Henrik Ibsens Gengangere - Et Frigjøringsprosjekt

Et frigjøringsprosjekt Av Morten Oddvik

Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003 I dette essayet vil jeg ta for meg Henrik Ibsens Gengangere (1881), hvorpå jeg vil konsentrere meg mest om Fru Alving og hennes prosjekt i familiedramaet. Fru Alvings prosjekt kan defineres som et renselsesprosjekt, eller kanskje mer presist, et frigjøringsprosjekt. Hun ønsker kort og godt å utrydde minnet om hennes avdøde mann, Kaptein Alving, og således frigi seg selv og dermed sikre sønnen Osvalds lykke. Fortrinnsvis vil jeg se hvordan Fru Alvings prosjekt fremstilles dramatisk og skildres i stykket gjennom å se på setting, dialogkomposisjon, karakteranalyse, karakterrelasjoner samt prosjektverdier. Jeg håper også å avslutningsvis kunne summere opp noen av de viktigste motivene, samt de nærliggende tematiske trekk som Ibsen har presentert i Gengangere, før jeg vil trekke en konklusjon der jeg vil trekke linjer fra samtiden til nåtiden i berøring av stykkets tematikk.

Avsløringens lys Dramaets mange kontraster understrekes i settingen og sceneanvisningene. Kontraster og motsetningsforhold som inne/ute, lys/mørke, radikal/konvensjonell og tettsted/by gjør seg svært gjeldende i stykket. Ved å se på dybdeforholdet i sceneoppsettet kan man se at i forgrunnen

befinner

havestuen

seg,

dernest

i

bakenforliggende

rekkefølge

er

blomsterværelset, haven, asylet, fjorden, bre og tinder og til sist solen, som kommer frem i den dramatiske avslutningen. Den dramatiske handlingen foregår i havestuen og blomsterværelset, som ved hjelp av titteskapsmodellen gir innsyn for publikum. Glassveggene gir utsyn til omgivelsene, men også omvendt, de gir omgivelsene innsyn til huset. Scenografisk synliggjør glassveggene motsetningen mellom inne og ute (84, Aarseth). Fru Alvings frigjøringsprosjekt uttrykkes i bøkene som ligger på bordet i havestuen, som Pastor Manders reagerer så sterkt på. Bøkene representerer Fru Alvings tanker om friheten, på lik linje som blomstene i blomsterværelset representerer livsgleden. Når Osvald kommer inn i rommet og møter Pastor Manders, står han ved blomstene og uttrykker at han ikke har fått

2

Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003 malt så meget i det siste. Han har mistet inspirasjonen, og senere skal det vise seg å bety selve livsgleden. I disse eksemplene ser vi tydelig hvordan stuen og dens inventar understreker stykkets essens. Glassveggene på sin side utgjør en grense, som må overskrides av Fru Alving. Dette forpestede hjem er hjemsøkt av løgn og fortidens spøkelser. Dette sees spesielt godt i en dialog mellom Fru Alving og Pastor Manders i annen akt hvor Fru Alving trommer på vinduet, som for å bekrefte overfor seg selv at hun fortsatt er feig og mangler mot til å fortelle sannheten om Osvalds far (85, Aarseth). Rommene utenfor scenen spiller også en betydelig rolle. Et godt eksempel på dette er spisestuen, hvor Kammerherre Alving skal ha forgrepet seg på tjenestepiken Johanne. Spisestuen opptrer ikke synlig, men er åstedet for Osvalds flørting med Regine mot sluttet av første akt, samt stedet hvor Osvald røyker sigar og drikker likør som sin far. Spisestuen og loftskammeret til Herr Alving er rom som rommer fortiden og som er åsted for hva Fru Alving kaller ”det gengangeraktige”. Solen som avslutningsvis kommer frem mot enden av tredje akt av ”Gengangere” representerer sannheten. Den skinner gjennom glassveggene og gjennomtrenger alt hykleri og bedrag. Den vonde sannheten er ikke til å bære for Osvald og understreker det tragiske utfallet. Lysutviklingen gjennom handlingen er interessant å legge merke til og da spesielt med tanke på været i den lille vestlandsbygda. Første akt åpner med et ”dystert fjordlandskap, sløret av en jevn regn”, gråværet ligger som en tung bør over bygda, som om det skjuler noe. Det fortsetter å regne som vi forstår av Osvalds bemerkelser om været. Stemningen er trykkende og trist, og kan bringe assosiasjoner til døden, noe som kan medføre riktighet i og med at det er ti år siden Herr Alving døde. Regntåken som fortsatt ligger tung over landskapet i begynnelsen av annen akt kan også tolkes som samfunnets trykkende moral, som har ført til at Fru Alving har opprettholdt løgnen for å beskytte sin manns rykte, noe som viser seg nå å få fatale konsekvenser. Da mørket faller på, spisser også konfrontasjonene seg til mellom

