Brev..._materie.pdf

Brev fra Norge Nordmenn sett med serbiske øyne i 1914

Isidora Sekulic´

Brev fra Norge Nordmenn sett med serbiske øyne i 1914 Oversatt av Zorica Mitic og Jostein Sand Nilsen

KOLOFON FORLAG AS

Oversettelsen er basert på følgende utgivelse Plavi Jahac Beograd/2002 PIsma iz Norveske Utgitt etter avtale med Fond “Isidora Sekulic” Beograd/Serbia Oversatt av Zorica Mitic og Jostein Nils Sand Omslag Goran Spasojevic Zorica Mitic

Isidora Sekuli´c Brev fra Norge © Kolofon forlag AS 2009 ISBN 978-82-300-0533-0 Produksjon: Kolofon Forlag AS, 2009 Boken kan kjøpes i bokhandelen eller www.kolofon.com Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med Åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar og inndraging og kan straffes med bøter eller fengsel.

Biografi

Isidora Sekuli´c ble født 17. februar 1877 i Mošurin i Bačka, en region helt nord i Serbia. Hennes far var Danilo Sekuli´c, en advokat fra Budapest som senere ble kaptein i to serbiske byer: først Ruma og deretter i Zemun. Hun bodde i Beograd i mer enn femti år, og regnet det som sin hjemby. Isidora avsluttet lærerskolen i Sombor (Serbia), lærerhøgskolen i Budapest, og tok sin doktorgrad i Berlin. Hun snakket syv språk, og studerte latin og gresk fra hun var ti år gammel. Hun hadde utstrakt kunnskap om britisk, fransk, tysk og skandinavisk litteratur, kunst og kultur. Hun ble kalt ”ensomhetens apostel”. Under en av sine reiser, i Oslo, møtte hun Emil Stramicky, en polsk lege som hun senere giftet seg med. Etter hans plutselige død på toget fra oslo til Berli, forble hun alene resten av livet og viet seg til litteratur og kunst. Hun elsket musikk og malerkunst og hadde store kunnskaper om all slags kunst. I 35 år var hun lærer i serbisk språk og litteratur ved pikeskolen i Pančevo, ungdomsskolen i Šabac og videregående skole for jenter i Beograd. Senere jobbet hun ved det jugoslaviske konsulatet i London og ved leksikografisk institutt ved det serbiske vitenskapsakademiet. Hun pensjonerte seg i 1931 etter å ha gått lei skolearbeid. Isidora Sekuli´c var den første serbiske kvinnelige akademikeren: hun ble tatt opp som assosiert medlem i vitenskapsakademiet 1939 og fullt medlem i 1950.

6

Hun var Serbias første profesjonelle skribent. Hun var den første presidenten av Foreningen av serbiske forfattere og grunnleggeren av PEN i Jugoslavia. Isidora Sekulić døde 5. april 1958 og ble begravet på Topčider kirkegård i Beograd, helt enkelt, bare svøpt i et hvitt klede, uten taler eller kranser, etter hennes forfedres tradisjon. Hun etterlot seg en rik kulturell arv. Hennes mest kjente verker er Saputnici (Medreisende, 1913), Pisma iz Norveške (Brev fra Norge, første utgave 1914), Đakon Bogorodičine crkve (Ringeren i Notre Dame, 1920), Kronika palanačkog groblja (En småbyskirkegårds krønike, 1940), Analitički trenuci i Teme (Analytiske bevegelser og analyser, 1941), Knjiga duboke odanosti Njegošu (Til Njegoš, en bok av sann hengivenhet 1951), Mome Narodu (Til mitt folk, 1948), Govor i jezik kulturna smotra naroda (Tale og språk, en kulturell gjennomgang av et land, 1956).

7

Del I

Kristiania, slutten av august 1914

For lenge siden levde det en konge som het Gylfi. En dag kom det til hans land en merkelig kvinne som kunne magi, og ved hjelp av sine magiske evner underholdt og fortryllet hun ham. Han ble overmåte begeistret og bestemte seg for å belønne henne med et jordstykke. Hun skulle få så mye jord som fire okser kunne pløye i løpet av en dag og en natt. Kvinnen var fra en edel stamme, hun var en av æsene, og het Gefjon. Hun skaffet seg fire okser og satte dem foran plogen. I virkeligheten var oksene egentlig hennes forvandlete sønner som hun hadde fått med en kjempe fra Jotunheimen. De hadde enorme krefter og plogen pløyde så hardt og så dypt at en stor del av jorden ble fullstendig skilt fra fastlandet. Oksene tok med seg den oppløyde jorden langt over havet mot vest og skapte en øy som het Selund, og som nå heter Seland.1 Der hvor jorden ble tatt fra, dannet det seg en innsjø som ble kalt Log.2 Og materielt helt logisk og presist står klippene på øya til bredden av innsjøen. Mot dette landet, forrevet av vann, vind og kulde, er vi nå på vei. Like etter at vi forlater Tyskland, med en fin skute eller et dampskip som frakter hele tog med seg, seiler vi mot øst og mot Danmark, og føler straks at vi befinner oss på grensen mot norden3, et norden som en gang i fortiden kjempet mot voldelige kjemper og udyr fra havet, men som i våre dager kjemper mest mot ubarmhjertig stein, vann og vinter. Det er mulig å føle og forstå at dette er området som har gitt opphav til fortellinger som denne: varm luft og is berørte hverandre og da oppstod forfaren til isens kjemper, Ymir, og kua Audhumla; Audhumla matet seg selv og Ymir ved å slikke frosset stein; og de første æsene skapte   Og som i dag heter Zeland på serbisk og Sjælland på norsk.   Sagnet er om Mälaren i Sverige. Ukjent om Mälaren før her Log eller    om hun blander det sammen med noe annet. 3   Norden brukes her som “det som er i nord», og ikke om “de   nordiske landene”. 1 2

11

verden med himmel og jord av Ymirs kropp. Man føler at man nærmer seg et strengt land hvor de mytiske gudene ble delt i ikke flere enn to grupper, sommer- og vinterguder, og hvor begge gudegruppene var redde for at ulven Fenrir skulle komme og sluke både måne og sol, og verden gå under. Vi seilte gjennom grått, kaldt, tungt og dovent hav, og forsiktig, men med full oppmerksomhet, stirret vi på det nærmest onde vannet. Dette er ikke flytende bølger som beveger seg, renner og skummer; dette er stive vannplater som støter sammen, knuses og raser ned. Dette rommet er ikke fylt opp med vann, men brolagt med vann. Hvis man stedvis finner vann som skummer, er selv boblene i dette skummet steinstive og skarpe. Man kan som regel se lyse, rette og skarpe linjer, kalde som kniver, på kanten av disse bølgene. Og når det løfter seg en lett, hurtig bris som ville spredt Middelhavets overflate i små, blå suppeterriner med grønne og rosa farger på bunnen, hopper det her spisse bølger, oppisket og sure, med sine hvite, harde topper som ser ut som istapper. Kanskje dette havet, i likhet med elven Slid4 fra de nordiske Edda-diktene, frakter og bærer sverd og kniver. En sinnrik mekanisme fikk med bare lokomotivets egen tyngde fergens og fastlandets togskinner til å forbindes, toget dro oss fra fergen, og etter to timer på havet befant vi oss på det første stykket av Danmarks øyer, på Falster; derfra tok vi toget videre til det landet som virkelig er oppstykket og opprevet, som vi nettopp hørte myten si, som oppstod ved oppstykking, som ustanselig og hver dag fortsettes å slites av vannet og vinden. De første æsene, Odin og hans brødre, rev i stykker den store kjempen Ymirs kropp og dannet jorden fra kroppen, havet fra blodet, himmelen av skallen og skyer av hjernen, mens de av de ødelagte beina bygget opp steiner, hauger og åser. Denne jobben ble ikke utført jevnt, og det er derfor Danmark og Sverige er oversvømt med grønt gress og lysegrønne trær, mens Ymirs tidligere bein og nerver for det meste kan finnes igjen i det nåværende Norge. Dette landet er en barbarisk fantasi med nakne fjell og vann, grønt vintermåneskinn, korte dager og mektige granskoger, men også ømfintlige tulipaner som midt på vinteren blom  Den verste av de elvene som renner fra verden og til dødsriket Hel.

4

12

strer i vinterhagene. Dette landet er rene kilder og hjemlandet til både poetiske sjeler og en sterk motstand mot diskriminering og fattigdom. Dette er et land med tungt og anstrengende liv hvor man verken kan få brød eller kultur og glede uten heltemot. Nordmenn sier at Danmark er et rikt land og at bøndene der har det lett og godt. Men hvis en som kjenner godt til den fruktbare jorden i Banat, reiser gjennom Danmark og ser hva som kan vokse ut fra bare et lite jordstykke, og samtidig vet hva vi lar råtne i de rike hagene i Srem5, blir han overasket over å ikke se en eneste drue og at man setter gjerder rundt små jordstykker. Da vet man: Norge er fattigere enn Danmark, men Danmark er ikke rikt. Det er altfor mange flater i Danmark og de er hovedsakelig ment for gressende kyr. På denne myke, grå jorden, overrislet med kalde, nordvestlige vinder, vokser likevel gress, men ikke det som i sine frø bærer brød og gullmynter. Skogene er som regel bare små skogholt. Lenger nordpå, i Norge, vil trærne være hundre år gamle, store og høye, mens her i Danmark er de tynne og lave, mens kyrne er store og massive. Hvis samtalen dreier inn på hus, vil den norske bonden, som bare kjenner trehus, med et snev av sjalusi si til dere6 at danske bønder bor i hus av murstein. Disse små bygningene med små vinduer ligner litt på fattigslige hus i Srem. De er hvitmalte og har tak av høy. Men man må raskt understreke at skandinaver har en spesiell følelse for blomster og farger. Derfor har nesten hvert eneste hus en hage stappfull med utvalgte blomster. I selve huset finner man orden og god hygiene og en levemåte som er veldig langt fra vår bonde i Srem. Tross fattigdom og lite jord er en dansk bonde ivrig med å holde orden, både inne i sitt hus og ute i hagen, hvor vakre blomster står tett i tett. Hamlet, Danmarks prins, nevner mange blomsternavn i Shakespeares skuespill.7 Dette er en gammel blomsterkjærlighet som finnes hos protestanter og som både i England og Skandinavia er en del av livet og en livsoppgave. Det er det samme i

  Srem og Banat er to områder nord i Serbia.   Brev fra Norge er ikke bare en fjong tittel, hun skrev det virkelig som   brev hjem. ”Dere” er altså mottagerne av brevene. 7   Hamlet (ca 1600) av William Shakespeare (1564-1616). 5 6

13

Norge, landet med mange fjorder8, grå fjell og evig vind. I England finnes det flere blomster enn i Frankrike, men i Norge finner man bare mellom Bergen og Trondheim flere blomster enn i hele Italia. Er denne del av det skandinaviske mennesket en rest av den barbariske, naive natur, eller er det kristendommens sensitivitet? Er blomstene penere søsken av disse etter vår målestokk ikke så pene menneskene? Er dette muligens en stum filosofi og en ensomhetens poesi? Finner de glede og trøst i blomster? Hvem vet! I Botanisk hage i København har man en liten bro som er dekket med blomster slik at man ikke ser hva den er bygget av. Hele broen synes å være kun av blomster. Når en kvinne går til butikken og kjøper brød og fisk, er det også obligatorisk med blomster. Norske øyne har en underlig uro som ligner vann på jakt etter kystlinje, men de roes ned når blikket faller mot fargerike blomster. Det er ikke slik hos slaviske folk. Når russere reiser med trikk eller tog, planter de vanligvis hodet i en bok, uavhengig av om de sitter eller står; russere er oftest nærsynte og derfor ligger hodene deres lavt og nær bokstavene, de tenker på sitt hjem og stiller seg selv mange spørsmål og gåter. Forresten er spørsmål og gåter ofte skyldige i at blomster også i den germanske delen av nord av og til forblir glemt, forsømt og uvannet. Folk i norden lever hardt og har flere spørsmål enn svar. Hele diktverk skal visst kun bestå av spørsmål. Fra København til Helsingør hvor jernbanen for tredje gang hopper over sjøen på fergens rygg og videre langs den svenske kysten ved sundet Kattegat, brer det seg myke, grønne og så frodige beiteområder at alle flokkene og bølingene med fe og svart-hvite og tettvokste kuer som konstant tygger og småspiser, ikke noen steder klarer å tynne ut gresset. Det finnes også åkre og skoger og store gods, og når det strøs nok sol over den svenske landsbygda, glemmer en reisende raskt at dette er veien mot Lappland9. Dette milde området har en underlig stiv ro, en likegyldig ro, uten humør eller overraskelser. Her treffer man ikke det bortskjemte sløseriet i gester og former som vår natur har, så oversvømt av solen at margen både i bein og i stammer gjennomsø  Hun bruker det norske ordet: fjur.   Hun bruker denne betegnelsen: Lapland.

8 9

14

kes av lyset og varmen. Her treffer man ikke mørke, nordnorske ansikter som lever uten lys, oftest sultne, redde og klare til kamp. Her vokser og gror frukt uten temperament og lidenskap og trærne i skogen er uten fysiognomi. Alt vokser rolig her, som om noen kommer om natten og forsiktig drar plantene opp mot himmelen uten noen spesiell lidenskap eller livsgnist. I morgen er alt på plass, uendret men en dag eldre. Når man passerer den norske grensen, får man inntrykk av at man plutselig kommer inn i et hus som eies av en alvorlig, men fattig mann som er bekymret og opptatt med sitt eget arbeid. Han er overrasket over gjesten og tror ikke på at en kan glede seg over å komme hit til Norge på besøk. Bonden møter en utlending med korte unnskyldende smil, som om han ønsker å beklage at jorden er så hard, så stum, så utilgjengelig. Som om han vil spørre: hvorfor er du kommet hit til dette landet hvor djevler “har klo både på knær og på hale”; hva søker du etter her hvor horisonten i månedsvis kun får varme fra en usynlig sol? Den norske bondens hjerte er gjemt og trukket inn under nysgjerrige øyne og der finner man ingen tilbud om vennskap; bondens land er et land med svarte steiner10 og tause vann, et land med evig sult etter sol og savn etter mennesker. Noe som er dødt, som et skjelett som har vært dødt lenge, kan ses i disse store krystalliske steinene som verken lever eller gir liv til noen. De er noen ganger fantastiske, men andre ganger forferdelige og ligner enorme, groteske terrasser uten navn, uten et bestemt mål eller en gjenkjennelig form. Tross dette lille kaoset er disse formene i en majestetisk og stolt arkitektonisk form. Hvis man betrakter dette landet fra en annen vinkel, ser man jordfingrene som nesten er spist opp, nakne og sensitive som nerver i amputerte kroppsrester. De gjennomspiste og gjennomgnagde delene av den norske kroppen med en mengde øyer, landtunger, klipper, ledd, fingre og stumper, det er landets nerver, avkledde og med den følsomme siden opp. Vannet terger disse åpne nervene, og her bor mennesker som måler livet etter hvor mange vintre de har levd; dette er et land hvor barna trues med en busemann som skal spy ut femten vin  Mange ganger kan kamen, stein, like gjerne oversettes med fjell eller     lignende, men det er som regel oversatt med stein her. 10

15

tre, og her regjerer ni måneder årlig onde guder i mørke og storm, mens i kun tre korte måneder regjerer de rettferdige gudene med kjærlighet og sol. Nord er dramatisk, både i konflikter og forløsninger. I stein ligger alt norsk liv, all den norske karakteren og all norsk ulykke. I vannet finnes all norsk skjønnhet. I skogen ligger fantasien. Ut mot vest, langs den lange kysten, åpne som blomster, ligger praktfulle og fryktelig tause fjorder på rekke og rad med sine daler og pirer. Små byer kastet ut som frø med en avslappet og bekymringløs hånd. Langs kysten er det fullt med fargerike båter og enda mer fargerike sjømenn. Og i innlandet trykkes både mennesker og jorden av snøflater øde som ørkener, fjell11 og stein, og tungt og uregelmessig reiser forsiktig de små landsbyene seg på kuppellignende fjelltopper, som ofte er glatte som glass, med åser og med steinblokker som på hvert steg stikker opp og som er vanskelige å jevne med jorden. Kristiania, Norges hovedstad, ligger i et slikt urolig terreng, slik at også den er full av skrå gater som grotesk kikker over bygninger nede i bunnen av gaten. Noen steder er dette bildet litt bisart. Man kan gå gjennom gaten og så plutselig, bak en hekk, dukker det uventet opp et tre som tidligere var gjemt. På enkelte steder går du direkte fra gaten inn i huset, mens på andre må du gå opp 60 trappetrinn for å finne husets dør. Litt lengre ned i gaten mellom to hus står det en merkverdig stein som ligner på en båt; direkte fra dørken vokser et tre rett fram, nesten vannrett. Selvfølgelig er det vanskelig å gå der. Det er trangt. Kirker ligger på åser rundt omkring i byen mens Karl Johans gate (oppkalt etter en norsk konge12) strekker seg som en terrasse helt opp til slottet som ligger i en liten skog og ser sjenert ned mot den midterste delen av byen. Senere, når den tykke norske snøen faller og sleder dukker opp, kan man se det underlig tiltrekkende bildet av små åser av snø som maurtuer overalt. Skolebarn, postbud, bankansatte og forskjellige håndverkslærlinger og alle de andre som er ute på gaten på grunn av forskjellige oppdrag og mål, viser stolt frem sleder som de har under skulderen. Sledene er oftest håndlaget   Her bruker hun det norske ordet: fjel (fjelovi i flertall).   Hun diskuterer senere hans nasjonalitet.

11 12

16

og i alle mulig slags former. Menneskene går gjennom gatene og når liten bakke viser seg, setter de sledene under føttene med en rask og nesten usynlig manøver og glir elegant nedover. Barn liker å ligge over disse spesielle sledene og havner i bunnen av gaten som et lyn, mens vi går forsiktig og usikkert over glatte flater og bruker enormt med tid og krefter på å komme oss ned. I enden av bakken havner sleden raskt under skulderen igjen og de fortsetter uforstyrret videre til neste bakke i gaten utfordrer dem til å gjøre det samme en gang til. Skrånende gater er det mange av i Kristiania. Det er selvfølgelig en del forbipasserende som ikke bruker sleder, men de kan gli nedover gaten over glatte flater på egne støvler. På den måten gjør de veien kortere og får litt varme i kroppen. På siden av hvert eneste fortau finner man en eller to trange skøytebaner som er glatte som glass. Der glir både unge og gamle, tykke og tynne, stilige og klossete og alle sammen, selvfølgelig, med en trygghet og fart som bare mennesker kan ha som er født her og som fra barndommen av i mer enn 6 måneder i året har forflyttet seg på denne originale måten. Alle disse grasiøse og mindre elegante manøvrene, hver dag nye figurer og nye utøvere, maler et hverdagsbilde som ikke så lett lar seg beskrive. Det ser ut som alle forbipasserende danser av glede på grunn av snø, mens sleder flyr i alle retninger, nesten som fluer. Det som overrasker meg litt, er at denne måten å bevege seg på ikke er forbudt i en hovedstad som Kristiania. Dette er en moderne europeisk by og det er uvanlig å skape så farlige veier og glatte gater. Store kryss i byen og hele parker blir som speil eller glass hvor folk kan falle når som helst. Her finnes ingen fortau uten skøytebane, og sleder med barn eller bagasje flyter fritt mellom biler og trikker ute på gaten som er oversvømt med snø. Jeg er usikker på om dette er en slags nasjonal egenskap og bekreftelsen av at enhver kan av fri vilje tråkke på den andre ute på gaten og den stakkars andre skal falle ned i snøen med smil. Men jeg må innrømme at store uhell ikke skjer her; det skjer også sjelden at mennesker forsøker å gå i veien for de som glir. Spesielt livlige er kryssene på åsene hvor veiene deler seg som stjerner i flere tverrgater. Slik er, for eksempel, åsen foran slottet hvor det er et minnesmerke over dikteren Welhaven. Der er i løpet av hele da17

gen så mange barn som det er spurv på våre serbiske stabbur ved juletider. Det er utrolig interessant å se hvor flinke barn er med sledene. De kaster seg fra toppen og sklir nedover hele gaten, og på grunn av farten kommer de langt bort forbi slutten av bakken. De er kledd i skinnklær og pels à la Fridtjof Nansen. Alle sprudler av helse og glede, hvileløse som små djevler. Skulpturen er så livaktig og så overbevisende lik originalen at enkelte utlendinger nysgjerrig venter på at dikteren Welhaven plutselig hopper ned fra sin steinstol og med snøballer samlet i fanget slår tilbake mot barneflokken. Nei, tiden er ikke kommet for slike idylliske bilder. Rundt slottet og i Kristianiafjorden er det fremdeles høsten som regjerer og mange blader faller ned. De grønne linjene og flekkene i skogen blir mindre og mindre, de flytter som fargerike spiraler overalt mens skogen kler seg i gyldne farger. When great leaves fall, then winter is at hand, skriver Shakespeare i Richard III.13 Her er det nøyaktig slik. Store blader faller nå, de små har falt for lenge siden. De svever elegant i luften på sin vei mot jorden, tar underlige ruter og endrer retning som fly foran publikum. Alt lukter av den fuktigheten som preger høsten. Fuktigheten eller tårene – høstens tårer. Det faller også blader der du er nå og hvor jeg er kommet fra; alle steder faller blader på den samme måten, det er det du vil si til meg, ikke sant? Jeg vet, jeg vet, og jeg hører bladenes fall fra alle sider og min sjel er på alle de stedene jeg har oppholdt meg om høsten. Våren elskes, men høsten huskes. Jeg vet det, vet det. Boulogneskogen i Paris vil ikke gi seg og den bærer med en spesiell sjarm gullgenser og røde mansjetter og ignorerer med et lurt smil at hvite tepper begynner å vokse under dens bein. Jeg vet at de kjempestore poplene i Cassino14 fremdeles har grønne gensere på seg. De holder hverandre i hendene og drar sammen i full stillhet, videre gjennom trange og uendelige veier. Og jeg vet at det er en hel måned igjen før de grønne kjempene i Italia begynner å falle ned og brenner opp med rødfarget ild og røyk. I mine drømmer ser jeg klart for meg Rotten Row i Londons   Når store blader faller, er vinteren for døren.   I Lazio, Italia.

13 14

18

Hyde Park.15 I tåkete hverdag faller der hele smågrener ned med døde gul-brune blader, og de knekker under hesteskoene og tyngden av disse edelmodige dyrene som bærer snobbete engelskmenn på sin rygg. Dikteren Byron16 pleide å si: “Det jeg liker best, er å svømme og å ri.” Og man bokstavelig talt ser hvordan han med dette pene hodet sitt nesten flyr gjennom Pineta i Ravenna...17 I dag er det bare få trær igjen der. Ingenting er så pent som det en gang var og Lord Byron kan ikke ri lengre heller... Nå faller store blader i Ravenna også. – Siegesallee i Berlin er heller ikke annerledes, der faller store blader nå også. Der går to svartkledde kvinner disiplinert og ivrig og rydder bort blader fra Tiergartens18 veier med jevne, rytmiske bevegelser. To svarte fugler ligner de på. Mange slike assosiasjoner fra forskjellige parker i verden som jeg så om høsten, dukker opp foran meg. Jeg vet hvordan parkene er om høsten hos deg, hos oss på Balkan. Klokken to om ettermiddagen skinner solen og varmer Topčider19 mens platanens blader langsomt og i stillhet drar seg mot jorden. Det er ingen vitner til det. En krumbøyd fange knitrer gjennom tørre blader, samler nedfallskastanjer i en kurv, og hans lenker klirrer. Når alt er samlet, retter han seg opp for å hvile litt, så ser han mot deg og du mot ham. I dette øyeblikket blåser det en vind, gjennom deg går det frysninger, fra det utslitte treet faller alt som er for tungt for det ned, fangen snur seg igjen, samler kastanjer – og lenkene klirrer.20 Dypere i Serbia er den siste rosa blomsten kuttet og satt på en grav. Om høsten drar kvinner med svarte tørklær rundt hodet i lange køer mot gravlunder for å finne et sted hvor de kan minnes sine døde. Litt lengre ned, i sør, råtner det blodiggress over gravene til de som ikke har skyld i at de drepte andre og som er berømte nettopp fordi de er drept selv. Livet er tungt overalt, i   Rotten Row er en brev sandaveny i selve Hyde Park.   George Gordon Byron, Lord Byron (1788-1824), engelsk poet. 17   Pineta er nå et naturreservat i Ravenna, Italia. 18   Park i Berlin. Siegesallee var en 750 meter lang bulevard gjennom    Tiergarten. 19   Park i Beograd. 20   Dette bildet er fra 30 år siden. (Forf. anm.) 15 16

19

Serbia som i Norge. Svarte tørklær på kvinnelige hoder er fast mote i Serbia. Her dør folk i kriger med jevne mellomrom. Ja, ja, jeg vet at du sier: alle disse stedene faller blader og for alle levende mennesker visner nok et livsår. Likevel er det litt annerledes her. Solen er veldig lys, som et febrilsk blikk hos en syk person, men av solstrålenes varme får man bare så mye som passerer gjennom åpningen mellom mine to magre hender. Tørkede og visnede blader slutter å falle med tiden, men de begynner å flyte og renne over, oversvømme jorden, parker, gater, alt. Overalt er det blader, blader. Når du tier, knitrer det i dine ører; når du sukker, dufter det i luften, alt som du hører er dekket med blader. Blader faller på hvert eneste punkt av jorden hvor regn kan falle: de oversvømmer vannet i fjorden og alle båter, faller på hatter og på menneskers hoder, på kvinners hår, barnas vogner og så videre. Over dette laget faller raskest mulig et til. Folk hjelper hverandre med å komme seg ut fra denne bladenes storm... Når du snur deg i bakken fra Karl Johans gate mot slottet, ser du denne tørre regnskuren av gule blader. Det er uendelige lag med blader, blader som der foran våre øyne vokser haugevis opp mot himmelen, og disse haugene forkorter trær, telegrafstolper og beina til små norske barn på vei til skolen rundt klokken ni, og man blir rett og slett redd av et så stort, likegyldig, stumt fall av blader som truer med dødens fred over og i jorden. Og når solen igjen skinner, føler man plutselig enorme smerter og menneskene tappes for alle sine krefter. Sjelen inni oss visner bare, skrumper seg ned til et punkt. Da ser man hva det egentlig dreier seg om. Dette er en smertefull og langvarig, lidenskapelig avskjed. Solen og den gule høstdagen ser hverandre i øynene, viser kjærlighet, og går forbi hverandre. Men her i disse områdene er det en høst til. Det er høsten i de storartede skogene som i gamle norske sagn kalles “de mørke skoger”. Disse nåletrærne er høye, helt til himmelen, stive og med nyver, og ser ut som kjemper med lukkede øyne; og de står der og forakter redsel, som norske myters troll som kunne skade verken guder eller mennesker. De kan forsvinne som de gamle kjempene forsvant ved verdens undergang, da hele verden forsvant og “storulven Fenrir åpnet munnen slik at underkjeven berørte jorden mens overkjeven nådde himmelen. Da svelget han både Odin

20

og stjernene.” Dikteren Milan Rakić21 har skrevet at i Sverige om vinteren ser store trær ut som hvite åser. Trærne i Norge minner meg om troll fra den norske mytologien. I dag er dette fattige og strenge landet bebodd med troll, kjemper og noen få mennesker. Nåletrær er underlige. Gud sender regn, men deres blader er likevel tørre. Gud sender sol, men det gleder de seg ikke over. Gud sender vind, men de beveges ikke under dens kraft. Gud sender død og søvn til trær, men de er grønne og i live likevel. Når du går i en slik skog, føler du et mykt og rart teppe under føttene. Det er en milliard nåler som stille og nesten usynlig har falt ned på jorden, som en stolt manns tårer. Her og der kan man se små stivnede harpiksdråper som har dannet seg over natten, i løpet av de mørke timene, for at den nærmeste naboen ikke skulle se at de går ut fra et hjerte som fylles av smerter. Om morgenen våkner fjorden og sender hundrevis av vinder til å blåse overalt. Sterke luftstrømmer beveger trestammene, men deres topper står rolig som kompass orientert etter innbilte områder langt borte. Avstand! Det ordet burde ikke nevnes for nordmenn. Her i Norge er alt så langt borte, avstandene er så store, fordi det er så få mennesker som bor her, spesielt i de nordlige områdene. Norge er et land hvor naturen savner menneskelige former og stemmer. I hundrevis av år gjennom historien har hele regioner vært ubebodde og tomme. Disse regionene kan ikke gi så mye varme som trengs for å være menneskers vugge og hjemland. I de vitenskapelige skriftene kan man lese at hele den norske befolkningen på to og en halv million lever på 322 000 km2. Gjennomsnittlig bor det syv innbyggere per kvadratkilometer. Man må forstå det slik at oppe i Nord-Norge er det syv mennesker på to kvadratkilometer; hvis man tar hensyn til at alle disse syv menneskene kan tilhøre én eneste familie, kan man konkludere med at man kan dra gjennom mange områder av Norge uten å treffe et eneste menneske. Denne ensomheten skaper en sorg, og du forstår det godt når disse menneskene som bor her uten kontakt med andre mennesker, sier det selv.   Serbisk poet (1876-1938).

21

21

Vi ble kjent med en kommunelege i Telemark, et område i sørvest-Norge22 som er godt bebodd og har det beste klimaet i landet. Legen og hans kone hadde vært i Trondheim for å besøke sin sønn som studerte der på den tekniske høyskolen. Nå var de på besøk til venner i Kristiania. Under samtalen spurte vi legen hvor han kom fra. Han svarte at han kom fra Telemark, nærmere bestemt Rjukanfossen. “Utlendinger kommer ofte dit om sommeren for å se på denne vakre fossen. De har helt sikkert vært der også,” fortsatte han. Vi mente at svaret var litt tilfeldig, det smakte litt av høflighetsfraser, og etter en kort stund gjentok vi spørsmålet. Da svarte han at han var lege i Bratsberg–området.23 –Beklager maset, men jeg er interessert i å høre hvor De jobber: i byen eller i en landsby? Han smilte pent og mer mot sin hustru enn til oss. Han utvekslet hemmelige setninger med henne, som om han var usikker på hva han skulle svare. – Jeg beklager, men jeg kan ikke svare på det spørsmålet slik som jeg har hørt at det besvares i Tyskland, England og muligens hos dere i Serbia. Svaret må komme på mitt språk. På godt norsk sies det slik: jeg bor 16 kilometer fra nærmeste nabo. Dette gir både navnet, stedet, meningen og, hvis De vil se det slik, dette er mitt hus’ sorg. – Dette er veldig ubehagelig... underlig, og... – Å, det er mye mer ubehagelig andre steder enn hos oss. Jeg reiser noen ganger hele dagen for å komme meg til pasienten, mens oppe i nord, hvor min bror jobber som lege, er apoteket og legen tre dagsreiser fra menneskene som trenger hjelp. Det skal stort mot til for å fødes og dø her, må De tro... – Ser De, i Norge er det så få byer at et mindre begavet menneske kan lære dem utenat på en time. Vi har ingen landsbyer. De enkelte husene og deres staller og alt det andre som holder vår

  Det er kanskje i overkant å kalle Telemark for vest, men det er det    hun skriver. 23   Hun blander her trolig sammen Telemark fylke og navnet det hadde til    1919, Bratsberg amt. (Denne sammenblandingen er altså fra andre   utgaven av boka fra 1951 og hennes andre besøk til Norge i 1920;    førsteutgaven av boka er fra 1914, da det fremdeles het Bratsberg amt.) 22

22

økonomi gående, kalles gårder24. I disse gårdene, i disse trehusene eller hyttene, bor vi, og de ligger langt fra hverandre, slik at vi aldri treffer hverandre selv om vi er såkalte naboer. To ganger årlig drar vi til byen for å kjøpe alle nødvendige ting og avtaler møter med dem som vi mest ønsker å treffe. Det er umulig å gjøre det oftere med hensyn til at vinteren kan bli vanskelig og våre plikter er daglige og vi kan ikke la dem være. Det er kampen for å overleve som styrer oss her... – Men hva har vi om vinteren? Sommerveiene er ubrukelige, man kan ikke finne dem under så mye snø. På hovedveiene setter vi stokker for å markere hvor veien er under snøen. Det er både underlig og makabert når snøen jevner ut alt og vi kan reise over daler og fjell, hvor vi vil. Jeg tar på meg ski25 og drar slik for å oppfylle mine plikter. Jeg springer over snø og gjennom vind og ser en ørken på jorden og over meg på himmelen. Her hersker en fantastisk lek med farger og en dødsstillhet og plutselig merker jeg at jeg har mistet huset hvor jeg bor, har ikke lenger huset, vandrer og leter etter mennesker, helt enkelt mennesker, men ikke de som jeg skulle til ... – Noen ganger savner vi sterkt selskap og bekjente, men de er alle så langt unna og dessuten er vinteren så lang... – Når jeg en gang rundt klokken ett går hjem, sier vi ikke at dette er midt på dagen, for ved juletider er det alt begynnelsen på natten. Jeg farter urolig rundt for å sjekke om snøen har dekket vårt hus, om ilden har sluknet i peisen. Jeg har et lite håp om at noen har gått forbi huset, raskt, på ski, som et lyn, stumt og uten spor... – Mine barn kikker ut gjennom vinduet og fra verandaen og når de ser at en skygge nærmer seg huset, tar de på seg klær og springer ut for å komme meg i møte. De er nesten hundre prosent sikre på at det er jeg som kommer, for ingen andre går forbi her, og ingen har gått her dagene før heller. Hvis en likevel går forbi, vet ingen hvem han er og hvor han haster hen. Vi kjenner ham ikke og vi hører ham ikke. Han glir som vinden med lange ski under føttene. De lange, glatte plankene er vårt viktigste redskap for å forkorte veien og for å unngå å fryse, for med disse glir   Hun bruker det norske ordet, gor.   Hun bruker det norske ordet, ši.

24 25

23

vi og flyr vi raskt over den myke snøen som ellers kanskje ville ha slukt oss – med dem reiser man lydløst, stille, nesten angstfullt forsiktig for ikke å bli lagt merke til av de bitre vinter- og frostgudene og bli rammet av deres forferdelige forbannelse: at vi skal falle dypt i jorden og ”fra våre bryster skal det vokse ut et tre”... – Selvfølgelig hender det av og til at snøen under oss begynner å sveve. Da støtter vi oss med lange staver og forsøker å bli lettere enn vi egentlig er og gjør alt vi kan for å redde oss med fart og bravur, som elgen med elegante hopp fra stein til stein går over brede og noen ganger dype vann. Slike uhell forteller man ikke til kone og barn, for at de ikke skal bli redde og bekymret neste gang jeg er litt forsinket hjem... Vinteren er veldig lang her – dette er fast refreng i talen til disse menneskene. Dette er en evig og resignert klage i landet hvor mennesker lever langt fra hverandre. En gang dro vi gjennom et forbløffende vakkert område mellom Sognefjorden og fjellene i Jotunheimen. Alt vi klarte å omfavne med blikket, var en utstrakt og intenst fargerik blomsterhage som var krysset med mange små romantiske innsjøer. Skogen var grønn der, grønnere enn i andre deler av verden. Det som var fargerikt der, var mer fargerikt enn andre steder i verden. Vi sprudlet av glede når vi møtte på saueflokker, geiter, kyr og hester. Vi snudde oss rundt for å finne bøndene, gjeterne, menneskene, bondegårdene. Det var ikke et eneste spor etter mennesker, hus eller gårder. Ikke en levende menneskelig sjel. Ingen. Det lukter gress, det lukter luft, det lukter vann, knaskende lyder av tygging og svelging blander seg sammen, mange små og store tryner beveger seg opp og ned, likegyldige øyne følger dere og de rolige dyrene kommer seg bort fra deres vei. Det er noe paradislignende fredelig her, noe naivt som tvinger tilskueren til å føle seg uverdig og skyldig som alltid når man befinner seg foran storartet natur og kunst. Det er en følelse som besøkende i et museum får når de står foran fantastiske kunstverk og nesten måper av glede og overraskelse. Foran en katedral, foran skogen, foran Mont Blanc, foran en fantastisk musiker, foran en vitenskapsmann som vekker respekt og beundring, snur et vanlig menneske blikket ned mot gulvet og forsøker å være minst mulig – noen gang helst forsvinne i jorden. Det er skjønt, men tomt. Ingen veier, ingen kommer eller går

24

her. Om våren etterlater mennesker sine egne dyr her, eller riktigere: de frakter dem fra innsjø til innsjø mot disse grønne flatene og lar dem spise så mye de vil. Dyrene blir her alene mens eierne drar hjem; de kommer hit av og til for å sjekke at alt er i orden og for å ta med seg litt melk tilbake. Det er ingen som kan bestemme seg for å leve fast her, selv om sommeren. Det er så langt fra andre mennesker og helt tomt. Det ser underlig ut og det er ikke lett å finne andre steder i verden som ligner det. Dyr som fullt og helt eies av et menneske, går fritt rundt her, uten noen som passer på! Men helt fra kongen, som er fattig som en kirkerotte, så fattig at Stortinget26 bestemmer hans apanasje, og hele veien ned til vanlige folk, ser vi bare fattigdom. Derfor stjeler ingen her. Dyr som er ute i fjellet, forsvinner ikke. Ingen rører dem. Foran ligger vannet og i det fjerne det trygge havet, mens bak ligger den forferdelige Jotunheimen, full av is, daler og raske fosser. Disse dyrene er såpass fornuftige at de vet at det snart er vinter og at de må søke ly i eierens hus. Der venter både mat, varme og trygghet på dem. Hvis de forsvinner og eieren ikke kan ta dem sammen med de andre inn i huset, vil de kunne dø ute i denne forferdelige vinteren. – Det er utrolig vakkert hos dere. – Ja, men det varer altfor kort. – Dere har enestående blomster! – Ja, men i veldig kort tid. Vinteren er så lang her. Og alle snakker i denne tonen. Overalt merker man at mellom to gleder sitter det en sorg på huk hos menneskene. Veldig mange folkeviser begynner med ord om at solen har gått ned eller at skyggene er skrå. Mange melodier er vakre og fulle av sorg, redsel og mørke: i horisonten er det skjulte stormer og snøras og i den behagelige musikkens akkorder hører man hvordan solen svømmer modig gjennom det kalde vannet i innsjøen. Intet sted i verden føler man så sterkt at evighet muligens bare kan finnes i hardhjertethet.

  Hun bruker det norske ordet, Storting.

26

25

Del II

I begynnelsen av september

Guden Tor rev ut øynene på de døde trollene, og slik dannet han stjernene. Det er kanskje derfor stjernene er lite barmhjertige mot menneskene som bor her. Det er få glade, stjerneklare netter som følger etter solrike, varme dager her. Dette er landet hvor alt strever mot, alt snur seg etter solen. Alle ting, kunstige og naturlige, har her en tvangsstilling, de har en skjev akse og de kjenner ikke til den sikre symmetrien som alle andre områder i verden har, hvor det er helt uviktig hva som er venstre eller høyre og hvor øst og vest befinner seg, verdens velsignete sider. Alt snus mot solen og søker etter den solrike siden – Solbakken.27 Den er rik, heldig og lykkelig som har et hus som er solbelyst, men den er fattig, deprimert og trist som har et hus i skyggen av en norsk gran. Alt har en grotesk, unaturlig og litt ubehagelig anstrengt stilling som avslører savn og smerter og ligner hender med stive fingrer som er snudd opp mot himmelen med ønsker om å nå det som ligger så langt borte og som er nektet og frastjålet dem. Trær er skakke og den ene siden har flere blader enn den andre. Det finnes underlige former av trær hvor grenene vokser kun i en ring på én høyde og som i en lang, flat tallerken ligger alt grønt øverst, nedenfor ses kun skjelettet av treet og der henger det ikke et eneste blad. Husene har vinduer og balkonger satt kun på én side. Menneskene puffer hverandre på den ene siden av gaten. Blomsterduft kommer kun fra én side av veien. Når den nye dagen rinner, spesielt om høsten, er hele regionen forvirret og urolig. Ilden i peisen slukner, hus forlates og lange kolonner av mennesker løper ut i naturen. De drar i en prosesjon ut på pilegrimsreise. De springer ut i åkre, trår på høye og åpne steder, og der trives de godt alle sammen, både voksne mennesker, barn, geiter og reinsdyr. De ligger på jorden eller sitter,   Hun oversetter Solbakken bokstavelig til serbisk og skriver det    norske ordet i parentes. 27

29

spaserer under solen, gleder seg med den lange og varme gleden som fattige mennesker lengter etter og føler når de ikke jobber og tenker kun på å hilse solen når den renner og så hilse den igjen når den faller på bunnen av fjorden. De oppfører seg som hedenske horder som tilbyr ofre til guder de elsker, men dypt inni seg ber de om barmhjertighet fra guder de frykter. Hvert eneste norske hus har et sted hvor man venter på og forguder solen. Dette er balkonger, verandaer som nesten alle er i glass slik at solen kommer mest mulig inn i huset; de er som solreservoarer. Det er interessant hvordan nordmenn har utviklet og opparbeidet en hel rekke forskjellige måter å bruke solen på. Her er det et helt system med forskjellige åpne og stengte balkonger og spesielle utganger i hus. På et to-etasjers hus, selvfølgelig bygget av tre, så vi to rekker med balkonger som var dekket av ville slyngplanter. Den grønne planten strakte seg fra øverst til nederst, og på den nederste balkongen, som ikke hadde noen dør eller glass foran, lagde den en grønn gardin av sin egen tettpakkede kropp full med grønne, pene blader. Huseieren laget bare en kvadratisk åpning i den. Dette var en veranda for den korte, men i sør og i det østlige innlandet veldig varme norske sommeren. Oppover var det mange vinduer på huset og slyngplantene var simpelthen ledet mellom disse slik at solen ikke ble forhindret i å gå direkte inn i huset. Det var mye smak i all den naturlige dekorasjonen. Dette var en veranda for overgangsårstidene, vår og høst; det var da den var penest. Endelig, helt øverst, spredte slyngplanter seg som et draperi mens glassverandaen reiste seg på fire søyler over husets tak. Den var som en fri kuppel, som en ås, som så mot vintersolens senit. På denne måten skaffer den nordiske mannen seg trapper som leder og fører ham og hans familie nærmere solen. Der oppe kan han, kan alle sammen, fortsette å drømme en drøm som gudene ødelegger for dem. Du kommer kanskje til å spørre meg: Er det vanskelig for meg å være i et land av steiner, is og fattigfolk? Kanskje du vil spørre meg: Hvorfor har jeg igjen reist helt opp til Nord-Europa, når det finnes så vakre, gode og blomsterfylte områder hvor solen kan varme til og med en stein, og hvor solen lyser direkte inn i menneskenes hjerter!

30

Hvorfor! Fordi jeg liker lidelse og forbannelse. Jeg liker det når en må hoppe for hver eneste lille ting i livet, for hver eneste smak av suksess. Liker når mennesker hver dag føler frykt og redsel og likevel klarer å komme seg på beina, stolte og modige; når spøkelser hver dag tar noe fra dem og de likevel kan gi slipp på det spøkelsene tar. Liker den som høster stein, men likevel har brød. Den som mener det er skamfullt å gå i ly med båten når vinder og storm begynner å brøle, og liker den som med åpne øyne tør å se hvordan den nærmer seg havari i bølgenes skum. Og vet du hvorfor jeg liker nord? Fordi jeg tror at i en kamp mellom godhet og ondskap har ikke den menneskelige godheten vunnet ennå; jeg tror at det fremdeles finnes både djevler og onde guder. Derfor liker jeg dette landet med kultur og frihet til å utrykke det overtroiske og som skjelver foran noe ukjent, som føler og innrømmer redsel i sine enkle sjeler. Dette lille folket, med rå og storartet natur rundt seg, er alltid fullt av bange anelser. Der oppe i nord lever mennesket sammen med familien på sin egen jord, uten politibeskyttelse, uten legetrygghet – og er redd for naturens ville vilje, frykter for dens rettferdighet og regelverk og lovens likevekt. Også jeg føler frykt for nettopp denne loven om likevekt, selv om den er hele min etikk og all min religion... Det finnes ting her som har i seg en dobbeltbetydning og mer verdig understreker dem som symboler enn som konkrete deler av hverdagslivet. På bryggen så vi små og store underligformede steiner som ble brukt til å fortøye båter. Når man undersøkte nærmere, var det vanskelig å se om steinene hadde vokst opp fra jorden der de stod, eller om de ble satt der og jorden vokste sammen med dem. Folk sier at de har stått der så lenge noen kan huske og ingen kraft kan bevege dem, ingen storm kan rive dem bort eller knuse dem. Hvem er det som ikke kan tenke seg at dette kanskje er de nordiske sagaenes eviggjorte kjemper som solen for lenge siden lurte og forsteinet. Underlige og unaturlige krefter passer på dem nå. Eller, når du i en gruppe grønne, blomsterfylte øyer ser en svart, naken og forbannet øy, hva tenker du kanskje da? Jo, det er nettopp denne øya som falt fra nebbet til mytens store fugl som senket båten med de stakkarslige, fattige fiskerne. Derfor er den forblitt øde og ufruktbar. Fra Bodø, en liten by ved Saltenfjorden, dro vi en tur til Skjer31

stadfjorden og der hørte vi om en underlig foreteelse. Skjerstadfjorden er forlengelse av Saltenfjorden og den er forbundet med denne med tre trange vannveier som tidevannet følger. Store vannmengder fra Skjerstadfjorden kan ikke renne raskt nok over og derfor skapes det en malstrøm som folk, påstår er verre enn malstrømmen ved Lofoten. Selvfølgelig kjenner lokalbefolkningen tidene for vannendringene – flo og fjære – og derfor skjer det ikke ulykker, og menneskeliv går ikke tapt. Men det som mennesker vet om, klarer ikke fiskene å huske, og ved flo blir derfor tusenvis av fisk slått med enorm kraft mot steinene, og deres blod og kjøtt svømmer videre med dette gale vannet, uten å kjenne retning og mål. Når vannet i løpet av fjære trekker seg tilbake og roen tar over, når det igjen er rolig og uskyldig som et lam og båter begynner å komme, ser man tusenvis av små hvite flekker overalt på steinene. Disse flekkene er rester av knuste og massakrerte døde fisker. Dette gjentas hver eneste dag. Når dagene er stormfulle, eller om våren, når den smeltende snøen begynner å tilføye nye vannmengder, da kan denne henrettelsen være så full av vindens skrik og døde fisker at mennesker spør seg: er det mulig å finne gode guder noe sted i verden som kan avbryte denne skrekkelige kampen mellom vannets og vindens skremsler. En annen gang, i Sognefjorden, ble vi kjent med en bonde og en enke. Hansen, hennes mann og hans venn, hadde nylig druknet i Sognefjorden. For åtte dager siden dro Hansen ut på havet for å fiske. Hans båt seilte ved siden av vennens båt. Plutselig kom mørke, tunge, våte og ondskapsfulle skyer fra horisonten. De falt ned som scenetepper på teatret, og scenen ble mørk og spent. De fortalte oss at deretter kom de gule, onde skyene som bærer hvite seil som er raskere enn vinden selv, og de hadde fått bølgene til å angripe hverandre, spise hverandre og hoppe over hverandre. – Men dette var ikke noe nytt for oss. Vi holdt tettest mulig sammen, spøkte med hverandre, snakket gjennom stormen. Vi lurte på om en av oss skulle få salt kveldsmat og havets gress over hodet. Tro det eller ei, men vi liker nettopp disse utfordringene og når båten danser over bølgene og urolig skyver havflaten mens hvitt skum flyr bak oss. Alle hyller i havdypet som åpnes og stenges uten å svelge en av oss, er en grav vi har sluppet unna. Dette er sjømenns og fiskeres ballett...

