Bachelor 2008

Innledning Bakgrunnen for at jeg har valgt å skrive om disse temaene, er at jeg tror dette blir utfordringer i det postmoderne samfunn. Som pedagogstudent synes jeg det er interessant å studere utfordringene dette vil føre med seg. Jeg ønsker også å skrive om Theodor W. Adorno og Walter Benjamin fordi det er to personer vi har jobbet med, og som jeg synes er interessante. Jeg vil fokusere på skole og kultur, både i det postmoderne samfunnet og hvordan jeg tror det vil bli i fremtiden. Oppgaven vil framstille dannelse fra motstridene vinkler. Jeg vil begynne med å presentere dannelsesteoretikerne Theodor Adorno og Walter Benjamin. Jeg vil drøfte hvorvidt de er aktuelle i det postmoderne samfunnet. En del vil handle om hvordan forskjellene på massekultur og elitekultur jevnes ut. Deretter vil jeg gå inn på hva dannelse er, og hva dannelse i det postmoderne samfunn er kontra, dannelse i den moderne skolen. Jeg vil skrive i et postmoderne perspektiv, og med dette håper jeg å kunne gi alternative begreper og forklaringer på dannelse. Barn og unges bruk av medier sier noe om hvordan det læres og dannes gjennom andre prosesser enn tidligere. Dette er også et tema som media vier stor oppmerksomhet, og man kan daglig lese artikler om temaet. Problemstilling og strukturen på oppgaven: Problemstillingen i denne oppgaven er: Hva er dannelse? Hvor gyldig er dannelsesteoretikerne Theodor Adorno og Walter Benjamin i det postmoderne samfunn, og om vi trenger en elitekultur i dagens samfunn? Hva er den postmoderne dannelse vs dannelse i den moderne skolen? ”Det man vil fornekte, det må man ikke bare kjenne. Man må, for å gjøre arbeidet fullt ut, også ha følt det” Walter Benjamin ”Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk” Theodor Adorno ”Oppdragelse er i dag et slags sivilforsvar mot massemedienes radioaktive stråler” Marshall McLuhan

1

Begrepet postmoderne og andre relaterte begreper Postmodernisme brukes for å beskrive et høyteknologisk samfunn som har mistet troen på at teknologien skal løse alle fremtidens problemer. Noen mener at forandringene i samfunnet skjer i en slik hastighet at det ikke er mulig å lære av tidligere tiders erfaringer. I stedet blir omstillingsevner og kreativitet sett på som positive egenskaper. Mange hevder at i det postmoderne samfunnet er det en normoppløsning. Det er ikke lengre de samme etiske og moralske reglene. Postmodernismen tror ikke på en objektiv, eviggyldig, absolutt sannhet. Det postmoderne mennesket velger heller mange ulike sannheter, og setter dem sammen slik at det tilpasses enkeltindividet. Et annet kjennetegn ved det postmoderne samfunnet er at det foregår en globalisering. Det er større kontakt mellom kulturene nå, enn det var før i tiden. Mye av grunnen til dette er de digitale mediene som gjør at det er mulig å kommunisere med folk fra hele verden. Andre faktorer er at det er blitt billigere å fly, og folk reiser mer. Det postmoderne samfunnet er også svært individfokusert. Individets lykke er det som står i fokus, og slik sett alle tings målestokk. Det moderne mennesket har et stadig større behov for å utvikle seg selv, og realisere seg selv. Ofte kjøpes lykke i materialistisk velstand, man kjøper lykke. Det er opp til hver enkelt å skape sin egen lykkelige fremtid, og alle er sin ”egen lykkes smed”. Men individets rett til å ta egne valg er ikke bare positivt. Det er også en stor forbannelse for mennesket. Det moderne mennesket er dømt til å velge selv, ingen kan velge for deg og du må velge mellom en lang rekke tilbud. Dette gjør individet frustrert og forvirret. Mange mennesker opplever også en fremmedhetsfølelse i forbindelse med det postmoderne samfunnet. Samfunnet endrer seg raskt, og mennesket kjenner seg ikke igjen i det samfunnet foreldre og besteforeldre beskriver, og det samfunnet de møter i hverdagen. Når endringer skjer raskt rekker ikke mennesket å følge med i utviklingen. Store samfunnsmessige omveltninger gjør at mennesket blir hengende etter. Det blir utviklingen som styrer mennesket, og ikke menneskene som styrer utviklingen. Mennesket kan da føle seg som en kasteball uten vilje eller retning. (Postmodernismen: Vår egen tid)

2

Hvor gyldig er danningsteoretikerne Theodor W. Adorno og Walter Benjamin i det postmoderne samfunnet? Adorno var en særdeles insisterende motstander av alle ”lettere” kulturelle uttrykksformer, inkludert jazz og film. Han hevdet også i et velkjent sitat at ”Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk”. Adorno var også kritisk til at det ble blandet populær musikk og politiske protester i forbindelse med Vietnam krigen. Han mener det er dømt til å mislykkes fordi populær musikk er for nært knyttet til forbruk. Han ser på sanger med anti-krigs budskap som ubrukelige fordi han mener sangene gjør krig til industri. Han sier at ”Når noen sier at de må synge fordi de ikke liker Vietnam krigen, vel da må jeg innrømme at jeg ikke liker deres låter” Han siktet til kjente protestsangere som Bob Dylan og Neil Young, som hadde stor suksess med forskjellige anti-krigslåter. Han mente det var en uting å blande musikk og politikk, noe jeg deler hans syn på. Hadde Adorno levd i dag ville han blitt sjokkert over antallet filmer som lages, og som inneholder temaene krig og terrorisme. Det er ingen tilfeldighet at Adorno valgte afroismen som skriveform. Det usystematiske, orddvelende ved afroismene, står som motsetning til det totalitære ved helheten og de store systemene. Adorno og Horkenheimer forsøker å forklare hvordan moderne senkapitalistiske samfunn henger sammen. De ville forklare det med en teori om massemediene som instrumenter for betydningsfull sosial kontroll. De merket seg hvordan nazistene brukte massemedia som politisk propaganda. For dem var poenget at den øvrige vestlige verdens bruk av massemediene ikke på noen måte skilte seg fra nazistenes bruk. Det dreide seg om en massiv, kontinuerlig og altomfattende påvirkning av menneskers forestilling, følelser og holdninger. Massemediene i moderne samfunn er en del av et undertrykkingssystem som virker direkte på brukerne, men uten at det dreier seg om fysisk tvang. Ifølge Adorno og Horkenheimer er teknisk, instrumentell rasjonalitet dominerende i moderne, kapitalistiske samfunn. Moderne massemedier er først og fremst et middel for sosial kontroll. Den kontrollen massemediene utfører bygger på manipulasjon og bedrag, ikke på bruk av fysisk makt. Produktene som massemediene formidler, blir uniformert og standardisert. Den stadig, sløvende gjentakelsen av akkurat det samme er kulturindustriens grunnleggende prinsipp. Tenk på forskjellige såpeoperaer på tv, der alle episodene er omtrent like. Dette vil føre til at skillet mellom høykultur og lavkultur viskes ut. I tvens såpeoperaer er det ikke den kunstneriske verdien som er viktig, men markedsverdien. Kultur blir til en vare på lik linje med andre varer. Det skjer også en sammensmelting av kultur og underholdning, der underholdningen dominerer. 3

Underholdning bidrar ikke til kunstnerlige opplevelser, men til flukt fra tanken på opprør. Kulturindustrien lammer folks motstandsevne gjennom å frata dem evnen til å kunne tenke selvstendig, eller evnen til å kunne tenke gjennom alternativer til den eksisterende kapitalistiske samfunnsordningen. Personer blir redusert til passive konsumenter av massemedienes produkter. Hver enkelt person står ensom ovenfor det store bedraget. Men det er noen utfordringer med teorien til Adorno og Horkheimer. For det første synes teorien om kulturindustrien å bygge på en meget sterk empirisk forutsetning om massemedienes faktiske påvirkningskraft. Adorno og Horkheimer synes å forutsette at de moderne massemedienes påvirkningskraft er så altomfattende at den medfører at aktører som blir utsatt for den, ikke lengre kan skille mellom fiksjon og virkelighet eller illusjon og realitet, mellom fortolkninger av realiteten og realiteten selv. Det er en vanlig observasjon at massemediene bidrar til å sette saker på dagsorden. De temaer massemediene tar opp, blir fokus for interesse og diskusjon. Men den forutsetningen om medienes påvirkningskraft som Adorno og Horkheimer bygger på er mye sterkere enn dette. Massemediene framskaffer de kategoriene som menneskene skal fortolke verden igjennom. De styrer også hvordan menneskene skal fortolke verden gjennom disse kategoriene. Fortolkningsarbeidet er allerede gjort av mediene. Personer blir redusert til passive konsumenter av ferdige skjemaer for fortolkning av verden og ferdige resepter for hvordan slike skjemaer skal brukes. Mediene påvirker derfor menneskenes tenkemåter på et mye mer grunnleggende vis enn bare ved å sette temaer og saker på dagsorden for diskusjon. Spørsmålet er om denne forutsetningen er empirisk holdbar, om det er rimelig å tro at moderne massemedier har så sterk påvirkningskraft. For det andre synes teorien å bygge på en empirisk forutsetning om at massemedienes påvirkning går direkte fra innholdet i det som blir formidlet til den enkelte, isolerte personen. Teorien hevder at det ikke finnes noen formidlende mellomledd. Innholdet i massemediene virker direkte på et massesamfunn av isolerte, likeformede individer. Et sted uttrykker Adorno og Horkheimer at ”Kulturindustrien har på en djevelsk måte virkeliggjort mennesket som specimen av en biologisk art. Av hver og en gjenstår bare det som gjør at han kan erstatte enhver annen: Han er utbyttbar, et eksemplar” Spørsmålet er om denne forutsetningen er empirisk holdbar. Et annet argument er at teorien synes å forutsette at alle moderne massemedier har et felles mål, nemlig at sosial kontroll med det formål å kvele opposisjon og hindre opprør. Teorien skiller ikke forskjellige mediesystemer. Det er lett synlig når Adorno og Horkheimer forutsetter at det ikke er vesentlig forskjeller mellom den rollen massemediene spilte i Nazi-Tyskland, og den rollen de spiller i liberale vestlige demokratier. I 4

