5 - Det Meta-analytiske Paradigme (under Arbeid)

Fra Det Materialistiske Paradigme til det Meta-Analytiske Paradigme Ove Aigner-Haukenes Oktober, 2006

1

Innhold 1 Orddefinisjoner 1.1 Energi . . . . . . . . . . 1.2 Indeks . . . . . . . . . . 1.3 Differensieringer . . . . 1.4 Representasjonsenheter 1.5 Energiniv˚ aer . . . . . . 2 Det 2.1 2.2 2.3 2.4

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

Materialistiske Paradigme Descartes’ faste punkt . . . . . . . . . . Mekanismer bak v˚ art paradigme . . . . Kritikk til innhenting av informasjon . . Kritikk av representasjonen av innhentet

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

3 3 3 3 3 4

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . informasjon

. . . .

. . . .

. . . .

. . . .

. . . .

5 5 6 6 6

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

3 Hindringer i Det Materialistiske Paradigmet 3.1 Deduksjonens svake ledd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3.2 V˚ art relative utganspunkt for forst˚ aelse . . . . . . . . . . . . 3.3 En nærmere analyse av energibegrepet . . . . . . . . . . . . . 3.4 Konsekvenser av ˚ a ikke skille ut tid som en egen indeks innen energibegrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3.5 Spesifikke problemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8 8 8 9 9 11

4 Endring i grunnsyn 12 4.0.1 Tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 5 Relativitetsteorien 13 5.0.2 ’c’ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 5.0.3 Økningen av masse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 6 Kvantemekanikk

16

7 Vitenskapelig gyldighet

17

8 Potensiale for forst˚ aelse i det Materialistiske Paradigme 18 8.1 Irrasjonelle tall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 9 Potensiale for forst˚ aelse i det Meta-Analytiske Paradigme 19 9.1 Utvidelse av det transcendentale domenet . . . . . . . . . . . 19 10 Konkrete endringer som m˚ a til i v˚ ar anskuelse av fysikk

2

20

1 1.1

Orddefinisjoner Energi

Enhver ressurs tilgjengelig for ˚ a virke p˚ a v˚ art domene av eksistens versus ikke-eksistens. Det som blir sagt p˚ a en veldig vanskelig m˚ ate er at energi er alt, det er et begrep som defineres av hva vi finner ut av. Einstein sier at E = mc2 , men dersom man skulle finne ut noe nytt vil man redefinere energibegrepet. Det er et begrep i endring, s˚ a jeg foretrekker ˚ a la det være hva som blir definert av alt annet, fremfor for ˚ a feste termen til en prematur definisjon. Det er en tom, passiv term.

1.2

Indeks

En basal inndeling av hvilke konsepter vi bruker for ˚ a representere virkeligheten for oss selv, og ogs˚ a for verden utenfor oss. En forst˚ aelse av en hendelse er alltid sammensatt av flere tanker. Jeg bruker ordet indeks, fordi vi p˚ a en eller annen m˚ ate alltid m˚ a peke ut hva vi prøver ˚ a snakke om — indeksere. I sin mest basale form for kommunikasjon ved at vi peker p˚ a fysiske objekter. I en kompleks abstrakt kommunikasjon, gjennom at vi peker ut konsepter med foreg˚ aende konsepter for det man prøver ˚ a belyse. For eksempel blir matematikken som et konsept pekt ut gjennom teoremer, som opprinnelig er utledet fra ˚ a peke p˚ a mengder i den reelle verden.

1.3

Differensieringer

En videre inndeling innen en indeks. Differensieringene er elementene som til sammen definerer indeksen (eks. teoremene som definerer matematikken). Dette gjelder rekursivt for hver differensiering innen en differensiasjon. Indekser er indekser p˚ a sitt niv˚ a, men differensieringer i forhold til indeksen de er en del av. De første indeksene er de som m˚ a relateres til virkeligheten for at man skal kunne slutte at man har ervervet faktisk kunnskap, eller i det minste ansl˚ a hvilket niv˚ a av sikkerhet kunnskapen har.

1.4

Representasjonsenheter

De samlingene av tanker som vi velger ˚ a bruke til grunnlag for en forst˚ aelse av noe, for eksempel en modell for et atom eller kvantemekanikken som helhet. Differensieringene er de forskjellige reglene innen id´een kvantemekanikk (kvantemekanikken blir da en indeks hvorunder reglene som definerer den er samlet). Representasjonsenheter kan gjerne ogs˚ a være indekser, meningen med termen er ˚ a ha en vid definisjon som kan brukes mer uspesifikt.

3

1.5

Energiniv˚ aer

I denne teksten bruker jeg termen som en beskrivelse av den totale energien som er manifestert i en form for substans, i v˚ art paradigme alltid i forhold til materie. Den innebærer hastighet, gravitasjon, temperatur, angulært momentum etc. Den kan p˚ a sett og vis ses p˚ a som en utvidelse av referanserammene i relativitetsteorien til en ramme som ikke bare tar hensyn til relativ hastighet, men som inkluderer andre former for energi enn den kinetiske.

