Sammenligning

Kilder: sewell barard jenkins, reproduction of determinism aakvaag:frihet vurder å skrive struktur i kursiv for å bruke det in den giddenske virtuelle betydninger

Innhold Innhold.............................................................................................................. 1 Aktørmodellene (og aktørfrihet)........................................................................2 Den praktiske aktør, med begrenset rasjonalitet...........................................2 Hva er aktørenes drivkraft/motivasjon? deres prosjekt, hva gir retning til praksis?...............................................................................................................3 Interesseledet kapitalakkumulering versus ubevisst søken etter ontologisk trygghet..............................................................................................................3 Aktørene tenderer mot å reprodusere strukturen.......................................3 Aktørene er bærere av struktur (overgang til struktur)..................................3 Ulike strukturbegrep..........................................................................................4 Forholdet mellom aktør og ytre struktur (parole)...........................................4 I hvilken grad fungerer de ytre strukturene som constraint?......................5 Giddens ytre struktur både begrenser og muliggjør...............................5 Bourdieus ytre struktur: felter og deres krefter.....................................11 Bourdieu:..................................................................................................13 Fokus på indre strukturer(langue)................................................................14 Forholdet mellom aktør og indre struktur.................................................15 Problem med sammensmeltning av aktør og struktur og at aktørene ikke har avstand til strukturen...........................................................................15 (Hva er det som avgjør hvilken regel som kommer til anvendelse? Forutsetter regelbruk diskursiv bevissthet (nei, se hva giddens sier om hva det vil si å følge en regel))..........................................................................17 Refleksivitetens og frihetens grenser. Er dualisme mulig?....................17 Når aktør og struktur smelter sammen: Forutsetninger for aktørens frihet i strukturdualitet og habitus/felt, forholdet mellom ytre og indre strukturer..........19 Frihet og ufrihet: Frihetens betingelser hos Bourdieu og Giddens...............20 Bourdieu: Frihet gjennom selvreflekterende sosioanalyse........................20 Giddens: Frihet gjennom … .......................................................................................................................21 Hva slags frihet finner vi hos Bourideu og Giddens?.................................21 Konklusjon: .....................................................................................................21

vekt på det som kan sammenlignes, mens særegen inkommensurabel kritikk bør dempes, pass på å ikke bare ramse opp likheter og forskjeller med diskuter dem og vurder dem og trekk inn momenter fra klassikerne, også fokuser på noen få poenger å ikke ramse opp masse forskjellig

Aktørmodellene (og aktørfrihet) flytte hele greiene til delen om indre strukturer og der ha med at avsnitt og forholdet mellom indre strukturer og aktøren? plan: Bourdieu: Agora se Archers modell av aktøren: Parker s 82, 83

Den praktiske aktør, med begrenset rasjonalitet begge vil ha kompetente aktører, althussersitat +giddenssitat modifiserte subjektivistiske aktører den praktiske bevissthet og den praktiske sans begge har aktørmodeller hvor den rasjonalistiske beregnende kalkulasjon er nedtonet og aktørenes kunnskaper og kompetanse er knyttet til å fungere i det sosiale liv, ikke som en Heraklit, Thales som kontemplerer kritisk over tilværelsens essens og grunnantagelser, derfor faller ikke aktørene i brønnen men deltar (og tror på) det sosiale spillet, doxa og illusio nedtoning av bevisst rasjonalitet og intensjonalitet, ikke som det økonomiske menneske og TRV og utilitarismens nyttekalkyler vekt på det førrefleksive og tause trygge, vekt på det tause, Giddens 1984 90 aktørene er hele tiden i sosial praksis Borudieu foretok objektivistisk brudd fordi aktørene ikke har diskursiv kunnskap om sin praksis, mangler metakunnskap .genetisk amnesi (agora 136), Giddens deromot framstilleraktørene som sosiologer som inkorporerer sosiolgisk viten i sin praksis slik at denne blir en konstituerende del av praksis, tror dette dreier seg om diskursiv bevissthet en motsigelse hos begge: prater om kyndighet og kompetanse, men legger vekt på det ubevisste og reproduserende Hos begge er rasjonelle valg en bevissthetstilstand som hovedsakelig utløses av rutnebrudd og kriser, virker litt rart ettersom slike kriser også kan utløse sterke føleser som kan kvele tenkningen for Borudieu er mange mennesker nedsyltet i dagliglivets krav og kan ikke holde på med rasjonell tenkning som er et elitefenomen agens, agency for Giddens er knyttet til noe ytre to make a difference, ikke til intensjoner, merkelig fordi også bevisstøse og sinnsyke kan make a difference men er dette agens, se odos agency, hva med webers definisjon av makt isteden? den praktiske bevissthet omfatter regler for how to go on, men hvordan formes denne praktiske bevisstheten?) som hos bourdieu at ytre struktur flytter inn? den giddenske aktør er en pyse som doper seg i meningslløse rutiner livredd både undertrygte lengsler i det underbevisste og diskursiv tenkning i jakt på ontologisk trygghet, en linedanser mellom skylla og kharybdis, ikke kjenne deg selv eller sokratisk reflekson med nådesløs logikk (Giddens 1984 xxiii) ulike oppfatninger av refleksivitet? Giddens 1984 s 3, for G synes den å være svak og kontinuerlig, finnes antagelig i to former en knyttet til praktisk bevissthet og en knyttet til diskursiv bevissthet s. xxiii, handlinskontinuitet og refleksivitet forusetter hverandre s.3 hvordan avgjør aktøren hvilke regler eller formler som skal anvendes? , velter de bare fram av sin egen tynge bruker reglene aktørens sanseapparat? rolledistanse synes å være fjernt for Bourdieus aktører (men følger bare normer når de har noe å tjene på det)

Hva er aktørenes drivkraft/motivasjon? deres prosjekt, hva gir retning til praksis?

Interesseledet kapitalakkumulering versus ubevisst søken etter ontologisk trygghet Bourdieus aktører synes å være ledet av interesser, som han også kaller illusio eller libido. Disse interessene innplantes fra det miljø, felter, aktørene kommer fra. , (agora 345) Giddens aktører er dypest sett motivert av jakten på ontologisk trygghet. Hos begge har motivasjonen opphav i det underbevisste/før-bevisste. Men også Bourdieus aktører synes på sin måte å være opptatt av grunnleggende trygghet, siden habitus søker bekreftelser og unngår dissonans. Giddens legger eksplisitt vekt på rutinisering som trygghetens forutsetning og resultat, mens Bourdieu (The Logic of Practice) ikke sier noe om dette. På den annen side beskriver Bourdieu et samfunn, det kabylske, som er gjennomsyret av rutiner og ritualer. For giddens er motivasjon er prosess…

Aktørene tenderer mot å reprodusere strukturen bourdieus aktører handler ikke agora s235, mangler refleksivitet (agora 344), den giddenske aktør kan make a difference, mens Bourdies aktører er knyttet til hverandre gjennom klassetilhørighet og felles habitus, og må gå sammen for å forandre samfunnet, Bourdieuk aktører får ikke til mye alene (noe som også henger sammen med sterke ytre sttukturer) en praktisk kompetanse, ikke kompetanse til filosofiks sosiologisk innsikt, snekkeren er dykig til å snekre men ikke selvkritisk til grunnlegende oppfatninger

Aktørene er bærere av struktur (overgang til struktur) begge vektlegger at aktørene er kompetente i forbehold til dagliglivets krav og denne kompetansen foreligger som indre strukturer , regler/matriser som aktørene anvender på både reproduktive og kreative måter habitus og praktisk bevissthet med tilgang til regler synes å være veldig likt Begge har det til felles at aktørene og strukturene bare kan skilles fra hverandre analytisk, dvs. i tankene. Dersom vi tenker vekk strukturen, som er kroppsliggjort hos begge, tar vi også livet av aktøren (om omvendt). Begge vektlegger aktørens hang til å reprodusere strukturer, ved trygghetsfokusert rutinisering og tregheten til habitus….Berard s. 2005 Berard gir i en fenemenologisk forankret kritikk kritikk av begge for ironisering 218 få med sitater derfra paradigmatisk dualitet og paradigmatisk dualisme (flyttes til aktørdelen?) aktørens forhold til indre strukturer (regler) Mouzelin mener Giddens aktører ikke reflekterer over egne strukturer, Stones 58

diskusjon vurdering makt for G er noe enabling mens for B synes makt å være noe constraining et undertrykkelsesvåpen som de mektige bruker for å bevare og øke sin makt (med de undertryktes deltagelse, symbolsk makt) , makt hos giddens er knyttet til å disponere ytre ressurser, mens for B er makt i større grad noe indre, kulturell kapital, og noe lureri som de avmektige ikke gjennomskuer, makt som fellesmenneskelig ressurs og makt som undertrykkelsesmiddel Borudieus aktører: bryr seg ikke om regler, verdier og normer, har ikke følelser,

”The habitus is a spontaneity without consciousness or will, opposed as much to the mechanical necessity of things without history in mechanistic theories as it is to the reflexive freedom of subjects ”without inertia” in rationalist theories.” Bourdieu 1990 56 Menneskelig handling er verken rituell eller kalkulerende og målrettet, habitusbegrepet formidler mellom disse to ytterpunktene (Prieur 26)

