Sarpsborgs Historie

GLIMT FRA SARPSBORGS HISTORIE av Erling Bakken

Sarpsborg nærmer seg sine første tusen år - som by. Olav Haraldsson grunnla byen i 1016, men det har bodd folk her helt siden isen trakk seg tilbake. Derfor er historien lang og ikke minst interessant. På de følgende sidene tas du med på noen utdrag av denne historien, og er dette med på å pirre nysgjerrigheten om landets tredje eldste by, finnes det store mengder litteratur å dukke ned i.

(Tekst og foto: Erling Bakken)

Alvim – kongssete før Olavs Borg

Kanskje var det her, ved gamle Tune prestegård på Valaskjold selveste Odin holdt til? Vi forteller ofte og gjerne med stolthet at Olav Haraldsson grunnla Sarpsborg i 1016. Men byens og distriktets historie strekker seg adskillig lengre tilbake i tid. Vi kjenner jo de mange sporene etter forfedrene gjennom gravhaugene, bautasteinene og helleristningene, men tidligere riksarkivar Asgaut Steinnes slo i en artikkel i Historisk Tidsskrift i 1950 fast at ”Alvimkongene” hadde sine beitemarker der Olav bygde sin borg to hundre år senere. Alvim, Alvheim eller Alfheimar var et kongssete med en kongsgård, Valaskjold, og et eget underbruk, kalt landir, i dag kjent som Lande. Det religiøse sentrum med kultsted var Tunir (Tune), og nær dette kultstedet var det tingsted og leikvold. Asgaut Steinnes tar ikke opp spørsmålet om størrelsen på dette riket som Alvim-kongene rådde over. - Men at dette riket fortjener en plass i vår eldste historie, synes det ikke å være tvil om, sier han. Med gode havner I den norrøne sagnhistoriske litteraturen, som Ynglingesagaen og i sagaen om Halvdan Svarte og Harald Hårfagre, er landet mellom Raumelv (Glomma) og Götaälv flere steder kalt Alvheim. Mange forskere har vært opptatt av hvor dette norrøne Alvheim kunne ligge. Den som har gått lengst i forskningen er Steinnes. Han slår fast at navnet ikke er oppdiktet, og han er overbevist om at Alvheim er Alvim i Tune. Hit kunne langskip seile inn, med gode havner øst for gården.

Gandalf fra Alvim Steinnes mener også at hele det området som ble lagt til Sarpsborg har hørt sammen med bygårdene som bymarka grenser til i vest, og som altså er den gamle gården Alvim. Historikerne har mange teorier om opphavet til navn som Lande, Alvim og Valaskjold, men Steinnes er ikke i tvil: - Snorre går ut i fra at kong Gandalv, som ”sat i Londum” med hæren sin, var fra Alvim. Alvim i Tune er den eneste gården det kan være snakk om, såfremt dette Alvheim har vært navnet på en gård. Hvor utstrakt dette Alvheim var i andre halvdel av 800-tallet, er uvisst. Men trolig er det at navnene Tunir, Valaskjalf og Landir allerede hadde vært så lenge i bruk at Alfheimar hadde blitt avgrenset til omtrent det samme området som har hett Alvim i nyere tid, sier Asgaut Steinnes. Hvor gudene bodde Det mest fantastiske med riksarkivar Asgaut Steinnes’ utredning om Alvim er hans teorier om Alvim som gudesete. Ved å henvise til Grimnismål, et av gudekvadene i den eldre Edda, viser Steinnes at skalden har brukt våre lokale navn for å plassere gudene geografisk. Odin kom i forkledning til sin fostersønn Geirrød, for å sette hans gjestfrihet på prøve. Han ble imidlertid grepet og plassert mellom to bål og fikk verken vått eller tørt. Etter åtte dagers fangenskap framsier han monologen Grimnismål som gir en utførlig skildring av livet i gudenes verden.

Dette kvadet er en av de beste kildene vi har til kunnskap om norrøn mytoligi. Bl.a. heter det: ”Alvheim Frøy i årholds dagar av tivar fekk i tannfe. Gard er den tredje der gudar blide salar lekte med sylv. Valaskjalf heiter heim som seg bygde ås i årholds dagar.” Og Steinnes tar for seg ”Ydalir”, ”Alvheim” og ”Valaskjalf”, som nevnes i skaldens beretning, og finner dem som fullkomne paralleler til navnet på gudhjemmene som tas opp i Grimnismål. - Såfremt likheten mellom navnene på de tre gårdene i Tune er de tre gudeheimene Grimnismål beskriver ikke er rent slumpetreff, er det gudeheimene som er oppkalt etter gårdene, og ikke omvendt, sier han. Tuneskipet tilhørte Alvim-dynastiet Sagalitteratur og fortidsminner gir oss ingen fast regel om at en konge skulle hauglegges på gården sin, og derfor er det i utgangspunktet heller ikke noe rart når Asgaut Steinnes hevder at Tuneskipet, som ble funnet i Rolvsøy, var skipsgrav for et av medlemmene av Alvim-kongsætta. Han finner det også rimelig at Alvim-kongene hadde flere kongsgårder – bl.a. på Rostad på Rolvsøy. Tuneskipet er datert til andre halvdel av 800-tallet, og i Haakon Sheteligs datering skriver han at ”den eneste kjente kongeslekt disse gravene kan tilhøre, er dynastiet Alvaren, Alvgeir, Gandalv som hersket over Vingulmark og Alvarheim samtidig med Ynglingekongene i Vestfold.” Tuneskipet ble funnet i 1867 på gården Haugen. Det ble gjenstand for den første vitenskapelige undersøkelsen av ei norsk skipsgrav. Det er dessverre ikke mye igjen av det, men restene kan ses i Vikingskipshuset på Bygdøy.

Mindre Alv og Isegran

Alv Erlingsson fikk Borgarsyssel i len i 1283 da hans far Erling Alvsson døde. Hans virksomheter har vært karakterisert som stort sjømannsskap eller som grovt og simpelt sjørøveri. I alle fall tok han godt for seg. Han smykket seg med storslagne titler, og mest kjent er Alv som “comes de saresburg”, jarlen av Sarpsborg. Han utrustet flere kaperskip og som havn og base for virksomheten valgte han Isegran ved Glommas utløp. Fra Isegran seilte han rundt i Skagerrak og Kattegat og oppbrakte tyske frakteskuter. Han slo også til mot handelsbyer som Horsens og Kalundborg. De tyske handelsmennene kunne ikke bare uvirksomme godta dette, og de mobiliserte en hel flåte av kogger. Det ble i meste laget for den krigerske Sarpe-greven, men han trakk seg ikke tilbake før han hadde plyndret ytterligere ni kogger. Om dette forteller en dansk folkevise:

Alv røvet med kongelig velsignelse.

Hr. Alf han hugg til han var mod, Han sto i femten Ridderes Blod; Så tog han alle de Kogger ni Og sejlede dermed til Norge fri. Og der kom tidende til Rostock ind, Der blegned saa mangen Rosenkind. Der græd Enker og der græd Børn, Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn. Det var urolige tider rundt Alv Erlingsson. Alt i 1276 hadde han vært blant de utvalgte menn da Magnus Lagabøter forsøkte å megle mellom sveakongen Valdemar og hans bror Magnus. Lagabøter hadde to sønner, Eirik og Håkon. Kong Eirik ble myndig i 1282, to år etter farens død, mens Håkon var hertug og hersket over det meste av Østlandet. Og midt i det hele satte enkedronning Ingrid, som slett ikke satt med hendene i fanget. Da tyskerne etter Alvs herjinger satte inn sin effektive handelsblokkade i 1285, måtte sveakongen megle. Tyskerne fikk oppreisning og erstatning som følge av denne meglingen. Det var da enkedronning Ingrid ga Alv jarletittelen og kong Eirik sendte ham til England for å låne en stor sum penger. Noe skaffet han da også, forteller dokumenter fra 1286. Slo til mot Oslo Men da Ingrid dør året etter begynner det å blåse særlig frisk rundt jarlen. Han hadde før blitt sterkt kritisert av hertug Håkon for sine herjinger på sjøen, og da Borgarsyssel var enkedronningens egen eiendom syntes det naturlig at Håkon ville legge det under sitt herredømme. Alv slo da til mot Oslo, tok der til fange Håkons høvedsmann Hallkjell Agmundson Krøkedans, og stakk store deler av byen i brann. Hallkjell tok han med seg til Isegran hvor høvedsmannens dager snart var talte. Det ble gjengjeldesesaksjon av brødrene Eirik og Håkon. De tok Isegran, 260 av Alvs menn ble drept og åtte av hans ledere måtte bøte livet i galgen - men Alv hadde klart å stikke seg vekk. Til Sverige hvorfra han gjenopptar sitt gamle sjørøveri. Det fortelles at det var en gammel uvenn fra hans skoletid som sørget for at han ble tatt til fange ved Skånekysten i 1290. Da han ble ført fram for den danske dronningen i Helsingborg, var han så grov i kjeften mot henne at det ikke var annen råd enn å dømme ham til steile og hjul. Den siste viking Alv Erlingsson blir av noen i ettertid sett på som den siste viking, den siste forsvarer av Norge mot det tyske handelsherredømmet. Og som “MindreAlv”, sannsynligvis kommet av “Milde herr Alf”, dukker han opp igjen i en rekke populære folkeviser. Da hertug Håkon (V) overtok tronen ble det ingen flere med jarletittel her i landet, og han

begynte utbyggingen av Akershus slott og Oslo. Av Alvs Isegran finnes det ikke noe igjen, men det reiste seg på 1600-tallet nye forsvarsverker på øya. I 1660 ble det bygd ei mølle her, med fem kverner. “Empirehuset” ute på odden er fra rundt 1650, og her holder Universitetets Arkeologiske stasjon til. Isegran var også fram mot 1700-tallet landets eneste orlogshavn. Herr Alv satte støkk i og spor etter seg blant tyske handelsmenn. Sarpsborgs byvåpen skriver seg fra hans våpenskjold - med borgen og bjørnen. Han var dronnings venn og andres fiende og sitt lands forsvarer - dog med mildt sagt ufine midler. Han fikk også “skylda” for å ha skapt Nøkledypet, kanalen i Glomma mellom Østerelva og Vesterelva ved Isegran. Det er ettertrykkelig slått fast at det var det naturen selv som ordnet. Men Nøkledypet nevner vi spesielt ettersom en her i 1971 fant tre skipsvrak som engang på 1700-tallet ble senket for å sperre løpet. ”Etterspill” En liten episode til slutt som illustrerer at selv i moderne tid har salig Alv vært omstridt. Det skjedde da Fredrikstad formannskap fikk seg forelagt et forslag om å kalle opp gata forbi Ridehuset etter Alv Erlingsson. Et annet forslag var Over Ramm (overrettssakføreren). Og det ble det mest “lovlydige” forslaget som vant fram etter at ordføreren hadde holdt et kraftig innlegg hvor Sarpsborg-jarlens sjørøverier ble framholdt som viktige argumenter for å unngå at folkevisehelten ble en del av byens trafikkbilde. I Sarpsborg gikk en stille og rolig en annen vei. Helt fram til inn på 1960-tallet var det en bitteliten park nede mot Sandesund som bar navnet Alv Erlingssons Plass. Og ut fra denne gikk Alv Erlingssons gate. Men etter hvert ble skiltet på plassen spist opp av tidens tann, mens Alv Erlingssons gate ble spist opp som en del av Dronningens gate.

