistene til makten. 1979: Sovjetisk invasjon. 1989: Sovjetisk tilbaketog 1992: Kommunistregimet faller. 1993: Geriljafraksjoner i innbyrdes maktkamp. 1996: Taliban-militsen tar makten. Strenge sharialover 2001: USA fjerner Taliban fra makten og innsetter en midlertidig regjering med Hamid Karzai som regjeringssjef. 2002: ISAF etablerer seg 2004: Første demokratiske valg og Hamid Karzai innsettes som president. Får ny grunnlov. 2005: Første lovgivende regjering siden 1973 blir valgt.

Perspektiv NR. 02.2009

15

■  tema  Kampen mot Taliban – Afghanistan

MILITÆRE OPERASJONER ISAF (International Security Assistance Force) ble opprettet 6. desember 2001 etter et vedtak i FNs sikkerhetsråd og er i dag under NATO-kommando. ISAF er i Afghanistan etter anmodning fra afghanske myndigheter. Til sammen deltar 41 nasjoner med i overkant av 56 000 soldater. Norge har 600 soldater i Afghanistan. De norske soldatenes hovedoppgave er å bidra til å stabilisere området. Dette skal oppnås ved å bekjempe narkotika, lære opp afghanske hær- og politistyrker og avvæpne uønskede grupper. OEF (Operation Enduring Freedom) er det offisielle navnet på USAs krig i Afghanistan og har blant annet som mål å ødelegge Al Qaida og Taliban. Norge støttet operasjonen frem til 2005. Da den nåværende Stoltenberg-regjeringen overtok, trakk man soldatene ut. OEF er blitt kritisert for å ha forsårsaket store sivile tap. I oktober 2006 tok NATO offisielt over kontrollen av OEF. jobber på grasrota: ISAF og de norske soldatene skal vinne «hearts and minds». Da må de også ut av forlegningen og forsøke og holde en lav profil. Foto: Arild Nilsen

brutalt: De internasjonale styrkene og især OEF blir beskyldt for å ta for lite hensyn til sivile liv, mens de tar i bruk det som er av høyteknologisk materiell for å unngå tap av egne soldater. Foto: Aril Nilsen

av hva som skjer på bakken og hvordan den pakistanske staten lykkes med å bekjempe de samme kreftene på sitt territorium, poengterer han. En annen viktig faktor er hvorvidt NATO klarer å opptre samlet eller om alliansen vil slå sprekker. – Jeg blir ikke overrasket om enkelte medlemsland velger å trekke ut sine soldater, mens Storbritannia og USA vil utgjøre ryggraden i en fremtidig styrke, sier Berg Harpviken. Han har ingen tro på at FN vil kunne ivareta sikkerheten med militær makt i uoverskuelig framtid.

– Karzai vinner valget 20. august er det valg i Afghanistan. Det knytter seg stor spenning til selve gjennomføringen, men resultatet er så godt som gitt på forhånd: Hamid Karzai blir etter all sannsynlighet sittende som president. Taliban har advart velgerne mot å delta i valget og at de vil bli sett på som Quislinger og drept. Sikkerheten er skjerpet, men Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som skal overvåke valget, vil ha permanent tilstedeværelse i hovedstaden Kabul. En fersk OSSE-rapport fastslår at sikkerheten er betydelig forverret siden valgene i 2005. – Det er liten tvil om at Karzai vil gå av med seieren. Gjennom utstrakt hestehandel og splitt og hersk har han i stor grad lykkes med å passivisere sine motstandere. I dag finnes det ingen reell utfordrer til presidentembedet, fastslår Berg Harpviken. Berg Harpviken tviler på at valget vil gi en ny regjering som er i stand til å bringe landet nærmere fred, demokrati og utvikling.

Dystre utsikter – Sikkerhetssituasjonen blir verre og verre. Vi har sett en midlertidig bedring i helt begrensede områder, men ingen tror den vil vare. Det er ingen tvil om at Taliban har forberedt seg godt på den amerikanske opptrappingen, sier han. Berg Harpviken var selv i Afghanistan i vår, der han konstaterte at Talibanopprøret har spredt seg til områder som tidligere var relativt trygge. Han tror at

16

Perspektiv NR. 02.2009

NATO-styrkene, inkludert de norske, vil møte hardere motstand. – Det er svært sannsynlig at også de norske soldatene vil få det langt tøffere framover. Generelt er Taliban i større grad i stand til å gjennomføre militære angrep. I tillegg er de norske styrkenes operasjonsområde utvidet til også å gjelde Ghwormach-distriktet. Her er det et betydelig nærvær av Taliban-styrker. Området grenser opp til Faryab-provinsen, som så langt har vært kjerneområdet til de norske styrkene.

ISAF møter motstand – Til tross for en betydelig sivil innsats, som bygging av skoler og brønner, er ISAF i større grad sett på som en okkupasjonsmakt, og situasjonen har forverret seg betraktelig etter 2005. Motstandskraften fra Taliban har økt og angrepene på ISAF har skutt i været, sier en norsk ISAF-veteran til Perspektiv. Han ønsket ikke å oppgi navnet sitt. Han forteller også at Taliban forsøker å ramme ISAFs sivile innsats.

– Vi prøver å skape og opprettholde et positivt forhold til sivilbefolkningen, men dette forsøker Taliban å sabotere. I ett tilfelle hadde vi nettopp bygget en ny skole for både gutter og jenter. Like etter åpningen ble skolen brent ned.

Farlige områder Situasjonen er også blitt farligere for hjelpeorganisasjonene. Ifølge FN ble 2100 sivile drept i Afghanistan i 2008, en økning på 40 prosent fra 2007. I tilegg ble 1100 afghanske politifolk og 530 afghanske soldater drept. Også det humanitære miljøet ble hardt angrepet i 2008; 33 hjelpearbeidere ble drept i fjor. I tillegg er tilgang til dem som trenger beskyttelse og nødhjelp svært vanskelig. Nesten halve landet er utilgjengelig for hjelpearbeid. Folk er lei av at det ikke blir noen bedring i Afghanistan, som er blant de fattigste landene i verden. Over halve landet lider under en humanitær krise, i tillegg er det omfattende behov for utviklingshjelp.

– Den nye regjeringen vil trolig inneholde flere av de gamle krigsherrene enn det som er tilfelle i dag. Dette er klart negativt, fastslår han. Han viser også til Obama, som i mars sa at man måtte nedjustere ambisjonene og slutte å tro at man kan bygge et demokratisk paradis i Afghanistan. Den viktigste målsettingen var ifølge ham å hindre at landet blir utgangspunkt for nye terrorangrep mot USA og dets allierte.

Korrupsjon FNs spesialutsending, nordmannen Kai Eide, har ingen lett oppgave foran seg. Han mener imidlertid at både amerikanerne og europeerne selv må ta på seg mye av skylden for elendigheten. Han har også advart mot en for sterk amerikanisering av innsatsen i det krigsherjede landet. Han viser til at USA kanaliserer halvparten av sin bistand gjennom de fem største amerikanske kontraktørene. FN-sjefen i Afghanistan retter også kraftig kritikk mot det internasjonale

samfunnet for å se mellom fingrene med korrupsjon. I et intervju med Dagsavisen 26. mai gikk han langt i å antyde at det internasjonale samfunnet ikke bare unnlater å ta et oppgjør med korrupsjonen, men også er en del av den. Laila Bokhari stiller spørsmål ved om Vesten har urealistiske forventninger. – Antallet internasjonale militærstyrker har økt fra år til år. FN har vokst, bistandsbudsjettene har økt. Men spørsmålene og frustrasjonen har også økt i takt med innsatsen. Tapstallene likeså. Mange spørsmål stilles, deriblant: Er det sentraliserte og institusjonelt moderne styresettet man har forsøkt å opprette i Afghanistan overhodet realistisk, spør Bokhari. – Å drive Taliban fra makten var et middel for å bekjempe al-Qaida. I dag er det lett å være etterpåklok, men Vesten synes å ha malt seg opp i et hjørne. Styrter man ett regime, har man også ansvar for stabilitet og gjenopprettelsen av et alternativt og akseptabelt styresett. Dette ansvaret har vi i vesten gradvis akseptert, sier Bokhari. n Perspektiv NR. 02.2009

17

■  fotodokumentar  Venterom

Løper for livet Tusenvis av unge menn fra alle verdenshjørner bruker Hellas som en inngangsport til Europa. Men i tråd med Dublin II-avtalen blir de sendt tilbake til Hellas når de søker asyl i andre europeiske land. For mange ender drømmen om et bedre liv i den provisoriske flyktningleiren i Patra.

Håpløse forsøk Deres eneste håp om å slippe ut av Hellas er å reise som blindpassasjerer på trailere som skal med fergen til Italia. De løper etter bilene, åpner bagasjedøren og gjemmer seg der de kan. De fleste blir tatt av politiet før de kommer om bord i fergen. For mange venter juling, fengsel eller deportasjon. Patra, Hellas, januar 2009

18

Perspektiv NR. 02.2009

Perspektiv NR. 02.2009

19

■  fotodokumentar  Venterom

Den norske fotografen Linda Bournane Engelberth har dokumentert livet til noen av disse unge mennene. Bildene er også å finne på Nobel Fredssenter i Oslo. Med utstillingen «Venterom» ønsker fotografen, Nobels Fredssenter og Den norske Helsingforskomité å skape større bevissthet om forholdene for asylsøkere i Norge og Europa.

DUBLIN II ■■ Dublin II-forordningen er en del av EUs prosess for å etablere et felles europeisk asylsystem. Forordningen har som hensikt å få på plass en praktisk og rettferdig metode for å fordele ansvaret for asylsaksbehandlingen mellom de ulike landene. Dersom en person søker beskyttelse i flere europeiske land, vil det landet som asylsøkeren først kom til være ansvarlig for behandlingen av søknaden. ■■ I tillegg til alle EU-land , har Norge Island og Sveits sluttet seg til regulativet som kalles Dublin II, og som har som hensikt å forbedre viktige punkter i Dublin avtalen fra 1990. ■■ I begynnelsen av 2008 stanset Norge tilbakesending av asylsøkere til Hellas. Grunnen var at det forelå ulike rapporter om mangelfulle asylprosedyrer, i tillegg til informasjon om at greske myndigheter sendte søkere ut av landet uten å forsikre seg om at livene deres ikke var i fare. ■■ Norge har i år gjenopptatt retur til Hellas. For noen grupper, som enslige mindreårige asylsøker og familier, opprettsholdes stansen, først og fremst på grunn av utilfredsstillende forhold på mottakene i landet.

12 år og alene Gutten i leiren er ett av mange barn som er på flukt uten voksent reisefølge. Den yngste som var på reise i Europa på egen hånd, var åtte år. Før Leger uten grenser kom, fantes ingen mulighet for legehjelp i denne leiren. Patra, Hellas, januar 2009 NR. 02.2009 20 Perspektiv

Perspektiv NR. 02.2009

21

■  fotodokumentar  Venterom

verden i dag  ■

NY AMNESTY RAPPORT

å verdensbasis sto G20-landene for 78 prosent av alle registrerte henrettelser i 2008. - Verdens ledere er i dag opptatt av å revitalisere verdensøkonomien, men neglisjerer blodige konflikter som forårsaker massive menneskerettighetsbrudd. Dette er et av hovedbudskapene i den ferske årsrapporten fra Amnesty.

Disse landene bidrar med flest styrker til FNs fredsbevarende operasjoner

Pakistan 10 626 Bangladesh 9 220 India 8 617 Nigeria 5 792 Nepal 3 856

SRI LANKA

278 000 bor fortsatt i leirer Skjebnen er fortsatt usikker for de mange tusen sivil som fortsatt befinner seg i regjeringskontrollerte leirer i Sri Lanka.

Resignert Etter mange forsøk gjennom flere måneder gir de fleste opp å komme seg til andre europeiske land. Deres eneste mulighet er å bli i leiren. De kan prøve å søke om asyl, men nesten ingen får innvilget asyl i Hellas. Noen av dem som returneres fra andre europeiske land, blant annet Norge, havner her. Patra, Hellas, januar 2009

18. mai kunne regjeringen i Colombo, etter 25 års borgerkrig, erklære seier over den tamilske frigjøringshæren LTTE. I den siste fasen av krigen ble tusenvis av sivile internert i leirer kontrollert av regjeringssoldater. I følge FN befinner det seg fortsatt om lag 278 000 i 40 ulike leirer nord i landet. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Right Watch hevder at mange av beboerne holdes i leirene mot sin vilje og krever at regjeringen gir de sivile tamilene den samme friheten som landets øvrige befolkning, slik at de som ønsker det kan forlate leirene. Etter internasjonalt press har myndighetene lovet å gjenbosette 80 prosent av de fordrevne innen utganget av året. Human Right Watch stoler ikke på myndighetenes lovnader og frykter at mange vil bli boende i leirene i årevis.

PAKISTAN

Perspektiv NR. 02.2009

FN-soldater

EU tilbyr hjelp EU har tilbudt Pakistan hjelp til å ta hånd om de over to millioner flyktninger fra krigshandlingene nordvest i landet. EU avviser imidlertid å gi Pakistan mer fordelaktige handelsavtaler slik regjeringen i Islamabad har bedt om. EU-parlamentet vedtok 16. juni å bevilge 20 millioner

22

internert: Sivile tamiler bak piggtråden som omgir flyktningleiren Manik Farm i utkanten av byen Vavuniya nord på øya. Foto: Reuters/ David Gray/AlertNet

Vil øke kvinneandelen Euro i første omgang. I tillegg ber EU-parlamentet om at EUlandene gir ytterligere 45 millioner Euro fra EUs reservefond. De 27 EU-landene og USA ønsker å styrke båndene til atommakten Pakistan, som er blitt ytterligere destabilisert av sosial og politisk uro, kampen mot Taliban og store flyktningstrømmer.

Det er i dag 113 000 fredsbevarende FN-soldater i 18 FN-operasjoner på fire kontinenter. Dette inkluderer også 90 000 militære og politifolk. Kvinner utgjør imidlertid kun 8 prosent av politistyrken og 2 prosent av soldatene. Andelen kvinner i den sivile deltagelsen i fredsbevarende operasjo-

ner er høyere, 30 prosent. FNs generalsekretær Ban Ki-moon ønsker å øke kvinneandelen. 29. mai oppfordret han medlemslandene til å rekruttere flere kvinner i FNs fredsbevarende styrker. I fjor ble totalt 132 personer drept mens de tjenestegjorde i FNs fredsbevarende operasjoner, av disse var 10 kvinner. Perspektiv NR. 02.2009

23

■  verden i dag

n n  Jeg er kommet hit fordi jeg ønsker en ny start mellom USA og muslimer i hele verden, basert på gjensidig respekt.

FOTO: Scanpix

Antall mennesker på flukt i verden i 2008

USAs president Barack Obama i sin tale 4. juni på universitetet i Kairo. Han hilste de frammøtte, de fleste muslimer med ordene «SALAAM ’ALAYKUM» – Gud velsigne deg på arabisk.

KLIMA

SOMALIA

Norge besluttet å øke bistanden til det kriserammete landet 42 millioner kroner til totalt 200 millioner kroner i år.

I begynnelsen av mai blusset Somalias langvarige konflikt opp på ny. Harde kamper mellom islamistiske opprørere og regjeringsstyrker, har drevet ytterligere 60 000 mennesker på flukt.

Men så lenge gjennomgripende sosiale og økonomiske reformer fra den nye samlingsregjeringen uteblir, vil den norske støtten ikke gå via den zimbabwiske statens finanssystemer. Isteden vil midlene bli kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, FN-systemet og Verdensbanken. - Når de som har risikert livet for demokrati i Zimbabwe ber om hjelp, har vi en forpliktelse til å gi det. Hvis vi ikke støtter de som kjemper for endring nå, kan Zimbabwe blir et nytt Somalia. Den sjansen kan verken Zimbabwe eller resten av verden ta. Hvis den nye regjeringen klarer å fungere, kan Zimbabwe bli et eksempel på ett unngått statssammenbrudd, sa Erik Solheim da den økte norske støtten ble annonsert i mai. Brorparten av de nye midlene skal gå til to nøkkelfunksjoner innenfor sosial sektor - utdanning og helse.

–  Det er stor utrygghet og frykt blant befolkningen, og den humanitære situasjonen har forverret seg betraktelig etter at partene igjen har rustet seg til krig, forteller Hassan A. Khaire, Flyktninghjelpens landdirektør for Somalia og Kenya. – Vi regner med at antallet internt fordrevne vil øke med enda titusener i løpet av kort tid. Vi ser også en økning i antall flyktninger som kommer over grensen til leiren i Dadaab i Kenya, fortsetter han. Etter 20 år med krig og ødeleggelser er situasjonen i Somalia akutt. 3,2 millioner mennesker – over 40 prosent av befolkningen – trenger nødhjelp, og rundt 1,3 millioner er på flukt internt. Rundt 500 000 somaliere har flyktet til andre land. – Vi har lenge arbeidet med å dele ut nødhjelpsutstyr i Mogadishu og områdene rundt, forteller Khaire. Flyktninghjelpen har som mål å utvide hjelpen til én million mennesker i Somalia og Kenya.

400 naturkatastrofer i 2008 Over 20 millioner mennesker ble drevet på flukt av klimarelaterte naturkatastrofer i 2008. Det viser en studie fra Flyktninghjelpens Internal Displacement Monitoring Centre (IDMC) og FNs koordinator for humanitære saker (OCHA). For eksempel ble opp mot 800 000 mennesker hjemløse

24

Perspektiv NR. 01.2009

da syklonen Nargis rammet Myanmar. Mange av dem kan fortsatt ikke vende hjem. De siste 20 årene er antallet registrerte naturkatastrofer fordoblet, til over 400 per år. Millioner av mennesker som drives på flukt av langvarig tørke, stadige oversvømmelser og ekstremvær er spesielt sårbare og trenger hjelp.

Finanskrisen rammer

U-landene bruker mest

Finanskrisen har stanset den økonomiske veksten i afrikanske land.

For første gang i historien bruker utviklingslandene mer energi enn industrilandene.

Den afrikanske handelsorganisasjonen COMESAs medlemsland har derfor besluttet å ha de samme tollsatsene på varer utenfra. Det skal bidra til å øke antall investeringer og styrke de økonomiske båndene mellom ulike afrikanske land.

COMESAs leder, Swazilands konge Mswati, uttalte nylig at dersom landene ikke samarbeider kan det komme til å knuse Afrika. Afrikanske land regner med færre direkte investeringer fra utenlandske selskaper framover, samtidig som kontinentet rammes hardt av synkende råvarepriser.

800 000 fra 2007

sudan 5 319 000 palestina 5 128 000 irak 4 747 000 afghanistan  4 734 000

Akutt krise

VAKTHOLD: Somaliske opprørere vokter en buss med sivile i hovedstaden Mogadishu. Foto: Reuters/AlertNet

ENERGI

afrika

NED

Det rekordhøye antallet holder seg noenlunde konstant viser Flyktninghjelpens årlige rapport.