Ulike strukturbegrep Innledende bemerkninger Både Giddens og Bourdieu opererer med indre og ytre strukturer. De indre strukturene er hos begge kroppsliggjort og virker strukturerende. De indre strukturene er for Giddens de primære strukturer, mens Bourdieu legger den kausale hovedvekten på de ytre strukturer, i form av hierarkiserte posisjoner i det sosiale rom, som de indre sekundære strukturene er avspeilinger av. Selv om Giddens primære og innovative strukturbegrep er det sentrale i hans teori om strukturasjon, behandler han også eksplisitt sosiale strukturer i en konvensjonell forstand hvor han innrømmer deres objektivitet, men samtidig understreker at sosiale strukturer ikke bare en begrensende, men også muliggjørende (Giddens 1984:177). Mens det hos Bourdieu legges vekt på at indre og ytre strukturer står i et gjensidig, men skjevt, avhengighetsforhold til hverandre, er forholdet mellom indre og ytre strukturer hos Giddens mer uklart. Jeg vil se nærmere de respektive strukturbegrepene nedenfor og vil ta for meg de ytre strukturene først før jeg går over til de indre strukturene. Deretter vil jeg undersøke hvordan disse kobles sammen og hvilke konsekvenser disse sammenkoblingene får for aktørens frihet. Veldig vanskelig å forstå når Giddens snakker om indre eller ytre strukturer, se s 25…

Forholdet mellom aktør og ytre struktur (parole)

Jeg vier mye plass til Giddens fordi hans strukturer er mer uklare enn bourdieus ytre struktur: 1. noe over gruppen eller noe på gruppenivå 2. ytre struktur vil si indre struktur hos andre mennesker

struktur for giddens er knyttet til bevisstheten og til handling og er slik forankret i aktøren og kan ikke gravitere fra aktøren og oppover i sosiale systemer, når vi har forlatt aktøren og dennes hadnlinger har vi også forlatt giddens strukturbegrep paradigmatisk nivå og kommer over i et syntagmatisk nivå av strukturelle effekter som giddens kaller strukturelle egenskaper. sosiale systemer har bare struktur i dette begrepets konvensjonnele betydning ”ordning av elementer”, men dette er for Giddens i liten grad en genererende struktur, men et kraftløst overflatefenomen

I hvilken grad fungerer de ytre strukturene som constraint? Giddens ytre struktur både begrenser og muliggjør disposisjon: problem med sammensmelting a mangel på analyserbarhet i forhld til frihet c svekkelse Archer: manglel på constraint, temporalitet og emergence Giddens om constraint mouzelis kriitkk: manglel på hierarki som kan svare på frihet og ufrihet, gir svar på når giddens sosiale posisjoner er fiktive konstruktsjoner

liten konklusjon?idealisme dubiøs sammensmelting Giddens begrep om strukturdualitet gjelder ikke bare for relasjonenen mellom indre struktur og aktør, men også for relasjonen mellom aktøren og den ytre struktur. Sosiale systemers strukturelle egenskaper er slik både middel til, og resultat av, organiseringen av sosial praksis (Giddens 1984 s. 25). Dermed får den ytre strukturen både en begrensende og en muliggjørende funksjon (Giddens 1984: 177). På denne måten setter de strukturelle egenskapene grenser for aktørens frihet, samtidig som denne friheten muliggjøres av de samme strukturelle egenskapene som aktørene trekker på. Den ytre strukturen frigjør aktørene i samme øyeblikk som den begrenser dem. Ytre struktur og aktør forenes i sosial praksis som innebærer en gjensidig betinging. a mangel på analyserbarhet i forhold til frihet Archer (1990 mogild) kritiserer selve nøkkelbegrepet i strukturasjonsteorien: strukturdualitet. Selv om aktør og struktur er forbundet ontologisk med hverandre, er det nødvendig å skille mellom dem analytisk. Hun går derfor inn for ”analytisk dualisme” og beskylder Giddens for å ødelegge den relative autonomien til disse begrepene (Parker 2000:77). Derfor blir det umulig å studere aktør og struktur hver for seg og finne ut av deres spesifikke bidrag til sosial praksis. Hun viser til et eksempel med et hverdagslig begrep som innebærer gjensidig konstituering, ”ridning”, og påpeker at dette begrepet viser til to separate elementer som har hver sine egenskaper hvor noen er relevante for ”ridning”, mens andre ikke er det (Archer i Mogild 1990:83). Dersom Archer virkelig er ”ontologisk dualist” er dette eksemplet misvisende, siden ridning er ”mann og ” hest i eksemplet, mens sosial praksis heller må sammenlignes med en kentaur. Til dette eksemplet kan innvendes at dersom vi ønsker å få vite noe om ”ridning”, hjelper det ikke så mye å studere rytter og hest hver for seg. Rytter og hest utgjør jo heller ingen ontologisk enhet som både Giddens og Archer mener gjelder for relasjonen mellom aktør og struktur. Dersom sosial praksis er en ontologisk enhet, er det vel denne enheten som må studeres. Archer mener at aktør og struktur kan skilles analytisk slik at vi kan få kunnskap om bidragsforholdet til sosial praksis. Giddens opererer selv med en ”analytisk dualisme” i det han skiller mellom institusjonell analyse og analyse av strategisk atferd.

Dermed blir det også vanskelig å undersøke forholdet mellom aktørens frihet og ufrihet. Ifølge Archer innebærer strukturdualitet ingen overskridelse av motsetningsforholdet mellom aktør og struktur, eller mellom voluntarisme og determinisme. I stedet består strukturdualiteten av å påtvinge disse begrepene en kunstig harmoniserende forening hvor de er ”clamped together in a conseptual vice”(Archer i mogild 78). I strukturdualitetens ”skrustikke” blir to forskjellige bilder av samfunnet holdt sammen. Det første bildet Giddens maner fram er av et flyktig og ustabilt samfunn hvor sosiale institusjoner er et resultat av at ”agency rides on the coat tails of structural facilitation to produce social change of real magnitude” 76. Innenfor dette bildets rammer er aktørene frie og hyperaktive. De trekker på strukturen ved å nytolke regler og konvertere ressurser og samfunnet og samfunnet er i en tilstand av konstant metamorfose hvor plutselig forandring kan skje når som helst. Men strukturdualiteten innbefatter også en motsatt bilde av samfunnet som minner om et byråkrati ”where life is constantly breathed into inert rules which then deaden their animators through routinization”(76). I dette bildet forsvinner aktørenes frihet til fordel for en deterministisk rutinisering. Archer kritiserer Giddens for å gå for langt i den siste, og objektivistiske, retningen. Men hun legger mest vekt på at Giddens ikke kan svare på hvilke betingelser som bestemmer når aktørene er frie og når de er fanget inn i kronisk reproduksjon. Strukturasjonsteorien er for åpen og ved å holde alle muligheter åpne, påstår den ingenting (77). Archers kritikk…

c) svekkelse av ytre struktur Et problem med en slik gjensidig betinging (som også gjelder for forholdet mellom aktør og indre strukturer) er at både aktør og ytre struktur svekkes med hensyn til ontologisk autonomi (Parker 2000:77, 109). Før sosial praksis finnes det verken aktører eller strukturer, men når sosial praksis foreligger, har vi samtidig både aktører og strukturer. Hvor blir det av aktørene og strukturene når sosial praksis ikke foreligger? Hvor er aktørene og strukturene for eksempel i forhold til et klasserom når elever og lærere er ute i et friminutt og klasserommet er tomt? Siden det ikke foreligger noen sosial praksis i klasserommet i friminuttet, må vi anta at vi heller ikke har verken aktører eller strukturer heller. Men de mennesker som tidligere i klasserommet var sosiale aktører, er jo ikke fraværende på samme måte som den sosiale praksis er fraværende i klasserommet. Den sosiale praksis knyttet til klasserommet (eller ”locale”, som er Giddens uttrykk) finnes ikke lenger, men det ene elementet i strukturdualiteten, aktørene, har ikke opphørt å eksistere selv om den spesifikke strukturasjonsprosessen ikke lenger eksisterer. Selv om disse aktørene ikke lenger eksisterer som elementer i den sosiale praksisen som var knyttet til klasserommet, er det jo noe som blir igjen, nemlig mennesker som senere kan fortsette den sosiale praksisen som fant sted i klasserommet. Det samme kan innvendes med hensyn til ytre strukturer. Også her innebærer strukturdualitetens gjensidige konstituering mellom aktør og ytre struktur, at dersom vi ikke har aktører, kan vi heller ikke ha ytre strukturer. Giddens skriver i sin ordliste i forbindelse med strukturdualitet at ”the structural properties of social systems do not exist outside of action […]” (Giddens 1984:374). Sitatet innebærer at sosiale systemer er avhengig av handlende aktører for å kunne eksistere, siden handling forutsetter aktører og vi ikke kan ha sosiale systemer uten struktur. Men har ikke

ytre strukturer en slags eksistens selv om aktørene er borte? Forsvinner den kapitalistiske markedsøkonomien, konfirmasjonen eller arbeidsfordelingen hjemmet om alle aktører ligger og sover? Jeg forstår Giddens slik at disse institusjonene ikke da eksisterer, men at disse ytre strukturene foreligger virtuelt som regler i den indre strukturen, som ”memory traces” som kan bli ”instantiated in action” (Giddens 1984:377). Dersom dette er riktig, blir det ikke så mye igjen av de ytre strukturene og det blir vanskelig å skille mellom ytre strukturer og indre strukturer (Parker 2000:78). Både ytre og indre strukturers reelle eksistens lokaliseres i handling og det blir vanskelig å se hvordan ytre strukturer kan påvirke handling dersom den ikke har en eksistens før handlingen finner sted, eller etter at handling har funnet sted. Siden Giddens handlingsbegrep er immun mot en slik oppstykking av handling blir hele strukturasjonsprosessen en analytisk uhåndterbar prosess hvor elementene griper så tett inn i hverandre og har så sterke innbyrdes avhengighetsbånd at analytisk forståelse av elementenes respektive bidrag til strukturasjonsprosessen blir nærmest umulig. dualisem mellom instantiation og distanciation parker Archers morfogenese er selv åpen Giddens teori en en samfunnsontologi viser hovardan ting hengeer sammen (men det må jo være mulg å angi hva som bestemmer forholder mellom frihet og ufrihet? giddens 341-343 knytter grad av frihet til penetrering til graden av knowlede (hva bestemmer dette)

