Gramsci Og Marxistisk Kulturteori

UNIVERSITETET I OSLO

Hjemmeeksamen i MEVIT3110 Kandidatnummer 499241 Våren 2008

Drøft hvorfor Gramscis bidrag til kulturteorien kan beskrives både som et brudd med Marx og som en fornyer av marxistiskinspirerte perspektiver innen nyere kulturteori.

MEVIT3110

Kandidatnummer 499241

Våren 2008

”Drøft hvorfor Gramscis bidrag til kulturteorien kan beskrives både som et brudd med Marx og som en fornyer av marxistiskinspirerte perspektiver innen nyere kulturteori.”

Innledning Jeg vil i denne eksamensbesvarelsen ta for meg Antonio Gramscis bidrag til kulturteorien, og drøfte hvilke aspekter ved denne som kan beskrives som brudd med Marx. Jeg skal dessuten drøfte hvorfor Gramsci kan beskrives som en fornyer av marxistiskinspirerte perspektiver innen nyere kulturteori. Jeg velger i min besvarelse å ta for meg både hvordan Gramsci fornyer perspektivene, og hvordan han viderefører dem til nyere teoretikere. For å kunne gjøre dette, kommer jeg til å forklare rammene rundt Marx og Gramscis teorier hver for seg. Deretter beveger jeg meg over til å drøfte hvilke deler av Gramscis teorier en kan si at bryter med Marx sine, og hva som er nytt på dette området. Jeg vil trekke inn nyere teoretikere som kan synes å være influerte av marxismen, og mer spesifikt av Gramsci, og vil drøfte på hvilke måter disse synes å være påvirket av Gramsci. Jeg vil utover John Storeys Cultural Theory and popular culture: An Introduction (2006) bruke Tony Bennetts artikkel ”Popular Culture and ’the turn to Gramsci’” (1986), da denne gir et godt overblikk over Gramscis teorier og hvordan de fikk videre betydning, samt et par kortere artikler av Marx (1970, 1976) og ikke minst Gramscis artikkel ”Hegemony, Intellectuals and the State” (1971). Jeg vil definere begreper og drøfte problemstillinger underveis. Marx Karl Marx (1818-1883) hadde en enorm produksjon av verker innen samfunnsforskning, politikk, filosofi og økonomi. Han er kanskje best kjent som opphavsmann til marxismen som danner grunnlag for sosialismen og kommunismen. Jeg vil her presentere noen hovedlinjer i hans arbeid. Dette blir også nødvendig for forståelsen av Gramscis teorier. Jeg vil derfor legge mest vekt på de av Marx begreper og teorier som synes viktigst i studiet av Gramsci. Marx mente at hver historiske epoke er preget av bestemte produksjonsforhold som videre avgjør

hvordan

samfunnet

og

produksjonen

av

nødvendige

ting

organiseres.

Produksjonsforholdene beskriver forholdene mellom de arbeidende og de som har kontroll over produksjonsmidlene, det vil si de som kontrollerer for eksempel fabrikkene. ”The mode of production of material life conditions the social , political and intellectual life-process in general (Marx 1976:70),” skrev Marx, og hevder at et samfunns bestemte produksjonsforhold er determinerende for samfunnets politiske, sosiale og kulturelle form, og for dets mulige framtidige utvikling (Storey 2006:47) ettersom produksjonsforholdene skaper sosiale 1