alle tilfeller dreier det seg om medier som er innrettet på altomfattende sosial kontroll. Det er også et vitenskapsteoretisk problem med denne teorien. Adorno og Horkheimer var blant grunnleggerne av en tradisjon i moderne samfunnsforskning som blir kalt kritisk teori. Poenget her var å utvikle en samfunnsvitenskap som stilte seg kritisk til bestående samfunnsforhold. Teorien om kulturindustrien sier egentlig at i vestlige, kapitalistiske samfunn blir alle mennesker utsatt for et massebedrag gjennom kulturindustrien. Men hvordan kan Adorno og Horkenheimer selv slippe unna dette massebedraget, slik at de kan skaffe seg innsikt i hvordan kulturindustrien egentlig fungerer? Og hvordan kan de skille mellom realitet og illusjon, realitet og fiksjon, eller mellom realitet og fortolkning, når ingen andre kan det? Om alle i like stor grad er underlagt massebedraget, skulle det også gjelde for Adorno og Horkheimer (Grimen, 2004) Rokkones (2007) forteller i sin artikkel hvordan dagens kulturindustri har forandret seg betydelig fra den gang Adorno hevdet sine meninger. De unge som vokser opp i dag er ikke vant med å betale for verken musikk eller film. Siden internetts fremvekst har man sett store forandringer i musikkindustrien, og en har sett en musikkverden som har blitt snudd på hodet. Musikkindustrien har måttet se etter andre inntekstskilder enn cd-salg, som f. eks ringetoner etc. Tidligere var det et mindretall band som toppet hitlistene verden over, nå lytter vi til mange forskjellige artister og band. Vi ser en omfattende forandring innen en musikkverden der artister må tjene penger på turnevirksomhet og konserter, fordi nesten ingen kjøper plater lengre. Det nye er at det dukker opp stadig flere musikkfestivaler. Disse kulturarrangementene har blitt en særdeles viktig inntektskilde for artistene, og er en viktig møteplass for mennesker. Folk blir mer og mer vant til å gå på konsert, og de blir mer vant til å høre ukjente artister på konsert. En ser også at festivalene blir mer nisjepreget, f. eks satser Storaas festivalen utenfor Trondheim på å kombinere danseband med rock, og derfor kombinerer et gammelt og ungt publikum. Men for artistene er internett også positivt, gjennom internettsider som myspace.com har artistene kunnet gjøre ”gratisreklame” for sin egen musikk. Plutselig kunne millioner av mennesker verden over gjøre seg opp sin egen mening om musikken de hørte, uten å måtte kjøpe Cd`en eller lytte til radioen. Artister kunne spre musikken sin til et gigantisk publikum, og komme i direkte kontakt med sitt eget publikum. Men den tiden da noen få artister dominerte hitlistene er forbi, nå er det publikum som bestemmer hva de vil høre. Et stort antall artister kjemper om det samme publikummet som for ti år siden ville ha valgt en artist. Media tvinges til å dekke musikk og artister som ingen har hørt om før, og plateselskapene må ta hensyn til de nye musikalske trendene. Musikk er en av mange viktige 5

kulturbærere i samfunnet. Kultur er samfunnsbyggende og uten musikk ville mange steder rundt om i Norge vært tomme og kjedelige Artistene søker seg i større grad ut til konsertarenaer for å møte publikum, enn å gå omveien rundt et plateselskap. I hvilken grad Adorno er aktuell i dag er et velstilt spørsmål. Et svar kan være at han er aktuell på samme måte som Einsteins teorier eller Nietzsches filosofi. Når det gjelder Adorno er de som ikke forholder seg til han, avsperret fra å forstå de estetiske nødvendighetene for mye av etterkrigstidens mest avanserte kunst. Siden ikke noe kunst befinner seg i et historisk tomrom, er de også avskåret fra å begripe den kunsten som lages i dag. Men selv om Adorno har vært en veiviser innen det moderne kunstlandskapet, er det ikke tatt for gitt at hans teorier kan brukes for å forstå den kunsten som skapes i det postmoderne samfunnet. Adorno ville mest sannsynlig brukt uttrykk som relevans eller ”aktualitet”, og det må innebære at estetikken har et liv utover de verkene det engang søkte å fremføre, at det er mulig å overføre hans innsikter til det som skjer i dag. Adorno ville i en viss forstand vært skeptisk til selve kravet om relevans, som for han vil minnes for mye om den allestedsnærværende instrumentalismen, hvor noe bare blir tilkjent verdi dersom det kan brukes til noe, være et middel til noe annet. Han mener også på den andre siden at en estetikk kan være skrevet for evigheten, den må forholde seg til sin egen samtids mest avanserte kunstproduksjon. Adorno hadde et krav om at kunsten skulle være en bærer av, og gi uttrykk for all den smerten som kulturen ellers ikke kan, eller vil ta inn over seg. Dette ble utfordrende fordi kunsten som skulle innfri dette kravet ble oppfattet som klisjefyllt og forvaltet. At Adorno, i for eksempel Den nye musikkens foreldelse fra 1954, hadde foregrepet denne ”Entkunstung” spilte mindre rolle. Et annet forhold som spiller inn er hvordan Auschwitz selv har blitt brukt politisk på tvilsomme måter. Å rope ”Auschwitz” for å gi moralsk ballast til ens egen politikk er, ikke minst etter den israelske stats overgrep mot den palestinske folket, blitt noe svært tvilsomt. Adorno bringer ofte inn nettopp Holocaust for å unnskylde sine egne moralske og politiske forståelser. Dette er med på å gjøre han vanskelig anvendbar i en samtidsteoretisk sammenheng. Selv om tenkningen til Blanchot og Derrida kretser rundt det europeiske sivilisasjonsbruddet, unngår de å nevne Auschwitz direkte. Det kan være en grunn til at de ble opplevd som mer aktuelle enn Adorno på 1990- tallet. Adornos estetikk har inntil nylig nedfelt seg direkte i toneangivende samtidskunstneres rettledning, til tross for den institusjonelle og politiske utsatthet. Noe som er til ettertanke er om denne estetikken i dag har større gyldighet, mange vil gjerne unngå flere runder med Adorno. Så det neste steget vil bli å vurdere om modernismen lengre har noen interesse for oss. Adorno har sannsynligvis 6

den mest sofistikerte måten å definere for et vestlig publikum hva modernistisk kunstpraksis betyr. Derfor blir spørsmålet om Adornos sin relevans indirekte et spørsmål om modernismens relevans. Kultur er en vare med en gitt verdi på et marked. For Adorno er selvstendighet et ideal, noe kunsten prøver på, men aldri oppnår helt. Kunsten trekkes mellom viljen til selvstendighet og det som knytter den til dens varestatus. Det er mye mer akseptabelt å tenke seg at samtidskunsten befinner seg i et slikt spenningsfelt enn at den, slik mange i dag hevder, skulle ha oppgitt ethvert krav av selvstendighet. Når Adorno skriver om at kunsten virkeliggjør sin negativitet mener han ikke at den estetiske dommen, og dens rasjonalitet skal vurdere verkets suksessfullhet. Ifølge Adorno kjennetegnes moderne kunst av at formviljen og syntesen, utfordres av en sanselig heterogenitet som ustanselig truer med å forandre verket til noe livløst. I et møte med verden som ikke lengre synes å være god, harmonisk eller meningsfull trues kunsten hele tiden av sin egen undergang. Adorno ser tegn til dette hos store kunstnere. Det gis et rom innen Adornos estetikk for å tenke et begrep om formløshet som kan brukes innen rammen av dagens kunst. En problematikk som ofte stilles i tilknytning med Adorno, og hans relevans er hans påtatte elitisme. Hans kritikere peker på insisteringen på høymodernismens kritiske evne, kombinert med hans negative holdninger overfor massekulturen. Det blir en svart- hvit tenkning som ikke bidrar til å belyse dagens kultur. Selv om Adorno var en forkjemper innen medieforskning, og til tross for at han var vesentlig for britiske og amerikanske cultural studies, så er hans gjeld til den tyske førkrigskulturens elitisme så stor at hans arbeider nå må legges til side. I verste fall bidrar hans teorier til å blinde oss for de voldsomme problemer og motsetninger som preger det kulturelle fagfeltet. Ifølge den amerikanske teoretikeren Douglas Keller ser vi i dag ”et samfunn i konflikt med ulike grupper som forsøker å dominere utviklingen, med progressive og regressive krefter i strid. Med et mangfold av kulturer som gir ulike opplevelser med form og innhold i opposisjon”. Vi må gå ut over Adorno, samtidig som vi tar innover oss hans konsekvente opposisjonelle holdninger og kritiske innsikter.” Det er enkelte beskyldninger Adorno bør slippe å stå til rette for. For eksempel er han svært lite interessert i å sette den borgelige høykulturen opp mot massekulturen. Den konservative samlingen om ”klassikerne”, ”kanon” og så videre, blir for enkelt for Adorno. For også disse uttrykkene er rammet av det han ser på som en generell tingliggjøring. Til tross for at den kunsten Adorno engang forsvarte (Picasso, Beckett osv.) i dag står i sentrum av en ”borgerlig” 7