Archer kritiserer for mangel på ytre constraint, svake strukturer

Archer mener at Giddens’ ytre strukturer er redusert til korttidsmanifestasjoner ”instantiations” underordnet aktørenes vilje til å trekke på, og dermed gi eksistens til, sosiale systemers strukturelle egenskaper. Disse egenskapene blir et impotent aggregat av disse korttidsmanifestasjonene og utgjør bare et ”synlig mønster” (modgil 75). Når de ytre strukturene på denne måten lenkes fast til handling og dennes varighet i tid, ribbes de for mulighetene til å eksistere før og etter handling og slik fungere som betingelser for denne, eller konsekvenser av denne (Stones 54). Archer etterlyser den ytre strukturens kausale kraft i form av det hun kaller ”emergent properties” og ”structural elaboration” (modgil 75; jf. Giddens 1984: 171)). ”Emergent properties” vil si egenskaper ved sosiale systemer som oppstår som et resultat av interaksjon, men som samtidig ikke kan reduseres til denne (Parker 73). ”Structural elaboration” er den effekten

aktørenes handlinger har på den ytre strukturen slik at denne kan endres og dermed i neste omgang utgjøre andre handlingsbetingelser. Siden Giddens ifølge Archer ikke vil eller kan gi den ytre strukturen autonome egenskaper som kan endres på grunn av dennes ubrytelige kobling til handling, mister de ytre strukturene hos Giddens sin evne til å influere på aktørenes handlinger. Dermed blir strukturasjonsteorien ute av stand til å forklare institusoners begrensende effekt på aktører, enten denne effekten virker bak ryggen på aktørene, eller har en blatant iøynefallende effekt. Hun spør hvordan aktørene kan hamle opp med inflasjon eller konsekvensene av internasjonal pengepolitikk, og mener Giddens ikke kan gi gode forklaringer på disse fenomenene.

”For Giddens institutional recursiveness never reflects the durability of constraint: it always represents the continuity of reproduction” Mogild 79 aktørene blir for frie giddens spesifiserer ikke begrensningens styrke (jo, jo mer distanciation jo verre å forandre) demografisk fordeling av befolkningen er en type struktur aktøren ikke har noen makt å stille opp mot, grunnloven hun mener at giddens ikkehar ytre sturkrurer de er bare virtuelle (men stones protesterer mot dette) i en strukturasjonsprosess hvor resultater straks også blir betingelser, slik at det blir umulig å få øye på et sluttprodukt. ”Because of this dynamic interplay of the two constituent elements, structuration does not denote fixity, durability, or even a point reached in development. Structuration itself is ever a process and never a product” (mogild s 78)

kan handlingsflyter redde de ytre strukturene? nei, denne flyten er knyttet til den enkelte aktør og ikke sosiale systemer Giddens om constraint Giddens bruker ulike begreper for ytre strukturer, også ”struktur” blir brukt av Giddens i en konvensjonell betydning i tillegg til den spesifikke betydningen begrepsordet har i strukturasjonsteorien Giddens 1984 185). Giddens har vært kritisert for å legge for liten vekt på strukturelle begrensninger (Thompson i Stones). Men Giddens drar inn flere begrensende momenter i GIDDENS 1984 og imøtegår eksplisitt kritikk om ubalanse mellom begrensende og muliggjørende aspekter i strukturasjonsteorien (Giddens 1984 169). Hvilke begrensninger er det så Giddens innlemmer i forhold til ytre strukturer, og hvordan begrenser disse aktørens frihet? Det er ingen tvil om at Giddens også, i tillegg til et begrep om virtuell struktur, også opererer med strukturer i en konvensjonell betydning. Disse ytre sosiale strukturene har en objektiv eksistens, men eksisterer samtidig bare gjennom å bli reprodusert av aktørers handlinger (xxi). Når Giddens også legger til at sosiale systemer har strukturelle egenskaper som ikke kan beskrives ved hjelp av begreper som refererer til aktørers bevissthet s171, får vi en framstilling av sosiale strukturer som både unngår objektivismens reifisering og subjektivismens reduksjonisme. Det finnes sosiale krefter, men disse kan bare virke gjennom aktørenes meddeltagelse. Kausale sosiale krefter må ses i sammenheng med

aktørers motiver og preferanser. Dødsstraff virker bare på dem som verdsetter livet. Giddens vedgår at det finnes normative og strukturelle begrensninger som står overfor aktøren som en ”objektiv” realitet og som videre setter grenser for aktøren i en gitt situasjon (176-177). Men han mener at den objektivistiske sosiologien har neglisjert at strukturer som begrenser også alltid er strukturer som muliggjør. Den objektivistiske sosiologis vekt på strukturer som handlingsbegrensende må balanseres ved også å legge vekt på at den samme strukturen vil ha en muliggjørende virkning for andre handlinger. Han peker også på at sansene og kommunikasjonsevnene våre, som vi tenker på som muliggjørende, også er begrensende. Denne vekt på strukturers dobbeltvirkning uttrykker også Giddens når det gjelder normative begrensninger knyttet til makt. Selv om makt for Giddens først og fremst er det som gir aktørene deres handlingskapasitet, skriver han også at ”One person’s constraint is another’s enabling” 176 og at aktører har ulik grad av kontroll over aspekter ved sitt sosiale miljø (Giddens 1984:346). Likevel er det ikke forskjeller i makt mellom aktører som er strukturasjonsteoriens primære fokus med hensyn til makt, men makt som en posisjonsuavhengig evne til transformativ kapasitet (Giddens 1984:15; Parker 2000:105-106) til å utgjøre en forskjell. En slik forståelse av makt bidrar til en forståelse av aktørene som relativt frie, men kan kritiseres for å være for optimistisk på aktørenes vegne. er det constraint hvis aktøren ikke oppfatter det sånn? Stones 21, en mur kan være et stengsel for å komme seg ut eller en frihetskapende hindring for at andre kan komme inn å ta deg, løveburet objektive og subjektive constraints Mouzelis kritikk: flat verden og makt (ressurser) knyttet til hierarkiske posisjoner Mens Mouzelis kritiserer Bourdieu for å overdrive betydningen av institusjonelle strukturer (Mouzelis 2008:132), kritiseres Giddens for å sette sine aktører inn i en flat verden som ignorerer hierarkiske posisjoners rolle som bestemmende for tilgang til makt og ressurser, og dermed til grad av transformativ kapasitet (Parker 2000: 91-98, 105, 108). Bauman (1988:23) skriver i sin diskusjon av Benthams Panoptikon: ”The content and the potential of action depend on the place it occupies in the network of interaction, in which those who are free to choose limit the choice of those who are placed at the receiving end” og at handling alltid foregår innenfor et allerede fastlagt hierarki av posisjoner hvor noen lager reglene, mens andre følger dem (sst). Mouzelis deler denne oppfatningen og har gitt denne erkjennelsen en sentral plass i sin samfunnsteori. Ifølge Mouzelis er ikke aktørene like med hensyn til sosial påvirkningskraft (Mouzelis 2008: 204, 260; Stones 2005: 67). Deres posisjoner i ulike hierarkier virker bestemmende på balansen mellom aktørfrihet og strukturbestemthet (Parker 2000: 92). Slik bruker Mouzelis sosiale hierarkier til å belyse relasjonen mellom aktør og struktur. Han skiller mellom ytre strukturer som aktøren kan manipulere og ytre strukturer som er resistente mot slike forsøk (henholdsvis syntagmatisk dualisme/dualitet (Stones 2005:66)). Om den ytre strukturen framtrer for aktøren som manipulerbar eller ikke, avhenger av denne aktørens posisjon i hierarkiet. På denne måten skaper Mouzelis et kontinuum i relasjonen mellom aktør og ytre struktur som kan angi graden av aktørens frihet. Siden Giddens ikke innlemmer ulik distribusjon av makt via sosiale hierarkier i sin strukturasjonsteori, mangler han muligheten til å bruke sosiale hierarkier til å angi forholdet mellom strukturens muliggjørende og begrensende egenskaper for ulike aktører. Hos Giddens står aktørene i stor grad overfor de samme strukturene, mer eller mindre klare til å yte motmakt i kontrollens dialektikk,

mens Mouzelis’ ytre strukturer er relative til ulike aktørers posisjoner. Mouzelis kritikk innebærer en rangering av aktørenes frihet. Mens Giddens aktører er teoretisk og apriorisk definert som frie, må en i Mouzelis’ teori undersøke dette forholdet fra sak til sak, eller fra aktør til aktør. Giddens kan svare at hierarki er et produkt av struktur indre, og at hierarkier er nomnelle størrelser uten autonomi? jeg kan knytte også ressurser til hierarki