4

2

Det Materialistiske Paradigme

Vi sitter i dag fast i et vitenskapelig paradigme som hindrer oss i ˚ a skille fra hverandre- og identifisere de mest basale elementene av naturen. I v˚ art forhold til verden og sannhet, har vi mer eller mindre st˚ att stille siden Descartes differensierte det eneste faste punktet vi har ˚ a g˚ a ut i fra i v˚ are kaotiske indekseringer av verden; tanken i seg selv. Per dags dato g˚ ar vi ut i fra tanken, skaper teorier og bekrefter dem i den substansielle verden før vi aksepterer dem, og tankene de representerer, som sanne.

2.1

Descartes’ faste punkt

Uansett hva vi vil vite, s˚ a m˚ a vi vite det i forhold til noe. Organiserte elementer i ens oppfattelse skaper systemer og sammenhenger etter som vi blir eldre, og blir i stand til ˚ a trekke flere slutninger om verden rundt oss. Denne prosessen skjer hos dyr som hos mennesker, men hos mennesket kommer det til et punkt der vi klarer ˚ a identifisere et ’jeg’. Dette (produktet av kognitiv utvikling) er hva som gir oss muligheten til ˚ a erkjenne at det faktisk eksisterer noe man kan erkjenne objektivt, bla.a. Jeg tenker, alts˚ a er jeg. Vi er avhengige av ˚ a relatere noe til et fast punkt for ˚ a være i stand til ˚ a skille ut de faktisk basale elementene av v˚ ar tilværelse. Videre s˚ a m˚ a man klare ˚ a etablere en link mellom den observerte verden og den ´ a priori sannheten. Dette ble av Descartes løst gjennom forutsetningen om at det eksisterte en god Gud som ikke ville bedra menneskene. Siden da har det i grunnen ikke skjedd mye. Hume gjorde en del gode betraktninger rundt problemet, men linken mellom det tenkte og det materielle ble aldri etablert. Kant gikk inn i de forskjellige assosiasjonene vi har til begreper og sannhet, og definerte ut et sett av tanker som kunne være ˚ a anses som helt sikre. Han viste at vi kunne være trygge p˚ a at de resultatene vi fikk av transcendentale tanker var gyldige for ˚ a gjøre operasjoner p˚ a noe vi visste var innenfor dets sannhetsdomene. S˚ a resultatene av de transcendentale tankene vil alltid være objektivt sanne i forhold til seg selv. Spørsm˚ alet er om informasjonen man tar inn, for s˚ a˚ a kunne ta i bruk de transcendentale verktøyene p˚ a og tegne opp nye sammenhenger, er korrekt. S˚ a vi st˚ ar igjen med at vi enn˚ a ikke har differensiert et skille mellom oppfattet objektiv sannhet (som er sant innen domenet som definerer hva vi oppfatter, forutsatt at det eksisterer koherens mellom ˚ arsak og virkining i mediumet vi befinner oss i), og faktisk objektiv sannhet. Det ser banalt ut satt opp slik, men vi gjør en feil direkte relatert til dette hver gang vi leser av en graf. Vi anser grafens informasjon for ˚ a være en sann representasjon av verden slik at den er i stand til ˚ a bli analysert av v˚ are transcendentale verktøy (f.eks. matematikk), for s˚ a˚ a slutte at hypotesene er sanne gjennom eksperimenter - igjen etter informasjon lest av fra

5

instrumenter som punkter p˚ a en graf - observert endring i forhold til tid.

2.2

Mekanismer bak v˚ art paradigme

Vi har satt et m˚ al for hva vi aksepterer som sant, og vi har en metode i vitenskapen for ˚ a kunne klassifisere dedusert kunnskap som sann. Hva man aksepterer vil være diktert av forutsetningene vi setter til sannhet. Disse forutsetningene er rammen til paradigmet, og med mindre de er absolutt korrekte vil paradigmets ramme for hva det er i stand til ˚ a romme av forst˚ aelse1 være tisvarende diffuse.

2.3

Kritikk til innhenting av informasjon

De resultatene vi leser av fra en graf, ans´er vi for ˚ a være reelle og relat´erbare til virkeligheten siden vi faktisk har m˚ alt dem med r´eelle instrumenter som observerer fenomener i samme dimensjon2 som instrumentene selv. Dermed vil man trekke sanne konklusjoner innen det transcendentale domenet de eksisterer i - den substansielle verden. Med forutsetningen om koherens mellom ˚ arsak og virkning i mediumet vi eksisterer i, s˚ a konkluderes det at de er sanne resultater om den substansielle verden, sett fra den substansielle verden. Gjennom v˚ ar aksept av m˚ alingene er det Materialistiske Paradigme etablert. Et paradigme som definerer sine grenser for forst˚ aelse i materien som konsept. Med andre ord: vi henter inn m˚ alinger som vi anser for ˚ a være sanne konsekvenser av ˚ arsaker i universet m˚ aleinstrumentet er en del av. De blir oversatt til tall og størrelser gyldige innen v˚ ar substansielle eksistens, og blir siden behandlet med transcendentale verktøy som matematikk og filosofi. De slutningene som deretter trekkes ans´es dermed for ˚ a være korrekte, siden det ikke er tilført noen ikke-transcendentale elementer. Alt er tilsynelatende gyldig innen den transcendentale referanserammen man vil ha svar fra.

