Mekaniske Dyr Og Egoistiske Gener: Teleologi Hos Descartes Og Hamilton

EXPHIL Høst 2007 I «Om metoden» (se tekstene s. 131) peker Descartes på at dyr kan oppfattes som maskiner. Biologen Hamilton (se tekstene s. 203) baserer derimot mye av sin teori på at biologiske legemer «likner mer på et samfunn enn på en maskin». I hvilken grad kan en forstå Descartes' oppfatning som en reaksjon mot et teleologisk syn? Er Hamiltons syn, som bæres fram av Ridley i «Dydens opprinnelser» å oppfate som teleologisk? Begrunn og drøft.

Antall ord: 2875

Mekaniske dyr og egoistiske gener: teleologi hos Descartes og Hamilton Innledning I sitt verk «Om metoden» peker Descartes på at dyr kan oppfattes som maskiner. Biologen Hamilton baserer derimot mye av sin teori på at biologiske legemer likner mer på et samfunn enn på en maskin. I denne semesteroppgaven forsøker jeg å drøfte i hvilken grad Descartes' syn på dyr som maskiner kan oppfattes som en reaksjon på et teleologisk syn, og om biologen Hamiltons syn om at biologiske legemer ligner mer på samfunn enn på maskiner, er å oppfatte som teleologisk. For å kunne gjøre dette, er det nødvendig at jeg redegjør for sentrale begreper som teleologi, og at jeg gjør rede for hva de ulike oppfatningene som skal drøftes går ut på. I forbindelse med drøftingen av Hamiltons syn, drar jeg inn Ridleys syn, som jeg mener blir vesentlig både fordi det er i hans tekster Hamiltons meninger kommer til uttrykk, og fordi jeg mener de to forskerne kan ha mye til felles. I drøftingene mine vil jeg legge hovedvekten på teleologien og det mekanistiske verdensbildet, og setter disse synene opp mot hverandre. Denne oppgaven kunne ha blitt løst på veldig mange andre måter, og det er mange felt ved vitenskapene og filosofien jeg kan trekke inn til i denne delen foruten de jeg har nevnt, men som i min tolkning av oppgaven ikke blir like viktige.

Redegjørelse av «Om metoden» og «Dydens opprinnelser» I utdraget «Mennesket og sproget» fra «Om metoden» på side 131-132 i Tekster for filosofiog vitenskapshistorie, skriver Descartes at vi har to sikre midler for å avsløre at maskiner som ser ut som mennesker og som oppfører seg så menneskeaktig som mulig ikke er virkelige mennesker. Et middel er deres manglende språkevne, det andre er deres mangel på innsikt og fornuft. Han hevder disse to midlene gjør oss i stand til å erkjenne forskjellen mellom dyr og mennesker; selv de mest fullkomne dyr klarer ikke å uttrykke sine tanker ved ord, noe alle mennesker kan. Dyrene har ikke fornuft eller ånd, mener Descartes, de er å anse som urverk. Avslutningsvis skriver han at man ut fra forskjellen mellom menneskenes og dyrenes sjeler bedre fatter grunnene som bekrefter at menneskesjelen er uavhengig av legemet. I «Dydens opprinnelser»1 skriver Ridley hvordan visse skapninger kan nyttiggjøre seg av naturressurser ved hjelp av kollektiv holisme. Han skriver at samarbeid har kjennetegnet utviklingen de siste 3,5 milliarder år, og at det i biologien finnes samarbeid på alle plan, selv mellom mikroorganismer. Ridley forteller om Richard Dawkins, som lanserte teorien om «det egoistiske gen», inspirert av evolusjonsbiologene Williams og Hamilton. Teorien går ut på at individer utelukkende handler til genenes beste. Han refererer til at Hamilton gjennom 1 Tekster for filosofi- og vitenskapshistorie s. 201-221

1

forskning på sosiale insekter påviste at arbeidsmaurs tilsynelatende altruisme i realiteten er ren egoisme, om man så den fra genenes ståsted. Det gis eksempler på hvordan alt samarbeid vi finner i naturen er truet av mytteri, og på hvordan tilløp til dette kan bekjempes slik at harmonien opprettholdes. Ridley skriver så at organismen ikke eksisterer, men bare er summen av sine egoistiske deler.