Giddens aktører konstruerer sosiale posisjoner ved å tro på dem, hermeneutikk i tråd med aktørers makt, ytre stukurer ekister likvel ikke Giddens mener at sosiale posisjoner eksisterer bare så lenge aktører lar sin atferd forandres av de identiteter som aktørene tilskriver andre (tlop 211). Dette synes å være en helt annen oppfatning av sosiale posisjoner enn den Bourdieu opererer med. Hos Bourdieu er sosiale posisjoner objektivt bestemt av kapitalmengde og kapitalsammensetning og denne strukturen kan ikke relativiseres til hvordan aktørene oppfatter denne strukturen. Giddens gjør sosial/institusonell struktur avhengig av aktørenes bevissthet og oppfatninger om disse for å fungere (Giddens 1984: 289, 310, 331). men påpeker også at maktforhold er nedfelt i atferdsformer som aktørene tar for gitt (Giddens 1984: 176). Aktørene overdrar makt til sosiale posisjoner ved å forholde seg til dem som om de var virkelige (Giddens 1984: 331-332). Når den institusjonelle strukturen slik virker på aktørenes nåde, får aktørene frihet til å kunne oppløse denne strukturen. Men siden aktørene for det meste er i en tilstand av praktisk og ikke diskursiv bevissthet, handler de som om de sosiale posisjonene er en objektiv realitet utenfor og uavhengig av dem selv, og dermed bidrar aktørene til reproduksjonen av denne strukturen. Aktørene er ikke oppmerksomme på at den ytre objektive sosiale virkelighet slik er et produkt av deres oppfatninger. Slik sett er verden ”flat” og inneholder ingen andre hierarkiske skillelinjer enn dem aktørene projiserer inn i den. Her kan det innvendes at Giddens bare delvis har rett. Dersom vi tar utgangspunkt i Bourdieus kapitalbegrep, kan vi innvende at i den grad en sosial posisjon er bestemt av økonomisk kapital er denne posisjonen motstandsdyktig mot aktørenes relativiserende oppfatninger. En person med mye økonomisk eller politisk kapital , kan utøve makt mot en person med lite økonomisk kapital og denne maktutøvelsen er ikke avhengig av den fattiges samtykke for å virke. Den rike kan for eksempel bygge campingplass rett ved der den fattige bor. Men Giddens relativisering av sosiale posisjoner synes å ha gyldighet i forhold til for eksempel kulturell kapital. Prest, eldre Giddens nærmer seg her Bourdieus begrep om symbolsk vold, men mens symbolsk vold dreier seg om en mangelfull eller feil forståelse av objektive forhold, går Giddens’ aktører hardere til verks og konstruerer en sosial struktur som egentlig ikke finnes, og som deretter utøver et kausalt press mot aktørene. ingen automatikk, samme som for Bourdieu: rs 121 og tcos 289, 308, 310 aktørers reifisering kan gøre dem ufrie s 331 makten virker ofte uten at aktørene tenker over dette, likt Bourdeu?, s. 176, motsigelse til posisjonering, posisjoner s83…

bauman s. 2

sanction: makt er også motmakt viser til Garfinkel og sier at regler er mer begrensende enn vi er klar over s 23

både normative og strukturelle begrensninger kan beskrives som å sette grenser for en eller flere aktørers valgmuligheter i en gitt situasjon eller type situasjon 3 typer constraint: s. 175… utgangspunktet er at strukturelle egenskaper ved sosiale systemer er både muliggjørende og begrensende, mens strukturell sosiologi har ensidig vektlagt det begrensende (durkheim) institusjoner eksisterer både før og etter aktøren aktører produserer ikke sosiale systemer, men reproduserer eller transformerer dem 171 jo mer tid rom distansiering jo vanskeligere er det for aktøren å forandre dem material constraint, sanction, structural constraint strukturelle begrensninger er avhengig av aktørene fungerer ikke som en naturlov

Thompson:

mangler begrep om strukturell differensiering regler må ses i forhold til ytre rammer, rammer som bestemmer hvilke regler en kan trekke på

Bourdieus ytre struktur: felter og deres krefter Bourdieu har ingen systematisk gjennomgang av ytre strukturer i The Logic of Practice. Her er de ytre strukturenes viktigste funksjon å bidra til produksjonen av de indre strukturer (habitus). Selv om aktørers ulike kapitalavhengige posisjoner innebærer ”external constraints which leave a very variable margin of choice” Bourdieu 1990 s 50, blir denne begrensende virkningen sekundær sammenlignet med virkningen av habitus, en virkning som vil vedvare selv om aktørens posisjon skulle endres (kryssreferanse til hysteresis). Den ytre strukturens begrensende virkning synes derfor å være indirekte gjennom dens mentale speilbilde i habitus som får aktørene til godta sin skjebne og føle et kall

til oppgaver de uansett er nødt til å utføre (Bourdieu 1990 s 71). Når den ytre strukturen har produsert habitus, har den nærmest gjort seg selv overflødig, siden aktørene i stor grad vil handle som om de ytre strukturene som produserte habitus finnes, selv om disse skulle være borte. Andre sitater fra de to sidene i boka (66-68) som til en viss grad behandler felter innebærer en nærmest motsatt ytterlighet. Bourdieu skriver at feltene skaffer seg aktører med den type habitus som feltene trenger for å fungere, og at det spillet som pågår i feltene innpoder aktørene ubevisste antagelser som reproduserer betingelsene for spillets fortsatte eksistens (Bourdieu 1990:67). Her snur Bourdieu aktør/strukturforholdet og feltet blir en aktør som bruker individer til å opprettholde sin egen eksistens. Feltet velger aktører med en passende habitus og finjusterer denne under det feltspesifikke spillets gang. Dersom det legges til at feltet også styrer de stategier aktørene anvender i feltets spill gjennom den posisjonen aktøren inntar i feltet og av det perspektivet på feltet posisjonen i feltet innebærer (rs s 89), og at det posisjonelle felt (posisjon)har en tendens til å virke styrende på det holdningsmessige felt (habitus) rs s92, gjenreises den ytre strukturs virkning også etter at habitus er produsert. Jenkins (1992:90) peker på dette uklare forholdet mellom aktør (habitus) og felt hvor styrkeforholdet mellom aktør/habitus og felt er uklar. Han spør også om hva som vil skje når et voksent menneske, med en fullt utviklet habitus, møter et felt for første gang? Jenkins tenker nok her på både problemet med manglende strukturell overensstemmelse mellom habitus og felt, og på spenningen mellom habitus’ treghet og feltspillets innpoding av antagelser/regler i aktøren. Det synes rimelig at dette møtet vil ende i en gjensidig avvisning mellom habitus og felt. Feltet skaffer seg ifølge Bourdieu bare de aktørene som kan reprodusere feltet, og habitus prøver å unngå å havne i situasjoner som kan føre til uoverensstemmelse mellom habitus og ytre strukturer. Dersom habitus og felt likevel møtes , vil altså ifølge Bourdieu feltets kausale kraft være større en habitus’ bestrebelser på å reprodusere de vilkår som skapte den. Dette virker å være i strid med det Bourdieu omtaler som ”Don Quiote-effekten” (rs. 116) hvor habitus nettopp ikke tilpasser seg nye og fremmede livsvilkår og dermed viser større kausal styrke enn den ytre strukturens press. få inn noe om restrant og frihet

rs 93 individet er et produkt av feltet men den samfunnsontologiske statusen de gir de ytre strukturene, er svært forskjellig. Jeg vil nå se på hvilken rolle de ytre strukturene spiller i Giddens’ samfunnsontologi og diskutere kritikk av Giddens behandling av ytre strukturer med fokus på konsekvenser for aktørens frihet. vurdere om kritikken er relevant for bourdieu? Bourdieu reifiserer strukturene Berard 216 faktisk tre strukturbegrep (agora s. 272), hvordan er forholdet mellom disse strukturene, medierende tyder på at ytre struktur flytter inn på en indirekte måte også strukturelle egenskaper er både resultat av medium for handling, slik at det er uklart om strukturdualitet også er en dualitet mellom aktøren og eksterne strukturer Giddens 1984 25, Berard 199

les i google books om ulike strukturbegrep+leksikon

Bourdieu: Bourdieu 1990: institusjoner er avhengig av habitus for å være levedyktig, en svekkelse av deres eksistens, s 58 klasser rs: selv om det sosiale rommet begrenser mht kapitalmengde er denne begrensnngen nedfelt i habitus som amor fati, slik at om individet skulle forandre posisjon vil habiuts ha større effekt enn den nye strukturelle virkningen, friheten eller kompetanser habitus omfatter kan ødelegges av strukturrele endringer, overgang fra ulike økonomier eller når aktører skifter miljø posisjonen i feltet bestmmer strategien 86 posisjonen virker bestemmede på aktøren ved å gi denne et posisjonsspesifikt perspektiv på feltet s 89, 92 feltet virker styrende, kan ta bort habitus s115 Parker: struktur er en distribusjonell orden som fordeler makt og dermed agens til aktører, redusert til makt Kritikk av Bourdieus strukturbegep Bourdieu opererer med to strukturbegrep: indre strukturer (habitus) og ytre strukturer (et relasjonelt og hierarkisk posisjonssystem basert på kapitalmengde og kapitalsammensetning). Disse strukturene kan også oppfattes som to fremtredelsesformer, en materiell (egentlig en den ikke materiell…)og en ikkemateriell, av en struktur. Bourdieu holder fast ved at strukturen, i dens ytre, materielle form, kan ha en begrensende virkning. . Bourdieus ytre strukturer defineres i tråd med gjengse lærebokdefinisjoner av sosial struktur (for eksempel schiefloe 193), hvor sosial struktur består av det mønsteret som sosiale posisjoners innbyrdes relasjoner utgjør. Habitus er treg, men foranderlig Habitus minner om en væske med høy viskositet. Den har en relativt fast opprinnelig form, men denne formen kan endres når de ytre betingelsene endres. Habitus er ikke som strukturalismens strukturbegrep fast og ahistorisk. Her er det snakk om en forandring som skylders ekstern påvirkning. Men Bourdieu åpner også opp for at habitus kan endres innenfra. Og her mottar han tilsynelatende hjelp fra en hovedmotstander: TRV. Middelet er her sosio-analyse (rs s257). Uten refleksivitet finnes det ikke aktører, bare strukturer (rs. 50). Men for at refleksivitenen skal kunne lykkes, må habitus allerede ha spesielle egenskaper og prosessen må også foregå i et miljø som er gunstig. Når refleksivistet over egnehandlinger bare trer i kraft når ”automatikken er brutt ned” Bourdieu 1990 s. 91, kan dette tyde på at stadige omveltninger i det ytre miljø, øker mulligheten for en slik refleksivitet. På den annen side er det langt fra sikkert at dersom refleksiviteten oppstår at den vil føre til tilstrekkelig selverkjennese og heller ikke at dette vil få konsekvenser pga tregheten. Bordieu sier at refleksivitet en er nødvendig men ikke tilstrekkelig betingelse for endring av praksis (ref. ???) i siste instans er det determinisme, Berard 204, jenkins artikkel lik base overbygning avviser ikke rasjonelle valg, men dette er ikke det typiske prieur s 45

