Murray Bookchin: Hvor Blei Det Av Moralen I økonomien? (overs. Av Atle Hesmyr).

  • Uploaded by: Atle Hesmyr
  • 0
  • 0
  • October 2019
  • PDF

This document was uploaded by user and they confirmed that they have the permission to share it. If you are author or own the copyright of this book, please report to us by using this DMCA report form. Report DMCA


Overview

Download & View Murray Bookchin: Hvor Blei Det Av Moralen I økonomien? (overs. Av Atle Hesmyr). as PDF for free.

More details

  • Words: 6,162
  • Pages: 12
Hvor blei det av moralen økonomien? Av Murray Bookchin Før eller siden må enhver bevegelse for grunnleggende samfunnsforandringer ta for seg måten folk produserer de materielle levnetsmidlene på – deres mat, ly og klær – og på hvilken måte disse levnetsmidlene blir fordelt. Det å være diskret tilbakeholdende når det gjelder spørsmål angående den menneskelige eksistensens materielle sfære, og på en overlegen måte avfeie denne sfæren som «materialistisk,» er det samme som å være grovt ufølsom overfor livets forutsetninger. Alt det vi spiser for å holde vår animalske metabolisme i gang, og ethvert husly eller enhver tekstil som vi bruker for å beskytte oss mot barske klimatiske forhold, blir vanligvis skaffa til veie av individer som oss sjøl. Dette er individer som må arbeide for å «utruste oss,» akkurat slik som vi forhåpentligvis føler oss forplikta til å utruste dem. Sjøl om økonomer har tilslørt denne veldige aktiviteten med moralske og ofte pretensiøse «vitenskapelige» kategorier, betrakta menneskeheten i før-industriell tid alltid produksjon og fordeling ut i fra et dyptgripende moralsk perspektiv. Kravet om «økonomisk rettferdighet er like gammelt som tilstedeværelsen av økonomisk utbytting. Først i nyere tid har dette kravet mista sin framskutte posisjon innen etiske forestillinger, eller – mer presist – blitt tildelt en underordna og triviell posisjon som følge av en overdrevent økonomisk vektlegging av «spiritualitet,» forstått som atskilt fra fenomener av materiell karakter. I lys av dette er det lett å tilgi den store tyske tenkeren Theodor W. Adorno, som for en generasjon siden bemerka på syrlig vis at: «Det er ømhet kun i det mest vulgære krav: At ingen lenger skal gå sultne.» 1 Hvor overdreven denne forestillingen om «ømhet» nå enn måtte være, er den en velfortjent ørefik til de privilegerte samfunnslaga hvis «lubne umettelighet» når det gjelder de gode tinga i livet, kun kan sammenliknes med deres «lubne umettelighet» i forhold til sammenkrympete og kjedsommelige personligheters oppkonstruerte problemer. Det er på tide – ja, sannelig helt nødvendig – å gjenopprette den moralske dimensjonen ved det vi så kjølig kaller «økonomi,» og nærmere bestemt stille spørsmålet om hva en virkelig moralsk økonomi er. Vanskelighetene som ligger i det å knytte økonomi sammen med moralitet, stammer fra det økonomisk livs karakter slik som vi kjenner det i dag. Disse vanskelighetene har ingenting å gjøre med det påståtte faktum at en økonomi skulle kunne være «amoralsk,» slik som økonomene eller utøverne av «økonomisk vitenskap» vil ha oss til å tro. Ei heller kan former for arbeid og teknologi noensinne bli regna som «amoralske,» for den saks skyld. 2 Faktum er at vår nåværende markedsøkonomi er grovt umoralsk. Til og med ved å benekte at økonomi kan bli betrakta som en autentisk moralsk domene der folk tar avgjørelser hvem som skal gjøre hva, hva som skal bli fordelt til hvem, og hvordan «knappe ressurser» skal bli veid opp mot «ubegrensa behov,» har økonomene bokstavelig talt «demoralisert» oss og gjort oss om til moralske krøplinger. For kun å nevne et eksempel er ikke prisfastsettelse kun en upersonlig og «amoralsk» beregning av tilbud kontra etterspørsel, Den er en lumsk manipulasjon med menneskelige behov, som et ledd i en umoralsk streben etter profitt. Når vi snakker om en «markedsøkonomi,» til forskjell fra en moralsk økonomi, ville det ikke være