3

Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003 Pastor Manders og Fru Alving. Dette kan leses som en dramatisk eskalering opp mot flammene som blusser opp på asylet mot slutten av andre akt. Stemingsskiftene er markert av forholdet mellom lys og mørke og kommer spesielt godt frem i sluttscenen i andre akt, hvor skimtet av flammene i den mørke havestuen nå sees, mens Pastor Manders, Fru Alving, Osvald og Regine står og iaktar brannen sjokkert. Tredje akt åpner med fortsatt mørke og ildskimtet av brannen, mens lampen fortsatt brenner på bordet. Det er duket for sannheten og avsløringene. Mot slutten av stykket kommer morgen og Fru Alving har fortalt Osvald alt. Osvald setter seg i lenestolen, dagen bryter frem og lampen fortsetter å brenne inntil Fru Alving slukker lampen fordi sollyset kommer frem i bakgrunnen og skinner inn i stuen. Fru Alving forsøker å berolige sin sønn og sier at alt skal bli som før, mens hun gjør ham oppmerksom på at det er ”skinnende solvær” og sier til ham: ”Nu kan du riktig få se hjemmet.” (72). Osvald blir uttrykksløs og repeterer monotont at han vil ha solen. En erkjennelse er oppnådd, men til hvilken pris? Sannheten koster Osvald sannsynligvis livet og følelsen av uungåelighet preger scenen ettersom solen før eller senere ville måtte komme (94, Aarseth). Et paradoks kunne også leses i at solen alternativt også representerer livsgleden, som Osvald har mistet. Livsgleden fordrer at man lever i sannhet med seg selv og sine omgivelser. Livsløgnen er korrumperende og ikke varig.

En fanget kvinne Fru Alving er uomtvistelig stykkets hovedperson og hennes prosjekt er å ta et oppgjør med fortiden. Hennes karakter er opplyst og belest, ressurssterk og reflektert, men i rollen som mor er hun overbeskyttende, men man kan kanskje diskutere hennes ansvarlighet i og med at hun sender sin syvårige sønn bort på grunn av den udugelige Herr Alving tilstedeværelse. Men av nettopp denne grunn er hun selvbebreidende og klandrer sin feighet over å ikke tørre å fortelle sannheten til Osvald først og fremst, men også Pastor Manders, som representerer det

4

Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003 konvensjonelle samfunnets moral. Dette gjør Helene Alving til en kompleks karakter med motsetningsforhold som har resultert i hennes frustrasjon. Helene Alving skjønte tidlig at hennes mann var en ”fallen mann” og rømte til Pastor Manders, som man kan gjette seg til var hennes egentlige ungdomsforelskelse. Hun blir avvist og ikke trodd av Pastor Manders, og dermed også samfunnets moral som tilsier at en hustru skal bli ved sin mann og støtte ham, eller som Pastor Manders sier det: ”Og Deres plikt var å holde fast ved den mann som De en gang hadde valgt, og til hvem De var knyttet ved hellige bånd” (28). Hun fortsetter samlivet med Kammerherre Alving hvor hun må underholde den alkoholiserte mannen ”i hans lønnelige svirelag oppe på kammeret” (32). Hun fører en dobbelkamp, en indre og en ytre, en i hjemmet og ekteskapet og en annen kamp for å opprettholde hennes manns gode rykte utad i den vesle bygda. Hun har valgt å godta sin ”plikt”, eller skjebne og lever et 19-årig ekteskap med en forfyllet ”slabbedask” av en mann og har i løpet av denne tiden sendt bort deres eneste sønn, som er uvitende om farens tragiske tilbøyeligheter. Hun later til å ha bebreidet seg selv dette valget og vet at sannheten er uunngåelig. Denne uunngåeligheten understrekes i Fru Alvings bevisshet om ”de åndelige strømninger som foregår ute i den store verden” (17), hvor hun finner ”forklaring og bekreftelse” (16) på hennes egne tanker. Hun vet at hun på et tidpunkt må fortelle Osvald alt sammen, spesielt blir dette presserende da hun hører Osvald og Regine i spisestuen mot slutten av første akt og hun føler mannens tilstedeværelse. I dette henseende er hun en dynamisk karakter siden hun forandrer seg radikalt i den fortettede handlingen som utspiller seg i stykket. Hennes erkjennelse har ligget betent lenge og ventet på en forløsning, noe som kommer meget tydelig frem i dialogføringen gjennom retrospeksjon og refleksjon over tingenes tilstand. Fru Alvings prosjekt er todelt, hvorpå den ene delen av prosjektet lykkes og den andredelen feiler. Hun søker først og fremst å frigjøre seg fra sin manns minne økonomisk ved

