Sverdet Og Pennen Med Illustrasjoner

Her kan dere bli kjent med ens fremtidsvisjon. Vi presenterer for dere «Sverdet og Pennen» av en annen forfatter som ikke ville offentliggjøre sitt navn:

Og da jeg våknet fra disse drømmene, fant jeg en liten bok som het A et Ω. Under denne tittelen leste jeg følgende: ”Mennesket er en Guddom”. Det var den boken jeg hadde sett i tempelets høye tårn, der hvor jeg hadde sett et bilde av Mesteren! Den samme som han kastet ut til menneskeheten fra tårnets høyder! Men nå var jeg våken! Dette var ikke noen drøm! I den fant jeg side etter side med notater og illustrasjoner fra tempelet, ja, nettopp det tempelet jeg hadde drømt om! Jeg hadde skrevet den selv! Og da forstod jeg at drømmene jeg hadde hatt hadde forekommet meg virkelig, nesten overvirkelig, for det var en bok jeg hadde lest om i drømmene, men som ble skjenket meg av Mesteren da jeg tjenestegjorde som en fattig soldat i et land i vesten. Nå leser jeg i denne lille boken, og hør hva jeg leser der, for det er tilegnet alle mennesker som søker etter sitt innerste vesen og vil tjene den nye lederen som skal regjere i hele verden:

SVERDET OG PENNEN ELLER EN GAVE TIL EN KRIGER A et Ω Du er en soldat. Du er dypt såret i ditt bryst, du kan nesten ikke bevege dine hender. Så dypt er du såret. Før det siste slaget var det en høyeste prestinne som gav deg en kappe: den hadde hun sydd for deg, men nå vet du ikke lenger hvor den er. Det er tapt, ikke for evig, men for en lang tid. Den var et tegn på at du var et Genius. Men nå er du nok ikke noe Genius lenger. Du vet ikke lenger hvor du skal finne hennes skjulte stjernen, men du vet den finnes i verden, brennende i ditt hjerte: Den skjulte stjernen. Din hellige kunst har blitt ruinert, for det finnes det ikke noen unnskyldning. Du er en fattig soldat som er omringet av krigens og elendighetens tyrann, men du skal unnslippe hans grep med en Skjult Plan. Så lett er det ikke for krigerne og monarkene å gjøre deg en underkastet for dem. Du har bedt til Herren. Han har sendt en redder som skal befri deg fra døden. Du skal beseire tyrannen. Denne dagen er du på flukt fra ham; men du må være hensynsløs, listig, inntagende og tålmodig. Du må tro på at Mesteren som ble korsfestet, døde og stod opp fra døden i Ånden. Han var den første gjenfødte som overlevde Fyrstenes og Monarkenes jerngrep om menneskehjertet. Han var den første udødelige. Og

han, bare han, har bevist at det finnes ånd. For hver eneste dag, et korn, for hver eneste uke, en stein, hver eneste måned en ny dør, og på et år: Et tempel reises på ny! Mysterion! Å Agape! Lede oss gjennom dette inferno! Led meg til det skjulte paradis til det tårn hvor alle språk er ett, skritt for skritt, til stjerneavgrunnene og himmelpalasset. Hill Geniet! Det tredje årtusen har begynt, det tredje rike! Til alle dere rettroende: Se! Mesteren er her. De Hellige Mesterne har overvunnet Universets Kaos og rettferd har blitt grunnlagt. Du har blitt utvalgt av Mesterens rettroende, du skal fullende Erkeengelens strid mot Monarkene og Fyrstene, for frigjøringen av Europa, for frigjøringen av mennesket! Det avgjørende slaget skal du stå og du skal seire. Gjør deg klar for den siste og mest avgjørende striden i verdens og sjelens ende. Mange nasjoner skal synke i havet og en av dem er riket med ørnens segl. Til deg som er der: Det er en fare for at også du skal gå under med den og synke i havet. Forlat den. At Mesteren har vist seg for sine elever er ugjestridelig. Ikke bare har han vist at livet fortsetter etter døden, men han har også bevist at det finnes en portal mellom den åndelige verden og den fysiske verden, for dette er selve portalen. Han har bevist at mennesket med kjærlighet kan forandre på verdens fysiske lover, om han bare føler kjærlighet. Naturlovene er relative og ikke-permanente. Det finnes en eldre makt bak lovene; det er den som styrer fysikkens lover, og det er åndsloven. Noen gangen materialiserer åndsloven seg for de utvalgte og bare for visse individer. Og han viser seg nå for deg, i nattens mørke. Se på den lysende flammesirkel med den indre flammesirkel. Mellom disse to flammesirklene, se der! Tre flammebånd som lik en geometrisk figur binder de to flammesirklene