rs 121, 124 subjektiviteten er uunværlig, men spiller en sekundær rolle, Berard 205, dermed forklares stabilitet subjektiviteten mistenkeligjøres, miserkjennelse

”Habitusbegrepet henviser til det træge, men ikke uforanderlige i mennesket. Habitus er i utvikling livet gennem, i takt med at ens livsbetingelser skifter, men det nye mødes hele tiden med det gamle som udgangspunkt” prierur s. 42… tankefeilen forankring hos linda lai og cialdini stiavhengighet struktur: 1. immateriell eksistens som langue 2. materiell eksistens, hukommelsesspor 3. manifestert i handling parole 4 strukturelle egenskaper (her forlatt strukturbegrept) Bourdieus strukturbegrep: sosialt rom og sosiale felt (kapital) hvordan forholder Bourdieu seg til strukturasjon? (rs 243), svært likt habitus, men får ingen sentral plass i strukturasjonsteorien

den giddenske struktur er det som strukturerer strukturene (i tradisjonell forstand), sewell s. 6 Structure, Giddens says, is what gives form and shape to social life, without itself being that form and shape, healy uklarhet rundt strukturdualitet, medium/resultat, gjensidig betinging, Berard s. 198 dualitet kan også bety at strukturnen muliggjør både handling og reproduksjon av handlign og reprodukson av systemer, Giddens 1984 s 19 og Berard 199 kaos i begrepsbruken, Berard 199 Thompson: et forvirrende strukturbegep, å studere regler er noe annet enn å studere sosiale strukturer, hva er disse reglene og hva vil det si å trekke på dem? Giddens strukturbegep bør forkastes går inn for dualisme

Margaret Archer: Mouzelis: Stones: uklart forhold mellom struktur og konvensjonelle strukturer, s. 49, 50

Fokus på indre strukturer(langue) Selv om både Giddens og Bourdieu opererer med konvensjonelle (funksjonalistiske) ytre strukturer, er det hos begge de indre strukturene som står mest sentralt.

virtuell eksistens =minst to former, latent som hukommelsenspor, reell mental eksistes, og manifestert i handling (hva med handlingens konsekvener… strukturens avtrykk eller oversatt of forandret av handling og bevissthet? kan aktøren kompromisse mellom to regler og så kaste ut i verden en ny strukrur? Stones s 54: indre strukturer er aktørenes oppfatninger av de ytre betingelser angående dominans, legitimering og betydning

Forholdet mellom aktør og indre struktur Styrkeforholdet mellom aktør og indre struktur vil ha avgjørende konsekvenser for aktørens frihet. Dersom struktur/habitus begrenser eller styrer aktøren uten at denne kan ta opp denne virkningen til kritisk vurdering (som ikke er underlagt struktur/habitus) i sin diskursive bevissthet, blir aktøren i betydelig grad underlagt sine indre strukturer. Da nærmer vi oss en strukturalistisk objektivisme som truer aktørens frihet. På den annen side vil en vektlegging av aktørens muligheter til å kritisk gjennomskue den virkning struktur/habitus har for kognitiv og praktisk aktivitet, kunne føre til subjektivisme. Dersom aktøren har innsikt i den struktur/habitus som virker innenfra og kan forandre denne, faller strukturens begrensende virkning bort og vi står igjen med suverene aktører og en impotent indre struktur. Jeg skal nedenfor undersøke hvordan forholdet mellom aktør og indre struktur er hos Giddens og Bourdieu ved å trekke inn kritikk fra Mouzelis, (Archer og Stones.)

Problem med sammensmeltning av aktør og struktur og at aktørene ikke har avstand til strukturen Selv om Giddens i sin modell av aktøren utstyrer denne med en diskursiv bevissthet, er det den praktiske bevissthet som spiller den viktigste rollen i aktørens rutiniserte hverdagsliv. Den diskursive bevissthet aktiveres når handlingsflyten stopper opp og aktøren ikke vet hvordan han skal fortsette. Når aktøren trekker på strukturen, skjer dette på en måte som ikke er helt bevisst. Dermed forenes struktur og aktør i en dualitet hvor aktør og struktur er uløselig forbundet med hverandre. I denne situasjonen synes aktørfriheten å forsvinne på grunn av manglende mulighet for kritisk distanse til strukturene. En slik kritisk distanse forutsetter at aktøren makter å flytte deler av strukturen fra den praktiske til den diskursive bevissthet for der å gi strukturen en kritisk vurdering. Giddens åpner opp for denne muligheten ved å påpeke at bevissthetselementer kan bevege seg mellom disse to formene for bevissthet. Men siden den diskursive bevissthet er en kriseutløst bevissthetsform, blir det ikke opp til aktøren selv å ta initiativ til å aktivere den diskursive bevissthet. Aktiveringen blir derimot et resultat av ytre tilfeldigheter. Dersom aktøren selv ikke kan en situasjonsuavhengig beslutning om å tenke diskursivt om regler, ressurser og sosiale systemers begrensende virkning, vil dette være en innsnevring av aktørfriheten. Kanskje er det slik at en beslutning om å tenke diskursivt allerede forutsetter en tilstand av diskursiv bevissthet? Når Giddens skriver at forholdet/delingen mellom disse to formene for bevissthet kan endres ved sosialisering og læring (Giddens 1984 7), kan det være rimelig å tolke dette som om både den praktiske og diskursive bevissthet er virksom samtidig, men at

arbeidsfordelingen mellom dem varierer med situasjon og aktør. En slik tolkning vil innebære at den diskursive bevissthet kan være virksom hele tiden, men slår ut i full dominans ved kriser eller rutinebrudd. I stedet for å oppfatte den diskursive bevissthet som enten fraværende eller totalt dominerende, kan forholdet mellom den praktiske bevissthet oppfattes som varierende langs et kontinuum. Dette vil åpne opp for større muligheter for aktøren til å betrakte deler av strukturen med større distanse. Mouzelis (2008) kritiserer Giddens for ensidig å fokusere på aktørens tatt-forgitt forhold til strukturen, og for å ikke åpne opp for aktørens mulighet til kritisk distanse til strukturen. Mouzelis etterlyser ”paradigmatic strategying” (Mouzelis 2008:117), det vil si aktørens evne til å vurdere de virtuelle strukturene i et distansert subjekt/objekt-forhold mellom aktør og struktur. Videre påpeker Mouzelis at forholdet mellom aktør og struktur kan variere i et kontinuum fra dualitet til dualisme og han etterlyser begreper som kan angi graden av distansen mellom struktur og aktør. Men Mouzelis nevner ikke Giddens’ skille mellom praktisk og diskursiv bevissthet (fotnote om diskursiv bevissthet i den betydningen Giddens nevner på side 374 ”awareness which has a discursive form) som synes å innebære den variasjon i distanse mellom aktør og struktur som Mouzelis etterlyser begreper for. Giddens har to begreper om refleksivitet hvor den ene formen er begrenset til refleksiv handlingsregulering knyttet til praktisk bevissthet og den andre formen knyttet til diskursiv bevissthet (Giddens 1984:xxiii) hvor aktørens refleksivitet kan virke kritisk og konfronterende. Den diskursive bevissthet er involvert når aktører ”consciously confront a range of potential alternatives of conduct and make some kind of choice” ((Parker 2000:58 Giddns 1981). Giddens underspiller kraftig den siste formen for refleksivitet og knytter den først og fremst til avvik (281), men begrepet om refleksivitet knyttet til den diskursive bevissthet åpner opp for muligheten til å innta en kritisk distanse til strukturene. Stones s 58 refererer Giddens’ svar på Mouzelis kritikk hvor Giddens påpeker at aktørens kritiske distanse til strukturen er typisk for modernitetens institusjonalisering av undersøkende og kalkulerende holdninger til reproduksjonen av sosiale systemer. Her er det altså de ytre omstendighetene som gir aktørene kritisk distanse til strukturene, slik at dette svaret bekrefter den diskursive bevissthets (som må være den bevissthetsformen som muliggjør oppløsning av aktør/struktur-dualitet til aktør/struktur-dualisme) avhengighet av ytre omstendigheter for å aktiveres. Men svaret kan også forstås som at aktøren velger å være i en bevissthetstilstand preget av diskursiv bevissthet for slik å kunne fungere optimalt i et moderne samfunn hvor en hele tiden blir presentert for valg. Giddens svar avklarer ikke spørsmålet om den diskursive bevissthet er voluntaristisk utløst av aktøren, eller om den er utløst av bestemte egenskaper ved sosiale systemer og samfunn som hele tiden setter aktøren i en tilstand av permanent krise ved konstant å utfordre allerede tatte valg med andre muligheter. Selv om Mouzelis kritikk om manglende muligheter for aktøren til å innta et kritisk distansert perspektiv på strukturen kan tilbakevises med henvisning til aktørens tilgang til diskursiv bevissthet, reiser Mouzelis kritikk spørsmål om forholdet mellom praktisk og diskursiv bevissthet som er vanskelig å finne svar på i The Cos. Giddens diskuterer ikke sosiale betingelser for aktørens bevissthetsnivå, og gir ikke svar på når aktør og struktur utgjør en dualitet og når dette forholdet utgjør en dualisme (Archer i Mogild s. 78). jo da se på side 91 og inkorporer dette! Mouzelis (132) kritiserer også Bourdieu for mangel på mulighet til kritisk distanse mellom aktør og habitus. Mens Giddens kan kritiseres for å underspille betydningen av diskursiv bevissthet, mangler Bourdieu et begrep for kritisk

