Instant Buddha
This document was uploaded by user and they confirmed that they have the permission to share it. If you are author or own the copyright of this book, please report to us by using this DMCA report form. Report DMCA
Overview
Download & View Instant Buddha as PDF for free.
More details
- Words: 9,048
- Pages: 40
Kapittel I Det begynte å bli mørkt, men det lette skydekket hindret ikke månen i dens arbeid.De svarte skyene lenger bak i horisonten var kommet nærmere.Mørke og truende svevde de mot meg med sin last som de hvert øyeblikk så ut til å ville kvitte seg med. Jeg vurderte å sette opp enmannsteltet mitt da jeg hørte en dyp brumming langt nede i dalen.Jeg retta på sveisen, dro opp en deodorant fra sekken påførte godlukt under begge armene og på underbuksa. Så stilte jeg meg go dt ut i veien med tommelen rett opp.Det bød meg litt imot å haike, siden meningen var å gå, men jeg var ikke så lysten på å sove i skogen. Det skulle visstnok kry av villsvin her. Det tok sikkert et par minutter før bilen endelig kom til syne.Den kom i voldsom fart og jeg trakk meg motvillig inn i veikanten igjen.Bilen bremset kraftig opp og stoppet som en dreven taxi ved siden av meg. Det var en flaskegrønn Jaguar XJ6. Motoren mol som en katt og sjåføren ,som jeg ennå ikke kunne se, åpnet vinduet og spurte hvor jeg skulle. -
Den veien, sa jeg og pekte framover.
Parfymen hennes slo mot meg.Duften var full av ansvarløs juli og hormonell ubalanse. Hun pekte bakover og bagasjelokket åpnet seg med et lite klikk. Jeg la sekken ig jakka fra meg, så trampa jeg støv av støvlene og satte meg inn.
Hun var rundt 2626 år gammel.Nøttebrun, og sjarmerende fregnete etter mange timer i sola.. Hun var kortklipt, blond og hadde isblå, nesten fluoriscerende øyne og vakker uten å være typisk billedpen.Jævlig vakker. Jeg tok meg selv i å stirre og slo ned blikket. Hun la merke til det og smilte selvsikkert mens hun så rakt framover. Og hvor skal du egentlig da, spurte hun. Nærmeste motellrom, sa jeg. Hun sa ikke noe til det, så jeg takket for at hun hadde stoppet og spurte hvor langt hun skulle. Hun fikla med radioen og fikk inn en stasjon hun var fornøyd med, Aimee Mann, tror jeg. Hun trakk på skuldrene; -
Videre…
Jeg tidde. Vi suste fram i mørket og i en slik bil var det bedre enn å ligge i ei god seng. Fet bil, sa jeg for å bryte stillheten. Pappas. Stillhet. Jeg har lånt den.Men det vet ikke han. Hun så på meg og smilte skjeivt. Så nå er det bare minutter før vi har snuten etter oss? Antakelig, ja. Hun lo. Og jeg kommer til å skylde på deg, si at du truet meg...
Hun lo. Slapp av, min far merker ikke at kjerra er alikevel.Han kommer ikke hjem på flere uker.Og hvis du tror jeg er ei bortskjemt bestemannsdatter som er ute og kjører , så… ja, så stemmer det. Forresten heter jeg Thóra, mutter var fra Island. Hun borra de blå øynene i meg. Stilig,sa jeg og følte at det gnistra svakt elektrisk gjennom ryggraden. Jeg var trøtt som ei strømpe etter en lang dag i frisk luft og sovna ganske fort.Men først lå jeg noen minutter og smugkikka på henne med nesten gjenknepne øyne. Hun var nydelig.
Jeg bråvåkna av et smell og hylende bremser.Så
begynte hun å skrike.Jeg skvatt til ; Hva i helvete er det som skjer !? Hun svarte selvsagt ikke. Men hun slutta å skrike og satt seg med hodet mellom hendene og rugga frem og tilbake. Svar meg da !! Jeg gikk ut for å se hva vi hadde truffet.Var livredd for at det var en haiker eller en full bonde som hadde forvillet seg ut i veibanen. Det lå ingen foran bilen, men da jeg sjekket bak den så jeg at det lå en livløs klump midt i veien.
Jeg så med engang at det ikke var et menneske, det var den for liten til. I ren lettelse begynte jeg å le. Jeg åpnet døra hennes og hjalp henne ut. Vi gikk sammen bort for å se hva det egentlig var vi hadde truffet.Da hun endelig skjønte at det ikke var et menneske, begynte hun å gråte. Å, herregud, jeg var sikker på at … Hun lente seg mot skulderen min. Heldigvis ikke, sa jeg. Hun gikk nærmere den livløse bylten. Det er et lite vortesvin, sa hun. Stakkars... Jeg sa ikke noe, men gikk foran bilen og så om det var skjedd noe med fronten. Ei lykt var knust og en bit av skjermen var borte.Ellers var alt tilsynelatende uskadd.Jeg brukte et par sekunder på å forklare meg sjøl hvorfor jeg brydde meg om hvordan det var gått med bilen, men ga faen. Jeg gikk bak til henne igjen. Vi må ta den med oss. Hva!? sa jeg mistroisk. Vi kan ikke bare la den ligge her.Stakkars liten. Jeg var målløs. Hjelp meg å legge den inn i baksetet, ba hun. Sikker ? Ja vi tar den med hjem til meg.Det er bare et par timer tilbake. Der røyk den haiketuren, tenkte jeg. Jeg ville alikevel
bli med henne, det var uansett et bedre alternativ enn å stå alene midt ute i ødemarka.Dessuten innbilte jeg meg at det var noen vibber i lufta som jeg ikke kunne ta på, men de var der. Vi pakket det lille svinet inn i et pledd og la det i baksetet. Å Herregud, stønnet hun og satte seg bak rattet. Hun snudde bilen og vi kjørte rolig tilbake til der vi kom fra. Det var ikke noen stemning for småprat, så hun skrudde på radioen, helt lavt som for ikke å forstyrre. Det at jeg var så trøtt og den jevne, monotone brumminga fra motoren gjorde at jeg ganske kjapt sovna igjen.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet, da jeg ble vár en lyd som hverken kom fra radioen eller bilen. Jeg gløttet på ett øye og så bort på henne for å se om hun satt og nynnet eller snakket i en mobiltelefon.Det gjorde hun ikke, men blikket mitt møtte hennes, som om hun ville se om det var meg som lå og gryntet. Jeg skvatt opp i stolen og så rådvill på henne.Helt synkront snudde vi oss for å sjekke baksetet.Pleddet beveget seg og det kom misfornøyd grynting fra under det. Shit !!! ropte hun. Det lille vortesvinet ristet av seg pleddet og så vettskremt på oss. Det kikket vekselvis på hver av oss, som om det ikke skjønte bæret, noe det antakeligvis
heller ikke gjorde.Så snudde det seg og prøvde å hoppe gjennom bakvinduet.Det gikk selvfølgelig ikke, og nå fikk det lille svinet virkelig panikk.Det begynte å hyle og å pisse rundt seg. Jeg fikk vridd meg bakover, dro opp parkasen fra gulvet og kastet meg over svinet.Hun skrek at jeg måtte stoppe den og fortsatte å kjøre. Jeg fikk tak rundt livet på svinet og dro det mot meg, noe som resulterte i at den skrek enda mer i dødsangst og sprella så vilt at jeg mista taket.Nå lå jeg delvis på gulvet og delvis i baksetet, med svinet oppå meg.Jeg skrek at hun skulle stoppe, men hun hørte ikke etter.Bare skreik at jeg måtte holde den. Svinet hoppet over meg og havnet i mellom begge forsetene.Det ene bakbenet kom i klem mellom setet og midtkonsollen. Nå fikk også hun panikk og hylte om kapp med svinet. Jeg fikk fatt i bakbenet og prøvde å dra svinet bakover, men oppnådde bare at den fikk benet løs og kom seg helt fram i passasjersetet.. I et sekunds klarhet observerte jeg at vi kjørte gjennom en liten by og det slo meg etterpå at det må ha vært litt av et skue å se oss frese gjennom sentrum i vill fart. Svinet heiv seg mot døra på passasjersida, gang på gang, uten at det førte til annet enn mer panikk. Hun fikk endelig samla seg og skrensa inn på en avkjørsel og stanset bilen. Hun hev seg ut døra og svinet fulgte etter.Det hylte i en blanding av desperasjon og nyvunnen lykke og hoppet ut i veien, rett foran en trailer.
Vi sto måpende tilbake og så traileren rase videre som om ingenting hadde hendt. Jeg lurte på om svinet mirakuløst hadde unnsluppet, men var ganske sikker på at jeg hadde sett den bli most inn i den svære kufangeren på traileren. Hun sto og skalv litt før hun segnet sammen på bakken.Jeg satt meg ned ved siden av henne, og hun lente seg inntil meg.Jeg ble lettere bedøvd av lukten hennes, og nøt det. En snau time senere var vi hjemme hos henne.Hun hadde et fancy hus i dristig moderne arkitektur, litt Sverre Fehn aktig.Det lå på den digre tomta til foreldrene NEI!!!!!!!, godt trukket ned mot en svær innsjø. Huset var lekkert innredet i mettede blå og lilla toner, med møbler i myke sensuelle former og detaljer i smijern. Hun forsvant inn på badet, og jeg inspiserte de velfylte bokhyllene hennes.Jeg ble lettere sjokka over den første boka, Anton LaVeys sataniske bibel, men så så jeg flere bøker om okkultisme, tarot og magi. Colin Wilson, og Linda Goodman var der.I tillegg fant jeg både Joyce, Rushdie og Henry Miller. De siste bøkene jeg så var Nancy Fridays bøker om kvinners seksuelle fantasier.Et agg av prestasjonsangst kom over meg. Hun kom tilbake.Nydusjet og barføtt i en tettsittende blå fløyelskjole, bærende på en flaske Absolut Citron som var dekket av rim.Parfymen luktet enda bedre.Clóe tippet jeg. Ja, jeg er heks, skjønte du ikke det ? Hun smilte
lekent, men måten hun sa heks på, var i omtrent samme tonefall som ei jente fra Grimstad hadde sagt ”hjelpepleier”. Mens hun skjenket opp drinker og tente ca. hundre sorte stearinlys, fortalte hun om hvordan moren hennes, som var islandsk, hadde oppdratt henne.Det var hun hadde ført henne inn i magiens mysterier, og om hvordan hun hadde tegnet et pentagram med en skorpion i midten og brent det før hun dro hjemmefra denne kvelden. Det glitret barnlig i øynene hennes mens hun fortalte, og jeg skjønte at hun nok ikke tok dette så alvolig som sin mor. Hun foreslo,liksom spøkende, at vi skulle ta oss et felles bad før vi la oss. God idé, sa jeg tilgjort uanstrengt og minte henne ikke på at hun var nydusja for under en time siden. Jeg sto bak henne og så på den ufattelig velskulpturerte baken hennes mens hun tappet i vann og slengte noe patchouliduftende badepreparat oppi. Da hun kom oppi karet sjekket jeg, i ly av alt skummet, om det var liv nedentil, og joda, det var det.
Jeg sov tungt de siste timene av natta, men i åtte tida kom hun inn på rommet og sa at nå var det tid for et morgenbad.Hun slengte til meg et svært badehåndkle og småløp ut igjen.Naken, rakk jeg å se. Ei diger studeør stod åpen og hvite gardiner flagret
passe sløvt i vinden. Jeg gikk ut døra og så henne akkurat i det hun stupte ut i innsjøen fra brygga nederst i hagen.Det var allerede veldig varmt ute.Lufta stod mot meg som en vegg. Det var rent fysisk. Jeg stupte etter henne og vi møttes et stykke utfor brygga. Er det ikke deilig ? smilte hun. Jo visst, sa jeg og dro håret vekk fra ansiktet mitt. Jeg hjalp henne med å komme opp på en slags bøye, og samtidig streifet jeg brystene hennes. Jeg var ennå i vannet, mens hun lå på magen på bøyen. Hun snudde seg mot meg.Håret falt ned i øynene, og hun lo.Jeg heiste meg opp ved siden av henne på bøyen.Alt var herlig, og for spøk bøyde jeg hodet bakover og la det på magen hennes.Hun sa ingenting og jeg ble liggende slik.Jeg så bare himmelen som var blå og gyllen.Jeg kjente svakt at magen hennes beveget seg og at hun luktet så godt. Vi ble liggende på bøyen og falt halvt i søvn av varmen.Da hoppet hun i vannet og jeg fulgte etter henne.Hun smilte utgrunnelig til meg og jeg tok henne igjen og la armen rundt livet på henne. Slik svømte vi sammen og hun lo hele tiden. Mens vi tørket oss på bryggen sa hun ; Jeg er brunere enn deg... så tok hun meg i hånden og dro meg med opp i huset igjen. Vi gikk rett inn på soverommet hennes. Da jeg våknet var hun vekk.Jeg husket at det var
søndag og lurte litt på hva jeg skulle gjøre.Jeg snudde meg i sengen og kjente lukten etter håret hennes i puta. Så sovna jeg igjen. De neste ukene var deilige. Vi brukte stort sett tida til å bade, lese, sløve, kjøre rundt i Jaguaren, og til å ha sex. Vi hadde sex over alt.På kjøkkenet, i hagen, på brygga, i et smug på vei hjem fra kino en torsdaggskveld ; MER MER MER MER MER MER MER MER MER
Kom, sa hun. La oss gå inn her. Her ?! Her ! Hun styrte meg inn i et portrom og vi begynte lattermildt å fomle med knapper og glidelåser.Hendene hennes føltes kalde da de grep om balla på meg, jeg ga fra meg et ufrivillig vræl, men merket samtidig at alt var som det skulle være med meg.Pikken reiste seg i det forsiktige grepet hennes og jeg dro forsiktig opp den svarte silke kjolen hennes og sank mykt inn i henne.Vi sto opp mot en grov murvegg og knulla, mens vi vekselvis iakttok hverandre, kyssa litt, og lot blikka våre seile ut mot gata.Jeg hadde en varm rompeball i hver hand, og mellom ørene mine blomstra en underlig oppspilthet, en kolossal kåthet som løp fra hjernen, ned korsryggen til underlivet og videre helt ut til tærne.Og samtidig var det å stå å knulle midt i sentrum en torsdagskveld noe som forekom høyst naturlig, ja nesten selvfølgelig.Jeg så for
meg en hel by der borgerne fulge sin innerste drifter og tok seg tid til et knull hvorsomhelst og nårsomhelst.Over kafébord og butikkdisker, på supermarkeder og i trappeoppganger.Uten sjenanse eller hemninger, med latter og ståk og med oppmuntrende tilrop fra forbipasserende og tilfeldige tilskuere.Jeg så for meg en verden hvor det å elske hvorsomhelst og nårsomhelst kunne bli like naturlig som det i dag var å slå inn trynet på folk, eller helle napalm over lekende barn. Et par kvinnfolk hadde tatt oppstilling ute på gata og prøvde å se hva som foregikk; Alt i orden ? spurte de henvendt til henne, tydelig bekymra. Helt skjønt, sa hun bare. Helt skjønt. Ukene gikk sjølsagt ikke bare med til å knulle.Det ble mye sløving på terrassen.Der satt vi I timesvis om kveldene og hørte på sirissene og gresshoppenes ustanselige sang, mens vi leste magasiner, diskuterte og drakk te eller vodka.Så naivt det enn kan høres ut følte jeg at vi var en slags sjelsvenner.Jeg kan ikke huske å ha vært så forelska.Noensinne.Muligens med unntak av da jeg var 67 år gammel og var dødsforelska i Tine B. Men dette, nå var jeg tross alt 27 år gammel, var som en mild psykose.En eneste lang opptur. Jeg likte å ligge i en Adirondeckstol og lese fra bunken av gamle MAD jeg hadde kjøpt brukt, og smugkikke på henne.Fikk bare ikke nok av å se på henne.Huden
hennes, fregnene, ørene som bare komplimenterte hele ansiktet hennes.Det knøt seg i brystet mitt.Av lykke.