ZIMBABWE

Norge gjenopptar bistand

Bærer vann: En gutt har nettopp hentet matrasjonen sin i Chirumanzi, 250 km sør-vest for hovedstaden Harare. Om lag hver fjerde innbygger er avhengig av matvarehjelp. Foto: Reuters/AlertNet

41 200 000

VERSTINGlisten

De industrialiserte landene i OECD, som i dag består i av 30 land som kjennetegnes ved velutviklet markedsøkonomi og demokrati samt et relativt høyt inntektsnivå, ble i fjor forbigått av land utenfor

OECD i forbruk av primærenergi, inkludert olje, naturgass, kull, atom- og vannkraft. Samtidig er energiforbruket per innbygger fortsatt langt lavere i utviklingslandene enn i industrilandene. Verdens totale energiforbruk økte med 1,4 prosent i fjor. Det viser en fersk rapport fra oljeselskapet BP.

who

FNs matvareprogram FNs matvareprogram (FAO) sier at mennesker i utviklingsland nå er mindre sårbare for svingninger i matvareprisene. Våren 2008 opplevde man enorme prisøkninger på basisvarer som førte til matmangel og opptøyer. FAO mener at matvarehandelen nå har stabilisert seg og at kun uforutsette

katastrofer vil rokke ved dette i nærmeste fremtid. Dagens priser er likevel høye nok for mange fattige land. Fjorårets rekordpriser ble begrunnet med blant annet uforutsett etterspørsel fra biodiesel-industrien, spekulasjon i markedet og eksportbegrensninger fra enkelte produsentland. Perspektiv NR. 01.2009

25

■  FLYKTNNINGREGNSKAPET 2009

De glemte konfliktene FLYKTNING REGNSKAPET

2009

ALT om mENNESKER På FLuKT ovER hELE vERdEN

Mange konflikter i verden når aldri frem i medienes og det internasjonale samfunnets søkelys. Her er listen over de 10 mest neglisjerte konfliktene i 2008. Relativt få av verdens internt fordrevne og flyktninger kommer fra godt kjente konfliktområder der verdenssamfunnet setter inn store ressurser på å løse de humanitære utfordringene. De fleste er jaget på flukt uten at de får den oppmerksomheten de har krav på. Og uten oppmerksomhet får de sjelden den beskyttelsen eller assistansen de er avhengig av.

DE 10 «GLEMTE» Det finnes flere kriterier som definerer neglisjering av mennesker på flukt. Noen av disse er manglende tilgang til informasjon, manglende registrering og finansielle ressurser, politisk sensitive situasjoner, samt situasjoner der folk har måttet flykte på nytt. Flyktninghjelpens oppgave er å sette søkelyset på de hvite flekkene på kartet.

1 FILIPPINENE

Filippinene er det landet som hadde det største antallet nye internflyktninger i 2008. 600 000 mennesker ble drevet på flukt i fjor. Bakgrunnen er konflikten mellom regjeringsstyrkene og muslimske opprørere sør på øya Mindanao, som har pågått i over 40 år. Siden 2000 har over to millioner filippinere blitt drevet på flukt.

26

Perspektiv NR. 02.2009

2 INDIA

India er godt kjent som «verdens største demokrati», men få vet at landet huser mange hundre tusen internt fordrevne. Det er minst 500 000 mennesker på flukt. Internt fordrevne muslimer i Gujrat har svært dårlige levekår, kristne i Orissa blir tvunget til å konvertere til hinduismen om de returnerer hjem, fordrevne kvinner i Assam og Manipur må ofte ty til prostitusjon for å få penger til mat og klær til familiene sine.

5 2

8 4

10

6

1

7

9

Flyktningregnskapet 2009: ■■ Temaartikler ■■ 81 landprofiler ■■ Analyse av globale og regionale trender ■■ Statistikk over verdens flyktningsituasjon ■■ Oversikt over begreper, konvensjoner og regelverk

3

For bestilling ring 23 10 98 00 eller les rapporten på www.flyktninghjelpen.no

3 ZIMBABWE

Zimbabwe har nå mellom 570 000 og én million internt fordrevne. I tillegg er hundretusener på flukt utenfor landets grenser. Den største gruppen av internt fordrevne flyktet i forbindelse med en regjeringskampanje i 2005, da hus og hytter i slumstrøkene i de større byene ble jevnet med jorden. Over 500 000 av de fattigste ble hjemløse. En landreform i 2000 og politisk vold, har også drevet mange på flukt.

4 ETIOPIA

I Etiopia er 200 - 300 000 på flukt i eget land på grunn av mangeårige konflikter. I de senere årene er det grensestriden med Eritrea, stridigheter mellom utlike etniske grupper og konflikter knyttet til den nomadiske befolkningen som har drevet mennesker på flukt. I 2008 ble det rapportert om fordrivelser i Somali- og Oromiyaregionene sørøst i landet, på grensen mot Somalia og Kenya.

5 IRAK

Ved utgangen av 2008 hadde Irak over 2,8 millioner internflyktninger. Dette er nesten ti prosent av landets befolkning og den tredje største gruppen internt fordrevne i verden. I tillegg har rundt 1,9 millioner mennesker flyktet ut av landet. Ulike minoritetsgrupper er utsatt for trusler og overgrep. Barn og kvinner utsettes for rekruttering til væpnede grupper, kjønnsbaserte overgrep og utnyttelse av deres arbeidskraft.

6 JEMEN

Flyktningene i Jemen er hovedsakelig somaliere som har tatt seg over Adenbukta. Men antallet internt fordrevne på grunn av konflikter og naturkatastrofer er enda høyere. I 2008 ble mellom 70 000 og 100 000 drevet på flukt på grunn av den væpnede konflikten i nordområdene. Omtrent halvparten har trolig søkt tilflukt i hovedstaden Sana’a, men bare et mindretall har fått noen form for assistanse eller beskyttelse.

7 SOMALIA

Somalia er ett av landene som hadde den største veksten i antall internflyktninger i forhold til befolkningstall i 2008. Over 1,3 millioner mennesker - 13 prosent av befolkningen - er på flukt i eget land. I tillegg har over en halv million flyktet ut av landet. Hovedårsaken er den meget vanskelige sikkerhetssituasjonen der væpnede grupper holder landet i en jernhånd. Mogadishu er i dag verdens farligste by.

8 SØR-SUDAN

Sudan er det landet i verden med flest internt fordrevene, totalt 4,9 millioner. Darfur får mye oppmerksomhet, fordi over halvparten av landets internflyktninger befinner seg i denne regionen. Situasjonen for internt fordrevne i Sør- og Øst-Sudan, samt for de rundt 1,2 millionene som har søkt tilflukt i Khartoum, får mindre oppmerksomhet. I Sør-Sudan ble 187 000 drevet på flukt i 2008 på grunn av konflikter mellom ulike grupper.

9 COLOMBIA

Tallet på internt fordrevne i Colombia har nå steget til over 4,3 millioner mennesker. Det at antallet internt fordrevne igjen stiger viser at overgrepene mot sivilbefolkningen fortsetter, og at myndighetenes militære strategi - som var ment å forebygge - i stedet fører til økt fordrivelse. Brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett begås av de paramilitære gruppene, geriljabevegelsene og den colombianske hæren.

10 SAR

Den sentralafrikanske republikk Situasjonen for mennesker på flukt i SAR har vært neglisjert siden konflikten startet i 2005. Etter flere år med politisk uro, statskupp og kamper mellom regjeringsstyrker og opprørere er det nå over 100 000 internt fordrevne, og omtrent like mange har flyktet ut av landet. Levekårene er blant de dårligste i verden. 67 prosent lever på mindre enn én amerikansk dollar om dagen.

Perspektiv NR. 02.2009

27

■  tett på  FN-barna

Hun heter Peace, fordi hun er barn av en FN-soldat. I Liberia finnes det et ukjent antall fredsbarn som går en usikker framtid i møte.

Fredsbarnet Tekst: Hanne Eide Andersen  Foto: Ken Opprann

Liberia, mars 2004: Den unge enken og tobarnsmoren Nana selger appelsiner ved en av FNs militærbaser, nær grenseområdene til Sierra Leone. En dag står han plutselig foran henne. Tomas. FN-soldaten fra Namibia. Han flørter åpenlyst. Snart spør han: – Kan jeg komme hjem til deg i morgen? Nana sier nei. I august året før, etter 14 år med nesten sammenhengende borgerkrig, ble det endelig fred i Liberia. En skjør fred, som Tomas og flere tusen andre utenlandske FNsoldater har kommet for å bevare. Nana og ungene har nylig kommet tilbake til landsbyen, etter å ha tilbrakt krigens siste år i en flyktningleir i nabolandet Sierra Leone. De unnslapp krigs-

28

Perspektiv NR. 02.2009

handlingene. Men Haji, Nanas ektemann og pappaen til lille Isaac og Musu, tapte kampen mot malariaen. Han døde i flyktningleiren, bare 38 år gammel. Tapet er ennå ferskt, og Nana vil ikke involvere seg med en mann som vil forlate henne når tjenestetiden er over. Men Tomas kommer tilbake. Hver dag den neste uken står han ved Nanas appelsinbod. Kameratene hans stikker også innom og legger inn et godt ord for ham. Og Nana liker ham bedre og bedre. Etter to uker inviterer hun ham hjem. To måneder senere blir Nana gravid. Tomas sier han er glad for barnet, og vil støtte dem økonomisk. Nana er tre måneder på vei da tjenestetiden til Tomas er over, og han må dra tilbake til Namibia.

I februar 2005 føder Nana en liten jente. Tomas står ved løftet sitt. Men verken utviklingslandet Namibia eller krigsherjede Liberia har banksystemer som kan overføre penger mellom privatpersoner. Så Tomas sender penger med søsteren sin og noen kamerater som drar til Liberia som FN-soldater like etter ham. For pengene kjøper de 25 kilo matvarer til Nana og barna. De gir henne også litt penger. I mange vestafrikanske samfunn er det tradisjon at faren navngir barnet. I Tomas fravær gir søsteren og kameratene hans den lille jenta et navn. De vil at navnet skal minne om hvorfor faren hennes kom til Liberia. Tomas’ datter skal hete Peace Maker. Fredsskaper.

PAPPA HAR REIST HJEM: Nana fikk datteren Peace med en namibisk FN-soldat i Liberia. Det siste året har FN innrømmet sitt ansvar for de såkalte «FN-barna».

Perspektiv NR. 02.2009

29

■  tett på  FN-barna FN-barna

■ SIERRA LEONE ■ LIBERIA Namibia ■

Liberia FOLKETALL: 3,9 mill. FORVENTET LEVEALDER: 44,7 år AREAL: 111 370 km2 FLYKTNINGER FRA LIBERIA I 2O08: 75 194 INTERNT FORDREVNE: Ukjent FLYKTNINGER I LIBERIA FRA ANDRE LAND: Om lag 10 224

KVINNEFAMILIE: Nana og Peace bor sammen med Nanas mor, søstre, og deres barn. De er én av mange rene kvinne familier i Liberia. Bestem oren mater spedbarnet Musu, som har fått navnet etter moren som døde under fødselen.

De nye soldatbarna – Vi kaller henne bare Peace. Nana (32) nikker mot datteren som sitter i en kurvstol i den lille stuen. Peace er blitt to år og ni måneder gammel når vi møter henne. En liten trekk fra vinduet svaler rommet i varmen. Ute leker storebror Isaac (8) og storesøster Musu (9) med søskenbarn og nabounger. – Vi møttes alltid her, sier Nana. – Jeg kunne ikke besøke ham på militærbasen. Sånn er reglene. Historien er gammel: Utenlandske soldater innleder forhold til lokale kvinner, og forlater både kvinnene og eventuelle barn etter at tjenestetiden i landet er over. – Jeg er helt åpen om hvem faren hennes er. Det er ingen skam å ha barn med en FN-soldat hos oss, sier Nana. For pappaen til Peace var velkommen i NR. 02.2009 30 Perspektiv

Liberia. Tomas representerte FN. Fredsbevareren. Men hele verdens gode hjelper har også skapt en helt ny generasjon farløse barn, FN-babyer, født som resultat av flyktige forhold mellom lokale kvinner og utenlandsk FN-personell i internasjonale, fredsbevarende operasjoner.

UNMIL FNs fredsbevarende operasjon i Liberia (UNMIL), er blant de største i FNs historie, og består i april 2009 av 11 242 uniformert personell, hvorav rundt 9890 er militære tropper, 1212 politi og 140 militære observatører. I tillegg kommer 1200 sivile personell. Blant UNMILs personell i dag, er også en politistyrke på ni norske politifolk, som blant annet jobber med å lage egne mottakssentre for kvinner og barn. Flyktninghjelpen jobber med å sikre

beskyttelsen til kvinner i det krigsherjede landet, og ble tidlig klar over problemet med de etterlatte soldatbarna. I november 2007 rapporterte Flyktninghjelpens Liberia-kontor fire FN-baby-saker til UNMIL, via Unit for Child Protection. I disse sakene oppgav kvinnene fullt navn på de påståtte fedrene. Tilsammen har Flyktninghjelpen utredet 20 barnesaker. – Antall barn er sannsynligvis mye høyere, sier Monika Olsen, som ledet Flyktninghjelpens beskyttelsesprogram i den aktuelle perioden. Alle de påståtte fedrene, skal ha tjenestegjort i kontingenter fra de namibiske UNMIL-styrkene i perioden 2003 til 2007. – Vi vet ikke hva som har skjedd med sakene vi rapporterte. Helt fra begynnelsen har det vært vanskelig å få informasjon

fra UNMIL om barnetematikken. Etter det jeg vet, har ikke UNMIL etterforsket noen av de fire konkrete sakene, sier Monika Olsen, og UNMILs manglende respons svekker tilliten til FN i lokalbefolkningen. Ved UNMILs hovedkvarter i Monrovia, er Roselyn Odera leder for avdeling for adferd og disiplin (CDU). Odera vet ikke nøyaktig hvor mange farskapssaker som er rapportert det siste året. – Kanskje tre eller fire, sier Odera. Og etter gjentatte henvendelser med spørsmål om nøyaktig antall, svarer UNMILs pressetalsmann Ben Malor i mail: – I 2007 mottak UNMIL ingen formelle rapporter eller anklager om barn som skal ha bli født som et resultat av forhold mellom lokale kvinner og UNMILs fredsbevarende personell. Flyktninghjelpen har skriftlig doku-

mentasjon på sin henvendelse til Child Protection Unit. – Jeg har ikke hørt fra ham på over ett år nå, sier Nana. Nanas yngre søster, Musu (29), døde av komplikasjoner da hun fødte en liten jente for to uker siden. Nå tar Nana seg av søsterens fire barn, i tillegg til sine egne tre. Den nyfødte gråter og gråter. – Vi har ikke penger til morsmelkerstatning. Hun har bare fått vann siden fødselen. Ved den lokale helsestasjonen sa de at hun må på sykehus. Men jeg kan ikke bare dra fra alle barna, sier Nana.

■■ Ingen vet hvor mange de er, hvordan de lever og hva de selv tenker om opphavet sitt. Snart er den første generasjonen FN-barn, født på 80- og 90-tallet, voksne. ■■ FN leder og støtter i dag 18 fredsbevarende operasjoner, med totalt 113 000 militære og sivile personell. ■■ Problemene rundt såkalte «FNbarn» og SEA-tematikk har vært omtalte i FN og offentligheten siden midten av 1990-tallet. Først de siste årene har FN satt problemene på dagsorden i organisasjonen. ■■ – Det skjer etter en rekke rapporter om omfattende utnytting og overgrep mot kvinner og barn begått av FN-personell i land som; Den demokratiske republikken Kongo, Liberia, Sierra Leone og Haiti. Disse sakene har vært en stor belastning på FNs omdømme og integritet, sier PRIO-forsker Torunn Tryggestad. ■■ På nyåret 2008 offentliggjorde FN en ny strategi for støtte og assistanse til SEA-ofre og FN-barn, som innebærer: ■■ Det skal ikke skilles mellom barn født etter voldtekt og utnytting, og barn født i såkalte gjensidige forhold. Alle barn av innbyggere i et FN-operasjonsland og FN-personell får nå samme status. ■■ FN forplikter seg til å utarbeide retningslinjer og avsette ressurser for å assistere mødre og barn som vil oppspore en påstått far. ■■ FN kan avkreve DNA-test fra personell mens de er i tjeneste. Dersom personellet har forlatt landet da farskapssaken rapporteres, skal FN aktivt bidra til at myndighetene i vedkommendes hjemland behandler saken etter landets gjeldende lovverk og rutiner. ■■ Tryggestad er kritisk til det hun mener er FNs begrensning av sin egen rolle: – FN påtar seg her en rolle som formidler, tilrettelegger og koordinator, men vil ikke innføre noen form for økonomisk bistand eller kompensasjon. Dette ansvaret overlates til den enkelte ansatt og hans hjemlands myndigheter, sier hun, og etterlyser også tiltak for å kartlegge omfanget av barn av FNpersonell og deres levekår.

Uklare grenser FNs reglement innebærer totaltforbud mot å tilby gaver og tjenester mot sex, og å ha sex med mindreårige etter FNs definisjon på 18 år, og med prostituerte. SeksuelPerspektiv NR. 02.2009

31

■  tett på  FN-barna

n n  Han sa han het Ousman. Jeg vet ikke mer. Kula (18)

le forhold til lokale voksne er ikke forbudt, men frarådes på det sterkeste. Norsk politi i Liberia har, som norske militære i utenrikstjeneste, også forbud mot å inngå personlige forhold med lokale voksne. – Norge arbeider for at det samme skal gjelde FN-personell og vil fortsette å støtte arbeidet i FN også sentralt i New York, sier Solheim, men understreker: – Det er en vesentlig forskjell på seksuelt overgrep og et frivillig forhold. Vi kan vanskelig kriminalisere sistnevnte. Monika Olsen påpeker at det i en postkonfliktsituasjon, er vanskelig å trekke klare grenser mellom utnytting og et likeverdig, frivillig forhold når det oppstår seksuelle relasjoner mellom fattige, traumatiserte kvinner og militært eller sivilt hjelpepersonell. – Det er utelukkende den ressurssterke parten, i dette tilfellet FN-soldater, som har ansvaret for å unngå at slike forhold innledes, sier Olsen.

Barnefond nedstemt I 2004 nedsatte daværende generalsekretær Kofi Annan, et utvalg ledet av prins Zeid av Jordan. Året etter la utvalget frem en omfattende rapport om problemer knyttet til seksuelle overgrep og utnytting (SEA) i FNs rekker. Flere av Zeid-rapportens forslag ble vedtatt i FNs generalforsamling, som nulltoleranse for kjøp av sex og sex med mindreårige under 18 år. Men forslaget om et fond for «FN-barna» ble nedstemt. – Innvendingene går på praktiske utfordringer rundt administrering og organisering. Støtteordninger kan også føre til at flere fattige kvinner vil prøve å bli gravide med FN-personell, eller flere falske anklager om overgrep, sier leder for UNMILs avdeling for adferd og disiplin (CDU), Roselyn Odera. Moralsk ansvar PRIO-forsker Torunn Lise Tryggestad mener at motstanden også styres av andre faktorer: – Det blir fort en kostbar affære om

32

Perspektiv NR. 02.2009

barna skal følges opp til de blir voksne, sier hun. De landene som bidrar med mest personell til FNs fredsoperasjoner, er fattige nasjoner der deltakelse i FN-operasjoner er en viktig inntektskilde – både for militære myndigheter og for den enkelte soldat og offiser. – Disse landene er også de som har størst problemer med SEA og barnetematikken. Dersom de selv ikke evner å betale, vil de rike landene bli presentert for regningen, og velstående og innflytelsesrike medlemsland som USA hevder at de allerede betaler mer enn nok av FNs utgifter, sier Tryggestad. – Diskusjonene rundt ordninger for barna, bunnet i en erkjennelse av at man hadde et visst moralsk ansvar for skjebnen deres. Men jeg er redd hensynet til eget omdømme og integritet var mer utløsende, enn bekymringen for disse kvinnene og barnas rettigheter og skjebner, sier PRIO-forskeren.