distanse mellom aktør og habitus. Bourdieu benekter ikke at aktører kan tenke rasjonelt slik som i teorien om rasjonelle valg eller hengi seg til selvransakelse (rs s121-122), men slik refleksivitet er for Bourdieu unntak fra det normale utløst av uoverensstemmelse mellom habitus og det sosiale miljø. Bourdieu, som Giddens, underspiller betydningen av (diskursiv) refleksivitet og denne får i stedet en funksjon som sikkerhetsnett dersom ting går galt. Mouzelis kritiserer Bourdieus manglende vektlegging av aktørers refleksivitet og knytter denne mangelen til Bourdieus strukturbegrep som ikke omfatter ”figurasjonelle strukturer”, det vil si faktiske sosiale relasjoner mellom aktører, som interagerer strategisk. (M 132, forklar i fotnote). Ifølge Mouzelis kan ikke sosialt liv forklares ved henvisning til habitus og posisjon i et sosialt felt alene. Aktørene er nødt til å ta i bruk refleksivitet og rasjonelle beregninger når ulike former for kapital skal investeres og akkumuleres i ulike sosiale spill, ellers vil spillet rett og slett stoppe opp. her kan jeg diskutere om Mouzelis har rett og dra inn et sitat av Bourdieu… Mouzelis argumenterer videre for at betingelsene for refleksivitet ikke er snevert knyttet til kriser. Refleksivitet kan oppstå når det er inkongruens mellom habitus og posisjon, men også mellom habitus og figurasjon, eller mellom posisjon og figurasjon. Refleksjon kan også oppstå av interne kontradiksjoner i habitus og rett og slett fordi aktøren er refleksivt anlagt (Mouzelis 2008:137).

(Hva er det som avgjør hvilken regel som kommer til anvendelse? Forutsetter regelbruk diskursiv bevissthet (nei, se hva giddens sier om hva det vil si å følge en regel)) Når aktør og habitus/struktur utgjør en dualitet, kan det være problematisk å forestille seg hva det er som avgjør hvilke regler som kommer til anvendelse. Bourdieu synes iblant å hevde at det ikke finnes noen aktører, bare to former for strukturer som interagerer og bruker kropper som medium for denne interaksjonen hvor mentale og sosiale strukturer reproduserer hverandre (se s. 67 fields provide themselves with agents, se også 57 og rs s121 hvor han tar livet av subjektet). Dette gjelder der habitus forblir i det miljøet som produserte den. Hva er det så som avgjør hvilke regler den giddenske aktør skal trekke på i konkrete situasjoner? I de fleste situasjoner kan flere regler være mulig å trekke på. En mulighet kan være et aktøren ubevisst og automatisk velger å trekke på regler som styrker følelsen av ontologisk trygghet. Da reduseres aktøren til et medium for indre krefter. En annen mulighet kan være at aktøren vurderer og veier reglene mot forventede konsekvenser av deres anvendelse, men da er også dualiteten oppløst og det eksisterer en dualistisk sujekt-objekt forhold mellom aktør og struktur. archer i mogild s 78 ser ut til å mene at aktøren velger regler giddens sier at logiske regler begrenser… hvilke regler trekker aktøren på når han skal vurdere andre regler, vurderingen forutsetter en målestokk, hvor kommer denne fra? kan aktørene velge feil regel?, hva når aktørene trekker på regler som låser aktøren et underordningsforhold til andre, habitus og symbolsk vold homofiles selvforståelse? hvilke regler og rressurser trekkes på ved selvmord?

Refleksivitetens og frihetens grenser. Er dualisme mulig?

Mulighetene for aktøren til å innta en subjekt-objekt forhold til habitus/struktur vil ha avgjørende betydning for i hvilken grad aktørene kan sies å være fri fra indre strukturell tvang. Selv om både Giddens og Bourdieu forener aktør og struktur og legger vekt på sammenfallet mellom disse, åpner Giddens med sitt begrep om diskursiv bevissthet i større grad enn Bourdieu opp for muligheten for aktøren til å løsrive seg kognitivt fra den indre strukturen og gi denne en kritisk undersøkelse. I The Logic of Practice finnes det ingen reflekterende aktører, bare aktører med en evne til en praktisk oppfinnsomhet som får hverdagen til å fungere, og denne oppfinnsomheten er både generert og avgrenset av habitus. Verken Giddens eller Bourdieu er særlig klar på hva slags formler, matriser eller regler habitus/struktur består av, og om hvordan disse reglene er ordnet. Formentlig er noen av disse reglene ikke så viktige og kanskje også lett å forandre på, mens andre kan virke styrende på en mer dyptgripende måte og samtidig være vanskelig å endre på. Selv om begge åpner opp for at habitus/struktur kan objektiveres av aktøren, gir ingen av dem svar på om de finnes regler som er tilgrunnliggende for måter å reflektere på, slik at noen regler unndrar seg kontemplasjon. Giddens deler ytre strukturer inn i et slags hierarki etter grad av tid-rom-utstrekning (Giddens 1984:17), men har bare et horisontalt skille mellom strukturelle regler (regler om normer og regler om betydning). Giddens nevner en ambiguitet i strukturalistisk tradisjon om hvorvidt strukturer refererer til ”a matrix of admissible transformations within a set or to rules of transformation govering the matrix.” Han følger dette opp med “I treat structure, in its most elemental meaning at least, as referring to such rules […]” (Giddens 1984:17). Jeg oppfatter dette sitatet som både svært viktig for Giddens strukturbegep, men også som vanskelig å forstå. Jeg tolker dette som at ”struktur” ikke bare referer til virtuelle regler, men også mer fundamentalt til virtuelle metaregler som et ordningsprinsipp for virtuelle regler. Dersom dette er riktig, blir det enda vanskeligere for aktøren å bruke Mouzelis ”paradigmatic strategying” og dra strukturen fram i den diskursive bevissthet for å vurdere og forandre denne. ”Paradigmatic strategying” blir da redusert til en behandling av overflatestrukturer, mens metastrukturene ikke kan nås, eller bare kan nås med store systematiske anstrengelser. En taus virkende regel kan tenkes å flytte plass fra den praktiske til den diskursive bevissthet, eller, siden den tause regelen neppe uten videre forsvinner fra den praktiske bevissthet ved å bringes fram i den diskursive bevissthet, oversettes til en diskursiv kopi eller tolkning (Giddens 1984:23). Men det er vanskeligere å forestille seg at en styrende virtuell metastruktur kan bringes fram i den diskursive bevissthet. Denne metastrukturen hører sannsynligvis hjemme i underbevisstheten, og mellom den og de to andre bevissthetsformene har Giddens satt en ugjennomtrengelig grense. Siden Giddens eksplisitt har åpnet opp for underbevissthetens kausale kraft på aktøren (gjennom å bringe til veie motiver og styre aktøren mot ontologisk trygghet), virker det ikke urimelig å anta at ubevisstheten også kan inneholde metastrukturer som setter grenser for hvilke regler eller regelkombinasjoner som kan finnes i de andre bevissthetsformene. Denne tolkningen vil derfor styrke underbevissthetens påvirkning på aktøren og dermed svekke dennes frihet. Videre vil denne forståelsen ytterligere problematisere hvor Giddens regler kommer fra. Dype virtuelle metastrukturer minner mer om Levi-Strauss og Kant enn Bourdieus samfunnsskapte habitus. Bourdieu opererer tilsynelatende ikke med medfødte dypstrukturer som de sosiale strukturene må rette seg etter når disse skal sosialiseres inn i aktøren som mentale strukturer. Slike medfødte universelle strukturer kan kanskje styrke aktørens frihet versus samfunnet, men svekker den også ved å gjøre aktøren ute av stand til å hanskes med indre ufrihet. Habitus virker slik å være mer åpen for kritisk revisjon, men uten denne

er aktøren fullstendig prisgitt det sosiale miljøets påvirkning. Det er ingen grenser for hva samfunnet kan innpode aktørene gjennom sosialisering, og heller ingen dypstrukturell immunisering mot visse kombinasjoner av innpodede elementer. Giddens dypstrukturer vil ha både immuniserende virkning på hva samfunnet kan finne på å innpode aktøren, og på hva som kan innpodes. Siden disse dypstrukturene antagelig må være universelle, trenger aktøren ikke denne immuniseringen fordi samfunnet allerede er immunisert på samme måte.