kanon av moderne mestere, kan det være interessant å legge merke til hvor radikale og annerledes disse kunstnerne var for Adorno inntil 1950 årene. Sett fra en annen vinkel er det selvfølgelig riktig at Adorno hadde et for ensidig bilde av massekulturen. Han var ekstremt lite flink til å se den styrken, den rå intelligensen og lidenskapen, som finnes i de beste filmene. Men det finnes et avsnitt i det berømte kulturindustrikapitelet i Opplysningens dialektikk hvor han ikke fremstår like svart-hvitt. Her hevder han ”Den høye kunstens seriøsitet ødelegges av spekulasjoner omkring dens effektivitet; den lave kunstens seriøsitet utslettes gjennom sivilisasjonens innskrenkninger av det opprørske motstandspotensialet som fantes så lenge den sosiale kontrollen ennå ikke var total” Tanken om at massekulturen inneholder slike motstandsmuligheter har noe å gjøre med Adornos interesse for lykkebegrepet og dets forbindelse til kroppen og begjæret. Adorno mener kulturindustrien er korrupt, fordi den utnytter folks begjær etter lykke og tjener penger på produkter som omstrukturer dem, og fordi den forhindrer kulturelle uttrykk fra å virkeliggjøre sin bruksverdi. Istedenfor å forholde seg til virkelige behov, skaper kulturindustrien falske behov, og presenterer dem overfor sitt publikum som om de var ekte. Adorno setter bytteverdien som primær, slik at kulturen setter rammene for forståelsen av egne behov. Selv noe så grunnleggende som næringsbehovet er formidlet gjennom kulturelle og dermed markedsskapte forventninger om hva som er sunt, godt, praktisk osv. Men samtidig vil Adorno hevde at kulturen alltid viser til en utside, til naturen, som sitt fortrengte andre. (Hammer, 2003) I Geelmuyden sin artikkel ”Kunnskapens lave anseelse i Norge” peker han på hvordan vi lever i en tid der berømmelse representerer enorme økonomiske, sosiale og psykologiske gevinster. Ukebladet Se og Hør er pensum på lykkeskolen, og ungers største ønske er å bli berømte når de blir store. I dag opplever vi en medievirkelighet hvor døren til det offentlige står mer åpen enn før. En kan se det positive ved det at det er en ny mulighet for ”mannen i gata”, og en utfordring av etablerte maktstrukturer. Men mange vil også hevde at denne nye medievirkeligheten ikke holder hva den lover. I vårt samfunn har kjendisdyrkelsen overtatt viktige funksjoner, og de største kjendisene opplever en voldsom heltedyrking. For noen av de største kjendisene blir det å være i rampelyset som å stimulere bekreftelsesabstinenser og tomhetsfølelse. Det postmoderne og fragmenterte selvet er på jakt etter seg selv, og det lekes med identitet og iscenesettelse i beste psykodramastil. Men i denne driften er det også en mulighet for å miste seg selv. Hvis avstanden mellom personen og markedsproduktet blir for stort blir det krise. I et nyhetsbilde 8

hvor viktige nyheter må vike plassen for kjendissladder, kan man undres om media har solgt sjelen til underholdningsindustrien. Vi ser en fordumming og forenkling av store deler av den offentlige sfære, og det vil få politiske og sosiale følger. Noe Adorno for lengst har advart mot. Som publikum har vi følelser for disse kjendisene. Vi idealiserer og devaluerer dem. Vi beundrer og opphøyer dem til fantasiobjekter det ene øyeblikket og forakter dem i det neste øyeblikket. Deres glamorøse verden er en kilde til vår hverdagsflukt, men vi forventer at de skal betale for sine fordeler ved å tåle hets og sjikane. Det ligger en identifiseringsfaktor i at vanlige folk ser at de vellykkede sliter. Når man skal vurdere Adorno sin betydning i dagens samfunn er det verdt å merke seg at han skrev ”Kulturindustrien. Opplysning som massebedrag” i 1947, og at en kritikk av massekulturen kan være mer aktuell enn noensinne, bare tenk på de sterke finansielle interessene som styrer mediene. Det var ikke selve massekulturen Adorno tar avstand fra, men hvordan massene blir hjernevasket gjennom medieapparatet. Adorno blir kraftig kritisert for sin elite- tenkning, og det mener jeg er bra. Det er synd han ikke skiller mellom smart, og mindre smart massekultur. Det er tvilsomt om han ville sett det kunstneriske i en dramaserie som ”The Sopranos”. En serie som av mange regnes som en av tidenes beste serie. Mye på grunn av at den utfordrer seerne på spørsmål som omfatter både filosofi og psykologi. Den serien er også kjent for å blande høy og lavkultur. Adorno har ingen tillit til publikums kritikk. Han ser medieresepsjonen som veldig passiv, og konsumenten som sanseløs. I kontrast til den marxistisk inspirerte ”Cultural Studies” tradisjonen som ser muligheten i massekulturen, og som vektlegger publikums evne til å lese mediene kritisk. Fremveksten av nye medier, og nye måter å bruke mediene på gjør også Adorno sin kritikk mindre aktuell. Mediebrukerne er i dag svært dyktige og aktive. Det Adorno bryr seg om er at det frie kunstverket er verdifullt og radikalt i seg selv. Avstanden til samfunnslivet er en nødvendig betingelse for kritisk vedkjenning av virkeligheten, og på grunn av det han omtaler som kunstens relative selvstendighet er han ikke like opptatt av formidling. For Adorno er kunsten en stemme som kommer utenfra, og det er en stemme som må oppsøkes. Adorno er ofte beskyldt for å være elitist, mye på grunn av hans evigvarende kritikk overfor massekulturen og favntak av høymodernismens vanskelige kunst. Andre anklager han får er å være en håpløs kulturpessimist uten forslag til løsninger, i stadig opposisjon og i overkant teoretisk. Adornos kritiske teori er i hovedsak en respons på hva han mener er den sosiale og politiske katastrofen i første halvdel av det 20. århundret. Det er et forsøk på en ny grundig teori etter 9

marxismens fallitt. Det er et motangrep til totalitarismen, slik den kom til uttrykk gjennom fascismen, men også de totalitære regimene i øst- Europa. (Hammer, 2003) I Morgenbladet (22.03.02) forteller Espen Hammer hvordan Adorno er en av få filosofer som virkelig forsterker det sanselige, han er en filosof som er opptatt av mennesket som et sanselig naturvesen. Lykke er for Adorno knyttet til en kroppslig nytelse. Han hadde for eksempel et svært liberalt syn på seksualitet, i motsetning til sine konservative motstandere. Han var ikke opptatt av å kritisere nytelse i seg selv, men falske former for hedonisme som distanserer oss fra den virkelige nytelsen som livet kan tilby. For Adorno kunne det virke som om høykulturen var hans høyeste mål. Men det er feil at Adorno er en forsvarer for høykulturen til forskjell fra massekulturen. Adorno var veldig skeptisk til det man forbinder som borgerlig høykultur. Han skrev for eksempel et essay om hvordan man skulle redde Bach fra hans tilhengere, det vil si fra en type artistisk kultur. De kulturelle uttrykkene han forsvarer er ikke høykulturelle i en borgerlig forstand. For Adorno er skillet mellom høy og lav selv et uttrykk for det falske samfunn, to deler av en istykkerrevet sannhet. Adorno er i opposisjon til massekulturen uten å stille seg direkte avvisende til den. Den nye økonomien har medført en nytelseskultur, hvor man nyter, konsumerer og lever i sanselig kroppskultur, dette tar Adorno avstand fra. Han var meget skeptisk til idealismen i filosofien, de som tenker systematisk omkring virkeligheten. En trang til å forstå ting i lys av helheter. Fremfor historiens identitetstvang ønsket han et alternativ som fant frem til enkelttingene, det særskilte og egenartige. Adorno påstår at vår moderne tid er preget av svake farskarakterer, og herav følger et manglende opprør. Vi fanges derfor lettere opp av den konsumverden han kritiserer. Uten en sterk far å stå i opprør til, dannes ikke et sterkt selvstendig tenkende individ. Adorno selv sies å ha hatt et spesielt forhold til sin mor, noe som kommer igjen i noen av hans tekster. Adorno kaller jo det han gjør for en melankolsk vitenskap. Melankolien er sentral for han, at den skal gi en innsikt i seg selv. Splittelsen av samfunn og individ, mor og barn, medfører nødvendigvis en trang til forsoning. De store kunstverkene Adorno søkte hen mot, var nettopp store forsoningsverk som samtidig viste hvor umulig forsoningen er. Adorno mener at forsoningen som eksisterer mellom individ og samfunn er falsk. Individet er mer eller mindre fullstendig integrert i samfunnet for Adorno, det finnes ingen motsetning. Det er også greit å nevne at Adorno og Horkheimers bok Opplysningens dialektikk var inspirasjonskilden til 10