All good things must pass, som George Harrison engang sa. Hun måtte tilbake til Universitetet for høstsemesteret, hun lå så langt etter i studieprogresjonen sin at hun ikke torde å drøye det lenger. Faren var riktignok svært sjenerøs, men enhver strikk kunne ryke, som hun sa. Og en søndag måtte hun dra. Hun hadde tilbudt meg penger slik at jeg skulle greie meg framover, men jeg takket nei og serverte glatt en løgn om at jeg hadde den lille reisekassa jeg trengte for å haike videre. Jeg kjørte henne til stasjonen i Jaguaren og mens toget rullet ut fra perrongen sto hun i et vindu og vinket adjø.Jeg vinket tilbake. -
Du lovte å skrive, husk det ! Ropte hun. Og å ringe
-
Lover ! ropte jeg , og så etter henne mens hun og AmTrak 302 rullet fra meg i retning New York.
Kapittel II
Jeg ventet en snau time før en lastebil plukket meg opp.Det var et enormt drog av en trailer med en skinnende kjemikalietank på slep.Sjåføren var , fant jeg ut, av det siviliserte slaget, noe som etter min erfaring var heller sjeldent.Han lignet på en ung Willie Nelson med briller.Men i stedet for ei flette på hver skulder hadde han bare ei lang flette som gikk omtrent til bukselinningen. På dashbordet lå ei bok. «Albatross Book of Verses». Engelske vers fra 13 til 1900tallet.Sjåføren, Gary, fortalt at det var hans far som hadde fått ham interessert i litteratur, særlig poesi. Favorittene var William Blake og Robert Burns. Lives in eternity´s sunrise. Han lurte selvsagt på hvor jeg hadde tenkt meg og da jeg sa at det var New York som hadde blitt målet mitt, lyste han opp og fortalte om sin oldefar som var fra New York og som hadde vært med på å bygge Brooklyn Bridge. Oldefaren var egentlig seiler, men under bygginga av broa trengte man folk som taklet store høyder og hva var vel bedre enn seilere som hadde entret høye rigger i full storm ? Han hadde dratt stålkabler fra den ene siden til den andre og tilbake igjen i en nærmest uendelig rekke.For hver lengde som ble dratt over elva, ble den surret med wire og strammet omtrent som man strammer strengene på en
gitar.En gang hadde en bunt på 200 kabler røket og drept to mann når den rekylte. I tillegg ble flere arbeidere døve av selve smellet.Når broa endelig ble åpnet i 1883 ble den kalt verdens åttende underverk.Det hadde tatt 14 år og bygge den og minst 20 mennesker var blitt drept i arbeidsulykker. Han var sjøl fra Brooklyn og ga meg adresse til ei venninne som drev en jernvarebutikk der.Hun kunne sikkert hjelpe meg med husly i en periode mente han. Jeg lurte på hva som hadde fått ham til å forlate Brooklyn ; Kjærlighet, sjølsagt, sa han. Men den tok slutt og siden har jeg kjørt denne ruta. På tide å spore av da kanskje ? Han smilte under barten. Tja, har tenkt på det ca. ei gang i døgnet de siste ni åra, men det blir liksom ikke noe av det... Vi ble sittende stille en stund før vi kjørte av motorveien og inn mot destinasjonen hans, den søvnige byen Slate Run.Han skulle bare tømme lasten sin og så dra kjappest mulig tilbake og hente en ny. Da han hadde satt meg av, tutet han med hornet og forsvant i en sky av støv og diesel.
Jeg måtte finne meg et sted å sove og tok inn på det første motellet jeg fant. Det var billig, men holdt etter mine mål god standard.En fargeTV, boltet fast til bordet, en ren og delikat dusj og ei god dobbelseng.Alt var hvitt
eller lyst grått, til og med gulvteppet var såvidtjeg kunne se hvitt, men forbausende rent. Etter å ha sjekket inn tok jeg meg en gloheit dusj og gikk så ut på verandaen for å tømme brusautomaten for Pepsi. Eieren satt og halvsov i en hammock rett ved automaten. Det er den eneste regelen jeg har !! Unnskyld ? Jeg så spørrende på ham, men det kom ingen respons.Bare litt grynting.Han hadde snakket i søvne. Jeg snek meg tilbake til rommet mitt med tre bokser iskald Pepsi.Jeg tok en peanøttpose fra minibaren, slang meg på senga og etter litt zapping kom jeg rett på starten av en Seinfeld episode.Bedre kunne det egentlig ikke bli, bortsett fra at jeg allerede savna Thóra. Etter Seinfeld var det Jay Leno Show, og da sovna jeg. Jeg våkna grytidlig neste morra.Jeg så gjennom de tynne hvite gardinene at om noen få timer ville det være sol og blå himmel så langt øyet kunne se.Jeg skrudde på TV´en med fjernkontrollen og så på CNN i en liten halvtime.En kjedelig miks av propaganda, værmeldinger og reklame. Jeg sto tidlig opp og tok morravasken. Så kledde jeg på meg og gikk ut i høstmorgenen.Det var blitt kaldere ute, men på en riktig måte.Det skulle jo være sånn nå på høsten. Oppe i åsene hadde bjørka fått gule og røde sjatteringer og hele fargeprakten speilte seg på en blank innsjø.Jeg drakk av den friske lufta og gikk sakte over parkeringsplassen og inhalerte den nye årstida.
I åttetida gikk jeg innom Ted´s Diner og spiste frokost.Pannekaker med lønnesirup.Man var da i Amerika, og sannelig gikk ikke dagens ”Good morning, America” på samtlige tre TV´er i Dineren. Jeg tok meg flere kopper kaffe og bladde gjennom lokalavisa, The Gazette.Det var omtrent som å bla i lokalavisa hjemme i Norge.Små og enda mindre notiser om hva som hadde skjedd de siste dagene; X hadde kjørt i fylla og blitt anmeldt av Y, som ikke hadde likt at venstresida på bilen hans nå var uten sidespeil og med ei stygg ripe i lakken som gikk fra bakskjerm til forskjerm. I en så liten by som dette måtte man enten være turist eller dum for ikke å skjønne hvem X og Y var.Akkurat som i Norge. I ellevetida måtte jeg sjekke ut. Jeg leverte nøkkelen i resepsjonen og spurte samtidig hvor det var best å gå for å få haik herfra. Åh, herfra kommer man ikke, svarte han bittert. Han skulte bort på kona som satt høygravid i en sofa sammen med de to minste ungene og sydde på noe tøy. Så besinnet han seg, tok på seg et smil og sa at jeg burde gå til sagbruket og spør en av sjåførene som kjørte plank østover. Jeg ønska ham lykke til og han sa takk, og stirret tomt ut i lufta.
På sagbruket ble jeg bryskt avvist i porten og den
sure vakta fortalte meg at det var slutt på å la sjåførene ta på haikere.Det hadde vært en del episoder som man helst ville unngå og derfor var det lagt ned forbud mot å plukke opp haikere. Jeg skjønte at det ikke nytta å stå der og mase, så jeg tok på meg ryggsekken og begynte å gå i retning highwayen.Det var fremdeles mange mil ut til den så jeg prøvde å haike, men de få bilene som kjørte forbi meg gjorde nettopp det.Kjørte forbi. Da klokka nærmet seg halv sju på kvelden bestemte jeg meg for å komme meg inn til byen igjen og ta inn på motellet.Jeg hadde ikke lyst til å stå langs den uopplyste highwayen og haike uten at noen så meg.Det var rett og slett livsfarlig. Jeg ble sjekka inn på samme rom som forige natt og bladde fram den samme kanalen, med de samme programmene. Jeg ble ikke sittende for lenge, men tok meg en dusj og gikk ut for å finne en bar.Det lå tre stykk på hovedgata og jeg valgte den som så mest anonym ut. Satt meg ved disken og ba om Carlsberg. Beklager, domestic only, sa fyren på motsatt side. Jeg vurderte å be om en Pepsi istedet, men ville ikke fornærme noen så jeg tok en Budweiser. Da jeg hadde drukket den opp, fikk jeg en til, og deretter gikk jeg tilbake til rommet mitt. Jeg ble liggende i senga og tenke på hva jeg egentlig ville gjøre nå. Hele planen jeg hadde lagt før jeg dro over hit var nå mer eller mindre forlatt.
Det begynte jo så bra.Jeg bodde fire uker hos min tante og onkel i Millwaukee.De var begge pensjonerte filologer og bodde i et svært hus i utkanten av byen. Jeg hadde drømt om New York siden jeg ble hekta på Woody Allen og nå ville jeg dit.Idéen om å gå fra Millwaukee til New York kom faktisk bare rekende på ei fjøl den sommeren onkel og tante hadde vært på sommerbesøk i Norge.De hadde invitert meg over og jeg lovte å komme. Jeg hadde trent daglig gjennom hele høsten og vinteren hjemme i Norge.Lange gåturer og jogging i skogen. I helgene var jeg i svømmehallen og lå den siste helga opp mot 3000 meter pr. økt. I tillegg måtte jeg planlegge ei løype å gå. Jeg ville se mest mulig på turen og i stedet for å velge ei gansk rett linje opp til New York, som ville tatt maks en måneds tid, ville jeg først ned mot Florida. Ruta jeg planla ble i grove trekk som dette ; Fra Milwaukee til Chicago, derfra til St.Louis, så til Memphis.Fra Memphis dro jeg opp mot Atlanta og så ut til kysten ved Savannah.Deretter langs kysten til jeg kom frem til New York.Da fikk jeg med meg både Washington og Philadelphia.I tillegg til å planlegge ei slags løype og å trene, måtte jeg også skaffe meg turutstyr ; En romslig, men superlett og anatomisk perfekt ryggsek fra Berghaus.Et lite stormkjøkken, et enmannstelt som veide under en kilo. Joggesko og vanntette fjellsko i skinn fra Crispi.
Ei utrolig behagelig bukse fra Berghaus og min egen røde anojakke fra Norrøna.MagLite, Berger multiverktøy, et par aluminiumsflasker fra Zigg og ei lue som jeg hadde hekla sjøl.I tilleg hadde jeg vett nok til å kjøpe et brukt kamera så jeg kunne få tatt bilder underveis.Jeg fikk tak i et brukt EOS 3 med winder, til knappe to tusen norske. Alt i alt ble det veldig dyrt, men siden studielånet mitt alt var cashet inn var det bare å dra Visakortet varmt. Måtte bare huske på å melde meg opp til en eksamen og få ei sykemelding for å slippe når den tid kom. Så hadde jeg gått inn sko og utstyr forøvrig i en måneds tid og dratt over til USA i slutten av mai. Nå var jeg altså her, langt utafor Chicago. Jeg lå minst tre uker etterskjema.Det var takket være Thóra og derfor gjorde det ingen verdens ting. I ellevetida ringte jeg til henne.Det kimte et par ganger i telfonen før hun var der. -
Hei, det er meg.
Å hei ! Nærmest ropte hun.Så deilig å høre deg ! Jeg kjente nakkehårene reise seg, så forelska var jeg. Ja, det må jo snart være 48 timer siden sist vi snakket sammen. Hun lo; – Hvor er du da ? Jeg forklarte at jeg hadde haika med en trailer for å ta igjen litt av de tre ukene jeg hadde vært hos henne og at jeg nå satt mer eller mindre fast her. Du får begynne å gå da, sa hun og trillet latter gjennom kobberlinjene.
Ja, jeg starter i morra tidlig.Har jo ikke råd til å bo på motell heller. Vi småpludret sikkert i tyve minutter, men da måtte jeg legge på fordi jeg var tom for småmynt. Så sovna jeg mens en eller annen predikant ba om penger på tv.