MEVIT3110

Kandidatnummer 499241

Våren 2008

institusjoner og rammer rundt samfunnet. Det er dette som kalles økonomisk determinisme: kapitalen har i følge Marx en determinerende effekt på alle aspekter ved livet. Påstanden baserer seg på hans teori om at ethvert samfunn består av en base og en overbygning. Basen består av produksjonskreftene, nemlig materialene, verktøyene, arbeidskraften og alt annet som er nødvendig for å produsere noe, samt produksjonsrelasjonene, som er klasserelasjonene mellom de involverte i produksjonen (ibid.). Ulike produksjonsforhold danner ulike relasjoner – for eksempel har en i kapitalistiske samfunn et borgerskap og proletariat - dermed er en persons relasjon til produksjonsforholdet avgjørende for hvilken klasse han tilhører (ibid.). Det er med andre ord i basen ens klassetilhørighet blir determinert. Overbygningen består av institusjoner og ’bestemte former for sosial bevissthet’ institusjonene har skapt (ibid.). Forholdet mellom base og overbygning består både i at overbygningen uttrykker og legitimerer basen, og at basen avgjør innholdet og formen til overbygningen (Storey 2006:48). Marx og Engels mente det er de som kontrollerer produksjonsmidlene som er den herskende klassen, altså de som eier fabrikkene og lignende. Ut fra dette hevdet de at ”The ideas of the ruling class are in every epoch the ruling ideas (…)(Marx og Engels 1970:68)”, at den herskende klassens ideer til enhver tid er de herskende ideene. Marx og Engels (ibid.) hevdet med dette at de herskende klassene er så godt som garantert retten til å kontrollere midlene for intellektuell produksjon, i tillegg til den materielle, fordi de kontrollerer produksjonsmidlene. Men overklassens ideer kan ikke påtvinges arbeiderklassen, de må først gjøres universelle. Overklassen kan bestemme hva som skal produseres, hvor mye som skal produseres, og av hvem, og får på denne måten makt over arbeiderklassen. Ettersom overklassens kontroll over produksjonsmidlene gir den et godt grep om basen, hvor produksjonen foregår, og ettersom basen er med på å determinere institusjonene i overbygningen, får overklassen også en viss kontroll over overbygningen, og hvilke politiske og ideologiske institusjoner, ideer og kulturer som kan finnes i den. Dermed får overklassen dominans både over basen, overbygningen og hva som skal kunne foregå innenfor disse.

Gramsci og hegemoniet Antonio Gramsci (1891-1937) var en viktig italiensk sosialistisk filosof, journalist, forfatter og politiker, som skrev store deler av sitt forfatterskap da han satt fengslet av fascistregjeringen. Det mest sentrale konseptet i hans teorier gjelder begrepet om hegemoni. Begrepet viser til måten samfunnets dominante grupper søker å vinne de underordnede gruppenes samtykke gjennom en prosess av intellektuelt og moralsk lederskap (Storey 2006:8). Gramsci mente en 2

MEVIT3110

Kandidatnummer 499241

Våren 2008

herskende klasse eller stat er avhengig av god oppslutning, får den for mange mot seg vil disse kunne styrte den. Den herskende klassen må derfor holde en god balanse mellom å lede og å dominere. Hans teori om hegemoni brukes for å forklare hvorfor de vestlige kapitalistiske samfunnene (gitt at kapitalismen er undertrykkende) ikke preges av revolusjoner (ibid.). Innen hegemoniet råder i følge Gramsci et kompromissekvilibrium, der det til enhver tid foregår forhandlinger mellom de dominerende og de dominerte, i et slags gi-og-ta-forhold. For å beholde sin stilling, må den dominante klassen ta stilling til interessene til dem den dominerer, og gjøre ofre på økonomisk- eller næringslivsnivå. På tross av kapitalismens utnytting og undertrykkelse er det en stor grad av enighet og sosial stabilitet i de kapitalistiske hegemoniske samfunnene. Dette betyr likevel ikke at samfunnene er fri for konflikter, men konfliktene ufarliggjøres gjennom blant annet forhandling. Det må stadig forhandles mellom de dominante og de dominerte for at hegemoniet kan videreføres. Gjennom hegemoniet gjør kapitalismen borgerskapets interesser til samfunnets felles interesser, men aldri uten at det har pågått en forhandling. Det finnes likevel et samfunnsaspekt som ifølge Gramsci er så grunnleggende at det ikke har rom for forhandling; økonomien. De dominerte klassene kan ikke tillates å utfordre klassemaktens økonomiske grunnlag (Storey 2006:65).