5

Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003 å bygge asylet med arven etter ham, og slik skjerme Osvald fra fortiden og sikre hans lykke og videreføre slekten. Man kan være tilbøyelig til å si at prosjektet lykkes i form av at asylet brenner opp, samt at Pastor Manders tro på at det ikke var behov for å assurer asylet, ettersom det var opp til høyere makter å bestemme dets skjebne, ikke holder stikk. Kaptein Alvings minne brenner fysisk opp. Prosjektet feiler ved at fortiden allerede har innhentet Osvald. Ved flere anledninger ligner han sin far i handling og fremtoning. Han røyker pipen til sin far og minner Fru Alving på at han husker faren og at han engang truet ham til å røyke til han ble ”blek, og svettet brøt ut i store dråper på pannen” (24). Han røyker sigar og drikker likør som sin far og han kopierer sin fars seksuelle tilnærmelser til tjenerstanden. Pastor Manders er forbløffet da han møter Osvald og ser likhetstrekkene til hans gamle ungdomskamerat og Fru Alvings avdøde mann i Osvald i det han trer inn i stuen med pipen i hånd.

Familiens hindringer Fru Alvings prosjekt, som utvilsomt er stykkets sentrale kjerne, har enkelte motstridende forhold med andre karakterers prosjekt. Fortrinnsvis er det fristende å se på forholdet mellom mor og sønn. Osvald har på tross av sitt fravær fra det Alvingske hjem arvet sine fars svakheter. Han er, og har kanskje alltid vært, innhentet av hans fars minne og skygge. Dette fører i sin tur til at mens Fru Alving har villet beskytte Osvald ved å unnlate å fortelle om farens uetterettelige livsførsel har Osvald villet forstå sin far og dermed forstå seg selv og sin sinnstemning bedre.Han er tross alt barn av sin far, og ligner ikke bare på ham fysisk men har også mange av hans psykiske trekk. Han uttrykker nederlag overfor Pastor Manders og Fru Alving over at han har fått en sperre i sin kunsneriske ufoldelse som et resultat av at han har mistet livsgleden, som han senere vil forklare sin mor. Det paradoksale er at Fru Alving som mor har i større grad ”straffet” sin sønn som følge av overbeskyttende omsorg. Mens mor har i god gresk ånd, som i Kong Ødipus, handlet i beste mening oppfatter hun nå de fatale

6

Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003 konturer i ettertidens skjærende lys. Hvis hun hadde tatt hånd om Osvald selv og fortalt ham sannheten hadde hun muligens ”reddet” sin sønn og dermed lykkes i sitt frigjøringsprosjekt på et mye tidligere tidspunkt. Et annet forhold i stykket som har komplisert Fru Alvings prosjekt er forholdet mellom henne og Pastor Manders. Han er en noe endimensjonal karakter i kraft av sin presterolle som representerer samtidens moralske konvensjoner. Om man ikke kan kalle mannen en mannsjåvinist, så kan man i alle fall notere seg at mannen representerer samtidens rigide kvinnesyn og at dette i sin tur skaper store vanskeligheter for Fru Alving. Hennes første flukt fra ekteskapet ble kraftig fordømt av ham og dette kommer tydelig frem i pastorens tirade mot Fru Alving: ”Minnes De at De efter knapt et års ekteskap sto på avgrunnens ytterste rand? At De forlot Deres hus og hjem, - at De flyktet fra Deres mann; - ja, fru Alving, flyktet, flyktet, og nektet å vende tilbake til ham, så meget han enn tryglet og ba Dem om det?” (27-28). Her er det interessant å merke seg at pastoren bruker ordet ”avgrunnen” som for å understreke Fru Alving som syndig, som en ”fallen kvinne”. Hun har brutt sin plikt som hun påtok seg ved å inngå et ekteskap med Kammerherre Alving. Med hint om en tidlig romanse mellom pastoren og Helene, tør vi her også driste oss til en påstand om et sjalusimotiv hos moralens vokter? Det kan jo sannelig tenkes at tørrpinnen Manders fordømmer hans gamle ungdomskjærlighet fordi han ”mistet” henne til ungdomsvennen Alving? Et klassisk trekantdrama har etter all sannsynlighet utspilt seg for noen tiår tilbake. Dette kan også være en årsak til at Fru Alving har følt det vanskelig å betro seg til pastoren etter fordømmelsen og oppdagelsen av sjalusien hos ham. Relasjonen mellom disse to er allikevel meget interessant og full av ilter lidenskap og bitter fortid. Pastor Manders sin sluhet avsløres også ved avslutningen av stykket da han samtykker til et samarbeid med den religøse opportunist Jakob Engstrand. Dette beviser hans uetterettelighet og dobbeltmoral som kan leses som mannsjåvinistiske trekk, hvor menn kan begå moralske overtramp uten å straffes,

7

Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003 men hvor kvinner bør straffes for sine brudd på konvensjonelle etiske samfunnsnormer. Fru Alving var fanget i et ekteskap og hennes eneste konfidant var ulykkeligvis mann og dermed ingen hjelp for henne.