Fikk penger hver måned Våren 2004: Musu er på vei til markedet, da FN-soldaten tar kontakt. Han forteller at han heter Kamantee, og nylig har ankommet Liberia. Han følger henne til boden og kjøper flere av varene hennes. Så spør han om de kan møtes igjen. Musu syns han er kjekk og sjarmerende, og inviterer ham hjem til huset hun bor i sammen med faren sin. – Vi møttes alltid i huset vårt, for kvinner får ikke gå til militærbasen, sier Musu (34). Etter to måneder ble hun gravid. – Det virket som om han ble glad. Jeg fikk et telefonnummer å kontakte ham på i Namibia. Siste gangen jeg så ham, kom han til huset vårt mens jeg stod i bakgården og dusjet. Jeg bad ham komme tilbake senere. Etter det har jeg ikke sett ham. Jeg fikk aldri svar på det telefonnummeret han gav meg. Musu kjenner ikke soldatens etternavn. Men sønnen har fått farens fornavn. – Ga han deg noen gang penger?

– Han gav meg litt penger hver måned da han fikk lønn. Nå har jeg ingen penger og ingen jobb. Vi bor hos søsteren min. Jeg elsker sønnen min, og tenker bare på å ta meg av ham. Men alt er vanskelig. Huset Musu og sønnen bor i, har bare ett rom og taket lekker. Det ligger rett bak kiosken som søsteren hennes driver. – Hun pleier å passe Kamantee når jeg er ved elven og vasker klær. Hun forsørger oss begge, sier Musu. Varsomt klemmer hun den lille, trette sønnen som klamrer seg til hoften hennes. Han er tett i brystet og hoster stygt. Musus tre andre barn på 5, 10 og 12 år bor hos faren sin i Monrovia. – Kamantee har konstant diaré. Han er veldig svak, jeg aldri har kjøtt og grønnsaker å gi ham. Bare ris.

– Kvinnene driver utpressing Ifølge CDU-leder Roselyn Odera, er de fleste SEA-anklagene mot UNMIL-personell gjensidige forhold som avbrytes da den UNMIL-ansatte skal til å forlate landet. – Vi er mennesker, og noen gifter seg mens de er i FN-operasjoner. Men når et forhold til en lokal kvinne tar slutt, eller det nærmer seg avreisetid for FN-personellet, kan kvinnen hevde at det var utnytting. Da har du gjort deg selv sårbar for utpressing. – Men er det ikke vanskelig å definere dette skillet mellom forhold og utnytting under disse omstendighetene? – Jo, og derfor er det bedre å unngå det. Mindreårig og mor – Han fortalte meg ikke at han skulle dra. Plutselig var han bare borte, sier 18 år gamle Kula. Ved brystet hennes ligger den tre måneder gamle datteren, Vivian. Høsten 2006 er Kula på besøk hos sin eldre søster, som bor med mann og barn i grenseområdene mot Sierra Leone. Hun går langs veien da han kommer bort til henne. –  Jeg vil gjerne komme hjem til deg, sier han.

KJENNER IKKE FAR: Musu og sønnen Kamantee bor hos Musus søster. De lever på søsterens inntekter fra en kiosk. Musu vet bare fornavnet på Kamantees far.

Kula har aldri hatt kjæreste før. Hun nøler. Men den sjarmerende FN-soldaten gir seg ikke, og den unge jenta går til slutt med på å ta imot ham hjemme hos søsteren hennes. I mars 2007 er Kula tre måneder på vei da han drar. – Han sa han het Ousman. Jeg vet ikke mer, sier Kula. Kula og Vivian bor sammen med Kulas søsken, bestemor og flere andre slektninger i et stort langhus like utenfor hovedstaden Monrovia. – Vi møttes alltid i huset til søsteren min. Noen ganger overnattet han. Han ville aldri gå ut sammen med meg. Jeg ville egentlig ikke ha dette forholdet. Jeg gikk inn i det på grunn av måten han snakket på, hva han sa, og hvordan han oppførte seg. Han var veldig kjekk.

Kula var mindreårig da forholdet fant sted. Da er det i henhold til FNs definisjoner et overgrep og klart brudd på FNs atferdsreglement. Og i liberiansk lovgivning er sex med mindreårige nå definertsom voldtekt, så fremt det ikke skjer i ekteskap. Men så langt er heller ikke Kulas sak etterforsket av UNMIL.

Måtte slutte på skolen Kulas bestemor, Yatta (59), slår seg på låret og utbryter: – Jeg ble så sint da hun ble gravid! Hun måtte jo slutte på skolen, og jeg hadde allerede betalt skolepenger for henne, sier hun bestemt, men legger mildere til: – Jeg liker ikke det som har skjedd med Kula. Men når barnet er født, må jeg bare akseptere det.

– Jeg vil tilbake til skolen for å bli i stand til å ta vare på Vivian, sier Kula. Drømmen er å bli lege eller sykepleier. – Jeg er glad for datteren min. Jeg vil ikke ha flere forhold nå. Jeg vil bare ta meg av Vivian. Hun er frisk og utvikler seg normalt foreløpig. Kula smiler stolt. – Men jeg har nesten ikke melk til henne selv, og må snart kjøpe morsmelkerstatning. Som majoriteten av befolkningen, lever de fremdeles på et eksistensminimum. Kula tjener mellom 70 og 140 kroner i måneden på å selge mat til skolebarn i nabolaget. Yatta selger kull, og kan tjene 90–180 kroner i måneden. Sammen med flere slektninger, leier de fire rom i dette brakkelignende huset. Til sammen Perspektiv NR. 02.2009

33

■  tett på  FN-barna

NY KUNNSKAP: Flyktningehjelpens medarbeider i monitoreringsprogrammet, Austin (t.h.) har samlet informasjon om flere mulige FN-barnesaker.

n n  Det virket som om han ble glad. Jeg fikk aldri svar på det telefonnummeret han gav meg. Musu (34)

betaler de 400 kroner i månedsleie. Taket lekker, veggene er fulle av kulehull. – Ga Vivians far deg penger? – Av og til, men ikke regelmessig. Kula har ikke noe bilde av Ousman. – Men jeg kunne ha identifisert ham om jeg fikk se et bilde av ham, sier hun bestemt. – Har du tenkt på at de få opplysningene gjør det vanskelig å bevise at du snakker sant? – Jeg finner ikke på dette. Jeg hadde aldri vært sammen med noen før jeg møtte Ousman.

OVERGREP: Kula var mindreårig da hun skal ha blitt gravid og fikk datteren Vivian med en FN-soldat. Da er det brudd på FNs adferdsreglement, men UNMIL har så langt

34

Perspektiv NR. 02.2009

ikke etterforsket saken. Til høyre bestemor Yatta, som mater et annet barnebarn.

Kristen oppdragelse På trammen utenfor Nanas mintgrønne hus sitter Nanas mor omringet av barnebarn, inkludert Peace. Inne i huset fikler Nana med dåpsregisteringsskjemaet. – Tomas er kristen, og ville at Peace skulle døpes, forklarer hun. Hver søndag kler Nana datteren i en pen kjole, og tar henne med til den lokale kirken. Der overlater hun Peace til menigheten under gudstjenesten. Selv venter hun utenfor. – Som muslim kan jeg ikke delta i en kristen gudstjeneste. Men Peace skal få lære om sin fars tro. n Perspektiv NR. 02.2009

35

■  NORGE I VERDEN 

4,2

n n  Norge er per definisjon i krig med Taliban. Da er det skremmende at så mange får opphold her i landet. FrPs innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen til Aftenposten 11. juni, etter at det ble avslørt at 33 tidligere Taliban-aktivister hadde fått opphold i Norge.

milliarder

I fjor solgte Norge våpen for 4,2 milliarder kroner. Det er nesten dobbelt så mye som for fire år siden. Kilde: Eksportmeldingen

NY STORTINGSMELDING:

Tekst: Terese Aalborg

36

Perspektiv NR. 01.2009

NÆRMERE

100%

økning på 4 år

2007: 3,6 mrd kr 2006: 3,5 mrd kr 2005: 2,9 mrd kr 2004: 2,3 mrd kr

LIBANON:

Hizbollah tapte valget

Vil styrke Norges humanitære innsats I slutten av mai la regjeringen frem en ny stortingsmelding om norsk humanitær politikk, der det slås fast at Norge skal være en ledende og finansiell partner for å sikre at humanitær bistand når fram til de nødlidende. I flere konflikter den siste tiden, som i Gaza og på Sri Lanka, har hjelpearbeidere blitt nektet adgang til sivile. – De sivile betaler den høyeste prisen i væpnede konflikter når humanitærretten settes til side. Vi ønsker å styrke beskyttelsen av sivile og respekten for humanitærretten, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre. – Det er viktig at Norge i internasjonale sammenhenger fremholder at humanitære hjelpearbeidere får adgang, at de sikres beskyttelse og deres rett til ikke å bli angrepet blir respektert. Dette er viktige prinsipper vi vil fortsette å hevde, sier Gahr Støre. Regjeringen ønsker også å ta ansvar i forebyggingen av humanitære kriser. Norge skal være en pådriver internasjonalt for å styrke rammede land og humanitære aktører i å møte fremtidens utfordringer. Meldingen skal behandles i Stortinget til høsten.

2008: 4,2 mrd kr

Den vestligorienterte koalisjonen vant den 7. juni valget mot Hizbollah og deres allierte.

forbruk: I juni 2008 demonstrerte Changemaker utenfor Regjeringskvartalet i Oslo for økt kontroll av norsk våpeneksport. Foto: Scanpix

libanon: Tilhengerene til Saad Hariri feirer valgseieren. Hariri selv ønsket å dempeseiersrusen. Han ønsker ikke å provosere Hizbollah og han vet at det gjenstår harde forhandlinger om hvem som skal styre de neste årene. Foto: Scanpix

Den anti-syriske koalisjonen vant et klart flertall av de 128 plassene i nasjonalforsamlingen. Koalisjonen, som ledes av Saad Hariri, har fått 71 plasser. Hizbollah og deres allierte har fått til sammen 57 plasser. Hizbollah ble stiftet i 1982 for å bekjempe Israel i Libanon. Den sjiamuslimske gruppen, med en politisk og en militær gren, sier de respekterer valget, men advarer mot de som vil avvæpne dem. Midt i seiersrusen ba valgvinner Saad Hariri tilhengerne om å feire med måte. Veien fram til en styringsdyktig regjering i Libanon er fortsatt lang. Nå venter tøffe forhandlinger både vinnerne og taperne. Libanon var herjet av en femten år lang borgerkrig som brøt ut i 1975. I mai i fjor var det regulære gatekamper i Beirut. I dag hersker en skjør våpenhvileavtale.

våpeneksport:

Norsk våpeneksport doblet

FNs MENNESKERETTIGHETSRÅD:

I fjor solgte Norge våpen for 4,2 milliarder kroner. Det er nesten dobbelt så mye som for fire år siden.

Den 12. mai ble Norge valgt inn som medlem i FNs menneskerettighetsråd.

Tallene som viser at norsk våpeneksport har mer enn fordoblet seg i løpet av de fire siste årene. Det er i hovedsak medlemsland i forsvarsalliansen Nato, de nordiske landene og andre samarbeidsland Norge selger til, viser Stortingsmeldingen om eksport av forsvarsmateriell som ble offentliggjort 6. juni. USA er den største kunden,

men også Egypt, Luxembourg, Malaysia og Saudi-Arabia handlet mer våpen fra Norge i 2008 enn året før. En stor del av eksporten hele 72 prosent - er deler og del-systemer. 15 prosent er elektronisk utstyr og sju prosent er ammunisjon og sprengstoff. Missilsystem, bomber og raketter utgjør en liten del av den samlede eksporten. Bare 25 håndvåpen ble eksportert i fjor. Norske bedrifter produserer ikke militære håndvåpen. Det er derfor konkurransevåpen, jaktvåpen og

historiske våpen som eksporteres. Bedrifter som vil selge våpen og utstyr må ha lisens. Utenriksdepartementet tildelte 1602 lisenser fjor, men ti bedrifter fikk avslag på søknad om eksportlisens. Avslagene gjaldt salg til Algerie, Colombia, Georgia, Guinea Ecuatorial, Indonesia, Israel, Libya, Kasakhstan og Syria. Disse landene ville kjøpe elektroniske sensorer, styringssystemer for våpen, kommunikasjonssystemer og skuddsikre plater.

Norge blir nytt medlem

I Menneskerettighetsrådet er det i alt 47 plasser, og denne gang sto 18 av dem på valg i FNs hovedforsamling i New York. Av de 18 plassene var tre avsatt til vestlige land, og Belgia og USA kapret de to andre plassene. Andre medlemsland i rådet er blant annet Saudi-Arabia, Kina, Russland og Cuba. Medlemmene velges av FNs hovedforsamling for tre år av gangen, fordelt på geografiske

regioner etter en bestemt fordelingsnøkkel, og kan bare sitte i rådet i to perioder på rad. Menneskerettighetsrådet har som oppgave å vurdere menneskerettighetssituasjonen i FNs medlemsland, og har sete i Genève. - Vi vil bruke vår stemme i rådet til å påtale grove brudd på menneskerettighetene i undertrykkende regimer som ikke viser vilje til samarbeid eller forbedring, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre like etter at det var klart at Norge var tatt opp som medlem.

NRK TV-aksjonen:

Flyktninghjelpen får NRK TV-aksjonen 2010 Flyktninghjelpen er tildelt NRKs TV-aksjon i 2010. Inntektene vil gå til nødhjelpsarbeid i områder med humanitære kriser. – Dette er en enorm anerkjennelse av det arbeidet Flyktninghjelpen gjør for mennesker på flukt fra krig og konflikt over hele verden, sier Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen. De innsamlede midlene vil gå til nødhjelp til mennesker

på flukt i områder hvor det er akutt krise. – Gjennom TV-aksjonen gjør det norske folk hvert år en unik innsats for medmennesker verden over. I 2010 blir det dugnad for mennesker på flukt i noen av verdens verste kriseområder. Vi er takknemlige for muligheten til å vise frem Flyktninghjelpens arbeid, sier Rasmusson. Flyktninghjelpen har hatt TVaksjonen fire ganger tidligere, i 1974, 1979, 1988 og 1998. Perspektiv NR. 01.2009

37

■  Profilen  Thorvald Stoltenberg

Først blir han rød i nakken. Så i ansiktet. Så blir han stille, før håndflaten smeller i bordet. Joda, også fredsmannen Thorvald Stoltenberg kan bli forbannet. Skikkelig forbannet.

Thorvald Fredskrigeren

Tekst: Marianne Alfsen Foto: Fredrik Naumann

Du har ikke smakt på julekaken, nøder Thorvald Stoltenberg og gestikulerer mot fatet på bordet. – Jeg har funnet verdens beste. Kaffekrusene står i kontrast til det sirlige serviset og det varme interiøret i stuen på Frogner forøvrig: De er av kontortypen. Med Røde Kors-logo på. Det er syv måneder siden Stoltenberg gikk av som president i organisasjonen – som hans hjerte har banket for helt siden Røde Kors ga guttungen Thorvald en livlinje til faren i tysk fangenskap. Men tro ikke det er vemod og nostalgi som har brakt krusene ut. – Om jeg savner Røde Kors? Nei. Jeg går ikke rundt og savner ting. Men det var en fantastisk tid. Det gikk ikke en dag uten at jeg var med på noe som var viktig for mennesker, sier Thorvald. – Jeg sa nei til gjenvalg. Noen ganger tenker jeg at jeg burde sagt ja, for jeg trivdes jo så voldsomt. Men jeg har en ambisjon om å slutte mens noen mennesker er lei for at jeg slutter, og ikke vente til at alle blir glade for det, fortsetter han.

Pensjonisten Skjønt «slutter» er et relativt begrep. Kanskje er han for første gang uten formell tittel siden han var russepresident i 1950 – men siden 78-åringen forlot Røde Kors i oktober, har han på oppdrag fra de fem nordiske regjeringene skrevet rapport om mulighetene for tettere nordisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk – så kort og konsis at «ingen har noen unnskyldning for ikke å lese den». I mars ble han oppnevnt som leder av et utvalg som skal utrede tiltak for rusmisbrukerne. Og i september kommer dokumentarbiografien Fredskrigeren – ført i pennen av NRK-journalist

38

Perspektiv NR. 02.2009

Kjell Erik Møgster Moen. Så ble han også noe ironisk omtalt som pensjonist – i gåseøyne – i mediene da han gikk av i Røde Kors. Riktig nok er han i ferd med å redusere sitt engasjement i internasjonale styrer og råd. Han har rett og slett ikke tid. – Jeg håper ikke det, svarer han spontant på spørsmålet om han noen gang blir pensjonist uten gåseøyne. – Jeg har lyst til å bli gammel, jeg, men jeg håper jeg alltid kan ha noe å pusle med. Det er en opplevelse å se en mann på snart 80 år, trampe rundt på stuegulvet, med påtatt lut rygg – i en gjengivelse av hvordan eldre mennesker med Bekhterev ser ut – for å forklare journalisten hvorfor han er så glad for at sønnen Jens, statsministeren vår, denne maidagen er på sykkeltur i marka. – Du visste kanskje ikke at han hadde Bekhterevs? Han må holde seg i form. Det har han skjønt, sier Thorvald, før han dumper den lange, ranke kroppen ned i den sennepsgule lenestolen, og slenger beinet over armlenet på hengslete tenåringsvis. Men noe mer enn det vil han ikke snakke om Jens. Ingen gode råd fra gubbestolen. – Nei, jeg holder kjeft. Jeg husker selv da jeg var midt oppi regjeringsarbeid og gamlinger ringte meg med gode råd, som var godt ment, men litt på siden. Når man står midt oppi noe, er det mange sider av saken de på utsiden ikke er klar over.

Motvillig megler Han har drag på mennesker, skrev en journalist for noen år siden om Thorvald Stoltenberg. I møtet med ham er det lett å skjønne hvorfor. Han samtaler på likeverdig nivå. Med alle.

MENNESKEKJENNEREN: – Jeg har i grunn ikke følt meg som en spesielt talentfull megler. Men jeg er glad i mennesker. Det gjør at jeg blir kjent med folk fort, og det er en viktig egenskap, sier Thorvald Stoltenberg.

Perspektiv NR. 02.2009

39

■  Profilen  Thorvald Stoltenberg

Thorvald Stoltenberg Født: 8. juli 1931 Gift: Med Karin Tre barn: Camilla, Jens og Nini. Utdanning: Jurist Karriere: ■■ Har tjenestegjort ved ambassadene i

Nigeria og det tidligere Jugoslavia, vært ambassadør i København, statssekretær i tre departementer, samt forsvarminister og utenriksminister. ■■ Han har også vært internasjonal sekretær

i LO, medlem av Oslos Bystyre og Formannskap og president i Røde Kors. ■■ Han har vært FN-ambassadør, FNs høykommissær for flyktninger og FNs fredsmegler på Balkan.