uriktig å snakke om en «umoralsk økonomi» -- til forskjell fra en «moralsk økonomi.» (Fra gr. nomos=lov, til forskjell fra logos=logikk. O. a.) Denne forskjellen er imidlertid vanskelig å få øye på, ikke bare fordi økonomi – med hele dens utrustning av scientistiske pretensjoner – har skapt et virvar av hele stridsspørsmålet angående økonomi og moralitet. Den er vanskelig å få øye på, også fordi vi har en tendens til å anta at den økonomisk status quo er noe som vi må ta for gitt – en «tingenes naturlige tilstand» -- som blir antatt å være en del av en fiktiv «menneskenatur». Så dypt er markedsøkonomien rotfesta i våre sinn at dens sjuskete språk har erstatta våre mest avholdte moralske og åndelige uttrykk. Vi «investerer» nå i våre barn, ekteskap og personlige forbindelser, og ordet «investere» blir sidestilt med ord som «kjærlighet» og «omsorg». Vi lever i en verden bestående av «varesalg,» og vi spør etter «regnskapet» ved enhver følelsesmessig «transaksjon». Vi benytter en terminologi basert på kontrakter, snarere enn en basert på lojaliteter og åndelige skektskaper. Denne type businessplapring, utspjåka med elektroniske termer som «input,» «output» og «feedback,» kunne lett fylt en hel ordbok for vår egen tid – og for den som ligger foran oss. Livet har faktisk erverva de deskriptive karaktertrekka som tidligere generasjoner utelukkende tilskrev markedets vekselvirkninger – vekselvirkninger som hadde marginal innvirkning på deres framferd, uansett hvor inntrengende de blei i økonomisk vanskelige perioder. «Arbeidets verdighet» betegna den underordna rolla som arbeid hadde i forhold til arbeiderens høyere moralsk anliggender, knytta til hans eller hennes sjølrespekt – uansett hvor mye denne verdigheten nå enn blei skjelna gjennom bitterheten ved alt slitet og den kommanderende tilstedeværelsen av økonomiske hierarkier. «Respekt» var et kriterium for transaksjoner av ethvert slag, og den opptrådte like mye i den militante arbeiderens krav som i mafia-»gudfarens» sådanne. I mange land, på vei mot industrialisering, gikk arbeidere til streik ikke bare for å oppnå materielle og sosiale fordeler, men også for å forsvare sjølrespekten sin og å gi uttrykk fir sin moralske solidaritet. I dag har vi i virkeligheten mista denne anelsen om moralsk retning, hvilket er en følge av at markedet har tatt over vårt sosiale liv fullstendig. Våre økonomiske koordinater fratar oss ethvert middel til å sammenlikne fortidas etiske forestillinger med dagens grå «amoralitet.» Så seint som i 1930-åra kunne folk påpeke kontrasten mellom markedets «spis-eller-blispist»-kjennetegn på den ene side, og solidariteten innen et nabolag i en landsbyprega verden og dens omfattende støtte i storfamilien – hvis eldre medlemmer utgjorde levende etterlevninger fra et mer omsorgsfullt, før-industrielt samfunn -- på den andre. Umiddelbart utafor verdens kompakte og forgifta byer lå landsbygda med sitt synlige nærvær, med tradisjonelle og høyst avholdte livsstiler. Uansett hvor mye man nå enn måtte velge å kritisere dette arkaiske tilfluktsstedet fra fabrikken, kontoret og kommersielle kjøpesentra for dets trangsynthet og patriarkalske orientering (en kritikk som har vært sterkt overdrevet – noe jeg tør påstå ut i fra egen erfaring), forblir det et faktum at det utgjorde et dypt menneskelig og personlig tilfluktssted – et som var befrukta med en ubegrensa kapasitet til fornyelse og vitalitet. Kanskje like viktig er det at det utrusta det «industrielle menneske» med en følelse av kontrast- og spenningsforhold mellom en moralsk verden hvor verdier basert på borgerånd (virtu. Jf. Montesquieus De l’esprit de Lois. O. a.) og det gode liv ledsaga økonomiske standarder, og en markedsbasert verden der verdier forbundet med fortjeneste og egosentrisitet ledsaga moralske standarder. Denne følelsen av kontrast og spenningsforhold

bar arbeiderne med seg inn i butikker og hjem, fabrikker og nabolag, byer og tettsteder. Til og med da markedsøkonomien syntes å være livets midtpunkt i løpet av arbeidsdagen, fantes en anelse om en eldre, mer tiltalende moralsk verden som man kunne begi seg til seinere – i periferien av den alminnelige arbeiderens synsfelt. Den sfæren som ga anledning til å være et menneske med spontane menneskelige anliggender, kolliderte med den sfæren som tvang individet til å være et klassevesen, ja, til å bli en skapning av markedsøkonomien og dens høyst rasjonaliserte industrielle kjerne. Ironisk nok måtte markedsøkonomien – etter millioner av menneskers syn under Den store depresjonen i 1930-åra – vike fra den primære statusen som den hadde hatt i det forutgående tiåret, til en sekundær sådan. Til tross for utbredelsen av en naiv tiltro til framskritt og tro på teknologiens makt til å fjerne ethvert samfunnsonde, flytta store grupper blant de tidlige trettiåras generasjon fra byen og ut på landsbygda, stramma familiebånda sine for å stå sterkere i økonomisk motgang, intensiverte sin anelse om lokal solidaritet, og – i tråd med dette – sine nabolags- og tettstedsorienterte understøttelsessystemer. De gjenfant kort sagt moralske forbindelser mennesker i mellom, til tross for de store forstyrrelsene som oppstod blant bøndene i «the Dust Bowl,» samt for den økende strømmen av hjemløse byborgere som fylte opp og tok bolig i jernbanevognene i Midtvesten og på vestkysten (av De forente stater. O. a.). Som et resultat av denne parallelle bevegelsen inn og ut av industri- og hendelssentraene, led den upersonlige verdenen bestående av vanvittig spekulasjon og av papirvaluta – som blei lovprist på en så overstrømmende måte i løpet av 1920-åras høykonjunktur. Dette var et stort prestisjenederlag, noe gjenopplivinga av populistiske og sosialistiske bevegelser så utvetydig vitna om. Børskrakket i 1929 gjorde ikke bare slutt på folks aktelse overfor hele markedssystemet. Byttehandel, gjensidig hjelp, ektheten ved Amerikas jordbrukorienterte aspekter, sjølforsyning og uavhengighet – sammen med regionalisme og kulturell identitet – hjemsøkte landet i flere tiår framover, og blei endog gitt kunstneriske uttrykk – noe Grant Woods malerier, veggmalerne og fotografene fra WPA-prosjektet 4, og den gjenoppståtte utforskningen av lokal kunnskap og lokale tradisjoner vitner om. I dag har dette flere tiår lange fallet i markedsøkonomiens prestisje ganske enkelt blitt glemt. Fra 1950-åra og framover har markedsøkonomien ikke bare lagt hvert eneste aspekt ved det konvensjonelle liv inn under seg, men også fjerna minnet om de alternative levemåtene som eksisterte forut for alle anonyme kjøpere og selgere i disse dager, til og med når det gjelder plagene som hjemsøker oss. Ikke bare kjøper og selger vi vår arbeidskraft i alle dens subtile former, men vi kjøper og selger også våre nevroser, vår anemi, ensomhet, åndelige tomhet, integritet, mangel på egenverdi, og våre følelser – slik som de er – til guruer, spesialister på mentalt og fysisk «velbefinnende,» psykoanalytikere, prester i alle slags forkledninger og – i siste instans-- til hærene av korporative og regjeringsoppnevnte byråkrater som til slutt har blitt bindeleddene i det vi med en formildende omskriving kaller «samfunnet». Vi kjøper og selger de ytre symbolene på personlighet; de glinsende skinnjakkene som får underdanige bokførere til å se ut som elegante halliker, og de høyhæla støvlettene som får kjedelige sekretærer til å se ut som farlig forføreriske horer. Klær, ansiktsmaling, veloppblåste hårfrisyrer, juggel, et vidt spekter av symboler og merker – alt sammen forenes i verdens urbane septiktanker og bidrar til at vi synes å være mer «interessante» og mindre depersonaliserte enn vi i virkeligheten er. Det konvensjonelle dukker under overflata for en kort stund, for så å komme opp igjen som