sammen: Disse går som i en bane rundt den indre sirkelen, lik tre prosjektiler. Mesteren peker på flammesirkelen og du tenker at dette må være Verdensherskerens Tegn. Og den indre sirkelen er den sanne og virkelige sirkel av innvidde adepter. Og de tre prosjektilene som forbinder de to flammesirklene er den første hemmelige sirkelen. Og den siste og ytterste sirkelen er den synlige verdenssirkel. Flammebåndene mellom de to flammesirklene er vitenskapene. Forstå nå dette! I all stor vitenskap er en stor fare for at mennesket ikke skal oppnå noe annet enn selvutslettelse, akkurat som menneskene kjenner. Og når du som vitenskapsmann eksperimenterer kjenner du ikke utfallet, for det hender resultatene slår tilbake mot deg som vitenskapsmann, men alt i alt er resultatene vidunderlige. I all din søken har det endt med dette: En fullkommen indre visjon av menneskespråkene. Det er bare ett språk i universet som intet menneske kjenner, og det er Universets språk. Se på verden og kjenn deg selv, menneske! Se på deg selv, og kjenn verden, menneske! Men om det er noen som kjenner Universets språk, så må den ha blitt lært, for ingen blir så ren som ved fødselen. Og foran deg ser du en portal som åpnet seg i rommet. Og bakenfor den portalen er det en annen verden. Og der inne vokste det underfulle trær og grønne sletter. Og Mesteren fører deg inn i denne verden. Der viser han deg det Store Verdenstempelet. Og det er et fantastisk syn! I en åpning i skogen ser du et palass med tolv søyletårn. Og innenfor er det en kuppell som ender i enda en sirkel med søyletårn. Og innenfor disse tolv søylene er det en enda høyere kuppell som ender i et høyt tårn. Og på toppen av dette øverste, høye tårnet er det lysende stråler som glitrer og skyter utover i verden. De er Østens tolv tårn! Søk etter

ditt hjertes tempel! For der skal du finne Mesteren s sine velduftende hager, der hvor de røde rosene vokser. Og den unge Mesteren, han fører deg opp til palassets portaler, og ærefrykt fyller din sjel når du våger å beskrive dem med mennesketunge. For opp til de dobbelt boltede portalene fører en bro og en trapp. Og på hver side av den trappen står det en statue, tre og en halv ganger høyere enn mennesker. Og på den venstre siden står det en kriger med et sverd mellom sine hender. På hans hode skyter det ut to vinger. På den høyre siden er den en løve som bevokter inngangen. Og Mesteren ser deg inn i mine øyne. Hans øyne er fylt av en sjelden barmhjertighet, han oversvømmer din sjel med ungdomskraft. Han er din lærer! Vitenskapens, åndens og diktningens lærer. Han er den som kjenner kunsten å forme verden med ord. Han er ung. Han kjenner tusener av dikt som kan forme materien og han bruker dem bare for menneskehetens utvikling. Mesteren ser på deg med sine brennende øyne, og dette sier han: ”I livet kan man oppleve mange ting som er både smertefulle og vidunderlige på en og samme tid, for de har ikke oppnådd sin fullstendige helhet enda, akkurat som deg og den du elsker i livet. Men denne verden er som en drøm som bader i lyset til et høyere vesen, og det finnes alltid andre veier å gå. Den dagen du forstår dette og du føler kjærligheten, da skal denne drømmen synes meningsfull for deg. Og uansett hva som skal skje med deg, min venn, elsk din skjebne, det er en gave til deg fra Østens tolv søyletårn”. Mesterens stirrende øyne lyser nå med et skimmer som overgår all forstand. Du kan føle hans flamme i ditt brennende hjerte. Det er som om du kan lese hans ord i hans vidunderlige ansiktsuttrykk: Alt dette er en drøm; og dens skaper lever i en verden som er uforståelig mer storslagen enn denne, den er sannere, og det er deg, min venn, det er deg som er skaperen, alle mennesker har en gnist

