Sjansen.

Sjansen Bussdørene åpnet seg, og mannen gikk inn på bussen. Han satte seg ned på et slitt bussete; det samme setet som alltid. Den grå frakken var gammel og brukt. Det svarte håret hans hadde sakte, uten at han hadde merket det, fått selskap av flekker med grått hår, spesielt langs sidene. I hendene holdt han en medtatt, svart koffert. De ringløse fingrene holdt hardt om håndtaket. I kofferten ventet prøver på å gjenforenes med sine elever. Bussen begynte å kjøre. Nå er det bare fjorten stopp igjen, tenkte han for seg selv. Utenfor glassvinduet trommet regnet hardt mot bakken. Oransje og gule blader klistret seg til asfalten. Det var fortsatt ganske mørkt. Bussen begynte å trille, og kom seg inn i køen; den køen han kjente altfor godt. Ved det tredje stoppet åpnet bussdørene seg, sakte, som om også de var slitne og leie. En kvinne trådte inn, og i den ene armen holdt hun en liten gutt. Gutten så seg rundt; øynene lyste nysgjerrig. Mannen med den grå frakken smilte forstemt for seg selv. Han kunne huske da han selv var så liten, alt var nytt. Alle ambisjonene, alle drømmene. Tiden var som et hvitt lerret den gangen. Bussen hostet og fortsatte. På det åttende stoppet kom en eldre gutt inn. Gutten gikk med rak rygg gjennom bussen, som om gulvet skulle ha vært en rød løper. Mannen husket da han var så ung. Verden for mine føtter, hadde han tenkt. Han skulle leve livet, han skulle hjelpe barn i Afrika, han skulle oppleve ting. Og han skulle i hvert fall ikke ende opp som faren sin: som en overarbeidet kontorarbeider med fritid på størrelse med en nøtt. Men det var da. Den eldre gutten satte seg ved et sete. Mannen så ut av vinduet: Det var sluttet å regne og lyset trengte seg frem fra noen skyer. En gammel mann kom inn på det ellevte stoppet. Han var kledd i en grå frakk og runde briller. I hendene holdt han en slitt lærkoffert. Håret hans var nesten helt hvitt. Posene under øynene så ut som teposer. Den hvithårede mannen satte seg ned ved siden av han; sammen så de ut som et par slitte joggesko. Bussen rullet videre, og hus, som han kjente altfor godt, føk forbi. Med et sukk tok den hvithårede mannen opp en avis fra den rødbrune kofferten sin, og bladde raskt gjennom den første delen. Baksiden av avisen var full av reklame. Den svarthårede mannen så på den: ”Afrika trenger deg,” skrek reklamen. Raskt snudde han seg vekk, og så ut: Det var helt lyst ute nå, og solen skinte mot ansiktet hans. Bussen stanset. Han reiste seg, og gikk av bussen, to stopp for tidlig.