Olavs by ved fossen

Sarpsborg er en gammel by. Den tredje eldste i landet etter Tønsberg og Nidaros. Men det er ikke mye igjen av den opprinnelige byen, faktisk ikke noe, om vi bortser fra en liten rest av jordvollen Olav Haraldsson bygde rundt sin residensby etter

at han grunnla Borg i 1016. Tidens tann og ildebrann, ikke minst det siste, har tatt grovt for seg opp gjennom århundrene. Nå var det bosetning, tilogmed bylignende bebyggelse i dette området, da på Tune-sida, flere hundre år før Olav med

sine kvinner og menn, hunder, hester og våpen tok seg opp elva til fossen, men det er den senere helgenen vi velger å begynne med når Sarpsborgs historie skal beskrives i store hopp. Snorre får innlede, i beretningen om sin favorittkonge: “Da det led på sommeren, vendte han tilbake nordpå i Viken og seilte opp gjennom Glomma. Der er det en stor foss som heter Sarpen, det går et nes nordfra ut i elva ved fossen, og der lot kong Olav lage et gjerde tversover neset av stein og torv og tømmer, og fikk gravd en grøft utafor, og bygde en stor jordborg der, i borgen la han grunnen til en kjøpstad. Der lot han bygge en kongsgård og reiste en Mariakirke. Han fikk også merket opp tomter til andre gårder og lot folk bygge der. Om høsten lot han føre forråd dit av alt som trengtes for vinteren. Han ble der vinteren over og hadde svært mye folk hos seg; i alle syslene satte han sine menn. Han la forbud på all utførsel fra Viken til Gautland, både av sild og salt, og det kunne gautene nødig unnvære. Han holdt et stort jule-gjestebud, og ba til seg mange storbønder fra bygdene der”. Astrid ble ”meget uglad” Med sin nye “hovedstad” som base, går han alvorlig inn for oppgaven å kristne landet. Og det ble ikke gjort med silkehansker. Han for stygt fram, mens han levde temmelig trygt i Viken. Her var grunnlaget lagt fra før. Olav stoppet altså utførselen til Sverige. Et alvorlig handelspolitisk trekk, som byhistoriker Lauritz Opstad kaller det. Det blir Bjørn Stallar som blir pålagt den sikkert ikke helt lette oppgaven å få sin konge til å by sveakongen forlik. Bjørn drar til Sverige der Olav Skotkonung må love bort sin datter Ingegerd til sin norske navnebror. Han ligger i sin tur om sommeren med sine skip og menn i Götaälv og venter på henne. Men ingen Ingegerd kommer. Hun var i stedet festet bort til kong Jaroslav i Gardarike. Vi tror nok at Olav er temmelig ilter til sinns når han mot høsten må returnere til Borg. Dette var i 1018. Tidlig på vinteren drar så Sigvat Skald fra byen over til Ragnvald jarl i Vestergötland. Også han ønsket fred mellom kongene, og det hadde seg slik at han hadde boende hos seg en annen av svenskekongens døtre, Astrid. Hun kunne Olav ta til ekte, mente han. Hun ble “meget uglad” kan Snorre fortelle, og det får vi vel tro på. Svenske-Olav ble vel også noe “uglad” når han fikk høre om dette, for Ragnvald tok seg ikke bryet med å rådføre seg med Astrids far. Olav i Borg syntes på sin side at dette var et pek verdt å ta vare på. Gjestebud i mange dager Før vi forlater Olav tar vi med Snorres beretning om hva som skjedde i Sarpsborg ved kyndelsmess i 1019, etter at Ragnvald jarl og Astrid kongsdatter rir inn i byen, utstyrt “staselig, både i våpen,

klær og hester”: “Der hadde kong Olav latt gjøre i stand; der var all slags drikk, den beste en kunne få, og alt annet var også av beste slag. Han hadde også stevnet til seg mange stormenn fra bygdene omkring. Og da jarlen kom dit med sitt følge, tok kongen hjertelig imot ham, jarlen fikk et stort godt herberge som var gildt utstyrt, og dessuten tjenestefolk og menn som skulle se til at det ikke skortet på noe som kunne pryde et gjestebud. Da gjestebudet hadde vart slik i noen dager, hadde kongen, jarlen og kongsdatteren en samtale, og i denne samtalen ble det avgjort at Ragnvald jarl ga Astrid, datter til Olav sveakonge til Olav Norges konge, og han festet henne med samme medgift som det før hadde vært avtalt at Ingegjerd, søster hennes skulle hatt. Kongen skulle også gi Astrid samme brudegave som han skulle ha gitt Ingegjerd, søster hennes. Nå gjorde de gjestebudet større, og så ble det drukket bryllup for kong Olav og dronning Astrid med stor stas”. Når Harald Hardråde tar over styre og stell i 1047, nevnes Borgarting for første gang i sagaen. Det var her han ble hyllet til konge over hele riket. Og etter det mange flere. Som Valdemar den store av Danmark, riktignok noe motstrebende, i 1164. Ja, over våre lik, sa tingmennene til å begynne med. Og da det likevel skjedde holdt stormennene som støttet Erling Skakke og hans sønn Magnus, som var tiltenkt konge, seg borte. Av den opprinnelige Borgartingslov er nå bare kristenretten bevart. Mektige kvinner Det er ikke bare mannsnavn som har satt spor etter seg i historien knyttet til vår del av landet. Og her må nevnes Inga fra Varteig. Hun skal ha vært av høy ætt, og kanskje så hun sin framtidige elsker, Håkon (III) Sverresson, første gang da han skulle hylles på Borgartinget. Det var i 1202 og baglerpartiet hadde gått i oppløsning. Han fikk ikke regjere i mer enn to år. Han døde plutselig, og det gikk rykter om at det var hans stemor, enkedronning Margrete, som hadde forgiftet ham. Etter Håkons død fødte hun deres barn. Han fikk navnet Håkon og ble blant de store middelalderkongene, men før han ble født, i 1204, var baglerne igjen på farten. Og velkjent er vel historien om Ingas flukt. Den skal ha funnet sted ved juletider i 1205, hvor Inga og den nyfødte tok seg oppover mot Nidaros og sikkerheten i kongsgården hos kong Inge. Ved Hamar forsøkte baglerne å ta den vesle gutten, men godt hjulpet av en flokk birkebeinere kom de seg unna. Hennes problemer knyttet til sitt kongsemne var forøvrig ikke over med dette, for i 1218 måtte hun gå jernbyrd i Bergen for å bevise hans kongelige herkomst. Og i en alder av 13 år kunne Håkon hylles som konge på Borgartinget.

Sarpsborg i middelalderen

Ruinene etter kong Øisteins Nikolas-kirke fra 1115 på Borgarsyssel museum. ting i Sarpsborg sommeren 1028 og her ble hyllet Rundt 1130 regner den normanniske historieskrivsom Norges konge, betegner det slutten på den eren Ordericus Vitalis med seks byer i Norge: rike perioden i byens historie som var knyttet til Nidaros, Bergen, Oslo, Tønsberg, Konghelle – og Olavs liv. Borg. Vår by lot imidlertid til å være i stagnasjon, først og fremst fordi Borg hadde utspilt sin rolle Øisteins kirke som befestning. Sarpsborg var det åpenbart liten Samtidig innvarsler dette Borgartinget, institusinteresse for å erobre under borgekrigene i 1100jonen som gjør det mulig å finne en kildemessig og 1200-åra. Det var Valdisholm som tidlig på sammenhengende tråd i Sarpsborgs middelal1200-tallet ble et fast støttepunkt under kampene. derhistorie. Et svært viktig minnesmerke fra den tidlige middelalderhistorien er kong Øisteins (I Frodige bygder Magnusson) Nikolas-kirke fra 1115, som vi ser Borg var imidlertid viktig som hovedsete for den ruinene etter på Borgarsyssel museums område. senere helgenkongen – av flere grunner. MuseHans opphold i Borg gir Snorre foranledningen umsmannen Lauritz Opstad omtaler i Sarpsborgs til å skildre romansen med den vakre og kloke byhistorie bl.a. Borg som et kommunikasjonsstorbondedatteren Borghild fra Store-Dal, hun som messig knutepunkt hvor havgående trafikk møtte ble Sigurd Jorsalfars frille og som fødte ham sønelvefarten på Norges største vassdrag. At den nen Magnus. Magnus fikk senere tilnavnet ”den store fossen nok kunne skape vanskeligheter, men blinde”. Magnus var konge sammen med Harald samtidig gi beskyttelse. At de frodige og brede Gille (sønn av Magnus Berrføtt). Striden mellom bygdene her var gunstige for hirdens forsyning de to kongene innledet de norske borgerkrigene. og for avsetning og tilførsel av varer. At det fra før Magnus ble fanget av Harald, ble blindet, lemvar et gammelt kirkested her (der Tune kirke nå lestet, kastrert og ført til Nidarholm kloster. Han ble står) og at kongsgården Alvim, som grenset inn til hentet ut derfra av en ny tronkrever, Sigurd Slembygrunnen, sannsynligvis var krongods og derfor be. Magnus ble drept i slaget ved Holmengrå mot disponibel for byanlegg. lendmennene som støttet Harald Gilles sønner. Da Knut den mektige, forteller Opstad, lot holde