2.4

Kritikk av representasjonen av innhentet informasjon

Gjennom aksepten av m˚ aten vi representerer informasjonen vi tar til oss p˚ a, godtar vi visse basale forutsetninger. For eksempel aksepteres følgende ofte som et faktum:

1

Denne rammen vil forholde seg til verden som en funksjon til sitt domene. Skal vi klare ˚ a beskrive mest mulig m˚ a vi ha en best mulig funksjon [algoritme ⇔ paradigme] som definerer sannhet. ˚ A forst˚ a strukturen bak og ˚ a kunne beskrive den vil utvide v˚ art domene av sannhet en dimensjon høyere, siden vi n˚ a bare følger sporet av denne strukturen ved ˚ a g˚ a inn i gravitasjonen som fenomen gjennom vitenskapen. Vi følger en konsekvens av funksjonen vi n˚ a har definert for sannhet i stedet for ˚ a betrakte funksjonen selv. 2 Samme transcendentale niv˚ a

6

Lyshastigheten er konstant, uansett hvilken hastighet man har n˚ ar man sender ut lyset, og uavhengig av retningen man sender det ut i. Vi m˚ a her akseptere at v˚ are m˚ alinger av verden er korrekte for ˚ a kunne akseptere konklusjonene. For ˚ a forst˚ a sammenhenger settes informasjon/m˚ alinger opp i grafer. Basisen for grafene er sekundet, slikt det er definert i v˚ art paradigme. Det er akkurat hva jeg vil ta i nærmere øyensyn videre.

7

3

Hindringer i Det Materialistiske Paradigmet

I enhver representasjon vi foretar oss fremstiller vi innsamlet data som endring over tid. Men gjennom ˚ a godta hva vi ser fra grafer i vitenskapen - elektromagnetiske bølger, oppførsel av kvanter, hvordan materie endrer masse og konsepter som oppfattet tid i forhold til hastighet, med andre ord: grunnlaget for v˚ ar forst˚ aelse av verden n˚ a, s˚ a har man godtatt at man bruker tid som relativt utgangspunkt for ˚ a finne sammenhenger, et fast punkt for relativ sannhet. Setter man dette feil vil man ikke forst˚ a hele det transcendentale 3 niv˚ aet man prøver ˚ a beskrive . Man setter i v˚ art paradigme at v˚ ar tid er et nullpunkt som forutsetning for sannhet av data. Et fast punkt som gjennom transcendentale analyser av representert data skal kunne binde bro til Descartes’ Cogito ergo sum innen sitt transcendentale niv˚ a - koble sammen tanke, teori og virkelighet.

3.1

Deduksjonens svake ledd

I deduksjonene til v˚ ar aksept av sannhet m˚ a man akseptere tiden v˚ ar som et egnet relativt utganspunkt ˚ a m˚ ale verden i forhold til p˚ a alle energiniv˚ aer. Ethvert fenomen kan m˚ ales i forhold til hva som helst, s˚ a lenge man vet at det er fast og uforanderlig. S˚ a spørsm˚ alet blir: har vi valgt det riktige grunnlaget ˚ a m˚ ale alle ting i forhold til? Er kjeden v˚ ar av deduksjoner uten et svakt ledd?

3.2

V˚ art relative utganspunkt for forst˚ aelse

Vi setter tiden v˚ ar som grunnlag for ˚ a analysere enhver endring. Dette resulterer for eksempel i følgende: Vi kan se p˚ a teoriene v˚ are, og dersom noen forflytter seg nær lysets hastighet, s˚ a kan vi av relativitetsteorien slutte at de vil være yngre enn oss n˚ ar de returnerer. Dette er understøttet med m˚ alinger av atmoklokker sendt i bane rundt jorden, som har vist at de differensierer i tid i forhold til en synkronisert atomklokke p˚ a jorden, som da har hatt lavere relativ velositet (energiniv˚ a) til den felles referanserammen som klokken i rommet og klokken p˚ a jorden har eksistert i. Vi har sett at det har skjedd. Men dagens modeller sier ingenting om hvorfor det har skjedd. Hvor ble det 3

Man kan aldri se alt siden man alltid m˚ a indeksere i forhold til noe. For eksempel i tilfellet E = mc2 . Man aner ikke hva energi er, men ser ut i fra ligningen at en hypotese om energi stemmer overens med verden. N˚ a anser vi energi for ˚ a være et produkt av materie og lyshastighet. Slik f˚ ar man et konsept om hva energi er. Dersom man finner flere faktorer som er med p˚ a˚ a definere ’energi’, s˚ a vil man endre oppfatningen av hva det er. Det vil alltid være ett punkt man ikke kan se, og som m˚ a være definert av alt det best˚ ar av for ˚ a bli forst˚ att - man kan se alle unntatt seg selv. Dersom man bruker hastighet i en grunnleggende oppfattelse av verden vil man være nødt til ˚ a beskrive verden relativt til et absolutt nullpunkt for bevegelse, for at den skal være gyldig for hele systemet av bevegelse. Hvis ikke vil man bare f˚ a riktige konklusjoner innen en usikkerheten som ens egen bevegelse i systemet representerer

8

av tiden som ikke har vært med ˚ a elde personene som har deltatt i en reise nær lyshastigheten? Hva har denne delen av v˚ ar dimensjon blitt omformet til, siden den tydeligvis ikke har virket p˚ a de reisende p˚ a samme m˚ ate som den har virket p˚ a oss, og da med en ulikhet i relativt energiniv˚ a som eneste forskjell?