32

– Da sprakte plutselig noe som lyn, noe skarpt åpnet havet og båten med min venn og to andre fiskere forsvant i det uendelige dypet, og havet lukket seg etter dem. En virvel viste seg kort etter. Så tok en ny bølge oss, og sekundet etter visste vi ikke hvor vi egentlig var og hvor vår venns båt hadde forsvunnet. Ingen av oss kunne si hvor denne ulykken fant sted og hvor vår venn mistet livet… Ingen. Slik er det: På sjøen er døden, mange møter den der, men det er ingen gravplasser... – Hva skjedde med Deres venns båt? – Vi vet ikke. Ingen vet det. Det hender at ute fra fjorden kommer det plutselig en kraftig vind, uventet, usynlig, og som en tung stein legger den seg over båten, kraften dekker båten og drukner den i vannet. Det kan ha hendt slik. Vi overlevde, vi vendte hjem. Hvorfor er det slik og ikke annerledes? Hvem vet. Vi, alle fiskere, fra hele verden – jeg har vært i Bretagne i Frankrike – vi er alle overtroiske. Hvordan sies det, hvordan sier de det som kjenner vann, vann fra springen og vann i badekar...28 Og hva har det å si om man vet noe, når havet er sterkere enn oss og sterkere enn all mulig kunnskap! Vi fremmede så mot hverandre og en av oss siterte fra Byrons dikt: “Kunnskapens tre er ikke livets tre!” Slike ting opplever, slike hendelser betrakter, slike ord bruker de menneskene som liker å si: be til Gud og hold deg til veien foran deg. De kan oftest ikke tilkalle Gud, og de kan ikke finne en vei oversvømt med snø; de liker forresten havet bedre enn den beste fastlandsveien. Man må elske det man har valgt selv. Forfatteren av disse ordene kan ikke gi et eneste gram av kjærlighet mer til Italia enn til det harde Skandinavia. Lidelser er gode; alvorlighet og strenghet er muser. Dette er mitt valg. Nordmannen lever som bjørken, det karakteristiske treet som symboliserer hele landet. I sørlige og vestlige deler av landet er bjørk et fantastisk tre som det ikke finnes maken til i skjønnhet noe annet sted i verden. Nordpå og i fjellet, hvor varme strømmer aldri når inn fra havet og til de forferdelige åsene som er sumper eller tørr sand, men for det meste snø eller knuste steiner – trekker bjørken seg sammen, blir tynnere og mindre, krymper fra et tre til en busk og fra en busk til en krabbende, krumbøyd plante,   Det vil si alt vann kan være farlig.

28

33

griper videre etter steiner slik at vinden ikke kan rive den bort. Trærne graver seg inn i sanden som dekker dem, de blir syke og lider, så disse trærne som er ved Hammerfest helt oppe i nord, kanskje simpelthen dør. De dør med smerter, men i anstendig og edel stillhet – og med den mistenksomheten som gudene plager skandinavene med hele livet. På samme måte som disse bjørkene, drar yngre lærere, leger og prester nordover. De kommer til Vadsø og Vardø og sier etter den korte sommeren et heltemodig farvel til siste båt, og i selskap med skrikende fugler leser de filosofi, skjønnlitteratur, spiller Sinding og Beethoven29 og tviler på at det finnes livsglede her på sytti grader nord. Tolstojs30 Jerosjka i romanen Kosakkene sier på den annen side at “Gud har skapt alt i verden for å glede menneskene og det finnes ikke synd i noe av det”. Med hensyn til at glede bare er innbilning – imaginasjon – mens synd ikke bare er imaginasjon, må menneskene fra den andre siden av polarsirkelen ofte synde uten glede. Heldigvis ligger mer enn halvparten av Norge under polarsirkelen og da finnes det mange sjanser for at folk synder med glede. Nordkapp er like langt fra Kristiania som Kristiania er fra Nordkapp, og siden Kristiania er blitt belønnet med mange solrike dager, har Gud hendene fulle med å tilgi nordmenn utallige gledelige feil. Når det kommer mye sol i fjordene, blir menneskene fulle av glede og får underlige krefter som driver dem til vanvidd og utløser deres underlige oppførsel. Troll og onde guder må trekke seg tilbake i fjellet. På brede og pene stier klatret vi opp Ekeberg for å kunne nyte Kristianiafjordens skjønnhet. Som i alle andre deler av Norge, ligger også her skoger og vann ved fjellets fot. Disse skogene kan være rike og store, men de klarer likevel ikke helt å skjule at de tross alt er skandinaviske skoger som har vokst på en jord som ved siden av å være tam, også kan være preget av grusomhet, og der man ikke finner noe som helst som er benådet eller uberørt. Ved siden av imponerende skogsområder finner man melankolske slagmarker hvor stormen har herjet og knuste trær og planter og deler av deres kropper ligger knekt og vridd overalt. Der lig  Christian Sinding (1856-1941), norsk komponist; Ludwig van Beethoven    (1770-1824), tysk komponist. 30   Lev Tolstoj (1828-1910), russisk forfatter. 29

34

ger trestammer som er revet opp av jorden og falne grener som råtner. Mange trær er syke og frosne og lever med halve livet. Der borte må steiner ha falt over en stor bøk, for dens bark virker helt flerret av, trestammen er flere steder slått og spist opp til margen, grenene er lamme og støtt vekk. Bøken har sannsynligvis snublet frem og tilbake, reist seg opp og til slutt falt over to andre trær. En trestamme er splintret fra toppen til bunnen og fra den hvite margen kryr det ut maur som spiser den opp, en annen kveles og tørker åpenbart ut under trelik som råtner over den. Litt lenger bort har en hel skog mistet bladene og grenene ligger nakne og triste, litt overrasket; de klarer ikke å skjule sin nakenhet. De er alle sammen bjørk. Det må være noe hardt som har slått dem i hodet, de ser såret ut, skadet, overrumplet. I det fjerne begynner den svarte jorden å bli myk og våt, den forvandler seg til en myr, og der ligger noen få stakkarslige stilker, gråhårete før tiden, nesten fargeløse. Det er svært smertefullt å se den norske skogen i nærheten av en by. Bymennesker er bymennesker og de er ikke interessert i skog. Skogen må passe på seg selv. Man minnes Tsjekhov31, hans doktor Astrov og sorgen som denne viser mot døende skog, hans rop mot mennesker som dreper det de ikke kan lage selv: natur. Vi drar videre og møter grensen mellom løvskogen og barskogen. Rødfargen trekker seg forsiktig foran det svarte og vi ser svarte linjer som blander seg med røde oppover fjellet. Der finner vi mange interessante norske trær. Stedvis står en ensom bjørk omringet av flere nåletrær. Bjørkens blader er gullrøde og døde, vinden blåser gjennom kronen og hele regnskyll av blader svever elegant mot jorden. Et skritt videre lever en trist lønn med kun én gren. All sol som finnes her, er konsentrert i denne grenen – og den lever. Hele bildet ligner et menneske som bærer sorg og død i hjertet, men som står og lever videre foran publikum. Helt nede under trestammen er en stein omringet av småbusker stappfulle med røde bær, og tørre frø er strødd overalt. Helt oppe på himmelen står den norske solen som en snøball og sprer det hvite høstlyset. Dette lyset har ikke lenger kraft og lidenskap til å skape flammer og ild, ingen varme heller.   Anton Tsjekhov (1860-1904), russisk forfatter, og Dr Astrov fra    skuespillet Onkel Vanja . 31

35

På begge sider av veien er det et gjerde bygget av flate steiner. Det er stedvis like glatt som papir, og du kan også skrive på det. Mange skriver der; riktignok ikke som det skrives i Tyrol hvor de gode tyrolerne skriver: 20 minutter til Valmerkogla32, og etter to minutters gange står det 18 minutter, og så videre. I Norge er det mange fjellmennesker, men det er ikke som i Tyrol. Vi har forsøkt å få ut sannheten fra nordmenn selv ved å si at Tyskland har bayrere, serbere har sitt eget fjellfolk – men hvem har Norge? Det har ikke vært vellykket og vi har ikke klart å få frem noe som helst. Skilt er ikke vanlige i Norge. Det skjer ofte at nordmenn går seg vill i fjellet og havner på helt ukjente steder hvor ingen venter dem. Ingen bryr seg om det. Istedenfor stedsnavn står det noen ganger skrevet sitater fra Bibelen – kloke Jesus-ord. Det er vanskelig å forestille seg når disse ordene ble skrevet. Når man har det bra, pleier man ikke å snakke med Gud eller bry seg om Hans vilje og nåde. Derfor er disse innskriftene litt underlige og rare. Når det er tørt og varmt, kan vi klare oss like godt uten alle apostler og Gud, men når snøstormen starter og alle skilt havner under store snømengder og under steiner, hva er da gevinsten av disse tegnene, disse ordene skrevet på steiner? Det hjelper lite med et gudsskilt når det er skjult av snø. Et klokt gudsord kan gi mennesker energi og motivasjon. Guds ord skal være en stimulerende kraft, ikke bare et dikt. Ordene av profeten Jesaja – ”Rettferdigheten skal bringe fred, dens frukt blir evig ro og trygghet” 33 – må ha vært den energien som skandinavene hadde i 1905. Her oppe i det protestantiske nord er det mange merkverdige ting. I England er en roman anbefalt hvis tittelen er sitat fra Bibelen. I Norge er nå Rudolf Steiner en høyt elsket gjest. Mange nordmenn utsetter seg frivillig for antroposofisk sult på jakt etter sin astrale kropp. De får lov til det. Det er ikke dårlig å spise mindre og drikke mindre. De som rir på hester og bruker ski må være lette og bevegelige. De kan ikke være tunge og stive. De som skaper poesi og bærer den i seg, i sitt indre, må gå gjennom astrale faser. Å, diktere! Selv om vi her finner sitater fra Bibelen, finner   Dette skal være et sted i Tyrol.   Jesaja 32,17.

32 33

36

vi ikke sitater fra Ibsens eller Bjørnsons dikt eller Runebergs34 patriotiske dikt. Runeberg er finsk-svensk og har skrevet patriotiske dikt om finsk frigjøring. Hos oss finnes riktignok heller ikke sitater fra Gorski vjenac35 skrevet på steiner, men man finner ikke sitater med profetens ord heller. Da vi kom oss helt opp på toppen av åsen, så vi et bilde som fikk vår sjel til å lette. Den blå fjordens vann gynger seg lydløst helt til bunnen. Øyer er spredt ut blant mange skjær36, og blant dem står det tusenvis av båter og seilbåter i havet, som et symbol både på kampen om livet og om den søte lediggangen. Noen steder hvor havet har trengt seg inn i harde steiner gjennom lagunen, høres det hvordan vannets dyp og mørkets grusomheter avtaler og hvisker noe hemmeligfullt. Regnskurer, plask, en ødselhet av krystalldråper, skum, deretter stillhet. Vannet smådanser rundt skarpe steiner og lar dem ikke tørke. De norske fjordenes enestående skjønnhet er alltid store kamper og store smerter, det er kjærlighet, sjalusi og hevn mellom stein og vann. Vann søker bestandig, og uopphørlig halsstarrig, etter steinen og kjærtegner den, spiser den opp, og, til slutt, knuser den. Vannet ødelegger hardhjertet jorden der hvor det ønsker å dra inn i innlandets dybder: da tar vannet med seg steiner og kaster dem ubarmhjertig ut i havet og skaper store tårn hvor det ønsker å reise seg opp. Fastlandet er maltraktert og delt i skarpe stykker og med sine hvasse sider ødelegger de de rolige vannspeilene, de skarpe steinfingrene trekker vannet inn mot seg selv, så langt at de livlige bølgene i fjorden forvandles til døde, giftgrønne innsjøer. Med et eneste blikk skaffet vi oss oversikt over hundre forskjellige bilder og hundre ulike stemninger. Når solen står opp, stiger den annerledes i hver eneste fjord og hver eneste vik i fjordene; solnedgangen er like forskjellig, og dagen tilgir på så mange vakre måter solen at den forlater den og langsomt kveler den. Når det er stillhet og hviletid, tier hver øy på forskjellig måte, men når det   Johan Ludvig Runeberg (1804-1877), finsk, svenskspråklig forfatter.    Finlands nasjonalpoet. 35   Diktverk av Petar II Petrović-Njegoš (1813-1851), serbisk forfatter og    vladika (≈ kirkeoverhode, biskop) av Montenegro. 36   Hun bruker det norske ordet, šere. 34

37

er uro og kaos i hver vik, høres det forskjellige sanger i hver vik, og det kjempes mot forskjellige redsler hvert sted. En øy er bevokst med skog, løvtrær; i vannet ved siden av den ligger hauger av knekte røde og gule grener. Litt lenger ned ligger en annen øde øy, den står i en jerntung skygge med gran og furu som en ubehagelig tanke som ingen vil ha. Enda lengrer ned er det en naken stein hvor det står rekker av oppreiste spyd: dette er en liten øy hvorfra vindene har blåst jorden vekk så det bare er blitt igjen en død kolonne av tørre nåletrær som holder vakt over svarte naust og over fiskeres nett og fiskesnører. Det er som om en eller annen har kastet et nøste med gule tråder fra fastlandet mot øya og dette nøstet ble sendt fra øya og kom tilbake til fastlandet. Det gikk slik frem og tilbake flere ganger helt til det av disse trådene ble skapt en trang og lett bro nesten nede i vannet, og når menneskene går over den, er det som de på en hemmelig måte går på bølger. På selve øya ligger det en gruppe av norske villaer bygget av tre og med masse glass i verandaene og vinduene. Roser og andre fargerike blomster omringer disse villaene. Broen ender i en vik; i vannet der ser vi moderne, raske båter som med egen kraft og hastighet skraper vannflaten med smertefulle spor som etterpå ligger der i lang tid og muligens overrasker vannet, som ikke tåler sporene. Vår dikter Zmaj37 skrev, mer spøkefullt enn på alvor: ”Jeg har skrevet med en krok på isen.” Men dette varer likevel en stund. Den engelske dikteren Keats38, som ble berømt etter sin død, men som samtidig døde som meget ung uten å ha fått en eneste offentlig anerkjennelse, etterlot seg en tung dom og mange smerter i følgende setning: ”Mitt navn er skrevet på vannets overflate.” Litt lenger bort er det en annen vik. Der ligger det kortvokste, avslappede godsbåter, uten eleganse; de er trette, de har sovnet litt. Ved siden av dem duver flotte, gamle seilbåter, de er våkne, strever seg opp for å høre hva vinden hvisker til dem oppe i seilene og mastene. Så kommer det en kanal med havets bad; så en brygge med sportsbåter som er lange og uvanlig raske, de dytter og banker hverandre konstant som om de er bygget av et fint skall   Den serbiske forfatteren Jovan Jovanović Zmaj, 1833-1904.   John Keats (1795-1821).

37 38

38

og flytter på seg på vannflaten. På den ene siden ligger kanalen og den bratte, svarte fjellsiden, men på den andre siden er det en vid vik med skjær som er skarpe og ligger på lur, skjult under vannet. Også i dag unngår mennesker dem med en gammeldags frykt for de temperamentsfulle gudene og i den tro at demonen Draugen med den pilen en fisker sendte i brystkassen dens, ennå lever der og er på utkikk etter mennesker og deres båter. Det er en absolutt stillhet og en uberørt blåfarge i viken nå. Av og til gjenlyder vannet blant sjelene med harde minerallyder; eller noe lyner gjennom vannet mens blåfargen rødmer eller blir grønn. Fra alle sider flyr, glir, går forbi hverandre og hilser hverandre små og store båter og seilbåter, heiser hvite seil og dypper årene i vannet. Roerne ligner fantastiske figurer; den unge mannen der har en smidig kropp, han bøyer seg ned for å pløye og støte bort vannet, han reiser seg opp igjen så brystkassen spennes og buen brukes som en vifte, ah... Plutselig hørte vi en underlig støy som kom fra bak en stor kolle i havet. Det hørtes ut som en utkjørt fugl som strevde med vingene. Da reiste det seg et propellfly og fløy så nær oss at vi tydelig kunne se propellenes rotasjon, fulgt av et svare leven i luften. Plutselig kokte og skummet vannet seg opp, så to av de nesten druknete motorbåtene sprang gjennom det urolige vannet og skummet vilt i retning propellflyet. Straks etter reiste det andre propellflyet seg, igjen med to følgesvenner, med to vannfugler som dro sammen med luftfuglen. Så gikk det tredje, det fjerde, så det tiende og til slutt hele luftflåten som løftet seg over vannflåten. Vidunderlig! Man får frysninger! Dette er soldater. Dette er bevæpnete fly som kan drepe…39 Med ett begynte et fly å miste høyde og falle raskere og raskere, rett ned, det druknet i luften, og vårt hjerte kjølnet. Dette flyet som ett øyeblikk var i luften, begynte å svømme med vingene Når forfatteren i dag etter mange år forbereder andre utgave av denne boken [1951], tilføyer hun et faktum som ble lest i memoarene til en fransk militærflyger som etter Frankrikes fall i 1940 kjempet i engelske luftenheter. Av 95 fly var det kun 27 igjen etter en seier. Da de overlevende flygerne hørte bråk og folkets glede på radioen, husket de at av de 27 flygerne, var det bare 13 igjen etter kampene i Normandie. De slo av radioen og i stillhet gikk de ut fra offiserskantinen. (forf. anm.)

39

39

som var reist opp; så startet det et merkverdig kappløp gjennom damp og vannets skum. Oppe var det som en sommerfugl, nede var det som en fisk og strevde, dro hvem vet hvor, kanskje så langt som til Norefjell, som ligger dekket av snøen. Da så vi i luften noe som vi har hørt om, men bare delvis trodd på. Figurene i luften lignet en stor iskjempe som solet seg oppe på fjellet. Han reiste seg opp for å se hvem som forstyrret ham med sin skygge. Da så han mennesket under solen, falt han ned slik at mennesket kunne fly over ham, iskjempen, og over fjellet. Da kvelden begynte å snike seg frem, og solnedgangen kom for tidlig, følte vi sterkere frykt for de mystiske, eldgamle gudløse oldtider og en merkelig redsel som alltid, kanskje, finnes i vårt lands atmosfære. Solen her har ikke de kjente katolske katedralers purpurfarger, heller ikke Beograds purpurfargete sols ild eller de svake fargene som ofte finnes ved kysten av vårt Adriaterhav. Dette er et merkelig, kaldt, metallisk sollys som med de siste strålene nesten stikker oss. Den faller ned og fremdeles våken havner den i kamp med fjorden, trenger seg inn i dens dyp og sjekker om fjordens hjerte er noenlunde varmt. Disse kveldene er et makabert symbol. Alle tider bærer sin egen fortid i seg selv, i hvert eneste menneske er dets egen forfader; vi fra sør forstår godt folk fra nord; Norge er i dag fremdeles et land som hadde riddere – ledere før konger – som hatet kristendom.

40

Del III

September

De tidligere norske sjørøverne og gamle øyboerne, vikingene, var krigerske, opprørske og hevngjerrige. Forbitret over naturens råskap og livets harde omstendigheter, fikk de utløp for sine plager ved å angripe hverandre, renne over hverandre og gjøre hverandre til slaver – med å ta fra hverandre det lille jorden gav. I oldtiden lå hele mannens ville styrke i hans muskler og hans hjerte, og deretter i hans sterke rygg som var hardere enn øks; disse menneskene sloss mot levende djevler med bare hender. På en barbarisk måte fjernet de motstandere, på en barbarisk måte gledet de seg over sine seire, på en barbarisk måte sang de om sine dåder. Når de gamle nordmennene klarte å nå fienden, kom de bakfra og knuste hans ribbein og tok ut lungene, knuste hjertet hans med nakne hender. Da Halte Hilde40 oppdaget kjærestens utroskap, satte hun fyr på huset hans og ventet på at han og huset brant ut til aske. Da det i oldtiden for første gang ble bygget en bro over en vill fjellelv, skapte man den allegorien at guden Tor satte seg på ryggen til vannets kjempekvinner og knekte ryggraden på dem. I den gamle norske poesien ble det sunget at blod er dugg over heltenes våpen. I dag råder andre tider. Det er lenge siden blod stoppet å renne og lukte i Skandinavia, både i historien og i poesien. Nordmenn har kommet til en fortvilet resignasjon: alle et menneskes kamper slutter med at han overgir seg til skjebnen eller til det Gud vil ha av ham. Nordmenn har forstått og fått kjennskap til at deres såkalte ørns frihet egentlig er mer ensomhet enn frihet. En norsk bonde som med vanskeligheter får sitt brød fra den harde naturen, burde ha vært grådigere, som et rådyr er grådig, og mer sulten på enn mett av klodens alle gaver, slik at han ville samle seg et lager av de rå kreftene som senere ville kunne forvandles til energi nødvendig for det moderne livet. Istedenfor å utvikle   Halte-Hulda, et sagaskuespill av Bjørnson fra 1858.

40

43

seg til å bli sterk og utholdende, blir man flink og lur. Dette er ikke uviktig. Bonden er både jordbruker og fisker og kunne ha blitt dyktigere i en av delene hvis han ikke vekslet mellom å være begge deler og alltid det som var lettere i øyeblikket. Han overgir seg til en medfødt latskap i disse lange vinternettene: sover mye, står opp sent på dagen og for at han ikke skal føle mangel på noe, reduserer han sine egne behov til et minimum – bedrar seg selv. Ifølge historier spiser han med lukkede øyne for ikke å se hvor mye han har spist. Alt som trengs til huset, lager han selv. Tråd finnes ikke i hele Norge, men han lager den av skinn, av elastiske seljegrener; et ordtak sier at en norsk bonde kan lage en tråd av sand hvis det skulle være nødvendig. Dette er muligens nyttig, muligens rørende, men det er også et trangt, ensomt liv – og det er primitivisme i karakter og vaner. – Den typiske montenegriner har potensert det samme: primitive vaner og primitiv karakter går sammen. “Dette er ikke etter menneskelige lover!” “Dette er vane hos oss og kan ikke være annerledes.” Vi kan raskt gjenkjenne i en intelligent nordmann at han har akseptert denne tradisjonelle kampen. Veldig ofte flytter han kampen inn i seg selv. Istedenfor å konfrontere seg selv med nasjonale, politiske, samfunnsmessige problemer og holdninger, ødelegger han heller seg selv i intellektuelle og abstrakte livslidelser og imperativer som utfordrer hans sjel. Den berømte norske dramaforfatteren Ibsen tilla en av sine helter livsmottoet: “Alt eller ingenting.” Dette er selvfølgelig vanskelig å nå i fellesskapet med andre mennesker. Hvis man bestemmer seg for å leve etter dette mottoet, kommer man i situasjoner til å brenne ensom i en utålelig ild, eller skade mange uskyldige mennesker som man møter på veien i denne heltemodige prosessen. Da seirer ofte ondskapen, og ikke rettferdigheten. Ibsens store dramaer og tragedier godtas ikke. Hans absolutte helt er ikke forstått eller akseptert. Det er tydelig at det norske folk har fremgang både kulturelt og økonomisk. Den norske posisjonen i Europa stiger stadig, men samtidig ser man fremdeles tydelige konsekvenser av den langvarige nasjonalsykdommen. Norsk isolasjon har etterlatt seg sine spor, og det finnes tegn på at sykdommen ikke er forsvunnet ennå. Når vi analyserer slike begreper, er det vanskelig å forme en konkret mening om årsakene til denne situasjonen. Det er

44

45

vanskelig å peke kun mot én årsak. Hvis vi leser det norske folks historie, fra tiden menneskene stoppet å være ville dyr og frem til i dag, hva finner vi? Vi ser noe som er underlig og trist. Det er veldig rart at det ikke finnes politikk i historiefilosofi; det er like trist som det fatalistiske i et folks skjebne hvor et folk er nesten dømt til ikke å ha filosofi. Sant nok, ingen historie er så enkel som den norske er det, både i tider med fremgang og i tider med motgang: ingen skjebne er så lite lærerik som den norske er det, både i lykkelige og triste, dårlige tider. Naturen i dette landet er såpass overlegen både i egen skjønnhet og råskap og kraft at den er overlegen menneskenes skjebner her. Det er naturen og geografien som råder her, ikke menneskene. Her er natur menneskenes skjebne. Tidligere skrev norske forfattere ikke ned historien, de skrev de virkelige hendelsenes poesi og tragedie, slik at hele den moderne norske historien mindre presenterer selve historien enn dikt og sjelelige dramaer. Det er bare i sjelen nordmannen blir sterkere av den hardhjertete naturen i nord. Norge var i union med Danmark og Sverige, men alltid som mindre enn dem og underlagt dem, alltid den andre i rang, alltid klar til å bli kommandert av andre. Fra tid til annen samlet det seg motstand og fortvilelse i nordmenn, og når det blåste opp, så man nordmenn i krangel og krig mot egne brødre eller mot de andre folkegruppene med de samme politiske ambisjonene hva gjaldt folkenes liv i politikk. Det er klart at nordmenn bruker sin egen energi på feil måte, og deres kamp er ikke rettet mot rett fiender. Slike kamper kan ikke føre til store ideer. De fire hundre årene under Danmark (fra det 14. århundre til 1814), regner nordmenn som slaveri og en folkets tragedie. De mener at deres liv startet da de kvittet seg med Danmark og deres union gikk i oppløsning. Uten tvil må det være litt sannhet i dette. Likevel danner de allerede i 181441 union med Sverige. 1905 kom det en farlig fase da de nesten kriget mot Sverige for å avslutte også den unionen.42 Og etter at de klarte det, hva ser vi i dag? Man kan se at nordmenn jobber og puster lettere, men det er Sverige som registrerer den store fremgangen, ikke Norge. Sverige hadde fra tidligere av vært en stormakt i Europa.   I originalen står det 1815.   Å kalle det krig er en liten overdrivelse.

41 42

46

Denne situasjonen gjelder muligens det evige norske problem og unnskyldningen for alt: naturen er grusom mot Norge og mye råere enn i Sverige eller Danmark. Hvis man skal unnskylde seg bestandig med en rå og ubarmhjertig natur og umuligheten for at man med vitenskap og kultur, det vil si egen aktivitet, kan endre på noe, kommer vi til den konklusjonen at det er egentlig best for Norge at landet forblir en del av de andre landene eller at det går tilbake i historien, til vikingtid og sjørøveri. På den annen side kan man lure på hvorfor nordmenn tross felleskap med kulturelt sterkere folk ikke klarte å modne langsomt og skape sin egen kultur, men har fått den ferdiglaget av andre og nå ikke har noe som er sitt eget eller vedvarende En del av den norske skjebnen ligger i sannhet i at nordmenn raskt, alt for raskt, vasket bort blodflekker fra sin egen historie og rundt seg selv og glemte alt, som om det aldri hadde vært. Men de blodflekkene var faktiske, og de kan ikke skjules så lett i deres oppførsel. Denne dobbelheten koster mye energi og gjør dem veldig sårbare og ustabile. Blant annet var de det første folket i Nord-Europa som flyktet fra den mørke, mystiske og blodige middelalderkatolisismen og raskest mulig aksepterte protestantismen.43 Dette er en rolig og edru religion, humanistisk orientert, og med toleranse; den troen som er mest åpen for tvil, spørsmål, undersøkelser rundt Gud og mennesket. Nordmenn har hoppet over noe i sin egen utvikling, og dette har sin pris og tar sin hevn. De har ikke de middelalderske både strålende og mørke kunstneriske verkene. Her mangler katedraler og hus fra den perioden. De hadde muligens ikke nok marmor og kunstnere til å bygge opp slike store bygninger, men de hadde overflod av stein og de kunne bruke den til bygningene. Hvor er bildene som presenterer store kamper med vakre hester og store helter? Hvor er musikken og dramaene og de store hendelsene? Hvor er Sigfrieds44 marsj og trompeten som kunngjør døden med høye lyder og skrik? Hvor   Det norsk folk ble tvunget både med dansk lov og våpenmakt (1537)    å bytte katolisisme med protestantisme. Her er nok forfatteren    feilinformert. 44   Siegfried er helten i det tyske eposet Nibelungenslied. Den norrøne    parallellen er Sigurd Fafnersbane, Sigurd Drakedreper. 43

47

finnes i den norske historien tiden da hele folket ble en romantisk helt som oppglødd av idealer skaper store undere og hele livet til dette folket kan beskrives som et epos; hvor er i den norske historien tiden da hele nasjonen ble oppslukt av en ekspansiv og farlig lidenskap, det som i alle folks romantikk er la force qui va, en levende kraft som kan reise og gi berømmelse til det folket. Denne delen av middelalderen og nyere tid søker vi forgjeves etter i norsk historie. Det er bare Trondheims domkirke som er et kulturhistorisk monument i Norge. Alle de andre kirkene er stavkirker45 bygget av trær, og nordmenn har gått rett fra dem til friskmalte og lyse, edruelige protestantiske kirker som ligner mer på biblioteker og forelesningssaler enn templer. Museer har bilder fra fiskeres liv og noen få portretter og skulpturer som er dårlige kopier av den siste europeiske kunsten. Når det gjelder musikk, var Edvard Grieg den første nordmannen som komponerte en anstendig musikk. Den er enten edel manns glede, eller kilder av påtente lidenskaper, eller raffinert sorg og en ren sjels resignasjon utenfor mennesket. I den dramatiske musikken som Grieg komponerte til Ibsens dramatiske dikt Peer Gynt, finnes alt dette, og der finnes det en førsteklasses lyrikk og komikk, men det finnes ikke symfonisk kraft som river ned og bygger opp. Likevel, enkelte lyriske kapitlers som Åses død (Peers mor), den tidligere eventyreren Peers sang om kjærlighetslengsel46, Solveigs sang eller Anitras dans (forfører i Afrika) er i forskjellige grad perfekte kapitler. En miks av både savn, håp og resignasjon kunne bare nordmenn komponere, med et land som i alt sitt klima er nettopp dette: savn, håp og resignasjon. Etter Grieg kommer Svendsen og Sinding47, som har ganske europifiserte symfonier og programmer. Nordmenns nasjonale identitet er ikke sterk eller klart definert. Det er ingenting som sitter fast i nordmenns bevissthet om at dette er noe som de skal slåss for. Det er ingenting som de selv mener er deres og som de alle sammen vil kjempe for å forsvare. Ingen av hovedpilarene i nasjonalkraften er sterke nok (forfatteren Bjørnson tvilte på disse og flyktet utenlands), ingen tradisjon   Stavekirke, forklarer forfatteren i en parentes.   Originaltittel Peer Gynts hjemfart (Stormful aften på havet). 47   Johan Svendsen (1840-1911) 45 46

48

er dogmatisk nok, det føles ikke at det finnes det relikvie som hele Noavrge vil ofre sitt liv for. Ingenting er hellig for nordmenn, tross at de kan lide og skrive dikt! Romanforfatteren Nils Line var en gang like kjent i Europa som Anton Tsjekhov er i dag.48 Hos ingen av dem finnes dramatiske ord og omveltninger, alt er kort og enkelt sagt, men bak dette, som fjell eller tundraer, skimtes brede spekter av følelser. Den teosofiske og antroposofiske bevegelsen var i full blomst i Norge for ca 30 år siden.49 Hvis dere lurer på hvorfor, svarer nordmenn uten stor tenkepause at de må jakte på sannheten om mennesker og deres eksistens, spesielt i forhold til evighet, fordi deres natur og tro, som den er i dag, ikke gir tilfredsstillende svar på spørsmålene om meningen med livet og den rettferdige Guds prinsipper. Den andre tingen som forbauser her, er at et folk med så høy kultur ikke har løst språkspørsmålet tidligere. Så mye som 40-50 år etter at de allerede hadde skrevet en anselig mengde skjønnlitteratur og også vitenskapelig litteratur, flammet krigen om språklige spørsmål opp. De bråket, plystret, sloss skriftlig, i krigen mellom norske bønders språk (Landsmål) og det litteraturspråket som allerede var forankret i norsk litteratur og egentlig var det tidligere felles språket i Danmark og Norge (Riksmål).50 Det er klart hvorfor Norge ikke hadde ett eget språk og det er trist og absurd at litteratur og folkespråket ikke faller sammen i Norge. Det er på samme måte som det hos oss er absurd å angripe Vuk Karadžić51 for å ha innført et folkelig språk, bøndenes og gjeternes språk, i litteraturen. Det er like absurd i Sovjetunionen at det russiske språket plutselig ikke er godt nok og at lite sovjet ikke kan akseptere de store russiske diktere, men deres egne diktere er altfor svake for det russiske språket. Sovjetunionens språklige mosaikk, verdsatt av kunstnere, er ikke godt nok...   Sic. Muligens blander hun med romanen Nils Lyhne (1880) av dansken    J.P. Jacobsen – men hvilken forfatter hun mener er verre å si. En gjetning    er Ludvig Holberg (1684-1754), som jo også skrev den navnelike    romanen Nils Klims underjordiske reise. 49   Denne delen av teksten ble skrevet ca 1951. 50   Hun nevner selv de norske betegnelsene, Riksmaal og Landsmaal,    i parentes. 51   Vuk Stefanović Karadžić (1787-1864) serbisk lingvist og reformator    av det serbiske språket. Serbias Ivar Aasen. 48

49

Problemet er veldig komplisert, sier alle nordmenn. Skal vi som er helt løsrevet fra Danmark, i all evighet skrive vår egen kunst med et dansk-norsk språk, som dessuten er mer dansk enn norsk – sier en gruppe blant dem. Skal vi nå gå inn i et langvarig arbeid med å skape et nytt språk og med dette for all fremtid sette en så stor og god norsk litteratur utenfor landet – sier en annen gruppe blant dem. Dette spørsmålet er virkelig tungt og vi burde ikke alt for lett dømme Bjørnson og Ibsen med å si at de skrev sine egne verk på dette dansk-norske språket og derfor støttet det fordi de var redde for egen karriere og berømmelse. Ibsen gjør i en scene av Peer Gynt skarpt narr av de som vil at den barbariske miksen av språk og lokale bønders dialekter skal innføres istedenfor det klassiske litteraturspråket. Han legger en person omtrent disse ordene i munnen: Det tok ca 400 år å kutte ut alle aper, men jeg strever i dag med alle krefter etter å bli apenes konge igjen og å overbevise folk at det er guddommelig å være ape.52 Det vi ikke kan si, er at Ibsens leksjon var sterk og dyp, men den bommet likevel ikke med så mye og traff ikke så langt fra målet. Endelig har nordmenn problemer med å definere om svenskene og danskene er deres brødre eller bare vanlig slekt. De klarer ikke å finne ut sin egen nasjonale definisjon og tilhørighet, samt nasjonale styrke og kampståsted. Er det slik at de er svake og at det derfor ville vært fornuftig å igjen forene kulturene og språkene for på nytt å bli store og mektige, eller er de den type mektige som er enda sterkere når de er alene?53 Huhu i fjerde akt av Peer Gynt sier blant annet: Disse folk har sproget blandet, de er herrer nu i landet. / Firehundreårig natten ruged over abekatten. / Men i tiden længst forgangen råded der orangutangen. / Ak, men så kom fremmedåget, og forplumred urskogs-sproget. / Jeg har prøvet på at fægte for vort urskogs-mål, det ægte,- / prøvet at belive liget,- hævdet folkets ret til skriget,- skreget selv og påvist trangen til dets brug i folkesangen.53 Forfatteren av disse ordene leste igjen dette norske verket i originalen. Jeg forberedte en engelsk oversettelse ved siden av. Boken var skrevet med veldig enkle utrykk og oversettelsen ble ikke nødvendig å bruke. Den var bare et bevis på at de norske uttrykkene var ubeskrivelig penere og hørtes mer poetiske ut enn oversettelsen, noe som jeg dessuten tar som bevis på at norsk språk har kommet seg lykkelig vekk fra dansk-norske idiomer, og ikke på at det engelske språket er maktesløst. (forf. anm.) 52

50

Dette prinsippet eller problemet, samfunnets dilemma, enten med Danmark eller med bøndenes språk, finnes i alle deler av livet i Norge, som et sosialt og politisk, individuelt spørsmål. De mest interessante representantene i denne konflikten var dikterne Wergeland og Welhaven tidligere, og Bjørnson og Ibsen i moderne tider. Bjørnson var demokrat, en folkets mann, en som trodde på det navnløse, eller det som kalles den mangehodete massen: folket. Ibsen var aristokratisk orientert mot alt, også mot egen nasjon, og han har i det allerede nevnte prinsippet “alt eller ingenting” et ståsted om at hvis en enhet er sterk i det hele tatt, er den sterkere når den står helt alene; med slike holdninger har Ibsen føyet en ny styrke til den allerede spissformulerte kampen mellom bønder som er beskyttet av loven og byer som har intelligentsiaen. Det er interessant, igjen på grunn av egne motsigelser og ytterpunkter, i hvilke former nordmenn viser kjærlighet mot sitt eget hjemland. På den ene siden er det den uendelige, mer lokale enn patriotiske kjærligheten, som ikke så sjelden ender i et dårlig liv, skilsmisse, neurasteni og galskap hvis en mann eller kvinne fra fjellet, fra kysten eller fra skogen på grunn av ny bolig eller giftermål må dra til andre deler av Norge. På den annen side forlater mange Norge og flytter til Amerika. Dette er ofte en meget lett og hurtig bestemmelse, et sterkt ønske og en kaprise om å dra et sted og forlatte hjemlandet for godt. Likevel, når dere spør hvor de rike nordmennene drar, får dere stereotype svar: de flytter til Capri, Korfu, Palermo og lignende.54 Da forstår dere og tilgir dem som ved hver eneste anledning, møte eller samtale, med savn nevner sommer og som klager over at de drømmer om en svart sol. Det er mange flere omstendigheter som henviser en tilskuer til disse nevnte paradoksale antagelsene: Det sies at nordmenn fikk den europeiske kulturen litt for tidlig, at nordmenn er blitt mer kulturelle enn de er nasjonalt orienterte, at de er raskere blitt individualister enn orientert mot folket. De har, dessuten, forsømt å i god tid løse sitt problem med nasjonal og politisk konsolidering. De gikk frem og støttet seg på de andre som på krykker, så de på   Solfylte steder rundt Middelhavet: Capri og Palermo er i Italia, Korfu i Hellas. 54

51

ett uløst problem fikk satt en mengde nye problemer. De havnet i et betydelig kaos hvor enhver streber etter personlig frigjøring før folket har blitt frigjort. Sjeler ble plaget og plages fremdeles i dag med problemer som strengt tatt ikke er noen direkte konsekvens av folkets helhetlige liv og historie. Ibsen sosiale dramaer, hans realisme, er stappfull med de nye moderne problemene. Vi kan si at nordmenn opplevde en slags nasjonal fortvilelse i det forrige århundret. Den lange foreningen med Danmark og strevet etter å løse Danmarks problemer og realisere Danmarks mål var ikke nok til å vekke nasjonalfølelse hos nordmenn, men var heller ikke nok til å drepe den. Nordmenn har den beste helsen i Europa, bor i et av Europas stolteste land og hadde skriftlig litteratur før de kulturelle engelskmennene hadde det, og de har den beste kulturen blant de små og historisk sett triste europeiske folkene. Hvorfor kunne ikke det landet stå for seg selv og ordne sine egne saker? Så sørget de for at de kunne være alene og for seg selv, de kunne være rent norske. Men man mener likevel at deres kulturelle interesse er sterkere enn deres nasjonale interesse, og dette ses på vedtakene i det norske Stortinget. Dette forstyrrer dem av og til ennå i deres forsøk på å være mektige og hjertelige og helt folkelige i alle former av sin åndelige manifestasjon, sitt arbeid og sin historie.55 Tilfeldigvis ligner det norske kulturelle nasjonalproblem delvis på forholdene for serbere i det østerriksk-ungarske monarkiet. Serbere nord for Sava56 hadde en eldre og sterkere kultur enn serberne i selve Serbia. Denne kulturen ble påtvunget dem fra andre uten at folket hadde frihet til å velge dette selv. Dette var en slags luksus som ikke stod i forhold til at de egentlig var undertrykt og slaver under sterke fiender. Denne kulturen var som en potteplante som blomstret og hadde gitt frukt, men det var ikke den frukten som samsvarte med folkets behov. Serbere i Østerrike-Ungarn hadde kultur, tro og språk i behold, men de var utslitte og uten lidenskap, energiløse. Serbia var lykkeligere enn De hadde mange quislinger [Kvizlinga] under andre verdenskrig, men det var motstand også. Den var riktignok ikke så sterk og så omfattende som den jugoslaviske moststandskampen, men også jugoslaver hadde sine egne quislinger. (forf. anm.) 56 Elv i Serbia. 55

52

både nordmenn og serberne i Østerrike-Ungarn. Serbia befridde først seg selv og bygget først etterpå kultur – og kun for seg selv og av seg selv. Hva det betyr når man har både kultur og nasjonal identitet, viste seg 1912 og 1913. Med egne øyne så vi hvordan man på grunn av den nasjonale plikten som var blitt kultur, går til krig, til kamp. Her vil jeg gjerne friske på hukommelsen og avklare ting, slik at dette ikke blir glemt: var krigen i 1912, den for å kvitte seg med tungt tyrkisk nærvær på Balkan, en imperialistisk krig? 57 Fra et rent norsk ståsted er norsk historie veldig lite norsk. 1319-1343 i union med Sverige, fra 1343 til 1397 vekselvis med Sverige og Danmark, og noen gang med begge samtidig. Fra 1397 til 1814, det vil si 400 år, i union med Danmark. 1814 befrir man seg endelig fra Danmark, men allerede det samme år, 181458 er Norge i union med Sverige igjen, helt til 1905. I alle disse tilfeller skapes unionen mot det norske folks vilje. Kongen er svensk eller dansk og tenker ikke på å besøke Norge. Norge likestilles i andre del av det 17. århundret med Danmark, men bare provisorisk og overfladisk. Dette fører til at all norsk kultur utraderes. I tillegg har nordmenn hatt spesielle problemer og ulykker. Mens Gustav Vasa, Gustav II Adolf og Karl XII59 regjerte i Sverige, det vil si helter og gode ledere, var ikke nordmenn i union med dem, men de gikk inn i unionen med Sverige da de hadde fått kong Karl Johan XIV, den franske marskalken Bernadotte, og de kan skrive i sin historie at denne beste utlendingen i Norge, og mest vennligstilte, aldri lærte seg norsk, og at de for første gang i historien fikk sitt eget flagg fra hans sønn Oscar i det 19. århundre. Mange folks historier er merkverdige og fargerike, også det norske folks! I hovedstaden har nordmennene minnesmerke over kun to konger: det ene er et minnesmerke over den danske kong Kristian IV og det andre er over den svenske kong Karl Johan XIV – ”monsieur Bernadotte” som vi kaller ham når vi krangler med nordmenn og ønsker å gjøre narr av dem. Det svir når de   Den første balkankrigen.   I originalen står det 1815. 59   Svenske konger: Gustav Vasa (1496-1560), Gustav II Adolf (”den store”)    (1594-1632), Karl XII (1682-1718). 57 58

53

ærlig innrømmer: Vi skulle gjerne ha hatt en konge som var vår, men hva kan vi endre og gjøre med at kong Karl Johan var den beste av dem alle sammen. – Hvorfor har dere ikke reist minnesmerke over en av de første norske ledere og over han som dannet den norske staten før unionen fant sted, over Olaf Tryggvason eller Olav den hellige eller den sterke og historisk viktige kong Sverre? De tier oftest etter dette spørsmålet, og vi liker statuen av kong Karl Johan enda mindre. Det er muligens urettferdig, men forståelig, for vi kommer fra et land hvor nasjonalismen i dette øyeblikket blomstrer så sterkt at noen av våre ledere ikke syntes vi var nasjonalistiske nok. Det var mange kommentarer på min reise hit: ”Hva skal en kvinne der i Skandinavia?! Dette er så unasjonalistisk!” Nasjonalisme er en pen, ond og muligens uunngåelig ting. Den begynner i fortiden med uunngåelig de samme symbolene: alle har de samme øksene i hendene, alle har en benk og et tre foran huset; alle bærer statens flagg i bagasjen. (Vi hadde også med vårt eget flagg i bagasjen til Norge.) Og nå denne Karl Johan, en franskmann som kaller seg Karl Johan! Vi har lest dette i franske bøker og vi vet at det er sant: kong Karl Johan har hatt tatovert en frygisk lue med påskriften: ”Død over konger.” Men selv om dette ikke stemmer, er det en sannhet at den franske eksmarskalken har gått i den franske revolusjonsskolen, og at han i 1813 dro sammen med ”egne svensker” til Leipzig og kommanderte at det skulle skytes mot Napoleon og de franske soldatene. Han har en æresplass og en veldig høy posisjon, altfor høy, og hvis vi kunne flytte det kongelige slott bare litt fram, ville Bernadotte falt over hodet på kong Kristian. Heldigvis for oss er de begge bare av bronse. Vi skal forsøke å spørre oss selv: Har nordmennene virkelig ikke kunnet forskjønne sin egen historie og skapt seg en synlig og markert fortid når man vet at for eksempel i den store nordiske krigen mot Sverige viste den største helten seg å være nordmannen Tordenskjold: han beseiret hele den svenske flåten ved Marstrand60; når man vet at eventyreren og helten og Sveriges konge Karl XII falt for en norsk kule foran en norsk festning61; og når   I 1719.   I 1718 på Fredriksten festning i Halden (Fredrikshald).

60 61

54

man vet at tross alle problemer i det norsk-dansk forholdet, reiste mange frivillige norske grupper til Danmark i det triste året 1864 da Prøyssen erobret en viktig del av Danmarks territorium. Alt er ikke sagt med dette. Det norske folk er ikke mindre kulturelt enn det svenske eller danske, selv om Universitet i Uppsala åpnet 1477, Universitet i København 1478 og Universitet i Kristiania 1811. Dette folket har klart å gi flere enn én stor mann som gave til dansk-norsk kultur. De har rolig overlatt en Holberg-statue til Københavns teater som kollega til dramaforfatteren Oehlenschläger62 fordi Norge på den tiden hadde Bjørnson og Ibsen hjemme i Kristiania. Som kunstnere er Bjørnson og Ibsen mer berømte i verden enn noen andre skandinaviske forfattere. Dikteren Runeberg er finlandssvensk, mens svensken Strindberg ikke har overgått Ibsen som dramatisk forfatter. Den beste skandinaviske musikeren er Grieg, og den beste steinhuggeren er Sinding63, bror til komponisten Sinding som også er norsk. Både på Nord- og Sørpolen vaier norske flagg. Alt i alt kan vi si at den største årsaken til den norske historiens blodfattighet er menneskenes hardhjertet i dette fattige landet som er langt fra resten av den siviliserte verden. Danmark og Sverige er nærmere kontinentet og det er nok å strekke hånden ut for å berøre dette store Europa. Dessuten er det mer jord og mer sol i Danmark og Sverige. Derfor er det mer viljestyrke der, mer fantasi og mer penger. Dere kan spørre dere om hva det er som trærne i norske skoger lever av. De spiser seg selv, nåletrær spiser egne nåler og bjørkeblader. Naken, helt naken stein og utmattede og nakne røtter i hele skogen. Vi har tråklet oss forbi levende røtter som var flere meter lange, kronglete over jorden, nedsnødd, spist opp av vannet, sugd opp av parasitter. På noen trær er røttene kommet så mye over jorden at treet har mistet balansen og ligger skrå, nesten falt mot de andre trærne. Slike skoger eller skogholt er en allegori over det norske livet. Nordmannen er en stolt mann i nød og fattigdom. Norske tenner knuses på valnøtter som er tomme og svarte inni. Den norske skjebnen er forbannelse og anatema. Ulykken er mer substansiell og kan både angripes og behandles: anatema er en usynlig og ukjent ondskap som bestandig er der og   Adam Gottlob Oehlenschläger (1779-1850).   Stephan Sinding (1846-1922).

62 63

55

som man aldri vet hvor er kommet fra eller hvorfor. Er det ikke anatema når to tredeler av jorden er dekket med snø og is, stein og vann, mens bare 120-ende del er åker! Samtidig er så store deler av den norske naturen så vakker og strålende at man kan miste sin egen sjel og forvandle seg til et vilt svin eller en ulv. I nærheten av Røros, oppe i nord hvor vi var kommet med tog over elven Glomma, så vi ikke vakker, men trist norsk natur, og vi forstod mye av den nasjonale og sosiale gåten til dette landet. Det var en av de underlige norske dagene sent på høsten, når det er overskyet om kvelden og mørkt, og når det siste glimt av dagen forsvinner og slukkes og vi venter på mørket fra den ekte natten som kommer ubemerket og plutselig faller overalt. Oppe på himmelen går plutselig solen ned selv om ingen så den i løpet av hele dagen. Halve horisonten blir plutselig oransje, nesten rød, som om en stormende ild spiser opp alle skyene. De røde stripene er som en prosesjon, som en foss, den ene rødere enn den andre. Stille og lenge står den makabre kontrasten mellom den varme himmelen og den kaldfrosne jorden. På denne kalde jorden er det verken festlig eller gåtefullt. Overalt spres store sterile flater med hvit sand og svart leire som kveler det lille gresset som klarer å vokse seg mot himmelen. Det er et svært beskjedent gress og sparsomme små trær som nesten kneler og kryper på jorden. Der ligger symbolet på dobbelt død for alle planter: sort og hvitt. Blant steinene er det satt små hus som også kneler og kryper på jorden. Menneskene som går rundt er alvorlige, stille, stumme, og det er uhyre vanskelig å få dem til å fortelle noe om seg selv. Når de en gang begynner å fortelle, angrer de og spør seg om hvorfor vi har ikke latt dem være i fred. Én forteller at de bare 100 dager i året har temperaturer over null og at på grunn av dette kan ingenting vokse, og de lever og overlever ved å jobbe hardt i kobbergruver. En annen forteller at sommeren ikke er så varm heller, og at om vinteren går kulden gjennom blodet også. De fryser inn til ryggmargen og vinden synger gjennom deres blodårer. En tredje forteller at de bor på 63 grader nord, det vil si fremdeles på den sørlige delen av Norge, og likevel kan de ikke varme seg i egne hus i jula, mens andre mennesker på den samme geografiske breddegraden har det varmt og trivelig i huset, kan de her ikke få varme i kroppen når det er tretti eller førti kuldegrader.