Fikk privilegier Sarpsborg har ikke satt særlige spor utover i århundrene som følger, men vi vet at byen fikk sitt første egentlige privilegiebrev av Christian I i 1460. Sarpsborg fikk da de sasmme rettighetene som Tønsberg og Oslo nøt godt av. Det var på den tida at handelsmennene fra Rostock sto så sterkt. De hadde hånd om innførselen av korn og øl, mens østlendingene kunne tilby kjøtt, smør, huder og skinn. Fra 1495 kjenner vi til at rådmann Erik Simonson hadde vært hos myndighetene i Amsterdam, noe som viser kontakt med Nederlendene som var ute etter norsk trelast. Folk klager Utover på 1500-tallet var det betydelig skipstrafikk på Sarpsborg. Men beliggenheten på det store raet, med veiforbindelser fra eldgamle tider, førte til en annen virksomhet som åpenbart ikke var like populær blant borgerne som sjøfarten var det. I et klagebrev fra 1556 blir ulempene som landeveistransporten førte med seg tatt opp, forteller Lauritz Opstad: ”Vi ligger i en svær allfarvei slik at alle som skal sørover eller nordover, da skal vi fattige menn gjøre våre skysshester rede til dem, akkurat som bøndene”, ble det skrevet. Det var altså ordningen med friskyss for alle i offentlig ærend som ble tatt opp. Likevel skaffet nok denne trafikken brød til mange – gjennom losji- og krovirksomhet. Næringsvirksomhet En av de viktigste yrkesgruppene i bysamfunnet var håndverkerne. Langt tilbake i historien nevnes murerne, og blant ruinene etter Nikolaskirken vitner om avansert håndverk. I følge betydelige historikere som Sigrid og Håkon Christie og riksantikvar Harry Fett skal Sarpsborg ha vært et lokalt sentrum for kunsthåndverk. De rikt dekorerte døpefontene i kleberstein stammer sannsynligvis herfra. Byloven fra 1276 regner møllerne blant avgiftspliktige næringsdrivense. Vel ansett skal Tydeke Møller har vært, som navngis i 1427. Ellers var jordbruk en viktig levevei i middelalderens Sarpsborg med omegn. Klagebrev til kongen Med sin beliggenhet har Sarpsborg opp gjennom århundrene fått føle at naboskap med svenskene kan være problematisk. Svenske tropper “brente byen”, som det heter, i 1567. Men året før var det andre ting som opptok sarpingene. Da ble det skrevet et klagebrev til kong Christian III som bl.a. gikk ut på at naboene på Alvim og Lande åpenbart forsøkte å trenge dem ut fra de små beitene de hadde tilgang til. Skyssplikten var ei tung bør å bære, og ikke var det stort å hente i handels-

virksomheten heller. Handelen med trelast var ikke nok. Det klages også under henvisning til at Sarpsborg er blant de aller eldste kjøpsteder i Norge. Noe sarpingene lenge hadde ergret seg kraftig over, var det faktum at ved ladestedene Gressvik og Skjebergkilen ble det handlet med sperrer og annet tømmer på tvers av byens alle friheter og privilegier. Da Christian ble konge i 1538, slo han nemlig fast at sarpingene skulle ha rett til “første kjøp på sperrer, bord og annen last og kjøpmannskap ovenfor Sarpen og neden så vidt som elven seg strekker”. Det var nok ikke mulig for myndig-hetene å hindre ladestedenes virksomhet, men også Frederik II, som kom på tronen i 1559 og som senere ble Fredrikstads grunnlegger, ba sin lensherre om å innskjerpe hvilke regler som skulle følges. Til tross for at året 1567 ble så dramatisk for landets tredje eldste by, er det ikke mange kilder som forteller om det som skjedde. Det som skal ha funnet sted var at en svensk avdeling hadde beleiret Sarpsborg og krevd brannskatt av byen. Fra Sarpsborg gikk det også svenske ordrer ut om brannskatt på andre bygder rundt om. Som overfor Onsøy der kravet var 3 daler pr. stue. Mange stavemåter Allerede da Olav Haraldsson grunnla sin Borg i 1016 var handelspolitikken inne i bildet. Og opp gjennom åra er det registrert en temmelig livlig handelsvirksomhet. Ikke minst med Rostock. Ut fra tollregnskaper for året 1557 - 58, kan vi se at det ble utført 39 oksehuder, 48 kuhuder, 1 400 kalveskinn, to reveskinn, fire beverskinn og 11/2 tønne talg til Rostock, mens det ble betalt innførselstoll på øl fra hansabyene for 3451/2 tønne. Dette året gikk det også ut to fullastede skuter fra Sarpsborg med tømmer. Vannveien ut av landet var altså viktig, og Lauritz Opstad gir oss i “Olav Haraldsons by” i det interessante verket “Sarpsborg før 1839” flere historiske innsyn i dette. F.eks. at det alt i 1434 ble bygd et skip på 16 “lester”, altså at det kunne laste ca 200 tønner og at sarpingenes aktiviteter til sjøs førte til at byen ble pålagt å stille et orlogsskip til den dansk-norske flåten. Det er også Opstad som har trukket fram en kuriøs oversikt over de mange måtene som byens navn er stavet på, og som ytterligere understreker at byen lenge har hatt et navn på gamle kart og dokumenter. På kart finnes byen så langt tilbake som til 1424. Men altså et knippe staveformer: Sarpsborgh (bl.a. på kongebrev fra 1312), Sarpzborg (1472), Sarpzborgh (1515), Sarfsborgh (1316), Sartzborgh (1490), Saresburch (1290), Salsborgh (1490), Salzburg (1531), Sallsborgh (1535) og Saletzborig (1557). Og Opstad vet også å fortelle at i avsnittet om Fredrikstad kirke i Povel Huitfeldts jordebok fra 1575 er Sarpsborg-navnet

Jacob Conings maleri av Sarpsfossen fra 1700. I bakgrunnen Hafslund hovedgård. Nasjonalgalleriet. skrevet åtte ganger - på åtte forskjellige måter! Skal vi antyde at kjært barn har mange navn? Jo, vi gjør det og tar samtidig med en liten beretning knyttet til Hallvard Gunnarson og hans åpenbare stolthet for byen. Han var blant de aller fremste lærde Oslo-humanistene omkring 1600, og da han i 1576 skrev seg inn ved det berømte universitetet i Wittenberg, kalte han seg M. Halverdus Gunarius Salsburgensis Norwegus, eller m.a.o. Magister Hallvard Gunnarson Sarping fra Norge. Da han i 1606 ga ut sin Norgeshistorie på latinske vers, skrev han etter omtalen av Olav den Hellige en liten fotnote: “Condidit hic etiam Sarpsburgi moenia firma in quo grammaticae prima elementa bibi” - “Han bygde her også Sarpsborgs sterke murer hvor jeg drakk lærdommens første elementer”. Dette kan i sin tur tyde sterkt på at byen hadde en latinskole, som ble flyttet til Fredrikstad etter Sarpsborgs ødeleggelse. Tronen overtar Borregaard Etter 1567 ble stedet der kjøpstaden hadde ligget kalt Gamlebyen, men vi vet ikke mye om hvem det var som ble igjen. Bortsett fra de store jordeierne

som Søffrin Dall som var gårdsfogd hos eieren av Borregaard, Helga Håkonsdatter, og Chrestenn Schriffuer som var tingskriver i Tune. Det omtales bare 14 navn fra byskatt-manntallet for Fredrikstad 1601 - 02 som bodde i “Gammelby”. Nevnes må i tillegg Mads Bagge, som var dattersønn til Helga Håkonsdatter. Hun var i stadig pengeknipe i forhold til Fredrikstad-borgere som hadde lånt henne midler “i hennes store nød og trang”. Hun og sønnen Christopher Pedersen Rytter til Østby i Skjeberg pantsatte Borregaard i 1573 til Erich Brockenhuus, som var lensherre over Tune og Skjeberg. Godset med åker og eng og alle andre herligheter ble avhendet til lensherren i Nedenes, Erik Munk, i 1580. Han ble senere fengslet for å ha underslått penger som hørte kongen til, og etter at han i 1594 tok sitt eget liv i fengselet, tilfalt da bl.a. Borregaard tronen. Etter store rettssaker om hvem som var lovlig eier av godset, betalte Mads Bagge i 1606 500 riksdaler i innløsning. Men også etter dette var familien i stor pengenød og Borregaard gikk ut av slekten.

Mye fyll og bråk Det var først og fremst på Hafslund-sida det utviklet seg stor sagbruksvirksomhet, og utover mot slutten av 1500-tallet og inn i 1600-åra fant mange i Gamlebyen sitt utkomme ved sagene. Etter hvert kom det også slik virksomhet igang på Borregaard-sida av elva. Her var imidlertid forholda verre på grunn av terrenget. Og folk levde i små kår. Det var f.eks. i 1661 flere bygårder i Fredrikstad som ble taksert for mer enn hva de samlede husene i Gamlebyen var verdt. Rettsprotokollene er også fulle av historier om fyll og bråk, ikke minst forbundet med virksomhetene langs elva. Byhistoriker Martin Dehli forteller i “By i dvale” om en slik: “En stygg affære forekom i 1671, men den skyldtes ikke Gamleby-beboere. To svenske løsgjengere - en hesteskjærer og en kjele-flikker - hadde sittet og drukket i et hus ved Buene nedenfor Sarpsfossen. Heste-skjæreren kom i klammeri med en korporal, og kjeleflikkeren gikk da løs på korporalen og ga ham to hugg i ryggen med sin kårde. Byens tjener i Gamlebyen som var til stede, forsøkte å hjelpe den sårede, men fikk et dødelig hugg i ryggen av kjeleflikkeren. De to svenskene ble pågrepet og satt i rådstue-kjelleren i Fredrikstad. I retten fortalte hesteskjæreren at han før jul hadde skutt en annen hesteskjærer i Sverige. Da kjeleflikkeren hadde brukt kården på korporalen og byens tjener, mente byfogden at de burde ha sitt liv forbrutt. Men før han fikk avsagt dom over dem, hadde de greid å rømme. De ble etterlyst overalt, men deres videre skjebne er ukjent”. Den 2. februar 1659 sto plutselig en avdeing svenske ryttere og dragoner på Hafslund. Adelsmannen Daniel Bildt som da eide gården, kom seg såvidt unna. Men svenskene kom seg sannsynligvis ikke over til Borregaard-sida og alt samme kveld dro de seg ned langs elva igjen til hovedstyrken ved Fredrik-stad. Men året etter, i januar, var de der igjen, ledet av generalmajor Harald Stake. Det var mange soldater med og de tok for seg av det de kunne få tak i i Gamlebyen og omegn. Det var som nevnt harde tider, men likevel gikk det framover. Tross harde skatter, på de som hadde midler til å betale slikt, og privilegier som ga borgerne i Fredrikstad store rettigheter, vokste handelen - og de mektige herrer på Borregaard og Hafslund. Husklynga vokser Etter at beboerne i Gamlebyen fikk tillatelse av borgermester Solgaard i Fredrikstad til å rydde av “byens mark” ved begynnelsen på 1700-tallet, begynte husklynga oppe ved fossen å vokse. Nå var det egentlig bare borgere av Fredrikstad som hadde rett til å forpakte by-løkkene, men det ble