Ulrike Meinhof og den venstreradikale terrororganisasjonen RAF. De så vold som eneste utvei for å ramme det bestående kapitalistiske systemet. Walter Benjamin: Fredrik Wandrup hadde et flott notat i Dagbladet (03.03.2008) hvor han skriver om Walter Benjamin, og at han er en av de mest påaktede filosofer i internasjonalt åndsliv. Men i Norge har han ikke fått samme anseelse. Kun et fåtall av hans tekster har vært utgitt på norsk, og de er for lengst utsolgt og borte fra markedet. I våre naboland derimot har Benjamin vært sterkt representert. ”Passageværket” er utgitt på svensk, og kommer snart i en dansk utgave, men det er foreløpig ikke gitt ut noen norsk utgave. Walter Benjamins skjebne er tragisk. Han ble født inn i en jødisk, velstående familie og vokste opp i Berlin. Helsen hans var dårlig, så han fikk tidlig et sterkt forhold til den boklige verden. Under første verdenskrig oversatte han Baudelairde, og i mellomkrigstida gikk han løs på Marcel Proust ”På sporet av den tapte tid”. Hans første store avhandling tok for seg opprinnelsen til det tyske, tragiske dramaet, senere fikk fransk kultur stor betydning for hans forhold til ordene og verden. I 1927 startet han på det som skulle bli mesterverket om arkadene i Paris, som han arbeidet med frem til sin død. Han bodde i lengre tid både i Paris og Nice. Han var en ivrig samler av alt fra leketøy til postkort. Etter at Hitler kom til makten i 1933, forlot Benjamin Tyskland. Da Tyskland okkuperte Frankrike i 1940, dro Benjamin på flukt. Han fikk visum til USA, og forsøkte å flykte til Portugal via Spania. Han ble stanset av spansk politi grensebyen Portbau i Pyreneene. Der ble han funnet død på Hotell de Francia. Den offisielle dødsårsaken var selvmord med en overdose morfin. Allikevel hersker det uklarhet om hva som skjedde, og både Gestapo og Stalins hemmelige politi verserer i alternative versjoner om hvordan Benjamin egentlig døde. Det uavsluttede ”Passageværket” er uten tvil en av Benjamins mest fascinerende bøker. Med utgangspunkt i de fascinerende arkadene i Paris, som ble påbegynt i 1822, gir Benjamin en fantastisk visjon av den moderne verden og menneskets plass i de fremvoksende storbyene. I tur og orden går han igjennom arkadenes fysiske historie, dessuten temaer som moter, kjedsomhet, revolusjonære retninger, reklame og utstilling, kunst og reproduksjon, økonomi, spill, nyhetsformidling, belysning, jernbanebygging, fotografi, konspirasjonsteorier, lediggang, interiør, ”drømmeby og drømmehus” og filosofiske teorier om erkjennelse og fremskritt. Alle temaene han tar opp er belyst med referanser til Baudelaire, Proust, Edgar Allan Poe og Karl Marx.

11

I Walter Benjamin sitt verk Das Kunstwerk im Zeitaler seiner technischen Reproduzierbarkeit diskuterer Benjamin det han kaller ”tapet av kunstverkets aura”. Dette tapet oppstår når ektheten forsvinner. Ektheten forsvinner fordi kunstverket kan reproduseres. Det teknisk reproduserbare verk er ikke ”ekte” fordi det ikke er bundet til sted, og ikke lenger er unikt. Kulturen blir et massefenomen, og det mister sin aura. Dette er spesielt rettet mot teater, film og fotografi. Walter Benjamin fortsetter med at man blir fange i bildene og fortellingen. Hitler og nazistene bygde et samfunn som med sine koreograferte masseopptrinn, klart definerte roller, sine overdimensjonerte og maskuline kulisser, satte samfunnet i scene, gjorde det om til et gigantisk teater for massene der de var både publikum og aktører. Benjamin var en av de få som hadde et positivt syn på datidens medier, særlig filmen og fotografiet. Han anså dem som kunst før de fleste andre, og var en av de første som utviklet det vi kan kalle en medieestetikk. Mange mener også at Benjamin oppløser skillet mellom kunst og vitenskap. Doktoravhandlingen hans ligger mye nærmere kunsten enn vitenskapen. Han forsøker som en kunstner gjør å la gjenstanden han skriver om tre frem, og han mener det han skriver om ikke passer inn i et tradisjonelt begrepsapparat. Dette er også mye av grunnen til at Benjamin oppfattes som vanskelig. Han regnes også for å være viktig innen samfunnskritikken, på den ene siden tar Benjamin vel imot de nye metodene for mekanisk kopiering. Han ser mulighetene i massekulturen, han innser at det ikke finnes noe separat rom for kritikken, men samtidig hadde han et blikk mot fortiden. Videre skriver Walter Benjamin at fascismen”ser sin sjanse til å la massene komme til uttrykk(men ikke til sin rett)” Nazismen estetiserte politikken, men som Benjamin påpeker: ”Alle forsøk på å estetisere politikken kulminerer i ett punkt. Dette punkt er krigen. Krigen og bare krigen, gjør det mulig å stille opp et mål for en massebevegelse i største målestokk, samtidig som man verner om de overleverte eiendomsforhold” (Guldbrandsen, 2005) Presentasjon av danning i det postmoderne samfunn Hva er den postmoderne dannelse? I sin artikkel ”Mot et utvidet danningsbegrep” forklarer Lars Løvlie at begrepet danning har vendt tilbake fordi det hører sammen med ord som oppdragelse og undervisning, opplæring og utdannelse, som savner et mer omfattende kulturkritisk begrep. Videre hevder Lars Løvlie at danningsbegrepet alltid har vært preget av den lokale nasjonale sammenheng. Det er i første rekke et kulturrelativt og normativt begrep, bestemt av en epokes politiske og sosiale målsetting. Et terskelbegrep kan danning kalles, det markerer grensen mellom det deskriptive, det som er, og det normative, det som vi bør være. 12

Dagens samfunn er det Løvlie(2000) kaller for en postmoderne tilstand. Han ønsker å gi dannelsesbegrepet et postmoderne innhold. I stikkordsform kan den beskrives som det flerkulturelle, og det digitale. Felles for disse ordene er at det viser til en tilstand der kunnskap, autoritet og pedagogisk målsetning ikke lenger er en fast størrelse, men tvetydig og preget av motsetninger og motsigelser. Han påpeker at dannelsesbegrepet igjen har relevans i pedagogikken etter utdanningsreformene på 1990- tallet, hvor begreper fra næringslivets tenkning har fått innpass. Diverse begreper som målstyring, effektivisering og kvalitetssikring peker på en mer prestasjonsorientert pedagogikk. Løvlies målsetting er ikke å kritisere alle farene med det teknologiske samfunnet, han vil se på hvilke nye muligheter det er for danning gjennom kulturmøter og på internett. Han foreslår et utvidet danningsbegrep med tre forskjellige sider. Først den tradisjonelle innvielsen i kulturarven, deretter den kritiske behandlingen av denne arven, og tilslutt evnen til å mestre ulikhet følelsesmessig og intellektuelt. Overgangen fra innvielse til resepsjon av kulturarven flytter danningens tyngdepunkt fra teksten til leseren. Løvlie(2000) nevner i sin artikkel ”Mot et utvidet utdanningsbegrep” Humboldt og Hegel. For de betydde danning kvalitative overganger i kunnskap og innsikt, forståelse og dømmekraft. Teknokulturell danning er et forsøk på å beskrive danning i et postmoderne, teknologisk samfunn påstår Løvlie(2003) Han hevder videre at det teknokulturelle henspeiler til det digitale og det flerkulturelle samfunnet vi lever i. Vi bruker mange digitale hjelpemidler i hverdagen, og har blitt så innøvde at vi ikke lengre tenker på at vi bruker dem, vi er teknokulturelle individer. Tid, sted og mengde er ikke lengre viktig. Løvlie(2003) fortsetter sin artikkel med å hevde at den teknokulturelle danning, er en danning der en bruker begreper og lignelser for å beskrive forholdet mellom mennesker og natur, og mennesker og maskin. Dette blir kalt kyborgen, en metafor som symboliserer dette forholdet, den er også en metafor for den postmoderne teknokulturen. Enkelt å greit er alle individer en kyborg, alle bruker data, telefon/mobil, kjører bil eller andre former for å komme i kontakt med omverden. Tanken om et sentrert jeg, en universell fornuft, og en allmenn argumentativ logikk hører til den historiske formen for herredømme og autoritet som vi kaller det moderne. Videre går danningsperspektivet ut på å ha evnen til å argumentere, og få en begrunnelse av ting som skjer. Folk har forskjellige måter å se og forstå ting på, og folk har kritiske holdninger til ulike situasjoner og selvrefleksivitet. Så er det en vurderingssak om kyborgkulturen åpner for nye individualitetsformer eller om våre tanker blir skitnet til av 13

informasjon og data. Dette er det ingen fasit på, men kyborgkulturen kan bli en arena for kynisk maktspill, men også være et sted med ubegrenset frihet. Meningsdannelse er ikke lenger upåvirket av medier og informasjonsteknologi. Mediene og informasjonsteknologien er sammensvevet med oss og preger arbeid, hverdag, behov og ønsker. Teknologien er aldri nøytral, vi kan ikke velge den som enten venn eller fiende. Informasjonsteknologien bør sees på som en sosial hendelse som vi hele tiden blir forandret igjennom. Når kulturformidlingen basert på fellesskapets muntlige overleveringer ble erstattet av skriftkulturen, ble det åpnet et rom som den moderne individualitet kunne utvikle seg innenfor. Og kyborgkulturen åpner for nye individualitetsformer. Medieforskningen fokuserer på aviser, radio, tv, reklame og kulturindustri og har ikke oppdaget de interaktive mediene som har utviklet seg i skyggen av massemediene. Informasjonsveksten og utviklingen av digitale medier og virtuell virkelighet er ifølge Jean Baudrillard en virkeliggjøring av opplysningstidens idealer. Søby (1996) forteller i sin artikkel ”Vi blir alle kyborgere” om hvordan informasjonseksplosjonen medfører en kommunikasjonsforstoppelse. Postmoderne diagnoser treffer tekststrømmens meningsløshet i reklame og tv, og viser det moderne offentlighetens sammenbrudd, men treffer ikke det kaotiske og komplekse livet på internett. Internett står ovenfor en voldsom utfordring med nasjonal sensur og kommersialisering. Allikevel skapes det store muligheter med den digitale hverdagen. Det utvikles nye soner for ”offentlighet” hvor deltakerne kan kommunisere med hverandre uavhengig av tid og rom. Det er muligheten for å veksle mellom rollen som deltaker og rollen som tilskuer. Dataformidlet kommunikasjon supplerer eksisterende former for sosial interaksjon, men kan også være en arena for en ny type sosial samhandling som erstatter gamle former. Gjennom de ekstraordinære simuleringskreftene kan en presse uttrykk og inntrykk mye lengre enn vi i dag har evne til å forestille oss. Imidlertid befinner ikke det digitale mennesket seg i en fri strøm i cyberspace. Utgangspunktet er dets medfødte evne til å handle forskjellig i virkelighetens mangfold av rom. Den digitale revolusjonen vil også kreve sine ofre. Freud påpekte i ”Kulturens ubehag” (1929) at utviklingens pris var disiplinering, sublimering og undertrykkelse av begjæret. Samtidig karakteriserte han sin samtids teknologi slik: ”Med alle sine forskjellige verktøy fullender mennesket sine egne organer – de motoriske så vel som de sensoriske – eller han utvider grensene for deres prestasjoner. Mennesker er så å si blitt en protesegud, temmelig storslått når han ifører seg alle sine hjelpeorganer, men de volder han fra tid til annen meget besvær.” Tar man utgangspunkt i Freuds sivilisasjonskritikk er det ennå for tidlig å si om fremtidsmennesket vil føle seg hjemme i alle de nye rommene den digitale hverdagen skaper. 14