stiliserte egenartetheter, ja, som anklagende symboler på «individualisering» -- som på en subtil måte bekrefter tapet av nettopp denne. Skyggelua til den tradisjonelle arbeideren eller endog flosshatten til en tegneserieliknende bourgeois (kapitalist. O.a.), satt en gang på toppen av ansikter som engang var innrissa med karakter, erfaring, indre styrke og individualitet. I dag ser de dukkeliknende hodene til våre «bohemaktige» middelklassefolk – disse relikviene etter en mer pulserende fortid – ut som groteske karikaturer. I dag har markedsøkonomien vist sin evne til å trenge inn i personlighetens innerste avlukker, ved å få sine tilhengere til å se helt like ut – endog når de søker det egenartede i klesveien og i massemedias subkulturstoff. Alt det som er kulturelt oppsiktsvekkende, og som fyller konserthallene og teatrene våre til bristepunktet, er i virkeligheten det resirkulerte produktet av generasjoner som nå er døde eller døende – ofte resirkulert med en teknisk dyktighet og med en glatthet som frarøver det all karakter og jordnærhet. Vår liberale (jf. frihet i form av økon. Liberalitet, fra fr. laissez faire, som hadde sin opprinnelse hos Francois Quesnay, Frankrikes finansminister under Ludvig XV fra ca. 17501775) holdning overfor enhver moralsk overskridelse ser mer ut som likegyldighet enn som toleranse. Blodfattige, åndsfattige og følelsesløse som vi er, har vi sjøl blitt til de frittflytende handelsvarene som vi så ivrig produserer og fortærer. Samfunnet – forflata og fargeløst – har på sin side blitt til sjølve den markedsøkonomien som vi engang begrensa til «businessens» personlig sett fjerne verden. Det umoralske ved vår oppfatning av «amoralitet» stammer fra en følelse av likegyldighet som er ond fordi den ikke opererer med noe kriterium for det gode og det borgeråndsorienterte. Dens filosofi består av et endeløst pjatt av hverdagssladder, og dens idealer blir konkretisert i de grelt overfylte kjøpesentrene som har blitt dens mest tvingende og hellige templer. Markedsøkonomien er velsigna med en stor hemmelighet som den henter evna si til å forme hele det sosiale liv ut i fra: Anonymitetens makt. Selgere kjenner ikke kjøpere – og kjøpere kjenner ikke selgere. Det som selgerne slipper ut på markedet, er – for å legge alle egennyttige myter om «salgsteknikk» til side – sine handelsvarer snarere enn seg sjøl. En kjøper som er ute etter en dress, står til sjuende og sist overfor et objekt, en dress – ikke overfor en produsent, en person. Det finnes riktignok produsenter som tilpasser stoffet til en kjøper, og «salgspersonell»# som smører handelen på gli. Men tilpasseren eller skredderen er en arkaisme på markedet som egentlig tilhører en forgangen tidsalder, eller som betjener en høyst velstående elite. «Salgspersonen» er i beste fall en katalysator for å gjøre drømmene som er til salgs, mer tiltalende. Han eller hun er faktisk ikke-eksisterende i de store kjøpesentrene, hvor møtet mellom kjøper og selger hovedsakelig finner sted i kassaapparatets telleverk, ikke i den mer intime verdenen hvor en produsent av handelsvarer forsøker å overtale en potensiell kjøper til å foreta en handel. Nei, markedsøkonomien er strukturert rundt kjøper og objekt – eller rundt produsent og detaljhandelsforetak, snarere enn rundt forhold mellom personer. Varebytteprosessens anonymitet i dag har formidable konsekvenser, og de er mer vidtrekkende enn vi vanligvis forestiller oss. Det som slår oss først, er dens kvelende upersonlighet. En maskin kalt markedet tar over alle de livsviktige funksjonene som med rette burde bli ivaretatt gjennom mellommenneskelig samkvem. Sjøl om elektroniske og trykte medier kontinuerlig bombarderer oss med bilder og stemmer som ser og høres ut som mennesker, støter vi knapt nok på mennesker av kjøtt og blod på det moderne markedet. Det finnes ofte ikke noen mulighet til i ro og mak å diskutere verdien av et produkt med produsenten, som formodentlig er den som best kan bedømme dets kvalitet og nytte. Fåtallige

