Klokkemakeren.

Klokkemakeren

Det var mørkt. Gatene var stille. En tett tåke lå i de mørke, trange bygatene. Klokkemakeren dreide til høyre ned et smug. Et sted skrek en katt. Ellers var det stille. Den grå frakken blafret idet han vendte ned et annet smug. Han gikk med raske skritt som bare så vidt lagde klapp-lyder mot asfalten. Bosset fløt i gatene. En stank som minnet om råtten kjøtt nådde nesen hans. Selv om han prøvde å tenke på andre ting, greide han ikke å få lukten vekk fra neseborene. Han stanset opp en liten stund, og så seg tilbake: Et mørkt smug uten en eneste levende skapning, bortsett fra fluene som kretset om de svarte bossekkene. Klokkemakeren stakk hånden ned i lommen på frakken sin. Fra den grå frakkelommen trakk han opp et vakkert ur, det glinset kaldt i mørket. Tolv minutter over tolv konstatert han. Bare tre minutter igjen. Klokkemakkeren likte å være presis. Han la uret ned i jakkelommen, trakk ut en liten metallboks, åpnet den, og hentet ut en sigar. Han la tuppen av den mellom tennene og smattet på den. Fra den samme lommen som han hadde hentet opp sølvklokken sin, tok han opp en lighter. Han lot den gli fra tommel til pekefinger, fra pekefinger til langefinger, fra langefinger og ned i håndflaten sin. Så vippet han opp lokket og tente opp en flamme. Flammen vislet i vinden. Han satte sigaren han hadde mellom tennene mot flammen; en grå røyk steg opp fra den og ble ett med den kalde luften. Han tok uret opp igjen og så på det. Kvart over tolv. Fottrinn nådde ørene hans og konturene av en mann ble synlige. Han smilte, han likte presise mennesker. Ut fra mørket og inn i den svake, nesten grønne, lyssirkelen fra en lyktestople trådte det en mann. Han var høy, og tjafsete, svart hår dekket øynene hans. Mannen stoppet opp under lyssirkelen og speidet inn i mørket. ”Ja, det er meg. Slapp av,” sa klokkemakeren. Mannens stive skuldre senket seg litt. ”Hvorfor måtte vi møtes her?” spurte mannen. Han prøvde sikkert og høres normal ut, men stemmen hans skalv som en gammel manns hånd. Klokkemakeren gjennomskuet han som et vannglass. Han forstod mennesker godt, han var en skikkelig menneskekjenner. Det var ingen ulempe i hans bransje… ”For det du snart kommer til å spørre meg om bør bli mellom oss,” svarte han. Mannen dro fingrene gjennom håret og i et lite sekund så klokkemakeren ansiktet hans. Det var hvitt som et lik og øynene hans hadde en gul ring rundt pupillen; de minnet klokkemakeren om katteøyne. ”Hans navn er Ferdinand Dolce. Ikke typen som har problemer med å betale telefonregningen i slutten av måneden, hvis du skjønner hva jeg mener. Når jeg leser dødsannonsen hans i avisen skal du få pengene,” avsluttet han og leppene hans fortrakk seg i et smil som avslørte en brun tanngarde. ”Kan jeg stole på det?” spurte klokkemakeren. ”Jeg vet hva du er. Tror du virkelig jeg vil prøve å snyte deg for penger? Og lide samme skjebne som Ferdinand? Da må du tro om igjen.” Det var sant, og klokkemakeren trodde han. Dessuten betydde det ikke så mye; penger hadde han nok av. ”Har du et bilde?” spurte han. Mannen fisket et svarthvitt bilde opp av lommen og gav det til klokkemakeren som studerte det: Det var bilde av en mann i femtiårsalderen. Han var iført et sjal og det grå håret flagret i vinden. Bildet var

tatt idet han gikk ut av bilen sin og en kvinne ved siden av han, trolig datteren hans, så ut til å le. Ikke at det var av betydning. Slike ting påvirket han ikke. ”Er det greit?” spurte mannen og klokkemakeren kunne kjenne spenningen i stemmen hans; den var som et barns som spør om han kan få åpne en pakke før julaften. ”Ja,” svarte Klokkemakeren. ” ”Fint. Da håper jeg vi snakkes igjen en gang til, men ikke mer. ”Det var en vits. Klokkemakeren lo ikke. Mannen snudde seg og forsvant ned det samme smuget han var kommet fra. I mørket stod klokkemakeren mens et smil lekte i munnvikene hans. Klokkemakeren stod utenfor et hus, eller det var nærmere et slott enn et hus. Han lente seg inntil den fem meter høye steinmuren som omringet Ferdinands bolig. Endelig lukket den høye sorte muren seg opp og en svart Mercedes kjørte ut. Han ventet. En hvit bil stod parkert halvveis i veien og halvveis på fortauet, ikke langt fra portene. Klokkemakeren tok opp lommeuret sitt; det lyste kaldt sølv i det grå morgenlyset. Ti på halv ni, perfekt. Den sorte, lekre Mercedesen svingte til høyre. Klokkemakeren ventet litt. Ikke enda. Han så på sekundviseren sin. Ikke enda, ikke enda, NÅ. Han nøt kunstverket sitt, og rett før smellet var det som om tiden gikk saktere. Alt var stille. Han kjente hjertet hamre i brystet, han kjente adrenalinet bruse i årene. Og så skjedde det. En eksplosjon, ti meter høy og et virvar av morderiske rød og oransje flammer danset nydelig for øynene hans. Trykket fra eksplosjonen spredte seg utover som når en dråpe treffer en stille vannflate og Ferdinands bil ble slynget rundt i luften idet trykkbølgen traff den. Bilen rullet rundt seg selv en gang, to ganger, og halvveis den tredje gangen traff den bakken med et brak. Vakkert, tenkte Klokkemakeren, så snudde han ryggen til de to brennende bilvrakene og forsvant sin vei ned et smug. Jobben var fullført. Det var virkelig et mesterverk. I nesten to uker hadde han holdt vakt, og han hadde blitt ganske godt kjent med offeret sitt. Han hadde lært en ting; Ferdinand var et vanemenneske. Og klokkemakeren kjente vanemennesker. De levde av rutiner og når de en sjelden gang brøt rutinene fikk de en underlig, kvalmende følelse i kroppen. En slags rastløshet som bet seg fast i mellomgulvet og plaget dem resten av dagen. Klokkemakeren kjente Ferdinand Dolce. Hver eneste ukedag, utenom mandagen, stod han opp kl. syv - tretti. Ferdinand tok seg en dusj, og spiste maten sin mens han leste avisen. Så, presis klokken kvart over ni, gikk han ut av den mørke eikedøren. Han åpnet garasjeporten sin, og satte seg i Mercedes-en sin. Der skrudde han på radioen sin og fant en passende låt. Idet den sorte, lekre Mercedes-en kjørte ut de åpne portene til boligen hans, var klokken akkurat ti på halv ni. Med denne informasjonen var klokkemakerens mesterverket bare en enkel rutine unna. Klokkemakeren kjente mennesker, han hadde vært ett en gang.