Basen og overbygningens roller og funksjoner I likhet med Marx opererer også Gramsci med begrepsparet base og overbygning. Marx mener at basen kommer forut for overbygningen, og at det er produksjonsforholdene innen basen som danner forutsetningene for det sosiale, politiske og intellektuelle liv – overbygningen kan sies å reise seg fra basen. Gramsci legger mest vekt på overbygningens rolle i sine teorier. Han deler den opp i to nivåer: det sivile samfunnet og det politiske samfunnet, eller staten. Det er der, mellom det sivile samfunn og staten hegemoniets funksjon kommer til syne, hegemoniets konstante forhandlinger skjer mellom folket og staten. En annen funksjon som kommer til syne i overbygningens to nivåer, er den direkte dominasjonen som kan utøves av statsapparatet og den juridiske regjeringen (ibid.), slik som straff. Her kommer de organiske intellektuelle inn. Å være intellektuell er for Gramsci en funksjon innen samfunnet. De organiske intellektuelle finnes i alle klasser, og kan noe forenklet anses som spesialister, gode organisatorer og ledere. Disse er med på å organisere samfunnet, og fungerer på ulike måter som den dominante gruppens medhjelpere – enten ved å medvirke til enighet og samtykke om den dominante gruppens holdninger blant folk, som et slags overtalende mellomledd, eller ved å disiplinere de som ikke samtykker gjennom større apparater, som for eksempel politi og domstoler (Gramsci 1971:88-89). 3

MEVIT3110

Kandidatnummer 499241

Våren 2008

Bruddene med Marx Gramsci skiller seg ut fra klassisk marxistisk teori på flere måter. Det kanskje viktigste trekket er at Gramsci mener at forholdet mellom overordnede og underordnede klasser dreier seg mer om en konstant kamp om hegemoni enn om en klasses dominasjon over en annen (Bennett 1986:95). Innen Gramscis begrep om hegemoni er makt aldri noe som kan påtvinges noen ovenifra, heller ikke noe som kan oppstå spontant nedenfra, men noe som må forhandles og reforhandles mellom en over- og en underordnet klasse. En klasse kan i følge Gramsci oppnå herredømme over andre ved økonomisk dominans og ved å lede dem intellektuelt og moralsk, og begge deler er like viktige. Lederskap og forhandling er viktige stikkord når det gjelder Gramscis syn på forholdet mellom en over- og underordnet klasse. Hegemoni forutsetter som tidligere nevnt en enighet om ideer og holdninger, som oppnås gjennom forhandlinger, fredelig overtalelse, eller i siste instans tvang. Behovene til den underordnede klassen kan ikke ignoreres. For eksempel kan borgerskapet innen et kapitalistisk samfunn bare herske over andre klasser hvis det tas stilling til den nærmeste underordnede klassens interesser. En klasse kan ikke kreve at andre klasser skal godta deres holdninger uten videre. Så selv om det for eksempel er i borgerskapets interesse å opprettholde en høyest mulig produksjon, blir de nødt til å ta stilling til at det er i arbeidernes interesse å ha fritid, og klassene kan forhandle om hvor lange arbeidsdager eller ferier arbeiderne skal ha, inntil man blir enige om et kompromiss begge parter kan akseptere. At ”borgerskapskulturen” må harmonisere med opponerende klassers kulturer fører i følge Tony Bennett (1986:95) til at den blir mindre ”ren”, altså at den ikke lenger bare inneholder elementer som er typiske for borgerskapet, men en blanding av kulturelle og ideologiske elementer fra flere ulike klasser, som for en bestemt periode vil bli nært forbundet (dog underordnet) de borgerlige verdiene. Av samme grunn har det seg at ingen underordnede klasser noen gang vil støte på eller være dominert av en ren og helhetlig ideologi (ibid.), borgerskapets ideologi kommer bare til syne i sin forhandlede form. Ifølge Marx’ dominerende ideologiske teori, strever borgerskapet etter å ”overta” arbeiderklassens kultur og ideologi og å erstatte den med sin egen, for å kunne skape bestemte rammer rundt arbeiderklassens ideer og tanker (Bennett 1986:95). Slik kan borgerskapet bestemme hva som skal oppta arbeiderklassen. Gramsci mener denne typen påvirkning ikke er mulig, da en overordnet klasse for det første må ta stilling til andre klassers interesser og for det andre forhandle fram et ekvilibrium. Marx’ teori åpner ikke for samhandling mellom klassene, mens Gramscis hegemoniske teori i en viss grad er med på å gjøre klasseskillene 4