som de er, er salgspersoner notorisk uvitende når det gjelder handelsvarene de formidler, og kan lett bli utmanøvrert av enhver kunnskapsrik kjøper. Dessuten er de generelt sett skammelig likegyldige og overdrevent innlærte. De kan bli – og enkelte steder har de allerede blitt – erstta av et båndopptak. I markedets upersonlige sfære eksisterer ingen utveksling mellom kjøper og selger som kan være egna til etisk overveielse. I alle tidligere epoker var et produkts verdighet moralsk integrert med verdigheten til dets selger og produsent. Den verdien som en kjøper tilkjente en vare, ja, sannelig enhver salgbar enhet, utgjorde et etisk standardmål i forhold til den moralske integriteten til individet som hadde levert den. Det å ringeakte dette produktet, ja, å snu seg bort med nedsettende bemerkninger angående dets kvalitet, var det samme som å så tvil om selgerens redelighet og sjølrespekt – ikke bare som en «god» produsent, men som en person med etiske normer. Håndverkeren var i denne forstand like «god» som det «godset» han eller hun solgte. 5 Jeg bruker ikke ordet «god» i instrumentell forstand, sett ut i fra teknisk ferdighet – et ord som i dag, karakteristisk nok, betyr nettopp dette – men, i etisk forstand, ut i fra menneskelig «godhet» og moralsk redelighet. «God anseelse» betydde ærlighet, integritet, troverdighet, ansvarlighet og en høy grad av tjenestevillighet overfor allmennheten, snarere enn vedvarende makt over markedsjungelen, finansiell sikkerhet og den oppkonstruerte myten om «fortreffelighet» -- innprenta i folks bevissthet gjennom annonsering . En kjøpte ikke et «navn» som dukka opp gjentatte ganger på fjernsynsskjermer, neonskilt og annonsetavler; en kjøpte den moralske vissheten forbundet med et godt personlig ry, en håndverkers pliktfølelse overfor estetisk fortreffelighet, den høyt verdsatte areté’en eller dygden som grekerne tilla et individs yrke i form av et moralsk kall, og en god arbeiders dype ansvarsfølelse overfor et produkt som utgjorde en forlenging av hans eller hennes menneskelige evner. «Gods» og «godhet» -- med en ordlikhet som ikke er tilfeldig – bar i seg den etiske erkjennelsen av sosial ansvarsfølelse, snarere enn den tekniske finessens og den aggressive markedsføringens instrumentelle smidighet. Den faktiske handlingen som hadde å gjøre med det å selge noe, hadde i sin tur sine egne uskrevne lover og sin egen personlige atmosfære. Kjøper og selger møtte hverandre med prat om dagens anliggender, med personlige forespørsler og forsikringer, med synspunkter på en mengde saker som angikk allmennheten, og, til slutt, med en gjensidig interesse for produktet, og med kunnskapsrike bemerkninger angående dets komponenter, håndverksarbeidet bak det og dets fortrinn. En pris var en moralsk overenskomst, ikke blott et bytte av «varer» mot penger. Produsentens eller selgerens signatur stod skrevet både på produktet, så vel som på salgsseddelen. Folk anvendte uttrykk som «rettferdige priser» -- ikke ganske enkelt slike som «røverkjøp.» Mellom kjøper og selger fantes der et etisk band som tilkjennega deres tiltro til, ja, sannelig deres avhengighet av hverandre, når det gjaldt ervervelsen av de nødvendige og gode tinga i livet. En sterk anelse om gjensidighet – basert på tillit og en felles anerkjennelse av hederlighet – innen en komplementær forbindelse som var retta mot å opprettholde livet sjøl, gjennomsyra hele handelsprosessen. Vi bør ikke lokalisere slike forbindelser utelukkende i fjerntliggende tider, som for eksempel Middelalderens verden. De eksisterte, om enn i aldri så rudimentær form, så seint som i 1930åra, da produksjon – til tross for dens i økende grad samlebåndaktige karakter – i alminnelighet blei testa på den dypt personlige arenaen til små nabolagsbaserte detaljforretninger, og i en endeløs rekke av serviceforetak der arbeidet blei gjort foran kjøperens øyne, og endog foran øynene på forbipasserende.

