Stakkars Gamle

Stakkars gamle! Stakkars kvinner! Av Karl-Henrik Nygaard, sykepleier med lang erfaring fra eldreomsorgen. Mediaoppslagene om at barn i større grad må ta seg av sine gamle foreldre bør vekke til ettertanke. Det fins mye nostalgi knyttet til det at eldre mennesker skal bo hjemme. Fortsatt lever romantiske forestillinger om storfamilien. I knapphetstider med økende arbeidsløshet dukker slike nostalgiske forestillinger gjerne opp. Det får store konsekvenser både for gamle og ikke minst for kvinner. Eldreomsorgen i Norge er det offentliges ansvar. I et nasjonalt og internasjonalt perspektiv er dette et sivilisatorisk fremskritt. Selv om eldreomsorgen hos oss lider av store mangler, er den å foretrekke fremfor det vi finner i de fleste andre land. Der er det i hovedsak kvinner, ektefeller, døtre og svigerdøtre, som bærer byrdene med å ha de pleietrengende gamle hjemme. At unge menn er mer positiv til at familien skal ta ansvar for de gamle, er neppe overraskende. Det er sjelden familiens menn som legger karriere og arbeidsliv til side for å ta seg av sine foreldre. Det har aldri vært menn som har båret omsorgsansvaret. Det ansvaret har de i hovedsak dyttet over på kvinnene. At det er best for de gamle å være hjemme når de trenger institusjonsplass, er en myte. Utallige eksempler fra både nyere og eldre historie dokumenterer hvor ille mange eldre har hatt det. For snart ti år siden viste Den Nationale Scene teaterstykket Skjønnhetsdronningen. Stykket omhandler en tett omsorgs- og hatrelasjon mellom en mor og datter på den irske landsbygda. Her var de geografiske avstandene store. Drømmene til datteren er mange og lengselen etter kjærlighet intens. Menn er det få av og i det hjemmet som er hovedarena i stykket, dukker de opp som potensielle forløsere fra datterens ulykkelige isolasjon med moren. Moren, Mag, er gammel, hun er hypokonder, hun er svak og hun utnytter datteren til det ytterste punkt. Datteren Maureen blir både bitter og nevrotisk. Hennes lengsel etter mann og kjærlighet som en vei ut av ensomheten ødelegges av moren, som kommer i veien for henne. Moren har på sin side angst for å miste sin datter - den eneste omsorgspersonen hun har. Datteren gir henne håp. Men moren er en trussel for datteren. I stykket har omsorgen og velferden for den gamle et ansikt - for å bruke en filosofen Nina Karin Monsen-terminologi. Datteren synliggjør omsorgen som moren på sin side utnytter maksimalt med sin binding. Stykket ender brutalt. Omsorgens ansikt forvandles. Omsorg og binding blir til hat og mentalt sammenbrudd. Maureen tar livet av moren. Hun blir en morderske som har vært bundet til en mor av tvang og isolasjon. Det var ikke noe omsorgsapparat rundt henne. Det var ikke noen velferdsstat eller velferdskommune som kunne eller ville tre støttende til når de to trengte det. Selv om stykket er ekstremt i sitt uttrykk, gir det likevel et bilde av det som vil kunne bli situasjonen for mange, dersom vi privatiserer ansvaret for de gamle og gjør det til en byrde for kommende generasjoner. Omsorg er viktig og den lever best når rammene for unges frihet til livsvalg og eldres rett til en god alderdom, opprettholdes gjennom at fellesskapet tar ansvaret. Vi har lenge lagt vekt på utdannelse og fleksibilitet i arbeidslivet, som forutsetninger for en god økonomisk utvikling. Unge flytter på seg. De reiser for å ta utdannelse. Mange kommer bosetter seg ikke der de kom fra. Hvordan kan vi da forvente at de skal ta de gamle med seg på sin livsferd. Er det den datter eller sønn som blir hjemme som skal ta seg av sine foreldre i alderdommen? Hva med det store antall skilsmisser? Hvilke konsekvenser får det? Når eldrebølgen, med et stort antall demente, pleietrengende og alvorlig syke gamle, velter over oss om ti - femten år trenger vi å mobilisere vilje til å opprettholde velferdsstatens ansvar for både unge og gamle. En privatisert eldreomsorg vil være destruktiv og føre oss tilbake til eldre tid der ættestupet ble løsningen for både individ og samfunn. Vi lever i en overgangsfase der ikke minst kvinner trues med tilbakeslag i forhold til de rettighetene som er oppnådd. Det er en sammenheng mellom kritikk av barnehager, drømmen om en fortid der omsorgen for

eldre skal foregå i hjemmet og voksende arbeidsledighet. Sånn har det alltid vært. Ser vi dette? Ser vi hvordan kvinner igjen blir dyttet inn i privatiserte roller vi burde opprettholde som statens og det offentliges ansvar? Er det ikke, slik Bertolt Brecht skriver, at: ” her kommer det gamle, forkledd som det nye”? Ikke la dere lure! Det er all grunn til å våkne opp, kvinner – og menn!

.