3.3

En nærmere analyse av energibegrepet

Tiden som en id´e er inkludert i v˚ art ’energi’-begrep kun som en egenskap til noe "konkret", siden beskrivelser av energi, f.eks. watt eller joule, er en p˚ avirkning som skjer over en viss mengde tid (hva er denne mengden for noe?). Forandringen og tiden er ikke skilt fra hverandre som separat indekserte enheter i v˚ ar forst˚ aelse av energibegrepet. De er bundet sammen gjennom v˚ ar representasjon av endring. Man vil da ikke kunne observere endringer i hvert av konseptene i seg selv, bare produktet av dem. Konseptene kan ikke isoleres og forst˚ as hver for seg siden de er samlet i samme representasjonsenhet. De representerer sammen ´en indeks til ˚ a forst˚ a verden i, men denne indeksen er ikke blitt differensiert videre, man har akseptert den som en representasjonsenhet innen vitenskap som gir de resultatene man ønsker (forventer). Et resultat av Occams Barberblad som filtrerer ut de uønskete teoriene til fordel for de funksjonelle.

3.4

Konsekvenser av ˚ a ikke skille ut tid som en egen indeks innen energibegrepet

S˚ a lenge elementer forholder seg direkte proporsjonale i forhold til hverandre, vil ikke dette være et problem for riktigheten av deduksjonene trukket p˚ a grunnlag av dem, sett utenifra. Men dersom de enderer kvantitet seg i mellom, vil det resultere i et avvik som er ubegripelig fra usiden, siden endringen ikke lar seg observere og analysere. Fra v˚ are indekser innen v˚ ar forst˚ aelse av virkeligheten har vi funnet frem til en sammenheng mellom noen basale deler av v˚ ar eksistens: materie, lyshastigheten og energi, noe som sammen skaper hva vi oppfatter som rom. Det er blitt satt opp et forhold mellom dem basert p˚ a at m˚ alinger av lyset har avslørt at lyshastigheten er konstant! Men i aksepten av ’c’ som en konstant har man ogs˚ a akseptert endringen i tid som direkte proporsjonal til endringen i rom n˚ ar systemet de konstituerer omformer energi - konseptet tidrom Eks.: E = mc2 ,

9

der c = 3 · 109 m/s ⇒ c =

α×m β×s

=

α β

der α = avstand(rom), β = tid og

·

m s,

α β

= tidrom

der

α β

= 3 · 109 m/s

I prinsippet har vi alts˚ a at: Enhetene meter/sekund ⇔ konseptene avstand/tid ⇒ c = avstand/tid ’c’ vil alts˚ a være sann s˚ a lenge α = 3 · 109 β

(1)

Dette betyr at dersom konseptene avstand eller tid endrer kvantitet i forhold til hverandre, s˚ a vil det føre til en tilsvarende feil i de kalkulasjonene som baseres p˚ a verdien til ’c’. Det vil opptre et domene av energiniv˚ aer i materien der antagelsene man har gjort ikke gjør seg gyldige. Alt etter hvor langt vi trekker deduksjoner fra unøyaktige antagelser (irrasjonelle tall/m˚ alinger) og jo større feilen er i ’c’ som følge av forskjellen i energiniv˚ aer mellom observatør og objekt, jo større blir feilen i svaret, for til sist ˚ a n˚ a et niv˚ a der det ikke lenger er akademisk akseptert ˚ a kalle slutninger for sanne. Dette problemet opplever relativitetsteorien n˚ ar den utsettes for energiniv˚ aer som p˚ avirker tid og/eller rom tilstrekkelig forskjellig til at unøyaktigheten i ’c’ blir større enn den t˚ aler, og resultatene ikke lengre stemmer med virkeligheten. Siden vi har inkludert tid i v˚ art energibegrep som observert bevegelse, 4 , s˚ a vil vi ikke være i stand til ˚ a observere eventuelle endringer i forholdet mellom tid og rom, dersom det skulle oppst˚ a. Eks.: Utifra relativitetsteorien henger tid sammen med materie p˚ a en slik m˚ ate at n˚ ar hastigheten (bevegelse i forhold til tid - koblet uatskillelig til hverandre) endrer seg, endrer ogs˚ a massen til objektet seg. Øker hastigheten s˚ a øker massen: E (KE + P E + ...) = . c2 c2 S˚ a n˚ ar E øker, f.eks. som følge av økt Kinetisk Energi (KE), vil formelen fortelle at det som observeres øker i masse. Masse kan alts˚ a øke i masse av ˚ a tilføres energi i form av fart, selv om v˚ are modeller samtidig forteller at den tilførte energien gikk med nettopp til ˚ a øke farten og ikke massen. Stopper vi det vi har aksellerert s˚ a f˚ ar vi tilbake den energien vi puttet inn, og massen E = mc2 ⇒ m =