I dag har markedets anonymitet og upersonlighet nærmest fullstendig utsletta denne moralske dimensjonen ved varebytteprosessen. Til og med i såkalte alternative foretak som økologisk drevne gårdsbruk, håndverksforretninger og matvarekooperativer har den etiske inspirasjonen som formodentlig bidro til å frambringe dem, blitt alvorlig svekka og truer med å forsvinne helt. I den grad disse etablissementene blir «etablerte,» blir de mer businessorienterte enn moralske. Dette gjelder spesielt når moralsk inspirasjon blir forveksla med materielle behov. En økologisk drevet gård som kun tar sikte på å tilfredsstille et «behov» for «god mat,» snarere enn mat som er dyrka ut i fra en anelse om «godhet» og økologisk ansvarlighet – på liknende måte som et «matvarekooperativ» som tar sikte på å sørge for «god mat» til lave priser – er ledsaga mer av behov enn av etikk. Det vil si at den er retta mot å tilfredsstille et businessanliggende snarere enn et moralsk anliggende. Ironisk nok kan ingen av disse virksomhetene noensinne fortrenge kjøpesenteret. Ingen økologisk drevet gård kan lykkes i konkurransen med agribusiness, og intet matvarekooperativ kan lykkes i å overby et supermarked, og langt mindre overgå det når det gjelder tilførsel av varer. Det eneste disse «alternative» foretaka kan ha håp om å oppnå, er å leve en usikker sameksistens med gigantene som tårner over dem, omtrent som blotte bemerkninger i margen som på utelukkende materielt grunnlag appellerer til samfunnets utposter, snarere enn til samfunnet i alminnelighet. Enda verre er det at de, i kraft av å være praktisk orienterte prosjekter som streber etter «effektivitet,» høye fortjenester,» utvida virksomheter, og enda mer «suksessfull markedsføringsstrategi, begynner å tingliggjøre sine forbrukere i like stor grad som de tingliggjør produktene de selger. De blir intet mer enn nok et upersonlig businessforetak, hvis «varegods» er like meningsfulle når det gjelder «godhet» som det deres større rivalers «varegods» er. Forkrøpla av gigantene som flirer av deres eksistens og av deres krav blir de en slags matvareapoteker som distribuerer uforurensa «økologiske» produkter istedenfor piller – medikamentene for å leve med en samfunnssjukdom, ikke for å forhindre eller lege den. De blir kort sagt like uorganiske, upersonlige, datamaskinprega og kyniske som de større foretaka hvis beite de går og småspiser på – søppeldynger for økologisk dyrka matvarer som tar sikte på å tilfredsstille en stadig mer anonym og uorganisk allmennhets terapeutiske behov. De moralske aspektene ved de5t å fordele og dyrke matvarer – og ved å tilvirke andre produkter – blir utseltta som følge av overveielser i forhold til «effektivitet» og «suksess» -- de to kjennemerkene ved kapitalistiske foretak som bidrar til en opptatthet av økonomisk kvantitet på bekostning av etisk kvalitet. For å si det rett ut så er en økologisk dyrka gulrot hjemmespunnet tekstil, et håndverkprodusert stykke tre, eller en håndlaga lærstøvel blott en «ting» som folk støter på på en like upersonlig måte i et matvarekooperativ eller i et håndverksutsalg som i t kjøpesenter, dersom den ikke bærer i seg et moralsk budskap som gjør det til noe mer enn et eksotisk produkt av en umoralsk økonomi. «Tingen» i seg sjøl vil aldri gi lyd til et moralsk budskap blott som følge av dens kvalitet, dens økologiske avstamning og dens nytte. Uansett hvor helhetlige, nærende, attraktive og fri for infiserende giftstoffer de nå enn måtte være, blir de ikke et «gode» i moralsk forstand av disse grunnene aleine. Moralsk «godhet» kan kun komme fra den måten mellommenneskelig samkvem foregår på, og fra hvilken anelse om etisk formål folk nå enn tillegger sine produktive aktiviteter. Det er gjennom den måten «varer» blir utveksla på eller, for å si det mer radikalt, hvordan varebyttet blir brukt på en formålstjenlig måte til å fordele dem slik at «kjøper» og «selger» opphører å eksistere i opposisjon mot hverandre, og i stedet blir knytta sammen i et økonomisk fellesskap – forent