Menneskene på nett opptrer og eksisterer i mange forskjellige roller og sammenhenger. Denne nye multiple personligheten er en nettnomade og ligner mer på en kyborg enn et menneske. Freud hevder også at underholdning er kompensatorisk, og at det er en erstatning for noe annet. C- generasjonen Brudalen (2007) skriver om C-generasjonen. Denne generasjonen er født mellom 1980 og 1995. De beskrives som digitalt fullkompetente, og spiller, chatter og mailer uten stopp. De er oppfostret av hengivne foreldre som fortalte dem at de var spesielle, de fikk pokaler og priser bare for å delta, og ble oppfordret til å bli akkurat det hva de ville. Dette har ifølge ”60 minutes” ført til at C-generasjonen har en arbeidsetikk som ikke nøyer seg med å jobbe for bedriftens heder og ære. Tvert imot har denne generasjonens ønsker om tilpassede arbeidsplasser med lek, moro, sosialisering, venner og egendefinert velbehag ført til at amerikanske arbeidsplasser er tvunget til å endre policy for å beholde C-generasjonen, som ikke nøler med å forlate en arbeidsplass hvis ikke behovene blir tilfredstilt. Dannelsesprosessene C-generasjonen gjennomgår er preget av en form for selvrealisering. Den kan gi økt innsikt i, og være med på å danne ens meninger, standpunkt, ønsker og samfunnsengasjement. Nettet selv har ikke noe innhold, det står brukerne for, og det er en mengde innhold som forkastes og produseres hver dag. Våren 2007 var det også flere presseoppslag angående utbredelsen av Facebook-bruk på arbeidsplasser. Det ble vinklet til at Facebook kunne være farlig for sikkerheten på arbeidsplasser. Med deling av informasjon som kunne være sensitiv og taushetspålagt. Men det største problemet var tidsbruken på dette nettstedet, og flere arbeidsplasser sperret for bruk av Facebook. Slike klare signaler blir mottatt også av ungdom og C-generasjonen, og selv om de aktivt bruker nett som kilde til informasjon og nyheter gir de også uttrykk for at de anser disse for å være av mindre verdi, og kommunikasjon via MSN, Facebook og lignende er ikke passende for seriøse jobbrelaterte formål. Som dannelsesprosess blir verdien ikkeeksisterende i en mangel av disse sannhetene andre kommunikasjons og informasjonsplattformer hevder å ha i kraft av sin tradisjon og historie, uten å videre forsøke å bevise dette, eller motbevise C-generasjonens midler for informasjon og kommunikasjon. Det blir en underkjenning av C-generasjonens sine kunnskaper, både teknisk og sosialt, som muligens er en av grunnene til at de digitale skillene øker. Å dele er en viktig del av brukernes hverdag. Gjennom bruk av MSN, Nettby og Facebook deler de musikk, interessante nettsteder 15

og sender hilsninger til hverandre. At det er gratis gir et flott grunnlag for brukerne, de er klar over at de er overvåket av andre, men de føler kontroll over hva de gir ut. Denne ta og gi mekanismen er grunnlaget for å delta på slike plattformer, og det virker som en form for selvjustis på de respektive plattformene bestemmer hva som er greit å vise, eller ikke. Et annet aspekt ved disse plattformene er at menneskets titterbehov kommer til syne. Brukerne ser på andres profiler, andre ser på deres og dette er inneforstått. Det er også forskjell på hvor personlige de forskjellige plattformene er. Facebook og Nettby er mer personlig, og du inviterer eller blir invitert til å bli lagt på venneliste til en person. Youtube og MySpace er eksempler på plattformer hvor man publiserer stoff i all offentlighet. De unge har også klare meninger om forskjellen mellom tradisjonelle medier og nettet når det gjelder nyhetsinformasjon og nettet som kommunikasjonsform. De er tydelige på at papiraviser og tv er mer seriøse, enn det man finner på nett. Presentasjon av danning i den moderne skole Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes sier at vi må lese de riktige bøkene. Han kommer med den formanende leksjonen i hva som er riktig og viktig å tilegne seg. Det skal helst være de ”store” kunstverkene som Ibsens ”Peer Gynt”, Munchs ”Skrik” etc. Hernes skapte med den forrige lærerplanen i stor grad sin egen kanon for grunnskolen. Innholdet i kvalitetsreformen var svært tydelig på hva slags innhold elevene skulle studere. Noe av grunnen til dette er at den ble skrevet i kjølevannet av kanondebatten, som påbegynte i USA på slutten av 1980-tallet. I denne debatten ble det hevdet at skolen skulle være nøye med å fastsette et innhold, som skal være en veiviser til kultivering eller allmenndannelse. For eksempel må det være frihet til å lese tekster av både Ibsen og Ari Behn, lytte på både jazzmusikk og rockemusikk. Disse grensene bør være åpne fordi det som er tåpelig, naivt og ”smakløst”, kan ha en dannende effekt. Wittgenstein sa en gang at den amerikanske filmen, i motsetning til den engelske, var både naiv og tåpelig, men nettopp denne tåpeligheten kan være lærerik. Ifølge Pisa undersøkelsen er den finske skolen langt bedre en både den norske, svenske og amerikanske skolen. Noe av årsakene til det kan ligge i at finnene satser på kunnskapsfokusering og disiplin. De har også hevet lærerens nivå og status, og de begynner med karakter fra tidlig i skolegangen. Det har i lengre tid foregått en debatt i norske medier angående den norske skoles kvalitet. Mange har forskjellige løsninger til problemene, noen mener at det er lengre lærerutdanning som må til, andre mener at det er elevene som bør lære 16

seg strengere disiplin. Andre igjen mener det er foreldrene som har skyld i tilstanden på skolene. Jeg vil hevde at det er kunnskapens lave anseelse som er en viktig faktor til at vi har slike tilstander på skolen. Mye er forandret seg i medielandskapet de siste årene, og mediene kappes daglig om å undervurdere sine lesere, lyttere og seere. Seriøse aviser synes det er viktigere å anmelde siste bilkjøringsspill enn å fortelle om kunnskapsrike bøkers tilblivelse. Man er så redd for å miste grepet om de unge leserne at man mister grepet om seg selv og sin berettigelse. Formidling av erkjennelse er i dag nærmest å regne som en undergrunnaktivitet. Restutøverne av denne selsomt ulønnsomme og hurtig utdøende beskjeftigelse kan oppleve seg selv som en svakt organisert motstandsbevegelse. Man speider liksom hele tiden etter en annen med binders festet i jakkeslaget. Det nye mediehverdagen har også skremmende resultater, en vil merke at brukerne i bratt avtagende grad er i stand til å formulere seg skriftlig og muntlig. I USA blir det anslått at en tredjedel av befolkningen er funksjonelle analfabeter. Det vil blant annet si at de er ute av stand til å tyde giftadvarselene på medisinflasker. Slik sett kan det blant kynikere menes at problemet over tid vil løse seg selv. Det ulykksalige er at man i mellomtiden vil få kulturelle klasseskiller som ingen skatt kan utligne. ”Nerd” er i Norge et skjellsord som er ment å skulle fattigsliggjøre de kunnskapsrike og skoleflinke. Det er bare ”nerder” og sosialt strandede eksistenser som pugger og gjør mer enn forventet her i landet. De øvrige erfarer stort sett at livet oppfører seg minst like fint uten den belastningen som kunnskap uheldigvis medfører i våre trakter. Kunnskap avstedskommer sjelden noen form for anseelse her i landet, i et land hvor status og helgenglorie for en stor del bare tilkommer uforferdede muskelbunter eller gjallende tomme kjendiser, gir det seg selv at skolens innhold havner på jumboplass i Europa. Pedagogisk utfordring i skolen I Wiese sin artikkel ”Pedagogisk utfordring i skolen” skriver han om at det er bred enighet om at barn og ungdom må lære seg å bruke PC i skolen. For de foreldre som sliter med å få avkommet til å gjøre annet enn å sitte foran PC en mesteparten av døgnet, må prioriteringen virke underlig. Og det er grunn til å være litt skeptisk til skolefag der det er elevene som lærer opp sine lærere, hvis man skal tro noen av anekdotene man hører. Læring av bruk av datamaskin er et eksempel på noe av det selvmotsigende ved læring satt i et skolesystem. Siden de personlige datamaskinene dukket opp midt på åttitallet, har de fleste som da var ferdig med grunnskolen stort sett lært seg å bruke dem. Det har de gjort uten skole. Det skyldtes et rimelig enkelt prinsipp: Dersom noe er tilstrekkelig nyttig, eller 17