MEVIT3110

Kandidatnummer 499241

Våren 2008

innen hegemoniet mindre rigide, gjennom den stadige forhandlingsprosessen som medfører at borgerskapet aldri er et ”rent” borgerskap, og som gir de underordnede en stemme i samfunnet. Et annet punkt Gramsci skiller seg fra Marx på, er gjennom hans syn på base og overbygning. For Gramsci var hegemoniet en kontrollform som først og fremst ble utøvd gjennom samfunnets overbygning, i motsetning til i den økonomiske basen. Gramsci mener at dersom en herskende klasse gjør en god jobb med å kontrollere overbygningen, vil den ha bedre forutsetninger for å kunne beholde sin makt over andre. Som nevnt deler Gramsci overbygningen inn i to deler: det sivile samfunn og det politiske samfunn, også kalt staten. Innenfor det sivile samfunnet finner vi sosiale organer som ikke inngår i produksjonen av noe, og som kan kalles private (i motsetning til statlige, i en politisk forstand), som for eksempel trossamfunn, kulturinstitusjoner og skoler. Det sivile samfunnet henger sammen med hegemoniets funksjoner mens det politiske samfunnhenger sammen med direkte dominans (Gramsci 1971:88), noe forenklet kan det sies at det er i det sivile samfunnet det forhandles og ledes, og innen staten det kommanderes og domineres. For at den herskende klassen enklere skal beholde sin makt er det nødvendig at både det sivile og det politiske samfunnet er velorganisert, og at det er en viss balanse mellom overbygningens to deler. Marx ser derimot på basen som det mest grunnleggende aspektet ved samfunnet. Da det er kontrollen over produksjonsmidlene som avgjør hvem får kontrollere produksjonen, er det i basen

maktforhold

etableres.

Den

herskende

klassen

kontrollerer

samfunnets

produksjonsmidler, som vi finner i basen, og basen er igjen med på å determinere overbygningen. Dermed vil overbygningen og alle ideene innenfor den bli determinert ut fra den herskende klassens interesser. For Marx stammer en klasses makt over andre klasser direkte fra dens kontroll over produksjonen. På hvilke måter fornyer Gramsci marxistiske perspektiver innen nyere kulturteori? Tony Bennett peker i sin artikkel Popular Culture and the ’turn to Gramsci’ fra 1986 på hvordan Gramscis konsepter kan videreføres innen studiet av populærkultur. Han vektlegger spesielt hvordan mange teoretikere snudde seg mot Gramscis tekster da det på 1970-tallet ble debattert mye rundt strukturalismen versus kulturalismen, og hvilken av tilnærmingene en burde bruke i kulturstudier. De to tradisjonene ble satt opp mot hverandre som motpoler, der strukturalismen ble betraktet som et perspektiv der populærkulturen dikterte folks tanker, mens kulturalismen ble ansett som for romantiserende og ukritisk i sin hyllest av populærkultur som et uttrykk for underlagte klassers autentiske verdier og interesser (Bennett 5