gjennom en broderlig eller søsterlig forbindelse basert på en følelse av gjensidig identifisering og personlig komplementaritet. Omsorg, ansvar og forpliktelse blir den autentiske «prislappen» innen en moralsk økonomi – i kontrast til fortjenesten, kostnaden og lønnsomheten som inngår i markedsøkonomiens «prislapp.» Vi blir fortalt at omsorg, ansvar og forpliktelse er «ideologiske» begreper som ikke hører hjemme i en scientistisk forestilling om økonomi. Denne kritikken leder oppmerksomheten mot sjølve kjerna av de stridsspørsmåla som blir reist av en moralsk økonomi. En moralsk økonomi – et deltakende fordelingssystem basert på etisk overveielse – er ment til å fjerne den immoraliteten som det moderne sinn forbinder med økonomi som sådan. Dens mål er å fjerne antagonismen mellom «kjøper» og «selger,» ja, å vise at i praksis danner både «kjøper» og «selger» et fellesskap som er basert på en sterk grad av gjensidighet snarere enn på motsetninger mellom «knappe ressurser» og «ubegrensa behov.» Objektet som er gjenstand for handelen, er av en sekundær betydning i forhold til de etiske verdiene som deltakerne i en moralsk økonomi eksplisitt deler. Det at «kjøper» og «selger» blir opptatt av hverandres velbefinnende, ja, at de føler et dypt ansvar overfor hverandre, og at de blir knytta sammen gjennom en dyptfølt forpliktelse overfor hverandres velferd, vil si å erstatte en strengt økonomisk forbindelse med en etisk sådan – nærmere bestemt å gjøre økonomi til kultur, snarere enn å anskueliggjøre den som sirkulasjonen av «ting.» Der hvor fordeling blir en form for komplementaritet, opphører den faktisk å være økonomisk i ordets vanlige forstand, og begrepene «kjøper» og «selger» blir meningsløse. Materielle behov begynner å uttrykke en av de mange måtene som krav om ting blir til krav om moralsk integritet på. «Kjøperens» forventninger begynner å utvide seg hinsides blotte behov, til en tro på «selgerens» evne til å framvise den høyeste moralske redelighet når det gjelder å skaffe til veie de materielle levnetsmidlene. «Selgeren» fremmer på sin side sitt varegods, og sin «godhet» -- en etisk overbevisning om at levnetsmidlene ikke bare tjener til å dekke materielle behov, men også åndelige behov som fostrer tillit, fellesskap og solidaritet. Den rivaliseringen og den tilsynelatende uavhengigheten som gjennomsyrer markedsøkonomien, blir skifta ut med komplementaritet og gjensidig avhengighet, der fordeling – med dens moralske etikette – stadfester en følelse av enhet og felles skjebne blant deltakerne, slik som tilfeller er med primitive ritualer. Ulikhetene som oppstår ut i fra forskjeller i styrke, helse alder og dyktighet, opphører å være de forbannende brennmerkene påført av en besnærende «likhet» som lar hvert enkelt individ seile sin egen sjø i en følelsesmessig avstumpa streben etter fordeler. De avstedkommer snarere en følelse av komplementaritet og en forpliktelse til kompensasjon som begge frambringer det viktige radikale prinsippet: Fra enhver i henhold til hans eller hennes evner, til enhver i henhold til hans eller hennes behov. Disse skissene av en moralsk økonomi, og dens etiske forutsetninger, er ikke abstraksjoner. De innebærer konkrete institusjoner og bestemte former for atferd. Institusjonelt sett forutsetter de en ny type produksjonsfellesskap, til forskjell fra et blott marked hvor hver enkelt kjøper og selger sørger for seg sjøl – et fellesskap der virkelige produsenter er sammenslutta og forbundet i et ansvarsfullt understøttelsessystem, noe i likhet med de gamle middelalderlaugene. I et slikt understøttelsessystem blir produsentene – enten de er bønder som driver økologisk, snekkere, skinnmakere, smykkemakere, vevere, skreddere, bygningsarbeidere av alle slag, ja, sannelig også fagfolk som leger, kiropraktorer, sjukesøstre, advokater, lærere, og deres like – eksplisitt enige om å bytte sine produkter på betingelser som ikke bare er «rimelige» eller «rettferdige,» men også understøttende for hverandre. I

likhet med alle autentiske fellesskap danner de en familie som sørger for velferden til dens deltakere ut i fra et kollektivt ansvar snarere enn ganske enkelt ut i fra et personlig sådant. For eksempel forplikter medisinsk personell seg moralsk til å bekymre seg for håndverkerens helsemessige behov, mens håndverkeren på sin side tar på seg oppgava med å utruste fellesskapets leger, sjukepleiere, kostholdsleger, etc. med utstyr. Denne anelsen om moralsk komplementaritet – dette sosiale «økosystemet,» så å si – omfatter alle medlemmene av produksjonsfellesskapet. Priser, ressurser, personlige interesser, og kostnader, spiller ingen rolle i en moralsk økonomi. Tjenester og forsyninger er tilgjengelige etter behov, uten noe «regnskap» over hva som blir gitt og hva som blir mottatt. «Behov» blir på sin side gjort moralske i den svært så avgjørende betydning at de blir et felles anliggende så vel for giveren som for mottakeren, da det blir viktig for produsenten av et «gode» å sørge for at konsumenten ikke er i beit som følge av mangel på den førstnevntes produkt, ja, sannelig at «godet» er det «beste» som kan bli gitt til den som måtte trenge det. Det å gå «hinsides godt og ondt,» om jeg får anvende tittelen på Nietzsches provokative verk, er å søke fortreffelighet for dens egen skyld og, framfor alt, for fellesskapets skyld, snarere enn det å bli sittende fast i ei hengemyr av amoralitet eller moralsk relativisme. «Behov» opphører å være blott og bart mangel på et «gode,» og blir i stedet en måte å identifisere produsent og forbruker med hverandre på, i et omsorgsfullt sosialt band som ikke er ledsaga av særinteresser, lønnsomhet og utgifter – med alle deres kvantitative aspekter – men av den uutsigelige kvalitative og uegennyttige følelsen av gjensidig velferd slik som vi venter å finne den i forbindelser mellom foreldre og søsken. Det er ikke lenger et enkeltindivids lengten etter et «gode,» men en kollektiv understøttelse av begjær med den felles forventningen om at tilfredsstillelse er en kollektiv ønskverdighet, slik som en elsker opplever den elskedes glede i sjølve det faktum at et begjær blir tilfredsstilt. I den grad enhver konsument på en eller annen måte faktisk også er en produsent, blir det fiktive motsetningsforholdet mellom forbruk og produksjon, med dets implisitte forestilling om den «uskyldige forbrukeren» -- som må bli beskytta mot den «rovlystne produsenten» -eliminert. Det at de svake, de eldre eller de aller yngste ikke synes å tilhøre et slikt produktivt fellesskap i reint teknisk forstand, er kanskje en desto sterkere grunn til å inkludere dem fullt ut i dette fellesskapets fordeler – om ikke for annet så for kontinuerlig å teste fellesskapets moralske intensjoner, nærmere bestemt å konfrontere det med en vedvarende utfordring overfor dets egne moralske redelighet og uegennyttighet. Jeg antar imidlertid allikevel at til og med de eldre og de svake vil ønske å finne en egen funksjon innen en moralsk økonomi, om det så bare er i form av tilsynsarbeid, kontorarbeid eller undervisningsarbeid – avhengig av deres trening og bakgrunn fra de mer aktive periodene av sine liv. Poenget er at en moralsk økonomi eksisterer av moralske grunner snarere enn ganske enkelt av overlevelses- eller fortjenestemessige grunner. Det gode liv – materielt understøtta av «varegods» som er budbærere av «godhet» -- er et mål i seg sjøl: En kilde til ny individualitet og til nye måter å leve på; en vedvarende opplæring i former for sammenslutning, borgerånd og anstendighet; en kraft som demmer opp for det sosialt, moralsk og psykologisk undergravende markedet og dets tøylesløse egosentrisitet. En slik moralsk økonomi har ingen historiske forløpere som den kan modelleres etter – og den kan i egentlig forstand kun bli skapt gjennom praksis og erfaring, snarere enn ved hjelp av forskrifter og tidligere eksempler. Dens arkitekter kan imidlertid hente en viss inspirasjon fra