fra denne kjærlighetskraften i seg. Den kongelige kunst skal forevig finnes i vårt indre. Se på dette vidunderlige palass. Nå stiger vi inn i dens indre, velluktende hager. Det finnes et indre palass inne i palasset og en ytre hage. De er begge avspeilninger av hverandre, for de er en og den samme. Dette palasset har en hemmelighet. Mesteren har fortalt deg hva denne hemmeligheten går ut på, men det er et mysterium og ingen må få vite det: Du må holde deg taus. Etter at Mesteren har fortalt deg om tempelets mysterium, forstod du hvorfor din sjelevenn har invitert deg til å komme hit, den var hellig og vitenskapelig. Mesteren hadde en plan for menneskene, for deg. Denne planen hadde bare en utgang. Sanat Kumir. Han fører deg dypt inn i de velluktende hagene, og der får du øye på den skjønneste kvinne. Gå over til henne! Hun holder en rose i sine hender foran sitt ansikt. Hun ser på deg med et klart blikk og det er klart at dere elsket hverandre fra første øyeblikk. Hennes ansikt er som en perle, hennes øyne som to juveler. Alle disse menneskene som du her møter, de lever dypt inne i ditt hjerte og de puster i din sjel. Hun steller seg ovenfor deg. Hun strekker ut sin sarte hånd mot deg. I den ligger det en ring. Undres du ikke over denne ringen? Den er et symbol på hennes kjærlighet. Da hun setter den på din finger, stråler den opp med en syngende stråleglans: at en slik glorie kunne strømme fra den; det kan man ikke forstå. Du har sett mange menneskeskjebner, men aldri har du kunnet forestille deg at du skulle bli så fullstendig forvandlet i din sjel etter å ha møtt Sofia, den skjønneste kvinne. Det er bare en vei å følge når to liv møtes, og det er

den rene trofasthetens vei. Denne skjønne kvinnen har forlatt sitt hjemland for godt, hun forstår hun aldri skal vende tilbake igjen, og når hun tenker på sin far og hans rosehage, da vokste det opp briljante lysdrømmer fram i hennes hjerte. Og hun minnes sødmen i sitt liv, for dere elsker hverandre, og hun elsker sin far. I rosehagene har Mesterens rettroende studenter, sine Shieh. De underviser hverandre i de åndelige vitenskaper. Tre og tre samles de. Den skjønne kvinnen skal ta deg med til ham. Se Mesteren i øynene! Den dype visdommen bølget i hans øyne, de er dype som to dype, mørke hav. Her samlet han en skare med åndelige krigere. Og de skaper enorme kunstverk, de bygger enorme skip og tårn. Skulpturer som overgår menneskelig forstand og viten om de fjerneste stjerner gjennomsyrer alleene i de velluktende hagene til Mesteren.

Og hensikten med hans brorskap var å bli slangens mester. Et in Arcadia

Ego… står det skrevet. Og kunstene hans studenter praktiserer er musikk, diktning, arkitektur, geometri, skulpturer og den skjulte viten. Den sanne innvidde er en kunstner. Kunst er det sanne universalspråket. Stillheten. Veien til fullkommenhet er dødens vei. For å nå denne ånd må du gjennomgå ild! Livet er et bluss i vinden. Her begynner alt som kan skapes, ved grensen til fullkommenhet. Elsk din skjebne, for den er av aller største betydning for hele universet. Og finalen for Mesteren s plan er overveldende: Daath! Og da hans skjønne kvinne stirret inn i fremtiden ble hennes øyne mørke av forståelse. Det var ingen vei tilbake. Planen måtte fullendes i sin fullkomne skjønnhet. Dette er hymnen hun sang i sitt dyp: Jeg påkaller deg O Herre, så du kan sende den store engel, Han som behersker denne skjulte viten, han som er herre over denne skjulte operasjon, så han kan legge sine hender på denne hellige bok, så vi kan oppnå sann viten om de skjulte ting, til ære for det ubegripelige navn: Amen.

Og etter at hun hadde sunget denne sangen, tegnet hun et tegn på sanden. Og alle mennene og kvinnene her stod fram. De var kledd i gull og sølv og jeg fikk en ærefrykt for denne hæren av åndelige krigere. Og de mønstret seg foran Mesteren og den skjønne kvinnen. Og på deres panner lyste to strålende stjerner. Følg henne opp i tårnene over palasset. Hele hæren av krigere skal stå

fram foran dere i sin glans. Og blant dem skal du se fem søyler som holder hele det indre tempelet oppe: Det er vitenskapens søyle, krigens søyle, innvielsens søyle, skoleringens søyle og kunstens søyle. Og over søylene står Mesteren fram på en forhøyning. Han er vår tids store tenker. Og din oppgave er å skape et kunstverk som en bro mellom denne verden og Goddommens verden, slik at du skal skape begynnelsen på en hel hær av filosofer i din verden. Melez! Dette sier den skjønne kvinnen til deg. Se dypt inn i hennes dype øyne! Bak henne stråler solen mektig og bak henne lyser halvmånen i solens lys. Verden strekker seg utover. Forstå hennes ord! Tro på Mesteren! Hans krigere står fram og de hilser ham. Mesteren står fram foran deg. For deg skal han synge en vidunderlig sang:

Til tider kommer undere og forsvinner, som velluktende vinder stiger og faller, som sinnet stiger eller venner driver, ustadig som himmelens vinder, eller jordens vinder eller de stormfulle hav. Akk! Slik faller det siste slag. Her kommer månesykens prestinne! Månebølger veves inn i templets søylelag, fra stjernens dype synd, fra solens hete lyn. Jeg påkaller deg Herre, så vi kan finne veien til de lysende tre universelle stjerner. Jeg påkaller deg, Herre, så du kam stå fram for oss denne hellige natt! Tre ganger påkaller jeg deg Herre, vis deg i vårt tempel, fyll våre sjeler med din himmelske ild! La det skje! Og da dere går dere vill da vil jeg gå i dine fotspor. Jeg skal fly foran dine øyne, jeg skal synge de sanger du vil og verden skal lytte! Frigjør, gjør som du vil, med en kunstners skjønnhet, med en krigers mot.

Og timen som vi har ventet på kom. Hellig være kjærlighetens lov. Brenn nå denne lovens bok eller les den og følg meg for å bli en kriger!

Slik skal Mesteren synge for skarene.

Og Sofia vender sine glitrende øyne mot himmelen i Østen. I henne er livets mysterium. Ord er universets byggesteiner! Ord med betydning og tro. I dette Østens tempel skal du studere under de fem søylene i mange år, du skal bli kjent med skriftens mysterium: kunsten å skape levende ord. Ordene er sanger som fører mennesker og dyr og verden til et nytt syn på verden, de kan se den, de kan høre den, de kan gjøre ting, de kan bevege seg inn i nye verdener: alt dette skjer med kunnskapen om ordets dypeste mening. Og om du vil synge en slik sang for menneskene, da skriv det ned, lær deg og forbered deg for stridens time denne sang har blitt skapt for, for da skal Guddommen kle deg i en gyllen kappe og du skal sannelig kalles et genius! Og syng da med din fulle ånd og sjel, og syng da for mennesket slik at du og verden går i ett. Kunst er skapelse og skapelse er overmenneskelig! Se denne kvinnens vakre hånd som tar deg ved din egne hånd… hun fører deg opp til ham. Han står deg nær. Følg ham inn i hans gyllne sal, for der skal du se det henger portretter av alle de store tenkere som var innvidde i hans visdom og åndelige krigere. I midten av salen står det et langt bord og rundt den tolv stoler. ”Her er berømmelsen sal! Her hersker vi og styrer verden, den som er høyt

over åsene, i vår besittelse! Dette er vår overbevisning! Den er i dine hender!” Og over døren på den andre siden av salen så jeg tre hvite steiner. ”Det er hit vi kommer for å bli undervist i hvordan vi skal skape nye verdener og nye mennesker. Hit kommer vi for å rådføre oss om verdensbegivenhetene. Denne sypress salen er en helligdom og skjult for omverdenen. Men vi har vårt virke i skolen og i teatrene. Vi kalles for omstreifende gjøglere, men du skal vite at med oss er du i godt følge og vi skal gjøre deg rik med juveler, diamanter, gull og edelstener. Og da du kommer med oss skal vi lære deg å skape et spill som bygger på levende ord, og nye verdener skal vi skape sammen. Og menneskeskarene skal bestormes av en ny flamme som tennes i deres hjerter, de skal bli sanne troende. Og i hvert spill skal tilskuerne se verden med nye øyne og de skal gå inn i den skjulte, indre verden. Og sammen skal vi skape en ny verden med våre kunster. I ditt hjerte har vi allerede lagt grunnlaget, for vi er vitenskapsmennene som fant fram til talens skjulte kraft! Du som leser skriften til meg som har skapt denne verden: i ordet er du bundet til min verden nå! Og i nattens mørke skal et av mine bud komme til deg, og du skal forstå at også du er en åndelig kriger! Det er du som er vesten, den brennende flamme som evig fortærer materien for å slippe den løs, så du kan fly til universets sentrum. Du er Norden, det svarte mørke som lyset stråler i med evig skjønnhet. Du er Syden, det røde hav som brenner da solen senker seg ned i dens dybder. Du er Østen, asurhimmelen som i sin renhet renser alle menneskenes hjerter og gleder barn med sin lekende latter”. ”Og det er i de velluktende hagene til Mesteren ditt hjerte dveler. Der ble jeg en Kunstenes kunstner og selv har jeg tre disipler som nå studerer hos meg. Og vi lever i ett av de tolv tårn, for der har vi en sal som vi bringer

nattens stjernelys inn i: for her studerer vi universets gåter og ser speilbilder av stjernene. De er lysende sfærer. Vi trekker rette linjer mellom dem og menneskets proporsjoner. Og det er i det syvende av de tolv at vi har vårt virke”.