FREDSMEGLEREN: FNs fredsmegler Thorvald Stoltenberg i samtale med den serbiske presidenten Slobodan Milosevic i Beograd i 1995. Foto: Scanpix

UTENRIKSMINISTEREN: Thorvald Stoltenberg, her som norsk utenriksminister, i samtale med PLOs formann Yassir Arafat i 1989. Foto: Scanpix

KJØKKENDIPLOMATEN: Da Sør-Afrikas nye president Nelson Mandela kom på statsbesøk til Norge i 1992, ba han selv om å få komme på frokost til Thorvald Stoltenberg. Foto: Scanpix

Der enkelte maktmennesker tyr til name-dropping og starter annenhver setning med «som-du-sikkert-vet» – i et forsøk på å markere sin viten i kontrast til din uvitenhet – kjører Stoltenberg motsatt taktikk. Ethvert navn som kommer opp i samtalen, plasserer han diskret på kartet. Et par konsonanttunge navn fra Balkan staver han sågar. Han avvæpner. Både seg selv og samtalepartneren. Den fødte diplomat og megler – i evner, kanskje, men ikke alltid i vilje. Jobben som FNs fredsmegler på Balkan – der han for alvor plantet sine fotspor i historien – ville han ikke ha. – Jeg jobbet med Oslo-prosessen (fredsprosessen mellom Israel og Palestina, red. anm.), og ville være med den til slutten. Derfor sa jeg nei til meglerjobben. To ganger, forteller Stoltenberg. FNs generalsekretær Boutros Boutros Ghali ba ham komme til New York for å snakke om det. Ansikt til ansikt var svaret fortsatt nei. – Journalistene som dekker FN la merke til at jeg hadde en lang samtale med Ghali. Da jeg landet på Fornebu var overskriftene i franske Le Monde og i norske aviser, at jeg hadde overtatt som fredsmegler. Da kom jeg mer på defensiven. Jeg måtte forklare hvorfor jeg ikke ville. Og spørsmålet kom med en gang: Hvis både FNs generalsekretær og partene

på Balkan vil ha deg, er det da moralsk riktig å si nei? Jeg responderte på det moralske. Jeg har dyp følelse av moralsk forpliktelse, men må ofte ha hjelp av andre for å bli klar over det.

– Men la meg ikke gi inntrykk av at det er sånn jeg forhandler, korrigerer han. For enten det er blitzere som skremmer livskiten ut av Oslopolitikerne ved å fire seg ned fra galleriet i bystyresalen, eller det er krigsherrene Milosevic i Bosnia, Tudjman i Kroatia og Izetbegovic i Bosnia som herjer Balkan – Stoltenberg tror på «det stille diplomati» og samtaler mellom mennesker. Mens kollegene i bystyresalen ropte på politiet, prøvde Stoltenberg å finne ut hva blitzerne med blodrødt hår ville. Etter litt forhandling, fikk de holde appell fra talerstolen – til en tom sal. Krigsherrene med blodrøde hender samlet han i et rom og sa: «Jeg vil gjøre mitt ytterste for å bidra til at vi får en fred som resultat av forhandlinger, ikke som følge av seire på slagmarken». Da klappet de. Men da Stoltenberg fortsatte: «Jeg vil gjøre alt som står i min makt for å være upartisk», fikk han intet bifall. Verken fra krigsherrene eller NATOs ledelse. Det kostet ham sannsynligvis sjansen til å bli NATOs generalsekretær. – Holdningen var at man skulle være for bosnierne uansett, så skulle du lukke øynene for det kroatene gjorde og være mot ser-

En dialogens mann Han har beskrevet meglerjobben som «en eneste lang motbakke», «utvilsomt den tyngste oppgaven jeg har tatt på meg» og «den vanskeligste perioden i mitt liv». – Angret? Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg angrer sjelden på ting jeg har gjort. Jeg går aldri tilbake, svarer han, i et ekko av avgjørelsen om å tre ut av Røde Kors. Men det er på Balkan Stoltenberg er blitt mest forbannet. – Slobodan Milosevic var grei å snakke med, til dels hyggelig. Problemet var at du følte han alltid hadde en agenda som vi måtte finne ut av. Det gjorde forhandlingene vanskelige. Og så ville han aldri snakke om Kosovo. Da sprakk han. Da ble jeg ganske forbannet også, forteller Stoltenberg, og beskriver det typiske sinneforløp for en ellers sindig fredsmegler: – Først blir jeg rød i nakken. Så blir jeg rød i hele ansiktet. Så blir jeg stille. Så kan jeg slå i bordet. Det gjorde jeg med Milosevic, forteller han.

n n  Slobodan Milosevic var grei å snakke med, til dels hyggelig. Men han ville aldri snakke om Kosovo. Da sprakk han.

NR. 02.2009 40 Perspektiv

berne. Det greide jeg ikke å følge. Det ble jeg upopulær på, både internasjonalt og i Norge, forteller Stoltenberg.

Mislykket avtale Som FNs fredsmegler la Stoltenberg hele sin prestisje i å få på plass en fredsavtale – sammen med EUs utsending, Lord Owen. Allerede i 1993 var en avtale klar. – Først gikk partene med på avtalen. Så ringte bosnierne og sa at de trakk seg, etter råd fra amerikanerne, forteller Stoltenberg. – Begrunnelsen var at avtalen var umoralsk, fordi den godtok land erobret med makt. Og det gjorde den. Fordi den delte opp Bosnia. Og det gjorde den. Og fordi bosnierne fikk et for lite landområde, 33,3 prosent, forteller Stoltenberg. Nå rykket amerikanerne inn og tok over hovedforhandlingene. To år senere var Dayton-avtalen på plass. – Forskjellen mellom Lord Owens og mitt fredsforslag og Dayton-avtalen finner du på kirkegårdene i Bosnia og blant de 150 til 200 000 nye flyktningene, sier Stoltenberg: – Dayton-avtalen godtok land erobret med makt, den delte Bosnia i to og den ga bosnierne kontroll over mindre landområder, mellom 26 og 28 prosent.

n n  Forskjellen mellom Lord Owens og mitt fredsforslag og Dayton-avtalen finner du på kirkegårdene i Bosnia.

Perspektiv NR. 02.2009

41

■  Profilen  Thorvald Stoltenberg

– Jeg spurte amerikanerne hvorfor de ikke gikk for vår. De var ærlige og svarte at det var først da de selv satt ved bordet at de skjønte at det viktigste var å få slutt på at de drepte hverandre. De sa at en perfekt avtale betyr lang krig, og det er jeg helt enig i. Det triste var at de trengte to år på den voksenopplæringen, bemerker Stoltenberg. Et eventuelt personlig nederlag skjuler han godt. Han lener den høye, ranke kroppen fremover, hviler albuene på knærne og gestikulerer engasjert med hendene: – Jeg støtter Dayton-avtalen fullt ut. Den fungerer ikke, det er ikke slik at kroater, serbere og bosniere har kommet hverandre nærmere. Men den fikk stanset dem i å drepe hverandre.

Stoltenberg og verstingene I tomrommet mellom de to avtalene fikk Stoltenberg og Owen gjennomgå for at de snakket fred med krigsforbrytere. – Det er avgjørende å snakke med alle parter. Jeg er opptatt av å få til avtaler som kan spare menneskeliv og bidra til fred, ikke av å gjøre en moralsk vurdering av dem på andre siden av bordet, sier Stoltenberg. – Men jeg vet for mye om dem til å greie å like dem. Det betyr ikke at jeg ikke kan være hyggelige mot dem. Milosevic var jo hyggelig, med sans for humor. Han hadde ikke hoggtenner. Tudjman var også hyggelig. Izetbegovic var meget hyggelig, en bestefarstype. Det var ikke vanskelig å være i samme rom som dem, påpeker han. Men det er ikke krigsherrene på Balkan som får æren for å være den mest utilnærmelige lederen Stoltenberg har stått overfor: – Det var den tidligere statsministeren i Malaysia, Mahathir Bin Mohamad, som jeg møtte da jeg var FNs høykommissær for flyktninger i 1990, sier han uten å nøle. – Da jeg sa han måtte slutte å skyve båtflyktninger ut på havet igjen, fordi det var den sanne død for dem, sa han at flyktninger ikke fortjente noe annet. Han var meget opphisset og arrogant, forteller Stoltenberg. Men han klarte å besinne seg, og smalt ikke håndflaten i bordet. – Jeg blir helt hengt opp i det jeg driver med. Det å gi opp ligger fjernt for meg. Og så er jeg født med innebygget håp om at dette skal vi få til, sier Stoltenberg om hvordan han forholder seg til tilsynelatende umuliuser. Enten det er statsledere – eller kona Karin. For da kvinnen han elsket dro til Canada, tok han hyre på båt over dammen for å få henne tilbake. Med freidig mot hadde han på forhånd ordnet hyre til dem begge hjem igjen. Han ankom dagen før Karin skulle gifte seg. Med en annen. Tre år senere kom hun til Norge igjen. Og Thorvald fikk det som han ville. I 1956 stod bryllupet.

Oslo. Så ble han president og var gjest hos kongen. Da ringte UD og sa at Mandela hadde spurt om jeg hadde sluttet med frokostene mine. Det er nok den største triumfen jeg har hatt som frokostvert, humrer Stoltenberg. Hans kjøkkendiplomati er for lengst blitt legendarisk. – Å sitte ved et bord med skilt der det står «Norway, The Netherlands, Luxembourg», med en stab rundt deg, inviterer ikke til fortrolighet og nærhet, forklarer Stoltenberg om hvorfor han første gang på 70-tallet slapp verdens ledere inn i kjøkkenet sitt. – Det er vanskelig å si om jeg har oppnådd resultater ved kjøkkenbordet jeg ellers ikke ville oppnådd. Men i en formell setting ville det vært vanskeligere og tatt lengre tid, mener han. – Du får tid til å forklare, gå igjennom problemstillingene, forklarer Stoltenberg om kjøkkendiplomatiet. – Men én ting vil jeg ha sagt: Noen skrev at Karin laget frokosten før hun selv gikk på jobb. Det stemmer ikke! Jeg laget frokosten selv. Det var en prestisjesak, det, at de så meg koke kaffe og sette frem makrell i tomat, geitost og syltetøy. Det var bare da Mandela kom at hun laget frokost. Og det skjønner jeg at hun ville, sier Stoltenberg – som aldri har fått nei til en frokostinvitasjon.

n n  Alle snakker om behov for en ny verdensorden, det er fint. Men det ubehagelige er at alle ordener vi har hatt i verden har vært resultat av en krig.

Frokostdiplomati – Nå må jeg fortelle deg noe jeg er stolt av: Jeg traff Nelson Mandela da jeg var høykommissær for flyktninger. Han kom til frokost i Geneve. Da jeg var utenriksminister kom han til frokost i

42

Perspektiv NR. 02.2009

Verdensdiktator – Milosevic sa en gang at han beundret amerikanske bankfolk. Han hadde vært bankmann i USA selv, og snakket flytende engelsk. Jeg lurer på hvordan han ville opplevd amerikansk «banking» anno 2009, humrer Stoltenberg. – Alle snakker om behov for en ny verdensorden, det er fint. Men det ubehagelige er at alle ordener vi har hatt i verden har vært resultat av en krig, sier han, og henviser til 30-årskrigen, Napoelonskrigene, 1. og 2. verdenskrig. – Siden den kalde krigen har vi ikke hatt noen orden i verden. Men stille og udramatisk vokser det frem en ny – basert på to pilarer: Integrasjon, ikke bare i EU, men i Sentral- og Sør-Amerika og i Afrika. Den andre pilaren er regionalt samarbeid. Det som ligger nærmest oss er samarbeidet i Barentsregionen, Baltikum og på Balkan. Jeg tror vi i øyeblikket kan skimte en ny orden, som må til for å forhindre nye kriger, sier Stoltenberg. Han mener det opprinnelige FN ikke passer inn i denne nye verdensordenen. – FN greide ikke det stifterne håpet på, å være den store sterke verdensorganisasjonen. FN kan bli mer virksom gjennom delegering av myndighet. Det viser seg at det er mer effektivt å arbeide lokalt enn globalt, men legger hastig til: – Men FN har ikke spilt fallitt, er du gæern! Vi er alle avhengige av FN. Hvis FN faller fra hverandre, da ville jeg blitt pessimist. Men jeg skulle gjerne sett at FN var mer effektiv og sterkere. Hvis jeg var verdensdiktator, ville jeg nedlagt FN og gjenoppbygget det neste dag. I ny form. Kilder: Perspektivs intervju med Thorvald Stoltenberg i hans hjem, 30. mai 2009, erindringsboken Det handler om mennesker og artikler fra Aftenposten, Dagbladet og Bergens Tidende.

PRATMAKEREN: Thorvald Stoltenberg høstet storm da han i 1995, under et seminar i Flyktninghjelpen (den gang Flyktningrådet), sa om de krigførende på Balkan at: «De er alle serbere». Hadde Thorvald slått krøll på tunga? – Det var ikke en glipp. Det jeg mente var at de er mye likere enn de selv ønsker å gi inntrykk av.

Perspektiv NR. 02.2009

43

fredsfotografen  ■

Slugger’n

Harald Henden er Norges mest erfarne utenriksfotograf. Etter at han besøkte Afghanistan første gang for 20 år siden har han reist verden rundt og dekket konflikter og naturkatastrofer. Han er også en av Norges mest prisbelønte fotografer med flere førstepriser i World Press Photo, to ganger vinner av Årets bilde og den første fotograf er tildelt Den store journalistprisen, den mest prestisjetunge utmerkelse for norske journalister. Han er knyttet til byrået Black Star i New York, og hans bilder fra krig og konflikter har vært publisert i de mest prestisjeunge amerikanske og europeiske magasiner.

Jahn Otto Johansen var i mange år korrespondent for NRK. Han har også vært sjefredaktør i Dagbladet. Han har utgitt en rekke bøker og er fremdeles en svært aktiv skribent og debattant. Han har særlig engasjert seg for Europas roma-befolkning.

Vi møter stadig primitive holdninger overfor utlendinger – også fra de politisk korrekte. Slike motsetninger og problemer blir ikke borte, selv om mennesker fra ulike kulturer lærer hverandre å kjenne, men det hjelper.

Respekt for andre kulturer Jeg og hele min store familie har i mange år opplevd en multikulturell virkelighet, selv om vi er skeptiske til teoretiserende allvitere som skal påtvinge oss «multikulturalitet». Det multikulturelle er ikke noe som akademikere kan konstruere for oss, ei heller noe politikere kan diktere. Vår familie er et religiøst og kulturelt mangfold – fra romersk-katolsk og evangelisk-luthersk via humanetikere og agnostikere til russiskortodoks og zen-budhisme. Dette, pluss det forhold at vi har levd og reist i forskjellige land, har skapt en helt naturlig innstilling til det multikulturelle. I Moskva ble barna fortrolig med russernes empati, blant annet deres skikker med å gå til kirkegården på påskedag med vodka, saltagurker, sort surbrød og røkt fisk og flesk. Etter å ha nytt det medbrakte og samtalt med hverandre og den som ligger under torva, går de hver til sitt. Det gjorde så sterkt inntrykk på vår lille datter at hun gråt da vi kom hjem: «Jeg vil ikke hjem til Norge, for der kommer ikke mine venner til min grav med vodka, saltagurker og zakuski (fingermat)!» Hun hadde opplevd nærkontakt med det russiske og fikk en livslang motvekt til de primitive antirussiske holdninger som ble dyrket under den kalde krig og som vi ser på nytt når den russiske fanden skal males på veggen. I vår familie reagerer alle, ikke bare min russiske svigerdatter, på tendensen til å fremstille russerinner som prostituerte og lykkejegere som er ute etter å kapre en ektemann.

asylsøkere. Selv blant ellers opplyste nordmenn har jeg registrert store fordommer overfor både jøder og muslimer, to grupper som i Europa er blitt møtte med større mistro etter 9/11. Terrorangrepene i New York førte til større fremmedfrykt enn vi hadde selv under den kalde krigen.   Slik holdninger er ikke bare begrenset til populister i Frp og Arbeiderpartiet. Jeg har også møtt det på den intellektuelle venstresiden, blant de såkalte politisk korrekte. Norske palestinavenner oppsøkte i sin tid mine arabiske samtalepartnere og venner i bare sandaler, skitne t-skjorter og hullete jeans, uten å skjønne at det kunne bli oppfattet som en fornærmelse. Mer eller mindre berusede nordmenn omfavner og kysser på japanere og asiater som har helt andre skikker. 

Alle motsetninger og problemer blir ikke borte selv om mennesker fra ulike kulturer lærer hverandre å kjenne, men det hjelper. Det gjorde inntrykk på meg da jeg hørte om hvordan en ung jente, et barnebarn i den kjente pinsevennfamilien Kornmo, fikk både kristen og muslimsk undervisning til sin konfirmasjon; hun hadde kristen far og muslimsk mor. Pastor Morgan Kornmo og den muslimske pater familias hadde ingen problemer med å møtes i gjensidig respekt og kjærlighet. Slikt gir meg håp.   

 

■■ Selv blant ellers opplyste nordmenn har jeg registrert store fordommer overfor både jøder og muslimer

Sierra Leone 1999

«Kjærtegn» I hele første halvdel av 1999 var verdens øyne rettet mot konflikten i Kosovo. Sammen med resten av den lille tette gruppen av krigsfotografer jeg vanligvis arbeider med tilbrakte jeg mesteparten av vinteren og våren på Balkan. De fleste andre konflikter i verden fikk ingen oppmerksomhet. En av de aller blodigste borgerkrigene foregikk denne vinteren i det Vest-Afrikanske landet Sierra Leone. Sivilbefolkningen ble utsatt for de mest brutale overgrep uten at uavhengige øyevitner var tilstede. Opprørernes «spesialitet» var amputering av hender og føtter. Vinteren 2000 fikk jeg anledning til å reise med Flyktningehjelpen til Sierra Leone. Allerede før vi reiste visste jeg at det var EN oppgave som var viktigere enn noen annen. Å formidle skjebnen til de over 3000 menneskene som var blitt rammet av denne bestialiteten. Jeg tilbrakte mange og lange dager i en leir for disse menneskene i utkanten av hovedstaden Freetown. En dag så jeg en liten jente søke mot en mann med to stålproteser. Kjærlig la hun armene rundt bena hans, mens mannen kjærtegnet håret hennes med protesene. Det er en av de mest rørende scener jeg noen gang har opplevd under mine mange år i konfliktområder. For meg ble bildet «Kjærtegn» symbolet på uforbeholden kjærlighet, helt uavhengig av ytre omstendigheter. Et bilde på at det kanskje likevel kan være håp i en brutal mørk verden. Og derved en inspirasjon til å videreføre mitt arbeid i konfliktområder.