Det var like grei å begynne å gå.Jeg var på etterskudd, men til hva ? En reiserute ? Jeg tenkte at det spilte ingen rolle når jeg kom fram, men samtidig tenkte jeg på Thóra.Nå ville jo bare være sammen med henne. Mens jeg spiste lunsj på en kombinert veikro/bensinstasjon studerte jeg kartene mine for å se hvordan jeg kunne ta inn ei uke eller to. For det første var det utelukket at jeg kunne spare inn tid ved å gå.Jeg måtte enten haike, ta buss eller eventuelt tog.Problemet var at jeg ikke hadde så mye penger igjen og en buss eller togtur ville spise mye av kontoen.Samtidig kunne jeg sitte behagelig på en Greyhoundbuss og komme like langt på et døgn som jeg ellers ville brukt minst ei uke på å gå.Og hvis jeg gikk måtte jeg spise hver dag og overnatte i tilfelle øsende regn. Jeg bestemte meg for å ta en Greyhoundbuss som gikk fra neste by, og dra helt til Chattanooga. Jeg drakk opp teen, betalte, og så begynte jeg å gå mot nærmeste by.Jeg gikk med tommelen i været og det tok
ikke mer en et kvarter så ble jeg plukket opp av en bil.Jeg tok det som et godt tegn. Det var en mann på mellom 55 og 60 år. -
Hvor ? spurte han
-
Østover, svarte jeg like knapt.
-
Ok, sa han bare og jeg tolket det som at jeg kunne sette meg inn.
Da jeg hadde fått plass i setet satte han automatgiret i D og ga gass. Etter fem minutter hadde han ikke sagt et ord annet enn de innledende før jeg satt meg inn.Jeg tenkte at han kanskje var av den stille typen og ville ikke forstyrre ham så jeg tok opp ei bok av Sue Townsend. Jeg satt og leste i minst et partre kvarter før jeg sovna. Jeg ble vekket av at han forsiktig rista meg i skulderen; Du snorker. Beklager, sa jeg og smilte unnskyldende. Vi er framme nå. Da så jeg at vi sto parkert på en busstasjon. Det er et motel rett der borte. Han peke på en tre etasjers bygnig bak busstasjonen. Du skal ha takk for turen, sa jeg mens jeg fikk med meg tingene mine ut fra baksetet. Han nikket høflig og forsvant ut av livet mitt. Jeg så på klokka og den var allerede litt over sju. På motellet fikk jeg et lite rom i tredje etasje, med svart/hvitt tv og kombinert dusj og toalett.Veggene på
badet var i en kommunegrønn farge, og med ei 20 watts lyspære som eneste belysning, så jeg ut som en dødssyk kreftpasient i speilet. Soverommet var kledd med en tapet i lys mosegrønt, med sterke innslag av nikotingult.Senga mangla et bein, så jeg henta en krakk jeg så i ganga, og brukte den som det fjerde beinet.Det funka sånn passe. Jeg kom meg ut i byen og fikk i meg litt varm mat på busstasjonen. Morraen etter var det grått vær, men det skulle visst lysne opp i løpet av formiddagen hadde de sagt på tv.Jeg var i godt humør og gikk i godt tempo langs den stille veien. Etter en times tid ble jeg passert av en gammel lastebil som stoppet opp tjue meter foran meg. Før jeg nådde frem hoppet en langhåra fyr ut og strakk på bena. Hei ! Smilte han vennlig. Hei, svarte jeg og likte ham instinktivt. Er du på loffen eller ? Jeg prøver i allefall, sa jeg som sant var. Han presenteret seg som Stephen og forklarte at han kom fra The Farm, et kollektivt gårdsbruk som drev med økologisk jordbruk. Han lurte på om jeg var interessert i å jobbe for kost og tak over hodet i noen dager.De holdt på med innhøsting og
kunne ha bruk for et par hender ekstra. Etter et par sekunders betenkningstid sa jeg ja. Jeg satt meg på lasteplanet sammen med et par høns og ei bikkje som overså meg mer nonchalant enn en katt kunne gjort. Da vi ankom The Farm, måtte vi gjennom en port der ei vakt passa på.Han het Leslie og var en gammel marinesoldat, fikk jeg vite senere. Nå var han pasifist og dørvakt her. Stephen forklarte at de hadde femten tusen besøkende hvert år på Farmen og at de var nødt til å luke ut de verste syrehodene som ville bli der, og Leslie, den våpenløse sheriffen, var rett mann for jobben.
Jeg ble presentert for en del andre av beboerne ,
men de fleste var allerede ute på jordene og jobbet. Mens vi drakk en kopp te fortalte Stephen meg om opprinnelsen til The Farm. Opprinnelig holdt vi til i Tennessee, men på midten av åttitallet ble det for mye dop og for lite idealisme.Folk kom rekende bare for å trippe på syre og gadd faen ikke jobbe, ja det er derfor vi har Leslie her. Så fra å være godtatt i i byen, ble vi stadig mer uglesett og til slutt holdt hele greia på å løse seg opp.Du kan tenke deg at det var tøft nok å passe inn i sørstatene for en gjeng langhåra drog, men vi leverte varene og nøt en slags repekt.Etterhvert ble det alikavel for mye flipp… Han drakk oppresten av teen ; De seigeste av oss, som også eide jorda, fikk solgt til
en bra pris og dermed flytta vi hit. Jeg tror vi satt sånn i et par timer og han fortalte at han hadde studert Zenlitteratur, Ekstra Sensorisk Persepsjon ,mental telepati og yoga. Jeg ble jævla inspirert og da han viste meg rundt på den enorme gården fikk jeg en voldsom arbeidslyst over meg. Folk jobba effektivt og målretta.Det fantes bare en traktor på gården.Den ble brukt til det tyngste arbeidet.Til pløying og harving brukte man hester. Enorme Shirehester med hover så store som basketballer (…) . Stephen forklarte at de store hovene fløt som luftputer på jorda og unngikk å pakke jorda som f.eks en traktor ville ha gjort.Dessuten var de billige i drift, svært gemyttlige og når de endte sine dager ble de pølse som de solgte på markedet siden nærmest alle på gården enten var vegetarianere eller veganere. Det var åkre med korn, maisåkre uten ende, vannmeloner i tusentalls, veksthus som bare hadde tak, hvor tomater, agurker og squash nærmest flommet over i feit, næringsrik jord. Poteter, gulrøtter og enda mer korn og mais.Det tok liksom ingen ende.
På kvelden tok han meg med i pickupen og vi kjørte til en liten teltlandsby som lå på en topp ved en av maisåkerne. Det var ei klynge på sju telt som lå her.Det var digre militærtelt som hadde plankegulv og hemser som soverom.Alle teltene hadde eget innlagt vann fra vanntårn
på utsida av hvert telt.Disse ble fylt opp et par ganger i uka og det hele virka som et smart opplegg. De som bodde her var folk som bare jobba her i sommersesongen, og hadde andre jobber rundt om i USA. Stepehen tok meg med inn i det mest ”velutdannede” teltet som han kalte det.Der bodde det fire par, og alt gikk på fornavn.Det var PatrickRuth, JeffreyMarilyn, JoeRita og et par til som ikke var hjemme enda. Vi ble servert te og noen nydelige meloner som var høsta samme dag. Patrick satt og leste papirer for et gammel telefonsystem de hadde fått av en bedrift i nærheten. Han hadde ansvaret for å koble sammen alle telt, låver, hus og ikke minst vindmølla i et veldig lokalt telefonnett. De hadde allerede døpt det Beatnik Bell. Vi drakk te sammen og prata om hva som skulle gjøres i morra. Ruth viste meg opp på hemsen hvor jeg skulle sove. Det var ingen vegg der oppe, bare tak over hodet.Jeg lå der og så rett ut på de store jordene hvor avlingene stod i sirlige rader og venta på å bli høstet inn. Det var et vakkert syn.Og på himmelen strålte fullmånen mildt over oss alle. Harvest Moon, tenkte jeg, og en en blanding av lykke og tung trøtthet seig innover meg før jeg sovna
Selvfølgelig sto vi opp med sola.Det vil si at vi sto
opp rundt halv seks.Etter kattevask og felles frokost var det bare å komme seg ut på jordene.Jeg skulle høste vannmeloner.Det virket jo forsåvidt som en enkel jobb, men disse vannmelonene var jo enorme og arbeidstempoet var helt vanvittig. Svære bunker med hampsekker lå rundt oss og i hver sekk fikk vi plass til ca.15 vannmeloner.Det blei rundt 45 kilo per sekk.Når sekken var fylt opp bar man den bort til ei diger hestekjerre, og så var det bare å begynne på neste sekk.Etter en times tid trodde jeg at jeg skulle renne vekk i svette og ropte til Patrick om det var noe vann i nærheten. Han kom bort til meg og dro en kniv opp av lomma.Så delte han en diger melon i fire og ga meg en av båtene.Han smilte og vi spiste to meloner på rappen. Klokka elleve kom Stephen forbi i lastebilen og tok oss med inn til sentrum av The Farm.Til min overrraskelse var det ikke bare 30 minutters pause, men 3 timers siesta.Stephen forklarte meg hvorfor; Du vet, midt på dagen nå er det fremdeles så varmt at hvis vi hadde jobbet da ville de fleste bokstavelig talt ha tørka ut.Så nå spiser vi heller et godt måltid, drikker masse vann og bader i elva. Etter det pleier de fleste å ta en time i ei hengekøye.Så jobber vi fra to til seks. Høres jo smart ut, sa jeg. Ja, ikke sant? Han smilte og dro videre for å hente flere folk.
Klokka seks sjangla jeg over jordene og mot madrassen på hemsen.Jeg ville rett inn og sove, men Patrick mente jeg burde vaske av meg svetten i elva.Ellers kunne han garantere meg sopp både her og der. Jeg gjorde som han sa og vi gikk sammen til elva med nesten alle de andre.Det var allerede minst tredve stykk som lå og plasket i elva.Alle nakne selvsagt.Her nytta det ikke å være bluferdig, så jeg rev av meg tøyet og hoppet uti.Det var kaldere i elva enn jeg hadde trodd og jeg fikk en bankende ereksjon med en gang.Dermed var det bare å svømme i ring til blodet hadde trukket seg tilbake. Et par damer sto på grunna med puppene i fri dressur og ville ha meg med på vannvolleyball.Jeg skyldte på ømme skuldre og holdt meg på litt dypere vann.Det siste jeg ville gjøre nå var å sprette opp av vannet og slå en smashball. Det ville være sosialt selvmord.Eller forresten, kanskje dette var plassen det nettopp IKKE ville vært sosialt selvmord.Uansett, jeg holdt meg til mine sosiale normer.Tryggest det.
Vi spiste middag i sjutida og deretter kunne vi
gjøre hva vi ville.Jeg kom meg opp på min lille hems og sovna rett før jeg fikk lagt meg på madrassen.Det siste jeg husker er synet av åkrene mens sola gikk ned. Det må ha vært et smil på leppene mine mens jeg sov.
UT OG KIKKE ETTER UFO SMASHING PUMPKINS_ MORGENBLADET NEKROLOG
Fem dager senere mente jeg at det var på tide å komme meg videre. Jeg sa ha det til alle jeg hadde jobbet sammen med,og fikk sitte på med Stephen til busstasjonen inne i byen.Han sa at jeg var velkommen tilbake ”anytime soon”, og jeg lovte fra hjertet at det skulle jeg huske. Når jeg hadde kjøpt billett fant jeg en telefonkiosk og prøvde å ringe Thóra, men hun tok ikke telefonen, så jeg satt meg i på en benk hvor det var innebygd små tv apparater for hvert sete.De var drevet av myntinnkast, så hvert kvarter måtte jeg putte på 50 cent. Jeg så på tv helt til bussen min ble ropt opp.Jeg fikk meg med et par bokser Dr.Pepper og kom meg ombord.
Å komme inn i denne bussen var til å begynne med en
real nedtur i forhold til mine forestillinger om en greyhoundbuss.Den var riktignok sølvfarget på utsida, med boogiehjul og det hele, men inne var det jævla trangt.Så lenge man ikke satt alene i et dobbeltsete var det umulg å ikke å forstyrre naboens intimsfære.Selvfølgelig var bussen stapp full, og jeg var den heldige som skulle sitte ved siden av ei gammel dame med briller så sterke at jeg tror hun i realiten måtte være blind.Hun hadde i tillegg til sin egen dårlige ånde, med seg en dvergpuddel som hadde samme dårlige ånde og flasset nervøst mens tunga hang som et rosa slips ut av kjeften Vi satt ved siden av hverandre i 13 timer uten å utveksle et eneste ord. Da hun og puddelen gikk av i Gdansk,Tennessee, pusta jeg letta ut.
Siden det var to timers opphold her fant jeg nærmeste Diner og bestilte frokost. Det var egg, bacon og bønner.Ferskpressa juice og den deiligste svarte kaffe jeg hadde smakt. Jeg fikk også ringt Thóra og vi snakket i mer enn en halvtime før jeg måtte løpe til bussen.
Mens vi kjørte videre mot Chattanooga tenkte jeg
bare på henne.Jeg hadde mest lyst til å bare komme meg på et tog rett til Thóra. Jeg så henne for meg den første kvelden hjemme hos henne.I den blå fløyelskjolen, barføtt og med en parfyme som gjorde meg helt ør i hodet.Jeg kunne faktisk lukte den her på bussen.Så sterk var lengselen etter henne. Thóra i sort silkeunderkjole, nydusja med vått, kort hår.Herregud.Jeg prøvde å tenke på noe annet men det gikk heller dårlig, så jeg ble sittende som en slags Hans Jæger og lengte etter en kvinne som ikke var her.Skjelvende og fylt av kjærlighet og begjær. DRA RETT TYIL THORA OG BESØKE HENNE ETTER EN TELEFONSAMTALE::: SKRIV OM DET + mer fra THE FARM ?? …
i BOSTON Hun møtte meg på hovedstasjonen og var enda vakrere nå enn sist vi hadde vært sammen.Hun smilte til meg der jeg kom subbende med ryggsekken og jakka på slep.Bak henne så jeg de høstklede åsene.Trærne stod der som hele Goethes farvelære.Og så var det kyss,klapp og klem.
