Portrettintervju

: : ASKAR : : Journalist: Frank 1F Pakistansk Askar er en 15 år gammel gutt som setter seg ved siden av meg i kirkegården. Jeg skal intervjue han til en oppgave jeg har. Han er født og oppvokst i Norge og har blod med røtter i Pakistan. På fritiden driver han med fotball og dataspill. Jeg starter med å spørre han om hvordan det var sist han var der. –

Det er to år siden jeg har vært i Pakistan, siden familien min og jeg er redd for alle disse bombeeksplosjonene. Sist gang jeg var der, var rundt nyttårsaften. Jeg husker at jeg ikke hadde fyrverkeri, så jeg og en kompis fikk låne litt av onkelen min. Vi gikk opp på taket for å tenne dem og akkurat da jeg holdte på å tenne den, dultet noen inntil meg. Jeg skled litt ned og prøvde å klatre opp igjen. Jeg var veldig nærvøs, og brukte lang tid på å komme meg opp. Da, i løpet av noen få sekunder, kom raketten mot meg og jeg kunne føle den veldig nær kinnet mitt.

Hvordan var det for deg? – Det var veldig skummelt. Det hadde aldri skjedd før og jeg håper ikke det skjer igjen. I de sekundene etter at jeg skjønte hva som faktisk skjedde, ble jeg helt fra meg. Jeg kunne ha blitt alvorlig skadet. Er det noe du savner fra tiden i Pakistan da? – Først av alt, savner jeg bestemoren min. Hun betydde veldig mye for meg. Askar tar seg en en liten pause. Drikker av brusen sin og ser på meg. Så sier han at han savner bestemoren sin mest fordi at hun var så grei mot han. Hun synes at han var flinkest, kjekkest og smartest av alle barnebarna hennes. Derfor er han også yndlingsbarnebarnet hennes. Hun var altfor stolt av han. –

Jeg skulle gjerne ha gjort noe godt for henne. Sende henne penger eller noe, sier han og smiler stort.

Har du lyst til å bo der? – Jeg har faktisk veldig lyst til å bo der. En gang var jeg der i et år og familien min planla å bo der. Men vi dro hjem igjen på grunn av at vi ble redde for alle de bombeeksplosjonene. Vi kunne jo ikke ta slike risikofylte sjanser. Tilbake til Norge Hvordan er situasjonen din her i Norge da? – Jeg har nettop startet på videregående skole, og jeg synes at jeg har vært ordentlig flink som har klart å komme hit fra Oslos dårligste skole, Hersleb. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne klart det. Alle sammen ble overasket. Moren og faren min ble veldig glade av meg, og bestemoren min i Pakistan ble utrolig stolt av meg. Men hvordan kom du inn da? Juksa du? – Nei, jeg slutta med å spille. Jeg prøvde å ta ting litt seriøst, siden jeg var blitt stor nå og spillingen tok altfor mye av tiden min. Når jeg virkelig går inn for noe, så slutter jeg ikke før jeg har klart det. En gang satt jeg til rundt midnatt bare for å fikse en datamaskin og resten av familien min hadde lagt seg for lenge siden.

Men du vet at det ikke er slutt ennå? Du er ennå i konkuransen om den beste fremtiden. – Ja, det vet jeg. Men jeg gir ikke opp, sier han og lager et stort smil som går fra det ene øret til det andre. Morsomme påfunn Vi reiser oss opp, og går gjennom gravene. De våte støvlene hans baner vei gjennom søla. Den blåe fargen på støvlene fremhever seg selv det dårlige regnværet. Vi titter litt på gravstenene også spør jeg om han noen gang har gjort noe for å virke tøffere. –

En gang på ungdomskolen, kasta en venn av meg snøball på en lærer bare for å vise at han tørte å kasta. Jeg tror han bommet med vilje da, men så utfordret han meg. Jeg tenkte ikke helt over det da jeg tok imot utfordringen, men jeg kastet en ball på læreren. Den traff da, og læreren kjeftet på oss. Han hylte og bannet, og ble skikkelig sint.

Fikk dere anmerkning da? – Nei, vi løp som bare *sensur* vekk fra han. Deretter holdt vi lav profil for resten av friminuttet. Har det noen gang skjedd at du ikke har klart å løpe fra noen? – Ja, faktisk. Det skjedde en gang da jeg var liten. En gal mann prøvde å selge meg sjokolade. Han løp etter meg i flere timer. Da jeg traff pappa, siden han var ute og gikk, fikk jeg pappa til å skremme han vekk. Vet du hvorfor han løp etter deg? – Det må nok være på grunn av det flotte utseendet mitt, sier han og ler. Jeg ler med han en liten stund, og ser på han. Da legger jeg merke til at den ene delen av panneluggen hans står opp. Det ser ikke ut som at han har brukt gelé eller noe, for når man bruker gelé så er det ofte litt mørkere enn resten av håret. Hva har du gjort med panneluggen din? – Ikke noe, den er sånn helt av seg selv. Det må skyldes noe rart i dna-et mitt, for jeg har prøvd å få den ned utrolig mange ganger. Og mange andre har også prøvd. Jeg har prøvd alt fra hårgelé til ekte gele. Men ingenting virker. Den går alltid opp av seg selv etter noen minutter.