Descartes og hans oppfatning Den franske filosofen René Descartes (1596-1650) blir ansett som den moderne filosofis far. Han var dessuten en fremragende matematiker og vitenskapsmann, og ønsket å bruke en kombinasjon av matematisk og filosofisk metode i sitt arbeid. Descartes var rasjonalist, og er blant annet kjent for sitt mekanistiske verdensbilde og cogito-argumentet; dubito ergo cogito, cogito ergo sum; «jeg tviler, altså tenker jeg, jeg tenker, altså er jeg til.» Descartes er sikker på at han tviler og altså tenker, tekning krever et tenkende vesen, derfor vet han at han er til. Oppfatningen Descartes gir uttrykk for i «Mennesket og sproget» fra «Om metoden» er som jeg så vidt har vært inne på, at vi mennesker ikke er i stand til å påvise noen fundamental forskjell på et virkelig dyr og en maskin som har de ytre organene til et dyr, fordi en slik ikke eksisterer. Han hevder at vi derimot har to midler for å innse at en maskin som ligner og oppfører seg så menneskeaktig som det er mulig å tenke seg, ikke er et virkelig menneske. For det første mener han at denne typen maskiner ikke vil kunne gi uttrykk for tankene sine ved å sette sammen ord eller andre tegn, slik som vi kan. Det kan tenkes at maskinene er satt sammen slik at de kan gi fra seg visse lyder eller ord når de oppfatter forandring i legemet sitt, men at de umulig kan formidle tankene sine ved å sette sammen hele setninger, noe han hevder absolutt alle mennesker kan. For det andre mener kan maskinene avsløres ved deres mangel på fornuft og innsikt. Han mener at på tross av at maskiner kan utføre mange ting like bra eller bedre enn mennesker, vil de svikte til å gjøre visse andre ting. Han mener at dette viser oss at maskiner kun handler ut fra sine deler, og ikke i innsikt. Fornuften gjør i følge Descartes at mennesker kan utføre alle slags handlinger, mens delene i maskiner har begrensede bruksområder og bestemte arbeidsoppgaver. For Descartes er det utenkelig at et maskineri har så mange deler at den kan handle i enhver situasjon. Descartes mener at vi kan erkjenne forskjellen mellom mennesker og dyr med de to midlene; nemlig at alle mennesker er i stand til sette sammen forskjellige ord for å uttrykke oss, mens ingen dyr som er i stand til det samme. Han mener at selv det mest fullkomne dyr som måtte finnes, ikke kan måles med det sløveste og dummeste menneske. At døvstumme tar i bruk tegn for å kommunisere uten vanlige taleorganer er for Descartes et bevis på at dyr er fullstendig blottet for fornuft, da han mener det bare kreves litt fornuft for å lære å snakke. Descartes advarer mot å forveksle språk med kroppsspråk, da kroppsspråk kan etterlignes av maskiner og dyr, og mot å tro at dyrene bare snakker et annet språk enn oss. Hadde sistnevnte vært tilfelle, ville dyrene hatt lignende organer som oss, og derfor kunne gjøre seg forstått blant mennesker, mener han. Mens noen dyr er flinkere enn oss til visse ting, er det andre ting de ikke er flinke til. Tingene dyr gjør bedre enn oss, beviser ikke at de har ånd, sier Descartes, for om de hadde det, ville de hatt mer ånd enn menneskene, og vært flinkere enn oss til alt. Av dette slutter han at de ikke har ånd, men at «(...) det er naturen som virker i dem ut fra innretningen av deres organer. Det er som med et ur som bare består av hjul og fjærer: det kan telle timene og måle tiden bedre enn vi, selv om vi anvender all vår kløkt»2, uten fornuft er både uret og dyrene bare maskiner.