Jeg boret ansiktet mitt inn i håret hennes og kjente at det duftet sommer, og jeg bare stod der og mumlet ”herregud” som en annen idiot, mens hun puttet hendene ned i lommene mine og måtte kjenne hvordan jeg skalv. Det mørknet før vi kom til leiligeheten hennes.Den var av en annen kaliber enn huset hennes, men var kanskje mer koselig og personlig.Hun hadde til og med peis i stua. Jeg syntes å merke at noe var galt, men håpte at det bare var dårlig mannlig intuisjon og tenkte ikke mer på det. Hun ringte etter pizza, mens jeg tente opp i peisen. Vi ble liggende på sofaen foran peisen og prate.Vår underlige samtale vekslet mellom påbegynt alvor og sjargong.Vi flakset fra emne til emne og var litt redde for fortsettelsen.Hun lå tett ved siden av meg og duftet tannpasta og ville snakke om Woody Allens ”Manhattan”. Men det blafret bare noen stearinlys i leiligheten og det var så mye naken kvinnehud som brant mot min.Jeg mista rett og slett bakkekontakten.Jeg var i svev og frigjorde meg fra tyngdekraften.Jeg luktet på henne og strøk henne og hvisket mitt idiotiske ”herregud” i et eneste sett. Jeg styrtet fra mitt frie svev da hun sa ; Nei, ikke gjør det Jon, vent, du skjønner, det er ikke bare deg, det er en annen… Jeg lå knust på bakken og så opp på henne. En annen ? hørte jeg meg selv hyle. – Det er da virkelig for banalt !? Ikke misforstå, Jon.Hun satt seg opp. -
Hvem er det ? klynket jeg. – Hva heter han ? Hva
gjør han ? -
Det spiller ingen rolle.Du kjenner ham ikke.Dessuten er han i England.
-
Hvorfor sa du ikke det før ?!
-
Hva skulle jeg si ? Det er ikke noe forhold.
Jeg kastet meg håpefult på; Ikke noe forhold ? -
Jo.Nei.Han ville gifte seg med meg.Men jeg tør ikke.
Jeg kjente at det svartnet for meg. – Han er sikkert en jævla pappagutt, fastslo jeg. -
Herregud, Jon…
-
Det er ikke noe å diskutere.Jeg vet at han er en pappagutt.Med fars GullVisa og det hele.
-
Hva i all verden er det du insinuerer ?
-
Ikke motsi meg, Thorr !
-
Jeg heter ikke Thorr.
-
Jeg kaller deg Thorr! Det føles mer naturlig! Han elsker deg .Du elsker ham. Du er pappajente og han er pappagutt.Det er så banalt at jeg dør!
-
Så dø !! Jeg ante ikke at du var sånn.Du skremmer meg.
Jeg hørte hva hun sa, og registrerte til og med at hun hadde helt rett, men hjernen min greide ikke å sende signal til munnen min om å holde kjeft. Hva tror du at du gjør.Du skremmer vettet av meg.Jeg ligger rolig ved siden av deg og stoler på deg, så dytter du meg bare utfor.Jeg har styrtet.Kan du ikke se det !? Jeg ligger strødd utover flerfoldige kvadratkilometer.I tusen biter!!
Hold for guds skyld opp ! Du trekker slutninger før du har hørt noe som helst.Du er jo helt hysterisk.Hvem tror du at du er ? Jeg har også et følelsesliv.Jeg opplever noe med deg.Vi bygger opp noe… Bygger vi ? sutret jeg. Vi bygger ikke engang et luftslott.Jeg ligger her og elsker deg, skjønner du ikke det ? Jeg elsker deg! Faen, Jon.Ikke si det.Ikke snakk, jeg skal forklare. Han er gamlekjæresten, skjønner du. I mange år… -
Hva gjør han ? Avbrøt jeg.
-
Han er navigatør.
-
På havet ?
-
På jumbojet.
-
Å, herregud! Flykaptein! Og dere har bollet dere på Pattaya og i Florida og planlagt hjem og familie.Så får du kalde føtter og stikker.Inn kommer jeg som du leker med til du endelig bestemmer deg for flykapteinen…
-
La meg snakke ut, Jon.Han er eldre enn meg.Han er førti år.Han har et trygghetsbehov som er enormt…
-
Hvem har ikke et trygghetsbehov som er ganske enormt, hulket jeg.
-
Jon…
-
Elsker du ham ?!? Jeg greidde ikke å stoppe sytinga.
-
Du har ikke rett til å spørre.
-
Jeg spør alikevel. Det begynte å bli fult i tårekanalene mine. – Jeg er knust, Thora, jeg må vite det.
-
Jeg har…jeg har vært… og er… veldig glad i ham.
Og så kom tårene.Og snørret.Og resignasjonen.Der og da ga jeg henne opp for alltid.Jeg befant meg i et mørke jeg følte jeg aldri kunne komme ut av. Hun dro meg inntil seg .Jeg hulket og begynte med mine sedvanlige ”herregud”. Hun begynte å gråte; – Ditt selvopptatte svin.Skjønner du ikke hvor vanskelig dette er for meg.Ingen av oss er skyld i dette.Jeg er blitt glad i deg.Jeg er glad i ham, men jeg har valgt deg for lenge siden Jon. Det er bare det at jeg må ende det med ham så mildt som mulig… Så du har valgt meg altså ? spurte jeg og tørket snørr og tårer. -
Ja, din jævel.Det er jo det jeg sier.
Jeg fortsatte å hulke, og snørret rant så lett fra nesen min.Antakelig blandet med de siste bitene av verdigheten min. -
Det er bare det at jeg må få lov til å gi slipp på ham.Skjønner du ? i sommer var det så enkelt, men nå har jeg vært alene og tankene har oppsøkt meg i hver stille time.Og jeg er virkelig glad i ham ennå.Kanskje vil jeg alltid være det, men det betyr ikke at jeg ikke elsker deg.
-
Herregud , hvisket jeg bare.
Hun la seg oppå meg og tørket ansiktet mitt forsiktig med ei tskjorte før hun kysset meg. -
Herregud, herregud, lallet jeg, mens jeg prøvde å
finne på noe vettugt å si. -
Så… slapp av du. Hun lå der stille oppå meg og trøstet.
Jeg tenkte fort og irrasjonelt, og fant ikke ut hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde.Det var simpelthen helt umulig å fatte. Var det overdevent høye forventninger ? Hjemlengsel ? Arvelig sinnsykdom i familien som endelig var blitt utløst ? Eller var jeg bare så umoden og hadde så manglende innsikt i mitt eget sjelsliv ? Jeg fant selvfølgelig ikke noe svar og sovnet etterhvert av utmattelse ved siden av henne. Jeg våkna midt på natta.Faktisk.Klokka på videoen viste 03.00.Jeg var drivende våt av svette, og størkna snørr klebet fremdeles i ansiktet. Jeg gikk stille inn i dusjen og satt på kaldt vann.Jeg stod og prøvde å nyte det i et lite minutt.Det gikk ikke. Så vridde jeg over på glovarmt og nærmest skoldet meg ren mens jeg skurte vekk svette,tårer og, hadde jeg nærmest sagt, blod. Mens jeg stod og frottérte meg tørr kom Thora inn på badet.Hun ga meg et glass vann og en bitteliten rosa tablett. – Ta denne. Hun smilte forsiktig til meg og satt seg på doen og begynte å tisse. Den sildrende lyden gjorde meg enda mer vemodig. Da hun var ferdig, vasket hun hendene, tok av seg trusa og gikk ut og la seg igjen.
Jeg ble stående og se meg sjøl i speilet.Jeg sa navnet mitt stille for meg sjøl. ”Jon”. ”Jon”, for hver gang fikk ordet mindre betydning og jeg ble redd og forvirret , svelgte tabletten, og løp ut i stua og sank sammen på den korteste sofaen. Jeg husker ikke hva som skjedde, men jeg må ha sovnet omtrent øyeblikkelig og jeg våknet ikke før tolv timer senere med et salig smil på leppene.
Det lå en lapp på kjøkkenbenken.Hun var på bibliotket og kom hjem i nitida, hadde hun skrevet.Hun hadde prøvd å vekke meg men det hadde vært klin umulig. Hun undertegnet med et pentagram og jeg tror jeg tok den lille spøken. Jeg dusja på nytt.Åpnet en juicekartong og satt meg i sofaen.Jeg følte for å leke med meg sjøl, men der nede var det rett og slett umulig å få respons.Jeg kom på den rosa pillen jeg hadde svelgt i natt og ga den skylda. I sekstida var jeg så trøtt at det svidde i øynene mine og hele kroppen kjentes doven.Jeg fant glasset med de rosa tablettene, Vival, i kjøkkenskapet og tok likegodt en til.Giften skjøt fart i blodet mitt og jeg slokna som en stein.
I etttida på natta våkna jeg og følte meg merkunderlig frisk og opplagt.Thóra satt i sofaen med beina samlet opp under seg slik osm bare kvinner kan.Hun så på et eller annet talkshow.Hun så ikke at jeg våknet,
så jeg ble liggende og smugkikke på henne. Hun var nydelig.Det korte håret, de blå øyene og fregnene rundt nesa, også kjente jeg duften av henne.Den beruset meg. Jeg prøvde å drikke duften hennes gjennom nesa.
Når hun så at jeg hadde våkna,kom hun bort til meg og kysset meg lett på panna. -
Det var da voldsomt som den pillen virka på deg…
-
Jeg tok en til i sekstida.Rene vidunderkuren.
-
Bare ikke bli hekta, sa hun og smilte.
Hun reiste seg og slokka tv´en, og så gikk vi sammen og la oss på soverommet. På morraen var jeg fremdeles uforskammet frisk og løp ned til en seveneleven og kjøpte en pose appelsiner som jeg pressa til juice før hun var ferdig med sitt morgenstell.Vi spiste i stillhet, men det var en forsonende tone i rommet. Når jeg tenkte på min oppførsel for knappe to døgn siden, vrengte det seg inni meg, og jeg måtte bare prøve å glemme hele greia.Undertrykkelse og fornektelse var ikke bare dumt. Thóra ville tydeligvis heller ikke snakke om det og det passa meg i grunnen bra. Hun dro Universitetet, mens jeg rydda vekk fra bordet og tenkte på hva jeg skulle gjøre resten av dagen. Jeg bestemte meg for at jeg ville kjøpe ei bok og gikk på byen for å sjekke bokbutikkene og antikvariatene. Allerede i den første sjappa fant jeg flere bøker jeg ville ha; ei samling av Oscar Wilde, deriblandt min
favoritthistorie; Spøkelset på Canterville, Stephen Kings Nightmares & Dreamscapes og Paul Austers Leviathan. Jeg kjøpte alle sammen og dro hjem igjen. Jeg rydda ganske kraftig i leiligheten, fremdeles i svært god form etter nærmere 30 timers dyp søvn takket være de to vidunderpillene.Når jeg hadde rydda ferdig tok jeg en glohet, nærmest skoldende dusj, den tredje eller fjerde på et døgn.Jeg fant fram rene klær, salte kjeks (og ost), og brygga ei kanne med god te. Da var klokka allerede blitt nærmere halvsju og jeg satt meg godt til rette i sofaen med bøkene og teen. Den kinesiske teen var sterk og velsmakende. Den smakte beroligende av masse forskjellige urter jeg ikke ante navnet på. I bakgrunnen spilte radioen sløy jazz på lavt nivå, og når jeg åpna boka falt det oransje lyset fra ettermiddagssola over de hvite sidene.Lykkefølelsen kom som et lite sjokk, og jeg prøvde å holde på den mens jeg blandet den oransje fargen med bruddstykker av gode minner.
Etter et par måneder hadde jeg egentlig slått meg til ro hos henne. Vi hadde innarbeida oss noen enkle rutiner; hver morra gikk jeg ned på hjørnet og kjøpte en pose med appelsiner som jeg pressa til fersk juice.Samtidig kjøpte jeg ferske rundstykker og eventuelt pålegg.Mens hun var i dusjen dekka jeg på og kokkte vann til kaffe.Når hun kom ut av
dusjen helte jeg det kokende vannet i presskjelen og mens vann og kaffe blanda seg til passe smak og styrke, rakk jeg en dusj.Så spiste vi mens vi hadde radioen lavt på i bakgrunnen.Litt småprat og så måtte hun løpe.Etterpå rydda jeg av bordet, henta avisen nede i gangen og slang meg på sofaen en times tid.
For å få tida til å gå hadde jeg begynt å låne et av
kameraene hennes og gikk i timesvis og bare tok bilder av alt som gjorde inntrykk på meg.Det kunne være ett trafikkskilt, en rad med biler som sto feilparkert, et par som krangla åpenlyst på gata eller bare forskjellige håndskrevne lapper i et butikk eller kafévindu. Lapper med en forklaring på hvorfor det var stengt, hvor lenge, om eieren kunne nås på telefon og lignende.
Thora er camilla ? studerer foto ?
Begynne å ta bilder stor suksess med IR bilder !!! Jobbe i jernvarebutikken.. jazz i abkgrunnen hangout, etc ?
THE FARM BO HOS EN ” NEGERFAMILIE ”
TUNNELEN I BROOKLYN ALKYMISTEN TRANSPLANTASJON:::::
Flytte til Manhattan med Thóra Hun slutter pga sammenbrudd (lite) løhgn til sin far som gir oss (henne ) peneger til å bare b å¨jobbe litt p åmanhattan Jeg som fotoassistent, hun på en. Diner
Hybel langs HUDSON ELVa, som det jeg har skrevet før.