habitus er vanligvis uforstyrret av introspeksjon og kalkulasjon, M 132, for lite vekt på figurational structure, kritikk av Bourdieus strategibegrep M mener at refleksivitet ikke er et krisefenomen som kun opptrer ved inkongruens mellom posisjon og disposisjon 3 tilfeller, s 133, finnes det en form for bevissthet som strukturen ikke allerede har satt sitt avtrykk på, blir som å hoppe over sin egen skygge, ingen ren bevissthet som uhildet kan mønstre strukturens gyldighet eller desirabilitet B underspiller både intra- og interaksjon M 139 M kritiserer B for mangel på ”syntagmatic strategying”, dynamiske situasjonsavhengige interaksjoner krever aktører som er rasjonelle og stategiske i vanlig forstand, habitus kan ikke forklare dette, M s121 felles materialisme Berard 216, intrasubjektiv reifisering Habitus versus regler (normer og betydning) Giddens’ strukturbegrep avviker fra det tradisjonelle strukturbegepet og også fra vekten på det relasjonelle. hvor kommer Giddens regler fra? Mens Bourdieu er tydelig på hvor habitus kommer fra, er det vanskeligere å avgjøre hvor Giddens strukturelle regler kommer fra. likhet mellom habitus og giddens regler ? rs s 32-33 hvor kommer giddens regler fra hvordan er de strukturert? sewell s. 4 hos giddens er det ikke slik som hos bourdieu at strukturen flytter inn, den forblir der ute i form av strukturelle egenskaper og sosiale systemer og kan bevirke ytre begrensning men konverteres ikke til mentale og kroppslige persepsjonsmatriser også Giddens har treghet: Giddens 1984 46: foregripende skjema og historien i nåtiden, kunne vært hentet ut fra Bourdieu 1990!

Når aktør og struktur smelter sammen: Forutsetninger for aktørens frihet i strukturdualitet og habitus/felt, forholdet mellom ytre og indre strukturer kort oppsummering av det ovenstående ?

uklart forhold mellom indre og ytre strukturer se. tcos s 304, 25, her smelter ytre og indre strukturer sammen!!! se Stones s. 16 Archer i mogild s. 83 siterer giddens gidden og bourdieus utgangspunkt er menneskert i samfunnet, ikke individet som møter samfunnet som et fremmed objekt (archr i mogilds 74) Stones s. 84 forener giddens og b i the quadripartite nature of structuration hos bourdieu flytter ytre struktur inn, hos giddens er det mer at indre struktur flytter ut, men forholdet mellom indre og ytre strukturer er uavklart (se Stones) kan innlemmes i behandlingen av indre strukturer, alt som følger kan slås sammen til en konklusjon/oppsummering avhengig av hva jeg har skrevet ovenfor Giddens smelter sammen det funksjonalistiske og det strukturalistiske strukturbegrepet i sitt begrep om strukturasjon hvor virtuelle paradigmatiske strukturer gjennom sosial praksis manifesterer seg som reelle syntagmatiske strukturer (kalt strukturelle egenskaper) s. 17 langue parole struktrelle egenskaper er reproduserte strukturer? s 304 Giddens kritiserer oppfatninger om at friheten er total innenfor ytre strukurers begrensninger…friheten er aldri total fordi den indre strukturen begrenser s. 174 giddns har to dualiteter og ytre struktur forutsetter mennesker og derfor indre struktur, stones s. 60 her bør archer mouzelis thopson komme inn for fullt frihet versus sosial orden habitus animerer institusjoner bløte mot harde strukturer strukturell transformasjon hos begge: G: ok langsom, B: vanskeligere forandring kommer utenfra i kabylia studiene(agora 367) demokrati: kompromiss: ingens habitus får gjennomslag, ytre strukturer forandres habitus forandres

Frihet og ufrihet: Frihetens betingelser hos Bourdieu og Giddens For Bourdieu synes det å være to former for frihet. Noe av denne friheten kommer fra habitus og dens muliggjørende og generative (skapende) egenskaper. Samtidig er det slik at om aktørene med sine habituser forblir i det miljøet som konstituerte habitus, ender modellen i deterministisk reproduksjon, noe Bourdieu ikke legger skjul på. Friheten knyttet til habitus er knyttet til den heuristikk som habitus muliggjør ved overføring av sine generative prinsipper fra det miljø som lå til grunn for konstitusjonen av disse prinsippene til andre og ulike miljøer. Det ligger også et element av frihet i at slike miljøskifter kan endre habitus slik at habitus’ opprinnelige strukturer kan svekkes. På den annen side er dette en begrenset frihet som også får et vilkårlig preg, siden miljøskifter kan skyldes rene tilfeldigheter som ligger utenfor aktørenes kontroll.

Bourdieu: Frihet gjennom selvreflekterende sosioanalyse

Virkelig frihet kan bare oppnås ved å gjennomskue, og derigjennom, overvinne sin habitus ved en sosioanalyse hvor selvrefleksjon er det eneste middelet til å komme ut av habitus’ grep. Ifølge Bourdieu er dette meget vanskelig og forutsetter både visse egenskaper ved den foreliggende habitus og visse egenskaper ved det ytre miljø som omringer dette analyseforsøket. Selv om en skulle lykkes i å gjennomskue sin habitus, er dette ikke tilstrekkelig for endre sin praksis. Når de styrende strukturer er en del av seg selv, legemliggjort, blir ikke påvirkningen terminert bare fordi den er erkjent og riktig forstått. Det å bestemme seg for å bli en annen, betyr ikke at en blir denne andre som en automatisk følge av denne beslutningen. Habitus er med som nissen på lasset og kan ikke fjernes bare ved å ville den vekk eller å ville den annerledes. Mennesker er bare fritt under bestemte sosioøkonomiske vilkår, frihet er for eliten gjennom politisk mobilisering kan aktører forandre strukturene aktøren som en magnetisk nål Berard 218

Giddens: Frihet gjennom … Selv om Giddens legger vekt på aktørenes kyndighet og transformative kapasitet som nærmsest inngår i et symbiotisk forhold til strukturen, er aktørenes kompetanse først og fremst knyttet til den praktiske bevissthet og ikke til den diskursive bevissthet. Giddens beskriver aktører som er kompetente til å ”go on” i sosiale situasjoner giddens diskutere frihet på s. 90-92 Giddens: samfunnet mer åpent (jf. Hans avvisning av teleologisk historieskrivning)

Hva slags frihet finner vi hos Bourideu og Giddens? aakvaags artikkel: 7 former forfrihet, se også aakvaags artikkel i Agora ikke det mikrointeraksjonistiske frihetsbegrepet? både giddens og bourdieu synes å mene at frihet oppnås gjennom å underlegge praksis og egne holdninger en kritisk refleksiv analyse…den diskursive bevissthet kan modifisere den praktiske bevissthet

Konklusjon: Hva frigjør og hva determinerer hos G og B? Mulige styrker og svakheter ved løsningene i et aktør/strukturperspektiv

frihet også handler om hvorvidt man er herre over eller slave av de strukturelle betingelser som omgir en. aakvaag s. 177 I hvilken grad gir Bourdieus og Giddens’ sosialontologier aktørene frihet? Hva slags aktørfrihet kan utledes fra G og Bs samfunnsontologier. I hvilken grad er frihet mulig, hva er dens betingelser (nødvendige og tilstrekkelige), kan disse frihetsforståelsene harmoniseres?, hvor befnner aktørene seg i kontinuumet fra voluntarisme/ determinisme)?

Verken Bourdieu eller Giddens har lyktes med å legge debatten om aktør/struktur død. Archer og Mouzelis viser dette og Parker mener at strukturasjonsteoriens tid er forbi. Stones deler ikke Parkers oppfatninger og mener at kritikken bør innlemmes i en sterk utgave av strukturajonsteori. en teoretisk modell med både stabile sosiale strukturer og frie aktører: fra kontradiksjon til paradoks, ja takk, begge deler, mens Alexander vil ha dualismen formidlingen mellom frihet og sosial endring på den ene siden og sosial orden på den andre Habitus synes å være medieum for strukturenes reproduksjon framfor aktørenes selvrealisering idealisme og materialisme forenes i et deterministisk dobbeltangrep på aktøren (sewell s.18) Berard 208 Løsningene i forhold til grunnleggende prosjekt se løsningene i forhold til grunnleggende prosjekt, B vil forklare stabilitet og reproduksjon, G synes opptatt av å fornye sosialteori og tilpasse den det senmoderne samfunnets mange valgmuligheter, avtradisjonalisering, globalisering mens Bourdieu tar en objektivistisk utgangspunkt, begynner Giddens i motsatt ende med aktøren…et subjektivistisk utgangspunkt, bourieu starter liksom med sttuktur og henter inn aktører tilpasset denne strukturen mens giddens starter med aktører og hener inn en aktørtilpasset strukturforståelse Bourdieu er konfliktteoretiker: kobler aktør struktur sammen på en måte som får forklarer reproduksjonen av dominans og herredømme For Giddens er løsningen av aktør-struktur problemet et teoretisk prosjekt som ikke skal løse en bestemt empirisk fundert problem, men deromot legge et grunnlag for løsningen av mange empiriske problemer, for eksempel ved at mellomnivåteorier avledes fra strukturasjonsteorien og forklarer empiriske fakta. rs (243)