temmelig tungvint å drive gård helt her oppe, slik at bruksretten etter hvert gikk over til dem som bodde her. Og det var Gleng som vokste mest. Fra en rettssak i september 1759 vet vi at retten ble satt i “Seigneur” Johannes Bergs hus i Gleng, og han skal ha vært eneste borger og dermed den mest fornemme. Så det var nok lenge “ikke rare greiene”. Johannes Berg dukker ellers senere opp i byens historie som overinspektør ved Hafslund gods, mens han fortsatt drev løkker i Gleng. Det pågikk også lenge harde rettssaker mellom sarpingene og Fredrikstad-borgerne om rettighetene til løkkene. Den 3. juli 1761 falt det dom i saken som hadde startet hos “Seigneuren” der bl.a. magistraten i Fredrik-stad hadde påstått at flere løkker under Borregaard egentlig hørte til byen. Byen er altså fortsatt Fredrikstad, og byen fikk det meste ut av denne saken. Men senere generalkrigskommissær Peder Holter, som nettopp hadde overtatt Borregaard etter sin svoger justisråd Poul Vogt, hadde ingen tanker om å gi seg uten sverdslag. Han ga kongen klar beskjed om at løkker og grunner som var blitt fradømt godset hadde tilhørt Borregaard i uminnelige tider. Han var sikker på å vinne en ny rettssak, men han skulle ikke anke dersom han fikk råderetten over de fradømte eiendommene, samt Gleng. Fredrikstad skulle få en “billig satisfaction” som plaster på såret. Også forhandlingene om dette dro kraftig ut i tid, og før en kunne komme fram til noe resultat, ble Fredrikstad rammet av sin aller verste bybrann. Martin Dehli siterer dette brevet som ble sendt fra borgermester Morten Nieman til Peder Holter: “ Ved den Fredrikstads by så plutselig overgangne ulykkelige ildebrand, er vi alle brakte udi så forvirret tilstand og uorden at vi siden den tid ikke har kunnet foreta oss annet enn alene at lete udi asken efter de ting av vores hussaker som ilden forhåpentlig ikke aldeles kunne fortære”. En orket rett og slett ikke noen flere prøvelser og det endte i et forlik i 1766 der Fredrikstad nok beholdt eiendomsretten og Holter skulle betale en årlig avgift til den utarmede byen, men eieren av Borregaard fikk den verdifulle bruksretten til det han mente han hadde mistet og til resten av markene til Gleng. Få muligheter til jobb Dehli går også innbyggerne i Gleng tettere inn på livet ved å beskrive deres klær, innbo og kummerlige levekår som bare inneholdt det mest nødvendige. Bl.a. var slikt som begrav-elser kostbare begivenheter, og når presten hadde fått sin rundelige betaling og klokkeren og ringeren sitt, i tillegg til utgiftene til kiste og svøp, ble det ikke mye igjen på arvingene. Kanskje ikke noe i det hele tatt, for trakteringen, særlig drikkevarer, måtte en være rause med. Det var få som vokste opp som fikk

Kart fra 1840 som viser den første byreguleringen, tegnet av løytnant Nils Werenskiold. arbeid i Gleng. Jentene måtte ut og tjene, guttene gikk inn i det militære, dro til sjøs eller begynte som gårdsgutter. Martin Dehli forteller at de få arbeidsmulighetene som fantes måtte en ofte konkurrere med svensker om, og disse var som før nevnt heller ikke mors beste barn. Før vi forlater gamle Gleng, dveler vi litt ved årstallet 1825. Da ble grunnen lagt for løsrivelsen fra

Fredrikstad, gjennom en kongelig sanksjon som gjorde det klart at ikke lenger enn til den 1. juli 1827 skulle det betales skatt til byen. Dette året ble det foretatt en landsomfattende folketelling, og byfogden i Fredrikstad fikk i oppdrag å telle innbyggerne i “Flekken Gleng”. Det var forsåvidt fort gjort. Her bodde det 48 husholdninger med tilsammen 194 kvinner og menn. I Helgeby bodde

66 personer, i Gamlebyen under Borregaard og Tune 114 og i Bakken 52. Den dominerende yrkesgruppen var daglønnere og husmenn uten jord, og fleste fattige bodde det i Gamlebyen, 20, mot ingen slike registrerte i “Flekken Gleng”. 1839 er et nytt merkeår i Sarpsborgs historie. Da blir byen grunnlagt påny, gjennom Byloven som ble sanksjonert på Drottningholms slott den 9. august. Og med den ble Fredrikstads endeligt spådd. Slik gikk det jo som kjent heldigvis ikke, men de fleste så mørkt på det hele. Grensene trekkes opp Det ble naturlig nok også grundig diskutert hvor bygrensene skulle gå. Det var mange forhold å ta i betraktning. Til slutt endte det stort sett opp med kravene som Sir John Henry Pelly, Borregaards eier, hadde stilt. Den 7. juli 1840 ble merkesteinene satt ned. Det sydligste merket ved Sandesund ble forøvrig hogd inn i ei lita steinbru hvor hovedveien passerte over Torsbekken like ved utløpet. Grensa fulgte så Torsbekken nordover til Kurlandtjernet, østover langs den vesle bekken som ble kalt Masterennen og rett over Glensghølen og videre over Bytangen fram mot Lambrechts dam. Elva dannet grensa mot øst og sør. Pelly klarte å holde Borregaard utenfor bygrensa, men godsets brenneri og teglverk, like nord for Buene, ble liggende innenfor. Dette året var Sarpsborgs folketall på ca. 1 000 innbyggere, men det steg til 1 325 ved folketellinga i 1854. I forstedene bodde det enda flere, tilsammen 1 668. Til Borregaard bruk og hovedgård hørte 222, til Sandesund (i Tune) 347, til Sundløkka 301, til Hafslund gård 364 og til Hafslund sagbruk hørte 434 mennesker. Et unaturlig utskipningssted Bare få år etter gjenopprettelsen hadde Sarpsborg snart 20 - 30 høkere og kjøpmenn. Årsakene var flere, bl.a. at det nå bodde mange bruksarbeidere her som tidligere hadde handlet i Fredrikstad. Brua, som ble ferdig i 1854, betydde også mye for handelen med bygdene rundt. Men konjunkturene svingte, og ikke minst fikk opphevelsen av sagbruks-privilegiene stor betydning. For Sarpsborg i negativ retning, for Fredrikstad det motsatte. Inntil privilegiene ble opphevet i 1860 fikk en ikke skjære annet enn ved de privilegerte sagene oppe ved fossen, men da århundret dro seg mot slutten, ble det rent elendig både ved Borregaard og Hafslund. Byfogd Pettersen beklaget sterkt at ikke byen helt og holdent var anlagt i Sandesund-området: “da ville all den trelasthandel der nå har trukket seg til det unaturlige utskipningssted ved Fredrikstad forstad være blitt Sarpsborg by forbeholdt”. Han skal også ha sagt til bystyret: “Sarpsborg vil

visstnok bli en stor og dyktig handelsstad en gang i tiden, men det blir ei i Gleng. Gleng blir Gleng som det har vært før”. Tidene skifter Med det nye hundreåret kom den store omveltningen i Sarpsborgs industriutvikling. Bl.a. på Hafslund merket en snart at tidene skiftet. Det var ikke lenge siden Jacob Faye hadde holdt sine feiende flotte selskaper som den godsherre han var - nå feide unge ingeniørutdannede direktør Knud Bryn gjennom rommene. En industriens leiegård var det blitt. De store salene ble gjort om til kontorer og smårom. Nå er de igjen slik de var i godsets glanstid. Samme skjebne fram og tilbake led også Borregaard hovedgård. Det er nevnt at Borregaard ikke hørte til byen, men til Tune, og etter at den enorme utbyggingen kom igang ved elva ble det igjen aktuelt for Sarpsborgs myndigheter å få herlighetene lagt til seg. Det var ikke minst et spørsmål om skatteinntekter. Et forslag om en byutvidelse ble fremmet av byfogden i 1901, men det skulle gå 12 år før Odelstinget endelig vedtok saken som førte til en drøy fordobling av byens areal. Tapet Tune da naturlig nok ville lide, skulle byen erstatte med 450 000 kroner. Idag er Tune og Sarpsborg ett, sammen med Varteig og Skjeberg. Havnebyen Sarpsborg Etter den omfattende utviklingen ved fossen rundt 1890, økte snart kravene stort til bedre havner. Særlig da dampbåtene overtok for seilskutene. Det ble mudret og sprengt. Kommunens første brygge ble “Byens brygge”, like øst for Torsbekken. Den ble påbygd i 1912. Alvimbygga ble den lengst sammen-hengende. Også Borregaard bygde kaianlegg for sin trafikk og på Borge-sida kom anleggene til A/S Hafslund. I 1939 var det totalt 2 780 meter brygge for sjøgående båter innafor havneområdet. Men den store aktiviteten på elva til tross - sarpingene mistet etter hvert følelsen med det fremmede og spennende som kom inn fra havet. Byen utviklet seg andre veier. “Men den har vunnet i økonomisk sikkerhet og velvære” som byhistoriker Axel Coldevin uttrykker det.