56

Likevel ser disse menneskene mot oss menneskelig, rolig og vennlig. De spør oss ikke om korn, om stueovn eller om regelmessig fordelte årstider. Hvilke intime gleder har de? De må ha noe, ellers må deres hjerter slutte å slå. En bonde kjørte oss en gang med en lav og kort men meget karakteristisk norsk hest som var dekket av mykt hår. Den hadde en bred, pent kjemmet hale, en stor mane som falt på begge sider av den lange nakken, og de runde hovene var også dekket med masse tykt hår, som om den hadde korte pelsstøvler. Denne hesten bekymret seg ikke om at han ikke var pen og at en arabisk hest ikke ville gjenkjenne ham som en hest i det hele tatt. Nei, det var ikke et elegant dyr, denne norske hesten. I barndommen lærte vi at hesten er et edelt dyr; senere leste vi i tekster av den østerrikske filosofen Weininger64 at hester symboliserer galskap; enda senere hørte vi av den londonske teosofen Wedgwood65 at hester har spesielle psykologiske egenskaper og at de ser en astralverden som er usynlig for alminnelige, materielle mennesker. Med vår beste vilje kunne vi ikke finne noe lignende hos denne norske hesten. Den var langsom, muligens trett – fordi den fattige nordmannen også var preget av fattigdom, så han hadde bare én hest og kjørte den hardt. Derfor trakk den med alle krefter, og med hodet snudd mot jorden gikk den likegyldig oppover, gikk forbi skarpe steiner. Den kom ikke på den ideen at den på grunn av noe astralt eller noe lignende utfører en hesteheltedåd. Ingenting. Vi var derfor i en ubehagelig situasjon da vår kjære bonde begynte å skryte av sin egen tykke hest: – Den hører alt og ser alt og passer på meg som om jeg var hans far. – Pene ord. Profeten Jesaja sier et sted: ”Alle dere som lever på jorden, som bygger og bor i landene, se opp når banneret løftes på fjell, og lytt når de blåser i horn!”66 Men ærlig talt, hva vet vel denne hesten om Jesaja? For å unngå videre misforståelser snudde vi samtalen til spøk. Vi fortalte bonden hva våre bønder i Serbia sier om sine egne hester; hva bønder fra Srem sier: hvis den er   Otto Weininger (1880-1903).   J. I. Wedgwood (1883-1951). 66   Jesaja 18:3 64 65

57

liten som en mus, gjør det ingenting, det viktigste er at hesten er sint og i stand til å trekke; mens en god bonde fra Bačka67 skryter av hvordan han har hester som ikke bare går på to bein, men flyr på to bein. – Hehe, smiler vår mann – det er ikke slik her. Min hest burde ha hatt to bein mer og ikke færre. Det står ikke uten grunn i våre sanger at guden Odin red en hest med åtte bein. Vi klatret oss fremover, klatret sakte, forsiktig, bokstavelig talt klatret. Det var mer som å kjøre oppover trapper enn på veien. Plutselig var det enda verre enn denne ondskapen. Vi befant oss helt klemt mellom to steiner. Derfra sang utallige små fosser og utbasunerte sin galskap. Vi stod foran en passasje som fra å være trapper, forvandlet seg til å være stiger; brått og høyt opp var det mengder av steiner som vi hadde inntrykk av at skled langsomt ned mot våre forvirrede og fortapte hoder, med stor fare for at dette ville kunne bli en storm av steiner som kunne utslette oss fra kloden. Bøndene sa til oss at disse steinene var fraktet hit og satt her som de stod for at de skulle sikre veien, og hvis de ikke var her, kunne vi ha knekket nakkene våre minst syv ganger til nå. Noen av oss gikk med mer lukkede enn åpne øyne og ventet hvert eneste sekund på å bli henrettet. Det øyeblikket vi kom ut på et flatt, pent platå, innbilte vi oss at denne tykke, rødlige norske hesten var en unik kunstner. Hvilket symbol på galskapen! Weininger traff aldri en norsk hest! Fornuft kunne ses i øynene på denne hesten; godhet og tålmodighet også. Dette er betegnende for alle de som lever virkelig tungt. Vi gikk ut av vognen og fortsatte å gå til fots mens vi kastet takknemlige blikk mot det gode dyret som ikke ante hvor godt det var. Snart kom vi til et underlig sted. Det så ut som et jordskjelv hadde kastet jord overalt: her fantes det alt fra små og skarpe til enorme steiner. Knuste, knekte, boret inn i jorden, den ene kastet over den andre, stod det steiner der som etter en forferdelig kamp hvor de hadde blitt kastet og brukt som våpen. Litt lenger ned, ved siden av veien, foran en tom og forlatt hytte, så vi en grav med et primitivt trekors som var pyntet med granbar. – Hva er det? – Der har en bonde tatt sitt eget liv.   Område i dagens Serbia og Ungarn.

67

58

– Hvorfor det? – Han ønsket å skape et jordstykke hvor han skulle dyrke grønnsaker, en åker. I årevis plukket han opp steiner og rensket jorden. Vi kan ikke engang begynne å skjønne hvor vanskelig og tung denne jobben var; han måtte få ut steiner fra jorden, store steinblokker som hadde vært der i flere hundre år. Når han klarte å få dem ut fra jorden, måtte han reise dem opp og frakte dem bort. I to lange år jobbet han med denne ryddingen og fikk kun et lite jordstykke hvor han kunne dyrke og høste bare noen få sekker med havre; da han endelig kunne begynne å pløye denne lille åkeren, støtte han fremdeles på steiner under plogen. Men etter bare noen få sekunder med denne gledelige jobben, sprakk plogen som om den skulle ha vært av glass. Så brukte bonden ett år til på å fordype den dyrkbare jorden, på å få ett lag til. Tålmodig jobbet han sammen med sin kone og gledet seg i det stille over at han endelig skulle ha en brukbar åker i denne ødemarken… – Deretter bygde han murer av de steinene som han hadde plukket opp fra jorden – fortsatte vår guide med rynket panne og trist stemme. – Disse veggene ville ha beskyttet det lille stykket mot vind fra alle fire kanter, storm og flyvende sand, snøstorm også. Men da alt dette var på plass, kom det uventet et svært steinras fra det nærmeste fjellet som slettet steinveggene som om de var av papir og som satte seg dypt i hjertet av åkeren til denne ulykkelige mannen. Han hengte seg der og da og ble begravd der i denne lille åkeren sin. Dette er et typisk norsk problem, dette er vårt livs knute! Mennesker undertrykker alle andre følelser enn hverdagslige bekymringer og ett ønske, nemlig ønsket om trygghet og fred. Når det viser seg behov og ønske om trivsel, hva kan de gjøre i denne ødemarken bortsett fra den stumme samtalen med naturen, eller den samme stumme samtalen med seg selv eller med en bok. Det samme, bare uten bok, beskriver biskop Teodosije i Njegoš’ verk Šćepan Mali.68 All den montenegrinske trivselen var en gang i fortiden, og den norske er det delvis i dag, helt på den farlige grensen mellom åndelig og nevrotisk liv. – Hvordan lærer dere alle å lese når dere bor i områder hvor det ikke engang flyr fugler om vinteren?   Den lille Šćepan (1851).

68

59

– Det er ingen spøk. Vi har mange folkeskoler, mange flere enn kirker. Om sommeren drar det rundt flyttbare skoler. Hvis det er enkelte områder fuglene ikke kan komme til, så finnes det ingen områder hvor skolene ikke flyr. Samtidig er det hos oss en regel uten unntak at mødrene lærer barna å lese. – Men hvordan lærer dere andre ting? – Joda, vi lærer andre ting også. I våre yngre dager er alle her fiskere og sjømenn; vi lever lengre eller kortere perioder på vestkysten av Norge og ser båter, mennesker, gods og vaner hos mennesker fra andre deler av verden; ikke sjelden lærer vi oss et fremmedspråk også. Utover det sitter vi sammen i de lange vinterdagene og forteller hverandre om hva vi så en gang ute i verden eller hva vi leser for tiden. Disse menneskene har lidd veldig mye. De har hatt vanskeligheter helt fra oldtiden, og kulturen har skapt en tro på at man kan stoppe en storm med en stokk hvor guder har skåret inn en strek, og med en annen stokk kan man overføre sykdommer fra et menneske til steiner eller trær. Stor fanatisme, sentimentalitet, bisarre tanker og fantasi er direkte og indirekte konsekvenser av den harde naturen disse menneskene lever i. Omringet av onde tider og med trusler både fra himmelen og jorden, trekker menneskene seg tilbake i huset. De er langt fra hverandre og har sjelden anledning til å møte andre mennesker, derfor lever de livet inne i seg selv: Det hender veldig sjelden at de flytter. På Vestlandet, ved havet, har det lenge vært veldig trangt og overbefolket, skravling og tyveri overalt, og i innlandet er det verre enn ondskapen selv – for å ikke bli gale og ville lærte menneskene å elske det grusomme og farlige og de skapte egne fantasier, nettopp på grunn av disse uhellene, med en intensitet som vanligvis anses som unormal. I nordiske områder er huset virkelig et hjem og en varm grue. Det er tak over hodet og beskyttelse mot storm og uvær. Nordmenn er flinke til å trekke seg inn i huset som ingen andre i verden; de kjenner ikke vårt behov for å være ute blant mennesker. Restauranter finnes nesten ikke og kan ses bare i de store byene. De brukes av turister eller reisende som ikke kan overnatte eller spise i private hjem. Her sitter ingen foran huset. Folk kikker ikke gjennom vinduer. Når vi sammenligner disse norske skikkene med våre egne, ligner nordmenn på snegler som bærer huset

60

med seg hele tiden, mens vi er folk som bor ute på gaten og som hele tiden kikker inn i andres hus og hager. Er det å sitte foran restauranter ikke uttrykk for en slags nysgjerrighet om hva som skjer der bak andres gjerder? Norske hus er som det norske livet. Private hus er oftest trehus, lave, små og varme. Noen av dem ligner dukkehjem hvor ingen dukke kan komme inn. Bitte små, som sagt, stappfulle med trange rom og med smale trestiger midt i huset som alltid er på to etasjer. Den engelske romanforfatteren Thackeray69 skrev i sin siste roman: menneskene sitter i sin nye salong i andre etasje mens beina deres henger under dem i spisesalen i første etasje. Norske hus er vanligvis pyntet og godt stelt utenpå, men personlige og private; hvis du bor i et fremmed hus, er din leilighet på alle mulige måter så koselig og intim at du aldri kan sitte lenge nok inne i den. Vinduer og balkonger med doble gardiner er riktig kunstutstilinger av hvite gardinkapper og grønne planter. Hos noen mennesker går disse dekorasjonene så langt som til luksus, mens hos rikfolk går de enda lengre – til tung luksus; likevel blir alt dette sammen ikke stappfullt og usmakelig fordi gardinene alltid er hvite og bregnene grønne. Bare i store byer hvor bygningene ligger tett, og brannfaren er stor, bygges bygningene av teglstein; men så raskt man forlater bygater med butikker, dukker det opp karakteristiske trevillaer og nesten paletter med mange brede vinduer og dører av glass. Sol og lys får mulighet til å komme seg inn i bygningene: jo mer, desto bedre. Nå drar vi i de sørlige delene av Norge og kommer oss inn i husene til de mer velstående menneskene. Disse husene er oftest malt i hvitt og foran dem er hagen: større eller mindre, men alltid en hage. I dager med pent vær åpnes alle dørene i husene og røde tepper lyser innenfra, renset kobber og håndtak av messing gir inntrykk av at hvert eneste norske hjem er en triumfbue klar til å ta imot solen. Direkte fra trappene går man inn i forværelset som er fullt av tynne søyler. De står foran sjarmerende rom og masse blomster. Derfra går man inn i værelser gjennom dører som er halvt dekket av et pent stoff med elegante draperier. Vinduene er ofte to meter høye og dekket med filigransk tynne gardinkapper.   William Makepeace Thackeray (1811-1863).

69

61

Der står det gjerne planter satt i to potter. Den ytterste er oftest av porselen eller kopper, en sjelden gang av sølv eller emalje. Uansett når man kommer og går, er alt her friskt og rent, som vasket med månelys; intet sted kan man se sølevann eller tørre blader selv om blomster står overalt. Det er som om en usynlig hånd kommer og ordner det. Blomster henger overalt: ved vinduer, i bokhyller, fra taket; de klatrer tålmodig over usynlige metalltråder og spres i alle retninger. For oss er det et stort mysterium hvor stort blomsterbudsjett husverten har – i penger, men spesielt i tid. Det som slår en inne i huset, etter rensligheten, er det veldig personlige preget, varmen, den personlig smaken og alle familietradisjonene. Enda mindre enn i Nederland følger nordmenn siste mote i husmøbler. Her treffer man ikke uniforme kjøkkener og dagligstuer, slik at det er helt det samme å besøke kreti og pleti. Så langt de klarer det, strever nordmenn etter å beholde og bruke tingene, gamle møbler og fars og mors kjøkkentøy og hvis det er mulig, fra eldre, tidligere generasjoner. Hvert rom har en spesifikk, egen stil; hvis huset er stort nok, kan vi treffe flere forskjellige stiler og flere generasjoner hos én familie, ja, noen ganger hele familiens historie. Nordmenn setter pris på den tradisjonelle nasjonalstilen, og enda mer med hensyn til at norske gammeldags møbler er veldig komfortable og praktiske; den største fornøyelsen kommer, likevel, fra følelsen at de helt presist videreformidler bildet av fortiden. Vi besøkte en professor i Kristiania. Hans hus ble elektrisk belyst som alle de andre husene der, men i et rom stod konas oldefars møbler, lave og høye lenestoler som ble laget av et helt stykke av et enormt tre, gamle norske tepper med figurer og tegninger fra de gamle nordmennenes sagaer. Der så vi et av de første norske pianoene, laget av hvitt, upolert tre med fargerike, håndmalte blomster. I dette rommet var det ikke elektrisk strøm. Der, som i gamle oldefars dager, tentes firedelte bronselysestaker som var hengt opp på veggene. Oldefar var veldig glad i tulipaner og derfor skaffet husverten mange tulipanløker før julen og plantet disse i en lang potte som etterpå ble plassert i en litt større og dypere metallpotte. I mellomrommet heltes varmt vann hver dag og tulipanene vokste og blomstret for våre øyne; her i oldefars rom strålte tulipaner i alle mulige farger, hans favorittblomster.

62

I alle norske hus leses det mye og spilles det mye. Nordmenn er et veldig musikalsk folk og den lange vinteren gjør musikk til en grunnleggende del av den folkelige dannelsen, slik at i det landet synger flertallet bedre enn et mindretall hos oss. Bare ved gjenklangen av en tone fra et piano eller en fiolin i et norsk hus, stopper alle påbegynte samtaler midt i en setning som skåret med kniv, og lytterne dras mot lyden, barn lar leketøyene ligge på gulvet, og da kan man se dette typiske norske bildet hvor alle, både unge og gamle, sitter i lenestoler og stille med rolige hender på fanget hører musikk og er som umettelige. I konsertsalene kan man se scener som på ingen måte er annerledes enn de kjente bildene etter fremføringen av Beethovensonate. Med blikket mot gulvet, med lukkede øyne, blinde øyne og bøyde kropper, sitter lytterne i egne tanker. Noen støtter hodet i hendene, andre har lagt det helt ned på gelenderet i salen eller på galleriet. Ingen beveger seg, ingen ser mot naboen, alle tier som døde mens de sitter sammen, både gamle og unge, til og med barn, gutter og jenter i pene, korte kjoler. Jeg husker en av de sjeldne kveldene i dette landet da hele selskapet fikk fart i stemningen med spøk og løssluppent, spontant humør. Da fant noen på å synge og spille Holsteins ”Senhøsten”70, hvor det ble gitt en meget imponerende beskrivelse av det øyeblikket man ikke føler alle menneskers og alle andre levende veseners endelige død, men den hverdagslige, årvisse døden til både mennesker og ting. ”Pappa, hvor drar fuglene? Pappa, hvor drar skyene? Pappa, hvor forsvinner dagen? Pappa, hvor drar vi?... Langt, langt bort, ingen vet hvor.” Plutselig, som når varm ild settes i kaldt vann, kjølnet og forsvant denne gode stemningen, stillhet tok igjen over og tung norsk taushet falt overalt. Den er stappfull av bekymringer og antydninger. Hvor er min bror som reiste ut med fiskebåt for en måned siden? Hva skjer med min søster som er lærerinne helt oppe i Narvik? Hvordan har min gamle far det som er prest i det området hvor det stadig brøler stormer og forbannelser fra tåkete djevler? Og hvem vet hva mer! Mennesker blir ofte plutselig tynnere, fjerner seg fra livet, ordene blir til is i dem, de trekker seg inn   Skal være et verk av den danske greven J.L. Holstein (1700-tallet).

70

63

i hjørner som om ingen skygge er mørk nok og deres sjel renner over av triste sanger, og noen ganger drypper også tårene... Ja, musikk er velsignet makt, musikk er guddommelig substrat, en stor hemmelighet. Klokken er materien, men lyden fra kirkeklokken – ikke luftbølger og bølger i verdensrommet, men lyden av klokken, hva er det?... Når man spiller Beethovens femte symfoni, tar man seg til hodet og føler som aldri før hva hørsel er. Når man spiller Beethovens fiolinkonsert, den eneste, og når den spilles av selveste Yehudi Menuhin71, renner tårene, den ene etter den andre.

  Fiolinist (1916-1999) født som amerikansk statsborger av hviterussiske,    russiskjødiske foreldre. Senere sveitsisk og deretter britisk statsborger. 71

64

Del IV

I september Only themselves understand themselves And the like of themselves As souls only understand souls. Walt Whitman: Perfection72

Det er ingen tvil om at det er mange gode sider med at nordmenn trekker seg tilbake inn i husene, men det er også hevet over tvil at nordmenns tilbaketrekning inn i seg selv er årsaken til mange farlige eller underlige fenomener i samfunnet. Det utvikles trange og begrensede mentaliteter hvor alt som kommer inn, begraves. Nordmenns øyne blir nærsynte – ikke bare i overført mening, men også i bokstavelig betydning. Sensitive øyne mister synet av å se i mørke, i dypet av mennesket, i dypet av seg selv. Livets små omstendigheter overses av menneskene, og som regel søker de etter motivet som binder fenomenene med en gåte, med noe stort, med verdensrommets uendelighet. Selvfølgelig er det den beste måten at de estetiske og etiske problemene blandes og støter sammen på. Observasjon blir en rent indre øvelse og meditasjon fordyper sjelen som er kilden til denne uendelige skandinaviske tristessen og sorgen. Dette er sterke sjelers sorg og tristhet, og de vil ikke dele det med noen, vil ikke minske det; og dette er sorgen til de svake sjelene som kjemper en kamp med galskapen i seg. Dere ser en sterk kropp, en enorm kropp som ikke er redd for døden; dere ser en forvirret og redd sjel som er redd for utfordringer og som i duellen mellom mennesker og skjebner oftest ikke tør stå på menneskets side. Dere ser noen ganger det tragikomiske bildet: i denne svære kroppen banker det et bitte lite hjerte som ikke kan glemme eller fraskrive seg noe. I Henrik Ibsens dramaer treffer vi mange som ikke kan glemme fødestedet (noen av dem husker skog, noen   Bare de selv forstår seg selv/Og det som er likt dem selv/Som bare sjeler forstår andre sjeler. Fra Leaves of Grass (første utgave 1855). 72

67

hav, fjell, nordlys). De kan ikke glemme fornærmelser, uoppfylte plikter eller kristelig-metafysiske utopier. Den danske filosofen Kierkegaard73, som bærer redsel og menneskers bekymring på sitt flagg, har en fortvilelsenes teori – denne filosofen siteres mye, og sammen med den skandinaviske litteraturen drar han ut i verden, hans filosofi om redsel drar ut i verden. Ibsen er en verdenskjent dramaforfatter i ordets fulle betydning. Han oppfattes som en sterk satiriker og samfunnsreformator. Der er mange bekymringer i Ibsens tekster, mye fortvilt mot: ”alt eller ingenting”. Det er ikke lett for skandinavene der oppe i det høye nord å være opphøyde og edelmodige, her har man oftest som oppgave å ta elefanter over tynne spindelvev. Ibsen tvinger disse menneskene helt opp til moralens og ansvarlighetens nordpol. Dette kan ses i alle grener av den norske kunsten, spesielt i musikken, mye i litteraturen – ikke bare i dramaene, men også i lyrikken og romanene. (Vi tør ikke glemme humor: i denne naturen er mennesket ofte smått og komisk.) Det norske livets drama er aldri uten et klassisk samvittighetsdrama, og, hvis det kommer så langt, belaster nordmenn, som selv er straffet av gudene med dårlig klima, med alle synder og feil. Hvis vi følger en slik klar oppførsel videre, befinner vi oss foran det faktum at disse menneskene har mer sans for den psykologiske enn for den fysiske skjønnhet. Dette er det som for resten av verden er mest oppsiktsvekkende i den norske kunsten – men det er helt forståelig og lett forklarlig når man kommer hit og blir kjent med livets vilkår. I India bryter man av en fikengren og setter den i jorden, og i løpet av natten vokser denne grenen til et nytt tre, matet med vann og jord. I Norge jakter man en vill and i loftsmørket og dreper en pike. (Ibsens berømte drama Vildanden.) Norsk jord er som hypnotisert; den gir det ubehagelige inntrykket av at ingenting kan bevege seg, ingenting skrike høyt. I skogene høres ingen sang, farger har ikke styrke eller varm lidenskap, ild og flammer kommer ikke plutselig med økende temperatur. Vann og vind, og mennesker også, snakker i et språk som noen ganger er vanskelig å forstå. Den beste måten å kommunisere med mennesker og tingene på, er å trenge inn i deres sjel, mener nordmenn. Det er nettopp dette som i Sør-Europa kalles   Søren Kierkegaard (1813-1855).

73

68

galskapen i den norske kunsten. Det er ingen tvil om det, det er mye galskap i norske kunstneres tanker og fantasi, men dette er ingen bortskjemthet som hos kubister og futurister med sin fornuft som rir gjennom ringer og snakker i hestens sprang i ren tøylesløshet. Dette er ikke klinisk galskap som Max Nordau74 ved å ikle seg den hvite medisinerfrakken, mener å ha diagnostisert hos Wagner75 og Nietzsche76, Tolstoj og til slutt hos Ibsen. I det verste tilfellet er dette ingen galskap som kommer fra galehuset, men en galskap som eventuelt er på vei dit. Denne galskapen er helt nødvendig. Mange forskjellige stasjoner på denne galskapens vei og avvei er de enorme utfordringer som store mennesker er utsatt for. Hvor var Shakespeare da han drømte og skrev Hamlet, Macbeth og Lear? Når han skrev om denne dramatisk kolossale kjempen Mark Antony?77 Når han skrev Falstaff også? Han var sikkert på forskjellige avveier, langt unna god helse og god stemning og det gode, svarte engelske ølet. En frisk, gjennomsnittlig borgerlig fornuft er ingen vugge for kunst. Fornuft uten press skaper småtteri. Høyt blodtrykk banker som en hammer over hjernen, og hammerslagene påvirker fantasien og de øverste delene av hjernen. I den lille, men særpregede og som genre veldig tiltrekkende norske litteraturen, finnes selvfølgelig galskapen. Denne galskapen er en del av hverdagen i norden, og hvis alle liv har rett til å leve, har de rett til å komme til i litteraturen også. Dette er muligens en enda større sannhet fordi den ble sagt av franskmannen Viktor Hugo i hans forord til Cromwell.78 Når man blir bedre kjent med Norge, snakker livet der for seg selv og bekrefter denne påstanden. Jeg skal fortelle om en opplevelse til fra området rundt Romsdalsfjorden. Romsdalsfjorden er en liten del av Moldefjorden79, men rikere i skjønnhet og derfor mer berømt. Vi reiste langs elven Rauma og gjennom et av de vakreste områdene av den kjente dalen   Ungarskfødt jødisk forfatter, lege og samfunnsaktivist (1849-1923).   Richard Wagner (1813-1883), tysk komponist. 76   Friedrich Nietzsche (1844-1900), tysk filosof. 77   Marcus Antonius (83 f.Kr. - 30 f.Kr.), romersk politiker og general. 78   Victor Hugo (1802-1855), fransk forfatter, og hans drama Cromwell,    som ble oppført først 71 år etter Hugos død og som er mest kjent for    nettopp sitt forord, som regnes som romantikkens manifest. 79   Her husker hun feil: Moldefjorden er en del av Romsdalsfjorden. 74 75

69

Romsdal. På den ene siden står det mørke, svarte Romsdalshornet truende, 1500 meter høyt som en kontinuerlig loddrett linje med glatt og glinsende overflate, som en gravstein på en kirkegård. I dens mørke skygge blir både vann og små grønne øyer svarte, og de få, sjeldne husene her og der er svarte som kull og står her og der; disse husene er bondegårder. På den andre siden, over knuste steiner ved foten, strever opp mot 2000 meters høyde Trolltindene80, som er så forferdelig skrå at man ikke kan se de ujevne, ruglete og sagbladaktige toppene som er fulle av døde snøflater som verken vindene eller solen besøker som de skulle. Overalt er det spor etter strev og plager. Alltid finner man en byggmester Solness (arkitekt og mesterhåndverker i Ibsens drama) som ikke kan bli ferdig med byggingen av et tårn eller faller ned fra det. For oss som er kommet fra syden, var det vanskelig å tro på, før vi virkelig hadde opplevd det her, at håndverker Solness egentlig kan være solen. Flere timer gikk vi slik gjennom den trange dalen som egentlig lignet en mørk brønn. Vi fulgte Raumas leven og så steiner større enn hus, større enn kirker, og det hele lignet helst, for å si det med et moderne uttrykk, på en utbombet by. Når elven kommer seg ut fra dalen som ut fra et fengsel, sprer den seg i bredden og begynner å danse, hoppe og hisse seg opp. Som nesten alle de andre elvene i Norge, skaper den en foss. I denne mektige fossen ligger det en kraft som med klør og bølger kutter og begraver i seg selv alt hva den klarer å ta fra omgivelsene, steiner og trær. Men norsk stein er hard og sta. Den gir seg ikke så lett og hvert eneste øyeblikk kan man se hvordan vannet deles i to og steiner dukker opp som skarpe kniver og tvinger vannet bort fra seg. Denne sterke steinen suger kraft fra den millioner av år gamle kloden.81 Av og til løper det rundt redde, ville reindyr med hover som er knivskarpe og lager merkelige lyder. Disse dyrene har, som alle reindyr, lyse, triste øyne. Hvor er disse dyrenes glede? – spurte vi oss ofte som en gal kineser som var på jakt etter fiskens gleder, mens andre kinesere spurte ham: ”Hvordan kan du vite hva fis  Høyeste topp er på snaut 1800 meter. Hun bruker det norske navnet,    Troldtinder. 81   Det ville være flisespikkeri å nevne at jorda egentlig er rundt    4,5 milliarder år. 80

70

kens gleder er når du ikke er en fisk selv?” Det bor mennesker alle steder vi besøker, selv om de bor langt fra hverandre. Til en viss høyde på fjellene, så høyt solen kan varme, vokser gress og dyrene har noe å spise, så familiene kan forsørges. Vi dro innom en gård for å hvile og drikke et glass melk, og siden sommeren var forbi for lenge siden, kunne vi se et eksempel på hvordan folk lever her. Foran oss er det et lite trehus med tremøbler og også kjeler av tre. Det bor en enke med tre barn der. De lever av sauer og kyr. Om sommeren samler de ost og smør, drar ned i byen og selger det, slik får de litt penger; og noe tjener de på å selge ost og smør til turister og en og annen sjel som kommer forbi. Alle turistene går gjennom de for lokalbefolkningen godt kjente områdene, og de lokale viser dem rundt og forteller gjerne historier og skrøner fra området. Vi er som Ljuba Nenadović82 som ble narret av Njegoš, og vi tar ut penn og papir og skriver alt ned. Kvinnen som bor her, har aldri dratt andre steder etter at hun ble gift. Alle hennes turer går til en liten kirke hvor en prest kommer hver tredje uke. Vi ser oss omkring for å se hvor familien lever. Så langt et menneske kan se med kikkert, finnes ingen spor av menneskelig eksistens, alt er øde, forglemt, falt i stillhet og taushet. Høye fjell, skrå eller flate, ligner åpne munner som truer med å falle over eller sluke det lille huset. Litt lengre bort høres lyden av en foss. Det er kaldt fra den siden, selvfølgelig. Vått kaldt! På den andre siden, ca en meter i høyden, står hvit tåke, og fra den strekker det seg noen få uutviklede trær, svarte, nesten uttørkede, men likevel levende. Over alt dette faller den i Europa viden kjente og berømte sølvasken i det første kveldsmørket. Om denne solnedgangen har Dostojevskij, Thomas Mann og Heine, Wordsworth og Hardy skrevet.83 Når denne asken spres over alle ting, glitrer tristhet. Som søvndrukne og glemt av gudene, stod denne gården og de gode, for livet salig takknemlige, ulykkelige og opprømte menneskene foran oss.   Ljubomir Nenadović (1826-1895), serbisk forfatter.   Fjodor Dostojevskij (1821-1881), russisk romanforfatter; Thomas Mann    (1875-1955), tysk romanforfatter; Heinrich Heine (1797-1856), tysk    poet; William Wordsworth (1770-1850), engelsk poet; Thomas Hardy    (1840-1928), engelsk forfatter. 82 83

71

Trolltindene er såpass høye at solen kommer over dem kun om sommeren; ellers, 9 måneder i året, kan ikke solen komme ned til disse menneskene. En kvinne forteller oss med et smil: – Vi ser oppover, og hvis vi ser at snøen på fjelltoppen rødmer eller noe som minner om gyldne bendelbånd kjærtegner steinen, eller ildføtter som går over den, så vet vi at der, i det fjerne, på den andre siden av fjellet, er det en pen, solrik dag. Der borte kan dere se gressenger og gårder, der bor mennesker på et bedre sted enn her hvor vi er. Der smelter snøen raskere og ting kan gro. På den andre siden av fjorden fryser det aldri og det finnes alltid fisk. Dette kalles lykke hos oss, og noen ganger, når vi kan det, drar dit, på besøk til lykken. Det er riktig å si at lykke kommer til oss en gang innimellom også. Da setter seg den ned, som alle besøkende, og så drar den igjen, og så venter vi på den igjen… Vi vendte blikket opp mot himmelen. Rund det svarte fjellet stod det skyer gule som svovel og lette og bustete som fjær; i bakgrunnen glitret her og der blå-røde reflekser av solen på vei ned, solen som ikke lyser for alle mennesker i Norge. Det japanske visdomsordet stemmer ikke: ”Det er den samme måne på alle vann.” Det finnes vann uten både sol og måne. En halv time senere dukket månen likevel opp. Stor, plastisk, iskald. Over kalde steiner spaserte korte skygger av mystiske og usynlige vesener, som hos oss når månen dukker opp. Sydlendinger tar feil når de sier at ”månen har varmet seg opp”. Fossen stilnet og hvisket kun i en indre monolog. Noen av barna samlet seg i en klynge, kvinnen pustet i kveldsrytme (vi gjorde det samme) og så mot oss med de åpne øynene som hos alle mennesker, også hos henne, blir skapt av tårer, og vi fortet oss å forlate disse menneskene. Tross alt har de sitt eget liv som de aldri ville bytte til vårt liv: de vinket nesten lykkelig til oss så lenge de kunne se oss og vi kom til hotellet fra den andre retningen. Dette hotellet og turister i den, fortalte de oss, brukes som et panorama for Romsdal. Turister er alltid litt komiske. ”Hvis man kunne skrive en sang eller et dikt om denne unge damen, om hennes drømmer om fremtiden, minner fra fortiden, om tanker i henne som har vinger, om sjel som er fengslet i stein, vil det sannsynligvis komme ut et underlig dikt eller en merkverdig sang, muligens et helt galt dikt om kamp i ulike grader av

72

intensitet, oppglødd med trøst og lykke.” Vi utlendinger ser slik på det og befolkningen tenker sikkert at vi er idioter som skriver noe hele tiden – men de har sitt eget liv. I hver eneste følelse hos disse menneskene må det finnes både revolt og resignasjon, fortvilelse og edelmot, den intense kampviljen og gleden; mange konflikter og konfrontasjoner kan tolkes som en konflikt mellom sentimentale og harde deler av deres karakter. Dette forklarer mange spesielle oppfatninger om adferd i det norske samfunnet. Rettferdighetssansen, for eksempel, er velutviklet og dyrket i det norske samfunnet, men en observatør smaker både all mulig renslighet og all verdens urenhet i motivene bak denne menneskelige følelsen – som i alle andre deler av verden, forresten. På den ene side krever man rettferdighet på grunn av den egoistiske, trangsynte følelsen at ingen skal ha det bedre enn en selv; men det kan også kreves rettferdighet på grunn av rene humanistiske påbud – mange mener at alle mennesker er like, at alle er brødre som elsker hverandre og hjelper hverandre til og med når de ikke liker hverandre. Denne merkverdige dobbeltheten er godt beskrevet i Ibsens Kongsemnerne: ”Enhver skal steines som reiser seg opp over de andre.” Ibsen hadde en rik og knust sjel. Imøtekommende og gjerrig! Dette er uklart og gir uttrykk for to og opptil flere meninger samtidig, litt brått, litt ondskapsfullt, men også modig. Han var asketisk streng, skeptisk til satire og hat. Hans moralske krav var grusomt høye – i alle hans dramaer kveles eller forgiftes en helt på grunn av en moralsk oppgave. Men hvis en utfører oppgaven, så var det kun det – en oppgave. Plikt er normens etiske kulminasjon. Engelskmenn snakker sjelden om helter. Til mannen som drar ut i krigen, sier man: Skriv ditt siste ønske og dra ut for å utføre din plikt. Nordmenn er veldig like, protestantisk korte og strenge. Michelsen, folkets leder fra 1905, var spesielt merittert. Da han hadde gått av fra posisjonen, fortsatte han et liv som et helt vanlig menneske. Alt han hadde gjort, var hans plikt å gjøre, og nå er han et helt vanlig menneske. Trass i at alle nordmenn vet om Michelsens fortjenester, behandles han på hårfin linje likt med alle andre vanlige borgere. Slik burde man forstå Ibsens strenge ord. Alt er bare plikt; den er i forhold til personlig kraft og dyktighet større eller mindre, men den er fremdeles bare en plikt. En utført plikt – det 73

er kjent i all den anstendige menneskehet – kan ikke være anledning til å sette et menneske over et annet! For oss som har en medfødt og utviklet sedvane til å dyrke helter, virker denne norske egenskapen som en grå sone i deres karakter og et øde sted i deres kultur. I Norge syns alle uten unntak at dette er den riktige oppfatningen av rettferdigheten. Men vi skal komme tilbake til der vi stoppet tidligere. Det må sies: Nordmenn som bor mellom Romsdalshorn og Trolltindene, passer på å miste verken fornuft eller sjel, de må instinktivt grave seg dypere i sin egen skjebne. Som en gresk filosof finner pene perlehvite tenner på en død hund, finner nordmenn varme sjeler i kalde og oftest ubarmhjertige omgivelser. Når de finner sjelen, elsker de den med en stor og varig kjærlighet. Denne kjærligheten, som alle andre store kjærligheter, er dramatisk, perfekt, og avsluttes med den indre eller ytre tragedien eller det obligatoriske urolige savnet og de alltid våkne lengslene. Utlendinger forstår raskt hvorfor en fra Vestlandet, fra blå fjorder, blomsterrike enger og grønne skoger, ikke vil dra til det norske øst. Fra første stund er det litt uforståelig hvorfor innbyggerne i det øde Østlandet ikke liker å dra til vest, og at de hvis de må gjøre det, dør av savn etter Østlandet. Men seeing is believing, man tror det når man ser det. Det er veldig vanskelig å beskrive hvilket inntrykk fjellene gir. Fjell er ørken av stein og snø som ved siden av kysten i vest utgjør mesteparten av landet. De kan ikke kalles åser siden de er 60-70 kilometer brede og rundt 2000 meter høye. På disse fjellene finner man brede daler og hele kjeder av nye fjell, mellom dem er det mange rolige innsjøer, urolige, høylytte elver og de karakteristiske, nakne, svarte steinene som isen har skrapt og avrundet. De store steinflatene ute på fjellet gjør at man mister følelsene for dimensjoner og avstander, og et litt nærsynt menneske ser et fjell som en ås, en innsjø som ”noe vann”, mens sjeldne gårder ligner båter på havets lange flate. Det gås og kjøres over steiner eller over snøfylte enger; gjennom disse engene leder oftest hovedveiene. Nordmenn sier at gjennom steiner kommer man til klodens hjerte, og ingen kan bygge en vei dit; steinene der ser ut som om en kjempes tenner har flerret dem opp til baret aggete beinpiper, og de er derfor vanskelige å gå gjennom både for mennesker og dyr.

74

Fjellet er storartet nettopp med det som gjør det nesten underlig og som et monster: monstrøs størrelse, monstrøs ensomhet og øde, monstrøse utsikter med enestående belysning, av og til med vakre fargespill. Belysningen minner oss om syden, om belysningen i Italia, ikke rundt Roma eller ved Tyrrenhavet, men i Toscana og Umbria. Dette er, om ikke et paradisisk, så helt sikkert et himmelsk lys, livets riktige elementer: lyset behandler, trøster, beveger livsgleden, troen på meningen med livet. Bare Italia kunne føde renessanse! Opp på fjellet klarte solen å komme seg selv om høsten stod der. Klar, frisk luft luktet på blomstene, muligens på vår liljekonvall som lukter skog, kulde og stillhet. Om vinteren står det en hel, uendelig snøørken på fjellet med sin fluorescente hvithet. Dype snømasser som faller over og skjuler de gamle og skaper nye utsikter. Her gjenlyder ofte stormenes musikk. Om sommeren finner man her en vinterlig sommer med grønn og hvit mose som er våt og myk som svamp. Sjeldne snøflekker lyser med et spesielt lys. Lyse netter er netter med spøkelser og netter fra eventyr: fra alle sider hvisker usynlig vann, bjørker står på steiner og venter på solen, og noen påstår at det også finnes nordiske seljer. Mennesker bor på fjellet også. Gårder er sjeldne her, men de finnes på åssider ved elver og fjell som faller bratt ned i dalen. De er ved enger og bjørk, og fra mange levende bjørketrær er barken skrellet av og brukt av bøndene til å dekke hustakene. Vårt fjell var det berømte og vidstrakte Dovrefjellet. Nå har man bygget jernbane over det; ellers finnes det flere gamle veier som binder norske daler sammen. På dette fjellet, og ikke bare der, finnes det ved siden av hoteller også sanatorier. Fra første øyeblikk vekket fjellet beundring, men også en følelse av frykt i oss. Bare hovedveiene er merket med store pinner; ellers har bøndene satt store steiner som ser ensomme og målløse ut, men uten guide kan ikke reisende orientere seg, selv i områder med veier... På andre måter er det umulig å finne veiene. Steiner, snø, vind og stillhet! Når mørket faller eller det kommer tåke, ser gjestene som har inntatt sin hotellfrokost, ingenting utenfor og vet ikke om det er noe igjen der ute, og de spør seg for første gang i livet: kommer den nye dagen hit i det hele tatt? Et lite menneske fra syden begynner å bli redd som et barn. Peer Gynt, Ibsens helt, gjemte seg her på Dovrefjell etter at

75

han hadde bedratt84 en brud. Reisende trenger bare å se én del av dette området for å forstå hvorfor hans sanser hallusinerte og hvorfor han snakket med troll og spøkelser hele tiden. De reisende er ikke lenger i tvil om hvorfor Ibsens Peer Gynt er et veldig norsk epos. Litt etter hvert finner man fjellets sjel; da forstår utlendinger hvorfor en fjellboer ikke ønsker å dra til Vestlandet og hvorfor glade byer i vest og sør er useriøse for ham. De riktige nordmennene er vi fra fjellet. Midt i september kunne man treffe restene av den lange nordiske dagen på Dovrefjellet. Et tynt kveldsmørke falt og hver eneste ting kunne ses som linjer på en kinesisk akvarell. Innsjøen ved siden av hotellet druknet i mørket mens man ennå kunne skimte grønne og blå deler av vannet som strømmet rundt mens det midt på stod en lysflekk, gul som fiskeolje. Ingen visste hvordan den hadde havnet der. På dette lysskjæret hoppet det omkring en fugl. Den beveget seg i en sirkel, spredte plutselig vingene og kikket i vannet; så fløy den over innsjøen ved å rydde bort vannet med vingene, som om hun jaktet på noe; deretter fløy hun i retning oss. Vi var redde. Den var farlig nær oss og vi kunne se at den var tynn og elendig: av sult, eller kanskje vinden hadde såret henne. Dens føtter hang ned, klørne beveget seg nevrotisk. Fuglen var enormt stor og lyden av vingene høy og kald. Minnet om denne fuglen vil følge oss resten av livet. Apollinaire85, den franske dikteren, hadde ikke rett: ”Minnene er jakthorn og deres lyd dør med vinden.” Det er pent sagt på fransk, nesten som visdom: Les souvenirs sont cors de chasse…86 På hotellet varslet de oss om elg. Vi ventet. Gjennom den tette stillheten hørtes uklare lyder av dyrenes klover helt der oppe bak fjellet. De kom mot oss mer flyvende enn løpende, egentlig flyktende. Det dukker først opp én elg, lav, men langstrakt og elegant, og bak ham springer hele flokken, spredt i en lang, streng linje, som om alle deres kropper er satt på en tråd. Mens vi så på dem, løp de plutselig ut i innsjøen og isen brast overalt. Med ett stoppet alt, både lyder og bevegelser. Som spøkelser gled hodene deres med   Sic. Bør kanskje helst være forført, siden han var på bruderov?   Guillaume Apollinaire (1880-1919). 86   ...Dont meurt le bruit parmi le vent. Fra diktet ”Cors de chasse”,    hentet fra diktsamlingen Alcools (1913). 84 85

76

takkete horn over vannflaten. Dette er kronene til skogens konger. Mennesker jakter på dem, utnytter deres kraft og selger dem også. Ved midnatt var fremdeles ikke det riktige nattemørket kommet. Ingen stjerner på himmelen. Bare i snøen lyser små lys; hvem som tenner dem, vet man ikke. I vest synes svake, bleke striper. Et grønt lag strekker seg over det uendelige fjellets horisont. Mørket er silkeaktig. Det svever noe på steinene; langt der borte går elgene. Det er utrolig vakkert på fjellet. Vi dro fra Telemark til Hardanger. Et karakteristisk norsk bilde: et stup, på den ene siden granskog, på den andre siden bråker elven. Ennå er det høst. I barskoger kommer lyset inn på en rar måte: for bare i bunnen av skogen er det plass til lyset blant de nakne trestammene og deres skrøpelige grener. Dette er et underlig bilde om dagen, men om natten er en granskog et veritabelt trollsted; troll er ondsinnete dverger, men de kan være glade og snille på en menneskelig måte. Om julen er det liv og fest i de skandinaviske skogene – og i litteraturen. Svenske Selma Lagerlöf87 har sikret trollene udødelighet. I et helt hvitt, tett månelys stod trestammene som skygger av paralyserte kjemper uten hoder, men oppe svevet mørke trær uten røtter og stammer: i de sjeldne øyeblikkene månens lys lyste sterkere, kunne man se at grenene likevel svevde som om de forsøkte å strekke seg høyt opp for å slukke månens små lysetaker på toppene sine. Disse skogene liker mørkets hemmeligheter. Vi satte oss på huk helt ned på jorden – slik våre guider viste oss – vi klemte oss på hver vår side av en kald stein og deretter kastet vi et blikk mot stupet. En forferdelig dunkelhet satte seg i øynene våre og vi følte hvordan vinden fløy gjennom det svarte mørket og trakk våre hoder nedover, og vi hørte hvordan vannet som ingen så, 400 meter under oss, stønnet og akket seg. Vi hoppet opp så redde at ingen av oss turte å kaste småsteiner i stupet foran oss; vi var redde for at avgrunnen skulle begynne å snakke og bli sint på oss og kaste alt tilbake. Da vi løftet blikket, falt det på fjellet, uendelig bredt, dødsrolig og gjennomvætet av månens lys som rant fra den høyeste steinen. Igjen er det norske til stede:   Selma Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter. Hun ga ut Troll och    människor i 1915 og 1921. 87

77

alt er ubevegelig. Rundt en liten gård har skyene gått lydløse, kledd i hvite drakter og med sølvskimrende krykker av månestråler. Høyt oppe over månen red høststormene, måtte hele flokken med høststormer ri. Blant alle de utallige bildene på fjellet, selv om det er øde, har man inntrykk av at det peneste og reneste er den skjønnheten det uendelige rommet med det overjordiske lyset skaper. De som bor på Sognefjellet, for eksempel, ser nordover mot den snødekte Fanaråken som ligger i hjertet av Jotunheimen; på den andre siden, sydover, ser de mot den grusomme isflaten Smørstabbreen som er flere mil lang og hvorfra – leser vi i fortellinger – det raser asurblå issteiner ned i avgrunnene og dalbunnene. Fra denne isen reiser det seg noen svarte steinsøyler som ligner de kjempestore busemennene som skal fortsette å stå der selv etter dommedag – sier en norsk sang. Et av de beste minnene fikk vi på Fillefjell. Det var umulig å se seg mett på en utsikt hvorfra man med ett blikk kunne omfavne hele den uendelig Jotunheimen og stirre mot forferdelige, nesten ugjennomtrengelig fjell som er skapt av is og jøkler og storm, og som ingen vet om fremdeles er hjemlandet til hekser, kjemper og troll. Trette av så mange bilder og enda mer av en dårlig vei som skadet våre føtter, gikk vi i stillhet. Plutselig stod det en vegg midt på veien og overrasket oss og gjorde oss nesten redde. Vi så mot hverandre og det var ett spørsmål på alle ansikter: Hvorfor står denne veggen der? Vi var så utslitte av alle tidligere hendelser at vi ikke hadde mot og krefter til å spørre våre guider om noe som helst. Vi hadde gått knapt 200 skritt videre da en vind plutselig begynte å blåse, først lavt over jorden før den etterpå reiste seg som om den hadde kuttet knærne på de lave steinene, åpnet vingene, snudde hornet opp mot himmelen og brølte så forferdelig skarpe lyder at man hadde inntrykk av at himmelen ble revet i stykker. Guiden passet på at vi tok hverandre i hendene, slik at vi ble bundet og holdt sammen som forsvar mot vinden. Vi kunne ha blitt blåst ut med et eneste vindpust. Så snart vi hadde pustet litt ut og kommet oss til hektene, hørte vi fra østsiden, fra dalen, høye lyder av dyrehover. Man hadde inntrykk av at hele militæret red mot oss. Få sekunder senere dukket et av de mest storartete bilder opp. Over den enorme

78

fjelloverflaten rullet små steiner overalt, sand fløy og vann sprutet over fra innsjøen. På himmelen, hvor det fremdeles var sol, rullet den ene gråsvarte rundlige skyen over den andre, og mellom dem, lynglimtreflekser fra en fremdeles varm luft. Foran oss dukket plutselig hele flokken av hester opp i full fart. Med viftende maner og oppreiste haler og knegging som om de ville si oss noe, kappløp de med lange, nesten sammenflettete nakker rett mot oss. Vi forstod at disse dyrene var skremte og redde for stormen og at de måtte gjemme seg et sted også, de som oss. De kom seg på lesiden av fjellet, trampet hardt på jorden med hovene, kastet skum fra munnene overalt og roet seg plutselig ned. Noen av dem knegget kort men høyt, egentlig et dypt sukk. Men stormen var ikke over. På himmelen og under himmelen, på jorden, skalv noe, og ble noe knust, og noe knirket og pustet dypt som om vindene kneblet og kvalte hverandre. Hos oss ville man sagt: gudene slåss. Vi satte oss tett med hestene og varmet oss på deres varme kropper. Vi elsket disse dyrene: de duftet av saftig fjellgress og friskt luft, og de var så rene. På samme vis som alt plutselig startet, stoppet det også brått. Man kunne høre enkelte skarpe lyder som fra et munnspill. Himmelen tok på seg en gammeldags brun kåpe med påfallende striper som endret farge hvert minutt, som om naturen forsøkte å blande farger som en maler på en palett. Himmelen er utrettelig i norden. Men den underlige norske naturen vises ikke alltid i grandiose, patetiske eller tragiske hendelser. Den eksisterer både i mange andre rent økonomiske uhell, som er motbydelige, og i sosiale fenomener som er interessante og ofte komiske. Et av disse fenomenene i Norge er de mange ugifte eldre kvinnene. Dette er et faktum som som alle andre ting i dette landet, har sine røtter i den harde naturen og det vanskelige livet som Charles-Louis Philippe88 beskrev godt i sin roman ved å si: vingt ans c’est l’amour, mais l’amour, c’est de l’argent.89 I England er det mange ugifte kvinner, men Norge er sannsynligvis enestående i hele verden på dette området. I storbyene, de sentrale stedene for   Fransk forfatter (1874-1909).   Tyve år er kjærlighet; men kjærlighet er penger. (forf. anm.)