2Tekster i filosofi og vitenskapshistorie s. 132 2

Drøfting av Descartes' oppfatninger For å drøfte i hvilken grad Descartes oppfatning er en reaksjon på et teleologisk syn, må jeg først fastslå hva teleologi er. Teleologi er læren om at alle hendelser eller prosesser i naturen har et mål de kan forklares ut fra, og at man ser på naturen som formålsrettet. Frem til det mekanistiske verdenssynet tok over i renessansen var det et teleologisk syn med røtter hos Aristoteles som var gjeldende. Det nye mekanistiske verdensbildet som vokste fram i denne perioden kan synes å være en reaksjon på samtiden. Nye vitenskapelige teorier, som det heliosentriske verdensbildet astronomen Nikolaus Kopernikus definerte, førte til at flere begynte å tenke seg verden som en maskin. Det ble også utviklet nye maskiner i løpet av renessansen; DaVincis oppfinnelser la allerede i tidlig renessanse grunnlaget for flymaskiner og helikoptre. Descartes hadde et mekanistisk verdensbilde. Han var inspirert blant andre matematikeren Galileo Galilei, og var selv med på å utvikle mekanikken. Descartes la vekt på fire grunnprinsipper for å forklare naturen mekanisk: (1) makrofenomener må forklares ut fra interaksjon mellom mikropartikler, (2) det er ikke behov for såkalte okkulte krefter, (3) naturen gjør ting enkelt, tilsynelatende komplekse fenomener har enkle underliggende mekanismer, og (4) naturens «mekanismer» er alle av samme slag; de samme lover gjelder overalt (Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie. 2006. Ariansen m.fl (red.) s. 89-90). Som nevnt i et tidligere avsnitt mener Descartes at dyr bare er sjelløse maskiner, ettersom de ikke har språkevne eller fornuft, dyr har ikke ånd selv om de kan være flinkere enn oss. En klokke er for eksempel mye flinkere enn mennesker til å måle tid, men kan ikke sies å ha ånd av den grunn, den er bare satt sammen av fjærer og tannhjul på en spesiell måte. Vi har fornuft, og fornuften gjør oss i stand til å handle som vi vil, dyr og maskiner har ikke fornuft og kan ikke dette. Fra Descartes ståsted ser vi at en klokke, som altså ikke har fornuft, ikke kan handle som den vil, og slik sett kan vi si at den ikke velger å tikke. Den har ikke fornuften som kreves for å velge. I følge Descartes mekanistiske verdenssyn må all virkning ha en årsak. Delene i urverket er årsaken til at den tikker, og årsaken blir en drivkraft for virkningen. Dersom Aristoteles hadde operert med termene årsak og virkning på samme måte som vi gjør i dag, er det grunn til å tro at han ville mene at årsaken til at den tikker er for å nå et framtidig mål, og at dette målet, årsaken, kommer etter virkningen. Descartes viser aldri, i motsetning til Aristoteles, til mål når han søker å forklare virkninger, men til årsaken bak virkningen. Dette viser et brudd med teleologien. Mens det i følge Descartes syn er bakenforliggende årsaker, drivkrefter, som skyver i gang en virkning, er det hos Aristoteles et mål som drar virkningen mot seg. Descartes dualisme skiller mellom to substanser; tenkende ting, res cogitans, som sjel, bevissthet og tanker; og utstrakte ting, res extensa, som legemet, det fysiske. Selv om Descartes ønsker å forklare hele naturen ut fra mekaniske prinsipper, mener han at bare utstrakte ting kan underlegges disse. For ham er tanken noe som finnes utenfor legemet, og ikke noe fysisk, som partikler i bevegelse. Derfor kan ikke vår fornuft og tanker forklares mekanistisk på samme måte som fysiske egenskaper kan det.