MEVIT3110

Kandidatnummer 499241

Våren 2008

1986:93). Det kunne se ut som om studiet av kultur var et enten-eller-forhold mellom strukturalismen og kulturalismen, og at de to retningene var fullstendig separerte fra hverandre. For mange ble utveien å finne et helt nytt terreng, og man rettet oppmerksomheten mot Gramsci. Gramscis teorier ble en gylden middelvei for dem som hadde sett seg lei av strukturalisme/kulturalismedebatten. Gramscis arbeid var verken spesielt negativt eller romantisk innstilt til massekultur. Bennett viser til hvordan Gramscis hegemonibegrep gjør den kulturelle og ideologiske sfæren til noe forhandlet, at de ikke kan anses som separerte og motsatte. Populærkulturens felt blir preget både av den herskende klassens forsøk på å vinne hegemoni og opposisjonen til dette forsøket (Bennett 1986:96), så det består verken bare av en påtvunget massekultur i tråd med den dominante ideologien eller av spontant opponerende motkultur, men av en forhandling. I ulike typer populærkultur er dominante, underordnede og opposisjonelle verdier blandet i forskjellige mengdeforhold (ibid.). Kulturteoretikernes vending mot Gramsci har dermed vært med på å avskaffe antagelsene om at kulturelle former kan tilegnes en bestemt klassetilhørighet, da de er produkter av forhandling mellom klasser (Bennett 1986:96). Hans hegemonibegrep har også gjort det mulig å sette spørsmålstegn ved inndelingen av organisasjonen av kulturelle og ideologiske forhold

til bare å gjelde borgerskap versus

arbeiderklasse (ibid.). Disse orienteringene har altså framfor alt resultert i et nytt marxistisk perspektiv som gjør det mulig å analysere populærkultur fra en gylden middelvei, uten at en er for opposisjonell eller ukritisk. En kulturell praksis kan ikke simpelthen stemples som politisk, dens politiske funksjon trenger ikke å være statisk. For det andre har Gramsci gjennom sin kritikk av det essensialistiske synet på klasse, det vil at én klasse tilskrives én bestemt kultur og lignende, åpnet for at det kan forskes på kultur og kulturell kamp innenfor andre felt enn klasse (Bennett 1986:97). Hegemoniets kompromissekvilibrium åpner for analyse av konflikter som involverer etnisitet, kjønn, generasjon, seksualitet og lignende (Storey 2006:8). Slik danner den Gramscianske hegemoniske teorien et nytt rammeverk for debatt mellom for eksempel sosialistisk eller feministisk kulturpolitikk (ibid.). Gramscis teorier er i det store og hele med på å fri nyere kulturanalyse fra tidligere analyser som fort kan hindre produktiviteten. Gramsci gjør det mulig for dem som studerer og analyserer kultur å betrakte populærkulturen som en forhandlet sammensetning av ideer ovenfra og nedenfra, av både det ”kommersielle” og det ”autentiske”, i en skiftende balanse mellom motstand og innordning (Storey 2006:65). Gramscis inspirasjon av nyere tenkere

6

MEVIT3110

Kandidatnummer 499241

Våren 2008

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu var opptatt av hvordan sosiale distinksjoner oppstår og opprettholdes. ”(…) art and cultural consumption is predisposed, consciously and deliberately or not, to fulfil a social function of legitimating social differences”, skriver Bourdieu (Bourdieu 1984:471), og mener at kunst og konsum av kultur spiller en forutbestemt rolle i legitimeringen av sosial ulikhet. Han viste hvordan distinksjoner av kultur (i vid forstand) er et viktig aspekt innen striden mellom de dominante og underordnede gruppene i samfunnet (Storey 2006:145). Bourdieu tar for seg måten den dominante klassen gir sin smak og livsførsel form av å være den eneste legitime smaken og livsførselen, dette skjer spesielt ved at klassen institusjonaliserer sin egen smak, for så å vise til at deres smak for den institusjonaliserte kulturen er et eksempel på klassens overlegenhet. For eksempel, den dominerende klassen kontrollerer kunstinstitusjonene og fyller veggene i et museum med kunstverker den foretrekker, for så å hevde at den har god smak på grunn av faktum at kunstverkene den foretrekker befinner seg i et museum. Ut fra dette kan vi dra paralleller til Gramscis hegemonibegrep, hvor den dominerende klassen sikrer sin stilling som overordet gjennom å artikulere sin ideologi, eller i Bourdieus tilfelle sin smak, som den eneste legitime, ved å gi den et universelt preg. Også den britiske cultural studies-tradisjonen, med sitt anker i den såkalte Birminghamskolen, dro nytte av Gramscis arbeid innen sine kulturteorier. Retningen er blant annet basert på marxistisk kulturteori. En av tradisjonens pionerer, Stuart Hall (født 1932) har blant annet en teori om hvordan en tekst ”leses” på tre ulike måter: dominant, forhandlet og opposisjonell lesning. Denne kan sies å basere seg på Gramscis hegemonibegrep i at den tar for seg blant annet hvordan en leser kan henholdsvis godta tekstens budskap uten motsetninger, godta den delvis, men være kritisk til deler av den, eller motsette seg tekstens budskap fullstendig. Det kan altså foregå en nærmest hegemonisk forhandling mellom mottakeren og avsenderen av teksten. Dette har likheter med hva Ien Ang tar opp i sin artikkel Dallas and the ideology of mass culture fra 1985, hvor hun forklarer måten seere av såpeserien Dallas forholder seg til serien; enten som elskere, hatere eller ironiske elskere av programmet (Storey 2006:116). Det er på flere måter tydelig at Gramsci bidrar til en rekke teorier inne den senere tidens kulturanalyse. Oppsummering Jeg har i denne besvarelsen drøftet på hvilke måter Gramsci bryter med Marx i sine bidrag til kulturteorien, og hvorfor han kan beskrives som en fornyer av marxistiskinspirerte perspektiver innen nyere kulturteori.