88 89

79

lønnet arbeid og de viktigste stedene for å tjene penger, utgjør gamle ugifte kvinner mesteparten av befolkningen, de er en organisasjon, de er det tredje kjønn, de er en sosial og politisk faktor, de er arbeidskraft, de er en flom. Det er flere forskjellige årsaker til dette fenomenet. Først og fremst, som i England, fødes også i Norge flere kvinner. Det hjelper lite at en norsk sang sier ”at kvinnens hjerte er født på hjul”: det finnes ikke flere menn på en kvinne. Dette er bare den første faktoren som står i en lang rekke med de andre faktorene; men som den aktive faktoren er den den siste i rekken. De andre årsakene er viktigere. Mange norske menn forlater landet og flytter hjemmefra, mens kvinnene blir igjen her. Mennene gifter seg utenlands og blir oftest boende i Amerika. Kvinner gjør dette veldig sjelden. Den norske kvinnen er mer enn alle andre kvinner en fri kvinne, en arbeider og en kvinne-mann. Hun er etter min mening mest moden i sin frihet, så langt som mulig er hun seriøs i sin menneskelighet. På den ene side har vi albanske kvinner som på grunn av trussel om dødsstraff ikke tør å kvitte seg med de buksene og våpnene som de en gang har tatt på seg; på samme måte gir en norsk kvinne ikke fra seg sin egen selvstendighet til noen, til og med ikke den beste mann. På den annen side deler norske kvinner alle plikter og ansvar likt med sine brødre, og hvis det er nødvendig å forsørge gamle foreldre, er det ingen som kan stoppe dem i det. De gifter seg ikke på grunn av sin plikt mot familien. Denne plikten er mer tvingende for en kvinne enn hennes brødre, her som alle andre steder i verden. Er det rettferdighet eller er det en straff? I Norge finnes det et ordtak som sier at vestlig vind kaster fiskekroken i fiskens munn. Hvis det i en norsk familie blåser en slik vind, er det kvinner som tjener penger som svelger denne fiskekroken av alle slags ulykker og personlige offer. Det er en selvskreven regel at døtre jobber på alle mulige slags kontorer og gir mat og klær til hele den fattige familien og forsørger brødre som tar utdanning. Etterpå glemmer brødrene sine søstre og gir ikke én krone til dem fra egen lønn. De mener at kvinnene klarer seg godt alene og ikke trenger noen ting. Dette er et paradoks blant de mange andre sosiale paradoksene, og en bekreftelse på min personlige mening at den eneste trøsten kvinnefrigjøringen gir, er det at vi kan endre måten å være slave på.

80

Videre er det slik at mennesker som bor i store byer, har vanskelig for å gifte seg på grunn av et tungt liv. Det gjelder både menn og kvinner. Norge er fullt av ugifte menn også. Det er et tilleggsproblem at norske kvinner sjelden er vakre. De er ikke vakre på den måten som en ironisk og ondskapsfull tysk filosof beskriver kvinner, som vesener med brede hofter, eller på den andre måten, som en imitasjon av gamle vikinger på over 180 centimeter og med lange både bein og armer. Likevel er en norsk kvinne, som engelske kvinner, vidunderlig vakker når hun er vakker. Da har den norske kvinnen et ansikt som er vasket i brønnen Urd, og etter denne vaskingen blir huden kritthvit som et eggeskall; hun har en kropp som en gratie og blondt hår som tross alt er ganske sjeldent her også. For rettferdighetens skyld må man si at mennene ikke er særlig 81

pene heller. Ved siden av en type à la Bjørnson, med framskutt panne, sterk nese, sjømannsøyne og trange kjever, ligner andre veldig på likegyldige, letargiske fiskefysiognomier; av og til står det i norske fortellinger: den eller den ligner på en søvnig pingvinfysiognomi. På grunn av alle de nevnte årsakene, og mange andre, er det en vane i Norge at kvinner kan mye og jobber som mennene og tjener som mennene. Med hensyn til at en kvinne trenger langt mindre penger for å leve, lever hun relativt sett bedre enn en mann; hun lever oftest uten bekymringer og har vanskelig for å bestemme seg for å gå inn i et ekteskap hvor hun helt sikkert vil være helt fattig eller ha mange bekymringer. Hvis hun ikke gifter seg, er det ingen problemer med det. Det er såpass mange ugifte her at ingen kan peke finger mot en av dem. Den norske ugifte kvinnen, som type, er svært forskjellig fra engelske ugifte kvinner, og spesielt er de forskjellige fra ugifte kvinner i andre land i Europa. Her er det ikke bare sjeldent, men helt utenkelig, med denne typen gamle ugifte kvinner som er et annenrangs familiemedlem. Hos oss og andre steder forsørges hun av broren eller søsteren som har familien, og hun får bare deres rester eller det lille overskuddet. Hun spises opp av misunnelse og hun vet intet annet enn å lengte etter en ektemann. Dette gjør hun ikke på grunn av savn etter en mann. En eventuell ektemann ville ha reddet og spart henne fra skarpe blikk og ydmykende kommentarer både fra familien og andre i omkretsen. Hun er rett og slett gjenstand for mobbing. I Norge er det helt motsatt og ugifte kvinner har det bedre enn sine gifte venninner. De er ofte i teater og konserter og inntar de beste plassene, de er mest pyntet med peneste smykkene. De reiser verden rundt, snakker flere språk, kjenner vitenskapen og eier mange andre ferdigheter. Deres leiligheter er trivelig møblert og de har penger til å reise mange steder. Bak dette følger det som er det viktigste. Den omstendigheten at det ikke finnes et eneste hus, en eneste far eller bror i Norge uten en ugift kvinne i familien, gjør at dette er helt vanlig opptreden her og ingen reagerer som i andre deler av verden. Her i Norge er de ikke komiske figurer som ofte er utsatt for en fariseisk ondskapsfullhet. Norske ugifte, gamle kvinner er verken komiske eller hatet. De

82

er ikke ulykkelige eller viser i det minste ikke dette hele tiden som slike kvinner i andre deler av verden gjør. De er uten tvil kvinner som alle andre kvinner, men de sørger ikke over at de er forblitt ugifte, at de ikke har barn, og de gjør ikke narr av seg selv med å drømme hele tiden om en mann, om å gifte seg. De plager verken seg selv eller andre i samfunnet og skjuler seg ikke for folket. De går ikke ut med en karusell av hundehaler bak seg som erstatning for uteblitte barn. De følger ikke lidelsesfullt moten. Norske eldre kvinner er glade, naturlige, intelligente, utfører sitt arbeid og, som det viktigste, de vet når det er forbi med drømmerier om familie, om barn, om en mann. Da snur de egeninteressen mot noe nyttig og pent og driver med kultur. Med alle krefter åpner de øynene til sin egen blinde innsikt og de setter pris på verdien av egen uavhengighet og at de ikke deler andre kvinners små skjebner. For en stund siden var vi på middag hos frøken B. Høvik som feiret sin 50-års fødselsdag. Hun inviterte 30 gjester, menn og kvinner, unge og gamle. Hun var i god stemning, som sine tre ugifte søstre. Ingen av dem var stygge eller så fattige at de ikke kunne finne en mann. Frøken B. Høvik var ikke villig til å forlate sin herskapelige leilighet, tjenere, bil og hester. Hun er partner med en annen gammel dame med pukkelrygg, men med hode, energi og intelligens som Napoleon. De to har en stor hage med grønnsaker, kommanderer og holder arbeidet i gang med omtrent 60 ansatte. Spesielt er damen med pukkelrygg og hjertefeil streng. Ingen tør å motsi henne og hun vil korsfeste enhver som måtte våge å overse hennes kommando. Med denne hagen har damen reddet sin egen familie fra ødeleggelsen og ført tilbake til livet to brødre som var godt på vei til å skade både seg selv og huset. Hun lar dem ikke komme inn i hagen. De er bukker, de duger ikke til hagearbeid. Sammen med henne i denne økonomien er den fremdeles vakre og elegante femtiårige frøken B som etter en influensa mistet sin berømte mezzosopran; men det sies at hun siden den gang har blitt enda bedre på cello Disse to ”jentene” gjorde et bemerkelsesverdig inntrykk på oss. Vi ble imponert og likte deres kraft som var større enn deres ulykke som uansett måtte ha gitt dem smerter; vi likte at de ikke var sjalu, at de ikke var tilbaketrukket i ondsinnethet og mørke; at de var naturlige både i klær og atferd; at de fylte sitt liv med 83

jobb for seg selv og samfunnet. De var på jakt etter mening og ikke etter tingenes overflate. Som i alle andre former av menneskelivet finnes det her både komiske og triste sider. Nordmenn som rase lever lenge; norden, kulde og meget beskjedne rikdommer konserverer, ser det ut til. Ugifte damer lever lenge fordi de har råd til å stelle seg selv og de bruker ikke energi på de bryderiene og bekymringene barn fører med seg. De vet ikke engang hvor mye de skal leve, og de kan ikke dø. Det er utrolig hvilke figurer, tynne, rynkete og lange som søyler, man ser ute på gatene. De er til stede overalt, og tross en ung fransk amanuensis forbannelse, satt de oftest på bakerste rad under hans foredrag om Balzac, Viktor Hugo og så videre.90 De kan fransk. Man kunne se deres rake rygger i mørke beskjedne kjoler med den obligatoriske hvite kragen rundt nakken og med gullbrosje på brystet. Hvis de får mulighet til å spørre ham om noe, forteller en av dem at hun har besøkt Frankrike, hvor Petrarca bodde, og hun lurer på om den engelske dikteren Chaucer møtte Petrarca i det eller det året.91 Med hensyn til at det er så mange ugifte kvinner her, finnes det mange rike institusjoner og legater som hjelper de av de eldre kvinnene som ikke har midler nok til å opprettholde en anstendig levestandard på egen hånd. Vi gikk forbi en vakker treetasjers villa i en herskapelig del av Kristiania. Et jerngjerde beskyttet en pen, blomsterrik hage og vi kikket inn på grunn av denne skjønne hagen og lurte på hva dette kunne være for noe. Til å være et sykehus var det altfor herskapelig og flott. Plutselig kom det ut uendelig mange gamle damer fra villaen. Noen gikk med stokk, andre med krykker, noen ble hjulpet av pleiere, andre ble kjørt i rullestol. Noen av dem fikk servert frokost i hagen mens knærne deres ble dekket med varme pledd. Alle sammen hadde gått ut i frisk luft og strevde etter å gjøre alt mulig for å forbedre egen helse og forlenge sitt liv. Hvorfor? Hva betyr slikt liv? Når vi ser dem, blir vi plutselig triste i vårt hjerte. Det føles som om man ikke kan gjøre noen ting mot naturen og at disse damene likevel er triste og ulykke  Honoré de Balzac (1799-1850), fransk forfatter.   Geoffrey Chaucer, engelsk dikter (ca 1343-1400); Francesco Petrarca    (1304-1374), italiensk dikter. Svaret er trolig 1368. 90 91

84

lige vesener. Men dette er en sydlendings mening. Her i norden er livet dyrere; her vet folk å leve og vet å trives. En av våre venninner, en eldre ugift dame som jobber som høyere kontorist i en bank, har i løpet av sitt liv investert i så mange åndelige og kulturelle goder at hennes liv virkelig er en misunnelsesverdig komposisjon av sanne lærdommer. Dette er denne frøken Bjørke som skrev til oss etter 1. verdenskrig: ”Vi var nøytrale og har solgt alt som kunne selges, slik at vi er blitt veldig rike. Jeg har kjøpt meg et pent hus og bor ikke lengre i to rom på pensjonatet.” Etter ti år skrev hun et nytt brev: ”Som det er kommet, slik er det endt. Hele Norge er blitt fattig igjen og vi er de samme anstendige menneskene som vi var den gangen dere ble kjent med oss og var her. Vi er ikke griske lenger, vi deler godt og har nok.” Vi svarte henne med et langt brev med en av Horats’ oder: Contracta melius parva cupidine vectigalia porrigam92 – når behovet reduseres, økes fortjenesten. Gamle frøken Bjørke, bankbetjent, leste de gamle romere i originalen.

  Quintus Horatius Flaccus (65 f.Kr. – 8 f.Kr.), romersk dikter. Sitatet er    fra ode 3.16. Skal egentlig være Contracto... 92

85

Del V

Fra slutten av september og til slutten av oktober

Bergen, den neste største byen i Norge, er på grunn av sine tradisjoner og sine fornminner, og dessuten sitt norgesberømte fisketorg, mye mer interessant enn Kristiania. Den er bundet sammen med hovedstaden med en jernbane (Bergensbanen) som er en like stor verdensseverdighet som for eksempel veien via Brenner- eller Gotthardpassene eller West Highland i Skottland. Fra den første til den siste stasjonen er denne jernbanen bygget i, satt og ledet over og gjennom en uuttømmelig naturlig skjønnhet hvor man på den ene siden finner all slags mildhet og sjarm og på den andre siden alle slags grusomheter og all den villskapen og storslåtte strengheten som er i de norske områdene. En liten del av jernbanen, den lengst mot vest, åpnet for tretti år siden, mens størstedelen åpnet først for fem år siden; eller for førti år siden, regnet fra i dag.93 Det er en enormt stor tanke og et storartet arbeid som er lagt i dette verket. Når man reiser fra det første til det siste punktet i ett strekk, kan man oppleve og forstå hvilket menneskelig arbeid, både intellektuelt og fysisk, som var nødvendig for først å observere i stillhet, deretter bli kjent med og til slutt overvinne den norske naturens generelle ondskapsfullhet. Hele Norge er en stor, hard vulkansk stein, både i høyden og i dypet. Om man stopper for å se hva arbeidere graver opp fra jorden når de skal reparere vannrør i Kristiania, ser man litt jord og masse stein som kommer opp. Disse steinene er deler av større steiner som strekker seg under et lite lag av jord. Nå bygges det undergrunnsbane i Kristiania og hele dagen høres det dynamitt som forsøker å knuse klodens forsteinete hjerte. Man kan se utallige lastebiler som kjører fra undergrunnen hver dag. Bortsett fra disse steinete fjellene, hadde de norske ingeniørene som bygget Bergensbanen problemer med evige isbreer på sin vei.   Det vil si fra henholdsvis første og andre utgave av boken.

93

89

Snøen holder aldri opp med å falle og i høyden er det arktiske stormer med evig tåke. Fra stasjonen Geilo, hvor sporet begynner å klatre seg oppover fjellet, er det bygget opp høye vegger som skal beskytte mot store snømasser, snømasser som vil kunne stoppe de sterkeste ploger. På de farligste og mest vindutsatte stedene av veien går jernbanen gjennom tretunneler som gjennom lange rør (tre er billig i Norge og finnes overalt). Over disse trerørene legger det ofte seg store snømasser slik at skiløpere kan gå trygt over taket. Den første penere delen av veien fra Kristiania til Bergen viser seg når toget begynner reisen nedover mot Randsfjorden. Den ser redd og skjelvende med sine rene, uberørte blåfarge blant høye grener i skogen mot det som nærmer seg, så småskjelver den når de grønne grangrenene nynner svakt på grunn av støyen fra toget og deretter sender sin egen skygge som striper på en ubevegelig vannflate. Deretter drar toget opp i høyden og trenger seg gjennom en av de mange tunnelene, og plutselig, ca 200 meter under oss, viser det seg en vidunderlig innsjø – Krøderen. Rundt den har det slått seg ned utallige små gårder omgitt av hager, mens det på innsjøen ligger hvite båter som ser bittesmå ut, og enda mindre og redde fordi det på den andre siden av innsjøen reiser seg opp en mørk, grå, bratt fjellside. Deretter går toget inn i en velkjent, stor dal, Hallingdal, og drar oppover ved en plutselig brattside av Hallingelva. Elven er først bred og rolig og følger overrasket med hvordan toget stadig trenger seg gjennom hennes skarpe steiner og kommer inn og ut fra tunneler. Men plutselig blir dalen trangere og den store vannmassen reiser seg overrasket opp; rundt rolige vannstrømmer begynner store, grønne blærer å blåse seg opp, med tynt og gjennomsiktig skum. Først høres den harde stønningen fra en elv som ikke klarer å bevege sin enorme kropp, deretter spres det overalt smertefulle brøl fra vannet som er stukket i kroppen med skarpe steinsøyler og nå prøver å unnslippe disse stikkene ved å krølle seg rundt dem, høyt opp. Over steinene strekker det seg en bro av stein og svart jern. Over denne broen hersker toget. Hallingelva brøler som en galning og kaster seg i høyden med sine store forvandlede og avrevne bølger og med skarpe og våte sveper som pisker broens sokkel. Etter alt dette roer vannet seg trett ned og spres videre i fjorden; små gårder med sine hager omringer

90

den igjen. Toget, derimot, begynner å klynke og puste tungt og sleper seg oppover dalsiden trukket av to lokomotiver. Denne dalen som vi klatrer videre opp, heter Ustedal. På høyre side skriker elven i en dyp avgrunn, bygger og ødelegger fantastiske steinveier og trestier og broer som ingen noensinne skal gå. Plutselig ser vi en foss; som tynne gardiner beveget av vinden svever den foran oss. Over den svarte dalbunnen svever et gjennomsiktig slør som spres ut i små dråper i luften, til det bare gjenstår et sølvaktig bendelbånd som henger over elven. Den hviler aldri. Toget klatrer langsomt og noen ganger er den første og siste vognen parallelle. Disse vognene bærer sine passasjerer til høyere regioner hvor plantene blir mindre og mindre med nye høyder og til slutt dør i kulde, stein og isbre. Når man går forbi stasjonen Geilo og kommer seg opp ved den vidunderlige og øde innsjøen Ustevatn, endrer bildet seg grunnleggende: plutselig hopper det enormt store fjellet Hallingskarvet fram, dekket med tykk snø, og isbreen Hardangerjøkulen begynner å glise. Innsjøen Ustevatn breier seg ut der og rundt den befinner det seg noen få ensomme, trist ensomme gårder som ligger høyere enn noen andre bosteder i dette området. Det ser ut som om de ønsket å dra et sted, men endret seg på veien og til slutt er blitt stående her. Toget fortsetter å streve seg oppover mens elven ved siden av sporet springer i motsatt retning. Den faller hodestups så lenge kulden ikke stivner dens tynne midje og med isspikre spikrer den fast i stein. Rundt omkring er det bare isbreer som kommer skremmende nær jernbanen; passasjerene er stappfulle av redsel og lurer på hvorfor de turde å begi seg hit med denne lille firehjulede maskinen som et hav av snø kan kvele og begrave for godt. Der er Finse nå, det kjente vintersportsstedet ved innsjøen med samme navn. Når man kommer ut av toget, banker hjertet helt vilt, stemmen begynner å bli tynn og det eneste man forventer, er at man faller sammen av redsel og hjelpeløshet foran den grusomme og uendelige snøørkenen som den hvite isbreen Hardangerjøkulen er. Vi klatret oppover Finse. Dette er stort fjell dekket med evig snø fra alle tider. Der regjerer det en storartet, nesten opphisset og oppblåst stillhet. Dette er ikke stillhet uten stemmer, men mer stillhet uten bevegelser. Her ligger det enorme, ubevegelige snø91

masser som ikke aner hva bevegelse er, selv når stormer blåser seg opp og hele kloden skjelver. Alt er paralysert og frosset, men det lever, det finnes liv her. Hvert snøflak har sin egen kunstneriske form; is er en fantastisk metamorfose; frost og rim – de skaper geniale mønstre. Sprukne og svarte steinblokker ligger bare ved bunnen av fjellet og fra fjellets hengende is kommer det et knippe tykke spir: istapper. Over hundre kvadratkilometer rundt oss ligger det en uberørt snøflate, et dødt hvitt hav som ikke kjenner årstider og som ingen noensinne møter. Alt står i en anorganisk, hvit, evig renhet som ikke livnærer seg på vanlig føde. Likevel må det komme endringer, det skal komme endringer. Når og hvilke endringer? Hvilke mennesker, hvilke dyr skal overleve endringene? Uten statistikk, uten dagbok og memoarer... For tiden vokser isbreene lydløst, av og til dekket med snøstorm, noen ganger avkledd nettopp av vinden – glatte, rene, blå. Er de likegyldige? Helt nede i horisonten, som fra en tunnel, spres solens strålestriper til alle kanter. Denne solens lysbuer er grønne, og mellom dem er luften ugjennomsiktig; kanskje det er snøstormer, men det lyser med et indre lys som om det er satt inn et tent stearinlys langt der inne. Dette er den hemmelighetsfulle kvelden i norden, for dag som natt utstråler nordlys en hemmelighetsfull skjønnhet. Mange tenker og liker å si at ordet ”hemmelighet” er romantikk, er galskap. Men man burde reise med øyne og ører, og ikke bare for å smake og berøre ting, også når man reiser gjennom Serbia, og være klar over at romantikk og hemmelighet er alle tings kjerne. Når man med egne øyne i kveldens solnedgang over den pene engen mellom klostrene Ziča og Matarug94 ser hvordan millioner av blomster beveges og lukkes mens tette skoger velsigner dem med andre lukter, da forstår man det den berømte serbiske poeten Njegoš sier: ”Gud er poet”, og alt er derfor bare symboler og metaforer. Hvis du ikke er romantisk, overlat det nordiske lyset til andre, så kan du spise og gå til sengs. To klostre sør i Serbia. Den serbiske kirken var autokefal (selvstyrt) fra 1219 og Sveti Sava ble landets første metropolitt (≈ erkebiskop). Han etablerte seg i Ziča og bygde også mange kirker, blant annet i Ziča, Peč og Milosevo i dagens Kosovo.

94

92

Jernbanens høyeste punkt er ved innsjøen Taugevatn.95 Der regjerer nesten polarøde. Enorme steinmasser kikker mot jernbanen fra den evige tåken. Lave åser er stripete av snø på grunn av sterke vinder som beveger snømassene fra den glatte pukkelen og til de nærmeste steinene. Lange skar og groper i steinen er fulle med tykk snø, og noen steder lever der dette tette døde vannet som kun i august kan gjenopplives, og kanskje ikke engang da. Da begynner jernbanen langsomt å reise ned mens den fremdeles befinner seg på det grusomme og øde høyfjellet. Ved innsjøen Kleveland som er trukket inn i den svært uregelmessige elvebredden, slik at den delvis ser ut som en elv og delvis som en innsjø, og etterpå ligner et sund96 – alt sammen er et slags skjell – er det mange øyer av stein; området er utrolig pent. På den ene siden er det høye, men avrundete, klumpete steiner som har blitt tegnet med flekker og striper av snø. På den andre siden går jernbanen gjennom den høye steinen som ikke bare er gjennomboret, men nesten skåret i to, og i disse spøkelsesaktige, svarte kantene synes et hull – en tunnel – og vi ser tydelig hvor tykk snøen som ligger ovenpå egentlig er. Innsjøen er full av øyer og halvøyer hvor man ser ensomme små trehus. Dette er fiskerhus. I det øyeblikket man ser et hus i Norge, skrikes det høyt: mennesker, folk! Toget springer fra tunnel til tunnel. Hver eneste gang toget hopper lekent ut fra et mørkt hull, ser passasjerene ned på en blanding av hvite og svarte steiner som skjuler en eller to små innsjøer med et par fattigslige hus og noen få trebåter. Båtene er fortøyd med tau til kysten. I alle båtene er det en liten stol, en gammel sekk og to årer. Det er det samme bildet som i Serbia, ved Donau, og som blir beskrevet i en japansk lyrisk sang: ”Månelys, vann, båt, stillhet”. Stasjonen Myrdal er det høyeste punktet på den ville Flåmsdalen med en bunn 300 meter under jernbanen. Alt her ligner djevelsverk. Det er djevler som har pløyd fjellet med en enormt sterk plog. Når man ser broer som trenger seg gjennom disse grusomme fjellsidene, ser man tynne linjer som står på enda tynnere søyler tegnet i dette gapet mellom to topper. Toget over dem lig  Hun kaller det Tungevand.   Hun bruker det norske ordet, sun.

95 96

93

ner en smule og man bare tenke seg hva som ville skje hvis vinden blåser det ned… Videre kommer man til denne kjente, lange og av uhørt tungt arbeid skapte tunnelen Gravehalsen som starter ved Myrdal og slutter ved den ensomme, øde stasjonen Opset. Der bodde de fleste tunnelarbeiderne og ingeniørene i løpet av byggingen av jernbanen og tunnelen. Det fortelles at de tre hovedingeniørene som hadde hovedansvaret for byggingen, som laget alle planer og tegninger, døde en etter en i løpet av et år. Hvert eneste sted hvor man møter menneskelige triumfer, møter man også graver. Sivilisasjonen dreper mennesker i fortjenestens navn og til beste for neste generasjon. Når man ser mot disse minnesmerkene etter de som døde av arbeidet og passasjerene teller hvor mange gravsteder som ligger langs jernbanen, og når de hører fra andre passasjerer at denne eller denne tunnelen raste over hodet til mange arbeidere og tok dem av dage, og litt lengre bort, ved Bergen, har en elv oversvømt en bro og drept mange mennesker, skylt unna sanden og overlatt broen og jernbanen til å henge i løse luften; og hvis dagens lesere av denne boken ikke har glemt de meget ucelebre og derfor heroiske dødsfallene fra båten ”Titanics” historie, som filmer viser i dag, og når jeg er kommet fra et land hvor kriger herjer regelmessig med sine egne grusomheter, ber jeg til Gud om at den feministiske bevegelsen blir ydmyk og går saktere med egne krav om lik lønn og like rettigheter, for alle plikter og alle yrker er de samme.97 Endelig kommer vi til et sted som heter Voss ellers Vossevangen, et knutepunkt for alle veiene mellom de to nærmeste fjordene Hardanger- og Sognefjorden. Norske fjell oppviser en sjelden og interessant egenskap ved den norske naturen: de på tusen meter over havet har alle de karakteristiske lagene som andre europeiske I dag [1951] når den andre utgaven av boken trykkes [første utgave 1914], finner man her endel ting som er foreldet, men også endel som er evig aktuelle. Kvinner har fått nok av yrker som ikke kan moderniseres! I USA og England skrives de seriøse bøker i dag: Nyfeminisme. Kvinner har møtt veggen og må revidere sine holdninger. Ellers har det vært slik og skal være slik videre: mannen er satt til det tyngste arbeidet og de tyngste tjenestene, han forblir med hovedrollen der og er mange ganger eneste arbeider. Om grovarbeid, kriger og bombinger skulle bli avhengig av kvinner, ville alt dø raskt. Skulle ønske at det var slik. (forf. anm)

97

94

fjell har på fire ganger større høyder. Stedet ligger i fruktbare omgivelser, med frukter og blomster, men i omegnen sprer det seg en hvit, stiv snøhage og i det fjerne ser man Jostedalens isbreer i nord, Hardangers isbreer i øst og isbreen Folgefonna i syd. Flere mil før Bergen drar vi gjennom ubeskrivelige områder fulle av liv, store skoger og steiner, og videre går vi nesten gjennom tunneler av egner med blomster, frukt, sjøprodukter og farger. Selv om Bergen har ca 80  000 innbyggere (noen sier drøyt 100 000), er den verken en så moderne eller europeisk by som Kristiania. Dette er en typisk norsk sjøby – lik byer i Nord-Tyskland og Frankrike. Disse sjøbyene er fulle med gamle minner og tradisjonelle skikker midt i det unge livet. Bergen er et fisker- og sjømannssentrum, i likhet med den andre nasjonalt interessante byen, Trondheim, som er noe i slekt med russiske Moskva. Trege og sta trøndere, som nordmenn kaller befolkningen i Trondheim, er ikke interessert i ny, moderne kurs og de bærer i seg noe av den gamle imposante herskapeligheten og dannelsen; og hvis de sier noe, og lover noe, er det bare ”et geværskudd som kan bevege dem og hindre dem i å holde det gitte ord”. Bergen ligger noe nord for St. Petersburg (nå Leningrad), men har et uvanlig mildt havsklima og bare noen få kalde dager i året. Vått i luften er det, dessverre, mer enn strengt tatt nødvendig; det bergenske regnet er velkjent og den allestedsnærværende væten drar på en magisk måte planter og trær opp av jorden, slik at Bergen og omgivelsene har vokst inn i tette, enorme skoger med en overflod av blader og frukthager. Omgivelsene kveles nesten av denne massen av knopper og grener. De vokser overalt. Man kunne tro at man er i den tropiske delen av kloden: istedenfor snø, stillhet, store nattduggdråper: røde og gule overmodne epler. Det øyeblikket man kommer inn i byen, skjer det noe spesielt med følelsene. Bergen og dens omgivelser er ikke et norsk Bretagne, men et norsk Gascogne.98 Dette er den eneste norske byen, sier folk til oss, som er livlig og lystig, temperamentsfull, full av humor og lureri og hvor folk lyver bare for løgnens skyld. Dette er den eneste norske befolkningen som hensynløst går gjennom   To regioner i henholdsvis nordvest- og sørvest-Frankrike.

98

95

gatene, snakker høyt, krangler, hopper inn i trikker og ut fra dem uten å respektere køen, og hopper ut før trikken stopper på stasjonen. Her spiller folk ikke symfonier og fuger, men amerikanske folkesanger og komiske valser og polkaer. Her, kort sagt, lever fremdeles en gammeldags, bergensk formel for glede og skål: Uns wohl und Niemand Üwel, wer anders will, den holt der Düwel.99 Det bergenske temperament, har, selvfølgelig, sine seriøse former også, og derfor har flere bergensere vært historisk viktige i norsk åndsliv. I Bergen ble dikterne Holberg og Welhaven, professor Dahl, musikeren Grieg og poeten Wergeland født.100 Ibsen og Bjørnson ble ikke født første gang i Bergen, men de fikk sin andre fødsel der. Det var der disse to storhetene oppdaget og utviklet sitt kunstneriske talent. Av de store levende kunstnerne (tidligere nevnt Michelsen), bor de fleste i Bergen eller har en viktig forbindelse med denne byen; nesten alle norske skuespillere er fra Bergen. Hele byen er fokusert rundt den brede bryggen i fjorden Vågen hvor det året rundt står hele flåter av store havbåter, engelske båter, båter fra Hardanger-Sogn og Nordfjord. Ved siden av dem er det mange turistbåter, krigsskip, transportbåter og idrettsbåter. Bergen er en fiskerby fra oldtiden og dens historie er politisk og handelsmessig interessant og berømt. For eksempel: fra det 14. århundret, ved hjelp av privilegier som ble tildelt av danske konger og mot norske interesser, hadde tyskerne et såkalt hansakontor der, og de holdt så å si all handel i nord i egne hender og i sin egen lomme. Representanter for de tyske handelsmennene dannet spesielle foreninger og en slags egen republikk, slik at de levde adskilt fra resten av befolkningen i den såkalte tyskerbryggen som ligger langs høyre siden av kaien i Vågen. Der hadde de alt de trengte for å leve normale liv. I disse trehusene hadde de leiligheter og lagre, og hele kolonien var rent tysk. Det ble forbudt for tyskere å gifte seg med norske kvinner og ha norske kvinnelige   99 Vi vil gjerne ha det godt og ingen skal ha det dårlig – Djevelen hente den som ønsker det annerledes. I Holsteinisch Idiotikon (regionalordbok med ordtak fra Schleswig-Holstein) av Johann Friedrich Schütze fra 1800 er sitatet slik: Es geh uns wohl und niemand übel’, wer dat nig drinkt, den haal de Düvel! 100 Wergeland ble faktisk født i Kristiansand. Med professor Dahl mener hun trolig maleren og kunstprofessoren J.C. Dahl.

96

tjenere. Tysk regime overalt. Et tysk ordtak sier: Den som ønsker å flykte, burde få kuttet av seg føttene. I over hundre år hadde tyskere et eget kongedømme i Bergen, de ble rike der og kjempet maktkamper om handelen med fisk og olje der, helt til det 18. århundret da tiden var inne for at det siste trehuset på Tyskerbryggen havnet i norske hender. Navnet på bryggen er det samme den dag i dag. Det mest interessante bildet er, selvfølgelig, Vågеn, med utallige båter, en hel skog av båtmaster, skyer av seil, et svare leven, med språk fra alle verdenshjørner, med mengder av både døde og levende fisker, med tønner fulle av olje og sekker fulle av fiskehoder som dyr oppe i det høye nord spiser, og til slutt med mange handelsmenn fra hele verden. Her kan man gå fra en bergensk millionær som kjøper klær i Rue de la Paix101 i Paris via samer i trange, stilige klær til grønlendere som klarer seg med et skinn over sin nakne kropp. Der finner man også typiske norske verdensvante fiskere som bretter opp buksebeina og kaster et vått nett over ryggen, i én hånd holder de en stor kurv med fisk eller kreps, mens den andre hånden leier et barn. Hvert eneste sted fiskeren beveger seg og står, renner kaldt, salt vann fra ham ned på bakken. Selv om livet koker over hele Vågen, overalt hører man banneord og lyden av fisker som kastes i vannet, er det mest livlig i det såkalte triangelet hvor fiskebåter legger til ved trebryggen og det to ganger ukentlig er et fisketorg. I båter, kurver, kister og tønner, pent dandert eller bare henslengt, i vann, i salt og satt rett på jorden, ligger uendelige mengder med fisk og reker og det trist å se på det og egentlig innrømme at denne menneskelige rikdommen og all denne velferden er tyveri, blodigarbeid og drap på havets produkter og liv. På én side er det ved siden av hverandre satt kjempestore tønner fulle med forskjellige levende fisker fra havet, enorme fisker som knapt kan bevege seg på bunnen av sitt trange nye hus, klemt sammen i en lengtende stim, og de virkelig små som kan spises med skje og som ikke aner at de befinner seg i dødens forværelse, som hadde blitt fornøyd med bare en vanndråpe å leve i. I en tønne renner og hopper en rød foss av små røde fisker   En av Frankrikes og verdens mest fasjonable handlegater. Den dyreste     gaten i fransk Monopol. 101

97

oppe i det grønne vannet. Ut fra en livlig rød klynge dukker tynne, små, røde fisker til bunns, hopper i høyden, konkurrerer, spøker med hverandre og man har inntrykk av at de smiler med skjellene, og forventer hvert sekund at de skal snakke. I den andre avdelingen svever noen store, flate fisker; disse er kjente, veldig fargete havfisker som har navnet: påfuglhale.102 De stråler grønt og når de snur seg, blendes vi plutselig av blått. De svømmer rolig og med verdighet som om de småsover underveis; fra tid til annen strekker de seg og åpne plutselig gjellene og da rødmer noe over dette vidunderlig grønne kostymet som et åpent blodig sår. De er tungpustede. Øynene er søvnige. Havet er kommet i en tønne; dette er tunge stunder i havets liv. Litt lengre ned finner man hvite åler som har satt hodet i havets gress: oppe i høyden svever lange hvite kropper med overanstrengt skinn og med hale av sølv. Ingen vet om de gjør det av gammel vane eller fordi de er i trøbbel. Ved siden av disse kistene står det en spent og årvåken eier/selger/fisker og venter; i hånden har han et nett som er likt det man bruker til å jakte sommerfugler med. En person stopper foran en av tønnene, nettet havner nedi den, og på ett sekund er det tatt opp flere fisker å velge mellom. Noen fisker selges til stykkpris, andre til kilopris, men de havner alle utrolig raskt i kundens kurv; penger gir lyd fra seg og det utveksles humørfylte ord eller kjedelige høflighetsfraser – salgene går videre. Mens tønner tømmes på den ene siden, kaster på den andre siden halvnakne gutter, fiskernes hjelpere, de nye levende fiskene i kurver og nett. Hvert sekund kveles fiskene under store plager til den endelige død og tror at de lever hele den grusomme tiden; hundrevis av gyldne og sølvaktige vesener. Slappe haler og gjeller som beveges med en siste kraft avslører en kamp for livet. På den andre siden, overalt på bordet og på jorden, ligger hele åser av tørre og saltete fisker med hode og uten hode og noen av dem med åpen mage som er helt tørket ut, som et tørket, ned Navnet er direkte oversatt påfuglhale, som er en japansk gullfisktype, også kalt jikin. Men den har ikke de fargene (den er rød og hvit) eller er flate og det er uklart hvorfor det skulle være japanske gullfisker på den bergenske fiskebryggen. Trolig mener hun berggylt, nærmere bestemt blåstål.

102

98

hugget, gammelt tre. Når salget er stort og det er mange kunder der, setter en kvinne trapper over åsen, klatrer opp og kaster fisker ned til en annen kvinne. Den andre kvinnen legger dem i en kiste, tønne eller kurv. Hvis solen skinner, renner det overalt en salt, seig, skitten væske; det stinker sjømannslukt: barn bærer katter under armen og mater dem med fisk: noen har tilfeldig knust et kjørel med fersk, rødlig kaviar; to kvinner forteller oss noe og vi forstår kun en monoton kadens av det norske språket. Endelig, på den tredje siden, står menn og kvinner med oppbrettede ermer og med nakne armer bak bord hvorfra det stadig renner ned blod og spruter saft og rogn overalt. De jobber med blodige hender og tar opp fisk fra tønner, renser og kaster store stykker i andre kurver. Som lyn lyser knivene gjennom luften, og hvitt, mykt kjøtt faller på bordet. Barn samles rundt bordet og det blir vanskelig å se hva som skjer der. Her finner man også lange kurver fulle med røde reker og deres lange barter. De ser ut som blomster: litt lenger bort er det noen lave, men vide tønner med store kreps som sitter på bunnen, stirrer på et punkt og beveger saksene regelmessig og rytmisk. Mennesker spiser dem også, og med smak og fornøyelse suger de ut saften fra disse saksene. På hver eneste centimeter av dette stedet dytter selgere og kunder hverandre. Det snakkes med hundre dialekter i alle de nordiske språkene, menn og kvinner går forbi med blodige forklær, pikkoloer i uniformer dytter rullestoler, der snuser noen børs- og bankansatte som går rundt med papirer og giroer i hender, sjømenn går rundt overalt i altfor gamle dresser og gutter skråler med fisk, oftest stjålet, satt på en tråd, andre glir over de glatte fiskeskjellene, overalt spruter det rent eller blodig vann og overalt ligger det drepte, falte og mistede fisker og små fisker som er kastet, med kropper med mørke fotavtrykk og døde, hvite øyne. Overalt ses båter og ferger som stadig kommer og i full fart lastes det ned fersk, nyfanget fisk, en lett bris får mastene til å gynge, jernlenker klinger med sine klanger, seil fires, tau nøstes opp. Ingen steder høres krangel og bråk, selv om sjømennene drikker tett. I et stort vindu som er delt på midten, er det utstilt alkohol og fiskeolje ved siden av hverandre.

99

Voss er krysset for innlandsveiene fra Hardanger sørfra og Sognefjorden nordfra, mens Bergen er på samme måte havets kryss i disse to regionene, men gjennom vannveien. Under betegnelsen fjordens omgivelser skal det forstås et stort stykke av jorden, for fjorden er milevis med vann som går inn i innlandet og der deles den i fire-fem større og enda flere mindre fjorder. Området rundt Hardangerfjorden er en av de mest dyrkete og kultiverte regionene, selv om snøen, som vanlig i norsk natur, alltid ligger nær blomstene og blomstene nær snøen. Alltid slik. Navnet Hardanger er et kjært navn i Norge og et av de navnene som enhver utlending lærer med en gang. Eidfjorden er en østlig gren av Hardangerfjorden. På den ene side følger den – et fast fenomen – en tung og nedslitt stein, full av runde, tykke rynker, som er så bratt at fjorden ikke har strand på den siden. Avhengig av hvordan steinen står, mer fremskutt eller mer tilbaketrukket, skjermer den fjorden helt mot lyset og vannet mørkner og dør litt, eller den lar lyset blir uten nyanser og uten skygger slik at vannet er så blått at man helt i det fjerne, der hvor fjorden og fjellet berører hverandre lengst bort, ser en intens ultramarin linje på det grå fjellet. En armada seilbåter duver og dytter hverandre, de står som en krigsflåte og venter på vindenes horn for at de skal kunne komme videre. På den andre siden av fjorden er det en fruktbar kyst med dyrket jord og store, kraftige løvrike skoger. Der ses også sagbrukspiper og hogstfelt. De som ser på, tror dette er den nordiske grønne tingen som er lengsel etter måne og etter de lange lyse nettene. Når man går langs fjorden, kommer man til Eidfjordvatnet og deretter til Vøringsfossen hvor elven Bjoreia faller hodestups 170 meter rett ned i en trang kjele omgitt på alle sider av kjempestore steiner. Støyen høres på lang avstand, og når man nærmer seg, uansett hvor mange ganger man har vært der tidligere, høres en fantastisk norsk symfoni: en storartet symfoni fremført av stein og vann. Her er det så mye stein at det nesten er trangt. En kjempeblokk ligger over ryggen på en annen og har nesten skåret seg inn til midten av den. Den andre er skinnende hvit og naken, den tvinger hele den bleke åsen under seg og man kan se noen strømmer av vannet som sildrer ut som firfirsler. Den tredje er rødlig, som om tre soler har varmet og brent den: det er flere puter av

100

moser. Helt oppe på den høyeste høyden er det et diadem: snø. Mens en innsjø står i fred blant steinene, som et glass med rent vann, høres bare litt lengre bort skrik og skrål fra den ville Vøringsfossen. Vinden og den sprengte luften blåser ut lange kjeder av dråper og hele vannspruter: hvis man nærmer seg fossen, er det et helt fyrverkeri i vannet. Lys, som grønne lyn og gule kniver, hopper over strømmen, mens i dypet brenner en hel ild av våte solstråler som skummer i vannets overflate. Og det er ikke slutt med det. Hvis man stavrer seg over den vaklevorne hengebroen til en liten restaurant og kaster et blikk nedover fossen, ser man ikke lenger et fyrverkeri av farger, men en enorm bølge av det kalde ferskvannet, og man hører torden og sang under et så hvitt skum at man kunne ha dekket seg og sovnet der. Dette skummet kan muligens vaske bort menneskers sorg, åndelige smerter eller dårlige samvittighet. Ja, vann, stein, lys – tre renheter… Den norske naturen er i sannhet underlig. Da det hadde mørknet, kikket vi ut gjennom vinduene på turistiske hus. Fra et eller annet sted hoppet vinden plutselig hit og fylte opp rommet med skygger og tåke og begynte ubarmhjertig å snu trærne mot stupets svarte hull. Da vinden kom til fossen, flettet den seg ut til tusen pisker og man kunne høre hvordan vannet stønnet av smertene og av og til skrek utrøstelig. Når vinden snubler i steinene, høres det trommer. Alt sammen er skrekkelig. Noen av oss husket plutselig Beethovens grusomme musikk: fiolin og tromme sammen. Vi reiste videre langs Hardangerfjorden til Sørfjorden. Vi gikk gjennom en pen granskog hvor det var så stille at man kunne høre alt som ikke høres andre steder: hvordan livets saft strømmet i plantene og muligens til og med en diskret stønning fra de gamle trærne. Fjellelven Tysseelven strømmet hurtig rundt steinene. Vår guide sier at om morgenen sover det gråmåker der. Fuglesøvn er en del av paradis. Man kan se dette overalt i England ved vannene i store parker hvor mengder av fugler mates og passes. For våre øyne ligger de på det grønne gresset og lukker trette øynene og sover, sover. Dette er en storartet demonstrasjon av den naturlige loven: det må være lange pauser i denne klodens veseners korte liv. I disse forbløffende vakre omgivelsene glemte vi nesten hvor trang Eidfjorden egentlig er. Vi tenkte at fjordens vann er som 101

alle andre kunstnere som har alle slags temperamenter. Plutselig, midt i skogen, dukket avgrunnen opp som et hinder og dypt nede ble Tysseelven kvalt. Vi mistet pusten da vannet plutselig forsvant. Skogen endret seg også; den ble trist, og istedenfor grønne bregnebusker, satte hvite stjerneaktige moseflekker seg på huk. Litt senere dukket elven igjen opp foran oss, og videre traff vi mange småfosser som skummet og rant med latter fra fjellet; og ved siden av var fjellets dammer og innsjøer, noen store og fulle av seilbåter, mens andre var bitte små og satt helt ned som om de var spesiallagde krybber for det blå vannets dråper. Dypt der nede i avgrunnen kommer sannsynligvis troll til å forsyne seg av vannet. En stund etterpå forandrer bildet seg igjen; Sørfjorden er igjen blitt den kjente trange fjorden som eter seg gjennom steiner, og på sin vestlige side fryser den til evig snø. På én side er det utsikt mot det ensomme fjellet, men på den andre siden ses isbreer og snø på Folgefonna. De besøkende reiser gjennom en ødemark av steiner, lenger og lenger bort fra mennesker, og når man når en ny foss, Skjeggedalsfossen, da er man veldig langt fra verden. Denne nye fossen har ikke så stor kraft som Vøringsfossen, men formene og bevegelsene er mer stilfulle og ømmere. Dramaet tar aldri slutt i Norge – det sies at denne fossen renner inn i en innsjø som noen ganger i dager og netter ikke kan roe seg ned på grunn av ville stormer og vind. Fossen svartner, hopper ut av elveleiet som gal og slår i steinene, mens i dypet skjelver innsjøen som om den ønsker å snu fjellet på hodet. Plutselig endrer den norske symfonien igjen toneart: bare halv time lenger bort finner passasjerene en del av Sørfjorden som har suget solen i seg og derfor stråler tilfreds og velsignet. Deretter settes det i gang i nok en ny skala: en ganske liten spasertur på den andre siden av fjorden, og passasjerene er plutselig, har i hvert fall dette inntrykket, helt inntil den grusomme Folgefonna som har utvidet seg videre til et snøøde og en isbre. Men for at dette underet skal være fullkomment, kommer isbreer så nær fjorden og dens fruktbare dal at den som små fosser, dammer og tynne vannstråler stadig renner ut i den myke fjordens vann og det metallgrønne vannet fra den evige isen og snøen. Den kjente isbreen Buerbreen slutter foran en bondes gård. Bak dens gjerder er hagen full av fargerike blomster. På grunn av

102

dette er Buerbreen til en viss høyde, selvfølgelig, barnelek i dette området. Hvis man reiser opp Buerbreen, er dette en reise fra syden, fra hvete, frukt og løvtrær, og etter 40 minutter til fots ser man rundt seg en hage kun med steiner. Der begynner veien å bli trangere, det blåser en kald vind. Hvis man går bare 350 meter over havet, står man foran en naturlig bygget port av is med en isbrebekk som hopper under. Dette er bunnen av isbreen, og selv om den er en veldig seig masse, så glir, går og ruller usynlig og langsomt enormt store steiner som barnefotballer. Norden er både grusom og storartet. Norden vet ikke om redsel, snubling, og når det er nok. Her har tiden sluppet ned sine vinger, og hit når ikke tikkingen fra klokken. Vi går tilbake til den safirblå Sørfjordens dal. Vi ser på klokken og spør viserne: hvor mye er gått med, og hvor mye har vi igjen. Vi kommer inn i båten som skal kjøre oss rundt i Hardangerfjorden. Nå forteller en bonde oss lite oppmuntrende fortellinger om at ”Hardanger ikke er det som står i bøkene og i våre folkeviser. Sent om høsten står over hele Hardanger vindenes og stormens skrik. Om vinteren skjermer denne pene Sørfjorden Folgefonna mot varme vestlige strømmer – Sørfjorden må derfor fryse og dø, blind og dekket med snø og is kan den ikke se hva som er rundt den.” Det er mennesker som ser. Norske diktere har beskrevet hvordan både edrue og berusede glade danser hardingdans i kroen om vinteren, mens himmelen setter stjerner lavt ned til vinduene, men i isbreer – ”dette er kun på grunn av dere turister” – ler nordmenn – brenner den nordiske solen store hull i isen, og over is og snø ruller en glød, isens glød. ”Isbreen og lyset sovner, slukker forsiktig lyset i sitt teater mens hardingene danser videre sin egen berømte dans, det er varmt, de er glade og slår seg med hendene på brystet og ryggen slik at alt bråker.” – leser vi en fortelling. ”Jeg hopper som en sint person, heihå, jeg er sønn av den forkrøplete postmannen fra landsbyen Stona ved Sørfjorden!” – leser vi videre i et dikt.103 Egentlig stammer vi norsk og får hjelp fra tilfeldig bekjente.

  Ukjent hvor disse to sitatene er fra, og hvor Stona ligger.