tilstrekkelig morsomt vil vi lære oss det selv. Det samme gjør barn. Verken PlayStation eller Nintendo kommer noen gang til å bli satt på skoleplanen. Ingen har foreslått mobiltelefon som valgfag, selv om både Wap og nedlastning kan være vanskelige instrumenter. Alliansebygging og strategi i Counterstrike trenger ikke komme på pensum. Å skrive i tekstbehandling er, når sant skal sies overraskende enkelt å lære. Og nettet i seg selv lærer man seg selv overraskende lett. Hemmeligheten er jo nettopp at det er verktøy til enkelt å søke opp informasjon. Barn som vokser opp i dag lærer at svaret på det aller meste finnes på Wikipedia, vår tids svar på Hakkespettboka. Det er kanskje nettopp det å omgås den nye teknologien med forsiktighet som skal læres bort, men det spørs om det hjelper. Her bruker man noen år på å innøve personvern inn i hodet til barn og unge. Man lærer dem at de aldri må legge igjen fullt navn og bilde på nett. Så kommer det seilende en tjeneste som heter Facebook, og på noen få måneder ligger en million av oss ute på nett. Med fullt navn og bilde. Dette nettsamfunnet er veldig populært, og jeg kjenner ingen som ikke er medlem av dette nettsamfunnet. Det å lyve på alderen i Facebook er enklere enn å snike seg forbi kontrolløren på kino. Spør du de unge er det de frykter aller mest å treffe sine foreldre der. Men kanskje er datamaskinene i skolen bra fordi man trenger at andre fag læres mer effektivt ved hjelp av dem. PC ene er ment som verktøy til læring i andre fag. Problemet er at det ikke er så enkelt å dokumentere nytteverdien. Flere undersøkelser i USA har konkludert med at omfattende PC bruk slett ikke øker læringsutbytte. Skoler har begynt å ta PC ene ut av klasserommet igjen. Et av problemene er at maskinene ikke hjelper elevene til å fokusere. De distraherer, og tar fokus vekk fra arbeidsoppgavene. Et eksempel på dette ser man jo ved at flere tusen skoleelever var medlem av en Facebook gruppe som het ”Stryker jeg til eksamen, så skylder jeg på Facebook”. Å sette et barn eller ungdom til ”å ta ansvar for egen læring” med en netttilkoblet PC er som å be noen gjennomføre en slankekur midt i en godtebutikk. Det er jo så mye annet morsomt der ute, det er mange sosiale nettverk som må pleies og vedlikeholdes. Strekker ikke fritida ved PC en til, må man jo bruke av skoletiden. Skal man i en tid da avbrytelsene kommer kontinuerlig trene opp barna til å skru av og konsentrere seg, eller lære dem til å leve med støyen og fungere midt i distraksjoner og kaos? Ideen om PC en som arbeidsredskap skjuler at datamaskinen har transformert seg til vår

18

fremste underholdningsleverandør. Det er liten tvil om at de som har evnen til å arbeide konsentrert i fremtiden vil ha en fordel. Hva er digital dannelse? Det er viktig at elevene kan spesielle program, og mestrer webbasert internettprogramvare. Men i et postmoderne samfunn er det alltid et spørsmål om hvilke programmer som skal kunnes. Og om de vil være like viktige om et par år, og om det skal være kommersielle aktørers programmer som skal få innpass i skolen. De seneste årene har vi også sett at bilde og video spiller en større rolle i skolesammenheng. Det er viktig å se på det som en alternativ uttrykksform til lineær tekstfremstilling. Det vil også bety at lærerens rolle blir forandret. Det er også sentralt at elevene lærer seg å finne frem i internettjungelen. Internett har en mengde med informasjon, men det er ikke alle kildene som er like pålitelige. Det er avgjørende at elevene lærer at all informasjon er påvirket av den som skriver den. Selv internettleksikon som Wikipedia. Det er også viktig at elevene læres mediekritiske holdninger, og lærer at bilder og video også kan manipuleres. Dannelse i den postmoderne samfunn vil føre til at elevene må ta større ansvar for egen læring enn tidligere. Elevene vil være forpliktet til å skrive for offentligheten, og gjøre seg selv mer synlig. For eksempel gjennom Wikipedia, der eleven kan skrive om lokalmiljøet eller en faglig ”hobby”. Det vil også være mulighet for å integrere uformelle læringsarenaer med formelle læringsarenaer. Et eksempel er ved at man bruker Wikipedia i skolesammenheng, eller man bygger en virtuell drømmeskole i det populære internettsamfunnet Second Life. Så spørs det om internett kan inspirere til deltakelse i andre sosiale felleskap, eller om internett hovedsakelig brukes til å bevare eksisterende sosiale relasjoner. Jeg tror det vil være slik at særlig nettsamfunn som Facebook er kommet for og bli. Man vil pleie sine relasjoner og utvikle sosiale nettverk med dem man har på sin venneliste der. Digital dannelse knyttes også til rene ferdigheter, som ikke nødvendigvis krever overveielse. Dette kan for eksempel være evnen til å ta i bruk nye hjelpemidler som er basert på digitalteknologi. Dette medfører både å kunne bruke minibank, mobiltelefon, digitalkamera og internett. I forbindelse med undervisning knyttes dannelses- og ferdighetsaspektene til digital teknologi. Ferdigheter forenes med at elever skal lære å bruke noen standard dataprogrammer. For eksempel tekstbehandling og regneark, til fremme av egen læring. Inkludert i dette ligger også et dannelses -aspekt knyttet til å finne og vurdere stoff fra internett. Ettersom mye av stoffet som

19

er tilgjengelig fra internett fremstår som uferdig, må digital dannelse også omfatte kompetanse til å vurdere digital informasjon. (Presentasjon av IKT og læring, 2007) Digital dannelse er mer enn ferdigheter i å bruke teknologien. Det handler om å utvikle kvalitetsinnhold, samhandlingsevne, innovasjon, formidlingskompetanse og en levende og reflektert digital læringskultur. Ikke bare enkeltmennesker, men også samfunn vil måtte utvikle og praktisere digital dannelse og global bevissthet. For vår egen del bør det innebære å strekke oss utover være egne nasjonale mål. Elever vil lære å samhandle på tvers av kulturer, dette er ferdigheter som etterspørres av et marked som er en del av en global handel med varer og tjenester. Å styrke samhandlingen mellom mennesker ved bruk av kommunikasjonsteknologi er viktig både her hjemme og i andre land. Vi må lære oss hvordan vi skal utvikle hensiktsmessig sosial samhandling støttet av kommunikasjonsteknologi. Det norske utdanningssystemet har mye å lære av det kunnskapsintensive, globaliserte næringslivet. Funn og erfaring fra kunnskapsforskning i privat sektor kan være en viktig kilde til læring og nytenking innen utdanningssystemet. Nivået på fremtidens kunnskapsbaserte produksjon av varer og tjenester vil avhenge av utdanningssystemets evne til å utdanne mennesker med de ferdigheter, holdninger og kunnskaper som er mest kritiske. Teknologien har nå blitt så god at det er de sosiale ferdighetene som er den begrensende faktor, ikke teknologien. Kompetanse i samhandling og kunnskapsdeling på tvers av landegrenser og kulturer er kritisk kompetanse for å oppnå økonomisk verdiskaping i vår tid. Næringslivet trenger medarbeidere med sosiale ferdigheter for samhandling ved bruk av databaserte kommunikasjonsløsninger. Et konkurransedyktig Norge fordrer mennesker som er øvet i levende dialog, fortellerkunst, lytting og læring med mennesker fra andre land og kulturer. Danning i den postmoderne sammenheng Jeg er enig med Arne Næss i at dannelse innebærer at vi må akseptere at vi forandrer oss. Det ligger i ordet, noe skal dannes. Vi mennesker skal forandres. Å være menneske er å være i forandring. Selvinnsikt er derfor vesentlig i dannelse. Dannelse betyr gjerne en persons sett av allmennkunnskaper, kulturell oppførsel og innsikt som det tradisjonelle samfunnet vurderer som høyverdig og fint. Dannelse er et språklig, kulturelt og historisk betinget begrep med sammensatt betydning. Andre synonymer for dannelse er kultur, fostring og god oppdragelse. Teknokulturell dannelse er et forsøk på å beskrive dannelse i et postmoderne, teknologisk samfunn. Dette er et veldig ungt samfunn, bortsett fra å beskrive trender vet vi ikke hvordan teleteknologien vil bidra til å forme dannelse de neste tjue årene. Dannelsesbegrepet har 20