7

MEVIT3110

Kandidatnummer 499241

Våren 2008

Jeg har kommet fram til at Gramscis brudd med Marx er tydeligst i måten Gramsci vektlegger hegemoniets rolle og dennes kompromissekvilibrium, samt i hans syn på base og overbygning som skiller seg ut ved å først og fremst vektlegge overbygningen. For Gramsci er det i overbygningen hegemoniets funksjoner virkelig kommer til uttrykk. Videre har jeg drøftet hvordan Gramsci på tross av bruddene med Marx kan beskrives som en fornyer av marxistiskinspirerte perspektiver i nyere kulturteorier, og kom fram til at hans begrep om hegemoni har hatt en spesielt viktig rolle på dette området. Gramscis teorier utgjorde dessuten en svært viktig rolle som en gylden middelvei for teoretikere som rundt 1970-tallet ble ”tvunget” inn i enten strukturalistiske eller kulturalistiske posisjoner – Gramscis teorier var verken for positivt eller negativt innstilte til populærkulturen, men utgjorde et friskt pust i akademiske kretser. Jeg har senere tatt for meg noen teoretikere og retninger som kan synes å være inspirert av Gramsci. Dette skulle fungere som eksempel på hvordan Gramsci videreførte og fornyet marxistiske perspektiver. Her kunne jeg dratt inn en lang rekke av teoretikere og tradisjoner, men på grunn av oppgavens rammer holdt jeg meg kort og godt til Bourdieu, britiske kulturstudier ved Stuart Hall og forbandt sistnevnte kort med den feministiske teoretikeren Ien Ang.

Litteraturoversikt Bennett, Tony. (1986) Popular Culture and the ’turn to Gramsci’. I: John Storey, Cultural Therory and Popular Culture: A reader. (3. utgave, s. 92-99.) Essex: Pearson Education Limited. Bourdieu, Pierre. (1984) Distinction/The Aristocracy of Culture. I: John Storey, Cultural Therory and Popular Culture: A reader. (3. utgave, s. 466-476.) Essex: Pearson Education Limited. Gramsci, Antonio. (1971) Hegemony, Intellectuals and the State. I: John Storey, Cultural Therory and Popular Culture: A reader. (3. utgave, s.85-91) Essex: Pearson Education Limited. Marx, Karl og Engels, Frederick. (1970) Ruling Class and Ruling Ideas. I: John Storey, Cultural Therory and Popular Culture: A reader. (3. utgave, s. 68-69.) Essex: Pearson Education Limited. Marx, Karl. (1976) Base and Superstructure. I: John Storey, Cultural Therory and Popular Culture: A reader (3. utgave, s. 70.) Essex: Pearson Education Limited. Storey, John. (2006) Cultural Theory and Popular Culture: An introduction. (4. utgave.) Essex: Pearson Education Limited. 8

MEVIT3110

Kandidatnummer 499241

9

Våren 2008