Slike primitive holdninger  møter vi stadig i forhold til utlendinger, enten de er innvandrere eller NR. 02.2009 44 Perspektiv

Perspektiv NR. 02.2009

45

■  NORD-KOREA

Mens myndighetene i Pyongyang rasler med atomvåpen og hisser på seg resten av verden, går fire av ti nordkoreanere sultne til sengs. Tekst: Richard Skretteberg  Foto: Tomas van Houtryve/Panos Pictures /Felix Features

NR. 02.2009 46 Perspektiv

Perspektiv NR. 02.2009

47

■  NORD-KOREA NORD-KOREA FOLKETALL:23,9 MILL AREAL:120 540 KM2 FORVENTET LEVEALDER: 66,8 FLYKTNINGER FRA NORD-KOREA I 2O08:886 Styresett: Kommunistisk ettpartistat ■■ Landets autoritære leder Kim Jong-il er sønn av den forrige lederen Kim Il-Sung som styrte landet fra 1948.

n n Sommeren og høsten 2008 delte WFP ut mat til 4,2 millioner nordkoreanere

I desember 2008 meldte Verdens matvareprogram (WFP) at 40 prosent av befolkningen i Nord- Korea, det vil si 8,7 millioner mennesker, ville trenge matforsyninger de nærmeste månedene. I mars i år fikk likevel kun to millioner nordkoreanere assistanse, og WFP hadde bare mottatt penger tilsvarende fem prosent av det de hadde bedt om. Igjen er den nordkoreanske sivilbefolkning ofre for neglisjering, både av egne myndigheter og resten av verden. Sommeren har endelig kommet til Nord-Korea. Varmen siver inn i iskalde hus etter nok en hard vinter. Men selv om sola får tankene på den akutte energibristen noe på avstand, er matmangelen kritisk på denne årstiden. Rasjonene er siden i fjor sommer kuttet fra 500 gram til 150 gram per person. Landet er ute av stand til å produsere nok mat til egen befolkning. Hjelpen fra det internasjonale samfunn er svært begrenset og det er mange måneder til bøndene kan høste nye avlinger. Situasjonen blir heller ikke bedre av økte matvarepriser internasjonalt, noe som har påvirket matimporten fra Kina.

Sulter i hjel Nord-Koreas humanitære krise har vært smertefull og langvarig. Det begynte med en feilslått økonomisk politikk og en serie naturkatastrofer på 1990-tallet, da det anNR. 02.2009 48 Perspektiv

■■ Koreakrigen mellom kommunistene i Nord-Korea og det vestligstøttede SørKorea kostet i årene 1950 til 53 rundt 2,5 millioner menneskeliv. ■■ Krigen endte med våpenhvile, men ingen fredsavtale. Lavtlønnet: På fabrikkene får de dårligst betalte kun 30 USD i måneden.

slås at over én million mennesker døde av sult. Oppløsningen av Sovjetunionen bidro også betydelig til å svekke Nord-Koreas økonomi, og landet er i dag ett av verdens mest isolerte. Jordbruket er svekket på grunn av foreldet teknologi, utslitt utstyr og stor mangel på kunstgjødsel. Dessuten har landet lite matjord, og bare 16 prosent av landarealet egner seg for oppdyrking. I Nord-Korea drives jordbruket etter to modeller: Noen bønder må levere alt de produserer til staten og får deretter sin rasjon på lik linje med alle andre. Bønder som driver kollektivt jordbruk må produsere en gitt kvote til staten. Det man eventuelt produserer i tillegg kan gå til eget forbruk.

Mat fra FN Årsakene til den nye krisen er ettervirkningene av en svært ødeleggende flom i 2007 og høyere priser på olje og matvarer. Sommeren og høsten 2008 delte WFP ut mat til 4,2 millioner nordkoreanere – den største operasjonen i FN-organisasjonens historie, hvis man ser på antallet mottakere. De mest sårbare gruppene er barn, eldre og gravide. Et alvorlig resultat av den langvarige krisen er vekstforstyrrelser blant barn. Også medisiner og medisinsk utstyr er stor mangelvare. For å kompensere dette,

er helsearbeidere pålagt å samle 20 kilo urter til alternativ medisin, og bare for et par år tilbake var nesten tre firedeler av medisinene egenproduserte. Paradokset er at legene er velutdannet og oppofrende - så de menneskelige ressursene er der. Problemet er at hjelpemidler og moderne utstyr er nesten fraværende.

Billig arbeidskraft som eksportartikkel Det er lett å få sympati for den nordkoreanske sivilbefolkningen. De er vant til hardt fysisk arbeid og er disiplinerte. Men de mangler nesten alt. Likevel er det deres beinharde slit som holder landet på fote. Få vet noe om historien til de nordkoreanske tømmerhoggerne som i flere tiår har slitt på den russiske taiga i ØstRussland. Russerne ønsket raske, billige og disiplinerte arbeidere som avbetaling på gammel gjeld. Etter at nordkoreansk arbeidskraft hadde blitt rekruttert til russiske fiskeforedlingsfabrikker på 1950-tallet, ble tømmerhoggere den viktigste arbeidskraften på 1960-tallet. Denne praksisen fortsatte også etter Sovjetunionens fall. President Putin avviste i møter med sin nordkoreanske kollega Kim Jongil å slette den nordkoreanske gjelden. 10 000 nordkoreanere reiser derfor hvert år inn i Russland for å bidra til å nedbetale landets gjeld gjennom tungt fysisk arbeid.

■■ Nord-Korea erklærte seg som atomvåpenmakt i 2005 og hevdet året etter å ha gjennomført en vellykket atomprøvesprengning. ■■ Gjennom de såkalte sekslandssamtalene med Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland har landet har fått tilbud om omfattende bistand og sikkerhetsgarantier mot å skrinlegge sitt atomprogram.

propaganda: Propagandamosaikk av Kim Jong il and Kim Il-Sung pryder utkanten av Pyongyang.

Tømmerhoggerne lever i nærmest lukkede arbeidsleire og utnyttes kynisk som billig arbeidskraft. De har ferie én uke i året, inkludert nyttår og bursdagene til Kim il-Sung og Kim Jong-il.

Flykter Å forlate landet uten statens godkjenning, er ifølge nordkoreansk lov forræderi. Likevel bor det nordkoreanske flyktninger langs hele den kinesiske grensen mot Nord-Korea. Ved siden av den kritiske matmangelen er den politiske undertrykkingen hovedgrunnen til at folk flykter. Det finnes ikke organisert politisk opposisjon i Nord-Korea. Innbyggernes dagligliv er strengt regulert, og de får ikke ha kontakt med verden utenfor. Såkalt anti-statlig virksomhet, herunder å stjele mat, medfører svært strenge staffer, inkludert dødsstraff. Ifølge øyenvitner som har rømt landet, foregår avstraffelsene til offentlig skue for å gi en preventiv effekt. Antallet som har krysset grensen til Kina er høyst usikkert, blant annet fordi FN ikke har tillatelse til å overvåke situasjonen. Anslagene varierer mellom 30 000 og 300 000. De lever i konstant frykt for å bli oppdaget av kinesiske myndigheter. Mange skjuler seg i de kinesiske grensebyene og livnærer seg som billig arbeidskraft. Andre

forsøker å ta seg videre til Mongolia, Russland eller til land i Sørøst-Asia.

Tvangsretur fra Kina Flyktninger i utlandet blir forsøkt sporet opp, og det er harde straffer for å ha hatt kontakt med folk fra vestlige land eller sørkoreanere, spesielt misjonærer. Kina har undertegnet FNs flyktningkonvensjon som forbyr tvangsretur av personer som risikerer forfølgelse i hjemlandet. Men kinesiske myndigheter tar ikke slike hensyn i praksis. De referer konsekvent til nordkoreanerne som økonomiske migranter, og tvangsreturnerer dem uten å gi sjanse til å søke om asyl. I Nord-Korea risikerer flyktningene fengsel, isolasjon i arbeidsleire eller dødsstraff. Høsten 2007 startet kineserne å bygge et gjerde langs grensen, og i 2008 ble det satt i gang omfattende sikkerhetstiltak i forbindelse med avviklingen av de olympiske leker i Kina. Nord-Korea økte også straffene for dem som ble tatt i å forsøke å flykte etter at lederen Kim Jong-il ble rammet av slag i august i fjor. Alle rykter om et eventuelt maktvakuum i Nord-Korea skulle stanses. Når så mange likevel krysser grensen til Kina, er det fordi den er lang og vanskelig å kontrollere fullt ut. Grenseområdet mot Sør- Korea, som ironisk nok går under navnet den demilita-

riserte sone, er verdens mest militariserte og overvåkede grenseområde og det er svært sjelden at noen klarer å ta seg over.

Den kalde krigen lever Korea ble i 1910 annektert av Japan, men ble så frigjort av allierte styrker under den andre verdenskrig. Landet ble delt i to okkupasjonssoner. Sovjetunionen tok kontroll over den nordlige delen og USA over den sørlige. Denne delingen befestet seg senere, og de to koreanske statene ble etablert i 1948. Spørsmålet om en samling av landet til én stat har siden stått på den nasjonale og internasjonale dagsorden. Korea-krigen endte i juli 1953, men noen fred er aldri formelt blitt sluttet. Bortsett fra en kort periode med tøvær i 2000 da den sørkoreanske presidenten, Kim Dae Jung, besøkte Nord-Korea, må konflikten på den koreanske halvøya kunne betegnes som den kalde krigens siste skanse. Da New York-filharmonikerne for en tid tilbake holdt en historisk konsert i Pyongyang, uttalte CNN i forkant – «nordkoreanerne liker ikke våre ord, men vi får håpe de liker vår musikk.» Den svært negative, politiske utviklingen i etterkant tyder ikke på det. Men Korea har en 2000 år gammel lang historie bak seg forut for de siste 56 årenes splittelse – og koreanere flest håper på forsoning og - på lenger sikt – gjenforening. n Perspektiv NR. 02.2009

49

■  NORD-KOREA HISTORIKK

sparebluss: Kampen for tilværelsen har hard i Nord-Korea. Generasjoner med nøysomhet har lært folk å overleve til tross for nøden.

Tomme matvarelagre - Situasjonen var svært alvorlig da jeg kom ned. Matvarelagrene hadde vært tomme i flere måneder, og det var mange tilfeller av underernærte barn. Folk manglet alt av mat, og mange var avhengige av slektninger for å overleve, forteller Karen Elisabeth Heskja. Fra juli til oktober i fjor, jobbet Heskja for Verdens matvareprogram (WFP) med distribusjon av mat til 4,2 millioner mennesker i Nord- Karen Elisabeth Heskja Korea, den største operasjonen i WFPs historie. I følge Heskja kunne det ikke garanteres for at maten kom fram til de som virkelig trengte den. WFPs hjelpearbeidere fikk tillatelse til å være tilstede ved overleveringen, som myndighetene selv ville ha ansvaret for. – Det var vanskelig å si noe om omfanget av hungersnøden, hvilke områder som var hardest rammet og eventuelle endringer. Vi hadde også begrenset tilgang til markedet, for å sjekke eventuelle prisjusteringer på mais og hvete, som vi NR. 02.2009 50 Perspektiv

vanligvis bruker som indikator på matutdelingen, forteller hun. Mangel på mat sees først hos de mest sårbare som barn, eldre og gravide. Et alvorlig resultat av hungersnøden er vekstforstyrrelser hos barn som følge av underernæring. Heskja besøkte flere klinikker hvor underernærte barn var innlagt. – Vi observerte mange underernærte barn, men de verste tilfellene antar vi ble skjult for oss. Vi så ikke barn som døde. Vi snakket med sykepleiere og leger, og på bakgrunn av informasjonen vi fikk forstod vi at antallet underernærte barn hadde økt. Ifølge Heskja var folk desperate og spiste det de kunne få tak i eller dyrke selv, som grønnsaker, urter og gress. De som bodde ved kysten eller i nærheten av innsjøer og elver, fanget fisk. Fugler og innsekter stod også på menyen. n Tekst: Terese Aalborg

1945 Slutten av andre verdenskrig betyr slutten på japansk okkupasjon. Sovjetiske tropper rykker inn i nord mens amerikanske tropper besetter sør. 1946 Nord-Koreas kommunistparti innstiftes (Koreas Arbeiderparti). Kim il-sung (som har erfaring fra Den røde arme) kommer til makten med støtte fra Sovjetunionen. 1948 Koreas demokratiske folkerepublikk proklameres og sovjetiske styrker trekker seg ut. 1950 Sør-Korea erklærer selvstendighet og utløser krig med Nord-Korea. 1953 En våpenhvile avslutter Korea-krigen som koster to millioner mennesker livet. 1960 Sterk industriell vekst 1972 Innleder hemmelige samtaler der begge parter søker dialog for gjenforening. 1991 Både Nord- og Sør-Korea blir medlemmer av FN. 1992 Nord-Korea tillater inspeksjon fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), men nekter de neste to årene inspeksjon av mulig atomvåpenproduksjon. 1994 Kim il-sung dør. Sønnen Kim Jong-il overtar som landets leder, men tar ikke presidenttittel. Nord-Korea går med på å fryse sitt atomprogram i bytte for olje og to atomreaktorer til en verdi av 5 milliarder USD. 1995 USA går formelt med på å forsyne landet med to moderne atomreaktorer som ikke utgjør noen våpentrussel. 1996 Hungerskatastrofe som følge av utstrakt flom. Pyongyang opphever våpenhvileavtalen fra 1953 og sender soldater til den demilitariserte sonen. 1998 Avdøde Kim Il-song blir erklært som «president for all evighet», mens sønnen Kim Jong-il utropes til landets øverste leder. FN sender mat for å avhjelpe hungersnøden. 2000 Kim Jong-il og Sør-Koreas president Kim Dae-jung møtes for samtaler i Pyongyang. Forholdet mellom de to landene bedres og kontakten gjenopptas på flere områder. 2001 Sveriges statsminister Goran Persson avlegger et besøk for å sette igang en forsoningsprosess. Nord-Korea rammes av historiens verste tørke. 2002 USAs president George W. Bush stempler Nord-Korea som en del av ”axis of evil” og anklager landet for å ha et hemmelig atomvåpenprogram. Pyongyang svarer med å kaste ut alle internasjonale inspektører. 2003 Seks-parts-samtalene mellan begge de koreanska statene, USA, Kina, Japan og Russland innledes i Peking. 2005 Nord-Korea sier at landet har kjernevåpen og ønsker å trekke seg fra Seksparts-samtalene. Vender tilbake til forhandlingsbordet igjen i juli og ønsker en fredsavtale om Koreakrigen fra 1959-53. 2006 Nord-Korea gjennomfører i juli sju prøveoppskytinger. FNs sikkerhetsråd vedtar sanksjoner. I oktober gjennomfører NordKorea sin første prøvesprengning. 2007 Nord-Korea inngår formellt avtale om å legge ned sine plutoniumsfabrikker. Samme år prøveskyter Nord-Korea kortdistanseraketter. 2008 Hungersnød rammer 40 prosent av befolkningen. Matvarehjelp fra FN. NordKorea kastar ut IAEAs våpeninspektører. 2009 Ny test av Taepodong-2 i mars. Ny kjernevåpentest i mai.

Analyse

Gunnar Westberg er styremedlem og tidligere president for den internasjonale legeorganisasjonen mot atomvåpen, IPPNW

Under Korea-krigen, for et halvt århundre siden, ble Nord-Korea truet av USAs sjefsgeneral MacArtur med kjernevåpen. Siden den gang har regjeringen i Den demokratiske folkerepublikken Korea hatt planer om utvikling av atomvåpen.

Den gode fiende Denne våren har Nord-Korea igjen lykkes med å hisse på seg sine tradisjonelle fiender og naboer. Forsøk med utskytning av raketter og sprengning av kjernevåpen har igjen skapt frykt og debatt. Mange spør seg hvor stor og hvor overhengende trusselen fra Pyongyang er: For øyeblikket har ikke Nord-Korea en kjernevåpenbærende rakett som kan nå USA eller Japan.

Hva vil Nord-Korea? Hva er det da Nord-Korea bråker for hele tiden? Jo, fordi det lønner seg. Nord-Korea, og først og fremst deres eiendommelige diktator, kommer igjen på verdens førstesider. Det styrker Kim Jong-il blant befolkningen og internt i den styrende gruppen. At han trosser Sikkerhetsrådet og stormaktene gir ham ytterligere status. Videre har kjernevåpenprogrammet blitt brukt som utpressingsmetode for å skaffe leveranser av olje og ris. Er ikke da Nord-Korea en særdeles stor skurk i det internasjonale samfunnet? Jo, hvis man ser på den forferdelige undertrykkingen i landet, er de det. Men når det gjelder brudd på internasjonale avtaler, er ikke Nord-Korea verre enn mange andre land. Hva Nord-Korea gjør, er ikke på langt nær så alvorlig som hva Israel, India og Pakistan gjør eller har gjort når det gjelder atomvåpen. Israel har dessuten trosset et stort antall resolusjoner fra Sikkerhetsrådet. Forskjellen ligger i holdningen fra stormaktene. Israel blir ikke utsatt for sanksjoner. Om Nord-Korea virkelig vil ha fred med USA, som landet per dags dato rent tekninsk er i krig med, burde dette tas opp i seriøse forhandlinger mellom partene. Har begge landene behov for hverandre som fiender? Den virkelige trusselen De fem «gamle» atomvåpenmaktene Russland, USA, Frankrike, Kina og Storbritannia bryter i virkeligheten mye mer med inngåtte avtaler enn hva NordKorea gjør. De har alle inngått avtaler om å ruste ned sine atomvåpenlagre, noe de nekter å etterfølge. Tvert i mot holder disse landene, i alle fall de tre

førstnevnte, hardt på sin «rett» til å holde hele menneskeheten som gisler ved å ha sine atomvåpen i konstant avfyringsberedskap. Er ikke det den største trusselen mot den internasjonale sikkerheten i dag? Nord-Korea er et brutalt diktatur med få motstykker i verden. Det er vi alle enige om. Militært representerer landet en mulig trussel mot Sør-Korea. Nord-Koreas artilleri antas å kunne ødelegge hovedstaden Seoul ved å beskyte byen fra eget område. Den store armeen, med over en million soldater, er visstnok dårlig utrustet, men ville kanskje ha kommet langt inn i Sør-Korea før den ville bli stoppet av sørkoreanske og amerikanske fly – som ikke behøver atomvåpen til det oppdraget. Men hvorfor skulle Nord-Korea begå et slikt selvmord?

n n  Millitæret, har virkelig en sterk tiltro til sine egne ressurser.

Demonstrerer styrke Her har man den virkelig store faren når det gjelder Nord-Korea: Vi vet så lite om den politiske situasjonen i landet. Man kan tolke den senere tids utvikling som at «haukene» har vunnet over «duene». Det viser den dramatiske opptrappingen den siste tiden, der Nord-Korea har sagt opp våpenhvileavtalen. Militæret, som lever isolert fra omverdenen, har virkelig en sterk tiltro til sine egne ressurser. Man tror ikke at raslingen med kjernevåpen utgjør en reell trussel mot USA og Sør-Korea, men kanskje ikke alle innser faren for feil eller hva opptrappingen kan medføre på sikt. Slik det ser ut i dag, kan det virke som om det er Kim Jong-il sitt behov for å demonstrere egen styrke overfor omverdenen og sitt eget folk som teller mest. Det finnes imidlertid mange gode grunner for USA, Japan og Kina til å opptre med forsiktighet. For egentlig forstår vi ikke hva som pågår i Den demokratiske folkerepublikken Korea. ■

Perspektiv NR. 02.2009

51

■  afghanistan

fra utsiden  ■

Hjelpeorganisasjonene i Afghanistan har i lang tid kritisert NATO for å blande sammen militær og humanitær innsats. Nå har de vunnet fram med sine krav om at NATOs ISAF-styrke ikke lenger får lov til å bruke hvite biler.

I denne lederartikkelen bringer The Sunday Leader kritiske perspektiver på alle sider av konflikten på Sri Lanka, så vel som vestlige lands rolle. Lederen sto på trykk 24. mai, få dager etter at regjeringen hadde erklært seier over LTTE.