Han satt ved baren og gråt. Så vendte han seg mot meg og sa ; What do you call a man who cries ? Well, just...just a man, I guess, svarte jeg. Han tenkte seg litt om.Så tørket han noen tårer med håndbaken ; Thank you ! , sa han og reiste seg, Takk ! Han tok meg i hånden og smilte skjevt, så forsvant han. Dette var jo som tatt ut av en film, men hvor var kameraet nå?
Jeg forsov meg stadig oftere.Snart sto jeg rett og slett ikke opp.Sjefen ringte og ba meg ringe til legen og få en sykemelding, men jeg ringte aldri.Jeg var jo ikke syk.
Den veien, sa jeg og pekte framover.
Parfymen hennes slo mot meg.Duften var full av ansvarløs juli og hormonell ubalanse. Hun pekte bakover og bagasjelokket åpnet seg med et lite klikk. Jeg la sekken ig jakka fra meg, så trampa jeg støv av støvlene og satte meg inn.
Hun var rundt 2626 år gammel.Nøttebrun, og sjarmerende fregnete etter mange timer i sola.. Hun var kortklipt, blond og hadde isblå, nesten fluoriscerende øyne og vakker uten å være typisk billedpen.Jævlig vakker. Jeg tok meg selv i å stirre og slo ned blikket. Hun la merke til det og smilte selvsikkert mens hun så rakt framover. Og hvor skal du egentlig da, spurte hun. Nærmeste motellrom, sa jeg. Hun sa ikke noe til det, så jeg takket for at hun hadde stoppet og spurte hvor langt hun skulle. Hun fikla med radioen og fikk inn en stasjon hun var fornøyd med, Aimee Mann, tror jeg. Hun trakk på skuldrene; -
Videre…
Jeg tidde. Vi suste fram i mørket og i en slik bil var det bedre enn å ligge i ei god seng. Fet bil, sa jeg for å bryte stillheten. Pappas. Stillhet. Jeg har lånt den.Men det vet ikke han. Hun så på meg og smilte skjeivt. Så nå er det bare minutter før vi har snuten etter oss? Antakelig, ja. Hun lo. Og jeg kommer til å skylde på deg, si at du truet meg...
Hun lo. Slapp av, min far merker ikke at kjerra er alikevel.Han kommer ikke hjem på flere uker.Og hvis du tror jeg er ei bortskjemt bestemannsdatter som er ute og kjører , så… ja, så stemmer det. Forresten heter jeg Thóra, mutter var fra Island. Hun borra de blå øynene i meg. Stilig,sa jeg og følte at det gnistra svakt elektrisk gjennom ryggraden. Jeg var trøtt som ei strømpe etter en lang dag i frisk luft og sovna ganske fort.Men først lå jeg noen minutter og smugkikka på henne med nesten gjenknepne øyne. Hun var nydelig.
Jeg bråvåkna av et smell og hylende bremser.Så
begynte hun å skrike.Jeg skvatt til ; Hva i helvete er det som skjer !? Hun svarte selvsagt ikke. Men hun slutta å skrike og satt seg med hodet mellom hendene og rugga frem og tilbake. Svar meg da !! Jeg gikk ut for å se hva vi hadde truffet.Var livredd for at det var en haiker eller en full bonde som hadde forvillet seg ut i veibanen. Det lå ingen foran bilen, men da jeg sjekket bak den så jeg at det lå en livløs klump midt i veien.
Jeg så med engang at det ikke var et menneske, det var den for liten til. I ren lettelse begynte jeg å le. Jeg åpnet døra hennes og hjalp henne ut. Vi gikk sammen bort for å se hva det egentlig var vi hadde truffet.Da hun endelig skjønte at det ikke var et menneske, begynte hun å gråte. Å, herregud, jeg var sikker på at … Hun lente seg mot skulderen min. Heldigvis ikke, sa jeg. Hun gikk nærmere den livløse bylten. Det er et lite vortesvin, sa hun. Stakkars... Jeg sa ikke noe, men gikk foran bilen og så om det var skjedd noe med fronten. Ei lykt var knust og en bit av skjermen var borte.Ellers var alt tilsynelatende uskadd.Jeg brukte et par sekunder på å forklare meg sjøl hvorfor jeg brydde meg om hvordan det var gått med bilen, men ga faen. Jeg gikk bak til henne igjen. Vi må ta den med oss. Hva!? sa jeg mistroisk. Vi kan ikke bare la den ligge her.Stakkars liten. Jeg var målløs. Hjelp meg å legge den inn i baksetet, ba hun. Sikker ? Ja vi tar den med hjem til meg.Det er bare et par timer tilbake. Der røyk den haiketuren, tenkte jeg. Jeg ville alikevel
bli med henne, det var uansett et bedre alternativ enn å stå alene midt ute i ødemarka.Dessuten innbilte jeg meg at det var noen vibber i lufta som jeg ikke kunne ta på, men de var der. Vi pakket det lille svinet inn i et pledd og la det i baksetet. Å Herregud, stønnet hun og satte seg bak rattet. Hun snudde bilen og vi kjørte rolig tilbake til der vi kom fra. Det var ikke noen stemning for småprat, så hun skrudde på radioen, helt lavt som for ikke å forstyrre. Det at jeg var så trøtt og den jevne, monotone brumminga fra motoren gjorde at jeg ganske kjapt sovna igjen.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet, da jeg ble vár en lyd som hverken kom fra radioen eller bilen. Jeg gløttet på ett øye og så bort på henne for å se om hun satt og nynnet eller snakket i en mobiltelefon.Det gjorde hun ikke, men blikket mitt møtte hennes, som om hun ville se om det var meg som lå og gryntet. Jeg skvatt opp i stolen og så rådvill på henne.Helt synkront snudde vi oss for å sjekke baksetet.Pleddet beveget seg og det kom misfornøyd grynting fra under det. Shit !!! ropte hun. Det lille vortesvinet ristet av seg pleddet og så vettskremt på oss. Det kikket vekselvis på hver av oss, som om det ikke skjønte bæret, noe det antakeligvis
heller ikke gjorde.Så snudde det seg og prøvde å hoppe gjennom bakvinduet.Det gikk selvfølgelig ikke, og nå fikk det lille svinet virkelig panikk.Det begynte å hyle og å pisse rundt seg. Jeg fikk vridd meg bakover, dro opp parkasen fra gulvet og kastet meg over svinet.Hun skrek at jeg måtte stoppe den og fortsatte å kjøre. Jeg fikk tak rundt livet på svinet og dro det mot meg, noe som resulterte i at den skrek enda mer i dødsangst og sprella så vilt at jeg mista taket.Nå lå jeg delvis på gulvet og delvis i baksetet, med svinet oppå meg.Jeg skrek at hun skulle stoppe, men hun hørte ikke etter.Bare skreik at jeg måtte holde den. Svinet hoppet over meg og havnet i mellom begge forsetene.Det ene bakbenet kom i klem mellom setet og midtkonsollen. Nå fikk også hun panikk og hylte om kapp med svinet. Jeg fikk fatt i bakbenet og prøvde å dra svinet bakover, men oppnådde bare at den fikk benet løs og kom seg helt fram i passasjersetet.. I et sekunds klarhet observerte jeg at vi kjørte gjennom en liten by og det slo meg etterpå at det må ha vært litt av et skue å se oss frese gjennom sentrum i vill fart. Svinet heiv seg mot døra på passasjersida, gang på gang, uten at det førte til annet enn mer panikk. Hun fikk endelig samla seg og skrensa inn på en avkjørsel og stanset bilen. Hun hev seg ut døra og svinet fulgte etter.Det hylte i en blanding av desperasjon og nyvunnen lykke og hoppet ut i veien, rett foran en trailer.
Vi sto måpende tilbake og så traileren rase videre som om ingenting hadde hendt. Jeg lurte på om svinet mirakuløst hadde unnsluppet, men var ganske sikker på at jeg hadde sett den bli most inn i den svære kufangeren på traileren. Hun sto og skalv litt før hun segnet sammen på bakken.Jeg satt meg ned ved siden av henne, og hun lente seg inntil meg.Jeg ble lettere bedøvd av lukten hennes, og nøt det. En snau time senere var vi hjemme hos henne.Hun hadde et fancy hus i dristig moderne arkitektur, litt Sverre Fehn aktig.Det lå på den digre tomta til foreldrene NEI!!!!!!!, godt trukket ned mot en svær innsjø. Huset var lekkert innredet i mettede blå og lilla toner, med møbler i myke sensuelle former og detaljer i smijern. Hun forsvant inn på badet, og jeg inspiserte de velfylte bokhyllene hennes.Jeg ble lettere sjokka over den første boka, Anton LaVeys sataniske bibel, men så så jeg flere bøker om okkultisme, tarot og magi. Colin Wilson, og Linda Goodman var der.I tillegg fant jeg både Joyce, Rushdie og Henry Miller. De siste bøkene jeg så var Nancy Fridays bøker om kvinners seksuelle fantasier.Et agg av prestasjonsangst kom over meg. Hun kom tilbake.Nydusjet og barføtt i en tettsittende blå fløyelskjole, bærende på en flaske Absolut Citron som var dekket av rim.Parfymen luktet enda bedre.Clóe tippet jeg. Ja, jeg er heks, skjønte du ikke det ? Hun smilte
lekent, men måten hun sa heks på, var i omtrent samme tonefall som ei jente fra Grimstad hadde sagt ”hjelpepleier”. Mens hun skjenket opp drinker og tente ca. hundre sorte stearinlys, fortalte hun om hvordan moren hennes, som var islandsk, hadde oppdratt henne.Det var hun hadde ført henne inn i magiens mysterier, og om hvordan hun hadde tegnet et pentagram med en skorpion i midten og brent det før hun dro hjemmefra denne kvelden. Det glitret barnlig i øynene hennes mens hun fortalte, og jeg skjønte at hun nok ikke tok dette så alvolig som sin mor. Hun foreslo,liksom spøkende, at vi skulle ta oss et felles bad før vi la oss. God idé, sa jeg tilgjort uanstrengt og minte henne ikke på at hun var nydusja for under en time siden. Jeg sto bak henne og så på den ufattelig velskulpturerte baken hennes mens hun tappet i vann og slengte noe patchouliduftende badepreparat oppi. Da hun kom oppi karet sjekket jeg, i ly av alt skummet, om det var liv nedentil, og joda, det var det.
Jeg sov tungt de siste timene av natta, men i åtte tida kom hun inn på rommet og sa at nå var det tid for et morgenbad.Hun slengte til meg et svært badehåndkle og småløp ut igjen.Naken, rakk jeg å se. Ei diger studeør stod åpen og hvite gardiner flagret
passe sløvt i vinden. Jeg gikk ut døra og så henne akkurat i det hun stupte ut i innsjøen fra brygga nederst i hagen.Det var allerede veldig varmt ute.Lufta stod mot meg som en vegg. Det var rent fysisk. Jeg stupte etter henne og vi møttes et stykke utfor brygga. Er det ikke deilig ? smilte hun. Jo visst, sa jeg og dro håret vekk fra ansiktet mitt. Jeg hjalp henne med å komme opp på en slags bøye, og samtidig streifet jeg brystene hennes. Jeg var ennå i vannet, mens hun lå på magen på bøyen. Hun snudde seg mot meg.Håret falt ned i øynene, og hun lo.Jeg heiste meg opp ved siden av henne på bøyen.Alt var herlig, og for spøk bøyde jeg hodet bakover og la det på magen hennes.Hun sa ingenting og jeg ble liggende slik.Jeg så bare himmelen som var blå og gyllen.Jeg kjente svakt at magen hennes beveget seg og at hun luktet så godt. Vi ble liggende på bøyen og falt halvt i søvn av varmen.Da hoppet hun i vannet og jeg fulgte etter henne.Hun smilte utgrunnelig til meg og jeg tok henne igjen og la armen rundt livet på henne. Slik svømte vi sammen og hun lo hele tiden. Mens vi tørket oss på bryggen sa hun ; Jeg er brunere enn deg... så tok hun meg i hånden og dro meg med opp i huset igjen. Vi gikk rett inn på soverommet hennes. Da jeg våknet var hun vekk.Jeg husket at det var
søndag og lurte litt på hva jeg skulle gjøre.Jeg snudde meg i sengen og kjente lukten etter håret hennes i puta. Så sovna jeg igjen. De neste ukene var deilige. Vi brukte stort sett tida til å bade, lese, sløve, kjøre rundt i Jaguaren, og til å ha sex. Vi hadde sex over alt.På kjøkkenet, i hagen, på brygga, i et smug på vei hjem fra kino en torsdaggskveld ; MER MER MER MER MER MER MER MER MER
Kom, sa hun. La oss gå inn her. Her ?! Her ! Hun styrte meg inn i et portrom og vi begynte lattermildt å fomle med knapper og glidelåser.Hendene hennes føltes kalde da de grep om balla på meg, jeg ga fra meg et ufrivillig vræl, men merket samtidig at alt var som det skulle være med meg.Pikken reiste seg i det forsiktige grepet hennes og jeg dro forsiktig opp den svarte silke kjolen hennes og sank mykt inn i henne.Vi sto opp mot en grov murvegg og knulla, mens vi vekselvis iakttok hverandre, kyssa litt, og lot blikka våre seile ut mot gata.Jeg hadde en varm rompeball i hver hand, og mellom ørene mine blomstra en underlig oppspilthet, en kolossal kåthet som løp fra hjernen, ned korsryggen til underlivet og videre helt ut til tærne.Og samtidig var det å stå å knulle midt i sentrum en torsdagskveld noe som forekom høyst naturlig, ja nesten selvfølgelig.Jeg så for
meg en hel by der borgerne fulge sin innerste drifter og tok seg tid til et knull hvorsomhelst og nårsomhelst.Over kafébord og butikkdisker, på supermarkeder og i trappeoppganger.Uten sjenanse eller hemninger, med latter og ståk og med oppmuntrende tilrop fra forbipasserende og tilfeldige tilskuere.Jeg så for meg en verden hvor det å elske hvorsomhelst og nårsomhelst kunne bli like naturlig som det i dag var å slå inn trynet på folk, eller helle napalm over lekende barn. Et par kvinnfolk hadde tatt oppstilling ute på gata og prøvde å se hva som foregikk; Alt i orden ? spurte de henvendt til henne, tydelig bekymra. Helt skjønt, sa hun bare. Helt skjønt. Ukene gikk sjølsagt ikke bare med til å knulle.Det ble mye sløving på terrassen.Der satt vi I timesvis om kveldene og hørte på sirissene og gresshoppenes ustanselige sang, mens vi leste magasiner, diskuterte og drakk te eller vodka.Så naivt det enn kan høres ut følte jeg at vi var en slags sjelsvenner.Jeg kan ikke huske å ha vært så forelska.Noensinne.Muligens med unntak av da jeg var 67 år gammel og var dødsforelska i Tine B. Men dette, nå var jeg tross alt 27 år gammel, var som en mild psykose.En eneste lang opptur. Jeg likte å ligge i en Adirondeckstol og lese fra bunken av gamle MAD jeg hadde kjøpt brukt, og smugkikke på henne.Fikk bare ikke nok av å se på henne.Huden
hennes, fregnene, ørene som bare komplimenterte hele ansiktet hennes.Det knøt seg i brystet mitt.Av lykke.
