Book Review: Amin & Dietrich

Ash Amin and Michael Dietrich (eds.): 7RZDUGVD1HZ(XURSH"6WUXFWXUDO&KDQJHVLQWKH(XURSHDQ(FRQRP\

Edward Elgar Publishing Limited, Aldershot, 1991, 241s. Denne boken er en artikkelsamling som tar for seg strukturelle endringer i den europeiske økonomien de siste tjue årene. Hovedfokuset er på endringene i produksjonslivet, samt drivkreftene bak og konsekvensene av disse. Med hensyn til dette er perspektivet videre enn hva som innbefattes av utviklingen av EF-systemet. Forfatterne er tilknyttet "European Association for Evolutionary Political Economy" og forsøker å presentere et alternativ til tradisjonell neoklassisk analyse og mer planøkonomiske tilnærminger. Dette "alternativet" er mangfoldig og er i varierende grad inspirert av moderne organisasjonsteori, så vel som mer spesielle retninger som den franske reguleringsskolen, teorier om "fleksibel spesialisering" og ulike varianter av neoschumpeterianisme. Boken er organisert i fire deler, som spenner fra en generell innledningsdel, via endringene på foretaksnivået og implikasjonene av dette for arbeidstakerne, til en sluttdel om den europeiske monetære union (EMU). Ash Amin og Michael Dietrich skisserer i sin innledningsartikkel noen av problemstillingene som blir tatt opp i de andre artiklene og det teoretiske landskapet de befinner seg i. I den grad det kan sies å foreligge noen hovedhypotese peker denne for det første på en trend mot økende konkurranse, delvis utløst av liberaliseringen innenfor EF og delvis ved Japans inntreden på det europeiske markedet. For det andre pekes det på framveksten av et mindre standardisert og mer ustabilt etterspørselsmønster. Disse endringene skal ha utløst viktige tilpasninger i det europeiske produksjonsliv, godt hjulpet fram EF-liberaliseringen. De fem påfølgende artiklene i del 1 og del 2 viser hvordan disse tilpasningene drives fram av foretakenes reorientering i retning av å søke større fleksibilitet og spesialisering. Statsapparatet virker nærmest fraværende i analysen, mens enkeltforetakene og de foretaksnettverk de inngår i står i sentrum. Den underliggende tesen synes å være at tidsalderen for de store masseproduserende foretak og deres institusjonaliserte samarbeid med en sterk stat og en relativt sterk fagbevegelse er over. Tilpasningene framstilles nå som å foregå på tvers av landegrensene og for en stor del uavhengig av stat og fagbevegelse. De ulike artiklene er likevel til dels tvetydige ad i hvor stor grad dette er kvalitative endringer. Benjamin Coriat og Pascal Petit ser for eksempel den franske reguleringsskolens "fordisme"-modell som overskredet. Foretakene spesialiserer seg og satser i større grad enn tidligere på å kjøper inn ulike tjenester fra utenforstående foretak, også for å få økt fleksibilitet i produksjonen. De peker her på tendenser til regionalisering av økonomien rundt lokale foretaksnettverk av vare- og tjenesteproduserende enheter. Amin og Dietrich hevder imidlertid i sin artikkel at mange av de tradisjonelle "fordistiske" organisasjonsformene fortsatt består. Riktig nok er mange av "fordisme"modellens betingelser (f.eks. standardisert og stabil etterspørsel) blitt svekket. Men de advarer også mot å overfokusere på den underskogen av spesialiserte vare- og tjenesteprodusenter som har vokst fram. Disse leverer i stor grad til og er underordnet (om enn ikke formelt) de store foretakene, som ved spesialisering ytterligere søker internasjonalisering for å styrke stordriftsfordelene. Klaus Weiermaier gir et interessant perspektiv på denne utviklingen. Han viser at disse tilpasningsprosessene nok har blitt - og vil bli - fremmet av de internasjonaliseringsmulighetene som fellesmarkedet åpner opp for. Men han peker også "japaniseringen av europeisk industri"; ikke bare ved direkte japansk innflytelse gjennom investeringer, men også ved mer subtile former som teknologioverføringer og imitasjon av japanske organisasjonsformer. I forbindelse med dette trekkes også inn et punkt som overses av flere av de andre forfatterne - japanske foretaks evne til å arbeide i nettverk også med statsapparatet.