Hamilton og Ridley: et biologisk syn Den britiske evolusjonsbiologen William D. Hamilton (1936-2000) var en av pionerene i en biologisk revolusjon som fant sted på begynnelsen av 60-tallet. I «Dydens opprinnelser» forteller zoologen Matt Ridley at et kjernepunkt i revolusjonen var evolusjonsteoretikeren Richard Dawkins idé om «det egoistiske gen», inspirert av Hamilton og George Williams, en 3

amerikansk evolusjonsbiolog. Ideen gikk ut på at individer ikke handler til det beste for gruppas, familien eller sitt eget beste, men til det beste for genene sine, fordi vi stammer fra forfedre som gjorde det samme. Genene kan sies å ha interesser som ikke alltid går overens med individets interesser, mener Ridley, for eksempel dør laks når de gyter, på bekostning av genene, som føres videre. Men levende vesener er i følge ham uten unntak innrettet slik at de gjør ting som som øker sjansene for at deres gener videreføres. Hamiltons forskning på sosiale insekter hadde vist at tilsynelatende altruistiske handlinger hos arbeidsmaur var ren egoisme sett fra genenes synspunkt, og at det uselviske samarbeidet i maurtua derfor er en illusjon. Det er genene som sitter med kontrollen, fant Hamilton ut; han innså at hans egen kropp og genom liknet mer på et samfunn enn på en maskin; at det foregikk maktkamper mellom egoistiske gener for å få styre over ham, og han ble deres ambassadør. Dawkins delte et slikt syn, han mente vi er å anse som roboter som er programmert til å bevare genene. Videre tar Ridleys tekst opp debatten om handlinger og motiver; hvorvidt en altruistisk handling med et egoistisk motiv er å anse som altruistisk eller egoistisk, og om motivet eller handlingen er det vesentlige. Ridley mener at det ikke er folks motiver som betyr noe i et samfunn, men om det er sannsynlig at de behandler hverandre pent. Han viser til at Hamilton ikke tolket maur som egoistiske ut fra deres handlinger, men at han tolket deres uselviske atferd ut fra genene deres, da det er genene som styrer dem. Ridley skriver om hvordan mytteri truer alle slags samarbeid, og hvordan ulydige bier i teorien har mulighet til å spre sitt arvestoff bedre enn de lydige, om de legger egg, og at de kan arve verden ved å gjøre opprør. Hvorfor skjer det da ikke? Han viser at denne typen opprør, samt mytteri i kroppen, undertrykkes på ulike måter for at harmonien skal opprettholdes, da et harmonisk samspill er det beste for helheten.

Drøfting av biologenes syn Jeg skal altså undersøke om Hamiltons syn er å anse som teleologisk. Jeg kommer også til å ta for meg Ridleys syn, da det er i hans tekst Hamiltons syn bæres fram. Når en leser Ridleys «Dydens opprinnelser», er det viktig å merke seg språkbruken. Hva kan vi si om denne, og hva kan den si oss? Språket er fullt av bilder og metaforer, for eksempel blir maurkolonien sett på som et samfunn, og det vises til et genparlament. Metaforbruk er ikke uvanlig når forskere skal illustrere kompliserte poenger på en måte som synes enklere det en kan si er uvanlig med metaforbruken i Ridleys tekst, er for det første at han gjør genene til aktører. Han tilegner dem menneskelige egenskaper som for eksempel følelser og vilje, når han sier at genene velger eller ikke velger å gå sammen i grupper og danne viruser. En kan kanskje få inntrykk av at Ridley og Hamiltons oppfatninger er resultater av veldig bokstavlige tolkninger av metaforene. Det er en viktig forskjell på forskeres bruk av sammenligninger og metaforer, da en ting er å si at en maurtue er som et samfunn og en annen å si at den er et samfunn, i andre eksempler vil dette bli enda tydeligere. Den andre tingen vi bør merke oss ved «Dydens opprinnelser» er at biologene, i det minste de av dem som deler syn, forklarer visse forandringer ved å vise til ideelle mål. For å sette saken litt på spissen, kan en si at Ridley hevder at genene tar visse valg for å nå visse mål. Det viktigste målet blir å spre arvestoffet. Med denne synsvinkelen ser vi at biologene tilegner genene en formålsrettethet som blir veldig lik den vi finner i teleologien. Slik jeg ser det, kan Hamiltons ideer om geners egoisme og slektskapsseleksjon sies å ha fellestrekk med Adam Smiths teori om «den usynlige hånd», selvom denne opprinnelig er ment økonomisk. Adam Smith (1723-1790) regnes som den moderne samfunnsøkonomiens far (Grimen [2004] 2007, s. 21). Han skilte mellom to fenomener som kan holde et samfunn sammen. Samholdet kunne enten komme av positive følelser, som vennskap og nestekjærlighet; eller det kunne komme av egeninteresse, ved at mennesker har kjennskap til 4