mange såkalte primitive samfunn, der bruksrett snarere enn eiendomsrett ledsaga folk når det gjaldt tilgangen på redskaper og ressurser. 6 De kan antakelig også lære noe av de demokratiske, laugsbaserte organisasjonsformene som eksisterte i tidlige middelalderkommuner, og av enkelte kooperative eller kvasireligiøse former for produksjonssammenslutninger, slik som for eksempel hutittenes kollektiver og de tolstoianske kollektivene. Disse sammenslutningsformene er imidlertid antydninger som ofte er mangelfulle når de blir betrakta isolert sett, og nyttige når de blir satt sammen på en selektiv måte – av det som i siste instans må være et breiere prinsipp om en moralsk økonomi for samfunnet i sin helhet. En moralsk økonomi vil kan hende i lang tid være et strukturelt sett marginalt eksempel på hvordan det menneskelige fellesskapet i sin helhet en dag burde bli. Men så mye av det som nå eksisterer i sentrum av menneskelige anliggender, utvikla seg tidligere i ytterkanten av disse, at vi ikke kan fortvile over at en moralsk økonomi i dag bare kan eksistere i periferien av samfunnet. Enda mer grunnleggende enn strukturelle problemer er problemer angående atferd. En moralsk økonomi – basert på felles ansvar snarere enn på private interesser – er verken bedre eller verre enn de holdningene den fostrer. Dersom vårt begrep om et materielt «gode» stammer fra en svinnende anelse om moralsk «godhet,» stiller gjenopprettelsen av båndet mellom det materielle og det moralske, ja, mellom «gode» og «godhet,» hele vår forestilling om økonomi i et radikalt nytt lys. Det påhviler en moralsk økonomi den avgjørende funksjonen som går ut på å utvikle et økonomisk fellesskap til en arena for etisk oppdragelse, så vel som til et moralsk produksjons- og fordelingssystem. 7 I likhet med den athenske polis for rundt to tusen år siden må en moralsk økonomi bli en skole for utforming av en ny type medborgerskap. Så vel økonomisk medborgerskap som politisk, produktivt medborgerskap – det vil si steder hvor man lærer å respektere «ting» som produkter av en fruktbar natur så vel som et midtpunkt for hengivent arbeid – og legemliggjøringen av åndeliggjort kroppslighet så vel som en produktiv domene for å skape objekter til personlig forbruk. «Pensumet» i en slik skole innebærer en «ny åndeliggjøring» av arbeidsprosessen; av «råmaterialene» som blir forma under denne prosessen; av den moralske konteksten som folk arbeider sammen i, og av formåla med deres arbeid – dette i tillegg til de mer åpenbare stridsspørsmåla som angår familierelaterte, kommunale eller bestemte pedagogiske institusjoner og politisk frihetlige former for sjølstyre som folk blir utdanna gjennom. Den økonomiske arenaen blir således en «skole» -- noe den for øvrig alltid har vært, om enn mer til det verre enn til det bedre – som former enkeltindividets moralske karakter, så vel som den tilbyr virkelige ledesnorer for hans eller hennes atferd. Denne økonomiske framstillingen av moralsk egenutvikling er uatskillelig fra de redskapene og maskinene som den virkeliggjøres gjennom. Økoteknologi, slik som sol- og vindkraftanretninger i liten skala. Økologisk jordbruk, akvakulturmetoder, energisparende anordninger, ja, kort sagt hele spekteret av såkalt formålstjenlig teknologi (en term som jeg finner det vanskelig å akseptere fordi ordet «formålstjenlig» -- til hva? -- moralsk sett er altfor tvetydig), burde bli sett mer i lys av deres etiske funksjon enn i lys av deres operative effektivitet. Det at vi må bringe sola, vinden, jordsmonnet, floraen, faunaen og materialene som vi bruker til husly, inn i våre liv på en ny, økologisk orientert måte dersom vi skal kunne utvikle en autentisk respekt for naturens verden, ja, for dens fruktbarhet og for vår evhengighet av den, burde være opplagt. Det er flere aspekter ved økoteknologi enn dens effektivitet og fornybarhet: Vår metabolisme med naturen vil enten være basert på gjensidig avhengighet, slik at vårt syn på oss sjøl gir oss en plass solid forankra innen naturens verden –