103

103

Del VI

Til slutten av september

På båten gjorde vi betjentskap med to finner. Vi ble tiltrukket av hverandre av én og samme grunn: språket. På grunn av våre to språk som på begge sider rant over av rene, åpne vokaler – i vårt av glede etter de avsluttede krigene hos oss; i deres, virket det som, av triste sanger om nasjonale sorger. Vi husket en finsk skoleekspedisjon til Budapest som hadde kommet dit for å drive med folkloristiske undersøkelser. For lenge siden levde finnene og ungarerne sammen som ett folk og begge språkene, både ungarsk og finsk, har beholdt enkelte felles grammatiske former som stammer fra den tiden. Men de er ikke så veldig like. Vi kunne vitnet om det nå. Hele norden snakker engelsk og vi snakket fritt og godt med finnene og en gruppe østerrikere. Hvilket språk vil til slutt være det nødvendige språket for mennesker? Vi tror det vil være det språket som brukes av sjømenn. Når en båt seiler inn i en havn, er folk så glade for å se sjømennene at de kan være fra Amerika, England, Kina eller Malaya – det er helt uviktig. Finnene har to stammer, den ene er mongolsk, hvor den ungarske opprinnelsen er helt åpenbar, og den andre er en gren av svenskene. De har to språk som begge er veldige ulike ungarsk (i finsk er preposisjonene i slutten av setningen) – og finsk høres penere ut enn svensk, som svensk lyder mye penere enn dansk. Det finske språket har i likhet med vårt ikke uklare halvvokaler eller noen nasale vokaler eller konsonanter (Selvfølgelig, språk er musikk og det finnes språk som kan bli poetiske og storartete nettopp på grunn av uklare vokaler.) Til vår store forbauselse oppdaget vi at hvert eneste finske ord kunne vi skrive ved hjelp av vår azbuka104 og finske ord, som italienske (bortsett fra disse nyansene som er avhengige av dialekter og deres fonetikk), kan vi lett utale. Bortsett fra den tyske bokstaven ü, som forresten er veldig sjelden i deres språk, er alt krystallklart.   Det kyrilliske alfabetet.

104

107

Ved bruk av kyrilliske bokstaver skrev vi av en liten folkesang og da vi leste den til finnene, sa de med forbauselse, og sannsynligvis også med høflighet, at det stemte på en prikk. Jeg kan ikke la det stå og ikke skrive denne sangen her også. Den er veldig interessant og karakteristisk for ”landet med tusen innsjøer”. Miste lastu lajnehila? Pilske pjeni alon pele? Iksiksensa ilan susa Viran vete veltamasa? Toulta lastu lajnehila, Pilse pjeni alon pele, Pohujan lasten lajtumilta, Sinitunturin tuvilta. Sjele kulta hongan kasi, Vejsti, vejsti sulho venhon: Kohta vjeri viran vete, Nejte nuorta nuotaman!105 Finnene snudde samtalen videre mot politikk. De nevnte den siste oppdagelsen i en stor svensk spionsak hvor et etnisk russisk medlem av det svenske kongehuset ble kompromittert. Våre nye bekjente nikket sørgmodig og konstaterte at russiske borgere var blitt spesielt fristet i den siste tiden. Sangen er ”Lastu lainehilla” (også kjent som ”Ilmari Kianto”) av Ilmari Calamnius (1874-1970), tonesatt av Jean Sibelius (1865-1957) i 1902. Originalen lyder: Mistä lastu lainehilla?/Pilske pieni aalon päällä?/Yksiksensä illan suussa?/Virran vettä vaeltamassa?//Tuolta lastu lainehilla,/ Pilske pieni aallon päällä:/Pohjan lasten laitumilta,/Sinitunturin tuvilta.// Siellä kulta hongan kaasi,/Veisti, veisti sulho venhon:/Kohta vierii virran vettä,/Neittä nuorta noutamaan! Fritt oversatt: Hvordan er fliser kommet på bølger,/Hvordan er ull kommet på vannets rygg/Som reiser med bølgens strøm/Og med rolig utpust i en taus kveld?/Fra det fjerne er fliser på bølgene,/Fra det fjerne er ull på vannets rygg/Helt fra nordiske barns kalde hjemland,/Fra en hytte hvor blå mose ligger./Kjæresten har kuttet ned en slank einer,/Brudgommen har bygd en lett kano,/For at den snart skal leke med vannets strøm/Og føre bruden til kjærestens hjem.

105

108

Russland har mye krigsmateriell langs både den norske og den svenske grensen, og det kan komme en dag når alle de lange fjordene ikke kan hjelpe Norge. De norske fjordene er av stor strategisk betydning, siden gjennom dem kan krigsskip komme så å si helt til midten av innlandet. Det kan komme til å bli en stor nordisk krig også! Norge og Sverige har ikke gjort opp regnskapet, og svensk-russiske regninger er heller ikke i orden. Stakkars finner! De bryr seg ennå om svenskene og de håper at deres tidligere herrer også er deres brødre. Hvilken skjebne hadde de under svenskene? Deres blod rant og de utførte mange heltedåder for andres interesser, og som alle andre ulykkelige små nasjoner har den finske staten vært fiender av eget folk uten å ønske det selv. I en stor krig mellom Sverige og Russland i 1808, forsvarte finnene svenskene som løver. Da Sverige ga Finland til Russland, kastet finnene seg helt alene inn i kampen mot Russland. Russerne sloss så blodet rant og tok fra dem friheten. – Kan dere la Sverige være! Dere er ikke lenger sammen med dem, eller de sammen med dere! Beklager at vi snakker slik. Dere er i en ulykkelig situasjon. Dere må føre en politikk som ikke er frihetspolitikk eller krigspolitikk, men en konvensjonell, diplomatisk politikk. Dere har selv innrømmet at det ikke er et mål for Sverige å befri Finland. Dere sa selv tidligere i vår samtale at Russland ikke er redd for Sverige. Samtidig, hva kan dere få fra dem? De har vært deres undertrykkere tidligere, som Russland er det i dag. Det vet vi alle. – Ja, De vet om det! Kan De tenke Dem hvor godt vi vet det! Hver eneste gang man har måttet ofre liv, har finnene gått foran. I et vilt slag ved Lützen i 1632106, hvor selveste kong Gustav Adolf av Sverige ble drept, ble det finske militæret utslettet til siste mann. Og hvor mange ganger har det samme skjedd opp gjennom historien ? Når man burde ha solt seg i seiersglansen etter slike kriger, har det bare vært en beskjeden skygge av svenske glorier og Sveriges storhet som passerte over våre døde kropper og våre sønderrevne flagg. Men vi var sammen med dem en gang i fortiden og vi har delt både ondt og godt, vi er slektninger, brødre, deres skjebne er daglig vår skjebne også. – Å, skjebne! Det er overalt slik med små nasjoner som har   Et av de viktigste slagene i tredveårskrigen.

106

109

vært undertrykt så mye at store makter har hengt opp galger og i tillegg holdt dem under støvelen. Se dere om i verden og dere vil se mange tyranner som plager folk. Tell hvor mange undertrykte folk som har gått gjennom store kamper uten å sette spor etter seg Hvor mange av dem har gått ubemerket gjennom historien! Dere kan dra til Østerrike-Ungarn og spørre etter serbiske grensemenn. Dere vil få høre at de ikke ble spart av noen, verken i krig mot franskmennene eller i krig mot tyskerne eller italienerne. Dere vil høre at våre menn fra Lika107 utførte under i kampene ved Magenta og Solferino108; men dette er registrert i historien som en seier for det østerriksk-ungarske regimet. Hvis dere er i England og nevner Den svarte uken fra Den andre boerkrigen109, kan dere ikke unngå å legge merke til hvor mange skotske mødre som skriker av smerte; i historien er det skrevet slik at det nevnes kun den og den seier, eller det og det ”berømte nederlaget” for berømte engelske militære. Kjenner dere den norske sangen ”Sinclair” som ble skrevet av dikteren Storm?110 Dette er en romantisk sang, men samtidig en forferdelig satire over vår og mange andres skjebne. Norske bønder ble drept av skotske våpen og den edelmodige skotske oberst Sinclair og hans hær ble nedkjempet av de norske bøndene i en dal hvor de hadde slått dem med vanlige steiner. Denne krigen ble ledet av Sverige og England! – Sinclair er en ballade og et alvorlig historisk dikt og gjennom det renner blodet virkelig og kommer over de som forårsaket blodbad. Vår nasjonalskald Runeberg måtte skrive en riktig satire om vår ulykke. Satire er ikke blod; det er bare tung, mørk svette på de døendes panner. Da vi begynte å trekke oss foran russerne, og da vi hadde blitt beordret av den gamle svenske generalen Klingspor111 til å trekke oss tilbake, da de beste blant våre soldater døde med stolthet, da våre fiender var et hode høyere enn oss og vi som barn tryglet om hjelp fra det svenske konge Område i dagens Kroatia, historisk sett med stor serbisk befolkning. To slag i 1859 under Den andre italienske frigjøringskrig (Austrosardinske krig). 109 10-15. desember 1899 (under krigen som varte fra 1899 til 1902) da britene tapte tre store slag mot boerne. 110 Sinclairvisa av Edvard Storm (1749-1794), som tok utgangspunkt i en eldre folkevise. 111 Wilhelm Mauritz Klingspor (1744-1814). 107 108

110

huset – da inviterte kong Gustav IV Adolf112 (svenskene har hatt mange Gustav Adolf!), som det står i Runebergs dikt, sine egne generaler og andre underordnede soldater og sa at Klingspor ikke hadde oppfylt forventningene og tilliten og at det finske militæret går baklengs istedenfor forlengs og at han derfor hadde bestemt seg for å foreta seg noe avgjørende. Han skulle ta militærstøvlene og hanskene av denne berømte Karl XII, kjent helt fra Narva113, og han skulle ta hans sverd og dra til krig mot russerne. Da han hadde kledd på seg alt som ble listet opp, gikk kongen med store skritt to ganger over salen i slottet og han lot hele hoffet få vite at de hadde vært vitne til hans enorme innsats. Han beordret at det finske militæret skulle informeres... Selvfølgelig, det er godt kjent at den stakkars kongen var litt gal, men det var mange andre rundt det svenske kongehuset som kunne ha hjulpet oss finner; ”gamle djevler farget med krutt” ble vi kalt av den gode general Druva. De kunne ha hjulpet oss så vi ikke hadde opplevd det skamfulle Oravais etter det berømte Porrassalmi…114 Som om denne ulykken ikke var nok for oss, hadde vi der egne forrædere. Festningen Sveaborg115, den siste anstendige motstanden mot russerne, falt takket være en svensk sønns forræderi. Dette er evig skam for svenskene, men for oss også. Vi var ett med svenskene lenge… – Det er en skam kun for den som gjorde dette; for folket er det ikke en skam, men en ulykke. Slike ulykker finnes i alles folk historier; de kan overleves og gjennom dem har gode nasjoner blitt sterkere. Napoleons nederlag, hvis nederlag er det? Er det Frankrikes nederlag eller hans eget? Ulykken kom i stand, som Victor Hugo sier det, da engelskmennene tok en stor ørn, mens

Gustav IV Adolf (1778-1837), svensk konge fra 1800 til Finskekrigen 1808-09, da han måtte avstå Finland til Russland og ble avsatt og sendt i eksil. 113 I dagens Estland. Slaget ved Narva, en av de største seirene i svensk militærhistorie, var i 1700, under Den store nordiske krigen. 114 Slaget ved Oravais i Finland var i 1808 under Finskekrigen og endte med russisk seier. Slaget ved Porrassalmi var 12-13. juni 1789 (under Den russisk-svenske krigen 1788-1790) og endte med svensk-finsk seier. Med general Druva sikter hun kanskje til Sven Duvas far, som var general. 115 En av verdens største sjøfestninger, ligger ved innløpet til Helsingfors. 112

111

Østerrike stjal en ørnunge!…116 Dette er pene, poetiske ord. For vår del tok ”ørnen” feil da den vingestekket revolusjonen og bandt den fast. De bandt den etter den evige loven om likevekt, til slutt også den selv… Alle disse makthaverne som opp gjennom historien har bygget sin egen karriere ved å utnytte folk, burde føres opp i glemmeboken. Forsegl også dere de gamle gravene til Adlercreutz, Döbeln og Sven Duva.117 De er stabilt forankret i historien. Det som aldri kommer til å være stabilt, siden det ikke dør, er folket, nasjonale bekymringer og oppgaver. Alle nasjoner har hatt og har forrædere. Goleš er et symbol på et kjent forræderi i den serbiske historien. Der ble både det serbiske folket og selve kampen forrådt.118 Dette skjedde langt tilbake i den serbiske fortiden, men vi tror på at et slikt forræderi kan dukke opp igjen. Men vår sjel er anstendig, stridig og forberedt på offer. Når den dype og originale tenkeren Mester Eckhart119 kan snakke om ”Den hellige ånds blod”, kan vel vi snakke om folkets blod. Blod er en bitter ting, men uten blod er det ikke mulig å leve. Blås løs i krigshorn hvis det er nødvendig. Vær som deres vannfugler som under lynglimt liker å bade og prøve egne krefter. Kjemp så lenge friheten ikke gjenerobres. Ellers vil både vi og dere brenne ut som en haug med gamle grener… Vi tidde i lang tid etterpå. Det er ikke lett å være et lite folk, verken i Finland, Norge eller Serbia. På et stoppested i Hardangerfjorden fulgte vi våre bekjente av båten. Før vår reise mot Sognefjorden passet det godt å dra innom Bergen for å hvile oss der. I mellomtiden leste vi Runebergs fortellinger Fänrik Ståls sägner og vi beundret det triste finske heltemotet og følte at våre to tilfeldige bekjentskaper hadde åpnet en ny dør i sitt hjerte. Runeberg var finsk, men han skrev på svensk; vi leste Sitatet ikke funnet. Eller forstått. Carl Johan Adlercreutz (1757-1815), svensk-finsk general og statsråd. Georg Carl von Döbeln (1758-1820), svensk militær og krigshelt som blant annet deltok i slaget ved Porrassalmi. Sven Duva er en figur i Runebergs Fänrik Ståls sägner (i likhet med Adlercreutz og von Döbeln); han holder alene stand mot en gruppe russiske soldater. 118 Goleš er et fjell i Serbia. Hun viser til slaget på Kosovosletten i 1389, en for serbere historisk veldig viktig kamp mellom tyrkere og serbere. 119 Johannes Eckhart, tysk teolog og mystiker (ca. 1260 - ca. 1327). 116 117

112

hans dikt som ble skrevet enkelt og på militært vis, stotret dem her og der fra originalen. For å få fullt innblikk i en fjord, den norske naturens severdighet, bestemte vi oss for å ta en båt og reise rundt på Sognefjorden. En fjord er et langt, mer eller mindre bredt vann i en steinete hals, sagt på en veldig overfladisk måte. Det er veldig komplisert å finne ut hva som gjør disse to elementene (vann og stein) så spesielle i den norske komposisjonen. Fjorden trenger seg 200 kilometer inn i landet, over 200 kilometer, og svinger som en elv. Mange steder er fjorden så bred at den gir inntrykk av å være selve havet. Andre steder er den innestengt og omringet av stein og ligner en innsjø, og til slutt kan fjellets sider begynne å ligne på to skrå, parallelle kyster og fjorden ligner igjen på en elv. På fotografier kan man ofte få et feilaktig inntrykk av at fjorden er nettopp en elv. Men i alle disse formene forblir fjorden havet og har flo og fjære og derfor alle havets rolige og urolige opptredener og all havets lek. Siden en fjord strekkes på grunn av den besynderlige lengden fra havets åpne flate til selve innlandets hjerte, treffer man underveis alle slags kyst- og kontinentalklimaer, og følgelig alle de karakteristiske og bisarre naturlige fenomenene både i levemåte og de helt motsigende klimatiske vilkårene. Endelig, det som er det viktigste i tolkningen av denne storartete skjønnheten, den nesten sublime utilgjengeligheten i disse vannene, ligger i steinformene som følger fjorden. Fjellene er nesten alltid veldig høye, og ikke bare skrå som hos oss i Montenegro, men virkelig bratte, som en nesten hårreisende loddretthet. Fjorder er oftest vann uten strand. I dette bildet ligger det en hemmelighet og en slags eiendommelighet i livet rundt disse vannene. Det finnes steder som ligger nettopp ved siden av fjorden, det vil si på kysten; men dette er såpass sjelden at man kan reise timevis uten å se en eneste del av kysten hvor man kan sette fot på tørr jord. De forferdelig høye og bratte steinveggene er like dype i dypet som de er høye i høyden. Hvis man seiler en båt gjennom fjorden, ser man bare kalde steiner rundt omkring, og hvis man nærmer seg en stein, har man en skrekkelig følelse av at også under vannet ser bare svart stein tilbake mot en. Ingenting annet, bare stein overalt. Vi har ikke fått med oss fra bøker hva denne 113

steinete bygningen ligger på og hvor den egentlig reiser – gjennom vannet eller gjennom luften Ut fra dette kan man konkludere at fjorden ikke er et vann som er rent ut og som renner over slik som en elv noen ganger flommer over kyster, øyer, bukter. Fjorden er i sin enorme flate et erobret og fengslet vann, et vann innbygget i et rom mellom himmelen og den steinete bunnen. Derfor har vi den overjordiske stillheten, en illusjon om absolutt ro i dette enormt store, fargede vannet. Og en slik overjordisk stillhet, sier innbyggerne ved fjorden, gjør at om dagen suser bare jorden rundt deres hus, og om kvelden suser bare skumringen. Som montenegrinere sier det: naturen suser uten å visle. Men derfor er det skrekkelig spennende når vinden blåser opp og det kommer storm! Det fortørnete og sinte vannet knuses og bråker forferdelig mens det klatrer oppover bratte, steinete fjordsider, og etter det kraftige smellet oppløses det i millioner av sølvdråper. Vinder som ikke kan spre seg og slå ut vingene i trange fjellpass, brøler av sinne. Vi hadde anledning til å se et slikt vannkaos i selve Sognefjorden. Vannet var svakere, mykere – den kvinnelig siden. Stille men standhaftig står hennes fangehulls steinvegger – den mannlige siden. Denne kampen mellom vannet, steinene og luften minnet oss av og til på kampen mellom tidligere tiders nordmenn – bønder og barbarer som kriget to og to om gangen bundet til hverandre med et tau rundt midjen. De kvalte hverandre ubarmhjertig og stakk hverandre med skarpe kniver helt til en av dem ble drept eller begge så slitne at de ikke kunne bevege seg mer. I en ballade (dikter Jørgen Moe, folkevisesamler) med navn Fanitullen er en slik kamp beskrevet. Det sies at selv i dag kan dette skje – riktignok veldig sjelden, men hvis en bonde er beruset og har hørt melodien Fanitullen på fiolin, da er denne kampen i gang. I balladen beskrives i en allegori noe som folk tror på: hvis en djevel fra kjelleren hopper over en tønne med vin og begynner å spille på en fiolin som er snudd opp-ned, kommer bøndene i rommet ovenfor til å drepe hverandre. Det sies at kvinner går på slike fester forberedt på at deres menn kan dø, så de tar for alle tilfellers skyld med seg deres begravelsesdress. Fra alle disse både muntlige og skriftlige fortellingene har vi personlig vært mest interessert i fiolinen. Ja, fiolin er et instrument som både Gud og Djevel tenkte og fant på sammen i perioden før djevelens opprør. Det er

114

bare mennesker som kan spille fiolin og det er bare menneskenes ører som kan høre på fiolin. I denne spente kampen mellom fjordens elementer, er det virkelig noe som ligner på djevelens fiolinspill. Vannet og vinden, bundet og forspent med et usynlig tau rundt midjen, har ingenting å ødelegge og ingen mulighet for å slite seg ut; det eneste de gjør, er å skade og såre hverandre: vinden kveles i det tykke vannlaget som ikke kan renne fritt og ikke har noen steder å renne over og ut og forsvinne. Den sinte vinden knuser vannet ved å slå det mot steiner og mot den sterke luftstrømmen – mot seg selv. For at man kan få og presentere til andre nysgjerrige et bilde av fjorden, er det helt nødvendig å forstå både dens rolige og urolige tilstander og sette alt dette i det underlige og enestående nordlige lyset som vekker både vidunderlige, hårreisende og skrekkelig sterke og irriterende følelser. Dostojevskij har skrevet at ”hvite netter” virker irriterende på folk i St. Petersburg. Vi vet ikke hva nordlyset egentlig er. Er det sporene av solen som ikke klarer å gå ned? Er dette tingenes skygger som beveger seg i søvne og aldri klarer å gå til ro og sovne dypt? Er det restene av mange trette og slitne regnbuer? Er dette smaken av andre verdener og flagg og engleparader? Man ser gjennom tåke, man ser gjennom mørke at vannet lyser i strålende metallnyanser som er en underlig samling av varmt og kaldt; himmelen tar etter fruktenes og blomstenes farger. Luften er klarsynt, foran våre øyne. Denne luften fortryller menneskenes syn: alle ting og alle opptredener ser man med mange farger, linjer og svevende bevegelser. Det er litt utfordrende å se på dette, sa vi tidligere. Man er redd: det kan hende man plutselig ser hvordan kloden beveger seg, eller at døden flyr gjennom dette lyset. Den engelske dikteren Shelley120 skrev at drøm og død er den mørke nattens barn. Her i norden, i løpet av månedslange hvite netter, passerer både drøm og død under belysning. Det er plagsomt. Nordlyset lyser ikke bare opp for menneskene: det ser over dem som et overnaturlig øye. Selv ser man oppglødd mot lyset, bare ser. Synet lever sitt eget separate liv i mennesker og dette plager menneskene forferdelig. Mennesket beundrer dette lyset, frykter det og plages av det. Er disse fargene på himmelen optiske bedrag eller er de virkelige? Mennesker liker Percy Bysshe Shelley (1792-1822).

120

115

underlig sterkt ordet virkelig – objektivt. Et lite menneske fra syden spesielt, som ikke kan forstå nordlys, som føler under det og foran det en pompøs fest, en forgjeves fest. Hva er dette? Det er mulig at det skal oppstå en ny verden om ikke lenge. Kanskje vi mennesker omvender oss… Nå er vi der vi har vært, vi fortsetter å skrive på knærne og å se med det gamle fysiske øyet. Derfor registrer vi en observasjon: i fjordens vann kastes ikke matrester eller gamle klær; det finnes ikke broer, det finnes ikke gamle tønner eller kasser ved fjorden og det høres ikke banning. Hvertfall ikke slike stygge ord som Shakespeare sier man får munnen full av. Båter og seilbåter navigerer stille gjennom rent vann, vinker og smiler når de seiler forbi oss, og når de kommer på avstand, ligner de vannfugler som kan reise seg opp i luften og fly. Sognefjorden har så mye skjønnhet at man kan bli nesten lamslått og slite seg ut av tretthet på grunn av ønsket om å ta imot så mye som mulig av alt dette i ens sjel. Ved den lille byen Balholm121 for eksempel, går steinene fra hverandre og fjorden utvides til en stor bukt. I en stein finnes en liten brygge og der ligger det noen små hus. Ved siden av disse kan man se trerenner hvor man setter kanoer og små båter ned i vannet. Selve fjordsidene er av skarpe steiner og det er umulig å trekke båter gjennom dem. Foran vår båt dukket det plutselig opp tre skjær og vannet hoppet over dørken og stoppet der, men kun for et øyeblikk. I neste sekund ristet båten på seg som en fugl som kvitter seg med regn fra vingene sine og vil fly videre. Vannet fortsatte videre mot steinene i fjordsiden. Et fjell var helt dekket med mørk granskog, et annet var til halvparten dekket med små bjørketrær mens den andre halvparten var som en godt vasket kuppel, det tredje fjellet var grått, ødelagt, skrapt og opp i høyden dekket med snø som i kantene lignet på skum. Fantastisk vakkert! Det er ikke nok å ha to øyne for å ta imot denne skjønnheten og lagre den i minnet, det er ikke nok med bare denne beskjedne pennen for å beskrive dette. En stund hadde vi inntrykk av at vi var kommet til fjordens ende og at vår båt ikke kunne seile videre. Nå gled den plutselig mellom to spisse landtunger, som to neser, og seilte videre som Dagens Balestrand.

121

116

en firfirsle. Vi befant oss i en deilig, stille skygge, i en skjønnhet som heldigvis er alle tiders og alle steders skjønnhet. Se, her som i Kristiania og Bergen faller blad etter blad fra bjørketrærne og raskt etterpå dør hele skogen. Fra et sted luktet det gran og vinterlukt. På overflaten av en liten fjordarm tenner solen vandrende lys og vinden, vinden skaper skum på vannets overflate og slukker disse lysene. Fredelig, enkelt, trist og gledelig, trist igjen. Man minnes plutselig Tsjekhov. Som vanlig hos mange av naturens og menneskenes verker, er de sekundære delene mye vakrere enn hoveddelen: fjordens seks 117

armer som går dypt i innlandet, er det som gjør selve fjorden interessant. De har også utallige små fingre som deler fjorden videre ut. En av de peneste er Aurdalsfjorden.122 Det er intet menneske bosatt der, og man kan se bare snøflater og vannet som renner over steiner eller bølger seg oppover nesten til halvveis ute på fjorden. Stadig raser snøballer, snøvinder og steiner med en bestemt, nesten sonetteaktig rytme. Selve fjorden tier, grønn og blå som en smaragds krystall satt inn i grå steiner. En lignende fjord er Årdalsfjorden som ender i landsbyen Årdal. Den ser ut som en liten bro mellom fjorden og innsjøen Årdalsvatnet. Denne innsjøen svinger så underlig. Små bølger sendes overalt for å komme vekk fra steinene. Det er svært vanlig med steinras, derfor finnes det ikke mennesker her bortsett fra i noen improviserte trehus hvor fiskere, turister og en og annen handelsmann overnatter på sin reise. Gjennom innsjøen går elven Utla som er en karakteristisk isbre- og fjellelv, den kommer fra Jotunheimen og trenger seg gjennom den grusomste granskog. En granskog kan være ”grusom” også! Elven Utla er kanskje mer enn noen annen den typiske norske elven, det andre slags vannet i Norge, fjellelven som har bredder, men er bunnløs. Bunnen av disse elvene består av knuste steinblokker og av små steiner som reiser sammen med vannet. Denne elven kjemper seg hardt mellom steinene eller hopper over dem og faller på hodet etter slike vågestykker. Hvem kan vite hvilke tendenser i vann og terreng og vinder som avgjør temperamentet til elveløpets vann. Som en larve spiser blader og lager sin egen vei gjennom dem, slik svelger og sletter vannet dalbunn og åser, slik at ingen vet hvor den skal svinge, ende opp eller forsvinne ut. Vannet tar plutselig en ny retning, en ny måte å unngå steiner på eller å komme seg over dem. Menneskene ser plutselig foran seg en haug med steiner som dukker opp av vannet. Selve vannet forsvinner som en dykker i dypet et sted eller begynne å renne i motsatt retning. Vannet står ikke lenger på disse steinene – de er tørre. Det finnes ikke elv! – sier vi. Plutselig kommer alt det forsvunne vannet tilbake gjennom gamle, forlatte spor, men et løp som vannet husker godt. Fjellelven Utla følges av enorme, friske trær. De står Hun skriver faktisk Aurdalsfjorden, som er en innsjø i Buskerud og Oppland.

122

118

der ved den lange elvebredden som en kø av konger med kroner som fra år til år er større og rikere på blader. Naturen gav disse trestammene både sin makt og sin vilje. Kronglete sideelver krysser denne skogen, og mange fosser renner her, men alle munner ut i hoveddalen hvor Utla bråker og renner videre. Fosser, fosser. Ved siden av hver eneste større foss står det et sagbruk eller store bondegårder som er lager for nyfelte trær. Kuttete trestammer og planker lagres der i lange, uoversiktlige rekker og venter på den tykke snøen som skal dekke alle smådaler fulle av skarpe steiner og andre hindre. Når snøen dekker alt, sendes trestammene gjennom spesielle trerenner og ramler nedover fjellet. Rennene slutter 3-4 meter over vannflaten; trestammene flyr derfor gjennom luften rett ned i vannet hvor de lander med et mektig plask. Lengre bort venter fossen på disse trærne, leker med dem som de var fjær, de trekkes videre i virvler og Utlas dyp og etterpå reiser de videre gjennom elven til roligere vann hvor vannstanden holdes kunstig høy om sommeren slik at trærne kan transporteres lettere. – Selvfølgelig, sier de, – Utla er ikke alltid under vår kommando her, gjør ikke alltid som vi vil og er derfor ikke den sikreste del av vår primitive industri. Vi hører ordet ”primitiv” og tenker for oss selv: når naturen er så hard, må nesten alt menneskelig være primitivt under bestemte omstendigheter. Som om han hadde lest våre tanker, sa en av bøndene: ”Når snøen er tynn slår stokken mot bunnen og går i stykker, og da spres den utover i vannet og vi kan høre et fryktelig smell, nesten som skudd, og vi har solgt en av våre trestammer til djevelen.” – Kan dere ikke gå ned i dalen og regulere vannet ved å sette store steiner ned i disse avløpskanalene? Bøndene ler av oss: – Vi kan gå ned bare når vannet er frosset og sterk kulde har temmet fossens kraft. Da har vi ikke vann! Dette er vår motor, primitiv, men uten defekter! På andre steder og til andre tider har vi hatt anledning til å se hvordan kulde kan avbryte vannløpet. Vi har noe lignende i Serbia. Donau fryser også mellom Zemun og Borča.123 Da har To områder i Beograd som ligger på hver sin side av Donau.

123

119

vi bilvei og gangsti over vannet! Mennesker kan gå over elven til fots. Men under isen på overflaten er dette vannet, denne elven, flytende og bevegelig. Likevel, en frosset foss her i nord! Frosset slik at man har en samling av alt fra tynne istråder som kan brukes til å veve med og som blåses frem og tilbake som et edderkoppnett av vinden, til monstrøse istapper som henger og ligner fugleskremsler og som hvis de faller ned, kan drepe tusen mennesker på en gang! Lenger ned: stivnete bølger, vannet stoppet i hopp, hindret i løp i alle retninger. Over trærne, hvis de befinner seg over vannet, henger fantastiske isklokker eller kranser av filigranske draperier, det vil si frosne grener som vannet flommet over og frosset da det rant og dryppet ned. I vannet fryser alt som finnes der i dette øyeblikket, alt som vannet bar da og alt som fløt rundt i det. Der ligger hele trestammer, stubber, hauger med steiner, fuglevinger, hele geiter, hele nordiske kaniner som vinden har kastet inn i dalen; fortellinger sier at kaninens hår står dratt ut – som om den er levende. Når isen senere smelter, er kaninens pels myk og ren som før, det er bare den stakkars kaninen som ikke kan leve videre. Dens hode er knust av den sterke vinden. Vi har hørt flere ganger at stormer kan være så kraftige at de kan kvele dyr på beite ute på fjellet eller i ødemarken. Overalt i skogen kan man finne døde elger: utfra deres øyne kan man se at de ble kvalt av vindenes kraft. Det finnes et norsk folkeeventyr om en elg som led denne skjebnen, men det finnes også en fortelling om en forbryter som ble dømt til å fryses og etterpå settes i en stor isbre slik at alle kunne se ham og forferdes av ham. Hvor betinget er den menneskelige fantasien av omgivelsene! I California, et vakkert område, pyntes kadaver slik at de som ser det, ser liket slik som han var i livet, nesten som han er i live. I Norge står kadaver i et gjennomsiktig isskall. På Grønland sys kadaver inn i en varm, myk pels. Det er grusomt å tenke på: hvordan det er når livets kraft plutselig stivner, når alle farger forsvinner, når alt bråk og alle lyder høres flere kilometer unna. Og hvilke øyeblikk det kommer til å være når alle de fryktelige istappene smelter og renner, når vannkraft og energi igjen begynner å brumme og buldre. Hvilke metamorfoser er det, og hvilken gjenfødsel! Som regel var det reinsdyr som vekket oss fra vår tankevandring: ville og tamme reindyr. Heller ikke de ville reinsdyrene an-

120

griper mennesker. ”Men de har ofte blodige hover. De også!” – sa man til oss og forklarte: hovene er underlig skarpe, selv om dyrene mates med gress og mose. Når et lemen (små nordiske dyr med pen pels) treffes av en hov, dør de, og reinsdyrene spiser magen deres som er full av gress, mens de slynger restene av den knuste kroppen vekk med hornene og springer videre i elven. Gress kan være sjeldent og verdifullt her! Liv går tapt på grunn av muligheten for at lemenets mage inneholder gress! Et sted hvor fossen faller hodestups ned i elvens dal, står det høyt oppe på en ås en liten gård. Over fossen og dalen er det satt en bro – hvem har laget den, og hvordan? Det er forferdelig å se opp dit: tenker disse menneskene ofte på at de kan bli avskåret fra omverden hvis vannet eller vinden ødelegger broen? De sier at man vil bygge en bedre og tryggere bro. Hvilken man? Den som overlever ulykken. Litt lengre ned, igjen i elvenes dal (Utladalen) ruller vannet til elven Mørkedøla: det er en av de mest kjente norske fossene.124 Den er ikke stor med hensyn til kraft og vannmengder, men den er høy: utrolige 260-270 meter høy. Over en regelmessig vannrett, skarp kant faller vannet uopphørlig ned i dypet. Ved siden av fossen ses en sjelden fontene. Luften trykkes kraftig og brått ned til bunnen av denne kjelen, men en del av vannet vender med all kraft tilbake til den høyden det falt fra og enda høyere. Over steinene kan man se skyer og en tåke av vanndråper. Som Mont Blanc i Alpene, eller Jungfrau, ser man i Norge Jotunheimen fra alle steder. I et øyeblikk fikk vi plutselig øye på den delen som heter Hurrungane – en hel kjede av steinet fjell og isbreer med topper som er så tynne og skarpe at snøen ikke klarer å holde seg der. Det er ”svarte tårn”… Vi stod der lenge og slet ut øynene. Natten snek seg mot oss og fjellet, men vi ville se mer. Himmelen var underlig; langt der oppe var det hult som en utdypet kuppel og derfra hang det kobberrøde solstråler fra en sol som var på vei ned eller allerede var under horisonten. Dette er alltid uklart i Norge. Vi har erfart dette selv. Ingen vet hvor vest er, hvor solen ruller, om det er varmt eller kaldt der – vi vet ikke. Varmer solen fremdeles på de høyeste toppene, eller slukner allerede det rødlige tussmørket? Ellers kan man overalt bli forblindet av snø Det vil si Vettisfossen. Mørkedøla renner ut i Utla.

124

121

ens hvithet. Med litt forkjølnete hjerter og med svært slitne øyne fortsatte vi å se mot hvite blandinger av natt og dag… Fra et sted kommer lyden av elgklover mot oss. Hørselen er en langt følsommere sans enn synet! Rytmen av trav, etterpå galopp, trav igjen, i full stillhet, ja, dette er velsignet! Det mangler bare en fiolin. Spill på en fiolin…

122

Del VII

124

Begynnelsen av oktober

   Now I see the secret of the making of the best persons, It is to grow in the open air and to eat and sleep with the earth. 125   Walt Whitman   Da vi reiste tilbake med Bergensbanen fra Myrdal mot Kristiania, gikk vi av toget på en liten stasjon, og ved hjelp av guiden vår fant vi veien til bonden Halvor Johansen. En høflig advokat fra Kristiania som flere ganger har jaktet i dette området, anbefalte oss å besøke denne gården, et interessant sted hvor vi på en behagelig måte kunne hvile oss i flere dager under vår reise. Vi klatret oppover, delvis gjennom kronglete smådaler, delvis gjennom skoger som lå på over tusen fot. I en sving så vi plutselig det kjente Hallingskarvet og vi gledet oss over at vi skulle bo i nærheten av det. Vi gikk stadig dypere inn i fjellet, men for det meste gjennom tamme enger med saftig gress og skogkledde områder. Underveis passerte vi bare noen få bondegårder, men mange setre (en seter er som en tyrolsk Sennhütte eller et sveitsisk chalet); det er en slags fjellstall med få mennesker og beskjedne, fattigslige bølinger av kyr og geiter. Mange setre var allerede forlatt for året, men med alle ”møblene” og alt kjøkkentøyet var de satt til rådighet for alle reisende og forbipasserende. Det er en norsk skikk å med alle mulige midler hjelpe de som ferdes på fjellet. Det er ingen som stjeler noe som helst i dette landet! Reisende overnatter på seteren, benytter seg av møblene og alt det andre utstyret der, men alt dette ligger igjen i den skjønneste orden når de drar videre. I en hylle hvor det ellers ligger skjeer og tallerkener, finnes det alltid litt penger som reisende og utlendinger har lagt etter seg som betaling til eieren, og disse pengene ligger der helt til han kommer. Alle sier at det ikke mangler ett øre av det som eieren skal ha: det er ikke noe over eller under dette beløpet. Dette er den Nå skjønner jeg hemmeligheten med å skape de beste personene/Det er å vokse i friluft og spise og sove med jorden. Fra Leaves of Grass.

125

125

samme metoden som brukes til å sende post i hele fjellområdet, på åpne kyster, langs togsporet og ved foten av fjellet. Den som har anledning eller kommer først, tar med seg brevene og fungerer som postmann for hele nabolaget eller bosetningen. Noe lignende gjør bønder når de kommer med hest til veiens ende. De spenner fra hesten, stiger opp på dens rygg og fortsetter videre mens de lar vognen eller sleden stå i veikanten til de kommer tilbake. I en høyde av ca to tusen fot kom vi til en liten åker med rug, en potetåker, en liten eng og noen få trehus. Dette var gården til vår kommende husvertinne. Geitefjøset, vedskjulet og låven var rødmalte, mens bondens hus, bygget av sterke tømmerbjelker, var hvitmalt. Huset var simpelt og lett, men påfallende renslig og trivelig med en trang veranda og fem trappetrinn hvor det stod potter med blomster og stelte skogsplanter. På taket var det, som vanlig i disse høyder, lagt bjørkebark dekket med et jordlag hvor det vokste grønt gress. Selvfølgelig var det satt noen få store steiner der som en beskyttelse mot sterke vinder. Omkring hundre meter unna stod det et ganske lite trehus – en hytte som var plassert på fire pilarer over jorden; dette var et eksempel på et av disse mørkerøde, eldgamle trehusene som impregneres av luft og kan eksistere i hundre år trass i dette ubehagelige klimaet. Selvfølgelig har de en grusom fiende i ilden. Det finnes vel ikke den norske by som ikke har opplevd i sin historie å flere ganger herjes av brann – å dø i ilden for så å bli bygd på nytt i tre, det vil si bli gjenfødt. Taket på dette eldgamle trehuset var også gressbevokst; på den ene siden av taket vokste det til og med en nesten to meter høy gran. Det forekom oss at det ikke bare var trivelig og ubeskrivelig idyllisk, men også symbolsk: det unge treet vokser ut fra sine egne døde forfedres bein, som huset er bygget av. Alt før vi kom hit, fikk vi vite at denne hytta alltid ble brukt som gjesterom, og derfor viet vi den vår store oppmerksomhet. Man gikk inn i huset via noen trappetrinn som var dekket med mykt granbar istedenfor med teppe, sannsynligvis til å tørke av seg skoene på. Over inngangsdøren var det i veggen spikret fast et svært elghode med horn. Elgen126 måtte ha blitt drept av noen Hun bruker det norske ordet, elg.

126

126

som eide denne gården for lenge siden, siden hornet var dekket av gammel, tett mose. Vi befant oss i et rom. Bortsett fra en trang del av huset som var en slags gang, utgjorde dette rommet hele huset. Møblene var alle av tre. Det var ett langt bord der, noen få kunstferdig og smakfullt utskårne stoler, alle i forskjellig stil; en av dem var laget som en komfortabel lenestol, hugget ut av en stor tømmerstokk og utsmykket med fargerike treskjæringer… Mange år senere fikk forfatteren av disse ordene tak i en lignende vakker, smakfullt utsmykket stol i Montenegro. Et eldgammelt skap hadde én halvpart med skuffer og den andre halvparten med dobbeltdører som ble låst med gammeldagse jernnøkler med et nøkkelskjegg som ellers bare kan ses på museer – øverst var det en hylle til bøker. Der var det et gammeldags ur, men det virket å være helt i orden; på hyller langs veggene var det flott forseggjorte boller og tallerkener av tre og kobber. Foran vinduene hang det gardiner hvite som snø. Antagelig turde man ikke komme nær dem med fingrene, siden det var andre og enklere gardiner av rødstripete kasjmir som tjente som fortrekksgardiner. Forresten hadde vinduene også trelemmer på utsiden, som ble lukket bare når det var storm. I hjørnet stod en usedvanlig jernovn formet som en peis, med et gitter, men uten dør. – Men hvor er sengene? Da vi kikket inn i huset fra denne trange inngangen, fikk vi øye på to senger og et lite bord som antagelig ble brukt til toalettsaker. Sengene var lik relikvieskrin, lukket fra tre sider og med tretak. Man måtte klatre opp i sengen langs en trapp. Trolig var de så lukket på grunn av kulden, for at man kunne bedre beskyttes mot vintervindene. Men de var så usedvanlig korte. På museene hadde vi lagt merke til at sengene var svært korte og dette undret oss, siden nordmennene hovedsakelig er meget høye mennesker. Det ble sagt at i gamle dager var det ikke vanlig å sove med kroppen helt utstrakt. – Utstrakt kommer jeg til å ligge når jeg dør – fortalte man oss at bøndene pleide å si i gamle dager. Rundt hele eiendommen var det reist et gjerde av grangrener og tynne stenger, og i enden av hagen likte vi spesielt en særpreget bjørkelund. Bjørkestammene var tynne og ømfintlige som nakne 127

pikearmer, bladene ikke større enn barnenegler, og greinene tynne og tette som utslått hår. Man turde ikke å gå i denne skogen av frykt for å brekke eller skade noe. Da vi kom fram, ble vi møtt av husvertinnen vår. Etter deres bondeskikk kalte hun oss med dåpsnavn og tiltalte oss med ”du”, men ellers kunne vi beundre manerene og ferdigheten til vår Ragnhild, som også straks presenterte seg med fornavn; hun var pen, sunn, rask og blid, slik at det var ubehagelig å kalle henne for en kjerring.127 Hun var 64 år og seks fot høy, uten den minste antydning til krok i ryggen. Først etter at hun hadde vist oss vår leilighet og hele huset, førte hun oss inn i huset og presenterte oss for sin mann. Om han ikke visste at vi kom, eller hvordan det nå var, han kom i alle fall ikke ut, og blandet seg ikke opp i sin hustrus plikter. Senere gjorde Ragnhild oss kjent med sin stesønn som var i dalen et ærend. Utrykket ”i dalen” er i disse områdene et entydig og velkjent uttrykk. Hvis mennene, for eksempel, holder seg natten over ”i dalen”, betyr det at de var på restauranten hele natten, drakk altfor mye og sløste penger til ingen nytte. Ragnhilds mann er ikke høy, men så fet at vi ikke kunne slutte å tenke på den engelske dikteren Browning128 som kunne skrive at en gammel rotte var tykk som Julius Cæsar – så vi vel kan si at Halvor var fet som markien av Salisbury.129 Merkelig nok hadde han stemme som den lyseste tonen i en seljefløyte. Han satt i en diger trelenestol, røykte på en kort pipe og leste. – Hvordan var sommeren, Halvor? Fikk du samlet noe for vinteren? – Å, flott! Vi hadde nok av sol og mye regn, så vi har samlet noen få tønner rug og masse poteter. Våre geiter er blitt så fete at deres skinn er trange – svarte Ragnhild. – Og hvor er sønnen din, Halvor? – Nå kommer han snart, han kan ventes hvert øyeblikk. Jeg Baba, bestemor, en vanlig betegnelse på eldre kvinner i Serbia. Robert Browning (1812-1889) 129 Julius Cæsar (100 f.Kr – 44 f.Kr), romersk militær, forfatter og statsmann. Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil (1830-1903), tredje marki av Salisbury og tre ganger britisk statsminister. Statuer av Cæsar viser en tynn mann; Markien av Salisbury var mer tettbygd. 127 128

128

sendte ham for å kjøpe eller fange noe fisk. Noe sa meg at vi skulle få gjester – svarte Ragnhild. – Vi skal hilse fra herr Oskar Brock og hans yngre bror; de pleier visst å komme hit hver eneste jaktsesong. – Å, de er flotte mennesker – skyndte igjen Ragnhild seg å si – gode jegere og virkelige herrer. Særlig Oskar, men Karsten er også et godt menneske. Vi likte dem fra første stund de fant veien hit og overnattet her. Har du sett de to store geitebukkene mine: den ene heter Oskar og den andre Karsten – fortalte Ragnhild oss alvorlig. – Og denne vesle geitebukken som aldri kan vokse seg stor, se der, den utenfor vinduet, den har jeg kalt Goliat. Er ikke det et sympatisk og passende navn? – Ragnhild begynte å le og Halvor lo også. Neste dag var det vidunderlig vær og det lysnet, som etter solens egen vilje, mye tidligere enn vanlig. Vi forberedte oss på å se omgivelsene rundt leiligheten bedre og å spasere en liten fjelltur. Til frokost kom Ragnhild med deilig melk, fersk søt og sur rømme, to-tre slags oster og et digert stykke av røkt sauekjøtt (fenaknoke). Nordmenn tørker og konserver fisk også: en boks med røkte sardiner er fin mat. Men kvalitet på røyken er ikke en enkel sak: røyk er krydder i Norge. Da vi dro av gårde, dukket plutselig Ragnhild opp, pyntet i den karakteristiske Hallingdalsbunaden: et skjørt i vevd stoff med store blomster, sydd med høy midje, nesten oppunder armene, med kort, fargerik vest, svart sjal, og en liten lue som ser ut som en hatt. – Hvor skal du hen, Ragnhild? – Jeg kan ikke la dere gå alene! Hva ville Oskar si når han kommer hit? Det er Oskar som har sendt dere hit, ikke sant? Og etterpå så hun stolt rundt seg og kastet et blikk rundt der hun stod: – Hvordan likte du dalen vår? Vet du, jeg ikke liker å være bort fra dette stedet her oppe en halv dag engang. Noe kveler meg der nede. Det var faktisk flott her. Over oss var skogen og fjellet, under oss skogholt, gressletter, seteren med flokker av dyr. Fjellets fot, i likhet med livsløpet og livets innhold der nede, kunne man verken se eller høre herfra. I det fjerne glitret det mektige, snødekte 129

Hallingskarvet og sendte ut en kald, frisk duft av is. Alt var som nyskapt. Det så høytidelig ut. Uten spor av menneskelig fortid, eksistens, liv, slit, skaperkraft og menneskelige fabrikasjoner. Slik må landet har sett ut da Skaperen første gang hevet mørkets slør fra det og for første gang bestemte seg for å feire en høytid. Stillhet. Man hørte så å si hvordan blomsterhodene svaiet i vinden og gjennom den gjennomsiktige, rene luften var det som om man kunne se hvordan solstrålene forflyttet seg og hvordan duftene spredte seg. Høyfjellet dufter: det finnes ikke noe søppel som ligger og råtner, det er få dyr og mennesker, det finnes ikke svette, ufyselige personer som spytter rundt, det finnes ikke stank fra toaletter. Den lave temperaturen er et grundig desinfeksjonsmiddel. Da vi hadde gått oppover mindre enn en time – Ragnhild var selvfølgelig hele tiden langt foran oss – kom vi plutselig fra den peneste tamme fjelldelen til områder hvor det blåste en frisk, kald vind og til snøflater rundt fjellets blå innsjø der det seilte noen merkelige, pene og rolige fugler. – Pst, det er lom. Vi bønder passer godt på den fuglen. Den har så underlig stemme, som et barn som gråter, og vi passer alltid på ikke å skremme den bort. Våre menn dreper den aldri. De sier at det ikke er bra. Det vil alltid hevnes… Se hvor vakkert alt er her! Se på snøfjellet i solen: som et brusende blondt hår rundt et blekt ansikt. Og der borte i skyggen, se der, en hel rad med fugler som har stukket hodet under vingen og står slik, ubevegelige. De varsler oss om – dette er den første boken vi leser, vår ABC – at vi må gjøre alt i stand så snart som mulig, for snart kommer den lange, iskalde fjellvinteren. Da vi var på vei tilbake, ledet Ragnhild oss en helt annen vei for at vi kunne se hennes dal fra forskjellige punkter og vinkler. Bare hun kjente alle de små stiene og viste oss snarveiene vi tok nedover fjellet. Plutselig forsvant stien under noen snøfonner, men Ragnhild fortsatte rett ut i snøen, og vi fulgte etter henne. Så fant vi oss på en ny sti og fikk en ny utsikt utover landskapet med fjell og daler. Men plutselig hadde vi mistet stien og gått oss virkelig vill. Ragnhild så mot øst, mot vest, tenkte seg om, men alt var forgjeves. – Jeg vet ikke nøyaktig hvor vi er hen, men bli ikke redde, jeg