Den navnkundige Sarp

Pius Welonskis maleri av Olav den Hellige i kirken San Carlo al Corso i Roma. skapet her verdt å bygge ny hovedstad ved, mens “Landhevningen forandret stadig på Østfolds det idag er på snaut 23 meter - altså i forhold til geografi, og det var sjøen som måtte vike. Slik havnivået. I Sandesund, et stykke nedenfor fosgikk det også med det vide “innlandshavet” som sen, er nivået 1.5 m.o.h. ble stengt inne av Raet. Det ble etterhånden minHer følger et nytt sitat, denne gang ført i (fjær) dre og mindre og hadde til sist bare en smal forbpenn av skalden Haldor Skvaldre: indelse med havet der Raet var lavest. Her dannet “Asbjørn som holdt ilde det seg først en brakkvannstrøm, og deretter - når sit ord til kongen, maatte fjell-terskelen ble liggende høyere enn havet - et (fyrsten likgribber giver lite fossefall. Det skapte med en gang en helt ny føde) stige i Sarpen situasjon for stedet og distriktet, en situasjon som såvisst ikke har mistet sin betydning med årene. Nereid kongen lot henge Alle kjenner stedet: Sarpsfossen”. Slik beskriver paa Hagbard skadetræ grumme Erling Johansen Sarpsfossen tidligste historie. Det guld-øderen fik lide første stryket ble dannet for ca 4 000 år siden, til for løse taler paa husting” og begynne med ikke rare greiene, men etterhvert som fjellterskelen ble løftet høyere i forhold til Hva er nå dette? Jo, det er sagaskaldens uttrykk havet, økte også fossens fall. Rundt Kristi fødsel for en grusom hendelse som tildro seg ved (og i) skal fallet ha vært på rundt 15 meter, det steg til fossen i 1134. Tida for hendelsen er i den blodige omtrent 20 meter da Olav Haraldsson fant land-

feiden mellom Harald Gille og Magnus den Blinde, som kom fra Store Dal i Skjeberg. Da kom Harald til Borg og tok til fange to av Magnus’ lendmenn, Asbjørn og Nereid. De fikk dødsdom, men ikke hvilken som helst. Som en ekstra straff skulle de selv få velge hvem som skulle kastes i fossen og hvem som skulle henges. “Asbjørn valgte å fare i fossen, ti han var den eldste og den død tyktes ham den grusomste, og så ble gjort”, forteller sagaen. Brukt til “Pinested” Mer vet vi ikke bestemt om Sarpsfossen som rettersted, men flere gamle historieskrivere påstår det, som Peder Claussøn Friis (geistlig, topografisk-historisk forfatter og sagaoversetter 1545 - 1614): “Man haffuer i fordums Tid brugt denne Fos til Pinested, oc udkast der udi Misdedere, besynderlige Lands Raadmænd oc oprørske Forrædere, der at omkomme” og Erich Pontoppidan vet å fortelle at “Sarpsfossen skal i gamle Dage have tient til et forskrækkeligt Rettersted, da særlig Landsforrædere”. Fossen som kraftkilde Jula 1312 ble et vendepunkt i Sarpsborgs historie. Da ga kong Håkon Magnusson storgodset Borregaard til sin svigersønn Haftor Jonsson, og med gaven fulgte eiendomsretten til fossen, men samtidig et pålegg om å anlegge møllebruk der. Det hevdes forøvrig av historieskrivere at selveste Olav Haraldsson lot bygge ei kvern i fossen, for teknikken var kjent på hans tid, og han hadde mange munner å mette. Fossen som kraftkilde ble etter hvert stadig mer ettertraktet. Bl.a. forsøkte høvedsmannen på Akershus, Svein Galle, å slå under seg jord og ei kvern ved Borregaard i 1474, men den gangen gikk det ikke. Ikke før i 1556 da en vesentlig del av eiendomsretten til fossen inngår som et skifte mellom brødrene Baard, Tjøstulf, Sigurd og Sjøfar Rolfssønner, samt søstrene Asbjørg og Margrethe Rolfsdøtre. Og dermed er interessen spredt også på Hafslundsida. I begynnelsen av 1700-tallet kom det til en bitter feide mellom Otte Bildt til Nes og Hafslund, Inger Jørgensen (Litle) og Oluf Christophersen (Rytter). Øverst i fossen var det Otte Bildt som eide et sagbruk, mens de andre eide kverner nedenfor, noe også Bildt gjorde og som han ville sikre seg vann og foss til. Han fikk ikke både i pose og sekk, og det hele endte med en dom som gikk ut på at Inger og Oluf skulle ha førsteretten til vannet, slik at deres kverner skulle gå, mens Otte Bildt måtte la sine kverner stå når det var for lite vann i fossen. Men etter hvert, via make-skifter, fikk Bildt’ene på Hafslund karret til seg alle rettigheter på østsida av fossen og dermed kunne de gå igang med å utvikle sagbruket som skulle

bli landets største i sin tid. Alt fra 1490 finnes bevis for at det fra Sarpsborg ble utført tømmer til Holland. Og når vi først er inne på eksport fra Sarpsborg og området nedenfor fossen, vet vi også at tømmer, huder, skinn og talg ble utført. Inn til Sarpsborg, fra Rostock, Stralsund og Flensburg, kom det øl. Bare øl. 14 mennesker omkom Ved skiftet etter Werner Nilssen, i 1697, ble formuen delt mellom hans sønner. To av dem er senere kjent under det adelige navnet Werenskiold, Niels som var den eldste og som fikk Hafslund, og Jens som fikk Borregaard. Jens var en forsiktig, nøktern og strevsom mann som søkte å forvalte sitt pund på beste måte, men han ble rammet av store ulykker, som helst ville ha knekket svakere karakterer, forteller Bjarne Nygård i sin bok om Sarpsfossen i dikt og virkelighet. Og den verste ulykken skjedde i februar 1702 da hans Borregaard raste i fossen med 14 mennesker og 200 dyr. Det var bare Jens, hans hustru, sønnen og hovmesteren som nesten ved et under reddet seg. Når katastrofen egentlig nøyaktig fant sted, vites faktisk ikke. Jens nevner aldri datoen i sine skrifter, men sannsynligvis skjedde den natta mellom den 5. og 6. februar. At de oppdaget det begynnende raset og ble reddet skyldtes at fru Margrethe Wernersen måtte stå opp om natta, uvel fordi hun var nær ved å føde og derfor sendte bud etter jordmor. Da jordmoren kom, rundt midnatt, oppdaget hun at bakken tok til å sprekke. Hovmesteren ble vekket og han fikk varslet herskapet som såvidt kom seg ut før hele herregården raste ut i elva. Samme hovmester fikk med seg Jens Werenskiolds jernbeslåtte kiste som idag er å se på Borgarsyssel Museum. At ingen av tjenerskapet ble reddet skyldtes at de, uten å tenke på sine egne liv, forsøkte å berge dyrene. Det fortelles at en lang tid senere fant “fæpiger” hengende døde i klavene på døde kyr. Også fruens nyfødte barn døde som følge av anstrengelsene. Jens hadde sin bror Niels på Hafslund på den andre sida av elva, og dit søkte han sikkerhet for seg og sin vesle familie. I et laken ble fru Margrethe båret til båten som førte dem over til Rødsøya. Herfra ble hun brakt til Vaskerstua og videre opp til hovedgården. Da det grydde av dag var gamle Borregaard et trist syn. Herregården med to etasjer, tårn og spir var borte. Det samme var uthusene og tomta hvor det var stablet opp 25 000 bord og noen tusen stokker. Også kirkegården, hvor Borgartinget ble holdt i sin tid, var borte, sammen med Mariakirkens tomt. Og nesten alt som var igjen av Olav den Helliges gamle jordvoll. Av leirmasser fløt det 1.2 millioner kubikkmeter ut i fossen.

Paviljongen på Hafslund - et vakkert minne om alle kongelige besøk opp gjennom århundrene. Kunne skylle bort hele Fredrikstad Alt dette førte til fare for en tørrlagt foss, med det som dette kunne få av katastrofale følger for virksomheten nedover elva. Bl.a hadde Fredrikstadborgerne sine lastetomter her, og de søkte kongen om hjelp til å demme inn elveleiet ved Borregaard og Lambrechts dam. Dette resulterte i kongelig befaling av 11. mars 1702 til general Tritschler om å sende 170 mann fra garnisonen i Fredrikstad for å hjelpe til med palisadearbeider. Det var broder Niels, amtmannen, som av jordisk gods var den mektigste av de to brødrene ved fossen. Jens forsøkte å ta ham igjen ved sin oppfinnsomhet. Bl.a. ved å planlegge en gjennomskjæring av jordkammen for å få vann til så mange sager at han kunne konkurrere med brorens sager som årlig hadde en produksjon på 200 000 bord skur. Dette kunne ikke Niels sitte rolig å se på. Han oppga at han var redd for at elva kunne finne seg et nytt løp og i verste fall skylle bort hele Fredrikstad med festningsverker. Grunnen var nok heller angsten for selv å miste vann ved sine egne sagbruk. Det endte med bitter strid, ja, hat mellom de to. Niels hadde stor innflytelse og Jens fikk forbud mot sitt foretak., den 10. juni 1726. Jens følte at broren sto bak og uttalte at Niels “udi alle Maader vilde forhindre ham at søge sit Brød med Æren og

heller ønskede at see ham ved Bettelstaven, end at komme ham til hjelp”. Hatet skal også ha gitt seg utslag som en hendelse der Jens Werenskiolds folk regelrett kidnappet amtmann-broren og satte ham ut på et skjær i fossen. Her satt han en hel natt, i livsfare, og etter at han ble reddet av sine egne folk morgenen etter oppsto navnet “Amt-mannsskjæret”. Malere og konger Fossen ble imidlertid kjent på mer fredelige måter. Blant gjennom kongebesøkene. Enevoldskonger til tross måtte de for skams skyld en gang iløpet av sin regjeringstid besøke Norge, og da måtte “Sarpen” beskues. Den første som kom skal ha vært Christian I, men offisielt var hans navnebror med nummer V etter seg den første, i 1685. Til hans ære ble det reist et mastetre på “Kongehøien” ved Hafslund Hovedgård. Dette ble tradisjon, for da kong Frederik IV etter å ha “beseet dette store Vandfald og Navnkundige Sarp” i 1704, ble det satt opp nok et mastetre. Den neste som fikk et slikt spesielt minnesmerke var Christian VI, i 1733. Kronprins Frederik fikk oppleve fossen den 24. juni 1788, klokka to om ettermiddagen, nærmere bestemt, og han fikk sin mast reist Det fikk samtidig også prinsesse Lovise, men hun