ikke «over den» -- eller så vil vi bli dens mest destruktive parasitter. Helt grunnleggende for den anelsen om gjensidig avhengighet er et nytt syn på naturens verden som en moralsk basis for en ny økologisk etikk. Denne moralske basisen, som virker så suspekt fr dfet moderne vitenskapelige sinn, utgjør sosialøkologiens materiale og må drøftes for seg. Her er det tilstrekkelig å påpeke at enten vil vi fornye vårt syn på naturen og se den som en domene for fruktbarhet og utvikling, eller så vil vi -- i tråd med markedsmentaliteten – se på den som en tett jungel som hemningsløst kan bli utbytta, på samme måte som vi utbytter hverandre i kjøper-og-selger-forbindelsen. En markedsøkonomi og en moralk økonomi står således i et motsetningsforhold til hverandre på mange ulike nivåer: I deres bilder av naturen, av teknologi, utdanning, arbeid, av produksjon og fordeling av levnetsmidlene, av fellesskap, av «varegods» som handelsvarer eller som legemliggjøringen av «godhet.» De to formene for økonomi står framfor alt i et motsetningsforhold til hverandre når det gjelder måten menn og kvinner ser på seg sjøl på, og hvilke idealer for mellommenneskelig samkvem de fremmer – ja, sannelig hvorvidt disse idealene ikke går lenger enn blott overlevelse, med alle dens snevre teknokratiske og økonomistiske implikasjoner – eller om de heves opp til livets nivå, med dets vidtrekkende økologiske og etiske implikasjoner. På dette punkt fremmer en markedsøkonomi og en moralsk økonomi fundamentalt motsatte forestillinger om menneskehetens sjølrealisering og anelse om formål; begreper som definerer sjølve betydningen av de materielle premissene som vår utvikling i siste instans er avhengig av. Juli, 1983

Fotnoter: 1

Theodor Adorno: Minima Moralia (New Left Books, London, 1974), side 156.

2

I likhet med David Ricardo spilte Marx en hovedrolle når det gjaldt å frarøve økonomisk teori for dens moralske innhold, og omgi den med en aura av scientisme – endog samtidig som han fordømte kapitalismen for dens brutalitet og egosentrisitet. Marx’ Kapitalen er gjennomsyra av et blanda budskap som tilskriver en altomspennende og tilsynelatende «rettferdig» rolle til likeverdigheten innen den kapitalistiske økonomien, spesielt innen byttet av arbeidskraft mot lønninger, samtidig som han framviser en uforfalska avsky overfor et økonomisk system som reduserer enhver menneskelig forbindelse til en pengeforbindelse. Marx’ forakt for krav om «økonomisk rettferdighet,» spesielt for krav om en «rettferdig lønn,» synes nærmest å være ukjent for de fleste marxister i dag – en forakt som ville ha vært prisverdig dersom den ikke hadde vært et produkt av hans egen scientistiske oppfatning av økonomi som studiet av «den kapitalistiske produksjonens naturlover.» For en videre drøfting av retfferdighetens karakter, se kapittel V i The Ecology of Freedom (Chesire Books, Palo Alto, 1982). (På norsk under tittelen Frihetens økologi, Nisus Forlag, Ulefoss, 2014. O.a.). 3

WPA=Work Projects Administration (1935-43). Hadde som oppgave å administrere offentlige arbeider som blei satt i gang for å lindre arbeidsledighetsproblemene under Den store depresjonen i 1930-åras USA. O. a.).

4

Liberalitet=laissez faire, hadde sin opprinnelse hos Francois Quesnay, Frankrikes finansminister under Ludvig XV. O. a.). 5

I originalen brukes orda «good» og «goods». Jeg har her valgt å oversette «goods»# med «gods» i stedet for med det vanligere «varer,» for å få fram ordlikheten. O.a.

6

Etisk bevissthet=virtu=borgerånd. J. f.

Aristoteles’ Nichomachean Ethics. O. a.

7

Forestillinger om bruksrett; om individenes frihet til å tilegne seg ressurser ganske enkelt fordi de ønsker å bruke dem på et tidspunkt da «eieren» ikke har behov for dem, er for kompleks til at den kan bli drøfta her. For en mer gjennomgående undersøkelse av prinsippet, se Frihetens økologi (Nisus Forlag, Ulefoss, 2014), kapittel 1-2. 8

Denne funksjonen har ofte blitt sørgelig ignorert av mange matvarekooperativer som, for en stund, blei administrert av «kooperatørene» som foretok innkjøp, så vel som av «personalet» som organiserte fordelingen av matvarer. Det at kravet om «effektivitet,» og at den konkurransesituasjonen som mange slike kooperativer befant seg i i forhold til store kommersielle kjøpesentra, til sjuende og sist utgjorde en slags rettferdiggjøring av en «innstramming» av deres virksomheter, sier seg sjøl. Det som imidlertid er urovekkende, er at den mentaliteten som de tilsynelatende mer ansvarsbevisste administratorene av kooperativene framviste, ofte var svært lite forskjellige fra den som ville forvente å finne hos en supermarkedsdirektør. «Effektivitet» blei ikke bare satt foran moralitet og et matvarekooperativs oppdragende funksjon, nei, de sistnevnte forsvant ganske enkelt fullstendig ut av syne, som om et matvarekooperativ var et billigere levnetsmiddeldepot snarere enn et kooperativ i noen som helst forstand. av

(Utgitt første gang som separat essay av Attila Hesjemyr.)

Økotopia-Trykk, Skien, 1994. Oversatt

Related Documents

Av-autonomia
May 2020 18
Av-guerracorso
April 2020 18
Ficha Av
June 2020 18
Av-28wt5
May 2020 3
Colateric Av
May 2020 4
Av-452_manual
May 2020 5

More Documents from ""

October 2019 5