endret seg de siste 200 årene. En rekonstruksjon av begrepet må ta høyde for at vi i dag tenker annerledes om oss selv, og at vi lever i en kultur og med en teknologi som de gamle dannelsesteoretikerne ikke var i nærheten av å forestille seg. De var medlemmer av Frankfurterskolen sammen med Max Horkenheimer, Walter Benjamin og Jurgen Habermas. Frankfurterskolen tok utgangspunkt i den unge Marxs tanker, og ønsket å ta en kamp mot den borgelige fornuft. Adorno var sosiolog, filosof og musikkviter. Tanker om musikk, musikkens funksjon og dens betydning i menneskelivet går langt tilbake i tid. Forbrukeren ble forstått som en manipulert, viljeløs og passiv mottaker av signaler fra produsentene av forbrukervarene altså kapitalistene. Forbrukerne levde falske liv med falske behov og drømte masseproduserte drømmer, som var skapt av underholdningsindustrien. Grunnlaget for disse utsagnene er det klare skillet som trekkes mellom materiell og åndelig kultur. Den egentlige og ekte kulturen, og menneskelige verden kan ifølge Adorno og Horkheimer verken finnes i forbruket eller i det materielle. Kulturen finnes i det åndelige, moralen eller i religionen. Både teknologien og forbruket blir her sett på som noe som kommer utenfra, og som truer kulturen, mennesket og det ekte. Adorno og Horkheimer fremsetter påstander som ”det nye ved massekulturen er at det utelukker det nye, at dannelsen forfaller, at kulturindustriens store fiende er det tenkende subjekt, og endelig at det er en kultur som er i ferd med å likvidere seg selv.” Drøfting av temaet dannelse Essayet ”Ein utdana mann og eit dannig menneske” som Jon Hellesnes skrev i 1969 er fortsatt aktuelt i dag. Han ønsker å gjenreise ideen om dannelse, og mener at det står for en målsetting all utdannelse bør strebe etter. Dannelse betyr blant annet at en forholder seg til og problematiserer samfunnet som en helhet, ikke bare utvalgte deler av det. Med dette menes at dannelse er noe som skal mette menneskets liv på alle områder det utfolder seg. Som kanskje også medvirker til at det ikke bare utfolder seg på ett, men på mange områder. Skolen skal formidle bevissthet om verdier på alle livets områder. For eksempel estetiske verdier, etiske verdier, den skal inspirere egen kreativ evne og den skal formidle kunnskap om kulturtradisjonen i vid forstand, og vilje til å føre videre de verdier som er nedlagt her. I dag er det ikke minst viktig at skolen forbereder dagens unge på de utfordringer som oppstår etter at Norge ble et flerkulturelt samfunn.

21

I Thomas Hylland Eriksen sitt essay ”Hybrid kreativitet” fokuserer han på kulturell identitet på innvandrerbarn i ungdomsalder. De har ifølge Eriksen tre valg på en skala for identitetsblanding: ren identitet, bindestreksidentitet eller kreolsk identitet. Ren identitet definerer seg selv basert på en kontrast til andre, en konservativ holdning som forenkler synet på sin egen kultur med ”innenfor” og ”utenfor”. Denne typen identitet er en forutsetning for fundamentalisme, men representerer også en viss stabilitet hos individet, som ikke trenger å definere sin egen identitet basert på nye impulser. Bindestreksidentitet, som eksisterer hos innvandrerungdom tar med seg sin originale identitet og tilpasser seg det nye landet uten helt å oppgi lojaliteten til sin etniske bakgrunn. Den siste identiteten er den kreolske, der blandes kulturelle elementer slik det passer. Disse innvandrerungdommene vil trolig være mest mottagelige for massekulturens påvirkning, fordi disse vil enkelt plukke opp nye elementer i sin identitetsoppbygging. Samtidig kan en bevisst, kreolsk identitet velge å se bort fra forflatende elementer i massekulturen, og kombinere lokale, kulturelle elementer med et kreativt resultat. I Imerslund artikkel ”Dannelse og kompetanse” forteller han om hvordan skolen klarer å vise at eleven i størst mulig grad bør se disse ulike livsområdene i en forbindelse og møte dem med en enhetlig grunnholdning, da er den kanskje på vei til å formidle dannelse. Det er en vanlig oppfatning at skolen har mistet mye av sin status som kunnskapsformidlende instans. Kunnskap er lett tilgjengelig gjennom mange forskjellige kanaler, for eksempel via tv, film, internett og via flere og bedre bøker. Mange unge lærer også i dag betraktelig ved å reise. Skolens rolle har forandret seg mer fra å være en forberedende prøve til å bli en motkultur. Skolen skal vise oss at de ikke materielle verdiene som ligger i litteratur, musikk og kunst er verdifull for oss alle. Skolen skal også vise oss at verdier som medmenneskelighet, toleranse, menneskeverdstenkning, demokrati og humanisme er urokkelige verdier, selv om de ikke lar seg kombinere med næringslivets og kapitalismens grunnverdier. Med andre ord bør skolen gi de unge en tyngde av estetisk og etisk dannelse som hjelper oss med å stå imot krefter som trekker oss i feil kurs. Skolen kan også sees på som en motkultur til internett. Å surfe på nettet vil si at man utsetter seg for kaotisk og ustrukturert informasjon, fra alle slags avsendere med all slags bevisst og ubevisste hensikter. På den måten er internett et godt bilde på det postmoderne samfunn, som gjerne fremstilles som usammenhengende, fragmentert og umulig å etablere en helhetlig forståelse for. Dannelse vil si at man prøver å stå 22

imot denne oppfatningen av samfunnet, og prøver å skape en sammenheng og mening, ved at man selv fastholder noen grunnleggende og umistelige verdier. Dannelse vil si å stå imot det postmoderne. Dannelse vil også si at man ikke tillegger all informasjon like stor betydning, men en har fått en vurderingskraft til å velge og vrake. Familiens rolle som sosialiseringsarena synes svekket i dagens samfunn i forhold til tidligere. Barn har ikke lengre den nære forbindelse med foreldre, besteforeldre, eller andre familiemedlemmer som de hadde tidligere, derfor er også skolen et viktig organ for fellesverdier. Dannelse står som noe som er felles for mange mennesker, og som tjener fellesskapets sak. Dannelse gjør deg interessant som venn, medmenneske og medansvarlig samfunnsborger. Dette bør det være skolens ansvar å formidle. Forskjellen på elitekultur og massekultur jevnes ut På nettsiden til Nina Enger står det om hvordan en kan se tegn til at forskjellen på elitekultur og massekultur jevnes ut, og at man bør vurdere om elitekulturen har utspilt sin rolle. En ser tegn til at det jevnes ut ved at for eksempel kjente skuespillere fra teater ønsker å spille i ”Hotell Cæsar”. Et tankekors er hvorfor det er så stor forskjell på statusen til varierte kunstformer. For eksempel blir film på kino regnet som kultur, og film på video regnet som ukultur. Videre blir drama på teater regnet som kultur, og tv-drama blir regnet som ukultur. Dette er en bedragersk og elitistisk måte å vurdere kulturuttrykk. Noe annet som blir drøftet er pengestøtten til høykulturen. Mesteparten av denne kunsten, malerier, opera, klassisk musikk og moderne musikk får mye pengestøtte, men er lite publikumsvennlig og har lave besøkstall. At folk bruker såpass mye tid på massekultur er et tankekors. Det kan være en lengsel etter felleskap som gjør at vi fyller hodene våre med det samme stoffet, som i seg selv ikke fører til nye perspektiv, men som på sin måte gir oss et felles ståsted og gir oss noe å prate om. Leser man dagens aviser gir jo andres elendighet noe som gjør at vi kan prise oss lykkelig over vår egen hverdag. Det postmoderne samfunnet gir menneskene mange valgmuligheter. Tradisjonene viskes ut og de kommersielle kreftene setter sitt preg på samfunnet. For å gi et forsvar for elitekulturen kan man si at frykten for oss selv holder oss langt unna elitekulturen. Det er enkelt, lett og morsomt å la seg underholde av massekulturen. Langt mer anstrengende er det å lytte til klassisk musikk eller beundre et kunstverk. Elitekulturen er ofte forbundet med en publikumselite hvor opera, dikt og verk av kunstnere med bakgrunn fra utdannelsesinsitusjonene blir ansett som bedre enn tv-dramaer og amatørkunst.

23

Mange nyter også både elitekultur og massekultur av grunner som ikke har noe med selve kulturens kvalitet å gjøre, enkelte ser på nytelse/nytte verdien av de to forskjellige gruppene. Nytelsesverdien er et begrep som er lett å forstå, og som alle kan forholde seg til. En må se på nyttig kultur som noe befriende for individet, at det bidrar til utvikling og ettertanke, og har verdi for brukerne. I et historisk perspektiv kan det se ut som om det postmoderne samfunnet er med på å krystallisere disse forskjellene (nytelse vs nytte) Selv om alt tilsynelatende blir likere og likere som resultat av globaliseringen vises klare trekk på at det er to motpoler som manifesterer seg i form av mennesker som søker nytelse, og mennesker som søker nytte. Ved første øyekast ser det ut til at massen er et middelmådig publikum som velger den amerikaniserte underholdningen på tv, og som underdanig løper og kjøper sjampoen det reklameres for. Som en forsterkning av denne middelmådigheten blir Idol hovedoppslaget i avisene. Mange mennesker lar seg lure av media og fordummes i prosessen. Evnen til å tenke selv er redusert, og mennesket blir et bytte for situasjonene. I det postmoderne samfunnet blir virkeligheten hele tiden beskrevet og fortolket gjennom massemediene. De ordner virkeligheten for oss, enten vi snakker om TV2 Nyhetene eller en dokumentarfilm. Og det er rundt salgbare mønstre, det er alltid snakk om konflikt og oppløsning av konflikten. Det deles inn i helt/skurk mønstre hele tiden og massemediene setter virkeligheten i scene, og fungerer gjerne slik at mediene blir selve virkeligheten. Men situasjonen er ikke helt mørk. Det er økende vekst i folk som velger høyere utdannelse. De tradisjonelle yrkesutdannelsene som ingeniør- og økonomistudiene blir gradvis erstattet av kunnskapsstudier som for eksempel filosofi, psykologi og sosiologi som det er stor etterspørsel etter i samfunnet, og som studenten velger for å tilegne seg kunnskap om jorden, naturen og forholdet mellom menneskene som oppholder seg der. Sammen med kunnskapsstudiene ser vi at også en sterk vekst i unge studenter som ønsker en kreativ jobb. De ønsker å se samfunnet fra flere vinkler, snu hver stein, og stille spørsmål til gamle sannheter. Noe annet oppsiktsvekkende er det voksende antallet på Alternativmessen som avholdes i Oslo, Bergen og Trondheim. Mange mennesker er i ferd med å løsrive seg fra sine daglige rutiner for å skaffe seg kunnskap innenfor alternativ behandling, psykosyntese og bevissthetstrening som for eksempel meditasjon, yoga og Tai Chi. Når en ser på den stadig større interessen for disse grupperingen kan det se ut som pendelen er i ferd med å snu for de utspekulerte voldsfilmene, de konfliktfylte såpeoperaen, de voldsomme tegneseriene og en del av de useriøse debattprogrammene. Den spirituelle interessen som sprer seg over hele verden er bare synlig for de som er opptatt av den, men når folk strømmer på til ulike organiserte 24