Nei til hvite NATO-biler

Dagen etter

Tekst: Bente Bakken

Etter påtrykk fra Flyktninghjelpen og andre hjelpeorganisasjoner, ga NATO instruks om at ISAF-styrken fra juni måtte slutte med å bruke hvite biler. At ISAF benyttet hvite kjøretøy, bidro til at hjelpearbeidere lett kunne forveksles med militært personell. Hele 33 hjelpearbeidere ble drept i Afghanistan i fjor. – Vi er veldig fornøyde med at NATO velger å lakkere sine kjøretøy i andre farger. Det er et viktig skritt mot å skille tydeligere mellom militær og humanitær identitet, sier Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen, som mener at det fortsatt er en vei å gå før det er ryddet opp i den militære-humanitære sammenblandingen. Hun forteller at Flykninghjelpen har fått innskrenket sitt operasjonsrom i Afghanistan med førti prosent det siste året. – Hovedårsaken er at sikkerhetssituasjonen er blitt forverret. Men sammenblandingen av militære operasjoner og humanitære aktiviteter er også et element som har gjort arbeidet vårt vanskeligere, sier hun, og påpeker at det finnes retningslinjer for hvordan man skal skille mellom militære aksjoner og humanitært arbeid. – I fjor var vi gjennom en prosess hvor NATO, FN og de frivillige organisasjonene ble enige om regler for militært-sivilt samarbeid i Afghanistan. De ble vedtatt av afghanske myndigheter. Det slås også fast i NATOs note til PRT-ene (Provincial Reconstruction Teams) hva disse skal og ikke skal gjøre. I tillegg har EU-landene vedtatt en egen avtale: European Consensus on Humanitarian Aid. Her beskrives det i klartekst hvordan humanitær hjelp skal gis. Likevel driver ISAF fortsatt en sammenblanding av roller, ved å tilby humanitær hjelp parallelt med militære operasjoner. Ofte fører det til sløsing med

52

Perspektiv NR. 02.2009

Et tretti år langt mareritt er over. Akkurat som da de slo ned opprøret fra JVP (det marxistiske partiet Folkets frigjøringsfront, red. anm.) på slutten av 80-tallet, viste ikke Sri Lankas regjeringshær noen nåde, men utraderte hele ledelsen i LTTE. Hærens plan var tydeligvis ikke bare å drepe Prabakharan og hans nestkommanderende, men hele ledersjiktet, for å være sikre på at LTTE ikke gjenoppsto med en ny leder. I praksis er LTTE tilintetgjort.

Omlakkering: Den Norske ISAF-styrken må endre fargen på sine ombygde Landcruisere. Foto: Scanpix

ressurser, siden hjelpen ikke koordineres og sjelden gis på langsiktig basis, og i tillegg setter den lokalbefolkningen i fare. – Anti-regjeringsstyrker kan fort oppfatte sivile som en part i konflikten dersom de benytter seg av humanitære tilbud fra ISAF, sier Rasmusson. Røde Kors og kommunikasjonssjef Bernt G. Apeland påpeker også at den manglende rolleavklaringen i Afghanistan gjør det vanskelig å drive humanitært arbeid. – Samtidig skjer det positive ting. I fjor la regjeringen frem en humanitær strategi. Den er nå blitt en stortingsmelding. Forhåpentligvis bidrar det til en vektlegging av rolleavklaring heller enn samvirke, sier han. Ekspedisjonssjef Geir O. Pedersen i Utenriksdepartementets avdeling for FN, fred og humanitære spørsmål, opplyser

at stortingsmeldingen inneholder klare prinsipper for et tydelig skille mellom militære og humanitære aktører. – De militære er ikke i konfliktområder for å drive med humanitær bistand. Deres jobb er å skape sikkerhet og stabilitet, sier Pedersen. På spørsmål om de humanitære prinsippene eller forsvars- og NATO-politikken skal veie tyngst når den humanitære strategien blir offentlig norsk politikk, svarer Pedersen: – Vi erkjenner at det er dilemmaer og gråsoner her, men det er ikke slik at det ene må gå på bekostning av det andre. Vi jobber med disse spørsmålene hver dag, gjennom god dialog med Forsvarsdepartementet og det militære, og har sett at det er mulig å utvikle prinsipper og praksis som er i alles interesse. n

LEvende skjold Akkurat som da JVP ble knust, vil metodenes legitimitet bli debattert i årevis. Og igjen vil debatten forbli akademisk. Både JVP og LTTE mistet all sympati for sin sak på grunn av de blodige metodene de brukte for å oppnå sine mål. For alle som likevel fortsatt trodde at LTTE kjempet for tamilenes rettigheter, burde synet av 250 000 sivile gisler i krigssonen overbevise om det motsatte. I krigens siste fase la noen få vestlige land press på regjeringen for å få en stans i krigshandlingene. Hensikten var ikke, som noen hardnakket påstår, å redde Prabakharan, men å demme opp for det gryende raseriet i de tamilske miljøene i hjemlandet. Selv om myndighetene i disse landene offentlig hevdet at deres bekymring var for sivilbefolkningen i krigssonen, var deres egentlige motivasjon den tamilske diasporaens politiske innflytelse - altså deres stemmer - særlig i land som Storbritannia, Canada, Frankrike og Norge. indisk valg Ironisk nok var det likevel dette økende presset utenfra - og valget i India - som tvang regjeringen til å drive frem det avgjørende slaget. Forventningen om et indisk parlament hvor de to alliansene fra

Tamil Nadu (delstat sør i India hvor majoriteten av befolkningen er tamiler, red. anm.) ville få enorm innflytelse på regjeringsdannelsen, skapte en nesten kunstig tidsfrist for å avslutte krigen. Ingen vil noen sinne få vite hvor mange sivile som ble drept i krigens siste fase, og hvor mange som ville blitt drept hvis en slik tidsfrist ikke hadde eksistert. Krigen som tappet dette landet for blod i tre tiår er over. Alle deler av samfunnet har betalt en kolossal pris – 100 000 mennesker drept, tusenvis lemlestet, og nærmere en halv million mennesker i flyktningleirer.

THE SUNDAY LEADER er en uavhengig ukeavis og ett av de mest frittalende og maktkritiske medier i Sri Lanka. I januar ble redaktøren, Lasantha Wickrematunge, drept, trolig på grunn av sin uredde journalistikk. Han mottok UNESCO/ Guillermo Cano World Press Freedom prize posthumt. Ifølge ytringsfrihetsorganisasjoner er Sri Lanka ett av verdens farligste land for journalister.

■ ■  For alle som likevel fortsatt trodde at LTTE kjempet for tamilenes rettigheter, burde synet av 250 000 sivile gisler i krigssonen overbevise om det motsatte.

Må se fremover Utfordringen nå er å se fremover. Det er forståelig at det vil ta tid for tamilene å forsone seg med den nye virkeligheten. Vi må huske at LTTE har hatt et jerngrep på tamilsk politikk i lang tid. Vakuumet som oppstår med deres nederlag vil ikke bli fylt umiddelbart. Men jo før tamilene formulerer sine forventninger til et troverdig, fremtidsrettet og moderat lederskap, jo bedre for Sri Lanka. Singaleserne trenger på sin side ikke lenger være redde for at LTTE vil bruke et begrenset lokalt selvstyre som springbrett til å danne en selvstendig stat. President Rajapakse har autoritet til å overføre akkurat så mye makt fra sentralregjeringen til lokale myndigheter som han ønsker. Den singalesiske befolkningen vil uansett stole på at han tar den riktige beslutningen. Det finnes nå en enestående mulighet til å skape et mer rettferdig samfunn, et forent land og et sterkt demokrati. Men muligheten må gripes nå. n Artikkelen er noe forkortet. Oversatt til norsk av Erik Tresse og Siri Elverland.

Perspektiv NR. 02.2009

53

■  Biljana Plavsic

SONER HER: I 2003 ble Biljana Plavsic dømt til 11 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Hun soner sin straff på denne cella i kvinnefengslet Hinseberg utenfor Örebro i Sverige. Foto:AP

FUNNET SKYLDIG: Den tidligere bosniske presidenten Biljana Plavsic i rettslokalet i Haag før fengslingen i krigsforbryterrettsaken mot det tidligere Jugoslavia. 72-årigen ble dømt til 11 år i fengsel for forbrytelser begått mot menneskeheten i krigen i Bosnia fra 1992 til 1995. Foto: ANP/Reuters

– Jeg har ikke gjort noe galt

Biljana Plavsic (79) var president i Bosnia. I dag er hun straffedømt krig  sforbryter, og soner en dom på 11 år i Sverige. Men hun angrer ingenting. Tekst: Margaretha Nordgren 

54

Perspektiv NR. 02.2009

Perspektiv NR. 02.2009

55

■  Biljana Plavsic Kvinnefengselet Hinseberg utenfor Örebro, Sverige: – Nå kommer den snart. Fornedringen. Biljana Plavsic lar først den grå V-genseren falle. Så går T-skjorten og anstaltens svarte joggebukser, BH og truser. Snart 79 år gammel står hun naken i skinnet fra lysrørene. Alle kroppsåpninger visiteres. Dette, forteller hun, er prisen hun må betale for mitt besøk. Biljana Plavsic? De fleste her i Skandinavia har glemt hvem hun er, men i det tidligere Jugoslavia vekker hun fortsatt voldsomme følelser. Hva de mener om henne kommer an på om de er bosniske muslimer, serbere eller kroater. Biljana Plavasic er utdannet biolog. Hun er professor emeritus og internasjonalt anerkjent forsker. Men det er de tre årene som bosnisk-serbisk president som forseglet hennes plass i historien.

11 års fengsel Radovan Karadzic var hennes forgjenger som president. De stod sammen på tiltalebenken, anklaget blant annet for Srebrenica-massakren i 1995 – der 8000 gutter og menn ble ofre for etnisk rensning. Selv hevdet den bosnisk-serbiske «jernkvinnen» at hun ikke kjente til hva kollegene, de serbiske krigsherrene, hadde foretatt seg. FNs krigsforbryterdomstol i Haag trodde henne ikke. Hun ble dømt til 11 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Krigsforbryterdomstolen bestemte at straffen skulle sones utenfor det tidligere Jugoslavia, i ett av landene som hadde sagt seg villige til å ta imot dømte krigsforbrytere. Plavsic valgte Sverige. I dag hater hun det meste som er svensk. Kriminalomsorgen, likestillingssynet, offentlighetsprinsippet. To ganger har hun søkt om benådning, men den svenske regjeringen har avslått søknadene. I seks år har svenske journalister forsøkt å få henne i tale. Uten hell. Journalist Margaretha Nordgren i magasinet Vi er den første som har sluppet til. – Jeg har det verre her på Hinseberg enn nazisten Albert Speer hadde det i Spandaufengselet. Han hadde i det minste egen hage, sier Plavsic. Vi sitter i hver vår turkise lenestol i ett av Hinsebergs besøksrom. Jeg hadde fundert på hva åpningsreplikken ville bli. «Nice to meet you»? Men det ble det spontane følelsesutbruddet om Hinseberg. Persiennene er dratt ned. Vannkoke-

56

Perspektiv NR. 02.2009

n n  Jeg har det verre her på Hinseberg enn nazisten Albert Speer hadde det i Spandaufengselet. Han hadde i det minste egen hage.

TETTE BÅND: Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic og tidligere president Plavsic til stede sammen på et møte i parlamentet i Bosanski Samac i 1995. Foto: Reuters

ren bobler. Hun gir meg en te-pose og byr på kjeks. – Ingen av de andre fangene har lest en eneste bok. Likevel behandles vi likt. Landet deres har virkelig ingenting å slå seg på brystet for, sier Plavsic.

Det ble bråk fra første dag På kriminalomsorgens hjemmesider kan vi fortsatt lese hva Karl-Anders Lönnberg, mannen som forberedte Plavsics soning på Hinseberg, mente om henne etter deres første møte: – Mitt inntrykk er at dette er en lavmælt kvinne, som ikke kommer til å forårsake noen problemer. Så feil kan man ta. Det ble bråk fra første dag. «Det finnes mange fanger av islamsk herkomst, men de er født i Sverige», skriver hun i sin første benådningssøknad til svenske myndigheter. «To (truet meg) konstant med al-Qaida, som skulle drepe meg, ettersom ‘Allah var stor’. De fikk instruksjoner utenfra, og de forpestet livet mitt også på andre måter.

Da jeg meldte fra til min kontaktvakt (en muslim, og ytterligere to vakter var muslimer fra mitt land) sa han att de var unge, noe som var riktig, og at de ikke visste hva de sa, noe som ikke var riktig. Den 4. oktober 2004 meldte jeg skriftelig fra til forstanderen Herr Lönnberg, men fikk ikke noe svar. Trakasseringen fortsatte. Den 25. november skjedde det igjen utenfor bygningen. Foruten trusler om al-Qaida, skrek de, nå på arabisk, og gestikulerte slik man gjør i islamske land. Og alt dette var rettet mot meg, med et ønske om at jeg skulle fjerne meg, rømme. Jeg falt og brakk armen.»

Frivillig isolasjon Siden den gang har Biljana Plavsic frivillig isolert seg. Hun lager og spiser mat alene. – Jeg er et gammelt menneske. Jeg lever med mine minner. Jeg er konstant innestengt i en verden som var for 15-20 år siden. Jeg har mine nedtegnelser og dagbøker. Nuet kommer bare til meg når jeg må gå ut i korridoren, der muslimene er, svarer hun da jeg spør om det ikke blir mye tid alene på cellen. Hun har også hatt konflikter med personalet. Hun forventet seg en human kriminalomsorg i Sverige. Problemet er at hennes fortolkning av human er en annen. Parolen «lik for alle, uansett alder og bakgrunn» var ikke det hun forventet seg. «(...) Hvordan har jeg havnet i fengsel (...) blant prostituerte, mordere, narkotikalangere, narkomane, ranere, tyver, bedragere. (...) Alle metoder som på Hinseberg benyttes mot dette klientellet, benyttes også mot meg. (...) Selv om vi ikke er like. Jeg har avlagt lisenseksamen, doktorert, spesialisert meg ved kjente institutter ute i verden. Jeg har vært Fullbright-stipendiat, universitetsprofessor og dekanus ved fakultetet for naturvitenskap. (...) Rett før ankomsten til Hinseberg skrev svenske medier at Biljana Plavsic, krigsforbryter, skulle avtjene sin straff på Hinseberg. (...) Jeg skiller meg altså fra de øvrige på minst to punkter: Bakgrunn og utdannelse, samt kunngjøringen av min forbrytelse før min ankomst (...). Man har fornedret meg, samt fornedrer meg i dette svenske fengselet. Det er det verste som kunne skje meg. Derfor er min straff ikke 11 år, men mye, mye lengre», skriver Plavsic videre i benådningssøknaden. 20 år er gått siden Berlinmuren falt, og med den kommunismen i Øst-Europa. Det tidligere Jugoslavia er et av de tydelig-

ste eksemplene på hva som skjedde med en del land som skulle utnytte demokratiske friheter og rettigheter. Den nye tiden førte med seg krig mellom serbere, kroater, muslimer. Alle mot alle – med massehenrettelser, fordrivelse, tortur og voldtekt som følge. De verste overgrepene i Europa siden andre verdenskrig. Biljana Plavsic var en av de mest hardbarkede serbiske politikerne. I sin nasjonalistiske retorikk beskrev hun muslimene i Bosnia, bosniakkene, som en «genetisk defekt» i den serbiske kroppen.

Ingen nedbrutt kvinne Seks år i fengsel har satt sine spor, men det er ingen synlig nedbrutt kvinne som sitter ved siden av meg i besøksrommet. Biljana Plavsic tar fortsatt vare på sitt ytre – leppestift i varm rustrød tone, velfrissert, Cartierklokke i gull, sølvfargede briller. Hun ser ut som den professoren i Sarajevo hun en gang var. Som politiker var hun alltid uklanderlig kledd – mønstret Chanel-jakke, beige trenchcoat, en bluse i sterke farger. Nå er ytterplagget jeansjakke. Plavsic har skrevet to memoarer i fengselet – dedikert til det serbiske folket, som bøker de kan «lære fra». Høsten 2008 landet del én av «My Testimony» – «Mitt vitnesbyrd» – på mitt bord. Trykket i 2000 eksemplarer, oversatt fra serbokroatisk til engelsk av en venn av den serbisk-ortodokse presten Vladisav Rafailovic. Biljana Plavsic sukker. – Fader Rafailovic ville vel, men mye av oversettelsen er ikke korrekt. Jeg har ikke kunnet kontrollere arbeidet. Dessuten mangler et kapittel. Kanskje er det gjort med vilje, sier hun. Den som leter etter anger i boken, om krigens konsekvenser og Plavsics egne handlinger, leter forgjeves. Til tross for at hun foran krigsforbryterdomstolen i Haag uttrykte skyld og anger. I løpet av de tre timene intervjuet varer, viser hun heller ingen medfølelse for dem som ble ofre for etnisk rensing. Men hendene dirrer og stemmen brister da vi kommer inn på hennes egen familie. Den eldre broren i Beograd, som har besøkt henne én gang. Hans syke kone. Nevøen med familie i Canada. Ektemannen hun giftet seg med på 1960-tallet. Hun tørker raskt tårene. Tre serbiske aviser hver dag Følger hun med på hva som skjer i politikken, eller har hun sluttet å bry seg?

– Min bror kjøper tre serbiske dagsaviser til meg hver dag. Blant annet Nezavisne Novine, som har publisert begge mine bøker som føljetong. Etter en uke bunter han sammen avisene og sender dem. Dessuten ser jeg på tv, mest CNN. Fra serbiske venner i både Sverige og hjemme får jeg bøker. Jeg har omlag 50, et helt lite bibliotek, forteller hun. Det er også til broren hun ringer for å få hjelp når hun opplever at hun blir motarbeidet eller oversett av så vel personalet som ledelsen ved Hinseberg. Så kontakter hun pressen i Serbia. – En eller to dager etter at de har skrevet om min situasjon, pleier det å bli bedre her. Da er personalet mer imøtekommende og jeg får det som jeg vil. Arkan var en av Balkan-konfliktens mest notoriske krigsforbrytere. Han ledet den paramilitære gruppen Arkans Tigre. Plavsics kontakt med ham var med å forsegle hennes skjebne i krigsforbry-

FØRSTE MØTE: Plavic sammen med den tidligere britiske statsministeren Tony Blair i Banja Luka november 1997. Dette var Blairs første besøk til Bosnia etter at han i mai samme år ble valgt som statsminister. Foto: AP

n n De anklaget meg for å kjenne Arkan fra før, bare fordi jeg kysset ham. Jeg kysset ham fordi han hadde sluppet løs tre fanger.

terdomstolen i Haag. Et avgjørende bevis mot henne var et bilde der hun skritter over en død muslims kropp for å gi Arkan et kyss – bare timer etter at hans gruppe drepte 48 mennesker. – De anklaget meg for å kjenne Arkan fra før, bare fordi jeg kysset ham. Men jeg hadde aldri hørt om ham engang. Han var en fremmed mann. Jeg kysset ham fordi han hadde sluppet løs tre fanger. Det var det jeg takket ham for når jeg sa «That’s our man», sier Plavsic selv. Plavsic vurderte først å be om å få sone i Spania, men valgte Sverige fordi hun ikke tåler varmen så godt. – Jeg ville til et fengsel som lå på landsbygden, ikke i byen. Jeg liker naturen. Ofte titter jeg på måkene som flyr nede ved sjøen utenfor vinduet mitt.