Klaus Semlinger viser til at europeiske storforetaks spesialisering og økende bruk av underleverandører mer er en organisasjonsmessig tilpasning for å dempe usikkerhet i forhold til mer komplekse og ustabile omgivelser. Underleverandørene integreres i storforetakenes kontrollnettverk, samtidig som storforetakene kan skyve over større deler av risikoen på dem. Vivien Walsh' artikkel gir et eksempel på dette gjennom en studie av utviklingen av bioteknologi-industrien. De to artiklene i bokens tredje del tar for seg hvordan endringene i produksjonsorganiseringen har virket inn på arbeidstakernes stilling. Thomas Boje hevder at omstillingen av produksjonen i retning av internasjonalisering, større spesialisering og fleksibilitet har medført en trend mot et multisegmentert arbeidsmarked der statusforskjellene mellom de ulike arbeidstakergruppene blir større enn tidligere. Foretakene tar i mindre grad enn tidligere ansvaret for alle som er involvert i produksjonen, nettopp for å oppnå størst mulig fleksibilitet. I forlengelsen av dette peker John Grahl og Paul Teague på at denne segmenteringen av arbeidsmarkedet også betyr en segmentering av arbeiderklassen, ikke bare med hensyn til status, men også med hensyn til videre lojalitet og organisering. De peker i tillegg på foretakenes økende internasjonalisering og utnyttelse av de nasjonale variasjonene i den europeiske arbeidsstyrkens makt. Totalt medfører dette en desorganisering og undergraving av den fellesskapsorientering som var en forutsetning for det etablerte korporative samarbeidet. Resultatet er i følge forfatterne et styringsvakum som produserer ikke-intenderte konsekvenser som lav og ustabil vekst, stor arbeidsledighet og økende statusforskjeller. Men de er usikker hvordan dette vakuumet kan fylles; eurokorporatismen levnes f.eks. ikke store muligheter som noe alternativ. Bokens fjerde og siste del inneholder to artikler som eksplisitt tar opp konsekvensene av den europeiske monetære union. Både John N. Smithin og John Williams et al. uttrykker i sine innlegg skepsis til de optimistiske forventningene som ble knyttet til Delorsplanens program om EMU. Smithin er opptatt av innskrenkningen av den nasjonale suverenitet i den økonomiske politikken og de regionale skjevheter som EMU vil kunne innebære. Kjernen i resonnementet er en sterk tvil om at EF utgjør et optimalt område for en valutaunion, fordi landene hverken har en noenlunde jevnt utviklet økonomisk infrastruktur eller høy grad av faktormobilitet (arbeid og kapital). Williams et al. følger opp Smithin ved å hevde at premissene for EMUs fortreffelighet i beste fall er tvilsomme. De frykter at EMU vil kunne fremme en kontraktiv utvikling gjennom den deflatorisk prioriteringen med sine begrensninger på bruk av underskuddsbudsjettering og indirekte også på aktiv fordelingspolitikk. I lys av dette hevdes det at EF-landene bes om "leap before you look"; å avgi suverenitet uten å vite konsekvensene av dette. Som det skulle framgå av det ovennevnte er boken mangfoldig i betydningen av at underproblemstillingene er mange. Men dette mangfoldet er også en av svakhetene ved arbeidet. Det blir for sprikende fordi det nødvendige overordnede teoretiske perspektivet mangler eller er for upresist formulert. Utover det mer refererende innledningskapittelet og enkelte kryssreferanser er det ikke gjort noe forsøk på å knytte de ulike innleggene sammen til et mer helhetlig perspektiv. Når vi ser bort fra drøftingen av EMU er også den politiske dimensjonen skuffende lite behandlet. Det legges for liten vekt på de ulike landenes politiske system relativt til utviklingen i produksjonslivet og eventuelt hvordan EF-systemet har tilrettelagt for, eller forsøkt å tilpasse seg utviklingen. Drøftingen kan således bli for teknisk og organisasjonsteoretisk orientert. Totalt representerer boken likevel interessante enkeltbidrag til debatten om nyere økonomisk utvikling i Europa. For forskere og andre som er engasjert i internasjonal politikk skulle bidragene også kunne virke stimulerende, selv om de i liten grad eksplisitt tar i bruk analytiske verktøy fra disiplinen. Bidragene peker nemlig direkte eller indirekte på hvordan organiseringen av produksjonslivet løsrives fra det nasjonale nivået - både i regional og internasjonal retning.