4

Lyshastigheten - konseptet tid og avstand i samme representasjonsenhet

10

har returnert til sin vanlige masse. S˚ a mens vi m˚ alte en økning i masse, hvor kom energien til det fra? Vi har en økning i energi i et objekt som følge av en tilførsel av energi fra systemet det er definert av. Men vi ser ingen steder at det hentes energi til økningen i masse. Det skapes tilsynelatende mer masse av en omforming av energi i v˚ art system. Dersom vi anser energi for ˚ a ikke kunne skapes eller ødelegges, men kun omformes, s˚ a svikter grunnlaget for den mystiske kreasjonen av mer masse. Denne rivende ulogiske konklusjonen (som bryter med konservasjon av energi) har vitenskapen alts˚ a likevel akseptert, og det fører til at vi n˚ a mener at materie øker i masse n˚ ar hastigheten øker, men vi vet ingenting om hvorfor. Relativitetsteorien beskriver hva som observeres og hva vi kan forvente oss som resultater av hendelser, men den forklarer p˚ a ingen m˚ ate hvorfor fenomenene skjer. Hvorfor er lyshatstigheten konstant? hvorfor øker materie i masse n˚ ar hastigheten øker? hvorfor blir man langsommere eldre n˚ ar man reiser i hastigheter nær lysets? Relativitetsteorien beskriver hvordan observerte endringer henger sammen, men sier ingenting om hvorfor de skjer.

3.5

Spesifikke problemer

I det materialistiske paradigme er vi nødt til ˚ a akseptere en del problemer med de grunnleggende ideene bak modellen av universet. Blant andre følgende: • Økningen i masse i materie som følge av økt fart Hvor kommer energien som trengs for ˚ a øke massen n˚ ar den allerede er blitt brukt til økningen i energi? • At lysthastigheten m˚ ales til ˚ a være konstant uansett hastigheten til observatøren, til tross for at lyset ikke kan overskride lyshastigheten • At kvantemekanikken og relativitetsteorien ikke er forent om gravitasjon For ˚ a kunne ta stilling til disse er det nødvendig med et grunnlag ˚ a g˚ a ut i fra. Siden b˚ ade kvantemekanikken og relativitetsteorien deler et felles syn p˚ a universet p˚ a basalt niv˚ a, men likvel er de ikke enige med hverandre. Det antyder at det er grunnsynet p˚ a universet som er det neste som m˚ a tas stilling til p˚ a nytt, i lys av ny informasjon siden ideene ble etablert. S˚ a før jeg g˚ ar videre inn p˚ a dem vil jeg modellere mitt univers slik jeg mener det blir fornuftig ˚ a tilnærme seg verden.

11

4

Endring i grunnsyn

Jeg g˚ ar ut i fra at: • noe m˚ a eksistere for at vi skal kunne eksistere, • det m˚ a være ´en gitt mengde av det mediumert vi best˚ ar i, • og dette kan hverken skapes eller ødelegges - bare omformes. Jeg kaller dette mediumet ’energi’ etter min definisjonen tidligere; Alts˚ a, den ukjente faktoren i universet som man bare vet at er konstant. Dersom man skal øke energien i v˚ art system m˚ a det tilføres energi fra et utenforliggende system som inneholder- eller er parallellt med det systemet vi best˚ ar i. Denne verden bindes til den substansielle verden gjennom sett av tanker som for eksempel relativitetsteorien. Siden vi opplever tid s˚ a m˚ a tid nødvendigvis eksistere, og siden vi kan observere at tiden endrer seg relativt til bevegelse og gravitasjon s˚ a m˚ a det skje en utveksling av noe slag mellom tid og energi innen v˚ art system. Mengden manglende tid kan ikke bare forsvinne, s˚ a ut fra dette setter jeg opp følgende: Tid Siden tiden b˚ ade er i endring relatert til energi og inkludert i v˚ are modeller av verden, s˚ a burde den ans´es for ˚ a være en del av verden. En egen entitet som vi m˚ a forst˚ a i seg selv, og ikke bare indirekte. I dag er tiden inkludert i relativitet gjennom ’c’, uløselig knyttet til avstand (mao. til materien), men p˚ a ingen m˚ ate forst˚ att i seg selv. Jeg ser for meg at tiden er en egen entitet av energi som kan g˚ a over i andre former for energi. I min modell av universet er tid ˚ a se p˚ a som brennstoff for enhver energikrevende prosess i universet. I mitt univers endrer materiens masse seg ikke uten videre, den har den massen den har, og ikke noe annet. Tiden brukes i enhver handling som krever energi; aksellerasjon, gravitasjon, varme osv. Masse omdannes riktignok til energi etter hva relativitetsteorien beskriver, men den inneholder en svakhet i at tiden er inkludert sammen med rom-avstand-materie gjennom at lysthastigheten er en ratio av en mengde tid og en mengde forflytning, siden den baserer seg p˚ a m˚ alinger 5 av lyshastigheten. Endringen jeg vil ha best˚ ar i at tiden m˚ a tas med i betraktningen av universet, dersom man skal f˚ a korrekte resultater. Materie er hva det er og ikke noe annet. Tid er et arbeidspotensiale. Sammen blir de energi etter dagens definisjon. Et potensiale som virker i substans. 5