All good things must pass, som George Harrison engang sa. Hun måtte tilbake til Universitetet for høstsemesteret, hun lå så langt etter i studieprogresjonen sin at hun ikke torde å drøye det lenger. Faren var riktignok svært sjenerøs, men enhver strikk kunne ryke, som hun sa. Og en søndag måtte hun dra. Hun hadde tilbudt meg penger slik at jeg skulle greie meg framover, men jeg takket nei og serverte glatt en løgn om at jeg hadde den lille reisekassa jeg trengte for å haike videre. Jeg kjørte henne til stasjonen i Jaguaren og mens toget rullet ut fra perrongen sto hun i et vindu og vinket adjø.Jeg vinket tilbake. -
Du lovte å skrive, husk det ! Ropte hun. Og å ringe
-
Lover ! ropte jeg , og så etter henne mens hun og AmTrak 302 rullet fra meg i retning New York.
Kapittel II
Jeg ventet en snau time før en lastebil plukket meg opp.Det var et enormt drog av en trailer med en skinnende kjemikalietank på slep.Sjåføren var , fant jeg ut, av det siviliserte slaget, noe som etter min erfaring var heller sjeldent.Han lignet på en ung Willie Nelson med briller.Men i stedet for ei flette på hver skulder hadde han bare ei lang flette som gikk omtrent til bukselinningen. På dashbordet lå ei bok. «Albatross Book of Verses». Engelske vers fra 13 til 1900tallet.Sjåføren, Gary, fortalt at det var hans far som hadde fått ham interessert i litteratur, særlig poesi. Favorittene var William Blake og Robert Burns. Lives in eternity´s sunrise. Han lurte selvsagt på hvor jeg hadde tenkt meg og da jeg sa at det var New York som hadde blitt målet mitt, lyste han opp og fortalte om sin oldefar som var fra New York og som hadde vært med på å bygge Brooklyn Bridge. Oldefaren var egentlig seiler, men under bygginga av broa trengte man folk som taklet store høyder og hva var vel bedre enn seilere som hadde entret høye rigger i full storm ? Han hadde dratt stålkabler fra den ene siden til den andre og tilbake igjen i en nærmest uendelig rekke.For hver lengde som ble dratt over elva, ble den surret med wire og strammet omtrent som man strammer strengene på en
gitar.En gang hadde en bunt på 200 kabler røket og drept to mann når den rekylte. I tillegg ble flere arbeidere døve av selve smellet.Når broa endelig ble åpnet i 1883 ble den kalt verdens åttende underverk.Det hadde tatt 14 år og bygge den og minst 20 mennesker var blitt drept i arbeidsulykker. Han var sjøl fra Brooklyn og ga meg adresse til ei venninne som drev en jernvarebutikk der.Hun kunne sikkert hjelpe meg med husly i en periode mente han. Jeg lurte på hva som hadde fått ham til å forlate Brooklyn ; Kjærlighet, sjølsagt, sa han. Men den tok slutt og siden har jeg kjørt denne ruta. På tide å spore av da kanskje ? Han smilte under barten. Tja, har tenkt på det ca. ei gang i døgnet de siste ni åra, men det blir liksom ikke noe av det... Vi ble sittende stille en stund før vi kjørte av motorveien og inn mot destinasjonen hans, den søvnige byen Slate Run.Han skulle bare tømme lasten sin og så dra kjappest mulig tilbake og hente en ny. Da han hadde satt meg av, tutet han med hornet og forsvant i en sky av støv og diesel.
Jeg måtte finne meg et sted å sove og tok inn på det første motellet jeg fant. Det var billig, men holdt etter mine mål god standard.En fargeTV, boltet fast til bordet, en ren og delikat dusj og ei god dobbelseng.Alt var hvitt
eller lyst grått, til og med gulvteppet var såvidtjeg kunne se hvitt, men forbausende rent. Etter å ha sjekket inn tok jeg meg en gloheit dusj og gikk så ut på verandaen for å tømme brusautomaten for Pepsi. Eieren satt og halvsov i en hammock rett ved automaten. Det er den eneste regelen jeg har !! Unnskyld ? Jeg så spørrende på ham, men det kom ingen respons.Bare litt grynting.Han hadde snakket i søvne. Jeg snek meg tilbake til rommet mitt med tre bokser iskald Pepsi.Jeg tok en peanøttpose fra minibaren, slang meg på senga og etter litt zapping kom jeg rett på starten av en Seinfeld episode.Bedre kunne det egentlig ikke bli, bortsett fra at jeg allerede savna Thóra. Etter Seinfeld var det Jay Leno Show, og da sovna jeg. Jeg våkna grytidlig neste morra.Jeg så gjennom de tynne hvite gardinene at om noen få timer ville det være sol og blå himmel så langt øyet kunne se.Jeg skrudde på TV´en med fjernkontrollen og så på CNN i en liten halvtime.En kjedelig miks av propaganda, værmeldinger og reklame. Jeg sto tidlig opp og tok morravasken. Så kledde jeg på meg og gikk ut i høstmorgenen.Det var blitt kaldere ute, men på en riktig måte.Det skulle jo være sånn nå på høsten. Oppe i åsene hadde bjørka fått gule og røde sjatteringer og hele fargeprakten speilte seg på en blank innsjø.Jeg drakk av den friske lufta og gikk sakte over parkeringsplassen og inhalerte den nye årstida.
I åttetida gikk jeg innom Ted´s Diner og spiste frokost.Pannekaker med lønnesirup.Man var da i Amerika, og sannelig gikk ikke dagens ”Good morning, America” på samtlige tre TV´er i Dineren. Jeg tok meg flere kopper kaffe og bladde gjennom lokalavisa, The Gazette.Det var omtrent som å bla i lokalavisa hjemme i Norge.Små og enda mindre notiser om hva som hadde skjedd de siste dagene; X hadde kjørt i fylla og blitt anmeldt av Y, som ikke hadde likt at venstresida på bilen hans nå var uten sidespeil og med ei stygg ripe i lakken som gikk fra bakskjerm til forskjerm. I en så liten by som dette måtte man enten være turist eller dum for ikke å skjønne hvem X og Y var.Akkurat som i Norge. I ellevetida måtte jeg sjekke ut. Jeg leverte nøkkelen i resepsjonen og spurte samtidig hvor det var best å gå for å få haik herfra. Åh, herfra kommer man ikke, svarte han bittert. Han skulte bort på kona som satt høygravid i en sofa sammen med de to minste ungene og sydde på noe tøy. Så besinnet han seg, tok på seg et smil og sa at jeg burde gå til sagbruket og spør en av sjåførene som kjørte plank østover. Jeg ønska ham lykke til og han sa takk, og stirret tomt ut i lufta.
På sagbruket ble jeg bryskt avvist i porten og den
sure vakta fortalte meg at det var slutt på å la sjåførene ta på haikere.Det hadde vært en del episoder som man helst ville unngå og derfor var det lagt ned forbud mot å plukke opp haikere. Jeg skjønte at det ikke nytta å stå der og mase, så jeg tok på meg ryggsekken og begynte å gå i retning highwayen.Det var fremdeles mange mil ut til den så jeg prøvde å haike, men de få bilene som kjørte forbi meg gjorde nettopp det.Kjørte forbi. Da klokka nærmet seg halv sju på kvelden bestemte jeg meg for å komme meg inn til byen igjen og ta inn på motellet.Jeg hadde ikke lyst til å stå langs den uopplyste highwayen og haike uten at noen så meg.Det var rett og slett livsfarlig. Jeg ble sjekka inn på samme rom som forige natt og bladde fram den samme kanalen, med de samme programmene. Jeg ble ikke sittende for lenge, men tok meg en dusj og gikk ut for å finne en bar.Det lå tre stykk på hovedgata og jeg valgte den som så mest anonym ut. Satt meg ved disken og ba om Carlsberg. Beklager, domestic only, sa fyren på motsatt side. Jeg vurderte å be om en Pepsi istedet, men ville ikke fornærme noen så jeg tok en Budweiser. Da jeg hadde drukket den opp, fikk jeg en til, og deretter gikk jeg tilbake til rommet mitt. Jeg ble liggende i senga og tenke på hva jeg egentlig ville gjøre nå. Hele planen jeg hadde lagt før jeg dro over hit var nå mer eller mindre forlatt.
Det begynte jo så bra.Jeg bodde fire uker hos min tante og onkel i Millwaukee.De var begge pensjonerte filologer og bodde i et svært hus i utkanten av byen. Jeg hadde drømt om New York siden jeg ble hekta på Woody Allen og nå ville jeg dit.Idéen om å gå fra Millwaukee til New York kom faktisk bare rekende på ei fjøl den sommeren onkel og tante hadde vært på sommerbesøk i Norge.De hadde invitert meg over og jeg lovte å komme. Jeg hadde trent daglig gjennom hele høsten og vinteren hjemme i Norge.Lange gåturer og jogging i skogen. I helgene var jeg i svømmehallen og lå den siste helga opp mot 3000 meter pr. økt. I tillegg måtte jeg planlegge ei løype å gå. Jeg ville se mest mulig på turen og i stedet for å velge ei gansk rett linje opp til New York, som ville tatt maks en måneds tid, ville jeg først ned mot Florida. Ruta jeg planla ble i grove trekk som dette ; Fra Milwaukee til Chicago, derfra til St.Louis, så til Memphis.Fra Memphis dro jeg opp mot Atlanta og så ut til kysten ved Savannah.Deretter langs kysten til jeg kom frem til New York.Da fikk jeg med meg både Washington og Philadelphia.I tillegg til å planlegge ei slags løype og å trene, måtte jeg også skaffe meg turutstyr ; En romslig, men superlett og anatomisk perfekt ryggsek fra Berghaus.Et lite stormkjøkken, et enmannstelt som veide under en kilo. Joggesko og vanntette fjellsko i skinn fra Crispi.
Ei utrolig behagelig bukse fra Berghaus og min egen røde anojakke fra Norrøna.MagLite, Berger multiverktøy, et par aluminiumsflasker fra Zigg og ei lue som jeg hadde hekla sjøl.I tilleg hadde jeg vett nok til å kjøpe et brukt kamera så jeg kunne få tatt bilder underveis.Jeg fikk tak i et brukt EOS 3 med winder, til knappe to tusen norske. Alt i alt ble det veldig dyrt, men siden studielånet mitt alt var cashet inn var det bare å dra Visakortet varmt. Måtte bare huske på å melde meg opp til en eksamen og få ei sykemelding for å slippe når den tid kom. Så hadde jeg gått inn sko og utstyr forøvrig i en måneds tid og dratt over til USA i slutten av mai. Nå var jeg altså her, langt utafor Chicago. Jeg lå minst tre uker etterskjema.Det var takket være Thóra og derfor gjorde det ingen verdens ting. I ellevetida ringte jeg til henne.Det kimte et par ganger i telfonen før hun var der. -
Hei, det er meg.
Å hei ! Nærmest ropte hun.Så deilig å høre deg ! Jeg kjente nakkehårene reise seg, så forelska var jeg. Ja, det må jo snart være 48 timer siden sist vi snakket sammen. Hun lo; – Hvor er du da ? Jeg forklarte at jeg hadde haika med en trailer for å ta igjen litt av de tre ukene jeg hadde vært hos henne og at jeg nå satt mer eller mindre fast her. Du får begynne å gå da, sa hun og trillet latter gjennom kobberlinjene.
Ja, jeg starter i morra tidlig.Har jo ikke råd til å bo på motell heller. Vi småpludret sikkert i tyve minutter, men da måtte jeg legge på fordi jeg var tom for småmynt. Så sovna jeg mens en eller annen predikant ba om penger på tv.