Mannen døde i fjor Hun vrir på sine smale gifteringer i hvitt gull. I ett av brevene til meg fortalte hun at mannen døde i fjor sommer. Til personalet sa hun ingenting om dødsfallet. I stedet søkte hun trøst i religionen. Hun har alltid vært dypt troende. – Jeg bærer alltid dette trekorset med meg, sier hun, og trekker frem et mørkebrunt, utskåret kors som henger innenfor T-skjorten. – Under rettssaken i Haag bar jeg ett i gull. Det kommer fra Jerusalem og går an å åpne. Inni ligger en liten trebit fra korset Jesus ble spikret opp på. – Når jeg blir fri skal jeg vende tilbake til leiligheten min i Serbia, i Beograd der jeg bor. Den står og venter på meg, sier Plvasic. Beograd er byen der hun satt i husarrest mens hun ventet på å komme til Haag. Er det trygt for henne å returnere? – Absolutt, svarer hun, Ikke før en måned etter intervjuet – da jeg treffer en kilde med stor innsikt i Plavsics sak – innser jeg hvor feil det spørsmålet er. Men først en passasje fra hennes første benådningssøknad; en passasje jeg tidligere ikke hadde forstått betydningen av: «I følge fengselsforskriftene (har jeg), etter å ha tilbrakt to år i dette fengselet, rett til, under oppsyn, å være fire timer utenfor fengselsområdet. (...) Min søknad ble avslått. Det opplyste jeg om muntlig, med henvisning til årsaken, nemlig at det finnes mange muslimer i Örebro. (...) Jeg ble overrasket, ikke over at jeg fikk avslag, men over årsaken til avslaget.» Perspektiv NR. 02.2009

57

■  Biljana Plavsic

n n Vi kristne skulle myrdes til en minoritet. Det var sånn krigen startet, det var planlagt av muslimene. TALER TIL TILHENGERE: Den bosnisk-serbiske lederen Biljana Plavsic holder tale for rundt 5000 tilhengere i Banja Luka, 20 mil nord for Sarajevo, 4. juli 1997 Foto: EPA

Hvorfor fikk ikke Plavsic permisjon, slik de andre innsatte fikk? For at hun skulle straffes hardere enn sine medfanger? Nei. For at det var risiko for at hun ville rømme? Nei. Jeg gikk, helt feilaktig, ut fra at hennes tilværelse i Sverige var tryggere enn i Serbia. Men sannheten er at det finnes et trusselbilde mot henne også i Sverige. Folk som er ute etter hevn. Sverige har påtatt seg å beskytte Plavsic, og det vil skade landets anseelse om noe skjer med henne, ifølge min kilde. Derfor er hun heller ikke flyttet til en mer åpen anstalt – til tross for hennes høye alder.

Erklærte seg skyldig Plavsic meldte seg selv for krigsforbryterdomstolen i Haag i 2001. Tiltalen var på åtte punkter, blant annet folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Hun erkjente seg ikke skyldig. Mot slutten av 2002 tok saken en sensasjonell vending. Plutselig sa Plavsic seg skyldig i tiltalen om forbrytelser mot menneskeheten. I sitt korte innlegg ga hun et oppriktig, ydmykt og angrende inntrykk. Serberne stemplet henne umiddelbart som forræder. Det blir spekulert mye i hvorfor Biljana Plavsic gjorde helomvending. – Jeg ofret meg selv, skriver hun i et brev til meg. Hva betyr det? Hvem ofret hun seg for? I boken «Ikke en flue fortred», som handler om rettssaken i Haag, spekulerer den kroatiske forfatteren og journalisten Slavenka Drakulic i om det var Plavsics religiøse tro eller hennes forskerbakgrunn som fikk henne til å endre seg. Drakulic mener Plavsic gjorde helomvending fordi hun ble forelagt uomtvistelige bevis. «Jeg mener Madame Plavsic er anner-

58

Perspektiv NR. 02.2009

ledes enn andre krigsforbrytere, siden hun angret seg. Hun har sagt at hun er lei for det hun har gjort, for de beslutningene hun fattet og den hatfulle polemikken som preget politikken hennes. Anger betyr innsikt om at man har begått feil. Det er ikke mange forbrytere fra Balkan som har vist anger. (...) Ikke mange krigsforbrytere har fulgt hennes eksempel. Det kreves mot av en person å se tilbake og erkjenne feil. Vi må ihvertfall anerkjenne det», har Drakulic uttalt til Expressen. – Jeg ofret meg Men hva skjedde egentlig? – Jeg ville at min mann skulle forsvare meg i Haag. Han var strafferettsadvokat, men var nesten blind, så det gikk ikke. I stedet hadde jeg en serbisk advokat, Krstan Simic fra Canada. Han var forretningsadvokat, noe jeg ikke visste fra starten. I motsetning til ham, ville min mann absolutt ha lykkes i å bevise min uskyld, sier Plavsic. Anser hun seg fortsatt som uskyldig? – Ja, jeg ofret meg. Jeg har ikke gjort noe feil, men advokaten min rådet meg til å erkjenne tiltalepunktet om forbrytelser mot menneskeheten, for å kunne hestehandle om de andre tiltalepunktene. Hvis ikke hadde rettssaken pågått i tre, tre og et halvt år. Det var for lang tid, med tanke på hvor gammel jeg er. Aktoratet svarte akkurat som forsvaret hadde håpet. De sju andre tiltalepunktene ble strøket, blant annet folkemord. Resultat: 11 år istedenfor anslagsvis 20 – 25 års fengsel. Hun lovet også å vitne mot Slobodan Milosevic. Da den tid kom, holdt hun ikke sitt løfte – til sjefanklager Carla Del Pontes høylytte sinne.

Hater muslimer I dag hater Biljana Plavsic fortsatt muslimene. Åpent og tydelig. I en grønn apotekposen har Plavsic to bøker. Den ene er en engelsk oversettelse av sin selvbiografi. Den andre er Unholy Terror av den amerikanske professoren John R. Schindler. I den hevder han at det var al-Qaida som stod bak krigen i det tidligere Jugoslavia. At Bosnia fungerte som base for terroristangrep over hele verden, til og med 11. september 2001. I brevene hun skrev til meg før intervjuet, oppfordret hun meg flere ganger til å lese Schindlers bok. Nok en gang understreker hun hvor viktig den er. Det var Alija Izetbegovic, president og medpresident i Bosnia-Hercegovina fra 1990 til 2000, som på begynnelsen av 1990-tallet fyret opp under Biljana Plavsics raseri. Før hevder hun at hun i det flerkulturelle Sarajevo behandlet både kroatiske og muslimske naboer og kolleger vennlig og med respekt. Men nå forstod hun at Izetbegovic hadde en plan: Når muslimene utgjorde 51 prosent av Bosnia-Hercegovina, skulle republikken bli muslimsk. – 20 000 mujahediner, al-Qaida, skulle sørge for at det ble virkelighet. Ytterligere 80 000 soldater stod klare. Vi kristne skulle myrdes til en minoritet. Det var sånn krigen startet, det var planlagt av muslimene, hevder Plavsic. Jernkvinnen Hvordan kom hun med i storpolitikken? Hun elsket jobben ved universitetet. Kollegene kalte henne “jernkvinnen”, fordi hun aldri ga opp. Etter kommunismens fall, ble de fleste posisjoner i de nye partiene besatt av jurister, professorer og gamle, ofte uutdannede, kommunistpamper. Da en av Biljana Plavsics venner begynte å engasjere seg, fulgte hun med på politiske møter. Med sin erfaringsbakgrunn ble hun snart en ledende skikkelse i det serbiske nasjonalistpartiet SDS. I Haag sa Plavsic at hun ikke visste hva de andre serbiske lederne gjorde i felt – blant dem Radovan Karadzic, som ble tatt først i juli 2008. – Karadzic er en feiging. Han og hans likemenn var røverpakk. De benyttet rene gangstermetodene. Det kommer til å komme frem, sier hun under vårt møte. I sin bok beskriver hun Radovan Karadzic – at han var fascinert av mennesker

som ikke bryr seg om lover, som brukte krigen og folkets tragedie til å smugle humanitær hjelp og bli millionærer. Hun skriver at hun selv lurte på om han var klar over hva som skjedde at mennesker døde. Hvorfor samarbeidet hun da med ham? – Jeg var så naiv, så naiv, sier hun og rister på hodet.

Kun gallionsfigur? Hvor mye makt hadde egentelig Biljana Plavsic? I hvor stor grad manipulerte hun Slobodan Milosevic og Radovan Karadzic – som var president i Republika Srpska før henne? Var hun bare en slags gallionsfigur, som ble farlig først mot slutten av krigen, da hun begynte å samarbeide med FN? Da Karadzic hadde satt en pris på hennes hode? Sveriges tidligere utenriksminister Carl Bildt, som var FNs sendebud til Bosnia, tror det: «Hun fikk aldri delta i de forhandlinger, beslutninger eller noen av møtene som hadde med avgjørende spørsmål om krig, fred og makt», sa han i sitt vitnemål i Haag. Bildt mente at hennes arbeid for å muliggjøre Dayton-avtalen, som lå til grunn for freden, var modig. «Plavsic ble fremstilt som en eldre, grånende fredsdue og ikke en krigsforbryter», kommenterte to journalister i nyhetsbyrået TT, i forbindelse med hennes første benådningssøknad i 2006. Bildt hilste på Plavsic da hun satt to uker i Kronoberg-fengselet i Stockholm i 2003, før hun ble overført til Hinseberg. Han sørget for at hun fikk tilgang til dagsaviser, en særbehandling de ansatte reagerte på. Da jeg ba Bildt om en kommentar, er svaret at han ikke har noen. Ber igjen om benådning I fjor sommer søkte Plavsic igjen om benådning – bare ett år etter den første. Denne gang hovedsakelig på helsemessig grunnlag. Hvorfor så tett? – Det er som å springe maraton, sier hun om straffen. – Det blir verre og verre for hvert år. Jeg er på grensen til å ikke orke å leve mer. I benådningssøknaden skriver hennes advokat Peter Althin: «at hun har uttrykt en tiltagende depresjon over sin situasjon og har beskrevet fortvilelse over og redsel for at hun ikke skal klare den gjenstående straffetiden». Han skriver at hennes dødsangst må tas på alvor og at «hun føler

en stadig mer uutholdelig og tærende ensomhet». Men den mest tungtveiende årsaken til å søke om nåde var at tiden var inne, fordi to tredeler av straffen var avtjent. Hva er din kommentar til at også den andre benådningssøknaden ble avslått? – Det er dystert og overraskende, sier Peter Althin. – Legger man sammen den tiden min klient har sittet i husarrest med tiden i fengslet, har hun sonet to tredeler av straffen. Da skal man i følge svensk lov prøveløslates, påpeker Althin. Men allerede da regjeringen kunngjorde at Plavsic skulle sone i Sverige, skrev Justisdepartementet at soningen kunne bli lengre enn normalt, fordi regjeringen kan fravike reglene om prøveløslatelse. – Vi kommer til å gå videre med saken. Hvordan vil jeg ikke oppgi nå, sier Althin. Mitt møte med Biljana Plavsic er over. Teen og kaffen er drukket, og det er nesten tomt for vaniljekjeks. Det rasler i nøkler. Vakten tar meg med til garderoben, der jeg får tilbake håndvesken, skoene og ytterklærne. Jeg legger tilbake innetøflene merket «kriminalomsorgen» i en plastboks og går ut i den friske luften. Biljana Plavsic vil ha sonet hele straffen 10. januar 2012. Da er hun 82 år gammel. Nå skriver en av Sveriges eldste fanger på del tre av sine memoarer – som skal handle om tiden i Haag og Hinseberg. Straks skal hun stå foran vakten og igjen la plagg etter plagg falle. n

Fakta om Balkan-krigene ■■ Sterke indre motsetninger førte til oppløsning av Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet. ■■ I 1991 erklærte republikkene Slovenia og Kroatia seg som uavhengige stater, og i 1992 ble Bosnia-Hercegovina uavhengig. ■■ Rundt 100 000 mennesker ble drept i løpet av krigen i Bosnia-Hercegovina, inkludert de savnede. ■■ Den største og mest kjente massakren fant sted mellom 11. – 28. juli 1995, da bosnisk-serbiske styrker drepte nær 8 000 bosniskmuslimske gutter og menn etter å ha inntatt byen Srebrenica. ■■ Over 2 millioner mennesker ble ofre for etnisk rensing, halvparten som flyktninger, halvparten som internt fordrevne. ■■ I november 1995 inngikk Serbia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina Dayton-fredsavtalen etter forhandlinger i den amerikanske delstaten Ohio.

Margaretha Nordgren er redaksjonssekretær i det svenske magasinet Vi. Oversettelse og bearbeidelse: Marianne Alfsen/Felix Features

n n Jeg ville til et fengsel som lå på landsbygden. Ofte titter jeg på måkene som flyr nede ved sjøen utenfor vinduet mitt. HAAG, NEDERLAND: Biljana Plavsic blir sjekket av FNs sikkerhetsvakt i forbindelse med krigsforbrytersaken mot det tidligere Jugoslavia den 11. januar 2000. Plavsic sa seg ikke skyldig i krigsforbrytelser og folkemord. FOTO: AP

Perspektiv NR. 02.2009

59

■ Etterspillet  Berlin ■ 

Hva kan Norge bidra med i FNs menneskerettighetsråd?  Duellen  ■

Foto: Scanpix

Norge og USA skal som nybakte medlemmer av FNs menneskerettighetsråd bidra til å fremme og styrke menneskerettighetene. Blant rådets 47 medlemsland finner man også land som Egypt, Kina, Cuba og Saudi-Arabia, som i stor grad har brukt rådet til å trenere rådets formål. Mange er usikre på hva Norge kan bidra med i rådet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre møter FrPs utenrikspolitiske talsmann Morten Høglund til duell.

Vi bidrar best ved å engasjere oss og dermed ta den globale menneskerettighetsarenaen på alvor. Ved å delta kan vi sammen med likesinnede land dreie menneskerettighetsrådet i den retning vi ønsker. Ved å stå utenfor har vi ingen innflytelse på rådets arbeid og kan følgelig heller ikke påvirke.

Hvordan kan Norge gjøre en forskjell i FNs menneskerettighetsråd?

Norge må være de grunnleggende menneskerettighetenes siste skanse og benytte enhver anledning til å ta opp brudd på disse rettighetene. Det er sentralt at eventuelle politiske kompromisser som Norge inngår ikke går på akkord med disse rettighetene. Norge må gjennom aktiv alliansebygging sørge for at rådet retter et rettmessig søkelys på verdens glemte konflikter, samtidig som det må arbeides aktivt for å stanse det urettmessige fokuset på Israel.

Nei. Jeg vil ikke la vårt engasjement for menneskerettighetsarbeid styres av redsel for å møte holdninger vi tar avstand fra.

Risikerer Norge å bli et gissel for de landene som bruker rådet til å trenere menneskerettighetsarbeidet og fremme egne interesser?

Det er en stor utfordring for Norge at flertallet av medlemslandene i rådet ikke er demokratier. Erfaringene fra FNs diskrediterte menneskerettighetskommisjon og det faktum at det nye rådets struktur inneholder mange av de samme svakhetene, tilsier at dette ofte kan skje. Det er ikke galt at land fremmer egne interesser, men i den grad disse bidrar til å undergrave arbeidet for menneskerettighetene, må Norge kommunisere våre grenser for dialog og unnfallenhet ved aktivt å påtale disse bruddene.

Menneskerettighetene er universelle. De gjelder alle mennesker. Overalt. Det er ikke regler som er påtvunget andre land, men rettigheter vedtatt i FN. Kjernen i de sivile og politiske internasjonalt anerkjente menneskerettighetene, som er nedfelt i FNs konvensjon, er med andre ord ufravikelige. Samtidig er det slik at ulike kulturer og samfunn har ulike tradisjoner. Det må vi respektere, men det er ikke å gå på akkord med menneskerettighetene.

Norge og vestlige land er blitt anklaget for å ha en dobbel standard på menneskerettigheter. Burde ikke Norge akseptere at andre land har et annet syn?

De grunnleggende menneskerettighetene er og burde være universelle. Forslag fra Organisasjonen av islamske stater om å gjøre det ulovlig å kritisere religion vil først og fremst gå utover religiøse og etniske minoriteter i disse landene. Universal Periodic Review bidrar til at alle land blir undersøkt, men systemet inneholder alvorlige institusjonelle svakheter. Alle forhandlingene og revideringene må offentliggjøres og publiseres på internett. Dette vil kunne bidra til et sterkere søkelys på menneskerettighetene i land som tidligere har kunne skjule sin virksomhet.

øst møter vest: 10. november i år er det 20 år siden Berlinmurens fall. Tusenvis av mennesker tok seg over muren ved Brandenburger Tor i Vest-Berlin. Foto: SCANPIX

Berlinmuren: Gjennom sommeren og høsten 1989 var det økende flukt fra Øst-Tyskland og omfattende massedemonstrasjoner. 9. november åpnet myndighetene for fri utreise med øye­ blikkelig virkning. Natt til 10. november ble grenseovergangene i Berlin åpnet, og hundretusener av østberlinere besøkte Vest-Berlin i dagene som fulgte. NR. 02.2009 60 Perspektiv

Berlinmurens fall i 1989 markerte starten på en ny æra i historien. Den kalde krigen ble avsluttet, Europa ble gjenforent – murens fall ble et symbol på at forandring lar seg gjennomføre på en fredelig vis, selv i en tid og på et sted hvor nettopp dét kunne virke nesten utenkelig. I løpet av 1990 ble muren fjernet, bortsett fra noen få deler som skulle bevares som historiske minner. Samlingen av Tyskland og Berlin markerte den endelige avslutningen på den andre verdenskrigen. I alt 77 mennesker ble drept på eller ved muren i forbindelse med fluktforsøk. I dag er det knapt mulig å finne rester av muren i Berlin. Enkelte steder er det lagt ned brosteiner for å markere hvor muren gikk. n

Perspektiv NR. 02.2009

61

KULTUR OG MEDIA  ■

20 spørsmål

n n  «Med ham kan Amerika føle seg «normal» igjen, etter åtte Henrik Thune statsviter og forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

lange år med et katastrofalt lederskap, både hjemme og ute. Med Bush bak roret er utrolig mange unødvendige liv gått tapt». Rockestjernen Bruce Springsteen (59) kommenterte president Obama under sin konsert i Bergen 8. juni.