”I livet kommer det mennesker og det forsvinner mennesker, som våren og høsten kommer og går. Men en er det som forblir forevig uforandret! Det originale mennesket, menneskevesenet, han som står ansikt til ansikt med hele sin ånds storhet! Verden forandrer seg eller beveger seg eller kommer til en slutt, men ett er det som forevig forblir urørt: det er stjernen i himmelen, ditt egne, søte hjem, der hvor kunstene og vitenskapene aldri tar slutt. Se! Så klar himmelen er denne natt! Trærne så grønne. Så frisk luften er i natt. Så dype skogene er… Din vei videre kan vende seg om eller den kan ta slutt: men forevig forblir du en stjerne som forevig brenner”. Dette sier den skjønne kvinnen til deg.

Og mens du tenker over disse tankene, se så jeg på dine hender. Og se! Du skal se inn i selve materiens dypeste kilder: der skal det vokse fram

lysende spiraler og stjerner skal belyse verden i enhver av dine enestående fingre. Og en uendelig sterk flamme skal blafre ut fra dine hender og de

danner nye lysende spiraler i rommet rundt deg og verden blir levende, for du skal se inn i de dypeste dyp av materiens dybder. Skriv der inn med dine kunster de hellige tegn; slik at en ny verden skal brenne seg inn i ditt hjerte: for du har ikke tid til å tvile lenger! For Ali og Fatima fikk tolv barn og en av dem var Mesteren, og han ble gitt evig ungdom av universets forsyn. Og han forble 9 år gammel og rundt seg samlet han 313 sanne troende, Shieh, og mot verdens tyrann og hans fyrster og monarker gikk de til strid. 72 av hans

krigere kjempet mot en hærskare på tre hundre tusen krigere. De falt alle sammen. Islams sanne Kunstner skrev det som ingen før har forstått i sine hellige sanger: Alif – Lam – Mim. Det var tegnene han påkalte Engelen Gabriel med under fasten. Og alle Mesterens trofast troende falt ved det siste slaget. Siden da har den unge Mesteren trukket seg tilbake og han levde i en hule i ørkenen. Den dagen når 313 sanne troende skulle samles på nytt, da skulle han vise seg for dem, og en ny tidsalder skulle inntre. Og denne tiden har kommet! For jeg har sett dem og har sett Mesteren! Og han har tolv disipler, og vær av hans disipler har tre studenter som søker visdom under ham, og 22 sanne troende krigere. Til sammen er de trehundrede og tolv. Med den store Kunstner er de trehundrede og tretten! Og i hvert av palassets tolv tårn holder det til en del av hans skare. Og de er kunstnere i de fem kunstretningene. Mesterens øye ser utover verden! Han er verden. Og hans åndelige krigere bærer hans tegn på sin panne: en strålende sol. Den skjønne kvinnen bærer tegnet. Hun ser på deg. Hennes lange hår bølger i den varme, velluktende vinden fra rosehagene. Solen skinner over horisonten. En annen kvinne står bak henne. Foran henne lyser det tre stjernesfærer. Vi er de tre og hun er hans disippel. Og når du en gang møter denne kvinnen eller Mesteren, i de mange portretters rom, da de fire himmelretningenes vinder blåser dit inn, og solen varmer nattverdsrommet, da innta det siste måltid før enden med din åndelige far og lærer, for vårt rike er laget av det stoffet drømmer er laget av. Og i det indre rom innefor, der ligger det helligste av det helligste. På et bord ligger nøkkelboken. Ved dens side står et lys. Her møtes vi om natten etter at vi har forlatt livet og før vi går inn i drømmenes verden. Når du lider av

smerte, når du er en flyktning, da søk tilflukt i Mesteren s tempel: her venter han deg og han er en veileder i livets gåter. Og han sier at du er trygg her. Dette er vårt paradis. Her forteller han deg hva du må gjøre i ditt liv. Vær trofast mot din lærer i ditt hjerte. Alle kvinner og alle menn er manifestasjoner av Mesteren på din vei. Og så spør jeg ham: ”tilgi meg, lærer, for jeg har syndet! Vil jeg noensinne kunne måle meg med dine åndelige krigere?” Og da blir portrettene på veggene levende, og stjernene på himlene blusser opp, for boken som stod foran deg skal lyse opp som flammebokstaver; Og dette er hva som der står skrevet: ”du har bedratt dine brødre, og en annen skal stå i ditt sted som en sann troende og kriger for den niårige Mesteren ”. Og da skal du kastes ut av tempelet og du skal se en annen i ditt sted: og han skal komme inn i dette rom, og han skal si: ”jeg skal følge Mesteren, - og du skal følge gjennom meg”. Da skal du se stjernehimmelen over det helligste av det helligste, og du skal forstå at livet er et tempel. Og søylenes kunstverk overbeviser. Deres arbeiders mål er å opprette en bro som fører mellom dem, mellom vår verden, kjære venn, og den andre verden. Vi er i konstant berøring med språket, med ordene, men de er ikke annet enn en avbildning av sann skjønnhet. Vi vil måtte kommandere deg, du nå leser deg inn verden som det ikke finnes noen vei tilbake fra, til å handle på nytt. For når du åpner imaginasjonens portaler kan du bli skapende gjennom goddommens skjulte ild. Og da du ser en byste av Mesteren en gang i fremtiden, da må du vite at det er en inspirert kunstner som har skapt den, det er en av de sanne troende, de som er brobyggere, de som slipper våre skarer inn i din verden for å skape den ny tidsalder hvor mennesket ikke lever for å overleve, men lever for å