Gjennom ˚ a akseptere en m˚ aling aksepterer vi hva vi oppfatter som virkeligheten. Tiden er her konstant og vi lever i den fremfor i en utvekslingsprosess med den. Derfor er det fristende ˚ a se p˚ a den som bare tilstedeværende fremfor i aktiv utveksling med oss

12

4.0.1

Tid

Tiden er tilstedeværende. Siden den er tilstede m˚ a den være en del av energien v˚ art totale univers best˚ ar av, som er ´en fast mengde energi. Siden tiden tydeligvis g˚ ar langsommere ettersom energiniv˚ aet i materie øker, kan man konkludere med at noe forsvinner et eller annet sted i den totale energien. Med forutsetningen at vi best˚ ar av ´en uforanderlig mengde energi tenker jeg at tiden m˚ a da ha blitt omformet til noe innen denne energien p˚ a et eller annet vis. N˚ ar tiden g˚ ar langsommere som følge av økt hastighet, s˚ a er det blitt mindre av den - en noe abstrakt antagelse, men den f˚ ar duge intil videre. Vi kan i allefall observere at tiden ser ut til ˚ a stoppe n˚ ar energiniv˚ aer blir uproporsjonalt store i forhold til universets normal, for eksempel gjennom gravitasjonen involvert i singulariteter6 . S˚ a med observasjonen at tiden stopper et sted, tenker jeg at det er punktet der den tar slutt - man g˚ ar tom for tid. P˚ a samme vis som det teoretisk eksisterer uendelig høye temperaturer, men bare ett absolutt nullpunkt, stillstand, tenker jeg at tiden brukes opp av enhver energikrevende prosess, og ender opp med ˚ a ta slutt - st˚ a i ro 7 . Det viktige med dette er observasjonen om at tiden endrer seg, fra massens synspunkt, lokalt som entitet i forhold til sine omgivelser. La oss se for oss konsekvensene av det i v˚ ar verden, men sett i forhold til et id´eellt forhold mellom tiden og bevegelse. Et system kun influert av forskjeller i hastigheter, og ellers med like forutsetninger til alle andre former for energi som bevegelse, gravitasjon o.l. Siden tiden g˚ ar saktere og saktere jo nærmere man aksellereres mot lyhastigheten tenker jeg at man i et system inneholdende energi, definert som den ukjente der den eneste opplysningen sopm finnes er at det eksisterer alltid en lik mengde, materie og tid, s˚ a man vil f˚ a sammenhengen at tiden er størst n˚ ar materien st˚ ar i ro, og minst n˚ ar den er i høyest mulig hastighet. Grensen for denne hastigheten n˚ as i det øyeblikk det ikke er mer tid igjen til ˚ a forflytte materie - da st˚ ar man i ro, og et punkt skapes. Denne grensen definerer lyshastigheten, ’c’.

5

Relativitetsteorien

Jeg vil se litt nærmere p˚ a hvordan en slik endring i grunnsyn p˚ a universet kan virke inn p˚ a relativitetsteorien, og spesifikt da p˚ a forutsetningen at lyshastigheten er konstant - at lys m˚ ales til samme hastighet uavhengig av observatørens relative hastighet til lyskilden. 6

n˚ a tror jeg dette er p˚ a det teoretiske plan fortsatt, men det skal gjøres noen m˚ alinger av hendelseshorisonten av en eller annen satelitt i aller nærmeste fremtid som vil gi klarere innsyn 7 Slik kan man generere en direkte fysisk analog til et teoretisk matematisk punkt

13

Et romskip beveger seg med v = 13 c vekk fra en observatør og sender ut en lysstr˚ ale. N˚ a ser det ut til at ingenting kan g˚ a fortere enn lyset, s˚ a man skulle tro at vedkommende i romskipet ville m˚ alt lyset til ˚ a g˚ a med c − 31 c = 23 c. 9 Det er ikke tilfelle, han f˚ ar faktisk resultatet 3 · 10 m/s. Det samme f˚ ar observatøren fra bakken. En mystisk hendelse som er blitt tilskrevet lyset som en fantastisk spesiell egenskap, i stedet for at det anses for ˚ a være en alvorlig feil i v˚ ar forst˚ aelse av universet. 5.0.2

’c’