besøkte Hafslund og fossen i 1773. Mastetrærne fikk føle tidens tann, og da statsråd Rosenkrantz eide godset tok han initiativ til å bygge en paviljong med form av et søyletempel på det samme stedet. Inne i den runde kuppelen ble de mange kongenavnene skrevet. Også navnene til Karl XV, Oscar II og Karl Johans gemalinne, dronning Desideria, som besøkte Hafslund flere ganger. Paviljongen sto på “Kongehøien” fram til 1904 da søylene råtnet opp og truet med å slippe kuppelen. Men i 1930-åra ble en kopi av den gamle paviljongen reist i hagen, og tradisjonen er gjenopptatt. Idag står det å lese, med malte bokstaver, på den nederste delen av kuppelen: Christiano Qvinto, Friderico Qvarto, Lovisoe, Christiano Sexto, Friderico Qvinto, Friderico Sexto, Marioe Sophioe Fridericoe og Eugenioe. Høyere oppe i kuppelen står det: Carolo XIV, Desideria, Oscaro I, Carolo XV, Oscaro II, Haakon VII og Olav V. Og det står igjen et åpent felt ved siden av Olavs. Med kongene fulgte kunstmalerne. Jacob Coning var den første. Han var kongelig hoffmaler hos Christian V, og etter sin store Norges-reise ga han Coning i oppdrag å skildre Sarpsfossen. Det var i 1700. Etter ham finnes to malerier av fossen med Hafslund i bakgrunnen. Det ene tilhører Nasjonalgalleriet, det andre finnes i en kopi ved Borgarsyssel Museum. Fossen skildres ikke så voldsomt som andre gjorde etter ham, men like fullt har det førstnevnte bildet en tekst bak som lyder: “disess weit berühmte Wasser SARP besichtiget und nach dem leben lassen abzeignen”. Jacob Coning ble med dette i norsk billedkunsts historie en banebryter når det gjelder landskapsskildring. En kan si at med bildene av fossen startet “Norges kunstneriske oppdagelser”. Den neste var Matthias Blumenthal. Han konsentrerte seg mye om motiver i Halden, men i 1983 dukker det opp et bilde på en auksjon som var malt av Blumenthal i 1747. Også her ser vi Hafslundgodset, men han har også malt sagbruk og fløtere med stor pietet. Bildet ble kjøpt av A/S Hafslund. Det finnes også en tegning av ham, med tittel “Navnkundige Vandfald Sarp”, datert den 2. september 1746. Med dansken Erik Pauelsen og hans Norgesreise i 1788, innledes et nytt avsnitt i historien om “Norges kunstneriske oppdagelse” forteller førstekonservator ved Nasjonalgalleriet, Leif Østby, i sitt praktverk “Østfold i billed-kunsten”. Østby beskriver Pauelsens mektige bilde av Sarpsfossen fra 1789 slik: “Men så går kunstneren tett inn på livet av den svære fossen i vårflom, en Jacobskamp med et motiv som er en uhyre utfordring til alle hans evner. Han viser seg fra en helt ny side. Her beskriver han ikke bare det han ser, han opplever det så å si med alle sanser, og får oss til å oppleve det. Vi ikke bare ser de frådende van-

nmasser som brøyter seg vei i det trange gjelet, men vi hører deres tordnende røst, ja, vi synes å fornemme fossespruten i ansiktet. Han når her en monumentalitet som setter bildet i en særstilling i datidens nordiske landskaps-maleri”. Bildet henger i Statens Museum for Kunst i København. Langt fredeligere ser fossen ut på store Peder Balkes maleri fra 1854. Men vakkert er det. Bildet er idag i Borregaards eie. Hyllet av Vinje Dagens Sarpsfoss er bygd ut etter alle kunstens regler. Men noen ganger vil den vise seg i sin fordums velde, slik den gjorde det under den siste storflommen på forsommeren 1995. Da betok den også besøkende statsråder på rekke og rad som med bekymrede, men imponerte miner ved selvsyn vill oppleve hva vannkraft kan være på sitt mest farlige - og storslagne. Vi innledet dette kapittelet med et dikt, og vi avslutter med et, nemlig et som Aasmund Olavson Vinje skrev som utsendt medarbeider for “Illustrered Nyhedsblad” da Sarpebrua ble åpnet den 25. februar 1854: Du bruser Fos, hvad bruser du vel efter? Saa langt du skal, du dog vil komme frem. Du ynkes maa for dine store Kræfter, du er for stærk til ret at temme dem. For egen Styrke maa du gaa til Grunde, det store selv maa slaae sin egen Vunde. Det Store først vi kjende kan af faldet; da først til os det kommer rigtig ned. At det til noget Stort og Skjønt var kaldet, vi, som det selv, først da med Vished veed. Sin Længsel ved sin Død det først kan lindre og slukke Gløden i sit dybe Indre. Dog Fos, mens du din stolte Draapa kvæder, du sukker altimellem tungt og saart. Jeg troer, Gud hjælpe mig saasandt, du græder, din Graad i Øiet smitter ogsaa vort. Som dig det gaar, saa gaar det med os alle: Vi bruse frem og ned i Dybet falde. Dog atter snart igjen du finder Havet, saa finde ogsaa vi vort Moderhjem. Ei hviler det som engang er begravet; i Tidens Fylde nyt det kommer frem, og liflig kvæger Liv, naar Naaden kalder, som du igjen i Regn fra Himlen falder.

”Den røde hane” - en nådeløs byarkitekt

Sarpsborg er landets tredje eldste by, men det er lite eller ingen ting igjen som forteller oss om hvordan den en gang så ut. Den viktigste årsaken til det er de mange bybrannene. Ingen ”byarkitekt” er vel mer nådeløs enn Den røde hane. Den har slått til, gang på gang opp gjennom historien. Det første kjente, og sannsynligvis mest ødeleggende angrepet på byens bebyggelse, skjedde i 1567 da den ble hjemsøkt av svenske soldater og lagt øde. Resultatet var så katastrofalt og totalt at innbyggeren valgte å flytte noen kilometer nærmere Glommas munning og der grunnla sin nye by – Fredrikstad. Bare de fattigste ble igjen, i Gleng, husklynga som skattefuten i den nye byen ikke fant det bryet verdt å besøke. Det skulle gå lang tid før det ble noe organisert brannvesen i norske byer, og Sarpsborg var ikke noe unntak i så måte. Byen fikk sin andre bystatus i 1839, mens brannvesenet ble etablert i 1895. Branner i tetbygde byer med trehus ble ofte hjemsøkt av branner, og i 1767 kom forordningen som krevde at enhver kjøpstad skulle ha et organisert brannvern. Slik så den ut: Brand-Forsikrings Anordning I særdeleshed for Kiøbstæderne i Norge. Friderichsberg Slot den 18de Augusti 1767. Om Brand-Redskaber at anskaffe og vedligeholde: 1. En Slange-Sprøite med alt Tilbehør fuldkommen og forsvarlig i alle Maader, med Ophalings-Toug og 16 a 20 Alen, samt hvad videre til dens Reparation behøves. 2. En liten Dito for Tvende Karle at bære med en Slange paa 1 Alen uden Straale-Røret. 3. Tvende Jern-beslagne Vand-Kar paa 4 a 6 Tønder med Skuffe. 4. Tolv Læder-Spande af Punt-Læder. 5. Fire Brand-Hager med en Jern-Kiede 3 Alen lang fra Krogen, med 2 a 3 Stykker Toug paa 12 a 16 Alen. 6. Trende Haand-Sprøiter 22 ½ Tomme lang og 2 ½ Tomme Viid i det ringeste. 7. Trende Øxer og 8. En Haand-Lygte, som altsammen skal forvares udi det dertil indrettede Brand-Huus, som oven og neden skal være tørt. Dette forestaaende anskaffes paa Indvaanernes Bekostning, hvad enten de ere Geistlige eller Verdslige. Men udi de smaa Kiøbstæder, hvor saadan Udgift falder besværlig, kunde det efter Omstendighederne og Stift-Amtmandens Eragtning regleres. Fikk branninspektør Da som nå kunne det altså gis dispensasjoner fra ellers så strenge regler utarbeidet av sentrale myndigheter. Sarpsborg slapp å gå til anskaffelse

av det foreskrevne utstyret, dette fordi kommunen hadde dårlig råd og med en spredt bebyggelse. Interessen hos de lokale myndighetene var heller ikke stor når det gjaldt å forebygge trygghet for folk og fe. Byens første branninspektør var kjøpmann Køpke, og han fikk da til noe. Bl.a. fikk han i 1841 fire rodemestere til å hjelpe til med å se etter ildstedene i byen. Ja, de fikk til og med myndighet til å gå inn til folk for å undersøke om deres omgang med ilden foregikk i trygge former. Tre brønner rundt om i byen ville han også ha, men bystyret fant ikke råd til mer enn en slik brønn. Den ble gravd i Gleng, da under branninspektør nr. to, kjøpmann Scytte. Det viste seg å bli et dårlig valg: Brønnen ble ved en feiltagelse gravd på privat grunn, pumpa greide ikke å trekke opp vannet og den var til overmål full av lort, Det ble baker Hafslund som brøt gjennom til slutt og fikk gravd en kommunal brønn på torget, mellom Domhuset og kjøttbasarene. I 1852 hadde Sarpsborg fire brønner med pumper, og de ble daglig brukt av byens befolkning. Bidrag fra brennevinsavgifter og kolerafond Fart i sakene ble det ikke før magistrat Georg Pettersen tok affære. Han dømte beredskapen nord og ned, men klarte ikke å få bystyret med seg på sin side. Han ønsket sprøyter, brannkorps og borgervæpning og en skikkelig vannforsyning. Men det lengste de folkevalgte kunne strekke seg var å ta penger fra det ubrukte ”kolerafondet” og fra brennevinsavgiftene. Summen av dette ble kalt ”Sarpsborg sprøytefond”. Nå var skipsbyggmester Singdahlsen branninspektør, og han kjøpte inn en for sin tid stor sprøyte fra Akers Mekaniske Verksted. 346 spesiedaler kostet den, den kunne sprøyte ut 320 potter i minuttet og sendte strålen imponerende 30 alen til værs. Den ble demonstrert for en begeistret befolkning og et mer oppmyknet bystyre på isen ved fergestedet i Sandesund den 28. februar 1852. Sprøyta fikk sitt eget lille skur nord for rådhuset, men det var i Sandesund bebyggelsen var tettest, og snart ble nok ei sprøyte plassert ved losoldermann Urdahls hus på St. Halvards Plass. Men noe fast brannvesen fantes ennå ikke, bortset fra vekterne. Men, ikke minst på grunn av Georg Pettersens ukuelige påtrykk fikk Sarpsborg sitt brannvesen. Den 25. juli 1853 skjedde den aller første mønstringen av mannskap og utstyr, men til tross for utskriving av bøter og fengsel på vann og brød, var det ikke lett å få folk flest til å holde seg til brannforordningen og øvelser. Heller ikke de såkalte befalingsmennene, som bare var vanlige håndverkere og kjøpmenn. Den nye kirken brant ned Den 18. august 1857 begynte Den røde hane å