130

kan ikke gå meg vill i dette området. Stå her et øyeblikk mens jeg klatrer opp på fjellknausen for å se meg rundt. Forbløffet skvatt vi til da denne kvinnens karakteristiske og imponerende skikkelse viste seg oppe på fjellknausen i all sin høyde. Den høye fjellkona, med det stolte hodet og i pittoreske, fargerike klær, stod uforferdet og vurderte rolig plassen og avtalte noe med skogen og med fjellet. Hun så ut som et monument over disse stolte og kraftige fjellfolkene som har kraft og kamp innebygd i instinktet, og som ikke på noen lett måte gir fra seg verken hender eller hode. Hun kom raskt tilbake, og vi fant raskt den riktige veien og befant oss snart ovenfor en pen bondegård. – Er dette naboens gård som du viste oss for en stund siden? Ragnhild lo. – Du forstår deg ikke på fjellet. Dette er ikke den gården. Tvert imot, dette er naboen min på den andre siden. Men det er ikke noe rart. Snøen er flink til å lure et menneske så mye at han kan miste retningen selv i det området han kjenner bedre enn noe annet. Min mann forteller hvordan det gikk en gang han var ung, da han sammen med en hel gruppe av venner fra bygda skulle dra opp til en seter for å kjøre sleder og more seg litt. Det var ved juletider. Det lavet ned. Man kunne ikke se noe som helst rundt seg. Alt var bare hvitt og man hadde inntrykk av at hele det enorme rommet langsomt og ustanselig dreide seg rundt. Plutselig og uventet blåste det opp en sterk vind som kom med en forrykende snøstorm som overfalt dem. De mistet retningen og kjørte sledene i ring hele tiden. De visste ikke om de kjørte frem eller tilbake. Til alt uhell blåste vinden lua fra hodet til en av dem. Han sprang fra sleden for å få tak i den, og i det samme falt hele den tykke gardinen av snø på ham og skilte ham fra kameratene. Vennene begynte å rope til ham at lua ikke var viktig og at han måtte komme tilbake til dem; hvis han gikk for langt vekk fra dem, ville han verken kunne se eller høre dem og det ville kunne skje en ulykke. Men han hørte ikke på dem. Og etter at han ble borte slik, var det aldri noen som så ham igjen, verken levende eller død. En stund kalte og ropte de på ham og de hadde inntrykk av at de hørte hans stemme som kom tilbake og ble lekt med av vinden. Den ble kastet hit og dit av stormen, men hvor de enn gikk, kunne de ikke finne kameraten sin igjen, og noe spor 131

var det ikke tale om å finne i denne snøstormen. Til slutt var de gått seg helt vill selv, lamslåtte av redsel og nesten halvdøde av kulde. De ble reddet av en bonde som hastet til huset sitt på ski. De satt hos ham halve dagen, helt til snøstormen løyet. Da gikk de selvfølgelig tilbake hvor de var kommet fra… Du må ikke tro at dette bare er en fortelling. Snøen er farlig gal og forbannet hos oss. Den som ikke har godt syn og den som ikke kan huske hvor han har gått, kan gå seg vill og omkomme uten storm, uten vind eller snøskred… – Men hva hendte med denne uheldige mannen? – Stakkaren ble aldri funnet. Han lette vel etter veien og etter vennene, men så gikk han seg bort, frøs i hjel og ble dekket av og begravd i snø, og hvem vet, neste dag kjørte de kanskje over ham med sledene. Og om våren – Ragnhild trakk på skuldrene – var det kanskje vann på det stedet, et vann som var frosset og dekket av snø og der hadde han falt i vannet og vannet tok ham med seg til et ukjent sted, ingen vet hvor!… Gud bevare oss, hvor mange dødsmåter er på utkikk etter mennesker… – Og selv om det ikke er storm, er det farlig å dra ut i fjellene våre om natten. Merkelige ting hender. Man kan gå i et område som man har i gått mange ganger før og kjenner godt og plutselig, istedenfor to velkjente stier, forgrener stien seg til tre-fire helt nye stier, som om det var noen som ønsker å lure deg bort. Noen skygger spaserer forbi deg, og man hører noe… Våre gamle pleier å si: innsjøen roper på måneskinnet. Vi hører det, hører det, tro ikke at vi lyver. Dette står beskrevet i sangene våre… Forresten, du vet at menneskeøyet ser mye rart, både det som finnes og ikke finnes, men øret! Øret kan du ikke tvile på, du kan ikke lukke øret!… Også dyrelydene er helt annerledes om natten enn om dagen. Mennesker blir så redde og vandrer ut slik at vindene som kjenner alle retninger utenat, ikke kan hjelpe dem tilbake. Til middag fikk vi nesten det samme som til frokost, i tillegg til litt fisk. Norske bønder lever utelukkende av det som dyrene kan gi dem. Om ettermiddagen spente Ragnhild en hest for vognen og tilbød oss å bli med henne til nærmeste butikk (Kraemmer): hun skulle handle det som trengtes til huset. Vi kjørte nedover lien i ca halvannen time, dro forbi utallige naturlige steinporter, fosser, elver og innsjøer, til vi endelig så en gård foran oss. Den

132

lå ensom som alle de andre gårdene her. Ragnhild sa at dette var ”kremmeren”.130 Handelsmenn velger en slags sentralgård i området, og der bygger de opp en butikk. Her, o Gud, kunne vi nesten innbile oss at man kunne finne alt, til og med de tørkete gresshoppene som døperen Johannes spiste i ørkenen, hvis Norge tilfeldigvis hadde vært et katolsk land. Vi måtte handle så fort som mulig, siden Ragnhild måtte skynde seg hjem. Likevel falt natten før vi var hjemme. Solen var gått ned for lengst, men som vanlig i Norge kunne man selv klokken ni om kvelden fremdeles se sporene etter solnedgangen på himmelen. Det blir noe igjen av den mellom skyene. Himmelen i vest var lik en messingsplate, utmattet med gullfarge. Det var mer glans enn farger. Lavt under denne himmelen trillet månen hastig. Også hos oss har månen det travelt og vi legger merke til at den liksom hopper fra den ene skorsteinen til den andre. Her var den stor, rødlig og tung og med et hastverk som om den måtte løpe sin bane flere ganger. En lett tåke var kommet og gått, tynn og liksom tørr, og gjennom den kunne man enkelt se i det fjerne. Men da vi fra veikanten skulle se under oss, lå hele dalen innhyllet i et gult lys, og så belyst at man kunne skjelne hvert enkelt hus, og over hodene våre gjenspeilte himmelen den mørke granskogen. Dette var rystende vakkert. Under oss lys, og vi var i mørke. Ragnhild sa at dette var et underlig lys som gikk rundt fjellet, og de nedenfra kunne se oss gjennom lyset og vi dem, mens det både nede og oppe var mørkt; lyset gikk bare rundt og lekte med mørket. Det kunne plutselig trekke seg et sted eller forsvinne, og hele området mørknet. Jo mer natten falt på, og jo høyere vi kom, desto mer og lettere la vi merke til kulden. Det skjer hos oss også at det plutselig kommer kulde, som om man havner i en tunnel, men i Norge springer kulden raskt og går til stormangrep. Plutselig hviner luftstrømmen og borer seg inn i kroppene deres. Vår vind – Košava131 – kan forresten også kunsten å sage seg inn i marg og bein. Når man er bra kledd og det ikke blåser, gjør ikke kulden noe i Norge. Men vi fra syd skalv godt likevel. Hun bruker det norske ordet hun introduserte i parentes, men staver det på serbisk: kremer. 131 En kald, sørøstlig vind langs Donau i og rundt Serbia. 130

133

– Ha ha! Føler dere det? Dette er vinden vår, den dufter blomster, den er myk og nesten varmer deg. – Og Ragnhilds ansikt fikk et salig uttrykk. Hun slakket på tømmene og lot hesten gå i skritt, det var som om hun i ro og mak ville nyte det å vende tilbake til sitt rike. Neste dag vasket Ragnhild tøy sammen med jenta som passet på geitene. Da vi kom til frokost, fant vi kun Halvor og to bønder fra de nærmeste gårdene. De snakket, avtalte og forhandlet om noe, men de var egentlig svært langsomme i dette. De minte meg om de to bosnierne som hele dagen holdt på å krangle om en grisunge som den ene av dem ikke ville selge og den andre uansett ikke ville kjøpe. Ragnhild lyttet til samtalen fra kjøkkenet og mistet til slutt tålmodigheten, sprang inn i rommet, rød i ansiktet, med vått forkle og såpe på hendene, snudde seg og henvendte seg først til sin mann og så til gjestene. Hun brukte ord som vi ikke forstod. Dette måtte være noe som i beste fall var et høflig forsvar, som det franske uttrykket: comprenette disficile132, og deretter, til alles store fornøyelse, sluttet samtalen ti minutter senere. – Hva skal man si til sånt, de vil helle ut vann og så samle det opp igjen! – brummet Ragnhild fortsatt mens hun gjorde i stand øl til gjestene; bøndene i Norge brygger øl selv. På grunn denne hendelsen følte vi oss litt ille til mote, og for å prøve å rette opp stemningen, inviterte vi flere bønder og deres venner til en kopp kaffe hos oss om ettermiddagen. Ragnhild så ut til å like det usedvanlig godt, for før middag lot hun tøyet og vasken være og satt i gang forberedelser for gjestene. Rundt klokken tre på ettermiddagen kom det på gårdsplassen en hel haug med små og store hallingdøler kledd i sine pittoreske drakter, flunkende nye og så stive at det var som om de hadde krøpet inn i en slags stivet sekk. Om ikke alle kvinnene var i sin beste kjole, kom de i alle fall med rent, hvitt tørkle og en fersk blomsterbukett i hånden. De stanset først ved hver eneste blomst, ved hvert skjul, kastet et blikk i geitefjøset og til slutt, til vår store forbauselse, gikk de til vertskapets hus istedenfor til oss. Dette må være en norsk skikk i måten å oppføre seg på. Det gikk en god stund uten at våre gjester kom til oss, selv om alt var forberedt til mottagelsen av dem i vårt rom. Svake hoder. (forf. anm.; staves nå comprenette difficile)

132

134

Ragnhild måtte ha skjønt hvilken pinlig situasjon vi var i, for hun kom løpende til oss og hvisket belærende: – Men gjestene kan da ikke komme uten at de er blitt bedt. Vi gjorde straks det som skulle til, og snart ble vi kjent med våre virkelig kjære gjester. Hallingdøler går med spesielt elegant skritt og de snakker uvanlig livlig på sin syngende dialekt som liksom uttales ytterst på leppene. Nesten halvparten av dem kunne litt engelsk, en fyr med en bitteliten hatt på et stort hode kunne tysk. De små hattene tar mennene av hodet med spesielt elegante gester, mens alle kvinner bøyer seg når du rekker dem hånden. Vi tok dem inn i huset og dro stolene ut fra bordet så gjestene kunne sette seg. Men da kom plutselig Ragnhild flyvende et steds fra, og som en gammel seremonimester dyttet hun på et blunk alle stolene tilbake rundt bordet. Vi var forbløffet – hva skulle dette bety? Ragnhild hvisket at bøndene ikke kunne sette seg før man hadde bedt dem om det. Det var altså nødvendig å be gjestene høyt og tydelig å sette seg ved bordet. Vi snakket hyggelig over kaffen, spiste noen ganske tørre kaker fra byen og noen utmerkede konfekter fra København. Vi hadde det virkelig trivelig og gledet oss til og med over å kunne få oversatt til det andre språket når vi ikke skjønte dem så godt på det første språket heller. Gjennom fortellinger av Bjørnson og andre norske forfattere hadde vi tidligere lært at norske bønder har en bemerkelsesverdig høflig oppførsel og en svært fornem måte å snakke på. Som de fleste fjellfolk har det, forresten. De som har reist gjennom ørkener, sier det samme om ørkenfolk også. Ensomheten forstørrer alle dimensjoner, ensomheten drømmer om en samtalepartner og utvikler nye kommunikasjonsformer for denne partneren. Dette svarer helt til virkeligheten for mennesker som lever alene. De omgås hverandre med omhu og velsigner det faktum at de ser hverandre, og de passer på naboen som del av sin egen lykke. Dessuten må disse menneskene som lever langt fra byen og alltid er nær naturen, ha noe edelt over seg. Deres natur som riktignok kan være svært hardhjertet og grov, er uansett aldri helt vanlig, vulgær og ekkel. Samtidig kan alle nordmenn, uten unntak, lese, og de leser utrolig mye, særlig om vinteren. Hver av dem har, som de selv sier, spesielt to slags lesestoff: bøker om barndommen og bøker om alderdommen. En slik sortering av bøker er en stor sak: disse to ytterpunktene av et menneskes liv er reser135

voarer av glede, fornuft, visdom og poesi, både lys og mørke. Et menneskelivs midt er lidenskap, sult, griskhet, illusjoner; det er utholdenhet i kampen og utholdenhet i hjertet, og et utholdende hjerte er en forbannelse. En av de yngre engelske poetene har et vers: ”Hovmodige og stolte hjerte, bli ydmykt!” Da våre besøkende var gått, forberedte vi oss til å gå en liten spasertur. Men på gårdplassen traff vi Ragnhild som fløy fra fjøs til fjøs og maste på jenta om å samle geitene. – Hvor har dere tenkt å dra hen? Nå kan dere ikke gå til fjells, hører dere ikke hva som er i emning? Vi trakk på skuldrene. Over himmelen kom det riktignok noen få mørke skyer, men kvelden så helt rolig ut. Men da vi anstrengte hørselen, hørte vi en merkelig surring og susing fra fjellet, tynt og monotont, som det skulle være en vrimmel av insekter i det fjerne. Og deretter kom det et utpust som om fjellet sukket. Endelig kom det en lyd som et ekko av en dump stønning. Ragnhild fortalte oss at slik hørtes det alltid ut en time eller to før det ble tordenvær eller storm. Bøndene pleide å holde igjen besøkende hjemme da, og selv gjorde de seg i stand til å møte og ta hånd om ulykker på fjellet. Og virkelig, både hun og hennes tykke mann løp til alle kanter. De bar vann og ved både til oss og seg selv; de stengte geitene inne og satte alt som trengtes av vann og drikke inn i fjøset til dem; lukket alle lemmene for vinduene, tente lyktene og sa som bønder overalt sier: så får det stå til Gud å gjøre sitt. – Ofte eksploderer det langt herfra, og da takker menneskene her, som mennesker overalt, Gud for at faren dro forbi og ikke traff oss; men ofte så piper det slik, piper og piper, og plutselig braker tordenen løs fra fjellet så hele huset vårt rister i grunnvollene, og på noen timer blir vi innestengt av snøstorm, slik at det kan ta hele dagen før vi kan komme oss ut fra stua. Vi ventet for å se hva som ville komme. Det plystret, fløytet, pep og hvinte over oss oppe i fjellet, og plutselig mørknet det, selv om himmelen ikke var mer overskyet enn før alt startet. Ragnhild brydde seg likevel hele tiden om våre gjester som fremdeles var der, at ingen skulle bli tatt av stormen ute. Hvert øyeblikk løp hun ut og kikket i alle retninger: om det skulle komme noen forbi, kunne hun ta ham inn og redde ham fra ulykken. – Hvis det kommer flere personer, må dere også ta noen i deres hytte, –

136

sa Ragnhild til oss. Det er slik skikken er her hos oss. – Tenk dere, i fjor sommer var Carl-Fredrik Dybwad133 fra Kristiania gjest i vår gjestehytte. En natt, veldig sent på kvelden, kom en gammel prest og hans tre sønner til oss, gjennomvåte og halvfrosne; de hadde gått til fots hele dagen, de skulle ned i den store dalen. Som du kan se, er det ikke et eneste stykke overskudd av plass i vårt hus. Jeg beordret at Halvor og vår adopterte sønn skulle ligge i samme seng, den gamle presten i en annen, og to av hans sønner i en tredje, mens jeg om nødvendig skulle sitte natten over på en stol i kjøkkenet. Men hva skulle jeg gjøre med fjerdemann? Da gikk jeg til gjestehuset og sa til gjesten vår at han måtte ta imot en gjest til i sengen sin. Han nektet. Kan du tenke deg det? Han sa at han ikke klarte å tåle en ved siden av seg og at presten bare kunne dra tilbake til hvor han kom fra. – Carl-Fredrik, hør her. I Kristiania er du en stor herre, her på denne gården er det jeg som er herre og som bestemmer. Du har riktignok betalt for det gjestehuset, men hvis du mener at en kan dra ned i dalen i natt, så ta, hvis du ville være så vennlig, alle dine penger tilbake og dra ned selv, for presten skal få beskyttelse her – for fra Ragnhilds gård jages ingen bort, om han har noe å betale med eller ei. Dette var sant og vi mener at det er sant i Norge i dag også. I hele Norge finnes det ikke en eneste gård hvor man ikke kan banke på døren og få plass i huset og ved bordet, selv om man ikke har penger å betale med; det er veldig sjelden å møte gjester som ikke vil dele rom med andre som befinner seg i nød. Carl-Fredrik tok også imot gjesten til slutt. Det er noe middelaldersk interessant i denne muligheten at fremmede og forbipasserende til enhver tid, om dagen og om natten, kan banke på din dør. Stormen gikk forbi oss og den kvelden satt vi nesten til midnatt og betraktet høytidelig det rolige fjellets natt og innåndet den svake vinden full av snøpulver. Det falt ikke snø i dag. Med tungt hjerte forlot vi Ragnhilds rike og henne selv, den flotte, gode, blide, ivrige, glade kvinnen som Halvor fortalte ”kom med vår adopterte sønn som en liten pakke med tøy under Her som andre steder er stavemåten av egennavn usikker. Hun staver det Karl Fredrik Dibvad.

133

137

armen. Hun hadde gjort det slik for at vår fattige nabokvinne kunne dø i fred.” Da vi spurte Ragnhild hva vi skulle gi til henne, valgte hun en spenne til et kvinnebelte og sitronene som var igjen etter oss. – Og hva skal vi sende til deg til jul? – Send meg to julehefter134, for på helligdager har vi mye fritid til å lese, begge to, og da vil det ikke være nok med ett. Og så ga hun oss en tine med geitost som i følge et ordtak ”er føde for alle nordmenn, til og med denne store Bjørnson”. Ved avreisen la hun oss dette på hjertet: – Ikke glem å sende et stykke ost til Oskar og Karsten.

Illustrerte julemagasiner som er skrevet for vanlige folk; de simpelthen spises opp. Vi har sett at hvert eneste større barn har et slikt julehefte under armen. (forf. anm.)

134

138

Del VIII

I slutten av oktober  

En besøkende i den norske naturen er utsatt for utallige og sterke inntrykk hvert eneste sekund og de er så nye og uvanlige at det er lettere å oppløse dem i følelser enn å formulere dem i hodet med fornuft. Disse inntrykkene ble vekket blant annet av den tette granskogen som vokser over hele landet, men spesielt helt oppe ved de små byene Namsos og Bodø. Der lukter det overalt trist fra den halvhuggede skogen, som, så å si, fremdeles lever. (Når vi føler denne lukten, minner den oss om vårt Gorski Kotar135: en hel sommer kom vi oss ikke ut av denne skogen. Lommetørkleet luktet av gran!). Med sine enestående skogområder er spesielt Ranafjorden berømt i den nordlige delen av landet. Derfra hentes byggemateriale for alle hus og båter som bygges i det nordnorske området. Tross det er skogen ennå stor og kompakt, rik på unge, grønne trær som en uendelig rikdom. Rundt Ranafjorden føler man veldig klart at dette er nord. Klimaet er skarpt, kulden har en spesiell friskhet og virker på nerver og hjerter, det lukter gran, og med frost under vingene sniker de lure, små vindene seg gjennom luften. Disse vindene blåser ikke, de fryser. I slutten av oktober lå det en dyp snø som ikke tenkte å smelte ved juletider heller. Hvis det var en oppoverbakke, satte vi oss på hestesleden; hvis det var flatt og nedoverbakke, gikk vi på ski, så langt vi klarte og kunne. Hestebjeller høres så melankolske og myke ut, som om deres pendel er dekket med snø. Våre tynne stemmer er også vanskelig å høre. Det er (eller ligner veldig) som det er hos oss når snøen er tykk. I tillegg er det dyp stillhet og ensomhet her. Dette er den storartete stillheten og ensomheten som bare kan påtreffes i norden. I norske områder er ødemarken sjelden fullstendig sløvende eller drepende kjedelig. Himmelen sover aldri i norden og tillater verken at jorden sover eller dør. Man må skjelne mellom norsk Fjellområde i dagens Kroatia.

135

141

og engelsk nord. I England er det veldig få solrike dager (et år registrerte vi kun 37). De engelske dagene uten sol er absolutt grå, kjedelige, nesten en ondskapsfull negasjon av alle farger, mer plagsomme enn mørke. Helt motsatt er det i Norge med mange solrike dager; vinteren er underlig lang, dagene er korte og solen er oppe i veldig kort tid. Men i tillegg kommer det noe som er helt spesifikt: den norske himmelen har nesten alltid noen spor etter solen eller månen, noen ubeskrivelige mysterier av lys og farger. Her brenner alltid noe, smuldrer, brenner ut. Skyene er gjennomsiktige og bak disse antydes den nordiske himmelens fantasier. Og endelig, muligens nettopp på grunn av det at den faller raskt ned igjen, er den norske solen alltid pompøs, med krone på hodet og med paradisfugler foran seg. Gule og purpurfargede gardiner skjuler dagens død. Vi kom oss av gårde rundt klokken ni om formiddagen, like etter nattens avgang. På himmelen var det halvlyst, men man kunne klart se at dette ikke var morgenens halvlys, selv om det nå som alltid i dette landet levde et slikt lys der oppe, mer eller mindre i alle farger. Rundt oss hadde snøen blitt blåfarget som fargen på de norske åkrene plantet med saftige kålhoder, men også franske plantasjer med kål og blomkål. Litt lengre bort smeltet litt tåke, farget tåke, i luften, og snøen ble blå under den også. Fjelltoppene var gule, men ikke veldig gule, og de hadde ingen glans. Rundt klokken ti ristet luften plutselig på seg og bildet endret seg. Med egne øyne så vi hvordan gårsdagen forvandlet seg til neste dag. I livets glass rant rødme, og som den vakre dronningen av Erigone136, helte hele naturen sterk vin over seg. I dette øyeblikket kom vi til overgangen mellom høyfjellet og skogen. Bak oss nakne høydedrag og foran oss en mektig granskog i snø og under snø. Oppe på himmelen seilte små, spisse skyer som lignet englevinger. De minnet meg om et fransk bilde fra det fjortende århundre. Snøen hadde begynt å blekne. I våre sanser trenger det seg hvithet og lukten av vinter og granskog. En rype sitter Trolig datteren til Ikarios (må ikke forveksles med Ikaros) i gresk mytologi. Hun ble forført av vinguden Dionysos (Bacchus på romersk) da han kom til hennes fars hus. (Se Ovids Metamorfoser bok 6, linje 125.)

136

142

sovende på en snødekket gren. De nordiske rypene er oftest store og late. De flyr dårlig, men springer raskt og skjuler seg i et av de hundrevis av hullene overalt i trærne og i jorden. De har stilfulle farger: grå med mørke flekker, mennenes nebb er helt svarte, men lyser som perler, de glinser og stråler. Det sies at disse nebbene fortryller de kvinnelige rypene. Plutselig hørte vi skrikende tjatring, nesten babling, og hele flokken av ryper flyr videre foran oss dypt inn i skogen. Det er morgen: disse snakkesalige rypene er, muligens, som våre haner som med høye skrik sier god morgen til oss i Serbia. Morgenen er bare mye tidligere hos oss. På fjellet og slettene lyser snøen, mens i skogen er den veldig hvit. Vi kommer oss blant trærne og føler straks skogens melankoli hvor grenene skjelver, men bladene ikke knitrer. Vi fryser og skogen er frisk som is. Morgengryet er sterkere og sterkere. Fjellet våkner, slettene strekker seg etter søvnen og over oss gjennom luften reiser snøfugg og et rødlig lys. Våre hjerter utvides og skogen drar direkte inn i dem. Vår skog, i Romania og Bosnia, kan gå rett i hjertet også… Morgengryet er klarere og klarere. Tåke rommer regn blandet med sol og lukten av jord. Og skogen, fryser den? Den tier, beveger seg ikke. Den bærer tyngden av snø, sover den eller den er våken? Trærne står rundt oss som stivnete skogsånder med kraftige og store grener og med mange små kvister, magnifikke i sin positur og mektige i rommet, de har snudd seg, lent seg ned mot jorden, sovnet og stivnet under snø som de ikke tør eller ikke kan riste bort. Fra de tørre grenene henger det allerede nye istapper – levende grener gjør fremdeles motstand. Trestammene er bundet og omringet av tunge snølenker som dekker hele skogen. De sover, men denne søvnen er ingen dødens søvn. Det er ikke dødt, dette flotte treet som har lagt på seg vinter for å beskytte seg mot nettopp vinteren. Det er bare en hvit vinterkåpe over en grønn sommerkjole. Begge deler er sammen her nå. Lenge og med lengsel har nordens tre lidenskapelig pustet inn snølukt, helt til det ble oppslukt av den. På en ås mot skogen ligger det en seter. Derfra ryker det fra en skorstein som knapt kan ses. Tre-fire enkle, rødfargede trehus er stall og stabbur. På takene ligger det et metertykt snølag, mens på de røde veggene står det hvite snøflekker som om det har passert en storm der. Rundt disse røde stallene har alt det hvite fått 143

et rødlig skjær. Litt nedenfor, på innsjøen (hvor bønder knuser is hver dag), lyser denne mørke grønnfargen som vanligvis ses over fjellvannets rolige grusbunn. Over husvertens toetasjers hus har snøen reist opp en etasje til. En dør ses gjennom en snøtunnel, mens hele første etasje, helt til halvveis opp på de små vinduene, ligger dypt i myke snøåser. Andre etasje er også stripete, for snøen har spredt små hauger av vinter rundt omkring. Da hadde vi inntrykk av at vi hørte sledebjeller. De var monotone, men små og glade som om hesten lekte og danset foran sleden. Snart etter viste det første sporet på snøen seg, og foran oss viste det seg en fet islandsk hest – den svettet midt på vinteren! – som trekker jaktsleder som kan gli over den mykeste snø. De stoppet. Fra et stort bjørneskinn hoppet det ut en høy, kraftig jeger. Han overså hesten og hjalp en stor, gammel hund, en russisk ulvehund, med å komme seg ut fra det varme skinnet. Hesten snøftet og protesterte, beveget raskt sin lange hale og dekket med den bakbeinet, hvor kulden stadig trengte seg inn. Urolig svelget den spytt fra munnen og med nervøse rykninger ristet den på seg så svetten laget mørke flekker i snøen. Dyret snudde på hodet for å se etter eieren. Jegeren forstod beskjeden, lot hunden være i snøen noen sekunder og tok et varmt pledd og kastet det over hestens kropp mens han kjærtegnet den godt på den kraftige nakken. Etterpå gikk han med lange skritt inn i bondens hus. Vi fortsatte å se mot denne underlige hunden. Det var en gammel, kraftløs, halvdød jakthund. Det var bare et skinn kastet over noen bein. Det var trist bare å se på ham: hans alderdom presenterte ruinen av noe som var pent, stolt og modig. Hans slankhet hadde forvandlet seg til magerhet, hoftene hadde forsvunnet helt, lungene hadde klappet sammen, brystet lignet bare en forlengelse av nakken. Pelsen, denne flotte pelsen som en gang var lang og myk og som hadde fløyet rundt hunden når han løp, hadde forfalt, blitt tykk, stiv, grå med noen skitne farger. Beina som hadde vært sterke som jern, hadde forvrengt seg og de pene knoklene var blitt bare stygge store knuter. Hodet falt ned, snuten vibrerte bare av og til: nesehullene merket kanskje ennå noe godt og forsøkte å lukte. – Hva skal en jeger med den stakkars halvdøde hunden? – spurte vi vår guide. – Jeg er ikke helt sikker, men kan tenke meg hvorfor stakkars

144

Rex er i skogen i dag. Jeg husker godt den hunden, den er berømt i hele området. Bonden hadde i mellomtiden kommet ut for å sette bort hesten, og husverten kom etter med et våpen over skulderen og uten veske. Taust hilste han på vår guide og gikk sammen med hunden dypere inn i skogen. Vi fulgte etter ham på lang avstand. På et tomt område snek det seg plutselig ut to rapphøner som hadde fløyet lavt, men effektivt, og gjemt seg i snøen i de nærmeste grenene. Rex gjødde og trakk seg fra husvertens hender, men stod stille på samme sted. Etter en halvtimes gange så vi plutselig en stor, hvit fugl fly ut fra et grantres armhule, forvirret og skremt – det så ut til å være en ugle. Når hun spredte ut sine vakre, vifteformede vingers hele vidde, falt det ned en hel snøstorm fra dem. Dette er en enestående detalj fra den hvite fantasien i de rolige nordiske skogene. – Ah, hubro! Se godt på denne fuglen! Den ses veldig sjelden om dagen – hvisket vår guide. Det er en besynderlig fugl, det sies at det ikke er bra å se den. Se, se, fuglen er skadet eller gammel. Hun er like gammel som Rex. Hun flyr rundt lavere og lavere. Dette kaller vi ”dødsfuglen flyr over stedet hvor jorden skal åpne seg og ta imot den”. – Overalt i verden er det et slektskap mellom menneskers historier. I den bosniske historien står det: Tyrkere ga tillatelse til at kristne kunne begraves i deres jord, hvis de døde der. ”Der jorden delte seg under dem, der skal de ligge.” I dette øyeblikket skrek det en ubehagelig, skjelvende stemme over oss, som for å bekrefte bondens ord. Rex satte seg opp, løftet på hodet og kikket nysgjerrig og forvirret rundt seg, så mot fuglen og mot husverten, pustet tungt som om hvert innpust skrapet ham opp innvendig. Jegeren var også overrasket og snudde våpenet mot fuglen. Et skudd ga gjenklang gjennom luften og den store fuglen begynte å falle ned mens snøen fortsatte å falle fra hennes vinger. Rex gjødde og sprang mot fuglen, og idet han nådde frem til den døde fuglen, hørte vi et andre skudd og noe rope fra snøhaugen, som om dyrets hjerte snakket en siste gang. Jegeren lot Rex og den sjeldne fuglen ligge døde sammen og løp tilbake. Han flyktet fra hendelsen, fra dette bildet, fra minner om det. Det spredte seg øyeblikkelig en selsom stillhet overalt. Det er mulig at det alltid er slik etter drap og blodbad. 145

– Nå forstår dere hvorfor jegeren kom sammen med hunden. Rex døde som han hadde levd. Slik skal en god jegers hund dø: i kruttrøyk og med blodig snute over liket av sitt eget offer. Stakkars Rex!… Men jeg skal ta med meg hubroen. Den skal gi meg en god dunpute. Vingene skal jeg selge i byen for minst 20 kroner hver. Så sent som klokken tolv var det helt lyst. På den ene siden, lavt over horisonten, mellom to stripete skyer, stod solen, ujevn, gul-rød, som mørket i et cézannebilde.137 På den andre siden hadde allerede nattens sendebud begynt å stige: månen, stor, hard som en marmorflate. En slik måne har aldri en maler klart å male og har aldri blitt beskrevet i et japansk lyrisk dikt. Av dette bildet ville denne japanske dikteren som skriver om at han og hans skygge vakler mens månen ler av dem, blitt edru i dette øyeblikket.   Morgenen etter fikk vi bestilt, eller rettere sagt, vår guide hadde bestilt, en skitur i den andre skogen ved Ranafjorden. Der var det et stort selskap og vi glemmer aldri denne sledekjøringen og bildet av fem raske og livlige hester som trakk våre fem sleder nedover bakker og oppover bakker. Vi kjørte ved siden av hverandre eller i kø etter hverandre. Av og til kjørte vi langsomt med den rytmiske klangen fra bjellene slik at vi kunne nyte omgivelsene, i neste nå sprang vi så raskt at bjellene skrek av uendelige gleder. Ridning, sledekjøring, skøyter er de idrettene som kan forlede mennesker som vin. (Måtte fotballmennesker tilgi meg.) Mennesket flyr i rommet som en kastet pil. Rommet var uendelig her, og alt som kunne hindre oss i å fly fritt, var under snøen og under våre sleder og hestens hover. Vi kjørte, vi fløy forbi noen setre, noen småhus, disse koselige, menneskeskapte utpostene blant gudenes og trollenes makter. Og i stillhet og med sympati hilste vi inne i oss fjellet og skogens beboere. Langt fra alle konvensjonenes vegger og alle kulturelle systemer lever de virkelig i direkte forbindelse med livets utspring, nedsnødd om vinteren, med snø som kikker på dem gjennom vinduene, og om sommeren liggende med hodet på den nakne jordens bryster. Paul Cézanne (1839-1906), fransk maler.

137

146

Da vi hadde kommet på plass, delte vi oss. Gode idrettsmenn med egne gode seilsleder dro opp på fjelltoppen og håpet på god vind. De hadde på forhånd kost seg med å tenke på hvordan de skulle fly uten et eneste hinder i det vide, snøfylte rommet. Oss tre utenlandske kvinner tok bonden med seg og viste en uendelig og ubeskrivelig skjønn og stille skog hvor vi uten fare kunne spasere så mye vi ville. Raskt gravde han et hull i snøen, samlet kvister og tente et bål hvor vi kunne varme våre hender. Etterpå gikk han til de som krevde mye mer av den norske snøidretten. Vi tre snakket trivelig og livlig fra begynnelsen av, men litt etter litt falt denne store skogens stillhet og ensomhet over oss, og vi falt inn i en sødmefylt taushet. Det er en underlig glede å dukke inn i bevegelsens og lydens stillhet. De edruelige tankene faller ned et sted på bunnen av menneskesinnet og hodet svømmer i visjoner. Denne skogen, det er kjemper som er gravd ned i jorden. De ønsker å dra videre og plutselig trekker de beina fra jorden og rister sine kjempestore kropper. Da begynner den svarte skogen å reise med den hvite skogen på hodet og kjempene begynner å snakke… Stillhet. Ingenting beveger seg. En lang skogsvei, egentlig en vanlig vei, og i hvitheten står bare sporene etter våre lange sko av tre. Dette er underlig for oss. Vi kan ikke begripe det. Det er komisk for oss, og vi ler. Smil er utrykk for fornøyelse, men hvis vi er oppmerksomme på det, kan vi konstatere at smil passer godt kun til barn når de ler av fornøyelse… Vi er veldig dårlige til å gå på ski og våre ski går alene, de leder oss; til og med vi som mente at vi var dyktige til det, kan ikke skryte av å kunne gå på ski her i Norge. Å gå på ski her er noe helt annet; det vil si å gå på ski i fjellet gjennom et stort rom. Denne sporten, denne avtalte berøringen mellom ski og snø som ikke liker å bli kalt ”sport”, liker å være reising, å ha en oppgave og hensikt, liker å flytte et menneske fra et sted til et annet, ikke å gi ham glede, underholdning, konkurranse, men å delta sammen med ham i kampen mot de elementene som vind, luft og vinter er. Denne idretten krever en obligatorisk tykk stillhet, og den søker ensomhet som man føler på lange reiser. Stillhet er en stor ting. I stillheten skjer alt som er viktig: vilje til arbeid, vilje til tenkning; vilje til å dø. Plutselig, gjennom en perfekt stillhet hvor vi ikke burde le, hører vi fra det fjerne en lang og underlig hviskende spirallyd. 147

Vi slukket raskt ilden og skjulte oss bak tette grener. Vi skalv som bjørkeløv i vinden. Hvilken idrett er dette som vi ikke har erfart og ikke har kunnskap om? Da brølingen fylte luften, hørte vi underlig tramp, som noe som sprang gjennom myk snø og slo ekstra hardt med beina. Vi overga oss til blodige tanker om en grusom død. Alt håp hadde ikke forlatt oss, men vi hadde mange spørsmål: bjørn? Bjørn sover om vinteren. Hester? Hester brøler ikke. Ja, dette er ulver. Stakkars oss! Da hørte vi i denne stillheten lyder som stemmer fra dyrenes nesebor, deretter skarpe pisker som en stor flyvende kropp etterlot i luften. Dette er lyden av noe som løper på veien. Endelig, som et spøkelse av skjønnhet og kraft, som harmoni av energiske bevegelser, hoppet tre elger frem med et langt hopp, tre digre dyr med store, stolte og palmebladformede horn på de kraftige hodene. De lignet tre selverklærte nordens skogens konger. I Norge er skogen øde og derfor er dyr friere og helt hjemme i naturen, mye mer enn et menneske. De tre elgene viste oss at det er nøyaktig slik, de flyktet ikke, de løp lystig og som en parade, de fløy selvsikkert og trygt. Men hvem skulle disse elgene frykte? Jegere? Ja, hvis de ønsker å bruke den som et reinsdyr og for å trekke sleder. En bonde fortalte oss med bibelske ord: ”Elgen dreper et menneske og sletter det fra jorden som om det er en dukke av stoff.” Enormt store elger galopperer, reiser seg den ene over den andre, som om den ene bærer den andre. De slanke beina er som vinger; sagformede horn skjærer vinder og grener, gjennom neseborene puster deres lunger. Hvordan må vel disse lungene være? Rundt snuten fryser sikkert pusten deres, og gjennom munnen trenger det ut skum: skum er tegn på tretthet. Hvorfor skulle de være trette? De flykter ikke, de reiser. God reise! Se, rundt deres kropp svever både i høyden og i bredden snøfnugg og snøballer. De drar, reiser bort! Å reise er trivsel for mennesker, og det må være enda triveligere for elger. Den reisende tar rommet over seg som en fisk tar seg vann over hodet, men bare når de begge ser fremover og med egne sjelskrefters vilje skjærer den friske luften. Fly reiser, og menneskene inni er bare vanlig bagasje. Når skal mennesker kunne sette vinger på sine egne skuldre? Etter at elgene forsvant fra oss, vibrerte luften lenge i dette enorme rommet. Med savn og misunnelse krysset våre blikk hverandre. Hvert menneske er, tross alt, et fengsel hvorfra hjertet og

148

ønsker ikke kan komme seg ut. Hvor er elgene nå? Hvor langt fra oss? Her er det igjen falt stillhet, stillhet fra de utallige århundrene, og det er igjen rom av umålelig bredde. På snøen registreres endringen: spiralspor av føtter som har vært her og reist videre. Utålmodig ventet vi på at den andre delen av selskapet skulle komme tilbake og at vi ville høre fra dem om de muligens hadde skremt elgene og sendt dem til oss som en dødsutfordring. Men vi ble trist overrasket over at mennene ikke sprang mot oss, men isteden sto sparket i sledene som en som slår neven i bordet. De snakket om noe vi ikke kunne høre. Det gjenstod bare å gå dem i møte. Da vi endelig traff dem, hørte vi hva de snakket om. Igjen diskusjon om Ibsen og Bjørnson. Dette er et fast problem som ingen kan analysere i ro og mak. Bjørnson er i stand til å forlede mennesker. Som et varmt menneske varmer han også deres hjerter. Noen sier: Vi tror på ham når han plukker moreller fra en ripsbusk. Ibsen er en taus mann som plager deres sjel, og ingen tror på ham når han sier at et menneske må søke etter kraft i seg selv. Dette er en større sannhet enn Bjørnsens moreller. – Ikke tro at jeg forsvarer Ibsen bare fordi jeg er nordmann. Norge feirer Ibsen uten at det er nødvendig med mitt bidrag, for han mer enn Bjørnson har spredt vårt navn i Europa. Men bak lukkede dører i eget hus vil dette Norge gjerne av og til innrømme at vi ikke liker Ibsen, og enda mer vil vi innrømme at vi liker at vi ikke liker Ibsen. Dere vil overalt høre at flotte og sprudlende Bjørnson var konge. Han levde som en konge, oppførte seg og gikk som en konge. Han var konge i denne solrike delen av Norge som gjør oss levende. Kraftig, ukontrollert, fri, stolt, som vår natur. Men han var også som et vanlig menneske som elsket ikke bare mennesker, men også gateliv, leven, underholdning og store og små tegn på at han var elsket, til og med beundret. Han var en titan som bar glede på sin panne så lenge han levde: han likte både den store sjelen og det lille dyret i seg selv. Han mente at Gud trivdes med hvordan han hadde skapt ham – Bjørnson. – Men Ibsen! Dere vil ofte høre hvordan våre mennesker sier: – Ha, han så ut som en skredder med et stort, underlig hode. Hvis dere bestemmer dere for å protestere ved å si: – Hva så! Sånn så Verdi138 ut også!– gir den andre seg ikke likevel. – Nei, ikke nevn Guiseppe Verdi (1813-1901), italiensk komponist.

138

149

ham. Han var en raring, alltid en surpomp som avviste mennesker. Ingen visste hva som lå i det mennesket: alltid alene og alltid med låst dør i sitt hus… Og hans sosiale dramaer! Sykdom, neurasteni, ulykker, mishandling… Og hans kvinner, Hedda-ene og Irene-ne, de er ikke typiske norske kvinner.   – Til oss utenlandske kvinner som ikke har noen bestemt mening om hvordan en typisk norsk kvinne er, passer Deres tidligere bemerkning godt: det er vanskelig å forstå disse Irene-ne og Rebekka-ene. Da begynte en å le og fortelle en anekdote. Når en nordmann så sin sønn med altfor dårlig klippet hår, sa han sint: Bruk kam på den gutten, han ser ut som en Ibsen! Ja, Ibsen er en mørk, lite solrik stein i vår ensomme dal langt oppe i nord. Derfor liker han også den steinen hvor han ble plaget og hvor hans helt Brand begravde sin kone og sitt eneste barn. Brand er rar, og Ibsen er rar, men uten slike raringer blir det ikke noe moralsk fremskritt! Moralsk fremskritt kan ikke finnes uten stahet, utholdenhet, asketer, uten protester og uten angrep på guder og mennesker. Ibsen mente ikke at Gud trivdes med å ha skapt ham. Han har tvert imot følt den andre siden av Guds organisasjon: han forstod at Gud plager og dreper alt han har skapt. Det er en besynderlig gudsvilje! En hero eller helt på slagmarken gjelder som modig, rasjonell og berømt. En helt i samfunnet gjelder som en galning og man burde benekte, forfølge og steine ham. Den sosiale forkjemperen Ibsen kjempet mot mørke krefter og Gud, naturen og samfunnet. Den engelske dikteren Swinburne139 skrev: But having made me, me he shall not slay.140 – Også Ibsen er en titan, men ikke den som er forelsket i det dyriske i mennesket. Noen ganger er han ikke forelsket i mennesket i det hele tatt. Han er satirisk og kunne forfølge, irritere og hate. Han har initiert og søkt dette: som på slagmarken, så og i samfunnet – hvis det trengs, må enkeltliv ødelegges og knuses, for at et verk skal bli renere og bedre. Mer enn Bjørnson var han en europeer på den tiden. Han hadde en sjel full av dilemmaer, tvil og plager, misnøye med seg selv, nasjonen og med mennesker Algernon Swinburne (1837-1909). Men siden han har skapt meg, skal han ikke drepe meg. (forf. anm. Sitatet er fra diktet ”Anactoria” fra Poems and Ballads I (1866))

139 140

150

generelt. Han var martyr i hodet og hjertet. Han fant ikke så mange anledninger til glede. – Jeg nekter ikke for at Ibsen er en stor sjel. Jeg er uenig med de andre og jeg er enig med dere som sier at i hans dramaer burde man ikke se fakta, men ideer. Den tyngste og blodigste veien til sannhet er den som leder mellom fakta og ideer, det vil si fra fakta til ideen. Men hvis jeg ser kunstneren Ibsen, mener jeg at jeg må si det: han illustrerer disse gode sannhetene veldig strengt og ganske begrenset. Veldig sjelden skaper Ibsen en lidenskapelig stemning med god vilje. Hos ham er det sjelden begeistring. Kjenner dere til barmhjertighet? Alt står i Peer Gynt! Men verden kan tåle dette fordi man mener at Peer Gynt presenterer kun en norsk sannhet og ulykke og det angår ikke andre. Men hva skal vi gjøre med Kjærlighetens komedie? Ibsen har gjort skam på både Gud og mennesker og straffet dem med dette verket. Kunstneren er ikke bare dommer og slakter?… Likevel, Ibsen var en kjempekraft som livets fengsel ikke kunne spise opp. Ibsen kunne dø med ordene: Of me the high God hath not all his will.141 – Hvorfor er dere så enig med leserne, den såkalte verden, og hvorfor gir dere fordel til verden og ikke til kunstneren? – Hvorfor skal alltid verden diktere kunstnerens sjel og ikke kunstnerens sjel diktere verden? Dere må tro at det finnes øyeblikk når hele verden betyr mindre enn ett menneske, selv om dette mennesket er en del av denne verden. Enkeltmennesket og maskiner, kan man si, er de som i dag er skapere. Dikteren Shelley sier: ”Poeten, kunstneren, er verdens ikke anerkjente lovgiver.” – Den største feil, etter min mening, er det at Ibsen og Bjørnson alltid sammenlignes. De er såpass forskjellige at en sammenligning i deres tilfelle verken er lærerik eller interessant, kan sågar være urettferdig og ondskapsfull. For eksempel står det i et flott lyrisk dikt av Bjørnson om hvordan en gjeter løp etter en underlig skogens stemme som ikke kunne huskes eller spilles, slik at han til slutt ønsket å dø. Dette følte både Bjørnson og Ibsen. Men mens Bjørnson ble fornøyd med en melodi som han selv spilte på fløyte, istedenfor den sanne melodien, led Ibsen kvaler og forsøkte å ta sitt eget liv fordi denne sanne melodien ikke Den store Gud får ikke all sin vilje med meg. Fra Swinburnes ”Anactoria”.

141

151

kunne finnes, ”mens alt det andre er bare lite av det du søker”. Og når Bjørnson skrev sitt ledemotiv i dramaet Mellom slagene, sa han egentlig at ”stillhet dreper mer enn det skarpeste ord”, sa han en sannhet som han ikke bekreftet med en eneste detalj i sitt eget liv. Ibsen ble korsfestet på to kors på grunn av denne norske sannheten. Bjørnson var en glad dikter; når han smilte, hadde man inntrykk av at hesten han red, også smilte. Dette er kunst, uten tvil. Ibsen var en tungsindig dikter, kanskje en ”fordømt dikter”: hver eneste gang han i dikt eller drama hadde avslørt livets stygge sider, la han seg, som en god gjeter, ned på et urent alter og døde. Dette er også kunst! Men i tillegg til kunst er det også noe mer og noe annet. – Dere liker Ibsen veldig godt, det er helt åpenbart. Dere forsvarer ham så energisk som om jeg er den mest besluttsomme motstander av hans kunst. Dere utsetter meg for urett, og noen ganger Bjørnson også, og dere bekrefter noe som jeg allerede har sagt til dere: argumentenes kraft ligger ikke i deres sannhet, men den er avhengig av hvor mye kjærlighet man legger i forsvaret av dem. Jeg også er enig med dere at Ibsens moralske og emosjonelle kriser er enorme, nedbrytende. Jeg er enig i at han er en av de mektigste, og sikkert modigste dramatiske satirikerne, men rent kunstnerisk sett spør jeg dere; kunne det ikke ha blitt realisert annerledes enn gjennom Vildanden, Fruen fra havet, Gjengangere og, om dere så vil, enn med Rosmersholm også? Hvilke skjebneknuter og vilje, nerver og kapriser er det? Hvilke uklare symboler og spådom i bilder og ord er det? – De har rett i det; I Ibsens ånd er det mye mørke, men er den ikke spredt utover ”vårt hjemland som er mer ensomt enn ruiner og vår hage som er mer mystisk enn døden selv”? Tette, store skoger, snøsletter og steiner, kalde vintre som kommer fra arktiske hav, er omgivelser hvor vårt menneske tilbringer den beste delen av, om ikke hele sitt liv. Det kan sies at i slike omgivelser uten samfunnslover og regler som er effektive nok, kan menneskenes sjel, den levende kraften i ethvert menneske, ha vanskeligheter med å gi uttrykk for spontanitet og kampdyktighet. Det kan også sies at den menneskelige ånd på dette stedet har ingen impulser for noen som helst uttrykk! Menneskene ser redd på fjellene som viser at de er størst selv når de er beseiret av naturen. Innimellom hadde selv Ibsen en og annen norsk impuls.