I mitt univers vil ogs˚ a lyset m˚ atte følge de grunnleggende lovene og underlegges prinsippet om at ingenting kan g˚ a fortere enn lyset. Dersom det stemmer skulle det alts˚ a i realiteten blitt m˚ alt forskjellige hastigheter p˚ a lyset av en passasjer i romskipet og en observatør i ro. La oss se nærmere p˚ a hva som skjer under m˚ alingene: Observatøren i ro m˚ aler lyshastigheten til˚ a være 3·109 m/s. Observatøren i romskipet har resonnert at siden han beveger seg med 1/3 av lysets hastighet skulle han m˚ ale det til ˚ a være 2 · 109 m/s, men n˚ ar han m˚ aler det f˚ ar han 9 likevel 3 · 10 m/s. Husk forutsetningene om at dette er et system der tid og energi i et objekt bare er relatert til bevegelse, slik at tiden forsvinner n˚ ar energien i materien øker. Tiden forsvinner n˚ ar farten øker og g˚ ar mot ˚ a stoppe n˚ ar farten g˚ ar mot lyshastigheten. I dette eksempelet forflytter romskipet seg med 1/3 av lyshastigheten, og en viss mengde energi er alts˚ a blitt brukt. N˚ a velger jeg at i eksempelet s˚ a henger tid, t, og hastighet, v, sammen i en lineær relasjon, der t = v for ˚ a illustrere hvordan endring i tid kan virke inn p˚ a resultatene vi m˚ aler oss frem til. ˚ A finne ut nettopp nøyaktig hvordan tiden henger sammen med de andre variablene er utfordringen i dette, noe jeg kommer tilbake til senere. Sett at t = v, s˚ a er 1/3 av energien tilgjengelig i systemet blitt brukt til fart, ergo det m˚ a ha forsvunnet tilsvarende energi et annet sted i systemet. S˚ a n˚ ar materien er tilført energi nok til ˚ a f˚ a 1/3 av det maksimale potensialet den har for fart er 1/3 av tiden blitt omdannet til energi siden den ikke bare kan forsvinne. Hva har da skjedd med tiden i seg selv? 1 2 1 × sekundromskip = 1 × sekundobservatør − sekund = sekund 3 3 Jeg lar α og β denotere faktorene som representerer r´eelle verdier, s˚ a lysets r´eelle hastighet fra romskipet er cα og fra observatøren cβ , og det r´eelle sekundet blir henholdsvis sα og sβ . S˚ a 2 2 1 × sekundromskip = sekundobservatør ⇒ sα = sβ 3 3 Siden sβ er observatørens som er i ro, s˚ a er hans sekund det samme som det vi bruker i alle grafer og utregninger i vitenskapen, s˚ a s = sβ . Vi har 14

2 2 sα = sβ = s 3 3 2 sα = s (2) 3 der sekundet uten denotasjon er sekundet vi bruker som utganspunkt for v˚ art paradigme. La oss se nærmere p˚ a resultatet av selve m˚ alingen som ble gjort: cromskip = c = 3 · 109 m/s men jeg mener at den r´eellt sett er cromskip = c − vromskip ⇔ cα = c − vα = 3 · 109 m/s − 1 · 109 m/s = 2 · 109 m/s siden lyshastigheten ikke kan overskride 3 · 109 m/s. Vi st˚ ar igjen med tre muligheter: Vi m˚ a enten konkludere med at lyset faktisk kan g˚ a fortere enn lyshastigheten, at noe er feil med m˚ aten vi representerer m˚ alingene p˚ a - eller at det bare er slik. La oss først prøve ˚ a sette det opp slik man egentlig skulle tro at det var for lyshastigheten m˚ alt fra romskipet, cα cα = 3 · 109 m/s − 1 · 109 m/s = 2 · 109 m/s S˚ a hva er det egentlig som st˚ ar her? For 2 · 109 m/s ⇒ her i forhold til observatørens sekund. Det st˚ ar faktisk cα = 2 · 109 m/s =

3·109 meter 1×sekund ,

men

2 · 109 m 2 · 109 meter = 1 × sekundobservatør 1 × sβ

Men siden m˚ alingen foretas med instrumenter som forholder seg til samme tid som romskipet m˚ a de benytte samme tid i utregningene, s˚ a vi setter inn det justerte sekundet, sα 2 · 109 meter 2 · 109 meter 2 · 109 m ⇒ = 1 × sekundobservatør 1 × sekundromskip 1 × sα Men vi har enn˚ a ikke tatt hensyn til at sekundet er forandret hos personen i romskipet, s˚ a i hans m˚ aling m˚ a det justeres for at n˚ a er sα = 23 sβ , setter inn for sα : cα =

2 · 109 m 2 · 109 m = 2 sα 3 sβ

15

⇒

2 · 109 m 6 · 109 m 3 · 109 m = = 2 2 × sβ 1 × sβ 3 sβ

S˚ a m˚ alt hastighet av lyset i forhold til instrumentenes tid ombord i romskipet blir alts˚ a c = 3 · 109 m/sβ (3) N˚ a er dette et univers med et symmetrisk lineært forhold for interaksjoner mellom energi og tid for ˚ a illustrere effekten av endringen i tid, der alle andre elementer enn fart ikke er tatt med i beregningen. ˚ A finne ut hvordan denne effekten kan oppst˚ a reellt vil bli neste skritt som m˚ a tas dersom dette jeg skriver har noe hold. 5.0.3

Økningen av masse

Gjennom ˚ a se p˚ a hvordan vi regner p˚ a masse kan vi kanskje ogs˚ a finne grunnen til denne økningen gjennom et litt annet syn p˚ a tiden. Vi har at m=

E E ⇒m= c2 α/β

der α er romdimensjon og β er tidsdimensjon. La oss s˚ a se hva som skjer n˚ ar vi lar tiden som konsept g˚ a mot null: limβ⇒0