sette sitt preg på den unge byen. Brannen begynte i Glengsgata og spredte seg opp St. Marie gate og et stykke østover. Til tross for at bebyggelsen ikke var særlig verdifull, ble skadene beregnet til 60.000 kroner, svært mye etter dagens verdi. Den 7. mai 1861 skjedde det igjen, og nå kan brannen betegnes som katastrofal. Den flunkende nye kirken brant ned, det samme med rådhuset, sprøytehuset, ja, hele den sentrale delen av byens. Skadene ble beregnet til langt over en fjerdedel av byens samlede forsikringssum. Denne brannen oppsto i et kvistværelse hos tidligere fyrdirektør og ordfører, daværende tollinspektør Arntzen, i tømmermester Reuters gård. Årsaken skal ha vært en sprekk i en bjelkepipe. At det denne dagen var sterk nordavind gjorde ikke saken bedre. Vi har et øyenvitne til denne brannen, høyesterettsjustitiarius Thinn, og han skrev om opplevelsen i Sarpsborg Menighetsblads første julenummer: ”Kirkebranden i 1861 har efterlatt et sterkt og uhyggelig inntrykk hos mig. Vi gutter varsledes om den med klokkeklemting på hjemvei gjennom Kulås fra skolen, som lå i Sandesund. Da vi kom hjem erfarte vi at branden var utbrutt i en av nabobygningene til det hus hvor vi bodde. Straks efter måtte vi rømme vårt hjem. Ilden bredte sig med rivende hurtighed og i løpet av eftermiddagen ble en stor del av byens huser tillikemed den nylig oppførte kirke lagt i aske.” Vedtak om brannstasjon I 1901 kom ”Sarpsborg Historie” ut, skrevet av kirkesanger B. Christoffersen. Han beskriver riktignok ikke den ødeleggende brannen, men forteller i detalj hvilke hus som røk med: ”Den store ildebrand 7de mai 1861 oppstod i byggmester Reuters gård hos toldkasserer Arntzen kl. 12 m. Denne gård lå der hvor dr. Johnsen nå bor. Foruten denne og kirken og rådhuset, brente følgende gårder: Vognmand Pedersen gård og Løveapoteket (den gang kjøpmand Hafslunds), kjøpmand Eliassens og skomager Raanes (smed Berntzens), bundtmager Olsens (kjøpmand Husbergs), kjøpmand Arntzens (en brorsønn av toldkasserer Arntzen hadde sin forretning der), bager Halvorsens (skredder Aagrens), kjøpmand Davidsens (eiedes og opbygdes av kjøpmand Hofgård der solgte den til kjøpmand Davidsen), maler Johnsens (nu posthuset), kjøpmand Mostads, farver Andresens, Erik Nygaards, Greaakers (snedker Holmens), farvehandler Gustavsens (kjøpmand Anders Nilsens gård). Ved Torvet: Bodahls (oprindelig bygget av tobakspinder Haug fra Fredrikstad de solgte den til kjøpmand Hans Andersen – senere ble den solgt til blikkenslager Larsen), Bødkers, Sarpsborg Apoteks (den gang tregården tilhørende lærer Augensen), bygmester

Johan Johansens (maler Ottesens), o.r. sagfører Olsens (politibetjent Godagers), Mina Hansens (Hans Eriksens), samt gården ved siden af hvor nu skomager Olsen bor. Som en merkelighet kan tilføies at kirketjener Olsens gård reddedes uagtet der brendte på to kanter lige ved den.” De to store brannene, i 1857 og 1861, satte skrekk i folk. Det gikk også med gru opp for de bevilgende myndighetene at byen var temmelig hjelpeløs uten et fast brannvesen. Det førte til at formannskapet den 1. juli 1861 bevilget 1.000 spesiedaler til oppføring av en ny brannstasjon. Sammenligningen er kanskje ikke pen, men det faller lett i handa å beskrive det som skjedde alt året etter for et ”hus under hver busk”- vedtak. Da kan vi nemlig lese i de kommunale dokumentene at ”Saken om fast brannstasjon stilles i bero med anskaffelse av et sprøitehus, i det minste til kommunen er ferdig med de pågående nybygninger.” Det skulle bli 1896 før Sarpsborg fikk sitt faste brannvesen. Sprang som skygger omkring Den neste store brannen kom den 2. desember 1880. Den oppsto ved Lilletorget, og også om denne brannen har vi et øyenvitne i Nils J. Nilsen. Han skrev bl.a. dette i Sarpsborg Arbeiderblad lille julaften 1949: ”Det første sjokk jeg opplevet var en brann i Glengsgaten straks ved hjemmet. Kjøpmann Fritzner, Eliassen og Olsen hadde hvert sitt hus der sparebanken, Astrids gate og Kreditbanken er. Et mindre hus nedenfor Fritzner gikk også med. Klokken 2 om natte ble vi vekket av brannrop og alle boregere var ansatt i brannvesenet. Alle måtte opp og kle seg. Kaldt var det og frøs gjorde vi av angst og redsel. Jeg satt ute på trappen til gårdsplassen og så på vår flotte sprøyte nr. 7, alle tiders fineste sprøyte etter vårt begrep. Den tømte brønnen vår og mannskapene pumpet og slet så svetten randt. Flammene fra brannen sto himmelhøyt og ildskjæret farvet alt rødt. Mannskapene sprang som skygger omkring fra sted til sted. Store brennende treskier fór gjennom luften og utover løkkene. Vinden sto heldigvis den veien ellers hadde vel hele gaten blitt avsvidd, slik som det hendte ved andre branner her i byen. Vårt vannverk var kun brønner rundt om i byen og i enkelte gårdsplasser, og vårt brannvesen var uøvet og hjemmegjort, om en kan si det slik. Den røde hane var alle småbyers store skrekk da slukningsmateriellet var skratt. Løytnant Andersen kom inn på gårdsplassen. Han var lærer på skolen og han kom bort og trøstet meg. For en ære for en guttepjokk! Jeg var stolt. Dagene gikk og vi var i branntomtene og rotet. Brent sukker fant vi i haugevis og mye annet rart og forbrent og forvridd lå som vanlig omkring og

vi gutter hadde bruk for det utroligste, også som vanlig.” 200 ble husløse Smågutters lek med fyrstikker var årsaken til neste store brann, i 1890. De lekte i et uthus som hørte til Heidegaarden, og brannen tok til i en flishaug. Stiv sørvest kuling gjorde at brannen spredte seg raskt, og den tok med seg alle bygningene på to sider av Bakkegata og opp gjennom Elvegaten. Ilden spredte seg også over til Sandesund Terrasse, helt til Allégaten. På hjørnet av Elvegaten og Allégaten sto det bare igjen to hus. I alt brant 29 hus helt ned og 200 mennesker ble husløse. Da denne brannen brøt ut besto borgergarden av rundt 500 mann. To år etter den store brannen i Sandesund, slo Den røde han til igjen. Denne gangen begynte det i Sarpsborg Farvehandel i Glengsgata. Flammene tok tak i husene i Astrids gate, på begge sider av Torggata, i Sigvat Skalds gate og i Olav Haraldssons gate. I alt brant 21 gårder net til grunnen. Denne brannen gjorde at spørsmålet om et nytt vannverk i byen skjøt fart. Anlegget på Landemyra sto ferdig i 1895. Den 29. oktober dette året ble det ansatt fire faste brannkonstabler og 20 mann ble inntatt som reservemannskap. En midlertidig brannstasjon ble opprettet i leide lokaler i Borregaard brennevinssamlags gård. Her ble det fast vakt, og det ble montert branntelegraf med sju signalapparater i gatene. I 1912 kunne byen skilte med ny og flott brannstasjon, i Sigvat Skalds gate 1, og i 1923 ble de første brannbilene innkjøpt. Den siste brannen som bidro til å endre Sarpsborgs bybilde, lar vi brannvesenets egen protokoll beskrive: ”Rapport 13/14 mai 1902. Temperaturen ble målt til +6 grader kl. 7 om morgenen. Alarmtelegrafen prøvedes kl. 12 ½ alt i orden. Stalden visiteredes kl. 12 Nat af I. Hansen. Kl. 12.35 Nat meldtes ved bud brand paa Torvet, udrykning fandt øieblikkelig sted med Slangevognen og udlagdes første 2 slanger fra brandhus No 14 derpaa 2 slanger fra Kum nr. 13. Slangevognen fyldtes paany og 2 slanger udlagdes fra Kum no 15 og 17 og 23 og udbrudt i det indre af kvartalet mellem Pellygaden, Nygaden, St. Mariegaden og Torvet og udbredte sig med rivende hurtighed til alle sider, da der blæste sterkt, imidlertid lykkedes det at begrendse ilden i bager Halvorsen og Købmand Bodahls Gaarde, i alt nedbrændte 9 gaarde.”

Da fotballen var veldig ung

”Akk ja, det var tider det”, er det nok mange sarpinger som sier med et tungt sukk når de gløtter bakover i byens lange idrettshistorie. Og tankene går nok hos de aller fleste til Sarpsborg Fotballklubbs bravader på gressmatta. Kanskje tilbake til den tida da det var gjevt for de fleste byer og bygder rundt om i landet å få ”selveste SFK” på sommerlig besøk til vennskapskamp – som østfoldingene som regel vant, men hva gjorde vel det, så lenge en fikk se stjernene på nært hold. Vi skal her ta for oss litt av starten på fotballeventyret i Sarpsborg, men samtidig håpe at ikke snipp, snapp snute er sagt. Engelskmenn Sarpsborg Fotballklubb ble stiftet den 8. mai 1903. Interessen for fotball begynte å vokse rundt om i landet, men klubben hadde nok blitt stiftet langt senere dersom ikke et par engelskmenn ved Borregaard, kontorsjef H.W. Kenworthy og ingeniør C.S. Davis, hadde tatt initiativet. De skal tilskrives æren for at de første slagene om lærkula sto på løkkene hvor Kirkegata skole senere ble bygd. Turnerne H.W.Benneche fra Sarpsborg og Reidar Bergh fra Fredrikstad ivret for en særkrets for fotball, noe som turn og gymnastikk hadde hatt i mange år. Slik forteller Bergh: “Søndag 10. juli 1904 hadde Sarpsborg Footboldclub og Fredrikstad Fodboldklub spillet sin første kamp på Helgebyjordet, og etter kampen samledes man i fru Marie Larsens spiseforretning i Sarpsborg. Under middagen (det var rett før avslutningen) kastet Sarpsborgs formann Hakon Benneche frem tanken om at det ville være riktig om FFK og SFC stiftet Smaalenenes Fodboldkreds, i likhet med Smaalenenes Turnkrets. Benneche var selv turner, og da jeg også var det, og kjente godt til hvilken betydning Turnkretsen hadde hatt, reiste jeg meg og anbefalte varmt Benneches forslag. Og dermed var kretsen stiftet. Ingen opponerte. Ved kaffen drøftet Benneche og jeg saken nærmere, og jeg foreslo at han skulle ta det første formannshverv. Da Benneche våren 1905 reiste til Christiania, overtok jeg formannsstillingen, men da jeg samme vår var valgt til formann i FFK fungerte jeg bare 1 år”. De hadde ikke kalk Sarpsborgs første bane var i årene 1911 - 1913 den eneste i fylket som var godkjent for forbundskamper, men i 1914 kom Fredrikstads nye bane på Mørcheløkken som fylkets andre forbundsbane. I 1911 var Fredrikstads, Sarpsborgs og Hafslunds baner godkjent for kretskamper. Det var de to nabobyene i Nedre Glomma-regionen som stiftet Østfold Fotballkrets, men det har ikke alltid vært et varmt vennskap mellom klub