152

– Og videre, videre, vent! De aner ikke hvilken lidenskap og nostalgi som kan fødes i vår ensomhet. Når nordmenn fødes, er de dømt til en fanatikers eller en uheldig elskers skjebne. Naturen er likegyldig mot vår lidenskap, og nordmenn er mennesker som lever lenge og liker å leve. De burde studere mennesker som bor høyt oppe i norden, spesielt de fra Finnmark. Der burde De se hva det blir av nerver, sanser, sjel og kjønn i et menneske som lever under lange dager med lys som tretter og ikke hviler deg. Det vidunderlige elektriske lyset på himmelen gjør folk gale! Disse menneskene er i en stadig nervealarm og de er kontinuerlig erotisk irritert.  I denne unormale naturen opptrer stundom disse menneskene som riktige galninger eller tungsindige personer. Kjære dem, Rebekka West er fra Finnmark. Den fremmede mannen i Fruen fra havet er finnmarking… – Vi er ikke ferdig ennå. Vet De hva det er, en dag som ikke har ende? Vet De at i denne skjønnheten finnes det plager? Like før midnatt skapes det kveldsstemning. Skyggene forlenges, skyene og fjelltoppene rødmer, havet og omgivelsene blir litt mørkere, mens den delen som ser mot nord er full av fargerike lysreflekser, for der står stadig solen som en våken vekter! Alt vil gjerne bli søvnig, men solen står der hele tiden og alt er synlig! Presis ved midnatt er, gudskjelov, de skarpe fjelltoppene fremdeles rødlige, himmelen er gulaktig; alt ligner et kveldsbilde hos oss, alt viskes ut, alt slapper av og vil gjerne sove. Menneskenes muskler og sanser er på vei til å føle behaget ved de første nattens tegn, fred, søvnighet, og det mangler bare at solen skrur av sin siste ventil og sovner et sted i det myke vannet. Plutselig hopper den røde ballen opp fra horisonten og hele naturen settes i bevegelse igjen. Dette, min kjære venn, er som pisking! Oppvarmet luft som kommer nordfra, hvor det ikke er vanlig å vente den fra, nesten naturstridig, forfølger bølgene, koker snøen til vann og fyller igjen sine egne sekker, mens mennesker trette av lys lukker øyelokkene. Dette beskytter dem ikke fordi sollyset går tvers gjennom øyelokkene og menneskene må strekke sin nesten sovende kropp. Vi savner mørket her oppe i nord. Svart mørke ønsker vi oss! Men nei! Det blir ikke det – i 4-5-6 lange måneder har vi ikke mørke! Vi har sol. Planter og mennesker modner med underlig fart, såkalt umoral gror, man kunne nesten si med hørbar fart, syndene er mange er her… Alt dette er kommet inn i Ibsens kunst, frue. 153

– Det er det og mange andre ting. La oss si: mennesker, kvinner og hav. Det dreier seg kun om mennesker som bor ved havet eller de som drar til sjøs og lever på selve vannet, de som nesten er født på bølgene. Hva vet De om dette? De har ikke peiling på hvordan våre kvinners og menns liv ser ut, men De er veldig villig til å sette en galninglue på Ibsens hode. De gjør dette, De som lever godt i Deres land og muligens aldri har sett hvordan et menneske med plager som trekker hans sjel ut med røttene, ser ut. De har ingen god forestilling om det åndelige livet til den kvinnen som Ibsen så sant beskriver i Fruen fra havet… Hun har ikke levd i en kystby, heller ikke en fiskers hus ved kaien; hun ble født og brukte hele sitt liv på en stein, et stykke stein som var kastet langt ut i havet. Der ses et hvitt hus om dagen, og om natten ses et lys på taket. Både om dagen og natten rumler og slår det urolige havets bølger over den og det. Alltid mumler fjæras sang og alltid springer bølger som ligner hester med grønne maner på nakken… Hvor drar disse menneskenes tanker og blikk? De drar høyt opp mot himmelen, til skyene; eller opp i luften hvor vinder fra alle århundrer hulker, eller mot båter som seiler gjennom havet og ser ut som hoder av gorgoner… – Denne kvinnen som hadde et blikk som leste stjerner og tanker som lengtet etter vilt vann; denne kvinnen måtte ha hatet innlandet og måtte ha følt avsky mot det oftest rolige vannet i fjorden. I hennes blod levde fjære og flo, hun var en stormfugl, en plante på havets stein. Vesener som denne kvinnen er bølgenes venner; fra barndommen kunne de gjette hva slags storm eller regn som kom fra ustabile skyer med våte konturer. Disse menneskene ser ikke det De ser og de hører ikke det De hører. De smiler av glede når morgenvinden begynner å klø seilbåter under vingene og utfordrer dem til å fly. Når de ikke kan fly, skriker kvinnene til dem som til høner som må vekk: Husj… husj! De ser hvordan stormen griper en båt og setter den på grunn som på en stake. Deres øyne og sjel er båter som reiser, kveles, reddes og drukner.   På veien tilbake fortsatte denne diskusjonen, men vi utlendinger trakk oss mer tilbake og hørte rolig på. Etterpå tenkte vi, helt for oss selv, om Ibsen og Bjørnson, om det at store mennesker har egne skjebner. Noen mennesker har kraft og makt til å trekke sine

154

omgivelser og hele folket inn i sin ambisjon. Den tyske dikteren Dehmel142 sier at ”de sår seg selv med tusen hender og de fornyer sitt vesen tusen ganger også”. Andre har muligens større moralske og åndelige utsikter, med stor lengsel etter bare nesten oppnåelige mål. De står helt alene, utsatt for en blind skjebnes tilfeldige slag, gale skjebner. De står slik som de store, forbitrede skandinavene Ibsen og Strindberg. Et blikk på Ibsens grav i Kristiania er rystende. Han er begravd for seg selv på en liten gresslette under en kolle, midt i gravlunden, men langt fra de andre gravene. På den høye obelisken er ingenting skrevet, ingen navn. I porten til gjerdet rundt graven kan man se de tre karakteristiske ibsenske initialene: tre rette jernstenger. Latinsk H og I, Henrik Ibsen. Dere må stå helt nær hvis dere vil se den nesten usynlige hammeren som er risset inn i steinen der. Dette er et gravsted som man ikke kan stå og betrakte lenge. Ibsen har betalt veldig mye for sin begavelse og sin makt. I et av sine dikt skrev han: “Å dikte, det er å holde dommedag over seg selv.”

Richard Dehmel (1863-1920).

142

155

Del IX

I slutten av oktober  

Nordmenn står i selve midten av ensomhetens problem. De er vant til å tåle og har lært seg å elske ensomhet, men likevel er det mye å holde ut. Nordmenn går hele livet gjennom lidelser som verken er annerledes eller mye mindre enn de største lidelser hos de høyeste martyrer og ensomhetens beundrere. Hver eneste norsk bonde vil fortelle dere, med mer eller mindre interessante uttrykk, hva ensomhetens hovedparadoks er. I den ene eller andre formen vil de gjenfortelle et av den amerikanske filosofen Emersons forferdelige dilemmaer.143 Dilemmaet er det følgende: ensomhet er nødvendig, men å være sosial er fruktbart; ensomhet er umulig, men å være sosial er farlig. Selvfølgelig er alt veldig avhengig av hvor heltemodig og hard en har måttet være og hvordan man har tålt kampen: godt eller dårlig; men enhver nordmann viker og knuses av flukten fra ensomhet og tilbake til ensomhet igjen. Noen flykter helt til Amerika. Der erfarer man raskt at Nietzsches ord er den rene sannhet: Der hvor ensomheten slutter, starter en gågate og et torg. Helt nordpå, mellom Tromsø og Hammerfest, ble vi kjent med en ung kommunelege, og fra ham hørte vi mange forskjellige fakta om naturens overmakt over mennesket og menneskets vitenskap og teknikk. – Mennesket klarer å overvinne og tåle svært mye, men – fortalte dr Berg til oss – til syvende og sist er naturen eldre, sterkere og kraftigere enn all den menneskelige vitenskapelige fornuft og dens oppfinnelser. Naturen er, selvfølgelig, en stor samarbeider og hjelper for mennesket. Den gjør det mulig at mennesket kan leve og trives, og det er ikke riktig å si at naturen er likegyldig mot mennesket. Når den derimot er likegyldig, er den ondartet. Da forvandler naturen all den menneskelige energien og alle menneskelige kropper til knuter og kan snu alle begreper på hodet. Ralph Waldo Emerson (1803-1882).

143

159

Kommunen som denne legen tjenestegjør i, er en trang, men lang og bratt fjellskrent som Nordishavet omringer fra én side, mens fra den andre siden ligger den mot en sur og speilglatt fjellkjede. Dette er en av de granittveggene som ikke kan vite hva daler, fjellpass og stier etter menneskefot er for noe. Legens leilighet ligger i en liten statlig steinbygning hvor han selv bor i to av rommene, hans hushjelp bor i det tredje, og i det fjerde hunden og motorbåten som legen bruker for sine reiser til pasientene. På utsiden er bygningen omgitt av et slags metallbur bundet fast i steinene, noe som hindrer at de farlige, langvarige snøstormene knuser huset. Vi spurte ham hvorfor huset ikke lå mer inn på land. – Det er slik nettopp på grunn av det dårlige terrenget her. På grunn av de forferdelige steinene, innsjøene og fjellet er det veldig vanskelig å reise rundt i eller tvers gjennom det tørre landet: i dette området er det alltid lettere, og raskest fra alle retninger, å komme hit fra havet. Derfor må en lege bo nesten i vannet, slik at han er tilgjengelig for mennesker og slik at de ikke trenger å gå til fots til ham. Det er nok at de bor her i dette vanskelige terrenget. Hvis de er heldige – hørte vi, og doktoren bekreftet det – og det i passende tid seiler forbi en post- eller en passasjerbåt, får bøndene lov til å henge seg på den med sine små seilbåter og slik komme seg raskere til legen. Ellers må de seile, ro og trenge seg gjennom havet, forfulgt av dårlig vær, storm, kald vind, og de må kjempe mot det alltid sultne havets mage. – De kan tenke Dem at jeg ved slike anledninger alltid har kunnet skrive ned en heltemodig scene som noen ganger kunne være tragisk også. For ikke så lenge siden kjørte tre pengelense menn båt for å hente meg, og båtkapteinen, sikkert en mann som strengt respekterte reglene, turte ikke å kjøre dem gratis – så da måtte de hele formiddagen utsettes for kald og sterk vind, og tåke også, og da de kom til mitt rom, så de ut som tre bleke spøkelser; huden på hendene var blodstripete og sprukket av kulden. De var helt gjennomvåte, som om de hadde svømt til meg. En av dem, gutten, var såpass utslitt at jeg måtte la ham ligge hos meg for å hvile ut. Da jeg kom til den syke kvinnen, var det for sent. Hun ville riktignok ha dødd hvis jeg hadde kommet tidligere også, men hun ønsket ikke å dø med store forhåpninger om at jeg skulle komme og hjelpe henne og med store bekymringer om

160

hvordan det skulle gå med hennes menn som dro til meg; ville de komme tilbake eller ville havet sluke dem… – De spør om legers liv, jobb og posisjon. Det er ikke lett. Hvis vi utnevnes til statsansatte, må vi tilbringe minst 3-4 år her i nord. Noen venner seg til det, noen begynner til og med å like ensomheten, mens andre undergraver sin egen helse, sjel og ungdommelighet. Jeg, for eksempel, liker å være her og skal søke om forlengelse av den tildelte tiden med minst 1-2 år, og jeg kommer til å savne alt dette meget etter at jeg må dra bort. Det er slik til tross for at livet er gjort helt umulig her. Har jeg vent meg til dette eller ble jeg født slik? Jeg er et av disse menneskene som er innkalt til ensomhet. Jeg er en ekte nordmann. Jeg har det aldri vanskelig og jeg har det aldri tomt. Jeg trives godt med å fokusere blikket, spisse ørene og undersøke hva alt dette rundt meg er i dag og hva det skal være i morgen i denne tomme ensomheten. Jeg liker å lese de ansiktene som vinden har blåst uttrykkene fra… Vi avbrøt legen og takket for et presist og beskrivende uttrykk. – Ja, det er det samme bildet hos oss etter Košava, den sterke vinden – mennesker går rundt med avblåste ansikter. Et ble forlenget, det andre skrumpet, det tredje er blitt helt formløst. Dr Berg fortsatte: – Om sommeren liker jeg den oppvarmete, glisende steinens og vannets nakenhet, men også jeg liker den iskalde vinden og vindens stive kostymer nå… – Jeg er en stormfugl – Doktoren smilte nesten spøkefullt – Jeg ble født ved en tilfeldighet; min mor var på besøk hos slektninger i Øst-England, i Yorkshire, landet med den grove og berømte, grusomme vinden. Jeg ble født en natt med en forferdelig storm. Døperen min ved fødselen var en grovarbeider. Han gav meg sitt navn, men ved siden av navnet mitt skrev han i kirkebøkene stormy petrel144, og dette kjælenavnet har holdt seg helt til i dag. Sammen med det navnet kom det noe inn i min natur, og spesielt i nervene. I løpet av stormen binder jeg meg på verandaen og ser hvordan vannet spiller i høyden og i dypet, og hvordan det over de store bølgene trylles fram skum som ligner mennesker og dyrekropper. Og det interesserer meg så forunderlig og utrettelig å se på seilbåter som godt fortøyd til kysten gynger på det urolige Stormsvale.

144

161

havet så båtene stønner og trist rister de ødelagte seilvingene og tau som er kuttet og trevlet opp... – Når dagene er lengre, er dette høyden av min trivsel og jeg setter meg i vannkanten, helt alene, kikker mot havet og venter på solen som endelig kommer med fullt lys etter den lange vinteren… Å, jeg er en nokså ekte nordmann, jeg liker ikke, tåler ikke når mennesker drar i flokker. Jeg mener at hver enkelt må velge sin egen vei og gå sin egen vei og jeg mener at den største åndelige fornøyelsen ligger i den ensomme observasjonen av alt rundt oss og alle disse endringene. Med hvilken fart endres alt dette? Er det ikke vidunderlig og vakkert? Ingenting skjer to ganger under himmelen! Hver ensomhet er for seg og annerledes! – Selvfølgelig er det mange av de motsatte tilfellene. Legen som jeg erstattet her, var nesten et ødelagt menneske. Han var bare 32 år gammel, men skrumpet, foreldet, grånet, stum. Han tålte ikke så godt det han så rundt seg og opplevde med menneskene her. Hans øyne var stive og ut fra dem rant det nesten et hat ut mot naturen her. Han hatet vannet som svelger et menneske så fornøyd og med glede bare fyller opp et hull i sin griske mage etter denne ulykkelige mannen; hatet den luften som deles ut med fornøyelse under en mann som glir på en glatt stein; hatet jorden, denne jorden med skarpe tenner som venter på den uheldige mannen og river i stykker hans liv. Min forgjenger snakket om at ensomhet innebærer tristhet og suger ut alt fra et menneske, også kreftene til å arbeide… Doktor Svendsen hadde svake nerver og en myk, fryktsom sjel. Han lengtet alltid etter de grønne og sjarmerende dalene på Vestlandet hvor gress omringer menneskenes føtter. Hele natten lå han og hørte på hvordan den forbannede vinden helt hes av skrikingen likevel fortsatte å skrike. Når alt roer seg ned, er det vanskelig – fortalte han – å skille bildet av Guds kjærlighet fra Guds raseri i disse områdene. Nei, dette er ikke riktig! Doktor Svendsen var en mann som ikke var i stand til å se eller høre endringens symfoni! Ingenting skjer i denne verden to ganger, og derfor finnes det ikke to like norske leger!   Vi traff overalt i Norge mange blide og glade, modige mennesker, som denne legen. Men vi traff også mennesker som den andre legen, som bar en syk rykning i ansiktet og utholdt noe skjult i

162

dem selv. Sannheten ligger helt sikkert i kombinasjonen av disse to slags menneskene. Romaner og fortellinger av norske forfattere vitner om at det er slik. I en nordmann, spesielt i en bonde fra fjellet, bor det en blanding av motstandskraft og tilslørt redsel, en slags overtroisk opplysthet. Den norske lyrikken viser det i sine former. Nordmenn har en ekstra sjel og sans som skapte seg selv i møtet mellom mennesket og ekstrem natur. Den engelske historikeren Carlyle145 skrev om paganisme og mytologier, og et sted skriver han: Nordmenn ser mot naturen med begeistring, kjærlighet og redsel. Dette kan ikke være sant hvis det tas som en generalisering. For se: det ene øyeblikket damper jorden av lys, det andre øyeblikket knuses årene i skumringen og robåtene velter; det kan ikke være lett for nordmannen heller. Nordmenn motsir det, selvfølgelig. De er som alle vi andre og noen ganger med hjertet, andre ganger med fornuft eller dumhet, med tross som innebærer verken hjerte eller fornuft, tåler de det som må tåles. Vi alle lever slik: de i nord og vi i syd. Vi tåler det som må tåles. Visnes er et lite bosted i bunnen av Nordfjord. Der besøkte vi en veldig fornuftig, skarpsindig, utdannet, høflig kvinne, enke etter en norsk offiser. Vi oppholdt oss i dette huset lenger enn vi hadde planlagt på grunn av vår vertinnes uimotståelige gjestfrihet og fordi vi måtte vente på at tåken skulle forsvinne og dagen klarne fullt så vi kunne se den berømte Nordfjordinnsjøen.146 Vår vertinne fortalte oss mange karakteriske lokale fortellinger om nordmenns offentlige og private liv; en norsk bonde har et så tett forhold til naturen at den ikke kan glemmes et eneste sekund. Den norske bonden sitter i rommet med alle de andre familiemedlemmene, men prater gjennom vinduet med naturen som om han var helt alene der. Han snakker med naturen som med et menneske. Alle lytter: dette er en del av bøndenes konversasjon. Vi var interessert i hvorfor det er et så lite antall militære og offiserer i Norge? Hvorfor er den obligatoriske militærtjenesten så kort, og hvorfor har offiserer tillatelse til å ha en jobb til ved siden av tjenesten, og hvorfor bærer de vanlige klær da – ingen uniform? Dette var så merkelig for oss. Thomas Carlyle (1795-1881). Det vil si Hornindalsvatnet.

145 146

163

– Er dere en stat som man politisk sagt, om ikke anstendig sagt, kunne si er en stat uten politikk og en stats tradisjonelle oppgaver? Er dere når alt kommer til alt ikke redd for noen? – Vi har nylig fått vår selvstendighet og har så mange interne oppgaver. Hele vår befolkning er på ca tre millioner, og se hvor lange grenser vi har. Se hvor vidstrakt dette landet er som så få mennesker skal forsvare. Til slutt, slik jeg forstår og kjenner det, er det ingen som plager oss foreløpig, og vi har ikke statlige eller nasjonale ambisjoner om å gå til erobring av andre land. Men vi må forsvare oss. Tro meg, om det skulle være nødvendig har vi gode og dyktige offiserer som er både villige og flinke nok til å forsvare disse fjellene. De skal forsvare dette landet mot Russland også, hvis det en gang kommer til å være aktuelt. – Vi unnskylder oss for det vi skal si og som er vanskelig for Dem å svare på. Vi gikk nettopp gjennom noe lignende og vi er veldig interessert i dette. De tenkte på Sverige som før eller senere kommer til å angripe dere? Ikke sant? De har tungt for å nevne dette, fordi det skulle være en krig mot brødre, som vår krig mot Bulgaria var.147 Gjennom samtaler og lesning fikk vi med oss at det er ondt blod mellom dere og svenskene. Føler Deres folk redsel, eller et samvittighetsproblem hvis man snakker om en slik mulighet? – Jeg vet ikke hva jeg skal svare Dem. Hele verden kaller oss brødre, vi sier det ofte selv: våre brødre fra den andre siden av fjellet; men når vi leser om tidligere hendelser og husker de siste årene av vår union, ser vi at svenskene ikke følte at vi var eller er deres brødre. Etter at vi har vært skilt fra dem lenge, ser vi at vi selv ikke mener at svenskene er våre brødre. Slektninger er vi vel helt sikkert, men slektningers moral og plikter er langt fra den moralen som hersker mellom brødre. Som De vet, er det nettopp slektninger som bekrefter det faktum at det samme blodet deres kan sprike i helt forskjellige retninger og at en felles interesse av og til er et bedre og sterkere bånd enn dette felles blodet. Slektninger har ikke ofte felles interesser fordi de ikke er en enhet… Man kan si at det norske folket i all anstendighet har forsøkt å forene disse interessene, men forgjeves. – Som De ser, har vi med god grunn fundert over dette med Den serbisk-bulgarske krigen i november 1885.

147

164

folks brorskap. Hvis det finnes folk som er brødre, må det være slik at de alltid har vært ett og i én bestemt historisk periode føler at de faktisk er ett, og de blir da ett. Hvis det ikke er slik, er de bare naboer, slektninger, bekjente som på grunn av felles interesser i en periode kan spille litt brødre. Da er det veldig viktig at dette blir helt nødvendig og at det ikke ligner på forræderi eller skam. Brorskap mellom folkene kan ikke være like dogmatisk som det er enkelt og åpenbart brorskap mellom mennesker født av samme mor. Det er ennå ikke godt nok undersøkt hva det er som binder eller deler folkene og under hvilke omstendigheter de er brødre og hva det er som endres slik at de under andre omstendigheter er naturlige fiender, og når det startes med bruk av den kamuflerte naboens beskjedenhet når det i virkeligheten bare finnes rene interesseoverføringer etter generelle og allmenne omstendigheter, ikke som de etter moralske skjemaer burde være mellom brødre… Hvordan skal vi si det til Dem: brødre fra forskjellige land… tja… – Jeg kjenner ikke til deres historie eller den bulgarske historien, men tror på at dere står bedre sammen enn vi står med svenskene, selv om vi ikke har hatt krig med dem som dere hadde med bulgarerne. Dere hjalp bulgarerne i den seneste balkanske krigen148, med fullt hjerte og som kavalerer, men likevel, så langt vi vet, kun etter plikten som allierte. Vi hjalp svenskene den gangen vi ikke måtte gjøre det. Det finnes mange rørende fortellinger om når våre bønder lot all sin strevsomme og nødvendige jobb være og sprang til svenskegrensen hver eneste gang det luktet krutt. Det er bare Gud som vet hva vi egentlig føler for dem! Vi føler en antagonisme og forbereder oss på konfrontasjon, men samtidig engster vi oss hver eneste gang de er utsatt for fare. Er dette på grunn av at deres fiender også er våre fiender som skal angripe oss? – Russerne, ikke sant? Ja, i Deres land og enda mer i Sverige føler man en stor redsel for russerne. Dette kunne ses på Universitet i Oslo hvor vi ble overasket over kunnskapen i russisk språk, historie og geografi av en gruppe som ikke så ut som studenter. De vekket vår nysgjerrighet. Russiskprofessoren forklarte det sim I 1912-13, da Serbia, Hellas, Montenegro og Bulgaria kriget mot Det Ottomanske rike (Tyrkia).

148

165

pelthen til oss ved å si at dette er major NN, dette er kaptein NN, dette er løytnant NN. Dessuten må vi si at dere har overasket oss med så høyt beredskapsnivå. Så langt vi kjenner russisk politikk, er Skandinavia ikke på deres dagsorden. – Tja, dette vet man ikke om, for vi er bare en liten munnfull. Europa nevner mer russiske aspirasjoner i Øst-Asia, mot den gule rase og mot engelske kolonier i Asia. Men vi føler her, med grunn eller uten, til dette at trass i alle disse russiske ambisjonene langt unna, er det likevel vi som er nødvendig for dem. Dere kjenner ikke til med hvilke griske øyne Russland ser mot våre nordlige fjorder som ikke fryser og som er så lange og dype at en hel flåte kan settes der. Kan De forestille Dem hvor godt det ville passe at Nord-Norge var en del av Russland! Derfra kunne man fyre av en kanon mot England og ordne problemene i Persia. På den russisk-norske grensen er det alltid konflikter og spenninger, hovedsakelig handels- og fiskerikonflikter, men det er sannsynlig at Russland er naboen som planter et tre som kaster skygge mot hans egen nabo. Slike ting i denne retningen pratet vi til langt utover natten. Om morgenen regnet vår gode husvertinne uventet opp en lang rekke av grunner til å utsette sin avgang fra Visnes. – Nordfjord er som en sjalu sjeik. Han har låst sine flotte innsjøer inne der i fjellene i Jostedalen; han er sint når han ser en seilbåt og utlendinger som han selv må vise vei til sine helligdommer. Vi må legge spøk til side og konstatere at været ikke er helt passende. De må tro meg, noe er på gang. Vi ser det både på himmelen og i vannet. I morges forberedte kokken ved og selv om hun passet godt på, la vedkubbene seg to ganger i kors. Dette varsler en stor ulykke. Vi gikk likevel videre og lo av denne gode og kjære vertinnen vår, spesielt fordi skyene begynte å gå fra hverandre og lys og farger spredte seg overalt. Blant disse tre innsjøene, som egentlig er tre grener av Nordfjord og som på samme måte er bygget inn i is og taushet og brodert med en fruktbar dal, er Loenvatnet, den midterste innsjøen, mest interessant, selv om den er mest øde. Den er separert med en brygge fra fjorden og under den trenger det seg en elv, og omgivelsene rundt er en veritabel engelsk park: myke busker, majestetiske trær, friskt gress. Dette er forvirrende for mennes-

166

kene: romantiske ekstremer forvirrer alltid. Dette er umuligheter som er mulige. Mye stein rundt et rolig vann! Spesielt vestsiden er øde, den ensomhetselskende naturens kaos. Man hopper over en temperamentsfull isbredam, og fra tid til annen faller masse is over fjellets kant. På den andre siden ligger det minneverdige, grusomme Ravnefjellet. Ved dets fot ligger det en beskjeden steinplate som minner om en stor ulykke for 10 år siden. Da falt enorme stykker av fjellet ned i innsjøen og kastet så mye av vannet ut at bølgene på den andre siden av innsjøen slettet mange gårder fra jordens overflate og drepte over 60 mennesker. Til slutt hadde bølgene nok krefter til å kunne kaste en hel båt mot steinveggen. Fremdeles finner man rester av båten kilt inn i steinen. Lufttrykket må ha vært rent morderisk her. ”Store steinstykker – frosten gnager dem løs – faller hos oss som epler og pærer faller hos andre folk,” sier vårt følge. Innsjøvannet er så klart at man kan se absolutt alt i det en gang til, som i et speil. Fjell, hus, geiter og sauer; små dyr med tett pels på flate steiner ligner på pakker av ull. Mot syd er innsjøen trangere, fjellet og isbreen nærmer seg og fra en høyde på 600-700 meter faller det overalt fosser. Hvert sekund kan man se hvordan den store isbreen kveler fossen og etterpå faller dypt ned i gapet, og is og steiner blir en del av fossen videre, man hører knusing, isvannet faller der borte som en regnskur og spres utover som en stor, hvit vifte; mens oppe hvor fossen begynner, har man ikke inntrykk av at noe som helst har skjedd, her renner elvevannet rolig og klart. Etter hvert ser man i nærheten enger, et lite hus og en flokk med tykkullede sauer som spiser alger om vinteren. Algene har blitt kastet ut fra havet og over steinene av vinden. Se, det er mennesker her også, små mennesker som tilbringer hele sitt liv i disse områdene. Da vi seilte tilbake igjen, gjennom Nordfjord, måtte vi i tillegg til all den storartede skjønnheten her, huske vedkubbene som krysset seg hos vår vertinne. Det blåste opp en lur vind som strakk seg ut og frynset fjordens overflate. Skyene hopet seg opp på et øyeblikk, som fugleflokker, eller i neste øyeblikk som tårn. De reiste seg opp og gikk raskt nedover i en forferdelig forvirrende rytme. Hvert øyeblikk tordnet det noe så det ga gjenlyd til oss: dette er en stemme som går, drukner i vannet og hopper ut av vannet igjen med et sterkt brøl, og luften lyder som hornmusikk. 167

Nordens bølger er karakteristiske, med skarpe former som ligner tenner. De slår mot steinene, knirker og prøver å fortelle deg noe. I neste øyeblikk hørtes en båtsirene, en tåkelur, og vi befant oss plutselig i vannet, eller kanskje vi bare var gjennomvåte, vi visste ikke helt. Alle de fornærmede elementene barket sammen i en magnifikk kamp. Vinden skiver vannet i stykker og kaster det over båtdekket. Båtmotoren brølte kraftig og hastet mot den første og nærmeste lagune. Som alltid i Norge kom da et lys: det røde norske flagget ble gult av det, det stive sjømannsansiktet ble grønnaktig. Så ble alt mørkt igjen. Isbreen bleknet så den forsvant som bak kulisser. På båten ruller bagasjen, klinger det i kjeder og knirker det i ledd, og vinden hulker, brøler og gir vår båt solide ørefiker. Med ett, helt uventet, lynte det, og et lys ble tent på østsiden. Hva var det? Hvordan falt solen ned mot øst? Da vi snudde hodet mot vest, så vi mange lag av trette skyer og over dem eller bak dem et hvitt fjell, mens over alt dette stod det en rød ball: solen. En merkelig sol: den reduserte seg til månens størrelse, kokte i sin egen ild, men uten stråling i det hele tatt. En norsk solnedgang… Mørket fylte luften igjen. Det eneste som strålte, var fjellets frynsete kanter. Fra fjordens bunn og i vindenes stillhet begynte så kraft og sinne å reise seg. Dette var bølgenes galopp, med stadig større og større bølger, et fossefall som slo tilbake på seg selv. Vindene blandet seg igjen, tordnet to-tre ganger, pløyet bølgene, ble bare skum, og plutselig forsvant alt som regn i jorden. Uværet i fjorden ser ondt og underlig ydmykende ut, men det er fra begynnelsen til slutten storartet, vakkert og, hvordan kan vi si det, det er alltid uoppnåelig for menneskelige tanker. Etter at trette elementer begynte å stilne, ble vannet større: det ville gjerne opp. Trinnvis kom freden tilbake; sinne og makt sluknet etter tur. Bølgene gynget seg igjen, men stillere og stillere, og som en fjær på toppen gynget det trette, korte skummet seg. Av og til ville en usynlig kraft gynge en bølge og kaste den mot skjærene, men uværet var gått av og vannet ville dovent og kraftløst gli tilbake igjen og trett sovne i samme øyeblikk. Fra et sted på havets overflate reiste det seg opp en fugl: den hadde trivdes med å dukke gjennom bølgene, svømme og bade så mye den ville, men nå skyndet den seg vekk, kanskje til redet. Det var nok med kulde og å være våt!

168

I det fjerne skimtes Jostedalsbreen, et slott hvor frost og sol bor sammen. Over dens høye kanter, selv om stormen ikke nådde så langt opp, kunne man se den rødlige døsigheten. Kveldens stillhet, ro og fred er en velsignelse for hele den menneskelige verden. Vår båt kom ut fra lagunen. Helt våt. Den luktet av noe ubestemmelig, og den lå dypt i vannet. I vest sluknet lyset, men her var det lys fremdeles. Det var et svakt forsøk av månen. Båtmotoren ristet energisk og gjorde seg viktig. Nå var vi herrer. Nei, vi var ikke det. Natten kan alt. Natten er, og skal alltid være, en uoppklart hemmelighet. Våre hjerter følte litt angst. Det hørtes måkeskrik. Den lille fuglen over åpent hav er et rent under, større enn Jesus gang på vannflaten.   Selvfølgelig tilga vi raskt Nordfjord den overståtte plagen, som man gjør det med alle kunstnere. Vi ble mest forvirret av denne gode kvinnen og hennes overtroiske fortelling om kryssende vedkubber. Vi vil ikke påstå at vi er helt befridd for overtro og vi har dratt gjennom Norge med en viss overtro, men uten å frykte det vi ikke kjenner, det vi ikke vet hvor er eller ikke vet hva heter Det sies at overtro kan komme av dumhet og uopplysthet, men også av fantasi og rare åndelige behov, og av kontakter med verdener som vår personlige fantasi og erotikk skaper. Vi moderne mennesker har nervebølger rundt oss, og i dette tilfellet har jeg inntrykk av at overtro kan være en slags féconde démence.149 Vi kan, muligens, si at dansken Andersen150 ved siden av sin enorme og rike filosofi, må ha vært forferdelig overtroisk. Selvfølgelig var han det på sin egen måte, og i alle hans eventyr var det ved siden av den spontane filosofien og fantasien nettopp en understrøm av en annen fortelling som Andersen opplevde, men på grunn av overtro ikke turde fortelle oss i den realistiske. Dessuten var det bra at det var slik, ellers ville ikke Andersen ha stått så sterkt og strålende annerledes enn alle andre kunstnere av samme slag. Hos Kipling151, for eksempel, gav ikke overtroen noe i tillegg til realismen. Veldig ofte føler man at han ler av det han skriver om. Ibsens norske overtro kunne ha gjort hans kunst bedre hvis han Kreativ galskap. (forf. anm.) H.C. Andersen (1805-1875). 151 Rudyard Kipling (1865-1936). 149 150

169

ikke hadde det ironiske behovet for å angripe alt som var overtro og spådom i ham selv. For Lev Tolstoj var overtro en god og mektig kunstnerisk samarbeider. Husker dere Anne Kareninas og Vronskis like drømmer? Disse drømmene skulle også i den siste katastrofen være et mektig kunstnerisk element – grusomhet. Norske steiner, fjell, norske ensomme innsjøer, den norske himmelen hvor det skjer noe hele tiden, som lyser og slukner, tegner og visker vekk, norske gårder dekket med snø og omgitt av vann med ujevne bredder, er så tunge utfordringer at de nesten inviterer til overtro. Man er på randen av å ønske seg en varm sjel og sammen med den overgi seg til naturens storslagne inntrykk og dens makt som ikke alltid er vakker, men alltid krever beundring. Man drømmer om å gi seg ende over, helt jomfruelig, gammeldags, ubegrenset, uten de evige, kjedelige og fornuftige tankene om hvorfor og derfor. Det skal innrømmes: i dette landet måtte vi mange ganger gjøre oss naive og uvitende om at det finnes sannheter. Skamfullt eller ei, vi må innrømme at det å gi slipp på fornuften ikke var det vanskeligste her. Fornuften er uendelig kjedelig i norden! Høyt oppe i fjellet, på huk i en ensom dal, ligger en liten gård som ligner Dučić’152 innskrumpete kapell, glemt av tiden. Natt og snø. Flat og uendelig snø. Over denne hytten er det en innsjø og derfra strømmer fjellvannets melankoli blandet med månen. Vår sjel hører, hører – hørsel er sjelens sans – hvordan vannet kaller på månelyset. Plutselig begynner fjellisbreen å bli blå, på fjelltoppen lysner det, og man kunne si at dette ikke er månen, men et blekt bilde av selve solen. Istedenfor en regnbue, produserer den våte luften bare noen få, grønne ringer. Milliarder av fosforescerende lys brenner ned i snøen. Gården blir bare svartere og faller dypere på kne i det tykke snølaget. Før sengetid går husverten ut og lukter på luften. Han skal vurdere om det vil komme skarp vinter, storm eller vind om natten. Hvis det ser ut til at det kommer en sterk kulde eller en ond tid, korser han seg ikke, men tenker på de små underjordiske trollene som har makt over både godt og ondt for hans dyr. Han setter et lys i vinduet slik at veien belyses for dem, og han setter en porsjon med nykokt gryterett til dem. Etterpå står han og Jovan Dučić (1871-1943), serbisk dikter og diplomat.

152

170

lytter. Hvis det plutselig gjenlyder et skarpt klang fra kuas eller geitas bjeller gjennom natten, vet han at trollenes overhode har prøvd gryten og er fornøyd med den. Så tilkaller han alle de andre små trollene. Nå ser dere, eller hører, hvordan høye luer kommer ut fra den tykke snøen under den lille bryggen, hvordan trollene hopper på bryggen, snur seg mot huset og høflig nikker både med hode og langt skjegg til husverten. De går inn i stallen og kjærtegner hvert eneste dyr og ønsker dem godt… Til helvete med fornuften! Poesi er drøm, og bare i drømmen kan man alt og tør man alt. Poeter er ikke bare ”verdens lovgivere” (Shelley), men de er verdens byggere. Den som kan fortelle vakre eventyr, den kan bygge verden.

171

Del X

Midt i november Et pour voir des jardins Je fermais les paupieres.153   Albert Samain  

Legens ord om livet i skjærgården skar seg inn i vår hukommelse. Vi reiste gjennom skjær flere ganger på flere steder og fikk varige minner og bilder i forbindelse med måten naturen fremtrer på, som igjen er enslags norsk stillhet. Den franske dikteren Léon Bloy154 skrev følgende: Stillhet er mitt hjemland. Skjær155 er, veldig små, ødelagte steinstykker som ligger langs stort sett hele den lange norske kysten. De er spredt og til stede i mange forskjellige former, grupper og farger. De ligner en tannrekke et sted, eller et par horn, men andre steder en fjellkjede, en lav perlesnor, en dyrerygg, en skygge av rare undervannsformer, noen ganger høyere og andre ganger lavere over havet. Én gang er det en ca 100 meter høy grushaug, men en annen gang er det helt oversvømt av vannet. Noen skjær er dekket med små skoger eller mose, andre er helt nakne, våte av vannet eller tørre på grunn av vinden. Så langt det menneskelige blikket klarer å komme, kan dere se de urolige flekkene i det fjerne rundt kysten. Havområdene med skjær er veldig viktige for marinen, både i fredstid og i tilfelle krig. Denne delen av havet som ligger mellom skjærene heter skjærgård156, og vannet er rolig der. Der stopper bølgene sine harde slag mot steinene som mot et gjerde, og der er oseanet ufarliggjort. Gjennom skjærgården går, eller rettere sagt sniker det seg, båter og seilbåter. Det er et enestående blikk mot denne verdenen av steiner med Og for å se hager/Lukker jeg øynene. Fra Le Chariot d’or (utgitt 1901) av den franske dikteren Albert Samain (1858-1900). 154 Léon Bloy (1846-1917), fransk romanforfatter og lyriker. 155 Hun bruker det norske ordet, šer. 156 Hun bruker det norske ordet, šergor. 153

175

alle temperamenter, rytmer og farger som renner, brøler, løper rundt, slikker og haster. Reisen fra Trondheim til Lofoten var blant annet en reise gjennom en skjærgård som er den vakreste i hele Norge. Dette er en uendelig vrimmel av øyer av stein. De er som fliser, steinkjeder, føflekker og dråper, søyler, veiskilt, gravsteder, tårn som kikker og svømmer i vannet. Blant disse små øyene dukker fra tid til annen opp større øyer hvor mennesker bor og har egne hus, med skoger og fjellkjeder, mens rundt øya befinner det seg mange fiskebåter. Denne maktsyke steinen, dette enorme havet og dette uvanlige og underlige lyset, gjør et spesielt inntrykk på fantasien. Nordiske mennesker ser i nesten alle steiner merkelige former som de gir et passende navn og dikter eventyr om. En litt større passasjerbåt stopper først ved øya Torghatten som ligner en stor hatt.157 Den midterste delen av hatten er ca 100 meter høy og med et hull. Ingen, ikke engang vitenskapsmennene, vet hvordan dette hullet har blitt til. Litt lenger nord er øya Alsten med sine syv like fjelltopper som heter De syv søstre. Enda lenger mot nord, nesten ved polarsirkelen, hopper Hestmannøy ut fra havet, en merkverdig øy som med sin kompakte stein ligner en hest med en rytter som har tatt på seg en lang frakk – helt ned til vannflaten. Det er en selvfølge at man forteller om disse merkelige øyene. En gang var den ene øya Alsten mange kjemper, sier et eventyr. En hestemann gikk for å besøke sine syv søstre og forelsket seg i en av sine kusiner (nå en stein på siden). Hun ble, dessverre, håpløst forelsket i en annen mann. Den stakkars gutten bestemte seg i stor fortvilelse for å drepe denne ubarmhjertige jenta på sin vei tilbake. Da han sendte en dødelig pil mot henne, stod det en gutt foran våpenet hans, og jenta forelsket seg i denne gutten som var villig til å ofre livet for henne. Heldigvis perforerte pilen bare hatten hans.158 I samme øyeblikk kom solen ut og gjorde kjempene til stein. Derfor står de fremdeles slik. Mellom disse store øyene er det en uendelig rekke av skjær. Når solen er oppe, ligner det hele på gult vann som danser rundt Egentlig er Torghatten et særpreget fjell på øya Torget. Den vanlige versjonen er at gutten kastet hatten foran våpenet, ikke at han stod der selv.

157 158

176

sølvaktige steiner, og når månen er her, lyser det grønne gnister på vannflaten. Båten går langsomt, selvfølgelig, som om den kryper eller går på tåspissene, føler seg fram og lytter. Når skjærgården forsvinner bak båten og sjømannen som er i styrehuset kunngjør det med en tåkelur, begynner motoren å mumle og med høyere fart går båten videre til en ny skjærgård. Da høres igjen sirenen, og farten daler. En av de meste interessante skjærgårdsområdene ligger over polarsirkelen. Ved siden av denne luksuriøse havscenen, følges man av Svartisen i øst, en vid og over 50 kilometer lang snøslette på fastlandet. Der finnes det faste isbreer som stedvis henger utover havet som om de er loddrette elver: det finnes noen få 177

fjorder der også, men de er helt øde. De gjør som kua Audhumla gjorde det, og slikker svart granitt for måltider. Ved siden av de hundre andre tingene, er det ved disse anledningene interessant å se losen, en sjømann som holder rattet og som ved slike reiser er hovedpersonen på båten. Han kjenner godt hvert eneste skjær, alle laguner og steiner – og alt ansvar over våre liv, fraktgodset og båten, ligger i hans hender. Natten falt. Ute er det overalt spredt månelys som ligner en regnbue. Vi sniker oss langsomt rundt steiner og på hvert eneste skjær lyser det et lys som om en vekter overvåker oss. På farlige steder står store stenger spikret i steiner, og metallkjeder hengt på dem viser den riktige veien. Vi må passe opp for skarpe steiner som kan ødelegge båten. Kald luft kommer fra Svartisen, lyse kors og stjerner danser på den rolige, mørke vannflaten. Innimellom mumler vannet rundt skjæret, noe blekner og stillhet tar over igjen. Sjømannen forklarer den blekhvite fargen med at vinden dukker ned på havets bunn og forfølger bølger derfra; det vannet som er snudd på hodet, frykter månen, men månen er redd for vannet også. Losen står høy, stor og ubevegelig som en konge som ikke tillater noen å komme nær, og ingen tør å henvende seg til ham så lenge han ikke snakker selv. Over hans tykke frakk henger det et kompass, en kikkert, en elektrisk lyskaster og en fløyte. En svær lue er satt på hodet hans og dekker til og med nakken. Den skal beskytte ham, og spesielt øynene, mot kulden. Med disse øynene gjennomborer han rommet foran båten. Losen lever kun gjennom én sans når han holder rattet. Han ser med øynene, berører, føler seg forsiktig frem og må vite hva som er der ute, både i dypet og foran båten. Båten gynger, vinden går lett, forvirrer bølgene, forstyrrer dem og forsvinner så de ikke sovner igjen. De irriterer losen, for i slike øyeblikk spres hvitt skum rundt skjærene og forvirrer bildet. Losen åpner oftest øyelokkene vidt opp da, og innimellom må han bruke lyskasteren. Det er helt stille på båten. I det fjerne hører man lyder, som årer som treffer små skjær. Vannet gynger og menneskene reiser. Over losen er det månelyst og havets fugler flyr av og til rundt hans hode. De belyste skjærene minner oss på en gammel norsk skikk om at man begraver en viking i en brennende seilbåt. Troen var at han bare på den måten ville havne på havets bunn.   178

Den peneste delen av denne havsruten gikk fra Bodø til øygruppen Lofoten i den brede Vestfjorden, og rundt Lofoten gjennom det trange Raftsundet. Med sin størrelse og form er Vestfjorden egentlig nesten åpent hav, og bare opp mot nord er den trangere og skaper den fjorden som under navnet Ofotfjorden går inn i det norsk innlandet. Hele denne tiden seiler båten gjennom Vestfjorden og for våre øyne fremkaller det seg flotte bilder av de fantastiske øyene i Lofoten. Fra det fjerne ser de ut som en kompakt steinmasse; fjellet fullt av kroner og nakne topper som er dekket med snø eller plantet med mose. Lofotens fjell er med en egen slankhet og den pittoreske grupperingen meget forskjellige fra fjellene i innlandet. Lofoten er i virkeligheten en gruppe eller en kjede av fire store og mange små øyer som står helt nær hverandre, som om de ble separert fra hverandre, revet i stykker, med en kjempestor øks. Mellom dem er det et veritabelt kaos av små, vinglete skjær og sund, og noen steder når grunnvannet helt opp til gresslettene. Moskenes er den øya som ligger lengst sør; rundt den er det en malstrøm (Moskenstraumen) som er beskrevet i litteraturen. Når man konsentrerer seg, kan man se hvordan havets strøm går bare i én retning. Hvis det kommer sterk vind, irriteres vannets overflate, og da er det ikke det mest behagelige å befinne seg i kampen mellom vannet og vinden. Det er farlig også. Dette kan man oppleve også andre steder i Lofoten, men det er ikke alltid med tragiske konsekvenser, dødsfall eller båtødeleggelser. Alle som lever i Lofoten, bor langs kysten, og de få små landsbyene er bare fylt opp i den viktigste fiskesesongen. Da kommer fiskeekspedisjoner fra hele Norge hit. Mesteparten av kysten her er tam; den er med uutviklete trær, men med tykt, tett gress og mose, og med et veldig mildt klima, til og med om vinteren, selv om Lofoten ligger på samme breddegrad som Grønland og Sibir. Lofoten har veldig få isbreer, og det fryser til bare på det helt innerste vannet. Dyrene overnatter ute nesten hele vinteren. Om sommeren vokser vegetasjonen svært godt og rikt. Nesten som et norsk Dalmatia.159 Men bare nesten. Vi må understreke at innlandet her er øde og ugjennomtrenge Kystlandskap i dagens Kroatia.