skape skjønnhet. Da den gamle vise menn, de store tenkerne, de som vi kaller filosofene, da de fant ut av tegnenes skjulte betydning, da de fant noe som helst som var skjult, være det seg av naturlig art eller som et resultat av menneskenes handlinger, da hadde de for vane å skjule sin nye viten på forskjellige måter og i skjulte figurer. Og Mesteren sa en gang disse følgende ord: i begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Alt har blitt til ved ham, og uten ham har intet blitt til av alt som har blitt til. I ham var liv og livet var menneskehetens lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke i mot det.

En dag for en guddom, syv dager for et skaperverk skapt av syv guddommer, den sjette skapte mennesket, den syvende var deres forening, den første guddommen skapte lys, and den skapte et skille mellom lys og mørke. Den andre guddommen skapte et skille mellom de øvre vannene og de nedre vannene, mellom himmel og jorden. Den tredje guddommen skapte liv i alle sine former som grønt, frukter, gress, trær, blomster, frø og slikt. Og den fjerde guddommen skapte de to himmelske lyskilder: solen og månen. En som skulle belyse dagen og en annen som belyser natten. Også stjernene ble skapt. Disse lysene skulle skille lyset fra mørket, for de ble plassert i himmelens tomrom. Da skapte den femte guddommen liv i rommet mellom himmel og jorden og vannet. Og vesener ble skapt i vannet og i himmelen. Da stod den sjette guddom fram og skapte jordens dyr, både ville og tamme. Og som en krone på verket skapte han mennesket i guddommenes skikkelse, og de het mann og kvinne. Dette var Guddommenes øverste Erkeengler. Og den syvende dagen var en stor feiring av hele skaperverket, i sitt lys og sin perfeksjon. Og det var først

da at hele skaperverket ble brakt til liv. Og denne dag stod han fram foran oss, Mesteren. Og han tok av seg sitt klede, og vi så noe forunderlig: fra hans tredje øye strømmet det et rosenrødt lys, mens fra hans høyre hånd så jeg en stjerne som lyste med grønne stråler. I hans venstre hånd så jeg en blå stjerne i sin stråleglans. På hans høyre fot strålte en stjerne med fiolette stråler og på hans venstre så jeg en stjerne som ikke hadde noen lys, men den var mørk og hadde en slags ro over seg. Og lavt på hans bryst lyste det en sols flammehav ut i verden. Under den så jeg den sølvhvite måneformen som strålte lik en sølv ring. Og hans mørke hår bølget i den varme vinden. Og så åpnet han sin munn og han sa at guddommene hadde skapt mennesket i sitt bilde. Vi, tre av oss og seks av oss, viser oss for deg foran dine øyne, og i dette øyeblikket står jeg foran deg i levende live. Og jeg har i min hånd de syv stjernene! Og alle disse stjernene har blitt gitt makt til å regjere over en hærskare etter eget for gottbefinnende. Se på meg! Som deg er jeg et menneske! Mennesket har en fot i himmelen og en fot på jorden. Fra Mesteren s øyne og munn strømmer ild og lyn. Og det er en essens, en magnetisme, som flyter mellom alle stjernene. Se på Sofia! Hun står ved havets bredde denne time, og der bølger bølgene opp mellom hennes ben, og med ett vender hun seg mot oss og hennes stemme synger en skjønn sang, hun kaster den mot oss og vi bergtas av hennes skjønnhetsmakt. Mennesket er ikke annet enn et mål, et middel. I vårt brorskap er det tolv grader. Syv for de syv stjernene, en for jorden, en for solen og en for månen. De tre siste står for ingenting, det uendelige og det uendelige lys. Det er vår verden, jord vann, luft og ild som er begynnelsen. Den andre er avgrunnenes inspirasjon. Den tredje er kunstenes kunstner. Den fjerde er kjærligheten. Solen er den