Det var like grei å begynne å gå.Jeg var på etterskudd, men til hva ? En reiserute ? Jeg tenkte at det spilte ingen rolle når jeg kom fram, men samtidig tenkte jeg på Thóra.Nå ville jo bare være sammen med henne. Mens jeg spiste lunsj på en kombinert veikro/bensinstasjon studerte jeg kartene mine for å se hvordan jeg kunne ta inn ei uke eller to. For det første var det utelukket at jeg kunne spare inn tid ved å gå.Jeg måtte enten haike, ta buss eller eventuelt tog.Problemet var at jeg ikke hadde så mye penger igjen og en buss eller togtur ville spise mye av kontoen.Samtidig kunne jeg sitte behagelig på en Greyhoundbuss og komme like langt på et døgn som jeg ellers ville brukt minst ei uke på å gå.Og hvis jeg gikk måtte jeg spise hver dag og overnatte i tilfelle øsende regn. Jeg bestemte meg for å ta en Greyhoundbuss som gikk fra neste by, og dra helt til Chattanooga. Jeg drakk opp teen, betalte, og så begynte jeg å gå mot nærmeste by.Jeg gikk med tommelen i været og det tok
ikke mer en et kvarter så ble jeg plukket opp av en bil.Jeg tok det som et godt tegn. Det var en mann på mellom 55 og 60 år. -
Hvor ? spurte han
-
Østover, svarte jeg like knapt.
-
Ok, sa han bare og jeg tolket det som at jeg kunne sette meg inn.
Da jeg hadde fått plass i setet satte han automatgiret i D og ga gass. Etter fem minutter hadde han ikke sagt et ord annet enn de innledende før jeg satt meg inn.Jeg tenkte at han kanskje var av den stille typen og ville ikke forstyrre ham så jeg tok opp ei bok av Sue Townsend. Jeg satt og leste i minst et partre kvarter før jeg sovna. Jeg ble vekket av at han forsiktig rista meg i skulderen; Du snorker. Beklager, sa jeg og smilte unnskyldende. Vi er framme nå. Da så jeg at vi sto parkert på en busstasjon. Det er et motel rett der borte. Han peke på en tre etasjers bygnig bak busstasjonen. Du skal ha takk for turen, sa jeg mens jeg fikk med meg tingene mine ut fra baksetet. Han nikket høflig og forsvant ut av livet mitt. Jeg så på klokka og den var allerede litt over sju. På motellet fikk jeg et lite rom i tredje etasje, med svart/hvitt tv og kombinert dusj og toalett.Veggene på
badet var i en kommunegrønn farge, og med ei 20 watts lyspære som eneste belysning, så jeg ut som en dødssyk kreftpasient i speilet. Soverommet var kledd med en tapet i lys mosegrønt, med sterke innslag av nikotingult.Senga mangla et bein, så jeg henta en krakk jeg så i ganga, og brukte den som det fjerde beinet.Det funka sånn passe. Jeg kom meg ut i byen og fikk i meg litt varm mat på busstasjonen. Morraen etter var det grått vær, men det skulle visst lysne opp i løpet av formiddagen hadde de sagt på tv.Jeg var i godt humør og gikk i godt tempo langs den stille veien. Etter en times tid ble jeg passert av en gammel lastebil som stoppet opp tjue meter foran meg. Før jeg nådde frem hoppet en langhåra fyr ut og strakk på bena. Hei ! Smilte han vennlig. Hei, svarte jeg og likte ham instinktivt. Er du på loffen eller ? Jeg prøver i allefall, sa jeg som sant var. Han presenteret seg som Stephen og forklarte at han kom fra The Farm, et kollektivt gårdsbruk som drev med økologisk jordbruk. Han lurte på om jeg var interessert i å jobbe for kost og tak over hodet i noen dager.De holdt på med innhøsting og
kunne ha bruk for et par hender ekstra. Etter et par sekunders betenkningstid sa jeg ja. Jeg satt meg på lasteplanet sammen med et par høns og ei bikkje som overså meg mer nonchalant enn en katt kunne gjort. Da vi ankom The Farm, måtte vi gjennom en port der ei vakt passa på.Han het Leslie og var en gammel marinesoldat, fikk jeg vite senere. Nå var han pasifist og dørvakt her. Stephen forklarte at de hadde femten tusen besøkende hvert år på Farmen og at de var nødt til å luke ut de verste syrehodene som ville bli der, og Leslie, den våpenløse sheriffen, var rett mann for jobben.
Jeg ble presentert for en del andre av beboerne ,
men de fleste var allerede ute på jordene og jobbet. Mens vi drakk en kopp te fortalte Stephen meg om opprinnelsen til The Farm. Opprinnelig holdt vi til i Tennessee, men på midten av åttitallet ble det for mye dop og for lite idealisme.Folk kom rekende bare for å trippe på syre og gadd faen ikke jobbe, ja det er derfor vi har Leslie her. Så fra å være godtatt i i byen, ble vi stadig mer uglesett og til slutt holdt hele greia på å løse seg opp.Du kan tenke deg at det var tøft nok å passe inn i sørstatene for en gjeng langhåra drog, men vi leverte varene og nøt en slags repekt.Etterhvert ble det alikavel for mye flipp… Han drakk oppresten av teen ; De seigeste av oss, som også eide jorda, fikk solgt til
en bra pris og dermed flytta vi hit. Jeg tror vi satt sånn i et par timer og han fortalte at han hadde studert Zenlitteratur, Ekstra Sensorisk Persepsjon ,mental telepati og yoga. Jeg ble jævla inspirert og da han viste meg rundt på den enorme gården fikk jeg en voldsom arbeidslyst over meg. Folk jobba effektivt og målretta.Det fantes bare en traktor på gården.Den ble brukt til det tyngste arbeidet.Til pløying og harving brukte man hester. Enorme Shirehester med hover så store som basketballer (…) . Stephen forklarte at de store hovene fløt som luftputer på jorda og unngikk å pakke jorda som f.eks en traktor ville ha gjort.Dessuten var de billige i drift, svært gemyttlige og når de endte sine dager ble de pølse som de solgte på markedet siden nærmest alle på gården enten var vegetarianere eller veganere. Det var åkre med korn, maisåkre uten ende, vannmeloner i tusentalls, veksthus som bare hadde tak, hvor tomater, agurker og squash nærmest flommet over i feit, næringsrik jord. Poteter, gulrøtter og enda mer korn og mais.Det tok liksom ingen ende.
På kvelden tok han meg med i pickupen og vi kjørte til en liten teltlandsby som lå på en topp ved en av maisåkerne. Det var ei klynge på sju telt som lå her.Det var digre militærtelt som hadde plankegulv og hemser som soverom.Alle teltene hadde eget innlagt vann fra vanntårn
på utsida av hvert telt.Disse ble fylt opp et par ganger i uka og det hele virka som et smart opplegg. De som bodde her var folk som bare jobba her i sommersesongen, og hadde andre jobber rundt om i USA. Stepehen tok meg med inn i det mest ”velutdannede” teltet som han kalte det.Der bodde det fire par, og alt gikk på fornavn.Det var PatrickRuth, JeffreyMarilyn, JoeRita og et par til som ikke var hjemme enda. Vi ble servert te og noen nydelige meloner som var høsta samme dag. Patrick satt og leste papirer for et gammel telefonsystem de hadde fått av en bedrift i nærheten. Han hadde ansvaret for å koble sammen alle telt, låver, hus og ikke minst vindmølla i et veldig lokalt telefonnett. De hadde allerede døpt det Beatnik Bell. Vi drakk te sammen og prata om hva som skulle gjøres i morra. Ruth viste meg opp på hemsen hvor jeg skulle sove. Det var ingen vegg der oppe, bare tak over hodet.Jeg lå der og så rett ut på de store jordene hvor avlingene stod i sirlige rader og venta på å bli høstet inn. Det var et vakkert syn.Og på himmelen strålte fullmånen mildt over oss alle. Harvest Moon, tenkte jeg, og en en blanding av lykke og tung trøtthet seig innover meg før jeg sovna
Selvfølgelig sto vi opp med sola.Det vil si at vi sto
opp rundt halv seks.Etter kattevask og felles frokost var det bare å komme seg ut på jordene.Jeg skulle høste vannmeloner.Det virket jo forsåvidt som en enkel jobb, men disse vannmelonene var jo enorme og arbeidstempoet var helt vanvittig. Svære bunker med hampsekker lå rundt oss og i hver sekk fikk vi plass til ca.15 vannmeloner.Det blei rundt 45 kilo per sekk.Når sekken var fylt opp bar man den bort til ei diger hestekjerre, og så var det bare å begynne på neste sekk.Etter en times tid trodde jeg at jeg skulle renne vekk i svette og ropte til Patrick om det var noe vann i nærheten. Han kom bort til meg og dro en kniv opp av lomma.Så delte han en diger melon i fire og ga meg en av båtene.Han smilte og vi spiste to meloner på rappen. Klokka elleve kom Stephen forbi i lastebilen og tok oss med inn til sentrum av The Farm.Til min overrraskelse var det ikke bare 30 minutters pause, men 3 timers siesta.Stephen forklarte meg hvorfor; Du vet, midt på dagen nå er det fremdeles så varmt at hvis vi hadde jobbet da ville de fleste bokstavelig talt ha tørka ut.Så nå spiser vi heller et godt måltid, drikker masse vann og bader i elva. Etter det pleier de fleste å ta en time i ei hengekøye.Så jobber vi fra to til seks. Høres jo smart ut, sa jeg. Ja, ikke sant? Han smilte og dro videre for å hente flere folk.
Klokka seks sjangla jeg over jordene og mot madrassen på hemsen.Jeg ville rett inn og sove, men Patrick mente jeg burde vaske av meg svetten i elva.Ellers kunne han garantere meg sopp både her og der. Jeg gjorde som han sa og vi gikk sammen til elva med nesten alle de andre.Det var allerede minst tredve stykk som lå og plasket i elva.Alle nakne selvsagt.Her nytta det ikke å være bluferdig, så jeg rev av meg tøyet og hoppet uti.Det var kaldere i elva enn jeg hadde trodd og jeg fikk en bankende ereksjon med en gang.Dermed var det bare å svømme i ring til blodet hadde trukket seg tilbake. Et par damer sto på grunna med puppene i fri dressur og ville ha meg med på vannvolleyball.Jeg skyldte på ømme skuldre og holdt meg på litt dypere vann.Det siste jeg ville gjøre nå var å sprette opp av vannet og slå en smashball. Det ville være sosialt selvmord.Eller forresten, kanskje dette var plassen det nettopp IKKE ville vært sosialt selvmord.Uansett, jeg holdt meg til mine sosiale normer.Tryggest det.
Vi spiste middag i sjutida og deretter kunne vi
gjøre hva vi ville.Jeg kom meg opp på min lille hems og sovna rett før jeg fikk lagt meg på madrassen.Det siste jeg husker er synet av åkrene mens sola gikk ned. Det må ha vært et smil på leppene mine mens jeg sov.
UT OG KIKKE ETTER UFO SMASHING PUMPKINS_ MORGENBLADET NEKROLOG
Fem dager senere mente jeg at det var på tide å komme meg videre. Jeg sa ha det til alle jeg hadde jobbet sammen med,og fikk sitte på med Stephen til busstasjonen inne i byen.Han sa at jeg var velkommen tilbake ”anytime soon”, og jeg lovte fra hjertet at det skulle jeg huske. Når jeg hadde kjøpt billett fant jeg en telefonkiosk og prøvde å ringe Thóra, men hun tok ikke telefonen, så jeg satt meg i på en benk hvor det var innebygd små tv apparater for hvert sete.De var drevet av myntinnkast, så hvert kvarter måtte jeg putte på 50 cent. Jeg så på tv helt til bussen min ble ropt opp.Jeg fikk meg med et par bokser Dr.Pepper og kom meg ombord.
Å komme inn i denne bussen var til å begynne med en
real nedtur i forhold til mine forestillinger om en greyhoundbuss.Den var riktignok sølvfarget på utsida, med boogiehjul og det hele, men inne var det jævla trangt.Så lenge man ikke satt alene i et dobbeltsete var det umulg å ikke å forstyrre naboens intimsfære.Selvfølgelig var bussen stapp full, og jeg var den heldige som skulle sitte ved siden av ei gammel dame med briller så sterke at jeg tror hun i realiten måtte være blind.Hun hadde i tillegg til sin egen dårlige ånde, med seg en dvergpuddel som hadde samme dårlige ånde og flasset nervøst mens tunga hang som et rosa slips ut av kjeften Vi satt ved siden av hverandre i 13 timer uten å utveksle et eneste ord. Da hun og puddelen gikk av i Gdansk,Tennessee, pusta jeg letta ut.
Siden det var to timers opphold her fant jeg nærmeste Diner og bestilte frokost. Det var egg, bacon og bønner.Ferskpressa juice og den deiligste svarte kaffe jeg hadde smakt. Jeg fikk også ringt Thóra og vi snakket i mer enn en halvtime før jeg måtte løpe til bussen.
Mens vi kjørte videre mot Chattanooga tenkte jeg
bare på henne.Jeg hadde mest lyst til å bare komme meg på et tog rett til Thóra. Jeg så henne for meg den første kvelden hjemme hos henne.I den blå fløyelskjolen, barføtt og med en parfyme som gjorde meg helt ør i hodet.Jeg kunne faktisk lukte den her på bussen.Så sterk var lengselen etter henne. Thóra i sort silkeunderkjole, nydusja med vått, kort hår.Herregud.Jeg prøvde å tenke på noe annet men det gikk heller dårlig, så jeg ble sittende som en slags Hans Jæger og lengte etter en kvinne som ikke var her.Skjelvende og fylt av kjærlighet og begjær. DRA RETT TYIL THORA OG BESØKE HENNE ETTER EN TELEFONSAMTALE::: SKRIV OM DET + mer fra THE FARM ?? …
i BOSTON Hun møtte meg på hovedstasjonen og var enda vakrere nå enn sist vi hadde vært sammen.Hun smilte til meg der jeg kom subbende med ryggsekken og jakka på slep.Bak henne så jeg de høstklede åsene.Trærne stod der som hele Goethes farvelære.Og så var det kyss,klapp og klem.