Nå heter laget “Sarpsborg 08”, resultatet av et bredt klubbsamarbeid i regionen. Her scores 09-sesongens første mål. bene. Her er et skarpt brev som sarpingene skrev kaptein og visekaptein bort på ferie, og kampen til kretsen den 3. juli 1911 med en klage på FFKs ble avlyst. Dette ble ikke tatt nådig opp i nabobybane på Barakkesletten: “Banen var til ovenen, og det oppsto en skarp feide mellom patriotene nevnte kamp absolutt ikke opmerket. Man kunne fra begge lag i lokalavisene. Dette var kanskje jo se at den havde været opmerket antagelig til starten på ”fiendskapen” mellom Sarpsborg og søndagen åtte dager før. Sidelinjer manglet paa Fredrikstad? de fleste steder og linjer mellem maalstenger samt begrændsning af maalfeltet var borte. Paa Fikk ikke spille i Fredrikstad forespørsel hvorfor pladsen ikke var opmerket, ble Vi nevnte H.K.Kenworthy. Han kom fra England og der svaret at de ikke havde kalk. Videre manglede ble regnet som en svært lovende forward fra byen Fredrikstad reservebold, saa da den bold der Glossop. Ja, han var spådd en stor karriere som benyttedes ble ubrugbar i 1ste omgang, blev der profesjonell fotballspiller. Men i Sarpsborg fant en liden stands indtil man af nogle smaagutter fik han ingen klubb å spille for, derfor stilte han en laane en bold, der imidlertid ikke holdt maalene for vårdag i 1903 opp på Phønix-plassen i Fredrikstad en alm. matchbold. Maalnet var heller ikke benyhvor den nystiftede klubben i byen hadde sine ttet. Et saadant kunde man lett faaet laane ved treninger. Han ville bli med, og ble først mottatt henvendelse til Sarpsborg FK, der selv ikke havde med åpne armer, men klubbens Reid. Oth. Bergh kamp paa sin bane. Pladsen burde ogsaa have (senere president i Norges Fotballforbund) fant det været rengjordt, thi naar den har været benyttet til unaturlig at en mann fra Sarpsborg skulle spille i havneplads for kreaturer, kan enhver tænke sig, en Fredrikstad-klubb. “Se til å få en fotballklubb hvordan den har seet ud”. igang i Sarpsborg også”, sa han, og Kenworthy dro hjem igjen. Der plukket han fram sin egen fotDro på ferie ball og lot noen venner prøve seg på den. Det gikk Ampert så det forslo var det allerede i Sarpsborg ikke mer enn et par dager før det ble enighet om Footballclubs stiftelsesår, i 1903. Da fikk klubben å kjøpe en ny ball og begynne å spille etter regler. en invitasjon fra FFK om å spille “footballmatch”. Ballen kom fra Kristiania den 7. mai, og på etterUtfordringen ble tatt, og kampen skulle foregå den middagen dagen etter ble den første fotballtrenin28. juni, men den ble utsatt til den 5. juli. Det var gen i Sarpsborg holdt, på skoleløkka. En annen store forventinger i distriktet til det forestående opengelskmann deltok også, ingeniør C.S. James, pgjøret, men utrolig nok reiste både Sarpsborgs og det hele skal ha gått temmelig vilt for seg. Tu-

multene ble ikke mindre på grunn av at tilskuerne også ville være med, og sparket ballen så hardt de kunne unna den provisoriske banen. Styrket seg på biff og øl Skikkelige baneforhold ble det ikke før Borregaards disponent, Oskar Pedersen, ga laget en plass ved Helgeby. Det gikk ikke lang tid før klubben ble etablert. Det skjedde hos enkefru Larsen den 23. mai, og det var nok på grunn av de dyktige britiske innslagene at klubben fra starten av ble kalt “Footballclub”. I protokollen fra stiftelsesmøtet, der de første lovene ble vedtatt, står det også “at man efter endte forhandlinger bænkedes rundt bordene for at styrke sig paa en beaf og en halv øl”. Den fiendtlige stemningen mellom SFC og FFK begynte å dempe seg året etter, og den 10. juli 1904 skulle endelig den første kampen mellom dem spilles. Det skulle skje på Helgeby, og selveste forbundspresident Arthur Nordlie skulle være dommer. De 600 tilskuerne som møtte opp fikk utdelt programmer, som bl.a. inneholdt en kortfattet orientering om reglene. Her er et bruddstykke av et referat fra kampen, ført i penn av en Fredrikstad-spiller: “Nogen større effectiv modstand fra Sarpsborgløbernes side kunde man just ikke merke, forposterne derimod gjorde jo med H.W.Kenworthy som en ualmindelig dygtig center forpost flere udmærkede opsprang, men udeblev aldeles den fornødne støtte og det uundværlige samspill fra løberne”. Nei, det ble ingen stor dag for SFC. Fredrikstad FK vant 4 - 0. Men en viktig dag for norsk fotball ble det, for det var jo under den påfølgende festen at fotballkretsen ble bestemt stiftet. Stram stil Laget hadde nå spilt sin første kamp, men tross tapet og åpenbare mangler hva spilleferdigheter angikk, sa en ja takk til invitasjonen om å delta i norgesmesterskapet i Skien den 3. og 4. september. Det ble ikke noe av turen, og i stedet ble det kamp på Mysen den siste NM-dagen mot Mysen Turn & Idrætsforening. Her ble det seier. Forut for denne kampen måtte spillerne skirve under denne erklæringen overfor Styret: “Til Sarpsborg Footbaalclub. Undertegnede forpligter sig til at deltage som spiller i det hold, klubben skal sende til Mysen den 4de september. Jeg forpligter mig til at deltage i alle øvelser, der i anledning stevnet berammes af bestyrelsen, samt at følge de sedvanlige instrukser for træning”. Denne åpenbart stramme stilen i klubben ga resultater, og neste kamp mot FFK, som ble spilt uka etter seieren over Mysen, tapte sarpingene bare 1 - 0. Her er litt fra referatet: “Fredrikstadlagets løbere spillet udmærket sammen, i anden periode holdt de bolden stadig i Sarpsborg-

maalets nærhed, og der vankede adskillige maalspark, men den lange sikre maalvogter, støttende sig til sit solide forsvar, klarede braserne bra”. Snart økte publikums interesse for fotball sterkt, og sarpingene begynte å øke kvaliteten på spillet. Satte opp ekstrabåt Det store gjennombruddet kom den 5. august 1906, da “Mercantile F.C.” fra Kristiania kom på besøk. Forut for denne kampen gikk diskusjonen høyt da mange mente at det var alt for tidlig å stille opp mot et av landets beste klubber. Seier var det ingen som våget å tenke på, men seier ble det, med 1 - 0. Under denne kampen ble Mercantiles indre høyre, Frølich Hansen, skadet i kneet, noe som fikk Fredrikstad-avisene til å komme med sterke beskyldninger om rå opptreden fra sarpingenes side. Sannsynligvis var dette en måte å forberede sitt publikum på et tap på, og det ble det. SFC vant 1 - 0, og ble dermed laget som fikk representere kretsen i NM det året. Kampen ble spilt på Barakkesletta i Fredrikstad, og det måtte settes opp ekstra “Trippebåter” for å frakte folk ned elva til kampen. Etter å ha spilt seg helt fram til finalen, måtte de bite i gresset for Odd. Kildene forteller at seiersrusen gikk spillerne til hodet. Ingen kan hamle opp med oss, ble det sagt kvelden før finalen. Samme dag som finalen ble spilt, gikk den første juniorkampen i Sarpsborg av stabelen, det var SFC mot Hafslund F.K. Disse ældre pionerer I 1916 begynte ligaspillet i norsk fotball, men av Smaalens-klubbene var det bare Kvik fra Halden som fikk være med i den øverste divisjonen. Sarpsborg og Fredrikstad måtte spille den såkalte Østligas 2. avdeling. Interessen for ligaen dalte snart, men kampen mellom SFC og FFK ble beskrevet slik av dommer P. Chr. Andersen: “La det være sagt med engang at vi faar slippe gjentagelser av det spil disse ældre pionerer inden norsk fotballsport bød paa søndag. Det var mere et privat opgjør i benkrok og skjældsord end en halvannen times ærlig fotballspil. Om selve spillet og spillerne kan jeg ikke uttale mig, da “slagsmaalet” i den grad la beslag paa min opmerksomhet. Jeg skulde ønske at mit besøk i vor best administrerte kreds ogsaa paa banen falder likesaa interessant som holmgangen dennegang blev med de ikke spillende”. Stor dag for Bastø-fergene I 1917 ble norgesmesterskapet for første gang spilt etter dagens modell. Det var et åpent mesterskap for de fleste av landets klubber, og det ble spilt etter utslagsmetoden. Sarpsborg Fotballklubb, som det nå het, hadde sitt første virkelige

store år. I semifinalen var SFK med, foruten Brann, Lyn og Kvik, og forbundsstyret bestemte at SFK og Kvik skulle møtes - på nøytral bane, i Fredrikstad. Det ville ingen av lagene, og kampen ble flyttet til Horten. Det ble en stor dag for Bastøfergene og for SFK som vant 3 - 1, etter bare å ha tapt for haldenserne de siste fem årene. Finalen ble spilt mor Brann, på nye Stavanger stadion. En Stavanger-avis beskrev det slik: “Sarpsborgs spillere var elve arbeidende og samarbeidende karer av hvem det er umulig at fremdra nogen enkelt. Et lag som paa enhver maate beviste at det var verdig mestertittetelen”. Året etter sitt første norske mesterskap, ble landslaget nærmest bygd opp rundt SFK-spillere.