FILM OG LITTERATUR

innlegg

NORD-KOREA Hva heter TV-serien fra Korea-krigen? Mennesker på flukt 1.  Hvor mange mennesker var på flukt i verden i 2008? 2.  Hvor mange av dem var på flukt i eget land? 3.  Hvilket land har flest fordrevne? 4.  Hvilket FN-organ har mandat for beskyttelse av flyktninger? 5.  Hva heter Høykommissæren? Europas grenser 6.  26 land er med i Schengen-samarbeidet. Men i hvilket land ligger byen avtalen er oppkalt etter? 7.  Hvor mange asylsøkere kom det til Europa i 2008? 8.  Hvor mange av dem kom til Norge? 9.  Asylsøkere som søker asyl i et annet land enn det første de kom til i Europa, må sendes tilbake for å behandle søknaden der. Hva heter avtalen? 10.  I fjor stanset Norge retur av asylsøkere til et europeisk land pga man- gelfull asylprosess. Retur ble gjenopptatt i år, til tross for at situasjo- nen fremdeles er uavklart. Hvilket land snakker vi om? Nord-Korea 11.  Hva heter hovedstaden i Nord-Korea? 12.  Hva heter diktatoren i Nord-Korea? 13.  Hva heter sønnen som skal overta makten? 14.  Hvilken breddegrad deler Korea i to? 15.  Hva heter TV-serien fra Korea-krigen? Torvald Stoltenberg 16.  Stoltenberg har en lang karriere i diplomatiet, men hvor var han ­ ambassadør? 17.  Han har vært statsråd tre ganger. Hvilke departement? 18.  I 1993 fremforhandlet han en fredsavtale for det tidligere Jugoslavia. Hvem arbeidet han sammen med? 19.  I 1990 ledet han for en kort periode en av FNs organisasjoner. Hvilken? 20. Han var president for en norsk humanitær organisasjon i tre perioder. Hvilken?

Mennesker på flukt 1. 41,2 millioner mennesker 2. 26 millioner mennesker 3. Sudan (5,3 millioner) 4. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) 5. Antonio Guterrez Europas grenser 6. Luxembourg 7. 289 790 8. 14 431 9. Dubin 2 10. Hellas Nord-Korea 11. Pyongyang 12. Kim Jong-il 13. Kim Jong-un (hans tredje sønn) 14. 38. breddegrad 15. M.A.S.H. Torvald Stoltenberg 16. Danmark (1996-99) 17. Forsvarsminister (1979-81) og utenriksminister (1987–89 og 1990-93) 18. Lord Owen 19. FNs Høykommissær for flyktninger 20. Norges Røde Kors (1993-2008)

62

Perspektiv NR. 02.2009

Hvem kan redde utenriksjournalistikken?

Barnesoldater forteller

En bekymringsmelding: Utenriksjournalistikken er det norske samfunnets lyttepost i verden. Nå er denne lytteposten truet.

I forrige nummer av Perspektiv kunne du lese den rystende historien om tre unge jenter som ble rekruttert som barnesoldater i Uganda. Her er to historier til som kan være verdt å få med seg, fortalt av barnesoldatene selv.

Den norske utenriksjournalistiske tradisjonen, der sentrale norske nyhetsmedier, uten avgjørende hensyn til inntjening, lar en gruppe journalister få fordype seg og bli betydelige fagpersoner på sine utenrikspolitiske områder, er truet. Midt i en tid da livene våre leves mer og mer globalt, akkurat da, er det at mange viktige norske mediebedrifter er i ferd med å vinke sitt utenriksjournalistiske mandat farvel. I stedet gjør man det man gjør når penger skal spares i media. Man ber journalistene sitte hjemme i redaksjonen og klippe saker fra internasjonale nyhetsbyråer. Man kutter reiser og korrespondenter. Og man kjøper hele nyhetssaker av Washington Post eller El Pais, og nedbemanner utenriksredaksjonene. I grunnen er det ganske oppsiktsvekkende: I Norge har vi i dag i praksis bare to brede, selvstendige utenriksredaksjoner igjen, NRK og Aftenposten. I forbindelse med et forskningsprosjekt har jeg intervjuet flere tiltalls utenriksjournalister. De fleste sier det samme; at det er vanskeligere å gjøre en tilfredsstillende jobb, og at rommet for fordypning og faglig spesialisering, for den neste generasjonen, er minimalt. I Utenriksdepartementet opplever man en liknende utvikling: Knapt noen journalister følger forvaltningen av norsk utenrikspolitikk systematisk. Avdøde dagbladjournalist Carsten Thomassen gjorde det, og også noen få andre. Men det var før. Nå er det ingen i de store mediene. Ingen norske journalister som jobber fulltid med å dekke (og etterprøve) Norges politiske forhold til omverdenen. Dét må da være et demokratisk problem? Utenriksjournalistikken ser ut til å ha blitt Medie-Norges stebarn, akkurat når vi trenger den som mest. Dessverre. n

n n I Norge har vi i dag i praksis bare to brede, selvstendige utenriksredaksjoner igjen, NRK og Aftenposten.

DVD WAR Child

VAKTHOLD: Internasjonale medier ble stengt ute fra Gaza under Israels militæroffensiv i januar og journalistene måtte rapportere fra avstand og gjengi hva andre øyenvitner og kilder meldte. Foto: Reuters/AlertNet

Gaza og Sri Lanka

Media i konflikt Journalister ble utestengt og media drev selvsensur under krigen på Gaza og Sri Lanka. – Kritiske medier på Sri Lanka kan miste både lesere og annonseinntekter hvis de blir oppfattet som «upatriotiske». Det fører til en meget effektiv selvsensur, sa Raknish Sava Wijewardene fra ukeavisen The Sunday Leader (se også sak side 53) under Verdenskonferansen for ytringsfrihet i Oslo tidligere i juni. Han påpekte at krigen og regjeringshærens seier over LTTE er svært populær blant store deler av befolkningen. Uavhengige journalister ble utestengt fra krigssonen nord på Sri Lanka. Det samme skjedde under Israels invasjon av Gaza i vinter. Ingeborg Eliassen fra Stavanger Aftenblad var en av mange utenlandske journalister som måtte dekke

krigen fra utsiden. Hun mener Israel hadde tre hovedbudskap som journalister i svært liten grad etterprøvde: For det første, at det var Hamas som brøt våpenhvilen; for det andre, at Israels mål var å beskytte egen befolkning; og for det tredje, at Hamas er en terrororganisasjon. – Israel vant propagandakrigen. Målet var ikke å få verdens sympati, men en form for aksept, sa Eliassen, som har skrevet rapporten «Getting away with murder» om Israels mediestrategi i Gazaoffensiven. – Folk satt igjen med inntrykket: «Det er ikke fint det israelerne gjør mot palestinerne i Gaza. Men de har ikke mange alternativer». The Global Forum on Freedom of Expression: www.expressionforum.org Tekst: Siri Elverland

 mmanuel Jal var E 7 år da han ble soldat i den sør-sudan­ esiske frigjøringsbevegelsen SPLA. Under borgerkrigen i Sudan i 1983 ble to millioner drept og nærmere 4 millioner mennesker drevet på flukt. Over 10 000 barn ble brukt som barnesoldater. Emmanuel Jal var en av dem. Fire år senere ble han reddet av en hjelpearbeider. I dag er Emmanuel Jal en hip-hop artist som forteller sin historie gjennom musikken. War-Child vant prisen for beste dokumentar i Bergen ­internasjonale filmfestival og Film fra Sør.

BOK En bedre dag i morgen En barnesoldat forteller

I shmael Beah ble født i 1980 i Sierra Leone. Dette er hans historie. I 1993 blir landsbyen hans angrepet av opprørere, og Ishmael blir tvunget til å leve i skjul i jungelen. Til slutt kommer han til en by som er beskyttet av regjeringshæren. Her får han beskjed om å bli soldat på deres side, eller komme seg ut i jungelen igjen. Valget er enkelt. Han får utdelt en AK-47 og kraftige doser kokain. Han er 13 år. I denne boken, som kom på Spartacus forlag i 2007, kan du lese hans historie.

Perspektiv NR. 02.2009

63

URIX FOR DUMMIES – saker du lurer på, men ikke tør spørre om

Persona non grata betyr «uønsket person» og er et diplo-

Skuespillere: Johannes Joner utveksler erfaringer med ­kongolesiske teater­folk. Foto: Kirkens Nødhjelp.

KONGO

Norsk teater i Kongo Nylig gikk Kirkens Nødhjelp og Oslo Nye Teater sammen for å starte opp med teatervirksomhet i Den demokratiske republikken Kongo. Flere av Kirkens Nødhjelps partnere i Øst-Kongo bruker teater i sitt psykososiale arbeid, både blant kvinner som har overlevd seksualisert vold, og blant barn som har vært utnyttet som soldater. – Vi ønsker å skape entusiasme blant spirende regissører og skuespillere blant våre partnere i Øst-Kongo. Det vil bety mye for dem å få samarbeide med et profesjonelt teatermiljø fra Norge, sier utlandssjef Anne Kristin Sydnes i Kirkens Nødhjelp. Fra og med neste år og tre

UTSTILLING

år framover skal teateret stille med avlagt utstyr for enkel teaterdrift, bistå med ekspertise og inspirere til teaterdrift blant Kirkens Nødhjelps partnere. Skuespiller og regissør Johannes Joner ved Oslo Nye Teater besøkte Øst-Kongo sammen med Kirkens Nødhjelp i slutten av april. Her fikk han en møte kongolesiske teatertalenter og ikke minst se hvordan teater er med på å skape forandring for folk i Kongo. – Det gjorde inntrykk å se tidligere barnesoldatene spille skuespill om det å være barnesoldat. Jeg møtte dessuten en meget dyktig kvinnelig regissør. Forholdene teaterarbeiderne jobber under er svært enkle. Det er så lite som skal til for å løfte nivået, sier Joner.

Drømmen om Europa Du har fremdeles mulighet til å oppleve Rune Erakers gripende svart-hvit-fotografier om ungdommers drøm om et bedre liv. Utstillingen tar for seg livene til unge mennesker i ulike deler av verden. Motivasjonen, konsekvensene og handlingene deres er forskjellige, men drømmen er den samme. Utstillingen kan sees på Nobels Fredssenter frem til 6. september. NR. 02.2009 64 Perspektiv

matisk uttrykk som benyttes når en ansatt ved en ambassade eller konsulat blir nektet opphold i landet av myndighetene. Dette er en rett vertslandet har i henhold til Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner, og må sees i sammenheng med at en diplomat ikke kan straffeforfølges i det landet han tjenestegjør. Det er imidlertid mange eksempler på at diplomater blir erklært ‘persona non grata’ uten at det foreligger noen kriminell handling, og at det i stedet brukes som en måte å protestere overfor landet diplomaten kommer fra.

Overføringsflyktninger er personer som er valgt ut av FNs høykommissær for flyktninger for å gjenbosettes i et annet land enn det de har flyktet til. Grunnen er at det anses som umulig å vende tilbake til hjemlandet og at det landet de flyktet til har mottatt så mange flyktninger at de har vanskeligheter med å integrere alle i sitt eget land. Norge var en av 13 industriland som tok imot overføringsflyktninger i 2008. Norge har for tiden en kvote på 1200 overføringsflyktninger per år. Afrikas horn er halvøyen helt øst i Afrika som består av landene Eritrea, Djibouti, Etiopia og Somalia. Regionen har over lang tid vært et av verdens mest konfliktfylte med både borgerkriger og konflikter mellom landene. I tillegg er området ekstremt utsatt for tørke, noe som har resultert i gjen­ tagende hungerskatastrofer.

Jingoisme betyr ekstrem patriotisme i form av aggressiv utenrikspolitikk. Uttrykket stammer fra Storbritannia på 1870-tallet da landet hadde et anstrengt forhold til Russland. En jingoist mener at hans eget land har en høyere status enn alle andre og derfor har rett til å bruke makt for å forsvare sine interesser.

Den demokratiske republikken Kongo er landet som het Zaire fram til 1997. For ikke å forveksle med nabolandet Republikken Kongo, blir landene også omtalt som henholdsvis Kongo-Kinshasa og Kongo-Brazzaville etter hovedstedene. FNs menneskerettighetsråd er et FN-organ som har som oppgave å ta opp spørsmål om brudd på menneskerettighetene i medlemsland. Rådet ble opprettet i 2006 og erstattet FNs menneskerettighetskommisjon. I mai i år ble Norge valgt inn som ett av 19 medlemmer (sjekk antall) i rådet for de neste tre årene. Ban Ki-moon er du ikke alene om ikke å vite hvem er. Til tross for at han har sittet i sjefsstolen i FN siden januar 2007 har han ikke rukket å markere seg på samme måte som forgjengeren, Kofi Annan. Ban (som er «etternavnet» selv om det skrives først, i koreansk tradisjon) er født i 1947 og var utenriksminister i Sør-Korea før han fikk den prestisjefylte jobben i FN.

Stemmen utenfra

Anne Sender  er forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Seks måneder etter Gaza-kampene undres jeg fremdeles over hvordan vi forholder oss til Israel i dette landet.

Hva er det som egentlig forventes? De voldsomme følelsene og råskapen som ble vist under demonstrasjonene her i Oslo ble en vekker. De mange debattene om hva antisemittisme og antisionisme er eller ikke er, fikk en uventet vri da Jerusalem Post skrev kritikk av Norge på akkurat samme måte mediene i Norge har pleid å skrive om Israel: svart-hvitt, bare halve historien og blytungt av følelser. Men det er ikke vi her i Norge som er ofrene, det er palestinske og israelske barn. Barnas erfaringer under Gaza-krigen rokket ved alt vi som enkeltmennesker og samfunn ønsker å stå for. Uskyldige barn ble mål, skjold, unnskyldning og begrunnelse i en krig der alt vi ellers tror på ble avkledd. Den humanitære konsekvensen er fullstendig ødeleggende og ikke minst uforutsigbar. Reaksjonen ble en tsunami av følelser i det norske folk som i all hovedsak gikk i én retning. Kravet om at vi som norske jøder måtte fordømme, mene, analysere, ta avstand fra og forene oss i den retningen bølgen gikk, var formidabel. Det er forståelig at mediene søker mot oss, men krevende for dem å forstå når vi ønsker å fronte norskheten, jødiskheten eller Israel-solidariteten. Jeg har lenge forsøkt å akseptere at for mange nordmenn er en konflikt der Israel er involvert verre enn andre. Lidelsen og ondskapen større. Empatien mindre. Konspirasjonene sannere, både for motstanderne og forsvarerne. Som om krig er bedre andre steder. Det kan være tankevekkende å sammenligne Gaza-krigen med krigen på Sri Lanka, som var vel så grusom og hvor langt flere ble drept: Den ene vekker reaksjoner det nesten er umulig å fatte, den andre forbigås i total stillhet av nordmenn flest. I Israel-Palestina-konflikten har man valgt side så konsekvent over lang tid, at det er først de siste fem årene det gis aksept for å si: «Jeg vet faktisk ikke nok

til å ta bastant stilling, jeg vil lære mer uten å måtte peke ut en helt eller fiende. Jeg ønsker å debattere uten å føle at jeg svikter menneskerettigheter, internasjonal folkerett eller fagforeningen min».

I dag bør samvittigheten gå i mange retninger, til et palestinsk folk som først ble neglisjert, deretter misbrukt – så valgte feil strategi og tilslutt igjen brukt som skjold. Dårlig samvittighet har da også mange jøder rundt i verden for den retningen politikken har tatt mot høyre i Israel. Vi er mange som døyver vår uro med taushet for at gamle jødiske verdier drukner i maktspråk og intoleranse. Når årsak, virkning, frykt og skam sprenger på med forvirrende virkelighetsbilder er det også lett å velge seg ett forståelsesfilter som vi så tviholder på. Det er vi selvsagt ikke alene om. I Europa og Norge, ble det mye oppdemmet hat som fant sitt «legitime» utspring disse ukene gjennom gamle velbrukte filtre av aggressiv jødekonspirasjoner – spesielt blant unge muslimer. Fredsaktivisten Fredrik Heffermehl satt kanskje fingeren rett på det mange faktisk mener da han skrev i Aftenposten at «i den grad jøder over hele verden unnlater å protestere mot Israels politikk bidrar de til å skape motvilje mot jøder». Mener han at all verdens jøder er ansvarlig for jødehatet, hvis de unnlater å kritisere Israels politikk? Neida, jødehaterne har greid seg selv alltid – de trenger ikke engang jøder for å hate og bruke som syndebukker. Hvis fokuset på jødene ble mindre og engasjementet for å finne løsninger større – kanskje resultatet kom fortere. n

 

■■ Vi er mange som døyver vår uro med taushet for at gamle jødiske verdier drukner i maktspråk og intoleranse.

Perspektiv NR. 02.2009

65

Jentesoldater i Uganda  tema  ■

Vi støtter flyktninghjelpen Flyktninghjelpens overordnede mål er å jobbe for bedre internasjonal beskyttelse og gi humanitær hjelp til flyktninger og mennesker på flukt i eget land. Flyktninghjelpen er den eneste norske humitære organisasjon som har spesialisert seg på beskyttelse og hjelp til mennesker på flukt.

Ved å kjøpe lodd i Flyktninghjelpens Reiselotteri støtter du vårt viktige arbeid!

Thon Hotel Terminus virksomhet flyktning

Reiselivsutvikling AS

Vinn drømmereisen til

kr. 100.000

HURTIGSVARSPREMIE 56.379 gevinster med en samlet verdi kr 6.250.000 JA TAKK, jeg ønsker å motta velkomstpakken med 3 lodd fra Vinsett i børstet aluminium, 4 deler

Verdi

kr.

248,-

Reiselotteriet (verdi kr 150,-). Jeg betaler kr 0,-. I tillegg mottar jeg hurtigsvarspremien som avkrysset under til en verdi á kr. 248,-. Deretter starter mitt prøveabonnement som har en varighet på 3 måneder. Hver måned i denne perioden vil jeg portofritt motta 3 lodd á kr 50,- pr lodd. Etter prøveperioden kan jeg stoppe de månedlige forsendelsene når jeg selv måtte ønske. Jeg ønsker å motta smykkesett som hurtigsvarspremie. Jeg ønsker å motta vinsett som hurtigsvarspremie. BRUK BLOKKBOKSTAV ER

ADR: ............................................................................................................................................................................................................................................................................ Elegant smykkesett bestående av halskjede, armbånd og to sett øredobber (nikkelfritt).

POSTNR:/STED: ................................................................................................................................................................................................................................ TLF: ................................................................................................. E-post: ...............................................................................................................................................

Signatur av person over 18 år*

Gyldig frem til 31.12.2009

NAVN: .....................................................................................................................................................................................................................................................................

Flyktninghjelpens Reiselotteri Postboks 92 Alnabru, 0614 Oslo Svarsending 3070

Landsorganisasjonen i Norge støtter Flyktningehjelpens arbeid Perspektiv NR. 01.2009

67

Audi A4-allroad_4f_1-1s Ensjø:Audi A4-Avant_4f_1/1s Skøyen

29-04-09

09:49

Side 1

Nye Audi A4 allroad quattro® er her. Se den hos Møller Bil Ensjø nå!

Nye Audi A4 allroad quattro® er en verdensnyhet. Dette er en bil som vil overbevise like mye på veien som utenfor veien. Den er romslig og praktisk, samtidig som den er elegant og uttrykksfull. Nye Audi A4 allroad quattro® ser du hos oss nå.

Nye Audi A4 allroad quattro® fra kr. 504.300,-*

Ensjø Grenseveien 65, 0663 Oslo Tlf. 24 03 22 00 mollerbil.no/ensjo Forspranget ligger i teknikken www.audi.no * Veiledende pris levert forhandler, inkl. frakt og leveringssomkostninger. Årsavgift kommer i tillegg. Drivstofforbruk 0,62-0,81 l/mil ved blandet kjøring. CO2-utslipp 169-189 g/km. Tallene gjelder samtlige motorer som tilbys. Finansiering ved Møller BilFinans AS. Bildene kan avvike fra tilbudet.