”This system of dispositions – a present past that tends to perpetuate itself into the future by reactivation in similarly structured practices, an internal law through which the law of external necessities, irreducible to immediate constraints, is constantly exerted – is the principle of the continuity and regularity which objectivism sees in social practices without being able to account for it” Bourdieu 1990 54 “As an acquired system of generative schemes , the habitus makes possible the free production of all the thoughts, perceptions and actions inherent in its particular conditions of its productions – and only those. Through the habitus, the structure of which it is the product governs practice, not along the paths of mechanical determinism, but within the constraints and limits initially set on its inventions.” Bourdieu 1990 55, en inngjerdet frihet, en limitert uendelighet, eksempel: med sifrene fra 1 til 7 kan du lage uendelg mange tall, men aldri tallet 89 eller 1084...mulighetene er på same tid uendelige og begrensede...med en overklassehabitus kan du for eksempel velge uendelg mange yrker, men du vil ikke være innehaver av en pornosjappe, eller utføre manuelt arbeid, en syntese av frihet og determinisme, problemtet er at innefor tildelte frihetsområder blir mennesker bare en beholder for habitus, har individet virkelgi frihet innenfor frihetsområdene?

dawkins: the selfish structure motsetningen subject object oppheves mennesket-i-verden (Heidegger ?), rs s 31 ”Med et fokus på det træge, er det social reproduktion snarere end social forandring, der gribes. For Bourdieu var dette ikke en svaghed ved hans teori, da han mente, at tradition, kontinuitet og reproduktion var viktigere fænomener at gribe for sociologisk teori end fornyelse, brud og mobilitet.”Prieur 42… en innrømmelse av at struktur er viktigere enn agens for samfunnsforståelsen… slagside mot objektivisme og noe merkelig sett i lys av han ville innføre levende aktører i opposisjon til for eksempel Althusser…har han lykkes i å frigjøre aktørene fra det objektivistiske nett de iføle ham var fanget i eller har han endt opp med aktører som epifenomener…som en sekundær egenskap ved samfunnet?

habitus som en sosiologisering av Kants erkjennelsesteori(i tillegg til handling) ikke alltid homologi mellom ytre og indre strukturer prieur 56 Må friheten forankres i habitus? Hva med diskursiv bevissthet bourdieu sier jo selv at refleksjon er nøvendig for å overvinne sin habitus, enn innrømmelse av av begrepet ikke gir nok frihet? Det finnes en diskursiv bevissthet hos Bourdieu, men den er innlemmet i habitus, ikke alle former for habitus kan gi spillerom for kritisk selvrefleksjon Hva påvirkes av habitus? habitus er strukturerende, muliggjørende, generativ ta med yndlingssitatet om hvordan habitus strukturerer uten finalistisk intensjon! 2. frihetsbegrensinger: det som er umulig fordi det ligger utenfor habitus, og det som ligger innenfor habitus og styres av denne

materialisme habitus er en avspeiling av sosiale strukturer, de sosiale strukturer er igjen et historisk produkt av sosiale praksiser styrt av habitus

1. fullstendig homologi: verden framtrer som umiddelbar forståelig, doksisk forståelse, naturalisering av det arbitrære, det kontingente forstås som nødvendig, negrer er naturllige slaver, kvinner er underordned mannen, gud finnes, ting faller nedover, kyr står i fjøset ikke i stua 2. nesten fullstendig uoverensstemmelse, en kabyl i det norske samfunnet 3. delvis homologi: det vanlige, nye situasjoner løses via habitus’ formler, kreativitet

handlingsteori knyttet til gaveutveksling amor fati: forhodet mellom objektive og subjektive muligheter, arbeiderklassegutten blir ikke lege eller advokat fordi han ikke kan, ressursmangel, men fordi han ikke vil, disse yrkene finnes ikke i hans skjema for utdanningsvalg, ytre forhold styrer ham indirekte gjennom habitus, fungerer som om det dreier seg om en bevisst tilpassng til objektive muligheter (Bourdieu 1990

54) … gjøre dyd av nødvendighet, ronny og jonny vil ikke bli leger og stirre gamlinger i ræva, men sveise dvs skape noe gjøre noe viktig… 2 former for historie, inkorporert, og objektivert som møtes ,Bourdieu 1990 66 Bourdieu 1990 76

Handlingsteorien skal knytte aktører og strukturer sammen som overvinner dualismen mellom aktør og struktur, individ og samfunn og forene det beste fra objektivisemn og subjektivismen slik at samfunnet beskrives i sin totalitet. Hva er handlingsteori…hva er formålet med en handlingsteori handling/praksis/prakseologi

strukturerende, gir aktørene en ”praktisk sans” habitus blir grunnlaget for den handlingskompetanse som sosialfysikken frakjenner aktørene

Forholdet mellom habitus og sosiale felt Habitus, sosialt rom, felt, kapital, doxa Dominans, makt, symbolsk kapital og symbolsk vold, stabilitet og reproduksjon, spill, illusio, hexis, naturalisering, symbolsk makt (løser ordensproblemet) herredømme over persepsjonskategoriene og vurderingskriteriene…enighet om hva som er best (motsigelse til amor fati?) utøvelsen av symbolsk vold forutsetter en enighet eller en homologi i mentale strukturer, eksempel synet på homoer i en kristen monokultur ingen falsk ”bevissthet” dobbelt naturalisering naturaliseringens produkt er doxa symbolsk vold hviler på miserkjennelse av det arbitrære hvordan komme ut av dominansforholdet? symbolsk vold er verken fysisk tvang eller samtykkende underordning etter valg, igjen en mellomting av ytre determinisme og bevisst rasjonalitet Gi en meget konsis, men sammenhengende framstilling av Bourdieus samfunnsontologi Habitus er fortiden i nåtiden ”Habitusbegrepet henviser til det træge, men ikke uforanderlige i mennesket. Habitus er i utvikling livet gennem, i takt med at ens livsbetingelser skifter, men det nye mødes hele tiden med det gamle som udgangspunkt” prierur s. 42 habitus gir aktøren en praktisk sans, gjør det mulig for aktøren å delta i sosiale praksiser på en kompetent måte habitus er grunnlaget for aktørers handlingskompetanse

”Det er ikke et sær regler, der inkorporeres, men et generativt princip for handlen, der gør, at man tendentielt vil være disponeret for at handle på bestemte måder” prieur 40 vvv Thompson:

for lite vekt på strukturell begrensning mangler begrep om strukturell differensiering regler må ses i forhold til ytre rammer, rammer som bestemmer hvilke regler en kan trekke på

Mouzelis: hiearki posisjon bestemmer grad av frihet og begrensning syntagmatisk dualisem og dualitet når vi snakke rom strukturelle engenskaper har vi forlatt giddens primære strukturbegrep Giddens: strukturelle egenskaper, sosiale systemer og institusoner Bourdieu reifiserer strukturene Berard 216 ingen tvil om at Giddens har ytre strukturer, diskuterer 3 typer constraint, Giddens 1984 176, 177

Ressurser (allokative og autoritative) versus kapital Giddens: ressurser er strukturerte egenskaper ved sosiale systemer… s. 15 ressurser en del av Giddens strukturbegrep, og også en del av Bourdieus ytre strukturbegrep 2 typer ressurser og 4 former for kapital sewell mener at ressurser ikke kan ha virtuell eksistens, verken allokative eller autoritative ressurser. jf. giddens s33 +strukturen eksisterer ikke som hukommelsesspor, der finnes bare instantations, s. 36 Selv om Giddens vedgår at makt kan begrense og at aktørene blir stilt overfor institusjoner som eksisterer både før og etter dem, får ikke disse innrømmelsene den sentrale posisjonen som vekten på aktørenes evne til å handle har. Giddens aktører har alltid transformativ kapasitet og kan yte motmakt uansett situasjon, selv når aktøren bare kan handle på en bestemt måte, handler han og er aktør. Men Giddens angir flere steder i TCOS at aktørene ikke alltid kan ”make a difference”. Noen aktører kan i større grad kontrollere det som skjer i sitt sosiale miljø (tcos 283, 346), evner til å diskursivt formulerer sine interesser varierer etter sosial posisjon (tcos 342). bruker hierarkier til å supplere Giddens med to former for dualisme, slikt at vi får paradigmatisk og syntagmatisk dualisme og dualitet Parker 95 aktører er ikke like og bidrar ulikt til sosial produksjon og reproduksjon av sosial orden. mouzelis s 260,204 grad av aktørfrihet versus strukturbestemthet bestemmes av over- og underordningsforhold Parker s 92 Mouzelis: skille mellom strukturer aktøren kan forandre og de han ikke kan forandre (syntagmatic dualism, syntagmatic duality) stones s200 det som fortoner seg som s dualisme for noen kan være s dualitet for andre, Stones 67 2. samfunnet som byråkrati kronisk repetitiv reproduksjon kritikk av at å trekke på stukturen bidrar til å reproduserer hele strukturen Archer mener Giddens går for langt i denne retningen noen handlinger har store konsekvener ikke alle

) Archer kritiserer for temoralitetssammensurium presentere hennes løsning og vurdering bakes inn i sammesmeltngen Giddens fokus på prosess og handlingsflyt gjør at strukturasjonsteorien behandler ligaturene som forbinder struktur, praksis og system som uoppløselige, Mogild 76. Archer vil i stedet rette fokus på det tidsmessige skillet mellom struktrelle betingelser for handling, handling og handlingens strukturelle konsekvenser uten at disse oppfattes å være uløselig knyttet til hverandre på en uadskillelig måte. Hos Giddens er disse tre elementene kontinuerlig forbundet med hverandre