Arvesynd og individets frihet Om enn ikke i den katolske betydningen av ordet, så kan det med letthet sies at et motiv i ”Gengangere” er arvesynden. Farens urimelige livsførsel har korumpert hans eneste sønn og i siste instans fører dette til selvmord. Stykket er også fullt av destruktive elementer som incest, straff, syfilis og ikke minst æresbegrepet. Æren til Kammerherre Alving, som hans kone har kjempet for å opprettholde, kostet liv, som ære i sin verste ugave har en tendens til å gjøre. ”Arvesynden” kunne blitt stoppet hadde avsløringene kommet tidligere og Kammerherre Alving hadde gått bort i vanære. Problemet her er at samtidens kvinnesyn ville ha brakt Fru Alving i vanære også. Utfallet av æresbegrepet er nok allikevel tapt ettersom Fru Alving mister sin sønn også, et hett tema for bygdesladderen. Asylet fungerer som et fysisk motiv og også et fysisk klimaks i stykket, men fungerer på langt nær fra å være den nødvendige spikeren i kista til ”slabbedasken” Alving, til det er det gått altfor langt. Med Osvalds død er også et håpets lys om en bedre fremtid slukket for Fru Alving. Tematisk strekker Ibsen seg vidt i denne familietragedien og fanger først og fremst inn motsetningen mellom det tradisjonelle og det radikale, hvor fortiden har en tilbøyelighet til å virke baktung og gammeldags, som i sin tur vanskeliggjør livet i nåtiden. Frykten for sannhet kaster lange skygger over livsgleden og det påkrevde oppgjøret med fortiden er tvingende nødvendig om det ikke er den minst problematiske vei å gå. Kjønnsproblematikken er også høyst tilstede naturligvis i kraft av Fru Alvings karakter, men eventuelle konfliktrelasjoner mellom samfunnet og dets konvensjoner og individets frihet er også sentrale. Misforholdet mellom moralsk intensjon og moralsk konsekvens er også fatal i sitt ytterste utfall.

8

Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003

Rystende sannhet Da Gengangere i sin tid ble gitt ut på tampen av 1881 vakte den enorme reaksjoner som Ibsen aldri hadde opplevd før denne utgivelse. Anklager om religøs harselas i form av angrep på kirkens verdigrunnlag, samt forsvar for den frie kjærlighet og krenkelse av tabuområder som incest og syfilis rystet samtidens publikum. Det tok hele 13 år før boken ble gitt ut i sitt andre opplag og det tok noen år til før stykket ble oppført i Norge på grunn av dens rystende innhold. Gengangere er i bunn og grunn Fru Alvings historie, hun er en utvikling av Nora i Et Dukkehjem og på mange måter representerer Ibsens ideal om ”den frie kvinne”, eller som Arne Garborg skrev i sin anmeldelse av familietragedien: ”Hun er emanciperet uden at være anstrængt. Hun er den Figur, Ibsen gjennem hele sin sensere Digtning har stræbt at forme, uden at det før nu er lykkedes ham: den naturlige ”frie Kvinde”. Det tragiske utfallet av Gengangere er høyst realistisk og tragisk. Men Ibsen har også eksperimentert med symbolistiske trekk i dramatiseringen, noe som kommer frem i settingen og spesielt i lysets funksjoner i stykket. Samtidsdramaet er også av nettopp disse grunnene forsatt aktuell i sin problemstilling ettersom de postmodernistiske familiekonstellasjoner blir mer og mer kompliserte og fragmenterte. Stykket har derfor relevans nettopp på grunn av sine ”uryddige” familieforhold. Om ikke kjønnsproblematikken er like aktuell i disse post-feministiske tider så er i alle fall familietematikken sentral fortsatt. Mangel på kommunikasjon mellom familiemedlemmer, mellom mann og kvinne, foreldre og barn, kan i sin ytterste tragiske konskvens føre til familiedrap, selvmord og incest. Disse tabuområdene var sjokkerende å presentere på en scene ved århundreskifte i Ibsens tid, men er likeledes tabu i våre dager. Man kan med rette derfor støtte seg til Garborgs kommentar om Osvald som ikke tror ”meget paa den gamle Lære, at det norske Samfund, er det specielt sædlige i Modsætning til ”de store Samfund” der ude”.

9

Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003

Referanser

Aarseth,

Asbjørn,

Ibsens

samtidsskuespill,

En

studie

i

glasskapets

dramaturgi,

Universitetsforlaget, Oslo, 1999

Garborg, Arne, Anmeldelse i Dagbladet, Dagbladet, Kristiania, 14. desember 1881, www.ibsen.net

10