159

179

lig. Fra kai til kai kjøres det med båt langs kysten. Innlandet er omringet av sprukne steiner og snøsletter; innfødte i Lofoten går meget sjelden dypere inn i landet, bare når de er på jakt etter en bortkommen ku, sau eller geit. Spesielt oppstår det problemer med geiter, som er meget interessante dyr her. En geit er svart som en djevel, med lange hvite horn og den samme fargen på hovene. Når den reiser seg opp på bakbeina, oppviser den en spesielt grasiøs figur. På sydsiden av Austvågøya, over en haug med øyer og under et sterkt fjell, har det dannet seg et bosted, Henningsvær, som er viktig fiskevær.160 Der er det mange store skjær, og hvert av dem er et fiskevær. Dette er en samling av hus, malt i grått, grønt eller i merkelig livlige rødfarger, som er slengt ut overalt i det ujevne terrenget. Noen av disse fiskerhyttene er på øyene lengst ut, som er nesten til nakken i vannet, og nesten drukner. Mange skjær er fulle av kunstige reir for villender, det er en slags fjæras åker for øyas beboere. Det andre viktige fiskeværet er Lofotens peneste bosetning: Svolvær. Ankomsten til kaien gir et merkelig og livlig bilde. Man seiler gjennom en svart tunnel av temperamentsfulle skråsatte steiner med en tykk, levende krans av grå-hvite havfugler; båten vingler gjennom kronglete, trange passasjer som gir inntrykk av å verken ha inngang eller utgang. Hele Svolvær er satt på stolper over vannet. Når natten faller, ser husene ut som hulderleiligheter, spredt av vinden; når det store lyset slukner og det bare fra disse tårnene svever og blinker et lys, er Svolvær en saga, en drøm. Fra begynnelsen av januar og helt til den store sommeren er alle disse stedene oversvømt med fiskere og deres båter. Nordiske båter er spesielle, med høye nebb og ror ligner de på de berømte vikingskipene. Når fiskesesongen starter, er det veldig travelt her, og tett som i et sirkus. Vår guide har nettopp fortalt oss om det. Fra alle kanter av Skandinavia kommer det båter og fiskere hit. Fra januar til april svømmer det masse torsk hit fra Atlanterhavet og gyter. Guiden sier at halve den norske befolkningen er i sjøhyre da, og at det er gledelig å se en stor seilbåtflåte med tusenvis av hvite og gule seilvinger og tusenvis av flagrende, fargerike flagg her. For ”fiskevær” bruker hun ofte ord som ”fiskestasjon”

160

180

Den norske befolkningens eksistens og velferd er avhengig av denne jakten, og også mange familiers lykke. Den er selvfølgelig lur, farlig, vill, egoistisk, merkelig og grisk. Byråkrater bestemmer ved hjelp av spesielle instrumenter hvem som kan fiske i hvilke distrikter, og nettene kastes i vannet etter et elektrisk signal. Når fangsten trekkes inn på land fra havet, utfører kvinner og barn dag og natt en makeløs, men lite behagelig jobb. De er skitne, dekket helt opp til øynene av blodflekker og bein fra de knuste fiskekroppene. De beveger seg forsiktig over glatte steiner. Det er hele tiden en ubehagelig lukt av råtten fisk, fett og olje overalt. Hele øyer av fiskeslo svømmer i vannet. Torsk kan hovedsakelig forberedes for handel på to måter. Fisken snittes opp eller sløyes helt, og settes så over steiner for å tørke. Når de er uttørket, settes de på høye hauger som er lukket ovenpå med svære lokk og holdt nede med steiner slik at vinden ikke kan blåse vekk fiskernes arbeid og fangst. Denne fisken er såkalt klippfisk. Den andre måten er å sette to fisker sammen, knyte dem sammen i halefinnene og tørke dem ut helt til vinden ikke kan gjøre dem stivere og tørrere enn barkebiter. Dette er tørrfisk.161 Like før det varme været er på vei, ankommer en hel flåte av seilbåter og andre båter foran Lofoten for å ta imot fisken og frakte den i alle verdens retninger, men mest til Bergen hvor det viktigste fisketorget finnes. Den andre viktige industrien i Lofoten er fiskeolje, som hovedsakelig lages av torskelever, men også av andre typer fiskelever, spesielt hai. Ved siden av husene og overalt i fjæra kan man se store, innebygde kjeler, hvor man hele året smelter fett. Derfra kommer denne kjente tranlukten. Svolvær er til enhver tid rett og slett et guddommelig vakkert bilde. Over et grønt teppe reiser fjell seg opp, om sommeren nakne og lyse og om vinteren dekket med snø. Dere ser hvordan fjellene reiser seg mot skyene, og deres skarpe sider skjærer luften. Nede er det masse gress eller snø, masse sol eller hvitt månelys. Mange fugler er det også der. Små og store seilbåter manøvrerer dyktig, men litt affektert, rundt farlige skjær; de ser ut som våre seilbåter, sommerfugler som vinden blåser så de trenger ikke vinger. Hun bruker de norske ordene med de norske og tyske i parentes: ”’klipfisk’ (Klipfisk, Klippfisch)” og ”terfisk (Törfisk, Stockfisch)”

161

181

Vår vei gikk videre mellom skjær og forbi fiskerhus med hele rekker av fisk som fløy på vinden og ble tørket foran dem. Vår tiltalende turistbåt kom til det kjente Raftsundet. Alle vannårer i Lofotens sund er en slags frie fjellelver og egenrådige strømmer, men Raftsund med det romantiske steinscenarioet rundt seg, er den første og beste blant dem. Dette er egentlig et trangt og 15 mil langt raskt vann. Langs det reiser det seg på begge sider en underlig masse av steiner som ender i tynne nåler og slanke tårn, dramatisk delt av isbreer og snø. Dette ligner på barokkens skulpturer. Og nede brøler Raftsundet, trangt, grønt, tørst etter noe. På et sted reiste det seg en øy som forvirret strømmen så Raftsundet ikke visste hvor den skulle gå videre og derfor blomstret seg ut i en stjerne av flere små fjorder. En av Raftsundets armer leder mot den underlig trange Trollfjorden som er satt fast mellom to snødekte fjell og hvor bare bittesmå båter kan passere, og bare når det er pent vær. Troll, det er noe som ligner på djevler hos oss… – Hvilke djevler? Djevler finnes ikke! – Neivel, de finnes ikke – men hvem utfører djevelskapene da?  Oppe fra Digermulkollen, som er en lavt men godt plassert ås, er det en enestående utsikt utover Vestfjorden helt mot det norske fastlandet, spesielt mot Raftsund. Vi så dette bildet midt på en dag full av forvinterens spesielle lys. Selv så vi ikke fastlandet, men Raftsund strålte med et blått lys og rundt skinte det hvite lyset fra snøen i fjellene. Borte i den grønne granskogen stod det en trekirke; der kom og stoppet det båter i en lang kø, og ut av båtene sprang det bønder kledd i høytidsklær. Rundt alle skjærene spredte det seg stillhet. Et sted svømte det rolig en hel rekke med ærfugler162 som lydig fulgte bak sin mor. Plutselig hørtes det et stygt skrik. Det var en skarv, fortalte folk til oss – vinterens varsler. Den tåler selv vinteren dårlig. Igjen så vi et fjell, og under det en trang elv som var full av snø og snøøyer som svømte og andre øyer som halvveis svevde over det allerede frosne vannet. Vannet ble foran våre øyne langsommere, søvnig. Opiumsfrost. Hun kaller dem ”ejder-pataka”: ærfugl heter čavka på serbisk, men hun har tydeligvis lært dem å kjenne via engelsk, for det engelske navnet er (common) eider. Patka er and.

162

182

I de gode årene pleier snøen å smelte allerede før mai langs Lofotkysten, og straks etterpå kommer en grønn, saftig sommer og glede hos mennesker og dyr. Det skjer at snøen ligger til juni også, og disse årene er år med sult for Lofotens befolkning. Det er ikke lett for befolkningen her. Fisken kan utebli, eller et annet år komme i små mengder, en kald vår, en farlig vårstorm som kan drepe og minske antallet fiskere også, som kan rive bort mange familiemedlemmer, også familieoverhodet – dette er disse menneskenes store og tunge ulykker. Som alle andre nordmenn, liker lofotværingene bøker. Den tiden på året når gresset råtner, leser de konstant, lytter og strikker, både voksne og barn. – Om sommeren er både vi og våre dyr svært lite under tak. Vi er på jobb om dagen, mens om natten er midnattssolen vårt teater. Bildet på himmelen er ikke to ganger det samme. Her, la meg lese for Dem hvordan vår prest beskrev disse bildene for noen engelske aviser: ”Først kastes det gule forklær over steiner og fjellets mose. Rundt midnatt spiller vinden. Alt som har vært lyst, mørkner litt. Så sprer tussmørke seg, og søvnen overtar. Steinene er søvnige også. Vannflaten svever med sommerbølger som mumler et eller annet. Disse bølgeskvulpene er det eneste man kan høre. Solen visner og ser nesten ut som månen, glir, faller og forsvinner for godt. Alt er grått, men skyggene er her likevel. Få øyeblikk senere er solen tilbake, står litt forvirret mellom to lave åser som om den ikke vet hva den egentlig vil. Så forsvinner den igjen. Steinene er blåsvarte, mens himmelen ruller ned blekrøde gardiner. Et merkelig øyeblikk. Natten og morgen treffer hverandre og i samme øyeblikk skiller de seg igjen. Men hva betyr dette? Vannet lysner plutselig og i hele rommet blir det lyst igjen. Solen lurte oss med sin egen søvn…” Dagen før vår avreise fra Svolvær, antydet en gammel fisker en riktig storm. – Dere kommer til å se noe som er enestående og som passer bra i en beskrivelse av Svolvær… Jeg har levd her lenge og har blitt gammel, men jeg har fremdeles ikke sett nok eller innåndet nok av snøen her. Det skal komme, det skal helt sikkert komme, selv om det ikke er den riktige tiden for snø. Våre forfedre trodde at Åsgårdsreien, en gruppe ville jegere på kraftige hester, ledet av guden Tor, samler seg over våre hus. De kjemper bare i løpet 183

av slike sterke stormer og tordenvær. Hvis stormen snart slår til, er det dette dere burde kjenne til: de ville jegerne. Den første snøen falt allerede noen dager tidligere, men det var ikke storm. Svolværs kai stod svart-hvit. Vinteren tvang seg langsomt frem. Noen båter har blitt tatt ut fra vannet og pakket inn i den tykke snøen, slik at bare nebbene deres er synlige. De andre båtene er fremdeles i vannet, fulle av snø, og gynger mot snøen og de mange isplatene. De store båtene står kalde, med tomme kjeler og tunge lokk på skorsteinen. Lette seilbåter vandrer gjennom vannet og forsøker å skjule seg fra vinden. Vinden stopper og det blir varmere i luften, snøen starter å falle. Det er det samme som hos oss. Men se, hvordan snøfokk faller skrått og helt uregelmessig her. Vindens vifte virker. En gammel båt uten styrhus begynner å stønne. Det høres fugleskrik i moll. Noen slår med en trehammer og det våte treet protesterer bare noen få ganger med smertefulle skrik. Dette er en konsert à la Igor Stravinskij.163 Plutselig tordnet det. Et utall vinder slo mot steiner og båter. En tykk vannstrøm hastet mot kaien. Den tvang foran seg store mengder av det forvirrede vannet, snudde det på hodet, og etter at det sint slo mot kaien, trakk det seg tilbake mot havet. Snøen ble strødd ut i tykke, ustoppelige lag. Skyene falt lavere og lavere. Dette er stormen, men uten de konsekvensene som en vinterstorm som regel har. Uten vinder som kveler hverandre og uten vann som piskes opp. Vannets søyler reiser seg ennå opp, det er snø også, men det er ikke flom ennå. Vinden stanser, luften blir varmere og snøen svever overalt. Det ligner på snøen hos oss i Serbia. Men, ser du, den kommer på skrå, hele lass av snø faller helt på skrå fra himmelen. Etter stormen er himmelen foreløpig tømt. Vannet har roet seg ned. Fjellet er mykt og hvitt, snøflatene gleder seg over den nye snøen. Harmoni, det er en harmoni her. Bare to skarpe og høye fjellspisser som ligner to utstrakte tunger. Sjenert kommer den norske solen og begynner å male snøflatene med gull. Ferske snøfjell ligner telt som er plassert midt ute i rolig vann. Strømmer av lys beveger seg frem og tilbake, og alt er blidt. Man fornemmer en glad musikk i luften. Igor Stravinskij (1882-1971), russiskfødt komponist, amerikansk statsborger fra 1946.

163

184

Den persiske dikteren Saadi164 sa en gang: Vi burde like udødelige ting. Det eneste som er udødelig på denne kloden, er livet selv. Her i de norske fjellene føler man nettopp det. Livet er evig her. Her er en kraft som kan slukke hvert eneste lys, en kraft som kan spise opp hvert eneste vesen. Likevel finnes ikke døden i dette kaoset av naturkrefter. På samme måte som at døden ikke finnes i de evige grunnstoffene. I norsk stein, is og snø får menneskene visshet om at summen av verden ligger i varigheten av materialene, ikke i bevegelser. Tausheten og ubevegeligheten her virker forferdelig noen ganger. Likevel vandrer tåken, vann flyter, steiner smelter med tiden, og her lever menneskene som en del av verdensrommet uten å spørre seg om hva gudene tillater og ikke tillater. Når man drar fra Vestfjorden og videre mot nord, er det som om man går i møte med et menneske som ikke er redd for det han måtte oppleve, men som har snudd hodet og rynket pannen og ikke klarer å være glad hver dag. Vestfjorden, selvfølgelig, trenger seg inn i det norsk innlandet, og der i bunnen ligger Narvik. Dette er en veldig livlig og meget vakker liten by ved siden av de karakteristiske høye fjellene i nord. Gjennom Norge finnes det den dag i dag ikke jernbane nordover fra Trondheim, men i Narvik er det en kort jernbane som binder byen sammen med den svenske jernbanen og som går gjennom Sameland. Nordmenn fra den nordre delen av Norge bruker denne lange svenske veien når det er farlig å reise via havet om vinteren. Selvfølgelig, den som vil ennå lenger mot nord og mot Tromsø eller Hammerfest, må ta båt, som er det eneste transportmiddelet til den nordligste norske regionen, Finnmark. Forresten, så behagelig det enn var å ha en jernbane mellom Narvik og Sverige under den norsk-svenske unionen, er denne tilgjengeligheten nå blitt til en fare for norsk sikkerhet utenfor unionen. Territoriet fra havet til den svenske grensen er bare et titalls kilometer langt. Tromsø er også et slags fatalt punkt, for

Saadi, eller opprinnelig Muslih-ud-Din Mushrif ibn Abdullah (11841283/1291?).

164

185

der er det kort vei til den russiske grensen, bare 30 kilometer.165 Derfor er det helt sikkert på grunn av problemer her i nord ved Harstad i Nord-Lofoten at en veldig viktig norsk militærstasjon og en stor militærbase ligger her. Det er mulig at alle bekymringer er overdrevet – for øyeblikket, i hvert fall.166 Og i politikken lever man alltid etter ”for øyeblikket”, helt til klokken seks om kvelden; og etter det ”får vi se”. Forresten, i denne betydningen er et helt menneskeliv et politisk ”for øyeblikket” mellom landsby og grav. ”For øyeblikket” er det enda ikke krig i Europa – sier vi i dag. Enhver som har kastet bare et lite blikk mot denne steinete, grusomme naturen i de nordlige delene av Norge og videre har sett norske fotsoldaters manøvrer og bevegelser på ski, må se for seg alvorlige problemer og bekymringer for egne soldater, til og med for den overmakten som russerne og svenskene utgjør. Nord-Norge er oversvømt med snø og det er bare de innfødte som har god nok kjennskap til terrenget til at de kan bevege seg uten fare og orientere seg godt. Kampenheter her kan bare være fotsoldater, både hester og mindre motoriserte kjøretøy vil drukne i den dype snøen. Det eneste som kan brukes her, er ski De kan brukes for å bevege seg raskt, de nesten flyr under menneskers tyngde. Selvfølgelig er det fly også. Vi så dem her under en manøver. Når er de bare fugler med skarpt syn og ingen store draker som spyr ild. Men hvis en dag i fremtiden alle bomber og kanoner får vinger og ilden begynner å falle ovenfra, vil den norske utilgjengelige naturen og isbredalene ikke lenger være et spørsmål om taktikk eller strategi… En gang i fortiden, ingen vet når, kom Den Hellige Ånd ned på jorden i form av en ildkule. En dag i fremtiden, kanskje noen vet når, vil ilden komme ovenfra, og den ilden skal ødelegge både ånd og kropp. Men i dag er det relativt bra, vi kan si at for øyeblikket er det godt som det er. Fra Narvik gikk vi en tur over svenskegrensen til byen Kiruna, senter for den svenske jernindustrien og gruvedriften. Produktene Grensa mot Finland, som på den tiden var under Russland, er faktisk ca ”For øyeblikket”, heldigvis, og med de kulturelle skandinaviske folkenes kløkt, gjelder dette i dag og kommer til å gjelde også ”fra dette øyeblikket”, så lenge det finnes forhandlinger og avtaler i menneskeheten. (forf. anm.)

165 166

186

transporteres via Narvik til England og til Amerika. Fra Kiruna dro vi med sleder gjennom snøen til en liten trekirke som er den eneste i regionen Lappland. Presten er en nomadisk geit og tjenestegjør i flere slike kirker. Denne gangen var det den siste prekenen og messen her før vinteren. Rundt kirken er det bygget opp noen hytter hvor reinsdyr og mennesker som er kommet til kirken, oppholder seg. Ingen vet hvordan været kommer til å være før de skal dra hjem, og de venter på prestens velsignelse eller vielser etter regelverket. Når den lange vinteren kommer, stopper alt, regelverket også, alle synes det er kaldt… I den øde snøen er en kirke et utrolig rørende bilde. Guds hus og lyset, fargerike samiske klær, salmebøker, kirkeklokken ringer, det synges salmer på det samiske språket – gudfryktig har det samlet seg en gruppe mennesker fra det nesten ubebodde området. – Vi møtes nå, og neste gang til påske. Hvis De kunne komme da, vil De se et interessant bilde. Presten har hendene fulle med å døpe alle vinterfødte barn og vie alle par som giftet seg i løpet av vinteren, og dessuten med å begrave alle døde som er blitt til is for lenge siden.   Båten som kjører fra Narvik til Tromsø, trenger seg gjennom de merkelig trange vannveiene mellom øya Senja og det norske fastlandet og slik videre helt til man kommer til Malangsfjorden.167 Den er øde, omringet av snødekte fjell og har vært bebodd de siste 100 år. Båten trenger seg inn i sundet, Tromsøsundet mellom øya Kvaløya og innlandet; omtrent midtveis i dette sundet ligger på en liten øy den største byen i Nord-Norge, Tromsø, med sine 8 000 innbyggere. Husene er små, som om de er lagt på huk i snøen, men øyets utsikt og fjellets omgivelser er imponerende. Øya hvor byen ligger er beskyttet av fjell og full av bjørkeskog og om sommeren av enger. Det er altfor kaldt for havre her; Tromsøs havre er potet og tørrfisk. Tromsø utvikles, forresten, som et sted for eksport av fiskeolje og fiskeskinn. Ofte skjer det, og dere168 kommer til å oppleve det også, mens man spiser noe sukkertøy, at det lukter Bedre kjent som Malangen. Det vil si vennene hun opprinnelig skrev reisebrevene til.

167 168

187

fisk eller at kaffen lukter fiskeolje. Det er ikke slik at vårt kjøkkentøy ikke er godt nok vasket eller ikke rent nok, det er bare det at lukten er så sterk og kommer fra luften. På samme måte er det med deres lommetørklær som finner en måte å være svarte på av forurensingen i London. Tromsø har lærerskole, et kammermusikkorkester, to offentlige leserom og biblioteker som i resten av Norge, hvor det ikke finnes medlemskapskontingent eller betaling for lån. En borger som betaler skatt, signerer sitt lånekort og kan da låne store stabler av bøker. Ved kaien ligger mange russiske båter til, i bokhandlerens vindu er det flere russiske bøker. For oss som bruker kyrilliske bokstaver er det ingen liten glede å påtreffe i det protestantiske nord russiske sjømenn med påskriften ”Volga” ”Amur” og ”Janisej” på sine sjømannsluer.169 Med en båt reiste vi over fra Tromsøsundet til Tromsødalen. Først gikk vi til fots gjennom en ødemark, deretter gjennom bjørkeskogen som har trær på minst 4 meter, og til slutt havnet vi ved elven og kom til en samekoloni som lever her sammen med hele reinsdyrflokker i løpet av de sterkeste vintrene. Først så vi en haug med planker. Noen lakener er strukket over noen få sterke bjørkestammer som er satt opp og bundet sammen på toppen, men trykket langt fra hverandre ved bunnen. Det ligner et telt. Lakenenes ende i bunnen av teltet blir trykket mot jorden med store steiner. Dette er sommerleiligheter og de er tomme nå. Om vinteren bor samer i vedskjul som er bygget av planker og leire og også steiner. Rundt vedskjulet er det noen stativ og der henger det sleder, seilbåter, ski og årer. Gjennom et rundt hull på toppen av huset stiger røyken. Da vi kommer inn, er det mørkt og forurenset, det lukter fisk og seig, fet reindyrsmelk. En kvinne kledd i skinn forbereder noe over ilden. En annen bærer et barn i en tøypose. I et hjørne står et primitivt pyntebånd hvor man bruker stein til å spenne båndene. En samisk kvinne fletter med stor ferdighet fargerike bånd. I det andre hjørnet ligger det masse skinn for oppdekning og på veggen henger det mange interessante ting, alt fra en helleristning og reinsdyrhorn til en bibel og en samling av samiske folkeeventyr. Slik starter kultur, og senere vil det være samer som drar til store Tre elver i Russland.

169

188

byer og moderniseres raskt. De har runde øyne, flat nese, dårlige tenner… Lengre borte i en bjørk- og granskog, på snøflaten og under snødekkete grener, beveger hele reindyrsflokken seg. Der dominerer de karakteristiske stive nakkene og de triste øynene til denne nordiske hjorten. De graver snø på jakt etter gress, ligger og hviler seg og stanger hverandre med hornene. Under en gran ligger et hunndyr med to små. De reiser forsiktig hodene opp, kikker på verden de er født inn i. Moren varmer dem og kjærtegner dem med hornene. Noen unge og eldre samer, kledd i altfor tykke og varme klær, sitter rundt en åpen ild og presenterer et underlig bilde. De minner om nordiske hyrder. De er oftest små og tynne med veldig flate ansikter og en lang munn som er full av store tenner. Det fortelles at samer er veldig følsomme og har dårlig helse, de er ikke flinke til tungt arbeid og den sterke vinteren etterlater sine spor. Det er vanskelig å ha fremgang i faste samiske bosteder i Norge. Svenske forsøk på å bruke dem som grovarbeidere endte tragisk med en hel rekke graver for de små hyrdene. Da vi kom helt nær dem, hoppet de raske reinsdyrene og sprang langt fra oss og protesterte med korte sterke lyder som viste oss at vi ikke var velkomne, vi utlendinger. Hovedhyrdene fanget noen reinsdyr med lasso og viste oss dem, med store, fargerike hansker på hendene kjærtegnet de deres lange, pene nakker. Litt bortenfor den samiske kolonien slutter dalen med et vakkert amfiteater av snøfjell, med Tromsdalstinden som det største blant dem. Selv om det ikke var så kaldt og fjellet ikke var så bratt, gikk vi langsommere enn man kunne ha forventet. Vår guide visste ikke hvor vi skulle. Likevel fikk vi fra den oppnådde høyden en festlig utsikt mot byen og vi så Sørfjorden som trenger seg inn i landet og omkranses av små menneskehus. Nordpå ligger den peneste fjorden i hele Nord-Norge: Lyngenfjorden. Derfra har man en enorm horisont over Nordishavet. Rundt Lyngenfjorden ligger svarte topper og hvite isbreer ved siden av hverandre, og ved kysten står bjørkeskoger mens båter krysser fjorden og går helt til fjordarmer hvor det sjelden bor mennesker. Vi har drømt å komme opp til norden i hele vårt liv. Da vi var i Tsargrad170 Historisk, slavisk betegnelse på Istanbul.

170

189

ønsket vi oss denne reisen, og vi er her nå. Våre beskjedne økonomiske midler strakk til, så vi kunne oppleve det vi hadde drømt om. Mye av det som vi hadde innbilt oss og energisk brukt mange tanker på, ble plutselig samlet i fakta! Her er virkelig mange av våre tanker blitt til frosne fakta, og derfor ble de penere, rene krystaller. Det var mellom ett og to på ettermiddagen. Med ett tentes noen plutselige, fargerike lyn. Dette var innledningen til en fantastisk belysning av himmelen. Dette er en enestående opptreden. Absolutt hele utsikten, til den siste synlige linje, lysner med de varmeste fargenyanser som leker videre med hverandre, beveger seg og endrer seg i forskjellige former, og fra dem kommer det bare et svakt lys, et merkelig halvlys som spres over jorden. Nedenfor er det virkelig et skremmende mørke, og alt som lyser og kan kalles farge, er oppe på himmelen. Den er blitt grønn i alle mulige nyanser kombinert med månelyset. I de delene av himmelen som har snøkanter, lyser det en gul farge. Man kan se himmelske gule tulipaner som endrer både form og farger til rosa og blå og går videre til en generell grønnfarge som smelter i hele himmelens nyanse. Mellom alle fargenes gjennomgang har det satt seg en sølvaktig gardin av et spesielt broderi. Alt dette er solen og dens poetiske makt. Se den her i nordens ende. Den er ikke en ball, men en kjempestor himmelfugl som druknet sitt hode i Nordishavet og spredte sine lange halefjær fra sin lange hale på himmelen. Alt dette gynger på en måte, er levende, skjelver og blinker. Hele himmelen er der til å forvirre vår, oss utlendingers, imaginasjon. – Det er ikke alltid så pent – sier en nordmann. – Nei, det kan være mye penere – tilføyer den andre litt nervøs, sannsynligvis en sterkere elsker av dette polarlyset. Vi seg sammen, skrumpet oss og presset vår sjel til halv størrelse, og ingen av oss turde å bevege seg eller si noe. Det er en vidunderlig naturens storhet når himmelen på denne måten omfavner Tromsø ovenfra, og dessuten de samiske vedskjulene, reindyrsflokkene og noen få beskjedne besøkende fra et annet land. Når man drar nordover fra Tromsø, i båt som tidligere, vingler man mellom store og små øyer, men utsikten er dårlig og menneskene er forhindret fra å se noe på grunn av stadige nye tåke-

190

banker som siger inn fra Nordishavet. Dette er ishavets urolige tåke. Når båten begynner å gå saktere, vet vi at det kommer tåke. Enkelte passasjerer som reiser for første gang er redde når skyggen av en øy viser seg foran oss. Men vår los kjenner veien utenat og det er ingen grunn til å frykte at vi skal gå på grunn. Når dette skjer, klarer våre guider å utføre under og båter drar videre helt uskadd. Våre guider vinner alltid disse kampene. De må det. Det er en kamp på liv og død. Vår guide ligner en Feb som har lagt seg på kjølen av en av den romerske keiseren Augustus’ krigsbåter (Propertius elegie IV, bok 6) og skriker: ”Jeg er herre i denne timen!”171 Ved øye Loppa starter Finnmark, den nordligste norske fylket. Finnmark hørte fra det 16. århundre til Norge.172 Kvenene er finske innvandrere i Nord-Norge, som som minoritet i et visst omfang deler en felles skjebne med samene. De er ikke de samme som finnene i Finland, var en selvstendig stat og de er forskjellig fra de andre nordmenn med tradisjon, språk og med påstanden om at de er den egentlige urbefolkningen i dagens norsk stat.173 Fra begynnelsen av denne fellesperioden var Finnmark et slags norsk Sibir. Alle forfulgte forbrytere ble sendt opp hit for å utføre tunge og farlige fiskerjobber. I dag har Finnmark kun én elektrifisert by, Hammerfest. Den har telefon og hoteller med god komfort både for innfødte og utlendinger. Ved siden av Hammerfest er det i Finnmark noen få beskjedne bebodde steder med fiskerhus og litt bedre hus for ensomme prester, leger og kremmere. Den første fjorden i Finnmark er Altafjorden. Som alle de andre fjordene har denne også et litt underlig klima. Innerst i fjorden vokser det hele plantasjer med poteter og små bjørkebusker. Der kan det være varmt, men selvfølgelig bare noen få ganger i året. Der ligger det også en befolket del som heter Altagård. Den er omringet av fjellet og er områdets senter både for lege og prest. Augustus (63 f. Kr. – 14 e.Kr.), født Gaius Octavius Thurinus, kjent som Gaius Julius Caesar Octavianus fra 44 f. Kr., romerrikets første keiser. Propertius eller Sextus Propertius (ca 45/50 f.Kr – kort etter 15 f.Kr.), romersk dikter med Augustus som beskytter. Sitatet er fra en av Propertius’ fire bøker med elegier. 172 Dette er en forenkling. 173 Hun blander ting litt sammen her. Kvenene har aldri vært en egen stat og har aldri blitt sett på som urbefolkning. 171

191

I nærheten finnes det en pen granskog og av og til når sommeren er varm, høster mennesker litt havre også. Ja, de sier at å høste havre her i den nordligste del av landet bare er for å bevise at Norge er et velsignet land. De ler ikke av dette utsagnet. Russerne var ikke døve for den velsignelsen heller og vi så en liten militærstasjon her i Altagård. Nord for Altafjorden ligger øyen Seiland i et øde og forferdelig grusomt klima. Under dens overskyete isbreer er vannet helt svart. Når man drar forbi Seiland, kommer man snart til havnebyen Hammerfest. Dette er et bosted hvor solen fra halve mai til slutten av juli aldri går ned og fra slutten av november til slutten av januar aldri kommer opp! Men ingenting kan gjøre menneskene her redde. Hammerfest er et symbol på vårt livs vilkår. I krigen med mennesker, taper mennesker. I krigen med Hammerfest, seirer mennesker. I Hammerfest er det mange handelsbåter og i enden av kaien står det et stolt tårn som lyser for alle. Rundtomkring er det et lavt fjell dekket med snø, men uten is. Byen er liten og belyst hele dagen. Jorden knitrer under føttene, den er frosset. Overalt henger det rim og små snøkrystaller som er et kunstverk hver for seg. Dette er umulig å glemme. Rim er perfekte filigraner, ornamenter for skoler, kirker, museer, bygninger og broer. Selvfølgelig er det ingen spor av en eneste plante. Det sies at det er noen bjørker i nærheten, og små bregner, og om sommeren kan det finnes en hage også, men alt varer kort. Sommeren i Hammerfest er ikke uten frost. Halvmørke midt på dagen. Den lange natten er allerede påbegynt. Det er mørkt og frossent ved morgengry og det er mørkt og frossent om kvelden. Mennesker forteller at frosten, den riktige frosten, starter allerede om sommeren. – Når den lange vinteren kommer, spesielt rundt Ishavet, heller havet mange tåkebanker og skyer og hele byen engster seg mens vinden åpner våre låste dører og det er bare det blinde lyset som sniker seg gjennom de tomme gatene. Utenlandske og store båter kommer hit sjeldnere, mange butikker stenger, livet blir langsommere, sliter seg ut, stopper litt… Bare en time rundt klokken 12 på dagen kan man lese uten kunstig lys: elektrisk belysning brukes døgnet rundt og det er kanskje derfor hele Norge, som vi har lagt merke til før, er nærsynte. Barn i nord mister godt syn allerede i grunnskolen.

192

– Man leter etter underholdning, så man finner ut hvordan og når det kan gjøres. Når det ikke er altfor kaldt, drar vi til hverandre å drikke te, samtale og spesielt å spille og selvfølgelig å synge. I selskaper resiterer vi ofte dikt, både norske, danske, svenske og engelske. Vi spiller noen ganger teaterstykker, og det er scener fra Ibsen, Strindberg og Shakespeare. Han er flink til å spøke som en alminnelig mann, tjener eller hyrde. Våre forfattere er sure og vi ler for ikke å gråte. Dette er vårt liv, vårt og våre forfatteres liv, vår fattigdom, vår tilbaketrekning og vår uendelige, personlige følsomhet… Når vi er tilbake fra besøk, sitter vi hjemme med en bok, både menn og kvinner røyker og drikker punsj for å varme seg. Hvis det kommer klare vinterdager, livner vi til. Da venter vi utålmodig på natten, det vil si klokken tre om ettermiddagen, for da kommer månen frem og kaster et sterkt, hvitt lys over snøen slik at vi kan ta sleder og skøyter og gli omkring. Når vi er unge, forelsker vi oss på denne tiden og drar opp på fjellet for å se på den romantiske utsikten sammen. Alt i alt lever vi, og vi gjør dumheter også… Vi venter og håper alltid på noe. Vi gjenforteller våre forventninger og håp. Dette varmer og lyser… – I slutten av januar venter vi på solen. Blant alle skyene skimtes det rødlige glimt og da smiler hele byen, for alle vet om hvem som kommer. En dag midt på dagen, etter uendelig venting, ser vi den runde lyse solen. Da vokser dagene og unaturlig raskt er handelen i gang igjen, og menneskenes liv endres raskt, de bestemmer seg raskere for å gifte seg; også meget gamle kvinner kan gifte seg da… Sørover fra Hammerfest, gjennom fjell, langs en dam som er omkranset av bjørk og en og annen selje, kommer man til fjellet Tyven. Det er delvis dekket av en merkelig tykk mose og fra det har man en interessant utsikt mot Hammerfest og omgivelsene. Mens vi berør denne mosen som er myk som en pute, brøler Ishavet bak vår rygg. På bunnen av dette havet ligger det mange norske røde flagg fra båter som har gått på grunn. På den andre siden ses små hus på en øy som glitrer i is. Rundt øya flyr havfugler og på den glir sleder, ruller barn og springer flokker med reinsdyr Her er alt gripende for en som vet å nyte livet. – Kamp og tross er den protestantiske moralen. Våre prester snakker ofte om slike temaer. Når prekenen er pen og presten er en god skuespiller, går vi glade ut fra kirken. 193

Vestover faller fjellet Tyven bratt og havet kysser dets fot. Der ser man en lagune og små hus omringet av frosne, nakne bjørketrær. Videre ligger Seiland med snøsletter og isbreer. Der er det hver dag et underlig lys, alltid annerledes i sin skjønnhet, berømmelse og tross. Før vår båt snudde mot sør, så vi en underlig scene: En kjempe av blå skyer holdt med to sterke røde muskler sørsiden; over hodet hadde han en hel skog av grener og i den mange praktfulle fugl, fasaner med lange haler. – Det kan være mye penere – sa vår los mens han så mot himmelen med kikkerten. – Det vil være fint vær ved avreise og på reisen; rundt Bergen må vi belage oss på regn. Hør hva min kollega sier: den kjempen med utstrakte og brennende hender spår et fattig år med lite fisk, lite produkter i våre gruver, mangel på penger. Vi skal klare oss, for vi er vant til å spare, gi avkall; vi er vant til å få endene til å møtes. Vårt motto er: Den som har 101 kroner og en gjeld på 102 kroner, må be Gud om å hjelpe ham… Under månens lys klatret vi oppover Tyven. Mellom Seiland og øya hvor Hammerfest ligger174, går det et lite sund. Et sted er dette sundet så trangt og stappfullt med skjær at hele flokker med reinsdyr om sommeren kan komme seg trygt over til den andre siden av sundet ved å hoppe fra det ene til det andre skjæret. Før vinteren går dyrene tilbake den samme veien. Før vi går av båten, setter losen ut en planke for å prøve snøen og hvor sterk den er. Det var merkelig. På fjellet er snøen og jorden frosset og alt er fullt av rim, mens på himmelen står en lystig måne med to glitrende gjenspeilte skygger; en går mot havet og den andre mot senit. På begge sider av månen er det en måne til. En av dem har ball nærmere vannet og den nederste halvdelen smelter på vannets overflate. Det var morsomt med den snøen og de tre månene. Rimet glitret med de lange grønne glimtene som vi kjenner hjemmefra også. Julekvelden, etter at vi setter ut kveldsmat til forbipasserende, glitrer rimet grønt og glitteret vokser som om vinden forlenger det… – Se der! Fra Seiland går det en hel kø av reinsdyr, mange slanke bein beveger seg, og bak dem følger mange skygger. Forsiktig hopper Kvaløya.

174

194

de fra skjær til skjær og med en frisk rytme gjenlyder alle deres skritt gjennom stillheten. De går, går, og ler lystig. En glir og knuser vannets krystaller, men hopper dyktig og raskt opp igjen. Over hans mørke skinn ruller og glitrer det seige vannet. Er det mulig at vannet fryser på deres kropp? Men hva så om det fryser? Rett under månen, over en snødekt grav, snur og beveger to skygger med horn seg. Det er et kjærlighetspar, tolker vår guide. – Nå skal dere se en helt vanlig scene: enten en flørt eller en avskjed! Helt som vanlig fløy noen reinsdyr gjennom vinterluften, skarp som glass, og begynte å svømme til den andre siden av sundet. Gruppen som var blitt igjen, begravde beina i jorden og krummet ryggen som katter. Deres lange slanke nakker strekte seg frem og de ropte, muligens kalte gruppen på de to. Vendte den mannlige eller kvinnelige reinsdyret ryggen til de andre på den andre siden av sundet – Hvem vet. Nå kommer lyset til å forsvinne fort – sa vår guide og trakk tauet som vi for sikkerhets skyld ble tauet med. – Med solens nedgang – tenkte vi for oss selv, vi gamle og erfarne reisende her – vil snøen og vannet slukne. En mørk dag vil begynne etter en lys natt. En dag til i nord, og en natt til, før vår båt snur seg mot sør og vårt hus.

195

I Norge lever ingen bak Guds nåde  

Vi ønsket å si noe om skolesituasjon i Norge slik at noe kunne brukes som forbilde hos oss. Skolepolitikken og skoleorganisasjonene i Norge er i sin helhet slik at de kan brukes som forbilder – ikke bare hos oss, men for hvem som helst. Som kjent er Norge et land som ikke spiller noen europeisk rolle. Det hører ikke til en politisk union og har ingen ord av betydning på store konferanser, kriger ikke, har ikke gjeld, utbytter ikke og har ingen berømt armé. Det som karakteriserer Norge, er en generell kultur av ypperste kvalitet i alle befolkningslagene. Dette betyr at man gir større oppmerksomhet til befolkningen og mindre til staten. Hos oss mener man at folkets ry kommer fra staten; oppe i nord mener man det motsatte. Derfor er i Norge, fra Kristiansand til Nordkapp, ingen glemt, og det er ingen analfabetiske regioner. Loven, det private initiativet og den generelle moralen, gjør at nordmenn ikke er blinde for kulturens verdi. Kultur er et imperativ og noe som i Norge regulerer det interne livet i små byer og landsbyer. Norge er et hardhjertet fjell, et ufruktbart og tynt befolket land. Det leves litt lettere kun på Vestlandet og i sør, hvor de fleste handelsbyene finnes. Innlandet er strengt, fattig og øde. Menneskenes bosteder er ensomme og langt fra hverandre, transporten er dårlig, om vinteren helt umulig. Likevel er den norske bonden opplyst, høflig, ærlig og menneskevennlig. Med et ord: den norske bonden er kulturell. På hvilken måte? På den måte at i Norge får man en følelse av at befolkningen ikke er en samling av underdanige mennesker, men et samfunn. Hva må man forstå under begrepet ”samfunn”? På det spørsmålet svarer ikke bare nordmenn, men også vår dessverre lite leste og enda mindre anvendt Boža Knežević175 i avsnitt 88 av sin Tanker: Samfunnet er ikke å være en ved siden av den andre eller over den andre. Samfunnet er å være nødvendig for den andre.” Nordmenn har den riktige Serbisk (jugoslavisk) filosof. Som hun sier, ganske så obskur.

175

197

følelsen for samfunnet; en følelse av gjensidig avhengighet i befolkningen. Man trenger virkelig hverandre, det er en tvingende nødvendighet. De som ikke har kultur, trenger de som har kultur for å få den. De som har kultur, trenger de andre slik at de kan gi. Nordmenn er vant til å tenke på andre, huske andre, nevne de andre som de aldri så og streve dit hvor de mener de venter på dem. De venner seg til at alt de gjør, setter de i forhold til alle andre. De ønsker at alle får ta del i fremskritt og lykke. Likevel finnes det regioner hvor det er vanskelig å sende noe annet enn tanker. Uansett, en tanke sendes, og den sendes virkelig: som et brev, et løfte at de kan komme om sommeren, sende noe eller ta noe med seg. Denne kommunikasjonen med godhet er en vane i Norge. Den er et faktum, natur, moral, religion, oppdragelse eller hva dere vil av alt dette, eller til slutt alt sammen. Dette er nydannet natur som gjør alle nordmenn liker hverandre, nordmenn som egentlig, i likhet med alle andre folk i verden, er ulike hva gjelder sine genetiske egenskaper. Distriktene, innlandet, nord er de faste bekymringene for alle borgere og sjømenn. At det finnes kultursentre gir håp til gårder som ligger bortgjemt. Som vi har understreket samfunnet mot staten, slik understreker vi nå det private initiativet mot loven. Sant nok, det finnes lover som er gode og fornuftige og skoleungdommen må tjenestegjøre et år der hvor de trengs mest; det finnes lover, i likhet med franske og engelske lover, om tjenester i kolonier.176 Man gjør unntak for og gir spesiell belønning til de som jobber lengre tid enn foreskrevet i fattige og øde distrikter. Alt staten gjør, mister både kvantitet og kvalitet i forhold til det som menneskene selv gjør. Dette forsterker edle følelser i samfunnet, følelser av plikt mot og kjærlighet til de som burde læres hvordan være gode mennesker, til å være fornøyde eller lykkelige. Det øyeblikket sommeren kommer, går hele kulturkaravaner og åndelige mennesker til fjells og ut i distrikter i nord. Dette er i en del tilfeller betalte organisasjoner, det vil si grupper som reiser og jobber etter et program, vaner og lover. Noen slike representative selskaper (skuespillere og sangere) kommer til folket med Hun snakker om å jobbe i Nord-Norge, ikke i en av Norges forsvinnende få kolonier.

176

198

pompøst bråk og som under en parade. Dette skaper hos selve befolkningen en paradefølelse. Disse tilstandene er spesielle og uærlige. I de fleste tilfeller er det små grupper av private mennesker, sjelden betalt av myndighetene, kvinner, ungdommer som drar på veien mest med et menneskelig ønske om å bringe litt glede, humør og vennlighet, at de skaper forbindelser, starter vennskap og brevutveksling. Underveis, mer med egen tilstedeværelse enn med direkte vilje, sprer de kultur, vaner, pene tanker, fornuftige holdninger mot verden og livet. Det viktigste er at de lover at de skal komme igjen ved avskjed – og de holder ord. De kommer. Den troen på at en der borte i byen holder en bondefamilie som venn og kjært, er det som holder motet oppe i enkelte familier og hele distrikter. Vi har sett mange og rike brevutvekslingssamlinger mellom rike nordmenn og bønder. Vi har hørt om at alt fra ekteskap til salg og kjøp og familieproblemer… alt dette skjer i rådgiving med vennene fra byen. Disse dypt humane forholdene blant befolkningen i et land som hardhjertet natur gjør skjebnefullt, fører til at pliktfølelse er kulturmenneskers stolthet i Norge. Religion, litteratur, kunst, hjemmeoppdragelse – alt dette utvikler hjertenes følsomhet og samvittighet overfor fattige småfolk langt unna, ignorerte, underutviklete og ulykkelige. Mennesket som ikke har denne aktive moralen i sitt liv, blir sett på som perverst i Norge. Mennesket som har aldri gått på besøk til andres ensomhet, fordi ingen har fortjent det, anses som syndig her. Norske ugifte kvinner skaper mirakler. Hele året forbereder de en kurv med bøker, apparater, kjøkkentøy, fotografier, idrettsutstyr, nyttige, humoristiske tanker – slik at de om sommeren reiser dit hvor ingen har vært før dem, og til venner de aldri har sett før, men som de aldri skal glemme heller. I Norge lever ingen bak Guds nåde.   … Mennesket er en nomade etter sitt hjerte, etter sine tanker, etter sine idealer. Mennesket er en nomade etter Guds vilje, som satte det mellom himmelen og jorden. Tidligere tiders og våre tiders lidenskap for å reise uten reiserute og stasjoner og grenser er også et utrykk for den nomadiske menneskenaturen. Guds vilje: dette er stier og elver, møter og venner og livets lange køer; ikke land og grenser, stokker og sverd, fengselssmåbyer hvor den menneskelige friheten som en mus blir kvalt av herren, naboen, 199

skikk og kritikk. Tristan177 kunne ikke dø på grunn av sine ønskers mangfold: og ethvert menneske har i seg skrik av denne poeten som skrev: Enten asketisme eller reiser, for ingenting annet finnes!… Svaner og måker er skuffet når vi ikke kjenner dem. Ørn og reinsdyr forstår og liker reisende. Den røde luen til den samiske hyrden som leder sleder, telt og flokker som går mot andre egner; og flokker av reindyr som om natten som i søvne reiser til andre steder: dette er flotte og sanne former av livet på denne kloden.

Tristan og Isolde er en romantisk legende fra middelalderen, fortalt og gjenfortalt av utallige diktere,

177

200

Oversetternes etterord Zorica Mitic

Da jeg kom til Norge i år 2000, bar jeg i meg et bilde av et ruralt, fredelig land med fantastisk vill natur og de ærlige, rettferdige menneskene som Isidora Sekulić beskrev i den peneste reiseskildringen som finnes i den serbiske litteraturen. Jeg likte og respekterte Isidora, så likte jeg på forhånd hennes Norge også. Denne uforbeholdne kjærligheten og en slags nysgjerrig sammenligning mellom Isidoras gamle Norge og mitt Norge av i dag, gjorde at jeg raskt kom inn i samfunnet. På alle steder og i alle deler av samfunnet traff jeg restene av det gamle og for meg allerede kjente Norge, så jeg hadde en forståelse av og kjennskap til utviklingen i samfunnet som om jeg hadde levd hele livet her. Norge er blitt mitt land nå, like mye som Serbia var det. Det er skamfullt for den serbiske nasjonen at Isidoras brev om Norge ikke er oversatt til norsk i sin helhet (deler har blitt oversatt ved flere anledninger), følte jeg både skam og ansvar for at de utrolige brevene ikke har funnet sin vei til dagens nordmenn. En lignende pliktfølelse brakte meg inn i rollen som frivillig lege i den siste krigen på Balkan – Isidora ville muligens ha kalt det en historisk, nasjonal plikt, et kall. Jeg satte meg ned og begynte å jobbe med manuset. Den andre skammen som jeg følte da, var at jeg på forhånd viste at jeg hadde påtatt meg en altfor stor oppgave… at jeg ikke kunne overføre all skjønnheten i teksten til leserne, at jeg ikke duger. Mine språklige evner er begrenset, hennes tekst er meget krevende, selv for de beste ordsmedene. Jeg innrømmer gjerne at oversettelsen ble utført mest av ren kjærlighet til selve teksten og mye mindre med støtte i fornuft og god kjennskap til det norske språket. Det var nettopp fornuften som holdt igjen mange andre, mye dyktigere i norsk enn meg, og stoppet dem i et så omfattende og komplisert eventyr som en oversettelse av Brev fra Norge er. Med tiden viste det seg også at det er umulig å oversette Isidora’s vakre men veldig kompliserte og intellektuelle språk som er arkaisk i forhold til både det serbiske og norske språket. Det eneste jeg kunne, og ønsket høyt, 201

var å gjenfortelle hennes kjærlighet… hennes skarpe og dype analytiske meninger. Min store fornøyelse har vært at Jostein Sand Nilsen forelsket seg i Isidoras tekst også og forbedret mitt språk. Han måtte tro at min tolkning av Isidora var riktig. Så for alle forskjeller mellom originalen og oversettelse tar jeg skyld selv. Isidora Sekulić var i Norge flere ganger. Første gang i 1912 og andre gang i 1920. Brevene er skrevet ved hennes første opphold i landet. Den første utgaven av Brev fra Norge ble utgitt i Serbia i 1914. Serbia stod da foran den blodigste krigen i sin historie, derfor gikk pene reiseskildringer fra et fattig nord-europeisk land som ikke spilte noen særlig rolle verken i serbisk historie eller verdenshistorie, leserne og kritikerne hus forbi. Visstnok skal den sentrale litteraturkritiker Jovan Skerlić ved en anledning ha sagt at Isidora burde dratt i krigen og blitt sykepleier. Å reise til et uviktig land er lite nasjonalistisk og viser til et kvinnemenneske med tåke både i hodet og i hjertet. Forståelig nok såret henne dette. Hennes kjærlighet til Norge var nasjonalistisk, sa hun i sitt siste intervju (17. mars 1957), og den riktige nasjonalismen finnes ikke uten internasjonalismen. Den andre utgaven av brevene kom i 1951. Forskjellen mellom de to utgavene er ubetydelig. Her er det oversatt en kombinasjon av den første utgaven (hele) og utdrag fra den andre utgaven (de er satt på slutten av teksten). Med hensyn til at brevene ble utgitt i to forskjellige historiske perioder med et mellomrom på 37 år, oppdaget man enkelte ting som måtte korrigeres i den første utgaven. I 1914 het Oslo Kristiania, men i 1951 var det igjen Oslo (fra 1925). Oversetteren har bestemt å bruke Kristiania alle steder. Andre endringer er merket med fotnoter.

202

Jostein Sand Nilsen

De sa at Isidora Sekulić var vanskelig. Isidora, sa de, med fornavn, er til tider helt uforståelig, selv for litterater, selv slavister, selv for oss serbere. Men hun er poetisk og høylitterær og skriver så vakkert at skyene danser på himmelen. OK, det siste sa de ikke. Men de sa at hun måtte oversettes til norsk. Og joda, jeg ville mer enn gjerne gjøre mitt for å pusse det litt, jeg. De tok ikke feil. Selvfølgelig. Jeg kan ikke nok serbisk til å vite hvor svåroversatt hun er, men jeg kan mer enn nok, og har hørt mer enn nok underveis, til å vite at hun er det. Men samtidig er det en del av det tiltrekkende ved henne – for meg, men i større eller mindre grad også for de som deler hennes morsmål. Hun skal være litt vanskelig. Litt nyvete for sine lesere. Så da har jeg gjort mitt for å holde henne sånn. Det betyr at det er endel serbisismer her og der. Litt rar ordstilling, noen uttrykk som ikke finnes på norsk, egentlig, en neologisme eller to, etpar ord som betyr litt andre ting enn man kanskje forventer. Men hun skal være sånn. Så da. Og når man kommer bakenfor språket, eller klarer å like det som man liker ting man liker godt, da er det overraskende hvor godt hun treffer med sine tanker om Norge og nordmenn. Det hun sier om bergensere, for eksempel. Eller når hun lar sin innfødte snakke om nordmenns individualisme og hang til å stirre utover havet. Etpar ganger besluttet jeg å gi boka i julegave til hun jeg deler livet med, så hun skulle skjønne meg bedre. Så ombestemte jeg meg, for hun skjønner balkanske språk mye bedre enn meg og ville sikkert ha en kritikk eller tre av hvordan oversettelsen ble løst. Så da får hun heller ta meg på ordet. Jeg er norsk, ikke besynderlig. Ikke bare. Noen ganger er riktignok Isidora litt på jordet. Hun har åpenbart beveget seg mest i mer eleverte kretser: norske ugifte kvinner snakker flere språk og reiser verden rundt, sier hun. Noen ganger bommer hun med navn og steder (rekk opp hånda den som kjenner den europaberømte romanforfatteren Nils Line). Og måten hun snakker om samer, vel, kanskje det er tiden. Eller, tiden var kanskje enda verre. 203

Likevel. Like mye på grunn av språk og fakta som på tross av det, er Brev fra Norge en stor leseropplevelse. Jeg vet at jeg har karikert og forenklet Isidora Sekulić’ språk, noen ganger kanskje så mye at hun ville ha himlet med øynene og slått pannen i bordet til hun svimte av. Jeg vet at jeg har gjort henne urett med mine magre ord. Forhåpentligvis har jeg også klart å gjøre henne rett nok, og klart å se nok nyanser av Zorica Mitić’ oversettelser, til at det også vil være en i det minste halvstor leseropplevelse på norsk.

204