femte. Rettferdens styrke er den sjette. Barmhjertighetens storhet er den syvende. Intelligensen er den åttende og Visdom den niende. Og den skjønnne kvinnen kom opp fra det bølgende hav til Mesteren. Og da tok han henne ved hendene og førte henne dypt inn i de velluktende hagene. Og der førte han oss alle til et tre så stort at det overgikk all fornuft. Or blant dens blomstrende og frodige bladverk og grener så vi at det lyste stjerner, ved dens røtter og over dens krone lyste en stjerne som strålte med større glans og styrke enn noen av de andre. Og han viste oss en stjerne som lyste ved dens røtter. Det var Rikenes stjerne, den som herskeren hadde og den som gav makt over verdens herskere og hele verden. Over den lyste det en underfull stjerne med en sølvaktig tone: den som om bølget i sitt lys: det var avgrunnenes lyse stjerne, den som gav inspirasjon til å erkjenne skjønnheten. Og på begge sidene av denne stjerne var det to andre stjerner. Og den ene av dem hadde en lysglorie rundt seg, for det var den stjernen gjorde at du kunne fly mellom verdenene og gudene, at du kunne gjennomskue skaperverkets mekanismer og forandre på hele dens struktur med tankens kraft. Den andre stjernen var seiersstjernen, den som kunne innøse kjærlighet i mennesket, den som sammen med gloriestjernen dannet avgrunnsstjernen. Men over alle disse så vi en sol som svevde midt på treet. Den var det skjønneste jeg hadde sett, for gjennom dens skjønnhet fulgte alle menneskene etter. Den skapte autoritet gjennom sin skaperkraft. Og i kronen på treet så vi fem stjerner til hvor den femte svevde langt over treet. De fire under svevde som i et kvadrat rundt treet. Deres lys var det som skapte solen i midten av treet, for sammen var de skjønne. Og den ene av disse stjernene var storhetens stjerne, for den skapte verden og den formet systemer og den dannet forbindelser i naturen som

hele tiden ble ødelagt eller ruinert av rettferdens stjerne, den som hele tiden lyste med et rødt skjær: for den gav styrke til alt i verden. Og over alle de andre stjernene var det to stjerner: inne i dem var det en mannsskikkelse og en kvinneskikkelse. De to var som guddommer, som herskere over verden, som kosmiske bevisstheter. Og Sofia stirret opp på de to og stjernen som forbandt dem med himmel dypet. I hennes kunstnerblikk strømmet det en gledens inspirasjon og skaperkraft.

Og i mange år utforsket vi denne hagen og dette palasset. Alle rommene hadde sine tall og sine navn. I den tiden du vandrer i Mesteren s tempel vil du komme til å forstå at den har blitt bygget i universets skikkelse. Og i midten av tempelet lå det helligste av det helligste: der lå nøkkelboken over hele skaperverket på et alter. Og når du går inn gjennom alterets skjulte inngang, inne i det helligste av det helligste, da kommer du til et strålende, lysende rom med krystallvegger og speilbilder i alle retninger. Og her vil du høre den mest strålende og vidunderlige musikk, som fra himmelen, som fra stjernenes sfærer, som fra herrens engler. Trompeter, fløyter, orgler i en eneste triumferende symfoni av lys musikk og harmoniske intervaller. Og da du ser inn i salen som ligger der under, dypt under det helligste av det helligste, vil du få øye på tre kunstens mestere som sitter ved et rundt orgel. De spiller alle på et sirkelformet orgel. De er musikere. Og musikken som de spiller i hjertet av palasset er så vakkert at du nesten ikke legger merke til det, for dets harmoniske lyder, de er selve veggene, selve verden rundt. Det er skaperkraften. Og det er denne musikken som kalles for sfærenes harmoni, for de lyder konstant gjennom kosmos, og uten dem ville hele universet kollapse.

Og da du vender tilbake til vinduene som vender utover vil du få øye på et enda høyere nivå av enda tolv tårn, og på hver av dem står det et tegn. Hvert tårn har en nøkkel som trengs for å bli innvidd i dens mysterier, og denne nøkkelen er et tegn. Den kan man bare få i tårnet som ligger ved siden av. Mellom tårnene fører broer og trapper i alle retninger. Og i min lykkeglede vendte jeg med til dens skjønne kvinnen. Og vi følte en strøm av varme flammer mellom oss. Og hun tok meg med til alterbordet hvor nøkkelboken lå. Den var beseglet med tre låser og selv var den laget av elfenben. Dens gullkanter var utførlig brodert og på midten av overflaten var det et slags segl. Men det er en annen historie. Jeg skal ikke fortelle om de skjulte gåtene som bare Herren kan begripe, for de er et mysterium.