former for bevissthetsutvikling vil det øve innflytelse på den kollektive bevisstheten slik at flere og flere individer ”våkner”. Dette vil gjøre at det dyrkes flere forskjellige kulturtilbud. Tilbudene vil stimulere menneske til selvutvikling og tilbud som strever med å uttrykke de ubegrensede mulighetene menneskene har med begrensede midler. Den økende interessen for å forstå sannheten om menneskets opprinnelse vil resultere i en større nysgjerrighet for litterære verker som handler om temaet. Filmer som blir laget for kino vil sette større fokus på å forene det åndelige aspektet som ligger til grunn for alle fysiske kunngjørelser, og vil på den måten gi publikum større filosofiske utfordringer. På nettsiden til Forskning og kompetansesenter for IT i utdanning står det om hvordan det i informasjonssamfunnet vil bli viktigere med digital dannelse, og bli sett på som viktigere enn andre typer ferdigheter. Siden digital kompetanse gir uttrykk for en helhetlig forståelse av hvordan individer lærer og hvordan de utvikler sin identitet vil dette begrepet også omfatte hvordan ferdigheter, kvalifikasjoner kombineres. For å møte kompleksitet og raske endringer i informasjonssamfunnet må vi skape en kultur for læring. Digital kompetanse gir uttrykk for en helhetlig forståelse av hvordan individer lærer. Begrepet omfatter hvordan kvalifikasjoner og kunnskap anvendes. Digital dannelse er et bredere begrep, det omfatter refleksjon om kunnskap og identitetsdannelse i informasjonssamfunnet. Fremtidens skole vil bruke grafiske bilder, digital video, spill og 3D simulering som en naturlig del av læringsaktivitetene og når elevene skal vurderes vil dette bli vektlagt. Elevene vil også bli vurdert og målt på digital kompetanse som omfatter informasjonssøking, behandling av informasjon, fortolkning, forståelse, kildekritikk, vurdering, design og produksjon. I fremtidens skole respekteres og utnyttes elevens personlige valg av medier. Laptoper og mms bruk på mobil er integrert i skolehverdagen, og samtidig en del av barnas daglige mediebruk. Fremtidens lærer må kunne kombinere faglig kunnskap og digital dannelse, og se muligheten i ulike læringsmodeller og variere bruk av læringsstoff og internett. Den gode lærer bidrar profesjonelt i forskjellige læringssituasjoner, ved at læreren bidrar som inspirerende kunnskapsformidlende foreleser, tilrettelegger av et komplekst datasimulert eksperiment, veileder i et tverrfaglig prosjektarbeid, kildekritisk navigatør på internett og kommenterende bruker av dataspill i læringssituasjoner.

25

Hva har jeg funnet ut, hvordan, og hva står igjen? Gjennom hele min oppgave har jeg hatt danning som det grunnleggende temaet. Jeg har skrevet om danning fra flere forskjellige vinkler. Jeg har også skrevet utfyllende om de to store danningsteoretikerne Adorno og Benjamin. Jeg kommer også med betraktninger av masse og elitekulturen som de begge hadde meninger om. Jeg vil anbefale at en videre diskusjon om temaene danning og postmodernisme bør knyttes opp mot et historisk utviklingssyn. En slik diskusjon bør se spesielt etter endringer innen kommunikasjon. Jeg har brukt mange journalistiske kilder, og jeg har funnet mange aktuelle kilder ved å søke aktivt igjennom aviser, tidsskrifter og hjemmesider på internett. Jeg har tatt utgangspunkt i Lars Løvlie sin artikkel om teknokulturell danning, men har i tillegg jobbet med en rekke andre kilder. Jeg har jobbet mye med de største avisene, og latt meg inspirere av en del kronikker derifra. Jeg har jobbet kildekritisk, og stoler på de kildene jeg har brukt. Jeg har jobbet med et stort og representativt utvalg av kilder. Belyst begrepet danning fra mange forskjellige vinkler, og hatt noen interessante tanker rudt dagens og fremtidens skole og kultur. Og jeg har fått frem de viktigste tankene til dannelsesteoretikerne Adorno og Benjamin. På grunn av oppgavens art og omfang er det mange interessante retninger jeg ikke kan gå inn på. Jeg tror det ville vært interessant og gått inn på hvorfor vi ser et postmoderne samfunn. Det ville også vært spennende å se på utviklingen etter det postmoderne samfunn. Forfatteren Andrew Keen har skrevet et manifest som advarer mot de kulturelle følgene av internett. I boken ”The Cult of the Amateur” tar han for seg enkelte problemstillinger som at ” Amatørskapets kult er den mest forførende villfarelsen i den digitale utopi” Det er skapt en kult som innebærer at løfter om en ny medieteknologi som blogger, wikier og podcaster vil gjøre alle i stand til å bli gode forfattere, journalister, filmregissører og musikkartister. Dette bygger på en misforstått antakelse om at alle har noe interessant å si. Den mye feirede ”demokratiseringen” av media vil ha en negativ kulturell virkning, særlig for kulturkritikk. Keen viser til Thomas Adorno som påpeker at ”god smak” er udemokratisk i sin natur. Keen mener samfunnet er avhengig av en elite av historisk progressivt tenkende kulturkritikere som på vegne av allmennheten kan vurdere verdien av kulturen.

26

Keen kaller web 2.0 trenden konsekvent for ”Den digitale utopisme” og mener kultureliten vil bli flatet ut. Han frykter at vi ikke lengre klarer å skille mellom virkelighet og fiksjon, fordi vi ikke er i stand til å beherske teknologien. Han viser til at tsjekkiske Franz Kafka og argentineren Jorge Luis Borges, i tillegg til Theodor Adorno har beskrevet lignende scenarier. De digitale utopistene låner mye fra de tidligste teoriene til Marx og Rousseau, i sin sterke tro på individuell skaperkraft, felleseie og menneskets natur. Dette er en feilslått vurdering, tror Keen. Han benytter også seg av muligheten til å slakte ”the long tail”, en mye sitert teori om at internett vil skape et ”flatere” mediemarked der små aktører handler med hverandre. Keen tror heller på et Google-aktig monster som spinner seg stadig større i en verden der det til slutt blir umulig å skille mellom reklame og innhold. Han mener det vil bli et selvrettferdig skaperunivers med uendelig narsissisme, skamløshet og vulgaritet.

27

Kildehenvisninger: Astridotter Brudalen, Rita, Nettsvermere, 2007 Grimen, Harald, Samfunnsvitenskapelige tenkemåter, 2004 Pedagogikkens mange ansikter Løvlie, L.; Teknokulturell dannelse, Stensil, 2002 Internettartikkler: NinaEnger.com http://www.ninaenger.com/dataDetalj.php?data_id=303 ”Kunnskapens lave anseelse i Norge” Artikkel av Niels Chr. Geelmuyden, Aftenposten, 29.02.2008 http://www.aftenposten.no/meninger/signert/article2285359.ece ”De lave flyprisene og Walter Benjamin” av Wenche Gulbrandsen, Samtiden, 2005 http://www.samtiden.no/05_3/art5.php ”Herfra til Adorno (og tilbake igjen) Espen Hammer, 28.11.03 http://kunstkritikk.no/article/6986 ”Dannelse eller kompetanse” Kronikk av Knut Imerslund, 29.01.00 http://www.dagbladet.no/kultur/2000/01/29/190559.html ”Musikkverden snudd på hodet” Artikkel av Ola Asdahl Rokkones, 01.10.07 http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1170&id=011020070951326272&magasin=ja ”Postmodernismen: Vår egen tid” http://www.kg.vgs.no/files/050930094332_%C5rsaker%20til%20New%20Age,%20postmode rnismen.doc 28

Forsknings og kompetansesenter for IT i utdanning http://zalo.itu.no/ITU/filearchive/Digital_skole_hver_dag.pdf

Presentasjon av IKT og læring, 01.06.2007 http://www.slideshare.net/rolfkb/presentasjon-om-ikt-og-laering ”Et mediemord” Kronikk i Aftenposten av Kristin Spitznogle, 24.01.08 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2214894.ece ”Hva dannelse er i dag” Kronikk i Aftenposten av Herner Sæverot, 02.05.07 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1765428.ece ”Kultur i kyberland” Kronikk av Morten Søby, 29.02.96 http://www.dagbladet.no/kronikker/960315-kro-1.html ”Vi blir kyborgere” Kronikk av Morten Søby http://www.dagbladet.no/kronikker/960229-kro-1.html ”Digital dannelse” Kronikk av Frank Elter Dr.Oecon og Rita Westvik, 08.07.2005 http://www.dagbladet.no/kultur/2005/07/08/436870.html ”Særegen outsider” Artikkel i Dagbladet av Fredrik Wandrup, 03.03.2008 ”Pedagogisk utfordring i skolen” Artikkel i Dagbladet av Andreas Wiese, 19.01.2008

Selvvalgt pensum, 765 Sider Noter til litteraturen av Theodor Adorno, s 192 Minima moralia av Theodor Adorno, s 272 Slik talte Zarahustra av Friedrich Nietzsche, s 301 29

30