6

E ⇒ α/β

Kvantemekanikk

Generelt ser vi at relativitetsteorien og kvantemekanikken gjelder for forskjellige domener av energi. Kvantemekanikken gjelder for subatomære tilstander, relativitetsteorien fungerer bedre n˚ ar vi f˚ ar større og tyngre ansamlinger av masse, og man tyr til strengteori utledet fra kvantemekanikk n˚ ar noe blir b˚ ade sm˚ att og ekstremt massivt samtidig. Men i dette ser vi at

16

7

Vitenskapelig gyldighet

Dette er en naturlig konsekvens av at vi i v˚ are krav for vitenskapelig gyldighet setter at ting m˚ a være gjentagbart. Med andre ord, vi m˚ a finne noe i den reelle verden vi kan gjøre et eksperiment med, som bekrefter teorien og dermed dens sannhet. Men i det sekund vi setter den materialistiske verden til grunn som bevis for eksistensen av en tanke, en teori, er det opplagt av vi er begrenset av v˚ ar representasjon av materie, i v˚ ar evne til ˚ a differensiere hva som er ˚ arsaken til at vi fikk de resultatene vi gjorde. Vi har bare resultatene ˚ a forholde oss til for ˚ a bevise gyldighet. Hvordan skal vi bekrefte gyldigheten i ˚ arsakene til hva vi m˚ aler? Vi har her gjort en grunnleggende feil i v˚ are differensieringer av vitenskapen. Vi setter fysikken som det høyeste, mens metafysikken er mer ˚ a regne som en pseudovitenskap, siden den ikke kan bekreftes eller avkreftes med annet enn tanken. Men hvor er fornuften i˚ a skille dem fra hverandre i gyldighet for verden? Vi vet allerede at vi m˚ a akseptere v˚ ar representasjon av materie som den sanne materien. De slutningene man trekker gjennom fornuften alene, blir nedvurdert som element i vitenskapen, og er hva som begrenser vitenskapen til materiens domene, slik den er i dag. Enhver utestbar id´e vil være klassifisert som metafysisk, inntil fysikken kan akseptere den, gjennom ˚ a ha raffinert sine termer eller metoder til ˚ a kunne inkludere det dertil ukjente fenomenet. Men det er ingen som helst fornuft i ˚ a skulle ha en større skepsis til deduksjonene fra tanken enn til deduksjonene fra hva vi observerer rundt oss p˚ a forskjellige vis, representert uløselig knyttet sammen med tid! Matematikken har gjennom sin eksperimentelle utprøvning blitt godkjent som et vitenskapelig transcendentalt verktøy, men filosofien, som matematikken har oppst˚ att fra, er blitt nedvurdert i forhold til sitt derivat, noe som ˚ apenbart burde reist spørsm˚ al rundt dagens sikkerhet rundt deduksjonene vi gjør. Relativitetstereoriens domene av gyldighet i forhold til kvantemekanikken Til grunn for b˚ ade relativitetsteorien og kvantemekanikken best˚ ar oppfattelsen av at tiden ikke er inkludert i energi-begrepet som en separat form for energi. Den kan ikke omdannes og formes lik de andre instansene av energi (f.eks. materie-¿energi-¿materie kongruent med tid-¿materie-¿tid), men derimot noe som er bundet opp som en representasjon for hva energi er, basert p˚ a at vi m˚ aler en viss menge energi over en viss tid. Vi er ikke i stand til ˚ a m˚ ale en separat endring i tid i forhold til noe, siden det er bundet opp mot de andre begrepene i alle sine former.

17

8

Potensiale for forst˚ aelse i det Materialistiske Paradigme

Ethvert paradigme vil ha et visst domene av forst˚ aelse det er i stand til ˚ a dekke over. Dette vil gi et potensiale, et maksimalpunkt, av forst˚ aelse for det aktuelle paradigmet. Jeg vil p˚ ast˚ a at det vil være litt vel pretensiøst av vitenskapen i dag ˚ a p˚ ast˚ a at vi i dag er i et paradigme som er i stand til ˚ a beskrive universet som en helhet. Vi leter etter teorien om alt, men leter innen v˚ art n˚ aveærende paradigme og bruker formler og id´eer basert p˚ a den forst˚ aelsen dagens termer gjør tilgjengelig for en, med koblingen av en fast tid til ethvert konsept som største problem. Men v˚ art n˚ aværende paradigme motarbeider en komplett forst˚ aelse p˚ a flere fronter.

8.1

Irrasjonelle tall

M˚ aten vitenskapen i dag representerer alle sine teorier p˚ a innebærer bruken av irrasjonelle tall, et stort filosofisk problem for potensialet vi vil ha tilgjengelig for v˚ ar forst˚ aelse.

18

9

Potensiale for forst˚ aelse i det Meta-Analytiske Paradigme

Oppsummering av de filosofiske forbedringene som blir lagt grunn for gjennom M-AP, samt dets begrensninger.

9.1

Utvidelse av det transcendentale domenet

Vi f˚ ar gjennom M-AP en m˚ ate ˚ a forbinde transcendentale deduksjoner forbi det materielle. En slutnings gyldighet blir økt.

19

10

Konkrete endringer som m˚ a til i v˚ ar anskuelse av fysikk

20