Mesteren tok oss så ned i de dypeste haller under den store orgelet. Der viste han oss et maskineri som overgikk all menneskelig forstand. For det var et perpetuum mobile. Og han viste oss den og han forklarte oss hvordan den fungerte. Men for å starte den måtte man ha gått gjennom alle tårnenes innvielser, man måtte ha forstått alle lydtegnenes skjulte og gåtefulle kraft. Men dette maskineriet: det er et levende og vibrerende maskineri, som gløder i sin egen kraft. Dens idé er total, dens bruk uransakelig. For rundt en akse ser man at det spant en hammerliknende arm, og for hver runde den tok rundt aksen, beveget aksen seg forover, for den hammerliknende armens tyngde økte på den ene siden av aksen og minsket på den motsatte siden, dermed virket akselerasjonskraften sterkere på den ene siden enn den andre, og dette skapte en gravitasjonskraft i retningen hvor den hammerformede armen dro med størst tyngde. Men hvordan kunne armen øke eller minske sin tyngde? Se på konstruksjonen, og se, du skal se at det ligger en spole

rundt den hammerformede armen sin bane, slik at hammerformen lå akkurat mellom to spoler og var i kontakt på to av sine flater. Og inne i disse spolene var det en tung væske som på den ene siden av aksen spylte inn i hammerformen, mens væsken på den andre siden ble sugd ut av hammerformen på den andre siden av aksen. Slik økte og minket vekten på hammerformen på samme sted i hver runde rundt aksen: slik ble det dannet en gravitasjonskraft i en konstant retning og aksen ble dratt bortover. Nå var det slik at denne aksen, den var festet til en ytterligere arm som selv var festet til en annen akse. Denne armen ble logisk nok dratt rundt den andre aksen, slik at det oppsto en sirkelbevegelse rundt den andre aksen. Denne andre aksen var festet til en spole med kobberledninger og dette dannet et magnetfelt som produserte elektrisitet og strøm, som igjen ble brukt til selve akseleratoren som beveget seg ytterst på den størst armen. Denne typen maskin ble også brukt til å gjennomføre kosmiske reiser, for akselerasjonen var konstant og hastigheten ubegrenset. Dette var en gave for menneskeheten og ville revolusjonere hele menneskesivilisasjonen og planetens utvikling. Måtte menneskene bruke denne viten med omhu.

Epilog U. har fortalt mange hvorfor vi kalles verdensregjering. Ethvert menneske føler på en måte virkelig at det et sted finnes et Kunnskapens Sentrum. Der hvor der er kunnskap, er der makt. Ikke uten grunn drømmer noen om oss, men andre føler hat og ville ha tilintetgjort oss om de kunne. I verdenshistorien har det blitt sett ting som overgår den menneskelige

forstanden. Mange ganger har våre tilhengere endog bebreidet oss for senhet og likegyldighet, men slike raske anklagere har ikke sett annet enn en del av hele historien. De kunne ikke vite årsaken og virkningen. De så ikke de ovenstående omstendighetene. De kunne ikke forutsi når nettopp det avgjørende slaget skulle inntreffe. Hvem kjenner vel Planen og skrittene som fører fram til dem. I sin begrensede forståelse står mennesket på det de har iverksatt, men Våre disipler går aldri på tvers med Lærerens valg. De forstår hvordan man skal harmonisere sin frie vilje med våre beslutninger. Man må ha en stor likevekt for å kunne godta vårt herredømme og ikke slite i stykker sin frie vilje. Vi er bestandig opptatt av en slik likevekt. De beste Folkeførere som fantes hadde en slik likevekt, og desto lettere var det å undervise dem i våre beslutninger. ”Den grønne laurbærkrans” som dere så ofte har pratet om var i stand til å sette sitt herredømme side om side med oppmerksomheten for Brorskapets råd. Saint Germains påbud tok han imot med største tiltro, og i dette fant han sin seier. Kanskje kom Saint Germain nettopp for å forberede en fremtidig Fører. I hele verden bekreftes vår regjerings tilrådinger. Visse opphøyde mennesker tok dem imot, men dårlige parodier av noen monarker støttet dem fra seg og i dette utsatte de sine land for lidelser. Men også slike situasjoner forvandler vi til det gode. Dere kjenner da også adversens taktikk. Man kan minne dere på hvordan en viss arrogant monark mottokk vår advarsel, men han foretrakk å miste sin trone og gikk imot vårt påbud. Også slik var det da et annet statsoverhode ikke lyttet til vår utsending til slutt og foretrakk å lage leven i sitt land.

Man skal aldri si at det ble overgitt påbud mer i fortiden, der er mange av dem nå også, men som før har menneskene vendt sitt døve øre til dem. Vi er verdens voktere.