nytteverdier ved kjøp og salg (Grimen [2004] 2007, s. 24-25). Tradisjonelle samfunn kjennetegnes av positive følelser, og moderne samfunn av egeninteresse. Smith anså tradisjonelle samfunn som moralsk høyerestående enn moderne, men hadde likevel et argument for å foretrekke det moderne samfunn: «den usynlige hånd», Smiths metafor for markedet, vil i et moderne samfunn sørge for at alle tjener på å handle ut fra egeninteresse, fordi de ved å gjøre som de gjør utilsiktet øker mengden produkter de alle lever av. Når enkeltindivider handler ut fra egeninteresse, blir altså resultatet til det beste for alle. Dette kommer også fram i Hamiltons eksempel med insekter som hjelper sine søstre med å pare seg. Jo flere felles gener individer har (jo nærmere slektskap), desto mer tjener en på å hjelpe den som deler noe av ens eget arvestoff – dette er sentralt i teorien om slektskapsseleksjon som Hamilton utviklet3. Av Hamiltons eksempel kommer det tydelig frem at Arbeidsmauren A har egeninteresse av å hjelpe søsteren B, fordi de bærer mange av de samme genene. Når maur B parer seg, vil derfor også maur As gener spres. Det sentrale i evolusjonen er å videreføre flest mulig av sine egne gener, og maur As selviske handling som førte til spredningen av gener av dens families gener, er til maurenes felles beste, i alle fall for det felles beste for maur med mange like gener. Likevel vil mange være enige i at Hamiltons syn fremstår som veldig teleologisk, og at han på tross av sine matematiske forklaringer kan synes å mene at naturlig forandring kan ha et mål utenom eller i tillegg til det som er sikkert ved hjelp av målbare egenskaper.

Oppsummering Jeg har i denne oppgaven tatt for meg Descartes' dyresyn og Hamilton og Ridleys evolusjonsbiologi i tilknytning til begrepet om teleologi. Jeg har drøftet i hvilken grad Descartes' oppfatning av dyr som maskiner kan forstås som en reaksjon mot et teleologisk syn, og hvorvidt Hamiltons sammenligning av biologiske legemer med samfunn er å oppfatte som teleologisk. Jeg viser til det mekanistiske verdensbildet, og ulike regler om kausalitet. Jeg viser at metaforer både kan være nyttige verktøy og at de kan påvirke vår virkelighetsoppfatning om de tolkes for bokstavlig, og peker på hvordan en moderne genetikers teori om effektiv spredning av gener, ikke er så fjerne fra en klassisk økonomisk teori om hvordan handling i egeninteresse fører til et samfunns felles gode.

3 Kin selection. Wikipedia (27.09.2007)

5

Litteraturliste Grimen, H. 2007, Samfunnsvitenskapelige tenkemåter, 3. utgave, Universitetsforlaget, Oslo, s. 21-25. Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie, Ariansen, P., I. Bostad, S. Mathisen, Ø. Rabbås

(red.), (2006) Unipub, Oslo, s. 77-93, 161-181. Tekster i filosofi- og vitenskapshistorie, Ariansen, P., I. Bostad, S. Mathisen, Ø. Rabbås (red.),

(2006) Unipub, Oslo, s. 131-132, 203-221. Wikipedia – the free encyclopedia, (27.09.2007 16:49), Kin selection, [online], Wikipedia. Tilgjengelig fra [13.10.2007].

6