Jeg boret ansiktet mitt inn i håret hennes og kjente at det duftet sommer, og jeg bare stod der og mumlet ”herregud” som en annen idiot, mens hun puttet hendene ned i lommene mine og måtte kjenne hvordan jeg skalv. Det mørknet før vi kom til leiligeheten hennes.Den var av en annen kaliber enn huset hennes, men var kanskje mer koselig og personlig.Hun hadde til og med peis i stua. Jeg syntes å merke at noe var galt, men håpte at det bare var dårlig mannlig intuisjon og tenkte ikke mer på det. Hun ringte etter pizza, mens jeg tente opp i peisen. Vi ble liggende på sofaen foran peisen og prate.Vår underlige samtale vekslet mellom påbegynt alvor og sjargong.Vi flakset fra emne til emne og var litt redde for fortsettelsen.Hun lå tett ved siden av meg og duftet tannpasta og ville snakke om Woody Allens ”Manhattan”. Men det blafret bare noen stearinlys i leiligheten og det var så mye naken kvinnehud som brant mot min.Jeg mista rett og slett bakkekontakten.Jeg var i svev og frigjorde meg fra tyngdekraften.Jeg luktet på henne og strøk henne og hvisket mitt idiotiske ”herregud” i et eneste sett. Jeg styrtet fra mitt frie svev da hun sa ; Nei, ikke gjør det Jon, vent, du skjønner, det er ikke bare deg, det er en annen… Jeg lå knust på bakken og så opp på henne. En annen ? hørte jeg meg selv hyle. – Det er da virkelig for banalt !? Ikke misforstå, Jon.Hun satt seg opp. -
Hvem er det ? klynket jeg. – Hva heter han ? Hva
gjør han ? -
Det spiller ingen rolle.Du kjenner ham ikke.Dessuten er han i England.
-
Hvorfor sa du ikke det før ?!
-
Hva skulle jeg si ? Det er ikke noe forhold.
Jeg kastet meg håpefult på; Ikke noe forhold ? -
Jo.Nei.Han ville gifte seg med meg.Men jeg tør ikke.
Jeg kjente at det svartnet for meg. – Han er sikkert en jævla pappagutt, fastslo jeg. -
Herregud, Jon…
-
Det er ikke noe å diskutere.Jeg vet at han er en pappagutt.Med fars GullVisa og det hele.
-
Hva i all verden er det du insinuerer ?
-
Ikke motsi meg, Thorr !
-
Jeg heter ikke Thorr.
-
Jeg kaller deg Thorr! Det føles mer naturlig! Han elsker deg .Du elsker ham. Du er pappajente og han er pappagutt.Det er så banalt at jeg dør!
-
Så dø !! Jeg ante ikke at du var sånn.Du skremmer meg.
Jeg hørte hva hun sa, og registrerte til og med at hun hadde helt rett, men hjernen min greide ikke å sende signal til munnen min om å holde kjeft. Hva tror du at du gjør.Du skremmer vettet av meg.Jeg ligger rolig ved siden av deg og stoler på deg, så dytter du meg bare utfor.Jeg har styrtet.Kan du ikke se det !? Jeg ligger strødd utover flerfoldige kvadratkilometer.I tusen biter!!
Hold for guds skyld opp ! Du trekker slutninger før du har hørt noe som helst.Du er jo helt hysterisk.Hvem tror du at du er ? Jeg har også et følelsesliv.Jeg opplever noe med deg.Vi bygger opp noe… Bygger vi ? sutret jeg. Vi bygger ikke engang et luftslott.Jeg ligger her og elsker deg, skjønner du ikke det ? Jeg elsker deg! Faen, Jon.Ikke si det.Ikke snakk, jeg skal forklare. Han er gamlekjæresten, skjønner du. I mange år… -
Hva gjør han ? Avbrøt jeg.
-
Han er navigatør.
-
På havet ?
-
På jumbojet.
-
Å, herregud! Flykaptein! Og dere har bollet dere på Pattaya og i Florida og planlagt hjem og familie.Så får du kalde føtter og stikker.Inn kommer jeg som du leker med til du endelig bestemmer deg for flykapteinen…
-
La meg snakke ut, Jon.Han er eldre enn meg.Han er førti år.Han har et trygghetsbehov som er enormt…
-
Hvem har ikke et trygghetsbehov som er ganske enormt, hulket jeg.
-
Jon…
-
Elsker du ham ?!? Jeg greidde ikke å stoppe sytinga.
-
Du har ikke rett til å spørre.
-
Jeg spør alikevel. Det begynte å bli fult i tårekanalene mine. – Jeg er knust, Thora, jeg må vite det.
-
Jeg har…jeg har vært… og er… veldig glad i ham.
Og så kom tårene.Og snørret.Og resignasjonen.Der og da ga jeg henne opp for alltid.Jeg befant meg i et mørke jeg følte jeg aldri kunne komme ut av. Hun dro meg inntil seg .Jeg hulket og begynte med mine sedvanlige ”herregud”. Hun begynte å gråte; – Ditt selvopptatte svin.Skjønner du ikke hvor vanskelig dette er for meg.Ingen av oss er skyld i dette.Jeg er blitt glad i deg.Jeg er glad i ham, men jeg har valgt deg for lenge siden Jon. Det er bare det at jeg må ende det med ham så mildt som mulig… Så du har valgt meg altså ? spurte jeg og tørket snørr og tårer. -
Ja, din jævel.Det er jo det jeg sier.
Jeg fortsatte å hulke, og snørret rant så lett fra nesen min.Antakelig blandet med de siste bitene av verdigheten min. -
Det er bare det at jeg må få lov til å gi slipp på ham.Skjønner du ? i sommer var det så enkelt, men nå har jeg vært alene og tankene har oppsøkt meg i hver stille time.Og jeg er virkelig glad i ham ennå.Kanskje vil jeg alltid være det, men det betyr ikke at jeg ikke elsker deg.
-
Herregud , hvisket jeg bare.
Hun la seg oppå meg og tørket ansiktet mitt forsiktig med ei tskjorte før hun kysset meg. -
Herregud, herregud, lallet jeg, mens jeg prøvde å
finne på noe vettugt å si. -
Så… slapp av du. Hun lå der stille oppå meg og trøstet.
Jeg tenkte fort og irrasjonelt, og fant ikke ut hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde.Det var simpelthen helt umulig å fatte. Var det overdevent høye forventninger ? Hjemlengsel ? Arvelig sinnsykdom i familien som endelig var blitt utløst ? Eller var jeg bare så umoden og hadde så manglende innsikt i mitt eget sjelsliv ? Jeg fant selvfølgelig ikke noe svar og sovnet etterhvert av utmattelse ved siden av henne. Jeg våkna midt på natta.Faktisk.Klokka på videoen viste 03.00.Jeg var drivende våt av svette, og størkna snørr klebet fremdeles i ansiktet. Jeg gikk stille inn i dusjen og satt på kaldt vann.Jeg stod og prøvde å nyte det i et lite minutt.Det gikk ikke. Så vridde jeg over på glovarmt og nærmest skoldet meg ren mens jeg skurte vekk svette,tårer og, hadde jeg nærmest sagt, blod. Mens jeg stod og frottérte meg tørr kom Thora inn på badet.Hun ga meg et glass vann og en bitteliten rosa tablett. – Ta denne. Hun smilte forsiktig til meg og satt seg på doen og begynte å tisse. Den sildrende lyden gjorde meg enda mer vemodig. Da hun var ferdig, vasket hun hendene, tok av seg trusa og gikk ut og la seg igjen.
Jeg ble stående og se meg sjøl i speilet.Jeg sa navnet mitt stille for meg sjøl. ”Jon”. ”Jon”, for hver gang fikk ordet mindre betydning og jeg ble redd og forvirret , svelgte tabletten, og løp ut i stua og sank sammen på den korteste sofaen. Jeg husker ikke hva som skjedde, men jeg må ha sovnet omtrent øyeblikkelig og jeg våknet ikke før tolv timer senere med et salig smil på leppene.
Det lå en lapp på kjøkkenbenken.Hun var på bibliotket og kom hjem i nitida, hadde hun skrevet.Hun hadde prøvd å vekke meg men det hadde vært klin umulig. Hun undertegnet med et pentagram og jeg tror jeg tok den lille spøken. Jeg dusja på nytt.Åpnet en juicekartong og satt meg i sofaen.Jeg følte for å leke med meg sjøl, men der nede var det rett og slett umulig å få respons.Jeg kom på den rosa pillen jeg hadde svelgt i natt og ga den skylda. I sekstida var jeg så trøtt at det svidde i øynene mine og hele kroppen kjentes doven.Jeg fant glasset med de rosa tablettene, Vival, i kjøkkenskapet og tok likegodt en til.Giften skjøt fart i blodet mitt og jeg slokna som en stein.
I etttida på natta våkna jeg og følte meg merkunderlig frisk og opplagt.Thóra satt i sofaen med beina samlet opp under seg slik osm bare kvinner kan.Hun så på et eller annet talkshow.Hun så ikke at jeg våknet,
så jeg ble liggende og smugkikke på henne. Hun var nydelig.Det korte håret, de blå øyene og fregnene rundt nesa, også kjente jeg duften av henne.Den beruset meg. Jeg prøvde å drikke duften hennes gjennom nesa.
Når hun så at jeg hadde våkna,kom hun bort til meg og kysset meg lett på panna. -
Det var da voldsomt som den pillen virka på deg…
-
Jeg tok en til i sekstida.Rene vidunderkuren.
-
Bare ikke bli hekta, sa hun og smilte.
Hun reiste seg og slokka tv´en, og så gikk vi sammen og la oss på soverommet. På morraen var jeg fremdeles uforskammet frisk og løp ned til en seveneleven og kjøpte en pose appelsiner som jeg pressa til juice før hun var ferdig med sitt morgenstell.Vi spiste i stillhet, men det var en forsonende tone i rommet. Når jeg tenkte på min oppførsel for knappe to døgn siden, vrengte det seg inni meg, og jeg måtte bare prøve å glemme hele greia.Undertrykkelse og fornektelse var ikke bare dumt. Thóra ville tydeligvis heller ikke snakke om det og det passa meg i grunnen bra. Hun dro Universitetet, mens jeg rydda vekk fra bordet og tenkte på hva jeg skulle gjøre resten av dagen. Jeg bestemte meg for at jeg ville kjøpe ei bok og gikk på byen for å sjekke bokbutikkene og antikvariatene. Allerede i den første sjappa fant jeg flere bøker jeg ville ha; ei samling av Oscar Wilde, deriblandt min
favoritthistorie; Spøkelset på Canterville, Stephen Kings Nightmares & Dreamscapes og Paul Austers Leviathan. Jeg kjøpte alle sammen og dro hjem igjen. Jeg rydda ganske kraftig i leiligheten, fremdeles i svært god form etter nærmere 30 timers dyp søvn takket være de to vidunderpillene.Når jeg hadde rydda ferdig tok jeg en glohet, nærmest skoldende dusj, den tredje eller fjerde på et døgn.Jeg fant fram rene klær, salte kjeks (og ost), og brygga ei kanne med god te. Da var klokka allerede blitt nærmere halvsju og jeg satt meg godt til rette i sofaen med bøkene og teen. Den kinesiske teen var sterk og velsmakende. Den smakte beroligende av masse forskjellige urter jeg ikke ante navnet på. I bakgrunnen spilte radioen sløy jazz på lavt nivå, og når jeg åpna boka falt det oransje lyset fra ettermiddagssola over de hvite sidene.Lykkefølelsen kom som et lite sjokk, og jeg prøvde å holde på den mens jeg blandet den oransje fargen med bruddstykker av gode minner.
Etter et par måneder hadde jeg egentlig slått meg til ro hos henne. Vi hadde innarbeida oss noen enkle rutiner; hver morra gikk jeg ned på hjørnet og kjøpte en pose med appelsiner som jeg pressa til fersk juice.Samtidig kjøpte jeg ferske rundstykker og eventuelt pålegg.Mens hun var i dusjen dekka jeg på og kokkte vann til kaffe.Når hun kom ut av
dusjen helte jeg det kokende vannet i presskjelen og mens vann og kaffe blanda seg til passe smak og styrke, rakk jeg en dusj.Så spiste vi mens vi hadde radioen lavt på i bakgrunnen.Litt småprat og så måtte hun løpe.Etterpå rydda jeg av bordet, henta avisen nede i gangen og slang meg på sofaen en times tid.
For å få tida til å gå hadde jeg begynt å låne et av
kameraene hennes og gikk i timesvis og bare tok bilder av alt som gjorde inntrykk på meg.Det kunne være ett trafikkskilt, en rad med biler som sto feilparkert, et par som krangla åpenlyst på gata eller bare forskjellige håndskrevne lapper i et butikk eller kafévindu. Lapper med en forklaring på hvorfor det var stengt, hvor lenge, om eieren kunne nås på telefon og lignende.
Thora er camilla ? studerer foto ?
Begynne å ta bilder stor suksess med IR bilder !!! Jobbe i jernvarebutikken.. jazz i abkgrunnen hangout, etc ?
THE FARM BO HOS EN ” NEGERFAMILIE ”
TUNNELEN I BROOKLYN ALKYMISTEN TRANSPLANTASJON:::::
Flytte til Manhattan med Thóra Hun slutter pga sammenbrudd (lite) løhgn til sin far som gir oss (henne ) peneger til å bare b å¨jobbe litt p åmanhattan Jeg som fotoassistent, hun på en. Diner
Hybel langs HUDSON ELVa, som det jeg har skrevet før.
Han satt ved baren og gråt. Så vendte han seg mot meg og sa ; What do you call a man who cries ? Well, just...just a man, I guess, svarte jeg. Han tenkte seg litt om.Så tørket han noen tårer med håndbaken ; Thank you ! , sa han og reiste seg, Takk ! Han tok meg i hånden og smilte skjevt, så forsvant han. Dette var jo som tatt ut av en film, men hvor var kameraet nå?
Jeg forsov meg stadig oftere.Snart sto jeg rett og slett ikke opp.Sjefen ringte og ba meg ringe til legen og få en sykemelding, men jeg ringte aldri.Jeg var jo ikke syk.
